Archive for the 'Aria' Category

15 ting jeg skulle ønske du forsto om selvskading.

For et par uker siden snublet jeg over et innlegg på topplisten på blogg.no. Et innlegg som i hovedsak var klippet og limt av en artikkel jeg skrev i Februar. Ordene mine velger jeg nå å dele igjen i sin helhet. Fordi det er sommer, hud er hud og jeg er ikke alene.

——————————————————————————————————————————————————————

Jeg var nesten 13 år gammel første gang jeg skadet meg selv. I begynnelsen gikk det helt fint å skjule arrene, men ettersom årene gikk, spredte arrene seg fra armene mine til andre deler av kroppen. Da var det ikke lenger nok med en langermet genser på en varm sommerdag.

I 2008 sluttet jeg å skjule arrene mine. Enkelt og greit dro jeg på butikken i shorts og singlet en dag og det var det. Prosessen var likevel litt turbulent. Jeg har tatt mer enn én i å feste blikket litt for lenge på de nakne armene mine og fått høre de merkeligste kommentarer:

“Ble du overkjørt av gressklipperen, eller?”

Spørsmålet jeg er aller mest lei av, er kanskje det mest banale av dem alle: «Hva har skjedd med armene dine?» Jeg kjenner jeg blir irritert bare jeg skriver det, for er det virkelig nødvendig å spørre? Hvorfor er det interessant?

Til gjengjeld er dette spørsmålet jeg oftest får av bloggleserne mine: «Hva skal jeg si hvis noen spør om arrene mine?» Jeg pleier å si at de kan svare det de vil: At de har sloss med løver eller rosebusker, blitt angrepet av hai eller kidnappet og torturert for den saks skyld.

Fremmede mennesker har ingen rett til å invadere privatlivet ditt og forlange svar, bare fordi du ikke skjuler arrene dine.

Hvis du leser dette og lurer på hva du kan si til en som har selvskadet, er svaret overraskende lett; ingenting. Du trenger ikke å si noe som helst om akkurat det. Derimot står du fritt til å snakke om hva som helst: Film, musikk, litteratur, livet generelt!

Ting jeg skulle ønske folk forsto

For å gjøre det litt enklere for deg som møter meg eller en annen som har drevet med selvskading, har jeg laget en liten liste over ting jeg skulle ønske at folk flest forsto:

  1. De fleste selvskadere er som regel ikke farlige for andre enn seg selv.
  2. Nei, jeg er ikke narkoman eller driver med annen kriminell virksomhet.
  3. Du kan ikke bedømme om en person har slitt litt eller mye, basert på antall arr en har.
  4. Det finnes mange flere typer selvskading enn kun kutting.
  5. All selvskading etterlater ikke nødvendigvis synlige arr.
  6. Selvskading er som regel et symptom på et bakenforliggende problem.
  7. Å være selvskader er ikke synonymt med at jeg ønsker å dø.
  8. Selvskading er ikke synonymt med å være oppmerksomhetssyk.
  9. Nei, jeg viser ikke fram arrene med vilje hvis jeg bretter opp skjorteermene.
  10. Nei, jeg kommer ikke til å kle på meg eller dekke meg til for at du ikke tåler hvordan jeg ser ut.
  11. Nei, det er ikke folkeskikk at jeg skjuler arrene mine, det er folkeskikk at du holder fordommene dine for deg selv.
  12. Jeg er ikke annerledes, det er det bare huden min som er.
  13. Selvskadere har ulike tanker om sine egne arr. Noen synes det er helt OK at de synes, andre vil helst skjule dem.
  14. Ja, det er lov å spørre en selvskader om selvskadingen, men bruk skjønn og vær hensynsfull. Enkelte er åpne og har ingen problemer med å snakke om det, mens andre vil helst holde det for seg selv.
  15. Hud er hud.

Nå er det snart fire år siden jeg skadet meg sist og det er sju år siden jeg var på mitt verste. Kontrastene fra å stå midt oppi faenskapen og være hundre prosent overbevist om at hverdagen aldri noensinne kom til å bli levelig, til å nå ha lagt det bak meg og se at bitene i livet mitt faller på plass, kjennes godt.

Hadde det ikke vært for at arrene aldri forsvinner, hadde du aldri gjettet at jeg har en annerledes fortid enn de fleste. Det er flere år siden jeg sluttet å bry meg om hva folk måtte tenke om de så meg i sommerkjole.

Blikk og kommentarer kommer vel neppe til å forsvinne, men det går greit. Jeg synes ikke at arrene mine er fine. Jeg synes heller ikke at de er stygge, og arrene definerer ikke hvem jeg er. For meg er det det de er; arr.

——————————————————————————————————————————————————————
Bloggen på facebook: [her]
Instagram: @aria.olea
Artikkel først publisert: klikk.no

 

 

Madness.

Husker dere Karianne, som for kun to år siden skrev post-it lapper som hun hang opp på veggen hver gang hun kom seg lenger ut av huset enn kun forbi postkassen? Husker dere Karianne, som i begynnelsen av 2013 skrev at hun hadde det så forferdelig og at agorafobien var så jævlig at hun kom til å ta sitt eget liv om hun ikke fikk hjelp – og mente det hun sa? Det var ikke et rop om hjelp, det var et tentativt avskjedsbrev formulert i to skarve setninger, at i tilfelle jeg døde – så var det ikke fordi jeg ville, men fordi jeg ikke hadde mer å leve for hvis jeg ikke ble tatt på alvor og fikk hjelp.

Det høres kanskje dramatisk ut når jeg skriver det sånn, men det var blodig alvor og en hverdag uverdig hvem som helst.

Om du husker Karianne på sitt mørkeste og når hun var hardest rammet av agorafobien – kommer dette innlegget mest sannsynlig til å overraske såvel som jeg håper det kan få deg til å trekke på smilebåndet også. Det jeg er i ferd med å fortelle er GALSKAP med store bokstaver, men jeg er ung, jeg føler meg endelig levende – og jeg lever faktisk nå. NÅ. Ikke vet jeg hvor lenge livet varer, på lik linje med nesten alle andre, men jeg har ikke råd til å kaste bort mer tid eller la sjanser gå fra meg. Som jeg skrev i forrige innlegg vil jeg heller ikke angre på ting jeg ikke gjør nå – når jeg er eldre. Jeg vil ikke se tilbake og lure på hvordan ting kunne blitt eller vært i nåtiden (dagens framtid) fordi jeg ikke turte å ta de skumleste sjansene.

Det ser ut til å være sånn med livet at fine ting skjer når man minst venter det, kanskje gjerne når man ikke er helt klar for det?

For at du skal forstå hvordan jeg kommer til å oppsummere dette innlegget er jeg nødt til å hoppe tilbake til en tirsdag i midten av August. En hvilken som helst tirsdag, en tirsdag som ikke utmerket seg på noen spesiell måte i det hele tatt. Bortsett fra at jeg ble spurt ut da, selvfølgelig. Det er jo ikke så forderdelig ofte, men denne tirsdagen sa jeg nei. Jeg sa nei fordi jeg visste hvor han bodde, jeg sa nei fordi det er langt unna, jeg sa nei fordi jeg ikke følte meg i form. Jeg sa nei til tross for at han bare var på gjennomreise og hadde sin siste kveld i Bergen. Jeg sa nei og tenkte ikke mer over det.

I 12 timer tenkte jeg ikke mer på det, før han på nytt sender melding og forteller at han har mistet toget til Oslo og om jeg ikke kan være så snill å møte han.

24 timer senere satt jeg på gulvet hjemme, alene, etter å ha fulgt han til togstasjonen, med en slags tomhet i brystet. En slags “tenk om”, tenk om ting var annerledes. Han fløy til Oslo. Han fløy til Stockholm. Rundreise i Europa. Videre til Berlin. Han spurte i Stockholm og jeg sa ja. Han bestilte billetter i Berlin. Etter Praha kom han tilbake, til meg, for meg og bare derfor. Jeg nektet å tro det. Altså, meg, mitt liv, gode ting pleier ikke å skje meg – og at noen skulle falle for meg – nok til å faktisk omgjøre en hel reiserute og ditche resten av reisefølget – bare for meg? Jeg vil tro dette kvalifiseres som Romantisk med stor R.

14 dager etter at jeg møtte han for første gang, var vi samboere på fjerde døgnet.

Jeg vet. Galskap. Det er galskap at jeg sa ja til at han, en fremmed mann jeg knapt hadde kjent i 15 timer, det er galskap at han faktisk bestilte billetter, det er galskap at han kom tilbake og .. Hadde dette vært noen andres blogginnlegg, som jeg tilfeldigvis leste, er jeg ikke sikker på om jeg hadde trodd dem.

Etter 10 døgn dro han omsider videre. Det var under 21 døgn siden første gang vi møttes.

Imorgen er det to måneder siden første gang vi møttes. Det betyr at det idag er to måneder siden han spurte meg ut og jeg sa nei. Jeg sa nei. Skjønner du? Dette skulle ikke skje. Ikke bare det, men det var ikke meningen at han skulle på rundreise i Europa. Han ble bare med fordi noen andre som skulle, trakk seg. Alt er bare tilfeldigheter. Tilfeldigheter og muligheter, hittil har jeg ikke sagt nei til noe, for det er dette livet jeg lever.

De fleste har kanskje hørt uttrykket “sometimes life deals you a band hand”? Vel, jeg tør påstå at du av og til blir tildelt kort du ikke aner hva du skal gjøre med, så…

Det jeg egentlig skal fram til, er at jeg skal besøke han i Januar. Hva jeg mener med galskap, er vel hvor han bor og hvor jeg skal. Hvor jeg skal reise, alene. En liten del av meg er en smule irritert over at jeg ikke kunne finne meg noen i Bergen, noen i Norge, i Europa i det minste? Men nei, la oss falle for noen som bor nesten så langt unna Norge som man kommer. Det er faktsik kortere vei til Kina – enn det er til Australia. Hvis du nå koblet at jeg skal til Australia, nærmere bestemt Melbourne, alene, i fire uker, i Januar, så har du koblet riktig.

Jeg, som for knapt halvannet år siden fløy med følge til Østmarka i Trondheim for å få behandling på Post 4 for agorafobien. Agorafobi, en diagnose jeg forøvrig ikke lenger har. Hvis jeg husker riktig er det omtrent 6 uker siden diagnosen ble fjernet. Selv om jeg ikke lenger oppfyller kriteriene i tilstrekkelig grad til å beholde diagnosen (halleluja, forresten), har jeg fremdeles vanskeligheter med å få ting gjort. Eller, problemet er vel snarere å komme i gang.

For å sette det i perspektiv er det knappe 5 måneder siden livet mitt endelig tok en vending for det bedre. Jeg har jobbet hardt for å komme hit jeg er idag. For å ikke lenger ha diagnosen agorafobi selv om jeg enda nøler litt i hverdagen, for å spise normalt, for å styre unna bulimi og selvskading (de to sistnevnte hadde jeg forøvrig kontroll på for tidligere enn 5 måneder siden). Det er i underkant av 3 måneder til jeg skal til Australia – med andre ord har jeg tid. Tid til å bli flinkere og komme igang i hverdagen, tid til å lære meg og nøle mindre, tid til å bli enda flinkere å utfordre meg selv. Tid til å bli klar nok og frisk nok til å reise verden rundt, en reise som forøvrig tar 25 timer fra flyet letter fra Bergen til jeg lander i Melbourne, for å tilbringe 4 uker i Australia.

Dette kommer utvilsomt til å bli noe av det desidert vanskeligste jeg har gjort hittil i livet og for å være ærlig er det skummelt å dele det med verden i tilfelle planene mine av en eller annen grunn skulle gå til helvete. Men det er kanskje et godt tegn likevel, for det betyr at jeg selv tror at jeg er kapabel til å klare dette. Dessuten kan jeg ikke tenke meg en større eller bedre avskjed med agorafobien en gang for alle, enn å reise alene til Australia.

Jeg vil ikke se tilbake om flere år og lure på hva som kunne skjedd om jeg ikke hadde turt å ta denne sjansen. Hvis ting (kjærlighet) ikke skulle fungere, så vil jeg heller vite hvorfor, enn å tenke “hva om…” om noen år.

Som sitatet jeg la ut på instagram (aria.olea om du vil følge) her om dagen sier; “maybe it won’t work out, but maybe seeing if it does will be the best adventure ever”.

Plot twist: Aria.

Det er lørdag 6. Juni. Jeg ligger på magen på parkettgulvet med telefonen i hendene og sender tekstmeldinger fram og tilbake. Jeg hører pappa på vei opp trappa, pappa som banker på, jeg som sier “vent litt, det er låst” før jeg reiser meg opp og går mot døra for å åpne den. I hånda holder han en konvolutt, “unnskyld, jeg åpnet dette og det var visst ikke til meg likevel. Hei, Aria” sier han. “Jeg forsto ikke, Aria ligner på Are og det er mammas mellomnavn, men så åpnet jeg dette og ser jo hva det står.”

Egentlig holdt jeg på å dø av flauhet. Det var ikke sånn jeg hadde planlagt at pappa skulle få vite at jeg hadde byttet navn. Faktisk hadde jeg lurt på hvordan jeg skulle formulere det i nesten to dager allerede, men ifølge skatteetaten skulle det ta bortimot tre uker å få navneendring godkjent – ikke to dager!

På det o-store-internett har jeg allerede delvis gjemt meg bak navnet Aria i snart ett år, eksempelvis på facebook. Siden jeg ikke bruker facebook og slettet den originale kontoen min fordi det gjorde meg deprimert å kjenne at livet mitt sto stille mens facebook fungerte som en smertefull påminner om hvor mislykket jeg var, eller følte meg. Er du kjapp har du kanskje sett at Aria er en forkortelse for kARIAnne uansett. Når man har en mor som heter Kari og en stemor som heter Anne, så sier det seg vel selv hvorfor jeg ikke forkortet til noen av de to.

Å fjerne femten bokstaver og erstatte de med fire føltes veldig tomt og kort. Mellomnavn, men hva? Egentlig var det veldig lett, jeg stjal det ene mellomnavnet til bestemor, Olea. Klisjé, men; “til ære for bestemor”, men det er en fin ting likevel. I praksis betyr det at fra og med 6. Juni 2014, heter jeg Aria Olea.

“Hvorfor” er vel spørsmålet jeg får mest. Helt overfladisk kan jeg oppsummere det med “fordi jeg hadde lyst” eller “fordi jeg følte for det”. Fordi jeg ikke lenger identifiserte meg med Karianne, fordi det føltes fremmed, fordi det ikke lenger føltes som meg, men aller mest fordi det føles sykt. Fordi jeg, som Karianne, så på sykdom som identitet. Spiseforstyrrelsen, det var meg. Det var en så stor del av meg at det nesten var alt.

Plot twist:

Jeg er så lei av å være syk. Jeg er så jævlig ferdig med å være syk. Jeg vet ikke hvordan jeg skal formulere hvordan det føles å åpne øynene og se realiteten for det den er. Å se min egen galskap, hvordan jeg nå rynker panna og rister på hodet fordi det ikke gir mening lenger. Sykdom gir ikke mening lenger.

Alle de der “jeg trenger spiseforstyrrelsen fordi da føler jeg meg flink, sterk, suksessfull, uovervinnelig, trygg, jeg trenger spiseforstyrrelsen for å føle at jeg har kontroll” – hva i helvete. Kontroll på hva da? Meg selv? Yeah right, fy faen det skal jeg fortelle deg, stålkontroll på meg selv du liksom. Flink? Til hva da? Å se serier? Ja, jeg er en jævel på seriemaraton, det er ingen hemmelighet. Sterk? Hvor sterk er man egentlig når man blir andpusten av trappa, eller lårene skjelver på vei ned trappa eller når hendene skjelver og verden spinner? Suksessfull? Ehm, på hvilket område da? Uovervinnelig? Du mener mer død enn levende? Trygg? Trygg?! Er det trygt å “leke” med døden? Er det trygt å risikere liv og helse for… hva… tynnhet? Tynnhet? Hva faen skal man med det – egentlig? Hva er det godt for? Ehm. Jeg vet ikke?

Dette er vel det man kaller “en helomvending”. Du vet når du brenner deg? På refleks rykker du unna varmen og det skjer før du rekker å tenke “oi, nå har jeg brent meg”, den tanken kommer etterpå, gjerne formulert som bannskap. Dette er litt som om jeg har lagt en hånd på en varm kokeplate for å “varme” den i 12 år og plutselig innser at jeg har brent meg skikkelig. Trukket til meg hånda og tenkt “innihelvete?! Faen holder jeg på med?!”

Jeg kan sette fingeren på vendepunktet og si “der, akkurat da var begynnelsen på dette”. Begynnelsen på et ønske om MER. Mer av livet. Mer av det, mer av alt. Det tok enda noen uker fra akkurat den dagen til jeg omsider innså at jeg var nødt til å spise mer på ordentlig. And then I did.

Nå fikk jeg det til å høres jævlig enkelt ut, bytte navn, bestemme seg for å spise mer, bestemme seg for å ikke lenger ha agorafobi = løsningen på alle mine problemer. I teorien er det det, i praksis tar ting tid.

Og jeg liker ikke meg selv? Eller, Karianne likte ikke seg selv. Nei vel. Greit. Karianne greide jeg ikke å bli glad i meg selv. Hun greide heller ikke å gi slipp på det “trygge” og syke. Jeg vet ikke om dette er mulig for deg som leser å forstå, men da valgte jeg å gi slipp på Karianne. Jeg vet ikke om det høres ut som en gedigen klisjé, det gjør det helt sikkert – men det bryr jeg meg faktisk ikke om, fordi for meg gir det mening. Det føles helt riktig. Hvis jeg ikke liker meg selv, hvorfor kan jeg ikke da bestemme selv hvem jeg vil være og hvordan jeg vil være? Hvorfor kan jeg ikke da ta alle mine negative egenskaper og kaste det i søppeldunken og heller finne noe som faktisk henger på greip og bestemme meg for at “det der hørtes lurt ut, det er en kvalitet jeg ønsker å ha, let’s make it happen”.

Eksempelvis; hver eneste gang jeg skal treffe psykologen min går jeg vanvittig mange runder med meg selv fordi jeg har så lyst til å avlyse på grunn av dårlig søvn eller orker ikke, eller orker ikke tanken på temaet vi skal snakke om – men så kommer jeg på at “det der, det var Karianne. Vil du at Aria skal være sånn? Nei? Okei, get your ass out of bed and start moving før du kommer for sent!” og jeg gjør faktisk det. Står opp, gjør meg klar, drar ut. Det er ikke så lett som det høres ut som. Jeg biter tennene sammen og setter en fot foran den andre, jeg svelger skje etter skje med havregrøt selv om det føles som om jeg ikke får ned noe som helst.

Jeg vil ikke være en sånn en som gir opp. Jeg vil heller ikke være en sånn en som sitter fast i gamle mønster og vaner og gjør det samme om og om igjen selv om man er misfornøyd. Jeg vil ikke sitte på gjerdet og dingle med beina mens jeg tenker “hmm, kanskje jeg skal bytte navn?” Jeg tenkte på det i noen måneder før jeg omsider gjorde det. At jeg gjorde det akkurat den dagen var en ren tilfeldighet, jeg tenkte jeg skulle undersøke hvordan man gikk fram for å offisielt endre navnet sitt. Jeg fant et elektronisk skjema som jeg klikket meg gjennom, forventet å komme til en siste side hvor det står at man må printe ut alle sidene man nettopp har fylt ut, signere og sende inn til en eller annen postboks og vente i en halv evighet. Jeg kom til siste side, nederst sto det “bekreft navneendring”, så jeg trykket på knappen og det var faktisk det.

To dager senere fikk jeg brev i posten adressert til Aria Olea Sandvik, wow så uvant men – riktig. For meg. Hva du tenker er meg revnende likegyldig, kunne helt ærlig ikke brydd meg mindre. Fordi; dette er mitt liv. Det er jeg som lever det. Dette er min kropp. Det er mitt hode, mine tanker, dette er mitt rot, dette er min sykdom, men det er også min tilfriskning og det skal skje på mine premisser. Det skal være riktig for MEG. Og det er det, for jeg kan endelig se klart. Vel, det eneste jeg ikke ser klart er mitt eget speilbilde, men det tar den tiden det tar.

Føler meg litt vågal og tøff i trynet som sier fuck sykdom, fuck deg og fordommene dine, fuck fortid og dårlige egenskaper, fuck dårlige minner og fuck dine meninger om meg og valgene jeg tar, men herregud så deilig det føles å være selvsikker! Go me. Go Aria. Go get the life you always wanted.


Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv