Archive for the 'Veien mot Friskhet' Category

fourteen.

Rekord siden 1.juli 2010 (med unntak av Desember 2010 som også var 14)

Det står ikke lenger skrevet i ansiktet mitt at jeg sliter med en dødelig besettelse. En livsfarlig avhengighet. Tenkte kanskje (om noen ønsker å se forskjell); vurderte å sette to bilder sammen, dette bildet og et bilde fra tidligere hvor jeg ser mildt sagt stygt jævlig ut. Med hovne kinn, hovne mandler, uren hud, ingen kjevelinje (alt gikk i ett),for det er faktisk sannheten.

Det finnes mange som ikke bærer bulimiens merker og symptomer i ansiktet, men jeg har gjort det.

Greit at bulimien gjorde meg tynn (dog aldri tynn nok innenfor spiseforstyrret skala), men jeg ble langt fra pen. Jeg så ikke riktig proporsjonert ut. Kroppen til en tolvåring med ansiktet til ei jente som så ut til å være “i godt hold”. Hodet mitt passet ikke til kroppen. Lykkelig? Absolutt ikke. Verdt det? Nei. Likevel avhengighet, hvordan bli sukker-rus-fri?

Det er forferdelig å holde ut. Hadde jeg vært hjemme er jeg hundre prosent sikker på at jeg ikke hadde kommet noen vei. Sult, gnag, lengsel, skjelving, svimling. Kroppen vil ha sukk-eeer.

Men det er fint. Det er fint å kjenne igjen min egne fingre, det er fint å våkne opp og vite at de ikke har doblet størrelse over natta. Det er fint å føle at anklene mine er normale, det er fint å tørre å dra opp buksa hvis det er fint vær og varmt istedenfor å skamme seg over det som gikk i ett fra ankel opp til kne. Det er fint å våkne opp om morgenen å se mitt eget ansikt i speilet. Det er fint å snu på hodet og se at kinnene mine ikke buler til alle kanter. Det er fint å kjenne på mandlene og være bevisst på at de blir mindre. Det er fint å ta på maskara og se at øyenvippene mine ikke ligger klistret fast i posene jeg pleide å få under øyenbrynet, oppå øyelokkene. Til og med en så liten detalj, som de færreste hadde lagt merke til – gjør meg glad. Det er fint å tenke at magesekken som var vant med ekstreme mengder, krymper sakte men sikker. Om/når jeg sprekker vil jeg aldri greie å putte i meg den samme mengden (med mindre jeg mister fullstendig kontroll og tøyer og tøyer.)

Visste du at det visstnok er fakta at den gjennomsnittlige magesekk rommer 1 liter?
Visste du at jeg pleier å veie meg før jeg overspiser og rett før jeg skal spy?
Visste du at den største differansen jeg har sett på badevekta er fem kilo?
Tenk på det. Tenk hvor mange kilo fem kilo egentlig er.
10 pakker margarin. Fem liter melk. 5 liter is.
Frister det?

Jeg tør aldri å tro at det er over.
Men jeg er sjeleglad for at jeg får en pustepause.
(selv om det også er jævlig).
[på en annen måte]

Advertisements

Deal or No Deal?

Jeg startet forhandlingene med meg selv allerede igår. Jeg regnet ut hvordan næringsdrikker jeg skulle drikke for å nå kalorimålene fortsatt på fire måltider. Jeg skrev det opp oversiktlig og ordentlig, en sånn type ordentlig som får meg til å tenke at jeg mener alvor. Jeg studerer det linjerte a5-arket med alvorlige øyne. Dette er formuleringsforsøk nummer fem. Rundt meg lå fire sammenkrøllede forsøk og et titalls tusjer og penner i forskjellige farger strødd.

“Deal or no deal?” Dette var Team 1’s nøyaktige ord tidligere idag. Etter å ha gått noen runder med meg selv og fått gjennomslag for noen komrpomisser for å beholde den indre balansegangen som gjør det mulig å forsøke, prøve og kanskje, forhåpentligvis holde ut føltes det litt lettere å skulle vurdere, revurdere, undervurdere, overvurdere og endelig vurdere alt på nytt.

Igår inntok jeg femti kalorier mer enn jeg pleier. Idag skal jeg innta hundre kalorier mer enn vanlig. Samme imorgen. Fra og med fredag blir det tohundrede kalorier ekstra. Jeg er villig til å strekke meg til tohundre, tvilsomt til trehundre.

Også denne avdelinga tar sommerferie snart; 19. juli. Pasienter som hører til i Harstad blir skrevet ut mandag 18. juli. Deriblandt meg. Det vil si at jeg har 12 dager igjen. 12 dager virker som et overkommelig antall dager til at jeg kan gå med på å følge behandlingsplanen slavisk.

Behandlingsplanen:

  • 30 minutters gåtur hver dag, men ikke mer.
  • Liten butikktur / tur innom kiosk hver dag. Omså bare for å handle brus eller tyggis. Men jeg må handle noe. Halve poenget er jo at jeg skal stå i kø, dette er jo absolutt, absolutt det verste med butikker. Det må gjøres hver dag. Hver dag er nøkkel. Eksponering hver dag. Ikke alene. Alene henger jeg bare fast i de vonde følelsene som angsten gir meg og glemmer fullstendig hovedpoenget som skal være ; Jeg klarte det.
  • 200 kalorier opptrapping på kostliste (100% næringsdrikker per nå)
  • 30 minutter sosialisering i stue / ute sammen med andre pasienter x 2, morgenskift og kveldsskift.
  • Vedlikeholde den ferdig opptrappede medisindosen.

12 dager. Deal. 

A m b i v a l e n s !

Hva sier man egentlig? Hvordan formulere noe som er dødsvanskelig, men du vet at den eneste veien ut er gjennom?

Jeg hadde samtale med overlegen igjen. Han som tok meg på alvor forrige tirsdag. Det gjorde han idag også. Men han jatter ikke bare med, for å si det på den måten. Det stilles krav også til meg. Sånne krav som får magen til å vrenge seg i frykt. Krav som handler om tall, næringsdrikker og kalorier. Jeg sa “jeg kan ikke love deg at det går, men jeg kan love deg at jeg prøver.” Han mente inntaket per dags dato er altfor lite, særlig til å takle denne medisindosen som allerede har sendt meg i bakken én gang, nesten to.

Medisinen skal også økes ytterligere, men ikke mer enn neste dose. Jeg tar medisinen omtrentlig klokka ni om kvelden, passer gjennomtenkt nok på å plassere meg i senga med maccen på fanget – ingen flere ulykker TAKK. Innen 22-23 har jeg sovnet uansett og trenger nærmere 11 timer for å bli funksjonabel igjen.

Flere krav som stilles? Mer sosialisering. Mindre datatid isolert på rommet. Flere turer på butikk / kiosk. Det er foreslått så fint at jeg burde gå på butikken hver dag, omså bare for å kjøpe brus. For eksponeringens del. Og jeg har fått beskjed om å drikke mer vann, selv om jeg synes jeg konstant drikker ett eller annet.

Og som om ikke det var NOK, så snakker vi trehundrede kalorier. Økt på én uke. Pluss hundre idag, onsdag og torsdag. Pluss 200 fredag, lørdag, søndag. Pluss 300 på mandag.

Hvordan det føles? Jeg har ikke ord. 

Get the picture?


Mhm.

Og:

Men jeg vet jo hva som henger i den tynne tråden. Turer ut. Jeg kan jo velge. Innta lite = ingen eller veldig begrenset utgang = null eksponering. Det finnes vel også grenser for hvor mange ganger jeg kan kollapse og skylde det på medisinen?

 vs.

Motivert? Ikke motivert? Skal? Skal ikke? Må? Burde? Kanskje? Kanskje ikke? Late som? Spille skuespill? PRØVE? Være ærlig? Be om hjelp? Prøve hardere? Fucke det opp? Lyve? 

[ps. gårdagens sorg kan jeg ikke sette ord på før neste mandag. Jeg ber om mirakler, hvis ikke blir sorgen dobbel.]

How to Pose with a Post-It?

Kreativ tittel? Ehehe. Ja, ikke vet jeg. Men jeg gjorde det likevel ;)

Jeg skal ikke si at det har vært lett, men på den andre siden har jeg ikke hatt så mye valg.

Jeg har ikke hatt tilgang på kjøleskap den siste uka. Det har hjulpet betraktelig. Hadde jeg klart det om kjøleskapet hadde stått åpent? Neppe. Men jeg er DER at jeg ser det. Tror du en heroinavhengig hadde greid å la være å ruse seg om vedkommende hadde heroin i hus?

Win er det uansett. 
Årsrekorden er fremdeles på nesten 8 døgn.
Imorgen har jeg knust den – uten tvil. 

Gi-opp-fasen.

Det er mindre enn hundre timer igjen, jeg er ikke klar.

Aldri før har jeg følt som jeg føler nå. Aldri, noensinne. Jeg ligger lammet på mammas skinnsofa, alene i det moderne huset og stirrer på havet. På flo, fjære, på vinden som rusker i trærne, på sola som av og til glimter med sin tilstedeværelse. Jeg stirrer på regndråpene som farger asfalten på veien sort, teller bilene som kjører forbi av og til.

Bortsett fra det har jeg sluttet å telle ned til Modum. Det er bare fire dager igjen nå. F-i-r-e. 7. Juni. Tirsdag. Jeg har sluttet å tenke, skjøvet alt sammen bort. Ingenting som handler om logistikken er opp og avgjort. Jeg aner ikke hvem som eventuelt skal følge meg, jeg har ikke bestilt billetter, jeg har ikke gjort noe som helst. Det eneste jeg vet er at jeg får beroligende for turen nedover.

Katastrofetankene er enorme. Karianne vs. ukontrollerbar angst, lukket flyplass, ingen steder å løpe, ingen steder å søke tilflukt eller gjøre av seg. Jeg har lyst til å hyle at det er umulig, det kommer aldri til å gå, jeg kommer aldri til å overleve turen nedover. Jeg ser for meg krampeanfall, epileptisk eller som en konsekvens av den ekstreme angsten jeg føler i slike situasjoner. Jeg ser for meg at hjernen min skal overbelastes, og deretter skrur systemet seg fullstendig av. Bildene og katastrofene jeg visualiserer lar seg ikke skru av.

Ansvarsfraskrivelsen er enorm. Telefonen ringer, jeg tar den ikke. Det tikker inn ei tekstmelding fra telefonsvar, jeg ringer opp og hører beskjeden. Kjenner det knyter seg i magen når jeg hører ordene fra mennesket jeg hadde samtaler med da jeg var på vurderingsoppholdet på Modum. Timer senere ringer samme nummeret én gang til, jeg får meg ikke til å ta den. Senere ringer frk.fastlege, jeg tar den. Lytter. Hva i all verden finnes det å si? Vil jeg ikke bli frisk? Ønsker jeg å legge med ned i veiskillet? Feige ut her? Før jeg har satt mine ben på flyplassen en gang?

Jeg er helt flat i følelsene mine. Det pleier å skje når det blir for mye på en gang, at jeg slutter å føle som en slags mekanisme for å ikke miste meg selv fullstendig, fra å flippe ut, bli fullstendig, vanvittig gal. Ingenting henger på greip. Latterkrampen da jeg lå på parkettgulvet i natt, og lo fordi det kilte i magen etter en tur ned trappa. Jeg følte meg levende. Raseriet over en tekstmelding som tikket inn idag, som jeg besvarte meg “fucking hell, det er faen ikke greit”.

“Du har gått inn i gi-opp-modus.”

Jeg vet det. Det er faen så urettferdig. Jeg leter etter den lille gnisten inni meg selv, den der “fucking hell, nå skal jeg faen meg få til noe her i verden”, den lille gnisten som driver meg framover når alt går i stå, den lille gnisten som holder meg levende, selv når jeg bare ønsker å gi en totalt faen. Den lille gnisten som veier tyngre enn alle mørke impulser som surrer gjennom hodet mitt. Gnisten som bekjemper panikken. Panikken som kan utløse impulser jeg ikke greier å tøyle, av den destruktive typen.

Det å skulle ta dette valget, dette ene lille ja eller nei’et, er det verste jeg har vært med på siden krisen i Januar. Hvor lenge har jeg ikke stått på denne ventelista? Noe sånt som 18 måneder. Halvannet år har navnet mitt stått på de listene. Det er forferdelig, forferdelig lang tid på å vente på livsnødvendig helsehjelp. Atten måneder. Jeg vil tro det kan sammenlignes som å stå på donorliste for nytt hjerte. Når tiden står stille og det eneste du kan gjøre er å forsøke å holde deg levende – vente på at livet skal begynne, selv når kroppen din begynner å gi opp og pulsen synker. Det er så lenge at ordet “lenge” ikke er et passende begrep. Atten måneder er forferdelig lenge å lide i stillhet, forferdelig lenge å kjempe ensomme kamper man ikke kan vinne på egenhånd. Det er forferdelig mange dager å stå alene og forsøke å holde seg levende. Forferdelig lenge, forferdelig mye, forferdelig. 

Hvorfor i helvete føles det da ikke som en lettelse? Hvorfor er jeg ikke lykkelig, glad eller takknemlig for at det nå er min tur? Noe sånt som “endelig”? Hvorfor føler jeg meg bare oppgitt, som ett følelsevrak, nervevrak, så ødelagt, som om jeg ikke kan repareres? Hvorfor er jeg i gi-opp-modus nå, nå som det er på tide å virkelig kjempe? Hvor i helvete er den satans jævla motivasjonen, nå som jeg kunne trengt den for å redde mitt eget liv? 

Veiskille. Vedlikehold av sykdom, eller veien mot livet? Hvorfor er det så vanskelig å velge det som er riktig, når jeg vet så uendelig godt – innerst inne – hva som er det?

Det er ironisk. 7. Juni altså. 7. Juni 2010 satt jeg også på flyet i retning Vikersund og Modum Bad. Innen vi gikk av toget fra Drammen, vel framme i Vikersund, greide jeg ikke å få meg selv til å ta taxi opp dit. I fire timer satt jeg og Elin på en benk i sola før vi kom noen vei. Jeg dro, og jeg var der på vurderingsoppholdet. Jeg ble godkjent, jeg fikk tilbud om å stå på de endelige, uendelige ventelistene.
På dagen ett år senere skal jeg gjøre det samme, bortsett fra at oppholdet er lenger enn to dager.

Jeg så på Livvaktene idag, plukket opp sitatet “du kjenner ikke din kone før du har gått fra henne“, og det traff rett hjem. Du kjenner ikke spiseforstyrrelsens makt før du prøver å kjempe deg fri. Du ser ikke selv hvor jævlig oppslukt og forbanna syk du har blitt, før du prøver å gjøre noe med det. Det er først når du forsøker å vende deg bort, at du fullt ut får oppleve hvor jævlig hardt grep sykdommen har i deg.

“Har du bestemt deg?”
-jadaneida
“Nårtid drar du da?”
-Tirsdag, kanskje.

Jeg har dårlig samvittighet. Fordi jeg ikke finner fram. Selv ikke når jeg har lest alle kommentarene her på bloggen, selv når jeg har vurdert, overvurdert, undervurdert og revurdert konsekvensene av begge valgene. På lang sikt, på kort sikt. Selv ikke når jeg har tenkt så langt som bare fantasien kan føre meg, selv da gnager samvittigheten over min manglende motivasjon og gnist til å leve.

Resignert. Nå dør jeg bare. Som om jeg ikke ønsker meg ett nytt hjerte, som om jeg ikke ønsker å leve eller kjempe for livet?

Greier ikke riktig å se alvoret. Min egen frustrasjon gnager så hardt at jeg har lyst til å ty til destruktive løsninger for å kunne telle alvorets bloddråper. Som om virkeligheten hadde blitt mer synlig da?

Jeg ser på min egen header. “If your’e going through hell….” keep on burning? Det har gått atten måneder. Om det var mulig hadde jeg blitt frisk på den tiden, eller bevist at jeg hadde greid å snu selv. Jeg vet det, jeg kommer ikke lenger på egenhånd. Det er fysisk umulig, jeg har stått på stedet hvil i hele 2011. Jeg trenger hjelp.

Hva faen er det jeg venter på? Jeg stirrer frykten i øynene og spør meg selv hva jeg er redd for. Redd for å feile, redd for å ikke lykkes, redd for skuffelsen. Redd for at kroppen ikke skal akseptere ett nytt hjerte. Men hvordan kan jeg vite det om jeg ikke en gang tør pakke min egen koffert? Hvordan kan jeg vite at jeg taper uten å ha prøvd? Hvordan kan jeg vite noe som helst, hvordan våger jeg egentlig å svikte meg selv på det groveste ved i det hele tatt vurdere å gi opp nå?

Jeg er bare så forferdelig sliten. Av å skulle greie alt, gjøre alt, rekke alt sammen på så kort tid. Gjøre noen skoleoppgaver, jeg har for lengst gitt opp å være tilstede fysisk – jeg orker ikke. Å skulle møte angsten, selv i de enkleste sammenhenger – selv når jeg bare må lufte Zahra eller hente post. Jeg har flyttet ut av leiligheten – det kan krysses av lista over umenneskelige oppgaver på altfor kort tid.

Jeg flyter enda. I tankene. Og tenker at jeg ikke skal tenke på det, selv om det er umulig i praksis.

Jeg forsøker å inngå kompromisser med meg selv. Tyner meg selv i langdrag for å se hvor langt jeg greier å strekke meg. Presser meg selv i det lengste før jeg kan tillate meg selv å gi opp. Kan jeg gi opp når jeg har pakket kofferten? Si at jeg har forsøkt da? Hva med når jeg står på trappa, kofferten pakket, tidlig tirsdags morgen? Kan jeg gi opp da? Kan jeg freake ut i taxien på vei til flyplassen? Kan jeg kaste opp på fortauet utenfor flyplassen og anse meg selv som beseiret da? Kan jeg få et krampeanfall på flyplassen og gi opp når jeg våkner på sykehuset?

Det er ikke lov å ikke prøve. Jeg kan ikke tillate meg selv det. Jeg er god for mer enn jeg greier å se akkurat nå.

Dette er jævlig. Jeg skylder meg selv å skjerpe meg. Egentlig er det ikke noe å dvele lenger ved. To minutter før jeg poster dette innlegget har jeg tatt ett bittelite steg i riktig retning, ved å be om hjelp, ved å spørre pappaen min om han kan følge meg.

Soundtrack: Portishead – Roads 

Synlig usynlig.

Jeg formulerer ord jeg kanskje ikke mener. Sagt i raseri og affekt. Støter bort, vekk, alle som vil meg vel. Skyver unna, ikke rør meg, la meg være. Vil ikke snakke med deg, eller deg, eller deg. Gårsdagens overskrift; I hate you, don’t leave me. Aller helst vil jeg krype, unnskylde alle ord jeg ikke rekker å kontrollere, men jeg får meg ikke til å gjøre det.

Presset. Etter idag krymper tallene til den gruelige dagen ytterligere. Rykker stadig nærmere, mot sin effekt. Jo mer tid som renner ut, jo mer uvillig blir jeg til å gi fra meg kontrollen, overgi meg til det som kanskje blir riktig. “Nei, det passer ikke, jeg er ikke klar, jeg er ikke villig, jeg er kronisk! La meg være, la meg forbli kronisk!”

Nøler, angrer, feiger ut? Venter, stresser, vil ikke. Den konstante svirringen om “syk nok” plager hjernen min, vekta plager hjernen min, sykdommens usynlighet, mitt eget speilbilde forvirrer meg. Jeg ligger kanskje ikke på dødsleiet, men gudene skal vite at det er noe inni meg som savner å se forjævlig ut. Som savner å se motbydelig ut, frastøtende ut, drittsjuk, syltynn, radmager og ekkel ut. Aller mest savner jeg å kunne gi faen. Selv hvor vondt jeg hadde det når jeg bare lot meg selv lide – så ligger det ikke mindre lidelse i å forsøke å prøve, feile, prøve på ny, rotere, snurre, spinne.

Det er dog bare symptomer. Hva andre ser, hvilke konklusjoner andre kan trekke, basert på hva de ser gjennom sine øyne, og eventuelle kunnskaper de måtte ha om gjeldende sykdom. For folk flest graderer tilstand “ille” utifra hva de ser. Hvilken rolle spiller andres mening egentlig, når jeg selv vet hva som er fakta?

Gjennom alle mine år etter at det kom fram at jeg var syk er det særlig ett spørsmål som har gjentatt seg. “Hvorfor er det så viktig å være tynn?”, og når det kommer går jeg alltid inn i en salig tilstand av panikk, vrøvler usammenhengende om at det gjenspeiler min indre selvkontroll, min viljestyrke, min renhet og evne til å ofre alt for å kjempe for det jeg, sykdommen vil. Da kan andre se hvor flink jeg er, syk jeg er. Som om det blir mer forståelig da? Da blir det synlig hvor villig jeg er til å gå i døden for sykdommen, hvor lite kontroll jeg egentlig har. Glamouriserende.

Synlig syk.

Syk med usynlige, mindre synlige symptomer.

Sykdommen hater meg for all motstand jeg legger ned. For hver næringsdrikk drukket og beholdt. Det er det det går i. Næringsdrikker. Usynlig symptom da jeg drikker dem i ensomhet. Jeg blør neseblod til jeg svimler når jeg kaster opp. Usynlig. Jeg løper ute om natta, når verden virker tom, når jeg innbiller meg at jeg ikke er synlig, helst for ingen. Usynlig. Jeg kompenserer i stillhet.

For en måned siden var jeg sikker. Etterhvert som tiden til Modum blir kortere og kortere vokser sykdommens makt mens fornuften krymper. Gi slipp, gi faen, ikke stritt i mot. La det rase, slipp alt som heter fornuft, la det gå til helvete. Kjør på, rett i grøfta. Jeg mister meg selv. Kontrollen vilje, fatningen. Jeg blir skjør, hårsår, rasende, frustrert. Tverr, sint, barnslig, vranglås.

Jeg vil ingenting. Er det greit? Er det i orden? Kan jeg trekke meg nå? Si fra meg plassen? Gi det til noen som er synligere syk, gi den til noen som er mer villig? Gi den til noen som er motivert for endring og villig til å betale prisen for et liv? Ett verdig et? Kan jeg utsette det? Det er ingen som har sagt at jeg må. Eller, teknisk sett, men ord uten makt, hvordan er det en trussel ovenfor spiseforstyrrelsen?

Jeg hører bare spiseforstyrrelsens motargumenter. Alt sammen får angstens bølger til å rotere meg opp ned, selv når jeg sitter hjemme alene, i egen sofa. Ingenting er trygt lenger, ingenting er kontrollerbart eller forutsigbart. Jeg aner ikke hvor jeg har meg selv, eller hvilken impuls jeg plutselig skulle finne på å handle på.

On my mind
In your life again
Another weightless lie
I do remember how
It seemed like we’d passed
Only to refine
And charge you

I’ll do it all again
Somebody hit the brakes
Lonely will I be when I’m around you
I’ve seen it all before
Can someone please remind me?
It’s my curse
I remember

Am I blind?
In your life again
They were falling down around me
I do remember now
All the girls that I did find
Season’s best
And I discharged you

I’ll do it all again
Somebody hit the brakes
Lonely will I be when I’m around you
I’ve seen it all before
Can someone please remind me?
It’s my curse
I remember

You’re like something
Waiting in the dark
The only drug
That keep the nightmares behind me
I’m strange and cold
Hoping for someone to find me
I’m tired and wasted alone

[Erik Faber – Brakes]

Small goals.

I dag har jeg satt meg noen små, men nødvendige mål. Jeg tror at nødvendigheten i målene kan bidra til at jeg virkelig føler at jeg MÅ. Dessuten har jeg fundert litt, etter en joggetur. Når adrenalinet pumpet, når livet virkelig føltes verdt å leve, når jeg ikke greide å holde tilbake smilet fordi jeg plutselig følte meg forferdelig levende. Er ikke angst en annen form for adrenalin? Bare i feil format? Misforstått adrenalin?

Teorien skal i alle fall testes ut. WordPress er skikkelig lite samarbeidsvillig akkurat nå, så jeg får ikke lagt til bilder / videoen fra youtube jeg hadde tenkt til å sette inn her.

I går var en vanskelig dag. En sånn dag hvor jeg praktisk talt lovpriste angsten fordi den holdt meg tilbake fra en butikktur jeg i så tilfelle hadde lagt ut på med meget dårlige intensjoner. Suget etter mat, alt som fins var i den ekstreme klassen. Den der, hvor du bare tenker på mat, lengte etter mat, fantaserer om hva du skal spise og hvordan du skal få tak i det. Etter fire timer var jeg så sliten at jeg bare måtte legge meg for å få en pause. Naturligvis gikk jo ikke suget over av den grunn, drømte vel og for seg om store lass med sukker og gudene vet hva som hører til en skikkelig binge. Bulimi. Ordet bulimi i seg selv betyr bare “oksehunger” og ordet isolert handler ikke om oppkast, selv om det er diagnosens navn. Igår var bulimi, oksehunger.

Ord kan ikke beskrive hvor jævlig og brutalt det er, hvordan det invaderer tankelivet og følelsene, hvordan kroppen vrir seg desperat, hvordan alle sanser forsterkes og draes mot, nedover, inn i suget. Som å falle, litt som Alice i eventyrland. Faller og faller, faller og faller.
Hvert eneste argument jeg hadde, alle punkter med motivasjon ble slitt i stykker og betydningsløse. Motivasjonspunkter som penger og økonomi. Hvordan jeg egentlig sparer fordi jeg vil ha ny /trenger mac. Eller ansiktet mitt som reagerer så voldsomt fort. Én runde over doskåla – tre dager uten oppkast må til for å normalisere fjeset i seg selv. Kroppen reagerer ekstremt på væske etter mange år med oppkast som daglig innskudd på agendaen.

Igår var det ingenting som betydde noe. Alt ble slitt i fillebiter og det eneste som holdt meg igjen var angsten.

Men ingen overspising, ei heller oppkast. Dette er vel dag 6 på rad uten oppkast. Så og si med alle stjernene i behold, minus den ene. Altså 24/25.

Men uansett. Mine små mål for dagen idag:

  • Prøve meg på venterommet hos legen, selv om det føles tryggest å stå utenfor, vente på en telefon fra frk.fastlege og deretter gå inn. Prøve meg på venterommet. Mennesker. Kø. Kaos. Prøve.
  • Jeg MÅ på apoteket. 3 kartonger (24×3) nutridrinker med mitt navn skal være kommet inn idag.
  • Aller helst burde jeg tatt en tur innom butikken også. Her har jeg lov til å feile, men da må jeg greie de to første punktene.

Re-Think – Realize.

Gud bedre. Jeg har funnet en ny tunnel. Må selvsagt dele visdommens budskap med dere… ♥ Små gleder, eller hva?

I tilfelle dere ikke fikk det med dere…

Wait for it!

Mhm. Rise up Hattifnatter. Jeg måtte smile.

Må også legge til; hjertelig takk for erfaringer og kommentarer på de siste innleggene mine! Blir nesten litt rørt! Eller… Fakta. Ikke bare nesten. Takk for at dere deler erfaringer på godt og vondt. Takk for at dere tar dere tid. Takk for at dere leser.
ps. prøver å bli flinkere til å kommentere kommentarer! Fungerer ganske fint som distraksjon, da spesielt i forhold til cravings og bulimisug. Jeg har vært hjemme i én uke. Jeg har kastet opp én gang. De siste fire dagene har jeg samlet 19/20 stjerner.
★★★★★★★★★★★★★★★★★★★

Skrekkblandet stress og løsninger.

Det er 30. April idag. Hvilket vil si at jeg straks er i ferd med å sette meg ned å forfatte en skriftlig oppsigelse av leiligheten min. Planen er at jeg skal pakke med ut og ned iløpet av mai. Jeg har trukket en vanntett konklusjon om at det er null poeng i å betale dyre dommer i leie hver måned når jeg uansett har tenkt til å være pasient ved Modum Bad. Post-Modum (etter altså), håper jeg på en ny start, og om det blir i Harstad (virket er ganske sannsynlig – egentlig), så kan jeg i det minste finne meg en ny leilighet og starte helt nytt.

Jeg har snudd en destruktiv trend. Synes det er veldig skummelt å sette ord på det, selv om trenden er i mer positiv variant nå, muligens fordi sykdommens intensjoner er dårlige, selv om det jeg gjør er i positiv forstand. Høres det innviklet ut? Korrekt, for det er det.

Både Januar, Februar og Mars har vært tre måneder meget preget av oppkast. Spising og spying for å komme meg gjennom hverdagene, noe som i bunn og grunn fører til at jeg har ødelagt en hel masse for meg selv. For å være ærlig har jeg ikke visst om noen andre, bedre måter å takle alt på, og med alt mener jeg; utkastelse, skjæringer i forhold som var “familie”, ny leilighet, skolegang, akutte innleggelser på psykiatrisk, skadetrang og destruktiv trang på generell basis. Skjæringer i andre relasjoner i forhold til mennesker har heller ikke bidratt i positiv retning.

April derimot… Jeg har selvsagt tenkt til å følge min egen trend med oppsummering av April. April har vært noe av det jævligste jeg har vært med på, men likevel slår de fine tingene ned alt som har vært vondt, og jeg flyter enda rundt i en salig følelse av at livet er godt å leve til tross for motgang. Jeg har ikke ord for hvilke underverker påskeferien virkelig har gjort meg, det å komme seg bort har vært ubeskrivelig godt. Jeg føler at jeg har LEVD. Gjort ting, opplevd masse, sett livet og sola, kjent sommer og vår.

Men det jeg egentlig skulle skrive om er maten. Jeg har gradvis, om enn sakte, trappet opp kaloriinntaket som jeg faktisk beholder. Jeg har gradvis, om enn sakte, blitt mer og mer trygg på at jeg ikke eser ut av å tilføre kroppen min litt næring. Så sakte at jeg knapt merker bedringen selv uten å snu meg å se tilbake, for når jeg glipper føles det likevel som om jorda er i ferd med å gå under.

Når April begynte ønsket jeg å slå den midlertidige årsrekorden på 4 dager uten oppkast. Resultatet er at jeg har doblet rekorden. Jeg begynte med to dager, sprekker i to, prøver på ny, tyner meg til tre, sprekker en dag, tyner meg til to, sprekker igjen, kanskje i enda flere dager, kjører på med full smell fordi det er frustrerende å føle at jeg ikke kommer videre. Jeg tilbragte nesten to uker på psyk. Målet var å kaste opp mindre. Jeg ble skrevet ut en fredag og tilbragte de neste fire dagene i dyp frustrasjon over å bli skrevet ut rett før ei helg – jeg følte meg dømt til å feile. Så jeg lot det skje. Mye, ille, voldsomt, brutalt.

Men så fant jeg en løsning. Snarere en tanke. Jeg har tenkt tanken tusen millioner ganger før, men jeg har aldri turt å tro på tanken. “Dette er mulig”, men jeg trodde aldri på det. Våget aldri å tro fordi det virket som ett skudd langt ut i blinde. Men så greide jeg det, 8 dager. Med næring beholdt. Jeg skal ikke legge ut om de eksakte tallene om kalorier, men for meg er det framgang.

Greit at jeg lot det skli ut i påsken, jeg hadde egentlig ikke ventet noe annet. Jeg kom hjem på tirsdag, etterfulgt av to dager spyfri. Jeg satset på en femstjerners dag på torsdag, men det gikk ikke så bra når jeg dro til Bestemor og lagde middag. Selv om det var en glipp, så var det bare 1. Én glipp. Ikke ti glipper på én kveld. Skuffelsen var likevel stor da jeg ødela dag nummer tre i rekka. Men vet dere hva? Jeg dro hjem og drakk den siste næringsdrikken det står at jeg skal drikke til kvelds på kostlista og tvang meg selv til å holde på den, så selv om jeg glippet, så beholdt jeg akkurat det spiselista forteller meg at jeg med trygghet kan beholde. Akkurat den lista jeg har forsøkt å strekke meg etter siden Januar.

Igår var det fredag. En liten detalj var faktum at jeg hadde levd 20.5 år av livet mitt. Jeg bestemte meg imidlertid for å gå for gull. Femstjerners dag. For å forklare hva det innebærer kan jeg legge ut bilder senere. Men kort forklart driver jeg fortsatt og krysser ut disse skjemaene som jeg har begynt å tegne opp med teamet mitt, disse der jeg skal krysse av for frokost, lunsj, middag, kvelds og økonomi som siste punkt. Jeg fyller skjemaene med kryss, streker, stjerner og sirkler. Spyfrie dager markeres i gult.

Jeg greide det. For første gang siden Mai 2010 har jeg greid å følge ei spiseliste til punkt og prikke, om enn bare for én dag, likevel femstjerners.

Skåret i tilfriskningsgleden er likevel det faktum at jeg ikke greier å venne meg til tanken på å gå opp i vekt. I teorien er kaloriinntaket ikke der at jeg skal legge på meg, snarere bli hvor jeg er. Sykdommen ønsker seg ned en halv haug med kilo når innleggelsesdatoen til Modum bad stadig rykker nærmere. For hver dag blir sykdommen litt mer stresset. Litt styggere og grovere. Det krever mer og mer å vedvare fatning og kontroll. Det krever mer og mer å overbevise meg selv om at nutridrinkene er trygge.

Sykdommen er rasende fordi jeg tok frk.fastlege i hånda på at jeg ikke skulle gå ned i vekt. I alle fall ikke med vilje.

Også er det en ting til. Skole. Jeg har ikke vært på skolen siden midten av Mars. Til slutt ble det for mye, og når jeg endelig var klar til å snu meg rundt og komme meg tilbake kom epilepsianfallet som ett hardt slag mitt i fjeset. Det satte en stopper for det aller meste etterhvert som angsten for situasjoner med mange mennesker vokste seg hinsides.

Men frk.fastlege… Av og til skulle man ønske at behandlere og hjelpere kunne trylle. Det føles litt som om hun har gjort nettopp dette, for nå har vi funnet en løsning jeg tror jeg kan leve med, en løsning som virker oppnåelig, en konkret løsning som kanskje kan hjelpe meg i mål. En løsning som kan sikre at skoleåret går i boks, om enn bare med ståkarakterer. Jeg vet med sikkerhet at jeg står i fire fag. De fire fagene jeg fikk seks i til jul. Da gjenstår det bare tre, og jeg vil for alt i verden i mål jeg også.

Spiseforstyrrelsen vil helst at jeg skal gå både til og fra skolen. Til sammen utgjør dette fire kilometer, og for en kropp som ikke får korrekt antall kalorier tilført, så tærer det i lengden. Både på fysikken, humøret og motivasjonen. Selv om det er surt å akseptere at jeg ikke får lov til å gå den strekningen lenger, så kan jeg, fornuftig sett, gå med på å ta taxi til og fra. Selv om jeg synes det er nederlag.

I tillegg har vi lagt inn faste fridager på onsdag. Det virker mer overkommelig å greie mandag og tirsdag, puste i bakken og samle seg på onsdag og deretter ta torsdag og fredag.

Jeg skal i mål. Jeg skal ha flere femstjerners dager. Jeg skal fullføre skoleåret. Jeg skal flytte. Jeg skal til Modum Bad.

Onsdag / Torsdag.

image

I går var jeg og pappa på årets første motorsykkeltur! Det gjorde egentlig veldig godt. Ikke minst var det gøy! Alle trenger litt adrenalin i hverdagen.

Dagen igår var en blanding av bra og ikke bra. Det vil si; alt som ikke var bra handler om tvangstanker og negative tanker, til dels også handlinger, og jeg kjenner hvor mye det irriterer meg at spiseforstyrrelsen gjennomsyrer også de gode øyeblikkene selv om jeg prøver å bare være der og da.

Jeg har passert 8 døgn uten oppkast, dag 9 er idag. Det er vansklig, vet ikke riktig hvordan jeg skal utdype det heller. Blir forferdelig sur og grinete etter at jeg har spist eller puttet i meg næring. En blanding av dårlig samvittighet og anger, selv om det teknisk sett er riktig. Trang til å kaste opp, selv om det er unødvendig når jeg i teorien ikke har overspist. Det er selvsagt bare en stygg følelse, men kommer liksom likevel ikke unna.

Føler at jeg vingler veldig mellom “prøve litt til” og “gi fullstendig faen”. Prøver å fokusere på de små, små tingene. For eksempel at fingrene mine ser mer velkjente ut, at anklene mine ikke er fulle av vann, at knærne på sett og vis er bedre og ikke minst at ansiktet mitt ser mindre opphovnet ut.

Senere flyr jeg til Ida, fant ingen realistiske flyvalg for imorgen. Kunne enten dra idag eller på lørdag, så da blir det bonusdag hos Ida. Gleder meg masse til det. Imorgen skal vi i stallen tror jeg det var.

Hadde egentlig planer om å skrive noe med litt mer innlevelse enn dette her, men er så halvforstyrret av Daniel som leker kunstner i bakgrunnen at jeg ikke riktig husker hva jeg skulle skrive. Får ta det en annen gang, når konsentrasjonen henger bedre med.


Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv

Advertisements