Archive for the 'Uncategorized' Category

Jeg har begynt å jobbe! 

Fredag med ekstra god samvittighet? Jeg har nemlig fullført en jobbuke etter egen timeplan!

Jeg nevner i forrige innlegg at jeg skulle på jobb og skriver at jeg skal komme tilbake til dette, noe jeg tenkte å gjøre nå. 

Det har seg nemlig sånn at jeg har lagt studiene på hylla for en stund. Etter det jeg ikke vil utdype som mer enn en uheldig hendelse (enn så lenge), under en eksamen i vår, fikk jeg hele skolehelvetet så i vranghalsen at jeg solgte bøkene mine og meldte meg ut. Hele styret med studier ble til slutt så traurig og uutholdelig at det var til å grine av. Hvordan lykkes med studier? Du må være motivert. Hvis ikke er det meningsløst og depresjonsframkallende, hvertfall per personlig erfaring hvilket også er den eneste målestokken jeg har. 

Men at jeg ikke ville studere (akkurat nå!), betyr ikke at jeg ikke er interessert i å gjøre noen ting. Jeg måtte derfor tenke litt utenfor boksen og fant ut i samarbeid med NAV, at det er på tide at jeg forsøker meg ute i det o-store arbeidslivet. 

Noen måneder senere, altså nå; har jeg fått praksisplass i en bokhandel. Jeg vet nesten ikke hva mer jeg skal si enn det? Poenget er at jeg skal få kjenne hva jeg tåler fysisk og psykisk, samt en sjanse til å jobbe meg opp, i form av å tåle og holde ut flere og flere arbeidstimer per uke. 

Jeg har virkelig truffet blink i forhold til hvilken butikk jeg har endt opp i, med tanke på arbeidsmiljø og kolleger! Tusen takk til mennesker som teamlederen min, som orker å gi oss en sjanse, vi som ønsker å jobbe men ikke helt greier eller er i stand til å mestre en “normal” arbeidshverdag (enda). 

Det er mildt sagt en stor forandring i hverdagen! Det føles veldig tilfredsstillende å kunne si at jeg jobber, hvis noen spør meg hva jeg holder på med. Ikke minst er det også en lettelse å kunne bidra til og bevise at man kan komme tilbake til et mer normalt liv, selv etter å ha vært veldig langt nede med veldig snevre framtidsutsikter. 

Spør gjerne hvis det er noe du lurer på! Det er ganske vanskelig å skulle komme inn i en slags rutine med bloggen, uten respons på hva som er interessant og ikke. Inspirasjon til blogginnlegg er alltids velkommen. Tusen takk for at du leser!

God helg!

I dreamed I was missing.

Idag har jeg egentlig gjort noe stort.
Life changing.

Egentlig vil jeg bare dele noen bilder akkurat nå.

Mille & Nick, like barn leker best.

Fine Tonje.

Ler meg ihjel av dette bildet.

Ler fordi begge to gir meg labben samtidig når jeg egentlig bare har spurt en av dem.

Nails.

Busy bee.

Tror du må være mynde for å få sånne krumspring til og se elegant ut.

De der, igjen.

Accidental shot, som Tonje insisterte på var fint.

Flowers.

Just run.

 Three is a crowd, og så oppdaget jeg…

Cheeky med hodet i lomma på let etter alle godbitene!

Lille Mille.

Mille, Zahra, Nick.

Kjærleik.

Zahra i ferd med å ta pirouette trikset sitt, (snurre på to bein x antall ganger), Nick derimot jukser (hopper).

Håper dere får en god helg!

Jadaneida.

Flink til å oppdatere? Ikke spesielt. Denne uka har jeg vært skikkelig uinspirert på alle mulige måter. Været er skikkelig kjipt ergo blir dørstokkmila enda lenger. Nick hater regn og jeg er ikke en stor fan selv heller – med mindre det er varmt ute, da går det nemlig bra – men selvfølgelig er det kaldt, surt og vind. Du vet sommeren suger når du trasker tur med to bukser på deg, singlet, genser, tykkeste fleecegenseren du har i skapet pluss vindjakke – og fortsatt fryser du. “Kan vi -ikke- stå i ro her, blir så jævlig kald!” (kan vi ikke la være å stå her, i tilfelle du mistforsto)

Om natta derimot, da føler jeg at jeg har mye å si, trykker på tastaturet som en helt til øynene går i kryss, til slutt ender jeg opp med å gi opp og lar innleggene lagres som kladder istedenfor. “Tar det imorgen” – ja, særlig. “Bretter klær imorgen” – særlig. Orker ikke, gidder ikke, blææh.

Idag tidlig satt jeg på gulvet og spiste youghurt i en liten firkant med sol som kom inn vinduet. Akkurat når jeg hadde vært ute og hundene hadde gjort sitt begynte det å regne…. Nick er ingen fan av regn i det hele tatt, spiller ingen rolle om han har dekken på eller ikke, er ikke noe gøy å gå tur når han synes det er fælt og virker misfornøyd. Men herregud, han må bare venne seg til at det regner her i verden! That’s life.

Gi meg sol og varme! Say no more.

Fregner fra forrige lørdag, tar gjerne i mot flere solskinnsdager! Jeg har absolutt stjålet fleecegenseren til mamma. Ja, altså.

Nick har fått nytt halsbånd! Med tanke på min kjærlighet til CSI kunne jeg ikke akkurat styre unna dette her når jeg fant det på etsy til 85 kroner inklusiv frakt. Han kler faktisk gult pluss at han er enklere å se i skogen. Har et regnbuefarget strikk jeg pleier å sette på Zahra (rundt selen, brystkassen altså) sånn at jeg ser henne også.

Jeg og Nick hadde tre-ukers-jubileum på onsdag. Det du ser av snuten hans bak hånda mi er hvor mye hodet har strekt seg! Når jeg fikk han var han akkurat like lang som hånda mi fra håndledd til lengste finger.

Oh baby baby it’s a wild world.

Regnfrakk! Han ser litt ut som en superhelt på dette bildet. Dekkenet var for bredt mellom beina framme, han så mer ut som om han padlet istedenfor at han gikk, så jeg reparerte det med hårstrikk .

Overfladiske innlegg for the win! Har ikke noe fornuftig å komme med akkurat nå.
God helg : )

Sometimes I get so tired.

Tenkte det i natt før jeg la meg “faen, du må bli flinkere til å oppdatere bloggen sånn at du ikke har så vanvittig mye å skrive, sånn at innleggene slipper å bli milelange når du først setter i gang.” I natt og i natt… Før jeg sovnet i det minste.

Er nesten overrasket over at ting går rundt til tross for at døgnrytmen er helt på jordet for tiden. Må nesten legge litt mer energi ned i å snu dette så fort som mulig, blir så sliten på alle mulige måter når jeg ikke har noe å gå på i utgangspunktet. Når jeg sover fire timer her, en time der, fire timer der og står opp “nå og da”. Men jeg møter opp til avtaler, gjør det jeg skal – til tross. Det går på et vis.

Husker ikke helt hva jeg gjorde på mandag. Var hos frk.psykolog – hun utfordret meg til å skrive et blogginnlegg basert på “bad things happen to good people” men problemet er at hun vil ha det personlig mens jeg ikke har problemer med å skrive det “på andres vegne”, men at jeg skal skrive det personlig også… usikker på det. Å skrive lure ting man føler gjelder for alle andre – men ikke for seg selv, om dere skjønner hva jeg mener.

Bortsett fra det hadde jeg en intens trang til å overspise og spy og sånn omtrentlig rett før klokka elleve på kvelden – tjohei. Rakk såvidt butikken liksom. Når man begynner så sent er man heller ikke ferdig før tidlig. Når klokka ble 0500 var jeg så ødelagt at jeg bare skulle “hvile litt” for deretter å våkne klokka ni, dårlig til tusen, bare for å begynne dagen med rester av dagen før, for deretter å kaste opp. Dårligere start på dagen finnes omtrent ikke.

Hadde ikke lyst til å gjøre annet enn å avlyse avtalen med psykiatritjenesten. Jeg har avtaler med dem på tirsdager og fredager – det vi gjør er så simpelt som å gå en tur men jeg liker det sånn fordi da er det lettere for meg og gå en lengre tur enn hva jeg får til alene, på grunn av angsten. Men jeg avlyste ikke. Jeg gikk tur, til tross for at det ikke fantes noe jeg hadde mer lyst til enn å sove.

Når jeg kom hjem igjen var det akkurat det jeg gjorde – sov. Men så skulle jeg på utstillingstrening, eller “showtraining”, som jeg synes er et mye bedre ord for det. Altså, utstillingstrening for hund. Skikkelig angstutfordring, møte andre mennesker å faktisk utfordre seg selv og gjøre noe. I hodet mitt tenker jeg hele tiden at jeg “skulle ønske jeg hadde et liv” og da er det nettopp sånne ting man må gjøre. Om jeg hadde lyst til å dra på showtraining? JA.

Tror jeg avlyste to ganger før jeg omsider sto opp og dro dit med mamma klokka seks. Zahra har ikke vært i ringen på utstilling på to år fordi hun er ferdigpremiert champion allerede – men jeg må jo uanset gjøre showtraining med Nick – så hvorfor ikke ta med Zahra også. Jeg har jo stilt ut før og vet hva det går ut på – men jeg hadde helt glemt det før jeg dro dit og jeg har ikke ord for hvor paff jeg var når det gikk opp for meg at halve poenget er at du skal LØPE. Prøv det når du ikke har noe å gå på eller energi, når øynene går i kryss og det blåser en iskald vind rundt deg. Det var utendørs og det var jo bare å sette i gang. Jeg husker jeg tenkte “for en flott aktivitet for spiseforstyrrede mennesker, å løpe rundt i en jævla ring, rundt og rundt og rundt for det er jo sånn det metaforisk sett er – og akkurat nå er det akkurat det jeg gjør i praksis også. Hah, skjebnens ironi. Great exercise alternative.”

Når jeg kom hjem var jeg mer sliten enn ord kan forklare og det var ikke noe annet jeg heller ville enn å s o v e. Skulle bare sove “litt”, sånn at jeg kunne få meg en god natts søvn, en hel natt og ikke bare noen timer her og noen timer der, spredt utover iløpet av døgnet. Jaaah. Du kan tro det gikk flott når jeg våknet fire minutter før midnatt, fire timer senere. Just great! Skulle bare se én episode CSI og lakke neglene…. seks timer senere… hmm.

Mamma ringte meg klokka elleve og da hadde jeg bare sovet i fem timer, gjett om jeg var sur? Yes sir. Dritsur før jeg sov en time til på sofaen før jeg sto opp, dusjet og dro til frk.fastlege. Det var mildt sagt en time fra helvete, har ikke ord for hvor jævlig forbannet jeg var. Til slutt satt jeg bare der, mimikkløs, hadde ingenting å si, hadde ingenting mer jeg ville si og ville hvertfall ikke snakke om det hun presset meg på. Ikke det at det var direkte relatert til spiseforstyrrelsen, mer relatert til “livet” som det så fint heter.

Jeg fikk forresten et brev igår. Tuller du med meg? Dette er ikke morsomt, hadde lyst til å rive det i tusen biter der jeg sto ved siden av postkassen å bare la vinden spre alle ordene bortover asfalten. Det gjorde jeg ikke, istedenfor leste jeg brevet med vantro, sint som faen. Fjerde gangen dette dukker opp i postkassen. Jeg har sagt nei tre ganger allerede og trodde tredje gang jeg sa nei var “siste sjanse” – men tydeligvis ikke. Og dette var naturligvis det første frk.fastlege ville snakke om, hun holdt opp brevet mens jeg gikk inn døra og sa “jeg regner med du også har fått dette?” …

Til slutt sa frk.fastlege “hmm.. skal vi gå en tur? Det ser ut som om du trenger litt luft” så vi gikk en tur i retning hjem for min del før vi gikk hver vår vei, hun tilbake og jeg fortsatte hjem.

Gjett hva jeg gjorde når jeg kom hjem? Sov. Jeg bare måtte sove litt fordi jeg hadde mer på dagens program. En av de tingene jeg synes er kjempevanskelig, noe sånt jeg bare ikke har lyst til å gjøre fordi det er så vondt og vanskelig – men jeg gjør det for de menneskene jeg bryr meg mest om her i verden, de jeg elsker. Gudsønnen min har bursdag idag og fyller åtte år, sier seg selv at jeg må dukke opp til det! Klart jeg vil være der – skulle bare ønske at prisen jeg personlig betaler ikke var så vanvittig høy.

Men øyeblikkene får meg til å smile. Når du ser en åtteåring pakke opp en gave og han får akkurat det han ønsket seg mest i hele verden – det smilet! Jeg har ikke ord, sånne smil kan man leve lenge på. Og man kan leve lenge på smilet til seks år gamle jenter som får neglene lakket lilla med glitter på, selvsagt noe jeg foreslo og gjorde.

Haha, arret på lillefingeren min ser ut som en stjerne. Hadde en ulykke med kjøkkensaksa i en alder av… fire år, fem år? Jeg husker vi skulle spise kjøttkaker i brunsaus til middag den dagen og i flere år hadde jeg problemer med kjøttkaker fordi det bare minner meg om det som den gang da – var enorme mengder blod.

Tror forresten ikke jeg har vist dere ringen.
På den ene siden står det “Fragile”, om jeg vrir den står det “Courage” på den andre siden.
Alle spør hvor den er fra, den er custom made så det finnes ingen like, men jeg kan linke dere til henne som lagde den, klikk HER. Hun lager utrolig mye fint!

Men back to the story; angsten fikk virkelig kjørt seg, åtte mennesker pluss meg. Gudmor, mamma, bestemor, bestefar, onkel, tante, William og Elisabeth. En time og tjue minutter – det må telle for noe. Noe av det som gjør mest vondt i sånne sammenhenger for min del – er å se andre spise. Å se andre spise uten problemer, å se andre spise kake og like det. “Vi burde spise kake til middag hver dag” sier onkel og lille Elisabeth på seks år sier “pappa – jeg kommer til å spy” priceless.

Skulle bare ønske jeg kunne delta. At det var uproblematisk å spise ETT lite kakestykke. Først tenkte jeg at jeg kom til å ende opp med å gjøre det – for syns skyld, for deretter å sende det i retur – men ingen spurte meg konkret om jeg ville ha og det er like greit, for da slapp jeg å gjøre det.

“Åh, Karianne! Jeg visste ikke at du skulle komme!” sa William, og sånne ting, når man ser hvor glad noen andre blir – det gjør det verdt det for meg og, at jeg føler at jeg får noe igjen for det personlige kaoset jeg sitter med i hodet. “Klart jeg er her, du har jo bursdag!” Inni meg tenker jeg “Se Karianne, nå har du gledet noen andre – du har gjort noe riktig til tross for alle følelsene som er vanskelige for deg å håndtere.”

Etter det igjen måtte jeg på apoteket, enda mer nutridrinker men det var visstnok tomt i hele landet for akkurat det jeg ville ha, så Oslo må importere flere først. SUKK. Og tror dere ikke jeg har rotet bort frikortet? KRISE, brukte 20 minutter på å lete gjennom alt mulig. Til slutt fant jeg noe som bekrefter at jeg har frikort – men siden de ikke hadde fåttnæringsdrikker – var det ingen krise likevel. Må bare ringe HELFO og få nummeret mitt igjen.

Og nå – det eneste jeg har lyst til å gjøre er… gjett? Å SOVE. Men med tanke på hvor strålende det gikk å skulle sove “litt” så sent på kvelden – prøver jeg for alt det er verdt å holde meg våken sånn at jeg kan få en GOD NATTS SØVN i natt, trenger det virkelig. Litt mer enn fire timer i strekk hadde nok gjort seg. Har en avtale med Therese imorgen, vi skal gå tur. Fint å kunne gå tur om jeg har ladet opp batteriene på forhånd.

På mandag fikk jeg forresten armbånd i posten.
Tusen hjertelig takk Mathilde! Made my day ♥

Og, på mandag dukket det også opp nye bilder av Nick på facebook! Det gledes, bare seks dager igjen nå! Han er virkelig motivasjonen min nå, omtrentlig når det kommer til alt.

ÅÅÅH, gleder meg ihjel.

Men oppsummert – de siste dagene har jeg gjort mye til meg å være. Det føles veldig fint – men nå er jeg skrekkelig sliten men håper det blir bedre med litt mer søvn.

Kjøretur med Lillemi neste. Da går nok kvelden rimelig kjapt. Det føles bra å gjøre NOE. Leve litt, selv om det er vanskelig eller koster. Håper det blir enklere etterhvert.

Hei.

Sykt dårlig på oppdateringer for tiden, beklager så mye. Ting går greit. Eller, greit nok. Klarer meg. Litt usikker på hvorfor jeg ikke har oppdatert egentlig, ingen spesiell grunn egentlig.

Etter 10 dager uten bulimiske tendenser føler jeg endelig at ansiktet mitt er tilbake, at vannet er borte, at det ikke er noe å stresse med lenger. Føler meg litt mer komortabel i mitt eget skinn.

Nå er jeg hjemme igjen. Skrev meg ut igår, dro til bestemor og hentet Zahra. Hadde en kjempevanskelig dag igår med tanke på å unngå bulimiske tendenser, den lille stemmen som sier “en siste gang”, går den aldri vekk?! Stresset og stresset til jeg kastet opp – ikke relatert til spiseforstyrrelsen i det hele tatt men det gjør det ekstra vanskelig fordi noe pessimistisk inni meg mener at “oppkast er oppkast” men det er jo ikke det. Om du drikker deg dritings og kaster opp eller om du får influensa – så teller det jo ikke på den måten. Igår, ingen dårlige intensjoner og ingen overspising ergo må jeg holde fast i at det var et uhell og ikke en syk handling.

Ny kjøleskapsmagnet, haha. It’s a Doctor Who thing, igjen. Til høyre ser dere galgenhumor på høyt nivå. “Lord, if you wont make me skinny, please make my friends fat.”

Nå handler det om å gjøre det riktige også når jeg er hjemme. Ansvaret er mitt alene. Jeg må lære meg å prioritere og jeg må lære meg å fullføre det jeg begynner på før jeg gjør noe annet. Noen foreslo at jeg burde endre navnet mitt på facebook til “Karianne VingleMartine Sandvik”, eventuelt Queen of Multitasking. Pretty sweet.

Litt tom i hodet, føler ikke at jeg har så mye å meddele egentlig. Snakket med Frk.Psykolog på mandag, snakket med Frk.Fastlege på onsdag. Skulle egentlig snakke med Mr.Psykiater på torsdag fordi han av en eller annen grunn ville snakke med meg, ikke det at jeg har noe å snakke med han om – egentlig. Men han hadde ikke tid, så det er jo like greit for min del. Er glad jeg dro hjem igår – smekkfull avdeling.

Nå er det Zahra som står i fokus. Mange dager igjen? Omtrentlig fire. Fire til sju, kommer litt an på hvilken dato vi tar utgangspunkt i med tanke på at Zahra og Baghera tilbragte mange dager sammen. Synes ikke hun ser sprekkeferdig ut, hun veier heller ikke skrekkelig mye mer enn til vanlig. Hadde det ikke vært for at dyrlegen har bekreftet drektighet og minst to valper – hadde jeg vært skeptisk og lurt på om det hele var innbilt svangerskap istedenfor. Men noe er det vel der inne. Vi droppet røntgen forresten, waste of money når vi snart finner det ut uansett.

Jeg vet ikke helt hva jeg tenker. Venter selvsagt i spenning men er ikke over the moon enda. Noe inni meg er veldig forsiktig med å ta gleder på forskudd, føler på en måte at jeg trenger å se det med mine egne øyne først. Men jeg er både glad og spent, ikke misforstå. De er jo født både døve og blinde så det er jo ikke mye “spenning” de første ukene sånn sett, men ja. Det blir fint håper jeg. Det kan jo skje når som helst egentlig, er litt skeptisk til å la Zahra være alene nå, men det er jo visse tegn man skal se etter for å forstå når noe er på gang.

Idag har vært en fin dag. Våknet av meg selv litt før tolv, om du synes det høres sent ut tar du feil, enormt stor bedring i forhold til å sitte oppe hele natta og twitre god natt når klokka passerer sju om morgenen. Fikk ikke sove fordi jeg stresset så med at jeg hadde kastet opp uten å mene det men til slutt klarte jeg å se at det ikke kom til å bli bedre om jeg skulle sitte våken i flere timer til for å kverne på det samme spørsmålet igjen og igjen.

Gikk en tur med G2 fra psykiatritjenesten. Hun er sekundærkontakten min, primæren min er G1. Flott med forkortelser, haha. Gikk tur i førti minutter, tre kilometer, Zahra var blid og lykkelig når vi kom tilbake. Deretter dro jeg ut med Elin og vi har vært litt her og litt der. Ett ærend her, ett ærend der. Minner meg om sånn det PLEIDE å være før jeg fikk angst. Det går veldig mye bedre med angsten nå. Veldig, veldig mye bedre. Det er nesten uproblematisk. Hver gang jeg skal gå inn noen steder kjenner jeg usikkerheten og “jeg kommer kanskje til å gå ut”, men jeg gjør det ikke. Er ganske imponert over dagen i dag fordi det var sykt mange mennesker over alt. To ganger kjente jeg stresset ta seg opp men som motivasjonskortet sier, “don’t panic”.

Skal pusle sammen denne valpebloggen min sånn at jeg slipper å spamme denne her med ting som er relatert til Zahra og valper. Må jo finne noen som er interessert i å kjøpe. Da blir det vel en smule webdesign, css og html på meg, samt at jeg sikkert kommer til å lese meg opp på enda mer informasjon relatert til valper og fødsel. Kommer jo garantert til å ringe mamma og Geir når noe skjer. Geir har peiling, han har hatt kull før. Er veldig spent på fargekombinasjoner, hvordan farger og mønster valpene får. Finnes utrolig mange kombinasjoner. Krysser fingrene for en liten tispe jeg kan beholde selv men kommer til å beholde en uansett.

Tror jeg har skrevet alt dette fra før. Men okei. Skal forresten bli flinkere å oppdatere- er planen. Alt som kan holde meg på riktig kurs er god distraksjon, inklusiv blogging. God helg dere.

What went wrong?

Så ufattelig meningsløst. Det er det det er. Jeg har liksom ikke ord. Lurer mest på hvorfor. Hva er vitsen, vitsen med dette? Hvorfor skjer det egentlig? Jeg føler meg tom, som om det er for mye å ta inn, forstå eller akseptere. Vet ikke lenger hva godt jeg skal gjøre når det føles som om jeg har gjort alt jeg kan. Jeg kan ikke peke på en trigger fordi jeg gjør mitt beste for å ta alle forhåndsreglene. Det gjør meg frustrert når jeg ikke finner en utløsende årsak, en trigger. Da virker det bare mer meningsløst og enda mer håpløst.

Jeg har skrevet det før, gjentatte ganger, om og om igjen, hva det betyr for meg, hvor vanskelig det er å akseptere å vente. Likevel er det bare det det er og ingenting mer jeg kan gjøre.

Kjøreforbud i tolv nye måneder. Dette er det tredje året, på rad. Jeg var nesten i mål og skulle holde ut til April. Var så nesten i mål når jeg fikk beskjed om å vente til august, synes det var kjipt nok. Men nei. April 2013. Om jeg spør “hvorfor” er det ingen som kan svare meg uansett.

Jeg satt bak rattet den dagen i August 2009. Øvelseskjøring, lykkelig uvitende om at det skulle rives ut av hendene på meg og bli noe jeg ikke fikk lov til å gjøre.

Det var kjipt å høre det første gang. Kjøreforbud i tolv måneder. Jeg holdt ut. Kom meg over målstreken 26. Mars 2011. Lettelsen varte i ni dager og jeg satte meg ikke en gang bak rattet iløpet av disse ni dagene, endelig var kjøreforbudet borte og jeg trodde jeg skulle få mange, mange muligheter til å kunne sette meg bak rattet, øvelseskjøre og kjøre opp.

Når jeg var liten pleide vi å dra på bilferier, ofte. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger vi har kjørt Norge på langs, fra Drøbak til Tromsø, tur retur, Harstad – Bergen, Harstad – Eidsvoll, Harstad – Tromsø og så videre. Turer til Sverige, til Russland, kjørt hit og dit, lange strekninger hvor det noen ganger tok flere dager å komme til målet, destinasjonen. Når jeg var veldig liten synes jeg det var ganske kjedelig å skulle sitte i en bil så lenge, som enebarn med to foreldre.

Jeg begynte å øvelseskjøre når jeg var seksten, jeg har kjørt lange strekninger på tretti mil med mamma eller pappa. Frihet. Det var det det betydde for meg. Friheten til å kunne sette meg i en bil og kjøre dit veien tok meg. Jeg føler meg helt latterlig bra når jeg sitter i en bil. Å kjøre tur med Elin eller Lillemi er noe av det fineste jeg vet om fordi det gjør meg så glad. Om jeg har en dårlig kan det å kjøre en tur i godt selskap reparere det meste.

Jeg var skuffet i Februar når jeg fikk vite at jeg måtte vente til August istedenfor April.

Å da få beskjeden om å vente i tolv nye måneder… Jeg har ikke ord. Mamma lurte på om det er noe man kan gjøre for å forhindre at det skjer igjen. I bitterhetens navn skrev jeg fem bokstaver “flaks”. Jeg skjønner jævlig godt at jeg ikke har en dritt bak rattet å gjøre i en tilstand som tilsvarer at jeg ikke bare er en fare for meg selv, men for andre også. Jeg hadde ikke klart å leve med å ha kjørt på noen, drept dem fordi jeg fikk et epilepsianfall bak rattet – det er ikke det konkrete som er problemet. Det er det emosjonelle og hva det betyr for meg som er problemet.

Hvordan akseptere noe man ikke klarer å akseptere? Hvordan svelge det når det sitter fast i vranghalsen, akkurat der hvor man ikke får puste og ikke klare å gjøre hverken det ene eller det andre? Den følelsen, kvelningsfornemmelsen. “Jeg kommer aldri til å få lappen”, sånn føles det. Gang på gang på jævla gang, målet glir bare lenger og lenger unna, til jeg ikke ser det lenger fordi det ligger så vanvittig langt unna.

Stuck in her daydream 
Been this way since 18 
But lately her face seems 
Slowly sinking, wasting 
Crumbling like pastries 
And they scream 
The worst things in life come free to us.
[Birdy – The A Team]

Sometimes it hurts instead.

Helg. Det er virkelig ikke det enkleste i verden for min del.

Allerede på fredag begynte tankene å svirre og spinne rundt hvorfor jeg måtte spise og spy på lørdag. Skjønner faen ikke hverken hvor jeg tar det fra eller får det fra! “Du må fordi sånn og slik, garantert“. Jeg må ta en og en idé i slengen og må virkelig gå i meg selv for å finne en bedre grunn til hvorfor jeg må gjøre det motsatte – la være. Problemet er bare de dagene hvor alle disse dårlige idéene kommer på løpende bånd. Da rekker jeg ikke hverken å sortere eller rasjonalisere og til slutt koker det under topplokket – da. Etter x antall timer kaster jeg lett inn håndkleet bare for å få fred fra tankene.

Jeg hadde intensjonene på plass når jeg sto opp igår men når alt kom til stykket… vel. I tillegg presterte jeg å knekke sammen ut av det blå for noe som er så lite at det er mindre enn en filleting. Etter omsider å ha skrevet en handleliste, blitt sikker på at jeg skulle gi faen, vel. Butikken var stengt på grunn av oppussing – og jeg tar til tårene. Idag kan jeg si “herregud er det mulig?!” men der og da visste jeg ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg var rett og slett rasende fordi jeg måtte handle på en annen butikk. Og når jeg først knekker på den måten, da kommer alt sigende på en gang. “I’m useless, jeg har kjøreforbud i førti år til, livet hater meg, hører du? Livet hater meg så mye at jeg faen ikke trenger å puste mer.

Innen jeg ramlet inn døra hjemme var jeg så sint at jeg ikke visste hva jeg ville ha først, barberblader eller mat? “Heldigvis” gikk jeg for maten først og barberbladene ble liggende urørt. Det er rart – dette med arr. Jeg skjemmes så intenst over mine nyeste striper – det er lenge siden jeg har skammet meg over arrene selvskadingen har etterlatt meg med. Jeg må gå gjennom prosessen med aksept og forståelse på nytt, “hvorfor skjedde dette, hvilke logiske grunner ligger bak en så desperat handling som å med viten og vilje gå inn for å skade seg selv”, men akkurat nå er jeg ikke i nærheten av aksept.

Også der da, liksom. Sjakktrekk. Alle de andre arrene mine er tjue måneder gamle eller mye eldre. De er hvite, de er flate eller holdet på å bli det. Mens de som er nye… De er knall røde eller lilla og de gror ufattelig stygt. Hver eneste stripe vokser utover, merker forskjell fra dag til dag. Selvgjort er velgjort, er det ikke ironisk? Armene som er dekt fra før har fått være i fred, men av en eller annen grunn var det en god idé å ødelegge ny og til nå, urørt, frisk og glatt hud.

Men der og da, når jeg står midt i verdens verste selvdestruktivitet, da er jeg så forbanna på livet at ingenting spiller noen rolle. “Trenger strips? Whatever. Burde sydd litt kanskje? Driter i det. Infeksjon! Ja, whatever – jeg dør nok neppe. Sårskorpe? Den må jeg plukke av, oi, der blør jeg igjen. Samme kan det være…” Jeg tenker “selvgjort er velgjort” og tror oppriktig på det. Jeg tror på “jeg fortjener det” og får meg dermed ikke til å begrense skadene på noen som helst slags måte.

I januar fikk jeg en pakke hos ei nydelig jente som heter Judy. Hun bor i USA og hadde sett bloggen min og ville sende meg noe. Hun sendte meg en bok, Unberable Lightness av Portia De Rossi og to ulike preparater som skal hjelpe på arr. Det ene heter Mederma og er en slags gelé du skal smøre på. Den andre er en olje som heter Bio-Oil og skal visstnok være veldig bra – så nå prøver jeg å ta vare på arrene mine. For første gang i mitt liv håper jeg arrene skal blekne, flate ut og bli hvite fort.

Men tilbake til igår. Etter “bare” to runder følte jeg at jeg hadde fått nok. Det er uvant for meg fordi vanligvis sitter jeg på tvangstanken om at jeg må spise alt som spises kan, samme faen hvor mange timer det tar eller hvor dårlig jeg blir. I Februar en gang… Jeg begynte å spise klokka 1600 den dagen og var ikke ferdig før klokka var 0300 dagen etter. Ingen pauser, ingen pusterom, bare en desperat sult og intenst selvhat som drev meg videre, videre og videre.

Utrolig nok stoppet jeg der, selv om jeg hadde mat å gå på, klokka var bare 2200. Jeg vet ikke, damage control? Av erfaring kan jeg ikke pakke bort mat å la det ligge. Det er fysisk umulig fordi jeg vet med sikkerhet at jeg kommer til å spise og spy det opp igjen før eller siden. Så jeg kastet resten – ut i søpla. Du vet ikke hva desperasjon er før du har hentet søppel fra søppelkassen ute og desperat leter igjennom restene for å se om det er noe som kan spises likevel. Du synes det høres ekkelt ut? Det ér ekkelt og det er en jævlig syk og desperat handling. Det har bare skjedd meg to ganger men igår var ikke en sånn dag. Ikke idag heller.

Back on track igjen? Jeg håper? Dagen idag går greit og er snart over, men jeg gruer meg til mandag, tirsdag og onsdag. Da skal jeg være hos mamma og hun er jo frisk og har naturligvis mat i huset. Jeg husker i sommer når jeg spiste meg gjennom alt som fantes på to uker. Nå ba jeg henne i det minste om å prøve å spise opp det hun har innen hun drar og å ikke gjøre grandiose innkjøp før hun kommer tilbake. I samme slengen ba jeg henne om å ta med seg nøkkelen til garasjen – der står det nemlig ikke mindre enn to fulle frysebokser.

Rema 1000 ligger jo ikke mer enn to minutter fra huset men med tanke på panikkanfallet jeg hadde 23. Juli i fjor kommer jeg aldri i verden til å driste meg inn dit igjen alene. Husker datoen fordi det var klokka 0800 om morgenen når butikken åpnet, dagen etter Utøya.

Jeg vet ikke. Jeg gjør det jeg kan for å forberede meg, prøver å ta forhåndsregler, minske mulighetene. Impulser og cravings gjør direkte, fysisk vondt i sjela når man ikke kan, når man må vente på at det skal gå over men det finnes dessverre ingen vei utenom.

Jeg har ganske full uke til og med torsdag. Imorgen skal jeg treffe frk.psykolog. Vi har byttet dag fra fredag til mandager da det blir komplisert om jeg kommer med kriser på fredager. Kriser på mandager kan kanskje repareres utover uka. Hos mamma fra mandags kveld til sent onsdag eller tidlig torsdag. Attpåtil oppdaget jeg at jeg har ansvarsgruppemøte på onsdag pluss at jeg skal til Therese på torsdag.

Jeg har én ting jeg virkelig må fikse opp i nå. Døgnrytme. På fredag la jeg meg omtrentlig rundt 0700 mens jeg igår var “flinkere” og la meg klokka 0500. Igår hadde jeg hvertfall en logisk grunn til å sitte oppe; dette med ny blogg. Dere aner ikke hvor vanskelig og tidkrevende det var, herregud. Jeg hadde heldigvis selskap av Tonje (facebook chat) gjennom den tiden det tok pluss at jeg endte opp på livechat support tre ganger og snakked med Nuego, Japee og Jasmin. Ler meg ihjel over anonyme brukernavn altså, men faen de kunne sakene sine altså. Genier. Så lost i den teknologiske verden tror jeg aldri jeg har vært før altså. “WordPress famous 5 minute install” du liksom… fire og en halv time senere…

Sånn så det ut.

Sånn ca når jeg lastet opp filene for tredje gang og måtte le meg ihjel av ren frustrasjon.

Dette ser jo bare sykt ut, jeg mener… knærne mine.

Men etter langt om lenge så kom jeg i mål med “famous 5 minute installation”. Herregud altså, men så snart alt var i orden og arikanne.com importert – forsvant all irritasjon som dugg for solen. Jeg turte ikke å gi meg etter to timer liksom, sjansen er stor for at jeg ikke hadde giddet å fortsette idag, eller visst hvor jeg skulle begynne, at jeg hadde mistet tråden i hele greia og gitt opp!

Hvordan ser bloggen ut for dere forresten? Jeg har bare fått forhåndsvist den i safari at jeg ikke har andre nettlesere! Sånn skal den hvertfall se ut:

All I want is to find an easier way.

Fredaaag. Trodde egentlig det var torsdag idag jeg da *kremt*

Våknet klokka tolv omtrentlig. Jeg hater å stå opp med “jeg vil spise og spy idag”, det er utrolig slitsomt å tenke tanken gang på gang gjennom hele dagen. Planlegger, fantaserer, drømmer, diskuterer, ambivalens, bestemmelser, ombestemmelser, etcetera, etcetera – igjen og igjen.

Men jeg har gjort ganske, veldig mye idag, egentlig. Jeg liker dager hvor jeg ikke tenker “åh, så sakte alt går”.

Voksenpoeng til meg for å ha brettet klær dagen etter klesvask, vanligvis står stativet oppe i fem, seks, sju dager. Deretter ryddet, støvsugde og vasket jeg i to timer. Og jeg har plukket opp kameraet, første gang siden Januar.

I kveld fikk vi besøk av Baghera. Zahra + Baghera = valper? I hope so. Han er utrolig fin men av respekt for disse stakkars dyrene orket jeg ikke akkurat å plukke opp kameraet akkurat da! Vi er tidlig ute ser det ut som, bare forspill idag, for å si det sånn. Men de har en ny date imorgen, er spent på det. De hadde i alle fall god kjemi. Jeg som ikke skulle rote meg bort i håpefulle tanker ser valpekasse med søte små når jeg lukker øynene.

Jeg vil ha sommer! La ut bilde at tatoveringa i November men da var den helt ny, så jeg tok ett par nye.

UTROLIG fornøyd med den. Bodø Ink.

Handle with care. Har enda vanvittige mengder med næringsdrikker men jeg fylte opp kjøleskapet igjen idag. Enda har jeg 168 stykker som ikke får plass i kjøleskapet og mellom 150-200 i kjøleskapet. Nesten så jeg begynner å bekymre meg for om de kommer til å gå ut på dato, men det skjer ikke før September så teknisk sett så kommer de ikke til å ha gått ut på dato i forhold til kalorimål og gode intensjoner.

Pluss sikkert femti stykker til nederst i skuffen nederst liksom. Av og til slår det meg hvor sykt det er, men jeg prøver å la være å tenke på det. Jeg har dedikert én hylle til youghurt og pepsi max i det minste.

Og, jeg har designet ferdig den nye layouten! Endelig for å si det sånn. Jeg brukte to timer på en kladd som jeg ikke fikk lagret, er det ikke typisk? Men etter det igjen begynte jeg å lure på hvorfor jeg ikke var MER kreativ. Har jo endret layout noen ganger men det er jo mest fargene jeg endrer på. Think outside the box, så nå har jeg gått for noe helt nytt. Det tok meg seks timer. Hangup på detaljer, flisespikkeri og småpirk. Fargenyanser, padding meg her og der, marginer, pixler og gudene vet. Når jeg først kommer inn i det tikker klokka fortere enn jeg aner. Gjorde forsåvidt ferdig designet for… to ukers tid siden tror jeg men dørstokkmila er å lage header for min del. Komposisjon, bilder, hvilke bilder, sammensetning, pixler, klipping og liming, nyanser, farger, samspill.

Men når jeg var ferdig derimot, herregud for en herlig følelse! Beste i verden når man har jobbet drithardt (8 timer til sammen, selvsagt delt opp i økter) også blir man fornøyd med resultatet. Det føles helt fantastisk så jeg er kjempespent på å ta den i bruk. Må nok stenge bloggen for å rydde i rotet før jeg er helt ferdig. Details, details. I’m so excited for å være ærlig! Det føles så bra, når man føler at man lykkes. Når jeg kommer dit at jeg ikke er redd for hva alle andre måtte synse eller mene om det, når jeg bare stoler hundre prosent på at jeg liker det, har gjort mitt beste og nådd mitt personlige mål.

Skal prøve å gjøre det imorgen, begynner jeg nå blir jeg sittende pal i de timene det tar, så om jeg gjør det imorgen har jeg i det minste en slags plan. Pluss at Baghera kommer. Egentlig er det hundeutstilling i Hartsad denne helga og det stikker litt i hjertet at jeg ikke tør å dra bort dit. Jeg var der i 2010 i forferdelig, helt jævlig forfatning, med sonde i nesa og altfor få kilo på kroppen, mennesker som glor, svimling og hele pakka. Jeg og mamma skulle dit i fjor, vi kom så langt som at vi sto på parkeringsplassen men så fikk jeg helt sperre fordi minnene fra 2010 bare poppet opp i hodet mitt. I år derimot er det angsten som stopper meg.

De ringte fra Norsk Kennelklubb for noen uker siden og spurte om jeg ville være skriver, fikk helt panikk fordi jeg ikke visste hvordan jeg skulle ro i land at jeg ikke kunne. “Nei vet du, jeg har panikkangst med agorafobi og får helt panikk av store folkemengder”…. turte ikke å si det. Det ble til “jeg er bortreist, beklager.” Surt, surt, surt for jeg skulle gjerne gjort det. En skriver er forresten en slags assistent som sitter inne i et lite telt og skriver ned alt dommeren sier av bedømminger og spesifikasjoner som deles ut til eier/hund når de forlater ringen.

Ikke meldte vi på Zahra heller, vi orket ikke fordi hun allerede er champion, haha! Men mamma skal stille men jeg aner ikke hvilken eller hvilke hunder hun skal stille. Sikkert alle? Aner ikke. Julie kanskje? Unghundklasse, aldri vært stilt før så det er sikkert logisk. Odin har jo dratt i land sløyfer og rosetter i bøtter og spann, så kanskje Dina skal i ringen?

Jeg er spent på hva mammas nye valp skal hete. Jeg skal passe alle fire hundene fra tirsdag til onsdag fordi mamma drar til oslo for å hente lille knøttet (Odin sin datter), jeg skal med andre ord ha kameraet klart! Det gledes.

To døgn er i alle fall overstått etter mye surring og irritasjon men det forsvant etter at jeg falt inn i “jeg skal designe header”, det tok to timer og etter det hadde jeg ikke tid til tull fordi kvelden har gått slag i slag. GRUER meg til imorgen. 17. Flere hangups. Datoer som 4. 7. 17. 27. og 29 er merkelig nok de mest triggende fordi i hodet mitt er det “en fin dato å telle fra” selv om det er latterlig fordi det ikke burde spille noen rolle i det hele tatt. Kan ikke 14. Mars være en okei dato liksom? Gruer meg fordi tankekjøret er ekstra under press fordi noe inni meg mener “come on, siste gang, fin dato, do it – jeg vet du vil så kom igjen da!”

Men nå, CSI også skal jeg prøve å legge meg… ikke så vanvittig sent.

God helg dere! Og om bloggen er stengt er det bare fordi jeg knoter med designet men satser på at alt er i orden igjen på søndag, aner ikke hvor lang tid det eventuelt tar.

Torsdag.

Inni hodet mitt tenker jeg alltid at jeg skal skrive en kjapp oppdatering men når alt kommer til alt ender innleggene som regel opp med å bli lange uansett.

Igår manglet jeg én pille av medisindosen jeg tar og det er kombinasjonen av to typer medisiner som slår knockout på meg om kvelden, det fikk jeg erfare igår når jeg bare hadde den ene typen og det tok meg to og en halv time å sovne. Var ganske stolt av å være i seng med lyset av innen klokka 0200 (dagen før la jeg meg 0700 og sov til 1230) men jeg sovnet jo så sent at det ikke ble mange timene med søvn. Fy faen jeg hadde ikke lyst til å gjøre annet enn å sove når klokka ringte men jeg hadde jo en plan for dagen og rett og slett ikke tid til å sove noe mer.

Først var det klesvask som sto på planen, deretter ringe frk.fastlege for å få ordnet den detaljen med medisinene. Vi husket det begge igår midt i samtalen men typisk nok husket vi det ikke på slutten. Standard! Hun skulle fikse det og jeg fant ut at jeg og Therese kunne stikke innom legekontoret og hente medisiner når jeg uansett skulle treffe henne klokka ett. Før jeg traff Therese gikk jeg en liten luftetur med Zahra men tok henne likegodt med når jeg skulle treffe Therese også.

Været i dag. FY FAEN. Mildvær og regn etter dager med masse, masse snø = sørpe, is, glatt og jævlig pluss vind fra helvete, rett og slett jævlig surt. Hverken jeg eller Zahra liker å gå tur i sånt vær, Therese var heller ikke begeistret. Svippet deretter innom legekontoret hvor damen i skranken ikke fant piller og frk.fastlege var ikke tilgjengelig så da kom jeg hjem tomhendt omtrentlig klokka to.

Jeg har brukt noen timer idag på å lese gjennom hele bloggen til Fredrik. Det er helt utrolig at noen som kjempet en kamp mot kreften klarte å være så utrolig positiv og se lyst på livet. Setter virkelig, virkelig ting i perspektiv. Virkelig inspirerende og ikke minst gripende. Tårene trillet gjennom de siste innleggene, helt vanvittig at livet kan være så brutalt. Men holdningen hans er utrolig inspirerende. Kjenner det smitter litt over på meg selv, at jeg på en måte blir inspirert til å se lysere på min egen kamp. Jeg vet at utrolig mange har lest den gripende boka Idas Dans og ikke minst Regines bok og [blogg]. Velger derfor å dele linken til [Fredriks blogg] for hans historie burde også leses!

Vasket en ny maskin med klær og hang opp alt sammen. Deretter fikk jeg tak i frk.fastlege og fikk ordnet med medisiner så etter det igjen traff jeg Elin og vi måtte innom hos frk.fastlege for å få medisinene og samtidig fikk jeg litt oppmuntring til å styre unna spising og spying. Det første døgnet er i boks akkurat i det minuttet jeg skriver disse ordene. Trangen var der men jeg klarte det med litt støtte.

Nå gjenstår det bare noen kalorier før jeg kan si at jeg har nådd målet for dagen. Kalorimålet ble senket bittelitt igår for at det skal være enklere for meg å lykkes. Bare bittelitt under minimum/maksimum målet men jeg vet jeg må strekke meg etter det når jeg blir lagt inn igjen 30. Mars (på lillebrors fireårsdag faktisk).

OG. This is the exciting part. Imorgen kommer Baghera og hans eier på besøk til meg sammen med mamma, så da får vi se om Zahra og Baghera har kjemi! De skal møtes flere ganger iløpet av helga for å virkelig vite at vi har gjort alt som gjøres kan for at parring kan bli vellykket. Gruegleding – prosessen er ikke så jævlig morsom i seg selv. Dogs doing it liksom. Jeg skal spare dere for detaljene men Zahra synes det er smertefullt og om det er noe som stikker i hjertet mitt, så må det være Zahra in pain. Men; no pain, no gain. Fingrene krysset for at de liker hverandre og at det klaffer.

Jeg liker at jeg har en plan for morgendagen. Jeg hadde en plan på dagen idag og når jeg skriver det ned ser jeg egentlig at jeg har gjort mye og det får meg til å føle meg litt bedre – at hele dagen ikke føles forgjeves eller bortkastet – for det har den faktisk ikke vært. Med tanke på at jeg får besøk imorgen burde, ikke bare burde – men jeg må shine leiligheta litt.

Dag 2 as we speak så jeg håper at det går greit imorgen også. Bare det at jeg har en plan hjelper. Det er jo på kvelden det tipper over for meg og når jeg da har besøk og skal gjøre noe så viktig som å forsøke å få en drøm til og gå i oppfyllelse – no time for bingeing and purging. Pluss at jeg har frk.fastlege som backup og moral support. Djee, positive attitude for første gang på lenge.

Les Fredriks blogg da! Positiviteten hans er smittsom, I can feel it.

Livet er litt for kjipt.

Det føles litt som om jeg helt har glemt kunsten eller gleden jeg hadde i det å blogge. Det var så jævlig enkelt før mens nå har jeg liksom en stor sperre og hundre grunner til å la være. Who am I kidding? Lesertallene mine holder seg stabile gjennom selv de tørreste bloggperiodene mine så jeg kan i alle fall ikke skylde på at andre ikke er interesserte. Takk for at dere stikker innom, det betyr noe for meg å se at det er mennesker der ute som bryr seg. ♥

På mandag skrev jeg at jeg skulle bli flinkere så jeg er i det minste på saken nå.

Onsdag. CSI på skjermen og Zahra som selskap. Fint å se lillefrøken igjen, begynner tross alt å bli 14 dager siden sist. Det høres sikkert fint ut men det er vel egentlig bare toppen av isberget.

For å gi dere hele bildet må jeg spole tilbake til mandag, innlegg publisert 1900 presis, etter det var jeg mest bare sint. Inni meg. Men jeg hater at jeg blir så “ha-ha” når jeg er sint eller uenig? Eller misfornøyd. Ikke var jeg fornøyd med menneskene som jobbet aften heller, ingen jeg kjenner godt nok til å blåse ut til. Løsning? Ring en venn (Elin) med ekstra bass i bilen og spill sangene du likte når du var fjorten – eller i fylla – så høyt at du ikke hører noe annet enn bass. Det er fint når noe så enkelt kan hjelpe. Der og da hadde jeg det fint. Those precious moments.

Men etter det, når jeg kom tilbake var jeg skikkelig stressa inni meg men visste at om jeg åpnet munnen ville frustrasjonen bare renne ut av meg sammen med litervis av tårer og sinte ord og jeg orket ikke det da så jeg bet det i meg en stund men jeg slukner på medisiner uansett så jeg sov i det minste.

Sto opp igår og var salig stressa for å finne ut om frk.psykolog var tilstede noe hun faktisk var så det var en lettelse å vite at jeg i det minste skulle snakke med henne klokka to, før jeg dro. Innen den tid hadde jeg drukket altfor mange kopper kaffe, dusjet, pakket tingene mine og var klar til å dra hjem egentlig, sånn som jeg hadde fått beskjed om.

Hun var ikke informert. Hun hadde ikke peiling på hva og hvorfor og hvem som hadde bestemt sånn og slik og hvorfor noe som helst. Er det mulig? Det er alt jeg tenkte, ER DET MULIG? At ingen hadde drøftet noe som helst med min behandler om hvorfor jeg skulle ut sånn voldsomt fort? Rullegardina ned, håpløshet og jeg var REDD for å reagere. Mest fordi jeg aldri har hatt en grunn til å reagere på den måten før – til frk.psykolog – ergo visste jeg ikke hvordan hun skulle ta det så jeg holdt igjen de ordentlige følelsene og spilte likegyldig helt til jeg fikk bekreftet at reaksjonen min var naturlig.

Så da fikk jeg satt ord på det jeg tenkte, følte, oppgitthet, maktesløshet og en voldsom trang til å ta det ut på meg selv. Jeg har store problemer med å bli ordentlig sint på andre mennesker og tror heller på noe sånt som “det er min feil, det er meg det er noe feil med, jeg fortjener å straffes”.

Men frk.psykolog skrev en plan. Jeg følte ingenting annet enn “det kommer aldri til å gå, herregud det der er jo helt håpløst.” Bak på lappen skrev hun “Ikke dø!”, så om alt annet feiler har jeg i det minste holdt meg i live siden jeg ikke tenker på døden som løsning, utvei eller noe som helst. Jeg har liksom ikke lyst til å dø – been there, done that og vet skrekkelig godt hvordan det går når man ikke lykkkes og husker skrekkelig godt hvilke konsekvenser det fører med seg. Klok av skade frister det ikke med repriser av noe som helst slag.

Etter samtalen ventet jeg på at mamma skulle hente meg samtidig som jeg ikke kunne forstå hvordan noen kunne ta en avgjørelse om utskrivelse over hodet på alle i teamet mitt, inklusiv meg selv. Ordre fra “høyere hold” and god knows who. Omtrentlig klokka fire kom mamma og henta meg. Først dro vi hjem med ting – deretter måtte jeg på butikken for å handle pepsi max om ikke annet. Har ikke akkurat lite næringsdrikker for å si det på den måten…

Avgjørelser. Utrolig vanskelig å skulle bestemme seg for noe selv om det er simpelt i seg selv. I førti minutter satt jeg og mamma i bilen utenfor butikken mens jeg iherdig forsøkte å skrive en handleliste – den inneholdt bare tre ting men jeg klarte ikke å bestemme meg for om jeg bare skulle gi etter for bulimisk først som sist eller om jeg skulle “se det an”. Jeg gikk for sistnevnte men etter to timer hjemme presterte jeg å kaste opp uten å ha overspist og da var det gjort.

Følelseskaos. Takler det ikke og flykter altfor lett om jeg kan eller ikke ser noen andre løsninger enn å løpe fra det. Når verden blir for mye – flukt. Døgnrytmen var vel punkt nummer to som ikke gikk slik det skulle med tanke på at jeg la meg 0700 og sto opp 1230.

Jeg sto opp med “jeg SKAL spise og spy idag” og orket ikke å tenke mer på det. Jeg bare… orket ikke. Jeg hadde legetime 1430 så…

Dagen idag har vel heller ikke vært noe særlig for å si det på den måten og det handler ikke om spising og spying, det handler om noe helt, helt annet. Dere vet kjøreforbudet og 4. April? Endelig lovlig å kjøre bil igjen, kjøre opp og få sertifikatet?

“August” og tårene trillet. Jeg må vente helt til August. Kjøreforbud helt til AUGUST. Av og til lurer jeg på hvorfor jeg er ærlig? Se bort i fra moral og etikk, rett og galt akkurat her – hvorfor kunne jeg ikke bare løyet? Hvorfor kunne jeg ikke bare trukket på skuldrene og sagt JA når noen spurte meg om mitt siste epileptiske anfall var i April 2011? Men jeg sa nei og fortalte sannheten om flisegulvet til mamma etter oppkast i August 2011. Ærlighet varer lengst?

Jeg vet jo veldig godt at jeg gjorde alt riktig når jeg fortalte sannheten, både for min og for andres sikkerhet – men det gjør dessverre ikke min egen skuffelse noe mindre av den grunn.

Jeg føler så jævlig at jeg har tapt så utrolig mye. Det første året med kjøreforbud var kjipt nok i seg selv men det gikk. Jeg klarte det, taklet det sånn høvelig dit at jeg kom i mål – over målstreken. I 10 dager hadde jeg lov til å kjøre bil men satte meg aldri bak rattet, rakk det ikke før jeg fikk nytt anfall og nytt kjøreforbud i 12 nye måneder, til og med 4. April 2012. Det var et realt slag i trynet for min del. Fy faen jeg har ikke ord for hvor jævlig surt det var. Jeg er en utålmodig sjel og å vente på at tiden skal gå er noe som av og til driver meg til vanvidd selv når jeg vet at det ikke er noe annet å gjøre enn å smøre seg med tålmodighet jeg ikke har og håpe på de beste.

Men jeg mener nevrologen sa det gikk greit med April i Oktober – selv om jeg da hadde fortalt henne om anfallet i August. Men nå derimot er oppfatningen endret og det er ingen verdens ting jeg kan gjøre med det. Moralskt korrekt men følelsesmessig… ruinert.  Jeg kan søke men oddsen for at det liksom skal godkjennes når det er bekreftet og spesifisert at epilepsi er diagnosen og årsaken – at det ikke kan skyldes på noe annet eller forklares på en annen måte – there’s nothing I can do.

Innen August kommer har jeg vært gjennom nesten 30 måneder med kjøreforbud. To år er surt nok i seg selv! Og jeg var så jævlig nesten i mål! So fucking close! Helt til ærlighet og endrede meninger … vraket både håpet og muligheten.

Så ja, tårene trillet. Det gjør så vondt.

Det gjør så jævlig vondt å håpe på det beste også skjer det ikke. Når man har så lite i hverdagen blir det ikke bare en big deal, men en jævlig big deal. I nesten 6 måneder har jeg holdt fast i TO ting. To ting jeg har ventet på og håpet for selv om jeg prøver febrilsk å ikke få håpet for høyt fordi det gjør enda mer vondt når det ikke skjer. Jeg vil beskytte meg selv fra skuffelsen jeg takler så dårlig.

To drømmer. Sertifikat og valper.

Så da står jeg igjen med én ting. Zahra. Jeg holder det på en armlengdes avstand og tør ikke å ta det inn, om fem uker – da vet jeg for sikkert hva som skjer. Hun har løpetid akkurat nå og vi har funnet en match og de skal treffes for første gang allerede på fredag. Planen er at de skal være sammen noen dager for at det forhåpentligvis skal gå bedre enn i fjor hvor parringen i seg selv virket vellykket – men det ga ingen resultateter. Trenger jeg å si at jeg var heartbroken?

This is my last hope – bokstavelig talt. Jeg trenger at noe går min vei NÅ. Jeg er jævlig lei av livet og nedturer, komplikasjoner og sykdom, jeg er utrolig forbanna for at mine friske håp og forventninger gruslegges gang på gang på jævla gang. Hva gjorde jeg galt? What went wrong, hvorfor skjer alt dette? Om livet handler om flaks og uflaks, er det ikke da på tide at jeg har flaks, for én gangs skyld? Pretty please, jeg trenger at dette funker.

Om det skjer… Om Zahra blir drektig og får valper i slutten av Mai… 8 uker med søte små som trenger kontinuerlig tilsyn døgnet rundt. Om ikke dét er å flytte fokus fra sykdom så vet ikke jeg! Ikke bare blir det valper, det vil si at kennelen min blir mer enn et navn på papiret – men en faktisk bedrift. Noe JEG har oppnådd, noe JEG har fått til. Noe positivt. Min kennel, mine valper, mitt ansvar.

Jeg hadde noen som spurte meg om ikke det var litt uansvarlig at “du som er så syk med så mye ansvar…” De som har møtt den målrettede versjonen av Karianne vet at hun får til omtrentlig akkurat det hun vil når hun først kommer i gang og kjemper for noe hun tror helt og fullt på, noe som gjør at hun føler seg bedre eller som noe annet enn bare sykdom. Når jeg tenner på de riktige pluggene – I’m flying og jeg tuller ikke. Gi meg en sjanse, I’m dying to prove it.

Men jeg tar ingen gleder på forskudd. Okei, jeg lyver når jeg skriver det fordi håp fungerer ikke på den måten for meg, det er ikke så enkelt som å velge å håpe eller ikke håpe, det er noe som skjer når det skjer. Så JA, jeg håper men jeg tør ikke å ta gleder på forskudd. Gi meg røngtenbilder med bekreftelse om fire-fem uker – da skal jeg begynne å glede meg.

Ikke bare var det kjøreforbudet som ble dårlige nyheter idag, attpåtil noe annet som gjør meg litt.. trist, det også.

Men akkurat nå føler jeg ikke så mye. Jeg har skrevet dette innlegget uten at jeg har levd meg inn i det jeg har skrevet – nummen bare. Det skjer etter timer meg spising og spying. Som planlagt men det plager meg ikke at det ble sånn fordi jeg var innstilt på det fra jeg sto opp. Men imorgen derimot, så har jeg faktisk lovet frk.fastlege å prøve. Ikke bare prøve – men vi skal gjøre noe nytt. Og jeg tror det kan ha noe å si, faktisk ganske mye.

Dere vet hvordan jeg har skrevet om bekreftelse, at jeg trenger hjelp til å tro på meg selv når jeg ikke klarer å tro på meg selv alene? Daglig bekreftelse. Det vil si at jeg hver dag, hver gang jeg står ovenfor valget “skal – skal ikke spise og spy” så kan jeg ringe frk.fastlege. Ikke for å snakke en hel masse, men bare for å høre de få ordene jeg trenger å høre. Jeg tror det kan ha noe å si.

Min første reaksjon var “men herregud, jeg kan ikke ringe å plage deg hver eneste dag med dette her!” og jeg ble veldig positivt overrasket over responsen hennes. At om det var noe “så lite” (for henne å si) som skulle til for at jeg skulle klare å stole mer på meg selv og “nei du skal ikke spise og spy idag”, så ville det gjøre henne lykkelig om jeg lyktes. Noe uprøvd som jeg tror på, kjenner at det gjør tanken på morgendagen enklere å forholde seg til i seg selv.

Så nå må jeg gjøre det jeg kan for å holde ut det som nå er “den uutholdelige hverdagen”.

For én gangs skyld er jeg innstilt på å legge meg tidlig (i min verden) og stå opp imorgen å gjøre noe riktig. Jeg skal treffe Therese er planen, dessuten trenger leiligheta litt stell etter 14 dager som tom, klesvask, tur med Zahra, jeg burde plukke opp kameraet eller gjøre NOE. For å styre unna en selvdestruktiv misjon mot 30. Mars som er ny innleggelse. Nei Karianne, du trenger ikke å fucke opp alt du faktisk har begynt å få til mens du var innlagt – selv om avdelinga fucket det opp helt på slutten.


Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv