Archive for the 'Angst' Category



Verden i vater.

Okei. Idag har føltes som en veldig normal dag, les; igår med tanke på at klokken har passert midnatt. Og normal, som i normal normal, ikke min normal.

Jeg har kommet så langt sammenlignet med hvor jeg har vært. Jeg har ikke ord for hvordan frihet egentlig føles, hvordan ting som virkelig har virket Umulig med stor U nå virker som noe jeg “skal klare snart”.

Jeg fikk ikke sove natt til fredag. Av en eller annen grunn var det helt umulig, til tross for at jeg sover helt greit nå, uten noen sovemedisiner – og har gjort det i over et halvt år. Jeg sovnet kanskje rundt klokken seks, kun for å bli vekket av at pappa ringte klokken fire minutter over ti og lurte på når vi skulle dra ut, fordi jeg hadde noen ærender. Blandt annet skulle jeg hente en pakke i en butikk og en annen pakke i en annen post i butikk.

Søvnløse netter har vært en enorm trigger for meg. Søvnløse netter har alene vært grunn god og gyldig nok til å avlyse en hel dag med avtaler – for tenk om kanskje, bare kanskje at nettopp den dagen kom jeg til å trigge epilepsianfall fordi kroppen blir så sliten uten søvn.

Jeg sto opp, spiste frokost, dusjet, kledde på meg, gikk ut i øsende regn med hundene mens jeg snakket i telefonen med en venn. Ikke fordi jeg trengte støtte på noen som helst måte, bare for å snakke med de jeg savner fra Nord.

Klokken hadde vel passert halv ett innen jeg og pappa satte oss i bilen. Vi kjørte til Rimi hvor jeg skulle hente den første pakken. Jeg gikk ut av bilen og inn i butikken. Ventet. Jeg kjente ikke på noe spesielt. Sto bare der, ventet på å bli ekspedert. Jeg har sluttet å si “pappa, kan du være med inn?”. Deretter samme prosedyre på Kiwi. Ikke noe stress.

Av og til lurer jeg på om det er kjedelig for andre å lese at jeg klarer helt normale, dagligdagse ting som sikkert er kjedelig for de fleste. Sånt man bare gjør, sånn man gjør uten å tenke på det. Uproblematisk. Jeg vet nesten ikke hvordan jeg skal beskrive opplevelsen av at det går an. Ting blir bedre. Stick with it.

Etter Kiwi skulle vi innom et kjøpesenter, noe jeg virkelig har hatet og mislikt før. Kjøpesenter på en fredag? Tidligere umulig. Idag? Ikke noe stress. Det er ikke noe stress at kjøpesenteret er langt og at bilen er parkert på andre siden fordi vi må gå gjennom hele senteret for å komme oss dit vi vanligvis skal.

Jeg skulle ha én eneste ting på Obs fordi jeg vet ikke om noen andre steder som selger det. Uten å tenke meg om lurte jeg på om vi kunne handle denne ene tingen og deretter stoppe på Meny på vei hjem istedenfor. “Eh, nei Karianne, nå er vi jo her.” Ja okei. Greit nok. Trakk på skuldrene. Hentet en handlevogn. Gikk inn. På OBS. Om jeg husker riktig har jeg lange blogginnlegg viet til mitt store hat til Obs alene. Butikken deler seg, en snarvei og det angsten ser på som “en omvei”. Pappa sier han vil se på noe nederst, inni ett eller annet hjørne, så helvetes langt inn i butikken du om mulig kan komme. Okei. Så gikk vi dit. Ikke noe stress. Okei, så skulle vi ikke på Meny likevel – og jeg er ikke så godt kjent på Obs – ikke hadde jeg skrevet handleliste for den saks skyld heller! Jeg hadde til og med ikke med vannflaske eller noe som helst annet som gjør at jeg føler meg mer trygg i situasjoner som er vanskelige.

Jeg følte meg jævlig normal og nesten ubehagelig rolig. Nevnte jeg at det er fredag? I storbyen betyr det rush. Rush betyr folkemengder. Ikke noen få mennesker, men hundrevis. Okei, greit det. Vi snakker eldre ektepar som står vedsiden av hverandre i rulletrappa og blokkerer alle muligheter for å komme seg forbi og fram fortere. Jeg hadde null fanatasier om å bølle meg frem og legge på sprang.

På grunn av mine nyoppdagede matintoleranser bruker jeg tidvis mye tid i butikken – til å lese om produkters ingredienser. Jeg er ikke svimmel, jeg føler ikke at bokstavene svømmer foran øynene mine, gulvet bølger ikke under beina mine. Verden ligger i vater. “Kom nå” sier pappa, tydelig lei av at jeg har grodd fast med en eller annen vare i hånda. “Vent” sier jeg. “Jeg går bort til frukten og grønnsakene” sier han. “Okei” sier jeg, uten å ta øynene fra det jeg leser, uten å tenke på at det er vanvittig mange mennesker rundt meg, uten å tenke at det er langt til frukten og grønnsakene, uten å kjenne at hjertet hopper over ett slag før det tar av og hamrer fortere og fortere – for det skjer ikke.

Jeg sukker og banner inni meg over at produkter som ikke inneholder noen form av melk av og til inneholder gluten, og at produkter som ikke inneholder gluten gjerne inneholder melk. Jaja, ikke noe å gjøre med det. Jeg trekker på skuldrene, setter fra meg hva det nå enn var jeg leste på og begynner å gå mot frukten og grønnsakene. Obs. Alle vet at Obs er hypermarked, større enn supermarked og når jeg sier stort mener jeg at man ikke alltid kan ha like god oversikt som jeg har foretrukket tidligere.

Jeg vet ikke hvor pappa er. Jeg vet at han er der, et sted. Alt jeg ser rundt meg er fremmede mennesker som surrer med sitt. Jeg vandrer rundt frukt og grønnsaker i minst ett minutt uten å vite hvor pappa er. Jeg tror ikke at jeg holder på å dø, selv om jeg har stukket hånda ned i lomma og holder telefonen i hånda mens jeg vurderer å ta den opp, ringe han og spørre hvor i helvete han er. Så dukker han opp, jeg løsner grepet om telefonen og fortsetter en tilnærmet normal tur på butikken. Plutselig kommer jeg på at jeg må ha noe i frysedisken, rett forbi frukt og grønt. Samtidig kommer pappa på at han skal ha noe annet et annet sted. Han sier ikke hvor han skal, jeg sier bare “okei” og går dit jeg skal, for å finne det jeg vil ha, og når så er gjort blir jeg stående vedsiden av handlevogna hvor vi begge forlot den blandt frukt og grønnsaker. Obs er, som nevnt gjentatte ganger i dette innlegget – en stor butikk, og jeg vet ikke hvor pappa er og det føles som om han er borte lenge. Mens jeg står der kommer det en liten “tenk om” tanke som jeg rister av meg før den rekker å feste seg. Hjertet mitt hopper såvidt over ett slag, men ikke flere. Så kommer pappa.

“Jeg går og stiller meg i kø” sier han, mens jeg er på vei en annen retning for å finne denne ene tingen som var årsaken til at vi skulle på obs i utgangspunktet. Deretter finner jeg pappa i en eller annen kø og holder til min store skuffelse ikke på å dø nå heller. Nei vel angst, gidder du ikke mer eller? Kjeder jeg deg? Bra. Det er ikke så gøy når jeg ikke gidder å bry meg om deg lenger, er det vel? Nei? Tenkte meg det.

Etter Obs skulle pappa på Narvesen. Jeg trekker på skuldrene. Trekker på skuldrene til tross for at klokken har tikket enda nærmere det store rushet, trekker på skuldrene til  tross for at enda flere mennesker har ramlet inn på kjøpesenteret. Trekker på skuldrene til å vente på han, for hva er vel egentlig problemet?

I bilen på vei hjem regner det vanvittig mye. Inni hodet mitt tenker jeg på frihet og drømmer om de stegene jeg snart må ta. Større steg. Eksempelvis endte vi opp på Ikea en liten tur igår og (altså torsdag, til tross for at vi var der på onsdag) og da skulle jeg egentlig også bare ha én ting. Jeg tenkte en tanke, men sa den ikke høyt. Idag angrer jeg, for jeg skulle sagt det høyt og jeg skulle bare gjort det. Jeg skulle sagt “pappa, du kan vente i bilen om du vil. Jeg ska bare ha én ting, jeg kan fint gå gjennom labyrinten på Ikea alene, det er ikke noe problem”. Jeg sa det ikke, men jeg skal si det neste gang.

Det er så godt å kjenne på mestring. Jeg elsker å sammenligne hvor avslappet jeg kan være nå, med hvilket brennende helvete jeg konstant levde i før. Jeg turte bokstavelig talt knapt nok å gå ut døra for og lufte mine egne hunder!

 Jeg er jenta som skrev post-it lapper og hang dem på veggen for å minne meg selv på hvor flink jeg var hver gang jeg passerte min egen postkasse. 

Den setninga alene får øynene mine til å fylles av tårer.  Se på meg nå. Jeg har ikke ord. Jeg har enda ikke oppnådd målet mitt, men jeg er på god vei og mer enn det. Fy faen så hardt jeg har kjempet for å komme meg hit. Så uendelig mange kamper, tanker, tunge dager, turer, tårer. Så mye håpløshet, hjertebank, faenskap og svimmelhet.

Jeg er så vanvittig glad for at jeg valgte å kjempe for dette. Det er mer enn verdt det og det føles så befriende at jeg ikke har ord. Det er som å se farger for første gang når mørket har holdt deg fanget i flere år. Det er som å fylle lungene med frisk luft og smilet, av og til når jeg er ute og går tur kan jeg bryte ut i spontan latter bare fordi – frihet.

Advertisements

To live my life as it’s meant to be.

Idag har vært en fin dag! En produktiv dag med masse angsteksponering.

Klokken 0856 ringte jeg til pappa og sa at jeg ikke kunne bli med når han skulle kjøre D i barnehagen og A på jobb siden de skulle kjøre rundt 0930. Jeg fikk beskjed om at ingen hadde stått opp og at jeg sikkert rakk det om jeg sto opp umiddelbart, hvilket jeg gjorde. Jeg er mildt sagt vant til å ha god tid om morgenen. Jeg har to hunder som ligger under dyna til jeg er ferdig med frokost, de stresser hvertfall ikke. Jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle rekke å spise frokost, lufte to hunder, finne ut hva jeg skulle ha på meg, kle på meg, finne det man trenger for å komme seg ut døra og huske medisiner på litt i overkant av en halvtime.

Til min store overraskelse gikk det fint. Blir til stadig imponert over hva jeg egentlig får til om jeg bare vil det nok. Etter å ha levert resten av familiemedlemmene dit de skulle drakk jeg og pappa kaffe i bilen mens vi kjørte til Ikea. Det har seg nemlig sånn at vi var innom der på tirsdag i forrige uke og jeg fant noe fint, men når jeg kom hjem så jeg at jeg ikke hadde kjøpt nok. Det vil si, jeg kjøpte en, men innså kjapt at det hadde vært ideelt med tre!

Taklet en god del utfordringer på Ikea. Synes jo i utgangspunktet det er litt stress å være der, men bare litt. Jeg ville jo tross alt dit selv, selv om jeg på et tidspunkt hadde litt lyst til å trekke meg, hvilket jeg ikke gjorde. Det har seg nemlig sånn at når man har angst for én ting, er det lett å begynne å bekymre seg for noe annet også. Sukk. Sånn er det for meg og siden i sommer har jeg bekymret meg for “dette nye” i tillegg til angst for epilepsianfall – hvilket ser ut til å ha avtatt litt. Når jeg kjenner at jeg blir redd for akkurat det er min første automatiske tanke “skjer det, så skjer det. Det er ikke hverken mitt problem eller min feil, om det skjer så kan jeg faktisk ikke noe for det, for jeg har tatt alle mine forhåndsregler og har rett til å leve jeg og”. Tenk det. Det er selvfølgelig en ubehagelig tanke å vite at “kanskje” skjer det, men oddsen er liten og jeg har vært anfallsfri i atten måneder, nei, snart nitten når jeg tenker meg om – så hvorfor nå, hvorfor idag? Jeg har brukt to og et halvt år på å bekymre meg for akkurat dette, det har ikke akkurat tilført hverken meg eller livet mitt noe annet enn miserabel ulykke.

Når jeg var på Østmarka i April fikk jeg en oppgave som gikk ut på at jeg skulle skrive ned alle de “skrekkelige” tankene om alle skrekkscenarioene jeg fryktet, lese de inn på mp3-spiller for deretter å gå en tur og høre på dette. Personalet sa at mange pasienter slet spesielt med den oppgaven. Jeg for min del gikk hele veien og ristet på hodet fordi alle disse tankene var så dumme og urealistiske. “Nå får du anfall” sa stemmen min, “det skjer jo ikke” sa hodet mitt. “Se at du faller om” sa stemmen, “eh, det gjør jeg jo ikke” sa hodet mitt. Nå er det litt på samme viset i realiteten, en “dum” tanke kommer og en fornuftig tanke skyter den umiddelbart ned.

Med andre ord går det mye, mye bedre. Sliter jo enda, men på langt nær like mye som før og det er så jævlig godt å sammenligne nå med da og verdsette alt av nyvunnet frihet! Og “den nye” angsten må jo takles på akkurat samme måte som den andre, og den har aldri vært like paralyserende og jeg vet at også denne tanken er urealistisk – så jeg er ikke så veldig bekymret, var det jeg skulle fram til. jeg vet jeg har de riktige redskapene til å takle også dette.

Å hente D i barnehagen igår gikk forresten kjempefint. Herregud, skjønner ikke hva jeg stresset med sånn egentlig. Været var elendig når jeg gikk, regn, grått, vind og litt hagl – men det har jeg ikke noe imot. Er bare evig takknemlig for at jeg ikke må måke snø fire ganger i døgnet lenger. Han hadde i alle fall ikke regnbukse, så jeg spurte om det gikk bra. Da tok han hånda mi og sa noe sånt som “jeg og deg, vi to er tøffinger. Vi går sammen gjennom regn og vind og storm” og jeg kunne ikke gjøre annet enn å le. Han fikk bestemme middag (selvfølgelig pasta), deretter fikk han se film i min leilighet, det er visst ekstra stas. Etterpå bakte vi muffins til pappa kom hjem – hvilket han ble glad for fordi det var en slags farsdagsgreie siden han ikke var hjemme på søndag.

Dessuten har jeg vært innom en fremmed matbutikk hvor jeg aldri har vært før idag – og jeg gikk inn alene. Skulle bare ha ett par ting, men likevel. Mannen i kassa smilte litt rart når han rakte tilbake legitimasjonen min etter å ha innsett at jeg nettopp har fylt treogtjue. Jeg føler meg enda for ung til å ta det som et kompliment, men litt morsomt er det jo.

Ikea gikk i alle fall fint og jeg fikk handlet en hel haug med ting jeg vil ha. Eksempelvis har jeg kjøpt nye små fat, skåler og store fat – gode intensjoner, ingen negative assosiasjoner. Det føles fint å kunne bytte ut ting på kjøkkenet og ikke assosiere det med bulimiske greier. Idag har jeg forresten holdt meg unna overspising og oppkast i en hel måned, hvilket føles både stort, fint og fantastisk. Endelig, håper det fortsetter.

Hjelp. Dette innlegget ble skrekkelig overpositivt, men akkurat nå føler jeg meg veldig positiv og førnøyd med å ha gjort masse. Jeg og pappa har en deal om at jeg må stå opp tidligere, for om jeg til vanlig blir med i bilen når A skal på jobb og D i barnehagen er det jo lett at jeg og han finner på noe senere. (Pappa jobber kveld/natt, derfor er han ledig på dagen.)

Det jeg trengte tre av, var forresten disse:

Jeg elsker sånne lys, særlig disse med snøflak. Ikke blir de varme heller, så jeg bekymrer meg liksom ikke. Nå har jeg snøflak i alle vinduene. Jeg er ikke så skrekkelig glad i jul og sånt (det vet dere jo kanskje), men lys er alltid fint. Sjelefred nå om dagen er stearlinlys, snøflaklys, pepsi max  i “mørket” og serier på skjermen. Det er akkurat det jeg skal gjøre nå, skulle bare skvise inn litt tid til et innlegg som skulle vært kort, men allerede har rukket å bli 1121 ord.

 

Do one thing that scares you, every day.

Akkurat nå er jeg litt stresset. Det er tirsdag, en helt vanlig dag sånn egentlig, men likevel ikke. Ikke for mitt vedkommende og akkurat nå trenger jeg å skrive dette for å… mote meg opp til det som kommer. Ikke det at det er så grusomt, det verste er bare det at før jeg skal noe som er vanskelig (les; angsteksponering), har hodet mitt en stor tendens til å rase gjennom alle mulige skrekkelige scenarioer du kan tenke deg – selv om 99.9% av disse bare er tull og unødvendige bekymringer.

Jeg må slappe av. Skriving er rasjonalisering og sortering, forhåpentligvis vil jeg føle meg “fit for fight” og ikke “fit for flight” innen jeg er ferdig med dette innlegget.

Det har seg nemlig sånn at logistikken ikke går opp her i huset idag. Pappa har vært ute og reist, han kommer hjem en gang mellom seks og sju i kveld. Stemoren min er på jobb og er spesielt opptatt mellom 1600-1800. Hvis jeg da sier at det befinner seg en gutt i barnehagen som må hentes klokken fire, så ser dere kanskje problemet? Jeg har forøvrig befunnet meg i samme situasjon før, men litt annerledes. Det kan du lese om [her].

Egentlig er det ikke noe problem. Fordi det er så viktig at det ikke kan bortprioiteres, nedprioriteres eller avlyses, det går bare ikke. Dessuten har jeg hentet han en god del ganger sammen med pappa, bare ikke helt alene, sånn som det kommer til å bli idag.

I 2012 var det ifølge Statistisk Sentralbyrå 286153 barn som gikk i barnehage [kilde], ergo er det like mange foreldre eller foresatte som henter barn i barnehage – ergo er det en ganske så vanlig sak å gjøre, ergo er det ikke himla vanskelig. Det er rutine, dagligdags, til og med sikkert ganske kjedelig – men det må jo bare gjøres.

Jeg skal hente lillebror i barnehagen og underholde han i tre timer. Nåja, være sammen med han og gjøre ting er vel kanskje bedre formulert – selv om han tidligere har uttalt at han synes jeg burde jobbe på sirkus fordi jeg kan kaste pannekaker opp i lufta og snu dem, tenk.

Okei, nok om barnehage, I fix, punktum.

Bortsett fra det har jeg noen milepæler å feire denne uka, kan heller komme tilbake til det når det skjer. Det føles mye bedre å skrive “jeg har klart” istedenfor “om noen dager har jeg forhåpentligvis klart”, selv om jeg vet at jeg kommer til å klare det, siden noe annet ikke er en mulighet jeg har tenkt til å velge.

Jeg har noen innlegg jeg har skrevet ferdig for flere måneder siden som fortsatt er relevante, som jeg håper å få publisert snarlig siden særlig ett av disse innleggene er etterspurt gjentatte ganger av enkelte. Det er bare det at det er en komplisert historie, en kronglete erfaring med mange detaljer som til slutt fører til en konklusjon, pluss at inlegget er skrevet på engelsk. Det handler forøvrig om melkeproteinintoleranse, noe jeg har sagt jeg skal si noe om, for lenge siden.

Dessuten burde jeg skrive om rutiner, hvilket både er og høres kjedelig ut, men likevel et nødvendig onde å etablere, for hvis ikke er det ikke så mye som går rundt. Kjedelig er forresten et ord som går igjen, fordi det er kjedelig. Det er ikke akkurat en fest å skulle følge en timeplan eller forsøke å etablere rutiner. Forhåpentligvis blir det mindre kjedelig etterhvert, når det kjedelig går på automatikken fordi man har mer tid til å gjøre andre ting som forhåpentligvis føles mer givende. Dessuten har jeg forsøkt å etablere struktur x-antall ganger før, men som vanlig sklir ting ut om det ikke vedlikeholdes.

Jadaneida, så det. Jeg har ikke så veldig mye fornuftig å komme med, men jeg har i alle fall en plan for dagen og nå skal jeg sette meg ned å finne på noe jeg kan gjøre med lillebror etter at vi har kommet hjem.

Håper dere får en fin dag ♡

Important post about blogging.

Yes, this is going to be another post about blogging, but it’ll also be the last (at least for a while).

Those of you who’ve followed me for a couple of years (thank you so much for still caring), I know that I was a “better” blogger before. I posted at least once a day and I wrote from the heart. I still write from the heart, but it’s slightly different now.

The main reason for my lack of posts is pressure. Too much pressure. For a while I wrote lots of posts I ended up saving as drafts, after a while I jus’t couldn’t be bothered anymore.

I still share events and glimpses of what goes on in my life, but mainly I share what I see as progress. In a way, that’s cheating. It says something about what I’ve achieved and that I’m moving in the right direction, but there are so many ups and downs, stumbling, falling, doubts, insecurities and worries on the road from somewhere to something better.

I love writing. It helps me in so many ways and if I didn’t express myself through written words, I’m not sure I’d be here, alive, today.

Writing is reflecting and while doing so, I open my mind and it gives me a whole other perspective. It makes me see things more clearly and understand things better, it makes me understand myself. While I write I’m able to organize the thoughts inside my head, it’s peaceful, soothing, therapeutical and it makes me stronger when I’m able to process what’s going on. It gives me more weapons to deal with the demons inside my head.

But then there’s doubts. I think too much and too often my thoughts get the best of me. It’s a big deal for me, to be able to be honest and open about such personal things.

I have an eating disorder. I have agoraphobia. Together they’ve reduced my quality of life to such an extent that I’ve caught myself wondering what the point of all this suffering is, more than once.

I don’t blog about shopping, glitter, glam, outfits or make up. What I write is deeply personal and sometimes it scares me. Or to be precise; what I think other people think of me for being the way I am – scares me. 

Do you see how ridiculous that is? Because I do. That exact sentence is what’s holding me back from sharing what happens between A and B rather than updating every once in a while when I feel like I’ve actually made progress when it comes to getting better.

I’m sure everyone have worried about what other people think of them at some point, some of you might do it all the time, like I do when it comes to my blog.

Writing this is actually a huge relief because it puts things in perspective for me, it allows me to see how ridiculous it is to be held back from doing something I love (writing) based on what I think others think of me. That’s completely out of my control and I have to stop over thinking when it comes to this in order to get over it. If you’re wondering why I don’t just pick up a pen and write things in a notebook instead, I’ve previously stated that I find it triggering and self destructive. When I write something someone will read, I put more effort in to it and I choose my words more carefully – exactly because I do not want to trigger others or myself. Another point is that I want to explain what makes me think/feel the way I do as accurately as possible because I don’t want those of you who read my words to misunderstand me.

I am who I am. I am exactly the person I’m supposed to be.

My life is what it is. It’s far from as bearable I wish it was and so far I haven’t achieved any of the “normal” things I’d like to accomplish before I die, but I’ve achieved so many other things in my life, things I truly hope no one else would ever have to go through. It’s important for me to remember where I’ve been and what I’ve survived.

For starters – I’m alive. A fact many people seem to take for granted when it comes to themselves. I fought a great war before I got to the point that I realized that I do want to live and I believe life has to be more than what I’ve experienced so far.

I have recovered from self harm. Self harm is a deadly addiction that almost cost me my life more than once. I never thought I’d make it, but I have.

I no longer fit the criteria for borderline personality disorder. This means I’ve had to work incredibly hard when it comes to changing bad habits, breaking destructive thought patterns, learning new coping strategies, but above all – learning to use this knowledge and my new tools and weapons in order to change my life. This might be hard to understand for those of you who’ve never struggled before, but I know a lot of you who read this will be able to imagine how much it takes to make it to the other side. It IS possible to recover from BPD, even though a lot of people claim it isn’t. They say “people don’t change”, but they’re wrong. Anyone can change.

These are huge, important things that had to be done and dealt with after deciding that I want to live. I’m still far from where I want to be. I still struggle with atypical anorexia (with bulimic tendencies) and agoraphobia. I’ve made several steps in the right direction when it comes to recovering from agoraphobia, but I’m still not as free as I will be, eventually.

I’d still very much like to document my journey through words and images (as my sidebar says) and continue sharing it with those of you who read this blog. The point of this post is to remind myself to not give a fuck about what other people might think of me.

I have come very, very far compared to how my life was back in 2009 when I was at my worst.

I have changed the person I used to be, to who I am today – a better version of myself.

What am I fighting for? Improving my quality of life.
Who am I fighting for? Myself.
Who am I writing for? Myself.

This is my journey and I’d still very much like to share that with you.

Now I’m done blogging about blogging, from now on I’d like to focus on what’s important; my journey from here to something better.

To skritt fram, ett tilbake, to skritt fram.

Helga har vært alt annet en kjekk, men heldigvis har dagen idag vært mange hakk bedre. Det er utrolig hvor lite som skal til for å gjøre en hel dag bedre, om det involverer mestring er det eksempelvis supert.

Idag har jeg nemlig mestret mye. Først satt jeg på venterommet hos behandleren min i tjue minutter! Jeg som HATER venterom. Etter tjue minutter begynte jeg å lure på når det egentlig var jeg hadde time, og joda. Jeg hadde time halv ett, som jeg hadde trodd, men behandleren min hadde av en eller annen grunn klart å overse meg når hun gikk forbi. Jeg har aldri sittet så lenge på venterom etter at jeg fikk agorafobi. Jeg pleier vanligvis å komme to-tre minutter for sent, litt for å slippe, litt fordi jeg er treg ut døra hjemme.

Etter behandling hadde pappa noen ærend i byen, jeg ble med. Jeg vil nesten kalle det ekstremangsteksponering på grunn av blodsukker, mat, finne noe å spise og om det er noe jeg virkelig hater; så er det å stå i kø på butikken med lavt blodsukker.  Vanligvis pleier jeg alltid å ha med noe hjemmefra (næringsdrikk) som ligger i bilen, i tilfelle man skal ett eller annet, men ikke idag – siden jeg ikke hadde planlagt noen bytur. Det var altså kjøpesenter, to millioner mennesker over alt, vandring fram og tilbake gjennom byen og litt mer vandring. Meny, telefonbutikk, bokhandel (måtte ha ny skrivebok), asiatisk matbutikk, annen telefonbutikk, banken.

Angsten er med andre ord langt fra like hemmende som den var før. Det sies at “tiden leger alle sår”, men om angsten er såret så kan jeg love deg at det aldri i verden kommer til å gro om du venter på at tiden skal lege det såret. Det eneste som hjelper er å gjøre det som er skremmende og skummelt. Det eneste som hjelper er å bite tennene sammen og det eneste som holder meg gående er drømmen om at en dag skal sånne ting gå på automatikken. Rutine, kjedelig, hverdag, butikktur – who the fuck cares? At ting ikke lenger er en big deal, men noe man slipper å tenke over, noe som ikke lenger spiser opp all hjernekapasiteten og kaster det bort på meningsløse bekymringer som bokstavelig talt går på helsa løs.

Etter noen fine uker med sol fra omtrent skyfri himmel har tåka lagt seg over byen og regnet fortsetter å falle i takt med bladene som legger seg på bakken. Høst. Høst for meg er visuelt fint, men det henger igjen vanvittig mange assosiasjoner til de årene jeg har vært innlagt på høsten. Bildet er fra det eneste produktive jeg har gjort i helga, en gåtur med familien.

Days like today is a reason to hold on.

Idag har vært en av de beste dagene på lenge! En fin ting rett etter den andre, selv om jeg slet en del med grubling og bekymringstanker i natt.

Det har seg nemlig sånn at jeg skulle treffe en venninne (Thea) i sentrum. Jeg har ikke vært i sentrum på noen måneder, litt fordi det er skummelt, mest fordi jeg ikke har hatt noe der å gjøre? Nå kan det også kanskje nevnes at jeg ikke er så sabla flink til å tørre og finne på ting heller. Uansett skulle jeg treffe henne på kafé.

Inni hodet mitt hadde jeg sett for meg at pappa skulle sette meg av utenfor, i realiteten satte han meg av ca fem minutters gåtur unna. En vei jeg gikk alene. Å gå alene gjennom gatene i en storby kan jeg ikke huske sist jeg gjorde, til og med ikke når jeg var under behandling i Trondheim gikk jeg gjennom byen alene.

På kafé følte jeg meg litt overveldet av hvor mange mennesker som var der og støynivået, men det ødela ingenting! Etterpå gikk vi gjennom noen butikker før jeg skulle møte pappa, deretter hjem. Jeg har ikke sett Thea på fem år, det går definitivt ikke like lang tid til neste gang.

Vel. Vi hadde satt oss i bilen og begynt å kjøre innen vi kjørte forbi Grieghallen når pappa innser at det er Skibaluba, det vil da si; stort outlet i et parkeringshus under bakken. Pappa ville selvfølgelig dit. “Er du forberedt på masse folk?” spør han, og jeg sa “hvor mange da?”

Jeg synes ikke det var så mange mennesker. Eksponering i en stor hall med flere hundre mennesker, under bakken? Oh yes. Det var ikke forferdelig. Litt ubehagelig ja – men absolutt ikke uutholdelig. Dessuten fant jeg en jakke som var nedsatt totusen kroner, hvilket resulterte i impulsshopping.

Etterpå spiste jeg og pappa lunsj på Zen fordi jeg impulsivt fikk lyst til å gå dit når vi gikk forbi. Når jeg bodde i Bergen i 07/08 var det standard å spise der siden vi bodde i sentrum.

Dager som idag får meg til å føle meg levende. Og jeg måtte spørre meg selv hvorfor jeg ikke er i sentrum oftere? For hva er det egentlig som er så farlig? For om nå det jeg frykter mest skulle skje, så skjer det, uansett – men jeg kan ikke slutte å leve for det om. I alle fall ikke om målet er å leve.

Jeg gleder meg til jeg kommer dit at jeg kan ta bybanen til sentrum, alene, gå på kafé, alene om jeg skulle føle for det, eller gå i en butikk, alene eller med andre. Gjøre noe. Og jeg gleder meg til den dagen hvor det ikke koster så mye energi. Etter å ha kommet hjem sov jeg i over to timer, satte ikke på klokke fordi jeg trodde pappa kom til å vekke meg, men nei. Jeg føler meg veldig våken, men likevel utrolig sliten. Men det er på en god måte, så da er det helt greit.

Ønsker dere en god helg!

Behind the Clouds.

I went to see my new therapist today for the second time. I can’t remember if I mentioned my first session, but it wasn’t a good one – not that it had anything to do with her at all. She seems quite alright. I try my best not to judge people too quickly, they might turn around and surprise you later.

Mostly we talked about my need to control things around me and how I react emotionally when I feel like I’m losing control and what strategies I use to cope with what I consider “loss of control”. The problem is; I use destructive strategies and since I haven’t self harmed in 457 days – I use bingeing and purging as my emergency exit when my feelings get the best of me.

As I was leaving she said she was going to “register my diagnosis” and I had to ask her what she meant, at first I was scared she was giving me a new diagnosis based on two meetings, but she was just registering my current diagnoses into their computer system. May I add that I’m quite pleased because I’ve only got two diagnoses compared to the longer list I dragged around a few years ago? My main diagnosis is atypical anorexia (slightly surprised she didn’t add “bulimic tendencies” but I guess my papers are detailed already) and agoraphobia.

I haven’t slept very well lately. No matter when I go to bed, I rarely fall asleep before 4am, which makes it hell to get up early if I have appointments or it makes me feel like a failure when I wake up around noon.

Today is day four without bingeing and purging. I surprised myself by making it through yesterday and I surprised myself when I went to the supermarket today without buying binge food. I just hope I’ll be able to stay on track because I’m having a “terrible body image day”, which basically means that my own appearance disgusts me. Why? Because of water retention. The water still hasn’t left my body and it makes me weigh a kilo (a couple pounds) more than I usually consider “too much” and it’s making me feel beyond horrible.

(How I felt this morning)
As I stepped on the scale this morning I immediately regretted my decision and my first thought was that I needed to binge and purge today, both as punishment and to not have to deal with this intense self hatred. It’s tiring and boring, I wish it wasn’t so hard to love myself? I don’t know how to.


Mirrors like these explains my terrible body image quite well. Imagine if you looked in a normal mirror and felt somehow like this? Knowing it’s not how you really look, but still you’re somehow fooled into trusting what you see?

But on the other hand I kept thinking how today’s day four which means today might be the day where my body will flush the excess water? I mean, I’ve been disappointed on day two, day three and day four already, so what’s one more? And I’m pretty sure I’ll fight to get through tomorrow as well because if I’m still full of water by the end of today, surely it MUST go away during tomorrow?

I’m desperately trying to convince myself of how it’ll be worth it once the water goes away, how I’ll feel more determined and more at ease with my own body and hopefully how motivated I’ll be to continue fighting this battle after getting through these crucial days. As I’ve said before; the beginning is always the hardest part.

It makes me sad to see how messed up my body is at the moment and knowing that I did this to myself. Fingers crossed for getting through the day. I’m hoping it wont be a problem because as I already mentioned; I don’t have any binge food available and it almost never happens that I lose control and binge one “safe food” (=acceptable food, food I can eat and keep down without feeling the need to purge).

On a britghter note: today’s been more or less anxiety free! I have absolutely NO IDEA of why, but after my therapy session my dad was picking me up but he was late so I started walking, and after walking for a few minutes it just hit me “why are you not panicking?!” I didn’t even think about it, I just started walking and once I was aware of how free I felt, it was thrilling and a huge relief to just be able to NOT obsess over everything that can go wrong. Out of the blue I started laughing, even if I was all alone.

Instead of going home we (me and my dad) went to a mall and had coffee. I also ran an errand by myself, ALONE while my dad was waiting in the car. I even had to ask someone to help me out because I couldn’t find what I was looking for.

I don’t even know how to explain how enjoyable this sort of freedom truly feels. All I know is that on days like this; all I can think about is how I want more, how badly I want it to be like this every single day. Days like today makes me feel like it’s possible to recover and experience days like today everyday.

And one more thing; as of right now I’ve decided to write posts in English every now and then, depending on how I feel. I apologize to those of you who weren’t very enthusiastic about this, but in the end this is my blog and I have to do what suits me best. As some of you know I’ve been pouring my heart out on a secondary blog for the past two years – written in english and I’ve come to realize how much time I spend writing similar stories in two different languages.

Those of you who’ve followed my blog for a few years know how “colorful” this blog used to be, I used to take lots of pictures and I wrote posts almost everyday (or even several times a day!). I want this back, therefore I’ve figured it’s easier to (at times) express myself in English only because it’ll mean that I’ve got the time to take pictures and edit them as well. My goal is to get this blog back to how lively it used to be because this blog will always be my main blog.

I hope you guys have a great weekend, and thank you for all your lovely comments and support. ♡

Sannheten om Den Største Utfordringen.

Akkurat nå sitter jeg barnevakt. Jeg har egentlig to millioner andre ting å gjøre, men. Jeg har noen ting jeg må si, en liten tilståelse blandt annet.

I [dette] innlegget hvor jeg skriver om den største utfordringen har jeg vridd litt på sannheten. Selv vil jeg si at jeg har dempet hvor ille det egentlig var, fordi. Alt jeg skrev om ingen hjelp stemmer, men det jeg skrev om at jeg når som helst kunne si “pappa, dette går ikke, hjelp?”, var ikke sant. Familien min har nemlig vært på ferie i nesten fire uker, mens jeg har vært alene i storbyen og vært tvunget til å klare meg på egenhånd.

Etter mitt siste innlegg om den dagen jeg følte meg så flytende høyt oppe, hadde jeg veldig mange veldig vanskelige dager. Livet gjorde grusomt vondt. Jeg følte ingen mestring, jeg følte ikke at jeg fikk til noe som helst, jeg følte meg ubrukelig til tusen og depresjonen frydet seg voldsomt over nederlaget mitt. Jeg orker ikke å utbrodere hvor kjipt det var en gang, jeg er bare jævlig glad det er over og at ting føles en smule lettere nå!

På tirsdag kom familien min hjem igjen. Det føles nesten som om ingen tid har gått i det hele tatt, som om de ikke har vært borte. Fire uker, det har liksom gått så fort og sakte på en gang. Jeg har ikke så mye i mot å være alene samtidig som jeg hater det, men jeg vet jo at jeg klarer det. Jeg har jo vært alene og agorafobien har jo gjort meg ekstra isolert de to siste årene. Likevel var følelsen den første dagen vanskelig å forholde seg til.

Angst. Den dagen gikk det opp for meg at jeg ikke hadde vært alene så mye som tjuefire små timer siden begynnelsen av April. Det er jævlig lenge og stillheten i huset var overdøvende. Deretter ble det vane. Rutine. Sommer. Ensomhet. Jeg har ikke hatt “en fantastisk sommer” akkurat, men den var i alle fall mer tålelig enn fjorårets miserable tilværelse.

Idag var jeg innom et kjøpesenter med pappa. Nervene sto i helspenn og jeg kjenner at jeg ikke har eksponert meg for mange mennesker de siste fire ukene. Litt sånn to steg fram og ett tilbake.

Jeg har egentlig flere ting å dele, men noe er så komplisert å forklare at det fortjener separate innlegg. Dessuten vil jeg si takk til de leserne som klikker dere innom bloggen min hver eneste dag til tross for at jeg i lengre perioder er helt stille. Dere er gode!

Jeg skal ikke bli bedre.

For en gangs skyld sitter jeg bak tastaturet mens jeg føler det, før jeg har landet. Det føles mest som om jeg har overlevd et strikkhopp uten strikk. Å overleve det umulige, eller i dette tilfellet – å mestre. Å klare, å vinne, å seire. Det er det jeg så fint kaller “en jævla big deal.”

Jeg skulle egentlig handle på torsdag. Slik ble det ikke, because of reasons.
Så skulle jeg handle på fredag. Egentlig skulle jeg andre ting også igår, men til syvende og sist hadde jeg ikke lyst til å gjøre noen verdens ting. Eksempelvis snakket jeg med legen i telefonen istedenfor å møte opp, noe jeg angret på i etterkant, faktisk. Men så skulle jeg altså handle, på kvelden. Etter jævlig mye om og men, nøling og å ha gjort alt annet som er mye mer interessant enn å utsette seg for grufulle utfordringer, eksempelvis å sende grimaser på snapchat, eller bilder av skyer – førti minutter før butikken stengte klarte jeg endelig å legge fra meg telefonen. Etter å ha gått trettitre runder rundt meg selv og løpt opp og ned fra første til tredje etasje omtrent ti ganger på grunn av at jeg hele tiden glemte én og én ting (sko, nøkler, musikk, telefon, bankkort som jeg hadde lagt på “et lurt sted”, jakke, sykkellås, nøkkel til låsen, headset, meg selv.. neida). Distré med stor D.

Når jeg hadde kommet nesten til butikken begynte jeg å nøle, så jeg valgte å benytte meg av hjelpemiddelet “ring en venn”. Det hjalp jo litt. Når jeg kom til butikken ble jeg stående utenfor. Jeg hadde ikke direkte angst, men jeg følte rett og slett ikke for å handle i det hele tatt. Bare for at det ikke skulle bli HELT bortkastet gikk jeg hvertfall en tur gjennom butikken. Selv om klokken var kvart på stengetid så det ut som om folk handlet til en campingtur for tre bobiler, seks familier, ett telt og to campingvogner – med andre ord veldig lang kø, ergo følte jeg enda mindre for å handle. Men som sagt, jeg gikk gjennom butikken i det minste.

Jeg syklet en lengretur på hjemveien (SPONTANITET!!!!!), mens jeg lovet meg selv å handle idag. Jeg kunne velge å handle jævlig tidlig eller før stengetid. Jeg valgte å satse på førstnevnte siden det er lørdag, forhåpentligvis er det færre mennesker som gidder å stå opp grytidlig en lørdagsmorgen for og handle. Sjansen er mye større for at folk ramler inn rett før stengetid klokken 2100 for å raske med seg en pose potetgull og cola. Det er tross alt lørdag.

La meg bare si at jeg ikke akkurat spratt ut av senga når vekkerklokka ringte klokken 0845, men jeg måtte jo likevel? En så stor utfordring som å komme seg til butikken alene, handle alene og å komme seg hjem igjen – a l e n e, er såpass stor at det kan spise kreftene og energien for en hel dag. På mandag skal jeg treffe min nye behandler på DPS for aller første gang, i mitt hode virker det ikke lurt å satse på to store ting på en dag, i tilfelle det ikke går.

(Å gjennomføre ett mål hver dag er bedre enn å håpe på to ting annenhver dag og likevel bare klare én.)

Uansett. Etter en del om og men, men ikke mer enn fire runder (siden jeg fant alt jeg trengte til å forberede meg til en tur på butikken igår), kom jeg meg omsider ut døra, i regnet, mens jeg krysset fingrene for at himmelen ikke skulle åpne seg igjen.

For å si det på den måten så jeg på klokka når jeg dro hjemmefra, 0959, når jeg hadde kommet hjem, låst meg inn og gått opp alle trappene var klokken 1019. Iløpet av disse tjue minuttene har jeg syklet til butikken, låst sykkelen, gått inn, nølt, satset, gått en runde gjennom, hadde selvfølgelig glemt handlelista hjemme (hallo, alt kan jo ikke gå på skinner?!), plukket med meg hele ti ting, stått i kø, betalt, pakket varer, gått ut, låst opp sykkelen og syklet hjem igjen.

Lenge leve effektiviteten. Har du prøvd å sykle mens du er gelé i beina?

Når jeg kom hjem visste jeg ikke om jeg skulle pakke ut varer eller twitre først, og når jeg faktisk pakket ut varer ble jeg nesten overrasket over alt jeg hadde klart å handle.

Tweetene mine er verdt å kopiere:

  • Handlet ti ting på butikken.
    Omg.
    Døde bare litt.
    W i n n i n g.
  • Kødda.
    Holder enda på å dø av adrenalinkick,
    men det føles faktisk
    egentlig
    Jævla bra.
  • Skjelver enda.
    Vurderer å kaste opp.
    Å kjempe mot spøkelser er ikke bare bare.
    Men jeg s k a l bli FRISK.
  • Jeg skal ikke bli bedre fra angsten,
    Jeg skal bli frisk.
    Helt frisk.
    Ikke bare halvveis.
  • Faen.
    Kommer på alle tingene jeg glemte.
    Kanskje handle senere? “All eksponrring er bra eksponering.”

Trodde jeg skulle krepere når jeg måtte stå i kø. Jevnt over var det det aller vanskeligste. Det sto gamle mennesker foran meg med handlevogner og det var bare en kasse åpen. Heldigvis kom det en ansatt og jeg tror jeg så på han med desperasjon i blikket, for han åpnet kassa vedsiden av – jeg nølte ikke akkurat, for å si det på den måten. Når jeg hadde begynt å legge opp varer, da ble det jo alt for dumt å skulle si “sorry” og løpe ut derfra. Tretti sekunder senere, når jeg faktisk kom meg ut derfra var det såvidt bena mine klarte å bære meg samtidig som jeg ikke klarte og la være å smile, samtidig som jeg forsøkte å la være og le, samtidig som en ansatt så på meg – da holdt jeg på å få panikk! Jeg er nemlig livredd for at noen skal stoppe meg å tro at jeg er en butikktyv, for da får jeg sikkert panikk på ordentlig og da ser jeg sikkert jævla skyldig ut.

Jeg mener, når det kommer et menneske som kanskje set ut som om h*n skjelver, smiler og virker jævla fornøyd med seg selv mens vedommende ikke kan komme seg ut derfra fort nok, i mitt hode kan jo det virke litt suspekt.

Anyway. Jeg har handlet! (Fortjener egentlig ti utropstegn.)

Igår var det noen som spurte meg om jeg trodde det var mulig å bli helt frisk, som faktisk argumenterte med at det ikke er mulig. Da ble jeg faktisk jævlig forbannet. Fuck deg og uvitenheten din. Du snakker til en jente med ambisjoner, som ikke har tenkt til å gi seg før målet er nådd.

For å fullføre overskriften; jeg skal ikke bli bedre – jeg skal bli F R I S K.

Muligens den aller største utfordringen.

Nå har det gått fjorten dager. Fjorten dager med vanvittig mange utfordringer, men likevel fjorten dager og jeg står enda. Jeg har ikke gitt opp den muligens største utfordringen hittil. Har ikke helt turt å fortelle det, i tilfelle det skulle være et mislykket prosjekt, men så langt er det ikke det. Vanskelig, men ikke mislykket. Tvert i mot vil jeg påstå at det styrker meg bit for bit.

Min nærmeste familie er helt fantastiske når det kommer til hjelp og støtte i hverdagen. Det kan til og med bli litt for hjelpsomt, så for en periode på fire uker bestemte vi oss for å gjøre et eksperiment. Kort oppsummert går det ut på: ingen hjelp.

I praksis innebærer dette at det ikke er noen som kjører meg til butikken, handler med meg, kjører meg hjem igjen, sørger for at jeg kommer meg til legen, eller tannlegen, eller står opp, eller om jeg har mat i kjøleskapet eller ikke, eller om pakkene som havner på postkontoret blit sendt i retur fordi jeg ikke klarer å hente dem selv.

Den første dagen gjorde jeg ingenting, det hadde jeg bestemt meg for. Den samme dagen fikk jeg hentelapp fra posten, jeg bestemte meg for å hente pakken på dag to. Den andre dagen gikk jeg nølende mot postkontoret med gråten i halsen og snudde når jeg kom halvveis. Jeg gråt når jeg kom hjem og forbannet håpløsheten, livet og meg selv. Den tredje dagen var en lørdag, den fjerde en søndag hvor jeg gikk tur med en venn og hundene. Den femte dagen avlyste jeg en planlagt legetime, men lovet meg selv at jeg skulle hente pakken.  Jeg kom lenger enn fredag, faktisk så langt at jeg kunne se postkontoret. Jeg kjente at det ikke gikk, tok et bilde, twitret det med teksten “der er postkontoret, dit skal jeg imorgen”.Jeg gikk hjem i pøsende regn, satte meg i bilen (bare fordi jeg liker å sitte i bilen) og gråt noen tårer, deretter klippet gresset til jeg ble svimmel og gikk å la meg.

Den sjette dagen gikk jeg til postkontoret med livet som innsats, overlevde, hentet pakken, ropte HALLELUJA inni meg mens jeg frydet meg over gjenvunnet styrke. Dagen i forveien hadde jeg mistet en midlertidig fylling, noe som bekymret meg helt voldsomt. Jeg overrasket meg selv ved å umiddelbart kontakte tannlegen og fikk en time dagen etter, altså den sjette dagen. Senere, etter å ha hentet pakken på postkontoret gikk jeg til tannlegen. Hun hadde fått en avbestilling og lurte på om jeg ville komme og få en ordentlig fylling allerede to dager senere, noe jeg sa ja til. Hvorfor vente?

Den sjuende dagen kom jeg meg til legen. Den åttende dagen traff jeg et menneske fra psykiatritjenesten. De har lovet å hjelpe meg sånn at jeg kommer meg til min første time hos ny behandler nå på mandag. Etter møtet med dem dro jeg til tannlegen hvor jeg fikk en permanent fylling. Også den niende dagen kom jeg meg til og fra legen. (Hvis du lurer på hvorfor jeg er der så ofte som flere ganger i uka, så er det fordi det er sommer, jeg har ingen andre, men legen er fin for hun stiller opp og tilbyr meg timer, pluss at det er ganske greit at jeg ikke kan isolere meg flere dager i strekk.) Jeg flyter i alle fall, selv om det er tøft å holde på på dette viset.

Er du klar over hvor vanskelig det er å disiplinere og motivere seg selv når man når som helst kan si “sorry, dette gidder jeg faktisk ikke, jeg vil mye heller telle plankene i taket enn å driste meg ut døra!” ?

Innen nå har jeg begynt å irritere meg over at jeg har gått tom for de interessante tingene i kjøleskap og fryseboks. Jeg må på butikken men kvier meg voldsomt for dette. Nå er det sånn at legekontoret, postkontoret og butikken ligger på samme sted, så sånn sett har jeg skjønt at jeg er kapabel til å gå dit alene og returnere uten problemer (en gåtur på 35-40 minutter), men å legge på handling oppå der… Det virker uoverkommelig.

Den tiende dagen har jeg så lyst på bananer at, vel. Jeg bestemmer meg for å gå på butikken. I Harstad er rema 1000 åpent til 2200 på lørdager, jeg kunne ikke se for meg noe annet her. For å si det sånn ankom jeg Rema klokken 2115 og oppdaget at de hadde stengt femten minutter tidligere. Jeg ble stående alene på parkeringsplassen å le, fuck my life, typisk min flaks.
På hjemveien synes jeg faktisk det var fint å gå tur, så jeg gikk hjem og hentet Nick og Zahra og gikk litt til. Dette var den første turen de fikk med meg alene (nå har vi hage da, så de får løpt fra seg der, det er ikke såå synd i dem!) fordi jeg hadde brukt opp all energien min på andre ting.

Den ellevte dagen slo jeg min egen rekord på hvor-lenge-man-kan-snakke-i-telefonen-i-strekk hvor det totalt ble snakket i sju timer. Det var egentlig en veldig fin dag, for jeg fikk gjort kjedelige ting som oppvask og rydding mens jeg snakket i telefonen, pluss at jeg gikk en tur med hundene også – lengre enn turen dagen i forveien.

Den tolvte dagen hadde jeg en ny avtale med psykiatritjenesten. Etter en stund lurte jeg på om vi kunne dra på butikken, hvilket vi gjorde, hvilket ble innihelvetes vanskelig for meg. Jeg gikk inn på Rema, gikk noen nølende skritt før jeg gikk ut igjen, gelé i beina og nummen i ansiktet, klar for å dra hjem. Likevel visste jeg at jeg dermed ville heve terskelen enda mer for å gjøre det neste gang – og jeg hadde fortsatt lyst på bananer… Etter å ha tatt meg kraftig sammen overlevde jeg en tur på kiwi hvor jeg kom ut med bananer, blåbær og tanntråd. HURRA, selv om jeg enda mangler en del ting for å si det sånn. Men det er en start?

Den niende dagen kom godværet til Bergen og inntil nå har det enda ikke sluppet taket. Den trettende dagen var det tjuetre grader ute, hvilket gjør meg enda mer redd for å kollapse eller lignende, tenk om? Varme, kvelende varme, dehydrering, nå bryr jeg meg egentlig ikke om arrene mine – men kombinert med angsteksponering er det å bli lagt ekstra merke til vanskelig uansett. Den trettende dagen gikk jeg til legen, overlevde, gikk hjem igjen mens jeg tenkte på menneskene som drar på jungelsafari eller ørkensafari i Afrika, eller arkeologer som daglig overlever stekende varme – KLART jeg tåler en førti minutters gåtur i tjuetre grader. Herregud altså, det burde egentlig være en selvfølge!

Den samme dagen fikk jeg beskjed om at jeg kunne hente enda en pakke på postkontoret (er det ikke lurt å bestille pakker som man bare MÅ hente kanskje?), men selv om jeg ville hente den klarte jeg ikke. Ikke så mye på grunn av angsten, mer fordi jeg hadde vondt i magen fordi jeg har blitt intolerant for en type matvare jeg har tålt bra hele livet fram til nå. Dessverre finnes dette tilsatt i ganske mange matvarer og dagen før hadde jeg klart å få i meg dette jeg ikke tåler.

Den fjortende dagen var igår. En meget bra dag angsteksponeringsmessig! Jeg er ikke så glad i å handle når det er mange mennesker på butikken og akkurat nå er det viktigere for meg å se AT jeg KLARER og handle, over “jeg klarte å handle mens hundre andre handlet.” På grunn av dette la jeg meg tidlig, sto opp klokken åtte, spiste frokost og lovet meg selv at jeg skulle klare.

Nå har det seg sånn at jeg har sykkel tilgjengelig. Ikke min, men A sin, som jeg kan låne – men. Jeg har omtrent ikke syklet siden 2010, siden før jeg fikk epilepsi, så… Sykle på butikken? Hmm. Tør jeg det? Tenk om jeg får panikk? Hva gjør jeg med sykkelen da? Lista går videre, men til slutt bestemte jeg meg for å sykle. Mye fordi det er 98% nedoverbakke til postkontoret, tenk å kunne komme seg dit på noen få minutter istedenfor tjue?

I alle fall syklet jeg til postkontoret, låste sykkelen, gikk inn med hamrende hjerte, ventet på en som kunne ekspedere meg mens jeg vurderte å løpe hysterisk ut derfra, trippet mens han ikke fant pakken, hjertet hamret i brystet – til slutt fikk jeg pakken, la den i veska, gikk ut av butikken, stoppet utenfor og… “Jeg har jo egentlig ikke angst nå, hvorfor i alle dager handler jeg ikke når jeg faktisk ER her?” Deretter snudde jeg, gikk inn på Kiwi og handlet noen få ting. Jeg hadde ikke planlagt å handle, jeg husket ikke helt hva jeg skulle handle, men jeg handlet, betalte, låste opp sykkelen min, til min store overraskelse syklet jeg hele veien hjem uten å gå av sykkelen -etter det var jeg bare fornøyd.

I ♡ Sykkel.

Idag er den femtende dagen uten hjelp eller støtte og jeg har lovet meg selv å handle. Egentlig skulle jeg handle idag tidlig, men siden jeg ikke fikk sove i natt bestemte jeg meg for å handle i kveld istedenfor. Det er i alle fall målet for dagen. Det burde gå fint.

Dette ble et veldig langt innlegg, men nå kan dere jo se/lese hva jeg holder på med om dagen. Sakte, men sikkert mestrer jeg verden alene, som selvstendig. Jeg kan jo når som helst si “pappa, dette går ikke, hjelp?”, men til min fordel er jeg jævlig sta og akkurat nå er det staheten som driver meg videre mot friheten jeg har drømt om så lenge.

(Tusen takk for fine og støttende kommentarer på innlegget igår, dere fikk meg til å ville skrive dette innlegget.)


Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv

Advertisements