Archive for the 'selvskading' Category



Krisepilleproblematikkproblemer.

Thank god it’s over. Jeg kladdet første innlegg natt til torsdag men fikk meg ikke til å publisere hverken det eller noe igår, rett og slett fordi jeg ikke ønsket å høre hva andre mente. Jeg måtte finne det ut selv, fra inni meg selv.

Jeg hadde omtrentlig trykket på publiser innlegg i samme sekund som damen med medisinene mine sto på utsiden. Lettelse. Jeg følte meg lett når jeg gikk ut i yttergangen, hadde allerede tatt med meg en kulepenn for å se ut som at jeg var klar for dette. Jeg er klar for dette, jeg har full kontroll. Damen var hyggelig hun, jeg signerte kontrakten, noterte sted og dato og fikk en pose i hånda, takk og farvel.

En pose.

Leste du riktig? En pose.

Jaha? Hva befinner seg i en hel pose egentlig? Jeg tømte posen opp ned i sofaen og lot innholdet falle ned. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive bølgen av følelser. Overveldet. Lykke, redsel, glede, panikk, lettelse, kaos, second thoughts og what the fuck. Blandede følelser. Posens innhold overrasket og sjokkerte.

Hva jeg så for meg? Jeg så for meg at jeg skulle få noen esker med piller og resepter på de pillene jeg tar nå.

Jeg har faen meg aldri sett så mange piller og pilleesker i hele mitt liv med unntak av på apoteket. Og der lå de, i sofaen min. Eske på eske på eske. Hele kroppen dirret når jeg satte meg ned for å få oversikt over innholdet. Hva faen er alt dette? Begynte å lese på eskene. Penn og papir, noterte og sorterte. Vantro.

Jeg så for meg å få de medisinene jeg tar fast, de medisinene jeg står på til daglig. Istedenfor åpnet det seg et landskap som minner av fortiden og en drøss med medisiner jeg ikke tar lenger, datert så langt tilbake som 2009.

Panikk, redsel. Katastrofetankene danset i hodet mitt, tenk om, tenk om, tenk om sånn eller slik, tenk om. Problemene dukket opp i rasende tempo, hvor i guds navn oppbevarer man så jævlig mange piller? Og hva faen gjør jeg med alle pillene som er til overs, de jeg ikke tar lenger?

Så jeg begynte å telle. Hentet de få pillene jeg har fått administrere selv, inklusiv vitaminer og begynte å telle. Når jeg var ferdig visste jeg ikke om jeg skulle le eller gråte og endte opp med å gjøre begge deler. Jeg lo til tårene trillet fordi det var surrealistisk, fjernt og uvirkelig. Herregud, er det mulig? I det ene øyeblikket får jeg knapt nok hentet ut 56 piller i slengen med lav dose, i neste øyeblikk har jeg strødd 1183 -ettusenetthundredeogåttitre-  piller utover i sofaen. Nok piller til å ta livet av meg selv ti ganger.

Redsel og panikk. Jeg fikk vondt i sjela bare av å se på pillene som lå strødd, som jeg etterhvert danderte utover på bordet, for å få oversikt over esker og typer og antall av hver. Hva skal jeg med 300 piller av den sorten, 77 piller av den farligste typen jeg tar – død innen en time, maks. Hva skal jeg med 80 beroligende fra 2009 som jeg ikke har tatt på flere år? Hva skal jeg med alt? Hva skal jeg gjøre? Hvor skal jeg gjøre av dette?

Tankene spant i hodet. Kvernet, redselen vokste. Antallet, døden. Skal jeg bare stable døden inn i skapet? Men, er det trygt å ha hauger med piller i skapet? Tenk om, tenk om, tenk om. Tenk om jeg blir full en dag og får mindre gode idéer, tenk om jeg får en brå nedtur og en impuls, tenk om jeg går i søvne, tenk om jeg får barn på besøk, tenk om Zahra får i seg piller, tenk om jeg utvikler nye problemer, tenk om jeg synes det er en god idé å ta dobbelt så mye sovemedisiner når jeg ikke får sove, tenk om jeg synes det er lurt å ta beroligende nå og da for å få “slappet av”?

Ikke det at je ble trigget til å gjøre noe dumt bare fordi jeg nå hadde sjansen, men antallet var skremmende nok til at jeg ble ordentlig redd. 1183. Spørsmålene sto i kø. Er det normalt? Ville ikke en vanlig person hentet ut én eske på 100 piller i slengen og ikke tre? Hvorfor er ikke fortidens piller destruert? Hvorfor har de greid å kjøpe FEM dosetter på min regning når jeg ikke trenger mer enn to? Skal jeg bare putte det i skapet and carry on? Hvordan skal jeg greie å vite at jeg har døden i skapet? 1183!

Jeg talte piller i to timer, regnet det samme stykket om og om igjen, som om jeg håpet at svaret skulle endre seg og antallet minske. Brukte de tre neste på å kverne vilt på alle spørsmålene, den siste timen brukte jeg på bekymring og innen klokka var fem natt til torsdag sovnet jeg med frykten av å “gå i søvne” og spise piller.

Herregud, er det mulig? Jeg lo til tårene trillet, forsøkte desperat å tørke dem vekk. Hva er dette? Normalt eller ekstremt? Hvilken situasjon er dette? This is way more than I bargained for. Ikke i min villeste fantasi hadde jeg sett for meg slike mengder med tabletter. I alle mulige former, runde, små, store, tyggetabletter, brusetabletter, minstmak, solbærsmak, oransje, blå, hvite, røde, flate, runde, med delestrek, uten delestrek, brune, beige.

Når jeg våknet igår var ikke redselen der, da var det “greit”. Greit i den forstand at jeg ikke var livredd men likevel følte jeg meg ikke trygg. Jeg ble til slutt enig med meg selv om at jeg ikke kunne ha det sånn, meninga er å være ansvarlig og føle trygghet, stole på meg selv og mine egne avgjørelser. Meninga er å ha rak rygg og selvtillit skrevet i ansiktet, meninga er å føle kontroll og mestring, at jeg takler utfordringer og at jeg er sterk nok til å være ansvarlig.

I et klokt øyeblikk sendte jeg en melding til frk.psykolog og sa at JEG måtte fortelle henne noe imorgen, men hun måtte minne meg på det. Jeg var så i tvil mellom normalen og det unormale. Var det virkelig meninga at 1183 piller var ansvaret de forventet at jeg tok? Var de klar over omfanget, mengden, typene og skadeligheten? Dødstrusselen? Visste teamet mitt det på forhånd? Var det meninga? Var jeg svak om jeg viftet med det hvite flagget etter knappe ett døgn med piller i hus? Og noe inni meg; helt ærlig – ville beholde noen av typene. De jeg ikke lenger får. Noe annet inni meg lurte på hva faen vitsen med det skulle være? “Hva er oddsen for at du våkner opp en dag og tenker; YES, idag skal jeg begynne å ta jerntabletter når du hater dem? Du hater lukta av jern, du er redd for det de gjør med kroppen din, hva skal du med det?”, eller beroligende. “Hva skal du med det? Du får det ikke lenger fordi du ikke trenger det, så hva skal du med dem nå? Hvorfor trenger du å ha det i skapet?”

Om jeg ikke hadde sendt melding til frk.psykolog kunne jeg lett, om jeg ville – holdt maska i en time idag. Om hun derimot visste at det var noe jeg ikke fortalte henne, som jeg burde si, som hun spurte meg om – ville jeg ikke klart å lyve, og jeg trengte det. At jeg ikke kunne lyve.

Det føltes ikke trygt. Med mindre du er terminal eller lever med ekstreme smerter, så er det vel ikke normalt å ha så mange piller? Er det? For hva vet vel jeg, som knapt har fått administrere medisiner i minimale doser selv? Hva vet vel jeg om hva som er normalt? Hva vet vel jeg om hva som forventes?

Jeg har gått utrolig mange runder med meg selv og veid fram og tilbake. Hva gjør jeg? Hva skaper trygghet? Hvordan løser jeg dette? Er jeg svak om jeg stiller spørsmålstegn til dette? Eller er det sterkt og riktig?

Men jeg fortalte det til frk.psykolog. Hun sa “herregud” mange ganger og at jeg var nødt til å kvitte meg med alt jeg ikke trengte – for hva skal vel jeg med det? From the bottom of my heart; what the fuck? Vi ble enige om at jeg skulle ringe frk.fastlege fordi jeg var sikker på at hun kom til å reagere voldsomt på dette. Det skal jo ikke gå an? Hva er dette, ekstremeksponering?

Så jeg ringte henne når jeg forlot kontoret til frk.psykolog. Beskjeden jeg fikk var å dukke opp der – NÅ, med pillene. Alt sammen. Jeg gikk hjem, klatret opp på kjøkkenbenken da jeg plasserte alt sammen så utilgjengelig som det var mulig å få til.  Bet meg i leppa mens jeg puttet alle eskene og boksene i en pose, bet meg i leppa når jeg inkluderte alt noe inni meg ville holde fast i, nølte ved boksen med beroligende. Jeg hadde ikke tid til å tenke og rasket med meg alt sammen foruten vitaminer.

Frk.fastlege sa også herregud. Mange ganger. Repeterte det når hun tømte den samme posen utover en benk. “Er det mulig?” og jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. “Det er alt” sa jeg, mens jeg gjemte ansiktet i hendene. “Det er absolutt alt jeg har.”

Allergimedisiner, sovemedisiner, epilepsi, beroligende, smertestillende, brusetabletter, jerntabletter, antipsykotika.

Deretter sorterte vi sammen. En bunke over alt jeg ikke lenger tar og ikke har rørt på flere år, en bunke med det jeg tar til vanlig og en drøss med annet og ymse, inklusiv små medisinposer fulle av piller. Jeg forklarte hva jeg hadde sett for meg og understrekte dypt og hellig at jeg aldri hadde forventet å få et halvt apotek i fanget. Jeg fikk en klem for a jeg gjorde det riktige. “Dette beviser virkelig at du er klar for ansvaret”.

Deretter ble vi enige om hva jeg selv kunne ha, for hva skulle jeg vel med 300 stykker av en farlig pillesort, selv om jeg tar tre hver dag? Ærlig talt; jeg tror alt du kan ta i pilleform er forferdelig farlig når du kommer opp i antall på flere hundre stykker. Trenger jeg å ha et lager som strekker ser hundre dager fram i tid? Er det nødvendig? Trenger jeg å ha 77 livsfarlige piller som hadde drept meg på halvveien?

Deretter fikk jeg ta med meg det jeg følte meg trygg på, det jeg var sikker på at jeg taklet og hun sa at hun skulle oppbevare de pillene jeg tar men som jeg ikke trenger her og nå, og gi meg pakkene etterhvert som jeg trenger dem. De farligste ville jeg bare ha en gang i uka da selv sju er skadelig nok, noe annet ville jeg ha hver måned, mens noe hadde jeg stålkontroll på.

Det var ikke mange eskene jeg tok med meg hjem igjen.

LETTET fordi jeg fikk bekreftelse på at jeg gjorde det riktige. Lettet fordi jeg nå har fått det som jeg ville ha det, lettet fordi ingen hadde sett for seg antallet piller eller at jeg skulle sitte på alle. Lettet fordi jeg nå ikke trenger å føle meg truet eller redd fordi jeg har døden i skapet. Nå har jeg ansvar og nødvendighet i skapet, ikke panikk, redsel og impulshandlinger eller nye problemer.

Herregud for en lettelse. De siste to dagene har vært tunge, kjipe, fylt med redsel for impulser og katastrofetanker samt ubehag, bare å vite at døden befinner seg rett bak den skapdøra. Krise.

Men nå går det bra. Nå er alt i orden. Nå er det ikke farlig eller skummelt lenger. Nå er det ikke utrygt. Nå har jeg ikke et halvt apotek på kjøkkenet. Neste onsdag skal jeg dessuten ta med meg reseptene jeg har fordi jeg ikke hadde tid til å huske på det tidligere idag, fordi de reseptene jeg har nå er skrevet ut til psykiatritjenesten, ergo med voldsomme mengder piller som kan hentes ut i slengen. 730 piller. Ikke det at jeg tror jeg hadde orket å hente ut så mange, men det vil føles enda bedre med resepter på hundre i slengen, ikke hundre ganger tre.

Jeg visste at jeg hadde tatt meg vann over hodet, eller snarere føltes det mer som om noen hadde lagt en hånd på hodet mitt og trykket meg under med full kraft på ondskapsfullt vis fordi jeg har mast og oppført meg som en drittunge, som om jeg fikk det jeg fortjente fordi jeg var dømt til å feile. Hadde jeg grått tårer av lykke og lettelse fordi jeg fikk det jeg så for meg hadde det vært supert, men å ha latterkrampe til tårene triller mens jeg tenker “klyp meg i armen, dette er faen ikke virkelig” fordi panikken var vanvittig?

Det verste var å ikke vite hva normalt er. Hva er normalt? Det verste var å lure på om dette virkelig var det jeg hadde sagt jeg ville ha og turte å kontrollere, det verste var å se meg selv som svak og ynkelig fordi jeg ikke maktet 1183.

Nå er alt i orden. Når jeg fikk bekreftelse på at det ikke var normalt og langt ifra hva noen forventet av meg. Nå har jeg ikke døden i skapet og trenger ikke å gå rundt og bekymre meg for hverken det ene eller det andre. Det løste seg til slutt, selv om det kostet vanvittig å skulle få kontroll i en akutt krisesituasjon, og å komme helskinnet og uskadd ut av pilleuføret.

Advertisements

Medias framstilling av selvskading er utilstrekkelig.

I det siste har det vært slått opp saker i både VG og Dagbladet som handler om selvskading. Idag tidlig fikk jeg en kommentar som lurte på om jeg hadde en kommentar til artikkelen VG publiserte idag. Jeg klikket meg videre til linken og så filmen om Ida; “300 sekunder – Blodet ble mine tårer“.

Jeg kan nevne at jeg bare har sett videoen én gang, det var nok for meg. Dette innlegget handler ikke om Ida eller hennes historie, det handler om hvordan jeg synes media tar opp problematikken.

25. november er det 18 måneder siden jeg hadde min siste alvorlige skadesprekk. Jeg har hatt tre små episoder med tilbakefall men er likevel mer eller mindre skadefri og ble friskmeldt av vikarlegen min når jeg hadde vært fri, eller ren om du vil; i 46 uker. For meg var det en seier. En seier at jeg kan håndtere motgang og problemer jeg møter i hverdagen på en annerledes måte enn nettopp selvskadingen.

Når jeg tenker tilbake til når jeg sto midt oppi selvskadingen er det første jeg husker triggerne. Detaljer som kunne utløse skadetrang eller ønsker om å påføre meg mer skade enn jeg allerede har gjort. Jeg ble trigget, jeg lot meg trigges og jeg kunne oppsøke kilder med skadelig innhold med vilje. Jeg sammenlignet min selvskading med andres selvskading og ble trigget, både bevisst og ubevisst. Om andre jeg kjenner hadde skadet seg selv kunne jeg lett bli trigget å tenke at jeg måtte skade meg selv mer.

Jeg har også sett videoen og lest artikkelen om Anne i Dagbladet, publisert 14. oktober 2011.

Det er greit at media forteller noens historie men det er noe viktig jeg savner. Jeg savner å lese hva som kan være til hjelp for å snu trenden og jeg savner å høre historier fra de som ikke har synlige arr de må bære med seg for resten av livet. Jeg savner å lese om hva og hvordan tenåringer mellom 13-16 år ser på og opplever selvskading. Jeg vil vite hvordan de tenker og ser på det.

I videoen til Ida nevnes det at sist hun skadet seg måtte hun sy 110 sting. Med én gang tenkte jeg at jeg personlig aldri har sydd så mange sting på en gang. Ida trengte også hudtransplantasjon. Det er ille, helt klart alvorlig, men samtidig fikk det meg til å tvile på meg selv, min egen selvskading og mine arr. Er det ikke nok? Er det ikke ille nok? Har jeg ikke gjort en god nok jobb som selvskader?

Jeg mener at media legger alt for mye vekt på de som har synlige symptomer, jo verre selvskadingen blir framstilt – jo mer interresant og sjokkerende vil artikkelen bli, jo mer oppmerksomhet vil temaet få. Det er et viktig tema å belyse og jeg tror det er langt flere som sliter med selvskading enn det man er klar over fordi det er tabubelagt og noe man sliter med i all hemmelighet. 

Personlig hadde jeg en tanke om at jeg aldri kunne skade meg selv nok, uansett hvor langt jeg trakk strikken så var det aldri alvorlig nok. Jeg var redd for å ikke bli tatt seriøst eller møte forståelse om jeg fortalte noen om hva jeg slet med. Jeg var redd for at problemet skulle sammenlignes med verre tilfeller og bli bagatellisert. Til en viss grad møtte jeg også triggere på legevakten når jeg møtte opp fordi jeg var nødt til å sy eller få behandling for selvpåførte skader. En turnuslege som sier “jeg har sett mye verre før” og “det er langt mer alvorlig om du kutter sånn og slik” eller “dette var jo ikke ille“.

Jo, det er ille nok! All selvskading er selvskading, all selvpåført skade med intensjon om å skade er alvorlig. Tanken bak er destruktiv og faretruende. Tanken er det egentlige problemet.

Selvskading er mye mer enn bare symptomet. Når jeg sier symptomet mener jeg det som er synlig, kuttene, arrene, merkene, blåmerkene og flere. Det er tankegangen i seg selv som er farlig, tanken om at man må ødelegge seg selv, straffe seg selv eller at man fortjener smerten – det får for lite fokus i media.

Jeg tenker på de som er yngre og er i startfasen eller på et tidligere stadium i sin selvskading. Media bør belyse hva mennesker i samfunnet kan gjøre rundt en selvskader, for en selvskader – før det går så langt som artiklene beskriver. Jeg savner at noen forteller hva som kan gjøres for å forhindre at unge mennesker må leve med arr og meget sannsynlig en følelse av skam i flere år og kanskje resten av livet. Hva kan gjøres for å stoppe utviklingen? Det fortjener fokus i media.

Når jeg selv opplever at jeg blir trigget når mellomrommet mellom meg og selvskaderen jeg en gang var er så stort som det er, jeg tenker umiddelbart på de andre, de som er yngre, de som har mer skjulte symptomer. Om ikke jeg føler at jeg strekker til som selvskader, hva tenker de? Tenker de at de er nødt til å sy 110 sting i slengen eller få en hudtransplantasjon før de har nådd de destruktive målene som tankegangen til stadighet maser om, eller hjelpen de egentlig trenger?

I 2009 når jeg slet med selvskadingen og var på mitt verste stadium var jeg fullstendig overbevist om at det aldri kunne bli ille nok, det kunne alltids bli verre, jeg kunne alltids legge litt mer hat i handlingene mine og skade meg selv litt verre, litt mer alvorlig. Jeg gjorde det, gang på gang. Tilværelsen min dreide seg utelukkende om selvdestruksjon og smerte.

På denne tiden var jeg innlagt på en åpen psykiatrisk avdeling. Trigging er også ufrivillig, selv om enkelte kan oppsøke triggende utløsere dukker det også opp situasjoner i hverdagen eller lignende som tenner lysten til å selvskade. Selv å lese eller høre om noens historie selv om den har en lykkelig slutt kan ufrivillig bli en trigger. En dag var det to unge damer som holdt foredrag om dialektisk adferdsterapi for personalet på avdelinga jeg var innlagt ved og jeg ble spurt om jeg ville være med for å høre historiene deres, for å høre om deres erfaringer. Tilbudet jeg fikk var ment for å gi meg håp om at ting kunne bli bedre, dessverre var det ikke det inntrykket jeg satt igjen med når foredraget var over. Jeg oppfattet deres historier som mer alvorlig enn min egen og tenkte dermed at jeg var nødt til å gjøre selvskadingen enda verre før det kanskje kunne bli bedre en dag. 

Mange selvskadere har håp inni seg om å bli sett, møtt, hørt og tatt både alvorlig og seriøst. De ønsker hjelp men vet ikke hvordan de skal formulere smerten de føler inni seg med ord. De lar selvskadingen bli ordene de aldri fant og alvorlige symptomer oppfattes som en verre problematikk av systemet rundt. Det er klart at symptomene også trenger behandling i form av sårstell, strips, plaster og kanskje suturer, men det er tankene som egentlig trenger behandling. Tankegangen må endres for å snu den negative trenden. Tanken om å selvskade blir ikke bedre eller mindre intens selv om sårene får stell og omsorg.

Tankene må jobbes med. Hvorfor er tankegangen selvdestruktiv, hva er de utløsende faktorene for selvskadingen som fører til handlingen. Hva er årsaken?

Noe inni meg ønsket å gi opp selvskadingen men jeg forsto ikke at jeg måtte endre tankegangen min for å komme noen vei. Det tok meg lang tid å innse at nok var nok, det tok lang tid å innse at jeg kunne ødelegge meg selv så mye jeg klarte men at det likevel aldri ville bli nok. Jeg måtte se og forstå at jeg selv måtte trekke streken for når nok var nok.

Selvskading er så mye mer enn symptomene du kan se med egne øyne. 

For å lage en interessant artikkel og for å belyse temaet på en mer hjelpsom måte for å stoppe trenden burde avisene og massemedia lage oppslag som kan utgjøre en forskjell. Hvordan kan voksne, foreldre eller lærere vite og ta tak i unge som sliter selvdestruktivitet? Hvordan kan de møte en selvskader for å snu trenden og stoppe utviklingen før det blir enda verre? Hva kan bidra til å dra unge som sliter tilbake til en bedre levestil? Hva skal til for å hjelpe, hva betyr noe? Hva utgjør en forskjell? Hvilke tilbud finnes for unge selvskadere? Finnes det selvhjelpsgrupper, finnes det kurs man kan delta på, finnes det organisasjoner som jobber aktivt med å spre budskapet om selvskading for å forhindre en økning i utviklingen? Hva kan forhindre at flere og flere får lignende historier å fortelle som Anne og Ida? Hvordan er det å være mor eller far å vite at tenåringen de har hjemme skader seg selv, hvordan føles og oppleves det? Hva gjør man og hva kan man gjøre? Hva er lurt å gjøre, hva er bra?

Hverken Idas eller Annes historie inneholder informasjon om hvordan noe kunne ha vært unngått. Artiklene er en historie, en fortelling, men det er også alt. Dessverre er det fortellinger som etter min mening har blitt framstilt med overdrevent fokus på symptomene, fortellinger som lett kan oppfattes som triggere for andre som sliter i lignende situasjoner.

Selvskading skal ikke behøve å gå så langt at man må leve med synlige arr for resten av livet, en konsekvens man ikke slipper unna. Jeg skulle ønske jeg visste det jeg vet idag når jeg var mye yngre, jeg skulle ønske jeg visste det da slik at det kunne ha utgjort en forskjell for meg. I min historie er det for sent å endre på noe og jeg lever med det. Det går bra, jeg klarer meg, jeg takler det – men jeg vil for alt i verden ikke at det skal behøve å bli så ille for andre før de får den hjelpen de trenger i sin egen situasjon for å snu om på tankegangen for å unngå og leve resten av livet med arr og merker.

Jeg håper ingen beundrer meg på grunnlag av arrene mine alene. Jeg håper ingen ser på arrene mine og tenker at de vil se sånn ut. Jeg håper ingen tror at det vil hjelpe dem å gjøre selvskadingen verre for å bli sett, hørt eller få tilstrekkelig hjelp.

Den dag i dag kan jeg si at jeg har gått videre men jeg skulle ønske jeg forsto at tankene måtte endres for å oppnå bedring, ikke å gjøre symptomet mer synlig for å bli sett og hørt.

Media må gjøre mer enn å fortelle en historie. Media har makt til å spre det viktige budskapet om hva som kan hjelpe unge og de rundt å snu trenden før de synlige symptomene blir kroniske og noe man ikke slipper unna, noe man må leve med.

Se gjerne videoene hvor jeg snakker om selvskading og svarer på leserspørsmål.
Del 1 // Del 2 // Del 3 // Del 4

En ærlig forklaring om her og nå.

Jeg har lenge villet skrive noe om dette men det er vanskelig fordi jeg samtidig er redd for å trigge andre. Jeg har mange lesere, mange er yngre og jeg får ofte mail eller tilbakemelding om hvor mye ordene mine har betydd for dem. Den følelsen er fantastisk, tenk at noe sånt som mine ord kan nå ut til andre, hjelpe dem? Det får meg til å føle at jeg gjør noe bra.

Dessverre har dette også hatt en litt negativ effek for meg selv og mine egne skriverier om mine daglige kamper, tanker og følelser. Jeg har ofte tvunget meg selv til å få slutten til et inlegg til å høres litt lysbetont ut selv om jeg ikke har vært like positiv i mitt eget hode eller vær enig i dert jeg skrev med tanke på mine egne følelser.

Basert på kommentarer og tilbakemeldinger sitter jeg igjen med en følelse av at jeg er en smule falsk fordi det får meg til å framstå som mye sterkere enn jeg egentlig er, komplimenter jeg ikke føler meg fortjent til. Gjennom hele oktober har det vært vanskelig å skrive åpent om det jeg har gått gjennom fordi jeg er redd for å trigge andre negativt, at andre skal tenke “ja, men da er det jo greit”.

Men det er likevel min blogg kom jeg på. Jeg skriver denne bloggen, jeg begynte å skrive denne bloggen, som en dagbok for meg selv og mine tanker. Det er en blogg som handler om meg og mitt liv, om hvordan jeg har det. Med tid og stunder kan det virke som om jeg har glemt den egentlige grunnen til hvorfor jeg egentlig blogger, at det har utviklet seg til noe annet. Intensjonen var aldri å hjelpe andre eller inspirere noen, jeg ønsket bare å fortelle hvordan det er å være meg.

Jeg savner å kunne skrive tanker og følelser rett fram og rett ut uten å tenke etter både en og fire ganger før jeg publiserer noe. Jeg savner at hodet mitt åpner seg mens fingrene løper over tastaturet, en tankeløs tilstand hvor jeg ikke tenker, jeg bare føler og formidler, skriver. Jeg savne de øyeblikkene hvor jeg kan lese gjennom etterpå og det gir meg en god følelse av det jeg har skrevet. For min del, for min skyld, ikke for alle andre, ikke for leserne. Å slå to fluer i en smekk har vært fantastisk, men av og til kan jeg ikke være sterk for andre eller gi så mye, formidle så mye positivitet til andre.

Det handler om oppturer, nedturer, tapre forsøk og nye nederlag. Framsteg og tilbakesteg.” Står det til venstre i kolonnen. Den originale tanken.

Når nedturene kommer er det ofte vanskelig å finne ord fra et rasjonelt ståsted. Mennesker sier jeg har selvinnsikt, kanskje har jeg evne til å tenke både kognitivt og rasjonelt men det er ikke alltid at disse tankene betyr noe i praksis, at jeg føler det eller endrer noe. Det blir som en slags viten som ligger i bakhodet, men det er ikke det jeg føler eller kjenner meg igjen i. Spesielt vanskelig er det i denne perioden hvor jeg er nå. Hva er dette og hvor er hodet mitt, hvor ligger mitt personlige fokus? Jeg har fundert på dette i ukesvis, hva vil jeg? Og da tenker jeg ikke på det rasjonelle, jeg tenker på følelsene, hva sier følelsene? Og likevel, uansett hvilken side jeg lytter til er følelsene motstridene og forvirringen oppstår. Kanskje er ordet ambivalens, kanskje fordi jeg er uenig med meg selv, kanskje derfor.

Jeg var klar over hva jeg kjempet for. Alle vet at livet svinger, mitt også. Av og til har jeg en plan mens av og til virker det ikke som om noe som helst spiller en rolle. Til å begynne med var jeg i en tilstand hvor jeg kjempet, ikke kjempet, kjempet, ikke orket, bare svevde i en slags boble, levende men likevel ikke. Det er lettere å skrive når jeg husker hva målet er. Når jeg endelig fikk tak i hva jeg ville var det selvskadingen som sto på agendaen. Den skulle reises langt vekk, og deretter var det bulimien jeg ville rydde av veien – den riktige veien mot det egentlige målet. “det handler om veien videre, drømmen om friskhet og frihet“, igjen utdrag fra kolonnen til venstre.

Tankene om både selvskading og bulimi er fortsatt tilstede og kan påvirke følelsene mine i hverdagen negativt, gjøre det vanskeligere å holde ut, men hverdagen min består ikke lenger av disse grusomme handlingene. Jeg er ikke avhengig av barberblader for å føle smerte eller distansere meg selv, jeg er ikke lenger avhengig av sukker-rus eller blodsukkerfall for å komme meg gjennom dagene. På en eller annen måte har jeg jobbet meg gjennom det verste av disse – handlingene som regjerte. Tankene er der, ubehagelig; ja, men ikke farlig.

Herved kan jeg stryke disse to av prioriteringslista og fokusere på de momentene som fortsatt er en kamp i hverdagen. Selvskading, angst med agorafobi, anoreksi med bulimiske tendenser og borderline (emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse). Stryker du selvskading og bulimi gjenstår angsten, anoreksien og borderline.

Jeg har aldri vært så sint på psykiske problemer som jeg er på angsten. Jeg har nevnt det før og sier det igjen; jeg har ikke tenkt til å gi opp eller la angsten gjøre hverdagen enda vanskeligere enn det den er. Jeg jobber med saken, virkelig. Eksponerer meg for det som er vanskelig, prøver, feiler av og til men vinner oftere enn før.

Dialektisk adferdsterapi (DBT) for borderline er noe nytt jeg har begynt med hver uke sammen med frk.psykolog fra og med 21. oktober 2011. Hittil har jeg vært der fire ganger. Jeg jobber med angsten og jeg jobber med borderline.

Men nå kommer den vanskelige delen og jeg vet nesten ikke hvordan jeg skal få sagt det foruten å skrive sannheten rett fram, fra hjerterota, direkte og ærlig. Jeg lyver aldri når jeg blogger, men det hender jeg ikke vet hvordan jeg skal formulere meg selv. Anoreksi med bulimiske tendenser. Jeg har allerede strøket bulimien bort men anoreksien gjenstår fortsatt. Anoreksien.

Dette er vanskelig å skrive, vanskelig å beskrive, er redd det er umulig for andre enn de som er/har vært der selv å forstå. Det er ikke så nøye, noen har ikke kapasitet til å forstå – det er helt i orden, jeg forstår de som ikke forstår men jeg skriver dette for meg og for å vite at jeg har sagt det.

For meg henger anoreksi og borderline sammen. Så lenge jeg vet at borderline ligger i skyggene klamrer jeg meg fast i anoreksien som om det skulle vært en reddende engel. Vær så snil å ikke tolk det som om jeg glamoriserer anoreksien, men om jeg står ovenfor to helveter, enten eller – vil jeg lett velge – velger anoreksien framfor borderline som for meg er synonymt med smerte. Men det er mer komplisert enn som så.

Jeg har valgt å jobbe med borderline, kanskje vil det en dag føre til at jeg tør å ta mot til meg å bekjempe anoreksien – en dag i framtiden.

Det er her jeg får problemer med hva jeg deler på bloggen. Jeg kjemper ikke i mot anoreksien. Jeg aksepterer den og lever med den. Du tenker kanskje at det er feil og at jeg ikke burde. Tankene rundt anoreksien er så forvridde, anoreksien hjernevasker og får meg til å tro på ting som rasjonelt ikke stemmer – bortsett fra at rasjonelt bare er rasjonelt – ikke noe som utgjør en forskjell for tanker, følelser eller handlinger. Jeg vet ikke hvordan jeg skal skrive om min hverdag med anoreksien. Av og til er vi venner i den forstand at vi ikke er uenige mens av og til vil Karianne én ting mens anoreksien mener jeg burde prioritere annerledes. Av og til er vi enige om å drikke næringsdrikk klokka 1300 mens andre ganger er vi slettes ikke enige, noe som gjør det vanskelig å utføre handlinger i praksis, handlingslammet.

I kommentarfeltet på forrige innlegg var det noen som lurte på om jeg kunne skrive hva jeg gjør hver dag, fra jeg står opp og hvilke valg jeg tar. Det er vanskelig, men jeg kan fortelle det som det er. Vekta er en dommer, dagens start. Den betyr ikke alt og gjør meg ikke umiddelbart deprimert eller overlykkelig, det er bare en “obligatorisk” del. Jeg må spise på faste klokkeslett hver dag hvis ikke kan jeg nesten bare drite i å spise. Jeg må trene så og så mye og jeg regner kalorier som en helt. Skriver tall på lapper, ark, armer om jeg ikke finner noe bedre. Før jeg kan legge meg må alle regnestykkene i hodet mitt gå opp, pluss, delt på og minus, når alt er trukket fra og lagt til skal tallet være x, da først er dagen over.

Det som gjør det vanskelig å blogge er at jeg aksepterer det. Akkurat her og nå er det helt greit at dagene mine er sånn og består av dette. Det er okei, det er mye bedre enn andre alternativer jeg har slitt med tidligere selv om dette ikke er greit – rasjonelt sett. Hat og raseri er det som får meg til å jobbe i mot noe jeg vil endre på. Raseriet mot selvskadingen som ødela huden min, raseriet mot bulimien som ikke bare har tatt fra meg førerkortet for to år, skapt komplikasjoner på alle plan, også påvirket økonomien min ekstremt negativt, ødelagt magesekken min med mer.

Jeg vet rasjonelt sett at det er feil å akseptere anoreksien, men stryker jeg rasjonelt kan jeg skrive hva jeg egentlig føler. Anoreksien føles som en reddende engel som endelig har hjulpet meg ut av situasjoner som etterhvert ble uutholdelige. Jeg vil mye heller følge anoreksiens regler, rutiner og regimer enn å spise og spy eller blø. Jeg vil mye heller trene så mye som jeg får beskjed om og forholde meg til tall i grenser, kalorier inn og ut, netto og vekta. Det er enkelt i forhold. Om jeg løfter blikket og forsøker å se framover til et lengre perspektiv er det helt klart ikke holdbart i evigheten – det vet og føler jeg også rasjonelt, men jeg lever her og nå. Fra dag til dag, balanserer forferdelig. Selv om jeg ikke har kastet opp på 45 døgn, dette er dag 46, så er den kampen likevel ikke over. Det virker ikke sånn, for triggere kan til stadighet dukke opp. Se litt framover; jul. Hvordan blir det? Jeg orker ikke å ta sorger og smerte, kaos og usikkerhet på forskudd og velger å forholde meg til det jeg har akkurat her og akkurat nå.

Av og til spør folk hva jeg synes er verst, anoreksien eller bulimien, definitivt bulimien, den er i en helt annen dimensjon – fra mitt ståsted, fra mitt synspunkt. Hva andre mener er verst vet jeg ikke, men dette er hva jeg føler og synes, hva jeg baserer på den erfaringa jeg har.

Egentlig vet jeg ikke hva som må til. Må jeg bli dritlei av anoreksien for å finne vilje til å gjøre noe med det? Skal aksepten vare dit, og i så tilfelle går det an å anslå hva det vil si, måle det i uker eller måneder? Må jeg nesten dø igjen før jeg ser galskapen eller finner nok styrke til å ta riktige avgjørelser? Må jeg stirre døden i hvitøyet nok en gang for deretter å få panikk og tenke “du er alt for ung til å dø!!”?  Holder det ikke med en gang? Selv om jeg kan se for meg at anoreksien er en langsom prosess kan man likevel aldri vite – kanskje sier kroppen stopp imorgen eller neste uke? Er ikke det da en risikosport å akseptere at det er sånn det er akkurat nå?

Jeg kan selvfølgelig også si at jeg ikke er klar til å gjøre noe med det nå. Andre kommer garantert til å si “du blir aldri klar til å gjøre noe du gruer deg til”. Noen blir kanskje ikke det men jeg har da følt meg klar minst to ganger før – uten at jeg skråsikkert kan forutse noe som helst.

Jeg forventer ikke at noen skal forstå noe som helst av dette – men nå har jeg endelig fått formulert og sagt hva jeg tenker og føler per nå. I min historie er dette en bit av veien mot målet, en bit uten bevegelse, kanskje et veikryss eller kanskje er det nettopp det jeg føler det er; forvirring og villrede.

Video om Selvskading // Del 4 (siste)

Siste video og svar på spørsmål + “her og nå” .

Video om Selvskading // Del 3

Denne handler om hvordan jeg har opplevd å bli møtt på legevakt / sykehus, av leger / turnusleger, sykepleiere og helsepersonell. På godt og vondt, hva jeg synes var hjelpsomt og ting jeg synes gjorde alt så mye verre. Mine tanker, mine følelser og refleksjoner – det er lov å være uenig eller å ha en annen oppfatning! Jeg kan kun svare og fortelle utifra meg selv og mine erfaringer, ikke på vegne av andre.

Kjenner jeg begynner å bli lei av å høre meg selv snakke! Beklager om filmene er utrolig lange og kjedelige, håper bare jeg fikk besvart de siste spørsmålene deres. Kommen ÉN aller siste video hvor jeg snakker om “per idag”.

Video om Selvskading // Del 2

Husk:

  • Dette er mine erfaringer og mine tanker.
  • Dette er ikke fasitsvar som gjelder for andre.
  • Noen kjenner seg kanskje igjen – andre ikke.
  • Jeg forventer ikke at noen skal være enige eller forstå.
Linken til innlegg som samler flere innlegg jeg har skrevet om selvskading.
HER.

Video om Selvskading // Del 1

Glemte å nevne én ting angående hva jeg kan kle på meg i forhold til sår og arr; for meg er det greit å vise arr, men ikke sår. Har jeg sår har jeg enten plaster eller tape over til såret/sårene har grodd.

Det kommer flere deler etterhvert.

Dere kan følge bloggen min på facebook ved å trykke her.

Hva lurer du på?

Jeg har noe jeg vil fortelle, eller forklare på video. Om selvskading, om arrene mine, om tanker og følelser, hvordan det er for meg å være meg selv- med arr og bak arrene.

I samme slengen lurer jeg på om det er noen som har noen konkrete spørsmål rundt dette som dere gjerne vil ha svar på? Still de i kommentarfeltet, vær anonym om du vil, send meg en melding på facebook eller skriv en mail om du heller vil det. 

Dere får stille meg spørsmål ut lørdag, tenker å legge ut video på søndag og trenger litt tid til å forberede meg.

Words about Why.

Så. Silsand stenger idag. Jeg ble overført til DPS Harstad igår. Jeg hadde en veldig fin kjøretur med herlige Lillemi som kjørte tre timer bare for å hente meg og kjøre tilbake til Harstad. Evig takknemlig.

Hvorfor jeg dro hit aner jeg ikke. Jeg hadde kanskje trodd at det fantes håp? At det fantes noe? At når det sto ord som “panikkangst” og “agorafobi” i epikrisen fra Silsand, at noen hadde giddet å ta det seriøst? At noen hadde orket å bygge videre på begynnelsen jeg jobbet for å få til på Silsand?

Ja, naivt nok – så trodde jeg faktisk det. Så feil kan man altså ta. For så håpløst er det faktisk.

Jeg hadde en kort samtale med min gamle psykolog idag. Jeg har ikke snakket med henne siden november 2009. Ingen kjemi, dårlig forståelse, all that jazz. Hun sa “ja, du ble overført fra Silsand til hit fordi vi skal skrive deg ut“, og jeg spurte når, og hun sa “imorgen“.

Og jeg sa “great, men da drar jeg bare idag“, og hun sa “nei, du skal ikke føle det som om du blir kastet ut“. Og jeg sa “right, for det er sikkert så jævlig mye bedre imorgen!

Jeg knakk. Knuste i tusen biter. “Dere tar meg aldri seriøst, dere ser meg ikke i det hele tatt. På Silsand fikk jeg faktisk hjelp.” De spurte når jeg ble innlagt på Silsand, og jeg sa 23. juni, husker datoen fordi det var St.hansaften. De virket nesten sjokkerte. Jeg leste reaksjonen deres slik; “wow, har du vært der SÅ lenge, men det er ikke hensiktsmessig“.

Hun sa “du trenger å dra hjem å leve det normale livet“, og jeg fikk hikstet fram “HVILKET NORMALE LIV? Hvilket normale liv er det du snakker om? Det der jeg er redd for å gå ut fordi jeg er redd for at noe skal skje? Det livet der jeg spiser og spyr for å få tiden til å gå? DET LIVET?“, og hun sa “du har så mange problemer, du har best utbytte av å gå poliklinisk”.

Også sa hun “men det er sånn din sykdom er. At du reagerer så sterkt på hva andre måtte tro om deg, som om du tar alt i verden så uendelig personlig og reagerer veldig lett”.

Så, da tar vi en utskrivningssamtale imorgen klokken ti” sa hun, og jeg sa “det skal du bare drite i“, og hun sa “du har poliklinisk samtale med T på mandag“, og jeg sa “det skal du bare drite i“, og hun sa “du kan ringe i helga om du føler for det” og jeg sa “det kommer ikke til å skje“, deretter gikk jeg.

Rakk akkurat å smelle igjen døra til rom nummer åtte før jeg ble rammet av en reaksjon som er så voldsom at sorgen ingen ende ville ta. Jeg har ikke hatt en slik reaksjon på lenge. En sånn reaksjon hvor man stuper ned i håpløsheten, kroppen som ikke får nok luft, alt blir bare en salig, kvelende suppe hvor jeg ble liggende å hyperventilere i førtifem minutter fordi det faen ikke finnes snev av håp for noe som helst i hele jævla verden. Jeg hyperventilerer aldri. Jeg finner ikke ord for å beskrive hvor jævlig det er når kroppen gisper etter luft, så fort, hardt, heftig mye at du svimler i topplokket og tror du skal svime av fordi livet gjør for vondt.

Kontakten min kom inn, forsøkte å sette seg. Hun hadde jo tross alt vært med på samtalen, og jeg greide knapt å formulere “GÅ UT” og deretter “IKKE” når hun spurte om hun skulle komme tilbake.

Takk for at dere drar ned rullegardina, takk for at dere tar fra meg håpet, takk for at dere tror meg, ser meg og gir meg en sjanse til å leve. Jeg har strevd meg gjennom et helt skoleår og såvidt bestått og kommet inn på neste, tror dere jeg tilbringer sommeren min, ferien min på psykiatrisk fordi jeg synes det er så jævla morsomt?“.

Så alle de obligatoriske spørsmålene som – har du planer eller tanker om å ta ditt eget liv -, det er ikke så nøye for dere å stille, sant? For om jeg hadde svart ja, så hadde dere bare tentk -hun sier det bare fordi hun ønsker å være innlagt-, sant? Så om jeg har en krise, da blir jeg liksom sendt til Tromsø?” og hun sa “ja, da blir det den samme sløyfa” Jeg sa det før jeg gikk. Før krampen av håpløshet rev fra meg alt i hele verden.

De vil at jeg skal bli til imorgen, men jeg ser ikke vitsen i det hele tatt. Hva er poenget med det? HVA?  “Kanskje det er litt bedre da” sa kontakten min, og jeg sa at det neppe kom til å spille noen rolle fra eller til. Og hun sa at T som egentlig er min behandler jobber nattevakt, og at jeg kunne snakke noen ord med henne. Om hva? For hva?

Så nå tenker jeg å putte ting i kofferten for siste gang, hente nøkler hos bestemor og barrikadere meg i mammas hus siden hun er på ferie i 8 dager til. Jeg er så redd for hva håpløsheten gjør med hodet mitt. Jeg er så redd for at bulimiske tendenser lett skal bli en strategi for å få tiden til å gå. Jeg har holdt meg i 26 dager. 26 dager uten spising og spying. Jeg er så redd for å glippe med selvskadingen. Jeg er så redd for impulser som “hm, la oss spise alle pillene som fins“.

But nobody cares anyway, right? 

Jeg er trist og lei fordi Zahra er sammen med mamma, så jeg kommer til å være ensom attpåtil. Livet gjør så uendelig vondt å leve. Jeg har ikke ord nok til å beskrive håpløsheten. Tanker som “det ordner seg aldri“. Følelsen av å være usynlig, mindreverdig, verdiløs. Som om alle ordene jeg hyler ut, roper og formulerer egentlig bare er stumme ord fortalt til døve ører. Som ikke hører. Øyne som ikke ser. Jeg bare mimer for mennesker som ikke bryr meg eller er villig til å gi meg en sjanse. Følelsen av å ikke bli tatt seriøst trigger alle “nå skal jeg faen meg vise dem hva jeg mener” tanker som fins.

Så nå skal jeg hjem med den tyngste bør å bære av dem alle. Oppgaven som går ut på å holde seg i live, selv når alt taler i mot.

På grunn av sommerbemanning tar vi bare vare på akuttpasienter”. Jeg er ikke en akuttpasient. Jeg er en tjueåring med oppmerksomhetsbehov som foretrekker å bo på psykiatrisk kontra hjemme i egen leilighet. Jeg er tjueåringen som roper ulv ulv over spilt melk og ingenting annet. Liksom. I don’t know how to fix this.

EDIT: De baserer forresten alle sine avgjørelser og utsagn på “tidligere erfaringer”. Jeg spør hvorfor det er lov å sammenligne på den måten. Er ikke alle mennesker unike? At man har like diagnoser betyr ikke at det føles likt i praksis, eller at man trenger de samme tingene for å bli friske. Noen klarer seg tålelig med poliklinisk behandling for spiseforstyrrelsen, noen greier det med kortere innleggelser – og noen trenger LANG, lang tid innlagt med intensiv behandling.

Jeg er ikke mennesket bak, jeg er bare én diagnose blandt alle de andre, og basert på tidligere erfaringer, så er det “gunstig” å jobbe poliklinisk. Jeg er drittlei.

At noen forteller meg “du kommer ikke til å dø om du går på butikken”, hjelper ikke en DRITT når det kommer til stykket. Det er bare ORD, uten verdi, tyngde. Det er bare en PÅSTAND, som jeg liksom skal teste ut i praksis? Fordi det er “gunstig” for alle med denne typen problematikk?

Derfor blir jeg ikke frisk.

Nå har jeg konkludert etter alle tankene jeg ikke fikk tak i igår. Jeg har forstått noe viktig og essensielt, men jeg aner ikke hva jeg skal gjøre av den grunn.

Som om jeg forstår meg selv bedre. Fordi. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne.

Hvor enn jeg har vært i behandling, så føler jeg ikke at hele meg har blitt behandlet. Ett eller annet symptom har blitt behandlet, men ikke alle. Jeg er og har flere symptomer. Jeg har flere knuste vindu som må byttes ut og repareres. Å forsøke å skifte ut ett vindu vil ikke bedre den iskalde temperaturen og stormen innvendig.

Jeg har tårer i øynene mens jeg skriver dette, fordi det føles som om noe vondt inni meg er i ferd med å eksplodere. Revne. Som om alle ordene jeg aldri turte å si høyt vil ut. Som om alle sekundene jeg har fortrengt vil fram i lyset, men jeg nekter. Jeg nekter. Det hender noen sier ordet. Setter ord på det for meg, hever øynenbrynene for å se om de har truffet spikeren på hodet og venter på min respons. Fasaden er på plass, pokerfjeset godt innøvd. Jeg foretrekker ikke en mine, alle musklene i ansiktet er helt avslappet. Min beste forestilling som skuespiller. Ordene henger i luften, jeg bare venter. På at vedkommende som sa ordene skal gå lei av å vente på min respons og deretter gå videre på samtalelista.

Det virker. For jeg snakker aldri. Selv ikke med overlegen jeg hater, som foreldrene mine elsker av samme grunn, som kom løpende etter meg; “INNRØM DET! DET ER SÅNN DET ER! INNRØM DET! DET ER DERFOR DU ER SOM DU ER”. Jeg hylte, ropte, NEI. Det er jeg ikke, sånn er det med den saken, ferdig med det. Det hender noen tråkker nært den grensa og ser på meg med undrende øyne, det føles som om jeg kan lese tankene deres. De tenker at jeg må KNEKKE snart. “Snart knekker hun sammen. Bare vent, snart kommer ordene hun aldri sa. Bare litt til, så åpner hun seg nok”.

Før kunne jeg ikke snakke. Om noe som helst. Absolutt ingenting. Da jeg innså at det ikke hjalp lærte jeg det. Men jeg lærte det feil. Jeg lærte meg å snakke om alt mulig annet. Jeg lærte meg å vri samtalene i nittigradersvinkler og fikk det til å dreie seg om noe annet.

Det er derfor jeg er flere symptomer. Jeg er ikke bare spiseforstyrrelsen. Jeg er også selvskaderen. Jeg er også borderline. Jeg er impulsivt gjennomtenkt på en destruktiv måte. Jeg er satt sammen på flere måter. Se på Rubiks Kube. Det beskriver det så fint. Når jeg var liten fikk jeg aldri til. Jeg fokuserte bare på én og én side. Det løser ikke problemet. Jeg husker at bestefar hadde  to sånne kuber. Det hendte jeg fikk nesten den ene siden grønn, men resten, alle de andre sidene var rotete, flerfargede firkanter jeg aldri fikk til å vri riktig.
Til slutt ble jeg så oppgitt at jeg brukte en brevåpner og brakk løs en kant slik at alle firkantene falt fra hverandre. Derfra kunne jeg bygge kuben, løse gåten og få like farger på alle sidene.

Til sammen har jeg vært innlagt i omtrentlig to år. På ungdomspsykiatrisk, på gastro, på medisinsk, på medisinsk intensiv, på kirurgisk. på døgn i Harstad, på BUPA i Bergen, på Silsand og på Åsgård.

Ingen av disse stene kan løse min Rubiks kube. Alle disse stedene tar meg imot meg én ting i sikte. Ett symptom av gangen. Enten er det maten som skal forsøkes å endres på. Eller så er det selvskadingen. Eller impulsiviteten som lett kan bli fatal.

Men gjett hva som skjer når noen forsøker å få den ene siden grønn? Rotet på de andre sidene av kuben vil forverres. I praksis betyr det at når noen av mine symtpomer bedres, så blir de andre symptomene verre. Det hadde ingen ventet seg. Det var det ingen som så komme. Og når alt kommer til alt, så var det heller ingen som håndterte det.

Hver eneste gang jeg har spist og gått opp i vekt, hva skjer da? Selvskading eskalerer. Emosjonelt ustabil eskalerer. Borderline. Det føles som om jeg blir Borderline, med alle sidene jeg hater. Det mørkeste jeg har inni meg kommer ut og fram – jeg blir grusom. Jeg HATER meg selv som borderline, det er ULIDELIG å være Borderline Karianne, for henne vet jeg ikke hvordan jeg skal håndtere. Jeg har ikke lært meg å eksistere som Borderline. Jeg takler ikke de symtpomene.

Spiseforstyrrede Karianne, hun er i alle fall en jente man kan like. Det er det folk flest sier. De sier det selvsagt ikke på den måten, de sier “Du er ei fin jente Karianne”. Men som borderline er det ingen som liker meg. Det vet jeg. Når jeg krangler med alle, skjeller ut selv mine nærmeste. Jeg har ikke kontroll som borderline.

Ingen har hjulpet den delen av meg. Borderline. For det ligger under. Borderline ligger under spiseforstyrrelsen som glinser i overflaten. Det er DEN folk ser. Det er DEN folk vil behandle. Det er DEN folk tror de kan håndtere eller hjelpe meg med. Jeg har hørt det før “Den der Borderlinediagnosen, den ser vi INGENTING til”.

Og når jeg har motatt behandling for spiseforstyrrelsen og Borderline bryter overflatespenningen… Ingen hadde vel ventet seg det? Som om jeg skremmer vettet av alle som ikke lenger vet hva godt de kan gjøre. “Iiiip, vi har ikke kontrooollllll, åååsgåååård nesteee”.

Skjønner de ikke hvilken erfaring jeg sitter igjen med? Tydeligvis ikke, så la meg fortelle.

Borderline er for meg; helvete på jord. Når JEG er borderline, da kan ikke Karianne leve lenger. Karianne kan ikke leve med seg selv, hvordan hun oppfører seg mot andre, hun kan ikke leve med at alt hun gjør blir feil, hun kveles i blodet som tappes, hun drukner i tårene som gråtes i stillhet over egen skam og manglende kontroll. Manglende impulskontroll. Jeg kan ikke kontrollere Borderline. Jeg vet ikke hvordan, ingen har lært meg hvordan. Ingen har behandlet Borderline som problem, istedenfor har jeg fått plaster på sårene, noen uker på lukket avdeling med tvangsparagrafer tredd over hodet.
Jeg beundrer de som klarer å “leve med” sin borderline. For meg er det synonymt med døden, Karianne vil ikke dø.

Hver eneste gang jeg har kriseuker blir jeg mer og mer sikker på én ting. At jeg må holde fast i spiseforstyrrelsen, for enhver pris. Den kjenner jeg, den kan jeg kontrollere. Da kan Karianne også leve. Akseptere seg selv på en måte som gjør at livet går videre om enn på en annen destruktiv måte.

Behandlere har selvsagt lest papirer og referater og vet at det står:

Hoveddiagnose: F50.1 (atypisk) Anorexia Nervosa med bulimi
Bidiagnoser: F60.3 Emosjonelt ustabilt Personlighetsforstyrrelse & G40.9 Uspesifisert Epilepsi.

De ser at det står der, bare ikke i praksis.

For meg betyr det at om jeg slipper spiseforstyrrelsen, så kommer Borderline til å drepe meg. Om spiseforstyrrelsen er min livbøye og havet er Borderline, selvsagt kommer jeg til å drukne om jeg slipper taket i livbøya uten hjelp i sikte.

Når jeg var innlagt på ungdomspsykiatrisk i Tromsø i 2008 og mottok behandling for spiseforstyrrelsen sa jeg det. Det gikk mot jul, jeg hadde gått opp sju kilo. Selvdestruktiviteten hadde vendt tilbake. Jeg gikk over snøen med pappa når jeg fortalte han at jeg trodde jeg var Borderline. Pappa visste selvsagt ikke hva han skulle si; men jeg tok det opp med psykologen min. Hun sukket og sa “Det kan så være, men du er for UNG til å få den diagnosen. Borderline symptomer er noe som skal ha vært tilstede over flere ÅR, og du kan uansett ikke få diagnosen hos oss”.

SOM OM JEG ØNSKET MEG DEN? Jeg ba om hjelp. Jeg ba om å bli sett.

Neivel, så ingen så det komme. Neivel, så ble jeg ikke tatt seriøst da jeg fortalte den samme psykologen at jeg kom til å ta overdose når jeg reiste hjem på perm den helga i Januar. Hun sa “Det sier du bare fordi du synes det er enklere å være her på avdelinga”. Neivel, så fikk det bare bli sånn da. Jeg ble tvunget opp igjen, men paragrafen ble fjernet neste dag og jeg ble satt på frivillig. Jeg forsto ikke hvorfor. “Vi fortsetter å jobbe med spiseforstyrrelsen”. Det hjalp IKKE. Til slutt resulterte det i at jeg ble kastet rett inn på Åsgård. Det sto at jeg var “MODERAT DEPRIMERT” i papirene, og SUICIDALE TENDENSER.

Borderlinedianosen ble ikke satt på papir før jeg nesten hadde fylt nitten år. Det var i 2009 når selvskadinga sto på som verst. Det var plaster på sårene, sting i armene og det ble banket inn i hodet på meg at jeg måtte be om hjelp FØR jeg skadet meg.

Ingen har spurt meg HVORFOR jeg er borderline. INGEN. Ingen har noensinne spurt. “Det kan være arvelig, noen er bare født som mer emosjonelle”. Det blir som å si “du bare er sånn” og det stemmer ikke. Jeg var frisk når jeg var født. Jeg var normal som barn. FRISK FOR FAEN. Ingen av mine foreldre har noensinne fortalt under anamnese at jeg var spesielt sårbar eller skjør som barn. Snarere tvert i mot. JEG VAR FRISK, ingen i hele verden kommer til å si noe annet. Bortsett fra den gangen jeg fikk fjernet en falsk polypp i halsen.

Hva kom først? Borderline eller spiseforstyrrelsen? Borderline. Men jeg likte ikke Borderline, på den tiden visste jeg ikke hva det var heller. Det gjorde tydeligvis alle andre rundt meg. “PUBERTEEEET” ropte de, og sa at det kom til å gå over. Jeg bedøvde Borderline med spiseforstyrrelsen. Det er det jeg fortsatt gjør.

Det er derfor jeg holder fast i spiseforstyrrelsen. For Borderline er håpløsheten som ikke kan repareres, borderline er ønsker om endelig død, borderline er det siste jeg vil være. Da vil jeg mye heller være spiseforstyrret. Det er forferdelig mye enklere å la spiseforstyrrelsen sno seg rundt hjernen min å infisere sinnet mitt med tynne tanker, gnagende sult og evig oppkast. Spiseforstyrrelsen blir så omfattende at jeg ikke rekker å tenke på noe annet. Heller det enn døden. Karianne vil ikke dø, det er det borderline som vil. Den ekstremt følsomme Borderline som ikke tåler eller takler livet.

Skal jeg fortelle dere hvorfor jeg ikke dro til Modum? Derfor. Jeg VET hva jeg blir når spiseforstyrrelsen blir forsøkt tatt fra meg. Jeg vet og hater hva jeg blir og jeg vet inderlig godt hva jeg er i stand til som Borderline. Jeg vet ikke hva jeg IKKE er i stand til som borderline.

Derfor blir jeg ikke frisk. For ingen ser de andre siden av Rubiks kube annet enn den grønne de forsøker å vri på plass. Uten å ta hensyn til de andre sidene med alt kaoset.


Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv

Advertisements