Archive for the 'Epilepsi' Category

Melkeproteinintoleranse.

Dette er muligens det lengste innlegget jeg noen gang har skrevet, men definitivt en personlig sensasjon, pluss noe jeg virkelig ønsker å sette fokus på, pågrunn av uvitenhet. Det er overraskende få mennesker som vet om dette og jeg vet ikke, men kanskje kan dette innlegget hjelpe nettopp deg.

Jeg har planlagt å skrive dette innlegget i godt og vel et halvt år. Det begynner å bli en stund. Jeg har kladdet innlegget på engelsk opptil flere ganger, men til slutt har jeg bestemt meg for at jeg helst vil skrive det på norsk likevel. Både fordi det er komplisert å forklare, men også fordi det kan bli vanskelig å forstå for enkelte som leser, pluss at en god del av kildene mine er norske.

Etter å ha lest overskriften lurer du kanskje på hva jeg snakker om? Jeg har i alle fall ikke møtt noen som har sagt “melkeproteinintoleranse, ja”, alle har sagt “laktoseintoleranse? Hæ?” og la meg bare oppklare det med én gang: laktoseintoleranse og melkeproteinintoleranse er absolutt ikke det samme. Laktoseintoleranse vil si at kroppen har problemer med å bryte ned melkesukker, mens melkeproteinintoleranse handler om problemer med å bryte ned proteinene i melkeprodukter, eksempelvis er “kasein” og “whey” navn på melkeproteiner.
Jeg vil også understreke at melkeallergi og melkeproteinintoleranse heller ikke er det samme.

Om du går på google kommer du til å ha vanskeligheter med å nøste opp i hva jeg ønsker å formidle i dette innlegget, derfor vil du finne kildene mine lett tilgjengelige på bunnen.

Jeg har egentlig ikke ord for å beskrive hvilken lettelse det har vært å finne ut at jeg ikke tåler melkeproteiner. For å forsøke å forklare det må jeg skrive ned historien min, erfaringene mine med dette og jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne fordi det har endret livet mitt til det bedre på mange flere måter enn bare én.

Historien begynner en dag i slutten av Mai eller begynnelsen av Juni 2013. En kommentar fra min stemor som er så enkel som “kanskje ikke du heller tåler melkeproteiner?”, siden vi nettopp hadde fått påvist at lillebror ikke tåler melkeproteiner. Jeg hadde jo fått forklart grovt hva det gikk ut på. Opioider, peptider, opphopning i blodet, en rekke symptomer – mye forsto jeg ikke. Egentlig trakk jeg på skuldrene. Hva skulle jeg si og hvordan kunne jeg vite?

Det finnes flere måter å finne ut om man tåler melkeproteiner eller ikke. En av dem er en urinprøve, en annen er en såkalt “elimineringsdiett”. En elimineringsdiett går ut på at du eliminerer det du tror du ikke tåler fra kostholdet ditt over en periode for å se om du merker endring. Deretter gjeninnfører du det du har eliminert for å se om du merker endring da også.

Det var nettopp det jeg gjorde. Jeg hadde jo ikke noe å tape på å eliminere melkeprodukter fra kostholdet mitt over en periode for å se hvordan det eventuelt påvirket meg. La meg bare si at det er en million ganger enklere sagt enn gjort. De færreste av oss er klar over hvor mange produkter som har tilsatt melk, og når det er snakk om melkeproteinintoleranse går det ikke an å velge laktosereduserte produkter. Alt må bort.

Jeg trenger ikke å påpeke at jeg har en spiseforstyrrelse, men det jeg ønsker å påpeke er at jeg, som omtrent alle andre som sliter med en spiseforstyrrelse, gjerne har en liste over såkalt “safe food“. Det begrepet betyr noe så enkelt som at man har matvarer og typer mat man føler seg mer komfortabel med enn annen mat. Trygg og utrygg mat. Mat som utløser mindre psykisk ubehag enn mat som utløser mer psykisk ubehag, eksempelvis dårlig samvittighet, økt selvhat, panikk eller andre negative følelser og reaksjoner.
HUSK: safe food varierer fra person til person. Mat jeg er komfortabel med å spise kan utløse panikk hos andre og vice versa.

Min liste over Safe Food bestod nesten bare av produkter som inneholdt melk. Øverst på lista sto næringsdrikkene mine, som jeg tidligere har skrevet innlegg opp og ned om, etterfulgt av youghurt, cottage cheese, ost, brunost og her kommer poenget; plutselig hadde jeg omtrent ingen matvarer som jeg følte meg komfortabel med å spise, annet enn frukt, grønnsaker og rene proteinkilder. Det har vært det verste. Å skulle spise utrygg mat. Å skulle føle seg rundt i blinde og utsette meg selv for enormt psykisk ubehag og en rekke negative emosjoner utløst av å spise utrygg mat. Mat jeg ikke stolte på. Mat jeg ikke “visste hva gjorde med kroppen min”.

Folk flest vet heller ikke hvor vanskelig det er å lese innholdsfortegnelsen på produkter i butikken heller, når det du leter etter er kamuflert som andre ord. Eksempelvis, whey, melkefett, kasein, krem, fløte, smør, melkepulver, skummetmelkpulver, kondensert melk, for flere eksempler se kilder nederst i innlegget. [1]
Jeg har gått på smell etter smell fordi jeg i uvitenhetens navn, eller delvis i blinde om du vil, ikke har vært klar over alle disse skjulte begrepene og ordene. Melkepulver er kanskje det som irriterer meg mest, når jeg finner et produkt og tenker “dette går sikkert bra, dette inneholder helt sikkert ikke melk” også viser det seg at de har tilsatt melkepulver. Eksempler på  irritasjonsmomentet; enkelte typer potetgull, flere typer godteri, enkelte typer brød, enkelte typer knekkebrød, pesto.

Jeg har ikke ord for hvor komplisert det har vært å eliminere melk 100% fra kostholdet. Plutselig er soyaprodukter min beste venn, mens alt jeg likte best plutselig blir utilgjengelig. Det blir ikke bare kostholdsendring, det blir livsstilsendring fordi det angår hele min funksjon som menneske, langt mer enn bare “hva jeg spiser”. 

 

Jeg kjenner at dette innlegget er komplisert å skrive med tanke på at jeg skal skrive mine erfaringer pluss fakta, fordi dere som leser trenger å forstå fakta for og kunne forstå historien min. Jeg tar historien først, deretter fakta. 

Som sagt, min stemors kommentar førte til at jeg bestemte meg for å sjekke ut elimineringsdietten og jeg husker ikke helt hvor lang tid det tok før jeg innså at dette gjelder meg. At jeg faktisk ikke tåler melkeproteiner. Jeg husker at det var en sommerdag, jeg hadde stått opp litt vel sent, skulle ut på ett eller annet, hadde det en smule travelt, helte i meg en næringsdrikk mens jeg gikk ned trappa fordi jeg skulle ut med hundene. Næringsdrikker er ufattelig enkelt, særlig når man har dårlig tid, derfor valgte jeg det akkurat den dagen.

Jeg gikk ut døra, rundt huset til hagen, sto der og ventet på at Nick og Zahra skulle gjøre det de trengte å gjøre og plutselig ble jeg rammet av svimmelheten. Den svimmelheten jeg i to år hadde kalt ANGST, fordi det var det alle i helsevesenet hadde sagt. “Det er angst, Karianne, det er bare agorafobien, dette er psykisk.” Mens jeg sto på trappa slo det meg, at det kanskje var melkeprodukter som utløste denne type svimmelhet og ubehag.

Det var teorien jeg hadde og eksperimentet mitt kunne jo ikke stoppe der, dette var begynnelsen. Det foregikk sånn at jeg levde melkefritt og innimellom, eksempelvis når jeg drakk en næringsdrikk eller fikk i meg andre melkeprodukter – registrerte hvilken effekt det hadde på meg. Svimmelheten jeg har kalt “angst” slo meg hver eneste gang jeg fikk i meg melk. 

Herregud for en SENSASJON.
Det snudde plutselig opp ned på ALT.
Herregud, jeg har virkelig ikke ord for det.

Det vil da si at når jeg kuttet ut melkeprodukter og slapp å forholde meg til svimmelheten jeg hadde kalt for angst, når svimmelheten ikke lenger var en pest og en plage i hverdagen ble jeg MYE, MYE friere i forhold til agorafobien. For svimmelheten var ikke angst, det var ikke symptomer på at jeg ikke taklet en viss situasjon – det var kroppen min som sa fra om at den ikke tålte deg jeg livnærte meg på. 

Grunnen til at jeg alltid merket dette best når jeg var ute og gjorde noe har med spiseforstyrrelsen å gjøre. Før jeg går ut pleier jeg alltid å spise/få i meg noe for å være sikker på at blodsukkeret er stabilt, fordi det er en trigger som utløser angst om blodsukkeret er lavt. Som regel har jeg drukket en næringsdrikk før jeg gikk ut og like etterpå, enten i bilen eller etter å ha kommet et lite stykke hjemmefra rammer svimmelheten – ergo tolket jeg det som angst, angst for at jeg hadde forlatt hjemme, angst for at jeg skulle ut i den “store, skumle verden” og gjøre noe.

Jeg merket jo selvfølgelig svimmelheten om jeg kun var hjemme og fikk i meg melkeprodukter, men da tolket jeg det som “angst for noe annet enn agorafobien” eller bare “intense bekymringstanker”. 

Det var som å bli kvitt en enormt tung byrde som gjorde livet mitt og ikke minst kampen mot agorafobien – vanvittig mye vanskeligere. Svimmelheten hadde vært en enorm trigger for meg og plutselig var den borte. Jeg slet med ubehaget agorafobien utløser, altså bekymringene, men jeg hadde ikke de fysiske symptomene som tidligere har utløst panikkanfall – nettopp fordi svimmelheten har vært fysisk.

Jeg har også vært bitter for ett par ting. For det første dette med å eliminere alle melkeproduktene og dette med Safe Food som jeg skrev noen avsnitt lenger opp.
For det andre har jeg vært bitter for at ingen har kommet på dette før. Altså innenfor helsevesenet, hvorfor har ingen noensinne spurt seg selv om kanskje symptomene mine var utløst av noe fysisk istedenfor psykisk? Hvorfor ble alt hengt på den knaggen, “hun er psykisk syk, derfor er dette psykisk”? Ingen har noensinne nevnt et ord om “kanskje det er noe du ikke tåler”, det har alltid vært “svimmelheten er angst, dette må du lære deg å takle“. 

La meg bare si det med én gang; psykologtimer og terapi kurerer ikke fysisk svimmelhet. Jeg har snakket i timevis med teamet mitt om denne svimmelheten, vel – fint å få snakket om det, men hjalp det i praksis? Eh, nei. To år med terapi, absolutt NULL framgang med agorafobien. Like jævla redd for å gå ut, like jævla vanskelig som før.

Når jeg var på Østmarka ved Post 4 i April og Mai for behandling for min panikklidelse, agorafobi – spiste jeg fortsatt melkeprodukter og svimmelheten var tilstede. Jeg lærte at svimmelheten ikke er farlig og at jeg trygt kan gå ut døra og drive med angsteksponering på tross av svimmelhet, men why bother når jeg kan eliminere svimmelheten totalt?
Hvis jeg bruker hodepine som metafor, sett at du får en intens hodepine hver gang du får i deg melkeprodukter. Du vet med deg selv at hodepine ikke er farlig, men du kjenner jo at det er både irriterende og ubehagelig. Ville du da fortsatt å utsette deg selv for ubehagelig hodepine og fortsette å innta melkeprodukter – eller ville du kuttet ut melkeproduktene og blitt smertefri?
I mitt tilfelle; fortsette å utsette meg selv for svimmelhet og økt angst samt forsterket agorafobi og isolasjon, eller kutte ut melkeprodukter, erfare at tretthet forsvinner og at verden ikke lenger spinner, plutselig er verden klar og ligger i vater, pluss at leddsmerter også forsvinner? Svaret er jo åpenbart utrolig enkelt.

Men bitterhet kommer jeg ikke langt med, la meg heller ramse opp sensasjonene. 
Ikke bare forsvant svimmelheten som trigget agorafobien så voldsomt – plutselig forsvant også leddsmertene mine. Plutselig kunne jeg løpe turer uten vondt i knærne og jeg hadde ikke lenger de der jævlige dagene hvor det gjorde vondt å gå. Jeg har skrevet om alle disse plagene før.
Og en ting til, jeg ble utrolig mye mer våken og opplagt! Plutselig følte jeg meg våken når jeg sto opp og jeg hadde ikke lenger det ekstreme søvnbehovet, jeg ble ikke lenger akutt kjempetrøtt etter måltider pluss at trøtthet også var en angsttrigger for meg. Den typen trøtthet, den der når du er så tung i kroppen at du føler at du såvidt klarer å stå oppreist.
Per dags dato har jeg strøket det av lista over angsttriggere. Jeg blir ikke lenger redd hvis jeg ikke sover X antall timer om natta, å ikke få nok søvn påvirker ikke lenger om jeg går ut døra eller ikke. Jeg føler ikke lenger en ekstrem trang til å avlyse avtaler hvis jeg har hatt en dårlig natt og bare sovet fire timer. Jeg er med hånda på hjertet ikke redd for søvnmangel eller tretthet lenger. 
Når jeg får i meg melkeprodukter kommer trøttheten lett tilbake og det tar ganske nøyaktig fire dager før jeg begynner å føle at den ekstreme trettheten går over.

Hvis du som fast leser tenker deg om, hvor mange ganger har du ikke lest en setning ala denne “verden ligger ikke i vater”? Eller at ting svømmer foran øynene mine, eller at det blir for mange inntrykk, så mange sanseinntrykk at jeg blir “helt svimmel”?

Jeg er ikke lenger redd for å gå ut døra sammen med noen. Faktisk vil jeg påstå at jeg nesten aldri kjenner på den typen redsel. Jeg har gjort enormt mye framgang når det kommer til å slå agorafobien. Jeg har gjort så mye framgang på det området at det fortjener et eget innlegg og dette innlegget har allerede rukket å bli skrekkelig langt.
Jeg har jo fortsatt agorafobi og møter en rekke situasjoner hvor jeg føler ubehag, men det er vanvittig mye mindre enn før. Før hadde jeg ting jeg ikke en gang turte å begi meg ut på sammen med andre, eksempelvis kjøpesenter, ekesempelvis Coop Obs som jeg vet jeg har skrevet om. Det var sjelden jeg gjorde det, selv sammen med andre.
Nå merker jeg bare litt ubehag. Forrige søndag, bittelille julaften dro jeg og pappa på Coop Obs og fylte en hel handlevogn selv i verste julerushet og det gikk helt fint. Mens pappa sto i kø svirret jeg alene gjennom butikken på let etter de siste tingene, jeg måtte spørre personal om hjelp til å finne ulike produkter jeg ikke visste hvor sto – og det gikk faktisk helt fint. Litt ubehag ja, og jeg hadde nok ikke orket å gjøre det alene – men jeg kan og egentlig går det fint.

Jeg har ikke ord for å beskrive hvor mye framgang jeg faktisk har gjort.

Konklusjonen er at jeg tåler ingenting som inneholder melk, ikke litt en gang. Hvis jeg sier Kick Lakris, vet dere hva jeg mener? Siden jeg var liten har jeg alltid likt de kjempegodt og jeg har ansett det som trygt å spise fordi en Kick veier 19 gram og det er begrenset hvor mange kalorier det er. Hvis du orker å lese den mikroskopiske innholdsfortegnelsen oppdager du at det inneholder melk. Selv noe så lite som en Kick på 19 gram reagerer jeg på.

En annen tanke svimmelheten utløste var den verste skrekken av alle; “nå får du epilepsianfall” og akkurat den redselen er ene og alene årsaken til at jeg utviklet agorafobi i utgangspunktet. Vet dere hvor ofte jeg tenker den setninga når jeg nå er ute i situasjoner som før var et rent helvete? NESTEN ALDRI!!!! Og om den tanken skulle komme kan jeg le det vekk fortere enn den rekker å feste seg, jeg kan slå det fra meg så fort at pulsen min ikke engang rekker å øke. 

Å oppdage min melkeproteinintoleranse har vært nøkkelen til en verden fylt med mye større frihet enn jeg har opplevd på flere år. Selv om det har vært hardt å måtte ekskludere mine trygge næringsdrikker, selv om jeg innimellom blir litt lei meg for at jeg ikke tåler ost, eller at savnet etter brunost melder seg, så vil jeg nesten gråte en skvett av glede fordi livet mitt har blitt så mye bedre uten melkeproteiner.

Melkeproteinintoleranse omfatter MYE mer enn bare mine symptomer. Det kan påvirke alt fra søvnforstyrrelser til epilepsi, depresjon, ADHD, schizofreni, asperger, autisme, bipolar lidelse, en lengre liste finner du som punkt [2] i kildene mine. 

“Hvordan kan melkeproteinintoleranse gi symptomer:

Proteinintoleranse innebærer vansker med å bryte ned visse proteiner, vanligvis gluten(i mel) og kasein(i melk og melkeprodukter), fordi kroppen mangler eller har for lite av de enzymene som skal til for å bryte ned proteinene. Peptider er ”bruddstykker” av proteiner som er annerledes enn hos folk som har alle enzymene i orden. Peptidene hoper seg opp i kroppen og blir ført til hjernen. De best kjente peptidene har opioid virkning, dvs at de virker på lignende måte som opium (morfin).

Dersom disse peptidene har påvirket hjernen over lang tid, kan det oppstå varig hjerneskade. Imidlertid vil diett allikevel ofte bedre symptomer, dersom personen har proteinintoleranse.

Dr. med. Karl-Ludwig Reichelt illustrerer problemet med peptider(fordøyde proteiner) som hoper seg opp i kroppen(spesielt i hjernen) med en bekk som i utgangspunktet renner fritt. Dersom bekken blir blokkert, vil vannet samle seg opp til en dam ovenfor blokkeringen. Til slutt vil vannet naturlig nok renne over demningen, og den vil da søke nye veier. De nye retningene som vannet tar kan sammenlignes med de symptomene som da oppstår. Bekken som renner er stoffer som kommer fra maten, og når kroppen ikke greier å håndtere disse stoffene riktig, hoper de seg først opp som en stor ”dam” . Deretter renner de over, og påvirker oss i negativ retning. Symptombilde kan gi seg utslag både i fysiske, psykiske, mentale samt adferdsmessige utfordringer. – Direkte udrag fra kilde [2]

Spesielt anbefaler jeg at du tar en titt på Kilde [4], den forklarte i alle fall en hel del for meg.
Kilde nummer [5] er en blogg skrevet av en mor som opplevde at begge hennes døtre ble feildiagnostiserte med tunge psykiske lidelser (Bipolar lidelse og Schizoaffective Disorder) og nesten alle deres symptomer har forsvunnet med riktig diett.
Forøvrig er disse sidene flinke til å linke til andre sider samt forskningsresultater, så man kan lett hoppe videre i informasjonen uten å lete for lenge.

KILDER

  1. How to read a label for hidden milk
  2. NPIF, symptomer på melkeproteinintoleranse
  3. Artikkel fra Side2, “Samme effekt som Morfin”
  4. Mental Illness or Allergy?
  5. It’s not mental

Husk at det er lov å stille spørsmål i kommentarfeltet :) 

Advertisements

To live my life as it’s meant to be.

Idag har vært en fin dag! En produktiv dag med masse angsteksponering.

Klokken 0856 ringte jeg til pappa og sa at jeg ikke kunne bli med når han skulle kjøre D i barnehagen og A på jobb siden de skulle kjøre rundt 0930. Jeg fikk beskjed om at ingen hadde stått opp og at jeg sikkert rakk det om jeg sto opp umiddelbart, hvilket jeg gjorde. Jeg er mildt sagt vant til å ha god tid om morgenen. Jeg har to hunder som ligger under dyna til jeg er ferdig med frokost, de stresser hvertfall ikke. Jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle rekke å spise frokost, lufte to hunder, finne ut hva jeg skulle ha på meg, kle på meg, finne det man trenger for å komme seg ut døra og huske medisiner på litt i overkant av en halvtime.

Til min store overraskelse gikk det fint. Blir til stadig imponert over hva jeg egentlig får til om jeg bare vil det nok. Etter å ha levert resten av familiemedlemmene dit de skulle drakk jeg og pappa kaffe i bilen mens vi kjørte til Ikea. Det har seg nemlig sånn at vi var innom der på tirsdag i forrige uke og jeg fant noe fint, men når jeg kom hjem så jeg at jeg ikke hadde kjøpt nok. Det vil si, jeg kjøpte en, men innså kjapt at det hadde vært ideelt med tre!

Taklet en god del utfordringer på Ikea. Synes jo i utgangspunktet det er litt stress å være der, men bare litt. Jeg ville jo tross alt dit selv, selv om jeg på et tidspunkt hadde litt lyst til å trekke meg, hvilket jeg ikke gjorde. Det har seg nemlig sånn at når man har angst for én ting, er det lett å begynne å bekymre seg for noe annet også. Sukk. Sånn er det for meg og siden i sommer har jeg bekymret meg for “dette nye” i tillegg til angst for epilepsianfall – hvilket ser ut til å ha avtatt litt. Når jeg kjenner at jeg blir redd for akkurat det er min første automatiske tanke “skjer det, så skjer det. Det er ikke hverken mitt problem eller min feil, om det skjer så kan jeg faktisk ikke noe for det, for jeg har tatt alle mine forhåndsregler og har rett til å leve jeg og”. Tenk det. Det er selvfølgelig en ubehagelig tanke å vite at “kanskje” skjer det, men oddsen er liten og jeg har vært anfallsfri i atten måneder, nei, snart nitten når jeg tenker meg om – så hvorfor nå, hvorfor idag? Jeg har brukt to og et halvt år på å bekymre meg for akkurat dette, det har ikke akkurat tilført hverken meg eller livet mitt noe annet enn miserabel ulykke.

Når jeg var på Østmarka i April fikk jeg en oppgave som gikk ut på at jeg skulle skrive ned alle de “skrekkelige” tankene om alle skrekkscenarioene jeg fryktet, lese de inn på mp3-spiller for deretter å gå en tur og høre på dette. Personalet sa at mange pasienter slet spesielt med den oppgaven. Jeg for min del gikk hele veien og ristet på hodet fordi alle disse tankene var så dumme og urealistiske. “Nå får du anfall” sa stemmen min, “det skjer jo ikke” sa hodet mitt. “Se at du faller om” sa stemmen, “eh, det gjør jeg jo ikke” sa hodet mitt. Nå er det litt på samme viset i realiteten, en “dum” tanke kommer og en fornuftig tanke skyter den umiddelbart ned.

Med andre ord går det mye, mye bedre. Sliter jo enda, men på langt nær like mye som før og det er så jævlig godt å sammenligne nå med da og verdsette alt av nyvunnet frihet! Og “den nye” angsten må jo takles på akkurat samme måte som den andre, og den har aldri vært like paralyserende og jeg vet at også denne tanken er urealistisk – så jeg er ikke så veldig bekymret, var det jeg skulle fram til. jeg vet jeg har de riktige redskapene til å takle også dette.

Å hente D i barnehagen igår gikk forresten kjempefint. Herregud, skjønner ikke hva jeg stresset med sånn egentlig. Været var elendig når jeg gikk, regn, grått, vind og litt hagl – men det har jeg ikke noe imot. Er bare evig takknemlig for at jeg ikke må måke snø fire ganger i døgnet lenger. Han hadde i alle fall ikke regnbukse, så jeg spurte om det gikk bra. Da tok han hånda mi og sa noe sånt som “jeg og deg, vi to er tøffinger. Vi går sammen gjennom regn og vind og storm” og jeg kunne ikke gjøre annet enn å le. Han fikk bestemme middag (selvfølgelig pasta), deretter fikk han se film i min leilighet, det er visst ekstra stas. Etterpå bakte vi muffins til pappa kom hjem – hvilket han ble glad for fordi det var en slags farsdagsgreie siden han ikke var hjemme på søndag.

Dessuten har jeg vært innom en fremmed matbutikk hvor jeg aldri har vært før idag – og jeg gikk inn alene. Skulle bare ha ett par ting, men likevel. Mannen i kassa smilte litt rart når han rakte tilbake legitimasjonen min etter å ha innsett at jeg nettopp har fylt treogtjue. Jeg føler meg enda for ung til å ta det som et kompliment, men litt morsomt er det jo.

Ikea gikk i alle fall fint og jeg fikk handlet en hel haug med ting jeg vil ha. Eksempelvis har jeg kjøpt nye små fat, skåler og store fat – gode intensjoner, ingen negative assosiasjoner. Det føles fint å kunne bytte ut ting på kjøkkenet og ikke assosiere det med bulimiske greier. Idag har jeg forresten holdt meg unna overspising og oppkast i en hel måned, hvilket føles både stort, fint og fantastisk. Endelig, håper det fortsetter.

Hjelp. Dette innlegget ble skrekkelig overpositivt, men akkurat nå føler jeg meg veldig positiv og førnøyd med å ha gjort masse. Jeg og pappa har en deal om at jeg må stå opp tidligere, for om jeg til vanlig blir med i bilen når A skal på jobb og D i barnehagen er det jo lett at jeg og han finner på noe senere. (Pappa jobber kveld/natt, derfor er han ledig på dagen.)

Det jeg trengte tre av, var forresten disse:

Jeg elsker sånne lys, særlig disse med snøflak. Ikke blir de varme heller, så jeg bekymrer meg liksom ikke. Nå har jeg snøflak i alle vinduene. Jeg er ikke så skrekkelig glad i jul og sånt (det vet dere jo kanskje), men lys er alltid fint. Sjelefred nå om dagen er stearlinlys, snøflaklys, pepsi max  i “mørket” og serier på skjermen. Det er akkurat det jeg skal gjøre nå, skulle bare skvise inn litt tid til et innlegg som skulle vært kort, men allerede har rukket å bli 1121 ord.

 

Epilepsy is dancing.

Jeg regner sterkt med at alle er klar over hva en rosa sløyfe er og hva den står for og støtter; brystkreft. Jeg ser rosa sløyfer over alt, Oktober var nemlig “Breast Cancer Awareness Month”. Det er veldig bra at folk støtter opp om dette, viser respekt og sprer budskapet videre.

Jeg har lyst til å informere og sette lys på en annen sløyfe som det virker som om de færreste vet hva er. Lilla sløyfe.

Lilla sløyfe står for Epilepsi og November er “Epilepsy Awareness month“. I USA hevdes det at epilepsi tar like mange liv som brystkreft mens seks millioner mennesker på verdensbasis har epilepsi. Epilepsi er og en “skjult lidelse”, det vil si at man ikke kan se hvem som har det.

Jeg fikk diagnosen når jeg var nitten år gammel etter at jeg falt sammen på en butikk en fredags ettermiddag med krampeanfall. Etter flere runder med EEG tester, MR og CT fikk jeg diagnosen uspesifisert epilepsi og begynte på medisiner. Jeg er vel blandt de heldige som ikke har anfall så veldig ofte. Jeg har en venninne som har epilepsianfall mellom 3-18 ganger daglig. Hun er sterk! Hun er blandt de som kan stable seg på beina, si at alt går bra, gi faen i alle blikkene og alle som måtte stirre for deretter å gå videre rett etterpå, som om ingenting har skjedd. I mine øyne er det ekstremt beundringsverdig.

Det sies at man må leve med det. Jeg har før nevnt at jeg har et unormalt behov for å ha kontroll, derfor synes jeg det er vanskelig å svelge fakta, å akseptere at det er sånn det er. “Sånn er det Karianne, du må ta medisiner to ganger om dagen – trolig for resten av livet og uansett hvor mye du skulle ønske det, så må du faktisk akseptere at du aldri har kontroll på om det skjer, når det skjer eller hvor det skjer.”

Folk takler ting forskjellig. Etter mitt andre epilepsianfall på offentlig sted hvor jeg våknet på gulvet, utviklet jeg panikkangst med agorafobi. Hvorfor det? Jeg skal ikke skylde på noen men jeg har aldri følt meg så liten og ynkelig som jeg gjorde når jeg våknet på butikkgulvet mens det sto femten mennesker og stirret hvor ti av dem lurte på om det gikk bra. Ikke stirr, jeg kan ikke noe for det. Til fjortenåringen som lo høyt av det hele – eier du ikke respekt? Om noen får et epilepsianfall og får hjelp, det er nok med en til to stykker – så kan du værsegod gå videre istedenfor å bli stående og stirre. Det er ikke en forestilling, det er ikke en oppmerksomhetssøkende handling.

Har du noen gang lurt på hva du skal gjøre om du kommer over noen som får et epilepsianfall? En undersøkelse gjort av Norsk Epilepsiforbund viser at det er det mange som ikke gjør. Her er en liten oversikt:

  • Vær rolig. Anfallet gir ikke smerter og går oftest over av seg selv i løpet av 2-3 minutter.
  • Sørg for at vedkommende ligger mest mulig bekvemt, samtidig som du beskytter hodet mot støt.
  • Stikk ikke noe mellom tennene – det kan gi tannskader, gi heller ikke drikke.
  • Forsøk ikke å stanse krampene eller “gjenopplive” vedkommende. La vedkommende være i fred til anfallet har gått over av seg selv. Når krampene har gitt seg, er det viktig å sørge for frie luftveier.
  • Legehjelp eller sykehusinnleggelse er bare nødvendig hvis vedkommende er skadet eller anfallet er langvarig – eller hvis det kommer flere anfall i serie uten oppvåkning mellom anfallene.

(listen er hentet fra Epilepsi.no)

Om du skulle lure på overskriften, “Epilepsy is dancing”  så er det tittelen til en sang jeg liker veldig godt av Antony and the Johnsons, her er teksten:

Epilepsy is dancing, she’s the christ now departing, and Im finding my rhythm as I twist in the snow
All the metal burned in me, down the brain of my river that fire was searching for a waterway home
I cry; glitter is love! My eyes pinned inside with green jewels. Hanging like christmas stars from a golden vein
As I came to a screaming, hold me while Im dreaming for my fingers are curling and I cannot breathe
Then I cried in the kitchen how I’d seen your ghost witching as a soldering blue line between my eyes
I cry; glitter is love! My eyes pinned inside sea green jewels. Hanging like Christmas stars from a golden vein
Cut me in quadrants, leave me in the corner, oh now its passing, oh now Im dancin’.

Ville bare dele det. Lilla sløyfe -Epilepsy Awareness Month. 

 

There is no bittersweet in bitterness.

Den siste uka… Hvor begynner jeg? Et helvete. En flukt. Alltid på rømmen, prøver desperat å løpe fra meg selv, få fred fra tankene mine, slippe å forholde meg til virkelighet eller realitet. Igår kladdet jeg tre innlegg uten å komme så langt at jeg fikk delt noe som helst.

Det handlet om aksept. Hvordan komme forbi noe man ikke kan akseptere? Hvordan akseptere at man ikke kan gjøre noe som helst med det det gjelder, hvordan kan man komme til enighet om at det er greit? Det er faen ikke greit! Jeg vil hyle, slå noe, ødelegge noe. Pulverisere ett eller annet, men hva pokker hjelper det? Jeg vet ikke hvor jeg skal plassere det jeg føler. Jeg har ikke lyst på noe “så, så, det går bra til slutt” eller “du må smøre deg med tålmodighet.”

Jeg har vært tålmodig i to år nå. To jævla år. 713 dager idag. Idag er det på dagen to år siden det smalt. Inntil da trodde jeg at livet jeg var noe jeg kunne kontrollere ved å utføre bestemte handlinger, rigide mønster og måter å takle min egen tilværelse. Spising og spying i all hovedsak. I dag er det to år siden jeg sto på medisinsk avdeling og dro ut sonden for tredje og siste gang. Idag er det to år siden jeg dro hjem og naivt nok tenkte “bare én aller siste gang, så skal jeg aldri gjøre det igjen.” Man vet aldri når det smeller, man kan umulig forutse hva som skjer, hva som dukker opp, hva som inntreffer ut av det blå. Jeg dro hjem for å spise og spy men likevel hadde jeg troen på at jeg skulle klare det denne gang, bare jeg fikk gjort meg “ferdig for godt”.

Noen kjenner kanskje historien fra før, dere som har fulgt meg lenge eller klikket dere tilbake i arkivet. Historien om den fredagen hvor jeg spiste og spydde, gikk tom for mat halvveis, bøyde meg over doskåla før jeg satte meg i bilen til Elin sammen med Tonje for å dra på butikken – jeg måtte ha mer mat. Verden spinner, jeg er svimmel men det er ikke noe nytt. Inntil da var det noe jeg så på som “slik kroppen ble etter oppkast”. Historien går dit hvor jeg surrer inne på butikken, blir dårligere og dårligere til det punktet hvor jeg vil sette meg i bilen fordi jeg ikke orker. Kroppen var jo ikke i tipp topp stand i utgangspunktet med tanke på at jeg kun fem timer tidligere skrev meg ut av sykehuset mot legens anbefaling. Ironisk nok, hell i uhell som noen kanskje vil si – akkurat den overlegen, akkurat hun – befant seg på samme butikk akkurat samtidig. Ironisk nok pekte jeg henne ut for Elin “se, der er overlegen fra medisinsk”, deretter ble jeg stygt dårlig. “Herregud, jeg går og setter meg i bilen” sa jeg til Tonje samtidig som kroppen låste seg, hodet vris brått til høyre, jeg biter meg i tunga mens knærne gir etter under meg, jeg faller framover men har flaks nok til at jeg blir tatt i mot. Flaks for Elin vet hun akkurat hvor overlegen er. Uflaks for min del – jeg våkner opp på akutten mens det sitter en eller annen lege foran meg som forklarer at jeg har hatt et kraftig krampeanfall. Elin og mamma gråter mens jeg forsøker å latterliggjøre situasjonen, ufarliggjøre. “…ja, også kan du ikke kjøre på 12 måneder.”

De siste årene har jeg på grunn av sykdom ikke akkurat hatt spesielt mange jern i ilden for å si det på den måten men jeg har forsøkt å holde fast i noen små ting, noe å jobbe med. Noe som er konstruktivt og bidrar til en frikere hverdag, økt frihet og selvstendighet. Selvstendighet er utrolig viktig for meg, jeg ønsker sårt og inderlig å klare meg selv så godt det lar seg gjøre. Føler ofte at jeg ikke vil være en byrde eller til bry for mine nærmeste, jeg vil ikke være avhengig av dem. Den følelsen jeg får når jeg ser at jeg klarer meg selv – det betyr mye for meg. I 2010 sto sertifikatet på lista over ting jeg holdt på med, ting jeg ønsket å få til, jeg ville bare lykkes. Drømte om bil og lappen, frihet til å komme meg på butikken når jeg selv så det nødvendig uten å være avhengig av noen jeg kjenner med bil som kunne kjøre meg. Så fram til å kunne sette meg i min egen bil og kunne kjøre hvor jeg ville – helt alene, når det måtte passe meg

I 2010 var det årets irritasjonsmoment selv om jeg på slutten av året hadde klart mer enn noen hadde trodd jeg skulle komme til å klare. Skole, hverdag, selv om jeg sjonglerte med bulimi og sykdom kom jeg meg på skolen og kom hjem med gode karakterer og en fornøyelig følelse av å være tilfreds når jeg så at hardt arbeid lønnet seg. Jeg trivdes med det jeg holdt på med, men sannheten om sertifikatet stakk fortsatt i brystet.

I april 2010 fikk jeg brev i posten hos nevrologen som hadde fått resultatene av alle EEG’ene jeg hadde tatt for å sjekke aktivitet i hjernen. Diagnose: Epilepsi. Resultat: Medisiner. Trigger: Mest sannsynlig kroppen som ikke lenger tåler å bli utsatt for den bulimiske påkjenningen som forekommer når man kaster opp brutalt og gjentatte ganger daglig.

Jeg hadde nedtelling til 26. Mars 2011. 25. Mars 2011 var jeg attpåtil 10 måneder skadefri – den helga var fin. Usynlige lenker forsvant og jeg nøt tanken på at snart – snart skulle jeg komme i mål med prosjektet jeg ble tvunget til å legge på is i ett helt år.

Den gleden var kortvarig. I hele ti dager varte det og gjennom disse ti dagene hadde jeg ikke en gang rukket å sette meg bak rattet. Det var liksom ikke noe hastverk, det var en plan. Ti dager senere, nærmere bestemt 4. april. Jeg var innlagt på åpen avdeling for å få litt skikk på kaloriinntaket men akkurat den tirsdagen var jeg lei og tok en tur til Bestemor. Det ble spising og spying og noen minutter før åtte kastet jeg opp før jeg begynte å gå tilbake mot sykehuset. Halvveis ble jeg dårlig men tenkte ikke så sterkt over det. Likevel bestemte jeg meg for å stoppe innom en butikk, tenkte det kanskje ville hjelpe om jeg drakk noe.

Så langt kom jeg ikke før jeg traff flisegulvet på butikken med hodet først. Uheldig som jeg var våknet jeg midt i kaoset på gulvet, kom til meg selv mens kroppen var gelé, tjue stykker stirret og femten lurte på om det gikk bra. Jeg nikket, biggest lie ever. Så det ut som det gikk bra kanskje? Det eneste jeg tenkte på var kjøreforbudet og “dette er ikke virkelig, dette skjer ikke, mareritt og du våkner snart.” Ambulanse, akutten, leger som svirrer. Hodet mitt spinner i sirkler og innen det kom en lege som jeg kjenner fra før… Jeg klarer ikke å vente og nærmest hvisker ordene “får jeg kjøreforbud igjen nå?” og legen sier han er så lei seg, men han er redd for det.

Tårene triller.

Jeg tar meg meg sammen før jeg knekker igjen, prøver igjen men bryter igjen sammen i gråt. Er det mulig liksom? Ett ord; bitterhet. Let the past make you better – not bitter, men jeg vet ikke hvordan.

Jeg vet at jeg repeterer historier jeg allerede har fortalt før men jeg føler behov for å sette ord på dette nok en gang da det er noe som preger tankene mine daglig, jeg klarer ikke å la være å tenke på det. Skuffelsen over å måtte vente nok ett år? Bittert. Surt. Urettferdig. Jeg lurer på hva jeg har gjort galt, karma? Uflaks? Uheldig? Velfortjent? En konsekvens av spiseforstyrrelsen jeg kjemper mot på daglig basis?

Jeg har ikke tall på hvor mange utbrudd jeg har hatt hvor jeg knekker sammen i tårer mens jeg roper sinte ord. “Hvordan kan du klage over prisen på diesel, du burde være jævlig takknemlig for at du har en bil og frihet!” eller “du vet faen ikke hvor heldig du er, sett pris på det du har. Forestill deg om noen hadde – på dagen – tatt fra deg sertifikatet, friheten og bilen du kjører rundt i hver eneste dag? Hva faen hadde du gjort da?” Inni meg vet jeg at jeg kanskje en dag også kommer til å irritere meg litt over pris på bensin eller diesel, eller forsikring på bil – men jeg vet også hvordan man skal være takknemlig for det man har. Du vet ikke hva du har før du mister det.

Ofte føler jeg at folk ikke forstår alvoret, forstår hvor jævlig det føles. Smøre meg med tålmodighet? Akseptere at det er sånn det er? Det er faen meg jævla hardt, men jeg prøver. “Snart” tenker jeg i mitt eget hode. “Snart er det min tur, må bare holde ut litt lenger. Snart er du i mål, du klarer dette.” Selv om det er surt, surere har det også vært en motivasjon for å kjempe ytterligere mot mine kraftige bulimiske tendenser som snur opp ned på hverdagen min på lik linje som en tornado snur opp ned på omgivelsene i sin ville ferd forbi.

Tre uker etter 4. April hadde jeg mitt første panikkanfall. Senere ble diagnosen satt til “panikkangst med agorafobi”. Frykt for menneskemengder eller steder hvor det oppholder seg mange mennesker på en gang. Dette inkluderer butikker, skoler, biblioteker, flyplasser, hoteller, sykehus, venterom – alle steder hvor det befinner seg mange mennsker. Hva som er årsaken bak den voldsomme angsten som preger hver eneste dag, den følelsen som river i brystet hver eneste gang jeg setter begge beina på utsiden av dørstokken og skal noen steder? Irrasjonell redsel for å få epilepsianfall på offentlig sted – igjen. To ganger på butikk i beste handletid holder for min del, jeg klarer bare ikke å la være og bekymre meg for at det skal skje nok en gang. Er det noe jeg vet, så er det at man aldri kan vite. Det beste jeg kan gjøre er å ta mine forhåndsregler, passe på medisiner, tilstrekkelig med søvn, ta det rolig om jeg først sprekker på det bulimiske, ikke overanstrenge meg, vær varsom, prøv å hold blodsukkeret stabilt med okei næringsinntak gjennom dagen.

Det siste året har jeg hatt nedtelling til 4. April. For bare noen få uker siden fikk jeg beskjed om at jeg må vente helt til August. August fordi jeg sist hadde epilepsianfall i August 2011, selv om jeg ikke sa det til noen, selv om jeg aldri dro på sykehuset for sjekk eller noe. Det sies at ærlighet varer lengst men akkurat å innrømme den sannheten er noe av det mest smertefulle jeg har gjort med tanke på at gevinsten for ærligheten ikke akkurat er spesielt lønnsom.

Jada, jeg vet om traffikksikkerhet, jeg vet at jeg ikke har noe på veien å gjøre med tanke på både min egen og andres sikkerhet – det handler ikke om det. Det handler om hvor jævlig vanskelig det er å akseptere det, det handler om det følelsesmessige. Det handler om hvor vondt det er. Å miste noe som betydde noe.

Likevel er jeg redd for at folk ikke skal forstå mitt perspektiv, mine følelser, slik jeg opplever det. At folk skal tenke “det finnes verre ting i verden en et usselt kjøreforbud.” Klart det gjør det – men i min verden har det betydning. Det påvirker hvordan jeg har det, det påvirker min livskvalitet, det går ut over mine følelser, det stikker i hverdagen – det er der. Gnager.

Så jeg flykter. Det er ganske ironisk hvordan jeg flykter til det bulimiske bare for å slippe og tenke. En rus, som fjerner følelsene der og da men det varer jo ikke. Jeg leker med konsekvensene, later som om jeg ikke bryr meg. Prøver å la det passere, prøver å la tanken på epilepsi hemme meg mindre. Senest for to dager siden satt jeg på legevakten og kjente alle symptomene på epilepsianfall melde seg samtidig med angsten som skvulpet  i mellomgulvet mens jeg satt musestille i en stol, slappet av i hele kroppen og brukte hver minste lille tanke på å fokusere på at det ikke skulle skje.

Det gjør bare vondt.

Og ja, jeg er fullstendig klar over at jeg må ta meg sammen nå. Jobbe mot det bulimiske som spiste og spydde seg gjennom trettifem klokketimer på bare fem dager i forrige uke. Desperasjon og håpløshet er nøkkelord og følelser som går igjen og igjen. Jeg prøver å slappe av i hele kroppen, prøver å legge meg ned i sofaen, prøver å rasjonalisere det som føles urettferdig, prøver å finne en vei, en måte, en løsning, en mulighet for å akseptere det som smerter meg sånn. Det jeg gjør nå hjelper ikke. Det ruinerer meg fysisk og psykisk, det var ikke for ingenting at jeg befant meg på legevakta på lørdag. Det er ikke for ingenting at jeg fortsatt ønsker å beseire den bulimiske hindringen som hemmer meg og lager nye hinder jeg må slite meg over. Jeg må ta meg sammen nå, før det går for lang. Før jeg kan se langt etter oppheving av kjøreforbud i august.

Det er bare surt, vondt og vanskelig.

Om angst og dinosaurer.

Helt siden jeg våknet for andre gang idag har hjernen min psyket meg mer og mer ned. Igår sa jeg ja til å sitte barnevakt og angsten har gjort dette vanskelig. Jeg er redd for å kollapse eller få epilepsianfall. Ikke på mine vegne, angsten går på at jeg er redd for å skremme andre. Tilskuere. Uskyldige som burde skjermes eller spares. Det er samvittigheten min som nærer angsten, jeg føler skyld for det som skjer selv om det er utenfor min kontroll. Selve den setninga er selvmotsigende. Jeg kan ikke velge når jeg skal kollapse eller få epilepsianfall men jeg føler på sett og vis at jeg kan velge hvordan jeg behandler meg selv og kroppen min, så indirekte føler jeg skyld og dårlig samvittighet likevel.

Uansett. Jeg så hvor mange voksne jeg skremte og ser med skrekk og gru for meg hvordan barn kan reagere, ergo angsten.

Tankene mine har plaget meg i hele dag. Dratt fram igjen følelsene som herjet forrige gang, selv om jeg lå i senga idag og ikke trengte å være redd fikk jeg likevel lide meg gjennom disse følelsene gang på gang.

Hallo, nå må du faktisk skjerpe deg. At det føltes jævlig forrige gang – det var faktisk forrige gang. Denne gangen trenger slettes ikke å bli sånn, og hva pokker har du å frykte? Om du tar dine forhåndsregler og følger dem, om du tar så godt vare på deg selv som du greier, hva har du da å frykte? Du kan ikke gjøre mer enn ditt beste men du kan faktisk ikke la dette knekke deg. Du kommer aldri forbi denne hindringen om du for alltid skal unngå den.

Selv om jeg hadde lyst til å kapitulere, ringe, avlyse, lyve om influensa eller omgangssyke, ett eller annet smittsomt som småbarnsfamilier ikke vil ha i hus – så gjorde jeg det ikke. Jeg tok mine forhåndsregler og hadde ikke mange andre valg enn å hoppe i det. Samvittigheten min forsøker å fortelle meg at jeg er uansvarlig og utilregnelig men til syvende og sist er det bullshit. Så lenge jeg er ærlig om min angst og informerer om hvordan jeg har det og hva jeg tenker – så står faktisk foreldrene fritt til å si “nei takk”.

Si at det går bra, jeg er litt redd for dette! Si at det kommer til å gå fint!!” sa jeg i telefonen. Selvsagt skulle det gå bra, hvorfor ikke? Det var det jeg trengte å høre og det gjorde meg også tryggere. Av og til hjelper det utrolig mye om noen understreker det jeg ønsker å tro på. Det blir mer virkelig på en måte. Mindre utrygg. Jeg håper jeg er trygg men finner mer trygghet i at andre forsikrer meg om at det er sant.Jeg turte. Selv om det var vanskelig og selv om jeg er sikker på at kvalmen gjorde meg midlertidig grønn i fjeset under bilturen hjem til dem.

Hjem til onkel og tante, min gudsønn og kusine på fem og sju år. Det er i samme huset jeg har leid og skal leie leilighet. Jeg fokuserer på å senke skuldrene og å puste langsomt. Jeg fokuserer på å blunke og å ikke overfokusere øynene eller stirre. Jeg fokuserer på å ikke spenne musklene og igjen på å puste normalt og rolig.

Alle mine forhåndsregler var på plass. Kalorier innabords, nok søvn, medisiner tatt, punktum. Deretter var det bare å børste vekk katastrofetankene etterhvert som de meldte seg. “Triggere…” sier angsten “triggere. Det finnes mange av dem og du vet du har lavere terskel for å trigges.” (Epilepsirelaterte triggere) Det er sant. Jeg har lavere terskel for å trigges.

Men det gikk fint. Egentlig gikk det fint. Ikke smertefritt, men det gikk bra. Jeg gjorde som jeg skulle og jeg var tilstede. Jeg fikk gjort det jeg skulle og mine søte små var fornøyde og la seg når de skulle. Begge hadde fått opplest nattahistorier av meg. Med Elisabeth gikk det fint, hun er fem og vi leste om Charlie og Lola. Med William var det verre, han ville ha en bok om dinosaurer – på engelsk. Engelsk er ikke noe problem for meg (har hatt engelsk tante i 14 år) men angsten mener det er problematisk å konsentrere seg så hardt om ord og uttale når det kommer til navn på dinosaurer du aldri har hørt om og i tillegg må gjette ca. uttale på et annet språk. “Trigger…” hvisker angsten og får ordene til å stokke seg for meg. “Se hvordan bokstavene svømmer og danser foran øynene på deg, du er svimmel og du får ikke puste…“. Jeg må fortelle meg selv at verden står praktisk talt stille og at bokstavene ligger i vater akkurat der de skal ligge.

DET GIKK FINT. Faens jævla tankekjør! Det er da for svarte ikke så forbanna komplisert å lese bøker for barn! Hva i svarte faen er det jeg blir så jævla redd for at hjertet må hamre i brystet? Kjære angst; go to hell. Å nei, det stemmer. Det er faktisk min oppgave å sende angsten tilbake dit den kom fra – bare vent. Knekker deg til sist. Du er ikke velkommen eller ønsket. Bare vent. Én dag er du borte. Det skal jeg personlig sørge for. (forbanna!) I’ve got my head in the game og denne kampen skal jeg faktisk ikke tape. Så forbanna unødvendig at tanker skal slå så krøll på seg!

Etter at de små var lagt pent i seng og klemmer var delt ut i bøtter og spann dukket Elin opp som bestilt akkurat to minutter etterpå – ergo hadde jeg ikke tid til å sette meg ned og la angsten overmanne meg med flere usannheter. Det var absolutt på sin plass å traske ned i leiligheta og sjekke status quo. Deretter diskuterte vi gardiner og møbler og hvordan farge jeg burde male møbler i (lys kaffelatte?) og hvor jeg burde plassere slik og sånn. Etterpå passet det fint med en kopp te og når Elin dro var det på tide å fortsette kampen mot angsten.

Ironisk hvordan det går BRA når jeg konsentrerer meg og hvordan jeg blir redd når jeg slapper av. Angsten mener det er omvendt men teori og praksis er to forskjellige ting. Så lenge jeg skrev mailer gikk det utmerket og mellom mailene, da kryper ubehaget.

Jeg holdt forresten på å dø når jeg hørte en lav skrapende lyd jeg ikke greide å identifisere. Zahra lå pent og pyntelig i en stol og mens blikket mitt sveipet over rommet fikk jeg nesten hjertet i halsen når den mørkegrå katten (Charlie Stonelove) sto og krafset på vinduet og mjauet. Djeeses.

Fire og en halv time senere kunne jeg smile bredt når foreldrene kom hjem, win. Letta! Forhåpentligvis blir det enklere neste gang og gangen etter der, så lenge jeg husker denne gang og at det fakisk gikk bra.

Krevende.

Dagen idag har virkelig vært krevende. Klokka har såvidt passert tjueto tretti og jeg kjenner at jeg er rimelig klar for å kvelde ganske snart. Energinivåene er utladet og hodet er slitent.

Jeg våknet tre minutter før alarmen min skulle ringe klokken tolv idag. Av en eller annen grunn i en sløvhet som enda hang igjen i kroppen etter medisinene jeg tar før jeg sovner fikk jeg for meg at kokka var 1600. Jeg praktisk talt spratt opp og stresset vilt til jeg la merke til at klokka på komfyren bare var 1204.

Deretter brukte jeg en time på å rydde vekk gårdagens rot, sette på oppvaskmaskinen, en maskin med klær og etter det igjen måtte jeg sove litt til for å sove vekk sløvheten som enda ikke hadde sluppet taket. Når jeg våknet igjen var det pakking og etterhvert kom pappa og henta meg.

Jeg har kanskje skrevet det før, men jeg blir lett veldig engstelig når jeg er sammen med barn, hjernen min begynner å spinne vilt på “tenk om, tenk om, tenk om det skjer noe“. Pappa og bestemor dro ganske snart på butikken ergo var det bare meg, lillebror og Zahra igjen. Daniel satt klistra til skjermen til nrk super begynte å sende kjedelige programmer og krevde etterhvert litt underholdning fra min side. Det var vel her jeg begynte å kjenne på at jeg egentlig var ufattelig sliten – allerede.

Jeg synes også det er ekstremt vanskelig å oppholde meg så nært mat. Så nært kjøleskapet med noen som krever at jeg smører brødskiver og lignende. Det går bare ikke an å unngå det og det krever mye å holde en stø kurs og styre unna for min egen del – det går bare ikke bra, noe jeg har erfart hundrevis av ganger før. Mens jeg sto der og smurte en brødskive med skinkeost kom angsten også krypende. Tenk om, tenk om, tenk om. Tenk om jeg kollapser eller får epilepsianfall, hva skjer da med en treåring? Hodet begynner å snurre på hvor uansvarlig det er av meg, at jeg tar gale avgjørelser når jeg sier at det går bra å passe han alene.

Til slutt måtte jeg gå tre runder med meg selv og utelukke alle grunner til at noe galt skulle skje, selv om jeg kjente de fysiske symptomene angsten produserer for å lure meg og skremme meg ytterligere. “NÅ må du skjerpe deg. Du har ikke angst, du er ikke redd og du har ingenting å frykte – skjerp deg. Du har ikke lavt blodsukker, du har tatt medisiner, du har sovet nok – skjerp deg“. Uroen ville likevel ikke gi seg og jeg kjenner kvalmen som brer seg og en falsk svimmelhet som forsøker å snurre hodet mitt til å tro at noe fryktelig er i ferd med å skje samtidig som jeg sitter på bestemors parkettgulv og leker med biler. Akkurat i det jeg begynte å bli så urolig at jeg skulle til å strekke meg etter telefonen for å ringe pappa og si at han måtte forte seg hjem – kom de hjem.

Vips forsvant alle symptomer bortsett fra slitenheten jeg hadde kjent på i utgangspunktet men angsten og uroen justerte seg ned noen hakk.

Bestemor mener jeg burde bake eplekake og jeg kjenner at det gjør vondt i sjela fordi jeg slettes ikke har lyst til å bake eplekake overhodet. Eplekake slik jeg lager den er en enorm trigger, for ikke å snakke om glasskårene som skjærer i magesekken ved synet av andre som kan spise “forbudt” eller “farlig” mat uten at det hefter dem overhodet. Sjalusi, lengsel, misunnelse, trigger.

Det første døgnet er i boks og jeg kjenner jeg er lei av å stirre inn i kjøleskapet allerede. Ikke lenge etter at pappa hadde kommet hjem og Daniel var ferdig med sin andre omgang mat dro han igjen fordi han skulle på mc-klubbens høstfest og jeg kjenner igjen på panikken som presser på fordi jeg er livende redd for å ikke strekke til eller at noe skal gå galt.

Det blir meg mot angsten som må bekjempes for enhver pris. Det blir meg mot tankene om at noe fryktelig skal skje, det blir jeg som må bruke hodet for alt det er verdt til å rasjonalisere alt sammen og samtidig fokusere hundre prosent på en treåring som helst vil at pappa som allerede har dratt skal legge han. Det krever alt å småprate om trivielle ting som også skal avlede hans konsentrasjon samtidig som jeg går i gang med kvelds og leggerutiner. Etterhvert ble uroen mindre fordi jeg ikke hadde plass til uroen sammenlignet med konsentrasjonen jeg var nødt til å legge ned i oppgaven og fokusere på målet. Én stykk treåring som gråter og savner pappa som skal i pyjamas, tenner som skal pusses, tannbørste som ikke fantes (noe som til slutt ble til en spennende jakt når han fikk en lommelykt fordi vi måtte lete gjennom både hans og pappas koffert), hender som skulle vaskes, ansikt og igjen; tenner som til slutt ble pusset.

Deretter var det senga neste, to episoder Elias, ett glass vann som ble til to, og til slutt satt jeg på gulvet utenfor rommet i gangen for å høre om han ikke hadde tenkt til å sovne snart – noe han til slutt gjorde omtrentlig en time senere når jeg hadde gitt opp å sitte i gangen lenger.

Deretter neste steg; flere ord og snakk om eplekake og deretter enda mer småprat med bestemor. Jeg kjenner veldig godt at jeg er altfor vandt til å sitte stille i mitt eget selskap og foreta meg særdeles lite. Derfor skal jeg også ta medisiner skrekkelig tidlig sammenlignet med vanlig fordi jeg frykter en redusert pappa og en treåring som mest sannsynlig har tenkt til å stå opp gruelig tidlig.

Jeg forutser at det blir powernapping iløpet av morgendagen, jeg frykter jeg blir nødt til å holde pusten mens jeg konstruerer en ordentlig eplekake, jeg ser for meg at det kommer til å kreve hvert minste lille atom med styrke å komme helskinnet gjennom kaffeselskap med en, to, tre voksne, like mange barn på tre, fem og sju år samt meg selv. Tre små, en kusine, en gudsønn og en lillebror som alle vil ha oppmerksomhet på sitt vis og lukten av nystekt eplekake som bare får meg til å huske alle de andre gangene jeg har bakt eplekaker og hvor lite vellykket det har vært på mine vegne. Jeg kan huske ÉN episode hvor jeg har bakt den kaka og det gikk bra, når jeg bakte den til mamma når hun fylte femtien og jeg overleverte kaka og flyktet fra åstedet i en forrykende fart.

Jeg MÅ fokusere, jeg må konse, jeg må gi alt for å greie dette, selv om oddsene slettes ikke er på min side, snarere i mot meg på alle områder. G r ø s s.

Angst og status quo.

Det har tatt meg ganske lang tid å formulere dette innlegget. Spørsmålet kom for lenge siden, og jeg har egentlig skrevet om det før – men jeg skal forsøke å formulere det mer konkret og enda mer forståelig.

Spørsmålet lyder; “Hva har du angst for?

Dette innlegget er vanskelig å formulere, av flere grunner. Både fordi jeg synes det er flaut å være så redd for noe som ikke kostet meg noe før, en følelse jeg ikke trodde eksisterte før jeg fikk kjenne det på kroppen selv. Jeg synes det er ydmykende samtidig som jeg hakker på meg selv fordi det er patetisk, ynkelig, teit av meg å tenke på den måten, teit at jeg ikke greier å riste av meg frykten jeg egentlig vet er irrasjonell. Problemet er bare at det ikke er så lett å riste av seg følelsen av at noe vondt skal skje når man kjenner forvarsel og symptomer i hele kroppen.

Jeg er redd for å få epilepsianfall, som også har blitt til en frykt for å kollapse – blandt andre mennesker. Derav agorafobi. Klikk HER for å lese om agorafobi på wikipedia.

Jeg hadde mitt første ordentlige angstanfall på påskeaften i år. Omtrentlig tre uker etter at jeg fikk et klonisk tonisk / grand mal krampeanfall på en butikk i byen. Dette er ikke første gang jeg fikk epilepsianfall på butikk og jeg har brukt mye tid til å spekulere i hva som gjorde at angsten kom denne gang, og ikke etter første anfall jeg hadde 26. mars 2010.

Konklusjonen jeg har trukket handler om situasjonen. Mitt første anfall hadde jeg på Rema 1000. Det som skiller Rema 1000 fra Rimi er situasjonen. Når jeg hadde det første anfallet våknet jeg opp på akutten etter en tur i ambulanse. Jeg var paff og forsto ikke hva som hadde skjedd. Jeg fikk epilepsidiagnosen en måned eller to senere.

Men jeg våknet opp på sykehuset. Under anfallet på Rimi våknet jeg opp i situasjonen. På gulvet, med mennesker hengende over meg, med kaos fra alle kanter, med kvelende redsel i halsen fordi jeg forsto så inderlig godt hva som hadde skjedd og fryktet umiddelbart konsekvensen av nok ett år med kjøreforbud. Jeg hadde forferdelig vondt i hodet og skalv i hele kroppen. Jeg hadde mest lyst til å reise meg opp og løpe, forsvinne. Fra alt kaoset og alle menneskene som bare sto der og glodde. Jeg greide ikke det, for jeg skalv i hele kroppen.

Hvordan ville DU følt deg om du visste hvordan det føles å riste hjelpesløst i kramper du ikke kan noe for – framfor andre mennesker? Det er alt annet enn en god følelse. Det som skar ekstra i hjertet var redselen til tilskuerne. Jeg var også alene når dette anfallet fant sted mens under det første anfallet hadde jeg både Elin og Tonje sammen med meg. Jeg har aldri sett noen ha epilepsianfall, men jeg har fått ganske utfyllende informasjon fra Elin angående hvor skremmende hun synes det var å se mitt anfall. Jeg husker at hun gråt fordi hun ble så redd.

Det gjør vondt å bli offer for noe jeg ikke kan noe for. Det gjør vondt å havne i en situasjon hvor man opplever at man har null kontroll. Det gjør vondt å havne i en situasjon hvor det kommer ambulansepersonell og plukker deg opp, triller deg inn i ambulansen og kjører deg til sykehuset. Jeg blir flau på mine egne vegne og sint på meg selv og det nevrologiske som svikter.

Folk som spør “går det bra?”… Ser det UT som om det går bra kanskje???

Under det første anfallet aner jeg ikke hvem jeg skremte bortsett fra Elin og Tonje. Å få gjenfortalt hvordan det så ut, hvordan jeg siklet blod etter tungebitt, hvordan hele kroppen spenner seg i kramper…

Folk reagerer ulikt i eller på kriser og det er denne episoden som har traumatisert meg. 

Angstanfall handler ikke bare om redsel. For meg er det blandet med fysiske symptomer. Det jeg opplever som mest triggende ovenfor angsten er synet og synsforstyrrelser. Jeg blir svimmel og angsten slår meg som bølger som truer med å skylle meg overende. Jeg blir kvalm samtidig som om jeg mister balansen samtidig som jeg blir nummen fra knærne og ned slik at jeg ikke kjenner om jeg står stødig eller ikke. Jeg blir forknytt med flakkende blikk helt til det begynner å ile nedover ryggraden, som om jeg får strøm i meg. Til slutt begynner det å stikke og prikke i hodet og da blir jeg virkelig redd.

Til slutt spiser angsten seg inn i hjernen og man begynner etterhvert å utvikle angst for situasjonen man innbiller seg kan trigge det man er redd for. For eksempel var det noen som sa at lysrørene i butikker kan trigge epilepsianfall. Eller flikkerstimuleringen man gjennomgår når man tar EEG på sykehuset. Det er blinkende lys som blinker i ulike intervaller for å se om det kan utløse epilepsianfall. Så  ble jeg redd for situasjoner. Spesielt redd for butikker, etterhvert redd for kiosker, bensinstasjoner og kjøpesenter – ett hvert sted hvor det befinner seg mange mennesker på samme tid. Flyplasser, sykehus, legekontor. Bursdager, fester, skole, utesteder, familiemiddager.

Jo reddere man blir, jo mer snevrer angsten inn livet og frarøver en livskvaliteten.

Deretter ble jeg redd for å omgås med barn, særlig søskenbarna mine på fem og sju år. Etter å ha sett hvor skremt voksne mennesker ble etter situasjonen på rimibutikken ble jeg livredd for hvordan de eventuelt skulle oppfatte det om de noensinne ser meg ha epilepsianfall eller kollapse. Første gang jeg satt barnevakt for dem etter at angsten kom var en forferdelig opplevelse. Jeg var så utrolig redd hele kvelden. “Tenk om noe skjer, tenk om jeg skremmer dem, tenk om tenk om tenk om“. Katastrofetankene paralyserer rasjonaliteten og nærer angsten

Før jeg får krampeanfall får jeg ett slags “forvarsel”. Man kjenner igjen symptomer. For meg føler jeg svimling og rykninger i muskler. La oss si at det rykker i en muskel uten at det skal være grunn til det – jeg blir kjemperedd. Men særlig er det synsforstyrrelser. At jeg ikke ser klart for eksempel gir meg angst fordi jeg ikke greier å feste blikket. At verden blir uklar og virker langt unna, først det føles litt som å forsvinne inn i ei boble hvor alt blir fjernt, også lyder, for deretter å kastes ut i en situasjon hvor alle inntrykkene blir forsterket og fordoblet. Alt jeg ser i synsfeltet gjør meg plutselig kjempeforstyrret, farger og bevegelser spesielt, jeg ender opp med å se ned i bakken hvor det ikke er så mye å forholde seg til. Lydene blir også øredøvende.

Deretter blir man mer og mer redd. Jeg har blitt redd for å ha lavt blodsukker – noe som muligens kan trigge epilepsien. Jeg er redd for å glemme å ta epilepsimedisinene jeg tar hver 12. time. Jeg blir livredd om jeg ikke får sovet mange nok timer om natta fordi det føles som om øynene er tørre og at jeg får synsforstyrrelser eller ikke greier å fokusere blikket. Alt man kan assosiere med det man har angst for kan gi mer angst. Eksempelvis kan jeg nevne at jeg gikk tur en dag og gikk forbi et stakittgjerde. Sola sto lavt på himmelen og når jeg gikk forbi blinket sola meg i ansiktet. Vips – livredd fordi det minner om flikkerstimulering som utløser en enorm følelse av fysisk ubehag relatert til epilepsianfall.

Det virker kanskje latterlig i teorien men det er lammslående i praksis. Jeg får voldsomt store problemer med å roe meg selv ned, rasjonalisere situasjonen og begrunne ovenfor meg selv hvorfor det jeg føler er unormalt. Hjernen spinner vilt på katastrofetankene, “tenk om tenk om tenk om“.

Angsten i seg selv blir så skremmende at det oppstår en angst for angsten. Man får angst for å få angst og ender dermed lett opp med å isolere seg selv fra enhver situasjon som kan utløse enten angst eller i mitt tilfelle det jeg egentlig er redd for; epilepsianfall eller kollaps. Jeg er redd for å miste kontrollen. Jeg er redd for å havne midt i en ydmykende situasjon som dreier seg om MEG, som jeg ikke kan slippe unna.

Angsten preger hver eneste dag. Noen dager er enklere enn andre, og de dagene jeg ikke forlater huset får jeg “pause” fra angsten som venter meg når jeg tar steget over dørstokken og beveger meg lenger unna “hjem” enn postkassen. Noen dager er verre enn andre og det sliter meg ut. Jeg blir fullstendig urbukelig etter angstanfall og må rett hjem å sove for å bli bedre. Jeg bruker forferdelig mye energi i angstsituasjonen på å ikke miste fatningen, ikke legge på sprang, ikke la andre se hvor redd jeg er inni meg. Jeg bruker forferdelig mye energi på å prøve å holde ut – selv om det skjer at jeg gir opp og flykter uten suksess.

Når jeg skal til frk.fastlege for eksempel… Jeg takler ikke venterommet etter at jeg fikk angstanfall der en dag jeg forsøkte å rasjonalisere. Dermed er det nå slik at jeg ringer henne opp på forhånd og spør om hun er mye forsinket. Hun anbefaler meg å prøve venterommet – men jeg våger ikke. Dermed ringer hun meg opp når det er min tur slik at jeg kan enten gå ut av bilen og opp trappene til tredje etasje, eller fra den lille trappa i utgangen jeg pleier å sitte i.

Idag gikk det for eksempel bedre på legekontoret enn hva det gjorde for to dager siden. Da kom jeg inn med tårer i øynene, hjertet i halsen og en følelse av at jeg kom til å kaste opp på gulvet når som helst.

Hele jævla angsten er forbanna komplisert! Jeg har enkelte personer jeg føler meg trygg sammen med, mens noen mennsker føler jeg meg utrygg sammen med uansett.

Jeg er utrolig frustrert på mine egne vegne. Utrolig trist og lei for konsekvensene det utgjør i hverdagen. For eksempel er jeg alene hjemme i mammas hus, problemet er noe så simpelt som at jeg er tom for pepsi max. Det tar tre minutter å gå til en remabutikk – men jeg slites i to fordi jeg er så redd! Problemet er så LITE at… jeg får lyst til å gråte fordi det blir en så jævlig big deal at ord ikke strekker til.

Jeg er kjempefrustrert fordi jeg opplever at jeg har blitt kastet ut i angsten – alene, uten å få den hjelpen jeg ønsket. Som en konsekvens av manglende intensiv hjelp blir mestringsopplevelsene jeg har hatt på Silsand fjernere og fjernere fordi nye angstanfall erstatter det jeg burde holde fast i som mestring. Minnene om mestring blir svakere – angsten blir sterkere.

Det som smerter meg mest er at jeg ikke skal begynne på skole til høsten. Det gjør så vondt at jeg ikke har ord og det er mye av grunnen til den bunnløse håpløsheten jeg føler på akkurat nå. Det var det jeg ønsket og hadde lyst til også lider jeg av en TANKESVIKT som blir så enorm at jeg ikke kommer noen vei.

Zahra var ikke gravid – ingen valper. Nedtur. Jeg er “for syk” til skolen og har fått beskjed om at det er best å vente ett år på å bygge opp det angsten har frarøvet meg siden slutten av April. Veien nedenfor og fallet utfor stupet går fort, oppbyggingen vil koste meg dyrt og mye. Den eneste veien ut er igjennom – men jeg sliter voldsomt med motivasjonen.

Jeg mangler tillit til kognitiv terapi i dette tilfellet. Jeg har absolutt ikke tro på at noen skal lære meg å vri på mine egne tanker en time eller to i uka – også skal det i “teorien” fungere i praksis. Jeg KAN tenke kognitivt allerede – men når angsten har tatt tak i kroppen greier jeg ikke å trekke meg selv ut av det.

Jeg er forferdelig sliten. Trist og lei fordi det er som det er. Trist fordi jeg føler meg maktesløs og hjelpeløs. Jeg er tjue år og er redd for noe som tidligere ikke har vært problematisk. Jeg kjenner jeg har lyst til å gråte nå mens jeg avrunder dette innlegget. Spiseforstyrrelsen krever fortsatt sitt, men angsten krever mer og mer. Nå har jeg ikke flere ord kjenner jeg. Forferdelig.

Face your fear.

Som en iskald bris en varm sommerdag. Som ett aldri så lite vindpust som minnet meg på at det fortsatt finnes kulde. Ett aldri så lite ubehag spredte seg ut fra solar plexus som en frysning gjennom kroppen. En liten bris akkompagnert av gjennomsiktig tåke som fikk bildene på netthinna til å flyte over i hverandre. Kantene, konturene og linjene ble myket opp og flytende. Gåsehud. Tre minutter.

Det var ikke før timer senere, når jeg kombinerte lesing av sms og vandring i korridorene at jeg nesten skvatt ut av soltåka og kjente at noe manglet. Bortover korridoren. Ikke på sprang ut nærmeste dør og traskende langs asfalten på utsiden. Bortover korridoren. På innsiden. Mens jeg selv var opptatt og ikke fulgte med hadde underbevisstheten min valgt sin vei, av gammel vane.

Brått spilte hverken gåing eller tekstmeldinger noe som helst rolle, jeg måtte nesten bare stoppe opp der, midt i korridoren mens en gjeng mennesker passerte, for å kjenne etter. Her står jeg, midt i korridoren, hvor er angsten? 

Jeg har aldri vært så sint på sykdom før, som jeg er på angsten. Greit at jeg ikke er tilfreds eller fornøyd med å være syk, men følelsene er ofte blandede. Spiseforstyrrelsen er blandet av elsk og hat, epilepsien er mer frustrasjon enn sinne – sinne hjelper vel ikke for noe som helst når det er snakk om det ukontrollerbare som ikke han kontrolleres, borderline er sort og hvitt, men angsten er sinne.

Jeg blir så jævlig forbanna når jeg oppdager angstens begrensninger og hvor hemmende det er. Jeg blir så utrolig sint og frustrert når jeg tar meg selv i å flyte utover i angstens ingenmannsland når jeg vet at jeg ikke har noe å frykte. HVA FAEN ER DU REDD FOR? Skjelvende, usikker. Kjenner etter. Angsten for epileptiske anfall. OG SÅ? Det er umulig å kontrollere det ukontrollerbare, men etter harde, velmente ord gjentatt av frk.fastlege de siste gangene jeg har sett henne; angsten kan du kontrollere.

Det bare slo meg, midt i korridoren, at jeg fikk en impuls. En sterk trang til å måtte gjøre noe, koste hva det koste ville. For enhver pris måtte jeg gjennomføre, hva faen finnes det å tape?

31 dager senere. 31 dager etter krampeanfallet på rimi. Jeg har ikke satt mine ben innenfor bygningen, bare synet, vissheten av å være i nærheten eller noe så enkelt som å kjøre forbi eller befinne seg i nærområdet har gjort meg uvel. Ikke en iskald sommerbris, men snarere en isende, lammende, paralyserende vinterstorm.

Uvel allerede innen bilen sto parkert. Usikker på om beina vil bære, usikker på om impulsen er verdt det, usikker på angstens styrke. Men sint. Så jævlig forbanna, selv om det ikke synes på utsiden. Så jævlig kaotisk på innsiden. Koste hva det koste ville. Prisen som sto på spill i angstens hånlige veddemål virket latterlig stor og skulle betale, altfor mye til at jeg skulle klare å håndtere. HVA SÅ? Hvilken rolle spiller det? Kontrollere det kontrollerbare eller la det kontrollerbare påvirke det ukontrollerbare?

Tåkesyn og hamrende hjerte. Svirrer, surrer, trekker pusten. Inn, finne ett eller annet symbolsk, betale, ut – seire. Surrer, svirrer, konsentrert til tusen. Ett møte med noen holdt på å vippe meg rett over kanten. Biter meg selv på innsiden av leppa for å unngå å miste kontrollen på det konsentrerte raseriet, den lille kraften jeg har som driver meg framover. Kan ikke risikere å miste konsentrasjon eller kontroll i min misjon, det føles som om jeg går i oppløsning. Jeg nikker, smiler og mhm’er såvidt.

Finner noe, endrer kurs i retning katastrofeområde. Typisk nok, så jævlig typisk er det bare én kasse åpen, akkurat, nøyaktig akkurat der det ukontrollerbare tok kontroll sist. I tillegg er det kø. Innen det blir min tur er tunnelsynet på plass, så konsentrert på alt som foregår innvendig at jeg trykker feil pinkode og lurer på om gulvet er i ferd med å sluke meg levende. Mangler bare det siste tallet, treffer, trykker riktig – GODKJENT. Tvinger meg selv til å bli stående i de uutholdelige ekstra sekundene det tar å motta en kvittering. Som et slags trofé.

Kontroll på det kontrollerbare. Raseri styrt i riktig retning og anvendt på korrekt måte.

Noen som har peiling? Om angst.

Jeg sitter fast. Frustrert, finner ingen løsninger som virker oppnåelige, nedtrykt fordi jeg kommer til kort og ikke greier å komme på noe fornuftig selv. Derfor tenkte jeg at jeg skulle spørre dere, om noen har noe fornuftig å komme med, innspill, egne erfaringer, hva som helst.

Hvordan trosse angsten?

Jeg prøver. Feiler. Trykkes ned. Prøver på ny. Feiler. Angsten øker i omfang. Jeg blir sint, direkte forbanna fordi jeg nekter å la meg tøyles og begrenses av irrasjonelle tanker, feiler, prøver. Bruker opp tid, energi, tankekraft på angsten, akkompagnert av katastrofetankene. “Tenk om, hva hvis, om enn”. Forbanna, frustrert og ikke minst skuffa hver gang jeg opplever det jeg ser på som nederlag.

Hvor blir jeg redd?

I sosiale situasjoner. På kiosker, butikker, apotek, bensinstasjoner, kjøpesenter, flyplasser, på skolen. Der det finnes folk.

Hva er jeg redd for?

I all hovedsak epileptiske anfall. Eller at det skal skje noe med meg, som jeg ikke kan kontrollere. Jeg er ikke redd for å ikke få hjelp om ulykken skulle være ute, jeg er redd for at det skal skje, skammen det fører med seg (irrasjonelt da jeg ikke akkurat kan skru av og på noe fysisk), men følelsene i etterkant og redselen for at det skal skje igjen.

Den paniske delen av min angst, der redselen også tar tak fysisk, med uklart syn, svimmelhet, kvalme, munntørrhet – panikk, er NY for meg. Jeg har tidligere vært redd – men ikke så redd at jeg har måttet flykte fra ubehagelige situasjoner, slik panikken velger å gjøre når den får tak.

Så jeg lurer; hvordan trosser du angsten?

Jeg vil på skolen… Men jeg tør ikke.

Angstknusing.

I dag har jeg hatt min første time hos frk.FASTlege siden August.

I går kveld, dagen i seg selv var ikke spesielt god. Angsten som vokser ut av realistiske proporsjoner, strekker seg hinsides inn i andre dimensjoner, alt blir farlig, alt blir triggere, alt blir skummelt, alt var galt. Lyset i lampene ble for sterkt, TV kunne jeg ikke se på, det flimret for mye. Skjermen på dataen måtte dimmes helt, helt ned, orket ikke det sterkeste lyset. Lyden av musikken ble for høy, hver minste lille detalj ble kraftig forsterket av forstyrrede sanser. Det blir liksom for mye å ta innover seg, angsten paralyserer og hemmer, lammer, man blir nummen selv om man er alert.

Når jeg reiser meg opp slår angsten ned i magen som ett bombenedslag, blir skjelven ved tanken og følelsen. Likevel tenkte jeg så fint at jeg før eller siden var nødt til å bevege meg ut, ikke falle i isoleringsfella, ikke la meg styres og tøyles av tanker, selv om jeg også reagerer fysisk. Jeg dro på butikken. Prøvde i alle fall. Bare det å ta stegene til inngangen var skummelt. Selv om selvinstruksjonene surret og gikk ble det ubetydelig og druknet i angsthavet.
Det endte med at jeg gikk tomhendt ut derfra. Skuffelsen og nederlaget var stort, følelsen av hjelpesløshet og panikken over å ikke klare meg selv var stor, stygg, humørdrepende og overveldende.

Gruet meg masse til legetimen idag, så ikke for meg at jeg skulle greie å bli sittende på venterommet. Alle disse “tenk om” tankene som spinner, katastrofetankene. Kom opp med en slags nødløsning. Jeg ringte frk.fastlege på forhånd og ba henne ringe meg når hun var ferdig med pasientene sine, sånn at jeg kunne vente i bilen i et tryggere / roligere miljø.

Turen opp trappene til tredje etasje var tung. Kroppen blir så tung, protesterer. Bruker så mye energi på å presse meg selv, angsten blomstret, verden spinner. Kom heldigvis opp og fram.

Etter den timen var jeg så letta at ord ikke kan beskrive det. Jeg følte meg nesten svevende på veien ut igjen fordi børen hadde blitt løftet av skuldrene mine, i alle fall store deler av den. Det er psykisk. Angsten er psykisk, manipulerer meg og sansene mine til å lete etter symptomer på epilepsianfall. Tull, bullshit, tankeforstyrrelser. Jeg har jo egentlig visst det, men å høre det fra en pålitelig kilde, en lege som har peiling, en lege jeg tror på, som hører og ser meg – var akkurat det jeg trengte. Jeg trengte en forsikring, trengte at noen hjalp meg å sette streker, tegne opp strekene mellom fysisk og psykisk, angst og virkelighet, rimelighet og urimelighet.

Det hjelper. For meg er det hjelpsomt å kunne tømme hodet, tanker og tårer ut til hjelperne mine.  Rettledning og veiledning gjennom eget tankevirrvarr og tankekaos.

Fikk tilbake litt av troen på meg selv. Litt mer egenvilje, litt mer kognitiv refleksjon. Istedenfor å høre mine egne selvinstruksjoner høres jeg frk.fastleges instruksjoner. Hun sier akkurat det samme som mine egne instruksjoner, men det har mer tyngde å høre det når det kommer utenfra.

Så jeg tok steget. Valgte å teste ut dette nye motet, se om magien var der. Kvinnet meg opp til å dra på apoteket. Trengte flere nutridrinker. Ubehaget var tilstede, men langt fra sterkt nok til å skremme meg på dørterskelen. Første apotek hadde ikke riktig smak, deretter var det bare å sette kursen mot neste. 3-2 til MEG. Faen ta angsten. Det er mine tanker, jeg er nødt til å tro mer på meg selv og min egen evne til å tenke riktig. Eller snarere; tro på mine riktige tanker.

Bortsett fra det kan jeg legge til at jeg får super oppfølging og har ny time allerede nå på fredag. Kjenner at jeg gruer meg med tanke på at det blir veiedag og at det nå er noen uker siden sist. Tall er tall, ubetydelige men likevel skremmende.


Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv

Advertisements