Archive for the '6 FYSISK HELSE' Category

Insanity Laughs.

Jeg hadde sju, strålende flotte timer igår! Helt fantastisk. Håper Elin legger ut bilder sånn at jeg kan re-publisere.

Dessverre har det seg også slik at prisen å betale for å ikke følge tvangstankenes strenge lovverk var ganske stygg. Når kryss i bokser ikke blir mange nok eller tilstrekkelige på noen som helst måte, når linjene blir usymmetriske og skjemaer ufullstendige, når klokkeslett forskyves og rutiner må avvikes.

Natten har vært en uendelig kamp mellom fornuft og tvang, mellom hva som blir riktig og hva som blir galt, når alt kommer til alt balanserer jeg på en tynn line av kompenserende adferd. Det finnes den enkle løsningen; selvskading, som jeg skyer unna for alt i hele verden. Derfor ender jeg opp med å kompensere, den vanskelige løsninga og mest smertefulle straffen.

Det er så mye komplisert jeg har lyst til å forklare eller sette ord på, men jeg har ikke sovet på veldig, veldig lenge, og det kommer bare til å bli knot og tull og skulle formulere noe vettugt nå.

Akkurat nå sitter jeg i sofaen, sånn passelig i halvsvime, halvsjokkert og en god porsjon skremt. Jeg henger meg så opp i tvangen at jeg ikke får med meg hele bildet, greier ikke å se de større detaljene eller eventuelle konsekvenser i det hele tatt. Som om jeg utfører og kompenserer alt jeg bare makter med skylappene godt festet. De eneste to tingene jeg selv har sett er a.) blodprøvene mine er fine og b.) vektmessig ligger jeg stabilit- punktum.

Jeg har vært hos frk.fastlege idag. Og noe av det hun sa skremte meg vanvittig. Forhåpentligvis konstruktiv skremsel! I den form at jeg er mottakelig for redselen og kan bruke den til å dempe tvang. Konsekvenser som ikke en gang har streifet mine små grå ble plutselig veldig tydelige, og jeg måtte kjempe med meg selv for ikke å begynne å le, noe som ville vært en ganske upassende reaksjon på noe som er så alvorlig.

Jeg forlot kontoret hennes med to stykk blåresept, allergimedisin og forebyggende greier for å ikke stresse opp mitt stadig tilbakevennende magesår. Samt en hvit post-it lapp som forteller meg at jeg er nødt til å sove 7 timer i strekk hver natt, or else…

Insanity laughs; under pressure we’re cracking.

Advertisements

Face your fear.

Som en iskald bris en varm sommerdag. Som ett aldri så lite vindpust som minnet meg på at det fortsatt finnes kulde. Ett aldri så lite ubehag spredte seg ut fra solar plexus som en frysning gjennom kroppen. En liten bris akkompagnert av gjennomsiktig tåke som fikk bildene på netthinna til å flyte over i hverandre. Kantene, konturene og linjene ble myket opp og flytende. Gåsehud. Tre minutter.

Det var ikke før timer senere, når jeg kombinerte lesing av sms og vandring i korridorene at jeg nesten skvatt ut av soltåka og kjente at noe manglet. Bortover korridoren. Ikke på sprang ut nærmeste dør og traskende langs asfalten på utsiden. Bortover korridoren. På innsiden. Mens jeg selv var opptatt og ikke fulgte med hadde underbevisstheten min valgt sin vei, av gammel vane.

Brått spilte hverken gåing eller tekstmeldinger noe som helst rolle, jeg måtte nesten bare stoppe opp der, midt i korridoren mens en gjeng mennesker passerte, for å kjenne etter. Her står jeg, midt i korridoren, hvor er angsten? 

Jeg har aldri vært så sint på sykdom før, som jeg er på angsten. Greit at jeg ikke er tilfreds eller fornøyd med å være syk, men følelsene er ofte blandede. Spiseforstyrrelsen er blandet av elsk og hat, epilepsien er mer frustrasjon enn sinne – sinne hjelper vel ikke for noe som helst når det er snakk om det ukontrollerbare som ikke han kontrolleres, borderline er sort og hvitt, men angsten er sinne.

Jeg blir så jævlig forbanna når jeg oppdager angstens begrensninger og hvor hemmende det er. Jeg blir så utrolig sint og frustrert når jeg tar meg selv i å flyte utover i angstens ingenmannsland når jeg vet at jeg ikke har noe å frykte. HVA FAEN ER DU REDD FOR? Skjelvende, usikker. Kjenner etter. Angsten for epileptiske anfall. OG SÅ? Det er umulig å kontrollere det ukontrollerbare, men etter harde, velmente ord gjentatt av frk.fastlege de siste gangene jeg har sett henne; angsten kan du kontrollere.

Det bare slo meg, midt i korridoren, at jeg fikk en impuls. En sterk trang til å måtte gjøre noe, koste hva det koste ville. For enhver pris måtte jeg gjennomføre, hva faen finnes det å tape?

31 dager senere. 31 dager etter krampeanfallet på rimi. Jeg har ikke satt mine ben innenfor bygningen, bare synet, vissheten av å være i nærheten eller noe så enkelt som å kjøre forbi eller befinne seg i nærområdet har gjort meg uvel. Ikke en iskald sommerbris, men snarere en isende, lammende, paralyserende vinterstorm.

Uvel allerede innen bilen sto parkert. Usikker på om beina vil bære, usikker på om impulsen er verdt det, usikker på angstens styrke. Men sint. Så jævlig forbanna, selv om det ikke synes på utsiden. Så jævlig kaotisk på innsiden. Koste hva det koste ville. Prisen som sto på spill i angstens hånlige veddemål virket latterlig stor og skulle betale, altfor mye til at jeg skulle klare å håndtere. HVA SÅ? Hvilken rolle spiller det? Kontrollere det kontrollerbare eller la det kontrollerbare påvirke det ukontrollerbare?

Tåkesyn og hamrende hjerte. Svirrer, surrer, trekker pusten. Inn, finne ett eller annet symbolsk, betale, ut – seire. Surrer, svirrer, konsentrert til tusen. Ett møte med noen holdt på å vippe meg rett over kanten. Biter meg selv på innsiden av leppa for å unngå å miste kontrollen på det konsentrerte raseriet, den lille kraften jeg har som driver meg framover. Kan ikke risikere å miste konsentrasjon eller kontroll i min misjon, det føles som om jeg går i oppløsning. Jeg nikker, smiler og mhm’er såvidt.

Finner noe, endrer kurs i retning katastrofeområde. Typisk nok, så jævlig typisk er det bare én kasse åpen, akkurat, nøyaktig akkurat der det ukontrollerbare tok kontroll sist. I tillegg er det kø. Innen det blir min tur er tunnelsynet på plass, så konsentrert på alt som foregår innvendig at jeg trykker feil pinkode og lurer på om gulvet er i ferd med å sluke meg levende. Mangler bare det siste tallet, treffer, trykker riktig – GODKJENT. Tvinger meg selv til å bli stående i de uutholdelige ekstra sekundene det tar å motta en kvittering. Som et slags trofé.

Kontroll på det kontrollerbare. Raseri styrt i riktig retning og anvendt på korrekt måte.

Part 1 – success.

Det første av mine små mål gikk BRA. Kom meg opp trappa, ikke så svimmel som før. Selvinstruksjoner “du er ikke redd, du er ikke redd, du er ikke redd, du har ingenting å frykte, du er ikke redd”. Kom meg inn døra i tredje etasje uten galopperende hjerte. Surra meg innover i retning hvor jeg alltid setter, fant meg en ledig blå stol og satte meg ned. Kikket frenetisk på klokka. 1229. Time 1230. Jeg holdt ut. Til 1241. Det var tungt å sitte der. Prøvde å feste blikket på flisegulvet, men ble urolig av det. Fordi det er grå fliser, og blå fliser. Men det finnes ikke symmetri i det hele tatt, har ikke tall på hvor mange ganger jeg har prøvd å finne mønster i den sammensetningen, men det finnes ikke. Blå fliser klasket på plass der noen har følt for å plassere blå fliser. Når flisene fløt ut i hverandre måtte jeg bare lukke øynene, senke skuldrene og trekke pusten. Jeg er ikke redd.

Det gikk bra. Følte en viss mestring (endelig greier jeg å kjenne på det, i alle fall litt) når jeg kom ut derfra. Hadde ingen mål eller mening når jeg var ferdig med legen, så jeg ble gående og surre litt. Gatelangs i kjente trakter. Egentlig er det også eksponering, det å være alene og ute og surre på den måten har også gjort meg engstelig de siste dagene. Men ikke idag!

Legetimen i seg  selv… Tja. Vet ikke riktig. Har ett stort irritasjonsmoment. NOE er galt, men jeg aner ikke hva denne NOE er for noe. Må med andre ord passe på dette NOE, håper bare NOE gir seg og går over av seg selv. Bortsett fra det var det meste sånn høvelig i orden.

(tilfeldig bilde av morgengry etter en nattlig spasertur her om natten)

Nå står punkt to og punkt tre på lista. Apoteket stenger jo klokka åtte, men mamma skal være med. Gruer meg aller mest til butikkturen fordi jeg ikke er hundre prosent sikker på nøyaktig hva jeg skal kjøpe. Og surre rundt meg usikkerhet rundt mat – FAIL. Jeg har liksom… lyst til å spise NOE, kontra 100% nutridrink. Men det er så farlig å kjøpe mengder med mat. En pakke knekkebrød for eksempel; spiller ingen rolle om man har pålegg når ulykken først er ute. Eller havregrøt; umulig å kjøpe de store pakkene. Eller porsjonspakninger; det blir mengder det også, når man først er i gang.

Pluss at bulimisuget er like kvelende, påtrengende og overveldende som igår. Give me strength!

BORTSETT FRA DET SKAL JEG FAEN MEG PÅ SKOLEN IMORGEN. Face your fear. Er så sint på meg selv for at jeg ikke har kommet meg avgårde enda. Sint på meg selv? Ikke riktig. Sint på angstfaen som kan reise en lang tur til helvete og forbli der.

Og bortsett fra det (mange digresjoner), så var jeg halvveis i humør for å lage en video senere??? La meg bare knuse angstfaen ferdig for idag, så kanskje, om jeg flyr høyt nok på mestringsfølelsen.

Butikk og apotek neste. Jeg er IKKE redd. Nekter å være redd!

Noen som har peiling? Om angst.

Jeg sitter fast. Frustrert, finner ingen løsninger som virker oppnåelige, nedtrykt fordi jeg kommer til kort og ikke greier å komme på noe fornuftig selv. Derfor tenkte jeg at jeg skulle spørre dere, om noen har noe fornuftig å komme med, innspill, egne erfaringer, hva som helst.

Hvordan trosse angsten?

Jeg prøver. Feiler. Trykkes ned. Prøver på ny. Feiler. Angsten øker i omfang. Jeg blir sint, direkte forbanna fordi jeg nekter å la meg tøyles og begrenses av irrasjonelle tanker, feiler, prøver. Bruker opp tid, energi, tankekraft på angsten, akkompagnert av katastrofetankene. “Tenk om, hva hvis, om enn”. Forbanna, frustrert og ikke minst skuffa hver gang jeg opplever det jeg ser på som nederlag.

Hvor blir jeg redd?

I sosiale situasjoner. På kiosker, butikker, apotek, bensinstasjoner, kjøpesenter, flyplasser, på skolen. Der det finnes folk.

Hva er jeg redd for?

I all hovedsak epileptiske anfall. Eller at det skal skje noe med meg, som jeg ikke kan kontrollere. Jeg er ikke redd for å ikke få hjelp om ulykken skulle være ute, jeg er redd for at det skal skje, skammen det fører med seg (irrasjonelt da jeg ikke akkurat kan skru av og på noe fysisk), men følelsene i etterkant og redselen for at det skal skje igjen.

Den paniske delen av min angst, der redselen også tar tak fysisk, med uklart syn, svimmelhet, kvalme, munntørrhet – panikk, er NY for meg. Jeg har tidligere vært redd – men ikke så redd at jeg har måttet flykte fra ubehagelige situasjoner, slik panikken velger å gjøre når den får tak.

Så jeg lurer; hvordan trosser du angsten?

Jeg vil på skolen… Men jeg tør ikke.

Angstknusing.

I dag har jeg hatt min første time hos frk.FASTlege siden August.

I går kveld, dagen i seg selv var ikke spesielt god. Angsten som vokser ut av realistiske proporsjoner, strekker seg hinsides inn i andre dimensjoner, alt blir farlig, alt blir triggere, alt blir skummelt, alt var galt. Lyset i lampene ble for sterkt, TV kunne jeg ikke se på, det flimret for mye. Skjermen på dataen måtte dimmes helt, helt ned, orket ikke det sterkeste lyset. Lyden av musikken ble for høy, hver minste lille detalj ble kraftig forsterket av forstyrrede sanser. Det blir liksom for mye å ta innover seg, angsten paralyserer og hemmer, lammer, man blir nummen selv om man er alert.

Når jeg reiser meg opp slår angsten ned i magen som ett bombenedslag, blir skjelven ved tanken og følelsen. Likevel tenkte jeg så fint at jeg før eller siden var nødt til å bevege meg ut, ikke falle i isoleringsfella, ikke la meg styres og tøyles av tanker, selv om jeg også reagerer fysisk. Jeg dro på butikken. Prøvde i alle fall. Bare det å ta stegene til inngangen var skummelt. Selv om selvinstruksjonene surret og gikk ble det ubetydelig og druknet i angsthavet.
Det endte med at jeg gikk tomhendt ut derfra. Skuffelsen og nederlaget var stort, følelsen av hjelpesløshet og panikken over å ikke klare meg selv var stor, stygg, humørdrepende og overveldende.

Gruet meg masse til legetimen idag, så ikke for meg at jeg skulle greie å bli sittende på venterommet. Alle disse “tenk om” tankene som spinner, katastrofetankene. Kom opp med en slags nødløsning. Jeg ringte frk.fastlege på forhånd og ba henne ringe meg når hun var ferdig med pasientene sine, sånn at jeg kunne vente i bilen i et tryggere / roligere miljø.

Turen opp trappene til tredje etasje var tung. Kroppen blir så tung, protesterer. Bruker så mye energi på å presse meg selv, angsten blomstret, verden spinner. Kom heldigvis opp og fram.

Etter den timen var jeg så letta at ord ikke kan beskrive det. Jeg følte meg nesten svevende på veien ut igjen fordi børen hadde blitt løftet av skuldrene mine, i alle fall store deler av den. Det er psykisk. Angsten er psykisk, manipulerer meg og sansene mine til å lete etter symptomer på epilepsianfall. Tull, bullshit, tankeforstyrrelser. Jeg har jo egentlig visst det, men å høre det fra en pålitelig kilde, en lege som har peiling, en lege jeg tror på, som hører og ser meg – var akkurat det jeg trengte. Jeg trengte en forsikring, trengte at noen hjalp meg å sette streker, tegne opp strekene mellom fysisk og psykisk, angst og virkelighet, rimelighet og urimelighet.

Det hjelper. For meg er det hjelpsomt å kunne tømme hodet, tanker og tårer ut til hjelperne mine.  Rettledning og veiledning gjennom eget tankevirrvarr og tankekaos.

Fikk tilbake litt av troen på meg selv. Litt mer egenvilje, litt mer kognitiv refleksjon. Istedenfor å høre mine egne selvinstruksjoner høres jeg frk.fastleges instruksjoner. Hun sier akkurat det samme som mine egne instruksjoner, men det har mer tyngde å høre det når det kommer utenfra.

Så jeg tok steget. Valgte å teste ut dette nye motet, se om magien var der. Kvinnet meg opp til å dra på apoteket. Trengte flere nutridrinker. Ubehaget var tilstede, men langt fra sterkt nok til å skremme meg på dørterskelen. Første apotek hadde ikke riktig smak, deretter var det bare å sette kursen mot neste. 3-2 til MEG. Faen ta angsten. Det er mine tanker, jeg er nødt til å tro mer på meg selv og min egen evne til å tenke riktig. Eller snarere; tro på mine riktige tanker.

Bortsett fra det kan jeg legge til at jeg får super oppfølging og har ny time allerede nå på fredag. Kjenner at jeg gruer meg med tanke på at det blir veiedag og at det nå er noen uker siden sist. Tall er tall, ubetydelige men likevel skremmende.

Gardermoens uutholdelige angsthelvete.

Akkurat nå er jeg hjemme. Hjemme, i min egen leilighet, i kalde, elendige Harstad som ikke har temperaturer verdt å nevne eller skryte av og meget ustabilt vær. Tjohei. Savner Ida og Laila en hel masse allerede, så jævlig å skulle ta farvel på Gardermoen idag tidlig. Selve situasjonen i seg selv var jo ikke akkurat noe noen av oss hadde sett fram til, men i tillegg herjet angsten.

Føler at jeg har mye på hjertet og en god del bilder jeg ønsker å legge ut og dele med dere som leser, så kommer sikkert til å trykke ut noen innlegg utover dagen.

Stikkord kanskje?

  • Bilder!!
  • Frognerparken, møte med Karianne & Tonje
  • Sverigetur til Charlottenberg
  • Angstanfall / Anfallsangst
  • Dårligste legebehandlinga jeg har fått noensinne…
Dagen idag kan jeg skrive om her. Dagen rakk liksom aldri helt å hverken begynne eller ta slutt da hverken jeg, Ida eller Laila har vett til å legge oss i riktig tid. Tror klokka var nærmere 0300 innen vi hadde slukka lyset på soverommet. Laila på sofaen i stua og jeg og Ida i dobbelsenga hennes. Jeg for min del spratt opp av senga 0610, spratt og spratt… Slepte meg ut i dusjen er vel heller en mer nøyaktig beskrivelse. Hadde jo tatt kveldsmedisin rundt 0200 og hadde selvfølgelig ikke rukket å sove av meg døsigheten de fører med seg. Føltes som om jeg hadde hvert eneste sandkorn i hele jævla Sahara i øynene, greide ikke å åpne øynene der jeg sto.
Omsider ferdig og påkledd med sminke klæsja i fjeset var det bare å gå igang med å pirke liv i Ida og Laila. Det vil si; jeg veltet Ida ut av senga (ikke riktig så bokstavelig) og krøllet meg sammen for å lukke øynene jeg såvidt hadde åpnet for sminkeprosessens del, sånn for at de skulle få hvile bittelitt til.
Innen 0655 var jeg klar i gangen med sko, jakke, koffert og veske. Deretter traska  vi ut i Idas sjarmerende lille polo som har tatt oss med på alskens gleder de siste dagene. Bilturen foregikk for det meste i stillhet tror jeg – jeg er usikker på om jeg sov eller ikke, åpnet i alle fall ikke øynene før jeg så tårnet på Gardermoen.
Pang; her slå stresset inn. Surrer på telefonen med å finne fram i mailene mine for å finne referansenummer slik at jeg kunne sjekke inn. Surra mot noen som kunne hjelpe meg, men bråsnudde og fant den der “gjørdetselv” automaten. Kjenner det knyter seg i magen. Angsten har ikke behandlet meg pent de siste dagene, og å befinne seg på en flyplass med noe som virker som millioner av mennesker på alle kanter med kofferter og pikkpakk, manglende høflighet og spisse albuer – vel. For meg er det langt fra drømmesituasjonen.
Angsten ligger i magen. Som sug, sånn som du får i karuseller når det kiler i magen, bortsett fra at dette ikke kiler, det stresser og gjør vondt, knyter og vrenger seg. Begynner umiddelbart å svimle og styre verre, kjenner jeg har mest lyst til å løpe rett tilbake til Lillestrøm og redde meg selv fra situasjonen. Nuvel, jeg hadde allerede forutsett at dette kom til å bli en satans enorm utfordring med tanke på hvordan angsten har utartet deg de siste dagene (kommer sikkert mer skriverier om det iløpet av dagen), og var på sett og vis forberedt med beroligende og solbrillene godt plassert i trynet.
Vi surra oss i retning sikkerhetskontrollen, og akkurat her trodde jeg at gulvet var i ferd med å sluke meg levende. Null balanse, svimler og sjangler, ser på køa, ser menneskene. Angsten er enorm for situasjoner der mennesker står linet opp på rekke og rad, alle er utålmodige og venter trippende på å bli ferdig med hele prosessen. Innen jeg får øye på det lille skiltet som estimerer at det kommer til å ta hele 3 minutter å komme gjennom på den andre siden er det nesten så det svartner for meg. Kjenner tårene presser på, er så faens redd at jeg ikke riktig vet hvilket ben jeg skal stå på.
“HERREGUD, det må da finnes noen som kan hjelpe meg??” utbryter jeg, og det fører til at vi leter oss fram til ett sted hvor man kan få assistanse om man har problemer. Jeg er skarpt konsentrert og så skjerpet som overhodet mulig. Vet ikke riktig hvordan jeg skal formulere meg annet enn at jeg ikke har sjangs i helvete til å stå i kø og svimle mens det prikker foran øynene mine og det kjennes som om hjertet er i ferd med å sprenge brystkassen min i det som nå er estimert til 4 minutter. Får jeg epilepsianfall i den køa kommer jeg hvertfall ikke til å komme meg i retning hjemover!
Vel. Henvender meg til mannen som sitter i luka, ikke noe snikksnakk. “Kan noen følge meg gjennom sikkerhetskontrollen? Jeg har panikkangst og epilepsi, greier det ikke alene”. Selvfølgelig var det mulig å få til det, takk gud og høyere makter for det! Deretter kom avskjeden med Ida og Laila, måtte grine noen tårer der og da, både for avskjeden og for at jeg i det øyeblikket sto på terskelen til det lille helvetet jeg nå skulle spasere meg gjennom.
Innen han mannen som skulle følge meg gjennom så at jeg hadde begynt å gå i oppløsning skjønte han vel at det var greiest å få det unnagjort så fort som overhodet mulig og snek oss da rett fram forbi hele køa. Tror ikke det tok mer enn tretti sekunder å få tilbake veske og jakke, ingen piping eller stopping, ingen flere angsttriggere, heldigvis.
Synes i etterkant at det er ganske flaut. Måtte ha assistanse gjennom sikkerhetskontrollen liksom? Hvilket valg hadde jeg egentlig? Stupe i gulvet foran millioner av mennesker? HELL NO. Denne hjelpsomme mannen holdt meg også med selskap mens jeg måtte innom kiosken for å kjøpe noe å drikke, skulle tro jeg hadde spist Sahara også, mens jeg først hadde stappet sand inn i øynene liksom. Synes nesten at kiosken var enda verre enn sikkerhetskontrollen fordi det ikke akkurat var mulig å snike i noe kø der. Det gikk i alle fall ok, ikke greit eller bra, men tålelig, jeg takket for meg og satte meg ned i ventehallen utenfor gate 26.
Angsten veltet fortsatt rundt i magen min i bølger. Jeg får liksom ilinger nedover ryggraden, fra nakken og hele veien ned. Da blir jeg redd. Det verste er når det begynner å prikke i hodet. Alltid på høyre side. Har øynene lukket og musikk i ørene, blir nervøs og stressa av å høre tusen millioner mennesker myldre rundt på alle kanter. Kvalmen velter seg også, prøver å sette noen ord på papir for å avlede meg selv, isolere meg fra situasjonen, trekke meg inn i meg selv og sluse ut alt jeg definerer som kaos. Kvalmen ble for sterk, det eneste jeg kunne gjøre var å trekke hetta på jakken godt over hodet og lukke øynene, konsentrere meg selv om å puste. Får liksom ikke nok luft, ellers blir det slik at jeg får for mye luft og bare svimler. Veksler mellom kvelende og superstressa. Følger tydeligvis ikke med på gaten i det hele tatt, for innen jeg åpner øynene og kikker mot gaten står det så fint på skiltet “gate closing”. Stressbombe, spretter jo opp i litt for hurtig tempo og kjenner knærne som truer med å svikte under meg mens jeg svimler mot gaten. Bråstanser når jeg innser at det fortsatt er kø og blir stående der, midt på gulvet som en eller annen malplassert alien og svimler mens det prikker i hodet og iler nedover ryggraden og pusten går ujevnt. Hjertet dunker så heftig at det nesten forundrer meg at det ikke synes at hele meg pulserer.
Omsider, etter mye om og men, minker køa såpass at jeg tør å stille meg i den, registrere billetten og komme ut på den andre siden. På vei nedover gatekorridoren står jo hele gjengen av passasjerer i lang, lang kø. Kjenner gulvet er på vei rett opp i fleisen på meg mens jeg sleper meg inn i nærmeste hjørne i det lille rommet før korridoren begynner. Blir stående der og klamre meg fast i ett gelender. Verden spinner i sirkler og det eneste, det eneste jeg kan gjøre, det absolutt eneste jeg kan gjøre er å forsøke å kontrollere hvordan jeg puster, finnes ikke noe annet. Finnes ingen kjappere løsninger, finnes ingen mer smertefrie metoder, finnes absolutt nullniksnada annet jeg kan gjøre for å holde meg selv bevisst i den virkelige verden.
Omsider etter noe som føles som år og dag begynner køa inn i flyet og minke, nølende tar jeg noen steg nedover korridoren men passer på å holde en avstand på omtrentlig ti-femten meter fram til køens ende. Vil for alt i verden ikke trykkes sammen av andre mennesker, eller at noen skal dulte borti meg og vippe meg ut av pusterytmen eller den dype konsentrasjonen jeg har fordypet meg i. Selvinstruksjoner. “Trekk pusten, akkurat dit, ja, bra, pust ut igjen, sakte, repeter. Hold deg fast nå.” Har festet blikket på ett punkt på gulvet, tør ikke å løfte blikket eller ta inn for mye av omverdenen i synsfeltet, da begynner det bare å gå alvorlig rundt for meg.
Etter år og dag innser jeg at vi ligger bak tidsskjema og hele pakka, køa blir omsider borte, vaklende tar jeg to steg inn i flyet som aller siste passasjer. Kjenner den kvalmende varmen og lukten av reisesvette mennesker som bare er gira på å bli ferdig med hele turen de også. Det står ei flyvertinne der og halloer til alle som passerer, jeg stopper opp foran henne, prøver å mote meg selv til å løfte blikket fra gulvet. Det er tungt å snakke, men jeg vet at ordene må ut – bare som en liten trygghet. En liten fotnote, en aldri så liten PS. “Hvis det skjer noe, så har jeg enten epilepsi eller panikkangst, men det GÅR HELT SIKKERT BRA ALTSÅ!”, overbevisende som bare faen, høy i hatten er jeg også der jeg står – not. “Ja, men det går helt fint vet du, vi har erfaring med sånt, så vi skal holde ett ekstra øye med”. Takk gud (igjen, selv om jeg ikke er spesielt troende), deretter var det bare å mote seg opp til å vandre nedover hele jævla flyet, helt bak til rad 27. Trangt, mennesker, dårlig luft, svimling, dytt og dulting, mer kø, irriterer meg over at det står én mann og blokkerer hele jævla midtgangen. Meg mot målet, rad tjuesju, og der står du og surrer med ett eller annet i kofferten din? Hallo? Attpåtil hørte han heller ikke etter når jeg pep at jeg måtte forbiiiii, hadde slettes ikke tid til å stå der og lure på om jeg bare skulle kaste opp på han eller stupe i gulvet. Teppegulv ja, fin landing om ikke annet?
Fy pokker satan. Endelig ned i det jævla setet, hetta på, solbriller ned, iPod på, øyne igjen, PUST FOR FAEN. Det hele går i sirup, jeg har lukket meg inn i meg selv fordi jeg ikke har sjangs  havet til å ta innover meg omgivelsene og KAOSET. Prøver å distrahere tankene mine til noe annet enn “tenk om jeg får anfall nå for faen”, til å tenke på ting som er fine eller gode. Sender noen tanker til Laila og Ida, tenker litt på lillebror eller det som har vært fint i ferien. Dessverre er dette ganske nytteløst når hodet mitt er innstilt på negativitet, jeg ender på sett og vis bare opp med å finne skår i gleden.
Omsider, omsider, omsider begynner sikkerhetsinformasjonen. “Om en nødsituasjon skulle oppstå vil ei luke i panelet ovenfor åpne seg og oksygenmasker vil falle ned. Trekk hardt til deg masken, plasser den over nese og munn. Ta først på din egen maske før du hjelper andre”. Jeg tenkte: “gud jeg skulle hatt en sånn…”
JÆDDÆ. Blir det bedre nåååå, så. Joda, omsider begynner flyet med det som så fint heter taxi, ruller bortover asfalten i den retninga jeg ser for meg at rullebanen er. Joda. Plutselig skjærer kapteinens stemme gjennom sangene på iPoden min, innser at jeg ikke riktig har fått med meg at jeg skulle ha skrudd den av for en stund siden.

You see Alison`s now got a new favourite taking her higher
And I`m just a kid trying to work my way outta here

So what`s it to you now?
You`re going down
synger minor majority i bakgrunnen av kapteinens stemme som annonserer at vi står i KØ (fyfaenmåtteallekøeriheleverdenbrenneihelvete) for å kunne ta av! “Jaja” tenker jeg “det tar vel ikke så lang tid”, deretter følger kapteinen opp med: “det står NI fly foran oss, vi er nummer TI i rekka. Vi tar av med intervaller på to minutter, vi regner med å være i lufta om tjue minutter”.

Kjenner at min innvendige berg og dalbanetur er i ferd med å kaste meg av lasset, kjenner kroppen som spenner seg i vill panikk. Dørene, lukket og låst “crosscheck and report back” liksom, dobbelsjekka, lukket og forseglet. Fyfaen, ingen steder i hele verden å flykte til. Uutholdelig.

Jeg må ha falt av lasset ett eller annet sted, druknet i meg selv, for litt senere sitter jeg der, med kaffekoppen i hånda og svimling i synsfeltet. Etter åååååår og dag og forferdelige mengder med turbulens på vei ned mot Evenes, Harstad/Narvik lufthavn greide jeg omsider å balansere meg nedover trappa, gelé i knærne, livende redd for å snuble og møte asfalten på mest mulig brutal måte.

Biter tennene sammen mens jeg forsøker å gå målrettet mot inngangen. Selvfølgelig kommer det ei hensynsløs heks og skumper borti meg, går rett i glassvinduet i korridoren og lurer på om jeg bare skal resignere der, sige sammen og grine. “Nå må du for faen ta deg sammen, det passer ikke med angstanfall eller epilepsianfall, det passer seg bare ikke her. Nå er du snart i mål, du mangler bare kofferten og Geir (mammas kjæreste, eneste som hadde mulighet til å hente / redde meg fra det jeg ser for meg hadde blitt en helvetes busstur.)”

Ute av korridoren sto det avsindig mange mennesker som trippet av frustrasjon fordi deres fly, det flyet jeg kom med, var forsinket. Over høyttaleranlegget annonserer noen at de har gjort en stor tabbe og prestert å selge flere billetter enn de har seter på flyet (herregud, går det an?), og jeg setter kursen for slusa som skal føre meg ut til ankomsthallen og bagasjebåndet. Kommer meg helskinnet gjennom slusa og ut i det store folkemylderet, speider hjelpeløst etter Geir som jeg ikke får øye på, deretter etter en stol å sige sammen på, men alle er naturligvis opptatt.

Deretter var det raka veien hjem med en liten digresjon  hos mamma og Geir for å plukke opp en hvinende, hylende glad Zahra, deretter, låse opp døra, inn med veske, koffert og hundebur, deretter på med varmeovner, og rett i seng, fremdeles med bølgende, pulserende angst som dundret i hele kroppen.

Inni mitt hode.

Det har tatt meg nesten ei uke å skulle bestemme meg for om jeg skulle formulere dette innlegget eller ikke. På den ene siden er det skummelt å skulle skrive det og publisere det, la andre ta del i noe jeg selv opplever som både grusomt og traumatisk. På den andre siden kan det jo hende at det finnes noen der ute som leser og lurer på hvordan det egentlig føles, eller min opplevelse av det hele.

Hvordan føles det å ha et epilepsianfall? Hvordan opplever jeg det, fra inni mitt hode? Det første jeg assosierer ordet “epilepsianfall” med, er “fangenskap”. Fordi man er fastlåst, fordi man sitter fast, fordi man ikke har kontroll eller greier å bryte ut av det.

Det er tirsdag. Jeg har ikke kastet opp siden lørdagskveld og jeg kjenner at jeg er mektig rastløs. Jeg vet ikke hva jeg vil, men jeg er så lei, det pulserer i kroppen, jeg vil og må ut, gjøre noe. Jeg ender opp med å ringe til bestemor for å høre om hun ikke vil ha besøk, noe hun selvsagt vil. Flaks for meg var mamma i nærheten og kunne kjøre meg bort. Vi stopper på Rimi, jeg handler melk til bestemor, og deretter drar jeg hjem til henne.

Det er tidlig ettermiddag, klokka er ikke mer enn femten. Jeg lager middag til bestemor og kjenner jeg blir glad når jeg ser antydninger til matlyst, vondt i meg fordi hun har blitt så tynn, eller gått ned så mye i vekt altfor fort etter fallet hun hadde i Januar hvor hun bristet ett par ryggvirvler. Jeg spiser litt selv og, men det går ikke så bra. Hvilket vil si; bulimiske tendenser. Jeg har kontroll i kaoset, og det er på langt nær ille. Jeg har vært borti tusen ganger verre før, det er egentlig såvidt nok til å få meg til å trekke på skuldrene, med andre ord ikke noe særlig å bry seg om.

Jeg skulle vært tilbake på avdelinga klokken 2000, men treg som jeg alltid er står jeg vel ikke i gangen og kler på meg skoene før nærmere 1955. Jeg snakker i telefonen med Elin, men jeg vet at hun er nødt til å legge på klokken 2000. Jeg sier hade til bestemor, klemmer og lukker døra bak meg. Trasker ut i smelteværet som har tatt en pause og etterlater byen i ett isøde med skarpe kontraster og deprimerende farger av grå, skitten snø og brune antydninger der hvor gresset en dag kommer til å gro. Elins snakketid utløper, men jeg har ikke riktig rukket å legge på før det ringer noen andre.

Så jeg vandrer langs gatene i retning sykehuset mens jeg snakker i telefonen. Jeg er svimmel, men det plager meg ikke. Man blir liksom herdet, tenker at man er vandt med det, at det ikke er så farlig eller noe som helst. Det bare “er sånn det er”, ikke noe å bry seg om. Innen jeg begynner å nærme meg Rimi igjen, svimler jeg mer og mer. Så mye at jeg innser at kroppen har behov for sukker. Husker at jeg måtte bli enig med meg selv angående hva jeg skulle gjøre fordi det er uaktuelt å spise eller beholde noe som får blodsukkeret til å stige kjapt. Jeg ble enig med meg selv om at jeg kunne kjøpe og drikke vanlig cola med sukker, og deretter kaste opp når jeg kom til sykehuset – sånn at jeg i det minste kunne legge meg ned om jeg hadde tenkt til å svimle videre. Under denne tankekverningsprosessen snakker jeg fortsatt i telefonen men jeg har stoppet opp på parkeringsplassen mens jeg vurderer mine muligheter. Det slår meg at det kanskje ser rart ut, sett utenfra, at jeg bare står der, rett opp og ned i det grå havet med lakkerte biler som kontrast. Røde, grønne, sølvgrå.

Jeg sleper beina med meg inn på Rimi, plukker med meg cola, surrer mot køa. Pulsen er høy og verden spinner fortere enn tidligere. Jeg snakker fortsatt i telefonen og irriterer meg grenseløst av ett menneske som står noen hakk foran meg som driver og betaler med mynter. Jeg kjenner at jeg har det travelt, at jeg helst burde helle i meg sukker med én eneste gang, men det går jo ikke fortere av den grunn.

COLA. Den detaljen er noe av det som gjør mest vondt i ettertid. Cola liksom?

Omsider er det min tur, cola blir slått inn i kassa, prisen blir nevnt. Husker det ikke, snakker i telefonen, betaler med en hundrelapp. Rekker akkurat å strekke armen fram før det hele braker løs. Eller burde jeg skrive, kramper løs?

Jeg spinner 270 grader rundt min egen akse før jeg går i gulvet – hodet først. Jeg husker at jeg hørte smellet, og deretter var alt pakket inn i bomull. Men jeg husker likevel detaljene, selv om jeg var fanget inni eget hode, inni egen kropp. Jeg hører “herregud” i kaoset, og noen som sier “jeg skulle tatt henne før, jeg så jo…” ett eller annet jeg ikke oppfattet. Noen andre “har hun epilepsi? Har hun symbolet?”, jeg hører “ring en ambulanse, ring 113”.

Inni meg er jeg bare frustrert. Det frustrerer meg at jeg fortsatt greier å tenke tanker, selv om de sorte hullene glir inn og ut av bevisstheten. I realiteten er jeg borte. Jeg ligger på gulvet, jeg rister ukontrollerbart. Jeg har ikke vondt, ikke i hodet en gang, men jeg merker at jeg rister. Jeg reagerer ikke når noen forsøker å ta kontakt, og rundt meg er det mørkt. Fordi noen har lagt seg beskyttende rundt eller over hodet mitt sånn at jeg slipper å skade meg mer. Jeg er usikker på om ordet “herregud” er noe jeg selv tenker, eller noe jeg oppfatter i situasjonen utenfor kroppen min.

Alt er kramper. Fingre, tær, resten av kroppen, alt rister. Hodet rister. Jeg har null peiling på tidsbegrep, men jeg kjenner en mektig frustrasjon over min manglende evne til å kontrollere egen kropp, slappe av eller få det til å gå over. Det er ikke jeg som bestemmer, og min indre panikk bidrar vel ikke akkurat i positiv retning.

Men så går det over. Lettelsen når kroppen plutselig går fra helspenn til ingenting. “Nå gikk det over, herregud det gikk over” er det noen som sier. Jeg aner ikke hvem. “Er du der?” er det noen som spør, en kvinnelig stemme. Noen stryker meg på kinnet, det er lysere nå, selv om jeg ikke greier å åpne øynene eller bevege meg. Omsider begynner jeg å mumle “det går bra, det gikk bra, det går bra”.

Jeg setter meg opp, kroppen svimler, jeg vibrerer fortsatt. Foran øynene mine ser jeg rett i kassa som sto motsatt av den kassa jeg i utgangspunktet nettopp betalte i. Inntrykkene blir for mange til at jeg greier å følge med. Jeg svimler, kroppen dirrer igjen, jeg kjenner at jeg er redd for at krampene skal ta meg en gang til, og akkurat her begynner jeg å tenke på kjøreforbudet. “Dette skjer ikke, dette skjer ikke nå igjen, ikke på butikken, dette er ikke virkelig, dette skjer ikke”. Men det gjør det. Det skjer, det er virkelig, her sitter jeg og kjenner skammen skylle over meg. Skammer meg for det ukontrollerbare, skammer meg for situasjonen og andres reaksjoner. Skammer meg fordi epilepsien har valgt å bruke Rimis flisegulv som hovedscene og valgt meg til å spille hovedrollen.

Det dukker opp tre stykk ambulansepersonell. To stykk damer og en stykk mann. Spørsmålene hagler. Hva heter jeg, om jeg har epilepsi, om jeg har diabetes, om det har skjedd før, om jeg har vondt noen steder, bladida, får ikke med meg alt og rekker ikke å svare noe annet enn Karianne, ja, nei, ja, nei. Epilepsi, ikke diabetes, skjedd før, ikke vondt. Enda.

Jeg har drukket ett halvt glass vann og fullstendig glemt at man egentlig ikke skal helle i seg hverken mat eller drikke rett etter anfall da dette visstnok kan være livsfarlig om musklene i svelg og hals fortsatt er lammet. Men det gikk fint likevel. Noen, ei ambulansedame har strukket ut armen min, advarer meg om stikket som kommer, veneflonen som plasseres på høyre hånd. Noen har også prestert å tre en oksygenslange på plass i ansiktet mitt, og der sitter jeg. Jeg lurer på om skammen synes på utsiden?

Noen spør om det går bra, jeg aner ikke om han er kunde, men jeg svarer at det går fint. Årets løgn. Strålende. Her sitter jeg, på flisegulvet, alt er kaos, og jeg sier at det går fint.

Så skal jeg liksom ut i ambulansen, helst opp på båra først. De har lyst til å løfte meg, men jeg vil aller helst reise meg opp og gå selv, selv om jeg med en gang har sagt det, lurer på om beina vil bære meg fordi jeg fortsatt dirrer. Jeg har mumlet takk til damen som passet på at jeg ikke skadet meg mer, hundre ganger, men jeg aner ikke riktig når det var.
Opp på båra er definitivt det flaueste. Rimi har naturligvis stengt katastrofekassa og åpnet ei ny ei, kømenneskene er dermed dirigert bort fra katastrofeområdet og jeg er på sett og vis skjermet der jeg befinner meg med ei kasse foran og ei bak. Men å skulle reise seg opp blir liksom skrekkelig synlig.

Jeg føler meg som ett freakshow.

Hodet mitt har stilt seg inn på kjøreforbudet og marerittet, fortsatt i fornektelse. “Dette skjer ikke, dette er ikke meg”. Omsider har noen støttet meg opp på ei jævla båre som triller meg ut av Rimi. Det er mennesker rundt omkring og jeg må lukke øynene og bite meg selv i leppa for å ikke begynne å grine. “Drittunge. Dette kan du selv kontrollere, nå gråter du ikke”. Jeg har lyst til å reise meg opp, rive ut både oksygen og venefloner, legge på sprang og løpe langt, langt vekk. Jeg har lyst til å late som om jeg heter noe annet enn Karianne og bare forsvinne fordi jeg ikke orker å forholde meg til konsekvensene jeg vet vil komme som lyn fra klar himmel.

Turen til sykehuset går ufattelig langsomt. Som om de har kjørt en omvei rundt hele byen og ikke bare bortover St.Olavsgate. Jeg hører “blodtrykk 110 over 75, puls 100, stabil metning. Blodsukker 2.7”, deretter “kan du drikke litt brus?”. Noen på butikken har selvsagt prestert å gi meg både vekslepenger, cola og mobiltelefonen min tilbake. Den har jeg naturligvis kastet veggimellom. Med ett får jeg plutselig enda mer dårlig samvittighet over det faktum at jeg snakket i telefonen, jeg lurer på om mennesket i den andre enden fikk forbindelsen brutt, eller kunne sitte i den andre enden og høre hva som foregikk rundt meg.
Jeg nekter imidlertid å drikke brus fordi jeg ser og vet at mulighetene mine kommer til å være nullniksnada for å kvitte meg med det i etterkant. Noen mumler “glukose”, deretter hagler det spørsmål om mat. “Har du spist idag?”, jeg svarer at jeg ikke husker. Jeg har ikke lyst til å snakke om mat, inntak, uttak, spiseforstyrrelser eller oppkast. Jeg har ikke lyst til å ligge der, hjelpeløs i en gul bil som stadig nærmer seg sykehuset.

Jeg vil gråte, men jeg lover meg selv at jeg ikke skal det.

Omsider framme. Trilles ut. Inn på akutten. Jeg har vært der før, assosierer rommet med overdoser, pumping og grønne ambulansepledd. Jeg forflytter meg selv over i egen sykehusseng. Mennesker svermer rundt, jeg vet ikke riktig, kjenner at jeg ikke orker å ta alt inn over meg. Oksygenslangen blir jeg omsider kvitt, noen snakker om at det skal komme en lege.

Det gjør det. En mann, utenlandsk opprinnelse med aksent, jeg tipper at han kommer fra Afrika etter fargen å bedømme. Han har problemer med å forstå hva jeg mumler på min dialekt, samtidig snakker han til meg som om jeg er seks år. “Du har en stor potet i hodet” sier han, og jeg føler meg liten og ynkelig. Det kommer en turnuslege, jeg husker ikke om hun sa noe viktig. Får i alle fall beskjed om at de venter på vakthavende lege fra medisinsk avdeling.

Jeg er rastløs og stressa, vil bort fra situasjonen. Imidlertid har jeg funnet fram telefonen, husker at jeg skulle “ringe bestemor når jeg var trygt tilbake på sykehuset…………” og at jeg er for sent tilbake til psyk og kanskje burde ringe og si hvor jeg er. Jeg ringer til psyk først, spør hvem kontakten min er. Dro til bestemor før aftenvaktene kom på jobb, så jeg vet ikke hvem jeg har å forholde meg til der oppe heller. Ei dame, B, tar telefonen, og jeg spør hvem kontakten min er. Hun sier hun ikke vet og ikke har tid til å sjekke, og hvorfor jeg lurer på det. Jeg sier at det haster, at jeg har en beskjed. Hun lurer på hvor jeg er, jeg sier jeg er på akutten, rekker ikke å si mer før hun nærmest tordner “HVA HAR DU GJORT?!!!”. Kjemper mot tårene fordi jeg atter en gang kjenner den kvelende skyldfølelsen, rekker å få med meg a B sier at M er min kontakt før jeg bryter forbindelsen – de vet i alle fall hvor jeg er.

Deretter kommer vakthavende lege fra medisinsk. Jeg glipper grepet på tårene over å se ett kjent fjes, selv om jeg tidligere kun har sett han som mannen fordypet i felleskatalogen mens han undret seg over hvilke medikamenter han skulle skrive ut til meg. Med andre ord kjenner jeg han fra tiden han jobbet på psyk.

På psyk trenger man ikke å ta i pasientene på samme måte som resten av sykehuset, og når han stryker meg på armen og viser menneskelig omsorg, når det blir tydelig for meg at mannen faktisk bryr seg på en oppriktig menneskelig måte, jeg gråter. “Det er min feil” sier jeg, og han forsikrer meg så godt han kan om at dette er en fysisk sykdom jeg ikke kan regulere ved å trykke på knapper. Jeg spør om kjøreforbudet, og han beklager seg veldig over at det er slik det er. Jeg gisper luft og forsøker å kontrollere meg selv når jeg for en gangs skyld burde være i stand til å kunne det. Jeg spør om det er tolv måneder, han nikker på en bedrøvelig, medfølende måte, og atter en gang begynner jeg å si at det går bra. “Det går greit”, liksom. En tapper mine som motstrider hvert minste lille fiber i kroppen.

Deretter foretar mannen, Dr.J, en nevrologisk undersøkelse jeg på sett og vis består med glans. Jeg har med andre ord ikke en hjerneskade, i alle fall ikke en åpenbar en. Deretter forteller han at jeg har et “hematom” i hodet, og jeg føler meg med ett noen hakk bedre fordi han snakker til meg som ett voksent menneske, kontra poteten afrikaneren snakket om. “Lettere hodeskader” sier hun turnuslegen.

Dr.J er selvsagt klar over min historie både med selvskading, mat og emosjonelt ustabil. Han bestiller en CT, sånn at han kan sjekke hodet mitt innvendig før det er trygt å slippe meg opp til psyk igjen. Afrikamannen ville legge meg inn på medisinsk, men Dr.J synes det er helt greit at jeg får dra til psyk når jeg allerede er innskrevet som pasient der.

Jeg er takknemlig for at Dr.J tar seg tid til å gjøre alt med en gang, at jeg slipper å vente i sju år på CT og å slippe ut av situasjonen i seg selv. Jeg får til og med lov til å gå selv, opp en etasje og gjennom korridorene til røntgenavdelinga. Jeg forbinder røntgenavdelinga med sondeslangen ingen kunne forstå seg på og epilepsi.

Hjernen min ser visst greit nok ut den, ingen kraniebrudd, deretter følger dr.J meg opp nok en etasje og bortover korridorene som fører til psyk. M møter oss der, og deretter er det liksom “over”, selv om jeg fortsatt ikke kan begripe fakta og nekter meg selv å innrømme at det er slik det er og var.

“Jaja, pytt pytt, sånn er livet. Fortsatt 51 uker og 1 dag til kjøreforbudet utløper…”

Valg og Planer.

Jeg har valg. Jeg kan velge. Enkelte ting kan man ikke gjøre noe med. Jeg har hatt noen tøffe dager hvor jeg ikke helt har skjønt logikken i dette med epilepsien. At jeg er nødt til å lære meg å leve med det, og ikke la være å leve fordi det er sånn. Akkurat dette synes jeg er spesielt vanskelig fordi jeg har dette usunne forholdet til kontroll. Se på spiseforstyrrelsen. For meg handler det mye om kontroll og mestring. Epilepsien er den rake motsetningen. Null kontroll, selv om jeg trodde jeg kanskje hadde det.

Jeg ble skrevet ut idag. Jeg har stresset og stresset og stresset. Alle disse “tenk om, tenk om, tenk om” tankene som kverner og kverner og kverner til alle døgnets tider. Det bygger seg opp og opp og opp, tårner seg over hodet på meg, og ett eller annet sted, så får jeg sånne… klare øyeblikk? Det slo meg i alle fall plutselig at det er mulig å velge.

Leve med det. Jeg kan selvsagt isolere meg og la angsten regjere, men hvordan skal jeg da finne lyspunkter?

Og akkurat de neste ukene er fulle av nettopp lyspunkter. Jeg har gleda meg i noen uker nå og jeg kjente veldig på at angsten truet med å rive alt av glede vekk. Angsten ønsket å melde avbud, det går jeg ikke med på.

På onsdag reiser jeg til Bodø med mamma for å delta på multifamiliegruppe på torsdag og fredag. Pappa kommer selvsagt også. På torsdag har jeg og Elin bestilt time for å ta tatovering! Jeg har designet dem ferdig nå (to stykker…) og gleder meg til å forevige dem. Vet ikke hvor mye jeg skal røpe? Vi har samme tema, men slettes ikke identisk. Jeg har to stykker med min egen twist, og hun skal ha en med sin twist.
Jeg har også planer om å ta en kopp kaffe med Heidi Gabrielle! Blir kos, har ikke sett henne siden mai i fjor!

På fredag flyr jeg og pappa til Bergen! Da får jeg endelig treffe stemoren min og lillebror Dani(el) igjen! Skal være der ei hel uke, feire påske og så videre. Har også planer om å treffe flere mennesker jeg ikke har sett på lenge.

Fredagen etter det igjen drar jeg til Ida Aurora, og da kommer jammen meg Laila også! Gleder meg sykt til det! Hadde det knall når jeg var hos Ida i romjula og vi har vel stort sett de samme momentene på programmet, inklusiv Laila selvfølgelig!

På tide å gi opp eller? Eller?

Eller kanskje ikke. Bare, eventuelt, kanskje definitivt ikke.

 

Eksponering, liksom.

Idag når jeg sto opp tenkte jeg at det kanskje var viktig å komme seg utenfor døra, ut til den virkelige vanlige verden igjen. Eksponere meg selv for alt som har blitt voldsomt superskummelt iløpet av de siste dagene etter dette med anfallet.

Resultatet er frustrerende. Jeg vet ikke hva jeg forventer, men jeg vet at jeg er ei ekstremt utålmodig sjel, og logikken i hvordan det kan ta to minutter å knekke noe, også tar det ubestemt lang tid før det blir bra igjen – frustrerer meg. Om dette hadde vært et beinbrudd, så hadde man i alle fall fått tidsanslag. “Gipsen må sitte på i 6-8 uker”.

Men ingen kan fortelle meg hvor lenge angsten skal henge ved meg. Det eneste som sto i hodet på meg idag var at jeg ikke måtte la den få grobunn, måtte ikke la angsten feste seg. Så jeg dro med meg kontakten min på butikken. Det var ubehagelig og flashbackene plaget meg. Fysisk; så som så. Er så usikker på om det er faktiske symptomer eller om det er angsten som får meg til å føle som jeg gjør.

Det gikk med andre ord tålelig første gang. Jeg vet ikke riktig om jeg vil gå så langt som å si at det gikk bra. Men andre gang derimot… Utålmodig sjel -” alt skal bli bra nå – helst igår…”

Jeg skal bare ha sigaretter. Butikken er en bitteliten Joker rett i nærheten av sykehuset. Det kan ikke være stort mer enn hundre meter å gå fra utgangen av sykehuset til inngangen på Joker. Så der står jeg, må ha sigaretter. Jeg er så usikker på hvordan jeg skal skildre angsten, det blir vel individuelt i forhold til hva man synes er ekkelt eller ubehagelig. Men mark. Som kravler. Over hele kroppen, inni kroppen. Jeg svimler, det går rundt inni hodet på meg. Jeg har problemer med å formulere hva det er jeg egentlig vil ha hos mannen i kassa, og når han spurte meg om legitimasjon kjente jeg musklene stramme seg på samme ubehagelige måte som rett før jeg får anfall. Jeg svaier selv om jeg egentlig står ganske stødig. Men det er ikke godt nok – alt er så varmt. Lufta er så varm, jeg har en følelse av at jeg smelter samtidig som jeg ikke får puste.

Jeg vet ikke hva som er verst. Oksygenmangel, svimlende hode, redselen for å treffe bakken med ett brak, flashbacks, kriblinga i musklene eller, eller, eller. Det blir for mye, for fort.

Og det sitter i! Det sitter i så jævlig lenge! Den der svimlende følelsen og kriblinga i musklene, det tok nærmere to timer før det begynte å gi seg! I TO TIMER svimla jeg gjennom korridorene så nært veggen som mulig.

Jeg – utålmodigheten selv – rekker ikke riktig å se de små tingene før jeg kikker i retrospekt. Akkurat nå kan jeg teknisk sett skrive at jeg er flink som faktisk TURTE å gå på butikken, ikke bare én, men TO ganger, men….  Skuffelsen er for stor til å se det som en seier at jeg prøvde. Det føles så fattig. Kanskje urealistisk å forvente at det ikke skal sette sine spor – men…
Det jeg ser derimot er mer angst i vente. “Jeg skal aldri mer handle igjen”. Men det er ikke bare butikken som plutselig ble skummel og faretruende, det er også offentlige steder, hvor det er mennesker generelt. Det er ikke like skummelt hvis jeg ikke er alene, men… Så mange ting å forklare! Jeg er ikke redd for å være alene på rommet eller for meg selv, jeg er ikke redd for å få anfall når jeg er helt alene. Det jeg er redd for er å få anfall når jeg er alene blant andre. Om jeg hadde vært sammen med noen og fått anfall blant andre, hadde det vært mindre skummelt fordi jeg ikke hadde vært ensomalene.

Jeg er så stressa! Skolestress, flystress, reisestress, stressstress, multifamiliestress, feriestress, lillebrorstress.

P U S T.

Eksponering, liksom.

Idag når jeg sto opp tenkte jeg at det kanskje var viktig å komme seg utenfor døra, ut til den virkelige vanlige verden igjen. Eksponere meg selv for alt som har blitt voldsomt superskummelt iløpet av de siste dagene etter dette med anfallet.

Resultatet er frustrerende. Jeg vet ikke hva jeg forventer, men jeg vet at jeg er ei ekstremt utålmodig sjel, og logikken i hvordan det kan ta to minutter å knekke noe, også tar det ubestemt lang tid før det blir bra igjen – frustrerer meg. Om dette hadde vært et beinbrudd, så hadde man i alle fall fått tidsanslag. “Gipsen må sitte på i 6-8 uker”.

Men ingen kan fortelle meg hvor lenge angsten skal henge ved meg. Det eneste som sto i hodet på meg idag var at jeg ikke måtte la den få grobunn, måtte ikke la angsten feste seg. Så jeg dro med meg kontakten min på butikken. Det var ubehagelig og flashbackene plaget meg. Fysisk; så som så. Er så usikker på om det er faktiske symptomer eller om det er angsten som får meg til å føle som jeg gjør.

Det gikk med andre ord tålelig første gang. Jeg vet ikke riktig om jeg vil gå så langt som å si at det gikk bra. Men andre gang derimot… Utålmodig sjel -” alt skal bli bra nå – helst igår…”

Jeg skal bare ha sigaretter. Butikken er en bitteliten Joker rett i nærheten av sykehuset. Det kan ikke være stort mer enn hundre meter å gå fra utgangen av sykehuset til inngangen på Joker. Så der står jeg, må ha sigaretter. Jeg er så usikker på hvordan jeg skal skildre angsten, det blir vel individuelt i forhold til hva man synes er ekkelt eller ubehagelig. Men mark. Som kravler. Over hele kroppen, inni kroppen. Jeg svimler, det går rundt inni hodet på meg. Jeg har problemer med å formulere hva det er jeg egentlig vil ha hos mannen i kassa, og når han spurte meg om legitimasjon kjente jeg musklene stramme seg på samme ubehagelige måte som rett før jeg får anfall. Jeg svaier selv om jeg egentlig står ganske stødig. Men det er ikke godt nok – alt er så varmt. Lufta er så varm, jeg har en følelse av at jeg smelter samtidig som jeg ikke får puste.

Jeg vet ikke hva som er verst. Oksygenmangel, svimlende hode, redselen for å treffe bakken med ett brak, flashbacks, kriblinga i musklene eller, eller, eller. Det blir for mye, for fort.

Og det sitter i! Det sitter i så jævlig lenge! Den der svimlende følelsen og kriblinga i musklene, det tok nærmere to timer før det begynte å gi seg! I TO TIMER svimla jeg gjennom korridorene så nært veggen som mulig.

Jeg – utålmodigheten selv – rekker ikke riktig å se de små tingene før jeg kikker i retrospekt. Akkurat nå kan jeg teknisk sett skrive at jeg er flink som faktisk TURTE å gå på butikken, ikke bare én, men TO ganger, men….  Skuffelsen er for stor til å se det som en seier at jeg prøvde. Det føles så fattig. Kanskje urealistisk å forvente at det ikke skal sette sine spor – men…
Det jeg ser derimot er mer angst i vente. “Jeg skal aldri mer handle igjen”. Men det er ikke bare butikken som plutselig ble skummel og faretruende, det er også offentlige steder, hvor det er mennesker generelt. Det er ikke like skummelt hvis jeg ikke er alene, men… Så mange ting å forklare! Jeg er ikke redd for å være alene på rommet eller for meg selv, jeg er ikke redd for å få anfall når jeg er helt alene. Det jeg er redd for er å få anfall når jeg er alene blant andre. Om jeg hadde vært sammen med noen og fått anfall blant andre, hadde det vært mindre skummelt fordi jeg ikke hadde vært ensomalene.

Jeg er så stressa! Skolestress, flystress, reisestress, stressstress, multifamiliestress, feriestress, lillebrorstress.

P U S T.


Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv

Advertisements