Archive for the 'Østmarka Post 4' Category

Madness.

Husker dere Karianne, som for kun to år siden skrev post-it lapper som hun hang opp på veggen hver gang hun kom seg lenger ut av huset enn kun forbi postkassen? Husker dere Karianne, som i begynnelsen av 2013 skrev at hun hadde det så forferdelig og at agorafobien var så jævlig at hun kom til å ta sitt eget liv om hun ikke fikk hjelp – og mente det hun sa? Det var ikke et rop om hjelp, det var et tentativt avskjedsbrev formulert i to skarve setninger, at i tilfelle jeg døde – så var det ikke fordi jeg ville, men fordi jeg ikke hadde mer å leve for hvis jeg ikke ble tatt på alvor og fikk hjelp.

Det høres kanskje dramatisk ut når jeg skriver det sånn, men det var blodig alvor og en hverdag uverdig hvem som helst.

Om du husker Karianne på sitt mørkeste og når hun var hardest rammet av agorafobien – kommer dette innlegget mest sannsynlig til å overraske såvel som jeg håper det kan få deg til å trekke på smilebåndet også. Det jeg er i ferd med å fortelle er GALSKAP med store bokstaver, men jeg er ung, jeg føler meg endelig levende – og jeg lever faktisk nå. NÅ. Ikke vet jeg hvor lenge livet varer, på lik linje med nesten alle andre, men jeg har ikke råd til å kaste bort mer tid eller la sjanser gå fra meg. Som jeg skrev i forrige innlegg vil jeg heller ikke angre på ting jeg ikke gjør nå – når jeg er eldre. Jeg vil ikke se tilbake og lure på hvordan ting kunne blitt eller vært i nåtiden (dagens framtid) fordi jeg ikke turte å ta de skumleste sjansene.

Det ser ut til å være sånn med livet at fine ting skjer når man minst venter det, kanskje gjerne når man ikke er helt klar for det?

For at du skal forstå hvordan jeg kommer til å oppsummere dette innlegget er jeg nødt til å hoppe tilbake til en tirsdag i midten av August. En hvilken som helst tirsdag, en tirsdag som ikke utmerket seg på noen spesiell måte i det hele tatt. Bortsett fra at jeg ble spurt ut da, selvfølgelig. Det er jo ikke så forderdelig ofte, men denne tirsdagen sa jeg nei. Jeg sa nei fordi jeg visste hvor han bodde, jeg sa nei fordi det er langt unna, jeg sa nei fordi jeg ikke følte meg i form. Jeg sa nei til tross for at han bare var på gjennomreise og hadde sin siste kveld i Bergen. Jeg sa nei og tenkte ikke mer over det.

I 12 timer tenkte jeg ikke mer på det, før han på nytt sender melding og forteller at han har mistet toget til Oslo og om jeg ikke kan være så snill å møte han.

24 timer senere satt jeg på gulvet hjemme, alene, etter å ha fulgt han til togstasjonen, med en slags tomhet i brystet. En slags “tenk om”, tenk om ting var annerledes. Han fløy til Oslo. Han fløy til Stockholm. Rundreise i Europa. Videre til Berlin. Han spurte i Stockholm og jeg sa ja. Han bestilte billetter i Berlin. Etter Praha kom han tilbake, til meg, for meg og bare derfor. Jeg nektet å tro det. Altså, meg, mitt liv, gode ting pleier ikke å skje meg – og at noen skulle falle for meg – nok til å faktisk omgjøre en hel reiserute og ditche resten av reisefølget – bare for meg? Jeg vil tro dette kvalifiseres som Romantisk med stor R.

14 dager etter at jeg møtte han for første gang, var vi samboere på fjerde døgnet.

Jeg vet. Galskap. Det er galskap at jeg sa ja til at han, en fremmed mann jeg knapt hadde kjent i 15 timer, det er galskap at han faktisk bestilte billetter, det er galskap at han kom tilbake og .. Hadde dette vært noen andres blogginnlegg, som jeg tilfeldigvis leste, er jeg ikke sikker på om jeg hadde trodd dem.

Etter 10 døgn dro han omsider videre. Det var under 21 døgn siden første gang vi møttes.

Imorgen er det to måneder siden første gang vi møttes. Det betyr at det idag er to måneder siden han spurte meg ut og jeg sa nei. Jeg sa nei. Skjønner du? Dette skulle ikke skje. Ikke bare det, men det var ikke meningen at han skulle på rundreise i Europa. Han ble bare med fordi noen andre som skulle, trakk seg. Alt er bare tilfeldigheter. Tilfeldigheter og muligheter, hittil har jeg ikke sagt nei til noe, for det er dette livet jeg lever.

De fleste har kanskje hørt uttrykket “sometimes life deals you a band hand”? Vel, jeg tør påstå at du av og til blir tildelt kort du ikke aner hva du skal gjøre med, så…

Det jeg egentlig skal fram til, er at jeg skal besøke han i Januar. Hva jeg mener med galskap, er vel hvor han bor og hvor jeg skal. Hvor jeg skal reise, alene. En liten del av meg er en smule irritert over at jeg ikke kunne finne meg noen i Bergen, noen i Norge, i Europa i det minste? Men nei, la oss falle for noen som bor nesten så langt unna Norge som man kommer. Det er faktsik kortere vei til Kina – enn det er til Australia. Hvis du nå koblet at jeg skal til Australia, nærmere bestemt Melbourne, alene, i fire uker, i Januar, så har du koblet riktig.

Jeg, som for knapt halvannet år siden fløy med følge til Østmarka i Trondheim for å få behandling på Post 4 for agorafobien. Agorafobi, en diagnose jeg forøvrig ikke lenger har. Hvis jeg husker riktig er det omtrent 6 uker siden diagnosen ble fjernet. Selv om jeg ikke lenger oppfyller kriteriene i tilstrekkelig grad til å beholde diagnosen (halleluja, forresten), har jeg fremdeles vanskeligheter med å få ting gjort. Eller, problemet er vel snarere å komme i gang.

For å sette det i perspektiv er det knappe 5 måneder siden livet mitt endelig tok en vending for det bedre. Jeg har jobbet hardt for å komme hit jeg er idag. For å ikke lenger ha diagnosen agorafobi selv om jeg enda nøler litt i hverdagen, for å spise normalt, for å styre unna bulimi og selvskading (de to sistnevnte hadde jeg forøvrig kontroll på for tidligere enn 5 måneder siden). Det er i underkant av 3 måneder til jeg skal til Australia – med andre ord har jeg tid. Tid til å bli flinkere og komme igang i hverdagen, tid til å lære meg og nøle mindre, tid til å bli enda flinkere å utfordre meg selv. Tid til å bli klar nok og frisk nok til å reise verden rundt, en reise som forøvrig tar 25 timer fra flyet letter fra Bergen til jeg lander i Melbourne, for å tilbringe 4 uker i Australia.

Dette kommer utvilsomt til å bli noe av det desidert vanskeligste jeg har gjort hittil i livet og for å være ærlig er det skummelt å dele det med verden i tilfelle planene mine av en eller annen grunn skulle gå til helvete. Men det er kanskje et godt tegn likevel, for det betyr at jeg selv tror at jeg er kapabel til å klare dette. Dessuten kan jeg ikke tenke meg en større eller bedre avskjed med agorafobien en gang for alle, enn å reise alene til Australia.

Jeg vil ikke se tilbake om flere år og lure på hva som kunne skjedd om jeg ikke hadde turt å ta denne sjansen. Hvis ting (kjærlighet) ikke skulle fungere, så vil jeg heller vite hvorfor, enn å tenke “hva om…” om noen år.

Som sitatet jeg la ut på instagram (aria.olea om du vil følge) her om dagen sier; “maybe it won’t work out, but maybe seeing if it does will be the best adventure ever”.

Advertisements

Oppsummering av 2013, Del 1.

Jeg husker ikke så veldig mye av Januar, Februar og Mars. Det jeg husker er nesten utelukkende negativt, med noen små lysglimt innimellom. Det er litt trist å se tilbake nå og vite at jeg nesten ikke kan sette fingeren på at jeg har gjort noe som helst konkret, utenom å holde meg i live såklart, og det er jo trossalt noe.

I slutten av Januar fikk jeg brev fra Post 4 i Trondheim med tilbud om vurderingsopphold for behandling av Agorafobien. Jeg husker at det virket fullstendig umulig, hvordan i alle dager skulle jeg klare å fly dit? Først komme meg til flyplassen, så fly til Bodø, bytte fly, fly til Trondheim, taxi til Østmarka, så snakke med mennesker jeg aldri har møtt? På den tiden var alt så problematisk at når jeg ser tilbake virker det surrealistisk. Jeg hadde problemer med noe så lite som å komme meg på butikken med mamma! Det var såvidt jeg orket å gjennomføre handleturer! Det var såvidt jeg kom meg til legen eller psykologen!

Vurderingsoppholdet varte fra onsdag til fredag i begynnelsen av Februar. For å få det til og gå opp ble det bestemt at jeg skulle reise dit med sykepleier Therese. Jeg husker ikke hundre prosent nøyaktig hvorfor jeg fikk en liten innleggelse på DPS rett i forkant av vurderinsoppholdet, men jeg mener det var for at jeg ikke skulle trekke meg i siste liten. Jeg visste at alt sto og falt på om jeg fikk behandling på Østmarka eller ikke, og at om jeg ikke fikk det hadde jeg ikke orket eller klart å leve lenger.

Jeg husker dagen før jeg skulle dra. Jeg husker at jeg skulle gå de sju minuttene fra avdelingen og hjem for å pakke til den lille turen til Trondheim. Jeg husker at jeg slet meg opp bakken hjem, ikke fordi det var så tungt, men fordi det var skummelt. Jeg husker at jeg pakket, lakket negler mens jeg så Grey’s anatomy og jeg husker at jeg brukte evig lang tid på å bli klar nok til å gå tilbake. Jeg husker jeg tenkte “hvordan i alle dager skal dette gå når jeg ikke engang klarer å gå ned en bakke alene uten å ha en puls på hundretusen, når jeg ikke kjenner beina mine mens jeg går, mens frykten er så lammende at det er såvidt jeg klarer å fortsette og gå?” Og jeg husker hvilken sang jeg hørte på i de minuttene, “In my remains” av Linkin Park, fordi setningen “Waiting for a chance to feel alive” var mer enn jævlig passende.

Men jeg kom meg avgårde til Trondheim. Jeg husker det var jævlig og jeg husker hvor ør jeg var i hodet når jeg satt på kontoret til Mr. Behandler, eller Sadisten som jeg også har omtalt han som. (Han vet det og synes det var morsomt.) Jeg husker hvor sliten jeg var, hvor svimmel jeg var av utmattelse og hvor vanskelig alt var. Jeg spiste på rommet fordi jeg ikke turte å sitte sammen med de andre. Jeg husker at hver minste lille ting jeg gjorde var som å klatre en personlig Mount Everest.

Jeg husker og hvor mye jeg til slutt opplevde at jeg klarte. En forsmak på livet? Og jeg husker hva Sadisten sa når jeg spurte om han kunne hjelpe, han sa “Jeg tror ikke vi kan hjelpe deg…” og hjertet mitt hoppet over noen slag før han fullførte setningen med “jeg VET vi kan hjelpe deg”.

Deretter kom jeg meg hjem i levende live, bare for å stupe ned i et skummelt mørke preget av bulimi. Jeg ba om en innleggelse, men fikk det ikke. Avdelingen mente de hadde gjort meg en bjørnetjeneste om de hjalp meg å unngå overspising og oppkast, jeg ville visstnok komme sterkere ut av det om jeg “fant ut av det på egenhånd”. Det er slik jeg opplevde og jeg husker hvor vanvittig skuffet og sint jeg var for det og på teamet mitt. Jeg husker hvor dårlig jeg var og hvor mye legen snakket om at jeg trengte en innleggelse, og jeg husker hvor hardt jeg protesterte fordi jeg var så forbannet på dem. Jeg brukte ord og sa hva jeg trengte, jeg ble absolutt ikke hørt og da var jeg ikke interessert lenger. I sinne og frustrasjon tok jeg det ut på meg selv med enda mer overspising og oppkast.

Mars er og en måned jeg husker lite av. Jeg skulle flytte i April og hadde begynt å forberede meg til det ved å pakke. Samtidig hadde agorafobien, eller angsten – vokst seg større og jeg hadde blitt redd for ting jeg aldri før hadde vært redd for. Jeg husker spesielt godt en kveld jeg presterte å spise peanøttsmør og ble livende redd for å få anafylaktisk sjokk og dø. Jeg er ikke allergisk mot peanøttsmør en gang. Det var grusomt. Jeg fikk ikke fred i sjela, alt gjorde vondt, alt var skummelt og fryktelig. Dag etter dag etter jævla dag.

Utenfor min gamle leilighet pusset de opp huset og jeg var livende redd for å gå ut med hundene fordi jeg ikke kunne gå ut ubemerket. Til slutt fikk jeg inn en rytme på at jeg luftet de “om morgenen” når arbeiderne spiste lunsj, deretter etter at de hadde dratt hjem for dagen, deretter var det lettere for meg å gå ut, gå tur med dem på kvelden.

Og det var vinter, snø og kaldt ute, kaldt inne, kaldt i hjertet, kaldt i sjela, kaldt i sinnet. Alt var isende kulde og total hjelpeløshet. Jeg befant meg i en prosess av ingenting og ventet kun på at datoen for Trondheim skulle komme nærmere. Det gjorde den, men jeg hadde det så forferdelig at jeg ikke trodde jeg kom til å overleve. Jeg var mer sikker på at jeg kom til å dø, enn at jeg kom til å overleve.

Det er helt forferdelig å se tilbake på, og i retrospekt skjønner jeg egentlig ikke hvordan jeg klarte eller hvordan jeg kom meg gjennom de grufulle månedene.

Melkeproteinintoleranse.

Dette er muligens det lengste innlegget jeg noen gang har skrevet, men definitivt en personlig sensasjon, pluss noe jeg virkelig ønsker å sette fokus på, pågrunn av uvitenhet. Det er overraskende få mennesker som vet om dette og jeg vet ikke, men kanskje kan dette innlegget hjelpe nettopp deg.

Jeg har planlagt å skrive dette innlegget i godt og vel et halvt år. Det begynner å bli en stund. Jeg har kladdet innlegget på engelsk opptil flere ganger, men til slutt har jeg bestemt meg for at jeg helst vil skrive det på norsk likevel. Både fordi det er komplisert å forklare, men også fordi det kan bli vanskelig å forstå for enkelte som leser, pluss at en god del av kildene mine er norske.

Etter å ha lest overskriften lurer du kanskje på hva jeg snakker om? Jeg har i alle fall ikke møtt noen som har sagt “melkeproteinintoleranse, ja”, alle har sagt “laktoseintoleranse? Hæ?” og la meg bare oppklare det med én gang: laktoseintoleranse og melkeproteinintoleranse er absolutt ikke det samme. Laktoseintoleranse vil si at kroppen har problemer med å bryte ned melkesukker, mens melkeproteinintoleranse handler om problemer med å bryte ned proteinene i melkeprodukter, eksempelvis er “kasein” og “whey” navn på melkeproteiner.
Jeg vil også understreke at melkeallergi og melkeproteinintoleranse heller ikke er det samme.

Om du går på google kommer du til å ha vanskeligheter med å nøste opp i hva jeg ønsker å formidle i dette innlegget, derfor vil du finne kildene mine lett tilgjengelige på bunnen.

Jeg har egentlig ikke ord for å beskrive hvilken lettelse det har vært å finne ut at jeg ikke tåler melkeproteiner. For å forsøke å forklare det må jeg skrive ned historien min, erfaringene mine med dette og jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne fordi det har endret livet mitt til det bedre på mange flere måter enn bare én.

Historien begynner en dag i slutten av Mai eller begynnelsen av Juni 2013. En kommentar fra min stemor som er så enkel som “kanskje ikke du heller tåler melkeproteiner?”, siden vi nettopp hadde fått påvist at lillebror ikke tåler melkeproteiner. Jeg hadde jo fått forklart grovt hva det gikk ut på. Opioider, peptider, opphopning i blodet, en rekke symptomer – mye forsto jeg ikke. Egentlig trakk jeg på skuldrene. Hva skulle jeg si og hvordan kunne jeg vite?

Det finnes flere måter å finne ut om man tåler melkeproteiner eller ikke. En av dem er en urinprøve, en annen er en såkalt “elimineringsdiett”. En elimineringsdiett går ut på at du eliminerer det du tror du ikke tåler fra kostholdet ditt over en periode for å se om du merker endring. Deretter gjeninnfører du det du har eliminert for å se om du merker endring da også.

Det var nettopp det jeg gjorde. Jeg hadde jo ikke noe å tape på å eliminere melkeprodukter fra kostholdet mitt over en periode for å se hvordan det eventuelt påvirket meg. La meg bare si at det er en million ganger enklere sagt enn gjort. De færreste av oss er klar over hvor mange produkter som har tilsatt melk, og når det er snakk om melkeproteinintoleranse går det ikke an å velge laktosereduserte produkter. Alt må bort.

Jeg trenger ikke å påpeke at jeg har en spiseforstyrrelse, men det jeg ønsker å påpeke er at jeg, som omtrent alle andre som sliter med en spiseforstyrrelse, gjerne har en liste over såkalt “safe food“. Det begrepet betyr noe så enkelt som at man har matvarer og typer mat man føler seg mer komfortabel med enn annen mat. Trygg og utrygg mat. Mat som utløser mindre psykisk ubehag enn mat som utløser mer psykisk ubehag, eksempelvis dårlig samvittighet, økt selvhat, panikk eller andre negative følelser og reaksjoner.
HUSK: safe food varierer fra person til person. Mat jeg er komfortabel med å spise kan utløse panikk hos andre og vice versa.

Min liste over Safe Food bestod nesten bare av produkter som inneholdt melk. Øverst på lista sto næringsdrikkene mine, som jeg tidligere har skrevet innlegg opp og ned om, etterfulgt av youghurt, cottage cheese, ost, brunost og her kommer poenget; plutselig hadde jeg omtrent ingen matvarer som jeg følte meg komfortabel med å spise, annet enn frukt, grønnsaker og rene proteinkilder. Det har vært det verste. Å skulle spise utrygg mat. Å skulle føle seg rundt i blinde og utsette meg selv for enormt psykisk ubehag og en rekke negative emosjoner utløst av å spise utrygg mat. Mat jeg ikke stolte på. Mat jeg ikke “visste hva gjorde med kroppen min”.

Folk flest vet heller ikke hvor vanskelig det er å lese innholdsfortegnelsen på produkter i butikken heller, når det du leter etter er kamuflert som andre ord. Eksempelvis, whey, melkefett, kasein, krem, fløte, smør, melkepulver, skummetmelkpulver, kondensert melk, for flere eksempler se kilder nederst i innlegget. [1]
Jeg har gått på smell etter smell fordi jeg i uvitenhetens navn, eller delvis i blinde om du vil, ikke har vært klar over alle disse skjulte begrepene og ordene. Melkepulver er kanskje det som irriterer meg mest, når jeg finner et produkt og tenker “dette går sikkert bra, dette inneholder helt sikkert ikke melk” også viser det seg at de har tilsatt melkepulver. Eksempler på  irritasjonsmomentet; enkelte typer potetgull, flere typer godteri, enkelte typer brød, enkelte typer knekkebrød, pesto.

Jeg har ikke ord for hvor komplisert det har vært å eliminere melk 100% fra kostholdet. Plutselig er soyaprodukter min beste venn, mens alt jeg likte best plutselig blir utilgjengelig. Det blir ikke bare kostholdsendring, det blir livsstilsendring fordi det angår hele min funksjon som menneske, langt mer enn bare “hva jeg spiser”. 

 

Jeg kjenner at dette innlegget er komplisert å skrive med tanke på at jeg skal skrive mine erfaringer pluss fakta, fordi dere som leser trenger å forstå fakta for og kunne forstå historien min. Jeg tar historien først, deretter fakta. 

Som sagt, min stemors kommentar førte til at jeg bestemte meg for å sjekke ut elimineringsdietten og jeg husker ikke helt hvor lang tid det tok før jeg innså at dette gjelder meg. At jeg faktisk ikke tåler melkeproteiner. Jeg husker at det var en sommerdag, jeg hadde stått opp litt vel sent, skulle ut på ett eller annet, hadde det en smule travelt, helte i meg en næringsdrikk mens jeg gikk ned trappa fordi jeg skulle ut med hundene. Næringsdrikker er ufattelig enkelt, særlig når man har dårlig tid, derfor valgte jeg det akkurat den dagen.

Jeg gikk ut døra, rundt huset til hagen, sto der og ventet på at Nick og Zahra skulle gjøre det de trengte å gjøre og plutselig ble jeg rammet av svimmelheten. Den svimmelheten jeg i to år hadde kalt ANGST, fordi det var det alle i helsevesenet hadde sagt. “Det er angst, Karianne, det er bare agorafobien, dette er psykisk.” Mens jeg sto på trappa slo det meg, at det kanskje var melkeprodukter som utløste denne type svimmelhet og ubehag.

Det var teorien jeg hadde og eksperimentet mitt kunne jo ikke stoppe der, dette var begynnelsen. Det foregikk sånn at jeg levde melkefritt og innimellom, eksempelvis når jeg drakk en næringsdrikk eller fikk i meg andre melkeprodukter – registrerte hvilken effekt det hadde på meg. Svimmelheten jeg har kalt “angst” slo meg hver eneste gang jeg fikk i meg melk. 

Herregud for en SENSASJON.
Det snudde plutselig opp ned på ALT.
Herregud, jeg har virkelig ikke ord for det.

Det vil da si at når jeg kuttet ut melkeprodukter og slapp å forholde meg til svimmelheten jeg hadde kalt for angst, når svimmelheten ikke lenger var en pest og en plage i hverdagen ble jeg MYE, MYE friere i forhold til agorafobien. For svimmelheten var ikke angst, det var ikke symptomer på at jeg ikke taklet en viss situasjon – det var kroppen min som sa fra om at den ikke tålte deg jeg livnærte meg på. 

Grunnen til at jeg alltid merket dette best når jeg var ute og gjorde noe har med spiseforstyrrelsen å gjøre. Før jeg går ut pleier jeg alltid å spise/få i meg noe for å være sikker på at blodsukkeret er stabilt, fordi det er en trigger som utløser angst om blodsukkeret er lavt. Som regel har jeg drukket en næringsdrikk før jeg gikk ut og like etterpå, enten i bilen eller etter å ha kommet et lite stykke hjemmefra rammer svimmelheten – ergo tolket jeg det som angst, angst for at jeg hadde forlatt hjemme, angst for at jeg skulle ut i den “store, skumle verden” og gjøre noe.

Jeg merket jo selvfølgelig svimmelheten om jeg kun var hjemme og fikk i meg melkeprodukter, men da tolket jeg det som “angst for noe annet enn agorafobien” eller bare “intense bekymringstanker”. 

Det var som å bli kvitt en enormt tung byrde som gjorde livet mitt og ikke minst kampen mot agorafobien – vanvittig mye vanskeligere. Svimmelheten hadde vært en enorm trigger for meg og plutselig var den borte. Jeg slet med ubehaget agorafobien utløser, altså bekymringene, men jeg hadde ikke de fysiske symptomene som tidligere har utløst panikkanfall – nettopp fordi svimmelheten har vært fysisk.

Jeg har også vært bitter for ett par ting. For det første dette med å eliminere alle melkeproduktene og dette med Safe Food som jeg skrev noen avsnitt lenger opp.
For det andre har jeg vært bitter for at ingen har kommet på dette før. Altså innenfor helsevesenet, hvorfor har ingen noensinne spurt seg selv om kanskje symptomene mine var utløst av noe fysisk istedenfor psykisk? Hvorfor ble alt hengt på den knaggen, “hun er psykisk syk, derfor er dette psykisk”? Ingen har noensinne nevnt et ord om “kanskje det er noe du ikke tåler”, det har alltid vært “svimmelheten er angst, dette må du lære deg å takle“. 

La meg bare si det med én gang; psykologtimer og terapi kurerer ikke fysisk svimmelhet. Jeg har snakket i timevis med teamet mitt om denne svimmelheten, vel – fint å få snakket om det, men hjalp det i praksis? Eh, nei. To år med terapi, absolutt NULL framgang med agorafobien. Like jævla redd for å gå ut, like jævla vanskelig som før.

Når jeg var på Østmarka ved Post 4 i April og Mai for behandling for min panikklidelse, agorafobi – spiste jeg fortsatt melkeprodukter og svimmelheten var tilstede. Jeg lærte at svimmelheten ikke er farlig og at jeg trygt kan gå ut døra og drive med angsteksponering på tross av svimmelhet, men why bother når jeg kan eliminere svimmelheten totalt?
Hvis jeg bruker hodepine som metafor, sett at du får en intens hodepine hver gang du får i deg melkeprodukter. Du vet med deg selv at hodepine ikke er farlig, men du kjenner jo at det er både irriterende og ubehagelig. Ville du da fortsatt å utsette deg selv for ubehagelig hodepine og fortsette å innta melkeprodukter – eller ville du kuttet ut melkeproduktene og blitt smertefri?
I mitt tilfelle; fortsette å utsette meg selv for svimmelhet og økt angst samt forsterket agorafobi og isolasjon, eller kutte ut melkeprodukter, erfare at tretthet forsvinner og at verden ikke lenger spinner, plutselig er verden klar og ligger i vater, pluss at leddsmerter også forsvinner? Svaret er jo åpenbart utrolig enkelt.

Men bitterhet kommer jeg ikke langt med, la meg heller ramse opp sensasjonene. 
Ikke bare forsvant svimmelheten som trigget agorafobien så voldsomt – plutselig forsvant også leddsmertene mine. Plutselig kunne jeg løpe turer uten vondt i knærne og jeg hadde ikke lenger de der jævlige dagene hvor det gjorde vondt å gå. Jeg har skrevet om alle disse plagene før.
Og en ting til, jeg ble utrolig mye mer våken og opplagt! Plutselig følte jeg meg våken når jeg sto opp og jeg hadde ikke lenger det ekstreme søvnbehovet, jeg ble ikke lenger akutt kjempetrøtt etter måltider pluss at trøtthet også var en angsttrigger for meg. Den typen trøtthet, den der når du er så tung i kroppen at du føler at du såvidt klarer å stå oppreist.
Per dags dato har jeg strøket det av lista over angsttriggere. Jeg blir ikke lenger redd hvis jeg ikke sover X antall timer om natta, å ikke få nok søvn påvirker ikke lenger om jeg går ut døra eller ikke. Jeg føler ikke lenger en ekstrem trang til å avlyse avtaler hvis jeg har hatt en dårlig natt og bare sovet fire timer. Jeg er med hånda på hjertet ikke redd for søvnmangel eller tretthet lenger. 
Når jeg får i meg melkeprodukter kommer trøttheten lett tilbake og det tar ganske nøyaktig fire dager før jeg begynner å føle at den ekstreme trettheten går over.

Hvis du som fast leser tenker deg om, hvor mange ganger har du ikke lest en setning ala denne “verden ligger ikke i vater”? Eller at ting svømmer foran øynene mine, eller at det blir for mange inntrykk, så mange sanseinntrykk at jeg blir “helt svimmel”?

Jeg er ikke lenger redd for å gå ut døra sammen med noen. Faktisk vil jeg påstå at jeg nesten aldri kjenner på den typen redsel. Jeg har gjort enormt mye framgang når det kommer til å slå agorafobien. Jeg har gjort så mye framgang på det området at det fortjener et eget innlegg og dette innlegget har allerede rukket å bli skrekkelig langt.
Jeg har jo fortsatt agorafobi og møter en rekke situasjoner hvor jeg føler ubehag, men det er vanvittig mye mindre enn før. Før hadde jeg ting jeg ikke en gang turte å begi meg ut på sammen med andre, eksempelvis kjøpesenter, ekesempelvis Coop Obs som jeg vet jeg har skrevet om. Det var sjelden jeg gjorde det, selv sammen med andre.
Nå merker jeg bare litt ubehag. Forrige søndag, bittelille julaften dro jeg og pappa på Coop Obs og fylte en hel handlevogn selv i verste julerushet og det gikk helt fint. Mens pappa sto i kø svirret jeg alene gjennom butikken på let etter de siste tingene, jeg måtte spørre personal om hjelp til å finne ulike produkter jeg ikke visste hvor sto – og det gikk faktisk helt fint. Litt ubehag ja, og jeg hadde nok ikke orket å gjøre det alene – men jeg kan og egentlig går det fint.

Jeg har ikke ord for å beskrive hvor mye framgang jeg faktisk har gjort.

Konklusjonen er at jeg tåler ingenting som inneholder melk, ikke litt en gang. Hvis jeg sier Kick Lakris, vet dere hva jeg mener? Siden jeg var liten har jeg alltid likt de kjempegodt og jeg har ansett det som trygt å spise fordi en Kick veier 19 gram og det er begrenset hvor mange kalorier det er. Hvis du orker å lese den mikroskopiske innholdsfortegnelsen oppdager du at det inneholder melk. Selv noe så lite som en Kick på 19 gram reagerer jeg på.

En annen tanke svimmelheten utløste var den verste skrekken av alle; “nå får du epilepsianfall” og akkurat den redselen er ene og alene årsaken til at jeg utviklet agorafobi i utgangspunktet. Vet dere hvor ofte jeg tenker den setninga når jeg nå er ute i situasjoner som før var et rent helvete? NESTEN ALDRI!!!! Og om den tanken skulle komme kan jeg le det vekk fortere enn den rekker å feste seg, jeg kan slå det fra meg så fort at pulsen min ikke engang rekker å øke. 

Å oppdage min melkeproteinintoleranse har vært nøkkelen til en verden fylt med mye større frihet enn jeg har opplevd på flere år. Selv om det har vært hardt å måtte ekskludere mine trygge næringsdrikker, selv om jeg innimellom blir litt lei meg for at jeg ikke tåler ost, eller at savnet etter brunost melder seg, så vil jeg nesten gråte en skvett av glede fordi livet mitt har blitt så mye bedre uten melkeproteiner.

Melkeproteinintoleranse omfatter MYE mer enn bare mine symptomer. Det kan påvirke alt fra søvnforstyrrelser til epilepsi, depresjon, ADHD, schizofreni, asperger, autisme, bipolar lidelse, en lengre liste finner du som punkt [2] i kildene mine. 

“Hvordan kan melkeproteinintoleranse gi symptomer:

Proteinintoleranse innebærer vansker med å bryte ned visse proteiner, vanligvis gluten(i mel) og kasein(i melk og melkeprodukter), fordi kroppen mangler eller har for lite av de enzymene som skal til for å bryte ned proteinene. Peptider er ”bruddstykker” av proteiner som er annerledes enn hos folk som har alle enzymene i orden. Peptidene hoper seg opp i kroppen og blir ført til hjernen. De best kjente peptidene har opioid virkning, dvs at de virker på lignende måte som opium (morfin).

Dersom disse peptidene har påvirket hjernen over lang tid, kan det oppstå varig hjerneskade. Imidlertid vil diett allikevel ofte bedre symptomer, dersom personen har proteinintoleranse.

Dr. med. Karl-Ludwig Reichelt illustrerer problemet med peptider(fordøyde proteiner) som hoper seg opp i kroppen(spesielt i hjernen) med en bekk som i utgangspunktet renner fritt. Dersom bekken blir blokkert, vil vannet samle seg opp til en dam ovenfor blokkeringen. Til slutt vil vannet naturlig nok renne over demningen, og den vil da søke nye veier. De nye retningene som vannet tar kan sammenlignes med de symptomene som da oppstår. Bekken som renner er stoffer som kommer fra maten, og når kroppen ikke greier å håndtere disse stoffene riktig, hoper de seg først opp som en stor ”dam” . Deretter renner de over, og påvirker oss i negativ retning. Symptombilde kan gi seg utslag både i fysiske, psykiske, mentale samt adferdsmessige utfordringer. – Direkte udrag fra kilde [2]

Spesielt anbefaler jeg at du tar en titt på Kilde [4], den forklarte i alle fall en hel del for meg.
Kilde nummer [5] er en blogg skrevet av en mor som opplevde at begge hennes døtre ble feildiagnostiserte med tunge psykiske lidelser (Bipolar lidelse og Schizoaffective Disorder) og nesten alle deres symptomer har forsvunnet med riktig diett.
Forøvrig er disse sidene flinke til å linke til andre sider samt forskningsresultater, så man kan lett hoppe videre i informasjonen uten å lete for lenge.

KILDER

  1. How to read a label for hidden milk
  2. NPIF, symptomer på melkeproteinintoleranse
  3. Artikkel fra Side2, “Samme effekt som Morfin”
  4. Mental Illness or Allergy?
  5. It’s not mental

Husk at det er lov å stille spørsmål i kommentarfeltet :) 

Into the Fire.

Idag er en fin dag. En sånn dag som bare må blogges om, til tross for at formen er litt varierende akkurat nå. En sånn dag hvor jeg smiler til jeg griner og det føles nesten som om jeg er i ferd med å ta av, lette, sveve.

Idag har jeg nemlig kjedet meg, på best mulig måte. I en situasjon jeg tidligere kunne beskrevet som “helvetesild” har jeg idag kjedet meg. Det har seg nemlig sånn at jeg har hatt min siste time hos tannlegen idag. Tennene mine er herved i orden, alle hull er reparert, pengeboka skal få hvile, endelig kan jeg spare og bruke penger på sertifikatet istedenfor tannlegetimer! Jeg har gledet meg til denne dagen lenge.

På tirsdag kjente jeg på usikkerheten. Om jeg bare skulle ringe og flytte timen litt lenger fram i tid. Tenk om jeg ikke følte meg helt i form på torsdag? Jeg prøvde å tenke at ordentlig eksponering ville være å la timen forbli og dra som planlagt. Tirsdag gikk greit, men på onsdag slet jeg så vanvittig med trangen til å avlyse at jeg ble ordentlig sint og sur av påkjenningen. Alle vet jo at man senest kan avbestille en time her eller der, tjuefire timer i forveien hvis man vil unngå å betale for timen likevel. La meg bare si at det koster femhundre kroner å ikke møte opp til en slik time, noe jeg faktisk har gjort – la meg bare si at det var nok å “skulke” den ene timen i feighetens navn.

Jeg kjente jo litt på nervøsitet igår. Det er liksom… ikke så jævlig morsomt å dra til tannlegen, folk flest liker jo ikke det? Vel, det finnes selvsagt unntak. Men, det føles litt som om jeg allerede har blogget side opp og side ned om tannlege og tannlegebesøk, så jeg tror de fleste av dere vet at jeg har hatt et angstrengt forhold til dette? Lett har det i alle fall ikke vært.

Her er et eksempel.

Dette bildet er tatt for ett år siden, femtifem uker.

Men tilbake til igår. Jeg klarte å riste av meg bekymringene, så ikke for meg noen grusomme scenarioer i hodet mitt, jeg hadde ingen katastrofetanker og til min store forbauselse var jeg ikke plaget av “det har gått fint hittil, derfor kommer det garantert til å gå til helvete imorgen, den siste timen, for det er så typisk meg og min flaks”.

Jeg skal ikke skryte på meg at jeg har sovet så jævlig godt og jeg våknet klokka sju, etter bare seks timer med søvn og fikk ikke sove igjen. Men jeg sto opp, spiste frokost, dusjet – og jeg holdt ikke på å dø. Jeg gikk gjennom lista i hodet – den består forøvrig bare av to – tre punkter per dags dato, den samme lista som tidligere besto av to millioner punkter (okei, overdrivelse) som måtte klaffe, hvis ikke var alt dømt til å gå til helvete. Lista består av “husk å ta medisiner, spis før du går ut, drikk vann”. Enkelt og greit.

Jeg kjente ikke på angst. Jeg følte meg hverken kvalm eller skjelven og jeg hadde heller ikke spurt pappa om å skyve meg ut døra, i tilfelle jeg skulle nøle. Nå var det heller ingen hjemme som kunne passe på det, det måtte jeg ta meg av selv, som et voksent – ansvarlig menneske som drømmer om frihet og et liv verdig å leve.

Jeg gikk ut døra, låste den bak meg, begynte å gå, lette etter musikk å høre på mens jeg gikk, helt tilfeldig kom en sang som virkelig minner meg på “hva jeg kjemper for”. Jeg har noen sånne sanger som jeg hører på i enkelte situasjoner som virkelig får meg til å bite tennene sammen og rette meg opp i ryggen mens jeg blir fylt av en selvtillit jeg egentlig har når jeg først klarer å hente den fram.

Så jeg gikk de fem minuttene til tannlegekontoret, passerte sikkert femten elever som tilhører videregående skole, og gikk inn døra til tannlegen presis klokken ti. Jeg var ikke nervøs. Jeg satte meg i tannlegestolen, jeg var ikke nervøs. Jeg tok meg selv i å lure på hvor angsten hadde tatt veien samtidig som jeg kjente på hvor kjedelig det egentlig er å gå til tannlegen, samtidig som jeg var uendelig glad inni meg for at det var så enkelt. Selve prosedyren tok i underkant av en halvtime før alt var i orden, jeg dro kortet for siste gang, takket for hjelpen, lukket døra bak meg og holdt på å smile meg ihjel.

Deretter gikk jeg hjem mens jeg var vanvittig glad, jeg følte at jeg hadde vunnet. Skjønner dere? Vunnet. Slått agorafobien skikkelig. Jeg følte at det var sånn det var når jeg gikk til tannlegen før – for jeg har ikke tannlegeskrekk, det er ene og alene agorafobien som forhindrer meg, bortsett fra at jeg aldri holdt på å gå ned i knestående av lykke og lettelse når jeg var ferdig hos tannlegen før.

Når jeg gikk opp trappa til leiligheta var det ett eneste ord som streifet forbi i tankene mine, det ordet, ordet som vanligvis satte i gang hjertebank fra helvete og et uendelig inferno av katastrofetanker – “epilepsi”. Og det slo meg at jeg ikke én eneste gang hadde tenkt ordet en gang. Da måtte jeg gråte noen gledestårer, for idag har jeg vunnet og jeg er uendelig stolt og fylt til randen av en følelse av å være klar til omtrent hva som helst. En sånn “bring it on” følelse. En slags følelse av at dette skal jeg klare, vinne, vinne over agorafobien, en dag skal alle hverdagslige ting være kjedelig, og når hverdagslige ting har blitt kjedelige – tenk så mye jeg kan verdsette morsomme ting – for da vil jeg ha kapasitet til å forhåpentligvis leve livet, heller enn å bare overleve det fra dag til dag.

Sangen som har gått på repeat idag; Thirteen Senses – Into the Fire.

Den festet seg i hodet mitt i Januar/Februar, rett før jeg skulle på vurderingsopphold i Trondheim for å forhåptentligvis få hjelp til angsten. Helt siden da har den minnet meg på hva jeg kjemper for og hvorfor. Forøvrig er den kjent fra Grey’s Anatomy sesong 1, det var derfra jeg plukket den opp.

We’re all just stories in the end.

Det skal ingenting til før jeg kjenner på trangen til å grine om dagen, det har en veldig simpel forklaring. På mandag skal jeg opp til Trondheim og Post 4 for litt mer behandling i forhold til agorafobien. Stresset og trangen til å grine er ganske enkelt forårsaket av den ekstremt store utfordringen det skal bli å komme seg til. Flesland. Værnes. Flybuss. Buss. Koffert. Bagasje. Sikkerhetskontroll. Mandags morgen – det knyter seg i magen bare ved tanken.

Plutselig føles alt jeg får til som om det ikke er nok, plutselig føler jeg meg fullstendig utilstrekkelig som menneske, hvorfor puster jeg fortsatt?

Jeg tror jeg har funnet løsningen på alle disse nervene, jeg må sørge for at jeg ikke har tid til å ha nerver. Jeg må finne på noe, helst hele tiden og helst noe som går inn under kategorien “eksponering”. Jeg er skråsikker på at jo mer jeg tenker og jo mer jeg gruer meg, jo mer utslitt kommer jeg til å bli, jo mer vil angsten vokse, den kommer til å ese litt dag for dag til den til slutt eksploderer ut av målbare proporsjoner – hvorav jeg vil bli totalt lammet, paralysert og ute av stand til å fungere.

Jeg har en setning av Ellen DeGeneres i hodet, “I had to face every fear” sier hun i ett av standup showene sine for mange, mange år siden i forbindelse med den gang hun “kom ut av skapet” som det så fint heter. Videre forteller hun at det var dette hun måtte gjøre for at frykten ikke skulle holde henne tilbake fra å leve et fullverdig liv.

Jeg prøver å tenke at jeg også må det. Nå skal jeg innrømme at jeg ikke har vært noe flink til å fylle ut skjemaene de mente jeg skulle fylle ut i Trondheim (kan ikke skylde det på annet enn latskap – eller, når i helvete skulle jeg liksom få tid til dette?!) – men jeg har ikke ligget på latsiden av den grunn. Men, det jeg skal fram til er at i nederste rute på disse arkene står spørsmålet jeg frykter aller mest – “hva skal til for å gjøre oppgaven enda bedre*?” (i denne sammenheng betyr det verre)- og alt man kan tenke seg er enda verre skal man teoretisk sett fylle ut – og gjøre. Naturligvis, hvis ikke ville det jo ikke vært noen poeng med den ruta.

Jeg har litt for mange ting i hodet jeg tenker “ja, det burde jeg ha gjort” og “ja, det skal jeg kanskje gjøre” eller “det var jo egentlig en god idé”. Hva faen? Jeg må slutte å tenke, gjøre istedenfor å tenke. Hva eksponering angår er det en fysisk handling, tankene vil ikke hjelpe deg og tvilen vil heller ikke komme deg til gode. Oddsen for at tvilen sliter deg i stykker er vel størst. Eksponering = å gjøre.

For min del er de vanskeligste utfordringene de jeg gjør HELT alene. Jeg er nå gankse vant til å gjøre ting sammen med noen, eksempelvis kjøpesenter sammen med noen, IKEA, matbutikker, gåturer – men helt alene? Der er jeg ikke helt fornøyd med egeninnsatsen. Hvis jeg hadde fått beskjed om å gå alene på butikken og kjøpe melk kjenner jeg på trangen til å si “nei” med en gang.

Det aner meg at jeg må gjøre noe med det, det som holder meg igjen. Ubehaget. Jeg håper det kan gå bort snart? For det er der, akkurat slik det har vært de to siste årene, forskjellen fra når jeg ikke klarte å gjøre noe og nå, er at jeg har lært meg å holde ut ubehaget. Akseptere at det er der. Ignorere det, selv om det ikke helt fungerer slik.

Av utfordringer i det siste kan jeg nevne at jeg har gått lengre turer alene (to ganger), idag gikk jeg også en liten tur alene inne på obs, som jeg tidligere har nevnt at jeg ikke liker – noe jeg fremdeles ikke gjør, og da visste jeg cirka ingenting om hva jeg skulle, bare hva jeg skulle ha og i hvilken retning jeg kunne lete. Også dette gikk passelig greit.

Bortsett fra agorafobien holder jeg på å pakke ut av pappeskene mine samtidig som jeg delvis pusser opp. Det sier seg selv at denslags multitasking skaper uoversiktlig rot. Kjedelig er det forresten også, jeg tilhører ikke den kategorien mennesker som synes det er hverken fint eller avslappende å male en stol, eller en skuff for den saks skyld! Igår bestemte jeg meg for å tapetsere skapdørene istedenfor å male dem – hurra for lettvintløsninger. Men, så kan det jo nevnes at jeg skal male hele badet så snart jeg er ferdig med alt annet, jeg slipper med andre ord ikke unna. Ja, også ser jeg cirka ti minutter av en eller annen TV-serie i slengen, helst mens jeg kliner neglelakk på neglene, gjerne klokken halv tre om natten, med andre ord = når jeg har tid.

Akkurat nå er lillebror i bursdagsselskap, pappa sover, A er på jobb og den hylla kan vente litt før jeg skrur den opp, med andre ord har jeg et lite vindu med tid, selv om jeg kjenner litt på at jeg burde eksponert meg for noe jævlig istedenfor å oppdatere en blogg, men.

Stem på Zahra! Nå er det bare to dager igjen å stemme på. Ser jo at hun ikke vinner, men stem likevel?

[Klikk her for å stemme]

I det siste.

Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne, det har skjedd vanvittig mye siden sist jeg oppdaterte. Jeg har ikke hatt tid, eller snarere ikke prioritert skriving. For opptatt med å leve, for en gangs skyld.

Forrige fredag, det er kanskje greit å oppsummere dagene i korte trekk – for å understreke hvor mye hardt arbeid som har gått med til å komme hit hvor jeg er dag.

Fredag 19. April.
Jeg møter den første utfordringen som utløser panikk. Ta bussen til byen, finne en flybuss og deretter komme meg til Værnes flyplass bare for å snu. Jeg gråt i en time på forhånd, utsatte oppgaven i flere timer og slet generelt med å komme dit at jeg klarte å pushe meg selv til å gjennomføre.

Lørdag 20. April.
De andre pasientene har planlagt bytur for deres type eksponering (annen problematikk enn min egen) og siden jeg ikke har noen konkrete planer bestemmer jeg meg for å bli med. Det var snakk om at avdelingen skulle kjøre meg opp i ødemarka og forlate meg på ubestemt tid uten telefon – men det er jeg ikke redd for, derfor var de enige at jeg ville få mer ut av en bytur – mer angst, mer eksponering, mer utbytte.

Byturen varte i hele fire timer, inkluderte lange køer, flere kjøpesenter pluss spising ute. Alle disse tingene er store utfordringer og etterpå følte jeg meg utslitt, overveldet, nummen, overrasket, alt på en gang. Som om jeg ikke var utslitt nok ble jeg sendt på butikken helt alene, måtte gå dit uten følge fordi noen hadde sterke ønsker om lakris. Det var ekstremt krevende og tøft, men jeg overlevde også dette.

Søndag 21. April.
Den store dagen. Jeg fikk ikke betenkningstid, jeg fikk ikke tid til å gruble, valget måtte jeg ta mer eller mindre på sparket på torsdag, fikk ikke en gang ringe pappa eller tenke noen minutter for meg selv. Følte meg presset til å si ja og kvinnet meg derfor opp til den store styrkeprøven. Buss alene til byen, flybuss til Værnes, innsjekk, bag drop, sikkerhetskontroll – ALENE!!!!

Jeg forlot Østmarka så fokusert som jeg klarte å forholde meg, det gikk greit til jeg satt på flybussen og det ramlet inn en hel haug mennesker hvor mange av dem var ganske fulle. I tillegg var det noen som kastet opp på bussen, ergo måtte jeg bytte buss midt i ødemarka. Da hadde jeg mest lyst til å kaste opp selv, eventuelt legge meg ned å dø.

Innsjekk og bag drop gikk greit og sikkerhetskontrollen var seriøst en drøm! selv så vanskelig det var ba jeg om å få litt hjelp, jeg gled gjennom sikkerhetskontrollen foran alle i køen sammen med en ekstremt hyggelig sikkerhetsvakt. Hadde lyst til å klemme henne etterpå og takket så mye.

Etter det hadde jeg ikke angst. Jeg nøt flyturen og stresset ikke på Flesland. For å være ærlig kjente jeg nesten ikke på angst i det hele tatt på to dager etterpå!

Fra mandag til søndag hadde jeg gjort ALT JEG FRYKTER MEST. Fra løping opp og ned trappa på mandag til bokstavelig talt flying solo på søndag – skjønner dere hvor ekstremt det er?
Behandlingen har vært KNALLHARD, det har ikke vært tid til mye avslapping eller sosialt samvær med andre enn pasienter, jeg har omtrent ikke en gang orket å snakke i telefonen.

Jeg har måttet forsone meg med tanken jeg aldri har klart å akseptere; får jeg epilepsianfall/kollapser, så skjer det. Det er ingenting jeg kan gjøre for å forhindre det, og å desperat forsøke og unngå dette har ikke gjort meg annet enn alvorlig isolert og deprimert.

Jeg føler meg friere enn på to år og gladere enn på lenge.

Jeg fikk være storesøster for en dag før jeg og pappa kjørte nordover. Det tok to og en halv dag på grunn av uforutsette momenter som stengte veier, kolonnekjøring og stengte fjelloverganger.

Jeg har mer jeg skal skrive om, men jeg skal dele det opp i flere innlegg slik at det blir enklere å lese og henge med. Igår tok jeg farvel med Harstad og er nå på vei sørover igjen.

You just got pranked!

I natt har jeg sovet dårlig. Jeg har vridd og vendt på kroppen og gruet meg til idag – gruet meg masse. Alene til treningssenteret? Hvordan skal liksom dette gå? Ekstra nervøs til frokost, ekstra nervøs etterpå, men likevel fokusert, jeg ønsker jo å lykkes! Jeg ønsker jo å mestre, få til det jeg vil, når jeg vil.

Mr.Behandler kom inn ganske rett før jeg skulle gå og sier at jeg må dikte opp en crazy historie sånn at jeg kan lure psykologistudentene senere. Jeg, lure noen? Det er ikke helt min stil, det er da vanskelig nok å sette seg ned i samme rom som fremmede i utgangspunktet! Når han sa crazy, så mente han at jeg kunne sagt jeg var seriemorder så lenge jeg fikk det til å høres troverdig ut.

Som planlagt vandret jeg mot treningssenteret, fast bestemt på å lykkes, klare det, mestre det. Vinne. For meg, for min egen del, for livet og alt jeg vil oppleve. Jeg tenkte på denne syke historien, hva i guds navn skulle jeg liksom si? Det skulle liksom være forhistorien min, grunnen til at jeg hadde blitt innlagt på Østmarka og nå var i behandling.

Jeg trente i tjue minutter, ti minutter kortere enn igår, men jeg holdt ut ti minutter lenger enn jeg hadde trodd, pluss at jeg trodde lunsj var en halvtime tidligere enn det egentlig er, så jeg stresset kanskje litt veldig. Om det var skummelt? Ja, gjett da?! Fy faen, sier det bare. Masse mennesker, de fleste var eldre, og jeg. Helt alene i den store, skumle verden. Men det gikk jo greit, innimellom var ubehaget på panikknivå hvor jeg anstrenger meg mer enn vanvittig for å fortsette å gå/løpe, alt for å se normal ut.

Jeg hadde hvertfall tenkt ferdig min syke løgn og øvde på hvordan jeg skulle fortelle den inni hodet mitt mens jeg vandret tilbake. Dusj, lunsj, nerver og nervøsitet. Følte meg helt forferdelig når Mr.Behandler sa at vi skulle snakke, altså jeg, han og to psykologistudenter. Begge to virket både søte og snille, jeg var litt usikker på om jeg skulle kunne klare å holde maska, hvis jeg nå gjengir det jeg sa, så skjønner dere kanskje mer.

Situasjonen er den at jeg sitter i en sofa, mens behandler pluss to studenter sitter i hver sin sakkosekk. Mr.Behandler sier at jeg nå skal fortelle litt om hvorfor jeg er på Østmarka og hvilken behandling jeg får her, hvordan det liksom hjelper meg å være her.

Jeg sier:

“Det er utrolig tøft for meg å skulle fortelle dette, jeg synes det er kjempeflaut fordi jeg vet at det er galskap, men jeg klarer ikke å gjøre noe med det. 

Når jeg var ti år gammel fikk vi hund*. Før det hadde vi katt, jeg er forresten enebarn. Hunden var min aller beste venn, hun het Cleopatra. Vi var uadskillelige, vi gjorde alt sammen sammen. Jeg har ikke ord for hvor mye hun betyr for meg. 

For to år siden ble Cleopatra påkjørt av en bil, hun døde av skadene. Dyrlegen kremerte Cleopatra sånn at jeg og foreldrene mine kunne begrave asken. Når tiden for å ta farvel hadde kommet, så klarte jeg ikke. Istedenfor tømte jeg asken på en colaflaske som jeg må ha med meg overalt hvor jeg går. Cleopatra ligger i vesken når jeg er på skolen, når jeg er på kafé, når jeg er ute og går. Jeg vet at det ikke skal være sånn, så for ett år siden begynte jeg i terapi, men det har ikke helt hjulpet meg noe særlig. 

Nå som jeg er her må Cleopatra stå inne på kontoret hos Mr.Behandler mens jeg øver på å gå ulike steder uten Cleopatra. Målet med behandlingen er at jeg skal kunne begrave asken hennes å gå videre med livet mitt. Jeg føler meg helt forferdelig alene om dette problemet, bare det å fortelle dette til dere gjør meg skikkelig flau. 

Å reise hit i behandling var helt forferdelig, jeg måtte jo ta fly! Jeg er vant til å ha Cleopatra i veska, men det turte jeg ikke når jeg skulle fly i tilfelle de ikke ville la meg ta henne med gjennom sikkerhetskontrollen! Det var hardt når jeg måtte pakke henne godt inn og legge henne i kofferten istedenfor. Med en gang jeg fikk bagasjen på flyplassen måtte jeg løpe rett inn på toalettet sånn at jeg kunne legge Cleopatra i vesken istedenfor.” 

På dette tidspunktet har de stakkars studentene nikket sympatisk og jobbet med å holde maska. “Vi bare tulla” sier Mr. Behandler. De gikk fem på og kjøpte hvert ord jeg sa og de tok det veldig sporty når de fikk vite at det var tull. Jeg ble overrasket over at jeg klarte å holde maska og fortelle historien slik jeg planla det i hodet mitt, og at de kjøpte den, samt at Mr.Behandler klarte å holde seg. Han visste på forhånd ikke hva jeg skulle si. En annen student fra avdelingen var også med, men hun visste hva jeg skulle si.

Muligens ikke så gøy for dere som leser, men for min del var det hysterisk morsomt.

Som plaster på såret fikk de kommende psykologene være med meg på en eksponeringstur mens jeg fortalte dem min virkelige historie istedenfor, samtidig ga jeg de en innføring i skjemaene jeg fyller ut og hvordan det virker. De var forresten veldig hyggelige og sa de skulle sjekke ut bloggen min, om dere leser dette; lykke til videre!

Mr.Behandler var imponert over hva jeg hadde kommet opp med og at jeg hadde forklart å fortelle dette. Nå kan jeg også nevne at ingen av de andre pasientene som er her på lignende grunnlag som meg selv, måtte fortelle syke historier til de andre psykologistudentene.

Nå skal jeg gjøre noe så fornuftig som å spille inn alle triggertankene mine på telefonen, deretter skal jeg kle på meg sko og legge ut på en times tur alene hvor triggerne skal svirre i bakgrunnen hele tiden. Kjenner jeg gruer meg litt med tanke på at tankene jeg forsøker å skyve bort – nå skal kretse i hodet hele tiden. Målet er at det skal bli sus i bakgrunnen som jeg ikke bryr meg noe om, så får jeg se hvordan det går og hva jeg får ut av det!

Pappa skal forresten ikke hente meg i Trondheim. På Søndag skal jeg ta fly til Bergen, så skal vi kjøre nordover sammen! Hjelp. Men altså. Jeg skal greie dette! Jeg er dødsmotivert og dødssliten, likevel har jeg det bedre enn jeg har hatt det på lenge fordi jeg opplever masse mestring.

(*Når jeg var 10 år gammel fikk vi en hund som het Cleopatra.)

Dag #3, Onsdag.

Endelig har jeg funnet en liten tidslomme i den fullpakkede timeplanen sånn at jeg rekker å skrive noe! Det er jo praktisk for min del å huske hva jeg faktisk har vært gjennom!

Onsdagens store utfordring (trodde jeg) gikk ut på at jeg skulle på treningssenter. Få opp pulsen og oppleve svimmelhet i et rom sammen med mange andre mennesker. Jeg gikk dit sammen med kontakten min, vi trente hver for oss. Nå har jeg ikke vært på treningssenter på mange år, så det var jo og noe. Gikk/løp tretti minutter på tredemølla – med vilje holdt jeg ut til tretti minutter fordi jeg dagen i forveien hadde gått tur i tretti minutter, så pluss gåtur til og fra senteret ville det da bli en hardere eksponeringsøkt.

Grunnen til at jeg måtte på kjøpesenter på tirsdag! Treningssko.

Det gikk ganske så greit! Før treningssenteret måtte kontakten min innom butikken, det måtte jeg og, men jeg fikk ikke lov til å kjøpe noe fordi jeg måtte gå en tur tilbake senere som en runde til med eksponering. Etter dusj, lunsj og litt pause gikk jeg på butikken med kontakten min. Hun ventet utenfor mens jeg måtte gå inn alene. Det gikk mye bedre enn forventet og jeg ble nesten litt skuffet fordi det var så lett. Det var så lett at jeg gikk en runde innom en annen butikk også – bare for å gjøre det, ikke fordi jeg måtte. For å sette det i perspektiv kan jeg si at med turen på butikk igår har jeg vært alene på butikken 3 ganger på to år.

Men så. Det skal være tre hovedoppgaver om dagen, så behandleren min ga meg en ny utfordring, en STOR en. Jeg var allerede døsssliten etter førti minutter med vandring og tretti minutters trening – den siste utfordringen gikk ut på at jeg og en annen pasient som også sliter med agorafobi skulle 1.) ta bussen til byen 2.) finne fram i en by vi ikke kjenner 3.) kjøpe kinobilletter 4.) se hele filmen 5.) komme oss tilbake til avdelingen!

“Dette er ikke noe hvilehjem” var det noen av personalet som sa – you’re damn right it isn’t. Følte meg helt gelé og ødelagt allerede før vi skulle sette i gang, BUT I DID IT. Fy faen. Ubehag. Redsel. Angst. Panikk. Nervøsitet. Nerver. Satan. Men vi kom oss gjennom utfordringen begge to!

Dette er ikke min type film, men alright! Den inneholdt en god del triggere, så sånn sett var det jo en god test. Triggere = lys, blinkende lys, høye lyder, stor skjerm, masse inntrykk. Midt inni der klarte jeg å kjenne på at jeg var bemerkelsesverdig rolig. Skjermen var ikke uklar, grøtete eller utflytende! SÅ SÆRT, men for en lettelse. Det føles surrealistisk hver gang jeg opplever disse “klare” øyeblikkene hvor jeg har det greit og føler meg normal, i balanse eller hva jeg skal si.

Etter hver av disse tre store utfordringene om dagen må man fylle ut skjema over hva man skal, hva man er redd for, hva man tror kan forhindre at det man er redd for skal skje, og hva man ønsker å oppnå med oppgaven. Deretter skal man fylle ut på denne skalaen fra null til hundre hvor stort ubehaget var før eksponering, under eksponering, 10, 20, 30, 40, 50 og 60 minutter etter utfordringen.

(et skjema fra den første dagen)

Til sist fyller man ut hvor mange minutter man har trent, hvor god testen var på en skala fra null til hundre over å finne ut av det man lurte på / var redd skulle skje – og her kommer den verste; “hvordan kan jeg endre oppgaven for å gjøre den enda bedre?” I dette tilfellet kan du godt bytte ut bedre med verre. Hva kan man gjøre for at oppgaven skal bli enda jævligere, en enda jævligere utfordring. Jeg HATER å fylle det ut fordi jeg VET at Mr.Behandler kommer til å si “FLOTT, DA GJØR DU DET” og jeg, som innbiller meg at jeg er JA-MENNESKE, sier ja mens jeg skjærer grimaser. “Du er så søt når du bekymrer deg” sier han, jeg ler en tørr latter. He-he-he.

Dessverre er jeg overbevist om alt jeg skal gjøre og utsettes for er helt umulig fram til det er unnagjort og jeg ser at ingenting jeg fryktet skjedde. Jeg kvier meg for å fylle ut den siste ruta, særlig etter runden på treningssenter – da måtte jeg nemlig skrive at det som hadde vært skikkelig jævlig var å dra dit alene. Hva tror dere Mr.Behandler sa om dette? “Flott, da gjør du det imorgen!” (idag).

Klokka var ti over halv ti innen jeg og medpasient kom traskende tilbake etter en tre timer lang eksponeringsrunde med buss, kino, buss, utfordring av den ekstreme sorten. Heldigvis for min del satt jeg igjen med følelsen av “fy faen, klarer jeg en dag som denne – så kan jeg faen meg klare alt i hele verden.”

No time for tea.

Hjelp. Jeg rakk ikke å skrive igår fordi alt gikk i ett hele tiden, når klokka var ti takket jeg for meg og tok sovemedisiner! Orket ikke være våken lenger.

Jeg må vel spole tilbake til tirsdag for å fortelle videre hva jeg har gjort siden da.

Jeg hadde gått en tur med personal, hvilket gikk bra! Deretter skulle jeg gå den samme turen alene, da fikk jeg virkelig panikk. Gråt i gangen før jeg gikk, men gikk likevel. Måtte stoppe underveis fordi verden spant i hundre kilometer i timen rundt meg, tårene trillet. Jeg stoppet og tok et uglamorøst bilde av meg selv som jeg la ut på instagram.

TVIL. Ville bare snu, løpe rett gjennom skogen for å komme meg tilbake, men så gjorde jeg ikke det. Jeg tvang meg selv til  å fortsette og gå, det ble faktisk både bedre og lettere og innen jeg kom tilbake til avdelingen etter å ha gått 2.6km alene var jeg veldig glad!

Noen timer etter det igjen skulle jeg gå den samme turen, alene denne gang også – PLUSS at jeg ikke fikk ha med hverken telefon eller musikk eller noe som helst. Jeg gruet meg til dette også, men jeg hadde faktisk ikke kommet så langt fra avdelingen før en enorm lettelse overveldet meg. HELT SURREALISTISK. “Herregud Karianne, detter er jo ikke noe problem? Hva faen er det du surrer med, du er jo bare her og går en tur alene for deg selv?” Den turen var ikke noe stress, bortsett fra det emosjonelle. Lettelsen som fikk meg til å le og gråte på samme tid – men herregud så vanvittig godt å se, kjenne, erfare at ting kan gå greit!

HAPPYFACE.

Etter det var jeg egentlig ferdig med dagens oppgaver, men så hadde jeg fått en syk utfordring til dagen etterpå (altså igår), hvilket innebar at jeg måtte ha treningssko, ergo måtte jeg finne og kjøpe det! Med andre ord, sette meg i en bil med fremmede (pasienter og personale) og dra til et skremmende stort kjøpesenter, tråle gjennom fem butikker før jeg fant det jeg ville ha – men jeg klarte det. Orket bare å prøve en sko fordi jeg skalv så i hele kroppen, “den ene passer, da passer sikkert den andre og, tar dem jeg, takkskalduha, hadetbra.”

Nå skulle jeg egentlig skrive mer, men pliktene kaller. Skal fortsette å skrive senere.

Følger du meg på instagram får du kortere oppdateringer “når ting skjer” for å si det sånn, enkelt å oppdatere der, nemlig.
KARIANNEMS

Ønsker dere en god dag! JEG HAR DET VELDIG BRA. Måtte bare si det.

In it to win it.

Når jeg tenker meg om tror jeg ikke at jeg fikk forklart poenget med gårdagens øvelser godt nok. Triggere for meg er hjertebank (da øker angsten) og svimmelhet, da øker angsten enda mer! Poenget med trappeløping og snurring på gulvet er å se/lære/kjenne at hjertebank og svimmelhet IKKE er så farlig som hodet prøver å narre meg til og tro.

Jeg fullførte alle oppgavene igår og hadde masse angst på kvelden. Det er nemlig også sånn at om jeg setter meg på rommet etter utfordringene vil angsten dale fort, derfor får jeg beskjed om å være SOSIAL etter utfordringene, for da må jeg virkelig kjenne på helvetet som herjer inni kroppen. Heldigvis er det fine mennesker her, som også er inne for behandling av lignende problemer. Det er litt godt å møte andre  i virkeligheten som skjønner hvordan jeg tenker/har det.

I natt sov jeg ni timer, men tre til hadde gjort susen tror jeg, men så skulle jeg jo stå opp å spise frokost klokken åtte…. Appen min påsto i alle fall at jeg hadde hatt en søvnkvalitet på 100%, hvilket ikke har skjedd på flere måneder. Hadde veldig store problemer med å gå ut døra fra rommet på eget initiativ, gjorde det ikke før personal kom og hentet meg. Frokost var forferdelig vanskelig. Nå har jeg jo et spiseproblem i utgangspunktet, men skjønner at denne behandlingen er tøff og at jeg er nødt til å spise for å være i stand til og gjøre noe som helst.

Her er utfordringene ved å spise frokost felles:

  1. LAVT blodsukker siden jeg ikke har spist siden igår. Kjenner mye på at jeg ikke liker å møte mennesker uten og ha inntatt noe som helst. Når jeg er hjemme går jeg ikke ut døra uten å ha fått i meg noe. (agorafobi)
  2. Mange mennesker i samme rom (agorafobi)
  3. Spise (anoreksi)
  4. Spise sammen med andre (anoreksi)
  5. Sitte/vente/holde ut/høflig på andre (agorafobi)

Kjenner på mye stress og uro, stresser med maten, skjelvende hender, ønsker meg langt faens bort meg gjør det jeg skal fordi det er veien til frihet, samme hvor jævlig det føles når det kjennes ut som om maten setter seg fast i halsen og kveler meg langsomt mens jeg bekymrer meg for å sette mat i vranghalsen og tiltrekke meg uønsket oppmerksomhet.

Etter frokost var jeg sosial lenge, faktisk helt til jeg måtte i samtale. Der ble det bestemt hva som er dagens utfordringer. “Heldig” som jeg er, så skal jeg gjøre den samme utfordringen som igår – alene, PLUSS at jeg skal gå tur. Jeg har allerede gått tur i 30 minutter med personal, det var en walk in the park for å si det slik, ikke noe problem. Lite angst, fint vær, VARMT. Hallo, femten grader er jo ikke å forakte akkurat!

Om førtifem minutter skal jeg gå tur alene og akkurat nå skriver jeg dette istedenfor å grue meg siden angst for angsten er en stor rot til alt både ondt og vondt. Jeg får da lov til å gå tur MED telefon, senere i kveld er det meningen jeg skal gå tur alene. Ingen telefon, ingen livslinje, ikke noe “ring en venn” og heller ikke noe musikk å høre på. Wæææ. Hører jo alltid på musikk for å overdøve mine egne tanker eller forsøke og blokkere dem ut.

Hittil går mye av behandlingen ut på dette med blodsukker og særlig dette med svimmelhet. Jeg stoler ikke på kroppen min for fem flate øre og svimmelheten jeg opplever er symptom av ANGSTEN, ikke lavt blodsukker. (Svimmelheten etter at jeg sluttet på medisiner har vel mer eller mindre gått helt bort siden jeg måtte begynne på medisinene igjen.) Siden svimmelhet og lavt blodsukker er problematisk skal jeg liksom sjekke/erfare/se/kjenne at kroppen min tåler mer enn jeg tror den gjør. Jeg gir jo kroppen min næring gjennom hele dagen, det er ikke noe grunn til at jeg skal frykte lavt blodsukker. Jeg må lære å stole på det igjen, jeg visste det før.

Imorgen skal vi/jeg (om jeg forsto det riktig) på treningssenter? W h a t. Hjelp? Slite meg ut, en lengre treningsøkt IN PUBLIC? Det kommer til å bli tøft som bare faen, men jeg skjønner jo at det er nødvendig for å tørre å gå lange turer med hundene mine alene. Slite meg ut in public.

Jeg er forresten stiv og støl i leggene etter all trappesprintingen igår.

Men jeg har det bra altså. Er fortsatt ved godt mot. Gjør alt jeg får beskjed om, selv når jeg ikke har så veldig mye lyst, men jeg vet jo hva jeg må innerst inne. Dette er min sjanse og jeg har ikke råd til å sløse den bort. Mr. Behandler sier at om man satser 30 prosent, så får man 30 prosent igjen for strevet. Om man satser 100 prosent får man 100 prosent tilbake. Så ja, jeg går for gull.

Jeg har ingen forventinger til hva jeg skal klare til sist, men jeg er innstilt på å gjøre alt jeg kan for å få det så bra som overhode mulig.


Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv

Advertisements