Archive for the 'Sykdomstanker' Category

Gi-opp-fasen.

Det er mindre enn hundre timer igjen, jeg er ikke klar.

Aldri før har jeg følt som jeg føler nå. Aldri, noensinne. Jeg ligger lammet på mammas skinnsofa, alene i det moderne huset og stirrer på havet. På flo, fjære, på vinden som rusker i trærne, på sola som av og til glimter med sin tilstedeværelse. Jeg stirrer på regndråpene som farger asfalten på veien sort, teller bilene som kjører forbi av og til.

Bortsett fra det har jeg sluttet å telle ned til Modum. Det er bare fire dager igjen nå. F-i-r-e. 7. Juni. Tirsdag. Jeg har sluttet å tenke, skjøvet alt sammen bort. Ingenting som handler om logistikken er opp og avgjort. Jeg aner ikke hvem som eventuelt skal følge meg, jeg har ikke bestilt billetter, jeg har ikke gjort noe som helst. Det eneste jeg vet er at jeg får beroligende for turen nedover.

Katastrofetankene er enorme. Karianne vs. ukontrollerbar angst, lukket flyplass, ingen steder å løpe, ingen steder å søke tilflukt eller gjøre av seg. Jeg har lyst til å hyle at det er umulig, det kommer aldri til å gå, jeg kommer aldri til å overleve turen nedover. Jeg ser for meg krampeanfall, epileptisk eller som en konsekvens av den ekstreme angsten jeg føler i slike situasjoner. Jeg ser for meg at hjernen min skal overbelastes, og deretter skrur systemet seg fullstendig av. Bildene og katastrofene jeg visualiserer lar seg ikke skru av.

Ansvarsfraskrivelsen er enorm. Telefonen ringer, jeg tar den ikke. Det tikker inn ei tekstmelding fra telefonsvar, jeg ringer opp og hører beskjeden. Kjenner det knyter seg i magen når jeg hører ordene fra mennesket jeg hadde samtaler med da jeg var på vurderingsoppholdet på Modum. Timer senere ringer samme nummeret én gang til, jeg får meg ikke til å ta den. Senere ringer frk.fastlege, jeg tar den. Lytter. Hva i all verden finnes det å si? Vil jeg ikke bli frisk? Ønsker jeg å legge med ned i veiskillet? Feige ut her? Før jeg har satt mine ben på flyplassen en gang?

Jeg er helt flat i følelsene mine. Det pleier å skje når det blir for mye på en gang, at jeg slutter å føle som en slags mekanisme for å ikke miste meg selv fullstendig, fra å flippe ut, bli fullstendig, vanvittig gal. Ingenting henger på greip. Latterkrampen da jeg lå på parkettgulvet i natt, og lo fordi det kilte i magen etter en tur ned trappa. Jeg følte meg levende. Raseriet over en tekstmelding som tikket inn idag, som jeg besvarte meg “fucking hell, det er faen ikke greit”.

“Du har gått inn i gi-opp-modus.”

Jeg vet det. Det er faen så urettferdig. Jeg leter etter den lille gnisten inni meg selv, den der “fucking hell, nå skal jeg faen meg få til noe her i verden”, den lille gnisten som driver meg framover når alt går i stå, den lille gnisten som holder meg levende, selv når jeg bare ønsker å gi en totalt faen. Den lille gnisten som veier tyngre enn alle mørke impulser som surrer gjennom hodet mitt. Gnisten som bekjemper panikken. Panikken som kan utløse impulser jeg ikke greier å tøyle, av den destruktive typen.

Det å skulle ta dette valget, dette ene lille ja eller nei’et, er det verste jeg har vært med på siden krisen i Januar. Hvor lenge har jeg ikke stått på denne ventelista? Noe sånt som 18 måneder. Halvannet år har navnet mitt stått på de listene. Det er forferdelig, forferdelig lang tid på å vente på livsnødvendig helsehjelp. Atten måneder. Jeg vil tro det kan sammenlignes som å stå på donorliste for nytt hjerte. Når tiden står stille og det eneste du kan gjøre er å forsøke å holde deg levende – vente på at livet skal begynne, selv når kroppen din begynner å gi opp og pulsen synker. Det er så lenge at ordet “lenge” ikke er et passende begrep. Atten måneder er forferdelig lenge å lide i stillhet, forferdelig lenge å kjempe ensomme kamper man ikke kan vinne på egenhånd. Det er forferdelig mange dager å stå alene og forsøke å holde seg levende. Forferdelig lenge, forferdelig mye, forferdelig. 

Hvorfor i helvete føles det da ikke som en lettelse? Hvorfor er jeg ikke lykkelig, glad eller takknemlig for at det nå er min tur? Noe sånt som “endelig”? Hvorfor føler jeg meg bare oppgitt, som ett følelsevrak, nervevrak, så ødelagt, som om jeg ikke kan repareres? Hvorfor er jeg i gi-opp-modus nå, nå som det er på tide å virkelig kjempe? Hvor i helvete er den satans jævla motivasjonen, nå som jeg kunne trengt den for å redde mitt eget liv? 

Veiskille. Vedlikehold av sykdom, eller veien mot livet? Hvorfor er det så vanskelig å velge det som er riktig, når jeg vet så uendelig godt – innerst inne – hva som er det?

Det er ironisk. 7. Juni altså. 7. Juni 2010 satt jeg også på flyet i retning Vikersund og Modum Bad. Innen vi gikk av toget fra Drammen, vel framme i Vikersund, greide jeg ikke å få meg selv til å ta taxi opp dit. I fire timer satt jeg og Elin på en benk i sola før vi kom noen vei. Jeg dro, og jeg var der på vurderingsoppholdet. Jeg ble godkjent, jeg fikk tilbud om å stå på de endelige, uendelige ventelistene.
På dagen ett år senere skal jeg gjøre det samme, bortsett fra at oppholdet er lenger enn to dager.

Jeg så på Livvaktene idag, plukket opp sitatet “du kjenner ikke din kone før du har gått fra henne“, og det traff rett hjem. Du kjenner ikke spiseforstyrrelsens makt før du prøver å kjempe deg fri. Du ser ikke selv hvor jævlig oppslukt og forbanna syk du har blitt, før du prøver å gjøre noe med det. Det er først når du forsøker å vende deg bort, at du fullt ut får oppleve hvor jævlig hardt grep sykdommen har i deg.

“Har du bestemt deg?”
-jadaneida
“Nårtid drar du da?”
-Tirsdag, kanskje.

Jeg har dårlig samvittighet. Fordi jeg ikke finner fram. Selv ikke når jeg har lest alle kommentarene her på bloggen, selv når jeg har vurdert, overvurdert, undervurdert og revurdert konsekvensene av begge valgene. På lang sikt, på kort sikt. Selv ikke når jeg har tenkt så langt som bare fantasien kan føre meg, selv da gnager samvittigheten over min manglende motivasjon og gnist til å leve.

Resignert. Nå dør jeg bare. Som om jeg ikke ønsker meg ett nytt hjerte, som om jeg ikke ønsker å leve eller kjempe for livet?

Greier ikke riktig å se alvoret. Min egen frustrasjon gnager så hardt at jeg har lyst til å ty til destruktive løsninger for å kunne telle alvorets bloddråper. Som om virkeligheten hadde blitt mer synlig da?

Jeg ser på min egen header. “If your’e going through hell….” keep on burning? Det har gått atten måneder. Om det var mulig hadde jeg blitt frisk på den tiden, eller bevist at jeg hadde greid å snu selv. Jeg vet det, jeg kommer ikke lenger på egenhånd. Det er fysisk umulig, jeg har stått på stedet hvil i hele 2011. Jeg trenger hjelp.

Hva faen er det jeg venter på? Jeg stirrer frykten i øynene og spør meg selv hva jeg er redd for. Redd for å feile, redd for å ikke lykkes, redd for skuffelsen. Redd for at kroppen ikke skal akseptere ett nytt hjerte. Men hvordan kan jeg vite det om jeg ikke en gang tør pakke min egen koffert? Hvordan kan jeg vite at jeg taper uten å ha prøvd? Hvordan kan jeg vite noe som helst, hvordan våger jeg egentlig å svikte meg selv på det groveste ved i det hele tatt vurdere å gi opp nå?

Jeg er bare så forferdelig sliten. Av å skulle greie alt, gjøre alt, rekke alt sammen på så kort tid. Gjøre noen skoleoppgaver, jeg har for lengst gitt opp å være tilstede fysisk – jeg orker ikke. Å skulle møte angsten, selv i de enkleste sammenhenger – selv når jeg bare må lufte Zahra eller hente post. Jeg har flyttet ut av leiligheten – det kan krysses av lista over umenneskelige oppgaver på altfor kort tid.

Jeg flyter enda. I tankene. Og tenker at jeg ikke skal tenke på det, selv om det er umulig i praksis.

Jeg forsøker å inngå kompromisser med meg selv. Tyner meg selv i langdrag for å se hvor langt jeg greier å strekke meg. Presser meg selv i det lengste før jeg kan tillate meg selv å gi opp. Kan jeg gi opp når jeg har pakket kofferten? Si at jeg har forsøkt da? Hva med når jeg står på trappa, kofferten pakket, tidlig tirsdags morgen? Kan jeg gi opp da? Kan jeg freake ut i taxien på vei til flyplassen? Kan jeg kaste opp på fortauet utenfor flyplassen og anse meg selv som beseiret da? Kan jeg få et krampeanfall på flyplassen og gi opp når jeg våkner på sykehuset?

Det er ikke lov å ikke prøve. Jeg kan ikke tillate meg selv det. Jeg er god for mer enn jeg greier å se akkurat nå.

Dette er jævlig. Jeg skylder meg selv å skjerpe meg. Egentlig er det ikke noe å dvele lenger ved. To minutter før jeg poster dette innlegget har jeg tatt ett bittelite steg i riktig retning, ved å be om hjelp, ved å spørre pappaen min om han kan følge meg.

Soundtrack: Portishead – Roads 

Advertisements

Synlig usynlig.

Jeg formulerer ord jeg kanskje ikke mener. Sagt i raseri og affekt. Støter bort, vekk, alle som vil meg vel. Skyver unna, ikke rør meg, la meg være. Vil ikke snakke med deg, eller deg, eller deg. Gårsdagens overskrift; I hate you, don’t leave me. Aller helst vil jeg krype, unnskylde alle ord jeg ikke rekker å kontrollere, men jeg får meg ikke til å gjøre det.

Presset. Etter idag krymper tallene til den gruelige dagen ytterligere. Rykker stadig nærmere, mot sin effekt. Jo mer tid som renner ut, jo mer uvillig blir jeg til å gi fra meg kontrollen, overgi meg til det som kanskje blir riktig. “Nei, det passer ikke, jeg er ikke klar, jeg er ikke villig, jeg er kronisk! La meg være, la meg forbli kronisk!”

Nøler, angrer, feiger ut? Venter, stresser, vil ikke. Den konstante svirringen om “syk nok” plager hjernen min, vekta plager hjernen min, sykdommens usynlighet, mitt eget speilbilde forvirrer meg. Jeg ligger kanskje ikke på dødsleiet, men gudene skal vite at det er noe inni meg som savner å se forjævlig ut. Som savner å se motbydelig ut, frastøtende ut, drittsjuk, syltynn, radmager og ekkel ut. Aller mest savner jeg å kunne gi faen. Selv hvor vondt jeg hadde det når jeg bare lot meg selv lide – så ligger det ikke mindre lidelse i å forsøke å prøve, feile, prøve på ny, rotere, snurre, spinne.

Det er dog bare symptomer. Hva andre ser, hvilke konklusjoner andre kan trekke, basert på hva de ser gjennom sine øyne, og eventuelle kunnskaper de måtte ha om gjeldende sykdom. For folk flest graderer tilstand “ille” utifra hva de ser. Hvilken rolle spiller andres mening egentlig, når jeg selv vet hva som er fakta?

Gjennom alle mine år etter at det kom fram at jeg var syk er det særlig ett spørsmål som har gjentatt seg. “Hvorfor er det så viktig å være tynn?”, og når det kommer går jeg alltid inn i en salig tilstand av panikk, vrøvler usammenhengende om at det gjenspeiler min indre selvkontroll, min viljestyrke, min renhet og evne til å ofre alt for å kjempe for det jeg, sykdommen vil. Da kan andre se hvor flink jeg er, syk jeg er. Som om det blir mer forståelig da? Da blir det synlig hvor villig jeg er til å gå i døden for sykdommen, hvor lite kontroll jeg egentlig har. Glamouriserende.

Synlig syk.

Syk med usynlige, mindre synlige symptomer.

Sykdommen hater meg for all motstand jeg legger ned. For hver næringsdrikk drukket og beholdt. Det er det det går i. Næringsdrikker. Usynlig symptom da jeg drikker dem i ensomhet. Jeg blør neseblod til jeg svimler når jeg kaster opp. Usynlig. Jeg løper ute om natta, når verden virker tom, når jeg innbiller meg at jeg ikke er synlig, helst for ingen. Usynlig. Jeg kompenserer i stillhet.

For en måned siden var jeg sikker. Etterhvert som tiden til Modum blir kortere og kortere vokser sykdommens makt mens fornuften krymper. Gi slipp, gi faen, ikke stritt i mot. La det rase, slipp alt som heter fornuft, la det gå til helvete. Kjør på, rett i grøfta. Jeg mister meg selv. Kontrollen vilje, fatningen. Jeg blir skjør, hårsår, rasende, frustrert. Tverr, sint, barnslig, vranglås.

Jeg vil ingenting. Er det greit? Er det i orden? Kan jeg trekke meg nå? Si fra meg plassen? Gi det til noen som er synligere syk, gi den til noen som er mer villig? Gi den til noen som er motivert for endring og villig til å betale prisen for et liv? Ett verdig et? Kan jeg utsette det? Det er ingen som har sagt at jeg må. Eller, teknisk sett, men ord uten makt, hvordan er det en trussel ovenfor spiseforstyrrelsen?

Jeg hører bare spiseforstyrrelsens motargumenter. Alt sammen får angstens bølger til å rotere meg opp ned, selv når jeg sitter hjemme alene, i egen sofa. Ingenting er trygt lenger, ingenting er kontrollerbart eller forutsigbart. Jeg aner ikke hvor jeg har meg selv, eller hvilken impuls jeg plutselig skulle finne på å handle på.

On my mind
In your life again
Another weightless lie
I do remember how
It seemed like we’d passed
Only to refine
And charge you

I’ll do it all again
Somebody hit the brakes
Lonely will I be when I’m around you
I’ve seen it all before
Can someone please remind me?
It’s my curse
I remember

Am I blind?
In your life again
They were falling down around me
I do remember now
All the girls that I did find
Season’s best
And I discharged you

I’ll do it all again
Somebody hit the brakes
Lonely will I be when I’m around you
I’ve seen it all before
Can someone please remind me?
It’s my curse
I remember

You’re like something
Waiting in the dark
The only drug
That keep the nightmares behind me
I’m strange and cold
Hoping for someone to find me
I’m tired and wasted alone

[Erik Faber – Brakes]

Indre Dialog.

Ambivalens er kanskje nøkkelordet. Når du vil noe, uten å riktig greie å bestemme deg for hverken det ene eller det andre. Jeg har den forutsigbare veien, som med tid og stunder vil føre rett i grava, og jeg har den usikre veien. Den som lokker med tusen valg og muligheter, “en kilde til liv” som det så fint står i brosjyren. Den forutsigbare veien er smertefull, men trygg i sin utrygghet. Den usikre veien er den riktige vei å velge, men livet, det som muligens finnes ett eller annet sted, blender meg med sin virkelighet og tilstedeværelse.

Det finnes ikke ord for å beskrive den ekstreme dragningen mellom to ytterpunkter.

“Jeg vil leve, jeg fortjener å gi det en sjanse” – “Du fortjener ingenting, du burde sulte deg til døde!” – “Jeg vil prøve, jeg har ingenting å tape” – “Du har allerede tapt, hvorfor gidde å prøve?” – “Det kan jo hende jeg finner noe underveis, som gjør livet verdt å leve?” – “Det skal du bare glemme med en gang, du vet hvor det ender” – “Nei, tenk om jeg får alt jeg ønsker meg?” – “Ja, TENK om, særlig.” – “Livet kan være fint?” – “Lenge leve naiviteten” – “Jeg har brukt ett halvt liv på dødsprosjekter” – “ja, hvorfor utsette det uunngåelige?” – “Ja, hvorfor ikke?” – “Det har gått for lang tid! Du er allerede så ødelagt at det ikke finnes noen vei tilbake!” – “Hvordan vet du det?” – “Jeg vet ALT, det vet du godt, det er jeg som bestemmer!” – “Og hva om jeg skulle motsi deg?” – “You know my ways. Du kjenner straffesystemet, faktisk fortjener du en saftig joggetur bare for det utsagnet der!” – “Og hva om jeg ikke gidder?” – “Du kjenner konsekvensen av å ikke trene, sant?” – “Uaktuelt!” – “Hvem var det du sa som bestemmer igjen? Mhm, Jeg!” – “Hvem var her først? Du eller jeg?” – “Det var kanskje du, men du trenger veiledning! Uten meg er du INGEN” – “Uten deg er jeg bare Karianne.” – “Ja, nettopp! Og hun er ingen! Hun har ingen verdi! Du TRENGER meg” – “Du ødelegger meg!” – “Hvem andre har du? Ingen!” – “Jeg har meg selv.” – “Du er ingen uten meg.”

Ett lite utsagn. Diskusjoner som denne skyter rundt under topplokket mitt hver eneste time jeg puster. Hele dagen, hele natta. Det finnes aldri fred å få, det finnes ingen pauseknapp eller magiske triks for å finne fram bare Kariannes vilje, for å høre litt mindre etter når den spiseforstyrrede stemmen snakker. Det finnes ingen lettvinte løsninger, og det finnes ingen hyggelige samtaleemner. Døgnet rundt. Diskusjoner om hva jeg skal spise, hvor mye, når, om jeg skal spy, eventuelt hva, når jeg skal trene, hvor mye jeg skal trene, om jeg burde trene mer, hva jeg skal kle på meg, hvordan kroppen min ser ut, hvordan jeg ser ut, hvordan holdningen min er, hvordan signaler jeg sender ut, hvor lenge jeg skal være våken, hva jeg skal prioritere som er viktig her i verden, everything I do, hvert minste lille fragment av min tilværelse og min eksistens er resultat av en enorm diskusjon, en kontinuerlig uenighet mellom det friske og det syke, mellom Karianne og anoreksi med bulimiske tendenser.

“Hold kjeft for faen! Jeg prøver å tenke, prøver å finne ut hva jeg vil!” – “Ahahaha!!” – “HYSJ!” – “lælælælælælæ, aldri, hører du? Ikke? Du er så jævlig stygg! Alt du gjør er feil, du er så feit, stor, tar så uendelig stor plass! Du burde løpe til du kjenner blodsmak i kjeften, og helst litt mer etter det. Når du er ferdig skal du …….”

Og DERFOR lar jeg meg tøyles. Fordi maset, bråket, de stygge ordene, ordkrigen blir litt mildere, litt roligere, litt mer dempet om jeg bare prøver å please, blidgjøre den spiseforstyrrede stemmen. “Sånn, er jeg god nok nå?” – “Ta i da! Du kan bedre!”

Er det rart man løper til man stuper, dreper timer med styrkeøvelser og spyr bort dager? Er det rart man gjør alt man overhode kan finne på for å dempe støyen i eget hode? Er det rart man ikke greier å gå på skolen, konsentrere seg om virkeligheten eller være sosial?

Jeg har lært meg å leve med at ingenting jeg gjør er godt nok, at alt jeg gjør er feil, eller kunne i det minste ha vært gjort bedre eller annerledes. Jeg har lært meg å bite tennene sammen når jeg helst vil gråte i meningsløshetens navn over alle de syke handlingene jeg ikke hadde gjort om det ikke hadde vært for at det er den eneste muligheten som fins til å få bittelitt fred, bittelitt rom til å trekke pusten. Jeg har lært meg å lukke øynene og ta i mot harde slag når jeg trosser instruksene jeg får.

“Jeg hater deg!”“Men det gjør ingenting, forgive and forget vet du! Forgive and forget.” “Jeg hater deg!” – “Ja, og du er en jævla hykler, for innerst inne vet du at jeg har rett.”

Syke matvaner og angst.

Endelig en dag med litt pause! Jeg har riktignok ikke gjort alle punktene på lista mi, men jeg har i alle fall gjort noen av dem. Med pause mener jeg en dag uten oppkast.

De siste dagene har jeg vært uendelig lei av å sløse penger på ingenting, på mat som spises og kastes opp igjen. Lei av å tygge, lei av smulene jeg konstant legger fra meg i sofaen, forbanna på meg selv fordi jeg alltid glemmer å kjøpe støvsugerposer, så ikke får jeg gjort noe med det heller, bortsett fra å børste det på gulvet – uten at det hjelper – for de er jo der fortsatt.

Uendelig lei av å ta oppvasken. Vaske glassbordet med jif, uendelig lei av å stable tallerkener og bestikk i skuffer og skap, uendelig lei av å tørke kjøkkenbenkene, ufattelig lei av å kaste mat, fordi “nå er det nok”, også blir det ikke det. Føler at jeg rydder bort mine bulimiske tendenser oftere enn det faktisk nytter. Jeg er omtrentlig akkurat “ferdig”, innen jeg likevel begynner påan igjen.

Jeg skal selge møblene mine. Farvel skinnsofa, jeg har ligget for mange timer her, med blodsukkerfall, eller sittet her for mange timer, med mat på alle kanter. Når bulimien først innhenter meg blir jeg rotete under sidestykke. Av den typen som kaster på seg bulimiuniform, det vil si halvskitne joggebukser og collegegenser, sånn at jeg kan søle og grise så mye jeg bare gidder uten at det bryr meg nevneverdig i gjerningsøyeblikket. Klærne skal jo i vaskemaskinen uansett.
Oppvask er noe dritt. Jeg ender som regel opp med to tallerkener, null glass, to kniver, en gaffel og to skjeer. Det får duge til alt. Å spise taco rett fra stekepanna fungerer også ypperlig, da slipper jeg å skitne ut en bolle eller noe, bare for syns skyld. Rullegardina er konstant trukket ned uansett, skyvedøra er skjøvet igjen, mellomdøra er lukket, ytterdøra låst.
Og poser, det er sånn man kommer inn døra med og plasserer rett i sofaen. Deretter hender det at jeg sleper med meg enkelte artikler ut på kjøkkenet om jeg er nødt til å kokkelere noe. Det enkleste i verden er å varme risgrøt i mikroen, eller å steke kjøttdeig. Bortsett fra det er det en pose som tømmes for innhold (tømmes i sofaen), slik at jeg kan kaste søppel og emballasje rett oppi der. Det blir liksom rett inn og rett ut på alle mulige måter. Enklest mulig overstått. Innen kvelden er omme og natta godt igang, er det bare å knyte sammen posen, slepe seg ned til søppelkassa og kvitte seg med syndig bevismateriale. Med Zahra på slep – hun er jo som regel grunnen til at jeg subber ut før leggetid. Natt, når naboene (forhåpentligvis) sover, sånn at færrest mulig mennesker kan se meg.

Drittlei av å tygge, svelge, repetere i uendeligheten. Registrerer at det ikke er plass til mer, surrer ut på badet, står alltid på tå for å se på magen min i speilet. Du vet du har spist for mye når ryggen din buer utover, selv om du står oppreist. Spisingen i seg selv kan strekke seg over en time, halvannen, deretter tar det hva? Tretti sekunder å bli kvitt alt? Hver eneste gang slår det meg at det er derfor folk blir hekta. Faller for fristelsene gang på gang på gang. Fordi det er så forbanna lett å spise nøyaktig det man vil ha. Men det ender selvfølgelig ikke der. Så lenge man har mer mat igjen, så er det påan igjen.
Det siste året, etter at jeg fant ut at livet kunne dreie seg om mer enn maten, har symptomene mine endret seg. Når livet ikke dreide seg om annet enn mat og oppkast kunne jeg nøye meg med en runde eller to, maten kunne alltids spares til dagen etterpå, sånn at jeg alltids hadde noe tilgjengelig.
Etter min nær-døden-opplevelse endret det seg. Om jeg hadde mat igjen gikk alt sammen rett i fryseboksen, i håp om at det skulle hjelpe å utsette det som ofte virker uunngåelig. Alt gikk i fryseboksen. Melkeprodukter, poseprodukter, potetgull, smågodt. Everything. Det resulterte i stress-tining dagen derpå. Jeg visste alltid hva som tinte kjappest og hvor jeg kunne begynne å spise først.
Men nå, det siste året, alt skal spises og fortæres på samme kveld. Hver dag er en ny dag, om gårsdagens nedtur er i ferd med å repetere seg selv, så skal det i det minste ikke være like lett å falle for fristelsen som å fiske noe opp av fryseboksen eller ut av skapet.

Siden April har jeg vært flinkere til å ha spyfri dager. Rekorden på rad er åtte. Etter at jeg kom hjem fra påskeferie har det langsommelig sklidd ut igjen. Kortere tid, mer stress, større håpløshet, mer mat, mer oppkast. Dagene uten oppkast er anoreksipregede med trening som kompensasjon for næring beholdt. Mat er forferdelig vanskelig. Mat, som i “vanlig” mat. Kjøleskapet er til enhver tid fullt av nutridrinker, jeg aner ikke hvor jeg hadde vært uten. Lista over mat jeg kanskje klarer å putte i meg er neimen ikke lang. Den inneholder noe så fint som 0% youghurt, epler, cottage cheese og… that’s it. Jeg blander det til en sånn fin masse. Youghurt, cottage cheese og epler. Eplet, møysommelig oppskåret i 60 biter. Skjærer alltid det samme mønsteret og har gjort det i tre år. Blander alltid på samme måte. Spiser på samme måte, eplebitene først.

Før kunne det hende jeg hadde knekkebrød i skapet, men den tid er forbi. Det ble nemlig sånn at pålegg og knekkebrød ikke hørte sammen. Når jeg skulle spise knekkebrød med pålegg føltes knekkebrødet utrolig bortkastet, da kunne jeg like godt bare spise pålegget! Og når knekkebrød fortsatt befant seg i skapet om bulimien skulle dukke opp… Lenge leve kreativiteten. Det er ikke måte på hvor oppfinnsom man blir når man er desperat. Og med desperat mener jeg ikke tørre knekkebrød, men når du faktisk anstrenger deg for å kokkelere noe bulimisk av knekkebrødene. Du trenger bare vann, sukker og mikro. Høres det ikke herlig ut? Fy faen.

Jeg rekker ikke å tenke over hvor jævlig sykt det egentlig er – fordi jeg er så vant med det. Men jeg ser det når jeg skriver det, så ser jeg at alt jeg har av matvaner ikke er noe å skryte av i det hele tatt. Det finnes ikke normalt i noe som helst av de siste avsnittene. Så gjennomsyra av spiseforstyrrelsen, og så vant med det at jeg ikke evner mulighet til å definere problemet.
Jeg er ikke en gang lenger sikker på hva som er normalt. Jeg pleide å vite det men jeg har ikke snøring.

Jeg har angst for å få lavt blodsukker. Jeg har nutridrinker i veska, i skolesekken, i krisetilfeller i jakkelomma. Likevel kan jeg bare drikke x om dagen, samme faen. Heller angst enn å overstige kalorigrensa. Heller vill panikk, ingen av delene er ønskelig.

Det hender jeg anstrenger meg i sosiale situasjoner, for å få matvanene mine til å framstå som normale. For eksempel på multifamilie. Det er koltbord, felleslunsj. Ett av kravene er at man spiser noe, siden gruppa i seg selv er krevende og dagene lange. De sjekker selvsagt ikke hva du gjør med maten etterpå, eller analyserer hva du spiser, men likevel. Jeg anstrenger meg for å få det til å se okei ut, men hver eneste gang jeg ser hva mamma, pappa eller behandlere skulle ha på sine tallerkener… Det blir skammelig å sammenligne, jeg prøver å la være.

17.mai var en bulimisk katastrofe. Det ødela ufattelig mye. At jeg ikke greide å tøyle eller kontrollere meg selv. Ønsker så sårt å få det til, virke normal. En kommentar som “skal du ikke ha ei pølse du også da?”, utløser det bittelille håpet jeg har om at kanskje, kanskje så kan jeg spise ei pølse, kanskje går det greit, kanskje. Jeg håper alltid, men det fungerer aldri. Dermed ruller ballen videre. Med småspising. Ett stykke kake her, ett stykke der, en annen sort her – da må vi smake på den, selvsagt. Det som kanskje gjør aller, aller mest vondt er når man blir oppmerksom på at det man ikke holder på med er usynlig. Når andre merker sykdommen, men ikke kan kommentere den – da sprekker familieillusjonidyllbobla, dermed blir det forsøkt kontrollert på en annen måte – og det gjør så vondt. Og skammen blir så stor. Så stor at jeg ikke kunne skrive om det på selve dagen, for å blogge om skammen er ikke noe jeg greier å gjøre når skammen er fersk.
Men når maten blir forsøkt reddet ut av synsfeltet eller blir forsøkt gjort utilgjengelig… jeg har ikke ord til å beskrive det, men å ønske seg død servert på sølvfat dekker det ganske godt likevel.
Jeg vet at noe av det verste mamma vet; er å være “muliggjører”. At hun selv tror at hun “lar det skje”, selv om det skjer når hun ikke ser det også. Mamma støtter ikke det bulimiske på noe som helst måte, og i perioder hvor bulimiske tendenser står sterkt hos meg, fører det til en nesten total isfront mellom oss. Jeg trekker meg bort og unna fordi skammen blir for stor, og hun blir sittende igjen med sin håpløshet og ett desperat ønske om å kunne gjøre en forskjell fra eller til for min del – men min skam, så stor, slipper henne ikke inn overhodet. Jeg har ikke fatteevne nok til å sette meg inn i hvordan det føles å bare kunne se og vite, men ikke kunne gjøre eller hjelpe.

Men som sagt, blodsukkeret trigger angsten. Det vil si, at om jeg skal kaste opp må jeg helst være på vei hjem eller hjemme, hvis ikke kommer panikkangsten for å få epileptiske anfall, som kanskje trigges ekstra av blodsukkerfall. Men greia, konklusjonen i hvorfor jeg ikke greier flere dager på rad uten oppkast; siden jeg har ei øvre grenser med kalorier på x, som ikke er tilstrekkelig nok for kroppen, så vil sulten og slappheten øke for hver dag som går. Jeg inntar mer næring enn at sultfølelsen blir skrudd av, akkurat tilstrekkelig nok til at kroppen rekker å hyle etter sult gjennom hele ettermiddag og hele kveld. Og jo flere dager jeg går uten oppkast – jo mer angst får jeg.

Det er en ond sirkel og en balanse jeg ikke mestrer. Uansett om dagene er spyfri eller spypregede, angsten er der. Og angsten utløses overalt. På skolen, på legekontoret, på sykehuset, i bilen, på butikken, når jeg er ute og går.

Jeg sover med angsten og drømmer om skrekkscenarioer. Angst for lavt blodsukker og epilepsianfall. Det er det angsten min dreier seg om.

Jeg er lei. Jeg vil ikke ha det sånn. Det er jævlig å gå rundt med angsten i brystkassa i enhver situasjon og kjenne at man faller innover i seg selv. Likevel er angsten for å gå opp i vekt minst like stor – kanskje til og med større, for jeg har vanskeligheter med å akseptere at det kanskje er det som må til for å dempe angst på alle plan. Alle forteller meg at det er uunngåelig, at det ikke finnes kompromiss mellom favoritt-tallet mitt og friskhet. Jeg får ofte beskjed om å visualisere tallet. Igår, når jeg var hos Therese (ja, time på en lørdag), så skrev hun det på en lapp. Stort og fint. “Visualiser Karianne, prøv å forestill deg!”.

Årene går. Når alt kommer til alt holder jeg fortsatt på med det samme prosjektet. Jeg gruer meg sinnssykt til Modum. Fordi jeg ikke har noe som helst på plass eller under kontroll. Alt trenger å jobbes med. Det skremmer meg.

Så skjørt.

Det slo meg tidligere idag, etter en og en halv time med oppbygging, hvor ufattelig skjørt alt sammen er.  Hvordan noe som bare skulle være en bekreftelse på ett enkelt dilemma endte opp i en total pulverisering av alt som finnes av lysglimt, små gleder i hverdagen og håp. Raseriet som danser grenseløst mens rasende ord runger mellom husene i gata og egentlig inn i telefonen, mens jeg trasker bortover asfalten. Bilene kjører forbi som langt borte i ei tåke, jeg biter meg i leppa – men det er allerede for sent å stoppe tårene. Jeg gir en god lang faen i at menneskene jeg passerer på min vei stirrer undrende, hva vet vel de?

Straff. Det føles som om jeg blir straffet for ett valg jeg har tatt men ikke satt ut i livet enda, det føles som om det som hadde vært gevinst snarere blir enda mer seigpining. Mitt sneversynte perspektiv ser ikke dagene som kommer. Jeg er her: pre-dato. Og jeg ser post-dato, punktum, ikke dagene som kommer etter, eller livet alle påstår finnes og vil komme.  Jeg vet ikke hvem jeg er eller hva som skal foregå mellom datoene, og jeg aner ikke hvem jeg er etter post-dato, om det finnes noe som helst, om alt sammen er verdt det? Eksistensielle spørsmål og identitetsforstyrrelser.

Pre-Dato er straff, tvang og usikkerhet. Kniven på strupen og panikk, skremselspropaganda og ønsker om forsvinningsnummer. Grenser og verdier viskes vekk og flyter ut, noe inni meg kunne ikke ha brydd seg mindre om trehundredeogsekstisju, femtien (ikke tolk kilo!), vitnemål. Som om det som var holdbart,kontrollerbart og forutsigbart er som isbiter i helvete, smeltende i rekordfart.

Jeg var usigelig trøtt idag tidlig når jeg drev meg selv ut av senga, ut døra, uten stell annet enn tvangskompenserende treningsuniform. Løp gatelangs mens samvittigheten gnagde, absorberte smerten i siden mens jeg løp, tok til meg nervesignalene som skjøt opp til hjernen for hver gang mine overbelastede knær ba en bønn om roligere tempo, ignoranse. Straff. Og angst. Dusjing og rene klær, overveldende fedmefølelse, som om kroppen min mister sin masse og flyter utover til noe som kan minne om gelé. Falt innover i meg selv, ned i angsten igjen. Har du noen gang drømt at du faller? Faller, faller og faller? Suget i magen og følelsen av å være låst inne i ett vondt mareritt som kanskje heldigvis er over så snart du treffer bakken? Når du bråvåkner i samme sekund som kroppen knuses og takker høyere makter for at det bare var en drøm? Sånn føles angsten ut, for meg. Faller og faller, innover og ned i magen, faller hinsides grenser og omriss, gjennom meg selv og gjennom gulvet, pulsen og panikken som øker i takt med fallet som aldri stopper opp, nervesignaler som farer gjennom hele kroppen, ilinger og prikking oppover langs ryggraden, opp i hodet mens synet svartner, kvalmen som brer seg fordi angsten tar for stor plass i magen, i kroppen, i hele meg, fastlåst.
Deretter dro jeg til frk.fastlege, druknet igjen i venteromsangsten før jeg deretter forsøkte å formidle den dårlige samvittigheten, bekymringene som tårner seg opp. Tårer som triller, bein som ikke vil sitte stille. Ord jeg ikke riktig finner, istedenfor skribler jeg bokstaver som jeg forstår i mitt hode, fordi jeg ser ordene bak forkortelsene, mens jeg i praksis bare bruker det som memo, for å huske hva jeg har å si. “KFB – EPI”, “IDAA-MB”, “MFG-FLY”, “BTM-K” og “NEV-K”. Hvorfor så komplisert? I frykt for at lappens budskap skal kunne tolkes eller forstås av noen andre enn meg og mottager.

Frk.fastlege er den dame som gjerne deler sitt perspektiv, ommøblerer mine bokser og tegner andre grenser der jeg selv har gjort det for trangt til at jeg rekker å trekke pusten. Jeg er forferdelig heldig som treffer mennesker som ser meg, tar seg tid, lytter og som faktisk gidder å ommøblere i kaoset jeg selv har kreert.

“Er du ikke stolt?” spør hun, og jeg ser ned i fanget i mangel på bedre steder å feste blikket. “Nei… fordi… fordi dette er noe alle andre klarer, og jeg klarer såvidt dét”. Føler at jeg tar for stor plass, krever for mye tid, av alt rundt meg, dårlig samvittighet for hver minste lille ting jeg kommer på, noe som også faller inn under den udefinerbare kategorien; “alt”.
Også kom hun med ei setning, bare én enkel sammenligning som rettet opp i forvridde perspektiver. Det handler om forutsetninger jeg ikke selv greier å ta med i mine betraktninger når jeg sammenligner meg selv med alle andre. Det er fire år siden jeg falt UT av skolen, og likevel kan jeg banke meg selv helseløs for at ikke jeg også er i ferd med å avslutte andreåret på medisinstudiet, istedenfor å oppmuntre meg selv til å krype over målstreken for å motta ett bevis på at jeg i det minste har, snart, kommet gjennom førsteåret på videregående. Istedenfor å se verdien i “godt jobba!”, ser jeg skammen i å ikke ha kommet like langt, “som alle andre”.
Jeg trenger realistiske perspektiver, jeg kan se det for alle andre tatt i betraktning hvilke forutsetninger de i utgangspunktet har, men jeg feiler i å ta med mine egne forutsetninger i egne kalkulasjoner om hvorvidt hva som er oppnåelig for meg.

Ei setning og en sammenligning av hjertepasienten som klatret Mount Everest satte egne forutsetninger i mer riktig perspektiv.
TAKK til legen, håper du leser.

Og deretter kommer første avsnitt, og forklaringa på alt som er skjørt; oppbygning og nedbrytning, personlig vekst og ytre destruksjon.

“Det blir ikke valper”, sier mamma. Det passer visstnok ikke likevel. Istedenfor aksept og evne til å tenke framover, at nye løpetider vil komme og at det vil komme flere muligheter for valper, istedenfor å forstå logikken i noe som egentlig høres så simpelt ut, om du bare isolerer setninga i seg selv; er det noe inni meg som vrenger virkeligheten ut i uvirkeligheten, som ett hardt støt, midt i hjertet.

Tanken som teller, eller?

Den enorme dragningen mellom to ytterpunkter er så enorm at jeg blir fullstendig amøbe av mindre. La oss si at jeg tenker én hvit tanke, sekunder senere vil det dukke opp én sort også. Motsetninger. Derfra spinner det. Tankene spinner videre, alltid med to alternativer; enten eller. Skal, skal ikke. Burde, må. Vil, vil ikke. Vet, men vil ikke. Akkurat nå spiser det opp hele hjernekapasiteten min. Rubbel og bit, får ikke gjort noe som helst fornuftig her i verden, jeg bare tenker og tenker, kverner og kverner. På alt jeg må, burde, skal, men kan gjøre sånn eller slik eller annerledes, eller forsøke på den måten eller denne, eller kanskje bare noe helt, helt annerledes?

Jeg synker ned i tankemyra mens grensene mellom virkelighet og uvirkelighet viskes vekk. Jeg vet ikke riktig hva som er på ekte og hva som er reelt. Som en eller annen grønnsak, litt sånn som Zahra når hun går seg vill i dynetrekket og ikke finner veien ut. Dette irriterte meg grenseløst når jeg våknet klokken halv fire i natt, at hun ikke kan forstå at man skal ligge under dyna, og ikke inni trekket? Synes jeg knepper det trekket hver jævla dag, og likevel må jeg inn der på en eller annen redningsekspedisjon for å hente henne fram i dagen igjen. Hun har åpenbart ikke kunnskaper til å forstå logikken med hvorfor man har trekk på dyna i utgangspunktet!

Så drukner jeg hen i eget tankelandskap og begynner å fundere. Tråkler videre på en eller annen tankerekke. Om jeg skal på skolen – nei det skal du ikke, men jo- det må du, men nei – menjomenneimenjomennei. Omsider har jeg i alle fall dusjet. Og kledd på meg. Og – nei. Tilbake på NEI. Men jo?

Dermed uteblir konklusjonen mens tiden tikker fra meg, så der sitter jeg, i sofaen, skoleklar, klokka seks om morningen og tenker. Kjenner jeg er kokt i hodet innen halv sju, kommer likevel ingen vei videre. Klokka blir halv åtte, på tide å gå? Enda sitter jeg fast i hva jeg skal og ikke skal, hva som kan betegnes som frokost, om jeg skal innta frokost, og etterpå – om jeg skal kaste opp igjen fordi det ikke føltes riktig likevel?

Dette store intet som spiser meg opp. Om det er slutten? Eller begynnelsen på slutten? Nå, er dette begynnelsen på slutten med en ny begynnelse? Eller er det pausestopp på veien videre, i samme sporet? Eller nytt spor? Og hva skjer etterpå? Hvem i svarte satan er jeg da? Er jeg der da? Henger jeg med enda? Henger jeg sammen på en annen måte? Mister jeg meg selv? Kommer jeg til å finne en bedre variant underveis?

Jeg kommer ingen verdens vei. Jeg har hangup på dette store intet og bruker store deler av tid og tankekapasitet jeg helst skulle brukt på noe fornuftig i NÅTIDEN. Paralysert, nummen og lammet av enorme eksistensielle spørsmål med tusen millioner utfall. Og selvsagt prøver jeg å se for meg alle sammen. Leter og graver i mine små grå, setter sammen brudd og stykker, bruddstykker og fragmenter. Tar meg selv i å drømme litt, håpe, kanskje til og med fly litt – men rekker ikke helt å lette før realiteten drar meg ned, pirker meg på skulderen og minner meg på alt jeg burde ha gjort – men ikke har rukket å gjøre. Tilbake til dagens utfordringer. Trosse tvangen eller utføre? Spise? Beholde? Bevege seg ut døra kanskje?

I tillegg er jeg følelsesløs. Ingenting er VIKTIG, ingenting spiller en rolle – selv om noe inni meg forteller meg at det gjør det, så greier jeg ikke å kjenne eller føle det. Det driver meg ikke framover – for jeg sitter enda pent og pyntelig i sofaen med knærne under haka og stirrer tomt ut i lufta.

Tiden tikker fra meg. All tid i hele verden svinner ned i ett stort tomt intet, og jeg tar meg selv i å lure på om jeg noensinne har stått så på kanten til å stupe ned i en eller annen tidløs boble, hvor jeg bare kan klamre meg fast i alt jeg kjenner så godt akkurat her, akkurat nå. Tiden snegler seg avsted samtidig som den raser. Jeg har regnet ut hvor mange timer det er igjen. Minutter. Det tikker. Hele tiden. Når jeg sover. Når jeg tenker. Når tvangen tar meg. Det hjelper ikke å kjempe imot, tiden vil uansett renne ut. Også for meg, også for dette, helt ned til alt og ingenting.

Innen klokka er 0834 begynner telefonen min å vibrere. Som om den minner meg på virkeligheten, og er det ikke da ett gigantisk sammentreff at det er fornuften som ringer? Teknisk sett er det ikke fornuften i seg selv som ringer, men det er ett menneske i den andre enden som får meg til å tro på fornuften jeg har inni meg selv men ikke alltid finner fram til. Noen jeg tør å stole på, som ikke lurer, narrer eller lyver. Frk. fastlege ringer.

Vi hadde nemlig en ringeavtale som hadde druknet og forsvunnet i mitt store tankesurr, men jeg tok telefonen. Og svarte “jeg vet ikke” på en haug med spørsmål, og deretter “ja, nei, jeg vet ikke, kanskje?”. Hun minner meg på her og nå, at det som kommer vil komme, når det kommer – for det gjør det, garantert.

Som en slags impuls gikk jeg rett inn i robotmodus. En sånn “jeg gjør hva som helst, bare fortell meg nøyaktig det er jeg må gjøre” tilstand. Igjen; her og nå. Hva jeg må gjøre her og nå. Idag, imorgen, i nuet, presens. Jeg måtte dytte vekk tvangstankemonsteret som var meget opprørt over at jeg ikke hørte etter, og velge å tro blindt på det frk.fastlege sa.

“Kan du halvere?” spør hun, og jeg kjenner tvilen og panikken som brer seg. Halvere? Herregud, kutte 1080 tvangstankebokser ned til 540 tvangstankebokser? “Si at jeg må det”, sier robotstemmen min, og hun sier “fram til onsdag”, og jeg sier “vent, jeg må finne en penn”, og deretter skribler jeg ned det hun sier, det fornuften min inni meg forteller – men som jeg ikke greier å bruke i praksis.

Etter endt samtale og en gjensidig “god helg”, måtte jeg rive ned mine 1080 tvangstankebokser fra veggen, finne fram tusjer, linjal og blanke ark, for å tegne nye bokser. Halverte bokser. Kalkulert med kalkulator og streket opp med linjal – fordi alt skal være så forbanna riktig og korrekt.

Hjelpes. Bortsett fra det har jeg gjort forbanna lite fornuftig, rett og slett ingen verdens ting å meddele. Prøver å forberede meg mentalt på halvering? Fra og med imorgen. Jeg har null planer for helga, ser for meg at jeg skal tenke? Eller?

Grillingz.

Ett aldri så lite bildedryss av mine sju vellykkede timer igår!

Årets første grilling, kanskje til og med med z. GrillingZ.

Nice pose? Bare for Elin.

Gulrot, brokkoli, rødløk, løk, gul paprika, kylling.

Bare snike med ett aldri så lite bilde av nye sko!

Fina mi!

Elsker motlysbilder!

Jeg ler…

Fortsatt..

Herregud den bikkja. Ser litt malplassert ut der hun sitter. Men hun skulle absolutt sitte på fanget litt. Eksepsjonelt supertypisk.

Sharing secrets… Etterpå, når vi var ferdigspiste satt hun inni jakka mi. Det er kjempetypisk. Glider henne bare helt inne, så er hun så fornøyd atte. Selv om det er årets første grillingZ, lekk merke til snøen i bakgrunnen… Og boblejakka er ikke tilfeldig valgt!

♥♥♥

Elin sa i forrige uke: “ja, idag har vi grilla! Skulle ønske det gikk an å grille nutridrink, du skulle vært her!”
Oh really? Challenge accepted. “Elin, det går jo an å grille grønnsaker på spyd da, det er jo ikke akkurat tonnevis av kalorier i det”.

Det gikk. På sett og vis. Selv om jeg har betalt i dyre dommer etterpå, fordi jeg spiste MAT og samvittigheten / anorkesien ikke synes noe om omprioriteringene mine. Jeg hadde det fint der og da! That’s what really matters.

Redsel, ambivalens og kanskje håp.

I dag har jeg hatt min aller siste time hos frk.vikarlege. Om 15 dager har jeg time hos frk.fastlege. Det er litt vemodig i bunn og grunn, men jeg har vært og er veldig heldig med dem begge to. Jeg har skikkelig fastlegeflaks og har vel aldri hatt noen jeg ikke liker.

Veldig blandet time. Mange tårer, mye ambivalens, en del håp og mye håpløshet. Enkelte momenter kan vris begge veier. Mellom enorm håpløshet slik at det ikke er vits i å en gang forsøke, men på den andre siden ligger det jo en viss motivasjon og kanskje til og med en gevinst i å gi det ett forsøk.

Det ble også nevnt noe som egentlig er en gledelig  nyhet, men jeg har ikke helt greid å kjenne på gleden enda. Min første reaksjon var krokodilletårer og “jeg vil ikke”. Jeg må kjenne litt på det, tror jeg. En såkalt investering for framtiden og livet, men likevel det verste valget å ta.

Beklager forresten at det blir så kryptisk formulert, men det kommer vel en utdypning etterhvert vil jeg tro. Når fornuften kommer tilbake altså. Og når brevet kommer i posten, når jeg kan se det sort på hvitt, på “ordentlig”, selv om jeg allerede har sett ett av eksemplarene i dag.

“Mye hard jobbing i vente” ble det så fint sagt. Akkurat den biten skremmer meg, fordi det er vel en av mine største redsler. Å skulle konfrontere tallene på vekta, og å venne seg til tanken på at status quo ikke er akseptabelt på lang sikt. Ti kilo mer. Det høres uoverkommelig ut, selv om jeg vet at jeg har vært der før.

Slutten av Juni 2010. Frisk i kroppen, syk i sinnet. Spiseforstyrret sett uakseptabelt, men objektivt sett… Vel, herregud. Objektivt sett ser jeg vel teknisk sett ganske bra ut for å være ærlig, og det irriterer meg mer enn grenseløst at jeg er sykelig redd for å se sånn ut? Jeg BURDE vært takknemlig for at jeg i det minste har ett slags konkret bilde av hvordan jeg en dag liksom skal se ut. I normalskinnet. Får lyst til å riste meg selv å si “skjerp deg!!!”. Hadde det bare vært så enkelt.

Uansett opplever jeg for første gang i år tegn til vår. Det har vel smeltet i noen dager nå, men i dag var det faktisk varmt. Og blomster i bedet. Måtte selvsagt bildedokumentere dette. (første bilde).

Dessuten er Zahra også veldig kjekk og ha.

Hun var forresten skrekkelig dårlig til å sitte i ro og posere fint slik at bildene ble skarpe, men det får så være. Fin er hun uansett!

 

Anger.

Bildet sier mer enn tusen ord selv om jeg ikke tør å innrømme hva jeg har fotografert.

Jeg har knekkebrødsmuler i senga. Bananskall på nattbordet. På stuebordet står det ei langpanne med sjokoladekakesmuler. Oppi står det stablet en tom isboks og en tom boks sjokoladesaus. Resten av kakesmulene har jeg passet på å strø i vakre mønster fra sofaen til toalettskåla. Klærne mine er sjokoladeflekkede, ansiktet ble vasket istad, sammen med klissete hender med sjokoaldekake under neglene.
Kjøkkenet mitt ser ut som en søppelhaug. Embalasjen har vokst til enorme skyskrapere som har grunnmur i komfyren.

Jeg er utslitt. Jeg ser prikker og planeter, jeg føler meg ekkel og ukomfortabel, feit og mislykket. Ord strekker ikke til, om døden kom i natt hadde jeg ikke nølt om hånden hadde blitt tilbudt.

-Utdrag

Ny uke!

Når klokka ringte 0610 i dag tidlig, var min første tanke “Å NEI”. Men jeg måtte. Vil ikke kaste bort ukesstarten bare fordi jeg kunne ha tenkt meg å sove litt lenger. Vet at jeg uansett hadde dødd av skyldfølelse om jeg ikke møtte opp på skolen, eller enda verre – ikke prøvde.

Siden jeg sto opp tjue minutter tidligere enn vanlig, hadde jeg god tid til å surre rundt i behagelig tempo. Jeg dusjet, ordnet meg, kledde på meg, satte på en maskin klær, ordnet mat til Zahra, gikk tur med Zahra, ordnet skoleLUNSJ (ja, du leste riktig – kjør på – PRØV), drakk en nutridrink, lagde kaffe, drakk kaffe. I tillegg skrev jeg et innlegg på et forum, med andre ord en produktiv morgen.

Når jeg gikk til skolen hadde jeg en god følelse. En sånn “altordnersegomjegbareprøverhardtnok” følelse. Jeg tenker på snittet jeg fikk til jul, tenker at jeg har bevist ovenfor andre og meg selv at jeg kan hvis jeg vil, og jeg må bare ville det hardt nok. Skolen går videre, med eller uten meg – hvorfor ikke klamre seg fast? Fight for it!

Det blir for dumt å skulle gi opp. Det blir for dumt å gi seg hen til sykdom og spiseforstyrrelser. Det blir for dumt å legge seg ned. I alle fall nå, som over halve skoleåret er fullført.

Gode intensjoner i lange baner. Jeg har dagens spiseplaner klare, inklusiv tidspunkt. Dette bare må gå, bare må ordne seg. I tillegg må jeg nok en tur på butikken for å handle inn diverse MAT, som jeg ser for meg at jeg kommer til å trenge i forhold til spiseplaner. Det kommer helt sikkert til å bli en utfordring i seg selv – å skulle holde seg i skinnet, komme ut derfra med gode intensjoner i posene og intet annet.

Akkurat nå har vi Naturfag – heldigvis friminutt akkurat nå. Regner med jeg skal ha elevsamtale straks med naturfaglærer, vet ikke om jeg gleder meg til det. Naturfag er mitt dårligste fag, i tillegg blir jeg alltid spurt om ting tidlig en mandagsmorgen, særlig om det er noe jeg ikke kan. Føler at jeg sitter midt i skuddlinja! I dag spurte han meg spørsmål fra det kapittelet klassen gjennomgikk når jeg var borte i januar. Det synes jeg er dårlig gjort, for det vet han at jeg ikke har hatt om. “Gjett da vel”, kjenner jeg blir SUR. Det er SÅ unødvendig.

Jeg har i alle fall funnet både pennalet mitt, samt laderen til dataen, så nå ser jeg for meg at jeg skal bli flinkere på bildeposten igjen! Så mye mer fargerikt og spennende å lese blogger når man får en bedre balanse enn tekst ene og alene. Det kan fort bli tungt og uinteressant.

Naturfag dere. Wihu. Ikke akkurat den beste starten på dagen, men men.


Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv

Advertisements