Archive for the 'Dagbok: Innlagt' Category

Bright Ideas.

Endelig har jeg knipset bilder igjen! Merker med én gang jeg lar kameraet ligge, makker i evigheter for å huske innstillinger. Det ligger jo i bakhodet, må bare grave det fram.

Dessuten har jeg ENDELIG funnet det PERFEKTE substitutt for Photoshop! Photoshop koster nærmere 5500,- mens det jeg fant koster 165,-! Programmet heter Pixelmator, og jeg er knallfornøyd! Veldig grei kopi! Inneholder mange av de samme funksjonene, og om du kjenner photoshop fra før, så er det ingen problemer med å finne fram i Pixelmator. Anbefales. 

Igår fikk jeg forresten en impuls. Jeg bare måtte klippe håret. Det vil si; stusse tupper. Tør nesten ikke å fortelle sist jeg stusset? Joda, august. Altfor lenge siden. Tok bare det nederste, mamma får fikse resten ordentlig (eks frisør). Men det ble umiddelbart noen hakk bedre.

Jajaja. Kjøkkensaks og greier.

Fortsatt slitt! Men jeg turte ikke å gå løs på det. Better safe than sorry.

Fra gåtur idag med team 2.
[Har tre stykker i teamet, nummer 1, 2 og 3, nummerert etter rekkefølgen jeg traff dem i]

Silsand DPS. Hovedinngang helt til høyre. Døgnavdeling på bak på andre siden til venstre. BUP, VOP og en haug med kontorer inngår også i samme bygget. Relativt nybygd, 2004 om jeg ikke husker feil.

Imorgen skal jeg fortelle noe fint. 100% sikker. 

LITE å meddele. Kort fortalt: 11 timer søvn, sittet 25 minutter i stua med omtrentlig 7 andre tilstede (grøss)((oppmuntret til eksponering)), gått tur med team2, røkt sigaretter med LilleVinkel, surfet mer i AppStore, lest produktanbefalinger, bladida. Snakket i telefonen med IP-koordinator i Harstad. Drukket nutridrinker. Vann, kaffe, tygd altfor mange pakker tyggis. Er heldigvis TOM for tyggis nå.

Hadde første doseøkning på medisinen igår. Det vil si at jeg ikke skal trappe opp mer idag, men at jeg skal trappe opp enda mer i overimorgen, deretter en dag pause, deretter siste rest. Håper ingen tenkte / tror at jeg sverger til medisin som eneste løsning her i verden! Men at det kanskje blir en DYTT i riktig retning. Noen kaller det krykker, andre kaller det støttehjul. Hjelpsomt i perioder og kanskje nødvendig.
Erfaringsmessig ble jeg mindre apatisk og mindre likegyldig til egen situasjon forrige gang.

That’s what I’m aiming for.
Selvsagt kombinert med eksponering. 

Advertisements

Mandag.

Jeg har for øyeblikket funnet meg en bitteliten flekk med trådløst internett – hurra.

Dagen har på sett og vis vært okei, selv om det aller meste føles som ren seigpining. Jeg har passert to døgn spyfri, og når jeg ser videobloggen min fra desember, den som heter gladbudskap der jeg stråler som ei sol fordi jeg har passert fem døgn – nå husker jeg hvorfor det var så gledelig. Fordi det er så vanskelig, og jeg greide det da. Siden den tid ligger rekorden på 4 døgn, og det er jo… ynkelig å kalle det en rekord til og med.

Mandag tilsvarer turdag her på huset, og “forbrenningsdelen” av meg mente det var en god idé å gå på tur. Ikke det at turen er lang og krevende, men det er kaldt å være ute i to timer når man har dårlig blodtrykk. Det har de nemlig begynt å måle, og jeg kan ikke riktig huske om jeg har nevnt det. Like skuffa hver gang.

Endring skjer av og til så sakte at man er usikker på om det faktisk skjer. Se på jordskorpa og kontinentene, hva er statistikken? To centimeter i året eller noe i den dur? Det føles litt sånn. Seigpining med andre ord, og jeg innser at jeg er så skrekkelig utålmodig at det virker helt håpløst å holde ut til gevinster og resultater kommer. Jeg har en idé om at 4 døgn kommer til å gi en viss mestring, både fordi jeg tror væskebalansen og lignende balanser vil stabilisere seg litt mer innen den tid (jo lenger jo bedre, selvsagt…).

I går var jeg forresten på kino og så Black Swan for andre gang. Elsker den filmen, pluss at den har noen fine sitater jeg henger meg fast i.

The only person standing in your way is you.

Og:

Perfection is not just about control. It’s also about letting go


Men nå er det kveldsmat som er planen. Jeg skulle ønske jeg hadde guts nok til å sette inn høygir og leve ut disse brilliante teoriene jeg vet er korrekte. På ungdomspsykiatrisk, aller første gang jeg fikk ei kostliste, så vingla jeg første dagen. Den aller første dagen vingla jeg, også hoppet jeg i det. Hvorfor? “Ingenting å tape, må jo gjøre det før eller siden uansett!”. Hvor ble det av henne? Hun som greide å ta avgjørelser og kjempe i mot?

Og i fjor, da jeg var på medisinsk avdeling. Når jeg kom hjem og tilførte kroppen nøyaktig 2000 kalorier hver eneste dag, fordi jeg var så sikker på at jeg kunne greie det. En del av dagens Karianne er skremt fordi alt skjedde så fort i fjor, vips – nitten kilo tyngre, tusen ganger friskere i kroppen – men det skjedde ikke under kontrollerte omstendigheter, og når smellen kom greide jeg ikke å bære nitten kilo på egenhånd.

Og idag, så hadde jeg en fin kontakt på formiddagen. Altså ei dame til kontakt som jeg liker veldig godt. “Hva kan vi gjøre for å hjelpe deg med angsten” spurte hun… Den fornuftige delen av meg svarte “den eneste veien ut er igjennom”, og jeg skulle ønske at et var så enkelt.

Men nå er det kveldsmat her på huset. Nok en utfordring, men jeg er villig til å ta den.

 

Klar eller ei.

Jeg tenker og tenker for tiden. I dag tidlig våknet jeg skrekkelig tidlig fordi jeg hadde en intens trang til å studere meg selv i speilet. “Må se i speilet NUH, herregud så stor jeg er, må konfrontere meg selv med grusomheten umiddelbart.” Jeg vrir meg i senga, fornuftig sett prøver jeg å utsette morgenkvistens speilrutiner, klokka er ti over halv sju, og jeg kan ikke hverken fatte eller begripe hvorfor jeg ikke kan sove bort dagen, søndagen – til klokka elleve eller noe i den dur hadde passet utmerket.

Jeg har drømt om mat og min egen esende, voksende kropp, i alle fall følelsen av det – reelt eller ei. Jeg  vet ikke hva vekta viser, med andre ord blir speilet en oppslukende faktor som lett spiser mye av tiden. Jeg skal bare tisse og ender opp med å stå der i tjue minutter. Hvordan ser jeg ut sånn her, hva om jeg står slik eller stiller meg opp sånn? Er jeg symmetrisk? Hvor er det speilet buler? Hva er reelt? Er jeg så tykk som om jeg står her, eller er det normalen litt mer midt på speilet, eller lenger mot venstre? (speilene på psykiatrisk er noe ukorrekte i sin refleksjon)

Jeg prøver å overbevise meg selv om at jeg ser okei ut, akkurat som igår og dagen før, at jeg neppe har gått opp fem kilo iløpet av natta, at jeg mest sannsynlig bare innbiller meg det ene og det andre. Deretter funderer jeg på dette med endring. Om å være klar for endring og om å ønske endring. Alt er en prosess, og ønsket om endring må komme før klarheten.

Det er her jeg vingler. VingleKarianne. Ønsker endring, men vet ikke om jeg er klar? Men likvel – blir man noensinne klar? Hva vet vel jeg om hvordan det er å leve en normal hverdag når man våkner fordi man er uthvilt og klar for en ny dag, ikke fordi man har en sykelig trang til å måle seg selv opp og ned i speilet, halv sju en søndags morgen?
Det er klart at jeg ikke vil ha det slik, og det vet jeg jo inderlig godt. Men er jeg klar for å endre det? Og eventuelt hvordan og hva?

Så jeg vingler. Motivasjonen går i bølger. Gjerne i annenhverdagperspektivet. At jeg annen hver dag ønsker å gi faen og gi opp, legge meg ned å bare drite i det. Typiske tanker, fra den ene ekstreme kanten til den andre. “Jeg skal aldri spise igjen, nå skal jeg kaste opp alt jeg spiser og drikker, nå skal jeg trene til jeg stuper, jeg skal gi faen i alt som egentlig betyr noe”, og annenhver dag igjen har du motsetningen, “jeg kan om jeg vil, jeg må bare prøve bittelitt til”.

Dette igjen har sammenheng med at jeg personlig synes at dag 1 er enklere enn dag 2 og 3. Hvorfor? Fordi det skjer endringer. Fordi kroppen reagerer annerledes om jeg ikke har kastet opp på to døgn, enn om jeg kaster opp en gang om dagen eller flere. Om jeg kaster opp den ene dagen, vet jeg hvordan kroppen min er – jeg kjenner det så godt. Selv om jeg ikke liker det er det på sett og vis forutsigbart og trygt.
Men jo lenger tid det går mellom hver gang jeg kaster opp, jo skumlere blir det. Jo mer vokser angsten over det ukjente og redselen for det jeg holder på med. Jeg har mine grenser jeg og, og selv om jeg forsøker å strekke dem, skyve dem lenger unna, så feiger jeg ut før eller siden. Derfor er jeg klar for endring – men samtidig ikke. Jeg vil – men tør ikke. Prøver – men feiger ut.

Om man balanserer på ei usikret line over et grunnløst stup, er det ikke da logisk at man blir reddere og reddere jo lenger og lenger man beveger seg ut på den syltynne tråden? I alle fall om målet er å komme seg til den andre siden, som man forresten ikke riktig kan skimte fordi det er så langt unna.
Dessuten er det langt fra vindstille og lina er absolutt ikke spent hardt nok opp.  Der har du det. Noen vaklende skritt utover mot den riktige siden, men likevel skummelt nok til at man nok en gang trekker seg tilbake til den trygge kanten, den nærmeste, feile kanten. Der har du meg. Med penn og papir mens jeg skribler nye strategier. Uten at jeg riktig kommer meg hverken videre eller over uansett.

Utholdenheten min er med andre ord ikke noe å skryte av. Utålmodigheten for stor, og ambivalensen for sterk. Så jeg vingler. Trekker pusten og forsøker å gjøre meg klar nok en gang, men.

Reprise. Repeter. Rundt og rundt. Samme sporet igjen og igjen.

Akkurat nå leter jeg etter noe å erstatte oppkast med. De dagene jeg spiser og spyr bruker jeg utrolig mange timer iløpet av en dag. Vanligvis, gjennomsnittlig omtrentlig seks timer. Jeg aner ikke hva jeg skal fylle den tiden med, men det er uaktuelt å sitte stille i seks timer og kjenne suget vokse minutt etter minutt. Kroppen har så, så, så lyst på mat og pause og sukkerdop. Jeg blir surere og surere, mer og mer irritert, sliter meg selv ut, tankene sliter meg ut. Feil blir det – om jeg skulle erstatte disse timene med trening. Men likevel greier jeg ikke å forholde meg til en stillesittende aktivitet – rastløsheten blir altfor stor. Greier ikke å følge med på filmer eller serier, klarer ikke å konsentrere meg om skolearbeid eller lesestoff generelt, blir lei av rastløs av forsøkt kreativitet – lista er lengre. Så jeg har prøvd å sove det bort – men det hjelper liksom ikke å døse med tanker om mat og sukkertilbud på diverse butikker og diverse fantasidrømmer om hva jeg kunne ha spist.

Jeg mangler konklusjoner på mye av det jeg skriver når jeg er i ulike tankefaser. “Kan du ikke bare forsøke å vri alle tankene dine rundt?” spurte mamma for ei uke siden. Jeg ble så sint at ord ikke kan strekke til, sykdommen trenger gjennom hvert minutt og tankene, handlingene og følelsene – så fastlåste at det ikke finnes noen magisk nøkkel som kan befri meg fra egne lenker. Det kan høres så lett ut for utenforstående. Det frustrerer meg, for det skal altfor lite til å bli kraftig misforstått.

Chekups.

Har ikke så vanvittig mye å meddele. Er så ambivalent og usikker, stiller fortsatt det store spørsmålet, “hva er vitsen” og “hvorfor”. Jeg tror kanskje aldri jeg kommer til å finne svar, men det er vanskelig å gjøre ting man ikke riktig… føler at man får noe igjen for. Gevinsten vokser kanskje hver dag, men jeg er ei utålmodig sjel og skulle aller helst ha følt små gleder hver dag, bare for å motivere meg selv til å holde det gående. Holde meg selv gående altså.

Jeg vingler fortsatt mellom klisé og ikkeklisjé og lurer smålig på om ikkeklisjéen er en ekstra klijsé. Det er så typisk at jeg henger meg opp i tanker, at jeg prøver å tyne hjernen til å finne ett eller annet finurlig å holde fast i.

Uansett. I går hadde jeg en samtale med overlegen, det var litt spesielt. Sist vi satt i samme rom hadde jeg xx ferske sting i begge armer. Det var mine aller siste sting, over ti måneder siden nå. Han var fornøyd med det, så det var i alle fall givende.

Rent bortsett fra det er det medisinendringer på gang. Ikke rare greiene, bare noen småjusteringer som skal minke hangoverfaktoren som av og til slår meg om morgenen. Jo mindre hangover, jo bedre – det er tross alt meninga jeg skal komme meg opp om morgenen, gå på skolen og få noe ut av dagen. Det kjipe med å øke denne medisinen (jeg sto på en lavere dose), er at effekten kan være med på å senke blodtrykket. Tjohoi, kanskje ikke det ultimate når det ikke er til å hoppe i taket av til vanlig. Derfor er jeg så heldig at jeg nå må måle blodtrykk to ganger om dagen, for at det liksom skal være tryggest mulig.

Ogsååå må jeg ta en EKG på mandag, bare for å sjekke at hjertet har det bra. Det tror jeg det har, men det er vel greit å få det bekreftet uansett. Pluss rutineblodprøver på mandag også.

I det siste har jeg også fundert på hvor skjørt alt sammen er. Hvor skjør kroppen egentlig er selv om den er sterk. Jeg har jo slitt en del med vann i kroppen, og etter egne observasjoner flytter det seg rundt. Først la det seg over alt og kunne gjøre slik at jeg veide 2-3kg mer enn “vanlig”, deretter la det seg i hender og fingrer. Og nå i det siste, de siste ukene – det har begynt å legge seg rundt knærne! Slik at det gjør vondt å gå, slik at jeg går annerledes enn jeg pleier fordi det plutselig gjør fysisk vondt. Det som får det til å virke så skjørt er at det ikke skal mer enn to dager uten oppkast til før knærne er tilbake til normalen og smertene er borte. På sett og vis er jo dette en motivator – for jeg vil jo helst kunne gå som jeg vil og når det passer meg – framfor å hemmes av nettopp dette.

Jeg syens også det er trist å innse hvor fort kroppen blir herja. Det motiverer jo til endring og bedring, men det er så trist at jeg må gå så langt, ødelegge så mye før jeg innser hvor destruktivt og skadelig det egentlig er.

Jeg har også kuttet målene mine i små biter. Altså at jeg har senket lista ytterligere. Målene går nå på “idag skal jeg greie sånn og slik”, framfor “om ei uke skal jeg ha greid sånn og sånn”. På den måten presser jeg meg selv til å prøve litt hver dag, framfor å forsøke og feile med skippertak rett før mållinja.

Terskel.

Innimellom dukker det opp ambivalente dager hvor det føles ut som om jeg står på en terskel. Jeg vet at jeg vil, men jeg nøler likevel. Vet jeg skal tråkke over, men vet ikke riktig om det er trygt likevel, om jeg er velkommen, om det er så lurt, om det er realistisk, verdt det eller noe å satse på.

Ett steg fram, to tilbake, knall og fall. Opp igjen? Joda. Bare smålig skremt, men likvel ikke. Eller jo.

Det vil da si; en, to, tre erfaringer rikere, midlertidig ikke kommet noe lenger framover, men har likevel både vært fram, tilbake og litt fram igjen.

Tjohoi. Forvirra eller? Det er jeg. Og skuffa. Og sint. Og trassaktig. Og oppgitt, men likevel ikke. Eller jo. Veldig. Full forvirring. Tommel ned. God natt.

Motivated.

I går gjorde jeg noe jeg ikke har greid på veldig, veldig lenge. Jeg økte kaloriinntaket helt på egenhånd og beholdt alt sammen uten å sende noe som helst i retur. Som ett slags prøveprosjekt, for å gi det en sjanse. Jeg har også fortsått at å studere magen sin i speilet på kveldstid er en deprimerende aktivitet, men også at den vanligvis forandrer seg til noe mer akseptabelt igjen neste morgen. Vanligvis er det lett for meg å sprekke der, for meg altså, når magen ikke føles konstant like tom.

Klokka 0805 idag tidlig fikk jeg rose! Bare fordi noen syntes jeg fortjener det! ♥ TAKK ♥

Men. Det jeg egentlig tenkte jeg skulle fortelle er at jeg har tenkt til å gi det ett forsøk. Å gi kaloriinntaket en sjanse. For å se om det går. For å se om det gir positive gevinster i form av økt energi og en bedre evne til å tenke konstruktive tanker. Merker veldig godt når energiinntaket er lavt, da tenker jeg mest søppel og stiller ofte spørsmål med hva vitsen er. “Hva er vitsen? Hva er vitsen med noe som helst? Hvorfor gidder jeg dette her?”, med andre ord ganske typiske deprimerte tanker. Selvfølgelig føles livet meningsløst når man føler at man ikke gjør annet enn å eksistere. Det er ikke spesielt givende.

Så. Det vil da si at det nå er meninga jeg skal følge den opptrappede kostlista, selv om den i all hovedsak består av nutridrink. Mat er fortsatt skremmende, men ett sted må man vel begynne likevel? Alle maser om den forbanna maten, om at det er lurere å spise normal og vanlig mat, bladida – heard it all before. Jeg har ikke planer om å drikke nutridrink for resten av livet, og jeg er også veldig klar over at Modum Bad opererer med norsk husmannskost, ergo jeg må i ilden før eller siden uansett! Men akkurat nå kjenner jeg selv at det er viktigere å legge lista der jeg har mulighet til å komme meg over den, føle mestring og framgang, framfor å legge den så høyt at selv å gi det ett forsøk virker meningsløst.

Forhåpentligvis blir det gevinster. Forhåpentligvis gjør økt næringsinntak det enklere å tenke. Mer gøy å leve når man faktisk kanskje har energi til å orke. Mer spennende å gå på skolen når man føler man får noe ut av det.

Imorgen skal jeg forresten bake eplekaka mi! Haha! Hver fredag er det fredagskaffe for pasienter, behandlere og miljøarbeidere. Da er det meninga noen skal servere noe. Det er ganske typisk at jeg presterer å servere den der eplekaka mi. Tror kanskje jeg har lagt ut oppskriften en gang før – men uten min “hemmelige” twist. Hadde ikke oppskrifta lenger, men tror dere ikke den ligger godt bevart i flere eksemplarer i oppskriftspermen på kjøkkenet?

Små gleder.

Ord, bare.

Jeg har kladdet en hel haug med innlegg, men synes likevel ikke jeg finner noe fornuftig å formulere.

Jeg kan jo skrive det som er konkret i alle fall, enkelt og greit. Jeg ble innlagt igår, selv prosessen var ganske smertefri. Takk gud og høyrere makter for at jeg ikke fikk rom nummer ti, det er definitivt det “verste” rommet på avdelinga. Avdelinga har plass til tolv mennesker og har dermed like mange rom. Rom nummer ti, elleve og tolv strekker seg vedsiden av stua i retning kjøkkenet. Det vil da si at rom nummer ti har dør midt i stua og det er ikke alltids like kjekt i personlige kriser. Hadde rom nummer ti sist nemlig, og det er så mye summing fra stua når man er der inne.
Men, nå slipper jeg jo det. Rommene er ganske like, så det jeg har nå er 100% identisk med rom nummer til. Kjenner forresten ingen som trives eller har trivdes der inne.

Jeg har ikke hatt noen episoder som involverer magesyre etter at jeg kom inn, noe som også er ett av mine personlige mål. Det vil da si at idag er dag 2 uten oppkast, og for å være ærlig synes jeg det er jævlig. Det er ikke tvang på noe som helst, så det er ingenting som heter “skal” fra personalets side, snarere “burde”. Så kan jeg selv tenke “skal og må” i eget sinn. Det er heller ikke krav til at næring inntatt burde være så og så og så mye, men jeg prøver å strekke inntakt i retning av det spiselista fra frk.vikarlege og jeg er enige om. Personalet følger meg ganske bra opp etter måltider, uten at jeg synes det er pes! Det er jeg litt overraska over, at det går greit altså.

I dag har jeg vært på møte med skolen. Gud bedre, vi var jo hele teamet. Therese, G fra psykiatritjenesten (hun er min koordinator for IP) og frk.vikarlege. Vi snakket med to av lærerne mine, og det var egentlig en lettelse. Jeg står ikke i fare for å miste skoleplassen min eller stryke i noen fag. Det var en enorm lettelse, har hatt ekstremt dårlig samvittighet på grunn av fravær den siste tiden. Skal ta det piano fram til onsdag, skrives nemlig ut da. På tirsdag er det ski-dag, så det er det meninga jeg skal være med på (uten planer om hverken ski eller snowboard – formen er ikke så mye å skryte av), men det sosiale burde gå greit nok.

Ellers kan jeg jo nevne at jeg kan få korte permisjoner på ettermiddagstid / kveldstid, men i så tilfelle burde jeg ha konkrete planer, helst noe som involverer å treffe noen, så konkret som mulig for at jeg ikke skal forlate kun med intensjoner om å spise og spy. I helga får jeg permisjoner på dagtid (om ønskelig), men også disse – helst så konkret som mulig.

Alt er vel og merke noe jeg selv har ønsket eller gått frivillig med på.

Jeg vet ikke riktig hva jeg synes om å være tilbake? Det er fint på en måte, men likevel ikke “tjohoi”. Nødvendig, men med alvorlig mine likevel.

Bortsett fra dette er jeg mest bare sliten. Tenkte bare jeg skull oppdatere dere som er interesserte!!

Fredag + status quo.

Bittelitt klokere, men fortsatt ingen skrivetrang. Eller jo, jeg skriver mye for meg selv for tiden, på papir.

Men tenkte uansett å komme med en liten oppdatering, litt status quo og sånn. Men det er så jævlig skummelt å skulle skrive det likevel, sette ord på det. Det blir som å… benekte fakta i eget hode, men med en gang jeg blogger om det tvinger jeg meg selv til å se realiteten på en annen måte.

Jeg legges inn tirsdag. I utgangspunktet for ei uke. Kjenner det kanskje blir stress med ei uke, for det er så mange dårlige vaner som skal knekkes og knuses på så kort tid, og så mange nye løsninger som skal formuleres. Dette kan dog revurderes, men i første omgang er det ei uke, og det jeg må forholde meg til.

På onsdag har jeg, og store deler av teamet mitt, møte med skolen for å snekre sammen ei best mulig løsning slik at jeg kommer i mål med dette skoleåret, selv om det har gått (to be honest) rett til helvete etter januarkrisa. Jeg har ikke hatt energi til å være der, og når jeg likevel har presset meg selv har det i etterkant føltes som om jeg har sløst bort den energien på noe som for meg, der og da, har virket meningsløst fordi jeg når jeg da kommer hjem – er fullstendig tom for energi og ikke gjør noe annet enn å sove, stå opp dagen derpå og forsøke å repetere. I tillegg er jeg tom – for alt, så jeg føler ingen glede eller mestring av å presse meg selv, tyne meg selv. For hva da? Hittil har det føltes fullstendig meningsløst – og det gjør ekstra vondt med tanke på hvor bra det gikk før jul! Det gjør også vondt å vite at jeg presterer kanskje… tjue prosent av det jeg gjorde før jul, det gjør vondt å vite at karakterene kommer til å stupe til bunns i søppelbøtta, men jeg prøver å trøste meg selv med at jeg har bevist for alle, inklusiv meg selv, at jeg er god for mye mer enn det jeg greier akkurat nå.

Og når jeg skriver om dårlige vaner som skal knekkes og vendes under innleggelsen, så dreier det seg mye om rent fysisk også, næringsinntak. Det er ikke snakk om kostlistefokus eller fotfølging eller noe i den dur, etter eget ønske, men snarere oppmuntring til å få i meg noe (jeg har ett personlig mål her, men velger å ikke dele det fordi jeg ikke ønsker at andre skal tenke at det er nok for dem eller tilstrekkelig på noen som helst måte, for det er det ikke!), og likevel ikke kaste opp.

Men alt henger liksom sammen. Det går ikke an å skulle kontrollere økonomien, eller oppmuntre meg til skolen, eller innbille meg at jeg har mer energi enn jeg egentlig har uten å ta problemet ved rota. OM jeg greier å øke inntak vil alle disse mindre punktene bli lettere å nå. Mer inntak vil forhåpentligvis føre til (med hjelp og støtte) mindre oppkast, mindre oppkast vil føre til bedre kontroll på økonomi, mer energi vil føre til at jeg kanskje greier å føle mer, altså kjenne mestring og ønske sterkere å lykkes med for eksempel skolen.

Men det skremmer meg så, for det er dette med maten som er desidert vanskeligst. Jeg er så, så, så trygg inni den bobla. Jeg prøver å trøste meg selv med at det aldri passer å begynne på noe man ikke har lyst til, prøver å trøste meg selv med at det er bedre å faktisk prøve nå. Går det ikke, så går det ikke. Satt på spissen: Om jeg en stygg dag i framtiden skulle havne på medisinsk avdeling fordi jeg ikke greide å snu trenden selv – så vil jeg i det minste vite at jeg kjempet for å unngå det. At jeg faktisk prøvde og ikke bare lente meg tilbake og lot det skje.

Ting er tungt, tungt, tungt, tyngre enn tyngst, og de siste dagene har jeg prøvd å sove bort det bulimiske. Jeg hater hvordan det veksler mellom anorektisk og bulimisk, det blir liksom pest eller kolera. Jeg har i alle fall greid å styre unna bulimiske episoder de siste 60 timene, så det er da noe. Rekorden for 2011 hittil ligger på 96 timer. Tør ikke legge lista så høyt og skuffe, får heller bare ta time for time og faktisk prøve.

Jeg skulle dø, jeg var helt sikker.

OBS! Innlegget inneholder ett sterkt/triggende bilde. Valgt publisert da det hører historien til.

Desember 2008. Jeg var pasient ved Ungdomspsykiatrisk Avdeling i Tromsø, før den nye avdelinga kom på plass. Jeg la meg inn frivillig i August, tjuesjette for å være presis. Jeg var undervektig. Bulimisk. Jeg ønsker å bli friskere, virkelig.

Jeg hadde vært der før, kjente rytmen, kjente rutinene, visste hvordan opplegget fungerte. Jeg spiste seks måltider om dagen og hadde like mange timer med fotfølging. For dere som ikke vet; så vil det si at du ikke har frihet. I seks timer om dagen tråklet noen etter meg, hva enn jeg gjorde. Skulle jeg røyke måtte de være med, om jeg måtte på do måtte de være med. Om jeg skulle ut, om jeg skulle ha samtale, uansett hva enn jeg gjorde, om jeg enn lå i senga, så måtte det være noen der, og passe på at jeg for alt i verden ikke, ikke, ikke kastet opp.

Iløpet av høsten 2008 begynte jeg å føle meg levende igjen. Etter halvannen månede med kostlistenekt og lite vektoppgang, hadde ting snudd seg litt mer i riktig retning, jeg var litt mer på vei mot noe friskere. Jeg spiste det jeg skulle. Oppførte meg som jeg skulle, men likevel ikke helt. Jeg mestret vektoppgangen dårlig, skadetrangen eskalerte. Selvskadinga ble verre og verre. Til slutt satte de igang tiltak på mandager og torsdager, avdelingas veiedager, hvor jeg hadde fotfølging fra og med jeg ble vekket til helst etter lunsj. Gjerne hele første vaktskifte, helt til klokken tre. Jeg måtte følges på badet før veiing, det måtte overvåkes at jeg ikke drakk meg opp i vekt. Jeg måtte passes på før frokost, når tåreflommen var ustoppelig, når gråten herjet, når jeg bare måtte, måtte, for alt i verden dunke hodet i gulvet og gjerne holdes forsiktig fast i, eller holdes fast i av sterke armer, holdes rundt, slik at jeg hadde en skulder å gråte på. Frokosten på mandager og torsdager var et stort helvete med tårer og snørr, scener i det uendelige. Av og til måtte jeg følges ut på gangen midt i måltidet for å få en peptalk, for å i det minste forsøke å fullføre. Selv etter endt fotfølgingstid måtte jeg passes ekstra på, fordi jeg fortsatt kunne kaste opp, timesvis etter måltid.
Skolen på avdelinga lå i underetasjen, og selv der ble jeg nøye fulgt opp. For guds skyld, ikke være alene. Ikke være alene på helvetesdager.

Men i Desember gikk det bedre, i alle fall i ren fysisk forstand. Kroppen hadde det godt, men hodet hang neimen ikke med. Følelsene hang ikke med, ingenting hang med – bortsett fra kroppen som hadde det bedre. Kroppen. Men det var også alt.
Jeg skulle bli mer selvstendig, fikk mer og mer ansvar etterhvert. Det var tungt og vanskelig, jeg ante ikke hva godt jeg skulle gjøre for meg selv, eller hvordan jeg skulle få det til å fungere. Det fungerte ikke. Men jeg måtte prøve. Måtte prøve.

På helgepermisjon i midten av desember hadde jeg en stygg skadesprekk. Men juleferien var rett rundt hjørnet, jeg måtte fortsette å prøve. To uker skulle jeg være hjemme i jula. To uker hvor jeg skulle passe på meg selv (med familie rundt, men jeg var ikke mottakelig for å slippe dem innpå meg, på samme måte som jeg etterhvert hadde gjort med menneskene på avdelinga).

I romjula fikk jeg influensa. Jeg ble fullstendig, totalt slått ut. Jeg blir sjelden veldig fysisk syk, men den jula var ille. Jeg spiste ikke, orket ikke kvalmen. Taklet ikke maten, men jeg drakk saft. Mamma sørget for at jeg drakk saft, for å få litt energi. Spiseforstyrrelsen gravde klørne sine fast i meg og holdt meg fast. Influensaen slukte ett par kilo, og motviljen min for å kjempe økte.

Jeg hadde fylt atten år iløpet av den høsten, og etter fylte atten år når man er pasient på ei ungdomsavdeling, da lever man litt på lånt tid. Så det hastet litt, med at jeg skulle bli selvstendig så fort som overhodet mulig, slik at jeg kunne skrives ut og leve videre slik det forventes i det normale liv.

Det ble litt for mye ansvar, litt for fort. Jeg trodde jeg skulle kveles, jeg holdt ikke ut. Holdt IKKE ut. Jeg planla dødsdagen, jeg visste så inderlig godt at nå var det nok. Det var over. Jeg var ferdig med re-ernæring, men jeg greide likevel ikke å opprettholde alt det nye alene.

Jeg husker jeg sa det på samtale den helga før jeg skulle hjem på permisjon. “Jeg kommer til å ta tabletter” sa jeg. Skråsikker i min sak. Egentlig, inni meg, så hadde jeg håpet at det skulle være vektlodd nok for å bli sett og hørt. Det var det ikke. Med meg hjem fikk jeg en oversikt over hvem som var på jobb, og beskjed om å ringe om det ble vanskelig.

Det var vanskelig. Jeg hadde sagt jeg kom til å ta tabletter, jeg opplevde at jeg ikke ble tatt seriøst, konklusjonen jeg dro hjem med var dermed at jeg MÅTTE ta tabletter. Jeg MÅTTE bevise hvor jævlig det var, måtte bevise at jeg mente det jeg sa, måtte bevise at det ikke var tomme trusler jeg kom med. Jeg hadde håpet og ønsket noe helt annet – men jeg måtte.

Det ble tabletter. Pumping, grining, nekting. Hjerteovervåking, motgift og medisinsk intensiv. Jeg skulle sendes i retur til avdelinga, men jeg var så sint at ord ikke strekker til, så forbanna fordi det hadde blitt som det ble, at jeg ble besatt. Av tanken. På at jeg skulle dø på ordentlig, nettopp for å bevise min egen smerte. Da kunne ingen mistro meg, eller påstå at jeg bare sa det for å si det, eller for å slippe å dra hjem på permisjon.

Så jeg nektet. Dermed møtte jeg min første tvangsparagraf. Januar 2009. Jeg ble sendt på tvang tilbake til avdelinga. Utgrått, utslitt og rasende. Men også svekket og utmattet etter overdosen. Fikk ikke i meg mat, hadde ikke spist på dager. Utslitt.

Atter en gang fotfølging. Jeg var rasende på teamet mitt, på behandleren min, på alle som ikke tok meg seriøst. Dagen etter, en mandag, en veiedag, våknet jeg grytidlig og ba om å veies umiddelbart. Bare for å bekrefte at jeg nok en gang beveget meg lenger ned på BMI-skalaen. Jeg var så sykt dårlig etter overdosen jeg hadde tatt to dager i forveien, at magesekken vrengte seg ufrivillig lenge før frokost. Foran en sykepleier. Toppen av ydmykelse. Jeg ble jeg tatt av tvangsparagrafen, og jeg kunne ikke riktig forstå hvorfor – jeg skulle skrive meg ut og fullbyrde planen. Avslutte.

Jeg BLE tatt hensyn til. Jeg ble passet på, behandlingsplanen ble skrevet om for at jeg skulle få mer tid og rom til å puste, mestre, greie selv. Prøve igjen, forsøke på nytt. Men raseriet lot seg ikke tøyle. Følelsene inni meg herjet og slet, jeg kunne ikke leve. Skulle ikke leve, ville ikke leve.

Selv om innleggelsen og paragrafen var frivillig, var reglene kraftig strammet inn. Når jeg ikke lenger fulgte kostlista ble konsekvensen at jeg ikke fikk være på normalt aktivitetsnivå. Istedenfor å degraderes ett hakk, raste jeg fra nivå fem (normal aktivitet), til nivå to (hakket over sengeliggende, du får lov til å gå selv om du er heldig, du slipper rullestol om du er heldig, du får sitte, se på tv og lignende). Barnesikringa på bilen var et faktum. Å sitte i forsetet var utelukket. Strenge regler, men til mitt eget beste.

Jeg var så lei. Av livet, av sykdom, av at det ikke ble bedre, av at jeg var så fanget, av at alt skulle være så helvetes vanskelig. At det ikke fantes en lettvint løsning. Så jeg lagde min egen; døden. Da skulle jeg slippe alt, og i samme slengen skulle verden, systemet, familien, venner og alle, de skulle slippe å forholde seg til meg, siden jeg var et så stort problem.

Gjentatte ganger forsøkte jeg å skrive meg ut, men hver gang fikk jeg samme svar. Om jeg prøvde, så måtte jeg vurderes av overlege og om tvang var nødvendig, så ville det bli voksenpsykiatrien. Hvorfor? Fordi jeg var over 18 år, fordi man ikke kan holdes igjen på en ungomsavdeling når man på papiret er voksen. Gjentatte ganger lot jeg meg selv føye, jeg ble der. Jeg bare ble der. Kjempet ikke, spiste ikke som jeg skulle. Skadet meg med alt jeg kunne finne, og når jeg ikke fant ble jeg kreativ.

En torsdag i Februar var det over og ut. Jeg SKULLE skrive meg ut. Jeg ble vurdert av overlegen og fikk beskjed om at jeg kom til å sendes på voksenpsykiatrisk med tvangsparagrafen hengende over hodet på meg. Jeg ba om å få tenke på det i helga, til mandag, og ta opp igjen samtalen da.

Jeg var skråsikker på at det var tomme trusler, nok en gang. At jeg skulle hjem, at jeg skulle få gjøre som jeg ville, alle planene klare. Den helga brukte jeg delvis på å pakke ned rommet mitt, men også på å feire morsdag. Jeg bakte bløtkake med marsipanlokk til mamma, dekorerte pent og pyntelig. Jeg var eneste pasient på avdelinga og fikk unntaksvis lov til å ha Zahra på avdelinga! Zahra på overnattingsperm! Det var stas.

Egentlig gledet jeg meg bare til mandag. Og når veiedagen kom spilte det ingen rolle hva vekta viste. Samtalen med overlegen kom også, jeg skulle HJEM. Trodde jeg. Jeg var skråsikker på at jeg var så verdiløs at jeg ikke var verdt å skulle reddes. Bombesikker på at jeg var ingen. Ingenting. Og nå skulle jeg hjem og gjøre slutt. På alt sammen.

Nesten som en rettssal hvor dommen blir vedtatt. Sånn var det, da overlegen tok en telefon til Åsgård. Åsgård. Alle kjenner Åsgård? Galehus. På lik linje med Lierne. Stort psykiatrisk sykehus med alle mulige former for avdelinger. Proppfull av syke mennesker; voksne, syke mennesker.
Jeg fikk beskjed om å pakke, og gjorde det. Jeg fikk fotfølging, fordi de var redd jeg skulle finne på noe drastisk i siste liten. I sekstiden var tiden min over. Over og ut.

Tre personal. Én til å kjøre bilen, og en på hver side i baksetet. Tvang. Ufrivillig. Selv om jeg gikk frivillig, selv om jeg oppførte meg pent, selv om jeg ikke ropte, hylte, skrek eller var voldelig, så var det ingen verdens ting som var frivillig med situasjonen. Jeg var fortsatt ingen, det eneste jeg hadde fått bekreftet var at det ikke var jeg som hadde overtaket. Jeg hadde bekreftet at tomme trusler var reelle trusler, og at suicidale piker for alt i verden skulle reddes og repareres, selv mot sin egen vilje.

Innkomstsamtalen var en eneste stor NEKT. “Jadaneida, vet ikke altså, jeg skal hjem å dø jeg, kan jeg få dra nå?” Korridorene var endeløse. Jeg kom ingen vei. Jeg bare tråklet bortover gangene, geleidet av to stykk sykepleiere. De to fantastiske damene i teamet mitt, som var like triste og frustrerte som jeg selv var. De to som hadde passet på meg daglig i ett halvt år.

Følelsen av å gå fra å ha status som “barn”, til “voksen” på minutter og sekunder er ubeskrivelig. Det er også følelsen av å ramle inn på ei avdeling med voksne syke, når du er vant til et miljø med jevnaldrende ungdommer. Avdelinga var så steril og kald at jeg får frysninger av å tenke på det. Det eneste lyspunktet var at det sto ett stort akvarium i stua. Innebygd i veggen.

Jeg gråt. Jeg husker at jeg gråt, jeg hikstet. Jeg var livredd. Mine to kjære sykepleiere skulle forlate meg der, alene. Hvor jeg ikke kjente noen. Hvor personalet var fremmede, hvor pasientene var mye, mye, mye eldre enn ei jente på atten år og tre måneder.

Akuttposten med tolv plasser var allerede full. Jeg ble pasient nummer fjorten og fikk samme behandling som pasient nummer tretten, korridorplass. Ei seng i en korridor meg voksne, syke mennesker, kun beskyttet av to tynne skjermbrett. Gardiner, praktisk talt gardiner.

Jeg gråt da jeg ble forlatt. Jeg kjente ingen. Kjente ikke avdelinga. Kjente ikke rutinene, visste bare at ingenting var lov, så og si.  Snakket ikke med noen. Satt i senga, bak gardinene. Lurte på om speilet var knuselig, det hang ett speil rett ovenfor der senga mi sto. Helt fantastisk (merk ironien), at jeg bare kunne sette meg selv opp fra liggende stilling og stirre på det stygge trynet mitt i speilet.

Selv om det var strengt hadde de ikke tid til alt. Jeg var tross alt pasient nummer fjorten på ei avdeling som kun tar tolv pasienter. Overbefolkning. Livredd og vettskremt. Bedre ble det heller ikke av at det første minnet jeg har av en medpasient var at hun gikk under tre navn, var datter av Marilyn Monroe og den finske presidenten.

Galehus. På ordentlig. At jeg og var gal ble forsterket ytterligere, om jeg ikke hadde vært gal, så hadde jeg ikke blitt kastet inn i voksenpsykiatrien på den måten. Fra én dag til en annen.

Den fargerike ungdomsavdelinga var herved en dør som var lukket uten muligheter for retur. Fargerike dager med aktiviteter var borte for godt. På ungdomspsykiatrisk hadde man muligheter. Til å se film, spille playstation, være kreativ. Gjøre ting. Avdelinga hadde avtaler her og der, man kunne klatre i klatrevegg, trene, gå på skøyter, bestille bilen, kjøre turer rundt øya! Flere ganger i uka pleide pasientene på ungdomspsykiatrisk å kjøre rundt Tromsøya, bare for å høre musikk på full guffe og slippe å tenke så mye. Bare for å gjøre noe annet og å komme seg unna seg selv. Bare for at noen skulle avlede oppmerksomheten din fra egen smerte, få deg til å le av noe trivielt eller høre på radio.

Det var over. Over og ut. Tilbake satt jeg, bak gardinene mine, med det stygge trynet mitt i speilet, tretten andre klassifisert gale rundt meg og jeg passet ikke inn. Fordi jeg var ung. Jeg var ett barn! Jeg hadde ikke rukket å bli voksen! Forskjellen og overgangen var som å gå fra en dimensjon til en annen. Det kan ikke beskrives. Fra å ha ett ørlite “kanskje” inni seg på ungdomspsykiatrisk, til å ha ett definitivt “punktum” på voksenpsykiatrisk. Der var ingenting. TV og akvarium. Ellers ingenting, bortsett fra røykerom.

Jeg talte dager til paragrafen skulle utløpe, måtte bare holde ut litt til, litt til, litt til, så kunne jeg får dra hjem. Hjem å sette punktum. Punktum for Karianne.

Jeg husker en kveld, når jeg faktisk fikk innvilget en tur rundt det psykiatriske sykehuset, den mest latterlige samtalen jeg har hatt med noen innenfor psykiatrien. Det tok tjue minutter å gå runden rundt, sykehuset var én kilometer langt, dermed ble det to å skulle gå rundt. Hun var og er sykepleier, hun som sa det. “Du burde bli GRAVID Karianne. Da kommer livet ditt til å ordne seg! Tenk, da får du noen andre å ta vare på, så slipper du å være så egoistisk hele tiden”.

SÅ VONDT VAR DET, og akkurat derfor valgte jeg å skjære meg – akkurat der. Fordi det skulle SYNES. Fordi jeg fortsatt måtte bevise hvor vondt det gjorde, i en verden hvor jeg plutselig ikke lenger hadde ord, personer jeg stolte på, jevnaldrende eller farger. Jeg hadde ikke ord. I en sorthvitt verden hvor borderlinediagnosen var under vurdering, og det eneste mennesket som etterhvert SÅ meg, Karianne, var en sykepleierstudent.

Ikke visste jeg da, at det fortsatt skulle ta elleve måneder før jeg ble klar til i det hele tatt å makte å stå på egne ben. Ikke kunne jeg forutse hvordan alt skulle bli.

Februar. Det er to år siden nå, men jeg glemmer aldri. Minnene og traumene har satt sine spor, bokstavelig talt. TO år, hvorav 10 måneder har vært tilbragt bak lukkede dører, med eller uten paragrafer.

Ingenting kommer av seg selv, heller ikke livet. Man må velge å leve det, man kan ikke bare “ha” det. Da kommer man ingen vei. Det tok meg lang lang tid å forstå akkurat det. At jeg måtte VELGE. At jeg måtte ta voksne valg, bestemme over meg selv og faktisk velge å leve.

Jeg gikk glipp av mye tid på å forstå det. Jeg gikk glipp av overgangsfasen fra barn til voksen. Jeg gikk glipp av ufattelig mye. Venner glippet, utdanning. Sosialt liv, festing, jobber og øyeblikk. Farger. Jeg forsto ikke at jeg måtte velge. Tenk så enkelt det høres ut, og likevel tok det meg ett helt år for å forstå at jeg i det minste måtte prøve.

Prøve å gjøre rett. Jeg prøver fortsatt å gjøre rett. Ta riktige valg ovenfor meg selv. Selv om ting er vanskelig, så har jeg i det minste forstått det enkle prinsippet; å velge. Ta ansvar. For meg selv og eget liv. Selv om det har tatt lang tid og selv om jeg ikke er der jeg optimalt sett skulle ønske jeg var, så er jeg i det minste PÅ VEI, og det er da noe.

I dag (tirsdag), er jeg 39 uker skadeFRI.

Fortid, erfaringer og framtid?

Ny leilighet. Ny adresse. Nytt sted å kalle hjem. Det betyr på sett og vis en ny start, blanke ark om du vil. Eller tomme minnekort, for jeg savner å ta bilder. Jeg har ikke skrudd på kameraet en gang, etter at jeg kom hjem fra juleferien. Jeg har tenkt tanken, men likevel kastet den fra meg like fort, fordi det ikke var noe jeg ønsket å fotografere eller dokumentere. Rommet på psykiatrisk avdeling, huset til bestemor eller lignende. Jeg orket ikke, ville ikke.

Likevel. Mobilkamera, for dokumentasjons skyld, selv om det var meningsløst. Rom nummer 10. Rart å være der ordentlig, og ikke bare på “skjerming”. Åpne avdelinger (i alle fall denne), driver ikke med skjerming, bortsett fra den ene gangen de følte for å strippe ut absoultt alt som kunne anses som “farlig”. Tegnestifer, lyspærer, gjenstander generelt. Poenget var at de ikke har lov til å gå gjennom mine ting på tvangsmessig grunnlag, derfor gav de meg bare et nyt rom og beskjed om at jeg ikke fikk med meg noe annet enn mobiltelefon (etter å ha tømt dekselet) og klærne jeg sto og gikk i. Men denne gang hadde jeg ALT. Ingen hevet et øyebryn om jeg tok med meg kaffekoppen på rommet, svaret jeg fikk var “selvfølgelig”, når jeg ba om å få ei lyspære. Til og med barberhøvel kunne jeg ha slengende på badet, uten å bekymre meg ihjel for eventuelle konsekvenser av den grunn.
This is NOT the place to be. Selv om jeg var der i underkant av to uker, kan jeg ikke fatte og begripe hvordan i guds navn jeg har tilbragt ti måneder av mitt liv, på et lignende rom, i den samme stua, i de samme korridorene. Menneskene jeg traff der inne var veldig ok. Man vet jo aldri hvem man treffer på, men FIRE av de jeg traff – har jeg truffet før, på samme sted. Hver gang gjorde det like vondt, å vite at vi alle hadde det “så” vondt. Galgenhumor er viktig. Hver gang jeg traff noen nye dukker alltid spørsmålene opp. “Har du vært her lenge?”, og deretter “har du vært her før”. Jeg må alltid le, selv om det ikke er morsomt overhodet, når jeg sier “10 måneder, fatter ikke at det går an”. For der inne – alt står stille. De samme rutinene, nesten de samme menneskene som jobber der, de samme reglene, de samme knytepunktene i hverdagen, de samme aktivitene. Som om året jeg hadde tilbragt på utsiden aldri hadde skjedd, som om det var en fjern drøm, selv om jeg visste at det var omvendt. At psykiatrisk var et fjernt minne, og det faktisk er livet på utsiden som er verdt å leve. Ikke innenfor sykehusets vegger. Til og med VASKEDAMENE smilte og nikket gjenkjennende. Ikke av ren høflighet, men fordi du er gjenkjent. Til og med mannen som jobber på sykehusbiblioteket husket meg, han husket til og med hva jeg het, og at jeg hadde pløyd meg gjennom alle krimdigibøkene han hadde.
Men jeg er glad jeg kan skrive meg ut, at jeg vet at det finnes noe mer i livet enn kun akkurat psykiatrisk. 10 måneder. Det er lenge, og ufattelig mange, lange, uendelige dager. Tiden går sneglesakte, og i retrospekt fatter jeg ikke at det er mulig. En del av meg og min historie. Denne gang var det kun 11 dager, og det holder i massevis for min del.
Trygt var det, og nødvendig var det også. Men jeg er glad for at jeg har kommet meg videre og ikke har adresse i Sykehusstien 8 lenger.

En påminner til meg selv. Den skjøre blomsten på venstre håndledd. Nå har jeg jo akkurat den samme, på akkurat samme sted, på høyre håndledd, men den venstre er likevel skjørest. Huden var skjørest der, derfor er den ene blomsten skjørere enn den andre.
Men likevel. Det var der jeg var da jeg tok tatoveringene. Det er der jeg var da jeg fant idéen. Det var der jeg var da jeg redigerte blomstene for å få de slik jeg ville ha dem. Det var på skriveren på psykiatrisk jeg fikk en medpasient til å skrive ut motivet. Det var der idéen blomstret. Det var der selvskadejobben begynte. Jeg husker de 4 første dagene uten selvskading. Jeg husker at jeg talte 4 pluss 8 pluss 16 dager i begynnelsen. Husker at jeg hadde en egen pose med isbiter i fryseren, for at jeg skulle kunne holde isbiter når jeg ønsket å føle smerte, for det gjør vondt på sin egen måte, selv om smeltevann ikke kan sammenlignes med blod på den måten. Rød konditorfarge hadde nok gjort dryppeeffekten mer reell. Men det holdt.
Men likevel, bildet – en påminner til meg selv. Du skal IKKE skade deg, og i alle fall ikke der.

Fordi det var forbaskade meningsløst.

Sånn føltes det. Akkurat sånn. Bildet er av en lysestake, og overredigert i ettertid. Men det var og er, akkurat slik det føltes.

Men i dag, ny adresse. Jeg har vært på likningskontoret og levert adresseforandring. En sann lettelse, å vite at det som ligger foran meg er nytt. Ukjent, skremmende, skummelt og utrygt, men likevel NYTT. Jeg vet ikke hva som kommer, men jeg vet at det som har vært ikke komme i reprise. Ikke på den måten, ikke spesifikt akkurat DET.

Ny leilighet. Ukjent, uvant, men likevel – kanskje bra. Noe inni meg velger å tro at det blir bra. En positiv magefølelse, om ikke annet. Den forrige leiligheta, “bulimileiligheta”, henger friskt i minne. En vond erfaring, men likevel en pekepinn på hvilke feller jeg kan unngå NÅ. Men for ett år siden, 11. januar 2010, når jeg skrev meg ut – da hadde jeg ingenting annet. Jeg hadde ikke noe som helst annet å dra hjem til, enn sykdom og ønsket om uendelig tynnhet. Jeg var villig til å gå i døden for tynnhet, men når viljen var i ferd med å bli bokstavelig ble jeg skremt. Redd. Lette etter noe annet. En ny mening med livet, ikke bare tynnhet. Fatter ikke at jeg måtte stirre Døden selv i hvitøyet før jeg innså min egen sykdomsgalskap.

Men jeg har mer nå. Jeg vet hva jeg VIL. Jeg vet hva jeg holder på med i hverdagen. Jeg vet hva jeg har lyst til å bli (når jeg blir stor). Jeg vet hva som betyr noe og hvor grensene går. Jeg vet at sykdommen er der, og sterk i sin grad, men likevel kjenner jeg grensene bedre nå enn jeg gjorde da. Jeg trodde jeg hadde kontroll for et år siden, og jeg påstår ikke at jeg har det nå, men jeg vet at jeg har BEDRE kontroll. En annen kontroll. Kontrollert sykdomskontroll, ikke sykelig kontroll på gram, kilo og desiliter.
Jeg skal dog innrømme at jeg er livredd for å miste den kontrollen jeg innbiller meg at jeg har nå. Men jeg håper at jeg har kontroll på kontrollinnbilninga.

I morgen skal jeg på skolen. Det har jeg nå, som jeg ikke hadde for et år siden. Jeg vet hvor godt det gjør meg, jeg har skjønt at jeg er god for mer enn bare det å krympe hinsides, og jeg vet at det gir meg et fast holdepunkt i hverdagen. Jeg vet også, skrekkelig godt hvor jeg hadde vært og hva jeg hadde bedrevet tiden min med – om det IKKE hadde vært for skolen. Fordi jeg vil noe annet enn sykdom, fordi jeg vil være noe annet enn sykdom. Jeg vil heller få bekreftelse på mine egne evner gjennom karakterer og prestasjoner, i forhold til å få bekreftelse gjennom badevektas daglige dom.

Jeg gruer meg, fordi jeg ikke riktig vet hva jeg går til. Fordi jeg vet at skolen har gått videre uten meg mens jeg har hatt nok med mitt. 2 skoledager ble totalen for Januar, og nå håper jeg at Februar blir bedre enn som så. Det skal ikke så mye til, kanskje har jeg slått januar allerede på fredag. Om jeg tør, våger og vil det nok.

Men likvel, nytt, skremmende og ukjent. Selv om det ikke er helt sant, så er følelsen reell.


Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv

Advertisements