Archive for the 'Emosjonelt Ustabil' Category

You drove me off the road.

Jeg skulle egentlig skrive noe fornuftig igår, men så kom jeg ikke så langt likevel for jeg ble så opptatt med å ligge i senga og høre på TV-en nede hvor fire overlevende fra Utøya fortalte sin historie.

Jeg la meg igår kveld med en dårlig følelse. Våknet idag når telefonen vibrerte til den samme dårlige følelsen. Jeg er så lei av ordkrigen og beskyldningene som hagler begge veier. It takes two to tango, men nå er jeg møkkalei av dette surret her, og til slutt ble jeg så forbanna at jeg repliserte av vi måtte ordne opp i det NÅ – eller aldri. “Skriv en liste over alt du mener jeg har gjort galt – jeg gjør det samme. Så møtes vi, snakker om det og finner ut hvordan vi kan kompromisse“, svaret jeg fikk var “deal”. Og nå gruer jeg meg bare fordi it’s gonna hurt like hell. No pain, no gain.

Men det er ikke derfor jeg er på halv åtte idag. Dette er dag tre uten oppkast. Etter at jeg forlot psyk er dette det lengste jeg har greid å få til på egenhånd. Problemet med å avstå fra maten jeg bruker for å ruse meg bort fra alle følelsene er at jeg istedenfor blir tvunget til å føle på det jeg føler og her blir jeg skjør. Jeg blir forferdelig sårbar og det skal ingen verdens ting til for å vippe meg fullstendig ned i grøfta.

Til det punktet hvor jeg sitter i bilen og gråter mens jeg roper at jeg skal hoppe i havet fordi “livet hater meg” og “jeg har ingenting og en hund”, “jeg har ingenting å leve for”, “jeg hører ikke hjemme noen steder”, “jeg har ingen steder å dra”, “jeg passer ikke inn”, “jeg er i veien”, “jeg er overflødig”, “jeg tar plass”, “jeg hater meg selv” og lignende fraser.

På radioen synger Queen “I want to break free”, og jeg tenker at det hadde vært fint å rive seg løs fra livet. Jeg innser at nøklene står i med tanke på at radioen står på og jeg blir sittende å stirre på nøklene samtidig som det gir grobunn for enda flere negative følelser. “Du får ikke kjøre bil, du har ikke lappen, du er en fare for deg selv og andre i trafikken”…. Om jeg lukker øynene kan jeg se meg selv kjøre bil, nærmeste stup blir… hvor?

Til slutt måtte jeg ta meg kraftig sammen, tørke tårene og si “det går bra” i en tone slik at jeg nesten trodde på det selv. Innser at det jeg egentlig skulle skrive her blir nok til å lage et eget innlegg, så da blir det nytt – mer fornuftig innlegg snart.

Advertisements

Words about Why.

Så. Silsand stenger idag. Jeg ble overført til DPS Harstad igår. Jeg hadde en veldig fin kjøretur med herlige Lillemi som kjørte tre timer bare for å hente meg og kjøre tilbake til Harstad. Evig takknemlig.

Hvorfor jeg dro hit aner jeg ikke. Jeg hadde kanskje trodd at det fantes håp? At det fantes noe? At når det sto ord som “panikkangst” og “agorafobi” i epikrisen fra Silsand, at noen hadde giddet å ta det seriøst? At noen hadde orket å bygge videre på begynnelsen jeg jobbet for å få til på Silsand?

Ja, naivt nok – så trodde jeg faktisk det. Så feil kan man altså ta. For så håpløst er det faktisk.

Jeg hadde en kort samtale med min gamle psykolog idag. Jeg har ikke snakket med henne siden november 2009. Ingen kjemi, dårlig forståelse, all that jazz. Hun sa “ja, du ble overført fra Silsand til hit fordi vi skal skrive deg ut“, og jeg spurte når, og hun sa “imorgen“.

Og jeg sa “great, men da drar jeg bare idag“, og hun sa “nei, du skal ikke føle det som om du blir kastet ut“. Og jeg sa “right, for det er sikkert så jævlig mye bedre imorgen!

Jeg knakk. Knuste i tusen biter. “Dere tar meg aldri seriøst, dere ser meg ikke i det hele tatt. På Silsand fikk jeg faktisk hjelp.” De spurte når jeg ble innlagt på Silsand, og jeg sa 23. juni, husker datoen fordi det var St.hansaften. De virket nesten sjokkerte. Jeg leste reaksjonen deres slik; “wow, har du vært der SÅ lenge, men det er ikke hensiktsmessig“.

Hun sa “du trenger å dra hjem å leve det normale livet“, og jeg fikk hikstet fram “HVILKET NORMALE LIV? Hvilket normale liv er det du snakker om? Det der jeg er redd for å gå ut fordi jeg er redd for at noe skal skje? Det livet der jeg spiser og spyr for å få tiden til å gå? DET LIVET?“, og hun sa “du har så mange problemer, du har best utbytte av å gå poliklinisk”.

Også sa hun “men det er sånn din sykdom er. At du reagerer så sterkt på hva andre måtte tro om deg, som om du tar alt i verden så uendelig personlig og reagerer veldig lett”.

Så, da tar vi en utskrivningssamtale imorgen klokken ti” sa hun, og jeg sa “det skal du bare drite i“, og hun sa “du har poliklinisk samtale med T på mandag“, og jeg sa “det skal du bare drite i“, og hun sa “du kan ringe i helga om du føler for det” og jeg sa “det kommer ikke til å skje“, deretter gikk jeg.

Rakk akkurat å smelle igjen døra til rom nummer åtte før jeg ble rammet av en reaksjon som er så voldsom at sorgen ingen ende ville ta. Jeg har ikke hatt en slik reaksjon på lenge. En sånn reaksjon hvor man stuper ned i håpløsheten, kroppen som ikke får nok luft, alt blir bare en salig, kvelende suppe hvor jeg ble liggende å hyperventilere i førtifem minutter fordi det faen ikke finnes snev av håp for noe som helst i hele jævla verden. Jeg hyperventilerer aldri. Jeg finner ikke ord for å beskrive hvor jævlig det er når kroppen gisper etter luft, så fort, hardt, heftig mye at du svimler i topplokket og tror du skal svime av fordi livet gjør for vondt.

Kontakten min kom inn, forsøkte å sette seg. Hun hadde jo tross alt vært med på samtalen, og jeg greide knapt å formulere “GÅ UT” og deretter “IKKE” når hun spurte om hun skulle komme tilbake.

Takk for at dere drar ned rullegardina, takk for at dere tar fra meg håpet, takk for at dere tror meg, ser meg og gir meg en sjanse til å leve. Jeg har strevd meg gjennom et helt skoleår og såvidt bestått og kommet inn på neste, tror dere jeg tilbringer sommeren min, ferien min på psykiatrisk fordi jeg synes det er så jævla morsomt?“.

Så alle de obligatoriske spørsmålene som – har du planer eller tanker om å ta ditt eget liv -, det er ikke så nøye for dere å stille, sant? For om jeg hadde svart ja, så hadde dere bare tentk -hun sier det bare fordi hun ønsker å være innlagt-, sant? Så om jeg har en krise, da blir jeg liksom sendt til Tromsø?” og hun sa “ja, da blir det den samme sløyfa” Jeg sa det før jeg gikk. Før krampen av håpløshet rev fra meg alt i hele verden.

De vil at jeg skal bli til imorgen, men jeg ser ikke vitsen i det hele tatt. Hva er poenget med det? HVA?  “Kanskje det er litt bedre da” sa kontakten min, og jeg sa at det neppe kom til å spille noen rolle fra eller til. Og hun sa at T som egentlig er min behandler jobber nattevakt, og at jeg kunne snakke noen ord med henne. Om hva? For hva?

Så nå tenker jeg å putte ting i kofferten for siste gang, hente nøkler hos bestemor og barrikadere meg i mammas hus siden hun er på ferie i 8 dager til. Jeg er så redd for hva håpløsheten gjør med hodet mitt. Jeg er så redd for at bulimiske tendenser lett skal bli en strategi for å få tiden til å gå. Jeg har holdt meg i 26 dager. 26 dager uten spising og spying. Jeg er så redd for å glippe med selvskadingen. Jeg er så redd for impulser som “hm, la oss spise alle pillene som fins“.

But nobody cares anyway, right? 

Jeg er trist og lei fordi Zahra er sammen med mamma, så jeg kommer til å være ensom attpåtil. Livet gjør så uendelig vondt å leve. Jeg har ikke ord nok til å beskrive håpløsheten. Tanker som “det ordner seg aldri“. Følelsen av å være usynlig, mindreverdig, verdiløs. Som om alle ordene jeg hyler ut, roper og formulerer egentlig bare er stumme ord fortalt til døve ører. Som ikke hører. Øyne som ikke ser. Jeg bare mimer for mennesker som ikke bryr meg eller er villig til å gi meg en sjanse. Følelsen av å ikke bli tatt seriøst trigger alle “nå skal jeg faen meg vise dem hva jeg mener” tanker som fins.

Så nå skal jeg hjem med den tyngste bør å bære av dem alle. Oppgaven som går ut på å holde seg i live, selv når alt taler i mot.

På grunn av sommerbemanning tar vi bare vare på akuttpasienter”. Jeg er ikke en akuttpasient. Jeg er en tjueåring med oppmerksomhetsbehov som foretrekker å bo på psykiatrisk kontra hjemme i egen leilighet. Jeg er tjueåringen som roper ulv ulv over spilt melk og ingenting annet. Liksom. I don’t know how to fix this.

EDIT: De baserer forresten alle sine avgjørelser og utsagn på “tidligere erfaringer”. Jeg spør hvorfor det er lov å sammenligne på den måten. Er ikke alle mennesker unike? At man har like diagnoser betyr ikke at det føles likt i praksis, eller at man trenger de samme tingene for å bli friske. Noen klarer seg tålelig med poliklinisk behandling for spiseforstyrrelsen, noen greier det med kortere innleggelser – og noen trenger LANG, lang tid innlagt med intensiv behandling.

Jeg er ikke mennesket bak, jeg er bare én diagnose blandt alle de andre, og basert på tidligere erfaringer, så er det “gunstig” å jobbe poliklinisk. Jeg er drittlei.

At noen forteller meg “du kommer ikke til å dø om du går på butikken”, hjelper ikke en DRITT når det kommer til stykket. Det er bare ORD, uten verdi, tyngde. Det er bare en PÅSTAND, som jeg liksom skal teste ut i praksis? Fordi det er “gunstig” for alle med denne typen problematikk?

Derfor blir jeg ikke frisk.

Nå har jeg konkludert etter alle tankene jeg ikke fikk tak i igår. Jeg har forstått noe viktig og essensielt, men jeg aner ikke hva jeg skal gjøre av den grunn.

Som om jeg forstår meg selv bedre. Fordi. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne.

Hvor enn jeg har vært i behandling, så føler jeg ikke at hele meg har blitt behandlet. Ett eller annet symptom har blitt behandlet, men ikke alle. Jeg er og har flere symptomer. Jeg har flere knuste vindu som må byttes ut og repareres. Å forsøke å skifte ut ett vindu vil ikke bedre den iskalde temperaturen og stormen innvendig.

Jeg har tårer i øynene mens jeg skriver dette, fordi det føles som om noe vondt inni meg er i ferd med å eksplodere. Revne. Som om alle ordene jeg aldri turte å si høyt vil ut. Som om alle sekundene jeg har fortrengt vil fram i lyset, men jeg nekter. Jeg nekter. Det hender noen sier ordet. Setter ord på det for meg, hever øynenbrynene for å se om de har truffet spikeren på hodet og venter på min respons. Fasaden er på plass, pokerfjeset godt innøvd. Jeg foretrekker ikke en mine, alle musklene i ansiktet er helt avslappet. Min beste forestilling som skuespiller. Ordene henger i luften, jeg bare venter. På at vedkommende som sa ordene skal gå lei av å vente på min respons og deretter gå videre på samtalelista.

Det virker. For jeg snakker aldri. Selv ikke med overlegen jeg hater, som foreldrene mine elsker av samme grunn, som kom løpende etter meg; “INNRØM DET! DET ER SÅNN DET ER! INNRØM DET! DET ER DERFOR DU ER SOM DU ER”. Jeg hylte, ropte, NEI. Det er jeg ikke, sånn er det med den saken, ferdig med det. Det hender noen tråkker nært den grensa og ser på meg med undrende øyne, det føles som om jeg kan lese tankene deres. De tenker at jeg må KNEKKE snart. “Snart knekker hun sammen. Bare vent, snart kommer ordene hun aldri sa. Bare litt til, så åpner hun seg nok”.

Før kunne jeg ikke snakke. Om noe som helst. Absolutt ingenting. Da jeg innså at det ikke hjalp lærte jeg det. Men jeg lærte det feil. Jeg lærte meg å snakke om alt mulig annet. Jeg lærte meg å vri samtalene i nittigradersvinkler og fikk det til å dreie seg om noe annet.

Det er derfor jeg er flere symptomer. Jeg er ikke bare spiseforstyrrelsen. Jeg er også selvskaderen. Jeg er også borderline. Jeg er impulsivt gjennomtenkt på en destruktiv måte. Jeg er satt sammen på flere måter. Se på Rubiks Kube. Det beskriver det så fint. Når jeg var liten fikk jeg aldri til. Jeg fokuserte bare på én og én side. Det løser ikke problemet. Jeg husker at bestefar hadde  to sånne kuber. Det hendte jeg fikk nesten den ene siden grønn, men resten, alle de andre sidene var rotete, flerfargede firkanter jeg aldri fikk til å vri riktig.
Til slutt ble jeg så oppgitt at jeg brukte en brevåpner og brakk løs en kant slik at alle firkantene falt fra hverandre. Derfra kunne jeg bygge kuben, løse gåten og få like farger på alle sidene.

Til sammen har jeg vært innlagt i omtrentlig to år. På ungdomspsykiatrisk, på gastro, på medisinsk, på medisinsk intensiv, på kirurgisk. på døgn i Harstad, på BUPA i Bergen, på Silsand og på Åsgård.

Ingen av disse stene kan løse min Rubiks kube. Alle disse stedene tar meg imot meg én ting i sikte. Ett symptom av gangen. Enten er det maten som skal forsøkes å endres på. Eller så er det selvskadingen. Eller impulsiviteten som lett kan bli fatal.

Men gjett hva som skjer når noen forsøker å få den ene siden grønn? Rotet på de andre sidene av kuben vil forverres. I praksis betyr det at når noen av mine symtpomer bedres, så blir de andre symptomene verre. Det hadde ingen ventet seg. Det var det ingen som så komme. Og når alt kommer til alt, så var det heller ingen som håndterte det.

Hver eneste gang jeg har spist og gått opp i vekt, hva skjer da? Selvskading eskalerer. Emosjonelt ustabil eskalerer. Borderline. Det føles som om jeg blir Borderline, med alle sidene jeg hater. Det mørkeste jeg har inni meg kommer ut og fram – jeg blir grusom. Jeg HATER meg selv som borderline, det er ULIDELIG å være Borderline Karianne, for henne vet jeg ikke hvordan jeg skal håndtere. Jeg har ikke lært meg å eksistere som Borderline. Jeg takler ikke de symtpomene.

Spiseforstyrrede Karianne, hun er i alle fall en jente man kan like. Det er det folk flest sier. De sier det selvsagt ikke på den måten, de sier “Du er ei fin jente Karianne”. Men som borderline er det ingen som liker meg. Det vet jeg. Når jeg krangler med alle, skjeller ut selv mine nærmeste. Jeg har ikke kontroll som borderline.

Ingen har hjulpet den delen av meg. Borderline. For det ligger under. Borderline ligger under spiseforstyrrelsen som glinser i overflaten. Det er DEN folk ser. Det er DEN folk vil behandle. Det er DEN folk tror de kan håndtere eller hjelpe meg med. Jeg har hørt det før “Den der Borderlinediagnosen, den ser vi INGENTING til”.

Og når jeg har motatt behandling for spiseforstyrrelsen og Borderline bryter overflatespenningen… Ingen hadde vel ventet seg det? Som om jeg skremmer vettet av alle som ikke lenger vet hva godt de kan gjøre. “Iiiip, vi har ikke kontrooollllll, åååsgåååård nesteee”.

Skjønner de ikke hvilken erfaring jeg sitter igjen med? Tydeligvis ikke, så la meg fortelle.

Borderline er for meg; helvete på jord. Når JEG er borderline, da kan ikke Karianne leve lenger. Karianne kan ikke leve med seg selv, hvordan hun oppfører seg mot andre, hun kan ikke leve med at alt hun gjør blir feil, hun kveles i blodet som tappes, hun drukner i tårene som gråtes i stillhet over egen skam og manglende kontroll. Manglende impulskontroll. Jeg kan ikke kontrollere Borderline. Jeg vet ikke hvordan, ingen har lært meg hvordan. Ingen har behandlet Borderline som problem, istedenfor har jeg fått plaster på sårene, noen uker på lukket avdeling med tvangsparagrafer tredd over hodet.
Jeg beundrer de som klarer å “leve med” sin borderline. For meg er det synonymt med døden, Karianne vil ikke dø.

Hver eneste gang jeg har kriseuker blir jeg mer og mer sikker på én ting. At jeg må holde fast i spiseforstyrrelsen, for enhver pris. Den kjenner jeg, den kan jeg kontrollere. Da kan Karianne også leve. Akseptere seg selv på en måte som gjør at livet går videre om enn på en annen destruktiv måte.

Behandlere har selvsagt lest papirer og referater og vet at det står:

Hoveddiagnose: F50.1 (atypisk) Anorexia Nervosa med bulimi
Bidiagnoser: F60.3 Emosjonelt ustabilt Personlighetsforstyrrelse & G40.9 Uspesifisert Epilepsi.

De ser at det står der, bare ikke i praksis.

For meg betyr det at om jeg slipper spiseforstyrrelsen, så kommer Borderline til å drepe meg. Om spiseforstyrrelsen er min livbøye og havet er Borderline, selvsagt kommer jeg til å drukne om jeg slipper taket i livbøya uten hjelp i sikte.

Når jeg var innlagt på ungdomspsykiatrisk i Tromsø i 2008 og mottok behandling for spiseforstyrrelsen sa jeg det. Det gikk mot jul, jeg hadde gått opp sju kilo. Selvdestruktiviteten hadde vendt tilbake. Jeg gikk over snøen med pappa når jeg fortalte han at jeg trodde jeg var Borderline. Pappa visste selvsagt ikke hva han skulle si; men jeg tok det opp med psykologen min. Hun sukket og sa “Det kan så være, men du er for UNG til å få den diagnosen. Borderline symptomer er noe som skal ha vært tilstede over flere ÅR, og du kan uansett ikke få diagnosen hos oss”.

SOM OM JEG ØNSKET MEG DEN? Jeg ba om hjelp. Jeg ba om å bli sett.

Neivel, så ingen så det komme. Neivel, så ble jeg ikke tatt seriøst da jeg fortalte den samme psykologen at jeg kom til å ta overdose når jeg reiste hjem på perm den helga i Januar. Hun sa “Det sier du bare fordi du synes det er enklere å være her på avdelinga”. Neivel, så fikk det bare bli sånn da. Jeg ble tvunget opp igjen, men paragrafen ble fjernet neste dag og jeg ble satt på frivillig. Jeg forsto ikke hvorfor. “Vi fortsetter å jobbe med spiseforstyrrelsen”. Det hjalp IKKE. Til slutt resulterte det i at jeg ble kastet rett inn på Åsgård. Det sto at jeg var “MODERAT DEPRIMERT” i papirene, og SUICIDALE TENDENSER.

Borderlinedianosen ble ikke satt på papir før jeg nesten hadde fylt nitten år. Det var i 2009 når selvskadinga sto på som verst. Det var plaster på sårene, sting i armene og det ble banket inn i hodet på meg at jeg måtte be om hjelp FØR jeg skadet meg.

Ingen har spurt meg HVORFOR jeg er borderline. INGEN. Ingen har noensinne spurt. “Det kan være arvelig, noen er bare født som mer emosjonelle”. Det blir som å si “du bare er sånn” og det stemmer ikke. Jeg var frisk når jeg var født. Jeg var normal som barn. FRISK FOR FAEN. Ingen av mine foreldre har noensinne fortalt under anamnese at jeg var spesielt sårbar eller skjør som barn. Snarere tvert i mot. JEG VAR FRISK, ingen i hele verden kommer til å si noe annet. Bortsett fra den gangen jeg fikk fjernet en falsk polypp i halsen.

Hva kom først? Borderline eller spiseforstyrrelsen? Borderline. Men jeg likte ikke Borderline, på den tiden visste jeg ikke hva det var heller. Det gjorde tydeligvis alle andre rundt meg. “PUBERTEEEET” ropte de, og sa at det kom til å gå over. Jeg bedøvde Borderline med spiseforstyrrelsen. Det er det jeg fortsatt gjør.

Det er derfor jeg holder fast i spiseforstyrrelsen. For Borderline er håpløsheten som ikke kan repareres, borderline er ønsker om endelig død, borderline er det siste jeg vil være. Da vil jeg mye heller være spiseforstyrret. Det er forferdelig mye enklere å la spiseforstyrrelsen sno seg rundt hjernen min å infisere sinnet mitt med tynne tanker, gnagende sult og evig oppkast. Spiseforstyrrelsen blir så omfattende at jeg ikke rekker å tenke på noe annet. Heller det enn døden. Karianne vil ikke dø, det er det borderline som vil. Den ekstremt følsomme Borderline som ikke tåler eller takler livet.

Skal jeg fortelle dere hvorfor jeg ikke dro til Modum? Derfor. Jeg VET hva jeg blir når spiseforstyrrelsen blir forsøkt tatt fra meg. Jeg vet og hater hva jeg blir og jeg vet inderlig godt hva jeg er i stand til som Borderline. Jeg vet ikke hva jeg IKKE er i stand til som borderline.

Derfor blir jeg ikke frisk. For ingen ser de andre siden av Rubiks kube annet enn den grønne de forsøker å vri på plass. Uten å ta hensyn til de andre sidene med alt kaoset.

Derfor blir jeg ikke frisk.

Nå har jeg konkludert etter alle tankene jeg ikke fikk tak i igår. Jeg har forstått noe viktig og essensielt, men jeg aner ikke hva jeg skal gjøre av den grunn.

Som om jeg forstår meg selv bedre. Fordi. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne.

Hvor enn jeg har vært i behandling, så føler jeg ikke at hele meg har blitt behandlet. Ett eller annet symptom har blitt behandlet, men ikke alle. Jeg er og har flere symptomer. Jeg har flere knuste vindu som må byttes ut og repareres. Å forsøke å skifte ut ett vindu vil ikke bedre den iskalde temperaturen og stormen innvendig.

Jeg har tårer i øynene mens jeg skriver dette, fordi det føles som om noe vondt inni meg er i ferd med å eksplodere. Revne. Som om alle ordene jeg aldri turte å si høyt vil ut. Som om alle sekundene jeg har fortrengt vil fram i lyset, men jeg nekter. Jeg nekter. Det hender noen sier ordet. Setter ord på det for meg, hever øynenbrynene for å se om de har truffet spikeren på hodet og venter på min respons. Fasaden er på plass, pokerfjeset godt innøvd. Jeg foretrekker ikke en mine, alle musklene i ansiktet er helt avslappet. Min beste forestilling som skuespiller. Ordene henger i luften, jeg bare venter. På at vedkommende som sa ordene skal gå lei av å vente på min respons og deretter gå videre på samtalelista.

Det virker. For jeg snakker aldri. Selv ikke med overlegen jeg hater, som foreldrene mine elsker av samme grunn, som kom løpende etter meg; “INNRØM DET! DET ER SÅNN DET ER! INNRØM DET! DET ER DERFOR DU ER SOM DU ER”. Jeg hylte, ropte, NEI. Det er jeg ikke, sånn er det med den saken, ferdig med det. Det hender noen tråkker nært den grensa og ser på meg med undrende øyne, det føles som om jeg kan lese tankene deres. De tenker at jeg må KNEKKE snart. “Snart knekker hun sammen. Bare vent, snart kommer ordene hun aldri sa. Bare litt til, så åpner hun seg nok”.

Før kunne jeg ikke snakke. Om noe som helst. Absolutt ingenting. Da jeg innså at det ikke hjalp lærte jeg det. Men jeg lærte det feil. Jeg lærte meg å snakke om alt mulig annet. Jeg lærte meg å vri samtalene i nittigradersvinkler og fikk det til å dreie seg om noe annet.

Det er derfor jeg er flere symptomer. Jeg er ikke bare spiseforstyrrelsen. Jeg er også selvskaderen. Jeg er også borderline. Jeg er impulsivt gjennomtenkt på en destruktiv måte. Jeg er satt sammen på flere måter. Se på Rubiks Kube. Det beskriver det så fint. Når jeg var liten fikk jeg aldri til. Jeg fokuserte bare på én og én side. Det løser ikke problemet. Jeg husker at bestefar hadde  to sånne kuber. Det hendte jeg fikk nesten den ene siden grønn, men resten, alle de andre sidene var rotete, flerfargede firkanter jeg aldri fikk til å vri riktig.
Til slutt ble jeg så oppgitt at jeg brukte en brevåpner og brakk løs en kant slik at alle firkantene falt fra hverandre. Derfra kunne jeg bygge kuben, løse gåten og få like farger på alle sidene.

Til sammen har jeg vært innlagt i omtrentlig to år. På ungdomspsykiatrisk, på gastro, på medisinsk, på medisinsk intensiv, på kirurgisk. på døgn i Harstad, på BUPA i Bergen, på Silsand og på Åsgård.

Ingen av disse stene kan løse min Rubiks kube. Alle disse stedene tar meg imot meg én ting i sikte. Ett symptom av gangen. Enten er det maten som skal forsøkes å endres på. Eller så er det selvskadingen. Eller impulsiviteten som lett kan bli fatal.

Men gjett hva som skjer når noen forsøker å få den ene siden grønn? Rotet på de andre sidene av kuben vil forverres. I praksis betyr det at når noen av mine symtpomer bedres, så blir de andre symptomene verre. Det hadde ingen ventet seg. Det var det ingen som så komme. Og når alt kommer til alt, så var det heller ingen som håndterte det.

Hver eneste gang jeg har spist og gått opp i vekt, hva skjer da? Selvskading eskalerer. Emosjonelt ustabil eskalerer. Borderline. Det føles som om jeg blir Borderline, med alle sidene jeg hater. Det mørkeste jeg har inni meg kommer ut og fram – jeg blir grusom. Jeg HATER meg selv som borderline, det er ULIDELIG å være Borderline Karianne, for henne vet jeg ikke hvordan jeg skal håndtere. Jeg har ikke lært meg å eksistere som Borderline. Jeg takler ikke de symtpomene.

Spiseforstyrrede Karianne, hun er i alle fall en jente man kan like. Det er det folk flest sier. De sier det selvsagt ikke på den måten, de sier “Du er ei fin jente Karianne”. Men som borderline er det ingen som liker meg. Det vet jeg. Når jeg krangler med alle, skjeller ut selv mine nærmeste. Jeg har ikke kontroll som borderline.

Ingen har hjulpet den delen av meg. Borderline. For det ligger under. Borderline ligger under spiseforstyrrelsen som glinser i overflaten. Det er DEN folk ser. Det er DEN folk vil behandle. Det er DEN folk tror de kan håndtere eller hjelpe meg med. Jeg har hørt det før “Den der Borderlinediagnosen, den ser vi INGENTING til”.

Og når jeg har motatt behandling for spiseforstyrrelsen og Borderline bryter overflatespenningen… Ingen hadde vel ventet seg det? Som om jeg skremmer vettet av alle som ikke lenger vet hva godt de kan gjøre. “Iiiip, vi har ikke kontrooollllll, åååsgåååård nesteee”.

Skjønner de ikke hvilken erfaring jeg sitter igjen med? Tydeligvis ikke, så la meg fortelle.

Borderline er for meg; helvete på jord. Når JEG er borderline, da kan ikke Karianne leve lenger. Karianne kan ikke leve med seg selv, hvordan hun oppfører seg mot andre, hun kan ikke leve med at alt hun gjør blir feil, hun kveles i blodet som tappes, hun drukner i tårene som gråtes i stillhet over egen skam og manglende kontroll. Manglende impulskontroll. Jeg kan ikke kontrollere Borderline. Jeg vet ikke hvordan, ingen har lært meg hvordan. Ingen har behandlet Borderline som problem, istedenfor har jeg fått plaster på sårene, noen uker på lukket avdeling med tvangsparagrafer tredd over hodet.
Jeg beundrer de som klarer å “leve med” sin borderline. For meg er det synonymt med døden, Karianne vil ikke dø.

Hver eneste gang jeg har kriseuker blir jeg mer og mer sikker på én ting. At jeg må holde fast i spiseforstyrrelsen, for enhver pris. Den kjenner jeg, den kan jeg kontrollere. Da kan Karianne også leve. Akseptere seg selv på en måte som gjør at livet går videre om enn på en annen destruktiv måte.

Behandlere har selvsagt lest papirer og referater og vet at det står:

Hoveddiagnose: F50.1 (atypisk) Anorexia Nervosa med bulimi
Bidiagnoser: F60.3 Emosjonelt ustabilt Personlighetsforstyrrelse & G40.9 Uspesifisert Epilepsi.

De ser at det står der, bare ikke i praksis.

For meg betyr det at om jeg slipper spiseforstyrrelsen, så kommer Borderline til å drepe meg. Om spiseforstyrrelsen er min livbøye og havet er Borderline, selvsagt kommer jeg til å drukne om jeg slipper taket i livbøya uten hjelp i sikte.

Når jeg var innlagt på ungdomspsykiatrisk i Tromsø i 2008 og mottok behandling for spiseforstyrrelsen sa jeg det. Det gikk mot jul, jeg hadde gått opp sju kilo. Selvdestruktiviteten hadde vendt tilbake. Jeg gikk over snøen med pappa når jeg fortalte han at jeg trodde jeg var Borderline. Pappa visste selvsagt ikke hva han skulle si; men jeg tok det opp med psykologen min. Hun sukket og sa “Det kan så være, men du er for UNG til å få den diagnosen. Borderline symptomer er noe som skal ha vært tilstede over flere ÅR, og du kan uansett ikke få diagnosen hos oss”.

SOM OM JEG ØNSKET MEG DEN? Jeg ba om hjelp. Jeg ba om å bli sett.

Neivel, så ingen så det komme. Neivel, så ble jeg ikke tatt seriøst da jeg fortalte den samme psykologen at jeg kom til å ta overdose når jeg reiste hjem på perm den helga i Januar. Hun sa “Det sier du bare fordi du synes det er enklere å være her på avdelinga”. Neivel, så fikk det bare bli sånn da. Jeg ble tvunget opp igjen, men paragrafen ble fjernet neste dag og jeg ble satt på frivillig. Jeg forsto ikke hvorfor. “Vi fortsetter å jobbe med spiseforstyrrelsen”. Det hjalp IKKE. Til slutt resulterte det i at jeg ble kastet rett inn på Åsgård. Det sto at jeg var “MODERAT DEPRIMERT” i papirene, og SUICIDALE TENDENSER.

Borderlinedianosen ble ikke satt på papir før jeg nesten hadde fylt nitten år. Det var i 2009 når selvskadinga sto på som verst. Det var plaster på sårene, sting i armene og det ble banket inn i hodet på meg at jeg måtte be om hjelp FØR jeg skadet meg.

Ingen har spurt meg HVORFOR jeg er borderline. INGEN. Ingen har noensinne spurt. “Det kan være arvelig, noen er bare født som mer emosjonelle”. Det blir som å si “du bare er sånn” og det stemmer ikke. Jeg var frisk når jeg var født. Jeg var normal som barn. FRISK FOR FAEN. Ingen av mine foreldre har noensinne fortalt under anamnese at jeg var spesielt sårbar eller skjør som barn. Snarere tvert i mot. JEG VAR FRISK, ingen i hele verden kommer til å si noe annet. Bortsett fra den gangen jeg fikk fjernet en falsk polypp i halsen.

Hva kom først? Borderline eller spiseforstyrrelsen? Borderline. Men jeg likte ikke Borderline, på den tiden visste jeg ikke hva det var heller. Det gjorde tydeligvis alle andre rundt meg. “PUBERTEEEET” ropte de, og sa at det kom til å gå over. Jeg bedøvde Borderline med spiseforstyrrelsen. Det er det jeg fortsatt gjør.

Det er derfor jeg holder fast i spiseforstyrrelsen. For Borderline er håpløsheten som ikke kan repareres, borderline er ønsker om endelig død, borderline er det siste jeg vil være. Da vil jeg mye heller være spiseforstyrret. Det er forferdelig mye enklere å la spiseforstyrrelsen sno seg rundt hjernen min å infisere sinnet mitt med tynne tanker, gnagende sult og evig oppkast. Spiseforstyrrelsen blir så omfattende at jeg ikke rekker å tenke på noe annet. Heller det enn døden. Karianne vil ikke dø, det er det borderline som vil. Den ekstremt følsomme Borderline som ikke tåler eller takler livet.

Skal jeg fortelle dere hvorfor jeg ikke dro til Modum? Derfor. Jeg VET hva jeg blir når spiseforstyrrelsen blir forsøkt tatt fra meg. Jeg vet og hater hva jeg blir og jeg vet inderlig godt hva jeg er i stand til som Borderline. Jeg vet ikke hva jeg IKKE er i stand til som borderline.

Derfor blir jeg ikke frisk. For ingen ser de andre siden av Rubiks kube annet enn den grønne de forsøker å vri på plass. Uten å ta hensyn til de andre sidene med alt kaoset.

Om å ta gleder og sorger på forskudd.

Idag tidlig ble jeg glad når jeg våknet. Ingen hangover, kontra hangover from hell igår.

Sol ute. Turvær?

Definitivt bedre humør idag enn igår. Trenger definitivt stativ, speilbilder er kjedelig.

Romvask – Sengeskift? Boring, men det må til. (Navn på team 1, 2 & 3 er fjernet)

Flink – liksom. Fortsatt like kjedelig.

Men så gikk jeg ut i sola, snakket med kontakten min, noe som var veldig hyggelig.

Men så kom nedtur.

Det er så typisk meg å lete etter noe fint å holde fast i. Man trenger det. Alle trenger det. Ett eller annet. Når det liksom ikke finnes noe som er verdt det, også greier jeg likevel å finne omså bare én ting som gjør meg lykkelig, én ting å se fram til, én ting som jeg tenker på, gleder meg til og kanskje, om jeg er heldig – drømmer om om natta. Bare én ting. Dette som kanskje er uvesentlig for andre, men som likevel blir en stor greie for meg.

Idag tidlig våknet jeg opp til en tekstmelding fra mamma. Jeg har svevd i hele jævla dag på grunn av den meldinga. Jeg har tatt meg selv i å smile ut i lufta bare fordi den tanken, den vissheten gjorde meg så glad innvendig. En melding om at hun skulle til dyrlegen med Zahra, for å ta ultralyd eller røntgen. For å få svar, for å se om det fantes noe i den lille magen, for å se om det var liv. For å se om det var noe.

Etterpå ringte mamma og sa at de hadde vært på ultralyd. Men de fant ikke noe spesielt. De så liksom ingenting ekstraordinært. Det så bare vanlig ut. Som om ingenting fantes – selv om dyrlegen ikke ville avskrive det fullstendig. Så Zahra har fått en ny time neste mandag. Ny ultralyd, eventuelt røntgen.

Parring var vellykket. Ganger tre, dag tolv og tretten.

Selvfølgelig, borderlinesvingninger. Det er sort – eller hvitt. Det var hvitt, nå er det ingenting. Ingen glede. Hvorfor glede seg over noe i én uke til, når det kanskje blir knust likevel? Hvorfor la det knuse meg dobbelt, om jeg ikke tar sorgene på forskudd? Som om jeg ikke kan styre det velger tanker og følelser å ta nedtur på forskudd, kutte ut og av gleden, for å heller få en opptur, hvis-om-at, dersom-at.

Deretter gråt jeg bitre tårer, alla “livet hater meg”. Sort.

Noen sa “Men du har jo fortsatt Zahra uansett”. Ja, det er selvfølgelig sant, men jeg hadde uansett gledet meg enormt til ny valp. En ny liten kropp, en ny liten sjel å oppdra, overøse med kjærlighet, pakke inn i genseren, en ny liten kropp som trenger nærhet og uendelige mengder med kjærlighet. Jeg vil at noen skal være avhengig av meg. Jeg vil at noen skal trenge meg, sette pris på meg og verdsette meg. Jeg vil at noen skal elske meg for den jeg er, ta meg for den jeg er, trenge meg. Jeg vil føle meg nyttig. Som om noe jeg gjør her i verden er meningsfylt. Jeg vil gi noe til noen som gir tilbake.

Igår fant jeg til og med navn. Akkurat som da Zahra skulle få navn, det ramlet bare inn i hodet mitt én dag, og jeg visste at det var perfekt og holdt fast i det. Akkurat på samme vis dukket dette lille navnet opp igår. Finnes hun ikke likevel?

Noen vil garantert påstå at det kommer nye sjanser og flere løpetider. Ja, det gjør sikkert det. Men hva med NÅ? Inntil da? Denne gleden lå tre uker unna, og nå? Bare “kanskje”, dog ett negativt ladd “kanskje”. Hva NÅ? Hva skal jeg glede meg til NÅ?

Jeg tør vanligvis ikke å ta gleder på forskudd. For eksempel tør jeg ikke å glede meg til høsten og skolestart. Jeg vet at sjansen likegodt kan vært umulig å gjennomføre, jeg tør ikke å glede meg fordi jeg uansett kommer til å kjenne nederlaget altfor godt -kanskje. Jeg gjorde ikke det i fjor heller. Jeg takket ja til plassen umiddelbart, men jeg tok ikke valget før tidligst ei uke før skolestart.

Det er sjelden jeg tør å ta gleder på forskudd – jeg er altfor redd nederlag som dette jeg føler akkurat nå. Jeg er altfor redd for å rammes av dette tungsinnet som skygger for sola, som skygger for livet, som gjør tilværelsen grå og meningsløst. Borderlinefølelser er ofte slik. Man føler ENORMT, om det er glede, sorg eller likegyldighet. Det blir så overveldende at jeg ikke håndterer det. Jeg vet ikke hvordan.

Og når det beste svaret jeg kommer opp med er “ingenting”, vel, da er det bare dette siste halmstrået jeg alltid klamrer meg fast i. Dette siste lille som ingen kan ta ifra meg, dette siste lille som jeg kjenner så altfor godt. Når alle mine svar blir ingenting, så er det alt jeg står igjen med. Det som gjør meg nummen og hard. Det som forhindrer meg fra å ta alle følelser så sterkt innover meg. Det som bygger en mur rundt meg, det som gir meg en trygghetssone hvor jeg slipper unna gleder og sorger. Selvmedisinering. Hva da? Sulten. Anoreksi, bulimi. Gjør meg nummen, gjør meg følelsesløs. Gjør meg svevende, gjør meg likegyldig, la meg flyte. Gi meg en pause, la meg bare kjenne på ingenting.

“Karianne er en veldig følsom jente” var det en familieterapeut som fortalte foreldrene mine i 2008. Jeg skulle ønske jeg var bedre rustet til å takle ting rasjonelt, ta det som en voksen, se på det med hevet hode, kontra å slippe alt inn som om jeg var ett lite barn som også gråter og blir lei seg når ting ikke går slik de vil. Jeg skulle ønske jeg kunne se den store sammenhengen istedenfor å slippe all verdens smerte rett inn i sjela, som om håpet dør gang på gang.

Janteloven synger for full hals inni hodet mitt. “Du skal ikke tro at du er noen. Du skal ikke tro at du fortjener noe”.

Jeg skulle ønske jeg visste hvordan jeg kunne håndtere det som er emosjonelt ustabilt inni meg. Jeg skulle ønske jeg visste om bedre løsninger og alternativer enn noe som gjør tilværelsen mer uutholdelig i det lange løp. Jeg skulle ønske jeg visste om en bedre måte å takle ting på enn å legge alt det som er vanskelig i maten. I sult eller oppkast. Jeg skulle ønske det fantes andre løsninger enn å spy opp all smerte, svimle vekk alle nederlag.

Noen tenker kanskje “kognitiv adferdsterapi” når jeg skriver dette. Jeg kjenner KAT og har jobbet med det i flere år. Jeg KAN snu på tankene og se det fra andre perspektiver – problemet er bare at jeg ikke FØLER det for det om.

Og hva da? Ei uke i uvissheten? Supert. Just great. Jeg som ikke en gang vet hva som skjer på noen andre aspekter her i verden heller. Ut på torsdag? Lengre opphold? Trappe opp medisiner enda mer? Og OM ut på torsdag; hvilke løsninger da? Kontakten min i PT drar på ferie på fredag – gudene vet hvor lenge. Frk.Fastlege er på ferie denne uka og neste, har ikke time før 20. juli. Jeg har forsåvidt ny psykolog – men jeg kjenner henne ikke etter knappe tre samtaler med henne. Er det nok? Legge alt på henne?

Jeg vet ingenting. Og akkurat nå kjenner jeg at det gjør meg rasende. Hodet spinner på repeat, “hvorfor, hvorfor, hvorfor”. Jeg er sliten. Jeg vil sove. Sove vekk og bort.

I hate you, don’t leave me!

if you would tell me that I was someone
then for a second I would think
just like I would try to consider
how it would feel to know

I have to get on with this
it’s a decision for tonight
out to look for chances
it is murder of my mind

once I was someone new
I was chosen for a while
then with time I am changing
at least that is what they say

what is worth with being here
I pray so often for a change

[bilder : google]
[lyrics: katatonia – i am nothing]

I hate you, don't leave me!

if you would tell me that I was someone
then for a second I would think
just like I would try to consider
how it would feel to know

I have to get on with this
it’s a decision for tonight
out to look for chances
it is murder of my mind

once I was someone new
I was chosen for a while
then with time I am changing
at least that is what they say

what is worth with being here
I pray so often for a change

[bilder : google]
[lyrics: katatonia – i am nothing]

Så skjørt.

Det slo meg tidligere idag, etter en og en halv time med oppbygging, hvor ufattelig skjørt alt sammen er.  Hvordan noe som bare skulle være en bekreftelse på ett enkelt dilemma endte opp i en total pulverisering av alt som finnes av lysglimt, små gleder i hverdagen og håp. Raseriet som danser grenseløst mens rasende ord runger mellom husene i gata og egentlig inn i telefonen, mens jeg trasker bortover asfalten. Bilene kjører forbi som langt borte i ei tåke, jeg biter meg i leppa – men det er allerede for sent å stoppe tårene. Jeg gir en god lang faen i at menneskene jeg passerer på min vei stirrer undrende, hva vet vel de?

Straff. Det føles som om jeg blir straffet for ett valg jeg har tatt men ikke satt ut i livet enda, det føles som om det som hadde vært gevinst snarere blir enda mer seigpining. Mitt sneversynte perspektiv ser ikke dagene som kommer. Jeg er her: pre-dato. Og jeg ser post-dato, punktum, ikke dagene som kommer etter, eller livet alle påstår finnes og vil komme.  Jeg vet ikke hvem jeg er eller hva som skal foregå mellom datoene, og jeg aner ikke hvem jeg er etter post-dato, om det finnes noe som helst, om alt sammen er verdt det? Eksistensielle spørsmål og identitetsforstyrrelser.

Pre-Dato er straff, tvang og usikkerhet. Kniven på strupen og panikk, skremselspropaganda og ønsker om forsvinningsnummer. Grenser og verdier viskes vekk og flyter ut, noe inni meg kunne ikke ha brydd seg mindre om trehundredeogsekstisju, femtien (ikke tolk kilo!), vitnemål. Som om det som var holdbart,kontrollerbart og forutsigbart er som isbiter i helvete, smeltende i rekordfart.

Jeg var usigelig trøtt idag tidlig når jeg drev meg selv ut av senga, ut døra, uten stell annet enn tvangskompenserende treningsuniform. Løp gatelangs mens samvittigheten gnagde, absorberte smerten i siden mens jeg løp, tok til meg nervesignalene som skjøt opp til hjernen for hver gang mine overbelastede knær ba en bønn om roligere tempo, ignoranse. Straff. Og angst. Dusjing og rene klær, overveldende fedmefølelse, som om kroppen min mister sin masse og flyter utover til noe som kan minne om gelé. Falt innover i meg selv, ned i angsten igjen. Har du noen gang drømt at du faller? Faller, faller og faller? Suget i magen og følelsen av å være låst inne i ett vondt mareritt som kanskje heldigvis er over så snart du treffer bakken? Når du bråvåkner i samme sekund som kroppen knuses og takker høyere makter for at det bare var en drøm? Sånn føles angsten ut, for meg. Faller og faller, innover og ned i magen, faller hinsides grenser og omriss, gjennom meg selv og gjennom gulvet, pulsen og panikken som øker i takt med fallet som aldri stopper opp, nervesignaler som farer gjennom hele kroppen, ilinger og prikking oppover langs ryggraden, opp i hodet mens synet svartner, kvalmen som brer seg fordi angsten tar for stor plass i magen, i kroppen, i hele meg, fastlåst.
Deretter dro jeg til frk.fastlege, druknet igjen i venteromsangsten før jeg deretter forsøkte å formidle den dårlige samvittigheten, bekymringene som tårner seg opp. Tårer som triller, bein som ikke vil sitte stille. Ord jeg ikke riktig finner, istedenfor skribler jeg bokstaver som jeg forstår i mitt hode, fordi jeg ser ordene bak forkortelsene, mens jeg i praksis bare bruker det som memo, for å huske hva jeg har å si. “KFB – EPI”, “IDAA-MB”, “MFG-FLY”, “BTM-K” og “NEV-K”. Hvorfor så komplisert? I frykt for at lappens budskap skal kunne tolkes eller forstås av noen andre enn meg og mottager.

Frk.fastlege er den dame som gjerne deler sitt perspektiv, ommøblerer mine bokser og tegner andre grenser der jeg selv har gjort det for trangt til at jeg rekker å trekke pusten. Jeg er forferdelig heldig som treffer mennesker som ser meg, tar seg tid, lytter og som faktisk gidder å ommøblere i kaoset jeg selv har kreert.

“Er du ikke stolt?” spør hun, og jeg ser ned i fanget i mangel på bedre steder å feste blikket. “Nei… fordi… fordi dette er noe alle andre klarer, og jeg klarer såvidt dét”. Føler at jeg tar for stor plass, krever for mye tid, av alt rundt meg, dårlig samvittighet for hver minste lille ting jeg kommer på, noe som også faller inn under den udefinerbare kategorien; “alt”.
Også kom hun med ei setning, bare én enkel sammenligning som rettet opp i forvridde perspektiver. Det handler om forutsetninger jeg ikke selv greier å ta med i mine betraktninger når jeg sammenligner meg selv med alle andre. Det er fire år siden jeg falt UT av skolen, og likevel kan jeg banke meg selv helseløs for at ikke jeg også er i ferd med å avslutte andreåret på medisinstudiet, istedenfor å oppmuntre meg selv til å krype over målstreken for å motta ett bevis på at jeg i det minste har, snart, kommet gjennom førsteåret på videregående. Istedenfor å se verdien i “godt jobba!”, ser jeg skammen i å ikke ha kommet like langt, “som alle andre”.
Jeg trenger realistiske perspektiver, jeg kan se det for alle andre tatt i betraktning hvilke forutsetninger de i utgangspunktet har, men jeg feiler i å ta med mine egne forutsetninger i egne kalkulasjoner om hvorvidt hva som er oppnåelig for meg.

Ei setning og en sammenligning av hjertepasienten som klatret Mount Everest satte egne forutsetninger i mer riktig perspektiv.
TAKK til legen, håper du leser.

Og deretter kommer første avsnitt, og forklaringa på alt som er skjørt; oppbygning og nedbrytning, personlig vekst og ytre destruksjon.

“Det blir ikke valper”, sier mamma. Det passer visstnok ikke likevel. Istedenfor aksept og evne til å tenke framover, at nye løpetider vil komme og at det vil komme flere muligheter for valper, istedenfor å forstå logikken i noe som egentlig høres så simpelt ut, om du bare isolerer setninga i seg selv; er det noe inni meg som vrenger virkeligheten ut i uvirkeligheten, som ett hardt støt, midt i hjertet.

Det drepte meg ikke.

Vær så snill; les med respekt og ikke hopp av uten å lese slutten.

Akkurat nå er jeg mest bare forbanna. Klokka er langt på natt og jeg skulle sikkert ha vært i seng og hele den pakka der. Har deppa som bare juling idag. Eller, aller mest i kveld. Det var i utgangspunktet en fin kveld, men plutselig var det noe som bare ble så sårt at tårene sildret i strie strømmer fordi jeg føler meg så misforstått og forbanna ensom selv om jeg teknisk sett ikke var alene en gang.

Til slutt var jeg også fysisk alene og satt igjen med salte striper på kinnene. Hei hvor det svinger her i verden. Det er lenge siden jeg har vært der at jeg har tenkt på tabletter og barberblader, ødeleggelse. På sett og vis trigger jeg meg selv. En slags negativ spontanitet, en sånn en, en sånn som jeg har jobbet med å kontrollere i elleve måneder. Det er lang, lang tid og mange, mange uker, for ikke å snakke om dager.

BORDERLINE:

  • forstyrrelser i og usikkerhet omkring selvbilde, mål og indre verdier (inkludert seksuell orientering);
  • tendens til å bli involvert i intense og ustabile relasjoner som ofte fører til følelsesmessig krise;
  • overdreven innsats for å unngå å bli forlatt;
  • tilbakevendende trusler om eller handlinger med selvskading;
  • kronisk følelse av tomhet.
Check, check, check, check – bortsett fra trusler – det forblir med tanker i eget hode, check.
Alternativer? Ja, det finnes bedre ting å bedrive nattetimer med enn å lese om forgiftninger på felleskatalogen eller google fremmedord på medisinsk språk som er uforståelig for mennesker som ikke har studert medisin. For min del er det hjelpsomt å tenke på hva som er fortid og hva som var realitet. Det hjelper å gå tilbake, se tilbake, i retrospekt. Se meg selv utenfra. Se hvem jeg var før.
Karianne. Hun som satt på legevakta flere ganger i uka. Hun som følte seg naken uten sting i armene, hun som talte og talte helt til hun kom til hundreogtjue i 2008 og gav opp. Jeg sluttet å telle stingene mine lenge før det eskalerte og ble veldig alvorlig. Jeg var hun som tøyet grensene, sine egne grenser, kroppens grenser. Hun som testet sin egen smerteterskel, hun som lurte på hvor mye blod kroppen kunne miste, hun som lurte på hvor dypt det var mulig å gå.
April 2010.
Når jeg i 2009 var innlagt store deler av året var jeg meget lite samarbeidsvillig. “Nei, jeg har ikke skada meg, du får i alle fall ikke se. Nei, jeg skal ikke sy.” En selvmotsigelse da jeg nettopp skrev at jeg følte meg naken uten. Ikke ble det nok sting heller. Det ble aldri mange nok, jeg ble aldri, aldri fornøyd. Kicket var aldri stort nok, jeg fikk aldri nok. Mere, mere, måtte ha mer, gjøre det om og om igjen.
Det lå så mye sinne i handlingene mine. Så mye sinne, raseri jeg ikke kunne sette ord på eller vise, dele eller forklare på andre måter en rent visuelt. Med kroppen som lerret og blod som alvorlige kontraster. Og straff. Jeg fant alltid en solid grunn for hvorfor jeg selv mente at jeg fortjente å skade meg selv. Jeg klandret meg selv for at jeg hadde spist for mye, for at jeg hadde spydd eller trent for lite, klandret meg selv for måten jeg satt på, oppførte meg, kroppsholdningen min, klandret meg selv for ord sagt, klandret meg selv for ting som skjedde på generell basis. Klandret meg selv for ustabile relasjoner innad i familie, klandret meg selv for ustabile relasjoner til mennesker på generelt grunnlag. Klandret meg selv for at jeg aldri var god nok for noe som helst, klandret meg selv fordi jeg ikke en gang var god nok til å skade meg selv – skadene ble aldri store nok. Jeg klandret meg selv for dårlig økonomi, klandret meg selv for min situasjon, klandret meg selv fordi jeg ikke var frisk, klandret meg selv for syke tanker, klandret meg selv for hendelser som slettes ikke er noe jeg kunne noe for. Jeg klandret meg selv til og med fordi jeg hadde blitt født, fordi jeg bare medførte og påførte familien og vennene mine smerte for noe jeg selv forklarte som “min egen eksistens”. Mitt nærvær, klandret meg selv fordi jeg opptok en plass i verden, klandret meg selv fordi jeg hadde alle forutsetninger og muligheter for å greie meg på normalt og friskt vis – men jeg fikk det aldri til.
Jeg var aldri god nok. Aldri noensinne.
Det var så jævlig enkelt å bare BLØ. Så ufattelig mye enklere å dra det barberbladet over huden og sanse med lukkede øyne hvordan smerten bredte seg i hele kroppen. Det var så mye enklere enn å la stemmen bære ordene eller å finne motet til å formulere det verbalt. Jeg hadde ordene, jeg har alltid hatt ordene inni meg, men jeg hadde (fortid) alltid vanskeligheter for å tørre å la stemmen min si ordene mine høyt. Jeg var flau om jeg måtte gjøre noe mer enn å bare svare monotont og enkelt, ja eller nei på enkle spørsmål. Jeg fikk aldri fram ordene jeg ville si. Jeg husker meg selv sittende på samtalerom etter samtalerom, husker alle spørsmålene som ble stilt og hvordan jeg i all enkelhet svarte så kort som overhodet mulig mens hodet spant og spant, tankene ropte inni meg, alt jeg ville si men ikke kunne. Jeg turte ikke, jeg var redd for å miste kontroll, redd for at maska skulle briste, redd for at tårer skulle trille, redd for at sårbarhet skulle blottlegges. Metaforisk sett var det enklere å ha betennelse i sårene jeg hadde i sjela enn å la noen andre hjelpe meg med å vaske betennelsen vekk, og hjelpe meg med å lege meg selv.
“Faen, jeg gidder ikke dette”, åpenbart at jeg ikke hadde det bra eller at noe plaget meg. Det ble blod. Hver eneste gang. Mye, ofte, alvorlig. Askegrå i trynet og på besvimelsens rand i dagevis. Ikke nok blod i kroppen til å holde seg selv oppreist eller tenke fornuftige tanker.
15. Mai 2010. Jeg er sliten. Jeg har kjempet hardt i to måneder. Kjempet for livet, på medisinsk avdeling med sondeernæring. Stått i smerten ved å takle vektoppgangen på tretten kilo. At vektoppgangen gikk så fort ble for meg for mye å håndtere. Jeg hadde vært skadefri i 114 dager når jeg igjen måtte ty til barberbladene. Det var så jævlig lett å falle tilbake. Det var nøyaktig like enkelt å dra det barberbladet over huden. Paralysert og nummen. Som en alkoholiker med sprit, som en narkoman med heroin. En selvskader med blod. Rusa i en fortryllende verden i en real virkelighetsflukt. Rasende på kroppen, spiseforstyrrelsen var rasende fordi jeg kjempet i mot. Avbildet etter dager over doskåla med hovne kinn og sår som vitnet om alt jeg ikke var god for eller klarte.
Jeg fant ikke ordene. Hadde ikke stemme til å si det høyt.
Natten endte tragisk. Frihet fratatt og to døgn på medisinsk avdeling uten hverken ord eller muligheter til å bestemme selv. Fortsettelsen var en festlig 17. mai i ett kvelende rom på sykehuset. Alle togene samles på parkeringsplassen utenfor sykehuset. Strålende utsikt og hundrevis av feirende mennesker. Jeg feiret ikke. Jeg gjennomgikk en suicidvurdering og tapte med glans. Dagen derpå kom politiet og hentet meg, kjørte meg til lukket avdeling og lot tunge dører låses bak meg.

15.  Mai. Aller siste intox. Ti dager senere tok jeg farvel med selvskadinga. 

25. april 2011 var det 11 måneder siden forrige skadesprekk. Fordi jeg kan, fordi jeg er god for mye mer, fordi jeg fortjener bedre. 
I dag har jeg ord. Jeg tør å snakke. Med vannfast maskara er jeg resistent mot tårene som måtte trille når sannheten blir sagt og sårbarheten blottlagt. Selv om stemmen måtte skjelve tør jeg å formulere hva jeg føler og hva jeg tenker. Det er ubehagelig, det gjør vondt, det føles flaut, jeg føler meg ofte ynkelig når jeg gråter foran andre. Men jeg gjør det likevel. Det er lov å gråte. Det er lov å snakke. Det gjør vondt, men ingen vei utenom om man ønsker seg ut og videre. Jeg har lært og erfart på den mest smertefulle måten at stillheten og selvdestruktiviteten ikke driver en framover. Blindvei, ond sirkel. Full stopp.
Jeg har lært forferdelig mye på den harde måten. Underveis og etterhvert har jeg også lært, erfart og kjent at livet er fint å leve når man tør å gjøre det. Når man velger å tørre å prøve. Angstfylt eller med skadetrang, matforstyrrelser eller hva det enn måtte være. Følelsene er kanskje de samme som jeg tidligere ikke har turt å kjenne på uten å ty til selvdestruktiviteten, men jeg har lært. Og jeg vet bedre enn å la destruktiv spontanitet bli til negativ handling.
Jeg sier ikke at det er en dans på roser eller på noen måte enkelt. Men jeg påstår at det er mulig. Om jeg kan, så kan faen meg alle andre også klare det! Kronisk er ikke for nødvendigvis for  alltid og selv om kampen er smertefull å kjempe; det er verdt det. Jeg lover, hold ut.

Pilleflink!

Dette innlegget er skrevet Torsdag 24. Februar 2011.

Endelig kom jeg på hva jeg egentlig skulle skrive om i går! Snakk om å være kort i hodet av og til!

Jeg hadde som vanlig (hver onsdag altså) besøk hos kontakten min i psykiatritjenesten. Akkurat i det vi skulle kjøre en tur ut for å gjøre noe praktisk fikk jeg en SPONTAN idé for meg. En sånn “herregudjegkommertilåangre, men jeg vet at dette er lurest”. Så jeg gjorde noe uventet. Noe lurt, smart og realistisk.

Inn i hemmeligskuffa, og ut dro jeg pilleboksen. Jeg har samlte piller siden Mai fordi det er en stygg tvangstanke jeg har. Delvis fordi jeg de siste årene har samlet piller for å ta overdoser, men denne gang har jeg samlet piller på trass. Etter siste intox natt til 16. mai 2010, ble mye av pilleansvaret jeg hadde jobbet med å bygge opp – tatt fra meg. Naturligvis. Pillegale, selvdestruktive jenter burde ikke gis piller det er usikkert om de kan kontrollere!

Men. Jeg er sta. SATAN så sta jeg er innimellom. Så når alt av rettigheter forsvant og jeg var nødt til å innfinne meg med å møte folka fra psykiatritjenesten hver dag for å få medisiner, begynte jeg å samle. Samlet piller for å bevise at jeg kunne håndtere å ha piller i nærheten uten at noen visste om det. Samlet ikke med mål og mening, men samlet for å bevise at jeg kan mestre det jeg vil. Samlet for å bevise ovenfor meg selv at jeg kan ha piller i skuffa uten å fråtse dem i meg på en selvdestruktiv impuls.

Samlet piller for å bevise ovenfor meg selv at jeg HAR kontroll. Selv om hele verden ikke tror det. Nå har det gått 9 måneder og teamet mitt lurer fortsatt på om de TØR å gi meg noe av kontrollen tilbake. Jeg fikk heldigvis lov til å administrere ukesdosetter etter Juli 2010.

Så igår bestemte jeg meg for å bevise at jeg kan ta kontroll. Jeg KAN takle piller, jeg kan håndtere medisin, jeg kan ha medisiner liggende – uten at det er fare for liv å helse. Herved dro jeg fram pilleboksen og leverte dem i trygge hender. Ikke fordi jeg var redd jeg skulle komme til å finne på noe med pillene, ikke fordi jeg har hatt intensjoner eller planer om å gjøre noe destruktivt, men nettopp for å bevise “her er pillene jeg har samlet siden mai, for å bevise at jeg kan håndtere mer enn dere tror”.

Derfor frivillig levering av piller. Jeg håper konsekvensen av min velvillighet og evne til å samarbeide vil gagne med positivt. Jeg håper så inderlig jeg kan få dosetter for TO uker av gangen snart!

På en måte var det trygt og godt å ha pillene i hus, hvor jeg vet at de er og den der “jeg kan hvis jeg vil”. Men det som veier tyngst er “jeg vil være voksen og ansvarlig, jeg vil bli trodd på, jeg vil vise meg verdig deres tillhet, jeg ønsker å mestre dette selv”.

I dag fikk jeg ros per sms. “Dette var veldig, veldig mange farlige piller Karianne”.

Jeg VET at jeg har gjort det riktige, og uansett hvilke intensjoner jeg hadde med pillesamlinga, som jeg nettopp har forklart, så er det likevel ikke bra å samle piller, uansett grunn.

Men nå er det over. Forhåpentligvis fikk jeg fram poenget mitt ovenfor team og behandlere, forhåpentligvis vil jeg få mer ansvar etterhvert! Jeg håper, for jeg vil, ønsker så sårt å få det til! Jeg VET at jeg mestrer det, jeg venter bare på at teamet skal finne ut om jeg fortjener en sjanse eller ikke! Kryss fingrene! I CAN DO IT!


Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv

Advertisements