Archive for the 'Veien mot Friskhet' Category

Fully Recovered from Bulimia Nervosa.

Even writing the title of this post feels surreal. It’s like I don’t even know what to say, like I don’t know how it happened, like I’m not sure how I managed to finally pull my head out of the toilet and start seeing food for what it really is: FUEL, ENERGY.

I still have atypical anorexia, my relationship with food is not normal or healthy, but everything bulimic is gone and that is… a huge achievement. One I never thought I’d accomplish. It’s been 11.5 years since the first time I made myself sick. I was eleven years old, almost twelve. Basically just a kid who had no idea of what she was doing or how such a seemingly simple thing would impact the rest of her life. My life.

This is my story.

Bulimia fucking ruined me. It ruined everything I was, it took away everything I had, it broke up my relationship with my mother, my boyfriend, I flushed my economy down the drain, my studies, my health, my friendships, my dreams, my hopes, bulimia turned me into a monster. An emotional bitch who’d erupt with rage and anger if I didn’t get my highs. My highs being; my food, my vomit. If I didn’t get that, I was unable to function. Food was my drug. Food was everything I needed and I abused it. Bulimia changed who I used to be into something I no longer am. I’m not who I used to be before bulimia and I’m not who I used to be when I was bulimic.

My eating disorder started with purging, but it was always gross and hard to do it. Starving myself always seemed easier so that’s what I did most from 2002-2008. I did have a few quite bulimic months in 2007 and I thought it was bad at the time, but I had no idea of how bad it would eventually get a few years later. A friend taught me “the magic” of vomiting “handsfree”. That is; bending over the toilet and vomiting without using your hands, a toothbrush or anything else to provoke the gag reflex.

I remember the day I went to the supermarket in 2008 and my only intention was to buy binge food, my only intention was to overeat and vomit. The day my bulimia went from being something impulsive to something I wanted, something I thought I needed. Something that made me feel good, something that made me feel better, at least for a little while. March 29th.

Through my early years of anorexia my weight remained more or less the same. My eating disorder wasn’t obvious because I never lost all those pounds, I was just the girl who “didn’t eat a lot”. A “picky eater”. When I was hospitalized for a couple of months in 2007 after a suicide attempt, they didn’t think my eating disorder was as severe as I described because my weight didn’t match my story, but they realized they were wrong after observing my behavior for a couple of days.

In 2008 when I started throwing up the way I did, my weight “finally” dropped. Rapidly. My weight kept dropping until I was hospitalized at the same unit for adolescents where they specialized at treating eating disorders. I was tired. I wanted to get better. I wanted to quit, honestly. I gained the pounds I’d lost before I was hospitalized but I turned eighteen while I was there and when I came to the toughest part of recovery; accepting my weight restored body, I couldn’t bear it. I couldn’t stand it and I became severely depressed again. Suicidal. I wanted to discharge myself, but after overdosing while I was on leave, they sent me to a general ward for adults where all they did was make sure I didn’t die.

Within two intense weeks, I dropped weight until I was four pounds over my at the time lowest weight ever before I was medicated for other issues (they suspected I might be developing schizophrenia, they were wrong) and the medication made me gain back the pounds I lost until I was back at my “normal” weight. During this period my self harm was severe and as soon as I decided to fight self harm, I turned to bulimia to cope with my emotions and my weight started dropping once again.

I was referred to another unit for adults with eating disorder but they didn’t want to treat me because they meant my self harm was too much for them to handle – even though I was working very hard to stop.

This is when I met a girl whom I am no longer friends with – who also had bulimia. We’d binge and purge together, it was our secret. We became inseparable, us against the world. Someone to share it with. Partners in crime. Someone who understood. Someone to share the guilt and shame with. We tried quitting together and we failed together, again and again.

Bulimia is an addiction. We got “high” together. I’m not going to lie, it was fun. Enjoyable, thrilling, exhilarating – even if it hurt. Even if it was wrong, even if it was self destructive.

My weight kept dropping and I got to the point where I had a new lowest weight almost everyday. I was thinner than I’d ever been before, wasting away, day by day. I couldn’t stop weighing myself and I couldn’t stop eating. I stole food from my family and the unit where I was inpatient. I couldn’t keep food in my apartment without bingeing and purging, nothing. If my fridge wasn’t completely empty, my compulsion drove me to empty it again and again – no matter how many hours I’d eat in a row. I could pull all-nighters. I could go on for more than twelve hours, I’d throw up until I passed out from exhaustion, I’d throw up until my heart raced and my hands shook. I’d throw up until the world was spinning, I’d throw up until there was blood.

Eventually it scared me, eventually I realized it couldn’t go on, eventually I realized that I was in fact; dying. I’d lie awake in bed at night with the same thought every night; “will I wake up tomorrow? Oh what a relief it would be if this was it”, but it never was. I’d count the hours without purging, I made schedules, I scribbled down hour after hour but yet I wasn’t able to go a day without bingeing and purging. My body was so used to being treated the way I abused it – I got physically sick if I didn’t binge and purge. It was agonizing. Unbearable. Dark. Lonely. Painful. It was hopeless.

And then, in March 2010 I was admitted and got a feeding tube. I gained about ten pounds within a week because I was so dehydrated and it terrified me, but yet I wanted to get better. The unit for adults with eating disorders was ready to take me on as a patient, but I refused – firmly believing I could go home and recover on my own terms. Unfortunately, I’d caused my body a lot of damage and I had my first epileptic seizure the day I pulled the feeding tube out. A week later I was diagnosed with gastric hemorrhage and about a month after that, I was diagnosed with unspecified epilepsy.

Still, I was determined to beat this shit. After staring death in the eye, I wanted to live more than ever. It terrified me that I, at the age of only nineteen, was at risk of dying without even having lived!

After gaining 42lbs within three months, I was heavier than ever with a healthy BMI of almost 21. I couldn’t stand it and I thought I’d never stop gaining weight. I gave up and went back to bingeing and purging. I went back to school for the first time in years and for a while I did good. I still had my best friend, the bulimic friend. We still binged and purged together, like we had. I was satisfied. I got good grades and I was losing weight. I was constantly broke but that was sort of ok. I could accept that.

In January I was betrayed by the only family member I felt close with at the time and trusted. My world was crumbling and it became hard to go to school. Bingeing and purging was my escape and it was so much easier to disappear into a world of my own. My bulimic friend had got a boyfriend now and she went inpatient to get better. I was alone. Completely alone. I lived on my own and the only thing I did was binge and purge. That’s what I had left. The only constant factor in my life. The only thing that remained by my side through everything else, the only thing I could control – even though that was just something I told myself to protect my sanity, or what little I had left of it.

In april 2011 I had another public epileptic seizure and it’s one of the most horrifying experiences I’ve ever had. Waking up in the midst of a chaotic situation I’d created without intending to do so, with people staring and surrounded by paramedics – my life hasn’t been the same ever since. As a direct consequence of this incident – I developed agoraphobia and became scared of going out in public, even if I was with someone I trusted. My neurologist believes my seizures were mainly triggered by the extreme drops in blood sugar after purging and I became scared of throwing up because I was scared of having public seizures.

This is where my real battle with bulimia began. April 2011. In a way it was my point of no return. Realizing my body could no longer handle it, for real. I was failing the last term in school because I was unable to show up because of agoraphobia. I BEGGED for help but I didn’t get any. Or I did, for a few weeks, until a psychologist whom I absolutely despise – sat me down and told me it wasn’t good for me to be inpatient. I was supposed to “live” on the outside of a psychiatric hospital and even if I told her I didn’t want to be inpatient, even though I explained in detail how bad my bulimia was, how much I wanted to relapse and start harming myself again – she stood her ground and I discharged myself the same day because everything was lost. I had nothing left when I declined another offer to go inpatient at a residential unit that treats adults with eating disorders. I believed I was too heavy to deserve treatment.

I had agoraphobia and bulimia – but this is where my bulimic symptoms changed. If I purged everything I ate, I would have epileptic seizures and it would make agoraphobia worse, so I kept some food down. It prevented me from losing weight so my weight remained the same.

But I tried to quit purging. I kept trying and I also kept failing. Not as often as before, I was able to go a few days without doing it, but every time I felt low – I needed it. Eventually I managed to go a week, two, a month.

2012 became the worst year of my life. I was miserable. Completely isolated because of agoraphobia and I wasn’t even as thin as I preferred to be, and even worse – I was unable to lose weight. I spent about 97 percent of the year alone. I rarely had good days where I was able to go out with friends. I spent about 85 percent of that year on my own. Alone. The best things that happened that year was a weekend where I felt free and went on adventures with a friend, and when I got my second dog – Nick.

I did accomplish almost four months without bingeing and purging before I had a two month long relapse at the beginning of 2013. In 2013 I finally got the help I needed and learned what I needed to do to beat agoraphobia. I was finally making progress. And I moved. I left the city where I’d lived for about eleven years and I moved somewhere else, to another part of the country, far away from everything I knew, everything that was familiar.

But in May, bulimia got worse. I know my family knew even if I tried to hide it. In july I spent a month on my own and agoraphobia got worse because I wasn’t in treatment for a few months because I was on a waiting list.

By now I’d developed food intolerances. My body cannot break down milk proteins or gluten and if I eat it – it enters my blood stream as opioids, related to opium, which basically means that I get high. Dizzy – and I hate it. It triggers agoraphobia and in order to avoid milk proteins and gluten, 95 percent of what I considered “safe food” was no longer an option and I had to challenge myself to eating scary and unfamiliar food.

In a way this was a turning point. Even if it was beyond extremely hard and I felt bitter and angry because of the damage I had done. Even if I didn’t purge as much, I still restrict my intake and I haven’t gained weight. It made it feel safer and eventually I realized I could eat whatever I wanted as long as I still restricted – without gaining weight.

But there was one problem. All my favorite binge food for when I gave in to bulimia – contained lots and lots of milk proteins and gluten. Yogurts, ice cream, buns, pizza, crisps, cheese, chocolate, a lot of candy and the list goes on – contains gluten even if it doesn’t contain milk. And it made me sick. Not just dizzy, it fucked up my digestion and it made my agoraphobia worse as well as making me feel physically ill and extremely tired. After a binge/purge session I’d feel heavy and drowsy for four days before I started feeling better. I hated it. I hated the fact that I did it but still I wanted to hurt myself even if I didn’t really want to – so I’d give in because I was confused and it was easier to give in than to fight it,

The last time I binged and purged was December 29th 2013. Now it’s just atypical anorexia but I’m doing better than I have been for years. I eat what I want as long as I under eat in total. I know it’s not healthy, but it’s safe and familiar and it gives me a sense of control I still feel like I need.

But I eat what I want. I eat chocolate for breakfast everyday! Who would have thought?! Breakfast is my favorite meal and I eat until I’m full. I eat porridge cooked 50/50 with milk and soy milk, artificial sweetener, a dash of salt and usually I add frozen blueberries, last but not least I add a teaspoon of peanut butter and four small pieces of chocolate. It’s the perfect combination of sweet, sour and salt. Sometimes I even feel uncomfortably full even if I eat basically the same everyday – yet I force myself to finish my breakfast even if it takes up to an hour because if I don’t, I get cranky and it messes up that feeling of control for the rest of the day.

And I eat dinner with my family several times per week and I do my best to make those portions look normal – for the sake of my six year old brother who is not aware of the fact that I even have an eating disorder at all. I eat dinner for my dad and my stepmother because I keep my disordered thoughts to myself. Basically I restrict when I’m on my own or skip meals because I forget to eat. I eat before I go out because it eases my anxiety to know my blood sugar isn’t low and I eat if I feel physically ill, such as feeling dizzy or shaky.

I know it’s not healthy and I fully acknowledge the fact that I still have an eating disorder.

So it hit me, two days ago; when do you know you’ve recovered? I thought about it while eating cereal for dinner, I went through my previous behavior which I’ve just described in detail if you’re still reading, and I compared it to my current “symptoms” – which basically no longer exist. I’m fully capable of having all sorts of food available, I never binge, when I get upset I no longer even consider bingeing and purging to feel better and I don’t miss it. Or I do, sometimes – but it’s the same with self harm but my thoughts alone cannot hurt me as long as I don’t satisfy my cravings for self destruction. I don’t have fear foods. I have some food I’d rather not eat – but I CAN eat it if I don’t have another option and if my blood sugar is low. I don’t obsessively count calories or weigh my food – except the amount of oatmeal I use when I make breakfast, but I can excuse that because I’m actually following a recipe of my own.

Still, when can you call yourself recovered? How do you know? Because I felt recovered two days ago but I didn’t feel confident enough to believe in that. I texted my doctor from 2010 to 2013 and asked her if I could ask her a question. We still talk from time to time, she knows me through and through and she’s been there for me. She visited me in the hospital when I had the feeding tube even if she didn’t need to. She was perfect person to ask because she knows what my bulimia looked like.

I described my feelings about food now and my behavior and she texted me back saying she was almost in tears and “of course you’ve recovered from bulimia” and more but I’m not going to quote all of it.

I am there. After three years of intense fighting, I finally made it through. I never believed it to be possible, yet here I am. As I’ve mentioned, bulimia is an addiction just like drug abuse or alcoholism and I will have to be cautious for the rest of my life to not relapse. In a way I will always be “a bulimic” just like an alcoholic will always be an alcoholic even when s/he’s sober.

I have now recovered from borderline personality disorder, self harm and bulimia nervosa. (Atypical) Anorexia and agoraphobia still remains. Currently working on beating agoraphobia and I will get there. I want life to be enjoyable again and hopefully – it will be.

Advertisements

Troen på 2014.

Jeg må bare si det, jeg har troen på 2014. Ja, ting er vanskelig nå, jeg liker ikke jul, jeg går på akkord med mine egne følelser, smiler så bredt jeg kan, prøver, prøver, prøver. Og hvorfor? Fordi jeg har troen på 2014.

Det er sju dager igjen av 2013, det skal jeg klare fordi jeg gleder meg til 2014.

Hvorfor? Fordi det endelig skjer noe – i MITT liv.

En av grunnene til at jeg ikke har blogget på lenge er fordi livet mitt virket mer enn jævlig meningsløst i begynnelsen av Desember når jeg omsider fant ut hva jeg har fullført av skole og ikke. Til tross for mange forsøk og til sammen 26 måneder som elev på førsteåret har jeg oppnådd null, niks, nada. Jeg har ingen standpunktkarakterer. Jeg har ikke fullført ett eneste fag. Den eneste standpunktkarakteren jeg hadde var i Naturfag, men det viser seg selvfølgelig at det er tretimerskurset, jeg trenger femtimerskurset for å oppnå generell studiekompetanse (en vakker dag, vent å se). Ergo har alt vært forgjeves.

Jeg har ikke ord for hvilket knusende nederlag det føles som. Jeg må begynne på nytt. Igjen.

Når jeg endelig fant ut av det plukket jeg opp telefonen og ringte til saksbehandleren min på NAV. Det har seg nemlig sånn at jeg har ytret ønsker om å få ta noen fag ved Sonans. NAV har sagt at det vil de kun gå med på dersom min psykiater sier at det er i orden, for de vil naturligvis ikke bruke penger på et dødfødt prosjekt.

Med andre ord måtte jeg presentere dette for min psykiater, og hun var vel heller skeptisk med tanke på at jeg ikke akkurat var en solstråle der jeg satt og sa at jeg ønsket å gå på skole. For å si det sånn måtte jeg ta det opp med henne uka etterpå også, da hadde jeg øvd litt mer på entusiasmen – FOR JEG VIL FAKTISK STUDERE FOR HELVETE. Jeg sa jeg ønsket å ta to fag.

Dagen etterpå ringte NAV meg opp igjen for å fortelle at hun hadde snakket med min behandler og sammen hadde de to blitt enige om at jeg skulle få ta ett fag og det måtte være engelsk fordi jeg virket mest entusiastisk der, pluss at de mente det var enklere enn norsk.

Det vil si at jeg får lov til å begynne på skole. I Januar. Jeg må bare snakke med Sonans først, men regner med det går i orden kjapt, krysser i alle fall fingrene for det, jeg fortjener det? Det hadde i alle fall vært fint. Planen er å melde meg opp på internett sånn at agorafobien ikke kommer til å komplisere ting ytterligere. Det går ganske bra med agorafobien og selv om jeg ikke fysisk kommer til å sitte ved en skolebenk enda – så klarer jeg ting som tidligere hadde vært umulig.

Så, Januar = skole.

Dessuten har min behandler henvist meg til Dagavdelingen. Jeg vet ikke helt hva det innebærer akkurat enda, men jeg skal snakke med dem i begynnelsen av Januar. Min behandler mente i alle fall at jeg passet inn der. Og det involverer å møte opp et sted, omgås mennesker, ergo angsteksponering.

Pluss at nå som tennene mine er i orden kan jeg fokusere på sertifikatet (altså, økonomien strekker til). Endelig kan jeg prioritere det. Jeg har skrevet side opp og side ned om dette tidligere, jeg har ikke tenkt til å repetere meg selv – men det er på tide å gjøre noe med det sånn at jeg ikke lenger kan ergre meg over at jeg ikke har det.

Så, Januar = skole, kjøretimer, mer behandling?

Derfor skal jeg holde ut jula.

Important post about blogging.

Yes, this is going to be another post about blogging, but it’ll also be the last (at least for a while).

Those of you who’ve followed me for a couple of years (thank you so much for still caring), I know that I was a “better” blogger before. I posted at least once a day and I wrote from the heart. I still write from the heart, but it’s slightly different now.

The main reason for my lack of posts is pressure. Too much pressure. For a while I wrote lots of posts I ended up saving as drafts, after a while I jus’t couldn’t be bothered anymore.

I still share events and glimpses of what goes on in my life, but mainly I share what I see as progress. In a way, that’s cheating. It says something about what I’ve achieved and that I’m moving in the right direction, but there are so many ups and downs, stumbling, falling, doubts, insecurities and worries on the road from somewhere to something better.

I love writing. It helps me in so many ways and if I didn’t express myself through written words, I’m not sure I’d be here, alive, today.

Writing is reflecting and while doing so, I open my mind and it gives me a whole other perspective. It makes me see things more clearly and understand things better, it makes me understand myself. While I write I’m able to organize the thoughts inside my head, it’s peaceful, soothing, therapeutical and it makes me stronger when I’m able to process what’s going on. It gives me more weapons to deal with the demons inside my head.

But then there’s doubts. I think too much and too often my thoughts get the best of me. It’s a big deal for me, to be able to be honest and open about such personal things.

I have an eating disorder. I have agoraphobia. Together they’ve reduced my quality of life to such an extent that I’ve caught myself wondering what the point of all this suffering is, more than once.

I don’t blog about shopping, glitter, glam, outfits or make up. What I write is deeply personal and sometimes it scares me. Or to be precise; what I think other people think of me for being the way I am – scares me. 

Do you see how ridiculous that is? Because I do. That exact sentence is what’s holding me back from sharing what happens between A and B rather than updating every once in a while when I feel like I’ve actually made progress when it comes to getting better.

I’m sure everyone have worried about what other people think of them at some point, some of you might do it all the time, like I do when it comes to my blog.

Writing this is actually a huge relief because it puts things in perspective for me, it allows me to see how ridiculous it is to be held back from doing something I love (writing) based on what I think others think of me. That’s completely out of my control and I have to stop over thinking when it comes to this in order to get over it. If you’re wondering why I don’t just pick up a pen and write things in a notebook instead, I’ve previously stated that I find it triggering and self destructive. When I write something someone will read, I put more effort in to it and I choose my words more carefully – exactly because I do not want to trigger others or myself. Another point is that I want to explain what makes me think/feel the way I do as accurately as possible because I don’t want those of you who read my words to misunderstand me.

I am who I am. I am exactly the person I’m supposed to be.

My life is what it is. It’s far from as bearable I wish it was and so far I haven’t achieved any of the “normal” things I’d like to accomplish before I die, but I’ve achieved so many other things in my life, things I truly hope no one else would ever have to go through. It’s important for me to remember where I’ve been and what I’ve survived.

For starters – I’m alive. A fact many people seem to take for granted when it comes to themselves. I fought a great war before I got to the point that I realized that I do want to live and I believe life has to be more than what I’ve experienced so far.

I have recovered from self harm. Self harm is a deadly addiction that almost cost me my life more than once. I never thought I’d make it, but I have.

I no longer fit the criteria for borderline personality disorder. This means I’ve had to work incredibly hard when it comes to changing bad habits, breaking destructive thought patterns, learning new coping strategies, but above all – learning to use this knowledge and my new tools and weapons in order to change my life. This might be hard to understand for those of you who’ve never struggled before, but I know a lot of you who read this will be able to imagine how much it takes to make it to the other side. It IS possible to recover from BPD, even though a lot of people claim it isn’t. They say “people don’t change”, but they’re wrong. Anyone can change.

These are huge, important things that had to be done and dealt with after deciding that I want to live. I’m still far from where I want to be. I still struggle with atypical anorexia (with bulimic tendencies) and agoraphobia. I’ve made several steps in the right direction when it comes to recovering from agoraphobia, but I’m still not as free as I will be, eventually.

I’d still very much like to document my journey through words and images (as my sidebar says) and continue sharing it with those of you who read this blog. The point of this post is to remind myself to not give a fuck about what other people might think of me.

I have come very, very far compared to how my life was back in 2009 when I was at my worst.

I have changed the person I used to be, to who I am today – a better version of myself.

What am I fighting for? Improving my quality of life.
Who am I fighting for? Myself.
Who am I writing for? Myself.

This is my journey and I’d still very much like to share that with you.

Now I’m done blogging about blogging, from now on I’d like to focus on what’s important; my journey from here to something better.

It’s hard to fight an enemy who has outposts in your head.

Tiden går så sakte, men når jeg sjekker når jeg oppdaterte bloggen sist blir det omtrent motsatt, fordi det føles ikke som så lenge siden. Dessuten kan jeg innrømme at jeg ikke alltid vet hva jeg skal skrive fordi enkelte ting føles for nært eller for komplisert til å dele med alle og enhver som skulle klikke seg innom her.

I Nord-Norge snør det og jeg har ikke ord for hvor godt det er å ha flyttet vekk, hvor fint det er med høstløv i vakre farger, blader som flyr i vinden, blader på bakken, sol fra nesten skyfri himmel og litt under ti varmegrader. I Nord-Norge er alle årstidene korte, bortsett fra vinteren når snøen kommer i Oktober og ikke smelter før i April.

Livet er fortsatt ikke så veldig innholdsrikt og kampene som kjempes er mange. Flere enn før. Ikke fordi jeg har flere problemer, men fordi jeg jobber med flere problemer på en gang. Eller. Jo. Som vanlig handler det om strukur og rutiner, om å gå ut døra og møte verden, men også å spise mat, måltider, lage mat og å ikke kaste opp. Akkurat idag føles det som om jeg har hodet litt over vannet med tanke på at det begynner å bli noen dager siden sist jeg overspiste og kastet opp – hvilket er helt i tråd med behandlingsplanen, eller behandlingsmålene jeg har satt opp med min nye behandler.

“Spiseforstyrrelsen er hovedproblemet ditt, du kommer ikke til å bli frisk om du ikke tar tak i den”, sier hun og jo, innerst inne vet jeg at hun har rett, men, så er det jo også sånn at noe inni meg ikke vil forandre på noe. Men likevel, så er det noe jeg ønsker å endre og ambivalensen er et faktum.

Nå kan jeg ikke si at jeg kjenner behandleren min så veldig godt enda, men hun virker ikke som typen til å presse meg unødvendig mye. I alle fall ikke enda. Hun er opptatt av at jeg skal “eie mitt eget liv”, som hun så fint sier, hvilket nesten får meg til å himle med øynene inni meg fordi det høres ut som sånne store, svevende ord om livet og hva som er viktig. Men jo, jeg skjønner at ønsker om endring må komme innenfra, hvis ikke – hva er vel vitsen da?

Jeg måtte spørre meg selv om det er noe jeg vil endre?  Ja. I alle fall enkelte ting, og kanskje er det en begynnelse? Kanskje blir håpet om varig bedring, permanent bedring sterkere om jeg opplever at jeg mestrer de “små” tingene (som egentlig er ganske store, tatt i betraktning)? Jeg vet ikke, for akkurat nå er det her og nå som er viktig.

Jeg fikk i alle fall beskjed om at det hadde vært fint om jeg kunne skrive en kostliste som virker overkommelig for meg, som jeg kan tenke meg å jobbe med og følge. Det satt veldig langt inne å ta det steget og det var såvidt jeg ble ferdig innen jeg skulle møte behandler igjen. Det satt også veldig langt inne å vise henne hva jeg hadde skrevet, fordi det føles så personlig, så nakent, så sårt. Noe inni meg mener det er mitt, men objektivt er det mest sannsynlig spiseforstyrrelsen som mener det er sitt.

Dessuten skaper spiseforstyrrelsen mye frustrasjon om jeg (den) har en plan jeg ikke klarer å følge. Den blir irritert hvilket går utover meg som igjen får andre til å oppfatte meg som om jeg er i dårlig humør, som om jeg er sint, trist og lei fordi jeg føler meg mislykket / spiseforstyrrelsen mener jeg er det.

Resulatetet her og nå er å finne et kompromiss mellom meg og den, noe vi kan være enige om, i alle fall 40/60. Men, 40/60 til meg er vel bedre enn 0/100 til den?

Kanskje hjelper det å skrive om det selv om jeg føler meg som en hykler fordi det ikke er jeg som har overtaket. Men likevel, hva kan man egentlig forvente etter så mange år med 0/100? Sist jeg gjorde helhjertede forsøk i retning friskhet var i 2007, 2008 og i 2010. Nå har vi kommet så langt som til 2013. Ikke er jeg innlagt, ikke er jeg spesielt tynn, ikke er jeg døden nær på noen som helst måte, men som jeg til stadighet fikk høre høsten 2008; “det passer aldri å begynne med noe man ikke vil, likevel må man bare gjøre det.”

Jeg vet ikke helt hva dette forsøket kan kalles. Ikke helhjertet, varig bedring virker på nåværende tidspunkt; umulig. Men likevel, om du hadde spurt meg i 2009 om jeg så for meg et liv uten selvskading, så hadde jeg med hånda på hjertet kunne sagt nei. 4 år senere har jeg etter mange fall på veien kommet så langt som at jeg har passert 500 dager uten. Så dette er i allefall et helhjertet forsøk om å oppnå et slags kompromiss mellom meg og spiseforstyrrelsen, for at jeg skal få det bedre.

Jeg tror det ikke før jeg ser det, men inntil videre er jeg villig til å gi det en sjanse. Jeg vet jo tross alt skrekkelig godt hva alternativet er og hvordan tilværelsen er og kommer til å forbli om ingenting gjøres.

Gir det mening? Det gir mening i mitt hode og det er forsåvidt nok.

It’s hard to fight an enemy who has outposts in your head.” ~ Sally Kempton

A thousand slowly dying sunsets.

Jeg hadde bare planlagt en stor utfordring idag, tilfeldighetene gjorde at det ble mange, hvorav den siste muligens ble enda større enn den første.

Den første eksponeringsrunden idag gikk ut på at jeg skulle treffe en venninne på kafé i byen. Pappa satte meg av og overlatte meg mer eller mindre til meg selv (selv om jeg hadde all støtten jeg trenger i hun jeg traff) i storybyen, med beskjed om når jeg senest måtte komme hjem – fordi jeg plutselig skulle legge lillebroren min- a l e n e.

Det føles både fint og surrealistiskt å sveve fra kafé til kafé, eller gjennom skobutikk etter skobutikk mens man tømmer kaffekopp etter kaffekopp – som om det var uproblematisk. Jeg er sikker på at det ikke synes at jeg har det ubehagelig inni meg, nittiåtte prosent av tiden. Det er bare jeg som kjenner på ubehaget som for det aller meste (men ikke lenger alltid!) sitter i mellomgulvet og minner meg på alt jeg frykter mest. Redselen tar opp mindre plass i hodet og kroppen min, tildels har jeg klart å erstatte frykten med andre ting. At jeg klarer å ta inn signaler eller oppfatte lyd, eller legge merke til mennesker istedenfor mitt hamrende hjerte, eller følge med i en samtale istedenfor å høre på redselen som hyler under topplokket.

Det er så lett å både se, kjenne og merke at det går framover. All jobben er verdt det! Alt ubehaget jeg kjenner på, selv så jævlig det er, selv så slitsomt, kjedelig og åpenbart ubehagelig det er – det er verdt det. Det er verdt det fordi jeg føler meg levende på en måte som gjør det helt surrealistisk. Etter en dag som denne tar jeg meg selv i å kjenne på behovet for å gråte gledestårer når jeg automatisk sammenligner livet jeg hadde for noen uker siden – med livet jeg lever nå.

Jeg driter i om det høres ut som en klisjé, mer genuint og ekte skal du lete lenge etter.

I forrige uke snakket jeg med en av mine beste venninner som nå befinner seg nesten tohundre mil unna meg, i telefonen – som en spøk falt det en setning ut av munnen min. Den var sarkastisk og ironisk, “ha-ha, ja særlig, god idé, ikke sant? He-he.” Når det gikk opp for meg hva jeg hadde sagt ble jeg tvunget til å tenke over mine egne ord. Var ikke det egentlig en jævlig god idé?
Siden da har jeg tenkt på dette tullete utsagnet hver dag, siden søndag har jeg også sagt det høyt gjentatte ganger, både for meg selv og foran A* og pappa. (*Heretter kommer jeg til å referere til min stemor som A siden jeg generelt ikke liker ordet “stemor”.)

Et sitat en behandler ga meg, to motivasjonskort som ligger i pengeboka og sist men ikke minst – månedskort til buss/bybanen i Bergen. Jeg føler at det ble en forpliktelse om jeg kjøpte et kort, da MÅ jeg liksom faktisk ut å farte for å ikke ha kastet penger rett ut av vinduet. Hittil har jeg tatt bybanen to ganger, hjem begge veiene. Jeg har enda ikke tatt den alene – men det blir. Snart, og jeg vet det må til. Alle som holder til i Bergen vet at det ikke akkurat er lite folk på Bybanen. For at jeg ikke skal gå i underskudd når det kommer til både eksponering og penger ut av vinduet, har jeg nå “forpliktet” meg til å ta buss/bybane ca. 24 ganger på en måned som tilsvarer 12 turer hjemmefra og tilbake.

Følger dere logikken min?

Så. Det har jeg gjort idag. Og vært på kafé tre (!) ganger. Og kjøpt sko. Med litt hæl. Fordi. Dette er kanskje en smule teit, men dere forstår kanskje om jeg forklarer det nærmere.

Jeg er hun som alltid går i lave sko. Converse, sneakers, kawasaki, adidas, nike – whatever. Det er liksom “meg”. Høye sko? Nei. Delvis fordi jeg har bodd i en by jeg ikke har trivdes i, delvis fordi jeg ikke har hatt selvtillit nok til å rette meg opp i ryggen og møte verden – men mest av alt fordi: hvis man får panikk og må løpe, sier det seg selv at man flykter bedre i sko man faktisk kan løpe i. Det er vanskeligere å løpe med hæl på skoene – you see? Fra spøk til alvor, det var noen som sa det på Østmarka – at jeg burde. Delvis på tull, delvis med alvor i blikket.

Pappa: Har du kjøpt nye sko?
Jeg: Ja. Likte du de?
Pappa: Ja. Du trenger ikke å se ut som om du er 14 år lenger, du er jo ikke det.
Jeg: Ikke alltid.

Gå med de skoene du liker altså, så lenge valget ditt ikke er komponert av tvangstanker, da burde du bytte sko.

Når jeg omsider hadde drukket atter en kopp kaffe, satt meg på bybanen som min altforsnille venn tok sammen med meg (neste gang skal jeg ta den hjem alene, nå som jeg har blogget det må jeg også gjøre det. Jeg farer ikke med tomme ord, bare så det er sagt!) gått av bybanen og gått den korte veien hjem alene var det rett fra det ene til det andre.

Hunder som måtte luftes, mennesker å forholde seg til, en kropp som trengte påfyll, trenger jeg å fortsette å ramse opp? Klokken halv åtte dro pappa og etterlot meg alene med ansvaret for to hunder (hvilket ikke har noe å si, siden jeg alltid har vært alene med to hunder) pluss ansvaret for en fem år gammel gutt som skulle ha kvelds, bok, spill på iPad, tannpuss óg en ekstra pute, pluss en ekstra porsjon kvelds sånn helt på tampen – dét var en prøvelse! Det har ikke noe å gjøre med hvilket barn jeg blir alene med, problemet er at angsten for epilepsianfall røsker meg i skuldrene til knærne skjelver. Jeg er livredd for å få anfall eller kollapse foran barn – det er sånn som kan feste seg i minnet til et barn for alltid. Jeg vil ikke være forbundet med denslags uheldigheter, jeg vil heller ikke trenge å forklare at “det er noe galt med meg (sykdom)”.

I kveld har jeg multitasket sterkt ubehag med alt som kreves av et menneske for å ha ansvar for et barn (og hunder) og mestret det. På to tidspunkt hadde jeg mest lyst til å slenge Pippi i DVD spilleren, låse meg inne på badet å grine. Begge gangene var det én tanke som reddet meg – gjennomfører jeg ikke dette nå, kommer den samme oppgaven til å bli tusen ganger vanskeligere neste gang jeg blir bedt om å passe et barn. Mest sannsynlig hadde jeg sagt nei, lett som bare det. Dessuten er det en bonus å vise broren min at jeg er voksen til tross for at jeg også er søster og yngre enn hans mor og vår far. (Barns logikk!)

Det har jeg gjort idag. Nå har jeg også skrevet et blogginnlegg, klokka er halv ett, dagen har gått i ett siden jeg sto opp og ja.

Og jo, vær så snill og stem på Zahra, da blir jeg glad! Du kan stemme hver dag i 12 dager til!
Klikk [HER] for å stemme.

Force it up from the root of pain.

Et innlegg om mat, det begynner å bli en stund siden sist. Jeg teller snart fire døgn, igjen. Det er ikke en stor nyhet at jeg går på trynet gjentatte ganger, jeg blir ærlig talt overrasket hver gang jeg gidder å prøve på nytt når jeg ofte føler at alt jeg foretar meg er forgjeves. “Hva er vitsen med å prøve når jeg kommer til å feile uansett?”

Det verste jeg vet er å begynne. De første dagene, til og med ukene. Når man kommer over den kneika viskes minnene om timer tilbragt på badet og uendelige timer på kjøkkenet langsomt bort og plutselig må du konsentrere deg for å huske hvor jævlig det var å være fanget i bulimiens klør. Etter to måneder uten oppkast virket det bulimiske livet så fjernt og langt unna at jeg nesten stusset på at jeg hadde vært der, opplevd og levd igjennom alt sammen. Det virket ubegripelig, ufattelig og uvirkelig, var det virkelig sånn at jeg levde på det viset, hver dag?

Det jeg skal fram til er at jeg vet med sikkerhet at det blir bedre, det går an. Jeg har kjent det på kroppen, hadde det ikke vært for det hadde jeg aldri trodd deg om du prøvde å fortelle meg det. Jeg vet ikke om du som leser dette tror meg når jeg sier at det kan bli bedre, akkurat det får være opp til deg, hvis du ikke gir opp din egen kamp kommer du til å forstå hva jeg mener når du kommer dit.

Hvorfor er det så lett å falle? Så altfor lett å gå skikkelig på trynet? Jeg forstår nesten ikke at det går an. Ordet “fortvilet” virker som en underdrivelse, jeg er mildt sagt fortvilet. Her om dagen leste jeg et fint sitat av en jente som hadde gått på en bulimisk smell, hun skrev at det var meningen at man skulle gå på trynet, det er en del av veien mot friskhet. Jeg trengte sårt å lese den setninga når jeg kom over den.

Jeg vet ikke helt hvor motivert jeg er akkurat nå, tvilen gnager i sjela. Den eneste grunnen til at jeg har holdt meg i snart fire døgn er fordi jeg ikke har vært på butikken. For å sitere meg selv; “man vet ikke hvor motivert man er for å la være å spise og spy før man kommer ut av butikken med gode intensjoner i handleposene.” Fire dager vipper liksom mellom sprekk eller fortsette fordi fire dager er fire dager. Det er nesten hundre timer, det meste av vannet har forlatt kroppen, hevelsen i ansiktet har gått bort. Fingrene ser ut som mine, jeg føler meg mindre pløsete, mindre ekkel. Men likevel føles det også som om fire dager “bare” er fire dager.

Idag er det åtte uker sien forrige gang jeg ga kroppen min nikotin. Både røyk og snus har tidligere vært en del av hverdagen min i sju år. Jeg sa til meg selv at jeg skulle slutte etter den boksen med snus jeg hadde der og da. Når boksen ble tom sluttet jeg – punktum. Jeg sluttet, punktum. Jada, jeg hadde selvfølgelig lyst på nikotin i dagevis, flere uker, alle situasjoner hvor jeg var vandt til å putte en snus under leppa eller ta en røyk – selvfølgelig hadde jeg lyst på snus. Jeg kan enda få lyst på snus når jeg smaker mint (eksempelvis tyggis eller tannkrem) eller når jeg lukter neglelakk eller neglelakkfjerner. Det er ikke en fysisk lengsel, men et emosjonelt savn.

Det jeg skal fram til er at jeg opplevde at det var LETT å kutte ut nikotinuvanen min. Kan du da forstå hvor vanskelig det er for meg å slutte å kaste opp? Omentrent alle kjenner noen som røyker eller snuser og noen som har prøvd å slutte, ikke sant? Om du ser på alle som sliter med å kutte ut nikotin, kan du da kanskje forstå at det er minst like vanskelig (i mitt tilfelle enda vanskeligere) å kutte ut overspising og oppkast?  Pappa uttrykker til stadighet at han ikke kan forstå at jeg faktisk sluttet, ferdig med det, ingen nedtrapping, intet annet, ingen andre preparater som inneholder nikotin, ingenting. Ikke hadde jeg en god grunn for å slutte heller, det eneste var vel at jeg hadde lyst til å spare litt penger (fjorten tusen kroner i året…) – men å pælme bulimien til helvete – jeg har TUSEN GODE GRUNNER, fortell meg da hvorfor det er så jævlig vanskelig å få det til?

(Helt sikkert latterlig å legge det til, men om jeg deler spiseforstyrrelsen min mellom anoreksi og bulimi vil det bli 75/25, dette blogginnlegget handler om disse 25, bare vit at det det er mye jeg ikke sier eller ønsker å dele.)

Hollow talking and hollow girl,
Force it up from the root of pain.

Keep your coins, I want change.

Idag er ikke dagen. Noen dager bare er sånn, tårene triller, jeg er overbevist om at livet mitt er basert på konseptet av Murphy’s Law, altså at alt som kan gå galt – vil gå galt. Ja, jeg vet at det ikke er sånn, men av og til trenger jeg en krok å henge på. Vet ikke om det gir mening, men det hjelper i alle fall meg å vri inn den mørkeste sarkasmen og den dypeste ironien til de punktet hvor jeg har lyst til å klappe ondskapsfullt i hendene og takke universet for livets herlige gaver.

Smil, du har gjort en dårlig deal.

Føler at nyttårsplanene mine muligens har gått i vasken (uten at noen kan klandres for det), jeg ser bare typisk nok for meg at jeg ender opp forever alone, med hundene mine, neglelakk og en eller annen tv-serie på skjermen – akkurat som enhver annen mandag med andre ord. Nå finnes det et lite håp om at det kanskje ordner seg likevel, tror jeg må be en stille bønn til en gud jeg ikke tror på og heller la meg selv bli gledelig overrasket om ting skulle endre seg likevel. Etter litt tenking bestemte jeg meg for å ta sorgen på forskudd idag, så slipper jeg skuffelsen på selveste nyttårsaften.

Jeg kan i det minste trøste meg med at jeg ikke ringer det nye året inn som pasient på psykiatrisk avdeling (bank i bordet), det er da en fattig trøst om ikke annet. Om ikke annet ser jeg fram til 2013, naivt eller ei. For ett år siden hadde jeg ingen konkrete planer for året som skulle komme, som nå er over straks, bortsett fra drømmen om sertifikatet og valper. Sertifikat ble det ikke noe av, valpeplanene mine gikk i vasken – men som vi alle vet ble det valp på meg likevel, bare ikke helt slik jeg i utgangspunktet hadde sett for meg at det skulle gå til. Men herregud, det hører fortiden til for hjertet mitt er fylt til randen av kjærlighet for disse to firbente skapningene som ser på meg med stjerner i blikket og liker meg for den jeg er, frisk eller syk.

Men 2013 kan bli bra. Jeg håper det blir bra. Jeg vet jo ikke det, men jeg vet at livet mitt vil by på enorme forandringer, i den grad at jeg kan kalle det livsendrende. Store greier med andre ord;

Det har seg nemlig sånn at min kjære mamma har funnet og kjøpt drømmehuset, med andre ord holder hun nå på å pakke ned sitt nåværende hus i pappesker, selv om hun bare har bodd der i to år. Det vil si at hun skal flytte, så snart som første februar. Det vil igjen tilsi at jeg sitter igjen med enorme utfordringer i hverdagen, alle de tingene min kjære mor har stilt opp og hjulpet meg med, hvordan skal den kabalen gå opp uten henne? Det er en utfordring som får det til å knyte seg i magen på meg, skrekk og gru over apotek, handling, legetimer – h j e l p.

Og som om ikke det var nok, så blir jeg nødt til å flytte ut av min egen leilighet også iløpet av året, muligens til sommeren, fordi huseier skal pusse opp sin del og da trenger min leilighet til seg selv og sin familie. Litt surt, men av og til trenger man et spark for å komme seg videre her i livet og jeg har lenge drømt om å flytte. Flytte langt, langt vekk. Jeg drømmer om å ende opp i Bergen og har en avtale om at jeg kan flytte inn hos pappa når den tid kommer, og deretter finne meg noe eget som jeg etterhvert kan kalle “mitt hjem”.

Jeg er ikke fornøyd eller tilfreds med livet mitt slik det er nå. Det er langt fra slik jeg skulle ønske at det var og jeg nekter å sitte her i en alder av femogtredve og angre på at jeg ikke tok mer vågale valg når jeg var yngre. Å angre på at jeg ikke turte og en gang prøve å leve. Drømmen om at livet skal bli eller være mer kommer ikke til å gå i oppfyllelse om jeg sitter her, i min sorte hjørnesofa med neglelakken strødd rundt meg, en hund på hver side og kjøleskapet fylt opp av næringsdrikker mens frykten for å gå ut døra setter opp høye hindre som ofte virker som umulige oppgaver.

Dessuten er det så ensomt at jeg faen steike meg ikke har ord for å beskrive tomhetsfølelsen som gnager langt inn i hjerterota og helt bak i sjela. Forandring må til selv om det blir en enorm, vanvittig underdrivelse å bruke ordet “skummelt”.

Det vil jo da også si at jeg må ta farvel med teamet mitt – her knyter det seg virkelig i magen. Begynne på nytt? Annet sted? Nye behandlere? Hjelpes. Alt for mange store spørsmål jeg ikke har sjans i havet til å ta stilling til akkurat enda.

Bortsett fra alle disse svære greiene sitter jeg enda igjen med det lille håpet om det fordømte sertifikatet, tre år med kjøreforbud – nå synes jeg det begynner å bli min tur her snart. Jeg har bitt i det sure eplet og akseptert denne vanvittige tålmodighetsprøven, men jeg synes ærlig talt det begynner å bli på tide med litt lønn for strevet. Kjære Mr.Murphy, du har gjort nok skade nå.

Dessuten krysser jeg fingrene for hjelp til å minimalisere agorafobien. Tenk på alle dørene som kan åpnes og friheten som finnes der ute om jeg bare får litt mer kunnsap og enda flere verktøy til å tøyle den irrasjonelle frykten som hjemsøker hverdagen. Om jeg måtte velge mellom å være spiseforstyrra for resten av livet – men uten angst, eller frisk fra spiseforstyrrelsen og angstpreget ville jeg glatt ha valgt det første hvilken dag som helst. For å sette det på spissen vil jeg heller leve et kort spiseforstyrret liv med friheten i behold og muligheten til å i det minste leve litt – enn å leve et langt liv fanget i en eller annen leilighet uten sjanse til å gjøre annet enn å drømme om livene jeg aldri kommer til å leve gjennom enten tv-serier, filmer eller bøker.

Nå finnes det vel heldigvis muligheter for å bli helt frisk en eller annen dag i framtiden, men det finnes grenser for hvor langt det er gunstig å planlegge framover i tid.

Kjenner jeg livet mitt rett kommer absolutt ingen av disse tingene til å gå på skinner, men om jeg kommer meg helskinnet igjennom alle disse tingene kan det likevel bety et enormt oppsving for meg og livet generelt. Det kan bli katastrofalt fantastisk. Eller bare katastrofalt, men akkurat den sorgen der har jeg valgt å ikke ta på forskudd, det tjener jeg nemlig ingenting på.

Jeg har ikke spist på tre måneder.

Jeg har sett fram til denne datoen en stund, jeg kan nesten gå så langt som å si at jeg har gledet meg. Gledet meg så mye at jeg for to dager siden nesten tok en minimal feiring på forskudd, selv om jeg tør påstå at jeg har all grunn til å sprette champagnen.

Det er sånn når man er syk, det er så skjørt. Man vet ikke hva morgendagen bringer, for alt du vet er verden vridd hundreogåtti grader på mindre enn ett øyeblikk. Det skal så lite til før noe bra blir til noe dårlig, før det gode ødelegges nok en gang. Jeg skulle ønske jeg kunne si “aldri mer”, men på den andre siden tør jeg ikke. Det blir for stort, for vågalt, å liksom skulle garantere noe man ikke helt kan kontrollere. Man kan lære seg å håndtere en sykdom, eie kontrollen til en viss grad, håpe på det beste. En dag om gangen, hver dag, håper, håper at det skal gå bra også idag.

Men nå har det gått bra en stund, i mitt perspektiv så lenge at jeg har lyst til å gråte gledestårer, for endelig, endelig føler jeg at jeg mestrer noe jeg har forsøkt å få til i minst fem år. Iløpet av et langt liv er ikke tre måneder så lang tid, men når du setter tre måneder i perspektiv, ti år med sykdom hvor tre måneder er lengste opphold iløpet av disse ti årene, da. Da kan du kanskje forstå at tre måneder er ganske lenge likevel.

“She flies with her own wings”

For to måneder siden, noen dager etter at jeg hadde hatt bursdag ringte jeg til pappa for å fortelle han den gledelige nyheten. “Jeg har ikke spydd på en måned” sier jeg til pappa. Det blir stille i den andre enden og jeg kan høre at han er sjokkert før han stotrer fram “hæ? Hva er det du sier?! HAR DU IKKE SPIST PÅ EN MÅNED?!” Jeg klarte nesten ikke å få fram at jeg sa “SPYDD” og ikke spist fordi latterkrampen holdt på å kvele meg.

For to dager siden, når jeg tok gleden på forskudd, før jeg oppdaget tabben altså – ringte jeg til pappa og sa “jeg har ikke spist på tre måneder!” Denne gang ble han glad på mine vegne og stolt over skrittene jeg tar i riktig retning. Jeg har til og med overlevdd omgangssyken uten oppkast! (Ja, det er mulig.)

Galgenhumor er viktig, og om du har misforstått noe, la meg oppklare det med en gang; idag er det tre måneder siden sist jeg kastet opp (og kroppen har fått næring, om du skulle lure).

Mine Bulimiske Glansbilder (del 2)

(Mine Bulimiske Glansbilder del 1) ((Les med respekt!))

Jeg kan bla så langt tilbake i gamle notater, datert tidlig 2008 hvor jeg kan se at ønsket begynte. Å slutte og kaste opp. Drømmen om en spyfri tilværelse, livet uten bulimien. Jeg drømte om en forutsigbar økonomi, drømte om noe annet enn matsøl, rot, smuler, skamfulle handleturer, og ukesvis bøyd over porselenskåla.

Jeg måtte nesten dø for å finne motivasjonen til å kjempe for livet, for å gi livet en sjanse.

Å få diagnosen epilepsi, mest sannsynlig utløst av bulimien på grunnlag av en predisposisjon jeg ikke var klar over at jeg hadde før etter at jeg ble utredet for epilepsi – dette var det første som fikk meg til å åpne øynene i April 2010. Kroppen tålte ikke mer. Etter et traumatisk epilepsianfall omtrent nøyaktig ett år senere, som førte til at jeg utviklet agorafobi – skjønte jeg at jeg måtte jobbe, gjøre alt jeg kunne for å bli kvitt bulimien. En stygg konsekvens men likevel et vendepunkt. Jeg hadde ikke noe valg lenger.

Agorafobien er definitivt et skille i livet mitt. Livet før agorafobien og livet etter. Langsomt raknet det jeg hadde og jeg endte opp i en situasjon jeg ikke hadde sett for meg.

  • Med bulimien ute av bildet ville jeg få en tryggere og mer forutsigbar økonomi.
  • Med bulimien ute av bildet vil sannsynligheten for epilepsianfall minskes.
  • Jo færre epilepsianfall, jo lenger tid det går mellom hver gang “ulykken er ute” – jo enklere blir det å takle og møte agorafobien gjennom daglig eksponeringsterapi. (Å møte det jeg frykter, utsette meg for situasjoner jeg finner svært ubehagelige)
  • En anfallsfri tilværelse vil føre til at jeg får lov til å ta sertifikatet! En drøm jeg har hatt i flere år.
  • Pluss alle de fysiske fordelene – ikke hovent ansikt, ikke munnsår, mindre neseblod, normale mandler, bedre kaliumnivåer, bedre for hjertet, bedre for vannansamlinger – med mer.

Disse er mine motivasjonsfaktorer for å kjempe denne kampen, kampen mot bulimien som ble redusert til bulimiske tendenser. Jeg vil understreke at jeg har anoreksi med bulimiske tendenser som betyr at spiseforstyrrelsen fortsatt er der, fortsatt aktiv – men uten bulimiske tendenser vil jeg hvertfall ha ett problem mindre.

Friskere på min måte, på mine premisser. Jeg jobber med det jeg er motivert for å jobbe med, det jeg er innstilt for å jobbe med – koste hva det koste vil.

Am I making progress? Fuck yes.
29. September 2012 var sist jeg hang over doskåla. Forrige rekord var på 52 dager, idag er dag 62, jeg passerte 2-månedersmerket for to dager siden. Det tok meg 366 dager nøyaktig å slå min egen rekord.

Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle klare dette. Selv om troen på meg selv har vært ikke-eksisterende har jeg aldri sluttet å prøve, aldri. Det er nøkkelen, å aldri gi opp. Jeg har gått på trynet flere ganger enn jeg har oversikt over  – men likevel har jeg funnet motivasjonen til å prøve igjen og igjen, selv om jeg egentlig ikke har trodd at dette var mulig.

Det føles jævlig godt å motbevise meg selv og den stygge stemmen i hodet mitt som forteller meg hvor ubrukelig og håpløs jeg er til enhver tid.

“Talk back to your disorder” sies det. For meg har personifisering hjulpet. Det hjelper meg å se på bulimien som en person , en person jeg hater fordi personen bare vil at jeg skal ha det jævlig og lide videre.
Poenget er at jeg ønsker å hevne meg, “ta igjen”, være slem tilbake. Hver gang jeg vinner får personen vondt. Hver gang jeg vinner blir jeg sterkere og personen mindre truende og svakere.

Akkurat nå vil jeg bare fortelle dere at jeg er stolt av meg selv og at jeg er mer enn villig til å fortsette denne kampen, time for time, dag for dag, helt til de bulimiske tendensene blir fjernet fra diagnosene mine – og resten av livet etter det.

Tilbakefall kan dukke opp når som helst, gjerne når man minst venter det – og det er greit. Jeg vet det. Det er greit fordi jeg nå ser, føler og vet at det faktisk er mulig å få det bedre, å leve et liv uten bulimien. Knekker deg til sist. Sakte men sikkert skal jeg pulverisere bulimiens eksistens til alt som er igjen av den er ufarlige atomer som ikke kan skade meg lenger.

Du taper, jeg vinner.

Noen bilder fra livet jeg ikke ønsker å leve:

https://i2.wp.com/i909.photobucket.com/albums/ac293/arikanne/November%202012/DSC00246.jpgEn forrett, om jeg kan si det sånn.

https://i0.wp.com/i909.photobucket.com/albums/ac293/arikanne/November%202012/DSC00211.jpg

https://i0.wp.com/i909.photobucket.com/albums/ac293/arikanne/November%202012/DSC00231.jpgNei, det er ikke et lager som skulle vare lenge, bare en typisk bulimisk dag. Time etter time. Runde etter runde. Helt til alt var borte.

https://i2.wp.com/i909.photobucket.com/albums/ac293/arikanne/November%202012/P1150010.jpg5 liter is, oh happy day.

Photobucket2009.

Photobucket2009

PhotobucketFra 2008, når jeg trodde det var en god idé å kaste opp i isbokser istedenfor i do, i håp om at mamma skulle tro at jeg kastet opp mindre enn jeg gjorde.

PhotobucketMuligens ett av de mest uglamorøse bildene jeg har av meg selv, Januar 2010.

Jeg er vanvittig glad for at dette ikke er hverdagen min lenger.
Sannheten er så vanvittig stygg. Jeg skjemmes over å dele disse bildene, likevel velger jeg å gjøre det fordi jeg vil vise at det går an å få det bedre. Det går an å jobbe seg ut av noe, selv om TTT og av og til TTJLT (ting tar jævlig lang tid).
Lettelsen er større enn jeg kan formidle via ord. Jeg vil aldri tilbake til dette.
Og ja – det blir bedre. ♡

There is no finish line.

Hovedmålet akkurat nå er å distrahere meg selv. Jeg befinner meg i huset til mamma, alene med fire hunder. Mine to pluss to av hennes, Dina og Odin. Jeg skal være alene til lørdag. Det er ikke akkurat noe problem for meg å være alene, men akkurat nå er dette en ganske stor utfordring. Jeg kjenner presset for å si det sånn.

Det har seg nemlig slik at jeg, etter å ha forsøkt i hele 366 dager, har klart å slå min egen rekord når det kommer til hvor mange dager jeg har klart å holde meg unna overspising og oppkast på rad. Min forrige rekord var 52 dager, idag er dag 54. Jeg må bare si det; ende-fuckings-lig. I fucking did it.

Jeg kan bla så langt tilbake som til egne notater fra 2007 og kanskje enda tidligere hvor jeg skriver for meg selv og ønsker meg en spyfri tilværelse. Med andre ord har jeg utallige forsøk bak meg. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har gått skikkelig på trynet. Jeg har ikke tall på hvor mange kroner jeg har kastet bort eller oversikt over hvor mye det har gått utover helsa – eller hvor mye av livet jeg har kastet ned i dass om jeg kan si det på den måten.

Jeg begynte på et innlegg her om dagen hvor jeg forsøker å oppsummere hva jeg har gjort feil. Hvilke forsøk som ikke har fungert. Hvilke taktikker som ikke fungerer. Det handler om å balansere kaloriinntak, treningsuttak, hvordan takle cravings, hvordan komme seg helskinnet ut av en butikk uten å ha gått berserk? Sult, det er det det kommer an på. Om du blir for sulten vil du nemlig ikke klare det. Trener du for mye, spiser du for lite – det går bra noen dager, kanskje til og med uker, men en dag smeller det. Jeg må se litt mer på det innlegget før jeg publiserer det.

Men det jeg egentlig skulle fram til akkurat nå var at det alltid pleier å gå galt når jeg er alene hjemme hos mamma. Hvorfor? Fordi jeg har tilgang på alt. Et helt kjøleskap fullt av gudene vet, frysebokser i flertall samt flere kjøkkenskap med både det ene og det andre, ingredienser til å kokkelere både det ene og det andre. Jeg har så lyst til å klare dette denne gang, likevel er det så mye press at jeg har lyst til å ta til tårene bare ved tanken på alt som finnes i skapene. Mat jeg ikke kjøper selv, ingredienser jeg ikke oppbevarer hjemme fordi jeg tviler på min egen evne til å stå imot.

Det føles litt rart å være hjemme hos mamma egentlig. Det føles som om når man er syk og hjemme fra skolen i ung alder. Du setter på TVen, blar gjennom alle kanalene i håp om å finne noe fornuftig – noe du sjelden gjør. Dermed ser du en episode SuperNanny før du blar videre og venter på noe annet. Jeg har TV hjemme også, men jeg har ingen TV kanaler. Absolutt ingen, jeg ser bare serier. Ingen reklamepauser, pleier å si at jeg er allergisk mot reklame.

Reklame for meg, er en trigger. Fortell meg når du sist satt gjennom en hel reklamepause og ikke så en eneste reklame for ett eller annet spiselig? Det skjer så og si ikke. Så du får lyst på sjokolade. Etter neste reklamepause har du lyst på pizza også. Så baller det på seg i det uendelige til du har lyst på absolutt alt og stirrer skuffet inn i de tomme kjøkkenskapene dine.

Med andre ord har jeg stortsett delt sofa med tre hunder, hatt en på gulvet og sett på TV store deler av dagen. Spilt Candy Crush Saga i reklamepausene. Har sett Home and Away. Oh lord, jeg var sykt hekta for noen år siden, særlig når jeg gikk på ungdomsskolen. Nå var det såvidt noen kjente fjes å se, ikke så spennende med andre ord. Luftet hunder selvfølgelig. Mamma har hundegård så det er jo veldig fort gjort.

Siden jeg nå er lei av reklamepausene og ikke finnner noe spennende på TV for fem flate øre blir jeg nok nødt til å rigge opp harddisken min sånn at jeg får sett Bones istedenfor, uten reklamepauser. Krysser bare fingrene for at jeg klarer dette. Minutt for minutt. Jeg kan ikke feile nå.

There is no finish line, you just keep going. 
– Demi Lovato.


Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv

Advertisements