For mye åpenhet om psykisk helse i sosiale medier?

Jeg kan ikke huske sist jeg fikk en impuls om at nå var det på tide å bruke den stemmen jeg har, til å uttrykke mine personlige tanker om et gitt tema. Idag ser derimot ut til å være dagen!

Jeg har nettopp sett ferdig Innafor; “Blottlegg meg” på NRK [direktelink til episode, klikk her], episoden som tar for seg dette med åpenhet rundt psykisk helse og eksponering av egne utfordringer i media. “Er angst trendy?” Hvor går grensene for hva som er for personlig og ikke? Er det lurt å dele egne “svakheter”? Vil det alltid henge ved deg? Noen mener at det ikke hører hjemme i det offentlige rom, andre mener det har blitt en greie folk bruker for å få litt oppmerksomhet og at det kanskje har blitt “litt vel mye av det gode”. Andre igjen, mener at det aldri kan bli for mye åpenhet, da åpenhet skal bryte ned tabuer og sosiale stigma.

Etter å ha sett episoden fikk jeg veldig lyst til å dele mine tanker og erfaringer rundt dette – siden det faktisk er ti år siden jeg begynte å dele mine tanker, følelser og erfaringer rundt psykisk helse i sosiale medier. Med andre ord; for en gangs skyld vil jeg påstå at jeg har not vettig å komme med. Jeg var tidlig ute med åpenhet og det var hverken sosialt akseptert eller “trendy” å skulle erklære at man levde eller hadde det litt annerledes enn den tilsynelatende normalen.

Er åpenhet en god ting eller ikke? Og nå som det faktisk har gått ti år, kan jeg stå for valgene jeg har tatt om å dele det jeg har gjort, ved å blottlegge – eller som jeg selv en gang uttrykte: ved å “blogglegge” meg selv og utfordringene mine?

Jeg kan begynne med å si at jeg ikke ville vært foruten åpenheten jeg har valgt. Min historie, mitt ungdomsliv og mine år som tidlig voksen har vært svært lite begivenhetsrike på grunn av psykisk sykdom. Klart var det spørsmål. “Hva skjedde egentlig med Karianne (som jeg het før), hvor ble det av hun som var så flink?” Det verste spørsmålet jeg kunne få var “hva holder du på med for tiden da?”, siden jeg var syk på heltid og derfor ikke kunne skryte av videre studier, spennende prosjekter eller utenlandsreiser. Responsen min gikk fra å stirre på skoene mine og ymte frampå med vage “neida, joda. Friår, finne meg selv” – til å se mennesker i øynene og si at “jeg sliter litt psykisk for tiden og jobber derfor med å bli frisk nok til å kunne gjøre det jeg ønsker igjen”. Jeg opplevde ofte at vedkommende som da hadde spurt – ikke ante hva h*n skulle svare til det. For min del satte det en stopper fra å et videre avhør, et “kom igjen da, noe må du jo holde på med?”.

Med blogg og rå åpenhet, kom også kommentarer og oppmerksomhet. I min syke hverdag ga det meg mening og formål, å kunne dele tanker, erfaringer og kunnskap jeg hadde. Jeg har skrevet og sagt det før, men om noe som føltes “så enkelt” for meg, kunne være til hjelp og nytte for andre, hvorfor skulle jeg ikke dele av meg selv da, så lenge jeg var komfortabel med det? For sannheten er at det ga så utrolig mye tilbake. Jeg fikk igjen i omsorg, heiing og ikke minst følte jeg meg bedre med meg selv. At jeg kanskje ikke var så udugelig likevel, selv om jeg ikke gikk skole eller jobbet på grunn av at jeg var for syk. Jeg fikk rett og slett litt guts.

Det beste med å være åpen? Fortiden min er noe jeg ikke slipper unna. I vinduet på ungdomspsykiatrisk sto det skrevet i rød glassmaling; “du kan løpe hvor du vil, men aldri fra deg selv“. Jeg forsto ikke dybden da, men etterhvert som jeg har blitt voksen og nye mennesker jeg møter spør hva jeg har gjort her i livet – det begynner gjerne med “jobber eller studerer du?” – det er så befriende at jeg ikke har ord for det; å kunne si at jeg har vært syk, men at jeg har det bedre nå og derfor holder jeg på med sånn eller slik.

Stigma? Fordommer? Ja. Jeg har selv opplevd at tidligere venner har trukket seg unna på grunn av at jeg var psykisk syk og kranglet med fremmede mennesker på fest fordi armene mine ser ut som de gjør.

At åpenheten henger ved meg? Klart det gjør. Gjør det meg da til “hun syke?” eller “hun selvskaderen” eller “hun bulimikeren”? Ja, men nei – fordi disse tingene er kun en liten brøkdel av hvem jeg er eller har vært. Jeg er så mye mer. Jeg er like mye menneske som alle andre, det er bare det at erfaringene mine kanskje er litt annerledes. Livet mitt har gått fra å dreie seg utelukkende om min psykiske helse, spis, spy, kutt, innleggelser – til å bli innholdsrikt i den grad at jeg selv er tilfreds og synes at livet mitt er verdt å leve.

Jeg vil så gjerne både vise og bevise at man kan stable seg selv på beina selv etter å ha vært skrekkelig langt nede. At det finnes håp, selv når man ikke engang evner å tro på det selv. Livet ditt er ikke over, selv om du kanskje skulle få angst, depresjon eller andre psykiske problemer. Det kan bli helt bra igjen. TTT, Ting Tar Tid – eller som en pasient på ungdomspsykiatrisk sa; TTJLT – Ting Tar Jævlig Lang Tid.

Klart man kan miste motet når årene tikker avgårde, de du kjentes liv går videre og i sosiale medier kan du se hva livene deres blir til, mens ditt eget… tilsynelatende har stoppet opp. Klart det er både sårt og kan oppleves som svart og inderlig håpløst.

Hjelper det da at du, som kanskje sliter med et eller annet selv; kan lese om andre som har fått det bedre? Jeg vil tro det kan gi bittelitt håp om man er mottakelig for det.

Jeg har aldri blottlagt mer enn det som føles komfortabelt. Jeg vet at mange tror at jeg har delt alt, men det er klart jeg har hemmeligheter som jeg ikke ønsker å dele. Det fine med å ha en blogg eller en platform der du kan uttrykke deg selv, er at du selv kan regulere hvilken informasjon du velger å dele.

Det er klart jeg har møtt motgang. Det er klart jeg har fått høre at det hverken er lurt eller bra å dele slik jeg har gjort. Den mest typiske er gjerne “du kommer aldri til å få en jobb hvis arbeidsgiver googler deg og kommer over bloggen”. Nei vel, i så tilfelle tør jeg påstå at det ikke er arbeidsgiveren for meg. Jeg kommer aldri til å forvente særbehandling i arbeidslivet, i vennegjengen, i familien eller hvor som helst- men jeg forventer å møte respekt for den jeg er, uavhengig av situasjon. Jeg er ikke de psykiske problemene mine, men de er eller har vært en del av den jeg er eller har vært.

Jeg forventer ikke å få ting tilrettelagt for å passe meg, men herregud så rørende det er når jeg møter mennesker som tar meg som den jeg er og tilbyr meg en hjelpende hånd hvis det er noe de kan hjelpe meg med.

Konkret eksempel: det siste halvåret har jeg slitt en del med agorafobien igjen. Det har tidvis vært ganske hemmende, men jeg føler at det går bedre nå. Jeg sliter med dørstokkmila i forhold til kollektiv transport, noe som gjør det knotete å komme seg til og fra jobb for egen maskin. Når min arbeidsgiver da spør om jeg ønsker å prøve å jobbe noen flere timer en dag, enn jeg gjør per her og nå… jeg valgte da å si at det er litt tøft å ta bybanen, men at jeg jobber med saken og gjerne ønsker å få det til! Både å mestre dette med kollektiv transport og å jobbe mer. Hennes respons? “Men vi kan jo ta bybanen sammen, for jeg skal jo på jobb jeg også.” JUST LIKE THAT. Jeg vet ikke helt om jeg får til å formulere hvor rørende det oppleves. Hun hadde jo ikke trengt å tilby meg det. Jeg hadde jo ikke trengt å være åpen og forklare henne at jeg synes kollektiv transport er ubehagelig og at dette derfor dessverre også påvirker hvor mange timer jeg er i stand til å jobbe – men tenk om jeg ikke hadde sagt det. Tenk om jeg bare trakk på skuldrene til spørsmål om jeg ønsker å jobbe mer, og tenk om hun da igjen hadde tenkt at jeg da kanskje ikke viser interesse eller setter pris på jobben min?

Av og til må man tørre og ta en sjanse. Jeg har valgt å være åpen med det jeg føler meg komfortabel med å dele. Hvor hadde jeg vært uten åpenheten? Hvis du ikke har lest bloggen min i de årene hvor jeg virkelig slet med livet, så forstår du kanskje ikke at jeg mener det hvis jeg sier at jeg neppe hadde levd idag, om jeg ikke hadde valgt å være åpen. Før jeg tok i bruk den stemmen jeg har, levde jeg et liv hvor jeg var viklet inn i så mange løgner for å virke oppegående og beholde fasaden min så plettfri som mulig, at jeg nesten ikke visste hverken opp eller ned på noe som helst.

Hva DU velger å dele eller ei, om du vil være åpen eller holde kortene tett til brystet, kanskje i frykt for hvordan folk vil se på deg da – er så klart opp til deg selv. Jeg mener at åpenhet er en god ting, så lenge det ikke er påtvunget. Du skylder ingen en forklaring på at du sliter psykisk eller hvorfor, men hvis du skulle tørre å si det høyt kan jeg love deg at det finnes mange fine mennesker som fortsatt kommer til å like deg for den du er. Noen faller kanskje fra, men på slutten av dagen vet du hvertfall hvem som genuint bryr seg om deg.

“Rock bottom became the solid foundation on which I rebuilt my life”, et lite sitat av forfatter J.K Rowling. Jeg sier meg enig i disse ordene og velger å avrunde dette innlegget med sitatet som lenge sto i headeren på bloggen min av Winston Churchill: “If you’re going through hell, keep going”.

Jeg har begynt å jobbe! 

Fredag med ekstra god samvittighet? Jeg har nemlig fullført en jobbuke etter egen timeplan!

Jeg nevner i forrige innlegg at jeg skulle på jobb og skriver at jeg skal komme tilbake til dette, noe jeg tenkte å gjøre nå. 

Det har seg nemlig sånn at jeg har lagt studiene på hylla for en stund. Etter det jeg ikke vil utdype som mer enn en uheldig hendelse (enn så lenge), under en eksamen i vår, fikk jeg hele skolehelvetet så i vranghalsen at jeg solgte bøkene mine og meldte meg ut. Hele styret med studier ble til slutt så traurig og uutholdelig at det var til å grine av. Hvordan lykkes med studier? Du må være motivert. Hvis ikke er det meningsløst og depresjonsframkallende, hvertfall per personlig erfaring hvilket også er den eneste målestokken jeg har. 

Men at jeg ikke ville studere (akkurat nå!), betyr ikke at jeg ikke er interessert i å gjøre noen ting. Jeg måtte derfor tenke litt utenfor boksen og fant ut i samarbeid med NAV, at det er på tide at jeg forsøker meg ute i det o-store arbeidslivet. 

Noen måneder senere, altså nå; har jeg fått praksisplass i en bokhandel. Jeg vet nesten ikke hva mer jeg skal si enn det? Poenget er at jeg skal få kjenne hva jeg tåler fysisk og psykisk, samt en sjanse til å jobbe meg opp, i form av å tåle og holde ut flere og flere arbeidstimer per uke. 

Jeg har virkelig truffet blink i forhold til hvilken butikk jeg har endt opp i, med tanke på arbeidsmiljø og kolleger! Tusen takk til mennesker som teamlederen min, som orker å gi oss en sjanse, vi som ønsker å jobbe men ikke helt greier eller er i stand til å mestre en “normal” arbeidshverdag (enda). 

Det er mildt sagt en stor forandring i hverdagen! Det føles veldig tilfredsstillende å kunne si at jeg jobber, hvis noen spør meg hva jeg holder på med. Ikke minst er det også en lettelse å kunne bidra til og bevise at man kan komme tilbake til et mer normalt liv, selv etter å ha vært veldig langt nede med veldig snevre framtidsutsikter. 

Spør gjerne hvis det er noe du lurer på! Det er ganske vanskelig å skulle komme inn i en slags rutine med bloggen, uten respons på hva som er interessant og ikke. Inspirasjon til blogginnlegg er alltids velkommen. Tusen takk for at du leser!

God helg!

Verdensdagen for Psykisk Helse

Morgenen 10. Oktober 2006. Jeg befinner meg i en stappfull buss, destinasjon: psykiatrisk avdeling. Nærmere bestemt Åsgård, Tromsøs Psykiatriske Sykehus. Det er verdensdagen for psykisk helse og vi skal til Åsgård for å høre foredrag om psykisk sykdom, psykiske lidelser og å lære mer om psykisk helse.

Jeg var 15 år og hadde flyttet 30 mil hjemmefra, for å gå på videregående skole i en naboby, alene.

Lite visste jeg i 2006, om at jeg selv, i underkant av tre år senere – skulle være innelåst på akkurat samme sted. Paragraf 3.2, tvungen observasjon i inntil ti dager. Fordi livet var noe jeg ikke orket å leve og aller helst ønsket å velge bort. Fordi jeg i en alder av 18 år ikke greide å skimte en framtid, jeg trodde hvertfall ingening på at det skulle gå bra med meg. Jeg ble så voldsomt sint hver gang noen sa at livet kom til å bli bedre. Hvordan kunne de egentlig vite det, og hvordan våget de å påstå noe sånt når jeg var så sikker på det motsatte?

Jeg trodde ikke at jeg kun få år fram i tid skulle være så syk at jeg måtte låses inne for at noen andre måtte hjelpe meg å beskytte meg mot meg selv.

Kort fortalt: jeg trodde aldri spiseforstyrrelsen jeg slet med i skjul, skulle bringe med seg så mye faenskap og at livet skulle bli så smertefullt – og motsatt trodde jeg heller aldri at det skulle bli bedre.

Ti år senere er facebookfeeden min full av statusoppdateringer om verdensdagen for psykisk helse. Årets tema: «fordi livet forandrer seg». Det er den setningen som fikk meg til å skrive disse ordene, fordi ordene er så sanne.

Jeg vet ikke om jeg idag greier å sette ord på stemningen i bussen for ti år siden, «på vei til psykiatrisk, ha-ha». Vitsingen om at nå var vi gale og lignende. Det var god stemning, for all del! Det er bare det at vi ikke visste noe særlig. Jeg hadde ikke på daværende tidspunkt respekt for psykisk helse. Jeg forsto ikke omfanget, hva det innebar eller alvoret. Jeg forsto vel egentlig ikke psykisk helse, punktum.

Jeg visste ikke da at psykisk sykdom handler mer om smerte enn galskap.

Det var ikke akkurat «ha-ha» stemning seks måneder senere når jeg fikk min første psykolog. Det var heller ikke «ha-ha» når jeg selv ble skrevet inn som pasient på ungdomspsykiatrisk, mindre enn ett år etter denne bussturen til Åsgård.

Og det er nettopp det. Folk går jo ikke rundt og tenker at de kanskje skal få en psykisk knekk eller lidelse. At man kan bli utbrent og møte veggen eller at noe helt uforutsett kan ramme nettopp deg og snu livet ditt opp ned. Det er ikke akkurat noe man forestiller seg og det er vanskelig å relatere seg til noe man ikke kjenner til selv. Det er det som er så trist, for alle mennesker har en psykisk helse. Men, man haster liksom videre og tenker «det skjer ikke meg». Det er lov å stoppe litt opp, trekke pusten og spørre seg selv om hvordan man egentlig har det. Orker man alt man holder på med?

Det er også lov å løfte blikket og se litt rundt seg. Hvordan har de det egentlig, menneskene rundt deg? Familien din? Vennene dine? Har du spurt dem i det siste, om det går bra?

Gjør det. Vis omsorg, det kan bety mer for noen andre enn du aner.

1750 gram lykke.

Forrige mandag skrev jeg jo så stort og fint at jeg, selv om jeg er skrekkelig dårlig til å oppdatere, trodde jeg skulle publisere tre innlegg i forrige uke. Det planlagte innholdet i det tredje innlegget er også selve grunnen for hvorfor det ikke kom tre innlegg. Tiden strakk rett og slett ikke til og noe helt annet var så evig mye viktigere…

asha1
Det har seg nemlig sånn at jeg har gått til anskaffelse av min hund nummer tre, sammen med Mats. Vi hentet en liten italiensk mynde (samme som Zahra), på torsdag! Hun er født 22. Juli og var på dagen 2 måneder gammel når vi hentet henne med oss hjem. Det vil si at hun er helt fersk i livet og absolutt alt er nytt. Stort. Litt skummelt. Litt spennende.

Jeg har så mye på hjertet at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal begynne. Jeg får en del spørsmål fra andre som sliter psykisk rundt dette med å skaffe seg en hund i håp om at det kan hjelpe. Kanskje er dette en gylden mulighet for å gi et skikkelig svar på dette spørsmålet?

asha2Dette er i alle fall Asha. Ah-sja, som i Tasja. Hun er oppkalt etter Asha Greyjoy i Game of Thrones, men hvis du kun har sett serien kjenner du karakteren som Yara Greyjoy. De har nemlig byttet navnet hennes fra bok til serie, for at seerne ikke skulle bli forvirret mellom Asha og Osha, the wildling who went north with Bran & Rickon.

Zahra har nå rukket og bli ti og et halvt år gammel. Hun tar det nye tilskuddet overraskende greit og har tålmodighet over all forventning. Nick derimot, vet ikke helt hva han synes. Han er snill med henne, vil gjerne leke men forstår ikke sin egen størrelse i forhold til hennes. Han veier 15 kilo, så du kan jo se det for deg? Han er forøvrig veldig eiesyk i forhold til Mats og vil absolutt ikke dele han med Asha, haha. Det må han jo, han har bare ikke skjønt det enda!

Men nå fikk jeg plutselig en liten tastatur-terrorist som gjør skrivingen mer komplisert enn det burde være, så vi må nok ut en tur.

Håper dere som leser dette får en fin tirsdag! ♥img_8272

Har du hørt om RecoveryBook?

For noen uker siden ble jeg oppmerksom på brukerkontoen @RecoveryBook_no på instagram og av nysgjerrighet klikket jeg meg inn på siden deres. Det så absolutt interessant ut og jeg lurte umiddelbart på hva boken egentlig inneholdt. Var dette et like lovende tilfriskningsverktøy i kampen mot spiseforstyrrelser som det så ut til å være, eller?

Noen dager senere fikk jeg boken tilsendt i posten. Dette er et par-tre uker siden nå, så jeg har hatt rikelig med tid til å bla, se, tenke og teste! Hva lurte jeg selv på når jeg hørte om boken/så at den fantes? Hva kan andre lure på? Og er det verdt å bruke 349,- kroner på en bok som kanskje ikke passer deg og dine behov likevel? Her kommer mine tanker og erfaringer delt i pluss og minus, men først: bildedryss.

Pluss:

  • Ser pent ut! Innbydende design.
  • Personlig finner jeg ingen triggere. Ingen fokus på hverken vekt, kalorier, mål, “ja-mat”, “fy-mat”, ingenting sånt!
  • Boken fokuserer ikke spesifikt på én bestemt spiseforstyrrelse. Slik jeg ser det kan du bruke boken uavhengig av hvilken diagnose eller problemstilling du opplever at du har i forhold til mat. Dette betyr at den passer for de som overspiser også, ikke kun anoreksi og/eller bulimi.
  • Lett å forstå. Oversiktlig.
  • Inneholder oppgaver hvor du kan reflektere over situasjonen din rundt mat, tanker og følelser.
  • Inneholder ukesoppsummeringer, ergo kan man sammenligne disse oppsummeringene med hverande og se framgang etterhvert som ukene går.
  • Ja, du kan bruke og forstå denne boken på egenhånd uten at du går i terapi/behandling.
  • I begynnelsen, på de første sidene står det forklart nederst med liten skrift hvordan du fyller ut sidene.

Minus:

    • Personlig liker jeg ikke formatet så godt. Den er litt større enn et A4 ark, det vil da si at den ikke er mye større enn arkene du får i behandling for spiseforstyrrelser. Jeg synes likevel at dette er upraktisk siden det ofte er meningen at man skal skrive ned hva man spiser samt tanker og følelser rundt måltidet, der og da – ikke etterpå. Kort oppsummert: jeg synes den er litt ork å ta med på grunn av størrelsen.

  • Mangler en egen slags “dagbokside” hvor man kan notere rundt dagen i sin helhet, mer enn kun fokus på mat. Savner å kunne skrive om jeg hadde en god eller dårlig dag… Jeg har løst dette ved å dele opp sidene som heter “notater” og dedikert disse til dagbokskriblerier. Da gikk jeg riktignok tom for sider til å notere andre ting.

Er det verdt å kjøpe boken? Det kommer helt an på din motivasjon og lyst til å gi det et forsøk! Er du gira, go for it! Er dette penger du likevel hadde investert i matmisbruket ditt, er de jo tapt likevel, så sånn sett er det kanskje mer konstruktivt å kjøpe en bok?  Er du usikker – tenk på det. Uansett hva du ender opp med, boken kommer ikke til å være et nyttig verktøy om du ikke kommer til å være såpass dedikert at du bruker den nærmest slavisk. Dette igjen, passer ikke for alle eller i deres prosess.

Hvis du lurer på noe, still gjerne spørsmål i kommentarfeltet så kan jeg svare, eller ta kontakt med Lise &teamet her: RecoveryBook

Mandag 19. September

Det begynner å bli lenge siden jeg innså at det ikke er hverken vits eller mulig å skulle tvinge meg selv til å blogge om ting og tang om hverken lyst eller inspirasjon er tilstede. Selv så inderlig jeg skulle ønske jeg kunne gå tilbake til den tiden det føltes helt naturlig å trykke fra meg noen ord omtrent på daglig basis, så viser det seg å være vanskelig i praksis. Dessuten, det føles også veldig befriende å ha ting for meg selv, å ikke dele alt med alle.

Det er sikkert mye jeg kunne skrevet nå, i kveld. Kanskje mest om at 2016 hittil har vært jævlig bedritent, bortsett fra tidlig i år når vi (jeg og samboer) kjøpte ny bil. Etter det har det liksom vært den ene uheldige hendelsen etter den andre. Kanskje kommer jeg tilbake med mer om noen av disse tingene, hvis jeg kjenner at jeg har lyst til å dele noe. Alt er ikke negativt, for all del! Jeg vil virkelig ikke at bloggen min skal være en slags klagemur hvor jeg bare deler ting som er vanskelig eller negativt.

Men til tross for at oppdateringene mine er tilfeldige og med lange intervaller, i løpet av tirsdag eller onsdag tør jeg faktisk å love dere et nytt blogginnlegg! Jeg har nemlig testet [RecoveryBook] og tenkte jeg skulle dele min erfaring.

Uansett. Idag er den beste mandagen på utrolig mange mandager og denne uken kommer det til å skje noen store endringer. Kjenner jeg gleder meg langt inn i sjela og det er så godt! Håper denne følelsen varer! Kanskje er lysten til å blogge om det også tilstede, jeg kjenner hvertfall at jeg gleder meg til å ikke lenger holde det hemmelig. Kjenner jeg meg selv rett dukker det plutselig opp tre blogginnlegg denne uken, haha!

Hvis du leser dette: Takk for at du enda henger med! ♥

15 ting jeg skulle ønske du forsto om selvskading.

For et par uker siden snublet jeg over et innlegg på topplisten på blogg.no. Et innlegg som i hovedsak var klippet og limt av en artikkel jeg skrev i Februar. Ordene mine velger jeg nå å dele igjen i sin helhet. Fordi det er sommer, hud er hud og jeg er ikke alene.

——————————————————————————————————————————————————————

Jeg var nesten 13 år gammel første gang jeg skadet meg selv. I begynnelsen gikk det helt fint å skjule arrene, men ettersom årene gikk, spredte arrene seg fra armene mine til andre deler av kroppen. Da var det ikke lenger nok med en langermet genser på en varm sommerdag.

I 2008 sluttet jeg å skjule arrene mine. Enkelt og greit dro jeg på butikken i shorts og singlet en dag og det var det. Prosessen var likevel litt turbulent. Jeg har tatt mer enn én i å feste blikket litt for lenge på de nakne armene mine og fått høre de merkeligste kommentarer:

“Ble du overkjørt av gressklipperen, eller?”

Spørsmålet jeg er aller mest lei av, er kanskje det mest banale av dem alle: «Hva har skjedd med armene dine?» Jeg kjenner jeg blir irritert bare jeg skriver det, for er det virkelig nødvendig å spørre? Hvorfor er det interessant?

Til gjengjeld er dette spørsmålet jeg oftest får av bloggleserne mine: «Hva skal jeg si hvis noen spør om arrene mine?» Jeg pleier å si at de kan svare det de vil: At de har sloss med løver eller rosebusker, blitt angrepet av hai eller kidnappet og torturert for den saks skyld.

Fremmede mennesker har ingen rett til å invadere privatlivet ditt og forlange svar, bare fordi du ikke skjuler arrene dine.

Hvis du leser dette og lurer på hva du kan si til en som har selvskadet, er svaret overraskende lett; ingenting. Du trenger ikke å si noe som helst om akkurat det. Derimot står du fritt til å snakke om hva som helst: Film, musikk, litteratur, livet generelt!

Ting jeg skulle ønske folk forsto

For å gjøre det litt enklere for deg som møter meg eller en annen som har drevet med selvskading, har jeg laget en liten liste over ting jeg skulle ønske at folk flest forsto:

  1. De fleste selvskadere er som regel ikke farlige for andre enn seg selv.
  2. Nei, jeg er ikke narkoman eller driver med annen kriminell virksomhet.
  3. Du kan ikke bedømme om en person har slitt litt eller mye, basert på antall arr en har.
  4. Det finnes mange flere typer selvskading enn kun kutting.
  5. All selvskading etterlater ikke nødvendigvis synlige arr.
  6. Selvskading er som regel et symptom på et bakenforliggende problem.
  7. Å være selvskader er ikke synonymt med at jeg ønsker å dø.
  8. Selvskading er ikke synonymt med å være oppmerksomhetssyk.
  9. Nei, jeg viser ikke fram arrene med vilje hvis jeg bretter opp skjorteermene.
  10. Nei, jeg kommer ikke til å kle på meg eller dekke meg til for at du ikke tåler hvordan jeg ser ut.
  11. Nei, det er ikke folkeskikk at jeg skjuler arrene mine, det er folkeskikk at du holder fordommene dine for deg selv.
  12. Jeg er ikke annerledes, det er det bare huden min som er.
  13. Selvskadere har ulike tanker om sine egne arr. Noen synes det er helt OK at de synes, andre vil helst skjule dem.
  14. Ja, det er lov å spørre en selvskader om selvskadingen, men bruk skjønn og vær hensynsfull. Enkelte er åpne og har ingen problemer med å snakke om det, mens andre vil helst holde det for seg selv.
  15. Hud er hud.

Nå er det snart fire år siden jeg skadet meg sist og det er sju år siden jeg var på mitt verste. Kontrastene fra å stå midt oppi faenskapen og være hundre prosent overbevist om at hverdagen aldri noensinne kom til å bli levelig, til å nå ha lagt det bak meg og se at bitene i livet mitt faller på plass, kjennes godt.

Hadde det ikke vært for at arrene aldri forsvinner, hadde du aldri gjettet at jeg har en annerledes fortid enn de fleste. Det er flere år siden jeg sluttet å bry meg om hva folk måtte tenke om de så meg i sommerkjole.

Blikk og kommentarer kommer vel neppe til å forsvinne, men det går greit. Jeg synes ikke at arrene mine er fine. Jeg synes heller ikke at de er stygge, og arrene definerer ikke hvem jeg er. For meg er det det de er; arr.

——————————————————————————————————————————————————————
Bloggen på facebook: [her]
Instagram: @aria.olea
Artikkel først publisert: klikk.no

 

 

Priskrig, kontrolltap, egenansvar og selvhjelp.

Her kommer en oppfølger til forrige innlegg. Et par misforståelser jeg vil greie ut og kanskje noen nyttige tips til deg som ønsker å unngå priskrigen.

Jeg fikk et par kommentarer som gikk på dette med at “alle bulimikere/overspisere, overspiser ikke usunn mat” – dette er helt riktig! Jeg er helt enig. Det gjelder ikke kun usunn mat. Beklager om dere dette gjelder følte dere ekskludert, men det blir veldig vanskelig å skrive blogginnlegg som skal favne om alle som har spiseforstyrrelser – fordi det dessverre er alt for mange som sliter. Jenter, gutter, kvinner, menn eller hvilket kjønn man nå skulle foretrekke – la oss bare si at spiseforstyrrelser diskriminerer ingen. Det kan ramme alle, uansett alder.

Selv om man deler en diagnose eller problemstilling i hverdagen, så kan symptomene man sliter med være svært varierende og ulike! Man har kanskje fellestrekk, men man er ikke like og kan derfor ikke settes opp mot hverandre og sammenlignes på den måten.

Vær så snill og ha det i bakhodet når dere leser det jeg skriver, om jeg skriver “oss”, “vi” eller “man” – så mener jeg ikke ALLE. Det går ikke an at jeg skal kunne uttrykke meg på vegne av alle. Noen kjenner seg igjen, andre vil ikke kjenne seg igjen. Aller mest skriver jeg fra mitt perspektiv, basert på mine erfaringer.

“Vi” med spiseforstyrrelser – er fortsatt unike individer.

Det var også mange som trakk fram dette med egenansvar. Man har selv ansvar for hva man handler og hva man velger å spise. Jeg er enig i dette også, og mener ikke at samfunnet skal ta hensyn til alle – for det skjer rett og slett ikke. Kort og godt er livet urettferdig og det er sånn det er. Man må tilpasse seg det samfunnet man lever i, etter beste evne.

En ting jeg har tenkt litt på, er hvor vanskelig det er å formulere eller sette ord på hvordan det føles å tape kontroll over hva man handler eller hva man spiser. Jeg har fundert en del på hvordan jeg kan forsøke å formulere det for at mennesker som aldri har opplevd det og rett og slett ikke kan forstå kontrolltapet, kanskje kan prøve å forstå likevel.

Bilmetaforen er simpel og jeg vet ikke om den treffer, men. Se for deg at du setter deg i en bil med navigasjonssystem. Du plotter inn destinasjonen du ønsker og navigasjonssystemet i bilen kalkulerer en rute for deg, som du skal kjøre. Du legger ut på turen og svinger til høyre og venstre som anvist. Alt er bare velstand, men plutselig svinger bilen til høyre, hvor du hadde planlagt å svinge til venstre. Plutselig skjer det ingenting om du dreier på rattet og pedalene har sluttet å fungere. Du har nå blitt passasjer i førersetet, dørene er låst, du kan ikke rulle ned vinduene, du kan ikke regulere bilens fart. Du vet ikke hvor du er på vei, du kjenner hjertet hamre i brystet mens angsten snører halsen sammen, bremsene virker selvsagt ikke de heller, du er hjelpesløs. Og så – svinger bilen av veien. Over stupet. Ut i vannet. Selvsagt gjør den det, og selvsagt fylles bilen med vann. Langsomt, til den brått fylles og synker. Selvsagt – med deg inni.

Kort oppsummert virker dette som plottet til en dårlig skrekkfilm.

I realiteten er det jeg som står i butikken. Jeg har skrevet en handleliste før jeg dro hjemmefra, jeg har valgt å dra til en butikk jeg kjenner layouten til. Hvis jeg lukker øynene kan jeg visualisere hvilken rute jeg skal ta gjennom butikken – for å unngå og havne på villspor. I begynnelsen går det fint. Jeg plukker med meg ingrediensene til dagens middag, får med noe å drikke, sjekker lista og ser at jeg er i mål. Det gjenstår å komme seg til kassen – men plutselig går beina en annen vei og hodet henger ikke med. Kurven jeg har fylt blir satt på gulvet og hendene mine har begynt å plukke varer jeg ikke skal ha. Noe inni hodet mitt skriker nei, jeg kjenner hjertet som hamrer og panikken skyller over meg. Panikken og skammen. Kan noen se meg på? Hvordan hendene mine skjelver? Hvordan jeg ikke klarer å hente meg inn igjen? Hvordan jeg nesten er på gråten, men gjør mitt beste for at masken ikke skal slå sprekker?

Så gikk det ikke slik jeg hadde håpet denne gangen heller. Atter en gang har jeg sprukket, atter en gang kommer jeg hjem med skam i handleposene og selv om jeg ikke vil utsette meg for det bulimiske, selv om det ikke er slik jeg ønsker å leve livet mitt – så har hendene allerede begynt å skyfle mat inn i munnen. Kjevene jobber, mat tygges, svelges. Det er for sent. Det går som det går – som vanlig. Til helvete.

Det er som en dårlig skrekkfilm. Det er et mareritt. En personlig kamp.

Men, det går an å komme seg ut av det. Det går an å lære seg og ta det ansvaret! Det er mulig å finne styrken i seg selv, til å gjenvinne kontroll i butikken, hente seg inn, komme seg til kassen med gode intensjoner i handlekurven.

Jeg tenkte at jeg var nødt til å komme med en oppfølger til innlegget jeg skrev sist. For det finnes grep man kan ta, for å skåne seg selv fra priskrigen og tilbudene på påskegodt. Hvis du selv sliter og leser dette, kanskje* finner du noe som kan hjelpe.

  1. Forsøk å styr unna butikkene som er med i priskrigen. Jeg er rimelig sikker på at Meny ikke har kastet seg på bølgen. Enkelte butikker har også satt [begrensinger] for kundene sine.
  2. Skriv en handleliste på forhånd slik at du kan være effektiv på butikken og ikke får tid til å tenke på annet enn hva du skal ha, mens du er der.
  3. Prøv å unngå og handle når det er mange folk i butikken, på den måten kan du kanskje unngå å havne i en lang kø hvor utholdenheten din blir satt på prøve.
  4. Eller kanskje er det best for deg å handle når det er mange mennesker i butikken, hvis skammen holder deg unna?
  5. Ikke handle på tom mage, mens du er sulten eller når du har cravings.
  6. Regler for handlingen? Eksempel: ikke handle mer enn du må eller ikke dra på butikken oftere enn nødvendig?
  7. Er det lettere å styre unna smellen hvis du ikke handler alene? Ta med en venn eller noen i familien?
  8. Si til deg selv at du skal lykkes på forhånd. Minn deg selv hva som står på spill, jeg regner med at du vet så inderlig godt hvordan det føles å “tape” på handletur.
  9. Belønn deg selv med noe som ikke er spiselig. Altså, gjør noe fint for deg selv. Det er lov å feire en seier, selv om den virker liten.

Igjen, dette gjelder ikke alle som har spiseforstyrrelser, for enkelte blir dette kanskje bare svada. Skjønner dere? Jeg kan ikke skrive for alle. Jeg kan forsøke å være inkluderende, men jeg kommer ikke alltid til å lykkes.

Jeg håper i alle fall at dette innlegget fyller ut eventuelle hull fra forrige innlegg!

Sweet Like Candy?

Dette provoserer meg vanvittig mye. Priskrig på smågodt? Hvem vinner egentlig på dette? Butikkjedene sa de tapte inntekter etter priskrigen før jul, og befolkningen har vel ikke noe å hente på fråtserier de heller?

Hjerter mitt blør for de som sliter med maten, særlig de som sliter med bulimi og overspising. Begge disse lidelsene er avhengigheter og de som sliter har ikke kontroll. Hadde de hatt det, hadde de vel ikke hatt et problem i utgangspunktet?

Det som gjør meg så jævlig forbannet er hvor ekstra tilgjengelig smågodt blir for dem. Hvordan de handler. Lagrer. Spiser mer smågodt enn vanlig. Hvordan de fråtser og hater seg selv, inderlig og intenst fordi de ikke greier å la være. Hvordan noen tømmer seg selv etterpå, hoster og harker magesyre og straffer seg selv enda litt til. Hvordan enkelte fantaserer om å ende sine egne liv fordi de er så jævlig lei av å ha det slik de har det. Fordi de er lei av å hate seg selv, de er lei av å oppsøke hjelp og kanskje ikke oppleve tilstrekkelig behandling eller å bli hørt i det hele tatt. Det er vanskelig å få tilstrekkelig behandling for en spiseforstyrrelse om man er normal eller overvektig.

Hjertet mitt blør fordi dette hadde vært min realitet om dette hadde skjedd noen år tilbake. Når sykdom kaster fornuften ut vinduet og når friske tanker ikke greier å kjempe mot impulsen om å handle mer, mer, mer…

Se for deg at det var lovlig å kjøpe rus på gata for en tier per pille. Hadde folket hylt opp og protestert høylydt? Ja. Fordi de ser og forstår galskapen i den type avhengighet. Hva da om man solgte vin til alle i alle aldre for en tier per liter? Eller snus, sigaretter, tobakk?


Jeg mener absolutt ikke at man skal forby sukker eller nekte folk å spise godteri – men er det virkelig nødvendig å gjøre det så jævlig tilgjengelig for alle? “Det varer bare til påske” var der noen som skrev. Ja, det varer så lenge at man kan hamstre seg et godt lager. Det varer i flere uker med tortur for de som sliter med maten og ikke greier å styre seg.

Hverken de syke – eller de som er friske tjener på dette. Overdrevent sukkerinntak er ikke bra for noen. Alt med måte! Klart det er lov å kose seg, men når du kjøper 10 kilo smågodt og tror du skal bruke like lang tid på å spise det opp – som du ville brukt hvis du kjøpte til full pris, litt og litt hver uke? Tror du selv på det?

Men de som sliter med en sukkeravhengighet – de er det ingen som tenker på. “Folk velger selv hva de vil spise” og “folk er selv ansvarlige for hva de trykker i seg”. Joda, jeg er til en viss grad enig – men det er ikke bare bare, når du er styrt av sykdom og går på autopilot gjennom butikken. Det handler ikke om valget, det handler om det syke, det du ikke har kontroll på.

Jeg sier det igjen, hadde det vært snakk om lovlig priskrig på alkohol eller narkotika, solgt på åpen gate, i dagslys foran alle – DA hadde man reagert.

Alle som drikker alkohol – har ikke et avhengighetsproblem.
Aller som røyker en sigarett – har ikke et avhengighetsproblem.
Alle som tar en snus – har ikke et avhengighetsproblem.
Alle som spilte på spillautomater når detter var lov- hadde ikke et avhengighetsproblem.
Alle som spiser sukker – har heller ikke et avhengighetsproblem.

Saken er bare det – at man har aldersgrense for å handle alkohol. Man har aldersgrense på snus og tobakk. Spillautomatene ble fjernet i Norge for å forebygge spillavhengighet. Det er til og med aldersgrense for å kjøpe energidrikker i Norge, eksempelvis Battery, Burn og Red Bull – for å unngå at barn skal få i seg koffein.

Sukker er tilgjengelig uansett. De som vil ha det, betaler det det koster. Er det dyrere kjøper man mindre og motsatt – er det billig, kjøper man mer. Det er unødvendig å senke prisene på smågodt i flere uker før påske. Jeg kunne til en viss grad forstått det om det hadde vært snakk om et par dager.

Jeg har sagt det flere ganger til behandlerne mine iløpet av de 9 årene jeg har gått i terapi. Jeg har uttrykt at mat er lovlig rus og det er det som er så vondt. For å handle et lass med mat jeg skulle hjem å fortære og deretter skylle ned i do – det kunne ingen ta meg for. Det kunne ingen si noe på. Ingen kunne stoppe meg, med mindre min fysiske tilstand ble uforsvarlig eller kritisk på noe vis. Da ville noen grepet inn. Dessverre i dette tilfellet, er det overraskende mye faenskap man greier å utsette kroppen sin for, før den kollapser.

Jeg har mistet så vanvittig mye av livet på grunn av spiseforstyrrelsene mine. Uker, dager, år – tilbragt som pasient på psykiatrisk avdeling. Vennskap. Utdanning. Jobbmuligheter. Karriere. Nærhet. Tilhørighet. Å være en del av noe, et samfunn, å klare å leve et verdig og selvstendig liv.

Det er derfor jeg reagerer på priskrigen. Fordi det finnes så altfor mange der ute, som går og står i de fotsporene jeg selv sto fast i. Hva er vel vitsen i å gjøre det enklere og billigere for folk å ødelegge egen helse? Jeg mener ikke – og sier heller ikke at man skal forby sukker eller godteri,  eller forhindre folk i å kjøpe godteri – men er det virkelig nødvendig å senke prisene?

Spiseforstyrret eller ei, denne sukkerkrigen er ikke annet enn trist og har ingen vinner.

Hvis du lurer på hvordan det kan se ut å være bulimiker og ikke ha kontroll, kan du ta en titt på disse lenkene. Advarer om grafisk innhold.

Keeping it real & Optimus.

Igjen begynner det å bli en stund siden jeg sist skrev noe og igjen er forklaringen den samme. Blogging er ikke lenger en vane og når energien og tiden ikke strekker til – er det ikke lenger en prioritet.

Igjen har det vært utrolig travelt! Dagene går liksom i ett og de dagene som ikke gjør det – trenger jeg til å hente meg inn igjen.

Dere skjønner, i det siste har vi sett på ny bil. Altså ny, brukt bil. Bruktbil. Ikke ny-ny bil. Når jeg skriver “vi”, refererer jeg forresten til samboeren min, Mats.

Jeg hadde ingen anelse om hvor komplisert det egentlig er å kjøpe en bil. Så mye å tenke på. Hva vil man ha, hva trenger man, hva bruker man den til? Jeg, som mange andre også, har selvsagt en drømmebil. Realiteten er selvsagt også sånn at jeg ikke har 700.000 kroner til å rykke ut en fersk Range Rover Evoque rett fra forhandleren, så da… Må man jo justere forventningen slik at de stemmer overens med realiteten.

Jeg ytret et ønske om hybrid. En ting jeg har begynt å bry meg om det siste året, kanskje spesielt etter at jeg fikk sertifikatet – har vært å ta vare på miljøet. I den forstand at jeg gidder å resirkulere. I den forstand at jeg spiser litt mindre kjøtt enn før – uten at det er hverken spiseforstyrret eller at det betyr at jeg heller mot å bli vegetarianer/veganer. Å gjøre noen endringer er bedre enn å gjøre ingen. En bil som forurenser mindre enn den vi hadde, var mildt sagt veldig oppnåelig og et viktig kriterium for min samvittighet.

Hybrid. Det vil da si, for dere som mangler kunnskap: at bilen bruker både drivstoff og elekrtisitet. Den er ikke klassifisert som EL-bil og mangler fordelene man har om det er denslags man velger. Eksempelvis kan man ikke kjøre i kollektivfeltet og man betaler fortsatt bombenger – men man har lov til å kjøre på dager med såkalt “datokjøring” – hvis dere fikk med dere hva Bergen gjennomgikk i Januar. Da måtte vi la bensinbilen stå, annenhver dag – eller risikere kjipe bøter for å kjøre innenfor den innerste bomringen – hvilket tilfeldigvis er der vi bor… Så om vi hadde kjørt ut og ønsket oss hjem og deretter blitt tatt – kunne det blitt bot.

Vi så først på en Hvis Toyota Prius. Hybrid. Fin. Men stor nok til to hunder? Merkelig bagasjerom? Noen dager senere kom vi tilbake for å prøvekjøre. Da hadde de fått inn en ny Prius, en lilla. Vi kjørte en tur og ingen av oss var spesielt begeistret. Vi var enige om at vi synes bilen var for stiv og sa vel egentlig at den utgikk – kun basert på stivheten og at den virket litt liten.

Neste på lista: golf. Golf var noe som omtrent ikke sto på min liste engang, siden jeg synes golf er en dritkjedelig bil som alle har. Jeg gikk med på at vi kunne se på, eventuelt kjøpe en golf – så lenge den ikke var sort eller noen form for grå. Hvit kunne til nød gå. Vi fant en lyseblå en, såkalt “Shark Blue”. Vi forelsket oss i den og den hadde alle duppedittene innvendig som jeg hadde satt pris på i en bil. Dessverre ble den solgt få dager etterpå, før vi rakk å bestemme oss… Til min store irritasjon.

Deretter kikket vi på en Toyota Auris, hybrid. Denne er hakket mindre enn Priusen og vi prøvde veldig hardt å like den… Vi trålet hele Bergen på let etter en Golf som ikke var noen form for grå eller sort, uten å finne. Mats var litt gira på Polo, men NEI. Uaktuelt. Enda mindre? Nei.

Her kan jeg selvsagt nevne at vi på daværende tidspunkt var rutinerte nok til å ankomme bilforhandlerne med målbånd på innerlomma og ta mål av alle bagasjerom på biler vi i det hele tatt synes var fine.

Tilfeldigvis fikk jeg øye på en Nissan Juke – den ser litt ut som en Nissan Leaf på steroider. Dette var den tredje bilen vi prøvekjørte, en bil vi begge likte. En “wannabe SUV”, men dessverre litt liten. Kunne det fungere likevel? Stor nok til to hunder?

Siden vi fortsatt ikke hadde funnet noen golfer, sjekket vi ut enda en Toyota Auris uten å overbevises siden den er enda mindre enn Priusen – før vi kom over en hvit Nissan Juke med automatgir. På daværende tidspunkt var jeg ganske forelsket, men realiteten er jo at den er for liten. Det var på dette stedet forhandleren pekte ut en Peugeot 3008. Jeg sukket tungt, men lot meg overbevise etter at jeg satte meg inn. Premium Pack. Inneholdt alle de samme duppedingsene som golfen jeg hadde likt, den var stor, romslig, bra bagasjerom og nesten hele taket var soltak. Det føltes nesten litt som å sitte i en cockpit, det virket liksom ikke som en bil. Siden akkurat denne hadde mugg i baksetet…. sier det seg vel selv at vi ikke var spesielt interesserte i akkurat den.

Men vi fant en lik! Et annet sted, uten mugg i baksetet – som vi faktisk prøvekjørte. Innen da, hadde vi sett på bil i tre uker og jeg nærmet med stadiet “dritlei” i rekordfart. Jo mer vi så, jo mer forvirrende ble det og jo flere idéer fikk vi. Vi likte denne godt begge to..

Plot twist: dagen etterpå dro vi tilbake og kjørte den lilla jævla Priusen, hybriden vi kjørte aller først. Plot twist, to dager senere sa vi at vi skulle ha den og to dager senere igjen – altså igår – skrev vi under papirene. Og alle er glade! Og vi begge er fornøyde med valget.

Når man er vant til å kjøre gammel Volvo, viser det seg at alle nye biler virker stive i forhold.

Imorgen skal vi hente Priusen og jeg er så vanvittig gira! Min, vår første bil! Det ble en hybrid og jeg setter pris på at dashbordet er laget av resirkulert plastikk og at bilen ikke inneholder detaljer i skinn. Og det ble den ene Priusmodellen jeg synes er finest, den fra 2013. Den hvor baklyktene er spisse. Attitude. Og lilla. Dere som har fulgt bloggen lenge, husker kanskje hvor lilla den har vært tidligere, haha! Den er også så mørk lilla at den i forskjellig lys, kan framstå som sort.

Så med bilkjøp og bilsalg (av volvoen) endelig er ute av verden, kan livet gå tilbake til normalen – selv om jeg er litt usikker på hva dét er enda. Jeg har jo nesten nettopp flyttet og vil ikke helt påstå at rutinene er innkjørte enda. Jeg har i alle fall hjernekapasitet til å fokusere på studiene igjen og det er godt. Jeg trenger det, for å si det sånn.

Forøvrig har Priusen fått navnet Optimus. Som i Optimus Prime fra transformers. Optimus er forøvrig skrekkelig likt det latinske ordet “Optimums” som betyr “most favorable or desirable; best”. 

Optimus Prius. La oss håpe den lever opp til forventningene og at dette blir like bra som vi har sett for oss!


Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv