Archive Page 2

Sykdom vs. Kunnskap.

Jeg har nettopp kommet hjem etter årets tredje psykologtime og jeg var slettes ikke overrasket når hun fortalte at resultatet av de nyeste testene vi nettopp har gjennomgått – angående personlighetsforstyrrelser (ja, igjen) kom tilbake negativ. Altså negativ i positiv forstand da jeg ikke oppfyller kriteriene for noen form for personlighetsforstyrrelse.

Det var nettopp dette jeg regnet med og det er forsåvidt fint å høre noen andre si det også. Deretter diskuterte vi forøvrig at én diagnose ikke betyr at du nødvendigvis har en annen. Man har ikke nødvendigvis en klinisk depresjon fordi man har en spiseforstyrrelse. Det er like mulig at det depressive og nedstemtheten man opplever kommer som en bivirkning av spiseforstyrrelsen i seg selv. Jeg er forøvrig, ifølge meg selv, ikke deprimert.

Det er altså fortsatt “bare” spiseforstyrret som står i papirene mine. Det sitter i hodet, ikke lenger i handlingene. Jeg gjør ikke bevisste valg som livnærer spiseforstyrrelsen i seg selv, det er “bare” tanker som snor seg rundt oppunder topplokket. Litt “som vanlig” hvis jeg sammenligner med fortiden, men likevel ikke – siden jeg ikke setter tanker til livs. Det preger meg ikke veldig, men det kan godt hende jeg skifter bukse om jeg ikke følte at den var kledelig eller flatterende for min kroppsfasong likevel. Og det kan gjerne hende at jeg i den sammenheng også blir litt lei meg – uten at det ødelegger hele dagen av den grunn.

Likevel er det vel også sånn at jeg bryr meg litt i overkant om hvordan kroppen min ser ut. Ikke fordi jeg vil se tynnest mulig ut og heller ikke fordi jeg ønsker meg definert sixpack – men, fordi hvis du spør meg om jeg kan se for meg at jeg skulle vært noen størrelser større enn jeg faktisk er – da hadde du mest sannsynlig sett panikken i blikket mitt.

Er det sunt? Og er det sykt? Hvor mange er det vel ikke i dagens samfunn som tenker det samme, egentlig? Jeg tror svaret er at overraskende mange er redde for å gå opp i vekt. At man til nød kan akseptere, eller i det minste forsøke å akseptere kroppen slik den er, men aksept er ikke synonymt med tilfreds. NB: dette er en spekulasjon.

Men igjen, så er det jo også sånn at jeg har hatt dager hvor jeg føler meg “fab” eller “drop dead gorgeous” eller “check out that booty” eller “THE LEGS!” og det er jo også fint. Det er bare litt synd å si at det er en stund siden jeg tenkte det sist. Her er ikke ordet “tilbakefall” passende, jeg vil heller bruke ordene “dårlig periode”. Her kan det vel også nevnes at kroppen min har forandret seg særdeles lite det siste halvannet året, i hvertfall vektmessig. Jeg har i perioder kanskje sett mer trent ut enn i andre perioder, naturligvis preget av om jeg trener “som vanlig” eller om jeg har en pause.

Men her kommer spørsmålstegnene, for hvordan jobber man egentlig med dårlig selvbilde? Det virker jo ikke (for min del) å skulle stå foran speilet og fortelle seg selv fine ting. Jeg vet godt hva kognitiv adferdsterapi er, og bruker det stort sett ganske ofte i hverdagen hvis jeg skal tenke over det – men det går på automatikken. Rasjonalisering og realisering. Hva er sannsynlig og hva er usannsynlig. Men hva selvbildet mitt angår, …

Dessuten blir jeg også ganske sint på meg selv. Her sitter jeg og har en kropp som jeg objektivt VET er bra nok, ser bra nok ut og som jeg VET at andre skulle ønske de hadde. Her sitter jeg og har “alt”, kan spise omtrent det jeg vil, trener moderat og vedlikeholder formen. Likevel så har jeg en liten Satan under topplokket som forgifter noe jeg burde vært stolt av. Der holdt jeg forøvrig på å brenne meg kraftig ved å skrive “det jeg burde vært stoltEST av”, hvilket ville være helt feil, for når jeg tenker meg om er det mange flere ting jeg er stolt av å ha oppnådd her i livet annet enn hvordan silhuetten og speilbildet mitt ser ut.

Jeg bet meg forøvrig merke i en artikkel jeg leste av Helga L. Wyrtz tidligere idag. Sitat: “Kunnskap forsvinner ikke når rompa siger nedover, når håret gråner, når yngre og penere mennesker er de som er interessante for mediene.”  Klikk [HER] for å lese artikkelen i sin helhet.

Artikkelen tar ikke for seg spiseforstyrrelser, men sitatet traff meg fordi det er sånne ting jeg trenger å huske, når tankene roper noe annet enn hva fornuften burde kunne trumfe gjennom og istedenfor å verdsette at buksa faktisk passer, så kasseres den fordi den ikke sitter “helt” riktig.

Jeg har troen på kunnskap. Jeg har troen på lærdom og useless facts. Jeg har troen på intelligens, det å være velartikulert, det å være oppdatert på dagens samfunn, det å kunne være litt “book smart” såvel som “street smart”! Man trenger ikke å vite alt, men det kan være kjekt å vite litt om -mye-, her vil jeg ikke bruke ordet alt. Jeg vil påstå at man ikke trenger en høy utdanning for å være kunnskapsrik.

Dette er ting jeg ikke kunne brydd meg mindre om når jeg var syk. Ikke fordi det ikke var interessant, men hjernen min hadde ikke kapasitet til å ta innover seg informasjon som var relatert til dagens samfunn, politikk, valg, lover, debatter eller skolepensum  for den saks skyld. Hadde du spurt meg om hvem som var Statsminister på den tiden, kunne jeg såvidt ha svart. Hadde du spurt meg hvilke parti som satt i regjering, hadde jeg ristet på hodet.

Til gjengjeld sitter jeg på informasjon de færreste har. Kanskje sitter jeg på informasjon som hadde vært relevant for enkelte politikere å inneha, eksempelvis hvordan psykiatrien oppleves fra innsiden. Pasientopplevelsen. Pasientperspektivet. Hvordan vedtakene de fatter angår oss på innsiden. Vi som kanskje sto på venteliste til en avdeling som istedenfor å ta oss i mot, låser dørene og eliminerer muligheten både for oss og de som kommer bak oss i køen.

Jeg glemmer nok aldri den gang i 2010 når jeg var på butikken for å handle et lass med mat jeg skulle hjem å tygge i meg, hvor jeg kastet et blikk på en avisforside som omhandlet en eller annen grusom naturkatastrofe som nylig hadde skjedd. Jeg har glemt hvilken det er snakk om akkurat nå, men jeg husker at jeg reagerte med “hæ, når var dette?” og da fikk jeg øynene litt opp for hvor isolert jeg var. Hvor mye tid sykdom tok. Hvor lite jeg egentlig levde et oppegående liv.

Jeg husker i 2011 når jeg bodde hos min bestemor en periode, fordi jeg nettopp hadde blitt kastet ut hjemmefra og derfor ikke hadde et eget sted å kalle hjem – at jeg satt på kjøkkenet hennes og leste en roman mens den sterkeste tanken jeg hadde var “ikke bli dum, ikke bli dum, ikke bli dum”. Som et mantra for å stoppe meg selv fra den sikre undergang, den endelige resignasjon som jeg kanskje ikke kunne komme tilbake fra. Det er bare så mye et menneske tåler og der og da kjente jeg at jeg var farlig nær min ytterste toleransegrense. Nå kan det kanskje diskuteres hvor mye kunnskap som finnes i en roman, men her vil jeg påstå at å lese en bok er bedre enn å ikke lese en. Å holde fast i noe, er bedre enn å slippe taket helt.

Nå oppdaterer jeg meg selv daglig. Leser aviser eller klikker på andre relevante eller tilsynelatende interessante lenker som blir delt i sosiale medier. Fordi sykdom tar mindre plass og fordi jeg har klart å fokusere på andre ting utenom det som foregikk i min egen boble. Mye av det syke har blitt erstattet med kunnskap som er relevant – og herregud så godt det føles å kunne forstå politikken som diskuteres rundt meg, eller en eller annen annen debatt som er relevant der og da. Ikke minst, hvis noen spør meg om min mening, så kan det faktisk hende at jeg har en, kontra det å være helt blank og ikke forstå problemstillingen engang.

Jeg tror heller det er disse tingene jeg burde huske på når jeg ser meg i speilet og hater refleksjonen jeg møter, for i det store bildet vet jeg egentlig at den personen som bryr seg mest om hvordan jeg ser ut i hele verden – er meg selv. Man blir sin egen verste fiende, men kanskje finner jeg fred og forsoning også på denne fronten.

Man ut av komfortsonen for å oppnå bedring. Ingenting skjer i bobla. Det er kanskje lunt, trygt og godt der inne og man kan forsåvidt tilbringe livet sitt der – men trives du egentlig? Jeg mener ikke å få det til og høres enkelt ut – for det er det absolutt ikke, men jeg må atter en gang understreke at det er verdt det. Livet kan bli og være så jævlig, satans mye mer enn det nitriste en potensielt dødelig sykdom medfører.

Advertisements

En liten oppdatering.

Det er så lenge siden jeg har skrevet noe seriøst at jeg kjenner litt på prestasjonsangsten igjen. Jeg sitter for øyeblikket og kladder en tekst som muligens blir publisert, men nå er i alle fall kladden klar for revidering, tror jeg.

Planen for dagen er trening, middag og IKEA. Planen for resten av Januar er at jeg skal flytte ut av leiligheten min, det vil si at jeg permanent skal flytte inn hos kjæresten, selvsagt med hundene også. Det er i alle fall derfor vi skal på IKEA. Vi trenger litt nye møbler sånn at det blir enklere med oppbevaring, samt at mitt også skal få en plass og at det kommer til å føles mer som hjemme og vårt, ikke bare hans.

Pluss at norsk språkhistorie står på planen… Jeg skal ikke si at jeg er spesielt begeistret for akkurat den biten, men det må jo til for at jeg skal nå målene mine etterhvert.

I forbindelse med teksten jeg nå har skrevet, har jeg måttet bla gjennom noen gamle innlegg for å hente noen poeng. Det er så rart å lese gjennom faenskapen og sammenligne det med livet her og nå. På den andre siden er det litt imponerende at jeg har klart å formidle så mye konstruktivt når jeg har vært så langt nede. Det kjennes nesten litt ut som om jeg har mistet skriveferdigheter og evnen til å uttrykke noe som bare føles “perfekt” når jeg skal publisere det. Med “perfekt” mener jeg at jeg får den følelsen av at jeg klarte å uttrykke akkurat det jeg føler på en måte som gjør at utenforstående kanskje kan forstå eller sette seg inn i situasjonen jeg beskriver.

Det er også nesten litt sånn at jeg ikke helt vet hva jeg skal blogge om, fordi hverdagen min ikke handler om bare det å skulle bli friskere til å gjøre ting lenger. Nå handler den også om det livet jeg faktisk har klart å skape og som jeg faktisk lever, men det kan kanskje vært fint å dele dette også? Jeg må få gjort noe på kamerafronten kanskje, sånn at jeg kan få tatt bilder igjen. Det blir litt mer spennende å lese innlegg eller blogg generelt når det ikke bare er tekst på tekst på tekst.

I natt fikk jeg absolutt ikke sove og hadde skrekkelig mange gode idéer til ting jeg kan skrive om. Ting jeg ikke har turt å dele før. Eksempelvis historien om den gang jeg ble kastet ut hjemmefra i Januar 2011. Jeg har skrevet rundt det, men jeg har ikke skrevet spesifikt hva som skjedde. Jeg turte ikke, litt fordi jeg ikke ville klandre eller beskylde andre involverte. Men nå er det så lenge siden at jeg ikke kan gjøre situasjonen verre, siden situasjonen hører fortiden til.

Pluss at jeg har fått en forespørsel om å skrive et innlegg om hundene mine. Det må jo være en hundeeiers drøm egentlig, å ha en unnskyldning til å fordype seg i en tekst om noe man er så glad i? Haha. Altså, misforstå meg rett, de kan jeg jo skrive om når som helst, men jeg tror mange hadde blitt lei om jeg skulle skrevet side opp og side ned om dem.

Håper dere som fortsatt titter innom får en fin dag! Kommentarfeltet er forresten åpent, det er bare sånn at jeg har alle kommentarer på moderering fordi når jeg da godkjenner dem, kommer svaret mitt i samme slengen.

Atter en ny begynnelse.

Nå har jeg endelig ordnet eget domene til bloggen igjen! Forhåpentligvis lover det godt for bloggingen framover. Som jeg skrev på [facebooksiden] min for litt siden, så betyr dette også at jeg er ferdig å vingle mellom blogger, adresser og plattformer. This is it. Det blir her. Forøvrig kan du like [facebooksiden] om du ønsker å få en oppdatering rett i feeden din når jeg har lagt ut noe nytt her.

Jeg skal også rydde i arkivet etterhvert, pluss oppdatere noen gamle innlegg (eksempelvis noe av det jeg har skrevet om selvhjelp), pluss ordne litt opp i designet. Ordning av linker kommer også etterhvert og ja, jeg forstår at det er irriterende å klikke på en lenke som ikke fungerer.

Akkurat nå sitter jeg på kjøkkenet i leiligheten jeg nå bor i, eller i det minste – holder på å flytte inn i. Jeg har flyttet sammen med kjæresten min og akkurat det er fortsatt litt surrealistisk. Og ja, hundene er så klart med! Kunsten er å finne seg en kjæreste som er like glad i dyrene dine som du selv er, eller jeg vil i alle fall påstå at dette er en enorm fordel.

Jeg kjenner at det klør litt i fingrene etter å skrive noe fornuftig. Etter tragedien i Valdres på nyttårsaften har oppmerksomheten og interessen rundt spiseforstyrrelser eksplodert i media, noe jeg også har litt lyst til å kommentere – men ikke akkurat nå, i dette innlegget.

Dette innlegget får forbli overfladisk. Idag har jeg eksempelvis hatt første skoledag etter ferien og faget er norsk. Pensum fra VG1, VG2 og VG3 skal være gjennomgått før sommeren og eksamener skal gjennomføres og bestås. Basert på tykkelsen av bøkene kjenner jeg at jeg blir en smule nervøs, for det er ikke akkurat få sider som skal gjennomleses. Forresten tar jeg ikke lenger fag via Sonans, men jeg er fortsatt privatist.

Jeg har vært våken i 12 timer og det føles som om jeg har gjort uendelig mye. Tatt bybanen hjem til min far for deretter å stikke av med bilen hans for å kjøre meg selv på skolen. Jeg kaller det for “skolen”, men det er vel strengt tatt ikke bare det det er, men det er der læreren min holder til. Jeg treffer henne omtrent en gang i uken og jeg hadde ikke klart å holde motivasjonen oppe og hundre prosent struktur helt på egenhånd. Dessuten er det også sånn at når jeg har eksamen, kommer hun hjem til meg og jeg blir hentet og kjørt dit jeg skal være – for at jeg ikke skal feige ut i siste sekund. Takk NAV! Dette er kanskje det tilbudet jeg har fått av dem, som jeg er mest fornøyd med. Noe som fungerer for meg, som jeg klarer å følge opp og som jeg får noe igjen for.

Uansett. Etter to timer på skolen kjørte jeg meg selv hjem, men først stoppet jeg innom en butikk for å kjøpe en notatbok og noen flere penner. Deretter hjem, hei til hundene, ut med hundene, mat. Sov to timer på sofaen for første gang på en evighet og det var sykt digg. Det har vært skrekkelig lite interessant i kjøleskapet, så omsider tok jeg med meg alle tomflaskene fra boden til butikken, pantet dem (170 kroner, da kan du kanskje gjette hvor mange flasker det var?), handlet og kjørte meg selv hjem igjen. Deretter fikk jeg endelig ordnet domene, noe jeg har slitt med i mangfoldige dager (minst en uke) på grunn av en teknisk feil hos Wordpress. Deretter lagde jeg middag og jeg har ikke ord for hvor fantastisk det er å nå ha stort kjøkken og ikke minst oppvaskmaskin! Jeg har alltid sagt at jeg ikke kom til å være ordentlig voksen før jeg hadde oppvaskmaskin, så siden jeg er 25 år gammel og endelig bor i en leilighet med oppvaskmaskin – så er det kanskje nå? Og siden dette er et overfladisk innlegg kan jeg likesågodt inkludere at jeg spiste stekt kylling og mais med pesto pluss kokt søtpotet og brokkoli pluss fried rice. Det hørtes utrolig eksotisk ut, men det tviler jeg på at det var. Tviler også på at Mats hadde spist det – men han er jo kokk, dessuten innbiller jeg meg også at siden han er kokk – kommer han ikke til å like noe jeg lager, haha! Men det som er så kjekt er jo nettopp det at HAN er kokk, så da kan han lage mat. Jeg er mye flinkere til å vaske klær, det får heller være min greie.

SELVSTENDIGHET. Det er så bra. Blir så glad når jeg sitter i bilen og skal kjøre meg selv ett eller annet sted, når jeg tenker på hvor mye jeg kan og får til nå, som tidligere har vært helt utenkelig. Men nå kjenner jeg at jeg gikk tom for uvesentlige ting å skrive om dagen idag, så da skal jeg heller runde av og se en ny episode av “The 100”.

Julen 2015

Den eneste grunnen til at jeg ikke har skrevet på en stund, er for at jeg ikke har hatt tid! Med andre ord har jeg gjort mye og det har hopet seg opp med masse jeg ønsker å dele.

For det første. Eksamenene. 

Jeg vil selv tørre og påstå at det gikk bra og over all forventning! 6, 6, 2 og jeg er egentlig strålende fornøyd med at alt er bestått og unnagjort! Det eneste jeg er misfornøyd med her, du ser kanskje toeren der og tenker at det er den, men det er det ikke… Det eneste jeg er misfornøyd med er en skrekkelig upedagogisk sensor som sa så fint at “du kan jo ingenting du”… og da ble jeg litt satt ut.

Kjære sensor: både jeg og du skjønte at jeg ikke kunne så mye som ønsket om “utviklingen av det Norske demokratiet mellom 1814-1884” – men du kan ikke fortelle elevene at de “ikke kan noen ting” bare fordi de ikke lever opp til forventningene dine!

Heldigvis tok jeg det ikke tungt. Jeg har aldri fått 2 før, men det var faktisk ikke så ille. Jeg var bare sjeleglad jeg besto og forhåpentligvis ikke trenger å ta opp igjen historiekarakteren. Så alt i alt hva eksamener før jul angår, er jeg fornøyd med egen innsats, at jeg møtte opp og fullførte etter beste evne. Og jo, jeg kan mer enn “ingenting”, selv om historiesensor var frekk nok til å påstå annet.

For det andre og tredje: JUL & Nyttår.

Jeg har jo blogget en masse gjennom årene om at jeg ikke liker jul, jul er kjipt fordi ditt og datt og stefamilier og familiebrudd og tradisjonstap og nye tradisjoner og spiseforstyrrelser og bulimi og skilte foreldre og feiring på psykiatrisk og så videre og så videre….

Jeg gruet meg i år også. Visste ikke hvor jeg skulle være, hva jeg skulle gjøre, hvordan det skulle bli. Ville helst finne en måte å unngå det hele på, som vanlig. Men jeg sa til kjæresten min at jeg var åpen for å prøve noe annet hvis han hadde forslag. At jeg kunne prøve å feire jul på ett eller annet vis og at jeg skulle ha et åpent sinn og ikke fordømme noe før jeg hadde prøvd.

Det endte i alle fall med at jeg dro til Beitostølen sammen med hundene mine og kjæresten min, bodde på hotell og feiret jul sammen med foreldrene (+ deres hund) og broren hans. Det har vært den første fine julen på mange år, en sånn jul hvor jeg med hånda på hjertet kan si at jeg har hatt det fint og faktisk mene det. Ingenting har vært jævlig eller spesielt krise, snarere tvert i mot. På julaften skulle vi egentlig i slalombakken men var litt for sene så vi rakk det ikke. Vi sløyfet slalombakken og gikk rett på afterski istedenfor, etterfulgt av en hundeluftetur, deretter en tur på treningsrommet på hotellet – fordi hvorfor ikke? Dusj (*brannalarm* kaste på seg klær, evakuere hotellet, fryse, banne, inn igjen, av med klær, dusje ferdig), finklær på, pinnekjøtt til middag, gaveåpning…

Dagen etter derimot, da rakk vi slalombakken! Jeg har faktisk ikke stått på snowboard på ti år og det gikk overraskende bra! Kalkun til middag. Vi rakk å ta noen runder i slalombakken også den siste dagen før vi kjørte hjem til Bergen for noen dager.

Vi rakk vel såvidt å lade batteriene litt før vi dro til Voss den 30. for å feire nyttårsaften på en hytte med tolv andre! Det vil si at vi bodde fjorten stykker på en liten hytte og det gikk overraskende fint selv om jeg ikke kjente noen og knapt hadde hilst på andre ved tidligere anledninger.

Ingenting av dette hadde vært mulig eller gjennomførbart hvis jeg ikke hadde kjempet så hardt for å bli frisk fra agorafobien. Jeg kan nesten ikke beskrive hvor fjernt det virker, alle de dagene i de jævlig lange årene hvor jeg satt ensom hjemme, dag etter jævla dag og ingenting ble bedre og jeg lurte på om “dette var alt”, om det var slik livet mitt alltid kom til å være. Det jeg nå kan beskrive som realitet, var bare drømmer jeg ikke orket å drømme engang, fordi jeg var så sikker på at det var umulig. Det “kom aldri” til å bli bedre og det gjorde så vondt at jeg ikke helt klarer å sette ord på det.

Nå nevnte jeg ikke spiseforstyrrelsen, men også der har jeg det mye bedre. I praksis er jeg symptomfri, men jeg har fortsatt en del “kjipe” tanker. Med kjipe mener jeg alt fra triggende tanker, plagsomme tanker – altså den lille stemmen som hvisker “gjør sånn, gjør slik” og ubehagelige tanker. Men det går “greit”, de er der, ok.

Uansett, hvis jeg først skal blogge synes jeg det er på sin plass at jeg rekker å få med at julen for en gangs skyld har vært fin! På julaften var jeg også litt ekstra takknemlig for at jeg på dagen, nøyaktig sju måneder tidligere gikk på det som etterhvert ble kjæresten min, på en bensinstasjon på en helt tilfeldig søndag i Mai. Jeg er heldig. Endelig er det min tur til å være litt heldig her i livet, satan. Synes det begynte å bli på tide, haha.

Med det, vil jeg egentlig bare ønske dere som enda følger litt med her inne, et godt nytt år!

Ditt beste vs. godt nok.

Av en eller annen grunn har jeg veldig mye på hjertet før tiden, men jeg forsøker å fortelle meg selv at jeg må fokusere på å lese til eksamen siden jeg ikke har uendelig mye hjernekapasitet disponibelt, til å gjøre hva jeg vil med. Å blogge er med andre ord krevende, hvertfall hvis du forsøker å formidle noe med litt mening.

Det handler om eksamen igjen og jeg vil gjerne dele den erfaringen jeg sitter igjen med etter å ha gjennomført mine to første. Min tredje og siste eksamen før jul, finner sted neste mandag. Det skrives mye i media om at presset på norsk ungdom er for stort, særlig jaget etter å få gode karakterer. Intet annet enn det beste ser ut til å være “godt nok” og ungdom leser seg syke, utbrente eller dropper ut.

Jeg har selv vært skoleflink og brukte årene på ungdomsskolen til å slave etter gode karakterer, parallelt som jeg spiste så lite jeg maktet og danset på fritiden, så godt det lot seg gjøre. Jeg husker den første sekseren jeg fikk i hele mitt liv. Jeg fikk seks på en eller annen innlevering i engelsk i niendeklasse og jeg var så lykkelig at jeg bokstavelig talt falt på kne. Hurra. Jada, det var fint og jeg jobbet hardt for å få det til. Jeg har alltid vært der at jeg har ønsket å være god på noe. Helst på alt, men det lar seg som kjent ikke gjøre.

Jeg sliter en del med at jeg nå tror at jeg ikke får ting til eller at jeg ikke er god på noe, fordi jeg “henger etter” i livet, fordi jeg har slitt med psykisk sykdom i så mange år. Jeg føler at jeg ligger så langt bak, jeg har så lyst til å ta igjen alle andre – hvilket- hvis jeg skal forsøke å se objektivt på det, er helt feil siden jeg har møtt motgang alle de som “ligger langt foran meg” ikke har møtt.

Det jeg skal fram til er at jeg har sett på disse eksamenene jeg nå holder på å ta, som “umulige”, “det kommer til å gå til helvete”, “jeg er ubrukelig”. Istedenfor å faktisk lese, gikk jeg meg fast i alle disse negative spiralene som ikke fører andre veier enn nedover, og kastet på den måten bort masse verdifull studietid.

I Oktober bestemte jeg meg imidlertid for at jeg skulle gjennomføre eksamen uansett hva som skjedde. Jeg la lista der at jeg skulle BESTÅ. Det tilsvarer karakteren 2. Da hadde jeg hvertfall gjort det og jeg ville være en erfaring rikere til tross for at jeg muligens ikke ville være strålende fornøyd med resultatet, men så kunne jeg kanskje klappe meg selv på skulderen likevel.

Jeg er nettstudent. Jeg er ustrukturert. Jeg har ikke orden i sysakene mine. Jeg leser ikke jevnt og trutt, jeg leser i rykk og napp. Når motivasjonen er til stede og jeg makter å finne troen på meg selv.

Første eksamen kom og jeg tenkte at det fikk bare gå som det går. Jeg hadde lest pensum, enkelte ting kunne jeg bedre enn annet, “jaja” tenkte jeg og trakk på skuldrene. “Kanskje jeg greier å gjøre mer enn å bestå, kanskje jeg får 3”. Det var en litt fin tanke.

Jeg møtte opp, kom først, hilste på sensorene, fikk trekke den første oppgaven og valgte arket øverst i høyre hjørne av to rader med tre ark på hver. Når jeg leste oppgaven kunne jeg ikke for at jeg smilte, men jeg hadde trukket noe som gjorde at jeg visste at jeg skulle bestå. “Dette skal jeg klare”.

Tjue minutter forberedelsestid er over, jeg følger etter sensoren inn i rommet og begynner å prate. Skjelvende hender. Hamrende hjerte. Det kjentes egentlig nøyaktig ut slik det gjorde før når jeg hadde angst og sto i kassa på Rema 1000. Like ubehagelig og gamle tanker om “nå får du epilepsianfall!” kretset rundt i hodet. Jeg greide på sett og vis å riste av meg akkurat den tanken, men jeg følte fortsatt at stemmen skalv – men jeg fortsatte å snakke.

Jeg ble sendt ut på gangen mens sensorene skulle diskutere karakteren min, omlag tretti sekunder senere måtte jeg inn igjen og den mannlige sensoren sier “gratulerer med karakteren 6”. Det er omtrent den største positive overraskelsen jeg har fått i hele 2015 og et mildt sagt ekstremt uventet resultat for min del. Jeg ble helt satt ut og sa noe sånt som “er du sikker?” og sensormannen sa som så at “ja, det var vel målet, var det ikke?”

Akkurat den setningen har plaget meg i ettertid. Det var ikke målet. Det var en bonus. Jeg var heldig med oppgaven, fikk noe jeg kunne, ga det jeg hadde og fikk en god karakter. Det føltes faktisk bedre enn å få den beryktede lappen, for det måtte synke inn og det tok flere dager.

“Strålende, fortsett sånn” er tilbakemeldinger jeg får høre. Hva betyr egentlig det? Fortsett å få 6? Hvordan tolker man det? Blir det da mindre akseptabelt hvis jeg neste gang får noe annet enn 6?

Eksamen nummer to, var 1. Desember. Her var jeg stresset. Engelsk muntlig. Mitt beste fag. “Der får du 6” sa mennesker jeg omgås. Jaha? Gjør jeg det? Og jeg kjente akkurat nå dette, nå måtte jeg nesten få 6, hvis ikke ville det ikke være godt nok. Jeg bar rundt på denne angsten for å ikke lykkes og jeg var mye mer nervøs for å møte opp til denne eksamenen, kontra den eksamenen hvor jeg tenkte “jaja, jeg får gjøre mitt beste”.

Som første eksamen, var jeg først ute igjen og jeg trakk det samme arket øverst til høyre. En artikkel jeg skulle lese, gjøre meg opp en mening om og deretter presentere. Artikkelen jeg leste omhandlet terroren i Paris og hvordan folk hadde valgt å legge det franske flagget som filter over profilbildet sitt. Akkurat den delen gikk strålende, men når de begynte å spørre meg ut om koloniseringen i Afrika i forbindelse med “The British Empire” og spredningen av det engelske språk, kjente jeg egentlig bare at DER, akkurat der glapp den jævla karakteren jeg hadde håpet å dra i land.

Der tok jeg utrolig nok feil og jeg forlot med 6 i engelsk muntlig også. Og hvordan føltes det? Det første jeg tenkte var egentlig at jeg kunne si det høyt uten at noen ble skuffet for at jeg ikke var flink nok. Til sammenligning følte jeg for å sprette champagne når jeg fikk den uforutsette 6’eren som jeg ikke engang hadde drømt om i fjerne fantasier.

Jeg har tredje og siste eksamen nå, førstkommende mandag og jeg kommer ikke til å få 6. For det første er det urimelig å forvente så mye av seg selv fordi man legger så mye press på seg selv at – for min del – så blir det nesten ikke verdt det.

Og hele konklusjonen, det jeg ønsker å formidle med dette innlegget, er at jeg håper ikke folk, familie, venner er stolte av meg fordi jeg får 6 på eksamen. Hvis noen skal være stolte av meg, så håper jeg de er stolte for at jeg faktisk møter opp og at jeg faktisk prøver, uavhengig av hvilken karakter jeg kommer hjem med.

Det jeg vil si til deg/dere som holder på med eksamen; fy faen så jævla bra at du prøver og gjennomfører! Uavhengig av hvilken karakter du sitter igjen med. Er du misfornøyd kan du alltids ta den igjen – hvis DU vil. Ikke gjør det fordi foreldrene dine presser deg eller fordi du tror samfunnet forventer det eller ser ned på deg hvis du velger å la være, gjør det for din del hvis det er det du vil, fordi det er din framtid det er snakk om. Det er ikke meningen at vi alle skal bli leger, professorer, advokater og rakettforskere.

Ja, vitnemål er kjekt å kunne vise til, men helsa di er også viktig! At du har det bra med deg selv og trives med livet du lever er minst like viktig! Man skal ikke sitte hjemme og lese seg syk, for meg blir det helt feil å sette seg som mål om at intet annet enn det aller beste er godt nok. Sånn er det faktisk ikke og alle kan ikke få toppkarakterer uansett.

Ja, det er mye press og forventninger til dagens ungdom, men du kan og forsøke å velge å la være og ta det til deg. Det jeg sitter igjen med etter to eksamener vel overstått, er to 6’ere. Den ene gjorde meg vanvittig glad, den andre gjorde at jeg kunne puste igjen. Der hvor jeg gikk inn med et åpent sinn og tenkte at jeg skulle gjøre mitt beste – satt jeg igjen med en stor glede. Der hvor jeg gikk inn og forventet av meg selv at jeg skulle klatre til topps – der kjente jeg kun snev av glede, mest var jeg bare lettet når jeg faktisk greide det.

Personlig konklusjon: det er urimelig av meg å skulle kreve av meg selv at jeg må få 6 for å tilfredsstille andre, deretter meg selv. Strek under svaret: mitt beste får være godt nok, uavhengig av hvilken karakter jeg sitter igjen med til slutt. 

Angående min egne eksamener er det også sånn at jeg har begynt med “de enkle” fagene, altså de fagene jeg synes er enklest basert på min kapasitet og interesse for emnet i seg selv. Går alt som planlagt sitter jeg med vitnemål til sommeren 2017. Og nei, det skal ikke, kommer ikke til å bestå av toppkarakterer hele veien. 

Men igjen, hvis ingen andre er stolte av deg for at du kommer hjem med en lavere karakter enn den som “alle” (i frykt for å generalisere for mye) higer etter, så vil jeg bare si: godt jobbet. Du er flink som prøver, som leser og faktisk møter opp. Det håper jeg du tar med deg videre, for ditt beste = godt nok. 

Fra 5.4 til “håp at du består”.

(Først vil jeg si at jeg ikke har hverken logget inn på bloggen eller lest kommentarene dere la igjen på forrige innlegg enda, men det skal jeg forhåpentligvis gjøre senere!)

Det jeg så vil skrive, er en annen versjon av noe jeg delte på [instagram] for ett par timer siden. Det dreier seg om skole og studier, hvordan det i praksis er å gjennomføre nå, kontra hvordan det var sist jeg gikk på vanlig videregående skole i skoleåret 2010/2011.

Det har seg jo nå sånn at jeg tilsynelatende har det mye bedre nå enn jeg har hatt før, (det har vel alle fått med seg, ja?) og jeg vil si at det stemmer, MEN. For her er det et men og det er det som er så frustrerende at folk ikke ser eller greier å forstå.

Når jeg gikk på skole i 2010, da hadde jeg bulimi. Bulimi av den altoppslukende sorten, noe som i mitt tilfelle betød at enten så gikk jeg på skole, eller så overspiste jeg og kastet opp etterpå. Det var “hobby”, det var fritid, det var trøst, pause, mestring og sykdom. Jeg husker at jeg drakk en næringsdrikk når jeg sto opp om morgenen før jeg gikk til skolen og en til til lunsj og etter det var det overspising og oppkast resten av dagen. På “gode dager” overlevde jeg på kalorifattig mat, uten overspising og oppkast og følte meg “flink” fordi jeg hadde kontroll, men også utslitt. Utslitt fordi jeg ikke hadde krefter eller energi og det å overspise og spy ga i alle fall en slags illusjon eller et midlertidig sukker-boost som tok fokus vekk fra konstant, gnagende og smertefull sult. Det var en rus og jeg trengte den. Det var min trøst. Det var min livbøye. Det var så stort at det tok fokus vekk fra alle andre følelser. Jeg hadde ikke tid til å stresse over “generelle” ting her i livet. Jeg hadde ikke tid til å engste meg over prøver eller innleveringer – det ble bare gjort. Gjerne i kombinasjon hvor jeg spiste med venstre hånd og skriblet notater med høyre.

“SÅ FLINK DU ER, SE ALT DU FÅR TIL!” sa alle.

Derfor er det nå også sånn at siden jeg er så mye friskere nå, så burde jeg i teorien være i stand til å få enda flere ting til! Nå er det godt over en måned siden sist jeg overspiste og kastet opp (jeg tror jeg holdt meg uten overspising og oppkast i omtrent 17 måneder når jeg sprakk i Mai i år) og jeg har fortsatt ikke skadet meg siden Mai 2012. Jeg overspiser ikke. Jeg underspiser stortsett ikke (og hvis det skjer, er det en forglemmelse og ikke et bevisst valg med farefulle, bakenforliggende intensjoner). Jeg skader meg ikke.

Jeg er der at jeg spiser rimelig greit, lykkes passelig greit med trening (med SUNNE intensjoner i bakhodet), jeg har en rimelig grei døgnrytme og har forøvrig ikke tatt sovepiller på over to år. Jeg har ikke misset én eneste psykologtime dette året (og derfor ikke betalt noen “ikke-møtt-giroer, halleluja!), jeg har nettopp fått lappen og mer eller mindre bodd sammen med kjæresten de siste tre månedene. Jeg har ikke fått en eneste jævla inkasso i posten siden 2012, jeg betaler alle regningene mine i tide, alltid (med mindre jeg får posten for sent, hvilket av og til hender fordi den blir tatt inn feil). Jeg tar oppvasken flere ganger i uka (med mindre kjæresten gjør det), det hoper seg ikke lenger opp. Jeg vasker alt skittentøy på mandager. Kjøleskapet mitt er aldri tomt. Jeg har ikke agorafobi og er dermed fri til å være selvstendig. Ta meg av ting selv, gjøre mine egne ærender. 

Det høres jo helt forbannade perfekt ut jo! Hallo, se på meg da! I got my shit together, gutta! Jeg har faen meg tatt tak og ordnet opp i livet mitt, nå går det på skinner! Bort og vekk med vanskelige følelser, jeg lever på sunn mat og kjærlighet, sommerfugler i magen, jeg praktisk talt velter meg i mestringsfølelse og begeistring. Jeg renner over av kjærlighet til meg selv, jeg elsker kroppen min nøyaktig slik den er og jeg får til nøyaktig det jeg vil! 

Nei. Det er ikke sånn det er, men jeg kan forstå at det er sånn du ser det. For du vet jo ikke hva som skjuler seg under overflaten min, men jeg skal prøve å forklare. 

Det er ikke sånn at jeg våknet en dag og plutselig mestret alt jeg beskriver noen avsnitt lenger opp her og det tror jeg at du vet. Jeg har bygget opp disse tingene. Av og til én og én, enkelte ting har jeg fokusert på samtidig.

Det jeg vil si er at jeg får til disse tingene, fordi jeg fokuserer på dem, bevisst og ubevisst. Noe har blitt en vane, en rutine som går av seg selv, mens enkelte ting må jeg bruke litt mer tid til å motivere meg selv til og gjøre. Eksempelvis å trene (for det er ikke alltid jeg føler at jeg gidder), eller å legge meg i tide (for det er ikke alltid jeg kjenner at jeg er trøtt).

Dette med studier nå, det kommer i tillegg. Det er nytt og det er STORT. Det krever tid, det krever konsentrasjon, det krever hjernekapasitet. Det krever planlegging for at det skal gjennomføres, det krever indre motivasjon og et ønske om å lykkes og det er tungt. Det er vanskelig å få alle disse tingene her til å klaffe, sånn at jeg får satt meg ned og lest det jeg skal for å nå mitt daglige studiemål. Jeg ligger langt på etterskudd slik det er nå og har første eksamen senere denne måneden. Jeg er 42% ferdig med pensum i dette faget hittil og jeg har 232 sider igjen å lese og ta notater fra. Leser jeg 20 sider om dagen, går det på litt over 10 dager. Det er 16 dager til eksamen. Pluss at jeg har to eksamener til, en som muligens går greit og en jeg ikke orker å tenke på, annet enn at jeg skal gjøre mitt beste også her.

Oddsen er med andre ord ikke i min favør, men etter uendelig mange kamper med meg selv, har jeg nå kommet dit at jeg har bestemt meg for å fullføre, uansett om jeg såvidt står. Det vil i alle fall være bedre enn å anse seg selv som slått og derfor også fortsette å skyve problemet foran meg, samt grue meg enda mer til neste gang jeg skal prøve meg på eksamen i samme fag – fordi om jeg ikke blir kvitt “vrangviljeholdningen” min, så er ikke oddsen noe større for å lykkes da.

Problemet er bare det at med all denne tvilen og usikkerheten til meg selv og hva jeg egentlig er god for, er det også symptomer som har ligget i dvale lenge – som våkner til liv. Sett at jeg ikke har krefter nok til å nå studiemålet mitt en dag, plutselig kommer skadetrangen (den kan forøvrig komme før jeg får begynt). Skadetrang handler om impulskontroll (og en hel rekke annet jeg ikke ramser opp nå), men hvis du ser for deg at skadetrang er en liten brann – se for deg at gardinene dine tar fyr. Velger du da å hente brannslukningsapparat og slukke brannen i gardinene, eller fortsetter du å se på TV – vel vitende om at gardinene dine står i fyr og flamme? Så, er det da lurt at jeg leser mer eller at jeg slukker den brannen før jeg leser mer?

Det samme gjelder trangen til å overspise og spy. Det også er en liten brann og den må også slukkes. Så i tillegg til å studere, kjemper jeg også for å slukke alle disse små brannene som truer med å ødelegge ALT JEG HAR BRUKT ÅR PÅ Å MESTRE OG BYGGE OPP! Derfor skynder jeg meg langsomt. Derfor ser det ikke ut for deg, som om jeg “gjør så mye”. Derfor ser det kanskje for deg, ut som at jeg er lat eller har prioritert helt feil siden jeg nå sitter her, kun uker unna eksamen, med en enorm mengde stoff å lese og lære meg innen den tid.

Klok av skade og etter lang fartstid som psykisk syk, har jeg nå opparbeidet meg et greit bilde av mine personlige fallgruver, snubletråder og hvilke lokkende strategier som ender i potensielt personlig tap, eventuelt katastrofe. “Pedal to the metal” for eksempel, en tidligere favorittstrategi – som i “bare kjør på, håp på det beste, så går det som det går” – den strategien utgår.

Derfor tar det tid. Derfor synes jeg det er vanskelig. Derfor sliter jeg fortsatt, selv om du ikke kan se det eller greie å forestille deg det – fordi jeg er mye friskere nå enn jeg har vært. Men det gjelder jo her å fortsette og holde seg like frisk og å bygge seg selv opp. Jeg presser meg forsiktig fordi jeg etterhvert vil øke en toleranse og forhåpentligvis utvikle en bedre måte å håndtere disse små brannene – altså at det i utgangspunktet ikke blusser opp en krise borti hjørnet mens jeg leser om likviditet og maktfordelingsprinsippet.

Veien ned er så jævlig kort, fordi veien ned er et FALL. Veien opp må man gå (eller krype), det finnes ikke heis fra et personlig helvete og tilbake til fungerende nivå.

Det blir som jeg sa til psykologen min, er det verdt det å få en god karakter på eksamen hvis prisen jeg betaler er i valuta “nye sting i kroppen”?

NEI DET ER JO IKKE DET.

Men jeg skal gjennomføre eksamen, uansett hvilken karakter jeg sitter igjen med, eller hvilke tanker jeg kommer til å få om min egen evne til å prestere. Å gjennomføre er målet.

Kjære vene, hva har jeg gjort med bloggen min?

Det var akkurat den tanken som slo meg, når jeg nettopp logget inn her etter å ha trykt feil passord hele fire ganger før jeg endelig fikk en “aha, la meg prøve det”, etterfulgt av “ser-vi-det, der-ja”. Deretter poppet det nye wordpress dashbordet opp foran meg og jeg innser at det er så lenge siden jeg har vært innlogget – at jeg faktisk må lete for å finne knappen som lar meg forfatte disse ordene her i det hele tatt.

Jeg tror jeg er det mest ustrukturerte mennesket jeg vet om bloggmessig, “jeg skal blogge her. Nei der. Nei, her. Nei forresten trivdes jeg bedre der. Eller, la meg bare prøve… Nei, DER, HER SKAL JEG BLOGGE” også setter jeg to strek under svaret og sier til alle dere som enda henger med på denne karusellen – kudos til de av dere som faktisk har greid å komme så langt at dere leser nettopp disse ordene akkurat nå – at jeg har byttet bloggadresse og nå sånn og slik og følg meg der – ja hurramegrundt nå blir det bloggings! Eller…

Men når jeg selv ser gjennom denne bloggen, det er jo her jeg har skrevet. Det er jeg har vokst, her jeg har dokumentert, det er herfra jeg har møtt så uendelig mange fine mennesker med litt ekstra i bagasjen, det er her jeg har mottatt gode ord, det er her media har funnet meg, det er her jeg har hatt en stemme – eller snarere muligheten til å formidle ord som dere ønsker å lese. Det er her jeg har hatt muligheten til å bli hørt og i fare for å høres ut som jeg er skrekkelig høy i hatten; det er her jeg har påvirket andre og endret liv. Bare å lese gjennom kommentarene til [dette] innlegget (OBS, advarer som sterkt innhold) nå, jeg får helt ærlig gåsehud og tårer i øynene fordi det minner meg på at det jeg har delt har betydd noe.

Jeg savner den tiden der jeg skrev daglig eller flere ganger om dagen, hvor jeg bare kunne sette med ned å la fingrene flyte over tastaturet, litt slik jeg gjør nå. Det er utrolig lenge siden jeg bare har skrevet slik jeg gjør nå, med den flyten jeg har nå. Det er vanskelig for meg å beskrive hvordan jeg sitter akkurat nå, bak dataskjermen og trykker – men det er ganske tankeløst og avslappende. Slik det pleide å være for så lenge siden. Jeg er ikke helt sikker på hva som skjedde og jeg vet ikke om jeg kan finne tilbake til gleden ved å skrive og dele på en måte som ikke ga meg ekstra psykisk stress å forholde meg til.

Og hvis du mot formodning ikke har fått med deg litt av grunnene til at jeg har forlatt akkurat denne plattformen på ulike tidspunkter, her kommer en kort oppsummering.

  • Det ble kjedelig å sitte hjemme og ha agorafobi og skrive om at jeg hadde gjort “ingenting” atter en dag. Jeg var dritlei av å dele “idag har jeg vært på rema folkens, det gikk ikke så bra, hater fortsatt livet og hverdagen med agorafobi, blogges!” Livet sto så stille.
  • Deretter skjedde det jeg har skrevet om i dette innlegget med tittelen [“Du er skadelig for familien din”] .. Hvis du klikker på linken og leser det som står der, så slipper jeg å repetere det her, i dette innlegget akkurat nå.
  • Så var det jo det at jeg byttet navn. “The new me”, out with the old, in with the new – and all that jazz.

Joda, jeg skjønner godt at jeg ville ha blanke ark, men nå, mer enn ett år senere, så ser jeg jo og forstår at jeg blir jo ikke kvitt dette her. Altså denne bloggen, ordene og bildene jeg har valgt å dele. Jeg kan jo forlate bloggen som forsøkt tidligere, men nå sitter jeg jo her atter en gang og trykker da. Nostalgisk som bare faen.

Så kommer jo tankene da, kanskje jeg skal gjøre noe med denne bloggen. Kanskje jeg skal slette alt annet og puste liv inn i denne igjen da, “hjertebarnet” mitt (i gåsetegn i frykt for å få det til og høres ut som en klisjé). Kanskje jeg skal finne en ny bloggadresse, kanskje jeg skal legge press og formidlingsstress (jeg fant opp et nytt ord?) på hylla og bare skrive – SÅNN SOM FØR. Eller kanskje jeg skal skrive en bok. Skal jeg skrive en bok? (Det er en tanke, ikke et spørsmål til deg som kanskje leser.)

Kjenner jeg blir litt sliten av meg selv og all denne “fram og tilbake” som jeg holder på med. Hvis du enda leser dette, hatten av for deg!

Klokken er straks halv elleve på kvelden, øynene går i kryss og jeg er skrekkelig sliten. Nå skal jeg skrive en setning (nei, faktisk et sammendrag med ekstremt dårlig korrektur og setningsoppbygging) jeg har sett langt etter i alle jævla år: Jeg er sliten fordi JEG HAR KJØRT til skolen, VÆRT på “skolen” (det er ikke egentlig skole-skole, men tilpasset opplegg, ok?), JEG HAR KJØRT hjem (FORDI JEG HAR SERTIFIKATET, TENK DET FAEN HALLELUJA), forsøkt å powernappe, feilet, SPIST BROWNIES TIL MIDDAG, men så innså jeg at det ikke var middag så jeg LAGDE ORDENTLIG MIDDAG (med kylling, ris, søtpotet, brokkoli og blomkål, tenk-det-du!) og akkurat nå gleder jeg meg mest til KJÆRESTEN KOMMER HJEM FRA JOBB (for tenk jeg har funnet HAN også!) sånn at vi kan legge oss.

Men nå skal jeg runde av. Hvis du har lest dette, takk! Hvis du enda ikke er lei av meg og all ubesluttsomheten min, legg igjen noen ord i kommentarfeltet? Det hadde i hvert fall jeg satt enormt pris på. Det var og er fortsatt gøy å vite at noen leser, OM det enda er noen som henger med.

♥ Aria

Arr er ingen skam!

Det er lenge siden jeg har vært så provosert over noe som jeg er akkurat nå. Jeg ble oppringt av en venninne, en selvskader, som var på gråten og lurte på om jeg hadde lest innlegget til Sophie Elise; “ikke gjør samme feil som meg“. Det hadde jeg ikke, men etter å ha lest det er jeg nødt til å skrive noe.

Dette er til dere, selvskaderne – som leste innlegget til Sophie og som nå skammer dere litt ekstra over arrene dere har på kroppen. At Sophie ønsker å skjule sine arr er hennes valg – men det betyr IKKE at det er noe du må gjøre! 


(Disse to bildene er fra Oktober 2010)

Det er snart 12 år siden jeg skadet meg for første gang. Jeg var tolv år gammel første gang jeg gjorde det. Jeg skadet meg selv i ni år – før jeg endelig greide å slutte. I Mai har jeg vært skadefri i tre år – og det jeg vil dele med dere er at jeg gir faen i arrene. Jeg kler på meg hva jeg vil, jeg dekker meg ikke til. Jeg skjuler ingenting. Jeg går i bikini på stranda og jeg går i kortermet om sommeren hvis været er slik, jeg går i shorts selv om arrene er synlige. Jeg trekker på skuldrene om folk vil glo. Jeg svarer hvis noen spør.


Hellas, 2010. Strand. Bikini. Arr. Mitt valg.

Hvorfor i all verden skal jeg leve i skam over at jeg har vært syk og ikke har greid å få utløp for følelsene mine på andre måter? Hvorfor i all verden skal det ha noe å si for hvordan jeg kler meg – eller hvorvidt jeg kan dra på stranda i det hele tatt? Mennesker må få lov til å være seg selv. Arrene dine er ikke stygge. De gjør det ikke mindre vakker.

Man møter fordommer over alt. Man møter mennesker som synes arr er stygt. Jeg kan akseptere deres mening – men jeg nekter å akseptere at jeg skal kle på meg, dekke meg til – fordi du synes det er best. Folk får tenke det de vil, men dette er min kropp. Mitt liv. Min historie. Min fortid. Min FRAMTID. Min FRIHET. Min rett til å leve livet mitt som jeg vil.

Du som selvskader må gjøre ditt valg basert på hva du synes er greit – men jeg vil at du skal vite at uansett hva du velger, så trenger du ikke å skamme deg. At Sophie velger å skjule sine arr er helt greit og ikke noe jeg skal legge meg borti, men jeg tør ikke å tenke på hvor mange selvskadere som følte seg ekstra truffet av ordene hennes.

yG_9quwQTc(The beach in Lorne)

I Januar var jeg i Australia i fire uker. I Australia er det sommer når vi har vinter her hjemme, når jeg var der var det midtsommer. Jeg gikk i shorts og kortermet nesten hver dag. Jeg dro på stranden i bikini. Jeg solte meg. Jeg svømte. Jeg var turist. Jeg vandret rundt i storbyene Melbourne og Sydney. Jeg så operahuset i Sydney, jeg var på museum. Jeg vandret gatelangs og nøt livet fordi jeg hadde funnet en frihet jeg tidligere i livet ikke har opplevd. Jeg er den jeg er og folk får akseptere det eller la være.

Ja, jeg har mistet venner som ikke forsto. Ja, det har vært vanskelig for familien å forstå at datteren deres, niesen, søsteren, gudmoren, kusinen – har arr. Men det er så verdt det å komme dit at man ikke bryr seg om arrene sine. Det er så verdt det når man kommer dit at man føler seg fri. Det er så verdt det når skammen slipper taket og når du får oppleve at folk aksepterer deg for den du er.

x3JbMkwQRD(Manly Beach – Sydney)

Iløpet av fire uker i Australia fikk jeg én eneste kommentar på arrene mine. Én eneste kommentar – og den bemerkningen kom på norsk. Ingen andre brydde seg. Ikke han jeg var sammen med på det tidspunktet, ikke familien hans, ingen av vennene hans brydde seg. Dama i kassa på butikken brydde seg ikke. Innimellom kan jeg merke at noen kanskje stirrer noen ekstra sekunder, og så? Det har ingenting å si for meg og jeg kjenner ikke et eneste gram mer på skam av den grunn.

x0_NLQwQfd(utenfor Aria restaurant – Sydney)

Man kan kaste bort årevis av livet sitt mens man skjuler skammen under lange ermer i sommervarmen. Man kan gråte når man er alene og angre på at man ikke fant andre måter å få utløp for følelsene sine på. Men vet du hva? Gjort er faktisk gjort – men det betyr ikke at du skal skamme deg for det resten av livet!

yuEyewwQfW(På vei til forlovelsesfest i Melbourne)

Som selvskader er valget ditt, men vær så snill. IKKE skam deg over den du er. Ikke skam deg over det du har gjort. Ikke skam deg over valgene du har gjort og årsakene som har ført til arrene du nå har på kroppen. Fortid er fortid og det er mulig å bli frisk. Det er mulig å bli fri igjen. Det er mulig å akseptere arrene sine, det er mulig å komme dit at selvskadingen blir et fjernt minne, til tross for at arrene alltid vil være der. Livet er så mye mer enn skam, arr, kutt og selvskading. For noen år siden trodde jeg ikke det var mulig. Det har tatt flere år å bevise ovenfor meg selv at det er mulig. Det har tatt lang tid å bli komfortabel med den jeg er og hvordan jeg ser ut – men det er mulig. Jeg skammer meg absolutt ikke over den jeg er, hva jeg har gjort eller hva som har ført til at dette er veien jeg har gått.


(Første gang jeg var 1 år skadefri, Mai 2011)

(Første gang jeg var 1 år skadefri, Mai 2011)
(Første gang jeg var 1 år skadefri, Mai 2011)

Livet ligger foran deg. Kjære venn, legg fra deg skammen. Våg å være vakker som du er, med eller uten arr. Vit at du ikke trenger å dekke deg til og vit at du ikke trenger å høre på noen som måtte mene det annerledes. Du er ikke alene. 


Du er virkelig ikke alene.

[Bloggens Facebookside]
[Instagram]

Les gjerne kommentarfeltet på bloggen hvor dette innlegget opprinnelig ble publisert [HER]

Jeg verdsetter de små tingene.

De siste par dagene har det vært utrolig fint vær i Bergen og jeg er straks på vei ut døra for å gå en tur med hundene mine. I går var det 16 grader og 42.5 i solveggen, can you believe it?! Jeg er glad jeg hadde en ekstra måned med sommer i Januar når jeg bodde i/var på ferie i Australia.

På fredag publiserte NRK Ytring kronikken jeg har skrevet for dem om blogging og psykisk helse, om du ikke har lest den kan du gjøre det [her]. Les gjerne svarene mine til kommentarene også.

Designet på bloggen er jeg enda ikke ferdig med, men enn så lenge får det bare være. Om 16 dager har jeg eksamen og burde fokusere på det over HTML-koder, hvilket sikkert er ganske forståelig. I mellomtiden skal jeg se om jeg finner ut hvordan jeg laster opp bilder (regner med at det er kjempelett når jeg finner ut av det). Blogg.no er ganske annerledes fra WordPress som jeg er mest vant til.

I forrige uke var jeg på kafé med en god venninne, som i Februar ble mamma til ei lita jente som blir fadderbarnet mitt i slutten av Mai når hun døpes! På lørdag var jeg i byen med en annen venninne og jeg følte meg så utrolig fri. Sol, fint vær. Frihet til å vandre rundt i byen, på kjøpesenter, gjennom folkemenger – null stress. Friheten til å bli sulten og kunne sette seg ned å spise sushi og ta en drink bare fordi man vil. Sånne ting som de aller fleste kanskje tar for gitt. Det blir så annerledes når man vet hvordan det er å miste noe, for deretter å bruke flere år på og ta det tilbake.

Takknemligheten for at jeg har klart dette kommer nok aldri til å forsvinne og jeg kommer nok aldri til å ta frihet for gitt igjen heller. Man vet ikke hva man har før man mister det Jeg tror heller aldri jeg kommer over triumfen ved å bestige mitt personlige Mount Everest – når jeg satte meg på flyet og dro til Australia i Januar og håpet på det beste. Jeg hadde bestemt meg for å klare det, men likevel vet man jo ikke med sikkerhet. Det er muligens det største jeg har gjort hittil her i livet og definitivt et eventyr jeg aldri kommer til å glemme. Kommer nok til å poste bilder fra Australia når jeg finner ut av det.

Alright. Dette er et blogginnlegg uten dypere mening ser jeg, men jeg prøver i det minste å komme inn i rutinene ved blogging igjen. It’s good to keep yourself on track! Apropos ny uke, denne uken skal jeg repetere uke 6 av treningsprogrammet mitt – siden jeg var så sløv i forrige uke og ikke gjorde det jeg skulle. Dét er også en ting jeg kan komme tilbake til og skrive mer om når jeg har mer tid.

Som de sier i Australia: have a good one!

On the road again

Idag har jeg hatt min første kjøretime siden November 2014! Akkurat nå sitter jeg igjen med den beste følelsen, endelig er jeg tilbake på veien mot sertifikatet (pun intended) og forhåpentligvis er jeg i mål om ikke så altfor lenge etter å ha dobbelsjekket hvordan jeg får ordnet det økonomiske. 

Dere som har fulgt meg de siste årene har nok fått med seg at jeg ikke har hatt mulighet til å kjøre opp “når det har passet meg”, for å si det sånn. For det første var jeg i en periode så underernært og fysisk svekket at jeg ikke orket å kjøre siden jeg såvidt holdt ut en dobbeltime. På grunn av bulimien utviklet jeg også epilepsi (sitat: nevrolog) og etter hvert epileptisk anfall er det sånn at man får kjøreforbud i 12 måneder. Dermed hadde jeg kjøreforbud i tre år, helt til 2013 hvor kjøreforbudet ble opphevet. Jeg har vært anfallsfri siden 2012 hvilket betyr at det er både lovlig og forsvalig at jeg kan kjøre bil nå. 

I 2013 når kjøreforbudet endelig ble opphevet, tok jeg noen kjøretimer. Uheldigvis falt jeg av lasset på grunn av agorafobien, det ble for vanskelig å komme seg ut og få det gjort. Høsten 2014 derimot, da kom jeg endelig i gang igjen. Men, atter en gang møtte jeg på en ny hindring. På grunn av spiseforstyrrelsen har jeg utviklet en sensitivitet for diverse matvarer som gjør meg svimmel når jeg får i meg noe jeg ikke tåler så bra. Sånn har jeg hatt det siden 2011, men helsevesenet, absolutt alle jeg snakket med av leger, psykologer, sykepleiere – alle sa at svimmelheten jeg opplevde var “bare angst” og at det gjaldt å bite tennene sammen og utfordre meg selv på de situasjonene jeg hadde angst for (agorafobi). 

Det var helt tilfeldig at stemoren min gjorde meg oppmerksom på at det kanskje handlet om mat jeg ikke tålte. Det har tatt meg to år å kartlegge hva som gjør meg svimmel – siden dette ikker er noe som dukker opp på vanlige blodprøver hos legen. 

Tilbake til høsten 2014. Plutselig er svimmelheten der igjen. Daglig. Konstant. Jeg er svimmel fra jeg står opp til jeg legger meg. Verden ligger ikke i vater og jeg føler at jeg ikke tåler mat. At jeg ikke tåler noen ting, for uansett hva jeg forsøker å spise og hva jeg forsøker å unngå – så hjelper det ikke på svimmelheten. Det ble foreslått at jeg kanskje ikke tåler medisinen jeg tok for epilepsi og jeg ønsket da å trappe ned dosen, siden jeg skulle til Australia i Januar og nektet å gå rundt der nede i fire uker å være svimmel. 

Nå er det sånn at hvis man endrer medisindosen får man automatisk kjøreforbud – i tilfelle ulykken skulle være ute. Hvis man trapper ned dosen fullstendig eller skal bytte medisiner, får man kjøreforbud fra nedtrappingen begynner pluss seks måneder fra siste dose er inntatt. Hvis man bare justerer dosen medisiner, får man kjøreforbud i tre måneder. Fra November til noen dager før jul trappet jeg ned dosen og hadde derfor kjøreforbud. Nå er det også slik at den medisinen jeg tar for epilepsi også er brukt som et stemningsstabiliserende medikament og rett før jul følte jeg at depresjonen hadde banket på døren og meldt sin ankomst igjen. Jeg hadde noen dager hvor jeg for det meste lå i sengen og gråt, og siden jeg ikke hadde blitt spesielt mye mindre svimmel – bestemte jeg meg for å trappe opp dosen igjen. Hvis jeg måtte velge mellom å ta med meg depresjon eller svimmelhet til Australia, ville jeg heller være svimmel og ta med meg godt humør! 

På nyttårsaften var jeg tilbake på samme dose medisiner som jeg har tatt de siste fire årene, ergo fikk jeg kjøre bil fra og med 1. April i år. I midten av Desember kom jeg også over en ny type sensitivitet angåene kosthold som jeg prøvde ut og denne gang traff jeg endelig blink. Atter en gang gjorde jeg justeringer i forhold til kosthold – men denne gangen gikk svimmelheten over og verden lå endelig i vater igjen! I Januar dro jeg til Australia uten både svimmelhet og depresjon og hadde fire fantastiske uker på andre siden av jordkloden. 

I Februar når jeg kom tilbake merket jeg også at sensitiviteten jeg hadde for ulike matvarer hadde blitt mildere, altså at jeg kunne spise litt av det som tidligere hadde gjort meg svimmel – uten å bli svimmel. Uheldigvis gikk jeg i “sjokoladefella” og spiste det nok til at jeg ble svimmel igjen. Tenk deg at du har unngått alle melkeprodukter og alt som i inneholder melk, inklusiv sjokolade i to år – og plutselig tåler du det igjen? Jeg ble i alle fall glad nok til at jeg overestimerte hvor mye jeg tålte. 

Forhåpentligvis kommer jeg dit at jeg en dag tåler all mat igjen, uten å bli svimmel – sånn som jeg tålte før. 

Men tilbake til poenget. Nå har jeg nesten hundre prosent kontroll på maten, svimmelheten og medisinproblemet er løst. Ting tar faen meg tid og det er ganske kjipt når det blir så mye å finne ut av som ikke helsevesenet klarte å hjelpe meg med. Det har tatt lang, lang tid å komme hit jeg er nå – men nå føler jeg endelig at ting går min vei igjen! Forhåpentligvis har jeg lappen innen sommeren og har bestått to eksamener fra videregående skole (engelsk muntlig og skriftlig) – det er i alle fall målet. 


Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv