Archive for the 'selvskading' Category

15 ting jeg skulle ønske du forsto om selvskading.

For et par uker siden snublet jeg over et innlegg på topplisten på blogg.no. Et innlegg som i hovedsak var klippet og limt av en artikkel jeg skrev i Februar. Ordene mine velger jeg nå å dele igjen i sin helhet. Fordi det er sommer, hud er hud og jeg er ikke alene.

——————————————————————————————————————————————————————

Jeg var nesten 13 år gammel første gang jeg skadet meg selv. I begynnelsen gikk det helt fint å skjule arrene, men ettersom årene gikk, spredte arrene seg fra armene mine til andre deler av kroppen. Da var det ikke lenger nok med en langermet genser på en varm sommerdag.

I 2008 sluttet jeg å skjule arrene mine. Enkelt og greit dro jeg på butikken i shorts og singlet en dag og det var det. Prosessen var likevel litt turbulent. Jeg har tatt mer enn én i å feste blikket litt for lenge på de nakne armene mine og fått høre de merkeligste kommentarer:

“Ble du overkjørt av gressklipperen, eller?”

Spørsmålet jeg er aller mest lei av, er kanskje det mest banale av dem alle: «Hva har skjedd med armene dine?» Jeg kjenner jeg blir irritert bare jeg skriver det, for er det virkelig nødvendig å spørre? Hvorfor er det interessant?

Til gjengjeld er dette spørsmålet jeg oftest får av bloggleserne mine: «Hva skal jeg si hvis noen spør om arrene mine?» Jeg pleier å si at de kan svare det de vil: At de har sloss med løver eller rosebusker, blitt angrepet av hai eller kidnappet og torturert for den saks skyld.

Fremmede mennesker har ingen rett til å invadere privatlivet ditt og forlange svar, bare fordi du ikke skjuler arrene dine.

Hvis du leser dette og lurer på hva du kan si til en som har selvskadet, er svaret overraskende lett; ingenting. Du trenger ikke å si noe som helst om akkurat det. Derimot står du fritt til å snakke om hva som helst: Film, musikk, litteratur, livet generelt!

Ting jeg skulle ønske folk forsto

For å gjøre det litt enklere for deg som møter meg eller en annen som har drevet med selvskading, har jeg laget en liten liste over ting jeg skulle ønske at folk flest forsto:

  1. De fleste selvskadere er som regel ikke farlige for andre enn seg selv.
  2. Nei, jeg er ikke narkoman eller driver med annen kriminell virksomhet.
  3. Du kan ikke bedømme om en person har slitt litt eller mye, basert på antall arr en har.
  4. Det finnes mange flere typer selvskading enn kun kutting.
  5. All selvskading etterlater ikke nødvendigvis synlige arr.
  6. Selvskading er som regel et symptom på et bakenforliggende problem.
  7. Å være selvskader er ikke synonymt med at jeg ønsker å dø.
  8. Selvskading er ikke synonymt med å være oppmerksomhetssyk.
  9. Nei, jeg viser ikke fram arrene med vilje hvis jeg bretter opp skjorteermene.
  10. Nei, jeg kommer ikke til å kle på meg eller dekke meg til for at du ikke tåler hvordan jeg ser ut.
  11. Nei, det er ikke folkeskikk at jeg skjuler arrene mine, det er folkeskikk at du holder fordommene dine for deg selv.
  12. Jeg er ikke annerledes, det er det bare huden min som er.
  13. Selvskadere har ulike tanker om sine egne arr. Noen synes det er helt OK at de synes, andre vil helst skjule dem.
  14. Ja, det er lov å spørre en selvskader om selvskadingen, men bruk skjønn og vær hensynsfull. Enkelte er åpne og har ingen problemer med å snakke om det, mens andre vil helst holde det for seg selv.
  15. Hud er hud.

Nå er det snart fire år siden jeg skadet meg sist og det er sju år siden jeg var på mitt verste. Kontrastene fra å stå midt oppi faenskapen og være hundre prosent overbevist om at hverdagen aldri noensinne kom til å bli levelig, til å nå ha lagt det bak meg og se at bitene i livet mitt faller på plass, kjennes godt.

Hadde det ikke vært for at arrene aldri forsvinner, hadde du aldri gjettet at jeg har en annerledes fortid enn de fleste. Det er flere år siden jeg sluttet å bry meg om hva folk måtte tenke om de så meg i sommerkjole.

Blikk og kommentarer kommer vel neppe til å forsvinne, men det går greit. Jeg synes ikke at arrene mine er fine. Jeg synes heller ikke at de er stygge, og arrene definerer ikke hvem jeg er. For meg er det det de er; arr.

——————————————————————————————————————————————————————
Bloggen på facebook: [her]
Instagram: @aria.olea
Artikkel først publisert: klikk.no

 

 

Arr er ingen skam!

Det er lenge siden jeg har vært så provosert over noe som jeg er akkurat nå. Jeg ble oppringt av en venninne, en selvskader, som var på gråten og lurte på om jeg hadde lest innlegget til Sophie Elise; “ikke gjør samme feil som meg“. Det hadde jeg ikke, men etter å ha lest det er jeg nødt til å skrive noe.

Dette er til dere, selvskaderne – som leste innlegget til Sophie og som nå skammer dere litt ekstra over arrene dere har på kroppen. At Sophie ønsker å skjule sine arr er hennes valg – men det betyr IKKE at det er noe du må gjøre! 


(Disse to bildene er fra Oktober 2010)

Det er snart 12 år siden jeg skadet meg for første gang. Jeg var tolv år gammel første gang jeg gjorde det. Jeg skadet meg selv i ni år – før jeg endelig greide å slutte. I Mai har jeg vært skadefri i tre år – og det jeg vil dele med dere er at jeg gir faen i arrene. Jeg kler på meg hva jeg vil, jeg dekker meg ikke til. Jeg skjuler ingenting. Jeg går i bikini på stranda og jeg går i kortermet om sommeren hvis været er slik, jeg går i shorts selv om arrene er synlige. Jeg trekker på skuldrene om folk vil glo. Jeg svarer hvis noen spør.


Hellas, 2010. Strand. Bikini. Arr. Mitt valg.

Hvorfor i all verden skal jeg leve i skam over at jeg har vært syk og ikke har greid å få utløp for følelsene mine på andre måter? Hvorfor i all verden skal det ha noe å si for hvordan jeg kler meg – eller hvorvidt jeg kan dra på stranda i det hele tatt? Mennesker må få lov til å være seg selv. Arrene dine er ikke stygge. De gjør det ikke mindre vakker.

Man møter fordommer over alt. Man møter mennesker som synes arr er stygt. Jeg kan akseptere deres mening – men jeg nekter å akseptere at jeg skal kle på meg, dekke meg til – fordi du synes det er best. Folk får tenke det de vil, men dette er min kropp. Mitt liv. Min historie. Min fortid. Min FRAMTID. Min FRIHET. Min rett til å leve livet mitt som jeg vil.

Du som selvskader må gjøre ditt valg basert på hva du synes er greit – men jeg vil at du skal vite at uansett hva du velger, så trenger du ikke å skamme deg. At Sophie velger å skjule sine arr er helt greit og ikke noe jeg skal legge meg borti, men jeg tør ikke å tenke på hvor mange selvskadere som følte seg ekstra truffet av ordene hennes.

yG_9quwQTc(The beach in Lorne)

I Januar var jeg i Australia i fire uker. I Australia er det sommer når vi har vinter her hjemme, når jeg var der var det midtsommer. Jeg gikk i shorts og kortermet nesten hver dag. Jeg dro på stranden i bikini. Jeg solte meg. Jeg svømte. Jeg var turist. Jeg vandret rundt i storbyene Melbourne og Sydney. Jeg så operahuset i Sydney, jeg var på museum. Jeg vandret gatelangs og nøt livet fordi jeg hadde funnet en frihet jeg tidligere i livet ikke har opplevd. Jeg er den jeg er og folk får akseptere det eller la være.

Ja, jeg har mistet venner som ikke forsto. Ja, det har vært vanskelig for familien å forstå at datteren deres, niesen, søsteren, gudmoren, kusinen – har arr. Men det er så verdt det å komme dit at man ikke bryr seg om arrene sine. Det er så verdt det når man kommer dit at man føler seg fri. Det er så verdt det når skammen slipper taket og når du får oppleve at folk aksepterer deg for den du er.

x3JbMkwQRD(Manly Beach – Sydney)

Iløpet av fire uker i Australia fikk jeg én eneste kommentar på arrene mine. Én eneste kommentar – og den bemerkningen kom på norsk. Ingen andre brydde seg. Ikke han jeg var sammen med på det tidspunktet, ikke familien hans, ingen av vennene hans brydde seg. Dama i kassa på butikken brydde seg ikke. Innimellom kan jeg merke at noen kanskje stirrer noen ekstra sekunder, og så? Det har ingenting å si for meg og jeg kjenner ikke et eneste gram mer på skam av den grunn.

x0_NLQwQfd(utenfor Aria restaurant – Sydney)

Man kan kaste bort årevis av livet sitt mens man skjuler skammen under lange ermer i sommervarmen. Man kan gråte når man er alene og angre på at man ikke fant andre måter å få utløp for følelsene sine på. Men vet du hva? Gjort er faktisk gjort – men det betyr ikke at du skal skamme deg for det resten av livet!

yuEyewwQfW(På vei til forlovelsesfest i Melbourne)

Som selvskader er valget ditt, men vær så snill. IKKE skam deg over den du er. Ikke skam deg over det du har gjort. Ikke skam deg over valgene du har gjort og årsakene som har ført til arrene du nå har på kroppen. Fortid er fortid og det er mulig å bli frisk. Det er mulig å bli fri igjen. Det er mulig å akseptere arrene sine, det er mulig å komme dit at selvskadingen blir et fjernt minne, til tross for at arrene alltid vil være der. Livet er så mye mer enn skam, arr, kutt og selvskading. For noen år siden trodde jeg ikke det var mulig. Det har tatt flere år å bevise ovenfor meg selv at det er mulig. Det har tatt lang tid å bli komfortabel med den jeg er og hvordan jeg ser ut – men det er mulig. Jeg skammer meg absolutt ikke over den jeg er, hva jeg har gjort eller hva som har ført til at dette er veien jeg har gått.


(Første gang jeg var 1 år skadefri, Mai 2011)

(Første gang jeg var 1 år skadefri, Mai 2011)
(Første gang jeg var 1 år skadefri, Mai 2011)

Livet ligger foran deg. Kjære venn, legg fra deg skammen. Våg å være vakker som du er, med eller uten arr. Vit at du ikke trenger å dekke deg til og vit at du ikke trenger å høre på noen som måtte mene det annerledes. Du er ikke alene. 


Du er virkelig ikke alene.

[Bloggens Facebookside]
[Instagram]

Les gjerne kommentarfeltet på bloggen hvor dette innlegget opprinnelig ble publisert [HER]

18 – self harm.

For atten måneder siden gikk jeg gjennom leiligheta mi på let etter barberblader. Jeg trodde jeg fant alle, men når jeg flyttet ut derfra for et halvt år siden fant jeg ytterligere fem barberblader her og der. Det mest grusomme funnet jeg gjorde var når jeg hjalp bestemor å flytte i September, da fant jeg mine gamle favoritter gjemt hos henne, under senga på gjesterommet og grusomme minner strømmer på. Noe av det gjør så psykisk vondt at jeg ikke har tenkt til å utdype det, for det er ikke poenget.

Poenget er at jeg for atten måneder siden la ut dette bildet;
og jeg følte meg så dum og liten. Tenk så teit om jeg sprakk? Igjen?! Etter liksom å ha sluttet for n’te gang. Men hvis du ser på datoen og er kjapp i hodet, eller har lagt merke til at tittelen til dette innlegget inneholder tallet atten, så ser og skjønner du kanskje at det jeg skal fram til er at det har gått atten måneder siden sist jeg skadet meg selv. Det er heldigvis en stund siden sist jeg virkelig kjente at trangen var tilstede, men skadetrang eller ikke – jeg har holdt ut og det er det som betyr noe.

Jeg vet nesten ikke hva mer jeg skal si, for selvskading virker evig fjernt og langt unna. Jeg er glad for det. Fortiden hører fortiden til. Jeg sluttet å skade meg rett før jeg fikk Nick. Jeg har også vært nødt til å bryte kontakt med mennesker som trigget meg så mye at det nesten er et mirakel at jeg ikke ga etter. Destruktive vennskap kan ikke holdes vedlike når kampen om livet er viktigere. Sårt, men sant. Brutalt, men viktig.

Om 10 dager er det 3.5 år siden jeg sydde mine siste sting. Skulle ønske jeg egentlig kunne regne meg selv skadefri fra da, men jeg har hatt noen sprekker iløpet av sommeren 2011 – Mai 2012.  Skulle kanskje sydd en gang eller to, men ingen store sprekker, ingen alvorlige, ikke mange. Armene mine har vært urørte i 3.5 år.

Mer har jeg ikke å si. Har sittet her lenge nå og lurt på hva jeg skal skrive, ett eller annet velformulert og dypt, men det jeg egentlig kjenner på er at den tid er forbi, så hvorfor utdype det ytterligere når min eneste hensikt med dette innlegget er å markere at det er atten måneder siden sist. Selvskadingen er i fortiden og jeg gjør mitt beste for å holde den der. Jeg husker hva kampen har kostet og jeg er ikke villig til å betale prisen en gang til. Hverken for fallet eller for veien tilbake.

18 måneder er lenge og hver dag jeg holder ut er en ny rekord.

Jeg er frisk nå. Frisk fra selvskadingen. I alle fall så frisk jeg tror jeg kommer til å bli noensinne. Selvskading er en avhengighet, på sett og vis kan jeg sammenligne det med alkoholisme. En nykter alkoholiker er fortsatt en alkoholiker, på lik linje som jeg ser på meg selv som en skadefri selvskader. På lik linje som en alkoholiker som burde holde seg unna alkohol for resten av livet – må jeg holde meg unna selvskading. På lik linje som en alkoholiker som blir fristet til å ta et glass vin eller hva vedkommende måtte foretrekke – må jeg kjempe mot en impuls om å skade meg selv, hvis det plutselig skulle oppstå en trigger.

En avhengighet er noe som ligger der, i bakhodet, selv om man blir frisk. Man vet, man husker og man glemmer ikke. Man husker og man må leve med det. Akseptere at det er fortiden, jobbe for framtiden, være forsiktig med hvor grensene går, for jeg tror alle som har slitt med en eller annen form for avhengighet vet hvor lite det er som skal til før det kanskje går galt. Jeg tror dessuten at alle som har slitt med en avhengighet har falt for fristelsen en eller flere ganger  før de har kommet dit at de kan kalle seg edru, nykter, skadefri, spyfri.

Så selv om jeg kanskje blir trigget nå og da, får skadetrang eller drømmer om å “bare gjøre det, bare én siste gang”, så er det viktigste at jeg ikke gjør det. Jeg holder ut. Vet bedre. Jeg styrer unna de syke tankene, tar de friske valgene. Det er friskhet for meg.

For ett år siden idag, la jeg ut dette bildet og sitatet. Velger å legge det ut nå, igjen, fordi det er like relevant.


An arrow can only be shot by pulling it backward. So when life is dragging you back with difficulties, it means that it’s going to launch  you into something great. So just focus, and keep aiming.

A Box of Good Intentions, DIY.

For a while I’ve been wanting to write down tips and useful ideas on how to beat bulimia, how to break the cycle of bingeing and purging. Even though I’m not quite there yet myself, I do have a few useful tips and strategies I want to share. Hopefully this will turn into a series of posts and this one will be the first. 

A Box of Good Intentions is a very simple idea on how to distract yourself when you feel close to relapsing. Instead of giving in to temptation you could try this. A box of good intentions is a box filled with little notes on ideas of how you can distract yourself. This idea also works if you’re struggling with self harm or any other self destructive behaviors! 

This is a step by step guide on how to make your own. 

You’ll need:

  • A box. Whichever box you have works fine.
  • Scissors
  • Paper
  • Pen/s

Write down things you like doing or things that have to be done. I chose to write some boring chores, like doing the dishes or laundry, but also things I like doing, such as painting my nails, experimenting in the kitchen, watching TV-series, reading, a few notes to self – such as “breathe” and “keep calm”. Write as many things  you want and if there’s something you like doing in particular, write it multiple times. I’ve also written new ideas, such as “learn a new hairstyle” and good pages online where it’s easy to get lost, such as Pinterest!

Cut it up.

Here’s the notes, ready to go.

Fold them  and put them in the box! All done.

So, before you open the door to the fridge or start planning a trip to the supermarket, open your box of good intentions, pick a note – do it. If you absolutely don’t feel like doing what the note says, pick another. If you finish a distraction and still feel tempted to binge and purge, pick another note.
If you get new ideas on how to distract yourself, you can always add more notes to your box.

Questions for you: Have you tried this before? Do you find it helpful? Are you going to try this? 

Enjoy your sunday ♡

Just focus and keep aiming.

Det har vært en lang dag. Jeg fikk heldigvis sove lenge og mye i natt, det var godt men jeg er så trøtt når jeg våkner om morgenen at det ikke er gøy en gang. Det føles som om jeg aldri kommer til å bli våken, trøttheten i seg selv er som en hjelm som er for trang, som noen har tredd nedover ørene på meg, alt jeg har lyst til er å lukke øynene nok en gang.

Men så kom jeg på at jeg kunne jo ikke det. Det har seg nemlig sånn at jeg ikke kom meg til legen på onsdag, vi tok det per telefon, men dagen etter, altså igår, så kom jeg på at jeg trengte en resept! Mamma kan ikke kjøre for øyeblikket, ergo hadde jeg kjempeproblemer med å få denne kabalen til å gå opp. For det første er det nesten 4km tur/retur legekontoret og hjem igjen. Ikke det at det er så langt, men jeg har bare gått den turen alene én gang på 18 måneder fordi agorafobien er så jævlig.

Men så kom jeg på at jeg har avtale med psykiatritjenesten hver fredag, og tirsdag for den saks skyld. Tirsdag som var hverken ringte eller dukket de opp. Istedenfor å føle meg forlatt, glemt, ekstremt uviktig, “ingen i hele verden bryr seg, jeg kan bare gå å dø, ingen hadde merket det uansett” klarte jeg å spinne det dit at “ok, sånt skjer.” Men, det skjedde i forrige uke også, men da var det i alle fall noen som klarte å ringe meg for å beklage, selv om ordene som ble sagt var “jeg glemte deg rett og slett av!” Ikke ok.

En halvtime før avtalen jeg hadde med dem idag hadde jeg enda ikke hørt noe, så jeg ringte for å sjekke. “Vi har ikke tid til deg idag.” Da kjente jeg at jeg ble sint, faktisk. Not okay. Kjente jeg hadde mest lyst til å gråte mens jeg kjempet en innvendig kamp for å finne fram noe rasjonelt å si istedenfor og skjelle ut damen. “Neivel, men idag har jeg faktisk et reelt problem som jeg trenger hjelp til og vi har faktisk en avtale, dette kan ikke vente og ingen andre kan hjelpe meg å løse dette idag – jeg FORVENTER at dere hjelper meg.”

Rett etter at damen hadde sagt at hun skulle klare å hente resepten til meg selv om hun ikke hadde tid til å treffe meg egentlig, ringte Eirin og lurte på om vi kunne lufte hunder sammen. Været er nemlig absolutt elendig, det regner og er mildvær, isen glinser faretruende overalt så fort jeg kaster et blikk ut vinduet. Dødsfelle. Eirin hentet meg og vi gikk en minimal tur med løse hunder som løp gledelig rundt selv om jeg flere ganger holdt på å le meg ihjel av å se dem spinne på isen. Win win, kort risiko for oss og pur glede for hundene.

Når så var gjort ble Eirin med meg på apoteket fordi jeg var nødt til å hente ut denne resepten med tanke på at jeg er tom for den medisinen og trenger den sårt for å få nok søvn, eller å få sove i det hele tatt. Jeg jobber som en helt med å snu døgnrytmen til noe mer levelig, det hadde vært jævlig synd om det hadde vært bortkastet energi på grunn av noe så lite som at jeg manglet medisiner. Vi var på et apotek jeg aldri før har vært på. Det var så lyst der inne at jeg trodde jeg skulle bli blind en liten stund.

Det gikk greit. Litt angst. Jeg forsøker å fortelle meg selv at “det som skjer, det skjer” fordi jeg ikke kan gjøre noe med det OM noe skjer. Det er ikke opp til meg. Jeg kaster bort livet mitt på å bekymre meg ihjel over noe som KANSKJE skjer. For å sette det i perspektiv kan ALT skje. Når jeg skriver alt, så mener jeg egentlig at verden kan gå under imorgen uten at det er noe noen kan gjøre med det heller, men å tenke på det hjelper ikke.

Når jeg kom hjem spiste jeg sushi. Verdt å nevne. Sushi er godt og jeg visste faktisk ikke at det gikk an å få tak i dette i denne byen og siden Eirin hadde planer om å spise det samme så var valget enkelt. Har ikke spist sushi siden jeg var i Bergen sist og det begynner å bli veldig lenge siden. Kjenner at jeg og spisepinner trenger hyppigere møter. Når jeg var 13-14 lærte jeg meg selv å spise med pinner ved at jeg poppet popcorn i mikrobølgeovnen og spiste det med pinner mens jeg så på TV. Bare et lite tips, så slipper du å dumme deg ut på restaurant om du ikke kan det fra før.

Alt ordnet seg med andre ord til slutt.

Var det ikke egentlig noe spesielt med datoen idag? Jo, men hva? Etter å ha spist sushi kom jeg omsider på det, det fikk meg til å trekke på smilebåndet. Idag er det 6 måneder siden min forrige skadesprekk. Enkelte dager har vært så vanskelig at det hele har virket fullstendig umulig, men det er det jo ikke og jeg vet det.

Her er et bilde jeg ikke har lagt ut på bloggen før fra den photoshooten jeg gjorde med fotograf i forbindelse med den gang jeg var ett år skadefri for første gang, 25. Mai 2011.

An arrow can only be shot by pulling it backward. So when life is dragging you back with difficulties, it means that it’s going to launch you into something great. So just focus, and keep aiming.

Let the sun fade out and another one rise.

Skadetrang fra helvete. Med disse tre ordene kan jeg oppsummere gårdagen og store deler av dagen idag. Av og til blir skadetrangen sterkere enn alle de andre tankene mine, krigen mellom fornuft og impulser er knallhard å forholde seg til.

Det handler om smerte. Synlig og usynlig smerte. Mennesker tror på det de ser, blør du, har du sår, skader du deg på måter som lager merker på kroppen din – da kan andre se, forstå og tro at du har det vondt. Sier du “jeg har det vondt og vanskelig”, jeg føler at ordene blir tomme, bortglemt, nesten som om de ikke blir hørt til tross for at jeg har sagt det høyt og mener det med hvert minste lille fiber i kroppen min.

Raseriet eksploderer og pulserer i kroppen, “fy faen, jeg skal faen meg vise dem hvor vondt det gjør!” Det er nesten sånn at jeg vil dø bare for å understreke poenget – men hvem taper egentlig da? Og er det verdt det? Når skadetrangen er så sterk som nå ser jeg sår og blod – selv om det ikke er realitet. Som om jeg konstant ser for meg hva jeg skulle gjort med meg selv, utsatt meg selv for. Klumpen i magen er så vond at jeg blir kvalm, jeg har lyst til å kaste opp fordi følelsene er så dårlige at ord ikke blir nok. Faenskap.

Jeg kjører på med konsekvensanalyser for det det er verdt. Det fungerer slik; jeg ser for meg at jeg har skadet meg, hva skjer etter det? Kan jeg plastre det sammen og late som ingenting? Neppe. Og så da, da må del vel syes sammen, repareres av andre, hva skjer da? Men det klarer jeg ikke, jeg kommer aldri til å klare å sette med ned i en stol eller legge med ned for å la noen andre reparere det jeg selv har ødelagt. (agorafobi.)

Mitt behov for å ha kontroll er til tider vanvittig, til tider krysser det grensa til “sykelig kontrollbehov” (les, spiseforstyrret, agorafobi), men av og til er behovet for kontroll helt riktig. Å skade seg selv er for meg synonymt med å miste kontroll. For noen år siden var selvskading selve essensen i å ha kontrolll – nå er det helt, helt omvendt. Det er riktig og det er dette potensielle kontrolltapet som holder meg igjen fra å la mørke impulser ta over og styre handlingene mine.

“Er du helt, helt, helt sikker på at det går bra å være alene i natt?” Jeg nikker, sier ja, selv om jeg ikke er helt sikker. Jeg prøver å tro at det kommer til og gå bra, noe det i og for seg gjør. Ofte sier jeg “det går bra!” fordi jeg er redd for hva som kommer til å skje om jeg innrømmer det motsatte, at det ikke går bra. Hva skjer da? Potensielt kontrolltap. En situasjon hvor jeg kanskje ikke vet hva som skjer. Dét skremmer meg.

Jeg hadde som vanlig en avtale med psykiatritjenesten idag. Vel, jeg fikk en melding hos en vikar om at begge mine faste kontakter, ingen av dem hadde tid til meg, men hun kunne komme. Jeg har store vanskeligheter med å forholde meg til mennesker som ikke er der permanent, å skulle møte et menneske for første gang og deretter fortelle ærlig hva som er sant og ikke? Jeg er generelt redd for å snakke med mennesker i systemet som jeg ikke er trygge på – igjen; KONTROLLTAP. De kan misforstå mine ord på grunnlag av at de ikke kjenner meg, noe som igjen kan føre til situasjoner hvor jeg ikke har kontroll.

Når jeg skriver “situasjoner hvor jeg ikke har kontroll” mener jeg en slik situasjon hvor jeg kanskje ender opp på legevakten, hvor noen kanskje mener at jeg har godt av å snakke med en lege, fordi noen kanskje mener at jeg har godt av en innleggelse – noe jeg ikke ønsker, noe jeg ikke vil ha. At jeg dermed skulle gå i opposisjon å nekte og følge legens råd eller anbefalinger kan sette meg i en slik situasjon hvor en lege som ikke kjenner meg kan gå over hodet mitt, ta avgjørelser legen måtte mene er “til mitt eget beste.” (Les; tvang.)  Igjen, kontrolltap. En situasjon jeg ikke ønsker å utsette meg selv for da jeg vet at det er særdeles lite fruktbart, for meg vil det skape enda mer kaos. Det kan sende meg rett inn i “gi-opp-modus”, hvor jeg bare gir faen, slipper det jeg har i hendene og kaster meg ut i alle impulsene likevel. For meg vil det ikke skape den såkalte tryggheten en lege som ikke kjenner meg kanskje mener er godt for meg, det vil virke fullstendig mot sin hensikt.

Jeg bygger korthus, nei, du kan ikke hjelpe meg. Ikke forstyrr meg, du kan snakke til meg, men om du rører meg vil alt sammen rase. Jeg skjelver på hendene allerede, ikke rør meg, ikke forstyrr. 

Jeg biter tennene sammen for det det er verdt, biter tennene sammen sånn at jeg kan snakke med menneskene som kjenner meg, de menneskene som vet bedre enn å tvinge meg til noe jeg ikke vil. De menneskene som kan rasjonalisere og finne løsninger sammen med meg uten å gi meg opp eller kaste meg ut i noe ukjent. De menneskene som kan snakke til meg mens jeg bygger mitt eget korthus, de som vet bedre enn å røre meg. De menneskene jeg stoler på, de menneskene jeg vet vil mitt beste. De menneskene jeg omsider kan lage avtaler med, love å ikke skade meg, love å ikke gjøre sånn eller slik. Om jeg lover holder jeg ord.

Frustrasjonen var derfor stor når jeg forsto at jeg ikke kunne snakke med noen som kjente meg idag likevel. Jeg sender en melding til vikaren og sier “beklager, det klarer jeg ikke”, før jeg lurer på hva jeg skal gjøre nå?

Synlig, usynlig smerte. De ser meg ikke, de har ikke tid til meg? Jeg kan umulig ha det så vondt som jeg skal ha det til, de ser meg jo ikke? Jeg blør ikke, de ser meg ikke. Jeg handler ikke på impulsene jeg tidligere ville kastet meg ut i. Jeg er ikke lenger en tornado, tornadoen befinner seg nå kun inni meg, tydeligvis usynlig for dine øyne.

Ord, tomme ord. Hvorfor blir de såreste ordene så tomme? 

Jeg hater å ringe, be om akuttimer. Det gjelder alle steder, lege, psykolog, psykiatritjenesten, you name it – jeg har enorme vanskeligheter med å ta kontakt når det blir og er vanskelig. Likevel klarer jeg å slå nummeret til frk.fastlege, hører summetonen som piper med jevne mellomrom, har lyst til å legge på, angre, ta det tilbake.

“Hallo det er …” sier hun, jeg sier “hei…” og det slår meg så fort jeg har sagt det at toneleiet mitt er altfor lyst. “Heeei” sier hun, jeg er overrasket over at jeg ikke trenger å si hvem jeg er, selv når stemmen min ikke høres ut som min egen. “Fortell.” sier hun, det slår meg at jeg ikke vet hva jeg skal si. “At, at… at…AT……” stemmen brister og tårene triller innen jeg sier “jeg har det vanskelig nå.”

Men hun hører. Hun vet at jeg aldri ringer – med mindre det virkelig er vanskelig, eller virkelig krise, eller virkelig viktig. Hun vet hva det har kostet meg å ringe henne akkurat da. Hun hører, hun tar seg tid, hun stiller opp. Hun kom hjem til meg, ga meg en klem, sa de ordene jeg trengte å høre. “Dette er den viktigste kampen” sier hun, “der du står nå og kjemper mot impulsene du tidligere ville gitt etter for. Det er styrke.”

“Det er bare så jævlig vanskelig” sier jeg, hun sier “jeg vet det.”

Det var bare det jeg trengte. Noen som sier at jeg gjør det riktige, noen som gir meg en klem. Det var alt. Innerst inne vet jeg at det vonde vil gå over, jeg vet at det går over. Jeg vet at det går over, jeg vet at jeg ikke “trenger” å skade meg selv, jeg vet at det finnes mennesker som forstår tyngden i ordene “jeg har det vanskelig.”

“Det går bra” sier jeg, fordi jeg ønsker inderlig å tro det. “Det går bra” sier jeg, fordi jeg vet jeg vil klare meg. En dag om gangen. En time i slengen. Å få tiden til og gå er en kunst når hodet bare tenker på noe annet. Likevel er det det viktigste for å få det til og gå over. Jeg vet jeg klarer meg til imorgen, jeg har en legetime uansett. Nye avtaler blir sikkert lagd. De gode ordene vil bli repetert, nye klemmer vil deles ut.

Det går over.

365 days.

Jeg ler en latter som er så trist at ord ikke kan beskrive det. En sånn latter man ler gjennom tårer, som får deg til å gispe tragisk etter luft på slutten. “That’s it” sier jeg langsomt. Sliter med å få stemmen ti å bære. “Det var det“, legger jeg til mens jeg trekker på skuldrene. Jeg vet ikke lenger om jeg ler elller hikster. Jeg puster sakte inn og ut, hendene mine skjelver. Bitemerket på hånda lyser rødt mot meg, aldri før har jeg kjent på så intens, akutt og umiddelbar skadetrang. Med jevne mellomrom gnir jeg hendene over den allerede rødflammede huden jeg har langs kinnbeina og nedover kinnene.

What’s meant to be – will be” tenker jeg og trekker konklusjonen; “det er ikke meninga. Det er åpenbart ikke meninga at jeg skal få det bedre, det er åpenbart at jeg ikke fortjener hverken lykke, framgang eller glede i livet. Jeg må ha gjort noe forferdelig, det må være noe forferdelig galt med meg, jeg må være et grusomt menneske, hvordan kan jeg ellers forklare at ingenting går min vei? Jeg må ha gjort noe for å fortjene dette, jeg fortjener åpenbart ikke bedre. Jeg fortjener å lide, ha det vondt, smerte.

NÅ!” sa jeg og dro. Så meg aldri tilbake. Letet gjennom alt jeg hadde for å finne nøkkelen mens panikken bygger seg opp for hver bag jeg tømmer. Jeg vet at den ikke befinner seg i kofferten, jeg har allerede sjekket. Plagg for plagg organiserer jeg rotet jeg kaster rundt meg. Jeg får ikke puste. Utmattet stuper jeg ned i senga, begraver hodet i puta, jeg får ikke puste. Trekker pusten febrilsk, får ikke puste. Samme kan det være, jeg må finne nøkkelen. Jeg går gjennom alt en gang til, en gang til og enda en gang. Med skjelvende hender trekker jeg fram nøkkelen. Den eneste nøkkelen jeg har til et hus jeg ikke vet om jeg hører hjemme i.

Jeg drar dit. Låser meg inn, deaktiverer alarmen og sleper med meg alle tingene jeg trenger inn i huset. Forlater det i yttergangen før jeg trer inn i stillheten. “La meg dø for faen, jeg har ingenting å leve for!” Jeg lager mat, jeg spiser. Jeg ler. Jeg kaster opp. Jeg  drikker meg så full at livet blir hysterisk morsomt. Jeg sitter ute på verandaen, kjederøyker mentholsigaretter, drikker rusbrus. Ja, whatever? Hvem faen bryr seg?

De neste dagene forholder jeg meg til maten alene. Huset står stille, huset er tomt bortsett fra meg. Ingen hunder, ingen mennesker. Kjapt nok finner jeg veien til kjøleskapet, plyndrer fryseboksen, graver meg gjennom kjøkkenskapene. Jeg finner en nøkkel til, bestemmer meg for å sjekke garasjen. Jackpot, to frysebokser til. Jeg graver meg gjennom dem også, steker pizza til den store gullmedaljen. Ligger utmattet på badegulvet og ser hvordan spottene i taket snurrer rundt der oppe. Kollapser, skaller hodet i doskåla mens jeg ufrivillig stuper mot gulvet, rekker ikke å kjenne smerte før krampene tar meg.

Du har så godt av å leve det normale livet!“, setningen synger gjennom hodet mitt, står på repeat. Jeg ler av tanken. “Det normale livet, hva faen er det? Vel, this is it. Det normale livet, burde vel kose meg mens jeg først er i gang? YOLO vet du, You Only Live Once. Live fast and die young.

Noen dager senere er det landesorg. Datoen er 22. juli, jeg gråter jeg også fra sofakroken. “Din egoistiske dritt, folk dør, hele landet er i sorg og her sitter du? Her sitter du og ønsker deg død og begravet?” Jeg leter gjennom skuffene, på let etter den skarpeste kniven. Jeg finner en kniv jeg tror duger, jeg sitter på gulvet mens jeg fjærlett drar den over håndleddet. Det blør ikke en gang. Skuffelsen og selvhatet stiger inni meg, vet jeg kan bedre. Bittesmå bloddråper kommer til syne. Jeg vet hva jeg gjør og er smertelig klar over hva jeg mister. Skadefri. Jeg vet ikke lenger hva jeg føler, ber om styrke til å presse ned kniven for hva livet er verdt, samtidig finner jeg ikke lettelse, rus, eufori eller glede i hverken kniven eller de små stripene som blør.

Du tenker kanskje at det skurrer, at jeg burde bedt om hjelp? Herregud, du tar så feil. Jeg lever livet, det normale livet. Det jeg fikk beskjed om at jeg hadde så godt av å leve.

Vet du hva det såkalte -normale- livet innebærer for meg?“, jeg får ikke fram ordene, jeg er rasende og tørker tårer i affekt. Hun trekker på skuldrene. Jeg trekker pusten før jeg begynner på en setning som er så lang at jeg såvidt rekker å trekke pusten før jeg fortsetter. “Overspising, oppkast, kramper, selvdestruktivitet, ønsker om å skjære meg selv i fillerbiter, fantasier om piller, fred, stillhet, endelig ro, den siste hvile. Angst for å gå ut døra, angst som er så sterk at jeg såvidt kommer meg over dørstokken såfremt jeg må. Der har du mitt -normale- liv, ville du levd det?” Holdningen hennes tilsier at hun ikke kunne brydd seg mindre, “Vi har erfaring med at mennesker som deg…” sier hun, “ikke har godt av å være innlagt.” Hun andre nikker, sier seg enig i det.

Takk til deg som tok fra meg håpet. Takk til deg som fikk meg til å miste troen på håpet, på livet, på godhet hos mennesker. Takk til deg som forsterket mine egne tanker om at jeg ikke fortjente å leve, takk til deg som fikk meg til å føle meg verdiløs, du som antydet at jeg hadde godt av å lide. Takk til deg som fikk meg til å miste fotfestet, du som fikk meg til å slippe taket i klippen jeg holdt fast i, du som fikk meg til å slippe meg selv ut i fritt fall.

Jeg som var på vei mot noe bedre i livet. Jeg som kjempet for det livet jeg trodde jeg kunne få. Du tok fra meg noe den dagen, noe jeg enda ikke føler jeg har funnet tilbake til.

~

18. Juli 2011. En av de vondeste dagene i mitt liv. En av de største knekkene jeg har hatt. Hvor jeg mistet troen på meg selv, hvem er du egentlig om du ikke har tro på deg selv? Hvordan kan du leve om du ikke tror på livet? Hvorfor fortsette å leve om du ikke tror at livet kan bedre seg eller være mer?

Hva har jeg egentlig gjort det siste året? Bortsett fra bitterhet, tomhet, håpløshet, motløshet, depresjon, ensomhet, smerte, lengsel skadetrang, selvskading, angst, panikkanfall, overspising, oppkast, magesår, væskefylte ledd, vannansamlinger i kroppen, besøk på legevakta, overtrening, senebetennelser, ekstreme døgnrytmeforstyrrelser, søvnproblemer, sult, epilepsianfall, kjøreforbud, hjertesorg, innleggelser, terapi, terapi og enda mer terapi? For ikke å glemme å nevne alle TV-seriene jeg har sett fra begynnelse til slutt, gjerne om og om igjen, for å flykte fra meg selv og virkeligheten.

Å si at jeg har kommet kjempelangt siden det siste året eller kommet veldig mye lenger er vel ikke helt korrekt. Det finnes forskjeller. Noen tragiske livserfaringer rikere, litt bedre rustet til å takle realiteten og hverdagen i form av tankesett og innstilling. Jeg vil ikke lenger dø, klamrer meg til det lille håpet jeg har om at livet må kunne bli mer enn dette.

  • I august 2011 opplevde jeg at forholdet jeg har til mamma endret seg til det bedre. Endelig ble det mer levelig, endelig var det godt å kjenne på at jeg har en mamma!
  • 29. September 2011 flyttet jeg inn i min egen leilighet. Jeg trives her, har det fint.
  • Jeg satte en personlig rekord med 56 dager i strekk uten overspising og oppkast.
  • Jeg tok en ny tatovering i begynnelsen av November. “She flies with her own wings” står det på leggen min. Yes I do.
  • I November fullførte jeg og familien min multifamiliegruppa. Life changing experience.
  • Jeg tør mer i forhold til angsten. Jeg er langt fra fri eller hvor jeg ønsker jeg skulle ha vært, men jeg er mye mer fri enn hva jeg var for ett år siden.
  • Jeg har fått en ny hund.
  • Av årets igår 200 passerte dager har jeg klart 151 dager uten overspising og oppkast. (hva anoreksien angår er en annen historie.)

Hverdagen er en kamp. Hver eneste dag. Jeg har aldri fri, har aldri ferie, tar aldri helg med god samvittighet, 24/7/52. Sånn er det bare, men jeg nekter å tro at resten av livet kommer til å være like vondt.

Sammen er vi mindre alene.

NB: Innlegget inneholder sterke bilder (selvskading)

Jeg har slitt lenge med å finne riktige ord til dette innlegget. Jeg vet at folk tenker sitt og kanskje ikke så veldig mye lenger enn akkurat det. “Oppmerksomhet” er det første ordet som kanskje slår meg. “Selvskadere skader seg for å få oppmerksomhet“, noe som absolutt ikke stemmer. Jeg er i ferd med å pensjonere meg som selvskader, iløpet av min tragiske karriere har jeg bare møtt to personer som sier det har skadet seg for oppmerksomhetens skyld.

For min del var selvskadingen skam og skyldfølelse i mange år. Normale mennesker har ikke peiling på hvor langt en selvskader kan, å vil gå for å skjule sine sår og arr. Ikke nødvendigvis for å lyve til deg med ondskapsfulle intensjoner – mer for å skåne deg fra sannheten. Det tok meg utrolig mange år før jeg innså at jeg var nødt til å akseptere arrene mine for det de er. Det tok lang tid. For fire år siden var den første sommeren hvor jeg begynte å gi litt mer faen. “Javel, så kan folk se arrene mine, so what? Hva skal de gjøre med det – egentlig?” Det betyr ikke at jeg på magisk vis slipper unna fordommer eller nedlatende kommentarer bak min rygg. Jeg får sjelden høre kritikk ansikt til ansikt. Hva mannen i gata eller kassadama i butikken måtte tenke, si, synes eller mene – jeg prøver å fortelle meg selv at det er irrelevant. Det som betyr noe for meg, det jeg velger å høre på er hva familien min forteller meg. Hva mennesker som kjenner meg forteller meg, det vennene mine sier. De som støtter og bygger opp. De som tar død hud for det det er, de som ser at jeg er Karianne under huden, bak arrene. Den jenta de kjente og fortsatt kjenner.

Det blir litt som med riper i lakken på en bil. Synd, men det betyr ikke at bilen er ødelagt.

Jeg kommer aldri til å glemme blikkene. Det er rart hvor mye blikk kan si selv om ingen ord blir sagt. Jeg husker den første gangen jeg gikk i shorts og tilfeldigvis møtte foreldrene til en av mine beste venninner på daværende tidspunkt. Jeg husker hvordan de så meg opp og ned, hvordan de så på beina mine og arrene mine. De sa ikke noe. Jeg husker den første gangen jeg fikk servert en spøk som var så drøy at jeg til slutt måtte få mamma til å fortelle vedkommende at jeg var syk, “datteren min er selvskader og det er faktisk ingen spøk.

Jeg viser ikke fram arrene mine for at jeg vil at folk skal se dem, jeg viser fram arrene mine for å få meg selv til og akseptere meg selv – for meg er det en del av tilfriskningsprosessen. Veien mot frihet til å være den personen jeg er, med eller uten skadet hud. Det er bare det det er. Skadet hud. Det definerer meg ikke som menneske. Klart man kan slutte å skade seg og fortsatt skjule arrene sine til enhver tid, men jeg bare lurer; hvor fri er du da? 

Og hva trigging angår? Av og til får jeg høre at jeg trigger andre når de ser armene mine. Vel, jeg er oppriktig lei meg for det men jeg har ikke tenkt til å kle på meg genser eller lange bukser av den grunn. Om du trigges trekker jeg konklusjonen at du selv sliter med selvskading og om du ønsker å bli frisk er det og takle triggere en del av prosessen. Tro meg når jeg sier jeg har vært der. Trigget av hver minste lille ting. Synet av en lyspære, å skjære brødskiver i dårlig humør – eller idag tidlig når jeg gikk tur med hundene mine og så en knust tapetkniv på bakken hvor bladet lå synlig.

Dere som har fulgt bloggen min lenge vet at min lengste periode uten selvskading varte i 60 uker (420 dager) før jeg hadde noen episoder hvor jeg ga litt opp, orket ikke helt å bry meg. En glipp her og en glipp der. Skuffet tenkte jeg i mitt stille sinn “jaha, så det er sånn det alstå er? Man kjemper og kjemper og tror man kan bli fri, og når alt kommer til alt stemmer det ikke likevel? Skal det være en del av livet mitt for alltid da? Prege meg for resten av livet?” Jeg følte at jeg hadde tapt alt. Jeg kan ikke fordra ordet “tilbakefall” fordi ordet “fall” trigger lysten til å gi slipp på ordentlig og bare kaste meg ut i det jeg vet er et uendelig smertehelvete. Hver dag du klarer deg uten teller mer enn de dagene der du kanskje ikke klarte deg.

Til slutt måtte jeg ta et oppgjør med meg selv, bestemme meg for å kjempe hardere, start på nytt.
 Jeg kastet dem for 53 dager siden. So far, so good. Selv om jeg kanskje skulle komme til å skade meg igjen en eller annen dag (man vet aldri hva livet bringer), så betyr det ikke at alle de gode dagene ikke teller positivt, for det gjør de.

Men nå har jeg egentlig ikke tenkt til å skrive om meg, jeg vil skrive om oss. Oss i flertall for jeg er langt fra den eneste som sliter. Noen av mine nærmeste venner sliter også voldsomt selv om vi alle er på vei i riktig retning. Sammen er vi mindre alene, både trist og fint på samme tid. Trist fordi man aldri ønsker å se noen man er glad i slite, men fint fordi man faktisk ikke er alene.

Før jeg legger ut bildene vil jeg fortelle dere at dette er aller første gang Tonje tør å vise armer og ansikt samtidig. Det er et stort steg når man har skjult sannheten i mange år. 

Tonje – 18 år. Karianne – 21 år. Lillemi – 25 år.

Lillemi, Karianne, Tonje.

Tonje, Karianne, Lillemi.
Det hjelper på en dårlig dag, å høre “du er fin som du er“, eller bare det å kunne gå ned gata sammen med noen andre som også har kjempet sine kamper, noen som også må leve med sine arr som en konstant påminnelse av hvor man har vært og hvilke personlige slag man faktisk har kjempet.

Første gang jeg traff Tonje var jeg ti år gammel, hun var seks år og begynte i førsteklasse. Første gang jeg traff Lillemi var jeg fjorten og på konfirmasjonsleir.

Enkelte bilder sier mer enn tusen ord. Du er ikke alene.

“Verdiløs”
Har du som selvskader tenkt at du er nettopp det? Uten verdi? At du ikke er verdt noe lenger? Det har jeg tenkt på og følt mange ganger. Etter flere år med terapi og år tilbragt på sykehus har jeg endelig forstått at selvskadingen ikke gjør meg verdiløs.
Jeg er like menneskelig som deg og ingen mennesker er feilfri, men det betyr ikke at du ikke er god nok som du er.  

Det blir bedre. Det blir lettere mens tiden går. Jeg kan ikke love deg at alle de vanskelige tankene, triggerne og ønskene om å ødelegge deg selv forsvinner – men det blir enklere å takle, enklere å håndtere. Den tapetkniven jeg gikk forbi idag, når jeg kom hjem igjen slo deg meg; “tenk så latterlig at du kan gå forbi en ødelagt tapetkniv på gata og assosierer det umiddelbart med selvskading og i et brøkdels sekund slår trangen deg? Det var faktisk bare en ødelagt tapetkniv.

Og hva trigging venner imellom angår. Det kan være og er fortsatt til tider en hårfin balansegang. Av og til tror jeg at jeg er forbi stadiet hvor jeg trigges av andre, andre ganger får jeg smertelig erfare hvordan det sender meg rett tilbake til mitt personlige helvete hvor jeg sliter vanvittig med å holde meg selv stødig. Men likevel, jeg står fritt til å velge. Den lille stemmen du har i hodet som hyler at du må skade deg selv, at du ikke fortjener bedre – det er bare en stemme. Du han høre etter eller la være selv om det er lettere sagt enn gjort. Jeg innså også at ved å la meg trigges går jeg også glipp av vennskap med fantastiske mennesker.

Når alt kommer til alt er det bare arr.
Det er bare arr.

Beauty from Pain.

Har du hørt sangen? Første gang jeg hørte den satt jeg på kafé i Tromsø og en venninne sa at jeg måtte høre den. Jeg var seksten år gammel og kjente meg igjen i hvert minste og hvert eneste ord. Hele sangen var “perfekt” og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt den totalt. Jeg har ikke hørt den på lenge, men på onsdag ble det tatt et bilde som minner meg veldig om akkurat denne sangen. Jeg måtte lese gjennom teksten en gang til igår.

“My dreams ran like sand through the fists that I made”

The lights go out all around me
One last candle to keep out the night
And then the darkness surrounds me
I know I’m alive but I feel like I’ve died
And all that’s left is to accept that it’s over
My dreams ran like sand through the fists that I made
I try to keep warm but I just grow colder
I feel like I’m slipping away

My whole world is the pain inside me
The best I can do is just get through the day
When life before is only a memory
I’ll wonder why God lets me walk through this place
And though I can’t understand why this happened
I know that I will when I look back someday
And see how you’ve brought beauty from ashes
And made me as gold purified through these flames

Here I am at the end of me
Tryin’ to hold to what I can’t see
I forgot how to hope
This night’s been so long
I cling to Your promise
There will be a dawn

After all this has passed, I still will remain
After I’ve cried my last, there’ll be beauty from pain
Though it won’t be today, someday I’ll hope again
And there’ll be beauty from pain
You will bring beauty from my pain
[Superchick – Beauty from pain]

Etter å ha lest gjennom teksten slo det meg mer at jeg nå – etter noen år, kjenner meg mer igjen i de setningene som er uthevet i denne teksten, de linjene som står i kursiv var de jeg relaterte mest til en gang i tiden. “I know that I will when I look back some day” – trodde jeg ikke helt på. Men some day er nå og livet går videre.

And all that’s left is to accept that it’s over
My dreams ran like sand through the fists that I made
Jeg leste: akseptere at livet er over, drømmer blir ikke virkelige, jeg puster men jeg lever ikke og ingenting blir bedre noensinne.

Når jeg var yngre hadde jeg ikke noe særlig tro på det såkalte livet. Altfor stort prosjekt, uovervinnelig, uoverkommelig. Å overleve? Det trodde jeg egentlig heller ikke noe på. Å skulle leve med smerte, tunge tanker, deprimerte perioder, selvskading og spiseforstyrrelser? Jeg trodde det var “alt”, at livet ikke kunne være mer.

Nå tenker jeg annerledes. Livet må være mer, kan bli mer, skal bli mer, må bli mer.

The worst is over now?

Hovedgrunnen til at jeg ikke har skrevet noe de siste ca. to ukene er fordi jeg ikke ønsker å bekymre familien min, mine nærmeste. Jeg liker ikke at de finner ut sannheten ved å lese en blogg, helst burde det vært sånn at jeg kunne fortalt dem det på forhånd, men av og til har jeg ikke guts eller lyst til å sette ord på noe som helst.

Orker ikke “det går bra til slutt” eller “du klarer dette” eller det absolutt verste jeg hører “kan du ikke bare…” Nei, jeg kan ikke bare. Om jeg bare hadde kunnet så hadde det i utgangspunktet ikke vært noe problem, og denne “kan du ikke bare…” har jeg garantert tenkt på selv og irritert meg grenseløst over at det ikke er så skrekkelig enkelt som “å bare kunne”.

Du vet når glasset er fullt? Da skal det bare en siste liten dråpe til før det renner over, selv om denne lille dråpen kanskje i det store perspektivet er en filleting.

Den søndagen hvor jeg kastet opp med uhell ødela veldig mye. I to dager kvernet hodet på nettopp denne hendelsen og til slutt var “fuck it all” det eneste som sto i hodet på meg. Kaster meg utenfor en klippe uten at jeg er sikker på om jeg greier å svømme når jeg treffer vannet, gir en god lang faen i å tenke over det i det store og hele og noe mørkt inni meg fryder seg over skadene jeg påfører meg selv, både innvendig og utvendig.

Jeg har skrevet mye om motløshet, meningsløshet og håpløshet før. Nummen, som om ingenting betyr noe. Alt som liksom skal motivere betyr ikke en dritt fordi jeg ikke lenger tror på det. Hvorfor tro at jeg kan kjøre opp å få sertifikatet når jeg aldri kommer til å slippe unna “tenk om” tanken fordi den er realistisk. Det irriterer meg når jeg ikke klarer å forsone meg med “whatever happens, happens”. Det irriterer meg når jeg ikke klarer å akseptere at jeg gjør det beste jeg kan og bruker de redskapene jeg kan, tar de forhåndsreglene jeg kan ta – det er alt jeg kan gjøre. Resten er opp til noe annet, som jeg ikke kan kontrollere eller styre, uansett hvor inderlig jeg skulle ønske at jeg kunne være på den sikre siden. Usikkerheten dominerer.

En flukt fra meg selv og den virkelige verden jeg ikke har ønsket, eller alltid ønsker å forholde meg til. Fordyper meg i noe annet utenfor meg selv. Lever meg inn i noe helt annet. Eksempelvis tv-serien Dr.Who. Jeg har sett alle episodene fra før, men likevel satte jeg den på en gang til. Det var fint å kunne delta i noe helt annet men hver gang jeg pauset kommer virkeligheten likevel krypende. You can run but you can’t hide.

Jeg skrev forsåvidt ett innlegg på lørdag som jeg tror jeg skal publisere (selv om jeg har trukket fram noe av det samme i dette, men lørdagens innlegg er enda mer ærlig og brutalt), det føles litt greiere å skulle publisere det nå som jeg ikke står midt oppi det. To skritt tilbake, trekk pusten.

Det verste eller vanskeligste er tanken på hva jeg fortjener. Jeg fortjener ingenting og tror oppriktig på det. Jeg fortjener den smerten jeg påfører meg selv, det er tross alt min egen feil. Mine egne handlinger og avgjørelser, det er jeg som gjør det jeg gjør. Når jeg ikke klarer å skille sider, Karianne fra sykdom, når alt bare blir meg og min feil. Det spiller ingen rolle der og da, for alt er min feil. Når det blir sånn blir det tusen ganger vanskeligere å si “se meg, hjelp meg” og det skal utrolig mye til før jeg kryper til korset og sier noe som helst, til noen. Jeg vet ikke en gang hva jeg skal be om hjelp til. Litt som i 2009, når jeg følte at jeg ikke hadde ord til å uttrykke meg, når jeg lot blodet bli det tause språket og sårene fortalte historier som bare jeg selv kunne forstå.

Ensomheten. Når man føler seg helt alene i hele verden fordi man er overbevist om at det ikke finnes noen andre der ute som vet hva du mener. Når du føler at egne tanker og følelser er pur galskap, at du ikke tør å åpen munnen fordi du er redd for granskende blikk, andres meninger eller konklusjoner. “Herregud, hva tror de om meg, jeg har mistet forstanden!”. Det var noe så enkelt som “kan du ikke bare” som fikk meg til å finne fram barberblader i utgangspunktet. Jeg har forklart og fortalt det tusen ganger før, hvorfor jeg ikke “bare kan” selv om jeg inderlig, av hele mitt hjerte skulle ønske at jeg turte, eller kunne. Den evige “mine ord har ingen verdi, jeg snakker ord som ingen forstår eller har evne til å sette seg inn i”. Det jeg egentlig vil høre er “jeg forstår deg”.

“Kan du ikke bare…”, i samme sekund eksploderer det inni meg. Jeg får lyst til å hyle og lirer av meg en rekke med rasende ord, beskyldninger og påstander. Wow. Fy faen, “det har jeg jo aldri tenkt på før, jævla geni, hva faen skulle jeg gjort uten deg?!” før jeg deretter lar det gå ut over meg selv, banalt nok “bare fordi den jeg er”.

Imidlertid retter jeg fokuset ut. Gjør det jeg kan for å maskere sprekkene i fasaden, gjør det jeg kan for å framstå som normal eller ingen når jeg går ut døra hjemme. Om du ser bort fra blemmene på leppa eller sprekkene som jeg kan skylde på munnsår og kulde – gjetter du det da? Neppe.

You tread water, fighting for the air in your lungs.
Move, move closer, maybe you can right all your wrongs.

But you let go cos your hope is gone
And every answer fades away

It’s a shame you don’t know what you’re running from,
would your bones have to break and your lights turn off?
Would it take the end of time to hear your hearts false start? 
Ellie Goulding ~ Your biggest mistake.

Ser du hevelsen som returnerer når og mens jeg tøyer grensene? Neppe, du vet ikke hva du ser etter.

Det er min feil, jeg lot eller lar de bestemme, uten at det er noe nytt. Tallene dømmer og jeg hører etter. Følelsen det gir meg gjør at jeg får lyst til å krype ut av min egen hud fordi jeg ikke hører til eller hører hjemme noen steder som helst. Jeg straffer meg selv og lykkes. Noe inni meg sier “HA! Du fortjener det!” og fryder seg over en fysisk smerte jeg ikke lenger kontrollerer.

Et kutt er et kutt, konkret og forståelig. Cause and effect. Årsak og forklaring, alt i ett. Sårene på innsiden derimot – de er usynlige. Men tro meg når jeg skriver at jeg kjenner det, hvordan det svir eller stikker, ubehaget som er tilstede uansett hvordan jeg vrir eller vender på meg mens jeg irriterer meg over den ukontrollerbare smerten. Når den type smerte melder seg blir det vanskelig å putte noe som helst i munnen, uavhengig av om det er spiselig, væske eller bare tyggis. Hodepine, svimling, kuldetokter, frysninger.

Du fortjener det. Det er din egen feil. Du gjorde dette, du skapte dette. Dette er ditt eget rot, ditt eget kaos, din selvpåførte smerte, ditt ansvar og din lidelse. Så jeg biter meg i leppa og tenker at det tidsnok går over.

Jeg prøver å passe på at det du ser ikke er sannheten jeg forsøker å skjule. Skammen som pulserer i blodårene, sårene som skriker om mislykkethet eller hevelsen i ansiktet som jeg ikke kan gjøre noe annet med enn å lyve om. Før jeg tar telefonen må jeg snakke to setninger høyt for meg selv, bare for å være sikker på at stemmen er klar og at den ikke røper mer enn jeg tør fortelle. Paranoid fordi jeg ikke vet hva andre ser, hører, tenker eller tror.

I want to crawl out of my own skin.
Ordene jeg sa høyt var “jeg er ikke suicidal, det hadde bare ikke gjort noe om jeg døde“. Eller “om dette er livet har jeg fått min porsjon, jeg er mettet.

Det føles litt akkurat som dette. Om du ikke har sett Dr.Who, episodene som heter Blink, The time of Angels & Flesh and Stone har du neppe forutsetninger for å forstå hva jeg mener. Jeg siterer istedenfor; “Don’t turn your back, don’t look away and don’t blink. Blink and you’re dead.” Akkurat det, akkurat sånn.

Det føles som om jeg kommer til å eksplodere. Det koker inni meg, jeg vet hverken opp eller ned eller hva godt jeg kan gjøre for å slippe unna, for å styre unna, styre i riktig retning eller bytte fil, bytte sti, gjøre helomvending. Jeg tøyer grensene på let etter noe. Det slår meg underveis at jeg leter etter skrekk og redsel, noe som kan ile gjennom nervesystemet som elektrisitet eller sjokk, noe som kan åpne øynene mine og tydelig indikerer at nok er nok. Det holder nå, the damage has been done. Men hvordan skremme noen som har utsatt seg selv for det samme før, hvor går grensene da? Forbi de forrige? Forbi de gamle? Må skrekken være større og i så tilfelle, rasjonelt eller ikke; hva er du villig til å ofre for å komme dit? Hvordan takler du det når støvet har lagt seg og det eneste du har rundt deg er ruinene av det du destruerte og pulverisertet på din ville ferd, din søken etter begynnelsen på slutten?

Hva gjør du da når du sitter igjen med blanke øyne, vantro, fylt til randen av skyld og skam mens du ser nedover kroppen og venter på at sårene skal gro, både innvendig og utvendig? 

Batteri. Mennesker fungerer som batterier. Man trenger påfyll for å lade opp. Man trenger noe som gir mening, noe som betyr noe. Man trenger et smil, en god stund, vakre øyeblikk eller å tro på seg selv. Jeg ladet opp i romjula og sakte men sikkert forsvinner strømmen og gnisten i det hele. Sakte men sikkert tappes kreftene, linjene viskes ut og blir diffuse, det betyr ingenting lenger. Hendelser eller øyeblikk mister sin verdi når man ikke lenger klarer å absorbere eller føle, være tilstede fullt og helt.

“Hvordan går det?” – nei. tja. tjo. Det går greit, klarer meg vel alltids! “Hva gjør du for tiden da?”, jeg biter i meg ordet “overlever” og forsøker å pynte på fasaden med en halv sannhet om sånn eller slik. “Jeg tror på deg” sier noen, og jeg biter i meg ordene “det hjelper ikke når jeg ikke tror på meg selv“, istedenfor forsøker jeg å trekke på smilebåndet og si takk, få det til å høres ut som om jeg oppriktig mener det.

Med tanken som sier “du forjener”, med den fysiske smerten, den psykiske smerten, med blodet, oppkast, barberblader og den konstante tanken på “hvorfor ta to paracet når du kan ta ti” og kampen som kjempes i stillhet fordi jeg aldri sa ordene høyt.

Jeg vet ikke. “Det er nok nå” sa jeg til frk.fastlege på torsdag når jeg fikk en resept for sårene i magen, etter å ha surret rundt og vært våken i nærmere trettisju timer. Søvn er ingen selvfølge når man føler eller tro at man ikke fortjener. Men jeg tror det synker inn nå. Sakte men sikkert. At det er nok. At det ikke lenger er poeng eller hensiktsmessig, ikke det at det noensinne var det i utgangspunktet. Men når du føler deg slått, som om du har tapt, som om du fikk en skikkelig knock out midt i fleisen, vel. Man ser stjerner, planeter og sorte prikker, vet hverken opp eller ned fordi smerten iler gjennom kroppen.

Men akkurat nå går det greit. Kanskje er det verste nå men jeg vet ikke om jeg tør å håpe. Day by day.

Så hva gjør jeg for tiden? Jeg er travelt opptatt med å overleve. Opptatt med å redusere oppkast litt for litt, opptatt med å la barberblader få være barberblader i fred, opptatt med å la tabletter få være tabletter, opptatt med å få timene til å gå uten og utsette meg selv for det som er mindre hensiktsmessig, eller ikke har poeng i det hele tatt. Opptatt med å vri døgnet tilbake steg for steg, opptatt med å finne noe å holde fast i når alt jeg stryker over eller kommer borti er såpeglatt og umulig å klamre seg fast i. Opptatt med å ta time for time, komme meg gjennom nå, idag, imorgen.


Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv