Archive for the '5 PSYKISK HELSE' Category



Troen på 2014.

Jeg må bare si det, jeg har troen på 2014. Ja, ting er vanskelig nå, jeg liker ikke jul, jeg går på akkord med mine egne følelser, smiler så bredt jeg kan, prøver, prøver, prøver. Og hvorfor? Fordi jeg har troen på 2014.

Det er sju dager igjen av 2013, det skal jeg klare fordi jeg gleder meg til 2014.

Hvorfor? Fordi det endelig skjer noe – i MITT liv.

En av grunnene til at jeg ikke har blogget på lenge er fordi livet mitt virket mer enn jævlig meningsløst i begynnelsen av Desember når jeg omsider fant ut hva jeg har fullført av skole og ikke. Til tross for mange forsøk og til sammen 26 måneder som elev på førsteåret har jeg oppnådd null, niks, nada. Jeg har ingen standpunktkarakterer. Jeg har ikke fullført ett eneste fag. Den eneste standpunktkarakteren jeg hadde var i Naturfag, men det viser seg selvfølgelig at det er tretimerskurset, jeg trenger femtimerskurset for å oppnå generell studiekompetanse (en vakker dag, vent å se). Ergo har alt vært forgjeves.

Jeg har ikke ord for hvilket knusende nederlag det føles som. Jeg må begynne på nytt. Igjen.

Når jeg endelig fant ut av det plukket jeg opp telefonen og ringte til saksbehandleren min på NAV. Det har seg nemlig sånn at jeg har ytret ønsker om å få ta noen fag ved Sonans. NAV har sagt at det vil de kun gå med på dersom min psykiater sier at det er i orden, for de vil naturligvis ikke bruke penger på et dødfødt prosjekt.

Med andre ord måtte jeg presentere dette for min psykiater, og hun var vel heller skeptisk med tanke på at jeg ikke akkurat var en solstråle der jeg satt og sa at jeg ønsket å gå på skole. For å si det sånn måtte jeg ta det opp med henne uka etterpå også, da hadde jeg øvd litt mer på entusiasmen – FOR JEG VIL FAKTISK STUDERE FOR HELVETE. Jeg sa jeg ønsket å ta to fag.

Dagen etterpå ringte NAV meg opp igjen for å fortelle at hun hadde snakket med min behandler og sammen hadde de to blitt enige om at jeg skulle få ta ett fag og det måtte være engelsk fordi jeg virket mest entusiastisk der, pluss at de mente det var enklere enn norsk.

Det vil si at jeg får lov til å begynne på skole. I Januar. Jeg må bare snakke med Sonans først, men regner med det går i orden kjapt, krysser i alle fall fingrene for det, jeg fortjener det? Det hadde i alle fall vært fint. Planen er å melde meg opp på internett sånn at agorafobien ikke kommer til å komplisere ting ytterligere. Det går ganske bra med agorafobien og selv om jeg ikke fysisk kommer til å sitte ved en skolebenk enda – så klarer jeg ting som tidligere hadde vært umulig.

Så, Januar = skole.

Dessuten har min behandler henvist meg til Dagavdelingen. Jeg vet ikke helt hva det innebærer akkurat enda, men jeg skal snakke med dem i begynnelsen av Januar. Min behandler mente i alle fall at jeg passet inn der. Og det involverer å møte opp et sted, omgås mennesker, ergo angsteksponering.

Pluss at nå som tennene mine er i orden kan jeg fokusere på sertifikatet (altså, økonomien strekker til). Endelig kan jeg prioritere det. Jeg har skrevet side opp og side ned om dette tidligere, jeg har ikke tenkt til å repetere meg selv – men det er på tide å gjøre noe med det sånn at jeg ikke lenger kan ergre meg over at jeg ikke har det.

Så, Januar = skole, kjøretimer, mer behandling?

Derfor skal jeg holde ut jula.

Advertisements

Jeg skylder deg ingenting.

Torsdag 19. Desember 2013

Skriving hjelper alltid. Om skrivingen ikke får meg til å føle meg bedre er jeg ikke ærlig nok. Skriving er det eneste som holder meg tilregnelig, som holder meg fast når livet, verden, tanker og alt annet trekker meg i alle andre retninger. Ord er alt jeg har når kampen består av å ikke bruke kroppen som språk. Etter så mange år med terapi har jeg endelig lært hvordan jeg kan formidle kaoset med ord.

Akkurat nå er det kaos. Det er snart jul. Panikken brer seg i kroppen og om natta ligger jeg i senga med vidåpne øyne, kaver i en korridor i 2009, besvimer i en heis, frykter for livet mens hjertet hamrer febrilsk i den lille brystkassen. Jeg ligger våken, hjemsøkes av flashbacks. Det tar ikke slutt og timene går. Søvnen uteblir, å være uthvilt kan jeg bare glemme. Det beste jeg kan gjøre er å late som, smile i samvær med andre mennesker og forsøke å framså som så normal som overhode mulig.

Minnene er brutalte og så virkelige at jeg nesten blir usikker på da og når. Hva var da, hva er nå? Jeg føler meg desorientert, mister tidsbegrep. Jeg fungerer dårligere, humøret er dårligere, tilværelsen er gråere og jeg hater det. Jeg vil ha det bedre. Jeg venter på 2014, et fint år, det må det bare bli. Først er jeg nødt til å overleve 2013 og akkurat nå virker det uoverkommelig. Jeg må ta en dag i slengen og til og med det virker for stort, for mye. Når nettene blir lange og dagene fylles av oppstykket søvn, døsighet og ingenting. Jeg flyter rundt meg selv, gjør ingenting med livet mitt.

Jeg kjenner på meningsløsheten. Spørsmålene. Hvem, hva, hvorfor. Jeg føler meg ikke som meg selv og hjertet mitt gråter for at jeg har nytt team. Jeg savner det gamle teamet mitt, jeg savner å få klemmer hos legen, savner så trygg hun pleide å få meg til å føle meg. Jeg savner psykologen min, som lyttet. Godheten hennes. Jeg savner hvordan de begge presset meg på de riktige tingene. Jeg savner hvordan de tok avgjørelser sammen med meg, hjalp meg å se hva som var riktig når alt jeg så var galt.

Min nye behandler er ikke sånn. Jeg kjenner henne ikke og jeg vet ikke om jeg liker henne. Siden jeg har gått til henne noen måneder og enda ikke klarer å si om jeg liker henne eller ikke, så betyr det egentlig at jeg ikke liker henne så fryktelig godt. I det ene øyeblikket virker hun empatisk og har forståelsesfulle øyne, i neste øyeblikk virker hun streng mens hun dumper en haug med ansvar i fanget mitt. Ansvar som er så tungt å løfte at jeg ikke er sikker på om jeg klarte å ta det med meg hjem igjen, eller om noe ligger igjen på kontoret hennes. Hun ba meg ta kontakt om det ble vanskelig i jula. Jeg sa klart i fra om at jeg ikke kom til å ringe. Hun sa muligheten var der. Jeg repeterte at det ikke kom til å skje og hun repeterte at jeg hadde muligheten. Jeg sa jeg håpet jeg overlevde, hun sa god jul. “Takk det samme”, sa jeg mens jeg reiste meg fra den burgunderrøde sofaen hennes og forlot kontoret hennes mens jeg bannet inni meg.

Fredag 20. Desember 2013

Idag føler jeg meg ordentlig fjern. Det mest beskrivende ordet er “ruset”, men jeg er ikke det og hverken driver med eller har drevet med denslags. Jeg hater denne følelsen. Denne følelsen gjør meg usikker, føler meg uforberedt, føler at jeg ikke har kontroll, angsten blir større og skumlere når jeg føler meg som jeg føler meg nå. Skulle for alt i verden ønske at jeg visste hva som forårsaket denne følelsen slik at jeg kan unngå å utløse det en annen gang. Såvidt jeg husker har jeg ikke fått i meg matvarer jeg ikke tåler heller.

Jeg sovnet klokken halv sju idag tidlig. Sov i underkant av tre timer før jeg var våken i tre timer, etterfulgt av to og en halv time til med søvn. Siden da har jeg vært våken og har egentlig håpet på å ta tidlig kveld nå snart, men imorgen er en triggende dato med tanke på overspising og oppkast. Jeg har ikke helt forstått hvorfor det er sånn at datoer utløser en trang til å utføre disse syke ritualene, skulle ønske jeg kunne “ta meg sammen” og “slutte”.

Jeg fryser så fælt nå. Skjelver. Klarer ikke å bestemme meg for om jeg skal gi etter for trangen eller kjempe hardere. Det virker så meningsløst, jula er rett rundt hjørnet og de fleste ved vel at det i bulimisk sammneheng er høytiden over alle høytider (såfremt man ikke er amerikansk og feirer thanksgiving) fordi det er mat over, over alt. Jeg kom meg gjennom jula uten oppkast i fjor, jeg er ikke sikker på hvordan jeg greide det. Jeg hater å skyve i meg mat bare for å sende det i retur, men noe inni meg mener jeg fortjener det. Hva jeg egentlig har gjort for å “fortjene det”, vet jeg ikke.

La meg bryte ut av denne sirkelen.

Jeg vil mye, mye heller få i meg nok næring til å fungere i hverdagen. Jeg vil spise for å ha energi, men sånn som det er akkurat nå, klarer jeg ikke. 

 Jeg skylder deg ingenting.

Jeg skylder deg ikke å kamuflere sannheten. Jeg skylder ikke deg å brenne inne med det jeg ønsker å skrive om fordi du får meg til å føle meg som om jeg burde ta hensyn til deg og det du mener – selvsagt om meg. Jeg klarer meg til slutt, på min måte, det vet jeg. Jeg har ikke tenkt til å fortelle deg at jula er fin fordi du forventer det.

Lørdag 21. Desember 2013.

Lukten av nystekte pepperkaker og spenning ligger i hele huset. Om to dager kommer deler av familien på besøk for å feire jul. Da skal alt selvfølgelig være pent og pyntelig, rent, ryddig, i orden. Jeg har ikke ord for hvor lite jeg ønsker å delta, med noe som helst. Jeg orker ikke, likevel er det jo alltids noe jeg må bidra med. Selvfølgelig er det det.

Særlig nå som jeg har hatt det dårligere over en peridoe, desember pleier alltid å være en måned hvor depresjonen blusser opp og jeg gruer meg til jul. Det kommer til å bli vanskelig å late som om jeg har det bedre enn sannheten er. Jeg tror det kommer til å bli veldig tungt og akkurat nå ser jeg ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom det, men jeg vet jeg må fordi 2013 er snart over og jeg har troen på at 2014 skal bli bra. Det må bli bra.

Jeg er ikke ferdig med julegavene og jeg har gitt opp å bli ferdig i tide. Jeg hater å gi julegaver, ikke fordi jeg ikke liker å gi, men fordi jeg er redd for at det jeg gir ikke er godt nok eller ikke skal falle i smak. Dessuten hater jeg å få julegaver fordi jeg er så redd for min egen reaksjon, eller at jeg skal få noe jeg ikke liker som jeg må tvinge meg selv til å være entusiastisk for, pluss at jeg føler meg råtten fordi jeg føler jeg burde være takknemlig. Det hele blir bare et tårn med motstridende følelser som skjærer meg opp innvendig mens jeg utad forsøker å smile, takke, virke avbalansert og normal. Falsk. Jeg har ikke ønsket meg noe til jul, hverken hos foreldrene mine eller noen andre. Jeg vet ikke hva jeg får, men jeg vet at jeg får noe.

Noe inni meg savner de julene jeg har tilbragt på psykiatrisk, ikke fordi det var så himla koselig akkurat, men fordi det ble en pause og det ble ikke stress og press. Der fikk jeg være i fred uten å tvinges til å være en del av julehysteriet.

I jula savner jeg å være barn, men som voksen gjør minnene om en lykkelig barndom med juleglede år etter år bare skrekkelig vondt. Ti kniver i hjertet.

Into the Fire.

Idag er en fin dag. En sånn dag som bare må blogges om, til tross for at formen er litt varierende akkurat nå. En sånn dag hvor jeg smiler til jeg griner og det føles nesten som om jeg er i ferd med å ta av, lette, sveve.

Idag har jeg nemlig kjedet meg, på best mulig måte. I en situasjon jeg tidligere kunne beskrevet som “helvetesild” har jeg idag kjedet meg. Det har seg nemlig sånn at jeg har hatt min siste time hos tannlegen idag. Tennene mine er herved i orden, alle hull er reparert, pengeboka skal få hvile, endelig kan jeg spare og bruke penger på sertifikatet istedenfor tannlegetimer! Jeg har gledet meg til denne dagen lenge.

På tirsdag kjente jeg på usikkerheten. Om jeg bare skulle ringe og flytte timen litt lenger fram i tid. Tenk om jeg ikke følte meg helt i form på torsdag? Jeg prøvde å tenke at ordentlig eksponering ville være å la timen forbli og dra som planlagt. Tirsdag gikk greit, men på onsdag slet jeg så vanvittig med trangen til å avlyse at jeg ble ordentlig sint og sur av påkjenningen. Alle vet jo at man senest kan avbestille en time her eller der, tjuefire timer i forveien hvis man vil unngå å betale for timen likevel. La meg bare si at det koster femhundre kroner å ikke møte opp til en slik time, noe jeg faktisk har gjort – la meg bare si at det var nok å “skulke” den ene timen i feighetens navn.

Jeg kjente jo litt på nervøsitet igår. Det er liksom… ikke så jævlig morsomt å dra til tannlegen, folk flest liker jo ikke det? Vel, det finnes selvsagt unntak. Men, det føles litt som om jeg allerede har blogget side opp og side ned om tannlege og tannlegebesøk, så jeg tror de fleste av dere vet at jeg har hatt et angstrengt forhold til dette? Lett har det i alle fall ikke vært.

Her er et eksempel.

Dette bildet er tatt for ett år siden, femtifem uker.

Men tilbake til igår. Jeg klarte å riste av meg bekymringene, så ikke for meg noen grusomme scenarioer i hodet mitt, jeg hadde ingen katastrofetanker og til min store forbauselse var jeg ikke plaget av “det har gått fint hittil, derfor kommer det garantert til å gå til helvete imorgen, den siste timen, for det er så typisk meg og min flaks”.

Jeg skal ikke skryte på meg at jeg har sovet så jævlig godt og jeg våknet klokka sju, etter bare seks timer med søvn og fikk ikke sove igjen. Men jeg sto opp, spiste frokost, dusjet – og jeg holdt ikke på å dø. Jeg gikk gjennom lista i hodet – den består forøvrig bare av to – tre punkter per dags dato, den samme lista som tidligere besto av to millioner punkter (okei, overdrivelse) som måtte klaffe, hvis ikke var alt dømt til å gå til helvete. Lista består av “husk å ta medisiner, spis før du går ut, drikk vann”. Enkelt og greit.

Jeg kjente ikke på angst. Jeg følte meg hverken kvalm eller skjelven og jeg hadde heller ikke spurt pappa om å skyve meg ut døra, i tilfelle jeg skulle nøle. Nå var det heller ingen hjemme som kunne passe på det, det måtte jeg ta meg av selv, som et voksent – ansvarlig menneske som drømmer om frihet og et liv verdig å leve.

Jeg gikk ut døra, låste den bak meg, begynte å gå, lette etter musikk å høre på mens jeg gikk, helt tilfeldig kom en sang som virkelig minner meg på “hva jeg kjemper for”. Jeg har noen sånne sanger som jeg hører på i enkelte situasjoner som virkelig får meg til å bite tennene sammen og rette meg opp i ryggen mens jeg blir fylt av en selvtillit jeg egentlig har når jeg først klarer å hente den fram.

Så jeg gikk de fem minuttene til tannlegekontoret, passerte sikkert femten elever som tilhører videregående skole, og gikk inn døra til tannlegen presis klokken ti. Jeg var ikke nervøs. Jeg satte meg i tannlegestolen, jeg var ikke nervøs. Jeg tok meg selv i å lure på hvor angsten hadde tatt veien samtidig som jeg kjente på hvor kjedelig det egentlig er å gå til tannlegen, samtidig som jeg var uendelig glad inni meg for at det var så enkelt. Selve prosedyren tok i underkant av en halvtime før alt var i orden, jeg dro kortet for siste gang, takket for hjelpen, lukket døra bak meg og holdt på å smile meg ihjel.

Deretter gikk jeg hjem mens jeg var vanvittig glad, jeg følte at jeg hadde vunnet. Skjønner dere? Vunnet. Slått agorafobien skikkelig. Jeg følte at det var sånn det var når jeg gikk til tannlegen før – for jeg har ikke tannlegeskrekk, det er ene og alene agorafobien som forhindrer meg, bortsett fra at jeg aldri holdt på å gå ned i knestående av lykke og lettelse når jeg var ferdig hos tannlegen før.

Når jeg gikk opp trappa til leiligheta var det ett eneste ord som streifet forbi i tankene mine, det ordet, ordet som vanligvis satte i gang hjertebank fra helvete og et uendelig inferno av katastrofetanker – “epilepsi”. Og det slo meg at jeg ikke én eneste gang hadde tenkt ordet en gang. Da måtte jeg gråte noen gledestårer, for idag har jeg vunnet og jeg er uendelig stolt og fylt til randen av en følelse av å være klar til omtrent hva som helst. En sånn “bring it on” følelse. En slags følelse av at dette skal jeg klare, vinne, vinne over agorafobien, en dag skal alle hverdagslige ting være kjedelig, og når hverdagslige ting har blitt kjedelige – tenk så mye jeg kan verdsette morsomme ting – for da vil jeg ha kapasitet til å forhåpentligvis leve livet, heller enn å bare overleve det fra dag til dag.

Sangen som har gått på repeat idag; Thirteen Senses – Into the Fire.

Den festet seg i hodet mitt i Januar/Februar, rett før jeg skulle på vurderingsopphold i Trondheim for å forhåptentligvis få hjelp til angsten. Helt siden da har den minnet meg på hva jeg kjemper for og hvorfor. Forøvrig er den kjent fra Grey’s Anatomy sesong 1, det var derfra jeg plukket den opp.

The forgotten feelings.

Skrevet 20. November

Idag har jeg kjent på glede. At jeg gleder meg til noe. At det skal skje noe fint om noen få dager og for å være ærlig gleder jeg meg vanvittig mye. For meg er det stort.

Det har seg nemlig sånn at jeg er en Whovian. Det vil da si; en som er fan av TV-serien Doctor Who. Order Whovian er forøvrig godkjent av Oxford Dictionary, dagens useless fact. I år fyller serien hele 50 år og i den forbindelse har de laget en jubileumsepisode! 50th anniversary special. Episoden skal vises i en rekke land samtidig som den går i England, sånn at alle som vil skal kunne få sett den samtidig, for å unngå at fansen kommer over spoilere på internett. Episoden går 19:50, engelsk tid – hvilket betyr 20:50 i Norge, hvilket betyr at episoden sendes til “alle døgnets tider” fordi det blir samtidig som 19:50 i England.

Helt tilfeldig var det noen som spurte om den gikk på TV i Norge, noe den ikke gjør. Norge har kun vist 1 sesong av Doctor who, riktignok den nye generasjonen og ikke de klassiske som begynte å gå i 1963. Den første sesongen ble vist på Nrk2 i 2005, men det var faktisk alt. Etter et kjapt søk på google fant jeg en side på facebook hvor de håpet å få jubileumsepisoden på kino i Oslo, det hadde de fått til. Siden Bergen er nest største by ante jeg et bittelite håp og søkte for å se hva jeg fant. Joda, det var opprettet en side for Bergen og, men til min skuffelse var ingenting avklart igår kveld og når dette skal skje førstkommende lørdag, så begynte det jo å bli veldig knapt med tid!

Men, idag ble det annonsert at den skal vises på kino i Bergen, på lørdag x2 og mandag, samtidig som en rekke andre land i verden, og gjett hvem som rakk å kapre billetter før det ble solgt ut? Forøvrig kan jeg legge til at billettene ble solgt ut på fire, fem timer, hvilket igjen beviser at jeg ikke akkurat rakk å bekymre meg før jeg kjøpte.

Om jeg tenkte på agorafobien? Nei. Dette skal ikke angsten få ødelegge for å si det på den måten. Dette er liksom en “once in a lifetime” greie, det skjer ikke igjen. Det er utrolig rart å kjenne at jeg gleder meg så mye til noe! Faktisk helt surrealistisk, for jeg er ikke vant til å se fram til ting. Agorafobien gjør det ofte umulig å planlegge ting litt fram i tid (selv bare noen dager) og å ta ting på sparket er nesten enda vanskeligere. Med alvorlig agorafobi lever man liksom litt dag til dag og prøver å ta det som det kommer.

Nå ser jeg ikke lenger på agorafobien som alvorlig. Ubehaget er der, men det stopper meg ikke fra å gjøre ting på samme måte som det gjorde før. En venninne sa til meg; “tenk om dette hadde vært for ett år siden og hvor lei deg du hadde vært for at du ikke hadde klart å dra?” og det er helt sant. For ett år siden hadde dette vært helt umulig for meg å gjennomføre.

Skrevet idag, 22. November.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive følelsene jeg sitter med nå. Skrekkblandet fryd virker som et godt uttrykk akkurat nå. Samtidig som jeg gleder meg veldig kjenner jeg litt ubehag med tanke på alle utfordringene som venter. Vi snakker bybane, full kinosal, billettene jeg kjøpte er passe gode, det vil si at vi ikke sitter på en kant, salen er full – ergo kommer det til å sitte en fremmed vedsiden av meg. Og selv så akutt lyst jeg kanskje skulle få til å dra hjem – så er jo ikke det noe som kan ordnes opp i umiddelbart med tanke på at bybanen er det mest naturlige valget på hjemvei også.

Men jeg gleder meg mest. I kveld skal jeg og pappa ta bybanen til byen, kall det gjerne en test. Så skal vi selvfølgelig ta den tilbake og. Regner med det er en del mennesker som skal til byen en fredagskveld? Det finner jeg i alle fall ut av om noen timer. Det eneste skåret i denne gleden er at jeg ikke får dele opplevelsen med Lillemi, det hadde vært den såkalte prikken over i’en.

Jeg velger å tro at skrekkblandet fryd er sunnhetstegn. Det er tross alt noe jeg ikke er vandt til å kjenne på, som overskriften til dette innlegget sier; de glemte følelsene. Hvis dette hadde vært for ett år siden hadde frykten vært så sterk at jeg mest sannsynlig hadde latt denne unike sjansen gli ut av hendene mine. Noe annet som er litt skummelt er forventningene. Jeg forventer at det skal bra, jeg forventer at episoden skal bli bra, jeg forventer at utfordringene skal bli verdt det. Spørsmålet er jo da om jeg er kravstor, men fornuften forteller meg at det er jeg jo ikke?

Dette skal jeg klare og dette skal bli verdt det, bra. Et høydepunkt. Og som nevnt, jeg gleder meg.

Helga som gikk.

Helga har vært grei og ikke grei? En slags blanding. Ble litt eksponering på lørdag, ble med familien på en liten handletur og en tur innom Fretex. Skulle egentlig på kjøpesenter, men det rakk vi ikke. Men all eksponering er god eksponering, selv om alt ikke er like krevende alltid.

På kvelden fikk jeg en litt ubehagelig overraskelse hvor jeg plutselig begynte å bekymre meg helt vanvittig for at Zahra skulle være syk. Det har seg nemlig sånn at jeg fant to små kuler, på størrelse med knappenålshoder, og jeg ble utrolig redd for at det skulle være såkalte “jursvulster” som det så fint heter. Jursvulster kommer i to typer, ondartet og godartet. Som regel blir alle kuler/svulster i det området fjernet så fort som mulig og deretter blir det foretatt en biopsi for å finne ut om det er ondartet eller godartet.
Så dere kan jo tenke dere at jeg ble alvorlig redd, for tenk om? Men igår fant jeg ut at kulene kan både flyttes på og jeg kan ta dem mellom tommel/pekefinger og dra dem ut fra kroppen, ergo er det mer sannsynlig at det er talg eller fett, ergo helt vanlig for en hund som begynner å trekke litt på årene (ikke det at Zahra er så veldig gammel enda, men hun har nok levd over halve livet sitt, hun fyller åtte år i Mars).

Uansett. Det er en stund siden forsikringen hennes gikk ut og siden da har jeg ikke gjort noe med det. Ikke fordi jeg ikke bryr meg om forsikring, men fordi det er så utrolig vanskelig for meg å ta tak i sånne offentlige, kompliserte og energislukende papirarbeid. Nick sin forsikring er i boks og idag har jeg fått ut fingeren og ordnet med forsikring til Zahra også. Det eneste jeg må gjøre nå er å skaffe meg en veterinæravtale sånn at hun kan få en attest på hennes nåværende medisinske tilstand – hvilket jeg er ganske sikker på at hun passerer med glans.

Jeg har vært utrolig heldig med begge hundene mine. De har aldri vært syke og jeg har knapt vært innom dyrlegen med dem for små problemer, samt tannrens. Eksempelvis har Zahra sydd noen få sting etter å ha flerret seg opp i skogen og Nick trengte øyedråper med antibiotika etter at en annen hund klarte å lage en rift i det indre øyelokket hans – hvilket var skummelt men gikk heldigvis helt fint. Jo, også var det selvsagt den fjerde molaren (stor tann) som Nick klarte å rive ut selv i panikk når han satte seg fast i buret sitt i en alder av fire-fem måneder. Pluss at de begge har fått en lusekur eller to, etter at de kom i kontakt med andre hunder som hadde lus, til tross for at jeg ikke fant noen lus på hverken Nick eller Zahra. Zahra trengte jo også en runde antibiotika i 2012 etter at hun reabsorberte valpekullet sitt (på minst to valper). Jeg har forresten helt gitt opp tanken på at hun noensinne skal få valper og kommer ikke til å prøve igjen. Om man skal parre hund etter fylte 8 år må man dessuten søke om tillatelse, hvis ikke er det faktisk ikke lov.

Igår var det fint vær og jeg benyttet sjansen til å gå en tur. Alene selvsagt, det ligger mer eksponering i det. Jeg følte meg ikke så veldig bra før jeg gikk og jeg har tre ruter jeg pleier å gå. Kort, medium og lang. Hadde egentlig satset på medium, men når jeg kom forbi krysset hvor jeg kunne velge den korte ruta, så fristet det mest, men jeg hadde bestemt meg for medium – så da holdt jeg fast i den opprinnelige intensjonen. Når jeg kom til krysset mellom medium rute og lang rute, kjente jeg egentlig at det var fint å gå tur og jeg ble veldig ambivalent i forhold til hvilken vei jeg skulle ta. Beina mine fortsatte i alle fall rett fram og pulsen steg mens jeg valgte den lengste veien, samtidig som jeg angret avgjorde jeg at det ville være nederlag å snu når jeg først hadde bestemt meg for den lange veien og begynt. Dessuten visste jeg jo egentlig at jeg kom til å klare det.

Det ble veldig mye eksponering! Turen gikk fint til jeg var på slutten. For det første følte jeg meg ufattelig dum når det kom to mennesker med en hund hver, som mine hunder gjerne ville hilse på. Det mine hunder gjorde var i alle fall å gå en runde rundt meg sånn at jeg ble stående, surret inn som en eller annen idiot som ikke så ut som om hun hadde kontroll på hva hun holdt på med. Da ble jeg ordentlig irritert på mine to, fordi jeg liker jo å ha kontroll. Men det gikk heldigvis fint, selv med en liten knekk i stoltheten – kremt.

Men så kom det vanskelige. Det har seg nemlig sånn at når jeg tok til venstre i retning hjem, så ble jeg gående bak to små gutter på 10-12 år. Jeg synes ikke det var komfortabelt å gå bak de og ville sette opp farten for å passere. Det som skjer var i alle fall at han ene gutten gikk og trykte på telefonen sin mens han andre løp i forveien, jeg passerte han som spilte på telefonen sin, men han som løp klarte jeg jo ikke å ta igjen og jeg ville jo ikke begynne å løpe selv. Herregud, jeg gikk jo tur, det er ikke om å gjøre og løpe forbi triggere. Jeg kjente i alle fall at jeg ble mektig irritert på han som drev og løp og stoppet foran meg, men hva skulle jeg gjøre? Når han endelig stoppet for å vente på kompisen sin og jeg nesten hadde tatt han igjen og passert, kom det er par gående med en hund, muligens en boxer – jeg fulgte ikke så godt med. Jeg bannet i alle fall inni meg atter en gang, for nå måtte jeg jo gå bak dem! Er det mulig. Ettersom vi nærmet oss krysset håpet jeg av hele mitt hjerte at de skulle andre vei, noe de selvfølgelig ikke skulle! På daværende tidspunkt hadde jeg passert 90 på skalaen 0-100 hvor hundre tilsvarer panikkanfall. Hjertet hamret i brystet og jeg var ubehagelig varm og stresset. Vurderte å sette meg ned å forbanne livet, men det hadde jo ikke hjulpet.

Det som så skjer er at paret med hunden stopper i krysset og venter på meg fordi de vil at hundene våre skal hilse. Det var veldid tøft å bli stående der å konversere høflig mens mine hunder hilste på deres og de stilte spørsmål, mest om Nick – jeg tror han fanger mye oppmerksomhet på grunn av at han er litt tigermønstret. Til min store lettelse sa de i alle fall “du kan jo gå før oss, vi har tenkt til å gå sakte”, så da ønsket jeg dem en fin dag og fortsatte hjemover så raskt jeg kunne.

Hele ruta går forresten langs vei/fortau/sykkelsti, derfor er det umulig å gå den uten å møte noen – hvilket er eksponering i seg selv. Når jeg endelig kom hjem var jeg veldig lettet for at jeg klarte det, ikke minst fornøyd med egeninnsatsen for jeg gjorde jo mer enn først planlagt. Og alt i alt gikk det jo fint, til tross for ubehag.

18 – self harm.

For atten måneder siden gikk jeg gjennom leiligheta mi på let etter barberblader. Jeg trodde jeg fant alle, men når jeg flyttet ut derfra for et halvt år siden fant jeg ytterligere fem barberblader her og der. Det mest grusomme funnet jeg gjorde var når jeg hjalp bestemor å flytte i September, da fant jeg mine gamle favoritter gjemt hos henne, under senga på gjesterommet og grusomme minner strømmer på. Noe av det gjør så psykisk vondt at jeg ikke har tenkt til å utdype det, for det er ikke poenget.

Poenget er at jeg for atten måneder siden la ut dette bildet;
og jeg følte meg så dum og liten. Tenk så teit om jeg sprakk? Igjen?! Etter liksom å ha sluttet for n’te gang. Men hvis du ser på datoen og er kjapp i hodet, eller har lagt merke til at tittelen til dette innlegget inneholder tallet atten, så ser og skjønner du kanskje at det jeg skal fram til er at det har gått atten måneder siden sist jeg skadet meg selv. Det er heldigvis en stund siden sist jeg virkelig kjente at trangen var tilstede, men skadetrang eller ikke – jeg har holdt ut og det er det som betyr noe.

Jeg vet nesten ikke hva mer jeg skal si, for selvskading virker evig fjernt og langt unna. Jeg er glad for det. Fortiden hører fortiden til. Jeg sluttet å skade meg rett før jeg fikk Nick. Jeg har også vært nødt til å bryte kontakt med mennesker som trigget meg så mye at det nesten er et mirakel at jeg ikke ga etter. Destruktive vennskap kan ikke holdes vedlike når kampen om livet er viktigere. Sårt, men sant. Brutalt, men viktig.

Om 10 dager er det 3.5 år siden jeg sydde mine siste sting. Skulle ønske jeg egentlig kunne regne meg selv skadefri fra da, men jeg har hatt noen sprekker iløpet av sommeren 2011 – Mai 2012.  Skulle kanskje sydd en gang eller to, men ingen store sprekker, ingen alvorlige, ikke mange. Armene mine har vært urørte i 3.5 år.

Mer har jeg ikke å si. Har sittet her lenge nå og lurt på hva jeg skal skrive, ett eller annet velformulert og dypt, men det jeg egentlig kjenner på er at den tid er forbi, så hvorfor utdype det ytterligere når min eneste hensikt med dette innlegget er å markere at det er atten måneder siden sist. Selvskadingen er i fortiden og jeg gjør mitt beste for å holde den der. Jeg husker hva kampen har kostet og jeg er ikke villig til å betale prisen en gang til. Hverken for fallet eller for veien tilbake.

18 måneder er lenge og hver dag jeg holder ut er en ny rekord.

Jeg er frisk nå. Frisk fra selvskadingen. I alle fall så frisk jeg tror jeg kommer til å bli noensinne. Selvskading er en avhengighet, på sett og vis kan jeg sammenligne det med alkoholisme. En nykter alkoholiker er fortsatt en alkoholiker, på lik linje som jeg ser på meg selv som en skadefri selvskader. På lik linje som en alkoholiker som burde holde seg unna alkohol for resten av livet – må jeg holde meg unna selvskading. På lik linje som en alkoholiker som blir fristet til å ta et glass vin eller hva vedkommende måtte foretrekke – må jeg kjempe mot en impuls om å skade meg selv, hvis det plutselig skulle oppstå en trigger.

En avhengighet er noe som ligger der, i bakhodet, selv om man blir frisk. Man vet, man husker og man glemmer ikke. Man husker og man må leve med det. Akseptere at det er fortiden, jobbe for framtiden, være forsiktig med hvor grensene går, for jeg tror alle som har slitt med en eller annen form for avhengighet vet hvor lite det er som skal til før det kanskje går galt. Jeg tror dessuten at alle som har slitt med en avhengighet har falt for fristelsen en eller flere ganger  før de har kommet dit at de kan kalle seg edru, nykter, skadefri, spyfri.

Så selv om jeg kanskje blir trigget nå og da, får skadetrang eller drømmer om å “bare gjøre det, bare én siste gang”, så er det viktigste at jeg ikke gjør det. Jeg holder ut. Vet bedre. Jeg styrer unna de syke tankene, tar de friske valgene. Det er friskhet for meg.

For ett år siden idag, la jeg ut dette bildet og sitatet. Velger å legge det ut nå, igjen, fordi det er like relevant.


An arrow can only be shot by pulling it backward. So when life is dragging you back with difficulties, it means that it’s going to launch  you into something great. So just focus, and keep aiming.

Verden i vater.

Okei. Idag har føltes som en veldig normal dag, les; igår med tanke på at klokken har passert midnatt. Og normal, som i normal normal, ikke min normal.

Jeg har kommet så langt sammenlignet med hvor jeg har vært. Jeg har ikke ord for hvordan frihet egentlig føles, hvordan ting som virkelig har virket Umulig med stor U nå virker som noe jeg “skal klare snart”.

Jeg fikk ikke sove natt til fredag. Av en eller annen grunn var det helt umulig, til tross for at jeg sover helt greit nå, uten noen sovemedisiner – og har gjort det i over et halvt år. Jeg sovnet kanskje rundt klokken seks, kun for å bli vekket av at pappa ringte klokken fire minutter over ti og lurte på når vi skulle dra ut, fordi jeg hadde noen ærender. Blandt annet skulle jeg hente en pakke i en butikk og en annen pakke i en annen post i butikk.

Søvnløse netter har vært en enorm trigger for meg. Søvnløse netter har alene vært grunn god og gyldig nok til å avlyse en hel dag med avtaler – for tenk om kanskje, bare kanskje at nettopp den dagen kom jeg til å trigge epilepsianfall fordi kroppen blir så sliten uten søvn.

Jeg sto opp, spiste frokost, dusjet, kledde på meg, gikk ut i øsende regn med hundene mens jeg snakket i telefonen med en venn. Ikke fordi jeg trengte støtte på noen som helst måte, bare for å snakke med de jeg savner fra Nord.

Klokken hadde vel passert halv ett innen jeg og pappa satte oss i bilen. Vi kjørte til Rimi hvor jeg skulle hente den første pakken. Jeg gikk ut av bilen og inn i butikken. Ventet. Jeg kjente ikke på noe spesielt. Sto bare der, ventet på å bli ekspedert. Jeg har sluttet å si “pappa, kan du være med inn?”. Deretter samme prosedyre på Kiwi. Ikke noe stress.

Av og til lurer jeg på om det er kjedelig for andre å lese at jeg klarer helt normale, dagligdagse ting som sikkert er kjedelig for de fleste. Sånt man bare gjør, sånn man gjør uten å tenke på det. Uproblematisk. Jeg vet nesten ikke hvordan jeg skal beskrive opplevelsen av at det går an. Ting blir bedre. Stick with it.

Etter Kiwi skulle vi innom et kjøpesenter, noe jeg virkelig har hatet og mislikt før. Kjøpesenter på en fredag? Tidligere umulig. Idag? Ikke noe stress. Det er ikke noe stress at kjøpesenteret er langt og at bilen er parkert på andre siden fordi vi må gå gjennom hele senteret for å komme oss dit vi vanligvis skal.

Jeg skulle ha én eneste ting på Obs fordi jeg vet ikke om noen andre steder som selger det. Uten å tenke meg om lurte jeg på om vi kunne handle denne ene tingen og deretter stoppe på Meny på vei hjem istedenfor. “Eh, nei Karianne, nå er vi jo her.” Ja okei. Greit nok. Trakk på skuldrene. Hentet en handlevogn. Gikk inn. På OBS. Om jeg husker riktig har jeg lange blogginnlegg viet til mitt store hat til Obs alene. Butikken deler seg, en snarvei og det angsten ser på som “en omvei”. Pappa sier han vil se på noe nederst, inni ett eller annet hjørne, så helvetes langt inn i butikken du om mulig kan komme. Okei. Så gikk vi dit. Ikke noe stress. Okei, så skulle vi ikke på Meny likevel – og jeg er ikke så godt kjent på Obs – ikke hadde jeg skrevet handleliste for den saks skyld heller! Jeg hadde til og med ikke med vannflaske eller noe som helst annet som gjør at jeg føler meg mer trygg i situasjoner som er vanskelige.

Jeg følte meg jævlig normal og nesten ubehagelig rolig. Nevnte jeg at det er fredag? I storbyen betyr det rush. Rush betyr folkemengder. Ikke noen få mennesker, men hundrevis. Okei, greit det. Vi snakker eldre ektepar som står vedsiden av hverandre i rulletrappa og blokkerer alle muligheter for å komme seg forbi og fram fortere. Jeg hadde null fanatasier om å bølle meg frem og legge på sprang.

På grunn av mine nyoppdagede matintoleranser bruker jeg tidvis mye tid i butikken – til å lese om produkters ingredienser. Jeg er ikke svimmel, jeg føler ikke at bokstavene svømmer foran øynene mine, gulvet bølger ikke under beina mine. Verden ligger i vater. “Kom nå” sier pappa, tydelig lei av at jeg har grodd fast med en eller annen vare i hånda. “Vent” sier jeg. “Jeg går bort til frukten og grønnsakene” sier han. “Okei” sier jeg, uten å ta øynene fra det jeg leser, uten å tenke på at det er vanvittig mange mennesker rundt meg, uten å tenke at det er langt til frukten og grønnsakene, uten å kjenne at hjertet hopper over ett slag før det tar av og hamrer fortere og fortere – for det skjer ikke.

Jeg sukker og banner inni meg over at produkter som ikke inneholder noen form av melk av og til inneholder gluten, og at produkter som ikke inneholder gluten gjerne inneholder melk. Jaja, ikke noe å gjøre med det. Jeg trekker på skuldrene, setter fra meg hva det nå enn var jeg leste på og begynner å gå mot frukten og grønnsakene. Obs. Alle vet at Obs er hypermarked, større enn supermarked og når jeg sier stort mener jeg at man ikke alltid kan ha like god oversikt som jeg har foretrukket tidligere.

Jeg vet ikke hvor pappa er. Jeg vet at han er der, et sted. Alt jeg ser rundt meg er fremmede mennesker som surrer med sitt. Jeg vandrer rundt frukt og grønnsaker i minst ett minutt uten å vite hvor pappa er. Jeg tror ikke at jeg holder på å dø, selv om jeg har stukket hånda ned i lomma og holder telefonen i hånda mens jeg vurderer å ta den opp, ringe han og spørre hvor i helvete han er. Så dukker han opp, jeg løsner grepet om telefonen og fortsetter en tilnærmet normal tur på butikken. Plutselig kommer jeg på at jeg må ha noe i frysedisken, rett forbi frukt og grønt. Samtidig kommer pappa på at han skal ha noe annet et annet sted. Han sier ikke hvor han skal, jeg sier bare “okei” og går dit jeg skal, for å finne det jeg vil ha, og når så er gjort blir jeg stående vedsiden av handlevogna hvor vi begge forlot den blandt frukt og grønnsaker. Obs er, som nevnt gjentatte ganger i dette innlegget – en stor butikk, og jeg vet ikke hvor pappa er og det føles som om han er borte lenge. Mens jeg står der kommer det en liten “tenk om” tanke som jeg rister av meg før den rekker å feste seg. Hjertet mitt hopper såvidt over ett slag, men ikke flere. Så kommer pappa.

“Jeg går og stiller meg i kø” sier han, mens jeg er på vei en annen retning for å finne denne ene tingen som var årsaken til at vi skulle på obs i utgangspunktet. Deretter finner jeg pappa i en eller annen kø og holder til min store skuffelse ikke på å dø nå heller. Nei vel angst, gidder du ikke mer eller? Kjeder jeg deg? Bra. Det er ikke så gøy når jeg ikke gidder å bry meg om deg lenger, er det vel? Nei? Tenkte meg det.

Etter Obs skulle pappa på Narvesen. Jeg trekker på skuldrene. Trekker på skuldrene til tross for at klokken har tikket enda nærmere det store rushet, trekker på skuldrene til  tross for at enda flere mennesker har ramlet inn på kjøpesenteret. Trekker på skuldrene til å vente på han, for hva er vel egentlig problemet?

I bilen på vei hjem regner det vanvittig mye. Inni hodet mitt tenker jeg på frihet og drømmer om de stegene jeg snart må ta. Større steg. Eksempelvis endte vi opp på Ikea en liten tur igår og (altså torsdag, til tross for at vi var der på onsdag) og da skulle jeg egentlig også bare ha én ting. Jeg tenkte en tanke, men sa den ikke høyt. Idag angrer jeg, for jeg skulle sagt det høyt og jeg skulle bare gjort det. Jeg skulle sagt “pappa, du kan vente i bilen om du vil. Jeg ska bare ha én ting, jeg kan fint gå gjennom labyrinten på Ikea alene, det er ikke noe problem”. Jeg sa det ikke, men jeg skal si det neste gang.

Det er så godt å kjenne på mestring. Jeg elsker å sammenligne hvor avslappet jeg kan være nå, med hvilket brennende helvete jeg konstant levde i før. Jeg turte bokstavelig talt knapt nok å gå ut døra for og lufte mine egne hunder!

 Jeg er jenta som skrev post-it lapper og hang dem på veggen for å minne meg selv på hvor flink jeg var hver gang jeg passerte min egen postkasse. 

Den setninga alene får øynene mine til å fylles av tårer.  Se på meg nå. Jeg har ikke ord. Jeg har enda ikke oppnådd målet mitt, men jeg er på god vei og mer enn det. Fy faen så hardt jeg har kjempet for å komme meg hit. Så uendelig mange kamper, tanker, tunge dager, turer, tårer. Så mye håpløshet, hjertebank, faenskap og svimmelhet.

Jeg er så vanvittig glad for at jeg valgte å kjempe for dette. Det er mer enn verdt det og det føles så befriende at jeg ikke har ord. Det er som å se farger for første gang når mørket har holdt deg fanget i flere år. Det er som å fylle lungene med frisk luft og smilet, av og til når jeg er ute og går tur kan jeg bryte ut i spontan latter bare fordi – frihet.

To live my life as it’s meant to be.

Idag har vært en fin dag! En produktiv dag med masse angsteksponering.

Klokken 0856 ringte jeg til pappa og sa at jeg ikke kunne bli med når han skulle kjøre D i barnehagen og A på jobb siden de skulle kjøre rundt 0930. Jeg fikk beskjed om at ingen hadde stått opp og at jeg sikkert rakk det om jeg sto opp umiddelbart, hvilket jeg gjorde. Jeg er mildt sagt vant til å ha god tid om morgenen. Jeg har to hunder som ligger under dyna til jeg er ferdig med frokost, de stresser hvertfall ikke. Jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle rekke å spise frokost, lufte to hunder, finne ut hva jeg skulle ha på meg, kle på meg, finne det man trenger for å komme seg ut døra og huske medisiner på litt i overkant av en halvtime.

Til min store overraskelse gikk det fint. Blir til stadig imponert over hva jeg egentlig får til om jeg bare vil det nok. Etter å ha levert resten av familiemedlemmene dit de skulle drakk jeg og pappa kaffe i bilen mens vi kjørte til Ikea. Det har seg nemlig sånn at vi var innom der på tirsdag i forrige uke og jeg fant noe fint, men når jeg kom hjem så jeg at jeg ikke hadde kjøpt nok. Det vil si, jeg kjøpte en, men innså kjapt at det hadde vært ideelt med tre!

Taklet en god del utfordringer på Ikea. Synes jo i utgangspunktet det er litt stress å være der, men bare litt. Jeg ville jo tross alt dit selv, selv om jeg på et tidspunkt hadde litt lyst til å trekke meg, hvilket jeg ikke gjorde. Det har seg nemlig sånn at når man har angst for én ting, er det lett å begynne å bekymre seg for noe annet også. Sukk. Sånn er det for meg og siden i sommer har jeg bekymret meg for “dette nye” i tillegg til angst for epilepsianfall – hvilket ser ut til å ha avtatt litt. Når jeg kjenner at jeg blir redd for akkurat det er min første automatiske tanke “skjer det, så skjer det. Det er ikke hverken mitt problem eller min feil, om det skjer så kan jeg faktisk ikke noe for det, for jeg har tatt alle mine forhåndsregler og har rett til å leve jeg og”. Tenk det. Det er selvfølgelig en ubehagelig tanke å vite at “kanskje” skjer det, men oddsen er liten og jeg har vært anfallsfri i atten måneder, nei, snart nitten når jeg tenker meg om – så hvorfor nå, hvorfor idag? Jeg har brukt to og et halvt år på å bekymre meg for akkurat dette, det har ikke akkurat tilført hverken meg eller livet mitt noe annet enn miserabel ulykke.

Når jeg var på Østmarka i April fikk jeg en oppgave som gikk ut på at jeg skulle skrive ned alle de “skrekkelige” tankene om alle skrekkscenarioene jeg fryktet, lese de inn på mp3-spiller for deretter å gå en tur og høre på dette. Personalet sa at mange pasienter slet spesielt med den oppgaven. Jeg for min del gikk hele veien og ristet på hodet fordi alle disse tankene var så dumme og urealistiske. “Nå får du anfall” sa stemmen min, “det skjer jo ikke” sa hodet mitt. “Se at du faller om” sa stemmen, “eh, det gjør jeg jo ikke” sa hodet mitt. Nå er det litt på samme viset i realiteten, en “dum” tanke kommer og en fornuftig tanke skyter den umiddelbart ned.

Med andre ord går det mye, mye bedre. Sliter jo enda, men på langt nær like mye som før og det er så jævlig godt å sammenligne nå med da og verdsette alt av nyvunnet frihet! Og “den nye” angsten må jo takles på akkurat samme måte som den andre, og den har aldri vært like paralyserende og jeg vet at også denne tanken er urealistisk – så jeg er ikke så veldig bekymret, var det jeg skulle fram til. jeg vet jeg har de riktige redskapene til å takle også dette.

Å hente D i barnehagen igår gikk forresten kjempefint. Herregud, skjønner ikke hva jeg stresset med sånn egentlig. Været var elendig når jeg gikk, regn, grått, vind og litt hagl – men det har jeg ikke noe imot. Er bare evig takknemlig for at jeg ikke må måke snø fire ganger i døgnet lenger. Han hadde i alle fall ikke regnbukse, så jeg spurte om det gikk bra. Da tok han hånda mi og sa noe sånt som “jeg og deg, vi to er tøffinger. Vi går sammen gjennom regn og vind og storm” og jeg kunne ikke gjøre annet enn å le. Han fikk bestemme middag (selvfølgelig pasta), deretter fikk han se film i min leilighet, det er visst ekstra stas. Etterpå bakte vi muffins til pappa kom hjem – hvilket han ble glad for fordi det var en slags farsdagsgreie siden han ikke var hjemme på søndag.

Dessuten har jeg vært innom en fremmed matbutikk hvor jeg aldri har vært før idag – og jeg gikk inn alene. Skulle bare ha ett par ting, men likevel. Mannen i kassa smilte litt rart når han rakte tilbake legitimasjonen min etter å ha innsett at jeg nettopp har fylt treogtjue. Jeg føler meg enda for ung til å ta det som et kompliment, men litt morsomt er det jo.

Ikea gikk i alle fall fint og jeg fikk handlet en hel haug med ting jeg vil ha. Eksempelvis har jeg kjøpt nye små fat, skåler og store fat – gode intensjoner, ingen negative assosiasjoner. Det føles fint å kunne bytte ut ting på kjøkkenet og ikke assosiere det med bulimiske greier. Idag har jeg forresten holdt meg unna overspising og oppkast i en hel måned, hvilket føles både stort, fint og fantastisk. Endelig, håper det fortsetter.

Hjelp. Dette innlegget ble skrekkelig overpositivt, men akkurat nå føler jeg meg veldig positiv og førnøyd med å ha gjort masse. Jeg og pappa har en deal om at jeg må stå opp tidligere, for om jeg til vanlig blir med i bilen når A skal på jobb og D i barnehagen er det jo lett at jeg og han finner på noe senere. (Pappa jobber kveld/natt, derfor er han ledig på dagen.)

Det jeg trengte tre av, var forresten disse:

Jeg elsker sånne lys, særlig disse med snøflak. Ikke blir de varme heller, så jeg bekymrer meg liksom ikke. Nå har jeg snøflak i alle vinduene. Jeg er ikke så skrekkelig glad i jul og sånt (det vet dere jo kanskje), men lys er alltid fint. Sjelefred nå om dagen er stearlinlys, snøflaklys, pepsi max  i “mørket” og serier på skjermen. Det er akkurat det jeg skal gjøre nå, skulle bare skvise inn litt tid til et innlegg som skulle vært kort, men allerede har rukket å bli 1121 ord.

 

Do one thing that scares you, every day.

Akkurat nå er jeg litt stresset. Det er tirsdag, en helt vanlig dag sånn egentlig, men likevel ikke. Ikke for mitt vedkommende og akkurat nå trenger jeg å skrive dette for å… mote meg opp til det som kommer. Ikke det at det er så grusomt, det verste er bare det at før jeg skal noe som er vanskelig (les; angsteksponering), har hodet mitt en stor tendens til å rase gjennom alle mulige skrekkelige scenarioer du kan tenke deg – selv om 99.9% av disse bare er tull og unødvendige bekymringer.

Jeg må slappe av. Skriving er rasjonalisering og sortering, forhåpentligvis vil jeg føle meg “fit for fight” og ikke “fit for flight” innen jeg er ferdig med dette innlegget.

Det har seg nemlig sånn at logistikken ikke går opp her i huset idag. Pappa har vært ute og reist, han kommer hjem en gang mellom seks og sju i kveld. Stemoren min er på jobb og er spesielt opptatt mellom 1600-1800. Hvis jeg da sier at det befinner seg en gutt i barnehagen som må hentes klokken fire, så ser dere kanskje problemet? Jeg har forøvrig befunnet meg i samme situasjon før, men litt annerledes. Det kan du lese om [her].

Egentlig er det ikke noe problem. Fordi det er så viktig at det ikke kan bortprioiteres, nedprioriteres eller avlyses, det går bare ikke. Dessuten har jeg hentet han en god del ganger sammen med pappa, bare ikke helt alene, sånn som det kommer til å bli idag.

I 2012 var det ifølge Statistisk Sentralbyrå 286153 barn som gikk i barnehage [kilde], ergo er det like mange foreldre eller foresatte som henter barn i barnehage – ergo er det en ganske så vanlig sak å gjøre, ergo er det ikke himla vanskelig. Det er rutine, dagligdags, til og med sikkert ganske kjedelig – men det må jo bare gjøres.

Jeg skal hente lillebror i barnehagen og underholde han i tre timer. Nåja, være sammen med han og gjøre ting er vel kanskje bedre formulert – selv om han tidligere har uttalt at han synes jeg burde jobbe på sirkus fordi jeg kan kaste pannekaker opp i lufta og snu dem, tenk.

Okei, nok om barnehage, I fix, punktum.

Bortsett fra det har jeg noen milepæler å feire denne uka, kan heller komme tilbake til det når det skjer. Det føles mye bedre å skrive “jeg har klart” istedenfor “om noen dager har jeg forhåpentligvis klart”, selv om jeg vet at jeg kommer til å klare det, siden noe annet ikke er en mulighet jeg har tenkt til å velge.

Jeg har noen innlegg jeg har skrevet ferdig for flere måneder siden som fortsatt er relevante, som jeg håper å få publisert snarlig siden særlig ett av disse innleggene er etterspurt gjentatte ganger av enkelte. Det er bare det at det er en komplisert historie, en kronglete erfaring med mange detaljer som til slutt fører til en konklusjon, pluss at inlegget er skrevet på engelsk. Det handler forøvrig om melkeproteinintoleranse, noe jeg har sagt jeg skal si noe om, for lenge siden.

Dessuten burde jeg skrive om rutiner, hvilket både er og høres kjedelig ut, men likevel et nødvendig onde å etablere, for hvis ikke er det ikke så mye som går rundt. Kjedelig er forresten et ord som går igjen, fordi det er kjedelig. Det er ikke akkurat en fest å skulle følge en timeplan eller forsøke å etablere rutiner. Forhåpentligvis blir det mindre kjedelig etterhvert, når det kjedelig går på automatikken fordi man har mer tid til å gjøre andre ting som forhåpentligvis føles mer givende. Dessuten har jeg forsøkt å etablere struktur x-antall ganger før, men som vanlig sklir ting ut om det ikke vedlikeholdes.

Jadaneida, så det. Jeg har ikke så veldig mye fornuftig å komme med, men jeg har i alle fall en plan for dagen og nå skal jeg sette meg ned å finne på noe jeg kan gjøre med lillebror etter at vi har kommet hjem.

Håper dere får en fin dag ♡

Important post about blogging.

Yes, this is going to be another post about blogging, but it’ll also be the last (at least for a while).

Those of you who’ve followed me for a couple of years (thank you so much for still caring), I know that I was a “better” blogger before. I posted at least once a day and I wrote from the heart. I still write from the heart, but it’s slightly different now.

The main reason for my lack of posts is pressure. Too much pressure. For a while I wrote lots of posts I ended up saving as drafts, after a while I jus’t couldn’t be bothered anymore.

I still share events and glimpses of what goes on in my life, but mainly I share what I see as progress. In a way, that’s cheating. It says something about what I’ve achieved and that I’m moving in the right direction, but there are so many ups and downs, stumbling, falling, doubts, insecurities and worries on the road from somewhere to something better.

I love writing. It helps me in so many ways and if I didn’t express myself through written words, I’m not sure I’d be here, alive, today.

Writing is reflecting and while doing so, I open my mind and it gives me a whole other perspective. It makes me see things more clearly and understand things better, it makes me understand myself. While I write I’m able to organize the thoughts inside my head, it’s peaceful, soothing, therapeutical and it makes me stronger when I’m able to process what’s going on. It gives me more weapons to deal with the demons inside my head.

But then there’s doubts. I think too much and too often my thoughts get the best of me. It’s a big deal for me, to be able to be honest and open about such personal things.

I have an eating disorder. I have agoraphobia. Together they’ve reduced my quality of life to such an extent that I’ve caught myself wondering what the point of all this suffering is, more than once.

I don’t blog about shopping, glitter, glam, outfits or make up. What I write is deeply personal and sometimes it scares me. Or to be precise; what I think other people think of me for being the way I am – scares me. 

Do you see how ridiculous that is? Because I do. That exact sentence is what’s holding me back from sharing what happens between A and B rather than updating every once in a while when I feel like I’ve actually made progress when it comes to getting better.

I’m sure everyone have worried about what other people think of them at some point, some of you might do it all the time, like I do when it comes to my blog.

Writing this is actually a huge relief because it puts things in perspective for me, it allows me to see how ridiculous it is to be held back from doing something I love (writing) based on what I think others think of me. That’s completely out of my control and I have to stop over thinking when it comes to this in order to get over it. If you’re wondering why I don’t just pick up a pen and write things in a notebook instead, I’ve previously stated that I find it triggering and self destructive. When I write something someone will read, I put more effort in to it and I choose my words more carefully – exactly because I do not want to trigger others or myself. Another point is that I want to explain what makes me think/feel the way I do as accurately as possible because I don’t want those of you who read my words to misunderstand me.

I am who I am. I am exactly the person I’m supposed to be.

My life is what it is. It’s far from as bearable I wish it was and so far I haven’t achieved any of the “normal” things I’d like to accomplish before I die, but I’ve achieved so many other things in my life, things I truly hope no one else would ever have to go through. It’s important for me to remember where I’ve been and what I’ve survived.

For starters – I’m alive. A fact many people seem to take for granted when it comes to themselves. I fought a great war before I got to the point that I realized that I do want to live and I believe life has to be more than what I’ve experienced so far.

I have recovered from self harm. Self harm is a deadly addiction that almost cost me my life more than once. I never thought I’d make it, but I have.

I no longer fit the criteria for borderline personality disorder. This means I’ve had to work incredibly hard when it comes to changing bad habits, breaking destructive thought patterns, learning new coping strategies, but above all – learning to use this knowledge and my new tools and weapons in order to change my life. This might be hard to understand for those of you who’ve never struggled before, but I know a lot of you who read this will be able to imagine how much it takes to make it to the other side. It IS possible to recover from BPD, even though a lot of people claim it isn’t. They say “people don’t change”, but they’re wrong. Anyone can change.

These are huge, important things that had to be done and dealt with after deciding that I want to live. I’m still far from where I want to be. I still struggle with atypical anorexia (with bulimic tendencies) and agoraphobia. I’ve made several steps in the right direction when it comes to recovering from agoraphobia, but I’m still not as free as I will be, eventually.

I’d still very much like to document my journey through words and images (as my sidebar says) and continue sharing it with those of you who read this blog. The point of this post is to remind myself to not give a fuck about what other people might think of me.

I have come very, very far compared to how my life was back in 2009 when I was at my worst.

I have changed the person I used to be, to who I am today – a better version of myself.

What am I fighting for? Improving my quality of life.
Who am I fighting for? Myself.
Who am I writing for? Myself.

This is my journey and I’d still very much like to share that with you.

Now I’m done blogging about blogging, from now on I’d like to focus on what’s important; my journey from here to something better.


Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv

Advertisements