Archive for the 'Emosjonelt Ustabil' Category

Melkeproteinintoleranse.

Dette er muligens det lengste innlegget jeg noen gang har skrevet, men definitivt en personlig sensasjon, pluss noe jeg virkelig ønsker å sette fokus på, pågrunn av uvitenhet. Det er overraskende få mennesker som vet om dette og jeg vet ikke, men kanskje kan dette innlegget hjelpe nettopp deg.

Jeg har planlagt å skrive dette innlegget i godt og vel et halvt år. Det begynner å bli en stund. Jeg har kladdet innlegget på engelsk opptil flere ganger, men til slutt har jeg bestemt meg for at jeg helst vil skrive det på norsk likevel. Både fordi det er komplisert å forklare, men også fordi det kan bli vanskelig å forstå for enkelte som leser, pluss at en god del av kildene mine er norske.

Etter å ha lest overskriften lurer du kanskje på hva jeg snakker om? Jeg har i alle fall ikke møtt noen som har sagt “melkeproteinintoleranse, ja”, alle har sagt “laktoseintoleranse? Hæ?” og la meg bare oppklare det med én gang: laktoseintoleranse og melkeproteinintoleranse er absolutt ikke det samme. Laktoseintoleranse vil si at kroppen har problemer med å bryte ned melkesukker, mens melkeproteinintoleranse handler om problemer med å bryte ned proteinene i melkeprodukter, eksempelvis er “kasein” og “whey” navn på melkeproteiner.
Jeg vil også understreke at melkeallergi og melkeproteinintoleranse heller ikke er det samme.

Om du går på google kommer du til å ha vanskeligheter med å nøste opp i hva jeg ønsker å formidle i dette innlegget, derfor vil du finne kildene mine lett tilgjengelige på bunnen.

Jeg har egentlig ikke ord for å beskrive hvilken lettelse det har vært å finne ut at jeg ikke tåler melkeproteiner. For å forsøke å forklare det må jeg skrive ned historien min, erfaringene mine med dette og jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne fordi det har endret livet mitt til det bedre på mange flere måter enn bare én.

Historien begynner en dag i slutten av Mai eller begynnelsen av Juni 2013. En kommentar fra min stemor som er så enkel som “kanskje ikke du heller tåler melkeproteiner?”, siden vi nettopp hadde fått påvist at lillebror ikke tåler melkeproteiner. Jeg hadde jo fått forklart grovt hva det gikk ut på. Opioider, peptider, opphopning i blodet, en rekke symptomer – mye forsto jeg ikke. Egentlig trakk jeg på skuldrene. Hva skulle jeg si og hvordan kunne jeg vite?

Det finnes flere måter å finne ut om man tåler melkeproteiner eller ikke. En av dem er en urinprøve, en annen er en såkalt “elimineringsdiett”. En elimineringsdiett går ut på at du eliminerer det du tror du ikke tåler fra kostholdet ditt over en periode for å se om du merker endring. Deretter gjeninnfører du det du har eliminert for å se om du merker endring da også.

Det var nettopp det jeg gjorde. Jeg hadde jo ikke noe å tape på å eliminere melkeprodukter fra kostholdet mitt over en periode for å se hvordan det eventuelt påvirket meg. La meg bare si at det er en million ganger enklere sagt enn gjort. De færreste av oss er klar over hvor mange produkter som har tilsatt melk, og når det er snakk om melkeproteinintoleranse går det ikke an å velge laktosereduserte produkter. Alt må bort.

Jeg trenger ikke å påpeke at jeg har en spiseforstyrrelse, men det jeg ønsker å påpeke er at jeg, som omtrent alle andre som sliter med en spiseforstyrrelse, gjerne har en liste over såkalt “safe food“. Det begrepet betyr noe så enkelt som at man har matvarer og typer mat man føler seg mer komfortabel med enn annen mat. Trygg og utrygg mat. Mat som utløser mindre psykisk ubehag enn mat som utløser mer psykisk ubehag, eksempelvis dårlig samvittighet, økt selvhat, panikk eller andre negative følelser og reaksjoner.
HUSK: safe food varierer fra person til person. Mat jeg er komfortabel med å spise kan utløse panikk hos andre og vice versa.

Min liste over Safe Food bestod nesten bare av produkter som inneholdt melk. Øverst på lista sto næringsdrikkene mine, som jeg tidligere har skrevet innlegg opp og ned om, etterfulgt av youghurt, cottage cheese, ost, brunost og her kommer poenget; plutselig hadde jeg omtrent ingen matvarer som jeg følte meg komfortabel med å spise, annet enn frukt, grønnsaker og rene proteinkilder. Det har vært det verste. Å skulle spise utrygg mat. Å skulle føle seg rundt i blinde og utsette meg selv for enormt psykisk ubehag og en rekke negative emosjoner utløst av å spise utrygg mat. Mat jeg ikke stolte på. Mat jeg ikke “visste hva gjorde med kroppen min”.

Folk flest vet heller ikke hvor vanskelig det er å lese innholdsfortegnelsen på produkter i butikken heller, når det du leter etter er kamuflert som andre ord. Eksempelvis, whey, melkefett, kasein, krem, fløte, smør, melkepulver, skummetmelkpulver, kondensert melk, for flere eksempler se kilder nederst i innlegget. [1]
Jeg har gått på smell etter smell fordi jeg i uvitenhetens navn, eller delvis i blinde om du vil, ikke har vært klar over alle disse skjulte begrepene og ordene. Melkepulver er kanskje det som irriterer meg mest, når jeg finner et produkt og tenker “dette går sikkert bra, dette inneholder helt sikkert ikke melk” også viser det seg at de har tilsatt melkepulver. Eksempler på  irritasjonsmomentet; enkelte typer potetgull, flere typer godteri, enkelte typer brød, enkelte typer knekkebrød, pesto.

Jeg har ikke ord for hvor komplisert det har vært å eliminere melk 100% fra kostholdet. Plutselig er soyaprodukter min beste venn, mens alt jeg likte best plutselig blir utilgjengelig. Det blir ikke bare kostholdsendring, det blir livsstilsendring fordi det angår hele min funksjon som menneske, langt mer enn bare “hva jeg spiser”. 

 

Jeg kjenner at dette innlegget er komplisert å skrive med tanke på at jeg skal skrive mine erfaringer pluss fakta, fordi dere som leser trenger å forstå fakta for og kunne forstå historien min. Jeg tar historien først, deretter fakta. 

Som sagt, min stemors kommentar førte til at jeg bestemte meg for å sjekke ut elimineringsdietten og jeg husker ikke helt hvor lang tid det tok før jeg innså at dette gjelder meg. At jeg faktisk ikke tåler melkeproteiner. Jeg husker at det var en sommerdag, jeg hadde stått opp litt vel sent, skulle ut på ett eller annet, hadde det en smule travelt, helte i meg en næringsdrikk mens jeg gikk ned trappa fordi jeg skulle ut med hundene. Næringsdrikker er ufattelig enkelt, særlig når man har dårlig tid, derfor valgte jeg det akkurat den dagen.

Jeg gikk ut døra, rundt huset til hagen, sto der og ventet på at Nick og Zahra skulle gjøre det de trengte å gjøre og plutselig ble jeg rammet av svimmelheten. Den svimmelheten jeg i to år hadde kalt ANGST, fordi det var det alle i helsevesenet hadde sagt. “Det er angst, Karianne, det er bare agorafobien, dette er psykisk.” Mens jeg sto på trappa slo det meg, at det kanskje var melkeprodukter som utløste denne type svimmelhet og ubehag.

Det var teorien jeg hadde og eksperimentet mitt kunne jo ikke stoppe der, dette var begynnelsen. Det foregikk sånn at jeg levde melkefritt og innimellom, eksempelvis når jeg drakk en næringsdrikk eller fikk i meg andre melkeprodukter – registrerte hvilken effekt det hadde på meg. Svimmelheten jeg har kalt “angst” slo meg hver eneste gang jeg fikk i meg melk. 

Herregud for en SENSASJON.
Det snudde plutselig opp ned på ALT.
Herregud, jeg har virkelig ikke ord for det.

Det vil da si at når jeg kuttet ut melkeprodukter og slapp å forholde meg til svimmelheten jeg hadde kalt for angst, når svimmelheten ikke lenger var en pest og en plage i hverdagen ble jeg MYE, MYE friere i forhold til agorafobien. For svimmelheten var ikke angst, det var ikke symptomer på at jeg ikke taklet en viss situasjon – det var kroppen min som sa fra om at den ikke tålte deg jeg livnærte meg på. 

Grunnen til at jeg alltid merket dette best når jeg var ute og gjorde noe har med spiseforstyrrelsen å gjøre. Før jeg går ut pleier jeg alltid å spise/få i meg noe for å være sikker på at blodsukkeret er stabilt, fordi det er en trigger som utløser angst om blodsukkeret er lavt. Som regel har jeg drukket en næringsdrikk før jeg gikk ut og like etterpå, enten i bilen eller etter å ha kommet et lite stykke hjemmefra rammer svimmelheten – ergo tolket jeg det som angst, angst for at jeg hadde forlatt hjemme, angst for at jeg skulle ut i den “store, skumle verden” og gjøre noe.

Jeg merket jo selvfølgelig svimmelheten om jeg kun var hjemme og fikk i meg melkeprodukter, men da tolket jeg det som “angst for noe annet enn agorafobien” eller bare “intense bekymringstanker”. 

Det var som å bli kvitt en enormt tung byrde som gjorde livet mitt og ikke minst kampen mot agorafobien – vanvittig mye vanskeligere. Svimmelheten hadde vært en enorm trigger for meg og plutselig var den borte. Jeg slet med ubehaget agorafobien utløser, altså bekymringene, men jeg hadde ikke de fysiske symptomene som tidligere har utløst panikkanfall – nettopp fordi svimmelheten har vært fysisk.

Jeg har også vært bitter for ett par ting. For det første dette med å eliminere alle melkeproduktene og dette med Safe Food som jeg skrev noen avsnitt lenger opp.
For det andre har jeg vært bitter for at ingen har kommet på dette før. Altså innenfor helsevesenet, hvorfor har ingen noensinne spurt seg selv om kanskje symptomene mine var utløst av noe fysisk istedenfor psykisk? Hvorfor ble alt hengt på den knaggen, “hun er psykisk syk, derfor er dette psykisk”? Ingen har noensinne nevnt et ord om “kanskje det er noe du ikke tåler”, det har alltid vært “svimmelheten er angst, dette må du lære deg å takle“. 

La meg bare si det med én gang; psykologtimer og terapi kurerer ikke fysisk svimmelhet. Jeg har snakket i timevis med teamet mitt om denne svimmelheten, vel – fint å få snakket om det, men hjalp det i praksis? Eh, nei. To år med terapi, absolutt NULL framgang med agorafobien. Like jævla redd for å gå ut, like jævla vanskelig som før.

Når jeg var på Østmarka ved Post 4 i April og Mai for behandling for min panikklidelse, agorafobi – spiste jeg fortsatt melkeprodukter og svimmelheten var tilstede. Jeg lærte at svimmelheten ikke er farlig og at jeg trygt kan gå ut døra og drive med angsteksponering på tross av svimmelhet, men why bother når jeg kan eliminere svimmelheten totalt?
Hvis jeg bruker hodepine som metafor, sett at du får en intens hodepine hver gang du får i deg melkeprodukter. Du vet med deg selv at hodepine ikke er farlig, men du kjenner jo at det er både irriterende og ubehagelig. Ville du da fortsatt å utsette deg selv for ubehagelig hodepine og fortsette å innta melkeprodukter – eller ville du kuttet ut melkeproduktene og blitt smertefri?
I mitt tilfelle; fortsette å utsette meg selv for svimmelhet og økt angst samt forsterket agorafobi og isolasjon, eller kutte ut melkeprodukter, erfare at tretthet forsvinner og at verden ikke lenger spinner, plutselig er verden klar og ligger i vater, pluss at leddsmerter også forsvinner? Svaret er jo åpenbart utrolig enkelt.

Men bitterhet kommer jeg ikke langt med, la meg heller ramse opp sensasjonene. 
Ikke bare forsvant svimmelheten som trigget agorafobien så voldsomt – plutselig forsvant også leddsmertene mine. Plutselig kunne jeg løpe turer uten vondt i knærne og jeg hadde ikke lenger de der jævlige dagene hvor det gjorde vondt å gå. Jeg har skrevet om alle disse plagene før.
Og en ting til, jeg ble utrolig mye mer våken og opplagt! Plutselig følte jeg meg våken når jeg sto opp og jeg hadde ikke lenger det ekstreme søvnbehovet, jeg ble ikke lenger akutt kjempetrøtt etter måltider pluss at trøtthet også var en angsttrigger for meg. Den typen trøtthet, den der når du er så tung i kroppen at du føler at du såvidt klarer å stå oppreist.
Per dags dato har jeg strøket det av lista over angsttriggere. Jeg blir ikke lenger redd hvis jeg ikke sover X antall timer om natta, å ikke få nok søvn påvirker ikke lenger om jeg går ut døra eller ikke. Jeg føler ikke lenger en ekstrem trang til å avlyse avtaler hvis jeg har hatt en dårlig natt og bare sovet fire timer. Jeg er med hånda på hjertet ikke redd for søvnmangel eller tretthet lenger. 
Når jeg får i meg melkeprodukter kommer trøttheten lett tilbake og det tar ganske nøyaktig fire dager før jeg begynner å føle at den ekstreme trettheten går over.

Hvis du som fast leser tenker deg om, hvor mange ganger har du ikke lest en setning ala denne “verden ligger ikke i vater”? Eller at ting svømmer foran øynene mine, eller at det blir for mange inntrykk, så mange sanseinntrykk at jeg blir “helt svimmel”?

Jeg er ikke lenger redd for å gå ut døra sammen med noen. Faktisk vil jeg påstå at jeg nesten aldri kjenner på den typen redsel. Jeg har gjort enormt mye framgang når det kommer til å slå agorafobien. Jeg har gjort så mye framgang på det området at det fortjener et eget innlegg og dette innlegget har allerede rukket å bli skrekkelig langt.
Jeg har jo fortsatt agorafobi og møter en rekke situasjoner hvor jeg føler ubehag, men det er vanvittig mye mindre enn før. Før hadde jeg ting jeg ikke en gang turte å begi meg ut på sammen med andre, eksempelvis kjøpesenter, ekesempelvis Coop Obs som jeg vet jeg har skrevet om. Det var sjelden jeg gjorde det, selv sammen med andre.
Nå merker jeg bare litt ubehag. Forrige søndag, bittelille julaften dro jeg og pappa på Coop Obs og fylte en hel handlevogn selv i verste julerushet og det gikk helt fint. Mens pappa sto i kø svirret jeg alene gjennom butikken på let etter de siste tingene, jeg måtte spørre personal om hjelp til å finne ulike produkter jeg ikke visste hvor sto – og det gikk faktisk helt fint. Litt ubehag ja, og jeg hadde nok ikke orket å gjøre det alene – men jeg kan og egentlig går det fint.

Jeg har ikke ord for å beskrive hvor mye framgang jeg faktisk har gjort.

Konklusjonen er at jeg tåler ingenting som inneholder melk, ikke litt en gang. Hvis jeg sier Kick Lakris, vet dere hva jeg mener? Siden jeg var liten har jeg alltid likt de kjempegodt og jeg har ansett det som trygt å spise fordi en Kick veier 19 gram og det er begrenset hvor mange kalorier det er. Hvis du orker å lese den mikroskopiske innholdsfortegnelsen oppdager du at det inneholder melk. Selv noe så lite som en Kick på 19 gram reagerer jeg på.

En annen tanke svimmelheten utløste var den verste skrekken av alle; “nå får du epilepsianfall” og akkurat den redselen er ene og alene årsaken til at jeg utviklet agorafobi i utgangspunktet. Vet dere hvor ofte jeg tenker den setninga når jeg nå er ute i situasjoner som før var et rent helvete? NESTEN ALDRI!!!! Og om den tanken skulle komme kan jeg le det vekk fortere enn den rekker å feste seg, jeg kan slå det fra meg så fort at pulsen min ikke engang rekker å øke. 

Å oppdage min melkeproteinintoleranse har vært nøkkelen til en verden fylt med mye større frihet enn jeg har opplevd på flere år. Selv om det har vært hardt å måtte ekskludere mine trygge næringsdrikker, selv om jeg innimellom blir litt lei meg for at jeg ikke tåler ost, eller at savnet etter brunost melder seg, så vil jeg nesten gråte en skvett av glede fordi livet mitt har blitt så mye bedre uten melkeproteiner.

Melkeproteinintoleranse omfatter MYE mer enn bare mine symptomer. Det kan påvirke alt fra søvnforstyrrelser til epilepsi, depresjon, ADHD, schizofreni, asperger, autisme, bipolar lidelse, en lengre liste finner du som punkt [2] i kildene mine. 

“Hvordan kan melkeproteinintoleranse gi symptomer:

Proteinintoleranse innebærer vansker med å bryte ned visse proteiner, vanligvis gluten(i mel) og kasein(i melk og melkeprodukter), fordi kroppen mangler eller har for lite av de enzymene som skal til for å bryte ned proteinene. Peptider er ”bruddstykker” av proteiner som er annerledes enn hos folk som har alle enzymene i orden. Peptidene hoper seg opp i kroppen og blir ført til hjernen. De best kjente peptidene har opioid virkning, dvs at de virker på lignende måte som opium (morfin).

Dersom disse peptidene har påvirket hjernen over lang tid, kan det oppstå varig hjerneskade. Imidlertid vil diett allikevel ofte bedre symptomer, dersom personen har proteinintoleranse.

Dr. med. Karl-Ludwig Reichelt illustrerer problemet med peptider(fordøyde proteiner) som hoper seg opp i kroppen(spesielt i hjernen) med en bekk som i utgangspunktet renner fritt. Dersom bekken blir blokkert, vil vannet samle seg opp til en dam ovenfor blokkeringen. Til slutt vil vannet naturlig nok renne over demningen, og den vil da søke nye veier. De nye retningene som vannet tar kan sammenlignes med de symptomene som da oppstår. Bekken som renner er stoffer som kommer fra maten, og når kroppen ikke greier å håndtere disse stoffene riktig, hoper de seg først opp som en stor ”dam” . Deretter renner de over, og påvirker oss i negativ retning. Symptombilde kan gi seg utslag både i fysiske, psykiske, mentale samt adferdsmessige utfordringer. – Direkte udrag fra kilde [2]

Spesielt anbefaler jeg at du tar en titt på Kilde [4], den forklarte i alle fall en hel del for meg.
Kilde nummer [5] er en blogg skrevet av en mor som opplevde at begge hennes døtre ble feildiagnostiserte med tunge psykiske lidelser (Bipolar lidelse og Schizoaffective Disorder) og nesten alle deres symptomer har forsvunnet med riktig diett.
Forøvrig er disse sidene flinke til å linke til andre sider samt forskningsresultater, så man kan lett hoppe videre i informasjonen uten å lete for lenge.

KILDER

  1. How to read a label for hidden milk
  2. NPIF, symptomer på melkeproteinintoleranse
  3. Artikkel fra Side2, “Samme effekt som Morfin”
  4. Mental Illness or Allergy?
  5. It’s not mental

Husk at det er lov å stille spørsmål i kommentarfeltet :) 

Advertisements

Important post about blogging.

Yes, this is going to be another post about blogging, but it’ll also be the last (at least for a while).

Those of you who’ve followed me for a couple of years (thank you so much for still caring), I know that I was a “better” blogger before. I posted at least once a day and I wrote from the heart. I still write from the heart, but it’s slightly different now.

The main reason for my lack of posts is pressure. Too much pressure. For a while I wrote lots of posts I ended up saving as drafts, after a while I jus’t couldn’t be bothered anymore.

I still share events and glimpses of what goes on in my life, but mainly I share what I see as progress. In a way, that’s cheating. It says something about what I’ve achieved and that I’m moving in the right direction, but there are so many ups and downs, stumbling, falling, doubts, insecurities and worries on the road from somewhere to something better.

I love writing. It helps me in so many ways and if I didn’t express myself through written words, I’m not sure I’d be here, alive, today.

Writing is reflecting and while doing so, I open my mind and it gives me a whole other perspective. It makes me see things more clearly and understand things better, it makes me understand myself. While I write I’m able to organize the thoughts inside my head, it’s peaceful, soothing, therapeutical and it makes me stronger when I’m able to process what’s going on. It gives me more weapons to deal with the demons inside my head.

But then there’s doubts. I think too much and too often my thoughts get the best of me. It’s a big deal for me, to be able to be honest and open about such personal things.

I have an eating disorder. I have agoraphobia. Together they’ve reduced my quality of life to such an extent that I’ve caught myself wondering what the point of all this suffering is, more than once.

I don’t blog about shopping, glitter, glam, outfits or make up. What I write is deeply personal and sometimes it scares me. Or to be precise; what I think other people think of me for being the way I am – scares me. 

Do you see how ridiculous that is? Because I do. That exact sentence is what’s holding me back from sharing what happens between A and B rather than updating every once in a while when I feel like I’ve actually made progress when it comes to getting better.

I’m sure everyone have worried about what other people think of them at some point, some of you might do it all the time, like I do when it comes to my blog.

Writing this is actually a huge relief because it puts things in perspective for me, it allows me to see how ridiculous it is to be held back from doing something I love (writing) based on what I think others think of me. That’s completely out of my control and I have to stop over thinking when it comes to this in order to get over it. If you’re wondering why I don’t just pick up a pen and write things in a notebook instead, I’ve previously stated that I find it triggering and self destructive. When I write something someone will read, I put more effort in to it and I choose my words more carefully – exactly because I do not want to trigger others or myself. Another point is that I want to explain what makes me think/feel the way I do as accurately as possible because I don’t want those of you who read my words to misunderstand me.

I am who I am. I am exactly the person I’m supposed to be.

My life is what it is. It’s far from as bearable I wish it was and so far I haven’t achieved any of the “normal” things I’d like to accomplish before I die, but I’ve achieved so many other things in my life, things I truly hope no one else would ever have to go through. It’s important for me to remember where I’ve been and what I’ve survived.

For starters – I’m alive. A fact many people seem to take for granted when it comes to themselves. I fought a great war before I got to the point that I realized that I do want to live and I believe life has to be more than what I’ve experienced so far.

I have recovered from self harm. Self harm is a deadly addiction that almost cost me my life more than once. I never thought I’d make it, but I have.

I no longer fit the criteria for borderline personality disorder. This means I’ve had to work incredibly hard when it comes to changing bad habits, breaking destructive thought patterns, learning new coping strategies, but above all – learning to use this knowledge and my new tools and weapons in order to change my life. This might be hard to understand for those of you who’ve never struggled before, but I know a lot of you who read this will be able to imagine how much it takes to make it to the other side. It IS possible to recover from BPD, even though a lot of people claim it isn’t. They say “people don’t change”, but they’re wrong. Anyone can change.

These are huge, important things that had to be done and dealt with after deciding that I want to live. I’m still far from where I want to be. I still struggle with atypical anorexia (with bulimic tendencies) and agoraphobia. I’ve made several steps in the right direction when it comes to recovering from agoraphobia, but I’m still not as free as I will be, eventually.

I’d still very much like to document my journey through words and images (as my sidebar says) and continue sharing it with those of you who read this blog. The point of this post is to remind myself to not give a fuck about what other people might think of me.

I have come very, very far compared to how my life was back in 2009 when I was at my worst.

I have changed the person I used to be, to who I am today – a better version of myself.

What am I fighting for? Improving my quality of life.
Who am I fighting for? Myself.
Who am I writing for? Myself.

This is my journey and I’d still very much like to share that with you.

Now I’m done blogging about blogging, from now on I’d like to focus on what’s important; my journey from here to something better.

Sulten på Livet.

For noen måneder siden, i forbindelse med avslutningen på 2012 og begynnelsen på 2013, sa jeg at jeg skulle poste en oppsummering av året som hadde gått. Det har jeg ikke gjort enda og akkurat idag føler jeg stort behov for å uttrykke hvorfor. Kall det gjerne egenterapi, akkurat nå har jeg behov for å blåse ut og sette ord på det.

Hvis du ser i kolonnen til venstre over antall innlegg publisert i 2012 kan du lett se at det er det dårligste bloggåret jeg har hatt. Det handler om at det ikke var så forferdelig mye å skrive om i 2012 og det jeg hadde lyst til å skrive om egnet seg heller ikke på internett som åpent materiale for enhver interessert som måtte snuble over denne bloggen og ordene mine.

2009 var et vanskelig år for meg. 2009 er det året i livet hvor jeg var sykest, jeg tilbragte 44 uker som inneliggende pasient, de resterende åtte ukene hadde jeg permisjoner fordelt utover året.  Det var ikke akkurat fest å være fast inventar på psykiatrisk avdeling, det var heller ikke gøy å besvime i korridorene, segne om i mitt eget blod, hentes i ambulanse, pumpes, skade meg alvorlig, vandre rundt med infeksjon etter infeksjon mens jeg knasket antibiotika som sukkertøy – det sier seg selv at det var jævlig.

Likevel var 2009 på noen måter bedre enn 2012. Tiden sto ikke like stille som i 2012, jeg var langt fra like ensom som jeg var i 2012. Jeg har aldri vært så ensom i hele mitt jævla liv som jeg var i 2012. Nå klandrer jeg ikke de to-tre vennene jeg har, jeg forventer jo ikke at de skal holde meg med selskap tjuefire-sju, jeg klandrer agorafobien fordi jeg var ute av stand til å gå ut, skaffe meg flere venner eller delta på festligheter sammen med gamle venner, eksempelvis de fine menneskene jeg mistet kontakten med når agorafobien gjorde det umulig for meg å fortsette på skolen.

De to tingene jeg gledet meg til i 2012 gikk mildt sagt rett til helvete. Zahra mistet hele valpekullet som jeg hadde planlagt og gledet meg til i flere år. Samtidig fikk jeg nytt epilepsianfall og mistet muligheten til å snart kunne kjøre opp og få sertifikatet nok en gang. For å ikke dukke fullstendig under skrapet jeg sammen penger jeg egentlig ikke hadde og kjøpte meg en ny hund. Det er omtrent det lureste jeg har gjort på jævlig lenge og definitivt det beste som skjedde i hele 2012. Av andre ting som skjedde i 2012 kan jeg nevne en langhelg med roadtrip til Å i Lofoten sammen med Ronny, samt en minimal ferietur med mamma til feriehuset vårt med en svipptur over grensa.

Resten av året besto av ensomhet og isolasjon. Meg mot verden. Jeg som dristet meg ut døra for å se hundene mine lykkelige, jeg som garderte meg med neglelakk og TV-serier for å unngå å stryke med, dø av kjedsomhet, smerte og ensomhet. Om du ikke har vært alene over lengre tid kan du UMULIG forestille deg hvordan det er.

Sommeren i fjor, når mitt lille nettverk var på ferie samtidig som teamet mitt også tok ferie – bekymret jeg meg for hvor lenge hundene mine hadde måttet gå alene hjemme om jeg mot all formodning skulle falle død om på stuegulvet, for hvem i helvete hadde savnet meg uansett? Jeg sier ikke at folk ikke bryr seg om meg, jeg sier at jeg er ubetydelig, folk var ikke vant til å se meg. Ikke ropte jeg høyt, ikke blødde jeg, ikke var jeg synlig veldig undervektig heller – så de aller fleste har vel bare antatt at jeg har klart meg helt fint.

Helt fint.

Det var MORSOMMERE å være innlagt i hele 2009 enn all ensomheten i 2012. Nå sier jeg ikke at det er morsomt å være innlagt, jeg forsøker å understreke at evig ensomhet er mer smertefullt enn å være bosatt på psykiatrisk avdelig, selv når din verden stormer som verst og du ikke en gang vet om du vil leve.

Det gikk opp for meg at jeg ikke kom videre. Jeg har allerede nevnt mitt sosiale nettverk, venninnekvelder er gull, siden de ikke forekommer så ofte kan jeg sveve i flere dager, til og med uker på sånne kvelder om jeg må. Det gikk opp for meg at resten av menneskene jeg traff i hverdagen får betalt for å treffe meg. Teamet mitt sier at de bryr seg om meg, jeg tviler ikke på det – men hører du hvor jævlig trist den setningen er? At folk får BETALT for å treffe meg? Om du skulle lure kan jeg understreke at ditt syn på deg selv stuper til bunnen av søppelbøtta på nullkommatre sekunder.

Fortalte jeg dere om brevet fra skolen? Jeg husker ikke om det ble for tragisk til at jeg nevnte det, men i Januar i fjor søkte jeg på skole, andreåret på media og kommunikasjon i tilfelle jeg skulle ha blitt bedre til August, klar til å begynne på nytt igjen. Man vet jo aldri, håpet var skjørt men tilstede. Når tiden for inntak kom, fikk jeg en mail hos en dame som fortalte meg at jeg ikke lenger var kvalifisert for andreåret  på media og kommunikasjon. HÆ? Jeg besto førsteåret, jeg KRØP over målstreken med “ikke vurdert” i flere fag kontra snittkarakteren min på 5.4 i første termin, MEN JEG KLARTE DET. Videre i mailen sto det at jeg var VELKOMMEN til å søke på et nivå jeg var KVALIFISERT for.

Er dere klar over at jeg har gått førsteåret på videregående skole i tjueseks måneder hittil? Det er OVER TO ÅR, da har jeg ikke regnet med ferier og sommerferier. Er det noe jeg er drittlei av, så må det være førsteåret på videregående skole, jeg som gråt gledestårer når jeg faktisk klarte å krype over målstreken til slutt likevel og plutselig er jeg ikke lenger kvalifisert likevel?

Jeg så svart mens jeg brukte tre timer iløpet av en lang natt mens jeg skrev en rasende men saklig mail tilbake til avsenderen. Jeg fortalte henne hele min historie hvor jeg til slutt avsluttet med spørsmålet, “hva var det som gjorde at jeg besto i fjor, men uten at jeg har gått på skole dette året, så har jeg plutselig ikke bestått ett helt skoleår likevel, når jeg faktisk besto først?” Jeg fikk til svar at historien min fortjente mer oppmerksomhet enn hun kunne gi meg og svaret hennes på mitt spørsmål om skoletragedien var at SYSTEMET hadde ENDRET reglene sine. Takk for at jeg ble informert på forhånd, takk for at de tok fra meg noe jeg hadde jobbet knallhardt for i ett helt år for å komme i mål med.

Nå var jeg ikke i form til å begynne på skolen i august, men det skjer ikke at jeg tar førsteåret for hva da, fjerde gang? Femte gang? JEG ER IKKE DUM. JEG ER SYK. Unnskyld at jeg blir sykere mot vår og sommer, unnskyld at jeg ikke kommer i mål. Unnskyld.

Jeg har lenge drømt om å flytte. Min forrige plan gikk ut på at jeg trivdes med teamet mitt (noe jeg fortsatt gjør) og derfor ville behandles mer her, fullføre videregående skole siden jeg trivdes med miljøet, lærerne og resten av den pakken der. Langsomt slipes planene mine ned til sand som vaskes bort av hav og strie strømmer, sakte men sikkert pulveriseres det jeg kommer fram til slik at jeg ikke sitter igjen med noe.

Det toppet seg for meg i sommer, jeg ringte til pappa og hylte “JEG HATER DENNE JÆVLA BYEN, JEG HATER NESTEN ALLE SOM BOR HER UNNTATT EN HÅNDFULL MENNESKER, HVORFOR I HELVETE BOR JEG HER OG FORTSETTER Å VÆRE ULYKKELIG?”. I samme slengen bestemte jeg meg for at det er livsnødvendig å realisere planene mine om å flytte bort herfra om jeg mistrives så mye som jeg uttrykker her.

Jeg NEKTER å “våkne opp” i en alder av femogtredve, like alene med et like trøblete liv, fortsatt på stedet hvil, NEKTER å våkne opp en dag å lure på hvorfor jeg ikke satset og tok sjanser når jeg var ung, når jeg var yngre og hadde enda flere muligheter. Det skal for alt i verden ikke skje, jeg blir ikke yngre enn jeg er idag (det blir ikke du heller for den saks skyld), derfor er det viktig at jeg satser NÅ.

Og vet du hva? Nå er det 59 dager til første mai. Om 59 dager er jeg borte, jeg har solgt tingene mine og pakket det jeg vil beholde, jeg har tatt med meg hundene mine, klappet igjen dette jævla uutholdelige, smertefulle, håpløse, helvetes kapittelet her. Jeg har bladd om, begynt på nytt, et annet sted, langt faens borte fra alt jeg hater så inderlig med livet her og nu.

Jeg er ikke naiv, problemene blir med på lasset, men herregud som jeg trenger miljøforandring, herregud som jeg trenger å komme meg bort herfra, herregud som jeg GLEDER meg og lengter.

Det jeg holder på med nå er venting. Jeg venter på det som skal skje, det som kommer nå snart. Og vet du hva? Det gjør vondt. Jeg har mange spontane gråteanfall hver eneste dag, jeg er bitter som faen, jeg er rasende på alt og alle, jeg hater den personen jeg er nå samtidig som jeg vet at det ikke er meg, jeg er ikke meg selv når jeg har det så vondt som jeg har det nå. Jeg kjenner tårene presse på bare når jeg skriver dette her.

FY FAEN, jeg har ikke ord for hvor godt det skal bli å komme seg bort fra dette her.

Nå er det min tur til å begynne på nytt, min tur til å leve. Jeg skal KNUSE angsten som har frarøvet meg livskvalitet og gjort livet mitt surt og miserabelt i to år, jeg skal endelig kjøre opp og ta det helvetes sertifikatet jeg har drømt om i fire år (bank i bordet), jeg skal studere, jeg vet nesten ikke hva godt jeg skal gjøre fordi jeg har lyst til å gjøre ALT på en gang. Jeg er så sulten på livet at jeg ikke har ord for det, jeg er så sulten på livet at tårene presser på gjennom dette avsnittet også fordi det gjør meg nesten gal å vite at mulighetene ligger der ute, rett der framme.

Jeg skal ikke nekte for at utfordringene blir mange, det kommer helt sikkert til å bli både vanskelig og uutholdelig med forandring, men på den andre siden kan man aldri vite hvordan noe kommer til å bli om man ikke prøver. Jeg er klar, jeg har vært klar lenge. Jeg har vært klar i flere uker, det gjør vondt å vente. Det sies at den som venter på noe godt ikke kommer til å vente forgjeves. Jeg håper det stemmer.

Bye bye Borderline.

På mandag ble det bekreftet at jeg ikke lenger oppfyller kriteriene for emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Jeg har lenge lurt på om diagnosen virkelig passet meg en stund, men aldri helt turt å ta det opp. Det var frk.fastlege som spurte meg om jeg synes jeg kjente meg igjen i diagnosen da hun mente hun så særedles lite til “den” siden av meg. Når jeg dermed fikk bekreftet at andre også merket dette skylte lettelsen over meg.

Jeg tok det opp med frk.psykolog forrige mandag og vi ble enige om å snakke om det denne uka. Vi gikk gjennom kriteriene for diagnosen og diskuterte ett og ett punkt, hva som stemmer og ikke stemmer. Noen symptomer er fullstendig borte mens andre henger litt igjen. Konklusjonen er likevel at de symptomene jeg har ikke lenger er alvorlige nok til å oppfylle kriteriene for diagnosen.

Frk.psykolog gratuelerte meg når hun friskmeldte meg fra personlighetsforstyrrelsen og sa at fra nå av kommer ikke diagnosen til å stå i papirene mine blandt nåværende diagnoser. Vi er enige om at jeg ikke har blitt feildiagnostisert, men jeg oppfyller ikke lenger kriteriene for emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, borderline type.

Det viktigste kriteriet som har blitt mye mindre er impulsiviteten. Destruktive impulser. Jeg kan få destruktive tanker men jeg handler ikke på impulsene. Det er mer enn to og et halvt år siden forrige intox (overdose på tabletter), samme med tvangsinnleggelse. Svært lite selvskading i samme tidsperiode, usikker på nøyaktig hvor mange episoder det er snakk om, men ganske sikker på at det er mindre enn ti. Jeg administrerer mine egne medisiner og oppbevarer dem hjemme, jeg føler meg ikke utrygg eller redd for at jeg skal miste kontrollen.

Før kunne jeg ikke brydd meg mindre om konsekvensene av mine egne handlinger. Jeg hadde en holdning som gikk ut på at “dør jeg, så dør jeg!”, mens jeg nå er skrekkelig opptatt av å ha kontroll på hva som skjer og konsekvensene av egne handlinger. Når jeg får en impuls er det nettopp det jeg gjør, tenker på konsekvensene. Hva skjer om jeg skader meg? Jeg tenker på sårene, blodet, rotet, sølet, å eventuelt måtte få hjelp av legevakt til å lappes sammen, plaster, sårskorpene, nye arr, sår som gror, kløe, og jeg spør meg selv “er det verdt det?” Svaret jeg kommer opp med er NEI. Det er ikke verdt det og det er egentlig ikke det jeg vil eller ønsker når jeg får tenkt meg om mange ganger.

Akkurat det har det vært utrolig vanskelig å lære seg, å utsette en impuls lenge nok til at man rekker å kjøre en fullstendig konsekvensanalyse. Å lære seg og trykke på en pauseknapp midt i det verse tankekaoset, sette det til side og hente fram fornuften mens man egentlig ikke kan skru av følelsene sine i utgangspunktet. Ambivalensen river og sliter i hele kroppen, du vil men du vil ikke. Du vil men du vet bedre. Å lære seg selv og velge riktig selv når hele kroppen skriker at du velger feil.

Jeg har ikke helt ord for hvor godt dette føles å få diagnosen fjernet. Gledestårene trillet og jeg klarte ikke la være å smile selv om jeg var lei meg for noe annet bare minutter tidligere. Amazing.

Når jeg først fikk diagnosen bekreftet føltes det som en lettelse, at jeg nå “visste hva som var galt med meg”, at det hadde et navn. Lite visste jeg da om hvilke fordommer jeg skulle møte nettopp på grunn av dette stempelet. “Mennesker som deg… Mennesker med din diagnose”, sånn og slik – som om vi alle er “det samme”.

Jeg kunne ha skrevet om hvordan jeg har opplevd å bli sett på fordi jeg har hadde en diagnose, men akkurat nå vil jeg bare fortelle at jeg ikke har den lenger. Det er dette jeg mener når jeg sier at framgangen virker så liten fordi prosessen er så lang og detaljene faller gradvis på plass underveis, man merker nesten ikke at det blir bedre før man ser tilbake eller opplever å få bekreftet at det går framover. Det var slik jeg opplevde det når jeg fikk vite at diagnosen ble fjernet, siden mai 2010 har det gått så langt framover at diagnosen ikke lenger står.

Tid, terapi, kognitiv terapi, dialektisk adferdsterapi, kortere innleggelser, enda mer tid, tålmodighet man ikke har, tårer, å stå imot impulser, kjempe stille kamper ingen andre vet at du kjemper, sortere egne tanker, rasjonalisering, konsekvensanalyser – det er verdt det til slutt.

What am I supposed to do?

Det siste jeg tenkte før jeg la meg igår (idag tidlig) var at jeg bare måtte kjøre på og gjøre alt jeg ikke føler for å gjøre. Hvor henter man motivasjon når man aller helst ikke har lyst til å gjøre noen ting? Mest av alt har jeg lyst til å se Criminal Minds til evig tid, men selv det tar slutt og hva da?

Jeg skriver en såkalt urealistisk “to-do list” og tenker som så at livet vil gi mening, at jeg vil være flink og god om jeg bare klarer å følge punktene slavisk. Gang på gang innser jeg at jeg ikke klarer å utføre eller fullføre alle disse tingene jeg skulle ønske jeg fikk til. “Du må presse deg selv hardere” tenker jeg. Det er derfor det ikke går framover, “fordi jeg er feit og lat. Fordi jeg bare sitter her, eller ligger alt etter som og venter på at tiden skal gå. Om du hadde begynt å gjøre det du tenkte du skulle gjøre når tanken traff deg hadde du vært ferdig innen du var kommet kortere enn halvveis i en økt med prokrastinasjon.”

Eksempelvis planlegger jeg at jeg skal jeg stå opp klokka tolv (etter seks timer med søvn). Jeg kikker på klokka, den bekrefter at den har passert 0500 for en stund siden. Jeg skulle legge meg til midnatt, men da satt jeg i telefonen. Deretter skulle jeg bare se én episode criminal minds, deretter en til, deretter skulle jeg se om jeg klarte å ta igjen meldingene jeg får i innboksen min. (Jeg er udugelig treg når det kommer til å svare på mail, beklager inderlig om du ikke har fått svar enda. Det kommer!) Klokka blir to, tre, fire, jeg sukker. “Nå må du legge deg” sier jeg til meg selv for ørtende gang, klapper sammen macen og lurer på hvordan jeg skal gjøre det med medisiner. Tar jeg det jeg skal ta er jeg ubrukelig med mindre jeg har sovet x antall timer, noe som ikke kan kombineres med alle mine brilliante planer om at denne uka skal bli så mye bedre. Jeg deler en pille med kniv, kaster halve i vasken og tar resten.

Med viten og vilje hadde jeg trukket fra en del av gardinene sånn at jeg kunne få litt lys inn på soverommet, det pleier å hjelpe når det kommer til å stå opp. Sola skinner når jeg åpner øynene, panisk kaster jeg meg over telefonen, jeg kan ikke huske om vekkerklokken har ringt, har jeg forsovet meg?! Det har jeg heldigvis ikke. Jeg drar meg selv ut av senga og tenker at det er SOL ute. Nyt det, jeg elsker sola. “Idag blir en bra dag, det er sol ute, smil.”

Jeg har god tid til meg å være og innser at jeg for guds skyld ikke må finne på å sette meg ned før jeg skal til frk.psykolog, jeg kan jo finne på å sovne? Jeg kler på meg det jeg har planlagt å kle på meg, hvis ikke tar det alt for lang tid å bestemme seg. Jeg klarer ikke å bestemme meg for hvilke sko jeg skal ha på meg og prøver en av hver for å bestemme meg for hva som ser best ut.

Jeg rydder på kjøkkenet, sorterer klær, setter på en vaskemaskin, drikker en næringsdrikk, mater dyrene, rydder, legger oppvasken i bløtt, trasker en tur med dyrene i sola, solbriller. “Du er ikke redd” sier jeg til meg selv. Innen jeg kommer tilbake fra den lille turen med hundene ser jeg ned og innser at jeg ikke kom så langt at jeg byttet sko. “Fail” tenker jeg når jeg innser at jeg har vandret rundt med to forskjellige sko. Da vet du at det er mandag.

Jeg har ikke lyst til å snakke med frk.psykolog for fem flate øre, men etter noen meldinger fram og tilbake trasker jeg omsider avgårde. “Det er mandag, ikke ødelegg for deg selv allerede, ok?” På radioen spiller de Gangnam Style. Oh lord, okei. Javel.

Det får bli et bilde fra igår, jeg våknet med en kul i panna idag som jeg ikke husker å ha pådratt meg.

“Du høres litt sint ut, er det noe galt?” spør frk.psykolog. “Hæ? Det er bare livet” sier jeg. Deretter forklarer jeg både det ene og det andre, sånn og slik. Kjenner øynene fylles opp med tårer, men klarer å la være å begynne og grine. Når jeg føler meg tom for irritasjonsmomenter å spy ut skifter jeg tema og sier at hun aldri må finne på å gjøre slik som den gale psykiateren i Criminal Minds. Deretter må jeg forklare hva episoden går ut på.

En gal psykiater som mistet praksisen sin har satt opp en ny uoffisiell praksis og hengt opp lapper hvor han skriver at han kan kurere angstlidelser og fobier. Når menneskene som har tenkt at han kan hjelpe dem kommer til han og spør om han tror det er håp for dem forteller han at han har full tro på at de kan bli helt kurerte, “til og med idag, skal vi begynne nå?” De forklarer hva de er mest redde for. Deretter går de med på angsteksponering. Hun som hadde klaustrofobi kveltes etter sju minutter i en liten eske. Han som var redd for å bade og svømme druknet mens psykiateren satt på benken og tok notater. Hun som var redd for å begraves levende ble nettopp det. Hun ble dog reddet av heltene i Criminal Minds før psykiateren hoppet fra taket på en høy bygning og traff betongen.
Den episoden fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på meg, spesielt når de avdekket alle likene han hadde gjemt bort iløpet av året han hadde herjet fritt. Grøss.

Hun ler og lover meg at hun aldri skal finne på noe slikt. “Kan vi gå nå?” spør jeg etter at jeg har blitt lei av å sitte i ro. Angsten kryper såvidt i kroppen. Vi trasker gjennom korridorene og i retningen som peker hjem for min del.

Når jeg endelig kommer hjem synker jeg ned i sofaen, det er ingenting jeg har mer lyst til enn å sove akkurat da. Plutselig spretter jeg opp av sofaen når det slår meg at det er sol ute og at klokka bare er to! Er det ikke perfekt å gå ut med hundene da, i sola, i skogen, når mennesker er på jobb og barn forhåpentligvis prekivert i barenehagen? Jo, nettopp. Jeg utstyrer dem med hver sin refleksvest mens jeg kler på meg støvler i tilfelle det er vått i skogen. Jeg har allerede tråkket i vannet jeg sølte på kjøkkengulvet to ganger før jeg fikset problemet (det vil si, tørket det opp) og det frister lite å bli våt igjen.

De spiller Gangnam Style på radioen igjen, Jeg sukker mens jeg svinger rundt huset og begynner å klatre opp den bratte skråningen. Sola henger lavt på himmelen og blender meg. Når jeg kommer opp i skogen løfter jeg konstant hånda for å skjerme øynene mot sola, du vet, jeg må jo kunne se at jeg ikke treffer på noen mennesker på en dag som denne, hvor jeg aller helst ikke vil gjøre noe som helst. Hver gang Nick stopper opp med ørene på stilk og kikker framover kjenner jeg hjertet slå litt fortere. “Hva er det han ser som ikke jeg ser?”

Jeg kaster noen godbiter hit og dit slik de blir så glade for at jeg gjør. Dessverre tør jeg ikke å stå i ro spesielt lenge før jeg føler for å flytte på meg. Det er rim i gresset, i lyngen, på bakken. Nick løper og Zahra tripper, jeg surrer mellom trærne og lurer på hvor jeg skal gå. Helst har jeg lyst til å gå til toppen, men det vet jeg ikke om jeg tør. Det er ingenting jeg ønsker mindre enn å skli ned den skråninga mens panikken river og sliter i kropp og sjel – igjen.

Jeg surrer ned til det lille vannet, det er islagt, det var det ikke for noen dager siden.

Innen jeg har fisket fram telefonen for å ta dette bildet har Nick, som aldri har sett is før, spasert rett ut på isen mot midten. “Herregud!” tenker jeg mens hjertet banker enda fortere, den isen kan umulig være tykk, inni hodet mitt kan jeg høre isen knake, knuse, ser Nick falle i vannet, ser han slite med å komme seg opp igjen, ser meg selv stupe uti det iskalde for å redde denne lille karen som ikke vet at is er farlig. “Nick, kom hit, se her! Se hva jeg har, kom hit. NICK, kom hit!” Isen knaker under han når han omsider snur. Herregud tenker jeg mens jeg gir han ett par godbiter for at han var flink, hørte etter og snudde. Ikke det at dette lille vannet er dypt, tviler på at det hadde rukket meg over hoftene, hvertfall ikke lenger enn over magen – men likevel. Det frister virkelig ikke.

Jeg skjelver sånn på hendene at jeg såvidt klarer å ta ett bilde før jeg begynner å kikke meg nervøst rundt igjen. “Nei nå, nå!” tenker jeg, “nå har jeg fått nok”, deretter vender jeg nesa i den retningen som er hjem og begynner å gå igjen. Jeg kaster noen godbiter hit og dit, hundene leter og snuser. Jeg for min del fortsetter å kaste nervøse blikk rundt meg.

Omsider balanserer jeg ned den bratte skråningen, runder hushjørnet og blir stående på trappa. “Hvor er de jævla nøklene? Skyt meg!” tenker jeg mens hendene går fra lomme til lomme uten hell. Jeg tenker at det er typisk min flaks å miste nøklene, igjen. Jeg kjenner panikken bølger gjennom kroppen mens hendene febrilsk fortsetter gjennom lommene. Innen jeg finner dem i brystlommen kjenner jeg tårene presse på. Jeg kaster nøklene hardt i gulvet i vill protest etter å ha slamret døra igjen bak meg.

“Quick, heng opp klærne!” tenker jeg deretter, før jeg synker ned i synkemyra og glemmer prosjektet helt. Deretter setter jeg på en ny maskin mens jeg tenker på hvor mye jeg misliker å henge opp klær.

Klokka er ikke 1600 en gang. Jeg tenker at jeg ikke skal sove på dagen, kanskje finnes det håp for å snu en håpløs døgnrytme. Sola har forresten gått ned, jeg er glad jeg gikk den turen når jeg gjorde. Jeg har godt av sol. Likevel skjønner jeg ikke hvorfor livet skal være så evig komplisert eller hva godt jeg kan gjøre for å bedre denne forkastelige situasjonen. What am I supposed to do, føler virkelig at jeg gjør det jeg kan, så godt jeg kan, prøver for det det er verdt. Skulle ønske det var en dato å holde ut til samtidig som jeg allerede fokuserer på de hendelsene som kommer. Det finnes noe å se fram til der ute.

Jeg ender garantert opp med å se serier og lakke neglene iløpet av dagen. Luksusproblemer, jeg vet ikke helt hvilken lakk jeg skal velge. (Alle er forresten bestilt på internett, prisene på neglelakk av god kvalitet i Norge er latterlige.) Cheer up emo-kid. :))

For a minute there, I lost myself.

Har ikke skrevet noe denne uka med den simpleste grunn – uka har vært Dårlig med stor D. Det var liksom ikke måte på?! For det meste har jeg vært sint store deler av dagene, da blir det fort mye faenskap om jeg lar fingrene løpe fritt over tastaturet. I mitt stille sinn tenker jeg “spar deg.”

Om jeg skulle skrive et aldri så lite sammendrag er det omtrent bare nedturene jeg husker uansett. Av og til har man ikke mer å kjempe med, av og til finnes det ikke mer håp, av og til er det ingenting du ønsker mer enn å bare gi opp. “Tenk om troen på at livet må være mer er en illusjon som er skapt for at mennesker som meg skal fortsette å lide? Tenk om de gode dagene jeg har hatt hittil i livet var – det-? Brukt opp kvota, that’s it, ferdig med det? Og de som mener det blir bedre – når sa du?”

På mandag klarte jeg bare å sitte stille på kontroet til frk.psykolog i 10 minutter før jeg fikk helt hetta. “Klarer ikke mer, går bare hjem nå, klarer ikke å sitte i ro.” Det har aldri skjedd før, det endte opp med at vi gikk en liten tur og det gikk greit. Dessuten gikk vi gjennom et skjema for å kartlegge agorafobien – jeg kommer tilbake til resultatet lenger nedi her.
Senere på mandag fikk jeg panikk på butikken og måtte løpe ut derfra. L-ø-p-e. Flaut som faen, nedverdigende, satt i bilen, ville bare gråte. Er det mulig? Var med andre ord ikke spesielt lykkelig når jeg kom hjem etter det igjen.

På tirsdag gikk jeg en liten tur sammen med kontakten min i psyk.tj, når jeg skriver “liten tur” betyr det at vi ikke gikk den veien vi pleier å gå fordi “jeg tør ikke, jeg klarer ikke!”. Senere på dagen var jeg mest bare sint og tvang meg selv ut døra for å gå tur med Nick. Vi snakker 200 meter langs asfalten før jeg kommer opp i skogen, 200 meter ren tortur. 200 meter hvor jeg kaster blikket over skuldra for å vurdere hvor langt det er både hit og dit, skal jeg snu? Jeg snudde ikke men hadde ingen glede av turen heller.

Onsdag var en festlig dag. Nei, jeg lyver – men det har du kanskje allerede skjønt om du har lest mine mindre positive innlegg tidligere. Var en tur hos frk.fastlege, må nesten le en sånn tragisk latter. En sånn time hvor tårene triller og triller, tross alle mine forsøk på “nå må du ta deg sammen”, så klarte jeg det liksom ikke. Måtte ta henne i hånda og love henne noe, tenkte i mitt stille sinn at “den var ny!” og denne; “Vil du ha en innleggelse?” – det ville jeg ikke. “Jeg er mer lykkelig hjemme med Nick, Zahra, TV-serier og neglelakk enn jeg noensinne blir som bortglemt pasient på psykiatrisk fordi jeg smiler og gjør det jeg skal.”

“Nå har du mistet deg selv Karianne, dette er ikke deg. Nå gjør du ting du aldri ville gjort om du var deg selv, jeg kjenner ikke denne versjonen av deg.” Neivel. “Når du slutter å bry deg, da er du dårlig. Nå er du veldig dårlig.” Okei. “Jeg ser du og frk.psykolog har fylt ut skjema om agorafobien og… sånn jeg ser det er du redd for… absolutt alt og klarer ikke å utsette deg selv for mer enn du absolutt må.” Korrekt.

Husker ikke hva jeg gjorde på torsdag, gøy var det neppe. Tror jeg gikk en tur i skogen hvor det ikke er sti i det hele tatt, bare lyng, myr og kratt hele veien, en sånn tur hvor jeg lo av livet. “Hahaha, hva faen er poenget?!” Lurer på om det var den kvelden jeg så Hunger Games og tårene trillet?

På fredag hadde jeg egentlig ikke planer. Jeg endte opp i sosialt samvær med alkohol i glasset – noe som var en fin kveld selv om det tok meg mer enn halvannen time før jeg kunne roe ned angsten. “Herregud, nå har vi alle drukket, får jeg panikk nå kommer jeg meg ikke hjem – krise!”, heldgivis er det snakk om mine nærmeste venner, pluss at det gikk bra til slutt. Zahra sendte jeg til bestemor, orker ikke stress med Nick, Zahra løpetid, seksuelt frustrert hannhund på seks måneder akkurat nå.

IGÅR derimot. Da ble det liv i heimen på en særdeles jævlig måte. Fytti helvete. Kjenner det vrenger seg av smerte langt inn i sjela bare ved tanken. Det er definitivt det mest jævlige jeg har vært med på på veldig, veldig lenge. Har ikke ord. Dramaet varte vel ikke i mer enn ett minutt til sammen, men jeg skalv i en time fordi jeg var så redd etterpå. Så hjerteskjærende hyl. Så satans mye blod. Kjenner jeg får hjertebank mens hendene skjelver over tastaturet bare jeg skriver disse ordene.

Men hey! Jeg har tatt mange bilder og det ser vel egentlig ut som om jeg har det fint – rent overfladisk sett? Flotte greier, mission accomplished. Haaah. (Oi så positiv jeg er akkurat nå.) Ny uke imorgen, håper denne blir bedre? Tipper frk.psykolog blir fornøyd når jeg har gjort oppgaven jeg fikk – fylle ut skjema over ubehagelige situasjoner. Jeg gruer meg helt vanvittig voldsomt til tirsdag – kommer tilbake til det en annen dag.

Fin dag forrige søndag // Fin utsikt fra en av de dagene jeg tvang meg selv på tur.

Sometimes reality just sucks. Sa jeg at jeg er sliten?

Ser hverken dårlig eller syk ut, sant? Smil – verden vil tro du er lykkelig. // Gold Strike – 23.5k ekte gull. Da blir livet fint, sant?

Vedder på at dere som har lest dette innlegget tenkte “vent, hva skjedde på lørdag?!” – la meg vise dere.
På lørdag i lå han i buret slik han ofte gjør. Han liker seg så godt der inne og døra står alltid åpen så lenge jeg er hjemme, har han valget ender han fortere opp i buret enn i sofaen. Så han ligger der, tygger litt på sprinklene i buret – igår gikk det bare helt forjævlig fryktelig galt. Advarer om at dette høres brutalt ut – det var det også. Mens han lå på siden klarte han av alle ting – å kjøre underkjeven helt inn og sette seg fast. Dét ble det vill panikk av, skjønner han godt. Iløpet av de få sekundene det tok meg å kaste macen veggimellom og stupe over gulvet hadde blodet allerede begynt å renne fordi han dro så hard for å komme seg løs. Sprinklen satt fast mellom tennne hans. Jeg er fristet til å skrive “jeg fikk panikk”, men jeg holdt jo likevel hodet kaldt og løste det på best mulig måte. Han var kilt fast slik: |/|, diagonalt med andre ord. Måtte tviholde på bakhodet hans sånn at han ikke fikk til å rykke mer, sånn at jeg fikk tenke i tre sekunder før logikken slo inn. Måtte vri han sånn: |||, parallelt og skyve han ut rett bak.

Det gikk! De hjerteskjærende smertehylene stoppet umiddelbart, hjertet hamret i bryset mitt, han så en smule fortumlet ut der han satt, “kom hit gutt” sier jeg med skjelvende stemme og han tumler ut av buret og opp i fanget mitt. Mens jeg sitter der med blod på hendene mens kroppen min skjelver (han skalv ikke) oppdaget jeg at det lå noe i blodet – bildet til høyre. Tanna til høyre er en melketann, hjørnetann som falt ut på normalt vis bare for størrelsesforskjellens skyld – tanna til venstre (som er fjerde molar på venstre side om du er spesielt interessert, den nest største tanna hunder har) – klarte han å rive ut i vill panikk iløpet av de få sekundene det tok meg å reagere.
Kjente jeg hadde lyst til å kaste opp av kvelende redsel og grotesk realitet.

Åh, lillevenn <‘3, får helt vondt i sjela av dette! Undervurder aldri hva panikk kan gjøre med mennesker eller dyr. Heldigvis er han absolutt helt fin – bortsett fra at han nå mangler fjerde molar på venstre side for resten av livet – men jeg har rasjonalisert. Heldigvis – skjedde det når jeg var hjemme, heldigvis var jeg kjapp å reagere, heldigvis løste jeg problemet fort, heldigvis fungerte logikken, heldigvis ble det ikke verre, heldigvis varte ikke dramaet mer enn ett minutt.

Trodde han skulle få traumer om buret nå – det fikk han ikke. Han løp ute i halvannen time etterpå med mammas hunder, når vi kom hjem lukket jeg buret og tenkte at han ikke skulle mer inn dit idag. Han var ikke enig og sto utenfor buret og pep til jeg lukket opp døra sånn at han kunne legge seg. Tøffingen.

Så her har vi han idag, synes bakbeina trenger en voksepause sånn at frambeina kan strekke seg – kanskje han kommer i vater igjen snart. Haha.

“Er du klar snart?”

“Sa ikke du at vi skulle ut?”

“Neivel, da legger jeg meg her da, på jakken din, og ser litt trist ut sånn at du skal få halvdårlig samvittighet”

“Eller, så kan jeg bare sove.” ♥

“You give me butterflies” // Busstur.


Nicky <3 Trenger jo en sånn halvveis lykkelig slutt på innlegget vet dere.

365 days.

Jeg ler en latter som er så trist at ord ikke kan beskrive det. En sånn latter man ler gjennom tårer, som får deg til å gispe tragisk etter luft på slutten. “That’s it” sier jeg langsomt. Sliter med å få stemmen ti å bære. “Det var det“, legger jeg til mens jeg trekker på skuldrene. Jeg vet ikke lenger om jeg ler elller hikster. Jeg puster sakte inn og ut, hendene mine skjelver. Bitemerket på hånda lyser rødt mot meg, aldri før har jeg kjent på så intens, akutt og umiddelbar skadetrang. Med jevne mellomrom gnir jeg hendene over den allerede rødflammede huden jeg har langs kinnbeina og nedover kinnene.

What’s meant to be – will be” tenker jeg og trekker konklusjonen; “det er ikke meninga. Det er åpenbart ikke meninga at jeg skal få det bedre, det er åpenbart at jeg ikke fortjener hverken lykke, framgang eller glede i livet. Jeg må ha gjort noe forferdelig, det må være noe forferdelig galt med meg, jeg må være et grusomt menneske, hvordan kan jeg ellers forklare at ingenting går min vei? Jeg må ha gjort noe for å fortjene dette, jeg fortjener åpenbart ikke bedre. Jeg fortjener å lide, ha det vondt, smerte.

NÅ!” sa jeg og dro. Så meg aldri tilbake. Letet gjennom alt jeg hadde for å finne nøkkelen mens panikken bygger seg opp for hver bag jeg tømmer. Jeg vet at den ikke befinner seg i kofferten, jeg har allerede sjekket. Plagg for plagg organiserer jeg rotet jeg kaster rundt meg. Jeg får ikke puste. Utmattet stuper jeg ned i senga, begraver hodet i puta, jeg får ikke puste. Trekker pusten febrilsk, får ikke puste. Samme kan det være, jeg må finne nøkkelen. Jeg går gjennom alt en gang til, en gang til og enda en gang. Med skjelvende hender trekker jeg fram nøkkelen. Den eneste nøkkelen jeg har til et hus jeg ikke vet om jeg hører hjemme i.

Jeg drar dit. Låser meg inn, deaktiverer alarmen og sleper med meg alle tingene jeg trenger inn i huset. Forlater det i yttergangen før jeg trer inn i stillheten. “La meg dø for faen, jeg har ingenting å leve for!” Jeg lager mat, jeg spiser. Jeg ler. Jeg kaster opp. Jeg  drikker meg så full at livet blir hysterisk morsomt. Jeg sitter ute på verandaen, kjederøyker mentholsigaretter, drikker rusbrus. Ja, whatever? Hvem faen bryr seg?

De neste dagene forholder jeg meg til maten alene. Huset står stille, huset er tomt bortsett fra meg. Ingen hunder, ingen mennesker. Kjapt nok finner jeg veien til kjøleskapet, plyndrer fryseboksen, graver meg gjennom kjøkkenskapene. Jeg finner en nøkkel til, bestemmer meg for å sjekke garasjen. Jackpot, to frysebokser til. Jeg graver meg gjennom dem også, steker pizza til den store gullmedaljen. Ligger utmattet på badegulvet og ser hvordan spottene i taket snurrer rundt der oppe. Kollapser, skaller hodet i doskåla mens jeg ufrivillig stuper mot gulvet, rekker ikke å kjenne smerte før krampene tar meg.

Du har så godt av å leve det normale livet!“, setningen synger gjennom hodet mitt, står på repeat. Jeg ler av tanken. “Det normale livet, hva faen er det? Vel, this is it. Det normale livet, burde vel kose meg mens jeg først er i gang? YOLO vet du, You Only Live Once. Live fast and die young.

Noen dager senere er det landesorg. Datoen er 22. juli, jeg gråter jeg også fra sofakroken. “Din egoistiske dritt, folk dør, hele landet er i sorg og her sitter du? Her sitter du og ønsker deg død og begravet?” Jeg leter gjennom skuffene, på let etter den skarpeste kniven. Jeg finner en kniv jeg tror duger, jeg sitter på gulvet mens jeg fjærlett drar den over håndleddet. Det blør ikke en gang. Skuffelsen og selvhatet stiger inni meg, vet jeg kan bedre. Bittesmå bloddråper kommer til syne. Jeg vet hva jeg gjør og er smertelig klar over hva jeg mister. Skadefri. Jeg vet ikke lenger hva jeg føler, ber om styrke til å presse ned kniven for hva livet er verdt, samtidig finner jeg ikke lettelse, rus, eufori eller glede i hverken kniven eller de små stripene som blør.

Du tenker kanskje at det skurrer, at jeg burde bedt om hjelp? Herregud, du tar så feil. Jeg lever livet, det normale livet. Det jeg fikk beskjed om at jeg hadde så godt av å leve.

Vet du hva det såkalte -normale- livet innebærer for meg?“, jeg får ikke fram ordene, jeg er rasende og tørker tårer i affekt. Hun trekker på skuldrene. Jeg trekker pusten før jeg begynner på en setning som er så lang at jeg såvidt rekker å trekke pusten før jeg fortsetter. “Overspising, oppkast, kramper, selvdestruktivitet, ønsker om å skjære meg selv i fillerbiter, fantasier om piller, fred, stillhet, endelig ro, den siste hvile. Angst for å gå ut døra, angst som er så sterk at jeg såvidt kommer meg over dørstokken såfremt jeg må. Der har du mitt -normale- liv, ville du levd det?” Holdningen hennes tilsier at hun ikke kunne brydd seg mindre, “Vi har erfaring med at mennesker som deg…” sier hun, “ikke har godt av å være innlagt.” Hun andre nikker, sier seg enig i det.

Takk til deg som tok fra meg håpet. Takk til deg som fikk meg til å miste troen på håpet, på livet, på godhet hos mennesker. Takk til deg som forsterket mine egne tanker om at jeg ikke fortjente å leve, takk til deg som fikk meg til å føle meg verdiløs, du som antydet at jeg hadde godt av å lide. Takk til deg som fikk meg til å miste fotfestet, du som fikk meg til å slippe taket i klippen jeg holdt fast i, du som fikk meg til å slippe meg selv ut i fritt fall.

Jeg som var på vei mot noe bedre i livet. Jeg som kjempet for det livet jeg trodde jeg kunne få. Du tok fra meg noe den dagen, noe jeg enda ikke føler jeg har funnet tilbake til.

~

18. Juli 2011. En av de vondeste dagene i mitt liv. En av de største knekkene jeg har hatt. Hvor jeg mistet troen på meg selv, hvem er du egentlig om du ikke har tro på deg selv? Hvordan kan du leve om du ikke tror på livet? Hvorfor fortsette å leve om du ikke tror at livet kan bedre seg eller være mer?

Hva har jeg egentlig gjort det siste året? Bortsett fra bitterhet, tomhet, håpløshet, motløshet, depresjon, ensomhet, smerte, lengsel skadetrang, selvskading, angst, panikkanfall, overspising, oppkast, magesår, væskefylte ledd, vannansamlinger i kroppen, besøk på legevakta, overtrening, senebetennelser, ekstreme døgnrytmeforstyrrelser, søvnproblemer, sult, epilepsianfall, kjøreforbud, hjertesorg, innleggelser, terapi, terapi og enda mer terapi? For ikke å glemme å nevne alle TV-seriene jeg har sett fra begynnelse til slutt, gjerne om og om igjen, for å flykte fra meg selv og virkeligheten.

Å si at jeg har kommet kjempelangt siden det siste året eller kommet veldig mye lenger er vel ikke helt korrekt. Det finnes forskjeller. Noen tragiske livserfaringer rikere, litt bedre rustet til å takle realiteten og hverdagen i form av tankesett og innstilling. Jeg vil ikke lenger dø, klamrer meg til det lille håpet jeg har om at livet må kunne bli mer enn dette.

  • I august 2011 opplevde jeg at forholdet jeg har til mamma endret seg til det bedre. Endelig ble det mer levelig, endelig var det godt å kjenne på at jeg har en mamma!
  • 29. September 2011 flyttet jeg inn i min egen leilighet. Jeg trives her, har det fint.
  • Jeg satte en personlig rekord med 56 dager i strekk uten overspising og oppkast.
  • Jeg tok en ny tatovering i begynnelsen av November. “She flies with her own wings” står det på leggen min. Yes I do.
  • I November fullførte jeg og familien min multifamiliegruppa. Life changing experience.
  • Jeg tør mer i forhold til angsten. Jeg er langt fra fri eller hvor jeg ønsker jeg skulle ha vært, men jeg er mye mer fri enn hva jeg var for ett år siden.
  • Jeg har fått en ny hund.
  • Av årets igår 200 passerte dager har jeg klart 151 dager uten overspising og oppkast. (hva anoreksien angår er en annen historie.)

Hverdagen er en kamp. Hver eneste dag. Jeg har aldri fri, har aldri ferie, tar aldri helg med god samvittighet, 24/7/52. Sånn er det bare, men jeg nekter å tro at resten av livet kommer til å være like vondt.

Would it take the end of time?

Beklager manglende oppdateringer! Er det ikke det ene, så er det det andre. Telenor synes jeg har surfet mer enn nok i massevis og har skrudd ned hastigheten på intetnettet mitt til noe så latterlig som 10-12.5 kb/s. Herregud, hei hvor det går.

Rastløs! Gleder meg til jeg skal hjem imorgen, gleder meg til raskere internett! Gleder meg til å sløve på min egen sofa, gleder meg til å se serier på stor skjerm, gleder meg til å sove i min egen seng og jeg gleder meg virkelig til å se Zahra igjen.

Sist jeg skrev noe var vel på onsdag. Vel, onsdagen var ikke spesielt givende for min del. Jeg leste noe, sannheten kanskje men fy faen det gjorde vondt. Kræsjet hardt for å si det på den måten og nå i ettertid er jeg irritert på avdelinga for hvordan de taklet det. Jeg gråt i en halvtime, time? Deretter sa jeg at jeg ville ut og hjem, “god tur.” Okei. God tur. Takk så mye. Flott tur. Raseri, spising spying og diverse andre destruktive tanker svirret i hodet mitt. Jeg skulle ønske de hadde sagt nei. De visste jo at jeg ikke hadde det bra, skulle ønske de sa nei. Trodde det var poenget, at de skulle hjelpe meg når jeg fikk det sånn?

Til og med CD spilleren i bilen til Elin var enig i at onsdagen ikke var noe særlig.

JEG gjør jobben. De minner meg på næringsdrikker men det er jeg som drikker dem. Det er jeg som kjemper mot mine destruktivte tanker, det er jeg som kjemper mot trangen til å spise og spy, jeg gjør det, som best jeg kan. Jeg skulle bare ønske de gadd å gjøre sin del av jobben når jeg fikk det vanskelig. Hva er ellers poenget med å være her?

Jeg fikk i alle fall blåst ut til frk.psykolog dagen etterpå og da ble det litt bede. Jeg brøt noen regler, deriblant grensa på to timer, at jeg helst ikke skal være ute i mer enn to timer. Jeg var borte lenger enn det og løy når de lurte på hvor jeg var. Forbanna. Ikke på dem, ikke på brevet og det som ble skrevet, jeg var forbanna på meg selv fordi jeg er den jeg er. Selvhat. Dermed ble to timer redusert til en time i håp om at jeg ikke skal kunne dra ut å ha tid til å spise og spy.

Likevel ble ikke torsdagen spyfri. Oppkast uten overspising? Det er ikke likt meg, det har jeg ikke gjort på ufattelig lenge. Jeg vet ikke en gang hvorfor, det var en meningsløs avgjørelse, meningsløs handling. Men på torsdag gjorde jeg også noe riktig. Jeg satte ord på noe annet som har irritert meg blandt personalet på avdelinga. Inni meg satt jeg med trangen, tanken og triggeren “jeg skal faen meg VISE dem” i selvdestruktiv forstand – type blod og selvskading. Men jeg sa det med ord. “Det føles jævlig kjipt og det trigger meg vanvittig. Vær så snill og fiks det, ikke gidd å ta så jævlig lett på det, det føles ikke greit for min del. Jeg føler meg ubetydelig, verdiløs og mindreverdig og vet du hva? Jeg gidder ikke å rope høyest med handlinger bare for at dere skal se meg.” Det bel faktisk litt bedre. At det skjedde noen endringer da. Greit at det skjedde én gang men når det skjedde flere ganger bygde det seg bare opp inni meg. Trykket, trangen til å blø det ut. Visuelt og drastisk.

Jeg tør påstå at jeg er enkleste pasient på avdelinga å ha med å gjøre. No drama, gjør det jeg skal 97% av tiden. Det som irriterte meg er at alt av personalet jeg ikke kjenner, studenter og de som er nye, ekstravakter – JEG får dem som mine kontakter og det er ikke så lett å åpne opp for fremmede mennesker som ikke kjenner meg, historien min eller det jeg har vært igjennom, opplevd og jobbet med.
“Trenger du å snakke om noe?” men nei. Jeg trenger ikke å snakke med noen som sier “mhm” og “aha” og “å ja”, de som ikke vet hva de skal si men spør fordi det er jobben deres, de som ikke vet hva jeg trenger. Jeg skjønner såklart at jeg ikke kan få alle kontaktene jeg skulle ønske jeg hadde men det som har irritert meg er når de i teamet mitt faktisk jobber og jeg får en vilt fremmed, når det gjentar seg gang på gang.

Men jeg sa det med ord, ikke med blod. “Hallo, se meg. At jeg gjør det jeg skal betyr ikke at det ikke koster noe eller at det er enkelt på noen som helst måte. Se meg, jeg gidder ikke å rope høyest og jeg trigges av at det blir sånn gang på gang. Jeg trenger noe jeg og, mer enn at noen minner meg på hva klokka er. Jeg trenger at noen oppmuntrer meg eller til og med sier at jeg er flink. Hva skjedde med ros og bekreftelse?

Kommunikasjon. Toveis. Ikke enveiskommunikasjon fra min side. Det hjelper ikke. Jeg trenger noen som snakker med meg, til meg. En samtale er ikke en samtale om det bare er den ene parten som snakker.

Fredag var en ekkel dag med altfor mange ekle sammentreff. Herregud, til slutt ble jeg nesten uvel fordi det var så veldig mye som gjorde meg så veldig låst i fortiden. Jeg, datoer, tall og andre ekle sammentreff. Ett år og ni dager. Det var så lang tid det gikk mellom første epilepsianfall og det andre epilepsianfallet som ga meg kjøreforbud nok en gang, 4. april 2011. Fredag den 13. var ett år og ni dager etter den datoen. Hva er oddsen for at det skjer? Jeg droppet angsteksponering den dagen for å si det sånn. Jeg er ikke overtrosik men starten på fredag var noe kaotisk når telenor hadde bestemt seg for å sperre telefonen min, noe jeg brukte en halv dag på å løse og ordne. Jeg satt i bilen til Elin og skulle egentlig inn på en butikk men det siste strået ble når legen som var på legevakta ett år og ni dager tidligere gikk forbi bilen vår på parkeringsplassen.

Lørdag derimot var en okei dag. Sol gjør livet lettere. Tre fregner. Gåtur. Kjøretur med Lillemi. Ingen oppkast. Ingen løgner eller brutte regler. Skjerpings.

Sol utenfor avdelinga.


Harstad by, tatt mens jeg gikk tur med kontakten min igår.

Søndag. En million fregner senere slår det meg at jeg kanskje har fått nok sol, satt ute en times tid og spilte kabal på telefonen. Knærne protesterer vilt. Er det mulig, gikk jo ikke lang tur en gang? Faen så irritert.

Blir fint å dra hjem imorgen. Jeg er lei av å være her nå. Vil klare det selv. Motivert for å klare det selv. Det verste blir muligens døgnrytmen men jeg skal gjøre det jeg kan. Skal stille telefonen inn på seks alarmer, minst. Stå opp, frokost, lunsj, middag, kvelds, god natt. Ikke tenke så mye.
Jeg skal være hjemme i omtrentlig fjorten dager, husker ikke helt men tror datoen til ny innleggelse er satt til 30. April. Sju til ti dager – jeg bestemmer selv. Deretter ut igjen og håper for guds skyld jeg står støtt nok til å klare meg selv – lenge.

Update på Zahra?
Ultralyd på onsdag klokken 1200.
Da får vi vite det konkrete resultatet.
Valper eller ikke valper.
Men jeg tror på valper.

Jeg kan telle på to hender hvor mange ganger Zahra har kastet opp på seks år, bare den siste uka har hun kastet opp to-tre ganger og er ikke like gira på å spise mat heller – noe som er VELDIG uvanlig til Zahra å være. Hun spiser liksom alt og mere til.

Å dysse ned mine egne forventning er nå er nytteløst. De er der, himmelhøye og jeg håper av hele mitt hjerte at dette går min vei. Trenger det så utrolig sårt. Jeg er så klar for å gjøre noe riktig, for å kjempe for noe konkret, kjenner viljen ligger inni meg og er sterkere enn på lenge. Trenger bare en liten gnist for å gi alt nå. Den lille gnisten håper jeg tennes på onsdag. Det gir meg fire uker til eventuell fødsel, fire uker til å bli den personen jeg vil være, klar. Klar for å takle det, klar for å leve ut drømmen, klar til å være tilstede, klar for å kjempe både for meg selv og det jeg tror på.
Jeg tør ikke å tenke på hvordan jeg skal håndtere en eventuell skuffelse. Har ikke ord, klarer ikke å tenke på det. Orker ikke å tenke på det. Dette betyr alt for meg akkurat nå så om det ikke blir… I can’t even…
Jeg håper jeg kan se endring på Zahra imorgen med tanke på at det da er fjorten dager siden jeg så henne sist. I teorien skal hun være fire uker på vei omtrentlig imorgen, grovt regnet, ergo halvveis. Hunder og svangerskap, 64 dager, åtte uker. Ergo er hun halvveis på vei og jeg håper jeg kan SE det med mine egne øyne. Valpemage? Eller kjenne det. Man kan kjenne bevegelse i magen om man kjenner etter, etter den tredje uka.

Har ikke ord, jeg trenger dette. I need it. Jeg hadde til og med bestemt meg for at valpen jeg skal beholde selv skulle hete Sofie. Eller Zophie for å følge min egen trend. Zahra & Zophie, get it? Men nå har jeg to eventuelle navn til. Jeg har i det minste et slags sikkerthetsnett om jeg ikke får det resultatet jeg vil ha på onsdag klokka 1200. Skal til frk.fastlege 1430 og tro meg når jeg sier at hun vet bare ved å se på meg om jeg er over the moon av lykke eller heartbroken.

The feelings that I feel when I feel.

I can’t tolerate
The feelings that I feel when I feel
But don’t you know?
Some feelings never seem to let go

I told you once
You’re breaking into separate parts
But don’t you know?
It’s something that I can’t live without

Egentlig skrev jeg et innlegg igår men når alt kom til alt og valget sto mellom “publiser” og “kladd”, endte det som kladd likevel. Kjenner jeg blir mektig irritert når jeg bruker halvannen time på innlegg som jeg ikke får meg selv til å poste.

Kanskje jeg drar dem fram fra arkivet en dag, om jeg kommer dit at jeg kan skrive om “den gang da.” Det er lettere for meg å forklare en situasjon som har vært, men er over fordi da er jeg gjennom det verste. Da har jeg rasjonalisert og balansert, da har jeg funnet svarene i meg selv istedenfor å forklare eller sette ord på noe når alt er kaotisk og jeg hverken vet opp eller ned på det ene eller det andre. Jeg føler meg fortapt og fastlåst i kaoset og får meg ikke til å dele det videre på grunn av visse tanker som ikke vil gi slipp.

Like a silverblade
I cut my way out of control
But don’t you know?
Some blades will cut you right to the bone

Jeg sitter i pappas landrover Discovery og vi er på vei over Hamarøy, på vei sørover. Det er Juni, vinduene er veivet ned, jeg er atten år gammel. Radioen står på. Dagen før skrev jeg meg ut av psykiatrisk for å være ute og fri i fire uker når jeg ikke ønsket å dra videre til lukket avdeling når dps stengte for sommeren. Ansiktet mitt er hovent etter oppkast og under genseren er armene mine fulle av sting. En eller annen mannlig stemme på en eller annen radiokanal annonserer hvilken sang som ser ut til å være eller bli årets sommerhit, 2009.

Med jevne mellomrom dukker sangen opp. Igjen og igjen. Med jevne mellomrom. Jeg forelsket meg vel egentlig i sangen fra første gang jeg hørte etter og konsentrerte meg om teksten.

And if somebody’s going to make it
then this somebody ought to be you
And if somebody’s going to fake it
then this somebody, somebody is you
If it’s me that was going to take it
then I know that it wouldn’t be straight
And I keep telling my reflection
Ambitions are already starting to fade
Donkeyboy ~ Ambitions 

 Igår gjorde jeg forresten noe som var litt fint. Som en liten pause. Jeg skrev det i det innlegget jeg ikke kom så langt at jeg publiserte, men jeg trekker det fram igjen nå. Jeg blir alltid glad av å se Zahra løpe.


Dette er Dina i sitt ess, alltid opptatt med noe og kan hvertfall ikke stå i ro.

Husker dere Julie?


Dette var i Oktober, da var hun bare åtte uker gammel. Elsker dette bildet (tatt med ordentlig kamera). Nå har hun blitt stor.


Det ser mer ut som om de er på svømmetur enn på løpetur. Gjett hvem som ikke deltok?

Haha, det blikket. Hun ser ikke så fornøyd ut.

Dina♥Zahra


Rakk såvidt å ta dette før jeg måtte flytte meg, med god grunn skjønner dere. Bildet på toppen av innlegget er også fra denne turen.

Noen små ord om her og nå? Tilstand; stabilt ustabil? Eller bare ustabil for den saks skyld. Likegyldig. Etter mye om og men har jeg gitt etter for det store spørsmålet om innleggelse og ender opp på psykiatrisk på torsdag klokken to. Jeg kan ikke si at jeg gleder meg og de små argumentene jeg har som taler for innleggelse virker ganske likegyldige de også, men here you go; om ingenting betyr noe for meg, om ingenting spiller noen rolle for meg – da spiller det vel heller ingen rolle om jeg er hjemme eller på psyk om andre mener jeg trenger det. Jeg vet med sikkerhet at ingen ville tatt opp temaet innleggelse med mindre de mener eller synes eller tenker at det kanskje er hensiktsmessig. Og om jeg ikke orker, klarer eller bryr meg om meg selv eller hva jeg gjør, påfører eller utsetter meg selv for; kanskje jeg burde høre på de som faktisk bryr seg.

So I’m going. 

Dette er tungt. Jeg gruer meg. For første gang på… flere år tror jeg, vil de gjøre noe med kaloriinntaket. Jeg vet ikke hva jeg synes om det. Jeg har ikke kastet opp på over en uke nå, noe som er bra i seg selv men jeg føler ikke at jeg kjemper eller prøver. Om trangen hadde blitt intens hadde jeg nok gladelig kastet meg ut i det.

Men nå skal jeg slutte å skrive mens jeg enda er klar for å trykke på publiser.  

The worst is over now?

Hovedgrunnen til at jeg ikke har skrevet noe de siste ca. to ukene er fordi jeg ikke ønsker å bekymre familien min, mine nærmeste. Jeg liker ikke at de finner ut sannheten ved å lese en blogg, helst burde det vært sånn at jeg kunne fortalt dem det på forhånd, men av og til har jeg ikke guts eller lyst til å sette ord på noe som helst.

Orker ikke “det går bra til slutt” eller “du klarer dette” eller det absolutt verste jeg hører “kan du ikke bare…” Nei, jeg kan ikke bare. Om jeg bare hadde kunnet så hadde det i utgangspunktet ikke vært noe problem, og denne “kan du ikke bare…” har jeg garantert tenkt på selv og irritert meg grenseløst over at det ikke er så skrekkelig enkelt som “å bare kunne”.

Du vet når glasset er fullt? Da skal det bare en siste liten dråpe til før det renner over, selv om denne lille dråpen kanskje i det store perspektivet er en filleting.

Den søndagen hvor jeg kastet opp med uhell ødela veldig mye. I to dager kvernet hodet på nettopp denne hendelsen og til slutt var “fuck it all” det eneste som sto i hodet på meg. Kaster meg utenfor en klippe uten at jeg er sikker på om jeg greier å svømme når jeg treffer vannet, gir en god lang faen i å tenke over det i det store og hele og noe mørkt inni meg fryder seg over skadene jeg påfører meg selv, både innvendig og utvendig.

Jeg har skrevet mye om motløshet, meningsløshet og håpløshet før. Nummen, som om ingenting betyr noe. Alt som liksom skal motivere betyr ikke en dritt fordi jeg ikke lenger tror på det. Hvorfor tro at jeg kan kjøre opp å få sertifikatet når jeg aldri kommer til å slippe unna “tenk om” tanken fordi den er realistisk. Det irriterer meg når jeg ikke klarer å forsone meg med “whatever happens, happens”. Det irriterer meg når jeg ikke klarer å akseptere at jeg gjør det beste jeg kan og bruker de redskapene jeg kan, tar de forhåndsreglene jeg kan ta – det er alt jeg kan gjøre. Resten er opp til noe annet, som jeg ikke kan kontrollere eller styre, uansett hvor inderlig jeg skulle ønske at jeg kunne være på den sikre siden. Usikkerheten dominerer.

En flukt fra meg selv og den virkelige verden jeg ikke har ønsket, eller alltid ønsker å forholde meg til. Fordyper meg i noe annet utenfor meg selv. Lever meg inn i noe helt annet. Eksempelvis tv-serien Dr.Who. Jeg har sett alle episodene fra før, men likevel satte jeg den på en gang til. Det var fint å kunne delta i noe helt annet men hver gang jeg pauset kommer virkeligheten likevel krypende. You can run but you can’t hide.

Jeg skrev forsåvidt ett innlegg på lørdag som jeg tror jeg skal publisere (selv om jeg har trukket fram noe av det samme i dette, men lørdagens innlegg er enda mer ærlig og brutalt), det føles litt greiere å skulle publisere det nå som jeg ikke står midt oppi det. To skritt tilbake, trekk pusten.

Det verste eller vanskeligste er tanken på hva jeg fortjener. Jeg fortjener ingenting og tror oppriktig på det. Jeg fortjener den smerten jeg påfører meg selv, det er tross alt min egen feil. Mine egne handlinger og avgjørelser, det er jeg som gjør det jeg gjør. Når jeg ikke klarer å skille sider, Karianne fra sykdom, når alt bare blir meg og min feil. Det spiller ingen rolle der og da, for alt er min feil. Når det blir sånn blir det tusen ganger vanskeligere å si “se meg, hjelp meg” og det skal utrolig mye til før jeg kryper til korset og sier noe som helst, til noen. Jeg vet ikke en gang hva jeg skal be om hjelp til. Litt som i 2009, når jeg følte at jeg ikke hadde ord til å uttrykke meg, når jeg lot blodet bli det tause språket og sårene fortalte historier som bare jeg selv kunne forstå.

Ensomheten. Når man føler seg helt alene i hele verden fordi man er overbevist om at det ikke finnes noen andre der ute som vet hva du mener. Når du føler at egne tanker og følelser er pur galskap, at du ikke tør å åpen munnen fordi du er redd for granskende blikk, andres meninger eller konklusjoner. “Herregud, hva tror de om meg, jeg har mistet forstanden!”. Det var noe så enkelt som “kan du ikke bare” som fikk meg til å finne fram barberblader i utgangspunktet. Jeg har forklart og fortalt det tusen ganger før, hvorfor jeg ikke “bare kan” selv om jeg inderlig, av hele mitt hjerte skulle ønske at jeg turte, eller kunne. Den evige “mine ord har ingen verdi, jeg snakker ord som ingen forstår eller har evne til å sette seg inn i”. Det jeg egentlig vil høre er “jeg forstår deg”.

“Kan du ikke bare…”, i samme sekund eksploderer det inni meg. Jeg får lyst til å hyle og lirer av meg en rekke med rasende ord, beskyldninger og påstander. Wow. Fy faen, “det har jeg jo aldri tenkt på før, jævla geni, hva faen skulle jeg gjort uten deg?!” før jeg deretter lar det gå ut over meg selv, banalt nok “bare fordi den jeg er”.

Imidlertid retter jeg fokuset ut. Gjør det jeg kan for å maskere sprekkene i fasaden, gjør det jeg kan for å framstå som normal eller ingen når jeg går ut døra hjemme. Om du ser bort fra blemmene på leppa eller sprekkene som jeg kan skylde på munnsår og kulde – gjetter du det da? Neppe.

You tread water, fighting for the air in your lungs.
Move, move closer, maybe you can right all your wrongs.

But you let go cos your hope is gone
And every answer fades away

It’s a shame you don’t know what you’re running from,
would your bones have to break and your lights turn off?
Would it take the end of time to hear your hearts false start? 
Ellie Goulding ~ Your biggest mistake.

Ser du hevelsen som returnerer når og mens jeg tøyer grensene? Neppe, du vet ikke hva du ser etter.

Det er min feil, jeg lot eller lar de bestemme, uten at det er noe nytt. Tallene dømmer og jeg hører etter. Følelsen det gir meg gjør at jeg får lyst til å krype ut av min egen hud fordi jeg ikke hører til eller hører hjemme noen steder som helst. Jeg straffer meg selv og lykkes. Noe inni meg sier “HA! Du fortjener det!” og fryder seg over en fysisk smerte jeg ikke lenger kontrollerer.

Et kutt er et kutt, konkret og forståelig. Cause and effect. Årsak og forklaring, alt i ett. Sårene på innsiden derimot – de er usynlige. Men tro meg når jeg skriver at jeg kjenner det, hvordan det svir eller stikker, ubehaget som er tilstede uansett hvordan jeg vrir eller vender på meg mens jeg irriterer meg over den ukontrollerbare smerten. Når den type smerte melder seg blir det vanskelig å putte noe som helst i munnen, uavhengig av om det er spiselig, væske eller bare tyggis. Hodepine, svimling, kuldetokter, frysninger.

Du fortjener det. Det er din egen feil. Du gjorde dette, du skapte dette. Dette er ditt eget rot, ditt eget kaos, din selvpåførte smerte, ditt ansvar og din lidelse. Så jeg biter meg i leppa og tenker at det tidsnok går over.

Jeg prøver å passe på at det du ser ikke er sannheten jeg forsøker å skjule. Skammen som pulserer i blodårene, sårene som skriker om mislykkethet eller hevelsen i ansiktet som jeg ikke kan gjøre noe annet med enn å lyve om. Før jeg tar telefonen må jeg snakke to setninger høyt for meg selv, bare for å være sikker på at stemmen er klar og at den ikke røper mer enn jeg tør fortelle. Paranoid fordi jeg ikke vet hva andre ser, hører, tenker eller tror.

I want to crawl out of my own skin.
Ordene jeg sa høyt var “jeg er ikke suicidal, det hadde bare ikke gjort noe om jeg døde“. Eller “om dette er livet har jeg fått min porsjon, jeg er mettet.

Det føles litt akkurat som dette. Om du ikke har sett Dr.Who, episodene som heter Blink, The time of Angels & Flesh and Stone har du neppe forutsetninger for å forstå hva jeg mener. Jeg siterer istedenfor; “Don’t turn your back, don’t look away and don’t blink. Blink and you’re dead.” Akkurat det, akkurat sånn.

Det føles som om jeg kommer til å eksplodere. Det koker inni meg, jeg vet hverken opp eller ned eller hva godt jeg kan gjøre for å slippe unna, for å styre unna, styre i riktig retning eller bytte fil, bytte sti, gjøre helomvending. Jeg tøyer grensene på let etter noe. Det slår meg underveis at jeg leter etter skrekk og redsel, noe som kan ile gjennom nervesystemet som elektrisitet eller sjokk, noe som kan åpne øynene mine og tydelig indikerer at nok er nok. Det holder nå, the damage has been done. Men hvordan skremme noen som har utsatt seg selv for det samme før, hvor går grensene da? Forbi de forrige? Forbi de gamle? Må skrekken være større og i så tilfelle, rasjonelt eller ikke; hva er du villig til å ofre for å komme dit? Hvordan takler du det når støvet har lagt seg og det eneste du har rundt deg er ruinene av det du destruerte og pulverisertet på din ville ferd, din søken etter begynnelsen på slutten?

Hva gjør du da når du sitter igjen med blanke øyne, vantro, fylt til randen av skyld og skam mens du ser nedover kroppen og venter på at sårene skal gro, både innvendig og utvendig? 

Batteri. Mennesker fungerer som batterier. Man trenger påfyll for å lade opp. Man trenger noe som gir mening, noe som betyr noe. Man trenger et smil, en god stund, vakre øyeblikk eller å tro på seg selv. Jeg ladet opp i romjula og sakte men sikkert forsvinner strømmen og gnisten i det hele. Sakte men sikkert tappes kreftene, linjene viskes ut og blir diffuse, det betyr ingenting lenger. Hendelser eller øyeblikk mister sin verdi når man ikke lenger klarer å absorbere eller føle, være tilstede fullt og helt.

“Hvordan går det?” – nei. tja. tjo. Det går greit, klarer meg vel alltids! “Hva gjør du for tiden da?”, jeg biter i meg ordet “overlever” og forsøker å pynte på fasaden med en halv sannhet om sånn eller slik. “Jeg tror på deg” sier noen, og jeg biter i meg ordene “det hjelper ikke når jeg ikke tror på meg selv“, istedenfor forsøker jeg å trekke på smilebåndet og si takk, få det til å høres ut som om jeg oppriktig mener det.

Med tanken som sier “du forjener”, med den fysiske smerten, den psykiske smerten, med blodet, oppkast, barberblader og den konstante tanken på “hvorfor ta to paracet når du kan ta ti” og kampen som kjempes i stillhet fordi jeg aldri sa ordene høyt.

Jeg vet ikke. “Det er nok nå” sa jeg til frk.fastlege på torsdag når jeg fikk en resept for sårene i magen, etter å ha surret rundt og vært våken i nærmere trettisju timer. Søvn er ingen selvfølge når man føler eller tro at man ikke fortjener. Men jeg tror det synker inn nå. Sakte men sikkert. At det er nok. At det ikke lenger er poeng eller hensiktsmessig, ikke det at det noensinne var det i utgangspunktet. Men når du føler deg slått, som om du har tapt, som om du fikk en skikkelig knock out midt i fleisen, vel. Man ser stjerner, planeter og sorte prikker, vet hverken opp eller ned fordi smerten iler gjennom kroppen.

Men akkurat nå går det greit. Kanskje er det verste nå men jeg vet ikke om jeg tør å håpe. Day by day.

Så hva gjør jeg for tiden? Jeg er travelt opptatt med å overleve. Opptatt med å redusere oppkast litt for litt, opptatt med å la barberblader få være barberblader i fred, opptatt med å la tabletter få være tabletter, opptatt med å få timene til å gå uten og utsette meg selv for det som er mindre hensiktsmessig, eller ikke har poeng i det hele tatt. Opptatt med å vri døgnet tilbake steg for steg, opptatt med å finne noe å holde fast i når alt jeg stryker over eller kommer borti er såpeglatt og umulig å klamre seg fast i. Opptatt med å ta time for time, komme meg gjennom nå, idag, imorgen.


Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv

Advertisements