Archive for the 'Senter for Psykisk Helse' Category

Oppsummering av 2013, Del 1.

Jeg husker ikke så veldig mye av Januar, Februar og Mars. Det jeg husker er nesten utelukkende negativt, med noen små lysglimt innimellom. Det er litt trist å se tilbake nå og vite at jeg nesten ikke kan sette fingeren på at jeg har gjort noe som helst konkret, utenom å holde meg i live såklart, og det er jo trossalt noe.

I slutten av Januar fikk jeg brev fra Post 4 i Trondheim med tilbud om vurderingsopphold for behandling av Agorafobien. Jeg husker at det virket fullstendig umulig, hvordan i alle dager skulle jeg klare å fly dit? Først komme meg til flyplassen, så fly til Bodø, bytte fly, fly til Trondheim, taxi til Østmarka, så snakke med mennesker jeg aldri har møtt? På den tiden var alt så problematisk at når jeg ser tilbake virker det surrealistisk. Jeg hadde problemer med noe så lite som å komme meg på butikken med mamma! Det var såvidt jeg orket å gjennomføre handleturer! Det var såvidt jeg kom meg til legen eller psykologen!

Vurderingsoppholdet varte fra onsdag til fredag i begynnelsen av Februar. For å få det til og gå opp ble det bestemt at jeg skulle reise dit med sykepleier Therese. Jeg husker ikke hundre prosent nøyaktig hvorfor jeg fikk en liten innleggelse på DPS rett i forkant av vurderinsoppholdet, men jeg mener det var for at jeg ikke skulle trekke meg i siste liten. Jeg visste at alt sto og falt på om jeg fikk behandling på Østmarka eller ikke, og at om jeg ikke fikk det hadde jeg ikke orket eller klart å leve lenger.

Jeg husker dagen før jeg skulle dra. Jeg husker at jeg skulle gå de sju minuttene fra avdelingen og hjem for å pakke til den lille turen til Trondheim. Jeg husker at jeg slet meg opp bakken hjem, ikke fordi det var så tungt, men fordi det var skummelt. Jeg husker at jeg pakket, lakket negler mens jeg så Grey’s anatomy og jeg husker at jeg brukte evig lang tid på å bli klar nok til å gå tilbake. Jeg husker jeg tenkte “hvordan i alle dager skal dette gå når jeg ikke engang klarer å gå ned en bakke alene uten å ha en puls på hundretusen, når jeg ikke kjenner beina mine mens jeg går, mens frykten er så lammende at det er såvidt jeg klarer å fortsette og gå?” Og jeg husker hvilken sang jeg hørte på i de minuttene, “In my remains” av Linkin Park, fordi setningen “Waiting for a chance to feel alive” var mer enn jævlig passende.

Men jeg kom meg avgårde til Trondheim. Jeg husker det var jævlig og jeg husker hvor ør jeg var i hodet når jeg satt på kontoret til Mr. Behandler, eller Sadisten som jeg også har omtalt han som. (Han vet det og synes det var morsomt.) Jeg husker hvor sliten jeg var, hvor svimmel jeg var av utmattelse og hvor vanskelig alt var. Jeg spiste på rommet fordi jeg ikke turte å sitte sammen med de andre. Jeg husker at hver minste lille ting jeg gjorde var som å klatre en personlig Mount Everest.

Jeg husker og hvor mye jeg til slutt opplevde at jeg klarte. En forsmak på livet? Og jeg husker hva Sadisten sa når jeg spurte om han kunne hjelpe, han sa “Jeg tror ikke vi kan hjelpe deg…” og hjertet mitt hoppet over noen slag før han fullførte setningen med “jeg VET vi kan hjelpe deg”.

Deretter kom jeg meg hjem i levende live, bare for å stupe ned i et skummelt mørke preget av bulimi. Jeg ba om en innleggelse, men fikk det ikke. Avdelingen mente de hadde gjort meg en bjørnetjeneste om de hjalp meg å unngå overspising og oppkast, jeg ville visstnok komme sterkere ut av det om jeg “fant ut av det på egenhånd”. Det er slik jeg opplevde og jeg husker hvor vanvittig skuffet og sint jeg var for det og på teamet mitt. Jeg husker hvor dårlig jeg var og hvor mye legen snakket om at jeg trengte en innleggelse, og jeg husker hvor hardt jeg protesterte fordi jeg var så forbannet på dem. Jeg brukte ord og sa hva jeg trengte, jeg ble absolutt ikke hørt og da var jeg ikke interessert lenger. I sinne og frustrasjon tok jeg det ut på meg selv med enda mer overspising og oppkast.

Mars er og en måned jeg husker lite av. Jeg skulle flytte i April og hadde begynt å forberede meg til det ved å pakke. Samtidig hadde agorafobien, eller angsten – vokst seg større og jeg hadde blitt redd for ting jeg aldri før hadde vært redd for. Jeg husker spesielt godt en kveld jeg presterte å spise peanøttsmør og ble livende redd for å få anafylaktisk sjokk og dø. Jeg er ikke allergisk mot peanøttsmør en gang. Det var grusomt. Jeg fikk ikke fred i sjela, alt gjorde vondt, alt var skummelt og fryktelig. Dag etter dag etter jævla dag.

Utenfor min gamle leilighet pusset de opp huset og jeg var livende redd for å gå ut med hundene fordi jeg ikke kunne gå ut ubemerket. Til slutt fikk jeg inn en rytme på at jeg luftet de “om morgenen” når arbeiderne spiste lunsj, deretter etter at de hadde dratt hjem for dagen, deretter var det lettere for meg å gå ut, gå tur med dem på kvelden.

Og det var vinter, snø og kaldt ute, kaldt inne, kaldt i hjertet, kaldt i sjela, kaldt i sinnet. Alt var isende kulde og total hjelpeløshet. Jeg befant meg i en prosess av ingenting og ventet kun på at datoen for Trondheim skulle komme nærmere. Det gjorde den, men jeg hadde det så forferdelig at jeg ikke trodde jeg kom til å overleve. Jeg var mer sikker på at jeg kom til å dø, enn at jeg kom til å overleve.

Det er helt forferdelig å se tilbake på, og i retrospekt skjønner jeg egentlig ikke hvordan jeg klarte eller hvordan jeg kom meg gjennom de grufulle månedene.

Advertisements

Ikke en del av min plan.

Jeg tror jeg må skrive innlegg oftere, kortere innlegg. Akkurat nå for tiden er det så mye som skjer på en gang og jeg hater å sette meg ned i etterkant for og skulle forklare hva som har skjedd og så videre, og så videre. Av og til liker jeg å skrive om ting i retrospekt, av og til vil jeg ha det i presens. Her og nå. Hva går jeg gjennom nå og hvordan reagerer jeg på utfordringene jeg møter? Hvordan takler jeg det, hva føler jeg? Hva gjør jeg?

Akkurat nå sitter jeg i senga på rom nummer seks. I stua er det morgenmøte, jeg tør ikke å delta fordi vi er elleve pasienter. Nei, jeg er ikke i Trondheim.

Jeg er faktisk overrasket over hvor mange som har spurt om jeg trekker meg fra Trondheim. Er du gal? Du aner ikke hvor mye jeg vil dit og hvor mye jeg håper håper håper de kan hjelpe meg. Så nei, jeg har ikke trekt meg og ja, jeg skal fortsatt dra. Jeg tror ikke at jeg klarer det før jeg ser det, men jeg vet at jeg ikke trekker meg.

Tanken på hvor jeg befinner meg om tjuefire timer gjør meg uvel.

Jeg er ikke helt sikker på hvorfor jeg endte opp på psykiatrisk. Det kan være tårene jeg gråt i telefonen eller usikkerheten, eller ord som “alt er så jævlig, jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg”.

Hver gang jeg får tilbud om innleggelse pleier jeg å si nei, jeg pleier å si at jeg har hunder og ansvar, jeg klarer meg.
Igår hentet mamma hundene mine siden jeg skal reise bort. Det var… Tungt. Har ikke vært uten Nick i mer enn fem til sju timer siden jeg fikk han – så potensielt fjorten dager er lenge i mitt perspektiv.

Om jeg ikke allerede føler meg ensom i hvordagen siden mitt sosiale liv er en vits, så blir det ikke bedre uten hunder. Da blir jeg helt alene og hvorfor skal jeg da gå ut døra som gjør så vondt når det bare gjør vondt, når jeg ikke kan trøste meg med at jeg kjemper for dem? Det er min motivasjon når jeg ikke klarer eller orker å kjempe for meg selv.

Uansett, jeg gikk tom for argumenter for hvorfor jeg skulle være hjemme, pluss at jeg var klar over hva jeg ville gjort om jeg var hjemme – spist og spydd for å komme unna dette kaoset jeg står i nå.

Det er ikke noe jeg vil. Spise og spy altså, du aner ikke hvor mye det har kostet meg å holde meg i snart fem døgn. Timer på sofaen, sesong etter sesong med Grey’s Anatomy, tårer. Rastløshet. Lag på lag med neglelakk. Lista går videre.
Jeg har virkelig gjort alt jeg kan.

Om jeg klarer å holde meg uten oppkast framover blir dette tidenes korteste tilbakefall. Jeg falt hardt, men aldri før har jeg ligget nede så få dager – om jeg klarer å holde meg.

Tomrommet etter hundene og ensomheten uten dem hadde utvilsomt ført til mer oppkast, så jeg takket ja til innleggelse. Ikke fordi jeg har så himla lyst, men fordi det gir mening å tenke at jeg burde spare energi til utfordringen imorgen, som sprenger skalaen min over vanskelighetsgrad på utfordringer fullstendig.

Det hadde vært jævlig synd om jeg saboterte Trondheim for meg selv uten å mene det.

Derfor er jeg her, selv om psyk er kjipt.

20130205-095026.jpg

365 days.

Jeg ler en latter som er så trist at ord ikke kan beskrive det. En sånn latter man ler gjennom tårer, som får deg til å gispe tragisk etter luft på slutten. “That’s it” sier jeg langsomt. Sliter med å få stemmen ti å bære. “Det var det“, legger jeg til mens jeg trekker på skuldrene. Jeg vet ikke lenger om jeg ler elller hikster. Jeg puster sakte inn og ut, hendene mine skjelver. Bitemerket på hånda lyser rødt mot meg, aldri før har jeg kjent på så intens, akutt og umiddelbar skadetrang. Med jevne mellomrom gnir jeg hendene over den allerede rødflammede huden jeg har langs kinnbeina og nedover kinnene.

What’s meant to be – will be” tenker jeg og trekker konklusjonen; “det er ikke meninga. Det er åpenbart ikke meninga at jeg skal få det bedre, det er åpenbart at jeg ikke fortjener hverken lykke, framgang eller glede i livet. Jeg må ha gjort noe forferdelig, det må være noe forferdelig galt med meg, jeg må være et grusomt menneske, hvordan kan jeg ellers forklare at ingenting går min vei? Jeg må ha gjort noe for å fortjene dette, jeg fortjener åpenbart ikke bedre. Jeg fortjener å lide, ha det vondt, smerte.

NÅ!” sa jeg og dro. Så meg aldri tilbake. Letet gjennom alt jeg hadde for å finne nøkkelen mens panikken bygger seg opp for hver bag jeg tømmer. Jeg vet at den ikke befinner seg i kofferten, jeg har allerede sjekket. Plagg for plagg organiserer jeg rotet jeg kaster rundt meg. Jeg får ikke puste. Utmattet stuper jeg ned i senga, begraver hodet i puta, jeg får ikke puste. Trekker pusten febrilsk, får ikke puste. Samme kan det være, jeg må finne nøkkelen. Jeg går gjennom alt en gang til, en gang til og enda en gang. Med skjelvende hender trekker jeg fram nøkkelen. Den eneste nøkkelen jeg har til et hus jeg ikke vet om jeg hører hjemme i.

Jeg drar dit. Låser meg inn, deaktiverer alarmen og sleper med meg alle tingene jeg trenger inn i huset. Forlater det i yttergangen før jeg trer inn i stillheten. “La meg dø for faen, jeg har ingenting å leve for!” Jeg lager mat, jeg spiser. Jeg ler. Jeg kaster opp. Jeg  drikker meg så full at livet blir hysterisk morsomt. Jeg sitter ute på verandaen, kjederøyker mentholsigaretter, drikker rusbrus. Ja, whatever? Hvem faen bryr seg?

De neste dagene forholder jeg meg til maten alene. Huset står stille, huset er tomt bortsett fra meg. Ingen hunder, ingen mennesker. Kjapt nok finner jeg veien til kjøleskapet, plyndrer fryseboksen, graver meg gjennom kjøkkenskapene. Jeg finner en nøkkel til, bestemmer meg for å sjekke garasjen. Jackpot, to frysebokser til. Jeg graver meg gjennom dem også, steker pizza til den store gullmedaljen. Ligger utmattet på badegulvet og ser hvordan spottene i taket snurrer rundt der oppe. Kollapser, skaller hodet i doskåla mens jeg ufrivillig stuper mot gulvet, rekker ikke å kjenne smerte før krampene tar meg.

Du har så godt av å leve det normale livet!“, setningen synger gjennom hodet mitt, står på repeat. Jeg ler av tanken. “Det normale livet, hva faen er det? Vel, this is it. Det normale livet, burde vel kose meg mens jeg først er i gang? YOLO vet du, You Only Live Once. Live fast and die young.

Noen dager senere er det landesorg. Datoen er 22. juli, jeg gråter jeg også fra sofakroken. “Din egoistiske dritt, folk dør, hele landet er i sorg og her sitter du? Her sitter du og ønsker deg død og begravet?” Jeg leter gjennom skuffene, på let etter den skarpeste kniven. Jeg finner en kniv jeg tror duger, jeg sitter på gulvet mens jeg fjærlett drar den over håndleddet. Det blør ikke en gang. Skuffelsen og selvhatet stiger inni meg, vet jeg kan bedre. Bittesmå bloddråper kommer til syne. Jeg vet hva jeg gjør og er smertelig klar over hva jeg mister. Skadefri. Jeg vet ikke lenger hva jeg føler, ber om styrke til å presse ned kniven for hva livet er verdt, samtidig finner jeg ikke lettelse, rus, eufori eller glede i hverken kniven eller de små stripene som blør.

Du tenker kanskje at det skurrer, at jeg burde bedt om hjelp? Herregud, du tar så feil. Jeg lever livet, det normale livet. Det jeg fikk beskjed om at jeg hadde så godt av å leve.

Vet du hva det såkalte -normale- livet innebærer for meg?“, jeg får ikke fram ordene, jeg er rasende og tørker tårer i affekt. Hun trekker på skuldrene. Jeg trekker pusten før jeg begynner på en setning som er så lang at jeg såvidt rekker å trekke pusten før jeg fortsetter. “Overspising, oppkast, kramper, selvdestruktivitet, ønsker om å skjære meg selv i fillerbiter, fantasier om piller, fred, stillhet, endelig ro, den siste hvile. Angst for å gå ut døra, angst som er så sterk at jeg såvidt kommer meg over dørstokken såfremt jeg må. Der har du mitt -normale- liv, ville du levd det?” Holdningen hennes tilsier at hun ikke kunne brydd seg mindre, “Vi har erfaring med at mennesker som deg…” sier hun, “ikke har godt av å være innlagt.” Hun andre nikker, sier seg enig i det.

Takk til deg som tok fra meg håpet. Takk til deg som fikk meg til å miste troen på håpet, på livet, på godhet hos mennesker. Takk til deg som forsterket mine egne tanker om at jeg ikke fortjente å leve, takk til deg som fikk meg til å føle meg verdiløs, du som antydet at jeg hadde godt av å lide. Takk til deg som fikk meg til å miste fotfestet, du som fikk meg til å slippe taket i klippen jeg holdt fast i, du som fikk meg til å slippe meg selv ut i fritt fall.

Jeg som var på vei mot noe bedre i livet. Jeg som kjempet for det livet jeg trodde jeg kunne få. Du tok fra meg noe den dagen, noe jeg enda ikke føler jeg har funnet tilbake til.

~

18. Juli 2011. En av de vondeste dagene i mitt liv. En av de største knekkene jeg har hatt. Hvor jeg mistet troen på meg selv, hvem er du egentlig om du ikke har tro på deg selv? Hvordan kan du leve om du ikke tror på livet? Hvorfor fortsette å leve om du ikke tror at livet kan bedre seg eller være mer?

Hva har jeg egentlig gjort det siste året? Bortsett fra bitterhet, tomhet, håpløshet, motløshet, depresjon, ensomhet, smerte, lengsel skadetrang, selvskading, angst, panikkanfall, overspising, oppkast, magesår, væskefylte ledd, vannansamlinger i kroppen, besøk på legevakta, overtrening, senebetennelser, ekstreme døgnrytmeforstyrrelser, søvnproblemer, sult, epilepsianfall, kjøreforbud, hjertesorg, innleggelser, terapi, terapi og enda mer terapi? For ikke å glemme å nevne alle TV-seriene jeg har sett fra begynnelse til slutt, gjerne om og om igjen, for å flykte fra meg selv og virkeligheten.

Å si at jeg har kommet kjempelangt siden det siste året eller kommet veldig mye lenger er vel ikke helt korrekt. Det finnes forskjeller. Noen tragiske livserfaringer rikere, litt bedre rustet til å takle realiteten og hverdagen i form av tankesett og innstilling. Jeg vil ikke lenger dø, klamrer meg til det lille håpet jeg har om at livet må kunne bli mer enn dette.

  • I august 2011 opplevde jeg at forholdet jeg har til mamma endret seg til det bedre. Endelig ble det mer levelig, endelig var det godt å kjenne på at jeg har en mamma!
  • 29. September 2011 flyttet jeg inn i min egen leilighet. Jeg trives her, har det fint.
  • Jeg satte en personlig rekord med 56 dager i strekk uten overspising og oppkast.
  • Jeg tok en ny tatovering i begynnelsen av November. “She flies with her own wings” står det på leggen min. Yes I do.
  • I November fullførte jeg og familien min multifamiliegruppa. Life changing experience.
  • Jeg tør mer i forhold til angsten. Jeg er langt fra fri eller hvor jeg ønsker jeg skulle ha vært, men jeg er mye mer fri enn hva jeg var for ett år siden.
  • Jeg har fått en ny hund.
  • Av årets igår 200 passerte dager har jeg klart 151 dager uten overspising og oppkast. (hva anoreksien angår er en annen historie.)

Hverdagen er en kamp. Hver eneste dag. Jeg har aldri fri, har aldri ferie, tar aldri helg med god samvittighet, 24/7/52. Sånn er det bare, men jeg nekter å tro at resten av livet kommer til å være like vondt.

Enhjørningen og regnbuen.

Av én eller annen grunn, på én eller annen impuls, klistret jeg enhjørningen i venstre hjørne av korktavla på rom nummer åtte. Når jeg dager senere pakket sakene mine sammen for å dra hjem når avdelinga sommerstengte, lot jeg enhjørningen forbli der den var. På korktavla.

På mandag var den der igjen. På rom nummer åtte. Det fikk meg til å smile, at ingen hadde plukket den vekk og kastet den i søpla.

Tirsdagen endte ulykkelig. Etter tre timer med ustoppelige tårer og doser med hyperventilering som var så store at jeg trodde jeg skulle kollapse, orket jeg ikke mer. Jeg har ikke ord for å beskrive hvor tappet man blir, hvordan det svir og svir i øynene selv når du blunker dobbelt. Har ikke ord for å beskrive den lette prikkingen bak øynene, i panna. Aller helst ville jeg bare legge meg ned, sove. Sove det vekk, få det til å forsvinne.

Det ble verre. Og verre. Følelsen du sitter på når alt inni deg skriker at du er i ferd med å dø og noen ser deg med andre øyne. Sine øyne. Noen ser deg, fysisk, og likevel følte jeg meg uendelig usynlig. “Vi hører deg, men du kan ikke alltid få det slik du vil ha det.” Hva var saken? En fireåring som ba om en ny is, eller tjueåringen som ba om hjelp?

Ordene dunket i hodet, men jeg fikk ikke til å si noe. Hva med skolen. Hva med, hva med, hva med, alt jeg kanskje skulle ønske at jeg også kunen ha gjort.

Du har godt av den normale hverdagen“. Tårer. Normal hverdag? Hvilken normale hverdag er det egentlig snakk om? Den normale hverdagen psykologen kanskje har, med familie, handleturer, jobb, døgnrytme, vennetid og fritid? Eller minnormale hverdag” som består av paralyserende angst som forhindrer meg fra å gjøre selv de mest “normale” ting? Min “normale hverdag” som handler om kokosboller, blodsukkerets berg og dalbaneturer, den “normale hverdagen” jeg tilbringer fortapt blandt mat, søppel og rot, på badet med sviende smerter i magesåret jeg terger gang på gang? Den “normale hverdagen”?

Har jeg godt av det? Og ble jeg egentlig hørt? Så hun ikke hvordan jeg lå i senga og kjempet for å få puste? Så hun ikke at den “normale hverdagen” jeg visste jeg hadde i vente allerde var i ferd med å kvale meg, allerede da?

Den ildrøde sirkelen på den høyre hånda, følelsesløs og sammenbitt. Mine egne tenner tegnet perfekte omriss av djevelsk frustrasjon og en smerte som var langt større enn den som oppstod når sirkelen ble tegnet.

Kaoset som drev meg videre selv om jeg helst skulle falt sammen og aldri beveget meg igjen. Jeg hadde lyst til å falle om, hjelpesløs, drukne i håpløsheten som hang i hele kroppen, i hvert minste fiber. Jeg visste ikke hvilke vegger jeg skulle slå eller hvor jeg skulle hyle, jeg visste ikke hvor jeg skulle trekke pusten eller roe ned.

Utskrivningssamtale imorgen klokken ti, du skal ikke føle det som om du blir kastet ut“. Timer fra eller til, hvilken rolle kommer det til å spille når alt allerede virker tapt? Det eneste jeg så var at jeg ikke orket å forbli på rom nummer åtte, jeg orket ikke å være der i tjue timer til for å få høre ordene igjen. “Den normale hverdagen. Lykke til. Ta vare på deg selv.”

Jeg klappet sammen kofferten selv om jeg ikke orket. Jeg grep en blå kulepenn og klusset over navnet mitt til det var umulig å ane hva som egentlig hadde stått der. Til slutt banket jeg på døra til vaktrommet og sa “nå går jeg”, jeg snudde meg før ord som “lykke til” hang seigt og tykt igjen i mellomrommet mellom oss som vokste jo lenger nedover korridoren jeg beveget meg.

Jeg hadde plassert solbrillene på nesa og dro til bestemor. Ikke for å være der, jeg vil ikke tynge henne med byrden av min sykdom. Jeg dro til bestemor for å finne nøklene mine. Angsten som spredde seg fra skulderbladene og nedover armene og ut i fingertuppene. Desperasjonen jeg følte etterhvert som jeg endevendte alt jeg hadde av ting der. Ingen nøkler å finne, ingen tid til å kollapse, ingen tid å miste, ingen tid til noe som helst. Til slutt var jeg der at jeg overveide å ringe Securitas for å få dem til å bryte seg inn i mammas hus.

På tredje gjennomgang fant jeg endelig nøkkelringen med hjertet, noen blå perler og alarmdingsen på.

Tjueseks dager rett i dass. Boblende beruselse og fremmedfølelse i egen kropp. En lattermild tilstand der du ikke vet annet eller bedre enn å le av alt fordi det føles lettere å flyte videre og le, enn å falle sammen fordi alt har oversteget “nok”.

Regnet traff meg i hodet når jeg satt på takverandaen. Når regnbuen dukket opp fisket jeg opp kameraet for å fotografere. Jeg siktet meg inn på regnbuen i søkeren og knipset avgårde noen bilder. Når jeg holdt kameraet ned for å se bildet av regnbuen skvatt jeg ved synet av enhjørningen, som jeg på ett eller annet tidspunkt, timer tidligere på dagen hadde revet av korktavla og plassert akkurat der, mitt på skjermen til kameraet.

Words about Why.

Så. Silsand stenger idag. Jeg ble overført til DPS Harstad igår. Jeg hadde en veldig fin kjøretur med herlige Lillemi som kjørte tre timer bare for å hente meg og kjøre tilbake til Harstad. Evig takknemlig.

Hvorfor jeg dro hit aner jeg ikke. Jeg hadde kanskje trodd at det fantes håp? At det fantes noe? At når det sto ord som “panikkangst” og “agorafobi” i epikrisen fra Silsand, at noen hadde giddet å ta det seriøst? At noen hadde orket å bygge videre på begynnelsen jeg jobbet for å få til på Silsand?

Ja, naivt nok – så trodde jeg faktisk det. Så feil kan man altså ta. For så håpløst er det faktisk.

Jeg hadde en kort samtale med min gamle psykolog idag. Jeg har ikke snakket med henne siden november 2009. Ingen kjemi, dårlig forståelse, all that jazz. Hun sa “ja, du ble overført fra Silsand til hit fordi vi skal skrive deg ut“, og jeg spurte når, og hun sa “imorgen“.

Og jeg sa “great, men da drar jeg bare idag“, og hun sa “nei, du skal ikke føle det som om du blir kastet ut“. Og jeg sa “right, for det er sikkert så jævlig mye bedre imorgen!

Jeg knakk. Knuste i tusen biter. “Dere tar meg aldri seriøst, dere ser meg ikke i det hele tatt. På Silsand fikk jeg faktisk hjelp.” De spurte når jeg ble innlagt på Silsand, og jeg sa 23. juni, husker datoen fordi det var St.hansaften. De virket nesten sjokkerte. Jeg leste reaksjonen deres slik; “wow, har du vært der SÅ lenge, men det er ikke hensiktsmessig“.

Hun sa “du trenger å dra hjem å leve det normale livet“, og jeg fikk hikstet fram “HVILKET NORMALE LIV? Hvilket normale liv er det du snakker om? Det der jeg er redd for å gå ut fordi jeg er redd for at noe skal skje? Det livet der jeg spiser og spyr for å få tiden til å gå? DET LIVET?“, og hun sa “du har så mange problemer, du har best utbytte av å gå poliklinisk”.

Også sa hun “men det er sånn din sykdom er. At du reagerer så sterkt på hva andre måtte tro om deg, som om du tar alt i verden så uendelig personlig og reagerer veldig lett”.

Så, da tar vi en utskrivningssamtale imorgen klokken ti” sa hun, og jeg sa “det skal du bare drite i“, og hun sa “du har poliklinisk samtale med T på mandag“, og jeg sa “det skal du bare drite i“, og hun sa “du kan ringe i helga om du føler for det” og jeg sa “det kommer ikke til å skje“, deretter gikk jeg.

Rakk akkurat å smelle igjen døra til rom nummer åtte før jeg ble rammet av en reaksjon som er så voldsom at sorgen ingen ende ville ta. Jeg har ikke hatt en slik reaksjon på lenge. En sånn reaksjon hvor man stuper ned i håpløsheten, kroppen som ikke får nok luft, alt blir bare en salig, kvelende suppe hvor jeg ble liggende å hyperventilere i førtifem minutter fordi det faen ikke finnes snev av håp for noe som helst i hele jævla verden. Jeg hyperventilerer aldri. Jeg finner ikke ord for å beskrive hvor jævlig det er når kroppen gisper etter luft, så fort, hardt, heftig mye at du svimler i topplokket og tror du skal svime av fordi livet gjør for vondt.

Kontakten min kom inn, forsøkte å sette seg. Hun hadde jo tross alt vært med på samtalen, og jeg greide knapt å formulere “GÅ UT” og deretter “IKKE” når hun spurte om hun skulle komme tilbake.

Takk for at dere drar ned rullegardina, takk for at dere tar fra meg håpet, takk for at dere tror meg, ser meg og gir meg en sjanse til å leve. Jeg har strevd meg gjennom et helt skoleår og såvidt bestått og kommet inn på neste, tror dere jeg tilbringer sommeren min, ferien min på psykiatrisk fordi jeg synes det er så jævla morsomt?“.

Så alle de obligatoriske spørsmålene som – har du planer eller tanker om å ta ditt eget liv -, det er ikke så nøye for dere å stille, sant? For om jeg hadde svart ja, så hadde dere bare tentk -hun sier det bare fordi hun ønsker å være innlagt-, sant? Så om jeg har en krise, da blir jeg liksom sendt til Tromsø?” og hun sa “ja, da blir det den samme sløyfa” Jeg sa det før jeg gikk. Før krampen av håpløshet rev fra meg alt i hele verden.

De vil at jeg skal bli til imorgen, men jeg ser ikke vitsen i det hele tatt. Hva er poenget med det? HVA?  “Kanskje det er litt bedre da” sa kontakten min, og jeg sa at det neppe kom til å spille noen rolle fra eller til. Og hun sa at T som egentlig er min behandler jobber nattevakt, og at jeg kunne snakke noen ord med henne. Om hva? For hva?

Så nå tenker jeg å putte ting i kofferten for siste gang, hente nøkler hos bestemor og barrikadere meg i mammas hus siden hun er på ferie i 8 dager til. Jeg er så redd for hva håpløsheten gjør med hodet mitt. Jeg er så redd for at bulimiske tendenser lett skal bli en strategi for å få tiden til å gå. Jeg har holdt meg i 26 dager. 26 dager uten spising og spying. Jeg er så redd for å glippe med selvskadingen. Jeg er så redd for impulser som “hm, la oss spise alle pillene som fins“.

But nobody cares anyway, right? 

Jeg er trist og lei fordi Zahra er sammen med mamma, så jeg kommer til å være ensom attpåtil. Livet gjør så uendelig vondt å leve. Jeg har ikke ord nok til å beskrive håpløsheten. Tanker som “det ordner seg aldri“. Følelsen av å være usynlig, mindreverdig, verdiløs. Som om alle ordene jeg hyler ut, roper og formulerer egentlig bare er stumme ord fortalt til døve ører. Som ikke hører. Øyne som ikke ser. Jeg bare mimer for mennesker som ikke bryr meg eller er villig til å gi meg en sjanse. Følelsen av å ikke bli tatt seriøst trigger alle “nå skal jeg faen meg vise dem hva jeg mener” tanker som fins.

Så nå skal jeg hjem med den tyngste bør å bære av dem alle. Oppgaven som går ut på å holde seg i live, selv når alt taler i mot.

På grunn av sommerbemanning tar vi bare vare på akuttpasienter”. Jeg er ikke en akuttpasient. Jeg er en tjueåring med oppmerksomhetsbehov som foretrekker å bo på psykiatrisk kontra hjemme i egen leilighet. Jeg er tjueåringen som roper ulv ulv over spilt melk og ingenting annet. Liksom. I don’t know how to fix this.

EDIT: De baserer forresten alle sine avgjørelser og utsagn på “tidligere erfaringer”. Jeg spør hvorfor det er lov å sammenligne på den måten. Er ikke alle mennesker unike? At man har like diagnoser betyr ikke at det føles likt i praksis, eller at man trenger de samme tingene for å bli friske. Noen klarer seg tålelig med poliklinisk behandling for spiseforstyrrelsen, noen greier det med kortere innleggelser – og noen trenger LANG, lang tid innlagt med intensiv behandling.

Jeg er ikke mennesket bak, jeg er bare én diagnose blandt alle de andre, og basert på tidligere erfaringer, så er det “gunstig” å jobbe poliklinisk. Jeg er drittlei.

At noen forteller meg “du kommer ikke til å dø om du går på butikken”, hjelper ikke en DRITT når det kommer til stykket. Det er bare ORD, uten verdi, tyngde. Det er bare en PÅSTAND, som jeg liksom skal teste ut i praksis? Fordi det er “gunstig” for alle med denne typen problematikk?

I give up.

Jeg greide naturligvis ikke å holde tårene tilbake. Jeg greide naturligvis ikke annet enn å trekke på skuldrene når spørsmålet om Harstad kom. Om jeg vil inn på døgnavdelinga der når Silsand stenger på mandag? Jeg trakk på skuldrene. Akkurat i det jeg ytrer “hva er vitsen?” faller de første tårene. Ikke de som renner langs kinnene, men de som faller i stor fart.

(tumblr)

Jeg hater å formulere ord når jeg gråter. Det krever så mye å holde stemmen stabil. Uten at den brister. Jeg snakker lavt, som om det hjelper. Som om noe som helst hjelper? “Jeg skulle ønske jeg kunne si noe magisk” sa team 2.

“Har du noe?” spør hun. Jeg kan ikke annet enn å nikke. Om jeg har noe? Jeg har alltid noe. Jeg har alltid barberblader. Absolutt alltid. Noen lurer sikkert på hvorfor? Fordi det å ikke skade seg selv må være mitt valg. Det må være min avgjørelse. Om jeg virkelig, inderlig hadde ønsket å skade meg selv hardt nok, så hadde jeg alltids funnet en eller annen løsning. Men å vite at jeg selv kan velge, at å velge å være sterk er et bevisst valg kontra “jeg har ikke muligheten”, det er det som gir mestring. Det vil trigge mer enn hva som er hensiktsmessig.

Sammenlignet med spiseforstyrrelsen; du kan alltids kaste opp. Du kan alltids nekte å spise. Derfor; alltid barberblader.

Men jeg ga dem fra meg. Én liten glipp på dette stedet kan ikke sammenlignes med Harstad. Hundre glipper  i Harstd vil alltid lede deg ned på akutten, én glipp her vil føre rett på tvang og lukket. Jeg rister på hodet, jeg vil ikke dit. Jeg vet at jeg ikke vil dit. Hva godt skal det gjøre å stå i den samme korriodoren hvor jeg med vilje mistet blod sist?

Tirsdagshåpet jeg nevnte i forrige uke holdt heller ikke mål. Den låste døra forblir låst. Takk Helse Nord, for at dere gir meg en sjanse til å bli frisk. Takk for systemet deres. Dere kan forresten takke dere selv når dere går over økonomien deres og ser hvor mye penger psykiatrien egentlig koster dere. Hvis dere gidder å undersøke MEG som enkeltsak kan dere sikkert også konkludere med at det hadde vært mer hensiktsmessig å sende meg dit jeg ville i utgangspunktet. Dere kan takke dere selv for at jeg er og forblir svingdørspasient. Hvordan kan jeg ikke være det, når jeg ikke får den hjelpa jeg vil ha? Ikke bare én, men TO ganger har jeg nå sagt ordene høyt og tydelig. Det handler ikke om at jeg ber om behandling som er feil, det handler om penger. Det handler alltid om penger. Jeg kvalifiserer åpenbart ikke for prisen av et liv. Jeg er ikke verdig. 

“Men du er jo så sterk. Dette greier du selv. Vi ser det an i ti år til, da har du sikkert kommet videre. Det blir bedre, bare hold ut. Du er jo skadefri, det har du greid selv. Du greier dette også”. 

Å holde ut betyr ikke at man blir BEDRE. Det betyr at man fortsatt eksisterer og blir eldre. Det betyr forverring av sykdomsbildet. Ja takk, bring it.

Gi meg sjansen, jeg gir ALT” sa jeg. Jeg mente det også. Av hele mitt hjerte mente jeg akkurat det. Helse Nord ser på det som siste utvei. Om jeg noensinne skal få dra dit jeg egentlig ønsker meg, må jeg innom to andre steder og feile grovt først. Jeg er ikke interessert. Jeg ORKER ikke. Og hvor er det logisk forvaltning av penger?

Så. La oss stryke det jeg vil av lista. 

  • Behandlingen jeg tror jeg hadde hatt best utbytte av
  • Valper
  • Skole
  • Sertifikat
Fortell meg nå hva som gjenstår? Er jeg kravstor som har forsøkt å si hva jeg trenger av behandling? Burde jeg heller holde kjeft istedenfor?
Hva har jeg? Av stabilitet?
s p i s e f o r s t y r r e l s e.
(2008)
Jeg vil ikke ha smerteLINDRING. Jeg vil kurere problemet. Kanskje det er naivt å tro at problemet kan kureres når det allerede står “kronisk”? Er det derfor jeg ikke får sjansen? Jeg vil ikke ha brannslukking når jeg ikke lenger fungerer i en hverdag med særdeles få mikroskopiske momenter av normalitet. Jeg har for faen ikke lyst til å være inn og ut av psykiatriske sykehus. Jeg vil ha livet, kan jeg ikke få det? Er det også kravstort kanskje?
Det er så jævlig nok nå. 
Verdiløs. Mindreverdig. Bortkastet. Overflødig. Tar plass jeg ikke har krav på. Jeg fortjener åpenbart ikke sjansen. 
(tumblr)
Youth Group synger; When everything’s gone, at least you’ve got nothing that holds on.

I give up.

Jeg greide naturligvis ikke å holde tårene tilbake. Jeg greide naturligvis ikke annet enn å trekke på skuldrene når spørsmålet om Harstad kom. Om jeg vil inn på døgnavdelinga der når Silsand stenger på mandag? Jeg trakk på skuldrene. Akkurat i det jeg ytrer “hva er vitsen?” faller de første tårene. Ikke de som renner langs kinnene, men de som faller i stor fart.

(tumblr)

Jeg hater å formulere ord når jeg gråter. Det krever så mye å holde stemmen stabil. Uten at den brister. Jeg snakker lavt, som om det hjelper. Som om noe som helst hjelper? “Jeg skulle ønske jeg kunne si noe magisk” sa team 2.

“Har du noe?” spør hun. Jeg kan ikke annet enn å nikke. Om jeg har noe? Jeg har alltid noe. Jeg har alltid barberblader. Absolutt alltid. Noen lurer sikkert på hvorfor? Fordi det å ikke skade seg selv må være mitt valg. Det må være min avgjørelse. Om jeg virkelig, inderlig hadde ønsket å skade meg selv hardt nok, så hadde jeg alltids funnet en eller annen løsning. Men å vite at jeg selv kan velge, at å velge å være sterk er et bevisst valg kontra “jeg har ikke muligheten”, det er det som gir mestring. Det vil trigge mer enn hva som er hensiktsmessig.

Sammenlignet med spiseforstyrrelsen; du kan alltids kaste opp. Du kan alltids nekte å spise. Derfor; alltid barberblader.

Men jeg ga dem fra meg. Én liten glipp på dette stedet kan ikke sammenlignes med Harstad. Hundre glipper  i Harstd vil alltid lede deg ned på akutten, én glipp her vil føre rett på tvang og lukket. Jeg rister på hodet, jeg vil ikke dit. Jeg vet at jeg ikke vil dit. Hva godt skal det gjøre å stå i den samme korriodoren hvor jeg med vilje mistet blod sist?

Tirsdagshåpet jeg nevnte i forrige uke holdt heller ikke mål. Den låste døra forblir låst. Takk Helse Nord, for at dere gir meg en sjanse til å bli frisk. Takk for systemet deres. Dere kan forresten takke dere selv når dere går over økonomien deres og ser hvor mye penger psykiatrien egentlig koster dere. Hvis dere gidder å undersøke MEG som enkeltsak kan dere sikkert også konkludere med at det hadde vært mer hensiktsmessig å sende meg dit jeg ville i utgangspunktet. Dere kan takke dere selv for at jeg er og forblir svingdørspasient. Hvordan kan jeg ikke være det, når jeg ikke får den hjelpa jeg vil ha? Ikke bare én, men TO ganger har jeg nå sagt ordene høyt og tydelig. Det handler ikke om at jeg ber om behandling som er feil, det handler om penger. Det handler alltid om penger. Jeg kvalifiserer åpenbart ikke for prisen av et liv. Jeg er ikke verdig. 

“Men du er jo så sterk. Dette greier du selv. Vi ser det an i ti år til, da har du sikkert kommet videre. Det blir bedre, bare hold ut. Du er jo skadefri, det har du greid selv. Du greier dette også”. 

Å holde ut betyr ikke at man blir BEDRE. Det betyr at man fortsatt eksisterer og blir eldre. Det betyr forverring av sykdomsbildet. Ja takk, bring it.

Gi meg sjansen, jeg gir ALT” sa jeg. Jeg mente det også. Av hele mitt hjerte mente jeg akkurat det. Helse Nord ser på det som siste utvei. Om jeg noensinne skal få dra dit jeg egentlig ønsker meg, må jeg innom to andre steder og feile grovt først. Jeg er ikke interessert. Jeg ORKER ikke. Og hvor er det logisk forvaltning av penger?

Så. La oss stryke det jeg vil av lista. 

  • Behandlingen jeg tror jeg hadde hatt best utbytte av
  • Valper
  • Skole
  • Sertifikat
Fortell meg nå hva som gjenstår? Er jeg kravstor som har forsøkt å si hva jeg trenger av behandling? Burde jeg heller holde kjeft istedenfor?
Hva har jeg? Av stabilitet?
s p i s e f o r s t y r r e l s e.
(2008)
Jeg vil ikke ha smerteLINDRING. Jeg vil kurere problemet. Kanskje det er naivt å tro at problemet kan kureres når det allerede står “kronisk”? Er det derfor jeg ikke får sjansen? Jeg vil ikke ha brannslukking når jeg ikke lenger fungerer i en hverdag med særdeles få mikroskopiske momenter av normalitet. Jeg har for faen ikke lyst til å være inn og ut av psykiatriske sykehus. Jeg vil ha livet, kan jeg ikke få det? Er det også kravstort kanskje?
Det er så jævlig nok nå. 
Verdiløs. Mindreverdig. Bortkastet. Overflødig. Tar plass jeg ikke har krav på. Jeg fortjener åpenbart ikke sjansen. 
(tumblr)
Youth Group synger; When everything’s gone, at least you’ve got nothing that holds on.

Det drepte meg ikke.

Vær så snill; les med respekt og ikke hopp av uten å lese slutten.

Akkurat nå er jeg mest bare forbanna. Klokka er langt på natt og jeg skulle sikkert ha vært i seng og hele den pakka der. Har deppa som bare juling idag. Eller, aller mest i kveld. Det var i utgangspunktet en fin kveld, men plutselig var det noe som bare ble så sårt at tårene sildret i strie strømmer fordi jeg føler meg så misforstått og forbanna ensom selv om jeg teknisk sett ikke var alene en gang.

Til slutt var jeg også fysisk alene og satt igjen med salte striper på kinnene. Hei hvor det svinger her i verden. Det er lenge siden jeg har vært der at jeg har tenkt på tabletter og barberblader, ødeleggelse. På sett og vis trigger jeg meg selv. En slags negativ spontanitet, en sånn en, en sånn som jeg har jobbet med å kontrollere i elleve måneder. Det er lang, lang tid og mange, mange uker, for ikke å snakke om dager.

BORDERLINE:

  • forstyrrelser i og usikkerhet omkring selvbilde, mål og indre verdier (inkludert seksuell orientering);
  • tendens til å bli involvert i intense og ustabile relasjoner som ofte fører til følelsesmessig krise;
  • overdreven innsats for å unngå å bli forlatt;
  • tilbakevendende trusler om eller handlinger med selvskading;
  • kronisk følelse av tomhet.
Check, check, check, check – bortsett fra trusler – det forblir med tanker i eget hode, check.
Alternativer? Ja, det finnes bedre ting å bedrive nattetimer med enn å lese om forgiftninger på felleskatalogen eller google fremmedord på medisinsk språk som er uforståelig for mennesker som ikke har studert medisin. For min del er det hjelpsomt å tenke på hva som er fortid og hva som var realitet. Det hjelper å gå tilbake, se tilbake, i retrospekt. Se meg selv utenfra. Se hvem jeg var før.
Karianne. Hun som satt på legevakta flere ganger i uka. Hun som følte seg naken uten sting i armene, hun som talte og talte helt til hun kom til hundreogtjue i 2008 og gav opp. Jeg sluttet å telle stingene mine lenge før det eskalerte og ble veldig alvorlig. Jeg var hun som tøyet grensene, sine egne grenser, kroppens grenser. Hun som testet sin egen smerteterskel, hun som lurte på hvor mye blod kroppen kunne miste, hun som lurte på hvor dypt det var mulig å gå.
April 2010.
Når jeg i 2009 var innlagt store deler av året var jeg meget lite samarbeidsvillig. “Nei, jeg har ikke skada meg, du får i alle fall ikke se. Nei, jeg skal ikke sy.” En selvmotsigelse da jeg nettopp skrev at jeg følte meg naken uten. Ikke ble det nok sting heller. Det ble aldri mange nok, jeg ble aldri, aldri fornøyd. Kicket var aldri stort nok, jeg fikk aldri nok. Mere, mere, måtte ha mer, gjøre det om og om igjen.
Det lå så mye sinne i handlingene mine. Så mye sinne, raseri jeg ikke kunne sette ord på eller vise, dele eller forklare på andre måter en rent visuelt. Med kroppen som lerret og blod som alvorlige kontraster. Og straff. Jeg fant alltid en solid grunn for hvorfor jeg selv mente at jeg fortjente å skade meg selv. Jeg klandret meg selv for at jeg hadde spist for mye, for at jeg hadde spydd eller trent for lite, klandret meg selv for måten jeg satt på, oppførte meg, kroppsholdningen min, klandret meg selv for ord sagt, klandret meg selv for ting som skjedde på generell basis. Klandret meg selv for ustabile relasjoner innad i familie, klandret meg selv for ustabile relasjoner til mennesker på generelt grunnlag. Klandret meg selv for at jeg aldri var god nok for noe som helst, klandret meg selv fordi jeg ikke en gang var god nok til å skade meg selv – skadene ble aldri store nok. Jeg klandret meg selv for dårlig økonomi, klandret meg selv for min situasjon, klandret meg selv fordi jeg ikke var frisk, klandret meg selv for syke tanker, klandret meg selv for hendelser som slettes ikke er noe jeg kunne noe for. Jeg klandret meg selv til og med fordi jeg hadde blitt født, fordi jeg bare medførte og påførte familien og vennene mine smerte for noe jeg selv forklarte som “min egen eksistens”. Mitt nærvær, klandret meg selv fordi jeg opptok en plass i verden, klandret meg selv fordi jeg hadde alle forutsetninger og muligheter for å greie meg på normalt og friskt vis – men jeg fikk det aldri til.
Jeg var aldri god nok. Aldri noensinne.
Det var så jævlig enkelt å bare BLØ. Så ufattelig mye enklere å dra det barberbladet over huden og sanse med lukkede øyne hvordan smerten bredte seg i hele kroppen. Det var så mye enklere enn å la stemmen bære ordene eller å finne motet til å formulere det verbalt. Jeg hadde ordene, jeg har alltid hatt ordene inni meg, men jeg hadde (fortid) alltid vanskeligheter for å tørre å la stemmen min si ordene mine høyt. Jeg var flau om jeg måtte gjøre noe mer enn å bare svare monotont og enkelt, ja eller nei på enkle spørsmål. Jeg fikk aldri fram ordene jeg ville si. Jeg husker meg selv sittende på samtalerom etter samtalerom, husker alle spørsmålene som ble stilt og hvordan jeg i all enkelhet svarte så kort som overhodet mulig mens hodet spant og spant, tankene ropte inni meg, alt jeg ville si men ikke kunne. Jeg turte ikke, jeg var redd for å miste kontroll, redd for at maska skulle briste, redd for at tårer skulle trille, redd for at sårbarhet skulle blottlegges. Metaforisk sett var det enklere å ha betennelse i sårene jeg hadde i sjela enn å la noen andre hjelpe meg med å vaske betennelsen vekk, og hjelpe meg med å lege meg selv.
“Faen, jeg gidder ikke dette”, åpenbart at jeg ikke hadde det bra eller at noe plaget meg. Det ble blod. Hver eneste gang. Mye, ofte, alvorlig. Askegrå i trynet og på besvimelsens rand i dagevis. Ikke nok blod i kroppen til å holde seg selv oppreist eller tenke fornuftige tanker.
15. Mai 2010. Jeg er sliten. Jeg har kjempet hardt i to måneder. Kjempet for livet, på medisinsk avdeling med sondeernæring. Stått i smerten ved å takle vektoppgangen på tretten kilo. At vektoppgangen gikk så fort ble for meg for mye å håndtere. Jeg hadde vært skadefri i 114 dager når jeg igjen måtte ty til barberbladene. Det var så jævlig lett å falle tilbake. Det var nøyaktig like enkelt å dra det barberbladet over huden. Paralysert og nummen. Som en alkoholiker med sprit, som en narkoman med heroin. En selvskader med blod. Rusa i en fortryllende verden i en real virkelighetsflukt. Rasende på kroppen, spiseforstyrrelsen var rasende fordi jeg kjempet i mot. Avbildet etter dager over doskåla med hovne kinn og sår som vitnet om alt jeg ikke var god for eller klarte.
Jeg fant ikke ordene. Hadde ikke stemme til å si det høyt.
Natten endte tragisk. Frihet fratatt og to døgn på medisinsk avdeling uten hverken ord eller muligheter til å bestemme selv. Fortsettelsen var en festlig 17. mai i ett kvelende rom på sykehuset. Alle togene samles på parkeringsplassen utenfor sykehuset. Strålende utsikt og hundrevis av feirende mennesker. Jeg feiret ikke. Jeg gjennomgikk en suicidvurdering og tapte med glans. Dagen derpå kom politiet og hentet meg, kjørte meg til lukket avdeling og lot tunge dører låses bak meg.

15.  Mai. Aller siste intox. Ti dager senere tok jeg farvel med selvskadinga. 

25. april 2011 var det 11 måneder siden forrige skadesprekk. Fordi jeg kan, fordi jeg er god for mye mer, fordi jeg fortjener bedre. 
I dag har jeg ord. Jeg tør å snakke. Med vannfast maskara er jeg resistent mot tårene som måtte trille når sannheten blir sagt og sårbarheten blottlagt. Selv om stemmen måtte skjelve tør jeg å formulere hva jeg føler og hva jeg tenker. Det er ubehagelig, det gjør vondt, det føles flaut, jeg føler meg ofte ynkelig når jeg gråter foran andre. Men jeg gjør det likevel. Det er lov å gråte. Det er lov å snakke. Det gjør vondt, men ingen vei utenom om man ønsker seg ut og videre. Jeg har lært og erfart på den mest smertefulle måten at stillheten og selvdestruktiviteten ikke driver en framover. Blindvei, ond sirkel. Full stopp.
Jeg har lært forferdelig mye på den harde måten. Underveis og etterhvert har jeg også lært, erfart og kjent at livet er fint å leve når man tør å gjøre det. Når man velger å tørre å prøve. Angstfylt eller med skadetrang, matforstyrrelser eller hva det enn måtte være. Følelsene er kanskje de samme som jeg tidligere ikke har turt å kjenne på uten å ty til selvdestruktiviteten, men jeg har lært. Og jeg vet bedre enn å la destruktiv spontanitet bli til negativ handling.
Jeg sier ikke at det er en dans på roser eller på noen måte enkelt. Men jeg påstår at det er mulig. Om jeg kan, så kan faen meg alle andre også klare det! Kronisk er ikke for nødvendigvis for  alltid og selv om kampen er smertefull å kjempe; det er verdt det. Jeg lover, hold ut.

Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv

Advertisements