Archive for the 'Instagram' Category

Into the Fire.

Idag er en fin dag. En sånn dag som bare må blogges om, til tross for at formen er litt varierende akkurat nå. En sånn dag hvor jeg smiler til jeg griner og det føles nesten som om jeg er i ferd med å ta av, lette, sveve.

Idag har jeg nemlig kjedet meg, på best mulig måte. I en situasjon jeg tidligere kunne beskrevet som “helvetesild” har jeg idag kjedet meg. Det har seg nemlig sånn at jeg har hatt min siste time hos tannlegen idag. Tennene mine er herved i orden, alle hull er reparert, pengeboka skal få hvile, endelig kan jeg spare og bruke penger på sertifikatet istedenfor tannlegetimer! Jeg har gledet meg til denne dagen lenge.

På tirsdag kjente jeg på usikkerheten. Om jeg bare skulle ringe og flytte timen litt lenger fram i tid. Tenk om jeg ikke følte meg helt i form på torsdag? Jeg prøvde å tenke at ordentlig eksponering ville være å la timen forbli og dra som planlagt. Tirsdag gikk greit, men på onsdag slet jeg så vanvittig med trangen til å avlyse at jeg ble ordentlig sint og sur av påkjenningen. Alle vet jo at man senest kan avbestille en time her eller der, tjuefire timer i forveien hvis man vil unngå å betale for timen likevel. La meg bare si at det koster femhundre kroner å ikke møte opp til en slik time, noe jeg faktisk har gjort – la meg bare si at det var nok å “skulke” den ene timen i feighetens navn.

Jeg kjente jo litt på nervøsitet igår. Det er liksom… ikke så jævlig morsomt å dra til tannlegen, folk flest liker jo ikke det? Vel, det finnes selvsagt unntak. Men, det føles litt som om jeg allerede har blogget side opp og side ned om tannlege og tannlegebesøk, så jeg tror de fleste av dere vet at jeg har hatt et angstrengt forhold til dette? Lett har det i alle fall ikke vært.

Her er et eksempel.

Dette bildet er tatt for ett år siden, femtifem uker.

Men tilbake til igår. Jeg klarte å riste av meg bekymringene, så ikke for meg noen grusomme scenarioer i hodet mitt, jeg hadde ingen katastrofetanker og til min store forbauselse var jeg ikke plaget av “det har gått fint hittil, derfor kommer det garantert til å gå til helvete imorgen, den siste timen, for det er så typisk meg og min flaks”.

Jeg skal ikke skryte på meg at jeg har sovet så jævlig godt og jeg våknet klokka sju, etter bare seks timer med søvn og fikk ikke sove igjen. Men jeg sto opp, spiste frokost, dusjet – og jeg holdt ikke på å dø. Jeg gikk gjennom lista i hodet – den består forøvrig bare av to – tre punkter per dags dato, den samme lista som tidligere besto av to millioner punkter (okei, overdrivelse) som måtte klaffe, hvis ikke var alt dømt til å gå til helvete. Lista består av “husk å ta medisiner, spis før du går ut, drikk vann”. Enkelt og greit.

Jeg kjente ikke på angst. Jeg følte meg hverken kvalm eller skjelven og jeg hadde heller ikke spurt pappa om å skyve meg ut døra, i tilfelle jeg skulle nøle. Nå var det heller ingen hjemme som kunne passe på det, det måtte jeg ta meg av selv, som et voksent – ansvarlig menneske som drømmer om frihet og et liv verdig å leve.

Jeg gikk ut døra, låste den bak meg, begynte å gå, lette etter musikk å høre på mens jeg gikk, helt tilfeldig kom en sang som virkelig minner meg på “hva jeg kjemper for”. Jeg har noen sånne sanger som jeg hører på i enkelte situasjoner som virkelig får meg til å bite tennene sammen og rette meg opp i ryggen mens jeg blir fylt av en selvtillit jeg egentlig har når jeg først klarer å hente den fram.

Så jeg gikk de fem minuttene til tannlegekontoret, passerte sikkert femten elever som tilhører videregående skole, og gikk inn døra til tannlegen presis klokken ti. Jeg var ikke nervøs. Jeg satte meg i tannlegestolen, jeg var ikke nervøs. Jeg tok meg selv i å lure på hvor angsten hadde tatt veien samtidig som jeg kjente på hvor kjedelig det egentlig er å gå til tannlegen, samtidig som jeg var uendelig glad inni meg for at det var så enkelt. Selve prosedyren tok i underkant av en halvtime før alt var i orden, jeg dro kortet for siste gang, takket for hjelpen, lukket døra bak meg og holdt på å smile meg ihjel.

Deretter gikk jeg hjem mens jeg var vanvittig glad, jeg følte at jeg hadde vunnet. Skjønner dere? Vunnet. Slått agorafobien skikkelig. Jeg følte at det var sånn det var når jeg gikk til tannlegen før – for jeg har ikke tannlegeskrekk, det er ene og alene agorafobien som forhindrer meg, bortsett fra at jeg aldri holdt på å gå ned i knestående av lykke og lettelse når jeg var ferdig hos tannlegen før.

Når jeg gikk opp trappa til leiligheta var det ett eneste ord som streifet forbi i tankene mine, det ordet, ordet som vanligvis satte i gang hjertebank fra helvete og et uendelig inferno av katastrofetanker – “epilepsi”. Og det slo meg at jeg ikke én eneste gang hadde tenkt ordet en gang. Da måtte jeg gråte noen gledestårer, for idag har jeg vunnet og jeg er uendelig stolt og fylt til randen av en følelse av å være klar til omtrent hva som helst. En sånn “bring it on” følelse. En slags følelse av at dette skal jeg klare, vinne, vinne over agorafobien, en dag skal alle hverdagslige ting være kjedelig, og når hverdagslige ting har blitt kjedelige – tenk så mye jeg kan verdsette morsomme ting – for da vil jeg ha kapasitet til å forhåpentligvis leve livet, heller enn å bare overleve det fra dag til dag.

Sangen som har gått på repeat idag; Thirteen Senses – Into the Fire.

Den festet seg i hodet mitt i Januar/Februar, rett før jeg skulle på vurderingsopphold i Trondheim for å forhåptentligvis få hjelp til angsten. Helt siden da har den minnet meg på hva jeg kjemper for og hvorfor. Forøvrig er den kjent fra Grey’s Anatomy sesong 1, det var derfra jeg plukket den opp.

Advertisements

Helga som gikk.

Helga har vært grei og ikke grei? En slags blanding. Ble litt eksponering på lørdag, ble med familien på en liten handletur og en tur innom Fretex. Skulle egentlig på kjøpesenter, men det rakk vi ikke. Men all eksponering er god eksponering, selv om alt ikke er like krevende alltid.

På kvelden fikk jeg en litt ubehagelig overraskelse hvor jeg plutselig begynte å bekymre meg helt vanvittig for at Zahra skulle være syk. Det har seg nemlig sånn at jeg fant to små kuler, på størrelse med knappenålshoder, og jeg ble utrolig redd for at det skulle være såkalte “jursvulster” som det så fint heter. Jursvulster kommer i to typer, ondartet og godartet. Som regel blir alle kuler/svulster i det området fjernet så fort som mulig og deretter blir det foretatt en biopsi for å finne ut om det er ondartet eller godartet.
Så dere kan jo tenke dere at jeg ble alvorlig redd, for tenk om? Men igår fant jeg ut at kulene kan både flyttes på og jeg kan ta dem mellom tommel/pekefinger og dra dem ut fra kroppen, ergo er det mer sannsynlig at det er talg eller fett, ergo helt vanlig for en hund som begynner å trekke litt på årene (ikke det at Zahra er så veldig gammel enda, men hun har nok levd over halve livet sitt, hun fyller åtte år i Mars).

Uansett. Det er en stund siden forsikringen hennes gikk ut og siden da har jeg ikke gjort noe med det. Ikke fordi jeg ikke bryr meg om forsikring, men fordi det er så utrolig vanskelig for meg å ta tak i sånne offentlige, kompliserte og energislukende papirarbeid. Nick sin forsikring er i boks og idag har jeg fått ut fingeren og ordnet med forsikring til Zahra også. Det eneste jeg må gjøre nå er å skaffe meg en veterinæravtale sånn at hun kan få en attest på hennes nåværende medisinske tilstand – hvilket jeg er ganske sikker på at hun passerer med glans.

Jeg har vært utrolig heldig med begge hundene mine. De har aldri vært syke og jeg har knapt vært innom dyrlegen med dem for små problemer, samt tannrens. Eksempelvis har Zahra sydd noen få sting etter å ha flerret seg opp i skogen og Nick trengte øyedråper med antibiotika etter at en annen hund klarte å lage en rift i det indre øyelokket hans – hvilket var skummelt men gikk heldigvis helt fint. Jo, også var det selvsagt den fjerde molaren (stor tann) som Nick klarte å rive ut selv i panikk når han satte seg fast i buret sitt i en alder av fire-fem måneder. Pluss at de begge har fått en lusekur eller to, etter at de kom i kontakt med andre hunder som hadde lus, til tross for at jeg ikke fant noen lus på hverken Nick eller Zahra. Zahra trengte jo også en runde antibiotika i 2012 etter at hun reabsorberte valpekullet sitt (på minst to valper). Jeg har forresten helt gitt opp tanken på at hun noensinne skal få valper og kommer ikke til å prøve igjen. Om man skal parre hund etter fylte 8 år må man dessuten søke om tillatelse, hvis ikke er det faktisk ikke lov.

Igår var det fint vær og jeg benyttet sjansen til å gå en tur. Alene selvsagt, det ligger mer eksponering i det. Jeg følte meg ikke så veldig bra før jeg gikk og jeg har tre ruter jeg pleier å gå. Kort, medium og lang. Hadde egentlig satset på medium, men når jeg kom forbi krysset hvor jeg kunne velge den korte ruta, så fristet det mest, men jeg hadde bestemt meg for medium – så da holdt jeg fast i den opprinnelige intensjonen. Når jeg kom til krysset mellom medium rute og lang rute, kjente jeg egentlig at det var fint å gå tur og jeg ble veldig ambivalent i forhold til hvilken vei jeg skulle ta. Beina mine fortsatte i alle fall rett fram og pulsen steg mens jeg valgte den lengste veien, samtidig som jeg angret avgjorde jeg at det ville være nederlag å snu når jeg først hadde bestemt meg for den lange veien og begynt. Dessuten visste jeg jo egentlig at jeg kom til å klare det.

Det ble veldig mye eksponering! Turen gikk fint til jeg var på slutten. For det første følte jeg meg ufattelig dum når det kom to mennesker med en hund hver, som mine hunder gjerne ville hilse på. Det mine hunder gjorde var i alle fall å gå en runde rundt meg sånn at jeg ble stående, surret inn som en eller annen idiot som ikke så ut som om hun hadde kontroll på hva hun holdt på med. Da ble jeg ordentlig irritert på mine to, fordi jeg liker jo å ha kontroll. Men det gikk heldigvis fint, selv med en liten knekk i stoltheten – kremt.

Men så kom det vanskelige. Det har seg nemlig sånn at når jeg tok til venstre i retning hjem, så ble jeg gående bak to små gutter på 10-12 år. Jeg synes ikke det var komfortabelt å gå bak de og ville sette opp farten for å passere. Det som skjer var i alle fall at han ene gutten gikk og trykte på telefonen sin mens han andre løp i forveien, jeg passerte han som spilte på telefonen sin, men han som løp klarte jeg jo ikke å ta igjen og jeg ville jo ikke begynne å løpe selv. Herregud, jeg gikk jo tur, det er ikke om å gjøre og løpe forbi triggere. Jeg kjente i alle fall at jeg ble mektig irritert på han som drev og løp og stoppet foran meg, men hva skulle jeg gjøre? Når han endelig stoppet for å vente på kompisen sin og jeg nesten hadde tatt han igjen og passert, kom det er par gående med en hund, muligens en boxer – jeg fulgte ikke så godt med. Jeg bannet i alle fall inni meg atter en gang, for nå måtte jeg jo gå bak dem! Er det mulig. Ettersom vi nærmet oss krysset håpet jeg av hele mitt hjerte at de skulle andre vei, noe de selvfølgelig ikke skulle! På daværende tidspunkt hadde jeg passert 90 på skalaen 0-100 hvor hundre tilsvarer panikkanfall. Hjertet hamret i brystet og jeg var ubehagelig varm og stresset. Vurderte å sette meg ned å forbanne livet, men det hadde jo ikke hjulpet.

Det som så skjer er at paret med hunden stopper i krysset og venter på meg fordi de vil at hundene våre skal hilse. Det var veldid tøft å bli stående der å konversere høflig mens mine hunder hilste på deres og de stilte spørsmål, mest om Nick – jeg tror han fanger mye oppmerksomhet på grunn av at han er litt tigermønstret. Til min store lettelse sa de i alle fall “du kan jo gå før oss, vi har tenkt til å gå sakte”, så da ønsket jeg dem en fin dag og fortsatte hjemover så raskt jeg kunne.

Hele ruta går forresten langs vei/fortau/sykkelsti, derfor er det umulig å gå den uten å møte noen – hvilket er eksponering i seg selv. Når jeg endelig kom hjem var jeg veldig lettet for at jeg klarte det, ikke minst fornøyd med egeninnsatsen for jeg gjorde jo mer enn først planlagt. Og alt i alt gikk det jo fint, til tross for ubehag.

To live my life as it’s meant to be.

Idag har vært en fin dag! En produktiv dag med masse angsteksponering.

Klokken 0856 ringte jeg til pappa og sa at jeg ikke kunne bli med når han skulle kjøre D i barnehagen og A på jobb siden de skulle kjøre rundt 0930. Jeg fikk beskjed om at ingen hadde stått opp og at jeg sikkert rakk det om jeg sto opp umiddelbart, hvilket jeg gjorde. Jeg er mildt sagt vant til å ha god tid om morgenen. Jeg har to hunder som ligger under dyna til jeg er ferdig med frokost, de stresser hvertfall ikke. Jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle rekke å spise frokost, lufte to hunder, finne ut hva jeg skulle ha på meg, kle på meg, finne det man trenger for å komme seg ut døra og huske medisiner på litt i overkant av en halvtime.

Til min store overraskelse gikk det fint. Blir til stadig imponert over hva jeg egentlig får til om jeg bare vil det nok. Etter å ha levert resten av familiemedlemmene dit de skulle drakk jeg og pappa kaffe i bilen mens vi kjørte til Ikea. Det har seg nemlig sånn at vi var innom der på tirsdag i forrige uke og jeg fant noe fint, men når jeg kom hjem så jeg at jeg ikke hadde kjøpt nok. Det vil si, jeg kjøpte en, men innså kjapt at det hadde vært ideelt med tre!

Taklet en god del utfordringer på Ikea. Synes jo i utgangspunktet det er litt stress å være der, men bare litt. Jeg ville jo tross alt dit selv, selv om jeg på et tidspunkt hadde litt lyst til å trekke meg, hvilket jeg ikke gjorde. Det har seg nemlig sånn at når man har angst for én ting, er det lett å begynne å bekymre seg for noe annet også. Sukk. Sånn er det for meg og siden i sommer har jeg bekymret meg for “dette nye” i tillegg til angst for epilepsianfall – hvilket ser ut til å ha avtatt litt. Når jeg kjenner at jeg blir redd for akkurat det er min første automatiske tanke “skjer det, så skjer det. Det er ikke hverken mitt problem eller min feil, om det skjer så kan jeg faktisk ikke noe for det, for jeg har tatt alle mine forhåndsregler og har rett til å leve jeg og”. Tenk det. Det er selvfølgelig en ubehagelig tanke å vite at “kanskje” skjer det, men oddsen er liten og jeg har vært anfallsfri i atten måneder, nei, snart nitten når jeg tenker meg om – så hvorfor nå, hvorfor idag? Jeg har brukt to og et halvt år på å bekymre meg for akkurat dette, det har ikke akkurat tilført hverken meg eller livet mitt noe annet enn miserabel ulykke.

Når jeg var på Østmarka i April fikk jeg en oppgave som gikk ut på at jeg skulle skrive ned alle de “skrekkelige” tankene om alle skrekkscenarioene jeg fryktet, lese de inn på mp3-spiller for deretter å gå en tur og høre på dette. Personalet sa at mange pasienter slet spesielt med den oppgaven. Jeg for min del gikk hele veien og ristet på hodet fordi alle disse tankene var så dumme og urealistiske. “Nå får du anfall” sa stemmen min, “det skjer jo ikke” sa hodet mitt. “Se at du faller om” sa stemmen, “eh, det gjør jeg jo ikke” sa hodet mitt. Nå er det litt på samme viset i realiteten, en “dum” tanke kommer og en fornuftig tanke skyter den umiddelbart ned.

Med andre ord går det mye, mye bedre. Sliter jo enda, men på langt nær like mye som før og det er så jævlig godt å sammenligne nå med da og verdsette alt av nyvunnet frihet! Og “den nye” angsten må jo takles på akkurat samme måte som den andre, og den har aldri vært like paralyserende og jeg vet at også denne tanken er urealistisk – så jeg er ikke så veldig bekymret, var det jeg skulle fram til. jeg vet jeg har de riktige redskapene til å takle også dette.

Å hente D i barnehagen igår gikk forresten kjempefint. Herregud, skjønner ikke hva jeg stresset med sånn egentlig. Været var elendig når jeg gikk, regn, grått, vind og litt hagl – men det har jeg ikke noe imot. Er bare evig takknemlig for at jeg ikke må måke snø fire ganger i døgnet lenger. Han hadde i alle fall ikke regnbukse, så jeg spurte om det gikk bra. Da tok han hånda mi og sa noe sånt som “jeg og deg, vi to er tøffinger. Vi går sammen gjennom regn og vind og storm” og jeg kunne ikke gjøre annet enn å le. Han fikk bestemme middag (selvfølgelig pasta), deretter fikk han se film i min leilighet, det er visst ekstra stas. Etterpå bakte vi muffins til pappa kom hjem – hvilket han ble glad for fordi det var en slags farsdagsgreie siden han ikke var hjemme på søndag.

Dessuten har jeg vært innom en fremmed matbutikk hvor jeg aldri har vært før idag – og jeg gikk inn alene. Skulle bare ha ett par ting, men likevel. Mannen i kassa smilte litt rart når han rakte tilbake legitimasjonen min etter å ha innsett at jeg nettopp har fylt treogtjue. Jeg føler meg enda for ung til å ta det som et kompliment, men litt morsomt er det jo.

Ikea gikk i alle fall fint og jeg fikk handlet en hel haug med ting jeg vil ha. Eksempelvis har jeg kjøpt nye små fat, skåler og store fat – gode intensjoner, ingen negative assosiasjoner. Det føles fint å kunne bytte ut ting på kjøkkenet og ikke assosiere det med bulimiske greier. Idag har jeg forresten holdt meg unna overspising og oppkast i en hel måned, hvilket føles både stort, fint og fantastisk. Endelig, håper det fortsetter.

Hjelp. Dette innlegget ble skrekkelig overpositivt, men akkurat nå føler jeg meg veldig positiv og førnøyd med å ha gjort masse. Jeg og pappa har en deal om at jeg må stå opp tidligere, for om jeg til vanlig blir med i bilen når A skal på jobb og D i barnehagen er det jo lett at jeg og han finner på noe senere. (Pappa jobber kveld/natt, derfor er han ledig på dagen.)

Det jeg trengte tre av, var forresten disse:

Jeg elsker sånne lys, særlig disse med snøflak. Ikke blir de varme heller, så jeg bekymrer meg liksom ikke. Nå har jeg snøflak i alle vinduene. Jeg er ikke så skrekkelig glad i jul og sånt (det vet dere jo kanskje), men lys er alltid fint. Sjelefred nå om dagen er stearlinlys, snøflaklys, pepsi max  i “mørket” og serier på skjermen. Det er akkurat det jeg skal gjøre nå, skulle bare skvise inn litt tid til et innlegg som skulle vært kort, men allerede har rukket å bli 1121 ord.

 

Days like today is a reason to hold on.

Idag har vært en av de beste dagene på lenge! En fin ting rett etter den andre, selv om jeg slet en del med grubling og bekymringstanker i natt.

Det har seg nemlig sånn at jeg skulle treffe en venninne (Thea) i sentrum. Jeg har ikke vært i sentrum på noen måneder, litt fordi det er skummelt, mest fordi jeg ikke har hatt noe der å gjøre? Nå kan det også kanskje nevnes at jeg ikke er så sabla flink til å tørre og finne på ting heller. Uansett skulle jeg treffe henne på kafé.

Inni hodet mitt hadde jeg sett for meg at pappa skulle sette meg av utenfor, i realiteten satte han meg av ca fem minutters gåtur unna. En vei jeg gikk alene. Å gå alene gjennom gatene i en storby kan jeg ikke huske sist jeg gjorde, til og med ikke når jeg var under behandling i Trondheim gikk jeg gjennom byen alene.

På kafé følte jeg meg litt overveldet av hvor mange mennesker som var der og støynivået, men det ødela ingenting! Etterpå gikk vi gjennom noen butikker før jeg skulle møte pappa, deretter hjem. Jeg har ikke sett Thea på fem år, det går definitivt ikke like lang tid til neste gang.

Vel. Vi hadde satt oss i bilen og begynt å kjøre innen vi kjørte forbi Grieghallen når pappa innser at det er Skibaluba, det vil da si; stort outlet i et parkeringshus under bakken. Pappa ville selvfølgelig dit. “Er du forberedt på masse folk?” spør han, og jeg sa “hvor mange da?”

Jeg synes ikke det var så mange mennesker. Eksponering i en stor hall med flere hundre mennesker, under bakken? Oh yes. Det var ikke forferdelig. Litt ubehagelig ja – men absolutt ikke uutholdelig. Dessuten fant jeg en jakke som var nedsatt totusen kroner, hvilket resulterte i impulsshopping.

Etterpå spiste jeg og pappa lunsj på Zen fordi jeg impulsivt fikk lyst til å gå dit når vi gikk forbi. Når jeg bodde i Bergen i 07/08 var det standard å spise der siden vi bodde i sentrum.

Dager som idag får meg til å føle meg levende. Og jeg måtte spørre meg selv hvorfor jeg ikke er i sentrum oftere? For hva er det egentlig som er så farlig? For om nå det jeg frykter mest skulle skje, så skjer det, uansett – men jeg kan ikke slutte å leve for det om. I alle fall ikke om målet er å leve.

Jeg gleder meg til jeg kommer dit at jeg kan ta bybanen til sentrum, alene, gå på kafé, alene om jeg skulle føle for det, eller gå i en butikk, alene eller med andre. Gjøre noe. Og jeg gleder meg til den dagen hvor det ikke koster så mye energi. Etter å ha kommet hjem sov jeg i over to timer, satte ikke på klokke fordi jeg trodde pappa kom til å vekke meg, men nei. Jeg føler meg veldig våken, men likevel utrolig sliten. Men det er på en god måte, så da er det helt greit.

Ønsker dere en god helg!

Behind the Clouds.

I went to see my new therapist today for the second time. I can’t remember if I mentioned my first session, but it wasn’t a good one – not that it had anything to do with her at all. She seems quite alright. I try my best not to judge people too quickly, they might turn around and surprise you later.

Mostly we talked about my need to control things around me and how I react emotionally when I feel like I’m losing control and what strategies I use to cope with what I consider “loss of control”. The problem is; I use destructive strategies and since I haven’t self harmed in 457 days – I use bingeing and purging as my emergency exit when my feelings get the best of me.

As I was leaving she said she was going to “register my diagnosis” and I had to ask her what she meant, at first I was scared she was giving me a new diagnosis based on two meetings, but she was just registering my current diagnoses into their computer system. May I add that I’m quite pleased because I’ve only got two diagnoses compared to the longer list I dragged around a few years ago? My main diagnosis is atypical anorexia (slightly surprised she didn’t add “bulimic tendencies” but I guess my papers are detailed already) and agoraphobia.

I haven’t slept very well lately. No matter when I go to bed, I rarely fall asleep before 4am, which makes it hell to get up early if I have appointments or it makes me feel like a failure when I wake up around noon.

Today is day four without bingeing and purging. I surprised myself by making it through yesterday and I surprised myself when I went to the supermarket today without buying binge food. I just hope I’ll be able to stay on track because I’m having a “terrible body image day”, which basically means that my own appearance disgusts me. Why? Because of water retention. The water still hasn’t left my body and it makes me weigh a kilo (a couple pounds) more than I usually consider “too much” and it’s making me feel beyond horrible.

(How I felt this morning)
As I stepped on the scale this morning I immediately regretted my decision and my first thought was that I needed to binge and purge today, both as punishment and to not have to deal with this intense self hatred. It’s tiring and boring, I wish it wasn’t so hard to love myself? I don’t know how to.


Mirrors like these explains my terrible body image quite well. Imagine if you looked in a normal mirror and felt somehow like this? Knowing it’s not how you really look, but still you’re somehow fooled into trusting what you see?

But on the other hand I kept thinking how today’s day four which means today might be the day where my body will flush the excess water? I mean, I’ve been disappointed on day two, day three and day four already, so what’s one more? And I’m pretty sure I’ll fight to get through tomorrow as well because if I’m still full of water by the end of today, surely it MUST go away during tomorrow?

I’m desperately trying to convince myself of how it’ll be worth it once the water goes away, how I’ll feel more determined and more at ease with my own body and hopefully how motivated I’ll be to continue fighting this battle after getting through these crucial days. As I’ve said before; the beginning is always the hardest part.

It makes me sad to see how messed up my body is at the moment and knowing that I did this to myself. Fingers crossed for getting through the day. I’m hoping it wont be a problem because as I already mentioned; I don’t have any binge food available and it almost never happens that I lose control and binge one “safe food” (=acceptable food, food I can eat and keep down without feeling the need to purge).

On a britghter note: today’s been more or less anxiety free! I have absolutely NO IDEA of why, but after my therapy session my dad was picking me up but he was late so I started walking, and after walking for a few minutes it just hit me “why are you not panicking?!” I didn’t even think about it, I just started walking and once I was aware of how free I felt, it was thrilling and a huge relief to just be able to NOT obsess over everything that can go wrong. Out of the blue I started laughing, even if I was all alone.

Instead of going home we (me and my dad) went to a mall and had coffee. I also ran an errand by myself, ALONE while my dad was waiting in the car. I even had to ask someone to help me out because I couldn’t find what I was looking for.

I don’t even know how to explain how enjoyable this sort of freedom truly feels. All I know is that on days like this; all I can think about is how I want more, how badly I want it to be like this every single day. Days like today makes me feel like it’s possible to recover and experience days like today everyday.

And one more thing; as of right now I’ve decided to write posts in English every now and then, depending on how I feel. I apologize to those of you who weren’t very enthusiastic about this, but in the end this is my blog and I have to do what suits me best. As some of you know I’ve been pouring my heart out on a secondary blog for the past two years – written in english and I’ve come to realize how much time I spend writing similar stories in two different languages.

Those of you who’ve followed my blog for a few years know how “colorful” this blog used to be, I used to take lots of pictures and I wrote posts almost everyday (or even several times a day!). I want this back, therefore I’ve figured it’s easier to (at times) express myself in English only because it’ll mean that I’ve got the time to take pictures and edit them as well. My goal is to get this blog back to how lively it used to be because this blog will always be my main blog.

I hope you guys have a great weekend, and thank you for all your lovely comments and support. ♡

Onsdag.

Onsdag. Akkurat halvveis i uka. Om jeg skulle blogget igår hadde det blitt en detaljert skildring av taket på soverommet mitt, tok meg den friheten å spare dere for denslags kjedsomheter.

Jeg skulle egentlig gjøre noe mer fornuftig, men når alt kom til alt hadde jeg så vondt i magen at jeg ikke orket. Hadde det vært opp til meg hadde jeg blitt i senga idag og, men jeg hadde noe mer viktig å ta meg til, noe som ikke kan avlyses. Skulle møte en venninne på kafé som faktisk flytter fra meg om bare to dager, har ingen tid å kaste bort.

Nå har jeg sluttet på den medisinen jeg har drømt om å bli kvitt, endelig. Det gikk jo ikke så bra sist jeg kuttet den ut tidligere i vinter. Jeg ble voldsomt svimmel, noe som varte i uke etter uke til jeg valgte å begynne og ta den i en lavere dose igjen. Da ble det bra igjen, men nå har jeg sluttet, forhåpentligvis for godt. Nå har det kanskje bare gått to uker siden jeg kuttet den ut, men merker så langt ingen kjipe abstinenser.

Det eneste er at det går utover søvnen. Jeg får ikke sove. Døgnet blir mer og mer forvridd, nettene blir kortere og kortere. I natt fikk jeg sove noe så latterlig som to timer før jeg måtte stå opp fordi jeg hadde en avtale. Jeg fikk bedre tid enn jeg hadde regnet med, så jeg rakk å skvise inn en time til å slappe av, hvor jeg selvfølgelig sovnet og sov som en stein til det punktet at jeg såvidt orket å stå opp når jeg virkelig måtte.

Å være så trøtt ville alene vært grunnlag nok for angsten til å avlyse en hel dag med avtaler. Idag ramlet jeg inn på kaféen og innen den ene gjespen gikk over rakk jeg såvidt å spørre om jeg kunne få en espresso, før jeg gjespet nok en gang og sa; “du? Kan jeg få en dobbel.” Men det funket heldigvis, en kopp kaffe til oppå der, perfekt. Eller. Joda.

Likevel var jeg nødt til  å sove en time til når jeg kom hjem, men om jeg legger meg rett etter å ha publisert dette innlegget og håper på det beste, så får jeg kanskje sove “tidlig” likevel. For å være helt ærlig er jeg ikke hundre prosent sikker på hvordan dagen min ser ut, men å forsøke og ta det som det kommer er vel egentlig eksponering det óg.

(fra fredag) 

This lack of self control I fear is never ending.

Utrolig nok er det ikke så mange dager siden sist jeg skrev noe, og godt er det. Kjenner jeg har behov for å skrive igjen og er glad for at bloggen og dere som trofast klikker dere innom hver eneste dag har ventet på meg (?) 

Det har seg nemlig sånn at jeg sliter litt med motivasjonen når jeg er hjemme. Det er ikke det at jeg ikke vil ut og eksponeres for ting jeg synes er kjipt, det er bare det at jeg ubevisst og delvis ubevisst unngår å gjøre enkelte at disse tingene jeg er redd for – fordi det fortsatt er himla ubehagelig å gjøre det. 

Jeg har dager hvor ubehaget (angsten) er mindre dominerende og plagsom, og jeg har de dagene hvor ubehaget er så irriterende at jeg nesten blir sint fordi det ligger i mellomgulvet og verker konstant (“blir jeg aldri fri, hæ?!”). Resultatet blir at jeg tenker “ja, nei… hmm. tar den utfordringen der imorgen istedenfor”, skyver det foran meg og unngår problemet istedenfor å gå rett på. Det jeg egentlig vil er å gjøre det med en gang og bli ferdig med faenskapen. 

Det fine med blogg er det at jeg føler meg litt forpliktet til å gjennomføre det jeg sier jeg skal, ergo; hvis jeg blogger at jeg skal noe, så er det litt enklere for meg å få det gjort fordi jeg så gjerne ønsker og rapportere tilbake å (forhåpentligvis) si at det gikk fint.

Idag skal jeg eksempelvis kanskje til tannlegen. Det vil si at tannlegen egentlig ikke er på jobb idag, men hun har kanskje mulighet til å skvise meg inn likevel, selv om jeg har time på mandag uansett. I November sa min daværende tannlege at det hastet litt å reparere den tanna, og det er jo faktisk sju måneder siden. Jeg prøvde riktignok å reparere denne tanna tidligere i år, hvilket resulterte i at jeg hadde kjeften full av bedøvelse, størknede tårer på kinnene og like dårlig tannhelse når jeg dro derfra som da jeg kom. Jeg trakk meg, fikk panikk, turte ikke, klarte ikke å gjennomføre. 

Jeg savner: rutiner, jeg trenger å lære meg å prioritere. Jeg savner å skrive. Jeg savner å ha tid til og lakke negler i fire timer om jeg skulle føle for det. Jeg savner å følge med på serier. Alt handler om prioriteringer, jeg må bare starte et sted, komme i gang. Bestemme meg for noe. Ikke misfortså, jeg klager ikke, jeg sier bare at jeg trenger litt struktur i dette “nye livet” eller hva jeg skal referere til det som. 

Dessuten savner jeg å ta bilder med ordentlig kamera. Det er fint å kunne legge ut bilder på instagram, men jeg ser ikke på snapshots og fotografering som helt det samme, selv om man kan komponere et snapshot også. Men igjen, alt handler om prioriteringer og motivasjon. Jeg håper at jeg kan motivere meg selv ytterligere gjennom å skrive, det har nemlig fungert ypperlig før. 

“Kanskje du har fått deg et liv?”

Er det dette som er livet? Å ergre seg fordi man ikke lenger ligger i rute når det kommer til TV-serier, neglelakken flasser og istedenfor å lure på hvordan jeg på best mulig måte kan slå ihjel enda noen timer, tar jeg meg selv i å lure på hvor i helvete tiden ble av, hvordan får folk det til? Det er jo ikke nok timer i døgnet? Er det sånn det er, å leve? Å ha et liv?

Jeg komponerer stadig blogginnlegg i hodet mitt, men enten så får jeg ikke tid til å skrive det ned, eller så har jeg ikke nok energi til å skrive det, om jeg skulle få tid likevel. Sånn som akkurat nå, når jeg faktisk har tid, stillhet og ingenting mer på agendaen, vet jeg nesten ikke hva jeg skal skrive eller hvor jeg skal begynne fordi det skjer så mye, hele tiden.

På torsdag var jeg på IKEA for tredje gang, også denne gang i flere timer. Det var ikke spesielt stressende heller, bare litt. Ubehaget er jo der, men det får det bare være. Det stopper meg ikke på samme måte som før, jeg er ikke lammet av frykt. Jeg sier ikke nei til ting lenger. Det kan til og med hende at jeg sier “skal du på butikken sa du? Ja, men jeg vil være med.”

Eller som på fredag, selveste nasjonaldagen. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt til å være hjemme og bake muffins mens familien dro til byen for å gå i tog og alt det der, men jeg våknet med en uidentifiserbar følelse jeg best kan beskrive som lengsel og redsel på samme gang. En “ikke faen at jeg skal sitte her hjemme Å GÅ GLIPP AV 17. MAI NÅ IGJEN?!” før jeg nesten hysterisk styrtet ned trappene fra leiligheten i toppetasjen for å sjekke at familien ikke hadde dratt til byen enda. Det hadde de ikke, og til tross for at de andre hadde antrekk og alt annet klart, var det jeg som var ferdig og klar først.

Fikk en diamant for godt gjennomført. Jeg burde rotert ringen slik at det sto “Courage” istedenfor “Fragile” før jeg tok bildet.

Å traske rundt på Festplassen på 17.mai rundt 1330 var både fint og ubehagelig, men jeg hadde på ingen måte panikk eller overveldende behov for å løpe hverken hit eller dit, tilbake til bilen eller hjem igjen. “Hva gjorde du i fjor da?” spurte pappa, mens jeg mumlet “jeg sto opp klokken 1600, resten vil du ikke vite” for å ikke ødelegge stemningen på noe vis. I fjor hørte jeg ikke ett eneste korps en gang, jeg sto opp sent på ettermiddagen og har vage erindringer om TV-serier, mest sannsynlig CSI, store hauger mat og skuring av blodflekkene jeg hadde etterlatt meg på flisegulvet dagen i forveien. Det eneste jeg merket til at det var nasjonaldag var at begge naboene flagget når jeg beveget meg helt ut på trappa sånn at Zahra kunne tisse på gresset.

(bilde_fo2john.com)

Det vil da si at jeg dagen før 17. mai i år, altså Torsdag – var 1 år skadefri, igjen. Det har jeg vært før og, men sprakk etter 60 uker. Denne gang håper jeg å slå min personlige rekord på 60 uker og fortsette enda lenger. (Bildet er fra en photoshoot i forbindelse med første gang jeg hadde vært skadefri i ett år, 25. Mai 2011, flere bilder kan du finne [HER])

Igår kom godværet til Bergen og jeg kunne knapt tro mine egne øyne når jeg omsider måtte spørre om det fantes solkrem her i huset. Deretter traff euforien hardt etter at jeg sovnet i sola, etter det igjen var jeg beruset av en slags lykkefølelse som var så surrealistisk at jeg ikke vet hvordan jeg skal beskrive det. SOL, SOMMER, VARMT, HERLIG. “Vi hadde ikke ÉN sånn her dag i Harstad i fjor, IKKE EN ENESTE EN!” sa jeg gjentatte ganger til pappa, vantro.

Senere på kvelden gikk jeg tur før jeg monterte en bokhylle sammen med A og klokken rakk å bli 0300 innen jeg hadde presset bøker og serier inn i hylla. Leiligheten min ser ikke ut i måneskinn, esker, plastikk, papp, malingspann, malepensler, skruer, skrujern, maskeringstape og ikke minst generlt rot. Men jeg liker det og gleder meg til jeg er ferdig og på plass!

Det har vært fint vær idag også, men siden jeg ikke har tid til å gjøre nesten ingenting (sånn som jeg nesten gjorde igår), så jeg meg nødt til å slepe alt som skulle males ut i hagen, sånn at jeg kunne sole og male samtidig. Jeg har malt en stol, tre skuffer og to hyller i tre strøk, hvitt alt sammen. Hater egentlig å male, det eneste som får meg til å bite tennene sammen er hvor fint det kommer til og bli når jeg er ferdig! Sukk, etter å ha malt ferdig inni skapet skal jeg male hele badet, kan ikke helt slippe jubelen løs for tidlig. Dessuten var det ganske uaktuelt å ha det grønt og gult inni skapet, og brunt under hyllene, og avflasset maling på stolen, som jeg dessuten skal trekke om imorgen.

Idag er jeg ikke fornøyd med egeninnsatsen når det kommer til agorafobien. Det jeg kvier meg mest for å gjøre er utrolig nok det å gå en lengre tur med hundene mine alene. I hele dag har jeg tenkt at jeg burde, men når alt kom til alt har jeg ikke gjort det likevel. Nå er det forresten bare en uke igjen til jeg skal inn på Østmarka en runde til!

To ting til.

  1. Vær så snill og [stem på Zahra]!
  2. Samme dag jeg forlot Harstad for nå tre uker siden, traff jeg en journalist fra NRK, resultatet kan du lese [HER].
(bilde_Pia Tøhaug/NRK)

A thousand slowly dying sunsets.

Jeg hadde bare planlagt en stor utfordring idag, tilfeldighetene gjorde at det ble mange, hvorav den siste muligens ble enda større enn den første.

Den første eksponeringsrunden idag gikk ut på at jeg skulle treffe en venninne på kafé i byen. Pappa satte meg av og overlatte meg mer eller mindre til meg selv (selv om jeg hadde all støtten jeg trenger i hun jeg traff) i storybyen, med beskjed om når jeg senest måtte komme hjem – fordi jeg plutselig skulle legge lillebroren min- a l e n e.

Det føles både fint og surrealistiskt å sveve fra kafé til kafé, eller gjennom skobutikk etter skobutikk mens man tømmer kaffekopp etter kaffekopp – som om det var uproblematisk. Jeg er sikker på at det ikke synes at jeg har det ubehagelig inni meg, nittiåtte prosent av tiden. Det er bare jeg som kjenner på ubehaget som for det aller meste (men ikke lenger alltid!) sitter i mellomgulvet og minner meg på alt jeg frykter mest. Redselen tar opp mindre plass i hodet og kroppen min, tildels har jeg klart å erstatte frykten med andre ting. At jeg klarer å ta inn signaler eller oppfatte lyd, eller legge merke til mennesker istedenfor mitt hamrende hjerte, eller følge med i en samtale istedenfor å høre på redselen som hyler under topplokket.

Det er så lett å både se, kjenne og merke at det går framover. All jobben er verdt det! Alt ubehaget jeg kjenner på, selv så jævlig det er, selv så slitsomt, kjedelig og åpenbart ubehagelig det er – det er verdt det. Det er verdt det fordi jeg føler meg levende på en måte som gjør det helt surrealistisk. Etter en dag som denne tar jeg meg selv i å kjenne på behovet for å gråte gledestårer når jeg automatisk sammenligner livet jeg hadde for noen uker siden – med livet jeg lever nå.

Jeg driter i om det høres ut som en klisjé, mer genuint og ekte skal du lete lenge etter.

I forrige uke snakket jeg med en av mine beste venninner som nå befinner seg nesten tohundre mil unna meg, i telefonen – som en spøk falt det en setning ut av munnen min. Den var sarkastisk og ironisk, “ha-ha, ja særlig, god idé, ikke sant? He-he.” Når det gikk opp for meg hva jeg hadde sagt ble jeg tvunget til å tenke over mine egne ord. Var ikke det egentlig en jævlig god idé?
Siden da har jeg tenkt på dette tullete utsagnet hver dag, siden søndag har jeg også sagt det høyt gjentatte ganger, både for meg selv og foran A* og pappa. (*Heretter kommer jeg til å referere til min stemor som A siden jeg generelt ikke liker ordet “stemor”.)

Et sitat en behandler ga meg, to motivasjonskort som ligger i pengeboka og sist men ikke minst – månedskort til buss/bybanen i Bergen. Jeg føler at det ble en forpliktelse om jeg kjøpte et kort, da MÅ jeg liksom faktisk ut å farte for å ikke ha kastet penger rett ut av vinduet. Hittil har jeg tatt bybanen to ganger, hjem begge veiene. Jeg har enda ikke tatt den alene – men det blir. Snart, og jeg vet det må til. Alle som holder til i Bergen vet at det ikke akkurat er lite folk på Bybanen. For at jeg ikke skal gå i underskudd når det kommer til både eksponering og penger ut av vinduet, har jeg nå “forpliktet” meg til å ta buss/bybane ca. 24 ganger på en måned som tilsvarer 12 turer hjemmefra og tilbake.

Følger dere logikken min?

Så. Det har jeg gjort idag. Og vært på kafé tre (!) ganger. Og kjøpt sko. Med litt hæl. Fordi. Dette er kanskje en smule teit, men dere forstår kanskje om jeg forklarer det nærmere.

Jeg er hun som alltid går i lave sko. Converse, sneakers, kawasaki, adidas, nike – whatever. Det er liksom “meg”. Høye sko? Nei. Delvis fordi jeg har bodd i en by jeg ikke har trivdes i, delvis fordi jeg ikke har hatt selvtillit nok til å rette meg opp i ryggen og møte verden – men mest av alt fordi: hvis man får panikk og må løpe, sier det seg selv at man flykter bedre i sko man faktisk kan løpe i. Det er vanskeligere å løpe med hæl på skoene – you see? Fra spøk til alvor, det var noen som sa det på Østmarka – at jeg burde. Delvis på tull, delvis med alvor i blikket.

Pappa: Har du kjøpt nye sko?
Jeg: Ja. Likte du de?
Pappa: Ja. Du trenger ikke å se ut som om du er 14 år lenger, du er jo ikke det.
Jeg: Ikke alltid.

Gå med de skoene du liker altså, så lenge valget ditt ikke er komponert av tvangstanker, da burde du bytte sko.

Når jeg omsider hadde drukket atter en kopp kaffe, satt meg på bybanen som min altforsnille venn tok sammen med meg (neste gang skal jeg ta den hjem alene, nå som jeg har blogget det må jeg også gjøre det. Jeg farer ikke med tomme ord, bare så det er sagt!) gått av bybanen og gått den korte veien hjem alene var det rett fra det ene til det andre.

Hunder som måtte luftes, mennesker å forholde seg til, en kropp som trengte påfyll, trenger jeg å fortsette å ramse opp? Klokken halv åtte dro pappa og etterlot meg alene med ansvaret for to hunder (hvilket ikke har noe å si, siden jeg alltid har vært alene med to hunder) pluss ansvaret for en fem år gammel gutt som skulle ha kvelds, bok, spill på iPad, tannpuss óg en ekstra pute, pluss en ekstra porsjon kvelds sånn helt på tampen – dét var en prøvelse! Det har ikke noe å gjøre med hvilket barn jeg blir alene med, problemet er at angsten for epilepsianfall røsker meg i skuldrene til knærne skjelver. Jeg er livredd for å få anfall eller kollapse foran barn – det er sånn som kan feste seg i minnet til et barn for alltid. Jeg vil ikke være forbundet med denslags uheldigheter, jeg vil heller ikke trenge å forklare at “det er noe galt med meg (sykdom)”.

I kveld har jeg multitasket sterkt ubehag med alt som kreves av et menneske for å ha ansvar for et barn (og hunder) og mestret det. På to tidspunkt hadde jeg mest lyst til å slenge Pippi i DVD spilleren, låse meg inne på badet å grine. Begge gangene var det én tanke som reddet meg – gjennomfører jeg ikke dette nå, kommer den samme oppgaven til å bli tusen ganger vanskeligere neste gang jeg blir bedt om å passe et barn. Mest sannsynlig hadde jeg sagt nei, lett som bare det. Dessuten er det en bonus å vise broren min at jeg er voksen til tross for at jeg også er søster og yngre enn hans mor og vår far. (Barns logikk!)

Det har jeg gjort idag. Nå har jeg også skrevet et blogginnlegg, klokka er halv ett, dagen har gått i ett siden jeg sto opp og ja.

Og jo, vær så snill og stem på Zahra, da blir jeg glad! Du kan stemme hver dag i 12 dager til!
Klikk [HER] for å stemme.

Slutten på livet i Harstad.

Nå er jeg dritlei kjenner jeg. Har pakket nesten alt, men sliter skikkelig med koffert med tanke på at jeg skal bo i den i nærmere tre uker.

Motivasjonen fikk en skikkelig knekk (pun intended) idag tidlig når jeg rev av en halv negl. Du må gjerne himle med øynene nå, men jeg har mine svake punkter som er en jævlig big deal for meg, mens det for deg kanskje er en filleting. Neglene mine vokser vanvittig sakte, dessuten er det noe jeg føler jeg mestrer utenom sykdom. Å lakke negler er kreativitet og hobby, det er konstruktivt. Vet du hvor godt det er å få et kompliment for noe man ønsker komplimenter for? Eller, å få et kompliment man kan forstå. Når noen sier jeg er pen skjønner jeg ikke, jeg sier takk fordi det er høflig og jeg er for gammel til å argumentere med at det er jeg ikke, vedkommende må være blind og lignende – men når noen sier jeg har fine negler – da blir jeg GLAD i hele meg med tanke på at jeg sikkert har brukt flere timer til å lakke dem.

Her er et bilde av neglene mine fra her om dagen. Designet er ikke perfekt, men dette var mitt aller første forsøk, så jeg sier meg fornøyd med det. Lakket samme design til mamma igår, skal gjøre det samme på mine nå mye kortere negler senere idag.

SKJØNNER DU HVOR SURT DET ER ELLER? Neglene var sort/sølv når de knakk, alt det sorte som ligger foran neglen er det som brakk av. Her har jeg filt ned alle neglene for å kompensere. :((((
Tror aldri jeg har brekt en negl så mye noensinne. Det tar ca 2 mnd. å få den like lang igjen : (((((
(Ja, jeg overdriver med vilje fordi jeg vet det er teit)

Nå skal jeg slutte å syte over brukne negler, ta meg sammen og tvinge meg selv til å gjøre alle de kjedelige tingene sånn at jeg blir ferdig snart! Det finnes heldigvis viktigere ting her i livet enn akkurat det.

Det er rart å tenke på at jeg har sovet siste natt i min egen seng, det er rart å tenke på at jeg i natt sover siste natt på en sofa som ikke lenger tilhører meg.

Deretter skal jeg sette meg på flyet sammen med Therese, slik jeg gjorde for to måneder siden, for å ta den samme reisen. Nå skal jeg  bare være der i sju “små” dager i den store sammenheng, men store ting kan skje om jeg jobber hardt nok. Det må jeg jo, hvis ikke har jeg ingenting der å gjøre. Jeg merket jo enorm bedring i noen få små dager etter at jeg kom hjem fra vurderingsoppholdet – det var informasjon, ikke terapi. Stor forskjell. Dessuten var det ikke akkurat mye hjelp å få i forhold til vedlikehold av framgang og bulimiske tendenser når jeg kom hjem igjen….

Jeg prøver å ikke tenke så mye på hvordan det kommer til og bli, hvis tanken først fester seg i hodet er det vanskelig å bli kvitt den igjen.

Livet er for kort til å forhindres av frykt.

Dette ble riktignok tatt igår, men entusiasmen for å vaske vegger har ikke akkurat steget så mange hakk, for å si det på den måten.

Når jeg går ut døra imorgen tidlig klokken litt over halv fem, legger jeg igjen nøklene mine og per min definisjon bor jeg da ikke lenger i byen. Selv om jeg skal tilbake til Harstad om litt over en uke, så skal jeg bare på besøk til bestemor en tur, sammen med pappa, Nick og Zahra pluss at det handler om å hente flyttelasset mitt.

Now that’s worth fighting for. HALLO, det er jo dette jeg har ventet på i langsomme evigheter. Nå er tiden her, NÅ. Det føles fint og selv om jeg gruer meg, så gleder jeg meg mer enn jeg gruer meg, forstå det den som kan.

Følg meg gjerne på Instagram for små, korte oppdateringer underveis. Skal forsøke å blogge når jeg kan, håper energien strekker til til denslags.

Instagram: [KarianneMS]


Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv

Advertisements