Archive for the '6 FYSISK HELSE' Category

Diagnosis Unknown

Fredag 12. Januar 2018.

Det slår meg, i det jeg kjører hjem fra årets første psykologtime 2018 – bloggen. Jeg må hjem, jeg må skrive, nå. Alle disse ordene, alle disse setningene, alle disse følelsene, de må ut. Nå. Jeg må betro meg til det som reddet meg i alle de årene det føltes som om jeg druknet. Nå. Igjen.

Jeg kan ikke huske sist dette behovet traff meg så hardt, men jeg vet det nå, i den lyseblå elbilen jeg kjører på vei hjem fra psykologen. Om du har fulgt meg på Instagram innimellom de svært sjeldne oppdateringene jeg har på bloggen, så vet du kanskje at jeg brukte godt over ett år på å ha angst for å kjøre bil og at jeg i sommer fløy til Trondheim (FUCK agorafobi) og kjøpte ei litta (med dobbel t ja, grammatisk korrekt, nei) elbil og kjørte den hjem til Bergen.

It’s in the blackened bones
Of bridges I have burned

Den samme sangen på repeat.

So don’t apologize
I’m losing what I don’t deserve

Så kommer tårene. Det spiller ingen rolle hvilken diagnose de ender på til slutt, når alt kommer til alt er jeg kronisk syk, resten av livet, det kommer til å følge meg til den dagen jeg dør. 

———————————————————————————————————————————————————————

Og før jeg svirrer videre uten at du som leser henger med på lasset, så vil jeg forklare at jeg er fysisk syk. Jeg refererer ikke til en ny psykiatrisk diagnose, det er ikke det dette innlegget handler om. 

“Komorbiditet er en fin bil”, sa en venninne av meg en gang. Jeg visste ikke hva komorbiditet betyr, men ifølge wikipedia:

Komorbiditet eller samsykelighet er nærværet av en eller flere sykdommer foruten en primær sykdom. Komorbide vansker kan oppstå uavhengig av hverandre, eller de kan oppstå som primærvansker med medfølgende sekundærvansker.

Tirsdag 22. August 2017: 

Uvitende om hva som venter, dukker jeg opp på Haukeland Sykehus etter beskrivelsene i innkallingen jeg fikk i posten kun uker tidligere. Jeg har helt ærlig ikke gjort meg opp noen tanker om hva som venter, kanskje det vanlige? Det vanlige består enten av at jeg forklarer hvor jeg har vondt, får en resept og drar – eller kanskje jeg må ta av genseren og legen undersøker det litt nærmere før jeg får resept og drar.

Jeg møter en mannlig lege som snakker litt lavt med et snev av aksent som stiller en haug med spørsmål, lytter på hjerte, lunger, sjekker styrke og bevegelighet i armer, fingre og koordinasjon før han sier vi skal ta en ultralyd. Ok? Jeg aner ikke hva dette innebærer, men følger etter han inn i et rom som kan deles i fire seksjoner ved hjelp av gardiner med en liten passasje mellom. Nede i venstre hjørne trekker han gardinene foran og ber meg sette meg på en stol på langsiden av en undersøkelsesbenk. Han setter seg på motsatt side, slik at benken blir som et bord mellom oss og han ber meg om å legge armene på benken og forklarer at han skal ta ultralyd av fingerleddene mine, fingrene, knokene, håndleddene, albuene, knærne, tærne og anklene. Han kommer ikke lenger enn til håndleddene før de røde prikkene som signaliserer avvik, begynner å dukke opp på skjermen. Jeg gjør som jeg får beskjed om og bøyer armene i henhold til instruksjonene jeg får.

“Jeg tror du har vært syk hele ditt liv”, sier han. “I alle fall siden du var barn”.

“Ja, er du overrasket?” spør han. 

“Jeg tror du har og har hatt det veldig vondt”, sier han. 

“Har du aldri sagt noe før?”

For det har seg nemlig sånn at jeg alltid har fått beskjed om at det ikke er noe. Fått beskjed om at det går over. Fått beskjed om at jeg har en spiseforstyrrelse, at jeg er undervektig, at jeg mishandler min egen kropp, at det ikke er rart at kroppen reagerer med smerte, at det ikke er rart at det gjør vondt å gå, leve, bo i en kropp som mangler adekvat mengde fett og muskler til å fungere.

JA, for komorbiditet er en jævla fin bil og går det egentlig an å ha en fysisk lidelse som ikke forklares på noen annen måte enn enten 1) det er en konsekvens av din psykiske lidelse eller 2) dette sier du fordi du ønsker a) oppmerksomhet og/eller b) sterke medisiner – når man har en eller annen psykisk lidelse på papiret?

“Jo” sier jeg og trekker på skuldrene. “Jeg har sagt det før, men det har aldri blitt tatt tak i eller utredet skikkelig, så til slutt sluttet jeg vel å si det, det hjalp jo ikke likevel. Jeg tror jeg ble sett på som veldig oppmerksomhetssyk”, sier jeg. 

“Du må ha hatt det veldig vondt, i veldig mange år”, sier han igjen. “Jeg synes synd i deg”. 

“Kan jeg stikke deg idag? Tåler du sånt?” spør han. Jeg vet ikke hva det vil si, men værsågod, hva fader har jeg å tape. Han stikker en lang kanyle inn i venstre albu mens han følger med på nålas lokasjon inni armen min, på ultralydmonitoren. Jeg kjenner det prikker i nakken når han vrir nåla rundt inni der. Han trekker ut betennelsesvæske fra leddet før han injiserer kortison, for å se om det kan hjelpe.

Han skriver ut en resept på medisiner han vil at jeg skal ta og sier at vi prøver. Om det ikke funker har han en lang liste med andre medikamenter vi kan prøve. Han forklarer at en uheldig bivirkning av medisinen er forverret psykisk helse og at jeg i så tilfelle må slutte å ta dem, for medisinene skal ikke gå på bekostning av min psykiske helse.

———————————————————————————————————————————————————————

Deretter ramler innkallingene ned i postkassen, én etter én. Time til røntgen av så mange kroppsdeler at jeg ikke orker å ramse det opp engang. Time til bentetthetsmåling. Time til MR av kjeve. Time til kjevekirurgisk poliklinikk hvor de også gjennomfører Beighton Score, jeg scorer 9/10 hvor jeg mangler det siste poenget grunnet smerter i leddet og derfor ikke kan bøye det langt nok. Det betyr kort forklart at jeg har hypermobile ledd, noe jeg har visst i en årrekke allerede.

For hver time hos revmatologen får jeg flere injeksjoner med kortison mens han forsker videre på symptomene mine i håp om at han skal kunne sette en konkret diagnose.

Medisinen jeg har fått forskrevet får meg etterhvert til å undres over meningen med livet hver eneste dag og jeg innser til slutt at jeg har blitt ko-ko og må slutte å ta den etter i underkant av to måneder. Den hjalp ikke uansett og brevet om bittelitt dårlige leververdier dumper ned i postkassa.

Kjeven er ødelagt. Disken i leddet fungerer ikke. Brusken er utslitt. Må ha bittskinne resten av livet. Beskjed om å vente på ny innkalling for oppfølging etter å ha brukt bittskinne først. “Operasjon”. Bare ordet gir meg lyst til å spy. Nei takk. Alt annet, helst.

Nå skal jeg ikke stikke under en stol at ekstrem bulimi over mange år med et kaloriinntak på mellom 10.000-40.000 kalorier daglig, ikke har gjort sitt for å destruere kjeven det også. “Oi, då måste du ha ätit hela dagen” sa kjevekirurgen når jeg fortalte om bulimien.

Jeg er verdens tregeste til å spise. På den tiden det tar kjæresten min å spise tre-fire brødskiver, har jeg spist én. Om jeg spiser med andre, er jeg alltid ferdig sist. Er det så rart da, når hver eneste tygg gjør vondt. “Kan du ikke spise litt fortere?” spurte de på ungdomspsykiatrisk avdeling i 2007-2009. “Et vanlig måltid varer i 30 minutter og mellommåltider varer i 15”.

MEN DET ER JO BARE SÅNN DET ER. DET ER SÅNN LIVET MITT ER. LITT VONDT HER, LITT VONDT DER, DET GÅR NOK OVER. 

———————————————————————————————————————————————————————

Torsdag 11. Januar 2018. 

Årets første time hos revmatologen. Framskyndet fra 20. Februar da han ønsker å diskutere annen medisinering, igjen. Han ringte i Desember for å snakke mer om kjeven og medisiner. Jeg er så skeptisk, jeg vil jo ikke ha. Jeg vil være frisk? Fysisk om ikke annet? Jeg har jo lagt på meg femogtjue jævla kilo, hva mer må til?! Så dukker brevet opp i posten, brevet som nevner to ulike medisiner. Salazopyrin. Methotrexate. Cellegift. Det snører seg i halsen og jeg kjenner egentlig bare at det går rundt under topplokket.

Han spør om jeg var vurdert det. Jeg spør om han har en diagnose. “Jeg tror det er x” sier han, men han er ikke sikker. Jeg uttrykker at jeg er skeptisk til å prøve medisiner, særlig cellegift, om det viser seg at diagnosen ikke skulle stemme. Han forklarer at uansett om det er x, æ, ø eller å, så er behandlingen ganske lik. “Kanskje salazopyrin” sier jeg. “Ikke cellegift.”

Deretter bærer det inn på ultralydrommet, det som deles inn i fire med gardiner. Nærmest til venstre. Fingrene først. Håndleddene. Han peker, forklarer skygger, tar bilder og viser forskjell. Hevelse. Betennelse. Væske.

Konklusjonen denne gang er betennelse i høyre håndledd. Betennelse i en sene tilknyttet høyre håndledd. Betennelse i venstre albuledd. Betennelse i slimposen i venstre skulder. Og kanskje noe i venstre kne hvis han var veldig kritisk.

“Det er så mye, jeg har ikke tid til å stikke deg idag, kan du komme neste uke sånn at jeg kan stikke (tapping/kortison/nåler), kan du vurdere medisiner? Jeg får så vondt av deg. Jeg skal se om jeg greier å sette en diagnose til da, jeg må diskutere det med flere leger først.”

———————————————————————————————————————————————————————

Fredag 12. Januar 2018.

Årets første psykologtime.

“Hvordan har du det?” Jeg trekker på skuldrene. “Greit nok” sier jeg. “Det er bedre enn helt forferdelig”, sier hun. “Joda”, sier jeg, “men jeg mener egentlig at det ikke går så bra, but I’m trying to keep a positive attitude.”

Jeg går i gang med en evighetsforklaring om hva som foregår i kroppen, utredningen på Haukeland, alle undersøkelsene, betennelsene, de midlertidige konklusjonene, medisinene, alternativene, det som er fakta. Dette vet jeg, dette vil jeg vite.

“Hva føler du om det”? spør hun. “Ikke så mye egentlig. Det er kanskje litt som en gryte hvor man har tilsatt ulike følelser, så har det bare ikke kokt enda.”

“Hvilke følelser da?” 

Svik. Sorg. Vantro. Bitterhet.

Surprise, Motherfucker. (Ref. Dexter ses 2, Doakes) 

Hvor var alle som skulle trodd meg for alle de årene siden?

Hvorfor snudde voksne ryggen til et lite BARN?

Hvor var alle som kunne sørget for at jeg slapp å håndtere smerte daglig i år etter år?

Hvor var alle som kunne sørget for at jeg fikk oppfølging for mer enn et halvt LIV siden?

HVORFOR HØRTE INGEN ETTER.

Hvorfor var det alltid psykisk? 

HVORFOR VAR DET ALLTID PSYKISK,FOR HELVETE

Hvorfor ble det aldri utredet lenger enn å henge dette på knaggen for spiseforstyrrelser og undervekt?

Ved tre ulike anledninger gjennom årene som har gått, så har de faktisk tatt blodprøver og sjekket for X, som revmatologen nevner. Alle prøvene har vært negative. Jeg har selvsagt fortalt revmatologen dette og han bare ristet på hodet, for en blodprøve kan ha ufattelig lite å si i enkelte tilfeller.

I MITT TILFELLE.

———————————————————————————————————————————————————————

“Ta deg sammen.”

“Slutt å syt”. 

“Prøv litt hardere”

“Spis litt mer”

“Legg på deg litt du, da slipper du smerter”

“Hvorfor sover du så mye?”

“Ikke sov på dagen. Pin deg til å være våken, koste hva det koste vil”

“Du må bevege deg litt mer, så blir du ikke så stiv”

“Du får ikke mer oppmerksomhet, selv om du sier du har det vondt”

“Det er ikke noe vi kan gjøre, maten må du spise selv”

“Det har ingen hensikt at du går på den eller den medisinen.” 

“Folk blir avhengig av smertestillende medisiner”. 

Hadde de sagt alt dette, helsevesenet, om det var dokumentert at jeg har en fysisk sykdom?

I THINK FUCKING NOT.

Og det er kanskje det som gjør aller mest vondt. Vondere enn å leve med kronisk smerte. Ydmykelsen av å bli mistrodd, ydmykelsen av å bli mistenkeliggjort, ydmykelsen av å ikke bli trodd. Ydmykelsen av rygger som snur seg, følelsen av å være så bitte, bitte liten og uendelig verdiløs og lite viktig. Resignasjonen når jeg skjønner det igjen og igjen, at jeg er alene. At det bare er inni hodet mitt alt sammen.

Og tenk da…. Tenk om jeg kunne levd i en kropp med om så bare LITT mindre betennelse i alle de årene som har gått. Tenk hvordan jeg kanskje kunne hatt det psykisk da? Tenk om livet mitt kanskje kunne vært annerledes nå? 

Det får jeg aldri vite.

Men jeg vet at jeg aldri vil få en frisk kropp igjen. Jeg vet at det alltid kommer til å være noe. Om diagnosen blir y, x, æ, ø eller å, så følger det meg i grava om jeg vil det eller ei. Er jeg ikke psykisk dårlig, vil det fysiske alltid forfølge meg. 

Jeg vet det, men jeg vet ikke om jeg forstår det. Jeg kan fakta, men jeg vet ikke om jeg er villig til å innse eller akseptere at det sånn det er. At det faktisk er slik livet mitt egentlig har vært og kommer til å forbli.

———————————————————————————————————————————————————————

Til slutt brister demningen over alt jeg forsøker å holde igjen og tårene triller i den lyseblå elbilen. I Bergen er det lav sol fra skyfri himmel og alt er frossent. Bilen rister i takt med bassen av sangen som fortsatt går på repeat i fredagsrushet.

I’m swimming in the smoke
Of bridges I have burned
So don’t apologize
I’m losing what I don’t deserve.

Advertisements

Melkeproteinintoleranse.

Dette er muligens det lengste innlegget jeg noen gang har skrevet, men definitivt en personlig sensasjon, pluss noe jeg virkelig ønsker å sette fokus på, pågrunn av uvitenhet. Det er overraskende få mennesker som vet om dette og jeg vet ikke, men kanskje kan dette innlegget hjelpe nettopp deg.

Jeg har planlagt å skrive dette innlegget i godt og vel et halvt år. Det begynner å bli en stund. Jeg har kladdet innlegget på engelsk opptil flere ganger, men til slutt har jeg bestemt meg for at jeg helst vil skrive det på norsk likevel. Både fordi det er komplisert å forklare, men også fordi det kan bli vanskelig å forstå for enkelte som leser, pluss at en god del av kildene mine er norske.

Etter å ha lest overskriften lurer du kanskje på hva jeg snakker om? Jeg har i alle fall ikke møtt noen som har sagt “melkeproteinintoleranse, ja”, alle har sagt “laktoseintoleranse? Hæ?” og la meg bare oppklare det med én gang: laktoseintoleranse og melkeproteinintoleranse er absolutt ikke det samme. Laktoseintoleranse vil si at kroppen har problemer med å bryte ned melkesukker, mens melkeproteinintoleranse handler om problemer med å bryte ned proteinene i melkeprodukter, eksempelvis er “kasein” og “whey” navn på melkeproteiner.
Jeg vil også understreke at melkeallergi og melkeproteinintoleranse heller ikke er det samme.

Om du går på google kommer du til å ha vanskeligheter med å nøste opp i hva jeg ønsker å formidle i dette innlegget, derfor vil du finne kildene mine lett tilgjengelige på bunnen.

Jeg har egentlig ikke ord for å beskrive hvilken lettelse det har vært å finne ut at jeg ikke tåler melkeproteiner. For å forsøke å forklare det må jeg skrive ned historien min, erfaringene mine med dette og jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne fordi det har endret livet mitt til det bedre på mange flere måter enn bare én.

Historien begynner en dag i slutten av Mai eller begynnelsen av Juni 2013. En kommentar fra min stemor som er så enkel som “kanskje ikke du heller tåler melkeproteiner?”, siden vi nettopp hadde fått påvist at lillebror ikke tåler melkeproteiner. Jeg hadde jo fått forklart grovt hva det gikk ut på. Opioider, peptider, opphopning i blodet, en rekke symptomer – mye forsto jeg ikke. Egentlig trakk jeg på skuldrene. Hva skulle jeg si og hvordan kunne jeg vite?

Det finnes flere måter å finne ut om man tåler melkeproteiner eller ikke. En av dem er en urinprøve, en annen er en såkalt “elimineringsdiett”. En elimineringsdiett går ut på at du eliminerer det du tror du ikke tåler fra kostholdet ditt over en periode for å se om du merker endring. Deretter gjeninnfører du det du har eliminert for å se om du merker endring da også.

Det var nettopp det jeg gjorde. Jeg hadde jo ikke noe å tape på å eliminere melkeprodukter fra kostholdet mitt over en periode for å se hvordan det eventuelt påvirket meg. La meg bare si at det er en million ganger enklere sagt enn gjort. De færreste av oss er klar over hvor mange produkter som har tilsatt melk, og når det er snakk om melkeproteinintoleranse går det ikke an å velge laktosereduserte produkter. Alt må bort.

Jeg trenger ikke å påpeke at jeg har en spiseforstyrrelse, men det jeg ønsker å påpeke er at jeg, som omtrent alle andre som sliter med en spiseforstyrrelse, gjerne har en liste over såkalt “safe food“. Det begrepet betyr noe så enkelt som at man har matvarer og typer mat man føler seg mer komfortabel med enn annen mat. Trygg og utrygg mat. Mat som utløser mindre psykisk ubehag enn mat som utløser mer psykisk ubehag, eksempelvis dårlig samvittighet, økt selvhat, panikk eller andre negative følelser og reaksjoner.
HUSK: safe food varierer fra person til person. Mat jeg er komfortabel med å spise kan utløse panikk hos andre og vice versa.

Min liste over Safe Food bestod nesten bare av produkter som inneholdt melk. Øverst på lista sto næringsdrikkene mine, som jeg tidligere har skrevet innlegg opp og ned om, etterfulgt av youghurt, cottage cheese, ost, brunost og her kommer poenget; plutselig hadde jeg omtrent ingen matvarer som jeg følte meg komfortabel med å spise, annet enn frukt, grønnsaker og rene proteinkilder. Det har vært det verste. Å skulle spise utrygg mat. Å skulle føle seg rundt i blinde og utsette meg selv for enormt psykisk ubehag og en rekke negative emosjoner utløst av å spise utrygg mat. Mat jeg ikke stolte på. Mat jeg ikke “visste hva gjorde med kroppen min”.

Folk flest vet heller ikke hvor vanskelig det er å lese innholdsfortegnelsen på produkter i butikken heller, når det du leter etter er kamuflert som andre ord. Eksempelvis, whey, melkefett, kasein, krem, fløte, smør, melkepulver, skummetmelkpulver, kondensert melk, for flere eksempler se kilder nederst i innlegget. [1]
Jeg har gått på smell etter smell fordi jeg i uvitenhetens navn, eller delvis i blinde om du vil, ikke har vært klar over alle disse skjulte begrepene og ordene. Melkepulver er kanskje det som irriterer meg mest, når jeg finner et produkt og tenker “dette går sikkert bra, dette inneholder helt sikkert ikke melk” også viser det seg at de har tilsatt melkepulver. Eksempler på  irritasjonsmomentet; enkelte typer potetgull, flere typer godteri, enkelte typer brød, enkelte typer knekkebrød, pesto.

Jeg har ikke ord for hvor komplisert det har vært å eliminere melk 100% fra kostholdet. Plutselig er soyaprodukter min beste venn, mens alt jeg likte best plutselig blir utilgjengelig. Det blir ikke bare kostholdsendring, det blir livsstilsendring fordi det angår hele min funksjon som menneske, langt mer enn bare “hva jeg spiser”. 

 

Jeg kjenner at dette innlegget er komplisert å skrive med tanke på at jeg skal skrive mine erfaringer pluss fakta, fordi dere som leser trenger å forstå fakta for og kunne forstå historien min. Jeg tar historien først, deretter fakta. 

Som sagt, min stemors kommentar førte til at jeg bestemte meg for å sjekke ut elimineringsdietten og jeg husker ikke helt hvor lang tid det tok før jeg innså at dette gjelder meg. At jeg faktisk ikke tåler melkeproteiner. Jeg husker at det var en sommerdag, jeg hadde stått opp litt vel sent, skulle ut på ett eller annet, hadde det en smule travelt, helte i meg en næringsdrikk mens jeg gikk ned trappa fordi jeg skulle ut med hundene. Næringsdrikker er ufattelig enkelt, særlig når man har dårlig tid, derfor valgte jeg det akkurat den dagen.

Jeg gikk ut døra, rundt huset til hagen, sto der og ventet på at Nick og Zahra skulle gjøre det de trengte å gjøre og plutselig ble jeg rammet av svimmelheten. Den svimmelheten jeg i to år hadde kalt ANGST, fordi det var det alle i helsevesenet hadde sagt. “Det er angst, Karianne, det er bare agorafobien, dette er psykisk.” Mens jeg sto på trappa slo det meg, at det kanskje var melkeprodukter som utløste denne type svimmelhet og ubehag.

Det var teorien jeg hadde og eksperimentet mitt kunne jo ikke stoppe der, dette var begynnelsen. Det foregikk sånn at jeg levde melkefritt og innimellom, eksempelvis når jeg drakk en næringsdrikk eller fikk i meg andre melkeprodukter – registrerte hvilken effekt det hadde på meg. Svimmelheten jeg har kalt “angst” slo meg hver eneste gang jeg fikk i meg melk. 

Herregud for en SENSASJON.
Det snudde plutselig opp ned på ALT.
Herregud, jeg har virkelig ikke ord for det.

Det vil da si at når jeg kuttet ut melkeprodukter og slapp å forholde meg til svimmelheten jeg hadde kalt for angst, når svimmelheten ikke lenger var en pest og en plage i hverdagen ble jeg MYE, MYE friere i forhold til agorafobien. For svimmelheten var ikke angst, det var ikke symptomer på at jeg ikke taklet en viss situasjon – det var kroppen min som sa fra om at den ikke tålte deg jeg livnærte meg på. 

Grunnen til at jeg alltid merket dette best når jeg var ute og gjorde noe har med spiseforstyrrelsen å gjøre. Før jeg går ut pleier jeg alltid å spise/få i meg noe for å være sikker på at blodsukkeret er stabilt, fordi det er en trigger som utløser angst om blodsukkeret er lavt. Som regel har jeg drukket en næringsdrikk før jeg gikk ut og like etterpå, enten i bilen eller etter å ha kommet et lite stykke hjemmefra rammer svimmelheten – ergo tolket jeg det som angst, angst for at jeg hadde forlatt hjemme, angst for at jeg skulle ut i den “store, skumle verden” og gjøre noe.

Jeg merket jo selvfølgelig svimmelheten om jeg kun var hjemme og fikk i meg melkeprodukter, men da tolket jeg det som “angst for noe annet enn agorafobien” eller bare “intense bekymringstanker”. 

Det var som å bli kvitt en enormt tung byrde som gjorde livet mitt og ikke minst kampen mot agorafobien – vanvittig mye vanskeligere. Svimmelheten hadde vært en enorm trigger for meg og plutselig var den borte. Jeg slet med ubehaget agorafobien utløser, altså bekymringene, men jeg hadde ikke de fysiske symptomene som tidligere har utløst panikkanfall – nettopp fordi svimmelheten har vært fysisk.

Jeg har også vært bitter for ett par ting. For det første dette med å eliminere alle melkeproduktene og dette med Safe Food som jeg skrev noen avsnitt lenger opp.
For det andre har jeg vært bitter for at ingen har kommet på dette før. Altså innenfor helsevesenet, hvorfor har ingen noensinne spurt seg selv om kanskje symptomene mine var utløst av noe fysisk istedenfor psykisk? Hvorfor ble alt hengt på den knaggen, “hun er psykisk syk, derfor er dette psykisk”? Ingen har noensinne nevnt et ord om “kanskje det er noe du ikke tåler”, det har alltid vært “svimmelheten er angst, dette må du lære deg å takle“. 

La meg bare si det med én gang; psykologtimer og terapi kurerer ikke fysisk svimmelhet. Jeg har snakket i timevis med teamet mitt om denne svimmelheten, vel – fint å få snakket om det, men hjalp det i praksis? Eh, nei. To år med terapi, absolutt NULL framgang med agorafobien. Like jævla redd for å gå ut, like jævla vanskelig som før.

Når jeg var på Østmarka ved Post 4 i April og Mai for behandling for min panikklidelse, agorafobi – spiste jeg fortsatt melkeprodukter og svimmelheten var tilstede. Jeg lærte at svimmelheten ikke er farlig og at jeg trygt kan gå ut døra og drive med angsteksponering på tross av svimmelhet, men why bother når jeg kan eliminere svimmelheten totalt?
Hvis jeg bruker hodepine som metafor, sett at du får en intens hodepine hver gang du får i deg melkeprodukter. Du vet med deg selv at hodepine ikke er farlig, men du kjenner jo at det er både irriterende og ubehagelig. Ville du da fortsatt å utsette deg selv for ubehagelig hodepine og fortsette å innta melkeprodukter – eller ville du kuttet ut melkeproduktene og blitt smertefri?
I mitt tilfelle; fortsette å utsette meg selv for svimmelhet og økt angst samt forsterket agorafobi og isolasjon, eller kutte ut melkeprodukter, erfare at tretthet forsvinner og at verden ikke lenger spinner, plutselig er verden klar og ligger i vater, pluss at leddsmerter også forsvinner? Svaret er jo åpenbart utrolig enkelt.

Men bitterhet kommer jeg ikke langt med, la meg heller ramse opp sensasjonene. 
Ikke bare forsvant svimmelheten som trigget agorafobien så voldsomt – plutselig forsvant også leddsmertene mine. Plutselig kunne jeg løpe turer uten vondt i knærne og jeg hadde ikke lenger de der jævlige dagene hvor det gjorde vondt å gå. Jeg har skrevet om alle disse plagene før.
Og en ting til, jeg ble utrolig mye mer våken og opplagt! Plutselig følte jeg meg våken når jeg sto opp og jeg hadde ikke lenger det ekstreme søvnbehovet, jeg ble ikke lenger akutt kjempetrøtt etter måltider pluss at trøtthet også var en angsttrigger for meg. Den typen trøtthet, den der når du er så tung i kroppen at du føler at du såvidt klarer å stå oppreist.
Per dags dato har jeg strøket det av lista over angsttriggere. Jeg blir ikke lenger redd hvis jeg ikke sover X antall timer om natta, å ikke få nok søvn påvirker ikke lenger om jeg går ut døra eller ikke. Jeg føler ikke lenger en ekstrem trang til å avlyse avtaler hvis jeg har hatt en dårlig natt og bare sovet fire timer. Jeg er med hånda på hjertet ikke redd for søvnmangel eller tretthet lenger. 
Når jeg får i meg melkeprodukter kommer trøttheten lett tilbake og det tar ganske nøyaktig fire dager før jeg begynner å føle at den ekstreme trettheten går over.

Hvis du som fast leser tenker deg om, hvor mange ganger har du ikke lest en setning ala denne “verden ligger ikke i vater”? Eller at ting svømmer foran øynene mine, eller at det blir for mange inntrykk, så mange sanseinntrykk at jeg blir “helt svimmel”?

Jeg er ikke lenger redd for å gå ut døra sammen med noen. Faktisk vil jeg påstå at jeg nesten aldri kjenner på den typen redsel. Jeg har gjort enormt mye framgang når det kommer til å slå agorafobien. Jeg har gjort så mye framgang på det området at det fortjener et eget innlegg og dette innlegget har allerede rukket å bli skrekkelig langt.
Jeg har jo fortsatt agorafobi og møter en rekke situasjoner hvor jeg føler ubehag, men det er vanvittig mye mindre enn før. Før hadde jeg ting jeg ikke en gang turte å begi meg ut på sammen med andre, eksempelvis kjøpesenter, ekesempelvis Coop Obs som jeg vet jeg har skrevet om. Det var sjelden jeg gjorde det, selv sammen med andre.
Nå merker jeg bare litt ubehag. Forrige søndag, bittelille julaften dro jeg og pappa på Coop Obs og fylte en hel handlevogn selv i verste julerushet og det gikk helt fint. Mens pappa sto i kø svirret jeg alene gjennom butikken på let etter de siste tingene, jeg måtte spørre personal om hjelp til å finne ulike produkter jeg ikke visste hvor sto – og det gikk faktisk helt fint. Litt ubehag ja, og jeg hadde nok ikke orket å gjøre det alene – men jeg kan og egentlig går det fint.

Jeg har ikke ord for å beskrive hvor mye framgang jeg faktisk har gjort.

Konklusjonen er at jeg tåler ingenting som inneholder melk, ikke litt en gang. Hvis jeg sier Kick Lakris, vet dere hva jeg mener? Siden jeg var liten har jeg alltid likt de kjempegodt og jeg har ansett det som trygt å spise fordi en Kick veier 19 gram og det er begrenset hvor mange kalorier det er. Hvis du orker å lese den mikroskopiske innholdsfortegnelsen oppdager du at det inneholder melk. Selv noe så lite som en Kick på 19 gram reagerer jeg på.

En annen tanke svimmelheten utløste var den verste skrekken av alle; “nå får du epilepsianfall” og akkurat den redselen er ene og alene årsaken til at jeg utviklet agorafobi i utgangspunktet. Vet dere hvor ofte jeg tenker den setninga når jeg nå er ute i situasjoner som før var et rent helvete? NESTEN ALDRI!!!! Og om den tanken skulle komme kan jeg le det vekk fortere enn den rekker å feste seg, jeg kan slå det fra meg så fort at pulsen min ikke engang rekker å øke. 

Å oppdage min melkeproteinintoleranse har vært nøkkelen til en verden fylt med mye større frihet enn jeg har opplevd på flere år. Selv om det har vært hardt å måtte ekskludere mine trygge næringsdrikker, selv om jeg innimellom blir litt lei meg for at jeg ikke tåler ost, eller at savnet etter brunost melder seg, så vil jeg nesten gråte en skvett av glede fordi livet mitt har blitt så mye bedre uten melkeproteiner.

Melkeproteinintoleranse omfatter MYE mer enn bare mine symptomer. Det kan påvirke alt fra søvnforstyrrelser til epilepsi, depresjon, ADHD, schizofreni, asperger, autisme, bipolar lidelse, en lengre liste finner du som punkt [2] i kildene mine. 

“Hvordan kan melkeproteinintoleranse gi symptomer:

Proteinintoleranse innebærer vansker med å bryte ned visse proteiner, vanligvis gluten(i mel) og kasein(i melk og melkeprodukter), fordi kroppen mangler eller har for lite av de enzymene som skal til for å bryte ned proteinene. Peptider er ”bruddstykker” av proteiner som er annerledes enn hos folk som har alle enzymene i orden. Peptidene hoper seg opp i kroppen og blir ført til hjernen. De best kjente peptidene har opioid virkning, dvs at de virker på lignende måte som opium (morfin).

Dersom disse peptidene har påvirket hjernen over lang tid, kan det oppstå varig hjerneskade. Imidlertid vil diett allikevel ofte bedre symptomer, dersom personen har proteinintoleranse.

Dr. med. Karl-Ludwig Reichelt illustrerer problemet med peptider(fordøyde proteiner) som hoper seg opp i kroppen(spesielt i hjernen) med en bekk som i utgangspunktet renner fritt. Dersom bekken blir blokkert, vil vannet samle seg opp til en dam ovenfor blokkeringen. Til slutt vil vannet naturlig nok renne over demningen, og den vil da søke nye veier. De nye retningene som vannet tar kan sammenlignes med de symptomene som da oppstår. Bekken som renner er stoffer som kommer fra maten, og når kroppen ikke greier å håndtere disse stoffene riktig, hoper de seg først opp som en stor ”dam” . Deretter renner de over, og påvirker oss i negativ retning. Symptombilde kan gi seg utslag både i fysiske, psykiske, mentale samt adferdsmessige utfordringer. – Direkte udrag fra kilde [2]

Spesielt anbefaler jeg at du tar en titt på Kilde [4], den forklarte i alle fall en hel del for meg.
Kilde nummer [5] er en blogg skrevet av en mor som opplevde at begge hennes døtre ble feildiagnostiserte med tunge psykiske lidelser (Bipolar lidelse og Schizoaffective Disorder) og nesten alle deres symptomer har forsvunnet med riktig diett.
Forøvrig er disse sidene flinke til å linke til andre sider samt forskningsresultater, så man kan lett hoppe videre i informasjonen uten å lete for lenge.

KILDER

  1. How to read a label for hidden milk
  2. NPIF, symptomer på melkeproteinintoleranse
  3. Artikkel fra Side2, “Samme effekt som Morfin”
  4. Mental Illness or Allergy?
  5. It’s not mental

Husk at det er lov å stille spørsmål i kommentarfeltet :) 

To live my life as it’s meant to be.

Idag har vært en fin dag! En produktiv dag med masse angsteksponering.

Klokken 0856 ringte jeg til pappa og sa at jeg ikke kunne bli med når han skulle kjøre D i barnehagen og A på jobb siden de skulle kjøre rundt 0930. Jeg fikk beskjed om at ingen hadde stått opp og at jeg sikkert rakk det om jeg sto opp umiddelbart, hvilket jeg gjorde. Jeg er mildt sagt vant til å ha god tid om morgenen. Jeg har to hunder som ligger under dyna til jeg er ferdig med frokost, de stresser hvertfall ikke. Jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle rekke å spise frokost, lufte to hunder, finne ut hva jeg skulle ha på meg, kle på meg, finne det man trenger for å komme seg ut døra og huske medisiner på litt i overkant av en halvtime.

Til min store overraskelse gikk det fint. Blir til stadig imponert over hva jeg egentlig får til om jeg bare vil det nok. Etter å ha levert resten av familiemedlemmene dit de skulle drakk jeg og pappa kaffe i bilen mens vi kjørte til Ikea. Det har seg nemlig sånn at vi var innom der på tirsdag i forrige uke og jeg fant noe fint, men når jeg kom hjem så jeg at jeg ikke hadde kjøpt nok. Det vil si, jeg kjøpte en, men innså kjapt at det hadde vært ideelt med tre!

Taklet en god del utfordringer på Ikea. Synes jo i utgangspunktet det er litt stress å være der, men bare litt. Jeg ville jo tross alt dit selv, selv om jeg på et tidspunkt hadde litt lyst til å trekke meg, hvilket jeg ikke gjorde. Det har seg nemlig sånn at når man har angst for én ting, er det lett å begynne å bekymre seg for noe annet også. Sukk. Sånn er det for meg og siden i sommer har jeg bekymret meg for “dette nye” i tillegg til angst for epilepsianfall – hvilket ser ut til å ha avtatt litt. Når jeg kjenner at jeg blir redd for akkurat det er min første automatiske tanke “skjer det, så skjer det. Det er ikke hverken mitt problem eller min feil, om det skjer så kan jeg faktisk ikke noe for det, for jeg har tatt alle mine forhåndsregler og har rett til å leve jeg og”. Tenk det. Det er selvfølgelig en ubehagelig tanke å vite at “kanskje” skjer det, men oddsen er liten og jeg har vært anfallsfri i atten måneder, nei, snart nitten når jeg tenker meg om – så hvorfor nå, hvorfor idag? Jeg har brukt to og et halvt år på å bekymre meg for akkurat dette, det har ikke akkurat tilført hverken meg eller livet mitt noe annet enn miserabel ulykke.

Når jeg var på Østmarka i April fikk jeg en oppgave som gikk ut på at jeg skulle skrive ned alle de “skrekkelige” tankene om alle skrekkscenarioene jeg fryktet, lese de inn på mp3-spiller for deretter å gå en tur og høre på dette. Personalet sa at mange pasienter slet spesielt med den oppgaven. Jeg for min del gikk hele veien og ristet på hodet fordi alle disse tankene var så dumme og urealistiske. “Nå får du anfall” sa stemmen min, “det skjer jo ikke” sa hodet mitt. “Se at du faller om” sa stemmen, “eh, det gjør jeg jo ikke” sa hodet mitt. Nå er det litt på samme viset i realiteten, en “dum” tanke kommer og en fornuftig tanke skyter den umiddelbart ned.

Med andre ord går det mye, mye bedre. Sliter jo enda, men på langt nær like mye som før og det er så jævlig godt å sammenligne nå med da og verdsette alt av nyvunnet frihet! Og “den nye” angsten må jo takles på akkurat samme måte som den andre, og den har aldri vært like paralyserende og jeg vet at også denne tanken er urealistisk – så jeg er ikke så veldig bekymret, var det jeg skulle fram til. jeg vet jeg har de riktige redskapene til å takle også dette.

Å hente D i barnehagen igår gikk forresten kjempefint. Herregud, skjønner ikke hva jeg stresset med sånn egentlig. Været var elendig når jeg gikk, regn, grått, vind og litt hagl – men det har jeg ikke noe imot. Er bare evig takknemlig for at jeg ikke må måke snø fire ganger i døgnet lenger. Han hadde i alle fall ikke regnbukse, så jeg spurte om det gikk bra. Da tok han hånda mi og sa noe sånt som “jeg og deg, vi to er tøffinger. Vi går sammen gjennom regn og vind og storm” og jeg kunne ikke gjøre annet enn å le. Han fikk bestemme middag (selvfølgelig pasta), deretter fikk han se film i min leilighet, det er visst ekstra stas. Etterpå bakte vi muffins til pappa kom hjem – hvilket han ble glad for fordi det var en slags farsdagsgreie siden han ikke var hjemme på søndag.

Dessuten har jeg vært innom en fremmed matbutikk hvor jeg aldri har vært før idag – og jeg gikk inn alene. Skulle bare ha ett par ting, men likevel. Mannen i kassa smilte litt rart når han rakte tilbake legitimasjonen min etter å ha innsett at jeg nettopp har fylt treogtjue. Jeg føler meg enda for ung til å ta det som et kompliment, men litt morsomt er det jo.

Ikea gikk i alle fall fint og jeg fikk handlet en hel haug med ting jeg vil ha. Eksempelvis har jeg kjøpt nye små fat, skåler og store fat – gode intensjoner, ingen negative assosiasjoner. Det føles fint å kunne bytte ut ting på kjøkkenet og ikke assosiere det med bulimiske greier. Idag har jeg forresten holdt meg unna overspising og oppkast i en hel måned, hvilket føles både stort, fint og fantastisk. Endelig, håper det fortsetter.

Hjelp. Dette innlegget ble skrekkelig overpositivt, men akkurat nå føler jeg meg veldig positiv og førnøyd med å ha gjort masse. Jeg og pappa har en deal om at jeg må stå opp tidligere, for om jeg til vanlig blir med i bilen når A skal på jobb og D i barnehagen er det jo lett at jeg og han finner på noe senere. (Pappa jobber kveld/natt, derfor er han ledig på dagen.)

Det jeg trengte tre av, var forresten disse:

Jeg elsker sånne lys, særlig disse med snøflak. Ikke blir de varme heller, så jeg bekymrer meg liksom ikke. Nå har jeg snøflak i alle vinduene. Jeg er ikke så skrekkelig glad i jul og sånt (det vet dere jo kanskje), men lys er alltid fint. Sjelefred nå om dagen er stearlinlys, snøflaklys, pepsi max  i “mørket” og serier på skjermen. Det er akkurat det jeg skal gjøre nå, skulle bare skvise inn litt tid til et innlegg som skulle vært kort, men allerede har rukket å bli 1121 ord.

 

Unødvendig, med stor U.

Slik kan jeg oppsummere uka som har gått, omtrent. For å være helt ærlig hadde jeg gledet meg masse på forhånd, derfor ble kanskje skuffelsen enda større når alt gikk til helvete og litt lenger enn det? Det endte med tårer, håpløshet og en natt på psykiatrisk før jeg til slutt endte opp hvor jeg ønsker å være ; HJEMME.

Det har seg nemlig slik at min bestemor hadde fått tildelt en omsorgsleilighet og skulle flytte inn dit. I den forbindelse dro jeg, pappa, lillebror og Zahra opp til Harstad forrige tirsdag. Jeg så for meg noe slikt som dette; tilbringe kvalitetstid med mine beste venner, pakke ting, flytte ting, pakke ut ting, kvalitetstid, latter, for realismens skyld; litt stress – men alt i alt skulle det vært FINT.

Istedenfor ble det stress, stress, stress, mer stress, sinte tårer, raseri, utmattelse, skuffelse, utmattelse, litt mer utmattelse og til slutt lå jeg bare i senga og skalv mens tårene trillet uten at jeg mente det mens hjertet hamret febrilsk i brystkassen og redselen vokste. På mandag skulle vi nemlig fly tilbake til Bergen, noe som virket skrekkelig umulig fra og med 1900 søndags kveld.

Hvordan skulle jeg klare å fly når jeg ikke klarte noe som helst? Jeg orket såvidt å snakke, så pappa snakket for meg på legevakta. Siden jeg var i så dårlig form fikk vi vente på eget rom (plusspoeng til legevakta), legen var hyggelig og forståelsesfull (plusspoeng), han som jobbet natt på psyk kjenner jeg fra før (flaks) og til slutt fikk jeg en seng å sove i, mens uvissheten fikk tårene til å trille når jeg ble alene. Det så nemlig slik ut at pappa, lillebror og Zahra skulle reise hjem uten meg og jeg hadde vel egentlig forsonet meg med det noen timer senere.

Mandag morgen våknet jeg til “ligger du enda i senga?” etter å ikke ha stått opp til frokost eller morgenmøte. Deretter “hvorfor er du her? Når skal du dra? Hva trenger du hjelp til? Hva mener du vi skal gjøre?” Hvilket ble besvart med tårer, “jeg vet ikke – jeg vil ikke være her- helst vil jeg hjem, jeg er bare så sliten, egentlig nå, jeg vet ikke, jeg er bare så sliten”, hvilket ble besvart med “hvorfor er du her (på psyk) og ikke på den andre siden av sykehuset (på somatisk) hvis du er fysisk sliten?” hvor mitt svar atter en gang ble “jeg vet ikke!” Deretter kommer “når går flyet ditt”, det gikk rundt klokken elleve, så jeg sa det. På daværende tidspunkt var klokken snart halv ti og det tar 30-40 minutter å komme seg til flyplassen.

Deretter kom noen strofer om at jeg ikke måtte la angsten forhindre meg, nå gjorde jeg akkurat det jeg ikke skulle, unngikk problemet, hvilket gjorde meg rasende for angsten var ikke problemet. Jeg var TOM FOR ENERGI. Jeg var ikke redd for å fly, jeg var redd for å være en byrde for min far som også var sliten, samt at vi skulle reise med lillebror og Zahra, hvilket også er krevende, så hvordan skulle det da gå om jeg også skulle være krevende?

“Hvordan skal du komme deg hjem da?” og jeg sa at pappa skulle komme å hente meg, hvilket ble besvart med “kan du ikke fly ned selv?” hvilket fikk hjertet mitt til å hoppe over noen slag – for det har jeg ikke lyst til. For å fly Evenes – Flesland må du mellomlande på Gardermoen, det er to flyturer med venting på Gardermoen. Jeg ser ikke lenger på det å fly som en umulig oppgave – flyturen opp til Harstad gikk nemlig helt strålende. Jeg kjente ikke på angst, jeg kjente på stress jeg ser på som normalt stress, de fleste mennesker er litt stresset når de er ute og reiser. MYE av det jeg tidligere har sett på, kjent på og trodd at var ANGST, ER IKKE ANGST, det er en reaksjon på en intoleranse jeg har mot melkeproteiner. (Det kommer et innlegg om melkeproteinintoleranse, forhåpentligvis snart.)

Men tilbake til situasjonen; jeg følte meg så jævlig lite velkommen, eller ivaretatt om du vil, jeg følte meg liten, ubetydelig, overkjørt, jeg følte meg rett og slett helt jævlig og det eneste jeg visste med sikkerhet er at der ville jeg hvertfall ikke være. Hvorfor skulle jeg være der når de da ville si at de hadde rett, at det handlet om at jeg ikke turte å fly? Hvorfor skulle jeg være der om de ikke hørte ordene jeg sa, men oppfattet meg som en løgner som hadde diktet opp noe får å unngå og fly? Jeg kjente på redsel for at de skulle presse meg unødvendig mye – det er noe de har gjort før, og selv om det ble gjort i beste mening (ifølge vedkommende) – resultatet jeg hadde håpet å oppnå med litt hjelp, uteblir fortsatt, til tross for at de mente det skulle “styrke meg på sikt” å la meg “finne ut av det på egenhånd, jeg vet du klarer det, du får til det du vil, lykke til”.

“Skal jeg se om du rekker flyet?” ble det så sagt, hvor mitt svar var “jeg ringer til pappa” for der og da var akkurat der jeg var det aller siste stedet jeg ville være som jeg i det hele og store kunne tenke meg. Anywhere but there.

Så jeg ringte til pappa og spurte hvor han var, han sa han sto på trappen og ventet på taxien som skulle kjøre han, lillebror og Zahra til flyplassen. Kryss i taket og amen for at jeg hadde gått gjennom kofferten og pakket den når jeg ikke fikk sove kvelden i forveien. Jeg vet ikke hvor mange minutter som gikk eller ikke gikk før pappa sto på rom nummer én på psykiatrisk avdeling, men jeg var i alle fall klar med jakke og sko på og forlot med en blytung klump av stress, utmattelse, kvalme og lettelse i magen.

Det er det mest fysisk krevende jeg har gjort på utrolig, utrolig lenge. Det handlet ikke om angst ,det handlet om at kroppen var tom for energi selv om jeg iherdig forsøkte å dytte i meg energi, i håp om å føle meg bedre, i håp om å klare det hele.

Det klarte jeg og jeg har egentlig ikke ord for hvor glad jeg er for å være hjemme. Jeg føler meg fortsatt ikke bra, jeg er fortsatt utrolig sliten, men jeg er i alle fall hjemme og det er godt nok, for det er akkurat her jeg ønsker å være. Sammen med familien min og ikke minst Nick, som jeg selvsagt har savnet en hel masse.

For ordens skyld kan jeg også nevne at bestemor har flyttet dit hun skulle, det ble fint, det er møblert og innredet så koselig jeg i det hele tatt rakk, gardiner i vinduene, bilder på veggene, kopper, glass, fat, skåler og mat i skapene, alt iherdig sortert og møysommelig stablet. Brettede klær i klesskapet, noen på kleshengere. Duker i skuffene, noen på bordene, blomster i vinduskarmen, seng montert, det var ikke mange esker vi ikke rakk å pakke ut. Vi fikk gjort det viktigste og jeg kan med hånda på hjertet skrive under på at jeg gjorde alt jeg kunne for at hun skal få det så fint og godt som mulig i sitt nye hjem.

Skulle ønske vi hadde hatt bedre tid, skulle ønske lastebilen vi skulle bruke ikke ble ødelagt etter å ha stablet alt inni den (fredag den trettende), skulle ønske vi slapp å flytte alt fra en lastebil til en annen, hvis ting hadde gått på skinner hadde utfallet kanskje blitt litt annerledes, men nei. Det var bare meg og pappa for det meste, pluss to til som flyttet de tunge møblene.

Det gikk jo bra til slutt, men det er en uke jeg helst skulle vært foruten. Jeg er bare glad det er over.

This changes everything.

For første gang på lenge kjenner jeg på lysten til å blogge igjen, skrive noe, kunne dele det videre og sitte igjen med den følelsen etterpå. En slags tilfredshet, eller fornøyelighet if I may.

Denne helga har vært Fin med stor F. Muligens fordi været har vært strålende og muligens fordi med en gang sola skinner og det er varmt ute, er det liksom helt lov å ligge på gresset uten og gjøre så mye som skal være så jævla fornuftig hele tiden. Ifølge værmeldingen skal det være fint imorgen også, hvilket passer meg utmerket siden jeg ikke har noen avtaler før tirsdag.

Helga har faktisk vært fin til tross for at lillebroren min tok med seg et bug hjem fra barnehagen i forrige uke. Omgangssyken for å være presis, hvilket jeg trodde jeg var kvitt på onsdag siden jeg var i fin form på onsdag, torsdag og fredag, men ikke igår. Men idag er alt fint? Javel, håper bare det varer!

På lørdag ble jeg en smule skuffet fordi jeg fikk intet mindre enn tre hentelapper i postkassen, jeg måtte nesten kvale et slags gledeshyl siden jeg tross alt hadde drømt om de pakkene natta i forveien. Siden jeg ikke var i form sendte jeg pappa avgårde for å hente, det viste seg at posten hadde sendt meg hentelapper uten å sende pakkene mine til “mitt” postkontor. Men da kommer de vel imorgen?

Jeg har så mye jeg føler jeg må forklare sånn at dere som leser kan forstå hva jeg mener fordi det er så mye som har endret seg. Livet mitt ble snudd på hodet, alt er opp ned og bak fram. Selv om det er en smule bittert å innse hva jeg har måttet akseptere, så finner jeg likevel utrolig mye håp i det! Det var liksom en stor del av løsninga på veldig mange problemer. Tenk så vanskelig, og så enkelt på samme tid, men likevel så ekstremt komplisert. Men, nå skjønner dere ikke hva jeg snakker om siden jeg ikke har forklart det, hvilket jeg skal. På fredag kladdet jeg over tretusen ord for å forklare, og det var bare en kladd. Jeg vet ikke hvor langt det blir innen jeg er ferdig, men siden noe så “lite” har endret så mye, så må det mange ord til. Forklaringer, delvis flere år tilbake i tid, men det meste av historien begynte første desember i fjor, men det var jeg ikke klar over. Ikke før nå nylig.

Det handler om mat. Egentlig handler det ikke om spiseforstyrrelsen, for det er ikke spiseforstyrrelsen som er syndebukken, men naturligvis påvirker det spiseforstyrrelsen siden alt som har med mat å gjøre påvirker spiseforstyrrelsen. Det ga sikkert ikke mening, men forhåpentligvis vil det gi mening når jeg endelig får summet meg til å skrive ferdig det jeg vil formidle.

Idag har jeg bakt. Det er en ny greie, å bake. Naturligvis med gode intensjoner, dessuten er det et puslespill når jeg baker til flere enn meg og har flere intoleranser å ta med i kalkuleringen. Det er og noe jeg har tenkt litt på, å dele oppskrifter, for denne bakegreia er virkelig neppe noe jeg kommer til å “komme over” med det første.  Eksempelvis har jeg nettopp funnet på en oppskrift som er perfeksjon. Det er liksom bare “omfg”, for jeg har ikke ord. Jeg vet nesten ikke hva jeg skal kalle det en gang fordi jeg har ikke funnet på et navn engang.

Jeg har i alle fall tatt bilder idag, sånn at jeg kan blogge det snart! Først må jeg bare blogge det jeg føler for å forklare, ikke bare for deres del,  å skrive denne forklaringen setter ting i perspektiv for meg og. Dessuten skal jeg endre layout/design på bloggen, så det er da også noe. Trodde jeg skulle gjøre det i helga, men; fint vær.

Det er litt over fire døgn siden sist jeg kastet opp, igjen. Jeg håper bare at jeg kan holde meg unna lenge nå, det tror jeg faktsik at jeg klarer, for jo mer jeg skriver på “forklaringen” jo mer innser jeg hvor viktig det er at jeg ikke fucker det opp nå. Én bulimisk glipp kan plutselig ødelegge alt. Før kunne jeg bøye meg over doskåla mange ganger om dagen og fortsette videre med hva jeg enn gjorde, mens jeg nå blir så syk av en gang at jeg ødelegger minst én uke på én glipp. Og hvis alt er ødelagt, hvorfor skjerpe seg da? Men om jeg virkelig skjerper meg og kommer ut av sirkelen – tenk så bra livet kan bli da? For det handler ikke bare om bulimiske tendenser, det handler om fysiske symptomer og angst også, utløst av én bulimisk glipp.

Akkurat nå er det dessverre også sånn at disse “små” bulimiske glippene mine ødelegger for angsteksponeringen også.

Jeg har all motivasjon for å bli kvitt disse tendensene, fordi; livet.

Første steg mot noe bedre?

Idag har jeg tatt kontakt med NAV i håp om å få igang noe som kan ligne studier. Ett eller annet jeg klarer å henge med på, ett eller annet som kan inspirere, motivere og bygge meg opp.

Egentlig har jeg lyst til å si noe veldig stygt om de som har fortalt meg i egen person at jeg har et godt liv fordi jeg sitter hjemme og mottar penger for “ingenting”? Det er i alle fall noe jeg ser på som en kraftig fornærmelse. “Gratis” penger kommer ikke uten prisen av alvorlig sykdom som bokstavelig talt gjør deg for syk til å jobbe eller fungere normalt i samfunnet.

Personlig kjenner jeg ingen som er tilfreds med å motta penger fra NAV og det handler ikke om pengene, det handler om hvor sårt det føles å være syk, når man kanskje føler seg som en byrde for samfunnet. Selvfølgelig er jeg takknemlig for at det finnes en ordning som gjør sånn at “sånne som meg” klarer oss økonomisk – det jeg vil fram til er at jeg ikke er tilfreds med å sitte hjemme og gjøre ingenting for å motta penger jeg ofte føler at jeg ikke fortjener. Aller helst vil jeg ha en utdanning og jobb, være selvstendig og klare meg selv. Det er målet – naturligvis på sikt.

Påstander som at man har det bra fordi man ikke “jobber” for pengene sine er åpenbart et resultat av uvitenhet og definitivt manglende erfaring. Det er egentlig ganske sårt at enkelte mennesker tror de er nødt til å ha en mening om noe de ikke har peiling på, istedenfor å innrømme at de kanskje ikke er verdensmester når det kommer til hvilket som helst tema. Eksempelvis kunne det aldri falle meg inn å komme med sterke påstander om eksempelvis politikk, hvor jeg føler meg på villspor og knapt henger med.

Det hadde vært fint med en simulator hvor noen andre kunne levd mitt liv i 24 timer uten å ta skade av det, men bare for å se hvordan det faktisk er, at det ikke handler om latskap eller tilfredshet eller om å trives i rollen som syk. Jeg er ofte redd for at andre skal tro det siden jeg for det meste ser oppegående ut.

Jeg er ikke alene om å være syk med store drømmer om hva livet kanskje kan bli, en dag. Et mål, et håp, en plan på sikt. Et ønske.

Ett sted må man likevel ta tak og begynne. Som jeg nevner innledningsvis; dag har jeg ringt NAV og avtalt møte. I neste uke må jeg snakke med behandler om hva hun tror eller mener, eventuelt om hun har rukket å ta stilling til noe i løpet av to konsultasjoner. Uansett er det min far og min stemor som ser meg på daglig basis og de begge er enige med meg – studier vil telle for det bedre, omså bare ett fag i slengen.

Jeg er litt redd for at NAV skal presse meg til noe annet enn jeg håper, siden jeg har et slags lite ønske i bakhodet som jeg håper jeg får formidlet. Som jeg sa til saksbehandleren min i telefonen “jeg lurte på om du kunne hjelpe meg angående skole fordi jeg kan ærlig innrømme at jeg kjeder meg. Det er kjedelig å tråkke rundt hjemme uten og ha noe som helst å ta meg til.”

Er ikke det egentlig sunnhetstegn?

Epilepsy is dancing.

Jeg regner sterkt med at alle er klar over hva en rosa sløyfe er og hva den står for og støtter; brystkreft. Jeg ser rosa sløyfer over alt, Oktober var nemlig “Breast Cancer Awareness Month”. Det er veldig bra at folk støtter opp om dette, viser respekt og sprer budskapet videre.

Jeg har lyst til å informere og sette lys på en annen sløyfe som det virker som om de færreste vet hva er. Lilla sløyfe.

Lilla sløyfe står for Epilepsi og November er “Epilepsy Awareness month“. I USA hevdes det at epilepsi tar like mange liv som brystkreft mens seks millioner mennesker på verdensbasis har epilepsi. Epilepsi er og en “skjult lidelse”, det vil si at man ikke kan se hvem som har det.

Jeg fikk diagnosen når jeg var nitten år gammel etter at jeg falt sammen på en butikk en fredags ettermiddag med krampeanfall. Etter flere runder med EEG tester, MR og CT fikk jeg diagnosen uspesifisert epilepsi og begynte på medisiner. Jeg er vel blandt de heldige som ikke har anfall så veldig ofte. Jeg har en venninne som har epilepsianfall mellom 3-18 ganger daglig. Hun er sterk! Hun er blandt de som kan stable seg på beina, si at alt går bra, gi faen i alle blikkene og alle som måtte stirre for deretter å gå videre rett etterpå, som om ingenting har skjedd. I mine øyne er det ekstremt beundringsverdig.

Det sies at man må leve med det. Jeg har før nevnt at jeg har et unormalt behov for å ha kontroll, derfor synes jeg det er vanskelig å svelge fakta, å akseptere at det er sånn det er. “Sånn er det Karianne, du må ta medisiner to ganger om dagen – trolig for resten av livet og uansett hvor mye du skulle ønske det, så må du faktisk akseptere at du aldri har kontroll på om det skjer, når det skjer eller hvor det skjer.”

Folk takler ting forskjellig. Etter mitt andre epilepsianfall på offentlig sted hvor jeg våknet på gulvet, utviklet jeg panikkangst med agorafobi. Hvorfor det? Jeg skal ikke skylde på noen men jeg har aldri følt meg så liten og ynkelig som jeg gjorde når jeg våknet på butikkgulvet mens det sto femten mennesker og stirret hvor ti av dem lurte på om det gikk bra. Ikke stirr, jeg kan ikke noe for det. Til fjortenåringen som lo høyt av det hele – eier du ikke respekt? Om noen får et epilepsianfall og får hjelp, det er nok med en til to stykker – så kan du værsegod gå videre istedenfor å bli stående og stirre. Det er ikke en forestilling, det er ikke en oppmerksomhetssøkende handling.

Har du noen gang lurt på hva du skal gjøre om du kommer over noen som får et epilepsianfall? En undersøkelse gjort av Norsk Epilepsiforbund viser at det er det mange som ikke gjør. Her er en liten oversikt:

  • Vær rolig. Anfallet gir ikke smerter og går oftest over av seg selv i løpet av 2-3 minutter.
  • Sørg for at vedkommende ligger mest mulig bekvemt, samtidig som du beskytter hodet mot støt.
  • Stikk ikke noe mellom tennene – det kan gi tannskader, gi heller ikke drikke.
  • Forsøk ikke å stanse krampene eller “gjenopplive” vedkommende. La vedkommende være i fred til anfallet har gått over av seg selv. Når krampene har gitt seg, er det viktig å sørge for frie luftveier.
  • Legehjelp eller sykehusinnleggelse er bare nødvendig hvis vedkommende er skadet eller anfallet er langvarig – eller hvis det kommer flere anfall i serie uten oppvåkning mellom anfallene.

(listen er hentet fra Epilepsi.no)

Om du skulle lure på overskriften, “Epilepsy is dancing”  så er det tittelen til en sang jeg liker veldig godt av Antony and the Johnsons, her er teksten:

Epilepsy is dancing, she’s the christ now departing, and Im finding my rhythm as I twist in the snow
All the metal burned in me, down the brain of my river that fire was searching for a waterway home
I cry; glitter is love! My eyes pinned inside with green jewels. Hanging like christmas stars from a golden vein
As I came to a screaming, hold me while Im dreaming for my fingers are curling and I cannot breathe
Then I cried in the kitchen how I’d seen your ghost witching as a soldering blue line between my eyes
I cry; glitter is love! My eyes pinned inside sea green jewels. Hanging like Christmas stars from a golden vein
Cut me in quadrants, leave me in the corner, oh now its passing, oh now Im dancin’.

Ville bare dele det. Lilla sløyfe -Epilepsy Awareness Month. 

 

365 days.

Jeg ler en latter som er så trist at ord ikke kan beskrive det. En sånn latter man ler gjennom tårer, som får deg til å gispe tragisk etter luft på slutten. “That’s it” sier jeg langsomt. Sliter med å få stemmen ti å bære. “Det var det“, legger jeg til mens jeg trekker på skuldrene. Jeg vet ikke lenger om jeg ler elller hikster. Jeg puster sakte inn og ut, hendene mine skjelver. Bitemerket på hånda lyser rødt mot meg, aldri før har jeg kjent på så intens, akutt og umiddelbar skadetrang. Med jevne mellomrom gnir jeg hendene over den allerede rødflammede huden jeg har langs kinnbeina og nedover kinnene.

What’s meant to be – will be” tenker jeg og trekker konklusjonen; “det er ikke meninga. Det er åpenbart ikke meninga at jeg skal få det bedre, det er åpenbart at jeg ikke fortjener hverken lykke, framgang eller glede i livet. Jeg må ha gjort noe forferdelig, det må være noe forferdelig galt med meg, jeg må være et grusomt menneske, hvordan kan jeg ellers forklare at ingenting går min vei? Jeg må ha gjort noe for å fortjene dette, jeg fortjener åpenbart ikke bedre. Jeg fortjener å lide, ha det vondt, smerte.

NÅ!” sa jeg og dro. Så meg aldri tilbake. Letet gjennom alt jeg hadde for å finne nøkkelen mens panikken bygger seg opp for hver bag jeg tømmer. Jeg vet at den ikke befinner seg i kofferten, jeg har allerede sjekket. Plagg for plagg organiserer jeg rotet jeg kaster rundt meg. Jeg får ikke puste. Utmattet stuper jeg ned i senga, begraver hodet i puta, jeg får ikke puste. Trekker pusten febrilsk, får ikke puste. Samme kan det være, jeg må finne nøkkelen. Jeg går gjennom alt en gang til, en gang til og enda en gang. Med skjelvende hender trekker jeg fram nøkkelen. Den eneste nøkkelen jeg har til et hus jeg ikke vet om jeg hører hjemme i.

Jeg drar dit. Låser meg inn, deaktiverer alarmen og sleper med meg alle tingene jeg trenger inn i huset. Forlater det i yttergangen før jeg trer inn i stillheten. “La meg dø for faen, jeg har ingenting å leve for!” Jeg lager mat, jeg spiser. Jeg ler. Jeg kaster opp. Jeg  drikker meg så full at livet blir hysterisk morsomt. Jeg sitter ute på verandaen, kjederøyker mentholsigaretter, drikker rusbrus. Ja, whatever? Hvem faen bryr seg?

De neste dagene forholder jeg meg til maten alene. Huset står stille, huset er tomt bortsett fra meg. Ingen hunder, ingen mennesker. Kjapt nok finner jeg veien til kjøleskapet, plyndrer fryseboksen, graver meg gjennom kjøkkenskapene. Jeg finner en nøkkel til, bestemmer meg for å sjekke garasjen. Jackpot, to frysebokser til. Jeg graver meg gjennom dem også, steker pizza til den store gullmedaljen. Ligger utmattet på badegulvet og ser hvordan spottene i taket snurrer rundt der oppe. Kollapser, skaller hodet i doskåla mens jeg ufrivillig stuper mot gulvet, rekker ikke å kjenne smerte før krampene tar meg.

Du har så godt av å leve det normale livet!“, setningen synger gjennom hodet mitt, står på repeat. Jeg ler av tanken. “Det normale livet, hva faen er det? Vel, this is it. Det normale livet, burde vel kose meg mens jeg først er i gang? YOLO vet du, You Only Live Once. Live fast and die young.

Noen dager senere er det landesorg. Datoen er 22. juli, jeg gråter jeg også fra sofakroken. “Din egoistiske dritt, folk dør, hele landet er i sorg og her sitter du? Her sitter du og ønsker deg død og begravet?” Jeg leter gjennom skuffene, på let etter den skarpeste kniven. Jeg finner en kniv jeg tror duger, jeg sitter på gulvet mens jeg fjærlett drar den over håndleddet. Det blør ikke en gang. Skuffelsen og selvhatet stiger inni meg, vet jeg kan bedre. Bittesmå bloddråper kommer til syne. Jeg vet hva jeg gjør og er smertelig klar over hva jeg mister. Skadefri. Jeg vet ikke lenger hva jeg føler, ber om styrke til å presse ned kniven for hva livet er verdt, samtidig finner jeg ikke lettelse, rus, eufori eller glede i hverken kniven eller de små stripene som blør.

Du tenker kanskje at det skurrer, at jeg burde bedt om hjelp? Herregud, du tar så feil. Jeg lever livet, det normale livet. Det jeg fikk beskjed om at jeg hadde så godt av å leve.

Vet du hva det såkalte -normale- livet innebærer for meg?“, jeg får ikke fram ordene, jeg er rasende og tørker tårer i affekt. Hun trekker på skuldrene. Jeg trekker pusten før jeg begynner på en setning som er så lang at jeg såvidt rekker å trekke pusten før jeg fortsetter. “Overspising, oppkast, kramper, selvdestruktivitet, ønsker om å skjære meg selv i fillerbiter, fantasier om piller, fred, stillhet, endelig ro, den siste hvile. Angst for å gå ut døra, angst som er så sterk at jeg såvidt kommer meg over dørstokken såfremt jeg må. Der har du mitt -normale- liv, ville du levd det?” Holdningen hennes tilsier at hun ikke kunne brydd seg mindre, “Vi har erfaring med at mennesker som deg…” sier hun, “ikke har godt av å være innlagt.” Hun andre nikker, sier seg enig i det.

Takk til deg som tok fra meg håpet. Takk til deg som fikk meg til å miste troen på håpet, på livet, på godhet hos mennesker. Takk til deg som forsterket mine egne tanker om at jeg ikke fortjente å leve, takk til deg som fikk meg til å føle meg verdiløs, du som antydet at jeg hadde godt av å lide. Takk til deg som fikk meg til å miste fotfestet, du som fikk meg til å slippe taket i klippen jeg holdt fast i, du som fikk meg til å slippe meg selv ut i fritt fall.

Jeg som var på vei mot noe bedre i livet. Jeg som kjempet for det livet jeg trodde jeg kunne få. Du tok fra meg noe den dagen, noe jeg enda ikke føler jeg har funnet tilbake til.

~

18. Juli 2011. En av de vondeste dagene i mitt liv. En av de største knekkene jeg har hatt. Hvor jeg mistet troen på meg selv, hvem er du egentlig om du ikke har tro på deg selv? Hvordan kan du leve om du ikke tror på livet? Hvorfor fortsette å leve om du ikke tror at livet kan bedre seg eller være mer?

Hva har jeg egentlig gjort det siste året? Bortsett fra bitterhet, tomhet, håpløshet, motløshet, depresjon, ensomhet, smerte, lengsel skadetrang, selvskading, angst, panikkanfall, overspising, oppkast, magesår, væskefylte ledd, vannansamlinger i kroppen, besøk på legevakta, overtrening, senebetennelser, ekstreme døgnrytmeforstyrrelser, søvnproblemer, sult, epilepsianfall, kjøreforbud, hjertesorg, innleggelser, terapi, terapi og enda mer terapi? For ikke å glemme å nevne alle TV-seriene jeg har sett fra begynnelse til slutt, gjerne om og om igjen, for å flykte fra meg selv og virkeligheten.

Å si at jeg har kommet kjempelangt siden det siste året eller kommet veldig mye lenger er vel ikke helt korrekt. Det finnes forskjeller. Noen tragiske livserfaringer rikere, litt bedre rustet til å takle realiteten og hverdagen i form av tankesett og innstilling. Jeg vil ikke lenger dø, klamrer meg til det lille håpet jeg har om at livet må kunne bli mer enn dette.

  • I august 2011 opplevde jeg at forholdet jeg har til mamma endret seg til det bedre. Endelig ble det mer levelig, endelig var det godt å kjenne på at jeg har en mamma!
  • 29. September 2011 flyttet jeg inn i min egen leilighet. Jeg trives her, har det fint.
  • Jeg satte en personlig rekord med 56 dager i strekk uten overspising og oppkast.
  • Jeg tok en ny tatovering i begynnelsen av November. “She flies with her own wings” står det på leggen min. Yes I do.
  • I November fullførte jeg og familien min multifamiliegruppa. Life changing experience.
  • Jeg tør mer i forhold til angsten. Jeg er langt fra fri eller hvor jeg ønsker jeg skulle ha vært, men jeg er mye mer fri enn hva jeg var for ett år siden.
  • Jeg har fått en ny hund.
  • Av årets igår 200 passerte dager har jeg klart 151 dager uten overspising og oppkast. (hva anoreksien angår er en annen historie.)

Hverdagen er en kamp. Hver eneste dag. Jeg har aldri fri, har aldri ferie, tar aldri helg med god samvittighet, 24/7/52. Sånn er det bare, men jeg nekter å tro at resten av livet kommer til å være like vondt.

Win x 7

Sykt mye stress idag! Oh lord. Trodde dagen skulle bli kjedelig jeg da, men nei. Det første jeg gjorde idag var dette:

24 timers EKG for å sjekke hjertet. Har den enda på, den skal være der til 0830 imorgen tidlig. Håper ikke det er noe bekymringsverdig, men gidder rett og slett ikke å ta noen sorger på forskudd. De der “tenk om” tankene har surret litt men jeg orker ikke flere katastrofetanker. Orker ikke å ta sorger på forskudd, hva er poenget liksom?

Men nå skal jeg skrive noe fint istedenfor. Denne uka har vært tøff og jævlig vanskelig men jeg har utrolig mange “WINS” som bare understreker at det er verdt det. Jeg har gjort omtrent alt riktig, i alle fall kan jeg skrive under på at jeg har gjort mitt beste.

Som jeg nevnte i forrige innlegg er det lettere for meg å innta flere kalorier når jeg kjenner at jeg kan bruke dem. Om jeg er sliten er det mer logisk at kroppen trenger mer næring så jeg har trent litt hver dag. Til gjengjeld har jeg også inntatt ALLE kaloriene det er meninga jeg skal innta (per nå), hver dag.

Og vet dere hva? Herregud, jeg har ikke ord for hvor befriende det føles og hvor lettet jeg er nå. Jeg har lenge sutret over vondt i knærne og vann i kroppen, jeg har vært ukomfortabel i mitt eget skinn noe som også har ført til at skadetrangen har eskalert, det har liksom bare blitt mer og mer frustrerende. Det føles så håpløst når jeg vet at ting blir bedre om jeg klarer å holde meg unna spising og spying – men jeg klarer ikke å stoppe meg selv likevel. Det gjør vondt når man vet bedre men ikke klarer å utføre det i praksis. Kunnskapen gnager og gnager i bakhodet, kompliserer det ytterligere.

Med 500 kalorier ekstra i kroppen hver dag, ingen oppkast og med bevegelse… Vekta viste 2.5kg ned på seks dager. Det er veldig mye og det dreier seg ikke om vekttap – det handler om at vannet endelig har forlatt kroppen min. Jeg kan PUSTE igjen. Jeg føler meg ikke så ukomfortabel i mitt eget skinn, skadetrangen virker fjern i forhold til hvor desperat jeg var for bare sju dager siden. Til og med knærne har det bedre. 2.5kg ekstra væske er ganske mye ekstra å dra på og det er logisk at det da blir vondt her og der fordi noe i kroppen rett og slett er feil.

Og plutselig ble ikke de ekstra 500 kaloriene så jævlig å forholde seg til lenger. I hodet mitt er jeg alltid redd for å gå opp i vekt, eller å direkte ese ut til det ugjenkjennelige, men nå som det motsatte er bevist, nå som jeg har sett det og opplevd at alle katastrofetankene mine er bullshit – plutselig er det ikke så vanskelig likevel.

Jeg bestemte meg allerede på mandag for å være “all in” når det kommer til kaloriene – om jeg kunne få trene. Og det har faktisk fungert. Å gnage seg til og få gå tur i knappe tretti minutter som liksom har vært strategisk riktig tidligere, vel… Tanken på at jeg må kompensere for kalorier enten med oppkast eller trening blir liksom ikke borte av seg selv, men det er bedre å trene enn og kaste opp.

Dét motiverer. Veldig. Så, i fem dager på rad har jeg nådd kalorimålet, vannet er borte, ansiktet er tilbake til at jeg kjenner igjen meg selv i speilet, knærne gjør ikke vondt lenger, økonomien har det bedre, psykisk har jeg det bedre og skadetrangen er betraktelig redusert. Det er win, win, win, win, win, win og win. Win x 7.

Jeg har jo prøvd å gjøre og gjort dette x antall ganger tidligere men det har med hånda på hjertet aldri vært så positivt som nå. Nå føles det ikke så jævlig, selv om trangen til å spise og spy var veldig tilstede idag, jeg klarte å skyve det vekk. Win x 7, er det verdt det, å kaste det bort på en relativ impuls? Nei, absolutt ikke.

Men dagen idag har vært litt vanskelig siden jeg blir så veldig sint og frustrert når jeg er ambivalent. De kjipe timene hvor hodet mitt kverner på å fortsette eller å gi slipp “bare idag”, de timene er vanskelige. Jeg vil, men jeg vil ikke, men jo, men nei, altså, jo? Nei. Blir så mektig frustrert når det blir sånn – men til syvende og sist har jeg gjort det riktige også idag.

Har gitt Tonje en klem. Har gått tur med mamma, Zahra og Elise. (Zahra ser litt dust ut her, men men.) Har kjørt tur med Lillemi. Har vært hjemme å trent. Har gjort det jeg skal, punktum. Okei, jeg var kanskje ute litt lenger enn det jeg har “lov” til ifølge behandlingsplanen men tidsbegrensningen er der for én grunn ene og alene; at jeg ikke skal ha tid til å dra hjem for å spise og spy. Men siden jeg på forhånd – før jeg dro ut hadde klart å skjære gjennom og velge det riktige valget – så ser jeg virkelig ikke noe problem i at jeg har vært ute litt ekstra.

Dette er det sjette døgnet uten bulimiske tendenser og jobben er unnagjort nå siden det er kveld og det ikke finnes hverken muligheter eller triggere.

De der altså! Moments like these are worth breathing for.

There is no bittersweet in bitterness.

Den siste uka… Hvor begynner jeg? Et helvete. En flukt. Alltid på rømmen, prøver desperat å løpe fra meg selv, få fred fra tankene mine, slippe å forholde meg til virkelighet eller realitet. Igår kladdet jeg tre innlegg uten å komme så langt at jeg fikk delt noe som helst.

Det handlet om aksept. Hvordan komme forbi noe man ikke kan akseptere? Hvordan akseptere at man ikke kan gjøre noe som helst med det det gjelder, hvordan kan man komme til enighet om at det er greit? Det er faen ikke greit! Jeg vil hyle, slå noe, ødelegge noe. Pulverisere ett eller annet, men hva pokker hjelper det? Jeg vet ikke hvor jeg skal plassere det jeg føler. Jeg har ikke lyst på noe “så, så, det går bra til slutt” eller “du må smøre deg med tålmodighet.”

Jeg har vært tålmodig i to år nå. To jævla år. 713 dager idag. Idag er det på dagen to år siden det smalt. Inntil da trodde jeg at livet jeg var noe jeg kunne kontrollere ved å utføre bestemte handlinger, rigide mønster og måter å takle min egen tilværelse. Spising og spying i all hovedsak. I dag er det to år siden jeg sto på medisinsk avdeling og dro ut sonden for tredje og siste gang. Idag er det to år siden jeg dro hjem og naivt nok tenkte “bare én aller siste gang, så skal jeg aldri gjøre det igjen.” Man vet aldri når det smeller, man kan umulig forutse hva som skjer, hva som dukker opp, hva som inntreffer ut av det blå. Jeg dro hjem for å spise og spy men likevel hadde jeg troen på at jeg skulle klare det denne gang, bare jeg fikk gjort meg “ferdig for godt”.

Noen kjenner kanskje historien fra før, dere som har fulgt meg lenge eller klikket dere tilbake i arkivet. Historien om den fredagen hvor jeg spiste og spydde, gikk tom for mat halvveis, bøyde meg over doskåla før jeg satte meg i bilen til Elin sammen med Tonje for å dra på butikken – jeg måtte ha mer mat. Verden spinner, jeg er svimmel men det er ikke noe nytt. Inntil da var det noe jeg så på som “slik kroppen ble etter oppkast”. Historien går dit hvor jeg surrer inne på butikken, blir dårligere og dårligere til det punktet hvor jeg vil sette meg i bilen fordi jeg ikke orker. Kroppen var jo ikke i tipp topp stand i utgangspunktet med tanke på at jeg kun fem timer tidligere skrev meg ut av sykehuset mot legens anbefaling. Ironisk nok, hell i uhell som noen kanskje vil si – akkurat den overlegen, akkurat hun – befant seg på samme butikk akkurat samtidig. Ironisk nok pekte jeg henne ut for Elin “se, der er overlegen fra medisinsk”, deretter ble jeg stygt dårlig. “Herregud, jeg går og setter meg i bilen” sa jeg til Tonje samtidig som kroppen låste seg, hodet vris brått til høyre, jeg biter meg i tunga mens knærne gir etter under meg, jeg faller framover men har flaks nok til at jeg blir tatt i mot. Flaks for Elin vet hun akkurat hvor overlegen er. Uflaks for min del – jeg våkner opp på akutten mens det sitter en eller annen lege foran meg som forklarer at jeg har hatt et kraftig krampeanfall. Elin og mamma gråter mens jeg forsøker å latterliggjøre situasjonen, ufarliggjøre. “…ja, også kan du ikke kjøre på 12 måneder.”

De siste årene har jeg på grunn av sykdom ikke akkurat hatt spesielt mange jern i ilden for å si det på den måten men jeg har forsøkt å holde fast i noen små ting, noe å jobbe med. Noe som er konstruktivt og bidrar til en frikere hverdag, økt frihet og selvstendighet. Selvstendighet er utrolig viktig for meg, jeg ønsker sårt og inderlig å klare meg selv så godt det lar seg gjøre. Føler ofte at jeg ikke vil være en byrde eller til bry for mine nærmeste, jeg vil ikke være avhengig av dem. Den følelsen jeg får når jeg ser at jeg klarer meg selv – det betyr mye for meg. I 2010 sto sertifikatet på lista over ting jeg holdt på med, ting jeg ønsket å få til, jeg ville bare lykkes. Drømte om bil og lappen, frihet til å komme meg på butikken når jeg selv så det nødvendig uten å være avhengig av noen jeg kjenner med bil som kunne kjøre meg. Så fram til å kunne sette meg i min egen bil og kunne kjøre hvor jeg ville – helt alene, når det måtte passe meg

I 2010 var det årets irritasjonsmoment selv om jeg på slutten av året hadde klart mer enn noen hadde trodd jeg skulle komme til å klare. Skole, hverdag, selv om jeg sjonglerte med bulimi og sykdom kom jeg meg på skolen og kom hjem med gode karakterer og en fornøyelig følelse av å være tilfreds når jeg så at hardt arbeid lønnet seg. Jeg trivdes med det jeg holdt på med, men sannheten om sertifikatet stakk fortsatt i brystet.

I april 2010 fikk jeg brev i posten hos nevrologen som hadde fått resultatene av alle EEG’ene jeg hadde tatt for å sjekke aktivitet i hjernen. Diagnose: Epilepsi. Resultat: Medisiner. Trigger: Mest sannsynlig kroppen som ikke lenger tåler å bli utsatt for den bulimiske påkjenningen som forekommer når man kaster opp brutalt og gjentatte ganger daglig.

Jeg hadde nedtelling til 26. Mars 2011. 25. Mars 2011 var jeg attpåtil 10 måneder skadefri – den helga var fin. Usynlige lenker forsvant og jeg nøt tanken på at snart – snart skulle jeg komme i mål med prosjektet jeg ble tvunget til å legge på is i ett helt år.

Den gleden var kortvarig. I hele ti dager varte det og gjennom disse ti dagene hadde jeg ikke en gang rukket å sette meg bak rattet. Det var liksom ikke noe hastverk, det var en plan. Ti dager senere, nærmere bestemt 4. april. Jeg var innlagt på åpen avdeling for å få litt skikk på kaloriinntaket men akkurat den tirsdagen var jeg lei og tok en tur til Bestemor. Det ble spising og spying og noen minutter før åtte kastet jeg opp før jeg begynte å gå tilbake mot sykehuset. Halvveis ble jeg dårlig men tenkte ikke så sterkt over det. Likevel bestemte jeg meg for å stoppe innom en butikk, tenkte det kanskje ville hjelpe om jeg drakk noe.

Så langt kom jeg ikke før jeg traff flisegulvet på butikken med hodet først. Uheldig som jeg var våknet jeg midt i kaoset på gulvet, kom til meg selv mens kroppen var gelé, tjue stykker stirret og femten lurte på om det gikk bra. Jeg nikket, biggest lie ever. Så det ut som det gikk bra kanskje? Det eneste jeg tenkte på var kjøreforbudet og “dette er ikke virkelig, dette skjer ikke, mareritt og du våkner snart.” Ambulanse, akutten, leger som svirrer. Hodet mitt spinner i sirkler og innen det kom en lege som jeg kjenner fra før… Jeg klarer ikke å vente og nærmest hvisker ordene “får jeg kjøreforbud igjen nå?” og legen sier han er så lei seg, men han er redd for det.

Tårene triller.

Jeg tar meg meg sammen før jeg knekker igjen, prøver igjen men bryter igjen sammen i gråt. Er det mulig liksom? Ett ord; bitterhet. Let the past make you better – not bitter, men jeg vet ikke hvordan.

Jeg vet at jeg repeterer historier jeg allerede har fortalt før men jeg føler behov for å sette ord på dette nok en gang da det er noe som preger tankene mine daglig, jeg klarer ikke å la være å tenke på det. Skuffelsen over å måtte vente nok ett år? Bittert. Surt. Urettferdig. Jeg lurer på hva jeg har gjort galt, karma? Uflaks? Uheldig? Velfortjent? En konsekvens av spiseforstyrrelsen jeg kjemper mot på daglig basis?

Jeg har ikke tall på hvor mange utbrudd jeg har hatt hvor jeg knekker sammen i tårer mens jeg roper sinte ord. “Hvordan kan du klage over prisen på diesel, du burde være jævlig takknemlig for at du har en bil og frihet!” eller “du vet faen ikke hvor heldig du er, sett pris på det du har. Forestill deg om noen hadde – på dagen – tatt fra deg sertifikatet, friheten og bilen du kjører rundt i hver eneste dag? Hva faen hadde du gjort da?” Inni meg vet jeg at jeg kanskje en dag også kommer til å irritere meg litt over pris på bensin eller diesel, eller forsikring på bil – men jeg vet også hvordan man skal være takknemlig for det man har. Du vet ikke hva du har før du mister det.

Ofte føler jeg at folk ikke forstår alvoret, forstår hvor jævlig det føles. Smøre meg med tålmodighet? Akseptere at det er sånn det er? Det er faen meg jævla hardt, men jeg prøver. “Snart” tenker jeg i mitt eget hode. “Snart er det min tur, må bare holde ut litt lenger. Snart er du i mål, du klarer dette.” Selv om det er surt, surere har det også vært en motivasjon for å kjempe ytterligere mot mine kraftige bulimiske tendenser som snur opp ned på hverdagen min på lik linje som en tornado snur opp ned på omgivelsene i sin ville ferd forbi.

Tre uker etter 4. April hadde jeg mitt første panikkanfall. Senere ble diagnosen satt til “panikkangst med agorafobi”. Frykt for menneskemengder eller steder hvor det oppholder seg mange mennesker på en gang. Dette inkluderer butikker, skoler, biblioteker, flyplasser, hoteller, sykehus, venterom – alle steder hvor det befinner seg mange mennsker. Hva som er årsaken bak den voldsomme angsten som preger hver eneste dag, den følelsen som river i brystet hver eneste gang jeg setter begge beina på utsiden av dørstokken og skal noen steder? Irrasjonell redsel for å få epilepsianfall på offentlig sted – igjen. To ganger på butikk i beste handletid holder for min del, jeg klarer bare ikke å la være og bekymre meg for at det skal skje nok en gang. Er det noe jeg vet, så er det at man aldri kan vite. Det beste jeg kan gjøre er å ta mine forhåndsregler, passe på medisiner, tilstrekkelig med søvn, ta det rolig om jeg først sprekker på det bulimiske, ikke overanstrenge meg, vær varsom, prøv å hold blodsukkeret stabilt med okei næringsinntak gjennom dagen.

Det siste året har jeg hatt nedtelling til 4. April. For bare noen få uker siden fikk jeg beskjed om at jeg må vente helt til August. August fordi jeg sist hadde epilepsianfall i August 2011, selv om jeg ikke sa det til noen, selv om jeg aldri dro på sykehuset for sjekk eller noe. Det sies at ærlighet varer lengst men akkurat å innrømme den sannheten er noe av det mest smertefulle jeg har gjort med tanke på at gevinsten for ærligheten ikke akkurat er spesielt lønnsom.

Jada, jeg vet om traffikksikkerhet, jeg vet at jeg ikke har noe på veien å gjøre med tanke på både min egen og andres sikkerhet – det handler ikke om det. Det handler om hvor jævlig vanskelig det er å akseptere det, det handler om det følelsesmessige. Det handler om hvor vondt det er. Å miste noe som betydde noe.

Likevel er jeg redd for at folk ikke skal forstå mitt perspektiv, mine følelser, slik jeg opplever det. At folk skal tenke “det finnes verre ting i verden en et usselt kjøreforbud.” Klart det gjør det – men i min verden har det betydning. Det påvirker hvordan jeg har det, det påvirker min livskvalitet, det går ut over mine følelser, det stikker i hverdagen – det er der. Gnager.

Så jeg flykter. Det er ganske ironisk hvordan jeg flykter til det bulimiske bare for å slippe og tenke. En rus, som fjerner følelsene der og da men det varer jo ikke. Jeg leker med konsekvensene, later som om jeg ikke bryr meg. Prøver å la det passere, prøver å la tanken på epilepsi hemme meg mindre. Senest for to dager siden satt jeg på legevakten og kjente alle symptomene på epilepsianfall melde seg samtidig med angsten som skvulpet  i mellomgulvet mens jeg satt musestille i en stol, slappet av i hele kroppen og brukte hver minste lille tanke på å fokusere på at det ikke skulle skje.

Det gjør bare vondt.

Og ja, jeg er fullstendig klar over at jeg må ta meg sammen nå. Jobbe mot det bulimiske som spiste og spydde seg gjennom trettifem klokketimer på bare fem dager i forrige uke. Desperasjon og håpløshet er nøkkelord og følelser som går igjen og igjen. Jeg prøver å slappe av i hele kroppen, prøver å legge meg ned i sofaen, prøver å rasjonalisere det som føles urettferdig, prøver å finne en vei, en måte, en løsning, en mulighet for å akseptere det som smerter meg sånn. Det jeg gjør nå hjelper ikke. Det ruinerer meg fysisk og psykisk, det var ikke for ingenting at jeg befant meg på legevakta på lørdag. Det er ikke for ingenting at jeg fortsatt ønsker å beseire den bulimiske hindringen som hemmer meg og lager nye hinder jeg må slite meg over. Jeg må ta meg sammen nå, før det går for lang. Før jeg kan se langt etter oppheving av kjøreforbud i august.

Det er bare surt, vondt og vanskelig.


Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv

Advertisements