Archive for the 'Angst' Category

For mye åpenhet om psykisk helse i sosiale medier?

Jeg kan ikke huske sist jeg fikk en impuls om at nå var det på tide å bruke den stemmen jeg har, til å uttrykke mine personlige tanker om et gitt tema. Idag ser derimot ut til å være dagen!

Jeg har nettopp sett ferdig Innafor; “Blottlegg meg” på NRK [direktelink til episode, klikk her], episoden som tar for seg dette med åpenhet rundt psykisk helse og eksponering av egne utfordringer i media. “Er angst trendy?” Hvor går grensene for hva som er for personlig og ikke? Er det lurt å dele egne “svakheter”? Vil det alltid henge ved deg? Noen mener at det ikke hører hjemme i det offentlige rom, andre mener det har blitt en greie folk bruker for å få litt oppmerksomhet og at det kanskje har blitt “litt vel mye av det gode”. Andre igjen, mener at det aldri kan bli for mye åpenhet, da åpenhet skal bryte ned tabuer og sosiale stigma.

Etter å ha sett episoden fikk jeg veldig lyst til å dele mine tanker og erfaringer rundt dette – siden det faktisk er ti år siden jeg begynte å dele mine tanker, følelser og erfaringer rundt psykisk helse i sosiale medier. Med andre ord; for en gangs skyld vil jeg påstå at jeg har not vettig å komme med. Jeg var tidlig ute med åpenhet og det var hverken sosialt akseptert eller “trendy” å skulle erklære at man levde eller hadde det litt annerledes enn den tilsynelatende normalen.

Er åpenhet en god ting eller ikke? Og nå som det faktisk har gått ti år, kan jeg stå for valgene jeg har tatt om å dele det jeg har gjort, ved å blottlegge – eller som jeg selv en gang uttrykte: ved å “blogglegge” meg selv og utfordringene mine?

Jeg kan begynne med å si at jeg ikke ville vært foruten åpenheten jeg har valgt. Min historie, mitt ungdomsliv og mine år som tidlig voksen har vært svært lite begivenhetsrike på grunn av psykisk sykdom. Klart var det spørsmål. “Hva skjedde egentlig med Karianne (som jeg het før), hvor ble det av hun som var så flink?” Det verste spørsmålet jeg kunne få var “hva holder du på med for tiden da?”, siden jeg var syk på heltid og derfor ikke kunne skryte av videre studier, spennende prosjekter eller utenlandsreiser. Responsen min gikk fra å stirre på skoene mine og ymte frampå med vage “neida, joda. Friår, finne meg selv” – til å se mennesker i øynene og si at “jeg sliter litt psykisk for tiden og jobber derfor med å bli frisk nok til å kunne gjøre det jeg ønsker igjen”. Jeg opplevde ofte at vedkommende som da hadde spurt – ikke ante hva h*n skulle svare til det. For min del satte det en stopper fra å et videre avhør, et “kom igjen da, noe må du jo holde på med?”.

Med blogg og rå åpenhet, kom også kommentarer og oppmerksomhet. I min syke hverdag ga det meg mening og formål, å kunne dele tanker, erfaringer og kunnskap jeg hadde. Jeg har skrevet og sagt det før, men om noe som føltes “så enkelt” for meg, kunne være til hjelp og nytte for andre, hvorfor skulle jeg ikke dele av meg selv da, så lenge jeg var komfortabel med det? For sannheten er at det ga så utrolig mye tilbake. Jeg fikk igjen i omsorg, heiing og ikke minst følte jeg meg bedre med meg selv. At jeg kanskje ikke var så udugelig likevel, selv om jeg ikke gikk skole eller jobbet på grunn av at jeg var for syk. Jeg fikk rett og slett litt guts.

Det beste med å være åpen? Fortiden min er noe jeg ikke slipper unna. I vinduet på ungdomspsykiatrisk sto det skrevet i rød glassmaling; “du kan løpe hvor du vil, men aldri fra deg selv“. Jeg forsto ikke dybden da, men etterhvert som jeg har blitt voksen og nye mennesker jeg møter spør hva jeg har gjort her i livet – det begynner gjerne med “jobber eller studerer du?” – det er så befriende at jeg ikke har ord for det; å kunne si at jeg har vært syk, men at jeg har det bedre nå og derfor holder jeg på med sånn eller slik.

Stigma? Fordommer? Ja. Jeg har selv opplevd at tidligere venner har trukket seg unna på grunn av at jeg var psykisk syk og kranglet med fremmede mennesker på fest fordi armene mine ser ut som de gjør.

At åpenheten henger ved meg? Klart det gjør. Gjør det meg da til “hun syke?” eller “hun selvskaderen” eller “hun bulimikeren”? Ja, men nei – fordi disse tingene er kun en liten brøkdel av hvem jeg er eller har vært. Jeg er så mye mer. Jeg er like mye menneske som alle andre, det er bare det at erfaringene mine kanskje er litt annerledes. Livet mitt har gått fra å dreie seg utelukkende om min psykiske helse, spis, spy, kutt, innleggelser – til å bli innholdsrikt i den grad at jeg selv er tilfreds og synes at livet mitt er verdt å leve.

Jeg vil så gjerne både vise og bevise at man kan stable seg selv på beina selv etter å ha vært skrekkelig langt nede. At det finnes håp, selv når man ikke engang evner å tro på det selv. Livet ditt er ikke over, selv om du kanskje skulle få angst, depresjon eller andre psykiske problemer. Det kan bli helt bra igjen. TTT, Ting Tar Tid – eller som en pasient på ungdomspsykiatrisk sa; TTJLT – Ting Tar Jævlig Lang Tid.

Klart man kan miste motet når årene tikker avgårde, de du kjentes liv går videre og i sosiale medier kan du se hva livene deres blir til, mens ditt eget… tilsynelatende har stoppet opp. Klart det er både sårt og kan oppleves som svart og inderlig håpløst.

Hjelper det da at du, som kanskje sliter med et eller annet selv; kan lese om andre som har fått det bedre? Jeg vil tro det kan gi bittelitt håp om man er mottakelig for det.

Jeg har aldri blottlagt mer enn det som føles komfortabelt. Jeg vet at mange tror at jeg har delt alt, men det er klart jeg har hemmeligheter som jeg ikke ønsker å dele. Det fine med å ha en blogg eller en platform der du kan uttrykke deg selv, er at du selv kan regulere hvilken informasjon du velger å dele.

Det er klart jeg har møtt motgang. Det er klart jeg har fått høre at det hverken er lurt eller bra å dele slik jeg har gjort. Den mest typiske er gjerne “du kommer aldri til å få en jobb hvis arbeidsgiver googler deg og kommer over bloggen”. Nei vel, i så tilfelle tør jeg påstå at det ikke er arbeidsgiveren for meg. Jeg kommer aldri til å forvente særbehandling i arbeidslivet, i vennegjengen, i familien eller hvor som helst- men jeg forventer å møte respekt for den jeg er, uavhengig av situasjon. Jeg er ikke de psykiske problemene mine, men de er eller har vært en del av den jeg er eller har vært.

Jeg forventer ikke å få ting tilrettelagt for å passe meg, men herregud så rørende det er når jeg møter mennesker som tar meg som den jeg er og tilbyr meg en hjelpende hånd hvis det er noe de kan hjelpe meg med.

Konkret eksempel: det siste halvåret har jeg slitt en del med agorafobien igjen. Det har tidvis vært ganske hemmende, men jeg føler at det går bedre nå. Jeg sliter med dørstokkmila i forhold til kollektiv transport, noe som gjør det knotete å komme seg til og fra jobb for egen maskin. Når min arbeidsgiver da spør om jeg ønsker å prøve å jobbe noen flere timer en dag, enn jeg gjør per her og nå… jeg valgte da å si at det er litt tøft å ta bybanen, men at jeg jobber med saken og gjerne ønsker å få det til! Både å mestre dette med kollektiv transport og å jobbe mer. Hennes respons? “Men vi kan jo ta bybanen sammen, for jeg skal jo på jobb jeg også.” JUST LIKE THAT. Jeg vet ikke helt om jeg får til å formulere hvor rørende det oppleves. Hun hadde jo ikke trengt å tilby meg det. Jeg hadde jo ikke trengt å være åpen og forklare henne at jeg synes kollektiv transport er ubehagelig og at dette derfor dessverre også påvirker hvor mange timer jeg er i stand til å jobbe – men tenk om jeg ikke hadde sagt det. Tenk om jeg bare trakk på skuldrene til spørsmål om jeg ønsker å jobbe mer, og tenk om hun da igjen hadde tenkt at jeg da kanskje ikke viser interesse eller setter pris på jobben min?

Av og til må man tørre og ta en sjanse. Jeg har valgt å være åpen med det jeg føler meg komfortabel med å dele. Hvor hadde jeg vært uten åpenheten? Hvis du ikke har lest bloggen min i de årene hvor jeg virkelig slet med livet, så forstår du kanskje ikke at jeg mener det hvis jeg sier at jeg neppe hadde levd idag, om jeg ikke hadde valgt å være åpen. Før jeg tok i bruk den stemmen jeg har, levde jeg et liv hvor jeg var viklet inn i så mange løgner for å virke oppegående og beholde fasaden min så plettfri som mulig, at jeg nesten ikke visste hverken opp eller ned på noe som helst.

Hva DU velger å dele eller ei, om du vil være åpen eller holde kortene tett til brystet, kanskje i frykt for hvordan folk vil se på deg da – er så klart opp til deg selv. Jeg mener at åpenhet er en god ting, så lenge det ikke er påtvunget. Du skylder ingen en forklaring på at du sliter psykisk eller hvorfor, men hvis du skulle tørre å si det høyt kan jeg love deg at det finnes mange fine mennesker som fortsatt kommer til å like deg for den du er. Noen faller kanskje fra, men på slutten av dagen vet du hvertfall hvem som genuint bryr seg om deg.

“Rock bottom became the solid foundation on which I rebuilt my life”, et lite sitat av forfatter J.K Rowling. Jeg sier meg enig i disse ordene og velger å avrunde dette innlegget med sitatet som lenge sto i headeren på bloggen min av Winston Churchill: “If you’re going through hell, keep going”.

Advertisements

Adventures so far.

I’m gonna do this post in English as it seems fair. I believe thinking you’ll find the time to blog when you’re on vacation is slightly ambitious -unless you blog for money and consider this your job, which I don’t. My internet has been quite shit as well, so it’s not like I’ve been able to either.

Today, it’s been three weeks since I got on my first flight from Bergen. 28 hours later I got out of Tullamarine airport in Melbourne. I made it. I made it to Oslo, I made it from Oslo to Dubai, I made it through Terminal 3 in Dubai – which was a fucking nightmare by the way, and then I made it through a thirteen hour long flight to Melbourne. Not only that; I made it through waiting in line for passport check for a whooping two hours after landing. As many as four flights from Dubai landed when mine did, I believe my flight was the first, so I got lucky. The plane I was on was big enough to hold over 800 passengers. If four planes around the same size landed around the same time; I’ll leave it to you to imagine how crowded it was, how sticky, yucky, sweaty everyone was, not to mention the heat. Actually, the line for passports wasn’t two hours long, but there was another line for baggage and declaration. I think Nick spent close to three hours waiting for me to get through all the formalities.

We went to Nick’s parents apartment in the middle of Melbourne and stayed here for a few days. I’m not sure I’m able to describe how it feels to wake up in a bed where everything seems surreal, unreal, sort of distorted but at the same time “just right”? Like “this is where I’m supposed to be, right this moment”.
I didn’t really struggle with jet lag but I was still battling a cold I’d had for a whooping eight weeks! Thankfully, this went away after only a few days in a warmer climate.

I think it was my first day in Melbourne when me and Nick decided to be spontaneous and just do something a little crazy? Well, this probably doesn’t sound too crazy to you, but in MY books this was madness. We booked tickets for Sydney only five days later.

So, after staying in his parents apartment for a few days, we moved into a house Nick now rents with a couple friends. A couple days after that we had dinner with Nick’s parents, his sister and her boyfriend plus one of Nick’s oldest friends and her husband – Nick. And yes, it seems to me that everyone is named Nick. It was a really nice evening. The next morning we got up early and Nick’s mother drove us to the airport and we went to Sydney for five days. We were incredibly lucky with our hotel? It was more like an apartment with a kitchen plus combined living room with a TV, big bedroom with another TV and a separate bathroom. It was even ridiculously cheap!

So we did the tourist things! We went to see the Opera house! We went to see the Museum of Contemporary arts! We wandered around Sydney just to see and experience things? I even went out a couple of times on my own, having takeaway coffee in parks all alone? Do you have any idea of how crazy this is? A year ago I was “daydreaming my life away” (I can explain this better later), but basically it means that I spent several hours on the couch with my eyes closed every single day as I made up stories about lives I’d never have or never live inside my head, until it felt so real I could feel tears trickling down my cheeks because it was only a fantasy and “not for me”

And then I made it happen. Not inside my head, but actually happen.

We went on a tour of the Opera House and we went on a ferry from Circular Quay to Manly Beach – where I got a ridiculous sunburn.

We got back to Melbourne last saturday, spent sunday watching movies or something and then last monday, we got into the car and drove to a place along the Great Ocean Road called Lorne. This was my birthday present from last year, staying in a hotel for a few days. Spent a few hours at a lovely beach, continued driving down The Great Ocean Road, saw “The twelve apostles” and spent the next day on the beach as well, before returning to Melbourne once again.

The past few days haven’t been super eventful, but we all need a few days to chill, right? Watched a ton of movies.

We’ve also been on lots of walks, to the gym, got drunk with a friend of Nick a couple of days ago, had breakfast at cafés and I’ve done things on my own. Like, I’ve been to the mall myself, I go to the supermarket when needed, I’ve been to the library hoping to be able to study, however I wasn’t. The heat on my way there made me really uncomfortable and the internet was slow, so I found myself unable to concentrate and get work done.

I like Australia. I love the temperatures, the sun and there’s a few things that are a million times better than Norway. Top two things; at the supermarket they actually pack whatever you’re buying as they scan your groceries/items. You don’t have to do this yourself and it saves you a lot of time and actually makes it a lot more efficient as you can walk straight out as soon as you’ve payed.

Another thing is public toilets/restrooms. They are free, wherever, whenever and they’re clean. Look at that, a country that’s realized that going to the bathroom is a need as we all have bodily functions and that you shouldn’t have to pay for it. Sorry, weird topic. I’ll stop myself, but you catch my drift, right?

I’ve seen a lot of interesting things we don’t have in Norway, like a drive-through bottle-o? (Vinmonopol). Yes you read that correctly, drive through. We have one right around the corner. And sunday’s are like saturdays in Norway, shops and things are still open but the opening hours are shorter than regular weekdays.

I find the traffic really confusing though, as you drive on the opposite side of the road from back in Norway. And there’s a hell of a lot of U-turns.

Other stuff we’ve done; Moonlight cinema! Basically watching a movie outdoors in Melbourne Botanic Gardens as the sun sets, the stars come up and the bats start soaring above your heads. Never seen bats in real life before. Even saw a shooting star and a satellite plus the city lights from enormous buildings in the distance. Everything feels so huge compared to things back home.

I feel like I’m forgetting things, but you get the idea, right? I’m having so much fun and trying to squeeze in as many adventures as possible. A couple of days ago, me and Nick made a to-do list for my remaining days in Melbourne. Today is Tuesday and I’ll be going home in one week. I’ve got really conflicted feelings about this. I’m not going to go into it right now as it’s most likely just going to upset me, which is a bit unnecessary. I’ll have to cross that bridge when I get to it anyway.

If I made it here, I’m sure I’ll make it home as well – but it’s going to be a lot harder as I seriously despise goodbyes. Never been good at it, especially if you don’t really know what happens next. However, I’m really doing my best not to think about it as I’m a really talented over-thinker who needs to retire as it’s not doing me any good.

Anyway. I might be able to squeeze in a few more blog posts as I now have a stabile internet connection as long as I’m home (Nick’s house). No promises though! You can still follow me on instagram as well, for more frequent updates.

Madness.

Husker dere Karianne, som for kun to år siden skrev post-it lapper som hun hang opp på veggen hver gang hun kom seg lenger ut av huset enn kun forbi postkassen? Husker dere Karianne, som i begynnelsen av 2013 skrev at hun hadde det så forferdelig og at agorafobien var så jævlig at hun kom til å ta sitt eget liv om hun ikke fikk hjelp – og mente det hun sa? Det var ikke et rop om hjelp, det var et tentativt avskjedsbrev formulert i to skarve setninger, at i tilfelle jeg døde – så var det ikke fordi jeg ville, men fordi jeg ikke hadde mer å leve for hvis jeg ikke ble tatt på alvor og fikk hjelp.

Det høres kanskje dramatisk ut når jeg skriver det sånn, men det var blodig alvor og en hverdag uverdig hvem som helst.

Om du husker Karianne på sitt mørkeste og når hun var hardest rammet av agorafobien – kommer dette innlegget mest sannsynlig til å overraske såvel som jeg håper det kan få deg til å trekke på smilebåndet også. Det jeg er i ferd med å fortelle er GALSKAP med store bokstaver, men jeg er ung, jeg føler meg endelig levende – og jeg lever faktisk nå. NÅ. Ikke vet jeg hvor lenge livet varer, på lik linje med nesten alle andre, men jeg har ikke råd til å kaste bort mer tid eller la sjanser gå fra meg. Som jeg skrev i forrige innlegg vil jeg heller ikke angre på ting jeg ikke gjør nå – når jeg er eldre. Jeg vil ikke se tilbake og lure på hvordan ting kunne blitt eller vært i nåtiden (dagens framtid) fordi jeg ikke turte å ta de skumleste sjansene.

Det ser ut til å være sånn med livet at fine ting skjer når man minst venter det, kanskje gjerne når man ikke er helt klar for det?

For at du skal forstå hvordan jeg kommer til å oppsummere dette innlegget er jeg nødt til å hoppe tilbake til en tirsdag i midten av August. En hvilken som helst tirsdag, en tirsdag som ikke utmerket seg på noen spesiell måte i det hele tatt. Bortsett fra at jeg ble spurt ut da, selvfølgelig. Det er jo ikke så forderdelig ofte, men denne tirsdagen sa jeg nei. Jeg sa nei fordi jeg visste hvor han bodde, jeg sa nei fordi det er langt unna, jeg sa nei fordi jeg ikke følte meg i form. Jeg sa nei til tross for at han bare var på gjennomreise og hadde sin siste kveld i Bergen. Jeg sa nei og tenkte ikke mer over det.

I 12 timer tenkte jeg ikke mer på det, før han på nytt sender melding og forteller at han har mistet toget til Oslo og om jeg ikke kan være så snill å møte han.

24 timer senere satt jeg på gulvet hjemme, alene, etter å ha fulgt han til togstasjonen, med en slags tomhet i brystet. En slags “tenk om”, tenk om ting var annerledes. Han fløy til Oslo. Han fløy til Stockholm. Rundreise i Europa. Videre til Berlin. Han spurte i Stockholm og jeg sa ja. Han bestilte billetter i Berlin. Etter Praha kom han tilbake, til meg, for meg og bare derfor. Jeg nektet å tro det. Altså, meg, mitt liv, gode ting pleier ikke å skje meg – og at noen skulle falle for meg – nok til å faktisk omgjøre en hel reiserute og ditche resten av reisefølget – bare for meg? Jeg vil tro dette kvalifiseres som Romantisk med stor R.

14 dager etter at jeg møtte han for første gang, var vi samboere på fjerde døgnet.

Jeg vet. Galskap. Det er galskap at jeg sa ja til at han, en fremmed mann jeg knapt hadde kjent i 15 timer, det er galskap at han faktisk bestilte billetter, det er galskap at han kom tilbake og .. Hadde dette vært noen andres blogginnlegg, som jeg tilfeldigvis leste, er jeg ikke sikker på om jeg hadde trodd dem.

Etter 10 døgn dro han omsider videre. Det var under 21 døgn siden første gang vi møttes.

Imorgen er det to måneder siden første gang vi møttes. Det betyr at det idag er to måneder siden han spurte meg ut og jeg sa nei. Jeg sa nei. Skjønner du? Dette skulle ikke skje. Ikke bare det, men det var ikke meningen at han skulle på rundreise i Europa. Han ble bare med fordi noen andre som skulle, trakk seg. Alt er bare tilfeldigheter. Tilfeldigheter og muligheter, hittil har jeg ikke sagt nei til noe, for det er dette livet jeg lever.

De fleste har kanskje hørt uttrykket “sometimes life deals you a band hand”? Vel, jeg tør påstå at du av og til blir tildelt kort du ikke aner hva du skal gjøre med, så…

Det jeg egentlig skal fram til, er at jeg skal besøke han i Januar. Hva jeg mener med galskap, er vel hvor han bor og hvor jeg skal. Hvor jeg skal reise, alene. En liten del av meg er en smule irritert over at jeg ikke kunne finne meg noen i Bergen, noen i Norge, i Europa i det minste? Men nei, la oss falle for noen som bor nesten så langt unna Norge som man kommer. Det er faktsik kortere vei til Kina – enn det er til Australia. Hvis du nå koblet at jeg skal til Australia, nærmere bestemt Melbourne, alene, i fire uker, i Januar, så har du koblet riktig.

Jeg, som for knapt halvannet år siden fløy med følge til Østmarka i Trondheim for å få behandling på Post 4 for agorafobien. Agorafobi, en diagnose jeg forøvrig ikke lenger har. Hvis jeg husker riktig er det omtrent 6 uker siden diagnosen ble fjernet. Selv om jeg ikke lenger oppfyller kriteriene i tilstrekkelig grad til å beholde diagnosen (halleluja, forresten), har jeg fremdeles vanskeligheter med å få ting gjort. Eller, problemet er vel snarere å komme i gang.

For å sette det i perspektiv er det knappe 5 måneder siden livet mitt endelig tok en vending for det bedre. Jeg har jobbet hardt for å komme hit jeg er idag. For å ikke lenger ha diagnosen agorafobi selv om jeg enda nøler litt i hverdagen, for å spise normalt, for å styre unna bulimi og selvskading (de to sistnevnte hadde jeg forøvrig kontroll på for tidligere enn 5 måneder siden). Det er i underkant av 3 måneder til jeg skal til Australia – med andre ord har jeg tid. Tid til å bli flinkere og komme igang i hverdagen, tid til å lære meg og nøle mindre, tid til å bli enda flinkere å utfordre meg selv. Tid til å bli klar nok og frisk nok til å reise verden rundt, en reise som forøvrig tar 25 timer fra flyet letter fra Bergen til jeg lander i Melbourne, for å tilbringe 4 uker i Australia.

Dette kommer utvilsomt til å bli noe av det desidert vanskeligste jeg har gjort hittil i livet og for å være ærlig er det skummelt å dele det med verden i tilfelle planene mine av en eller annen grunn skulle gå til helvete. Men det er kanskje et godt tegn likevel, for det betyr at jeg selv tror at jeg er kapabel til å klare dette. Dessuten kan jeg ikke tenke meg en større eller bedre avskjed med agorafobien en gang for alle, enn å reise alene til Australia.

Jeg vil ikke se tilbake om flere år og lure på hva som kunne skjedd om jeg ikke hadde turt å ta denne sjansen. Hvis ting (kjærlighet) ikke skulle fungere, så vil jeg heller vite hvorfor, enn å tenke “hva om…” om noen år.

Som sitatet jeg la ut på instagram (aria.olea om du vil følge) her om dagen sier; “maybe it won’t work out, but maybe seeing if it does will be the best adventure ever”.

Fortid, framtid, blogg. En klisjé?

Jeg hadde liksom ikke noe mer å si, noe mer jeg ønsket å si, ingenting jeg følte jeg ikke hadde skrevet fra før, jeg hadde ingenting å tilføye – for hvem er vel interessert i å lese de samme ordene om og om igjen? Alle “jeg skal sånn og slik”, alle “idag har jeg vært på butikken, yes!”, alle de små trivielle tingene som for meg har vært ganske store og betydd ganske mye. Alle “jeg må gjøre/tenke sånn”, alle disse små tingene – kjedelig. Jeg vet ikke hvordan det føles å lese, men det ble i alle fall vanvittig kjedelig å skrive.

Den siste måneden derimot, da har jeg kjent på behovet for å skrive, for de fem siste ukene har det virkelig skjedd STORE ting i livet mitt. Store endringer. Som om alt er snudd opp ned, som om jeg har gått rett fra “det tror jeg ikke jeg tør” til “fuck det, jeg lever nå, let’s go!”. Jeg har gjort utenkelige ting. Tjueniende April. Ting jeg ikke engang så for meg at jeg skulle tørre uansett hvor frisk jeg nå hadde klart å bli. Det var “nå eller aldri” og “du har én eneste sjanse, den er nå, idag, den kommer kanskje aldri igjen og er du villig til å la den gå fra deg?” Det var jeg ikke og den sjansen tok jeg – hvilket har resultert i … jeg mangler egentlig ord som er store nok til å beskrive hvor fantastisk mye bedre ALT har blitt?

Jeg har gjort så mye og jeg er så utrolig stolt av meg selv – og jeg kjenner på det på en måte jeg ikke har opplevd før. Genuint stolt av meg selv, jeg ser “dette var bra, Karianne, fy faen, godt jobbet, chin up” og det er jævlig ålreit å kunne gi seg selv ros. Ikke av den selvbekreftende typen som “husk å tenke at du er flink”, det er ikke noe jeg husker på, tankene kommer av følelsen fordi det føles bra ut og jeg gjenkjenner det som bra. Det er liksom ikke krøll på linja lenger.

Akkurat hva jeg gjorden den tjueniende april som var så jævlig revolusjonerende i min egen lille verden, kommer jeg ikke til å utdype, men det ga meg nytt perspektiv angående agorafobien OG anoreksien. Som om noe endelig klikket på plass og som om jeg for første gang på evig lenge, helt ekte og genuint tenkte “fuck dette, jeg vil bli frisk på ordentlig. Jeg vil ha et ordentlig liv, med energi til å gjøre hva jeg vil, når jeg vil!”

Lenge har jeg løyet. Til dere, til alle, men mest av alt til meg selv. “Bulimien påvirker agorafobien fordi jeg får forsterket angst når jeg kaster opp, men anoreksien har ingen sammenheng med agorafobien” er løgnen jeg har fortalt om og om igjen. For det handler ikke om anoreksien eller bulimien, det handler om energien og uten energi orker man ikke å takle agorafobien – så enkelt er det faktisk og likevel har jeg brukt flere år på å innrømme det.

Er du klar over hvor mye enklere det er å hoppe over et måltid og ligge på sofaen – i motsetning til å presse i seg mat når man ikke har lyst på noe eller føler seg sulten, for å i tillegg skulle gå ut døra og møte sin bokstavelig talt – verste frykt?

Men altså. Jeg har ikke kastet opp i hele 2014 og det skjedde ikke akkurat noen store revolusjoner før midten av april akkurat – for inntil da svevde jeg videre på den løgnen fordi det var “enklest sånn”, på alle mulige måter. Fordi jeg ikke hadde ork eller energi til å møte det eller fordi jeg ikke orket og åpne øynene.

Det begynte vel med påsken. Pappa skulle til Østlandet og lurte på om jeg skulle handle før han dro, før han tilfeldigvis la til “med mindre du har lyst til å være med til Østlandet” – og av en eller annen grunn så jeg en mulighet til å besøke en venn, så jeg måtte spørre om jeg fikk komme på besøk en ukes tid – noe jeg selvfølgelig fikk, ergo pakket jeg tingene jeg trengte, tok med meg hundene og kjørte fra Vestlandet til Østlandet og pappa leverte meg på trappa dit jeg skulle og det var det.

Den kvelden var det fest. Med mange mennesker. Jeg vet ikke hvor mange, men mange! I agorafobisk perspektiv, ekstremt mange, flere mennesker enn jeg har vært på fest med siden før agorafobien i alle fall. Ikke én eneste gang kjente jeg på hverken angst eller ubehag – alt var bare fest, sånn som fest skal være. Sånn fest hvor nach ikke skjer for alt er bare fest til klokka blir halv seks om morgenen og folk innser at de må hjem for å sove.

Den uka spiste jeg for energiens skyld. Hallo, det ville vært idioti å reise landet på tvers for å konstant ligge på en annen sofa enn min egen?

Når jeg kom hjem igjen var det straight back to the same old i nøyaktig en uke, før tjueniende april skjedde. Tredevte april tok jeg bybanen i morgenrushet fordi jeg tenkte “Dette går fint” – også gjorde jeg det, også gikk det fint og det var helt spontant. Ikke planlagt, ikke noe jeg tenkte jeg burde eller måtte. Første mai tok jeg bybanen alene to ganger, med litt oppmuntring, fordi det var noe jeg skulle, noe jeg ville. Andre mai var det noe jeg måtte ordne, så da gjorde jeg det. Ikke noe “pappa, kan du kjøre”, bare “alright, I’ve got this, I fix” også gjorde jeg det ærendet, helt alene for første gang på – jeg vet ikke engang hvor lenge. Fjerde april tok jeg bybanen uten mål og mening – utelukkende bare for å gjøre det. Pluss at jeg kjøpte månedskort for å tyne meg selv til å gjøre det enda mer. Og som om det ikke var nok at jeg tok fem forskjellige bybaner på egenhånd, hadde jeg besøk av noen som insisterte på at jeg måtte bake muffins, klokken halv tolv en søndags kveld – så da måtte vi ta bybanen til bensinstasjonen for å kjøpe egg. Tur/retur, no problem.

Dagen etter det igjen, skulle jeg treffe psykologen min. På vei ut døra gikk jeg på pappa, som selvfølgelig lurte på hvor jeg skulle, så jeg sa det – dere skulle sett ansiktsuttrykket til mannen som har kjørt meg til hver eneste psykologtime siden august (minus den ene gangen psykiatritjenesten gjorde det)! Priceless!

Så da gjorde jeg det. Og historien går videre. Psykologen min sa forøvrig at jeg har “gått en mil alene” og … det føles jævlig bra. Endelig på vei et sted. Endelig kjenner jeg det. Endelig løsner det. Everything.

Oppsummering av 2013, Del 1.

Jeg husker ikke så veldig mye av Januar, Februar og Mars. Det jeg husker er nesten utelukkende negativt, med noen små lysglimt innimellom. Det er litt trist å se tilbake nå og vite at jeg nesten ikke kan sette fingeren på at jeg har gjort noe som helst konkret, utenom å holde meg i live såklart, og det er jo trossalt noe.

I slutten av Januar fikk jeg brev fra Post 4 i Trondheim med tilbud om vurderingsopphold for behandling av Agorafobien. Jeg husker at det virket fullstendig umulig, hvordan i alle dager skulle jeg klare å fly dit? Først komme meg til flyplassen, så fly til Bodø, bytte fly, fly til Trondheim, taxi til Østmarka, så snakke med mennesker jeg aldri har møtt? På den tiden var alt så problematisk at når jeg ser tilbake virker det surrealistisk. Jeg hadde problemer med noe så lite som å komme meg på butikken med mamma! Det var såvidt jeg orket å gjennomføre handleturer! Det var såvidt jeg kom meg til legen eller psykologen!

Vurderingsoppholdet varte fra onsdag til fredag i begynnelsen av Februar. For å få det til og gå opp ble det bestemt at jeg skulle reise dit med sykepleier Therese. Jeg husker ikke hundre prosent nøyaktig hvorfor jeg fikk en liten innleggelse på DPS rett i forkant av vurderinsoppholdet, men jeg mener det var for at jeg ikke skulle trekke meg i siste liten. Jeg visste at alt sto og falt på om jeg fikk behandling på Østmarka eller ikke, og at om jeg ikke fikk det hadde jeg ikke orket eller klart å leve lenger.

Jeg husker dagen før jeg skulle dra. Jeg husker at jeg skulle gå de sju minuttene fra avdelingen og hjem for å pakke til den lille turen til Trondheim. Jeg husker at jeg slet meg opp bakken hjem, ikke fordi det var så tungt, men fordi det var skummelt. Jeg husker at jeg pakket, lakket negler mens jeg så Grey’s anatomy og jeg husker at jeg brukte evig lang tid på å bli klar nok til å gå tilbake. Jeg husker jeg tenkte “hvordan i alle dager skal dette gå når jeg ikke engang klarer å gå ned en bakke alene uten å ha en puls på hundretusen, når jeg ikke kjenner beina mine mens jeg går, mens frykten er så lammende at det er såvidt jeg klarer å fortsette og gå?” Og jeg husker hvilken sang jeg hørte på i de minuttene, “In my remains” av Linkin Park, fordi setningen “Waiting for a chance to feel alive” var mer enn jævlig passende.

Men jeg kom meg avgårde til Trondheim. Jeg husker det var jævlig og jeg husker hvor ør jeg var i hodet når jeg satt på kontoret til Mr. Behandler, eller Sadisten som jeg også har omtalt han som. (Han vet det og synes det var morsomt.) Jeg husker hvor sliten jeg var, hvor svimmel jeg var av utmattelse og hvor vanskelig alt var. Jeg spiste på rommet fordi jeg ikke turte å sitte sammen med de andre. Jeg husker at hver minste lille ting jeg gjorde var som å klatre en personlig Mount Everest.

Jeg husker og hvor mye jeg til slutt opplevde at jeg klarte. En forsmak på livet? Og jeg husker hva Sadisten sa når jeg spurte om han kunne hjelpe, han sa “Jeg tror ikke vi kan hjelpe deg…” og hjertet mitt hoppet over noen slag før han fullførte setningen med “jeg VET vi kan hjelpe deg”.

Deretter kom jeg meg hjem i levende live, bare for å stupe ned i et skummelt mørke preget av bulimi. Jeg ba om en innleggelse, men fikk det ikke. Avdelingen mente de hadde gjort meg en bjørnetjeneste om de hjalp meg å unngå overspising og oppkast, jeg ville visstnok komme sterkere ut av det om jeg “fant ut av det på egenhånd”. Det er slik jeg opplevde og jeg husker hvor vanvittig skuffet og sint jeg var for det og på teamet mitt. Jeg husker hvor dårlig jeg var og hvor mye legen snakket om at jeg trengte en innleggelse, og jeg husker hvor hardt jeg protesterte fordi jeg var så forbannet på dem. Jeg brukte ord og sa hva jeg trengte, jeg ble absolutt ikke hørt og da var jeg ikke interessert lenger. I sinne og frustrasjon tok jeg det ut på meg selv med enda mer overspising og oppkast.

Mars er og en måned jeg husker lite av. Jeg skulle flytte i April og hadde begynt å forberede meg til det ved å pakke. Samtidig hadde agorafobien, eller angsten – vokst seg større og jeg hadde blitt redd for ting jeg aldri før hadde vært redd for. Jeg husker spesielt godt en kveld jeg presterte å spise peanøttsmør og ble livende redd for å få anafylaktisk sjokk og dø. Jeg er ikke allergisk mot peanøttsmør en gang. Det var grusomt. Jeg fikk ikke fred i sjela, alt gjorde vondt, alt var skummelt og fryktelig. Dag etter dag etter jævla dag.

Utenfor min gamle leilighet pusset de opp huset og jeg var livende redd for å gå ut med hundene fordi jeg ikke kunne gå ut ubemerket. Til slutt fikk jeg inn en rytme på at jeg luftet de “om morgenen” når arbeiderne spiste lunsj, deretter etter at de hadde dratt hjem for dagen, deretter var det lettere for meg å gå ut, gå tur med dem på kvelden.

Og det var vinter, snø og kaldt ute, kaldt inne, kaldt i hjertet, kaldt i sjela, kaldt i sinnet. Alt var isende kulde og total hjelpeløshet. Jeg befant meg i en prosess av ingenting og ventet kun på at datoen for Trondheim skulle komme nærmere. Det gjorde den, men jeg hadde det så forferdelig at jeg ikke trodde jeg kom til å overleve. Jeg var mer sikker på at jeg kom til å dø, enn at jeg kom til å overleve.

Det er helt forferdelig å se tilbake på, og i retrospekt skjønner jeg egentlig ikke hvordan jeg klarte eller hvordan jeg kom meg gjennom de grufulle månedene.

Melkeproteinintoleranse.

Dette er muligens det lengste innlegget jeg noen gang har skrevet, men definitivt en personlig sensasjon, pluss noe jeg virkelig ønsker å sette fokus på, pågrunn av uvitenhet. Det er overraskende få mennesker som vet om dette og jeg vet ikke, men kanskje kan dette innlegget hjelpe nettopp deg.

Jeg har planlagt å skrive dette innlegget i godt og vel et halvt år. Det begynner å bli en stund. Jeg har kladdet innlegget på engelsk opptil flere ganger, men til slutt har jeg bestemt meg for at jeg helst vil skrive det på norsk likevel. Både fordi det er komplisert å forklare, men også fordi det kan bli vanskelig å forstå for enkelte som leser, pluss at en god del av kildene mine er norske.

Etter å ha lest overskriften lurer du kanskje på hva jeg snakker om? Jeg har i alle fall ikke møtt noen som har sagt “melkeproteinintoleranse, ja”, alle har sagt “laktoseintoleranse? Hæ?” og la meg bare oppklare det med én gang: laktoseintoleranse og melkeproteinintoleranse er absolutt ikke det samme. Laktoseintoleranse vil si at kroppen har problemer med å bryte ned melkesukker, mens melkeproteinintoleranse handler om problemer med å bryte ned proteinene i melkeprodukter, eksempelvis er “kasein” og “whey” navn på melkeproteiner.
Jeg vil også understreke at melkeallergi og melkeproteinintoleranse heller ikke er det samme.

Om du går på google kommer du til å ha vanskeligheter med å nøste opp i hva jeg ønsker å formidle i dette innlegget, derfor vil du finne kildene mine lett tilgjengelige på bunnen.

Jeg har egentlig ikke ord for å beskrive hvilken lettelse det har vært å finne ut at jeg ikke tåler melkeproteiner. For å forsøke å forklare det må jeg skrive ned historien min, erfaringene mine med dette og jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne fordi det har endret livet mitt til det bedre på mange flere måter enn bare én.

Historien begynner en dag i slutten av Mai eller begynnelsen av Juni 2013. En kommentar fra min stemor som er så enkel som “kanskje ikke du heller tåler melkeproteiner?”, siden vi nettopp hadde fått påvist at lillebror ikke tåler melkeproteiner. Jeg hadde jo fått forklart grovt hva det gikk ut på. Opioider, peptider, opphopning i blodet, en rekke symptomer – mye forsto jeg ikke. Egentlig trakk jeg på skuldrene. Hva skulle jeg si og hvordan kunne jeg vite?

Det finnes flere måter å finne ut om man tåler melkeproteiner eller ikke. En av dem er en urinprøve, en annen er en såkalt “elimineringsdiett”. En elimineringsdiett går ut på at du eliminerer det du tror du ikke tåler fra kostholdet ditt over en periode for å se om du merker endring. Deretter gjeninnfører du det du har eliminert for å se om du merker endring da også.

Det var nettopp det jeg gjorde. Jeg hadde jo ikke noe å tape på å eliminere melkeprodukter fra kostholdet mitt over en periode for å se hvordan det eventuelt påvirket meg. La meg bare si at det er en million ganger enklere sagt enn gjort. De færreste av oss er klar over hvor mange produkter som har tilsatt melk, og når det er snakk om melkeproteinintoleranse går det ikke an å velge laktosereduserte produkter. Alt må bort.

Jeg trenger ikke å påpeke at jeg har en spiseforstyrrelse, men det jeg ønsker å påpeke er at jeg, som omtrent alle andre som sliter med en spiseforstyrrelse, gjerne har en liste over såkalt “safe food“. Det begrepet betyr noe så enkelt som at man har matvarer og typer mat man føler seg mer komfortabel med enn annen mat. Trygg og utrygg mat. Mat som utløser mindre psykisk ubehag enn mat som utløser mer psykisk ubehag, eksempelvis dårlig samvittighet, økt selvhat, panikk eller andre negative følelser og reaksjoner.
HUSK: safe food varierer fra person til person. Mat jeg er komfortabel med å spise kan utløse panikk hos andre og vice versa.

Min liste over Safe Food bestod nesten bare av produkter som inneholdt melk. Øverst på lista sto næringsdrikkene mine, som jeg tidligere har skrevet innlegg opp og ned om, etterfulgt av youghurt, cottage cheese, ost, brunost og her kommer poenget; plutselig hadde jeg omtrent ingen matvarer som jeg følte meg komfortabel med å spise, annet enn frukt, grønnsaker og rene proteinkilder. Det har vært det verste. Å skulle spise utrygg mat. Å skulle føle seg rundt i blinde og utsette meg selv for enormt psykisk ubehag og en rekke negative emosjoner utløst av å spise utrygg mat. Mat jeg ikke stolte på. Mat jeg ikke “visste hva gjorde med kroppen min”.

Folk flest vet heller ikke hvor vanskelig det er å lese innholdsfortegnelsen på produkter i butikken heller, når det du leter etter er kamuflert som andre ord. Eksempelvis, whey, melkefett, kasein, krem, fløte, smør, melkepulver, skummetmelkpulver, kondensert melk, for flere eksempler se kilder nederst i innlegget. [1]
Jeg har gått på smell etter smell fordi jeg i uvitenhetens navn, eller delvis i blinde om du vil, ikke har vært klar over alle disse skjulte begrepene og ordene. Melkepulver er kanskje det som irriterer meg mest, når jeg finner et produkt og tenker “dette går sikkert bra, dette inneholder helt sikkert ikke melk” også viser det seg at de har tilsatt melkepulver. Eksempler på  irritasjonsmomentet; enkelte typer potetgull, flere typer godteri, enkelte typer brød, enkelte typer knekkebrød, pesto.

Jeg har ikke ord for hvor komplisert det har vært å eliminere melk 100% fra kostholdet. Plutselig er soyaprodukter min beste venn, mens alt jeg likte best plutselig blir utilgjengelig. Det blir ikke bare kostholdsendring, det blir livsstilsendring fordi det angår hele min funksjon som menneske, langt mer enn bare “hva jeg spiser”. 

 

Jeg kjenner at dette innlegget er komplisert å skrive med tanke på at jeg skal skrive mine erfaringer pluss fakta, fordi dere som leser trenger å forstå fakta for og kunne forstå historien min. Jeg tar historien først, deretter fakta. 

Som sagt, min stemors kommentar førte til at jeg bestemte meg for å sjekke ut elimineringsdietten og jeg husker ikke helt hvor lang tid det tok før jeg innså at dette gjelder meg. At jeg faktisk ikke tåler melkeproteiner. Jeg husker at det var en sommerdag, jeg hadde stått opp litt vel sent, skulle ut på ett eller annet, hadde det en smule travelt, helte i meg en næringsdrikk mens jeg gikk ned trappa fordi jeg skulle ut med hundene. Næringsdrikker er ufattelig enkelt, særlig når man har dårlig tid, derfor valgte jeg det akkurat den dagen.

Jeg gikk ut døra, rundt huset til hagen, sto der og ventet på at Nick og Zahra skulle gjøre det de trengte å gjøre og plutselig ble jeg rammet av svimmelheten. Den svimmelheten jeg i to år hadde kalt ANGST, fordi det var det alle i helsevesenet hadde sagt. “Det er angst, Karianne, det er bare agorafobien, dette er psykisk.” Mens jeg sto på trappa slo det meg, at det kanskje var melkeprodukter som utløste denne type svimmelhet og ubehag.

Det var teorien jeg hadde og eksperimentet mitt kunne jo ikke stoppe der, dette var begynnelsen. Det foregikk sånn at jeg levde melkefritt og innimellom, eksempelvis når jeg drakk en næringsdrikk eller fikk i meg andre melkeprodukter – registrerte hvilken effekt det hadde på meg. Svimmelheten jeg har kalt “angst” slo meg hver eneste gang jeg fikk i meg melk. 

Herregud for en SENSASJON.
Det snudde plutselig opp ned på ALT.
Herregud, jeg har virkelig ikke ord for det.

Det vil da si at når jeg kuttet ut melkeprodukter og slapp å forholde meg til svimmelheten jeg hadde kalt for angst, når svimmelheten ikke lenger var en pest og en plage i hverdagen ble jeg MYE, MYE friere i forhold til agorafobien. For svimmelheten var ikke angst, det var ikke symptomer på at jeg ikke taklet en viss situasjon – det var kroppen min som sa fra om at den ikke tålte deg jeg livnærte meg på. 

Grunnen til at jeg alltid merket dette best når jeg var ute og gjorde noe har med spiseforstyrrelsen å gjøre. Før jeg går ut pleier jeg alltid å spise/få i meg noe for å være sikker på at blodsukkeret er stabilt, fordi det er en trigger som utløser angst om blodsukkeret er lavt. Som regel har jeg drukket en næringsdrikk før jeg gikk ut og like etterpå, enten i bilen eller etter å ha kommet et lite stykke hjemmefra rammer svimmelheten – ergo tolket jeg det som angst, angst for at jeg hadde forlatt hjemme, angst for at jeg skulle ut i den “store, skumle verden” og gjøre noe.

Jeg merket jo selvfølgelig svimmelheten om jeg kun var hjemme og fikk i meg melkeprodukter, men da tolket jeg det som “angst for noe annet enn agorafobien” eller bare “intense bekymringstanker”. 

Det var som å bli kvitt en enormt tung byrde som gjorde livet mitt og ikke minst kampen mot agorafobien – vanvittig mye vanskeligere. Svimmelheten hadde vært en enorm trigger for meg og plutselig var den borte. Jeg slet med ubehaget agorafobien utløser, altså bekymringene, men jeg hadde ikke de fysiske symptomene som tidligere har utløst panikkanfall – nettopp fordi svimmelheten har vært fysisk.

Jeg har også vært bitter for ett par ting. For det første dette med å eliminere alle melkeproduktene og dette med Safe Food som jeg skrev noen avsnitt lenger opp.
For det andre har jeg vært bitter for at ingen har kommet på dette før. Altså innenfor helsevesenet, hvorfor har ingen noensinne spurt seg selv om kanskje symptomene mine var utløst av noe fysisk istedenfor psykisk? Hvorfor ble alt hengt på den knaggen, “hun er psykisk syk, derfor er dette psykisk”? Ingen har noensinne nevnt et ord om “kanskje det er noe du ikke tåler”, det har alltid vært “svimmelheten er angst, dette må du lære deg å takle“. 

La meg bare si det med én gang; psykologtimer og terapi kurerer ikke fysisk svimmelhet. Jeg har snakket i timevis med teamet mitt om denne svimmelheten, vel – fint å få snakket om det, men hjalp det i praksis? Eh, nei. To år med terapi, absolutt NULL framgang med agorafobien. Like jævla redd for å gå ut, like jævla vanskelig som før.

Når jeg var på Østmarka ved Post 4 i April og Mai for behandling for min panikklidelse, agorafobi – spiste jeg fortsatt melkeprodukter og svimmelheten var tilstede. Jeg lærte at svimmelheten ikke er farlig og at jeg trygt kan gå ut døra og drive med angsteksponering på tross av svimmelhet, men why bother når jeg kan eliminere svimmelheten totalt?
Hvis jeg bruker hodepine som metafor, sett at du får en intens hodepine hver gang du får i deg melkeprodukter. Du vet med deg selv at hodepine ikke er farlig, men du kjenner jo at det er både irriterende og ubehagelig. Ville du da fortsatt å utsette deg selv for ubehagelig hodepine og fortsette å innta melkeprodukter – eller ville du kuttet ut melkeproduktene og blitt smertefri?
I mitt tilfelle; fortsette å utsette meg selv for svimmelhet og økt angst samt forsterket agorafobi og isolasjon, eller kutte ut melkeprodukter, erfare at tretthet forsvinner og at verden ikke lenger spinner, plutselig er verden klar og ligger i vater, pluss at leddsmerter også forsvinner? Svaret er jo åpenbart utrolig enkelt.

Men bitterhet kommer jeg ikke langt med, la meg heller ramse opp sensasjonene. 
Ikke bare forsvant svimmelheten som trigget agorafobien så voldsomt – plutselig forsvant også leddsmertene mine. Plutselig kunne jeg løpe turer uten vondt i knærne og jeg hadde ikke lenger de der jævlige dagene hvor det gjorde vondt å gå. Jeg har skrevet om alle disse plagene før.
Og en ting til, jeg ble utrolig mye mer våken og opplagt! Plutselig følte jeg meg våken når jeg sto opp og jeg hadde ikke lenger det ekstreme søvnbehovet, jeg ble ikke lenger akutt kjempetrøtt etter måltider pluss at trøtthet også var en angsttrigger for meg. Den typen trøtthet, den der når du er så tung i kroppen at du føler at du såvidt klarer å stå oppreist.
Per dags dato har jeg strøket det av lista over angsttriggere. Jeg blir ikke lenger redd hvis jeg ikke sover X antall timer om natta, å ikke få nok søvn påvirker ikke lenger om jeg går ut døra eller ikke. Jeg føler ikke lenger en ekstrem trang til å avlyse avtaler hvis jeg har hatt en dårlig natt og bare sovet fire timer. Jeg er med hånda på hjertet ikke redd for søvnmangel eller tretthet lenger. 
Når jeg får i meg melkeprodukter kommer trøttheten lett tilbake og det tar ganske nøyaktig fire dager før jeg begynner å føle at den ekstreme trettheten går over.

Hvis du som fast leser tenker deg om, hvor mange ganger har du ikke lest en setning ala denne “verden ligger ikke i vater”? Eller at ting svømmer foran øynene mine, eller at det blir for mange inntrykk, så mange sanseinntrykk at jeg blir “helt svimmel”?

Jeg er ikke lenger redd for å gå ut døra sammen med noen. Faktisk vil jeg påstå at jeg nesten aldri kjenner på den typen redsel. Jeg har gjort enormt mye framgang når det kommer til å slå agorafobien. Jeg har gjort så mye framgang på det området at det fortjener et eget innlegg og dette innlegget har allerede rukket å bli skrekkelig langt.
Jeg har jo fortsatt agorafobi og møter en rekke situasjoner hvor jeg føler ubehag, men det er vanvittig mye mindre enn før. Før hadde jeg ting jeg ikke en gang turte å begi meg ut på sammen med andre, eksempelvis kjøpesenter, ekesempelvis Coop Obs som jeg vet jeg har skrevet om. Det var sjelden jeg gjorde det, selv sammen med andre.
Nå merker jeg bare litt ubehag. Forrige søndag, bittelille julaften dro jeg og pappa på Coop Obs og fylte en hel handlevogn selv i verste julerushet og det gikk helt fint. Mens pappa sto i kø svirret jeg alene gjennom butikken på let etter de siste tingene, jeg måtte spørre personal om hjelp til å finne ulike produkter jeg ikke visste hvor sto – og det gikk faktisk helt fint. Litt ubehag ja, og jeg hadde nok ikke orket å gjøre det alene – men jeg kan og egentlig går det fint.

Jeg har ikke ord for å beskrive hvor mye framgang jeg faktisk har gjort.

Konklusjonen er at jeg tåler ingenting som inneholder melk, ikke litt en gang. Hvis jeg sier Kick Lakris, vet dere hva jeg mener? Siden jeg var liten har jeg alltid likt de kjempegodt og jeg har ansett det som trygt å spise fordi en Kick veier 19 gram og det er begrenset hvor mange kalorier det er. Hvis du orker å lese den mikroskopiske innholdsfortegnelsen oppdager du at det inneholder melk. Selv noe så lite som en Kick på 19 gram reagerer jeg på.

En annen tanke svimmelheten utløste var den verste skrekken av alle; “nå får du epilepsianfall” og akkurat den redselen er ene og alene årsaken til at jeg utviklet agorafobi i utgangspunktet. Vet dere hvor ofte jeg tenker den setninga når jeg nå er ute i situasjoner som før var et rent helvete? NESTEN ALDRI!!!! Og om den tanken skulle komme kan jeg le det vekk fortere enn den rekker å feste seg, jeg kan slå det fra meg så fort at pulsen min ikke engang rekker å øke. 

Å oppdage min melkeproteinintoleranse har vært nøkkelen til en verden fylt med mye større frihet enn jeg har opplevd på flere år. Selv om det har vært hardt å måtte ekskludere mine trygge næringsdrikker, selv om jeg innimellom blir litt lei meg for at jeg ikke tåler ost, eller at savnet etter brunost melder seg, så vil jeg nesten gråte en skvett av glede fordi livet mitt har blitt så mye bedre uten melkeproteiner.

Melkeproteinintoleranse omfatter MYE mer enn bare mine symptomer. Det kan påvirke alt fra søvnforstyrrelser til epilepsi, depresjon, ADHD, schizofreni, asperger, autisme, bipolar lidelse, en lengre liste finner du som punkt [2] i kildene mine. 

“Hvordan kan melkeproteinintoleranse gi symptomer:

Proteinintoleranse innebærer vansker med å bryte ned visse proteiner, vanligvis gluten(i mel) og kasein(i melk og melkeprodukter), fordi kroppen mangler eller har for lite av de enzymene som skal til for å bryte ned proteinene. Peptider er ”bruddstykker” av proteiner som er annerledes enn hos folk som har alle enzymene i orden. Peptidene hoper seg opp i kroppen og blir ført til hjernen. De best kjente peptidene har opioid virkning, dvs at de virker på lignende måte som opium (morfin).

Dersom disse peptidene har påvirket hjernen over lang tid, kan det oppstå varig hjerneskade. Imidlertid vil diett allikevel ofte bedre symptomer, dersom personen har proteinintoleranse.

Dr. med. Karl-Ludwig Reichelt illustrerer problemet med peptider(fordøyde proteiner) som hoper seg opp i kroppen(spesielt i hjernen) med en bekk som i utgangspunktet renner fritt. Dersom bekken blir blokkert, vil vannet samle seg opp til en dam ovenfor blokkeringen. Til slutt vil vannet naturlig nok renne over demningen, og den vil da søke nye veier. De nye retningene som vannet tar kan sammenlignes med de symptomene som da oppstår. Bekken som renner er stoffer som kommer fra maten, og når kroppen ikke greier å håndtere disse stoffene riktig, hoper de seg først opp som en stor ”dam” . Deretter renner de over, og påvirker oss i negativ retning. Symptombilde kan gi seg utslag både i fysiske, psykiske, mentale samt adferdsmessige utfordringer. – Direkte udrag fra kilde [2]

Spesielt anbefaler jeg at du tar en titt på Kilde [4], den forklarte i alle fall en hel del for meg.
Kilde nummer [5] er en blogg skrevet av en mor som opplevde at begge hennes døtre ble feildiagnostiserte med tunge psykiske lidelser (Bipolar lidelse og Schizoaffective Disorder) og nesten alle deres symptomer har forsvunnet med riktig diett.
Forøvrig er disse sidene flinke til å linke til andre sider samt forskningsresultater, så man kan lett hoppe videre i informasjonen uten å lete for lenge.

KILDER

  1. How to read a label for hidden milk
  2. NPIF, symptomer på melkeproteinintoleranse
  3. Artikkel fra Side2, “Samme effekt som Morfin”
  4. Mental Illness or Allergy?
  5. It’s not mental

Husk at det er lov å stille spørsmål i kommentarfeltet :) 

Troen på 2014.

Jeg må bare si det, jeg har troen på 2014. Ja, ting er vanskelig nå, jeg liker ikke jul, jeg går på akkord med mine egne følelser, smiler så bredt jeg kan, prøver, prøver, prøver. Og hvorfor? Fordi jeg har troen på 2014.

Det er sju dager igjen av 2013, det skal jeg klare fordi jeg gleder meg til 2014.

Hvorfor? Fordi det endelig skjer noe – i MITT liv.

En av grunnene til at jeg ikke har blogget på lenge er fordi livet mitt virket mer enn jævlig meningsløst i begynnelsen av Desember når jeg omsider fant ut hva jeg har fullført av skole og ikke. Til tross for mange forsøk og til sammen 26 måneder som elev på førsteåret har jeg oppnådd null, niks, nada. Jeg har ingen standpunktkarakterer. Jeg har ikke fullført ett eneste fag. Den eneste standpunktkarakteren jeg hadde var i Naturfag, men det viser seg selvfølgelig at det er tretimerskurset, jeg trenger femtimerskurset for å oppnå generell studiekompetanse (en vakker dag, vent å se). Ergo har alt vært forgjeves.

Jeg har ikke ord for hvilket knusende nederlag det føles som. Jeg må begynne på nytt. Igjen.

Når jeg endelig fant ut av det plukket jeg opp telefonen og ringte til saksbehandleren min på NAV. Det har seg nemlig sånn at jeg har ytret ønsker om å få ta noen fag ved Sonans. NAV har sagt at det vil de kun gå med på dersom min psykiater sier at det er i orden, for de vil naturligvis ikke bruke penger på et dødfødt prosjekt.

Med andre ord måtte jeg presentere dette for min psykiater, og hun var vel heller skeptisk med tanke på at jeg ikke akkurat var en solstråle der jeg satt og sa at jeg ønsket å gå på skole. For å si det sånn måtte jeg ta det opp med henne uka etterpå også, da hadde jeg øvd litt mer på entusiasmen – FOR JEG VIL FAKTISK STUDERE FOR HELVETE. Jeg sa jeg ønsket å ta to fag.

Dagen etterpå ringte NAV meg opp igjen for å fortelle at hun hadde snakket med min behandler og sammen hadde de to blitt enige om at jeg skulle få ta ett fag og det måtte være engelsk fordi jeg virket mest entusiastisk der, pluss at de mente det var enklere enn norsk.

Det vil si at jeg får lov til å begynne på skole. I Januar. Jeg må bare snakke med Sonans først, men regner med det går i orden kjapt, krysser i alle fall fingrene for det, jeg fortjener det? Det hadde i alle fall vært fint. Planen er å melde meg opp på internett sånn at agorafobien ikke kommer til å komplisere ting ytterligere. Det går ganske bra med agorafobien og selv om jeg ikke fysisk kommer til å sitte ved en skolebenk enda – så klarer jeg ting som tidligere hadde vært umulig.

Så, Januar = skole.

Dessuten har min behandler henvist meg til Dagavdelingen. Jeg vet ikke helt hva det innebærer akkurat enda, men jeg skal snakke med dem i begynnelsen av Januar. Min behandler mente i alle fall at jeg passet inn der. Og det involverer å møte opp et sted, omgås mennesker, ergo angsteksponering.

Pluss at nå som tennene mine er i orden kan jeg fokusere på sertifikatet (altså, økonomien strekker til). Endelig kan jeg prioritere det. Jeg har skrevet side opp og side ned om dette tidligere, jeg har ikke tenkt til å repetere meg selv – men det er på tide å gjøre noe med det sånn at jeg ikke lenger kan ergre meg over at jeg ikke har det.

Så, Januar = skole, kjøretimer, mer behandling?

Derfor skal jeg holde ut jula.

Into the Fire.

Idag er en fin dag. En sånn dag som bare må blogges om, til tross for at formen er litt varierende akkurat nå. En sånn dag hvor jeg smiler til jeg griner og det føles nesten som om jeg er i ferd med å ta av, lette, sveve.

Idag har jeg nemlig kjedet meg, på best mulig måte. I en situasjon jeg tidligere kunne beskrevet som “helvetesild” har jeg idag kjedet meg. Det har seg nemlig sånn at jeg har hatt min siste time hos tannlegen idag. Tennene mine er herved i orden, alle hull er reparert, pengeboka skal få hvile, endelig kan jeg spare og bruke penger på sertifikatet istedenfor tannlegetimer! Jeg har gledet meg til denne dagen lenge.

På tirsdag kjente jeg på usikkerheten. Om jeg bare skulle ringe og flytte timen litt lenger fram i tid. Tenk om jeg ikke følte meg helt i form på torsdag? Jeg prøvde å tenke at ordentlig eksponering ville være å la timen forbli og dra som planlagt. Tirsdag gikk greit, men på onsdag slet jeg så vanvittig med trangen til å avlyse at jeg ble ordentlig sint og sur av påkjenningen. Alle vet jo at man senest kan avbestille en time her eller der, tjuefire timer i forveien hvis man vil unngå å betale for timen likevel. La meg bare si at det koster femhundre kroner å ikke møte opp til en slik time, noe jeg faktisk har gjort – la meg bare si at det var nok å “skulke” den ene timen i feighetens navn.

Jeg kjente jo litt på nervøsitet igår. Det er liksom… ikke så jævlig morsomt å dra til tannlegen, folk flest liker jo ikke det? Vel, det finnes selvsagt unntak. Men, det føles litt som om jeg allerede har blogget side opp og side ned om tannlege og tannlegebesøk, så jeg tror de fleste av dere vet at jeg har hatt et angstrengt forhold til dette? Lett har det i alle fall ikke vært.

Her er et eksempel.

Dette bildet er tatt for ett år siden, femtifem uker.

Men tilbake til igår. Jeg klarte å riste av meg bekymringene, så ikke for meg noen grusomme scenarioer i hodet mitt, jeg hadde ingen katastrofetanker og til min store forbauselse var jeg ikke plaget av “det har gått fint hittil, derfor kommer det garantert til å gå til helvete imorgen, den siste timen, for det er så typisk meg og min flaks”.

Jeg skal ikke skryte på meg at jeg har sovet så jævlig godt og jeg våknet klokka sju, etter bare seks timer med søvn og fikk ikke sove igjen. Men jeg sto opp, spiste frokost, dusjet – og jeg holdt ikke på å dø. Jeg gikk gjennom lista i hodet – den består forøvrig bare av to – tre punkter per dags dato, den samme lista som tidligere besto av to millioner punkter (okei, overdrivelse) som måtte klaffe, hvis ikke var alt dømt til å gå til helvete. Lista består av “husk å ta medisiner, spis før du går ut, drikk vann”. Enkelt og greit.

Jeg kjente ikke på angst. Jeg følte meg hverken kvalm eller skjelven og jeg hadde heller ikke spurt pappa om å skyve meg ut døra, i tilfelle jeg skulle nøle. Nå var det heller ingen hjemme som kunne passe på det, det måtte jeg ta meg av selv, som et voksent – ansvarlig menneske som drømmer om frihet og et liv verdig å leve.

Jeg gikk ut døra, låste den bak meg, begynte å gå, lette etter musikk å høre på mens jeg gikk, helt tilfeldig kom en sang som virkelig minner meg på “hva jeg kjemper for”. Jeg har noen sånne sanger som jeg hører på i enkelte situasjoner som virkelig får meg til å bite tennene sammen og rette meg opp i ryggen mens jeg blir fylt av en selvtillit jeg egentlig har når jeg først klarer å hente den fram.

Så jeg gikk de fem minuttene til tannlegekontoret, passerte sikkert femten elever som tilhører videregående skole, og gikk inn døra til tannlegen presis klokken ti. Jeg var ikke nervøs. Jeg satte meg i tannlegestolen, jeg var ikke nervøs. Jeg tok meg selv i å lure på hvor angsten hadde tatt veien samtidig som jeg kjente på hvor kjedelig det egentlig er å gå til tannlegen, samtidig som jeg var uendelig glad inni meg for at det var så enkelt. Selve prosedyren tok i underkant av en halvtime før alt var i orden, jeg dro kortet for siste gang, takket for hjelpen, lukket døra bak meg og holdt på å smile meg ihjel.

Deretter gikk jeg hjem mens jeg var vanvittig glad, jeg følte at jeg hadde vunnet. Skjønner dere? Vunnet. Slått agorafobien skikkelig. Jeg følte at det var sånn det var når jeg gikk til tannlegen før – for jeg har ikke tannlegeskrekk, det er ene og alene agorafobien som forhindrer meg, bortsett fra at jeg aldri holdt på å gå ned i knestående av lykke og lettelse når jeg var ferdig hos tannlegen før.

Når jeg gikk opp trappa til leiligheta var det ett eneste ord som streifet forbi i tankene mine, det ordet, ordet som vanligvis satte i gang hjertebank fra helvete og et uendelig inferno av katastrofetanker – “epilepsi”. Og det slo meg at jeg ikke én eneste gang hadde tenkt ordet en gang. Da måtte jeg gråte noen gledestårer, for idag har jeg vunnet og jeg er uendelig stolt og fylt til randen av en følelse av å være klar til omtrent hva som helst. En sånn “bring it on” følelse. En slags følelse av at dette skal jeg klare, vinne, vinne over agorafobien, en dag skal alle hverdagslige ting være kjedelig, og når hverdagslige ting har blitt kjedelige – tenk så mye jeg kan verdsette morsomme ting – for da vil jeg ha kapasitet til å forhåpentligvis leve livet, heller enn å bare overleve det fra dag til dag.

Sangen som har gått på repeat idag; Thirteen Senses – Into the Fire.

Den festet seg i hodet mitt i Januar/Februar, rett før jeg skulle på vurderingsopphold i Trondheim for å forhåptentligvis få hjelp til angsten. Helt siden da har den minnet meg på hva jeg kjemper for og hvorfor. Forøvrig er den kjent fra Grey’s Anatomy sesong 1, det var derfra jeg plukket den opp.

The forgotten feelings.

Skrevet 20. November

Idag har jeg kjent på glede. At jeg gleder meg til noe. At det skal skje noe fint om noen få dager og for å være ærlig gleder jeg meg vanvittig mye. For meg er det stort.

Det har seg nemlig sånn at jeg er en Whovian. Det vil da si; en som er fan av TV-serien Doctor Who. Order Whovian er forøvrig godkjent av Oxford Dictionary, dagens useless fact. I år fyller serien hele 50 år og i den forbindelse har de laget en jubileumsepisode! 50th anniversary special. Episoden skal vises i en rekke land samtidig som den går i England, sånn at alle som vil skal kunne få sett den samtidig, for å unngå at fansen kommer over spoilere på internett. Episoden går 19:50, engelsk tid – hvilket betyr 20:50 i Norge, hvilket betyr at episoden sendes til “alle døgnets tider” fordi det blir samtidig som 19:50 i England.

Helt tilfeldig var det noen som spurte om den gikk på TV i Norge, noe den ikke gjør. Norge har kun vist 1 sesong av Doctor who, riktignok den nye generasjonen og ikke de klassiske som begynte å gå i 1963. Den første sesongen ble vist på Nrk2 i 2005, men det var faktisk alt. Etter et kjapt søk på google fant jeg en side på facebook hvor de håpet å få jubileumsepisoden på kino i Oslo, det hadde de fått til. Siden Bergen er nest største by ante jeg et bittelite håp og søkte for å se hva jeg fant. Joda, det var opprettet en side for Bergen og, men til min skuffelse var ingenting avklart igår kveld og når dette skal skje førstkommende lørdag, så begynte det jo å bli veldig knapt med tid!

Men, idag ble det annonsert at den skal vises på kino i Bergen, på lørdag x2 og mandag, samtidig som en rekke andre land i verden, og gjett hvem som rakk å kapre billetter før det ble solgt ut? Forøvrig kan jeg legge til at billettene ble solgt ut på fire, fem timer, hvilket igjen beviser at jeg ikke akkurat rakk å bekymre meg før jeg kjøpte.

Om jeg tenkte på agorafobien? Nei. Dette skal ikke angsten få ødelegge for å si det på den måten. Dette er liksom en “once in a lifetime” greie, det skjer ikke igjen. Det er utrolig rart å kjenne at jeg gleder meg så mye til noe! Faktisk helt surrealistisk, for jeg er ikke vant til å se fram til ting. Agorafobien gjør det ofte umulig å planlegge ting litt fram i tid (selv bare noen dager) og å ta ting på sparket er nesten enda vanskeligere. Med alvorlig agorafobi lever man liksom litt dag til dag og prøver å ta det som det kommer.

Nå ser jeg ikke lenger på agorafobien som alvorlig. Ubehaget er der, men det stopper meg ikke fra å gjøre ting på samme måte som det gjorde før. En venninne sa til meg; “tenk om dette hadde vært for ett år siden og hvor lei deg du hadde vært for at du ikke hadde klart å dra?” og det er helt sant. For ett år siden hadde dette vært helt umulig for meg å gjennomføre.

Skrevet idag, 22. November.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive følelsene jeg sitter med nå. Skrekkblandet fryd virker som et godt uttrykk akkurat nå. Samtidig som jeg gleder meg veldig kjenner jeg litt ubehag med tanke på alle utfordringene som venter. Vi snakker bybane, full kinosal, billettene jeg kjøpte er passe gode, det vil si at vi ikke sitter på en kant, salen er full – ergo kommer det til å sitte en fremmed vedsiden av meg. Og selv så akutt lyst jeg kanskje skulle få til å dra hjem – så er jo ikke det noe som kan ordnes opp i umiddelbart med tanke på at bybanen er det mest naturlige valget på hjemvei også.

Men jeg gleder meg mest. I kveld skal jeg og pappa ta bybanen til byen, kall det gjerne en test. Så skal vi selvfølgelig ta den tilbake og. Regner med det er en del mennesker som skal til byen en fredagskveld? Det finner jeg i alle fall ut av om noen timer. Det eneste skåret i denne gleden er at jeg ikke får dele opplevelsen med Lillemi, det hadde vært den såkalte prikken over i’en.

Jeg velger å tro at skrekkblandet fryd er sunnhetstegn. Det er tross alt noe jeg ikke er vandt til å kjenne på, som overskriften til dette innlegget sier; de glemte følelsene. Hvis dette hadde vært for ett år siden hadde frykten vært så sterk at jeg mest sannsynlig hadde latt denne unike sjansen gli ut av hendene mine. Noe annet som er litt skummelt er forventningene. Jeg forventer at det skal bra, jeg forventer at episoden skal bli bra, jeg forventer at utfordringene skal bli verdt det. Spørsmålet er jo da om jeg er kravstor, men fornuften forteller meg at det er jeg jo ikke?

Dette skal jeg klare og dette skal bli verdt det, bra. Et høydepunkt. Og som nevnt, jeg gleder meg.

Helga som gikk.

Helga har vært grei og ikke grei? En slags blanding. Ble litt eksponering på lørdag, ble med familien på en liten handletur og en tur innom Fretex. Skulle egentlig på kjøpesenter, men det rakk vi ikke. Men all eksponering er god eksponering, selv om alt ikke er like krevende alltid.

På kvelden fikk jeg en litt ubehagelig overraskelse hvor jeg plutselig begynte å bekymre meg helt vanvittig for at Zahra skulle være syk. Det har seg nemlig sånn at jeg fant to små kuler, på størrelse med knappenålshoder, og jeg ble utrolig redd for at det skulle være såkalte “jursvulster” som det så fint heter. Jursvulster kommer i to typer, ondartet og godartet. Som regel blir alle kuler/svulster i det området fjernet så fort som mulig og deretter blir det foretatt en biopsi for å finne ut om det er ondartet eller godartet.
Så dere kan jo tenke dere at jeg ble alvorlig redd, for tenk om? Men igår fant jeg ut at kulene kan både flyttes på og jeg kan ta dem mellom tommel/pekefinger og dra dem ut fra kroppen, ergo er det mer sannsynlig at det er talg eller fett, ergo helt vanlig for en hund som begynner å trekke litt på årene (ikke det at Zahra er så veldig gammel enda, men hun har nok levd over halve livet sitt, hun fyller åtte år i Mars).

Uansett. Det er en stund siden forsikringen hennes gikk ut og siden da har jeg ikke gjort noe med det. Ikke fordi jeg ikke bryr meg om forsikring, men fordi det er så utrolig vanskelig for meg å ta tak i sånne offentlige, kompliserte og energislukende papirarbeid. Nick sin forsikring er i boks og idag har jeg fått ut fingeren og ordnet med forsikring til Zahra også. Det eneste jeg må gjøre nå er å skaffe meg en veterinæravtale sånn at hun kan få en attest på hennes nåværende medisinske tilstand – hvilket jeg er ganske sikker på at hun passerer med glans.

Jeg har vært utrolig heldig med begge hundene mine. De har aldri vært syke og jeg har knapt vært innom dyrlegen med dem for små problemer, samt tannrens. Eksempelvis har Zahra sydd noen få sting etter å ha flerret seg opp i skogen og Nick trengte øyedråper med antibiotika etter at en annen hund klarte å lage en rift i det indre øyelokket hans – hvilket var skummelt men gikk heldigvis helt fint. Jo, også var det selvsagt den fjerde molaren (stor tann) som Nick klarte å rive ut selv i panikk når han satte seg fast i buret sitt i en alder av fire-fem måneder. Pluss at de begge har fått en lusekur eller to, etter at de kom i kontakt med andre hunder som hadde lus, til tross for at jeg ikke fant noen lus på hverken Nick eller Zahra. Zahra trengte jo også en runde antibiotika i 2012 etter at hun reabsorberte valpekullet sitt (på minst to valper). Jeg har forresten helt gitt opp tanken på at hun noensinne skal få valper og kommer ikke til å prøve igjen. Om man skal parre hund etter fylte 8 år må man dessuten søke om tillatelse, hvis ikke er det faktisk ikke lov.

Igår var det fint vær og jeg benyttet sjansen til å gå en tur. Alene selvsagt, det ligger mer eksponering i det. Jeg følte meg ikke så veldig bra før jeg gikk og jeg har tre ruter jeg pleier å gå. Kort, medium og lang. Hadde egentlig satset på medium, men når jeg kom forbi krysset hvor jeg kunne velge den korte ruta, så fristet det mest, men jeg hadde bestemt meg for medium – så da holdt jeg fast i den opprinnelige intensjonen. Når jeg kom til krysset mellom medium rute og lang rute, kjente jeg egentlig at det var fint å gå tur og jeg ble veldig ambivalent i forhold til hvilken vei jeg skulle ta. Beina mine fortsatte i alle fall rett fram og pulsen steg mens jeg valgte den lengste veien, samtidig som jeg angret avgjorde jeg at det ville være nederlag å snu når jeg først hadde bestemt meg for den lange veien og begynt. Dessuten visste jeg jo egentlig at jeg kom til å klare det.

Det ble veldig mye eksponering! Turen gikk fint til jeg var på slutten. For det første følte jeg meg ufattelig dum når det kom to mennesker med en hund hver, som mine hunder gjerne ville hilse på. Det mine hunder gjorde var i alle fall å gå en runde rundt meg sånn at jeg ble stående, surret inn som en eller annen idiot som ikke så ut som om hun hadde kontroll på hva hun holdt på med. Da ble jeg ordentlig irritert på mine to, fordi jeg liker jo å ha kontroll. Men det gikk heldigvis fint, selv med en liten knekk i stoltheten – kremt.

Men så kom det vanskelige. Det har seg nemlig sånn at når jeg tok til venstre i retning hjem, så ble jeg gående bak to små gutter på 10-12 år. Jeg synes ikke det var komfortabelt å gå bak de og ville sette opp farten for å passere. Det som skjer var i alle fall at han ene gutten gikk og trykte på telefonen sin mens han andre løp i forveien, jeg passerte han som spilte på telefonen sin, men han som løp klarte jeg jo ikke å ta igjen og jeg ville jo ikke begynne å løpe selv. Herregud, jeg gikk jo tur, det er ikke om å gjøre og løpe forbi triggere. Jeg kjente i alle fall at jeg ble mektig irritert på han som drev og løp og stoppet foran meg, men hva skulle jeg gjøre? Når han endelig stoppet for å vente på kompisen sin og jeg nesten hadde tatt han igjen og passert, kom det er par gående med en hund, muligens en boxer – jeg fulgte ikke så godt med. Jeg bannet i alle fall inni meg atter en gang, for nå måtte jeg jo gå bak dem! Er det mulig. Ettersom vi nærmet oss krysset håpet jeg av hele mitt hjerte at de skulle andre vei, noe de selvfølgelig ikke skulle! På daværende tidspunkt hadde jeg passert 90 på skalaen 0-100 hvor hundre tilsvarer panikkanfall. Hjertet hamret i brystet og jeg var ubehagelig varm og stresset. Vurderte å sette meg ned å forbanne livet, men det hadde jo ikke hjulpet.

Det som så skjer er at paret med hunden stopper i krysset og venter på meg fordi de vil at hundene våre skal hilse. Det var veldid tøft å bli stående der å konversere høflig mens mine hunder hilste på deres og de stilte spørsmål, mest om Nick – jeg tror han fanger mye oppmerksomhet på grunn av at han er litt tigermønstret. Til min store lettelse sa de i alle fall “du kan jo gå før oss, vi har tenkt til å gå sakte”, så da ønsket jeg dem en fin dag og fortsatte hjemover så raskt jeg kunne.

Hele ruta går forresten langs vei/fortau/sykkelsti, derfor er det umulig å gå den uten å møte noen – hvilket er eksponering i seg selv. Når jeg endelig kom hjem var jeg veldig lettet for at jeg klarte det, ikke minst fornøyd med egeninnsatsen for jeg gjorde jo mer enn først planlagt. Og alt i alt gikk det jo fint, til tross for ubehag.


Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv