Archive for the 'Sykdomstanker' Category

Jeg skylder deg ingenting.

Torsdag 19. Desember 2013

Skriving hjelper alltid. Om skrivingen ikke får meg til å føle meg bedre er jeg ikke ærlig nok. Skriving er det eneste som holder meg tilregnelig, som holder meg fast når livet, verden, tanker og alt annet trekker meg i alle andre retninger. Ord er alt jeg har når kampen består av å ikke bruke kroppen som språk. Etter så mange år med terapi har jeg endelig lært hvordan jeg kan formidle kaoset med ord.

Akkurat nå er det kaos. Det er snart jul. Panikken brer seg i kroppen og om natta ligger jeg i senga med vidåpne øyne, kaver i en korridor i 2009, besvimer i en heis, frykter for livet mens hjertet hamrer febrilsk i den lille brystkassen. Jeg ligger våken, hjemsøkes av flashbacks. Det tar ikke slutt og timene går. Søvnen uteblir, å være uthvilt kan jeg bare glemme. Det beste jeg kan gjøre er å late som, smile i samvær med andre mennesker og forsøke å framså som så normal som overhode mulig.

Minnene er brutalte og så virkelige at jeg nesten blir usikker på da og når. Hva var da, hva er nå? Jeg føler meg desorientert, mister tidsbegrep. Jeg fungerer dårligere, humøret er dårligere, tilværelsen er gråere og jeg hater det. Jeg vil ha det bedre. Jeg venter på 2014, et fint år, det må det bare bli. Først er jeg nødt til å overleve 2013 og akkurat nå virker det uoverkommelig. Jeg må ta en dag i slengen og til og med det virker for stort, for mye. Når nettene blir lange og dagene fylles av oppstykket søvn, døsighet og ingenting. Jeg flyter rundt meg selv, gjør ingenting med livet mitt.

Jeg kjenner på meningsløsheten. Spørsmålene. Hvem, hva, hvorfor. Jeg føler meg ikke som meg selv og hjertet mitt gråter for at jeg har nytt team. Jeg savner det gamle teamet mitt, jeg savner å få klemmer hos legen, savner så trygg hun pleide å få meg til å føle meg. Jeg savner psykologen min, som lyttet. Godheten hennes. Jeg savner hvordan de begge presset meg på de riktige tingene. Jeg savner hvordan de tok avgjørelser sammen med meg, hjalp meg å se hva som var riktig når alt jeg så var galt.

Min nye behandler er ikke sånn. Jeg kjenner henne ikke og jeg vet ikke om jeg liker henne. Siden jeg har gått til henne noen måneder og enda ikke klarer å si om jeg liker henne eller ikke, så betyr det egentlig at jeg ikke liker henne så fryktelig godt. I det ene øyeblikket virker hun empatisk og har forståelsesfulle øyne, i neste øyeblikk virker hun streng mens hun dumper en haug med ansvar i fanget mitt. Ansvar som er så tungt å løfte at jeg ikke er sikker på om jeg klarte å ta det med meg hjem igjen, eller om noe ligger igjen på kontoret hennes. Hun ba meg ta kontakt om det ble vanskelig i jula. Jeg sa klart i fra om at jeg ikke kom til å ringe. Hun sa muligheten var der. Jeg repeterte at det ikke kom til å skje og hun repeterte at jeg hadde muligheten. Jeg sa jeg håpet jeg overlevde, hun sa god jul. “Takk det samme”, sa jeg mens jeg reiste meg fra den burgunderrøde sofaen hennes og forlot kontoret hennes mens jeg bannet inni meg.

Fredag 20. Desember 2013

Idag føler jeg meg ordentlig fjern. Det mest beskrivende ordet er “ruset”, men jeg er ikke det og hverken driver med eller har drevet med denslags. Jeg hater denne følelsen. Denne følelsen gjør meg usikker, føler meg uforberedt, føler at jeg ikke har kontroll, angsten blir større og skumlere når jeg føler meg som jeg føler meg nå. Skulle for alt i verden ønske at jeg visste hva som forårsaket denne følelsen slik at jeg kan unngå å utløse det en annen gang. Såvidt jeg husker har jeg ikke fått i meg matvarer jeg ikke tåler heller.

Jeg sovnet klokken halv sju idag tidlig. Sov i underkant av tre timer før jeg var våken i tre timer, etterfulgt av to og en halv time til med søvn. Siden da har jeg vært våken og har egentlig håpet på å ta tidlig kveld nå snart, men imorgen er en triggende dato med tanke på overspising og oppkast. Jeg har ikke helt forstått hvorfor det er sånn at datoer utløser en trang til å utføre disse syke ritualene, skulle ønske jeg kunne “ta meg sammen” og “slutte”.

Jeg fryser så fælt nå. Skjelver. Klarer ikke å bestemme meg for om jeg skal gi etter for trangen eller kjempe hardere. Det virker så meningsløst, jula er rett rundt hjørnet og de fleste ved vel at det i bulimisk sammneheng er høytiden over alle høytider (såfremt man ikke er amerikansk og feirer thanksgiving) fordi det er mat over, over alt. Jeg kom meg gjennom jula uten oppkast i fjor, jeg er ikke sikker på hvordan jeg greide det. Jeg hater å skyve i meg mat bare for å sende det i retur, men noe inni meg mener jeg fortjener det. Hva jeg egentlig har gjort for å “fortjene det”, vet jeg ikke.

La meg bryte ut av denne sirkelen.

Jeg vil mye, mye heller få i meg nok næring til å fungere i hverdagen. Jeg vil spise for å ha energi, men sånn som det er akkurat nå, klarer jeg ikke. 

 Jeg skylder deg ingenting.

Jeg skylder deg ikke å kamuflere sannheten. Jeg skylder ikke deg å brenne inne med det jeg ønsker å skrive om fordi du får meg til å føle meg som om jeg burde ta hensyn til deg og det du mener – selvsagt om meg. Jeg klarer meg til slutt, på min måte, det vet jeg. Jeg har ikke tenkt til å fortelle deg at jula er fin fordi du forventer det.

Lørdag 21. Desember 2013.

Lukten av nystekte pepperkaker og spenning ligger i hele huset. Om to dager kommer deler av familien på besøk for å feire jul. Da skal alt selvfølgelig være pent og pyntelig, rent, ryddig, i orden. Jeg har ikke ord for hvor lite jeg ønsker å delta, med noe som helst. Jeg orker ikke, likevel er det jo alltids noe jeg må bidra med. Selvfølgelig er det det.

Særlig nå som jeg har hatt det dårligere over en peridoe, desember pleier alltid å være en måned hvor depresjonen blusser opp og jeg gruer meg til jul. Det kommer til å bli vanskelig å late som om jeg har det bedre enn sannheten er. Jeg tror det kommer til å bli veldig tungt og akkurat nå ser jeg ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom det, men jeg vet jeg må fordi 2013 er snart over og jeg har troen på at 2014 skal bli bra. Det må bli bra.

Jeg er ikke ferdig med julegavene og jeg har gitt opp å bli ferdig i tide. Jeg hater å gi julegaver, ikke fordi jeg ikke liker å gi, men fordi jeg er redd for at det jeg gir ikke er godt nok eller ikke skal falle i smak. Dessuten hater jeg å få julegaver fordi jeg er så redd for min egen reaksjon, eller at jeg skal få noe jeg ikke liker som jeg må tvinge meg selv til å være entusiastisk for, pluss at jeg føler meg råtten fordi jeg føler jeg burde være takknemlig. Det hele blir bare et tårn med motstridende følelser som skjærer meg opp innvendig mens jeg utad forsøker å smile, takke, virke avbalansert og normal. Falsk. Jeg har ikke ønsket meg noe til jul, hverken hos foreldrene mine eller noen andre. Jeg vet ikke hva jeg får, men jeg vet at jeg får noe.

Noe inni meg savner de julene jeg har tilbragt på psykiatrisk, ikke fordi det var så himla koselig akkurat, men fordi det ble en pause og det ble ikke stress og press. Der fikk jeg være i fred uten å tvinges til å være en del av julehysteriet.

I jula savner jeg å være barn, men som voksen gjør minnene om en lykkelig barndom med juleglede år etter år bare skrekkelig vondt. Ti kniver i hjertet.

Advertisements

Force it up from the root of pain.

Et innlegg om mat, det begynner å bli en stund siden sist. Jeg teller snart fire døgn, igjen. Det er ikke en stor nyhet at jeg går på trynet gjentatte ganger, jeg blir ærlig talt overrasket hver gang jeg gidder å prøve på nytt når jeg ofte føler at alt jeg foretar meg er forgjeves. “Hva er vitsen med å prøve når jeg kommer til å feile uansett?”

Det verste jeg vet er å begynne. De første dagene, til og med ukene. Når man kommer over den kneika viskes minnene om timer tilbragt på badet og uendelige timer på kjøkkenet langsomt bort og plutselig må du konsentrere deg for å huske hvor jævlig det var å være fanget i bulimiens klør. Etter to måneder uten oppkast virket det bulimiske livet så fjernt og langt unna at jeg nesten stusset på at jeg hadde vært der, opplevd og levd igjennom alt sammen. Det virket ubegripelig, ufattelig og uvirkelig, var det virkelig sånn at jeg levde på det viset, hver dag?

Det jeg skal fram til er at jeg vet med sikkerhet at det blir bedre, det går an. Jeg har kjent det på kroppen, hadde det ikke vært for det hadde jeg aldri trodd deg om du prøvde å fortelle meg det. Jeg vet ikke om du som leser dette tror meg når jeg sier at det kan bli bedre, akkurat det får være opp til deg, hvis du ikke gir opp din egen kamp kommer du til å forstå hva jeg mener når du kommer dit.

Hvorfor er det så lett å falle? Så altfor lett å gå skikkelig på trynet? Jeg forstår nesten ikke at det går an. Ordet “fortvilet” virker som en underdrivelse, jeg er mildt sagt fortvilet. Her om dagen leste jeg et fint sitat av en jente som hadde gått på en bulimisk smell, hun skrev at det var meningen at man skulle gå på trynet, det er en del av veien mot friskhet. Jeg trengte sårt å lese den setninga når jeg kom over den.

Jeg vet ikke helt hvor motivert jeg er akkurat nå, tvilen gnager i sjela. Den eneste grunnen til at jeg har holdt meg i snart fire døgn er fordi jeg ikke har vært på butikken. For å sitere meg selv; “man vet ikke hvor motivert man er for å la være å spise og spy før man kommer ut av butikken med gode intensjoner i handleposene.” Fire dager vipper liksom mellom sprekk eller fortsette fordi fire dager er fire dager. Det er nesten hundre timer, det meste av vannet har forlatt kroppen, hevelsen i ansiktet har gått bort. Fingrene ser ut som mine, jeg føler meg mindre pløsete, mindre ekkel. Men likevel føles det også som om fire dager “bare” er fire dager.

Idag er det åtte uker sien forrige gang jeg ga kroppen min nikotin. Både røyk og snus har tidligere vært en del av hverdagen min i sju år. Jeg sa til meg selv at jeg skulle slutte etter den boksen med snus jeg hadde der og da. Når boksen ble tom sluttet jeg – punktum. Jeg sluttet, punktum. Jada, jeg hadde selvfølgelig lyst på nikotin i dagevis, flere uker, alle situasjoner hvor jeg var vandt til å putte en snus under leppa eller ta en røyk – selvfølgelig hadde jeg lyst på snus. Jeg kan enda få lyst på snus når jeg smaker mint (eksempelvis tyggis eller tannkrem) eller når jeg lukter neglelakk eller neglelakkfjerner. Det er ikke en fysisk lengsel, men et emosjonelt savn.

Det jeg skal fram til er at jeg opplevde at det var LETT å kutte ut nikotinuvanen min. Kan du da forstå hvor vanskelig det er for meg å slutte å kaste opp? Omentrent alle kjenner noen som røyker eller snuser og noen som har prøvd å slutte, ikke sant? Om du ser på alle som sliter med å kutte ut nikotin, kan du da kanskje forstå at det er minst like vanskelig (i mitt tilfelle enda vanskeligere) å kutte ut overspising og oppkast?  Pappa uttrykker til stadighet at han ikke kan forstå at jeg faktisk sluttet, ferdig med det, ingen nedtrapping, intet annet, ingen andre preparater som inneholder nikotin, ingenting. Ikke hadde jeg en god grunn for å slutte heller, det eneste var vel at jeg hadde lyst til å spare litt penger (fjorten tusen kroner i året…) – men å pælme bulimien til helvete – jeg har TUSEN GODE GRUNNER, fortell meg da hvorfor det er så jævlig vanskelig å få det til?

(Helt sikkert latterlig å legge det til, men om jeg deler spiseforstyrrelsen min mellom anoreksi og bulimi vil det bli 75/25, dette blogginnlegget handler om disse 25, bare vit at det det er mye jeg ikke sier eller ønsker å dele.)

Hollow talking and hollow girl,
Force it up from the root of pain.

Ravenous.

Onsdag fra helvete? Noe i den dur. Jeg våknet før klokken seks idag tidlig fordi jeg var så sulten at det var umulig å få sove igjen. Jeg sto opp med planer om å spise frokost i håp om at jeg skulle bli trøtt igjen om magen fikk litt mat.

Frokost, det vil da si min planlagte frokost – var ikke nok for å tilfredsstille kroppens behov og sulten var like gnagende. I håp om at dette skulle gå over spiste jeg litt mer og litt mer og plutselig følte jeg at det ble alt for mye. I forhold til hvordan jeg pleier å porsjonene kalorier utover dagen for å holde jevnt blodsukker og rytme mellom måltidene var jeg nå i teorien ferdig med lunsj, klokka var vel neppe mer enn halv åtte.

Med andre ord en potensiell blodsukkerkatastrofe, en kalorikrise, noe så lite kan få grunnlaget for en hel dag til å skli ut. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive trangen til å kaste opp der og da. Tenk så enkelt, jeg vet jeg har tabbet meg ut og må gjøre noe for å rette opp i feilen, tenk så enkelt å da kunne nullstille alle mine feil iløpet av tretti sekunder over doskåla? Som å reise tilbake i tid til før ulykken inntraff, før jeg mistet kontroll, før sulten overstyre viljen? Alternativet er trening, noe som tar omtrent hundreogåtti ganger så lang tid som å kaste opp.

Jeg blir liggende å vri meg på sofaen, tenker at jeg kanskje kan begynne på nytt om jeg sover litt? Men så er det også sånn at det ikke går an å sove når selvhatet brenner i sjela. Feit, feit, feit. Jeg ser blod, lengter etter barberblader og jeg vet inderlig godt at om jeg ryker på det ene, så ryker jeg på det andre. Om jeg spyr kommer jeg hundre prosent sikkert til å kutte meg for å straffe meg selv fordi jeg var mislykket nok til å falle for gamle fristelser.
Skjønner dere logikken? Damned if you do, damned if you don’t.

At jeg gjør er feil.

Det ender med at jeg trener lenge nok til å ha svidd bort hver minste kalori jeg konsumerte til frokost, slettet for å reversere skaden jeg selv hadde stelt istand. Da føler jeg at jeg har rene ark igjen, blanke, at jeg kan starte dagen på nytt. At jeg er i kontroll igjen, i balanse.

Sto opp klokka seks, dagen var ødelagt innen klokken ni, innen elleve hadde jeg trent meg ferdig, klokken tolv var jeg klar for å sove litt siden jeg hadde viktige ting på agendaen senere på dagen.

Ansvarsgruppemøte. Det var ingenting jeg hadde mindre lyst til når jeg sto opp halvannen time senere. Hvert minste lille fiber i kroppen min protesterte høylydt mens kroppen automatisk gjennomgikk rutinene, kle på seg presentable klær, sminke i ansiktet, håret sånn passe under kontroll, likevel kjemper jeg mot tårene som presser på.

Har ikke lyst, vil avlyse for alt i verden. “Jeg gjør alt jeg kan” pleier jeg å si til meg selv innimellom og jeg bruker det, forteller meg selv at å feige ut fra dette møtet er feighet og ikke et verdig forsøk. Om jeg feiger ut har jeg ikke prøvd hardt nok.

Teamet mitt vet at det ikke er min dag, det har jeg allerede gjort klinkende klart via tekstmelding. Jeg har knapt satt meg ned før de første tårene triller. For det meste sitter jeg taus, bidrar med noen “vet ikke” innimellom. Stemmen min vil nesten ikke bære ordene mine, jeg hvisker ufrivillig.

Det mest interessante for min del, om jeg kan si det sånn, er at jeg skal henvises til en ny psykolog fordi frk.psykolog blir borte (because of reasons) lenge og resten av teamet ikke visste hvor lurt det var å la meg gå uten.

Så tar jeg til tårene igjen når Therese spør om vi kan ta blodprøve på fredag, serumspeil av epilepsimedisiner fordi nevrologen vil ha oversikt. For min del innebærer det at jeg må gå til sykehuset uten å ha tatt medisiner, sette meg ned på et venterom uten å ha tatt medisiner, eksponeres, smile, tvile, lide – håpe på det beste. Det er såvidt jeg får formidlet noe som helst fordi jeg har lyst til å hyle, kaste stoler rundt meg, knuse noe, rasere alt og ingenting – men det er jo ikke meg.

Etterpå går jeg hjem, spiser noe, sover tre timer, våkner opp og lurer på hvor tiden ble av. Aller mest har jeg lyst til å helle innpå med sovepiller for å unnslippe resten av dagen – men vent, jeg har jo hunder. Jeg kler på oss alle før vi trasker ut i snøværet. Kjenner jeg blir irritert på Zahra fordi jeg har en ekstremt entusiastisk hund og en som helst skal gå hjem etter å ha gjort sitt, en jævlig dårlig kombinasjon. Jeg plukker opp Zahra og bærer henne videre for Nick sin skyld. Etter å ha gått forbi “etter dette punktet blir angsten verre” punktet setter jeg Zahra ned igjen når vi vender om for å gå hjem – da er nemlig også hennes entusiasme på topp.

Vi går hjem, jeg kler av Zahra og slipper henne inn mens Nick ser dumt på meg fordi jeg vil ha han med ut en tur til. Nick er som et batteri, jo lengre han gjør ingenting, jo mer energi får han – og det finnes ingen maksgrense for hvor mye energi han kan spare. Vi svinger opp i skogen, trasker oppover i fersk puddersnø som ligger uforstyrret der hvor stien vanligvis går. Jeg kroker Nick av og ser han eksplodere i fullt tempo oppover bakken. Han blir borte for meg, men det gjør ikke noe – jeg vet hvor jeg har han, stortsett rundt lillefingeren, med sjeldne unntak.

Akkurat nå klarer jeg ikke å bestemme meg for om jeg må trene mer for å straffe meg litt ekstra for frokosttabben selv om den teknisk sett ble annullert via trening tidligere på dagen. Men om jeg trener nå er oddsen stor for at jeg våkner dødssulten altfor tidlig imorgen også, noe som heller ikke passer fordi jeg har mer terapi. Men på den andre siden har jeg ikke ord for hvor stort behovet for mer straff er.

Jævla sult.
Jævla kropp.
Jævla spiseforstyrrelse.
Jævla selvhat.
Jævla liv.

Jeg er sulten.
Skadet logikk til salgs.

Christmas Panic.

Dagen før dagen før dagen. Det er nå det tar meg, svelger meg levende og fråtster nådeløst på det som er igjen. Julestresset, nå er det her. “Jeg gidder ikke dette, det blir for mye styr, jeg orker ikke” sier jeg trassig til mamma. Jeg banner, anklager henne for ting jeg egentlig vet bedre om.

Hva er det verste? Å se seg selv i speilt. Kjenner avskyen brer seg i hele kroppen mens silhuetten av min egen kropp flyter utover, blir bredere og bredere samtidig som øynene mine blir større og større, sjokket og vantroen eser ut i takt med alt annet. “Har jeg alltid vært så stor? Går jeg rundt og ser så her grusom ut hver eneste dag? Hva faen feiler deg meg, at jeg ikke skjemmes?!” Jo. Det er akkurat det jeg gjør, skjemmes.

Jeg får ikke sove om natta fordi jeg tenker på julekjolen. Herregud, jeg kommer til å se så jævlig jævlig ut og jeg gruer meg maksimalt. Jeg har ikke ord for hvor uvel jeg blir ved tanken alene. Og hvorfor er det ekstra vanskelig? Selvsagt har det med mat å gjøre, men det handler om noe annet også. Det handler om andres forventninger og det handler om kommentarer. Ingenting sårer mer enn å høre “du ser så godt ut” når du inni deg føler deg så feit at du helst vil la være å spise på mange dager og stikke fingrene i halsen før du løper gatelangs i timesvis – men hvordan skal andre vite at det gjør så vondt? De prøver jo tross alt bare å være hyggelige, og jeg vet det. Jeg vet det rasjonelt sett – men å vite noe rasjonelt betyr absolutt ikke at følelsene er enige i rasjonaliteten og virkeligheten. 

Plutselig husker jeg hvorfor jeg gikk i pysj i fjor, selv om jeg ikke husket hvorfor jeg valgte pysj på julaften i fjor bortsett fra intensjonen om å boikotte jula i all stillhet mens jeg tok permisjon fra psykiatrisk for å være noen timer sammen med bestemor og pappa på julaften.

Jeg gruer meg til stemninga på julaften. Når man snakker om alle julene som har vært før. “Husker du jula i 1997?” Eller det jeg frykter aller mest “ja, du ser mye bedre ut i år enn du gjorde for noen år siden”. Det livnærer selvhatet så til de grader. Kroppen min er syk selv om silhuetten min ikke forsterker budskapet for de som måtte se meg. “Husker du 2009, ja da var du dårlig.” Jeg biter i meg svaret som ville vært “jeg dårligere ut” mens jeg nikker, prøver å få munnvikene til å peke oppover – for stemningas skyld.

Gruer meg som faen til maten og følelsene, spesielt savnet etter å være barn igjen hvor jul praktisk talt var årets høydepunkt. Med hele familien samlet på ett sted, med gaver i tonnevis, den gang jeg elsket å pynte pepperkakehus, den gang jeg gledet meg grønn til lille julaften fordi da spiste vi grøt med mandel i, og om man fikk mandelen var man så heldig å få marsipan i bonus, to ting som en gang var noe av det beste jeg visste, bortsett fra spagetti med ketchup såklart. Den gang da, når julemat var godt, hvertfall kålrabistappe, den gang jeg gledet meg til julestrømpe fordi den var full av godteri som jeg hadde lov til å trykke i meg mens jeg så Julemorgen på NRK1, etterfulgt av tre nøtter til askepott og reisen til julestjernen. Og dessert, det var jo derfor man spiste middag, for å kunne spise dessert etterpå.

Imorgen er det lille julaften og jeg har tenkt på grøt i hele dag. Kan jeg spise grøt imorgen? Men jeg vil ikke foreslå det likevel, og om jeg skulle spist grøt likevel kan jeg se for meg at det blir en seanse med tårer i øynene og det såre savnet etter det som en gang var, som nå ikke lenger er og som aldri kommer til å bli. Og om jeg ikke spiser grøt – ja, så blir det faktisk like jævla feil og smertefullt det også.

Jeg er ferdig med julevasken her hjemme, selv om jeg likevel skal til mamma imorgen. Jeg skal pynte pepperkakehus – for syns skyld. Fordi det er okei i den grad noe kan være okei.

Å si at jeg gruer meg er en underdrivelse. Jeg leter etter viljen til å bite tennene sammen, for syns skyld, for normalitetens skyld, selv om det er noe som gjør vondt – vissheten om at jeg ikke lenger klarer å nyte noe jeg en gang i tiden pleide å elske. Vissheten om at julegleden er ikkeeksisterende og at jeg ikke klarer å glede meg over noe mange andre setter utrolig pris på.

(Bildene er tatt mellom 0800 og 0900 idag tidlig, etter en søvnløs natt på grunn av de jagene tankene om gjett hva? Julekjolen og kroppen min.) 

For a minute there, I lost myself.

Har ikke skrevet noe denne uka med den simpleste grunn – uka har vært Dårlig med stor D. Det var liksom ikke måte på?! For det meste har jeg vært sint store deler av dagene, da blir det fort mye faenskap om jeg lar fingrene løpe fritt over tastaturet. I mitt stille sinn tenker jeg “spar deg.”

Om jeg skulle skrive et aldri så lite sammendrag er det omtrent bare nedturene jeg husker uansett. Av og til har man ikke mer å kjempe med, av og til finnes det ikke mer håp, av og til er det ingenting du ønsker mer enn å bare gi opp. “Tenk om troen på at livet må være mer er en illusjon som er skapt for at mennesker som meg skal fortsette å lide? Tenk om de gode dagene jeg har hatt hittil i livet var – det-? Brukt opp kvota, that’s it, ferdig med det? Og de som mener det blir bedre – når sa du?”

På mandag klarte jeg bare å sitte stille på kontroet til frk.psykolog i 10 minutter før jeg fikk helt hetta. “Klarer ikke mer, går bare hjem nå, klarer ikke å sitte i ro.” Det har aldri skjedd før, det endte opp med at vi gikk en liten tur og det gikk greit. Dessuten gikk vi gjennom et skjema for å kartlegge agorafobien – jeg kommer tilbake til resultatet lenger nedi her.
Senere på mandag fikk jeg panikk på butikken og måtte løpe ut derfra. L-ø-p-e. Flaut som faen, nedverdigende, satt i bilen, ville bare gråte. Er det mulig? Var med andre ord ikke spesielt lykkelig når jeg kom hjem etter det igjen.

På tirsdag gikk jeg en liten tur sammen med kontakten min i psyk.tj, når jeg skriver “liten tur” betyr det at vi ikke gikk den veien vi pleier å gå fordi “jeg tør ikke, jeg klarer ikke!”. Senere på dagen var jeg mest bare sint og tvang meg selv ut døra for å gå tur med Nick. Vi snakker 200 meter langs asfalten før jeg kommer opp i skogen, 200 meter ren tortur. 200 meter hvor jeg kaster blikket over skuldra for å vurdere hvor langt det er både hit og dit, skal jeg snu? Jeg snudde ikke men hadde ingen glede av turen heller.

Onsdag var en festlig dag. Nei, jeg lyver – men det har du kanskje allerede skjønt om du har lest mine mindre positive innlegg tidligere. Var en tur hos frk.fastlege, må nesten le en sånn tragisk latter. En sånn time hvor tårene triller og triller, tross alle mine forsøk på “nå må du ta deg sammen”, så klarte jeg det liksom ikke. Måtte ta henne i hånda og love henne noe, tenkte i mitt stille sinn at “den var ny!” og denne; “Vil du ha en innleggelse?” – det ville jeg ikke. “Jeg er mer lykkelig hjemme med Nick, Zahra, TV-serier og neglelakk enn jeg noensinne blir som bortglemt pasient på psykiatrisk fordi jeg smiler og gjør det jeg skal.”

“Nå har du mistet deg selv Karianne, dette er ikke deg. Nå gjør du ting du aldri ville gjort om du var deg selv, jeg kjenner ikke denne versjonen av deg.” Neivel. “Når du slutter å bry deg, da er du dårlig. Nå er du veldig dårlig.” Okei. “Jeg ser du og frk.psykolog har fylt ut skjema om agorafobien og… sånn jeg ser det er du redd for… absolutt alt og klarer ikke å utsette deg selv for mer enn du absolutt må.” Korrekt.

Husker ikke hva jeg gjorde på torsdag, gøy var det neppe. Tror jeg gikk en tur i skogen hvor det ikke er sti i det hele tatt, bare lyng, myr og kratt hele veien, en sånn tur hvor jeg lo av livet. “Hahaha, hva faen er poenget?!” Lurer på om det var den kvelden jeg så Hunger Games og tårene trillet?

På fredag hadde jeg egentlig ikke planer. Jeg endte opp i sosialt samvær med alkohol i glasset – noe som var en fin kveld selv om det tok meg mer enn halvannen time før jeg kunne roe ned angsten. “Herregud, nå har vi alle drukket, får jeg panikk nå kommer jeg meg ikke hjem – krise!”, heldgivis er det snakk om mine nærmeste venner, pluss at det gikk bra til slutt. Zahra sendte jeg til bestemor, orker ikke stress med Nick, Zahra løpetid, seksuelt frustrert hannhund på seks måneder akkurat nå.

IGÅR derimot. Da ble det liv i heimen på en særdeles jævlig måte. Fytti helvete. Kjenner det vrenger seg av smerte langt inn i sjela bare ved tanken. Det er definitivt det mest jævlige jeg har vært med på på veldig, veldig lenge. Har ikke ord. Dramaet varte vel ikke i mer enn ett minutt til sammen, men jeg skalv i en time fordi jeg var så redd etterpå. Så hjerteskjærende hyl. Så satans mye blod. Kjenner jeg får hjertebank mens hendene skjelver over tastaturet bare jeg skriver disse ordene.

Men hey! Jeg har tatt mange bilder og det ser vel egentlig ut som om jeg har det fint – rent overfladisk sett? Flotte greier, mission accomplished. Haaah. (Oi så positiv jeg er akkurat nå.) Ny uke imorgen, håper denne blir bedre? Tipper frk.psykolog blir fornøyd når jeg har gjort oppgaven jeg fikk – fylle ut skjema over ubehagelige situasjoner. Jeg gruer meg helt vanvittig voldsomt til tirsdag – kommer tilbake til det en annen dag.

Fin dag forrige søndag // Fin utsikt fra en av de dagene jeg tvang meg selv på tur.

Sometimes reality just sucks. Sa jeg at jeg er sliten?

Ser hverken dårlig eller syk ut, sant? Smil – verden vil tro du er lykkelig. // Gold Strike – 23.5k ekte gull. Da blir livet fint, sant?

Vedder på at dere som har lest dette innlegget tenkte “vent, hva skjedde på lørdag?!” – la meg vise dere.
På lørdag i lå han i buret slik han ofte gjør. Han liker seg så godt der inne og døra står alltid åpen så lenge jeg er hjemme, har han valget ender han fortere opp i buret enn i sofaen. Så han ligger der, tygger litt på sprinklene i buret – igår gikk det bare helt forjævlig fryktelig galt. Advarer om at dette høres brutalt ut – det var det også. Mens han lå på siden klarte han av alle ting – å kjøre underkjeven helt inn og sette seg fast. Dét ble det vill panikk av, skjønner han godt. Iløpet av de få sekundene det tok meg å kaste macen veggimellom og stupe over gulvet hadde blodet allerede begynt å renne fordi han dro så hard for å komme seg løs. Sprinklen satt fast mellom tennne hans. Jeg er fristet til å skrive “jeg fikk panikk”, men jeg holdt jo likevel hodet kaldt og løste det på best mulig måte. Han var kilt fast slik: |/|, diagonalt med andre ord. Måtte tviholde på bakhodet hans sånn at han ikke fikk til å rykke mer, sånn at jeg fikk tenke i tre sekunder før logikken slo inn. Måtte vri han sånn: |||, parallelt og skyve han ut rett bak.

Det gikk! De hjerteskjærende smertehylene stoppet umiddelbart, hjertet hamret i bryset mitt, han så en smule fortumlet ut der han satt, “kom hit gutt” sier jeg med skjelvende stemme og han tumler ut av buret og opp i fanget mitt. Mens jeg sitter der med blod på hendene mens kroppen min skjelver (han skalv ikke) oppdaget jeg at det lå noe i blodet – bildet til høyre. Tanna til høyre er en melketann, hjørnetann som falt ut på normalt vis bare for størrelsesforskjellens skyld – tanna til venstre (som er fjerde molar på venstre side om du er spesielt interessert, den nest største tanna hunder har) – klarte han å rive ut i vill panikk iløpet av de få sekundene det tok meg å reagere.
Kjente jeg hadde lyst til å kaste opp av kvelende redsel og grotesk realitet.

Åh, lillevenn <‘3, får helt vondt i sjela av dette! Undervurder aldri hva panikk kan gjøre med mennesker eller dyr. Heldigvis er han absolutt helt fin – bortsett fra at han nå mangler fjerde molar på venstre side for resten av livet – men jeg har rasjonalisert. Heldigvis – skjedde det når jeg var hjemme, heldigvis var jeg kjapp å reagere, heldigvis løste jeg problemet fort, heldigvis fungerte logikken, heldigvis ble det ikke verre, heldigvis varte ikke dramaet mer enn ett minutt.

Trodde han skulle få traumer om buret nå – det fikk han ikke. Han løp ute i halvannen time etterpå med mammas hunder, når vi kom hjem lukket jeg buret og tenkte at han ikke skulle mer inn dit idag. Han var ikke enig og sto utenfor buret og pep til jeg lukket opp døra sånn at han kunne legge seg. Tøffingen.

Så her har vi han idag, synes bakbeina trenger en voksepause sånn at frambeina kan strekke seg – kanskje han kommer i vater igjen snart. Haha.

“Er du klar snart?”

“Sa ikke du at vi skulle ut?”

“Neivel, da legger jeg meg her da, på jakken din, og ser litt trist ut sånn at du skal få halvdårlig samvittighet”

“Eller, så kan jeg bare sove.” ♥

“You give me butterflies” // Busstur.


Nicky <3 Trenger jo en sånn halvveis lykkelig slutt på innlegget vet dere.

40 days and one long night.

I natt møtte jeg på komplikasjoner og vanskeligheter i større grad enn jeg tidligere har måttet forholde meg til iløpet av mine nå 40 døgn uten spising og spying.

Det som skjedde i natt… Jeg stresset. Stresset meg opp og viklet meg inn i spiseforstyrrede tanker, følelser – til det punktet hvor jeg kastet opp. Jeg kastet opp. Oppkast, spy – hva skjer så?

Jeg fikk store problemer med å rasjonalisere og å se situasjonen i et større perspektiv enn det jeg så og følte akkurat der og da, i øyeblikket. Hadde jeg nå tapt alt fordi jeg hadde kastet opp? Hvor går grensene? Hvor er logikken og hvordan plassere, prosessere og forsone seg med det som skjedde?

Min første reaksjon var; fuck it, mislykket, ser du – du kan ingenting, du er ikke verdt noe, nå kan du bare gi opp, nå kan du bare gå på kjøkkenet og spise det lille du har som er spiselig i hus og spy mer på trass – du har allerede tapt, hvorfor gidder du å holde igjen nå? Du har ødelagt alt, du er ubrukelig, verdiløs og svak.

Det føles litt som å skulle etterforske en sak, på lik linje med det du ser på tv når noen skal oppklare et drap. De små detaljene og bevisene som til slutt gir det hele bildet. Jeg må gå meg selv i sømmene og finne ut hva det egentlig var som skjedde. Hva som egentlig utløste oppkastet. Og jeg må sammenligne basert på en annen erfaring, selvskadinga.

Min definisjon på selvskading for meg er når intensjonen bak handlingen er å påføre seg selv en synlig skade eller utsette seg selv for unødvendig smerte på grunn av en følelsesmessig utløsende årsak. Det vil med andre ord si at man ikke har skadet seg selv om man har vært uheldig med en kjøkkenkniv og skjært seg i fingeren. Jeg har gjort det og, vært uheldig med en kjøkkenkniv og tenkt “that’s it, nå har du ødelagt alt”, også på grunn av at såret ble en trigger i seg selv.

Så hvordan definere oppkast som bulimisk? Hvor går grensene i forhold til det? Om du drikker deg kanon og kaster opp i fylla er det ikke bulimisk – med mindre du med viten og vilje har spist en hel masse mat fordi du vet at du kommer til å kaste opp. Om du får omgangssyken og kaster opp – det sier seg selv at det er helt ufrivillig og noe man ikke kan klandre seg selv for.

Ting som for meg i natt talte IMOT en bulimisk handling; oppkast var ikke planlagt. Det var ufrivillig og en reaksjon på intense følelser. Jeg hadde ikke overspist på forhånd. Viktigst av alt og det som betyr mest for meg er at det ikke var planlagt.

Ting som talte FOR en bulimisk handling: Oppkast er oppkast, spy er spy.

Den problematiske og kaotiske situasjonen jeg befant meg i gikk ut på at jeg ikke klarte å velge mellom for og imot. Noe inni meg som sterkt ønsker å gi faen og noe annet som prøver å rasjonalisere og oppmuntre meg selv til å heve hodet og fortsette som om det ikke har skjedd. Det verste er tanken som sier “skaden har allerede skjedd. Det er for sent, du kan like godt bare spise og spy mens du først var igang”.

Tankekverna var i gang og timene sneglet seg forbi. Klokka ble fire, fem, seks, sju, åtte, ni. Natta var i ferd med å takke for seg mens en skyfri himmel ble lysere og lysere i blått. En intens hodepine hadde satt seg i topplokket samtidig som jeg kjente trøttheten og utmattelsen i hele kroppen. Jeg hadde på dette tidspunktet greid å skille mellom hva Karianne ville og hva spiseforstyrrelsen ville, spiseforstyrrelsen ville gi faen mens Karianne ikke ville gi opp eller gi slipp på dag 40! Jeg kom omsider dit at jeg bestemte meg for å få meg noen timers søvn, jeg ble definitivt ikke klokere på å tenke intenst på for eller imot i time inn og ut. Etter at jeg hadde lagt meg slo det meg plutselig, det jeg skrev her om dagen om bekreftelse.

“Herregud, du trenger en bekreftelse fra noen som kan se situasjonen objektivt, noen du stoler på og tror på. Du trenger at noen rydder i kaoset du nå kjenner på, sammen med deg.”

Noe så simpelt. Å spørre en troverdig kilde utenfor meg selv. Så jeg sendte en sms til frk.psykolog, sa hva jeg trengte; bekreftelse eller avkreftelse og forklarte kort hva situasjonen var.

Etter det sovnet jeg og når jeg våknet igjen langt utpå ettermiddagen hadde jeg fått svar. Om at det ikke var min feil og at intensjonen ikke var bulimisk. Om at jeg med trygghet kunne holde fast i dag førti og fortsette som om det ikke hadde skjedd. Jeg skal ikke si at dagen har vært ukomplisert med tanke på trangen til å gi faen og higet etter “en siste gang, så kan du fortsette”, men jeg vil heller fortsette på førtiEN enn på dag én.

The worst is over now. Etter at klokka ble 2100 har roen senket seg litt fordi vissheten om at butikker er stengte gir en lettelse – da blir det ingenting impulsivt. Da er jeg trygg ut kvelden. Nå kan jeg legge meg rundt midnatt og ta medisiner som jeg skal og stå opp i morgen til riktig tid og kjenne på ny uke, nye muligheter og forhåpentligvis se seier i dagen idag.

Takk til frk.psykolog for bekreftelse. Det reddet meg fra voldsom nedtur og holdt meg stødig nok til å se det hele bildet og forbi det følelsesmessige kaoset. ♥

Januar og om bekreftelse.

Januar har bestått av en slitsom syklus på fem. Fem dager som har reptert seg hver femte dag. Om og om igjen. Jeg får det ikke til og jeg prøver igjen og igjen og igjen og mislykkes og mislykkes og mislykkes, gang på gang på gang på gang. Følelsen av å mislykkes eller det å føle seg mislykket i det man gjør, prøver eller holder på med – for meg er det en trigger. En trigger som får meg til å se rødt, rødt blod og det gjør så vondt. Nå har jeg ikke skadet meg men det føles mer smertefullt. Å skulle tenke på det i time inn og time ut, men ikke gjøre det. Hadde jeg gjort det hadde jeg sluppet å føle noe som helst for en liten stund. En liten stund, helt til virkeligheten av nok et nederlag hadde innhentet meg og forsterket den samme følelsen som utløser skadetrangen – rett inn i ond sirkel. Men det gjør vondt å føle det, tenke på det, drømme om det, fantasere om det, lengte etter det, – men nei. Tiden går så langsomt når man bare klarer å tenke på en ting til tross for iherdige forsøk på distraksjon.

“Which came first? The addict or the drug?

You can’t have an addiction unless there is something to crave; by the same token, a drug is nothing but a plant or a drink or a powder until someone wants it badly. The truth is, the addict and the drug came together.

When you want something desperately you shake with the need of it. You tell yourself you don’t need more than one sip, because it’s just the taste you crave, and once it’s on your tongue you will be able to make it last a lifetime. You dream of it at night. You see a thousand mile-high obstacles between where you stand and what you want, and you convince yourself you have the power to hurdle them. You tell yourself this even when, leaping the first block, you wind up bruised and bloodied and flattened.” 
Jodi Picoult – fra boka “Vanishing Acts”

Dette sitatet sier alt perfekt. Akkurat sånn er det jeg føler om oppkast, overspisning og selvskading, akkurat sånn føles det og jeg får lyst til å sette to streker under svaret. Mine avhengigheter, akkurat sånn!

Men idag har jeg fått bekreftelse. Noen fortalte meg en gang at jeg måtte slutte å søke bekreftelse, at jeg måtte stole mer på meg selv og ikke spørre alle andre. Jeg må ha bekreftelse. På at det jeg gjør eller prøver å gjøre er riktig fordi jeg tviler på meg selv og av og til viskes grensene mellom sykdommene og meg selv ut og jeg klarer ikke å bestemme meg for om det jeg gjør er riktig på vegne av Karianne eller om det jeg gjør er noe jeg gjør for å tilfredsstille en syk tanke. Jeg trenger bekreftelse eller avkreftelse, jeg trenger at noen tegner de strekene for meg, hvor grensene går.

Alle trenger bekreftelse. Absolutt alle. Helt fra vi er barn har vi trengt bekreftelse. På at vi er flinke, får til og at vi gjør riktig eller i det minste at vi prøver. Når du lærer deg å knytte skolisser, når du begynner på skolen, når du får karakterer, når du får tilbakemelding i arbeidslivet, lista fortsetter i det uendelige. På facebook for eksempel, når noen skriver som status at de har vasket klær eller tatt oppvasken, når noen liker statusen fungerer det som bekreftelse. “Well done, good work, keep going.”

Uten bekreftelse vil jeg visne bort og dø fordi alt til slutt føles meningsløst eller for kaotisk til at det er mulig å forholde seg til.

Et personlig eksempel; forrige tirsdag. Fire uker spyfri og jeg følte ingenting. I teorien vet jeg at det skal være en bra ting, at jeg har gjort noe bra og riktig – men jeg følte det ikke for fem flate øre og usikkerheten kom krypende. Hvis det ikke føles riktig eller gir meg noe tilbake, hva kjemper jeg for da? Usikkerhet. Tvil. Vingling. Ambivalens. Omsider kom jeg dit at jeg skrev en status på facebook “4 uker spyfri : )”, tenkte at det i det minste kunne stå på tidslinja om ikke annet for meg selv. 106 stykker likte den statusen og det var bekreftelse nok i massevis til at jeg følte meg overlykkelig og til og med stolt fordi jeg tross alt hadde gjort noe riktig selv om det ikke føltes givende i det hele tatt.

Terapi og behandling for meg fungerer mye som bekreftelse. Ikke nødvendigvis i positiv forstand, jeg trenger bare desperat at noen organiserer rotet sammen med meg. “Er det en syk eller frisk tanke? Er det en syk eller frisk handling? Var det en positiv reaksjon, en negativ reaksjon eller et godt forsøk?” Det som slår meg gjentatte ganger er at jeg oftest sitter på svarene selv.

Hjelp meg, hva gjør jeg, jeg får ikke til og dette fungerer ikke” sa jeg til frk.fastlege idag. “Jeg tror det hadde utgjort en forskjell og skapt en annen balanse om jeg hadde justert tallene slik, men jeg får det ikke til i praksis fordi det føles feil og uutholdelig“. To ord er nok til å gi meg lettelse. “Du må”. “Jamenforpokker, hvordan?!” og svaret? “Det du sa.” Jamendaså. Okei. Greit. Takk.

Jeg trenger bekreftelse fordi jeg lærer, prøver i alle fall å lære. Jeg trenger bekreftelse fra noen jeg stoler nok på til å vite at de gir ærlige og riktige svar – til å tørre å gjøre kunnskap jeg egentlig allerede har, om til en konkret handling. Alle i teamet mitt har hver sin funksjon og frk.fastlege er den som bekrefter og avkrefter i forhold til spiseforstyrrelsen. Jeg stoler blindt på henne selv om jeg, eller sykdommen ikke alltid er enig. Når alt kommer til alt vet jeg at det hun sier er riktig.

Se for deg at du vil bygge et hus. Du har aldri bygget hus før og aner ikke helt hvordan du skal få til å balansere og stable planker sammen til solide vegger og kanskje til og med to etasjer, for ikke å snakke om taket. Du har en visjon om hvordan huset skal bli og du har fortsått at du trenger hammer, planker, spiker og sag for å få det til. Men du trenger bekreftelse og du trenger å lære. Lære hvordan.

Jeg har et kjemisett. Formelen jeg skal få til er “å holde meg selv i live” og jeg har alle redskapene jeg trenger for å få det til foran meg – men jeg aner ikke hvordan jeg gjør det. Ja, jeg hadde naturfag og matematikk på skolen men jeg har selvfølgelig glemt alt. Så jeg trenger bekreftelse. På at det jeg gjør er riktig. Eller jeg trenger en tilbakemelding om at hvis du blander sånn med slik kommer hele greia til å eksplodere og gå opp i røyk.

Ja, jeg lærte å spise og livnære meg som barn men jeg har glemt noe så essensielt som hvordan, hvordan var det nå det fungerer i praksis igjen? Næring pluss tilberedning etterfulgt av tygg, svelg og la det være i fred. Bekreftelse på at følelsene jeg helst ikke vil forholde meg til fordi de er vonde – de er riktige selv om det oppleves som helt feil. Jeg trenger at noen bekrefter at det er riktig når alt føles feil. Det høres kanskje helt banalt ut, at noe sånt burde være enkelt å gå på automatikken men du aner ikke hvor vanskelig det faktisk er. Som om jeg skal bygge det huset men jeg har ikke nok muskler i armene til å løfte en hammer en gang.

Jeg trenger bekreftelse for å ikke gi opp. 


Eller som Dr. Who sier det, “The good things don’t always soften the bad things but vice versa; the bad things don’t necessarily spoil the good things or make them unimportant.”

Farvel Januar, hallo Februar. En ny balanse skal skapes, klarer jeg det? Jeg vil helst ikke ha en reprise av Januar med tanke på syklusen på fem og trengte derfor bekreftelse til at balansen jeg så for meg i hodet som besto av et nytt kompromiss – også godkjent i mitt eget hode som noe som kan fungere i praksis, jeg trengte bare at noen tror på det sammen med meg, and here I am.

Kroppen og spiseforstyrrelsen.

Dette innlegget er ekstremt vanskelig for meg å skrive. Vanskelig fordi jeg må skille mellom de syke tankene, rasjonelle og irrasjonelle følelser, samt objektivt og subjektivt, sett utenifra og sett innenfra, fra mitt perspektiv. Vil bare skrive et forklarende innlegg om kroppen min, utseende og fasong. Jeg fikk denne kommentaren i kommentarfeltet igår, og det fikk meg til å reagere og det er det dette blogginnlegget handler om.

“Gud, jeg misunner deg den kroppen du har.. Du er så vakker, både utseende og personlighet”

Jeg vet at dette er et kompliment, men det som er så trist er den første setninga. “Jeg misunner deg den kroppen du har“. Jeg vet at det er godt ment, men det er noe jeg føler for å si her. Det går ikke til vedkommende som la igjen kommentaren, da hadde jeg bare svart i kommentarfeltet istedenfor.

Nå vet jeg ikke hvor mange det ute som leser bloggen min og synes jeg “ser bra ut” eller tenker at “Karianne har en fin kropp”, eller om det i det hele tatt er noen som ser meg og tenker “skulle ønske jeg så sånn ut.” Av og til får jeg kommentarer som “du ser godt ut”, eller “du ser bra ut”, og når jeg får de kommentarene prøver jeg å tenke at det i mitt hode kan oversettes til “du ser ok ut, de mener ikke at du er feit, det der er et kompliment, smile and say thanks!”

Dette handler ikke om tallene på vekta. Dette handler om det overfladiske. Det øyet ser og det mange kanskje ikke ser.

Dette er til de som måtte tenke at jeg har en “fin figur”.

Det er ikke sant og jeg vet det. Jeg er 21 år gammel, teknisk sett en kvinne og… for å sitere det mamma sa i forrige uke “du ser mye yngre ut. Du ser ikke ut som en normal 21 åring, man forventer at de skal se annerledes ut, med litt mer former, litt mer pupper og lår som møtes”.

Hvis kroppen min fikk bestemme selv hvordan den så ut ville jeg ikke sett ut slik jeg ser ut nå. Kroppen min trives bedre på flere kilo, kroppen min er ikke bygget eller skapt for å se ut slik den gjør nå. Jeg har det vanskelig hver dag på grunn av spiseforstyrrede tanker som mener jeg er; “for tung, for bred, for mye fett her, for mye fett der, kan strammes opp her, litt strammere der hadde ikke gjort noe” og så videre. Skal ikke utbrodere i evigheten selv om jeg kunne skrevet mye mer, det har ingen hensikt for å få poenget fram.

Så jeg lurer, ser jeg fortsatt bra ut? Ser jeg fortsatt “fin ut”? Har jeg fortsatt en “fin kropp”?  Hvordan kan noen ønske seg denne kroppen jeg har? Det blir som å fortelle en normalvektig kreftpasient at “hey, du ser bra ut”, når kiloene forsvinner etterhvert som cellegiften drypper inn gjennom årene deres.

Jeg fryser. Håret mitt faller av. Menstruasjon? En sjelden gang “nå og da”. Skjelettet mitt, jeg har beinskjørhet. Jeg er svimmel og jeg er sulten. BMIen min faller under den anorektiske BMI grensa. Kroppen min er syk. Pulsen min er enten for høy eller på grensa til alt for lav. Blodtrykket er lavt noe som er grunnen til både følelsen av å være svimmel og at jeg fryser. Hjertet pumper saktere fordi kroppen fokuserer på å holde meg i live, ikke for å slite seg ut når den ikke har eller får mer energi enn det den trenger for å holde meg i live.

Om jeg trener trener jeg ikke for å “se bra ut” eller vedlikeholde den kroppen jeg har. Jeg trener fordi anoreksien driver meg videre, fordi jeg blir påvirket av alle de spiseforstyrrede tankene jeg hører, alle de negative bemerkningene hjernen min forteller meg er sant. Jeg trener ikke fordi jeg selv synes jeg ser “ok” ut som jeg er, jeg trener fordi spiseforstyrrelsen vil at jeg skal veie mindre, spiseforstyrrelsen min vil at kroppen min skal være sykere, tynnere, svakere og at beina skal stikke mer ut. Jeg trener ikke for å vedlikeholde noe som helst, jeg trener for å tilfredsstille anoreksien, for å få en pause i tankekjøret som står på hver dag. Jeg trener fordi jeg etter en stund, om jeg har “spist lite nok” og “trent det jeg skal” (ifølge spiseforstyrrelsen!) får “ros” istedenfor “kritikk” fra spiseforstyrrelsen i seg selv. Jo mer jeg hører på spiseforstyrrelsen og gjør som den vil, jo mer “ros” og pause fra kritikken får jeg.

Jeg skal ikke passe bukser kjøpt på barneavdelinga. Jeg skal ikke passe inn i størrelser som xs eller xxs. Noen få er kanskje født med en kropp som gjør at de kan være 21 år gamle og ha den figuren jeg har fra naturens side – men min kropp er ikke bygget for å se ut som jeg gjør nå. Min kropp er hva spiseforstyrrelsen har gjort den til, min kropp lider på innsiden på grunn av hva jeg – påvirket av spiseforstyrrelsen – har utsatt meg selv for. Hvis min kropp fikk velge selv hvor den ville være for å trives hadde jeg veid åtte kilo til og kanskje ti, eller tolv kilo mer. Det vet jeg ikke fordi jeg har aldri turt å la kroppen få prøve selv. Når jeg veier mer enn det jeg gjør nå blir hverdagen et helvete, et inferno av selvhat, destruksjon, tvangstanker, rigide rammer og rutiner, liste opp og liste ned, regnestykker og kalorier inn og ut. Når jeg tenker meg om er det sånn det er hver eneste dag, uavhengig av tallet på vekta.Jeg balanserer på en knivsegg hver eneste dag.

Hvis jeg hadde stolt på kroppen min hadde jeg veid mer, hatt en annen fasong enn det jeg har nå, en større silhuett, jeg hadde hatt bredere hofter og lår som møtes.

Hver eneste gang jeg skal kjøpe snus eller alkohol på butikken, jeg blir konsekvent spurt om legitimasjon. De eneste gangene jeg slipper å vise legitimasjon er når mannen eller dama i kassa husker at de har spurt etter og sett legitimasjonen min før. Jeg vil ikke påstå at det er fordi ansiktet mitt er spesielt barnslig eller at jeg kler meg i “barnslige” klær, det handler mer om at jeg er “lita og sped” (i andres øyne vel og merke – jeg hverken ser eller føler det selv), jeg ser ikke voksen ut.

Jeg får vondt i meg når jeg hører at noen skulle ønske de så ut som meg, fra halsen og ned. Vet de hva de ønsker seg? Vet de hva det koster? Vet de hvor syk kroppen min er på innsiden? Hva hadde de tenkt om jeg dro opp genseren til under ribbeina? Vet de at det er en krig mellom fornuft og følelser, spiseforstyrrelsen vs. Karianne? Vet de at det har vært sånn i flere år og ikke minst; vet de hva jeg ofrer og har tapt fordi jeg har lyttet og fortsatt lytter til det spiseforstyrrelsen sier?

Om du blir mobbet på skolen og får høre fra andre at du er stygg, feit, jævlig, har mange kviser, ikke er god nok, ikke strekker til, ikke er fin eller flink nok, om du får høre disse kommentarene hver eneste dag du går på skolen – klart man får dårlig selvtillit! Klart man begynner å tvile på hva man synes om seg selv i utgangspunktet, klart det går inn på en selv om man biter tennene sammen og forsøker å overbevise seg om at man er god nok som man er. Klart selvtilliten blir brutt ned gradvis, klart selvfølelsen synker.

Nå blir jeg ikke mobbet på den måten, jeg er mitt eget mobbeoffer. Spiseforstyrrelsen mobber meg, jeg er den som tar det til meg, jeg er den som ser det spiseforstyrrelsen vil jeg skal se, jeg er den som hører etter når spiseforstyrrelsen brøler ut ei rekke av skjellsord og bemerkninger. Hvorfor jeg hører etter? Fordi jeg aldri har fått fred, fordi jeg aldri har hørt noe annet. Fordi jeg ikke tør å stå opp for meg selv og fortelle spiseforstyrrelsen at jeg er bra nok som jeg er. Fordi jeg tviler på meg selv etter så mange år med stygge ord angående mitt eget utseende.

Juli 2010, den friskeste versjonen av kroppen min, nitten kilo tyngre enn tre måneder tidligere.

Bilde og redigering; slutten av juni 2010.

Jeg har store vanskeligheter med å anslå objektivt hva andre ser gjennom sine øyne og tenker når de ser kroppen min – jeg har ikke peiling og jeg kan ikke stole på det jeg selv tror fordi jeg vet at jeg ser meg selv og min egen refleksjon gjennom spiseforstyrrede øyne. Om folk tenker “tynn”, “normal” eller “veier for mye” aner jeg ikke og det blir helt feil av meg å skulle anta eller gjette hva andre ser. Dessverre er det også slik at jeg ikke tror på det jeg hører eller får fortalt. Når frk.fastlege sier “opp åtte kilo” lurer jeg på om hun er sprø basert på hva jeg ser gjennom mine øyne og slik jeg oppfatter kroppen min – med spiseforstyrrede briller på.

21. Januar 2012.
Det jeg derimot vet basert på det jeg får høre av pålitelige kilder, les frk. fastlege / teamet mitt generelt, mamma, stemor og pappa, er at kroppen min ikke skal se ut slik den ser ut på dette bildet, nå. Rasjonelt sett vet jeg det – men det er ikke det jeg føler.

Det jeg vil fram til er at det er ingenting å misunne eller trakte etter. Det jeg vil fram til er at det ikke er verdt det. Det jeg vil fram til er at kroppen min nå er unaturlig. Kroppen min ser ut som den gjør fordi jeg er syk. Kroppen min ser ut som den gjør fordi kroppen er syk. Jeg er psykisk syk og kroppen er fysisk syk.

Lavt blodtrykk, svingende puls, sliten, trøtt, for lite energi til å gjøre det jeg vil når jeg vil. Å kjempe og streve med mat, næringsdrikker og kalorier, inntak og trening. Regnestykker og vekt, gram, karbohydrater, fett og proteiner, mareritt om mat. Lav selvfølelse, manglende selvtillit, beinskjørhet, magesmerter, hender som skjelver, svimmelhet, kuldetokter. Bein som sovner om jeg legger dem i kors, dårlig blodsirkulasjon, “dunpels” (lanugo) på huden spesielt i ansiktet. Lysten til å overspise, overspise og kaste opp, sulten som gnager i magen, refleksjonen og speilbildet. Selvhatet og usikkerheten i forhold til hvordan jeg ser meg selv gjennom sykdommens øyne, aldri god nok, aldri tynn nok, kan alltids gå ned noen flere kilo til. Smerter i kjeven, vondt i tenner, nedsatt konsentrasjonsevne, syreskader på tennene, biter av tenner som knakk og falt ut. Fungerer for dårlig til å ta del i en mer normal hverdag og en stemme i hodet som forteller meg at jeg ikke er god nok, aldri.

Fortsatt misunnelig?

Hva med alt jeg har mistet gjennom årene? Hvordan jeg ligger etter på skolefronten, hvordan jeg mistet kontakt med menneskene jeg en gang hadde som var friske venner, år tilbrakt på institusjon bak lukkede og låste dører. Medisiner og flere komplikasjoner som blødende magesår, å kaste opp blod, lav kalium, sondeernæring, epilepsianfall, kjøreforbud, begrensninger i forhold til hvordan jeg kan leve livet mitt og ikke, meningsløsheten som til stadighet svever rundt meg, tungsinn og depressive tanker, en kropp fylt av arr, ustabilitet i forhold til følelser og destruktive impulshandlinger, panikkangst og agorafobi.

Er det fortsatt verdt det?

Hvis jeg hadde visst hva jeg hadde i vente når jeg var femten år hadde jeg kjempet hardere for å få hjelp tidligere, for å få kontroll på livet på en friskere måte før jeg mistet det jeg per dags dato har mistet og gått glipp av. Hadde jeg visst hvordan det kom til å bli hadde jeg kjempet hardere for å holde fast i den verdigheten og det livet jeg hadde. Det er mye jeg savner og mye som gjør meg trist den dag idag om jeg ser tilbake. Det er mye jeg skulle ønske jeg hadde gjort annerledes om jeg fikk sjansen til å ta valgene en gang til.

Hver dag er en kamp. Hver dag kjemper jeg mot meg selv og mot spiseforstyrrelsen. Hver eneste dag uten unntak.

En smalere midje og en tynnere linje er ikke verdt å dø for, eller ofre så mye for.

So she ran away in her sleep.

Det har vært vanskelig igjen siden torsdag, men maten altså. Det å ikke skulle spy. Jeg gjorde megatabben; sovne på sofaen om ettermiddagen. Du lurer kanskje på hvorfor det er katastrofe? Jeg pleier ikke å drømme så mye på natta, i alle fall ikke noe jeg husker spesielt dagen etterpå. Men på dagen derimot? Per min definisjon er det mareritt.

Jeg drømmer at jeg spiser. Og det som gjør det så ille er hvor ekte det føles. Jeg kan fysisk smake det jeg drømmer at jeg spiser og ambivalensen i drømmen. Om det er min indre stemme eller noen andres stemme som sier “ikke spis det, du kommer til å spy” hvor min respons alltid vil være “neida, dette går bra” selv om det ikke er sant fordi panikken for kalorier og overspisning er enorm. Deretter vil min indre stemme fortsette å repetere “ikke spis det, ikke spis det, du kommer til å legge på deg, du må spy, du kommer til å spy, slutt å spise”, men det hjelper ikke fordi jeg fortsetter å spise. Alltid.

Helt til jeg våkner med et rykk, søvntung men panisk. Jeg kan fortsatt smake det jeg har spist i drømmen, noe som gjør det så virkelig at jeg får problemer med å skille drøm fra virkelighet. Følelsen av å ha stått opp og stilt seg foran kjøleskapdøra, øynene lukket mens jeg ber en stille bønn om at det ikke er sant. Jeg var hundre prosent sikker på at jeg hadde brunost i kjøleskapet. Av alle ting? Brunost? Kjøleskapet inneholdt akkurat det samme det hadde gjort tidligere på dagen og det sto ingen brunost på øverste hylle, selv om jeg tok meg selv i å blunke flere ganger fordi jeg ikke lenger visste hva jeg skulle tro.

Innen da var det for sent. Jeg vet ikke om det er skuffelsen som er det verste, den bulimiske skuffelsen fordi bulimien så sitt snitt til å la alt fare på havet? Jeg takler ikke skuffelse. Det må være en av de verste følelsene jeg vet, for skuffelsen i seg selv utløser andre følelser som sinne, raseri, oppgitthet, irritasjon, verdiløshet og en intens trang til å ødelegge meg selv. Selvskading eller oppkast, sabotere for meg selv – og det er vanskelig å skulle takle det.

Resten av dagen fantaserte jeg om mat uansett hva jeg gjorde for å avlede meg selv, lengtet etter mat, skrev imaginære handlelister i mitt eget hode og tenkte på alt jeg hadde lyst på der og da.

Følelsen hang igjen når jeg våknet på fredag, ikke ble det bedre når jeg var tom for pepsi max og måtte på butikken. Kortet besto den første testen men følelsen forsvant ikke selv når jeg kom hjem. En merkelig lengsel, lengtet etter å svelge noe. Noe annet enn det som er flytende, svelge noe med konsistens. Noe man må tygge først. Ikke tyggis, næringsdrikker, vann, te, kaffe, pepsi max. Alle tenker sikkert at jeg burde tillate meg selv å spise noe siden kroppen åpenbart vil svelge noe annet, men jeg tør ikke. Det går ikke. Takler det ikke når det er gjort, følelsen av å ha noe med konsistens i magen. Det trigger det faktum at jeg vil ha det ut og når alt kommer til alt blir det bare verre å skulle kjempe for å holde noe nede når jeg angrer voldsomt i etterkant.

Forbannade dritt. Jeg har så mange fordommer mot og illusjoner om mat at jeg holder på å bli sprø. Kjenner ikke at jeg orker å sette ord på det eller beskrive det fordi jeg egentlig, egentlig vet at alt ikke stemmer overens med den virkelige virkeligheten, det passer bare ikke inn i min virkelighet her og nå.

Men jeg vil ikke ta i det med ildtang en gang. Når noen i teamet mitt sier “snart må vi ta det opp” eller gjøre noe med det eller lignende, svaret mitt består alltid av tre bokstaver. Nei. Istedenfor får det bare være det det er. Jeg har så vanvittig mange unnskyldninger på lager, så mange fluktruter fra å forholde meg til det at jeg ikke er klar over det før jeg må svare konkret på spørsmål, så mange forsvarende setninger til hvorfor nei, hvorfor ikke, hvorfor ikke prøve, nei, nei og atter nei. “Jeg skulle ønske du kunne spise noe!” og jeg sier “ja, men……….”

Men jeg har da i det minste ikke kastet opp? Det må da telle for noe? I det minste gjør jeg noe fornuftig og noe riktig? Det nittende døgnet er snart i boks, til tross for to levende mareritt om bulimiske handlinger, tanker og fantasier. Steg for steg? Og her og nå. Steg for steg og presens. Dag for dag, eventuelt time for time fordi dette er vanskelig. Å ikke skulle gi etter selv når jeg vil.

Igår sov jeg bort hele dagen. Det vil si at jeg gikk tur med Zahra i ti minutter, tilbragte noen få timer online, så en og en halv episode American Horror Story og leste noen sider i en bok. Når klokka tippet midnatt tok jeg medisiner og sov i ytterlige elleve timer. Sliten? I guess. I dag har jeg bare sovet bort halve dagen og har fortsatt seks timer igjen hvor jeg kan gjøre noe fornuftig. Har en bra idé til neste kort! Pluss at jeg burde ta oppvasken fordi jeg er i ferd med å gå tom for glass og kopper. Og andre kjedelige aktiviteter som å brette klær.

Trangen til å gi faen har ikke vært ekstrem idag og jeg håper at det føles bedre imorgen. På tirsdag er det tre uker. Egentlig skulle jeg tatt et nytt bilde for sammenligning igjen igår, dag atten, siden det er seks dager mellom på alle de andre bildene, men bestemte meg istedenfor å vente til tirsdag, hvis ikke kunne det blitt en unnskyldning for å gi faen etter å ha tatt bildet. Det vil si at jeg må presse meg selv til å holde ut til tirsdag, deretter må jeg finne på noe nytt og holde fast i det.

For og imot, egenmotivasjon og komplikasjoner.

Her i huset er det ikke akkurat TGIF for å si det på den måten (thank god it’s friday).

Dagens første tanke var nøyaktig den samme slitsomme suppa som igår. Irritasjonsmoment. Skulle legge meg tidlig igår, det ble det hvertfall ikke noe av for å si det på den måten. Fikk jo sovet sju timer likevel, så det er da noe. Men IMORGEN, da skal jeg sove lenge. Ingen møter eller annet som tilsier at jeg MÅ stå opp.

Kjenner at jeg har glemt en del av rutinene mine på fjortden dager. Nesten så jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre, og når jeg trodde jeg lå godt an kom jeg på “åh, men jeg har jo HUND for svarte”, så da var det bare å kle på seg alt man har, samt polstre lillefrøkna for å møte minus sju grader i trøtt-trøttere tilstand.

Men så lå jeg i rute, helt til to minutter før jeg skulle gå ned til frk.psykolog på sykehuset. Jeg var nittisju prosent klar innen jeg fikk en hårføner mitt i fleisen. Dét er sånne ting jeg får raserianfall av og måtte telle til ti (fakta) for å ikke knuse den hårføneren i tusen biter. Fikk selvfølgelig et flott merke i panna, formet som en halvmåne. Lykkedag.

I virkeligheten er det rødt og fint, selv om det ikke akkurat synes så godt på bildet. Photobooth, gotta love it.

Deretter tilbragte jeg den neste timen med frk.psykolog.

Challenges. Hittil har jeg hatt tretten eller fjorten stykker, og jeg har greid alle. Igår var det meninga jeg skulle være spyfri til idag og det gikk med et smerteskrik sånn akkurat såvidt etter mye om og men. Har naturligvis fått nye challenges siden det ser ut til å ha en god effekt. Jeg hater å tape. Ikke i spill, tar det med et smil (med mindre det er busstur / alkoholrelatert), men å tape mot meg selv… det synes jeg ikke noe om i det hele tatt.

Jeg har forresten kommet på noe nytt. To ting faktisk. Siden det er nytt år vil det si at dagene kan nulles ut, idag er dag seks. Istedenfor å telle dager uten oppkast i strekk kan jeg sette det opp annerledes når/om/hvis/dersomat (føles uunngåelig..) jeg sprekker, så kan jeg sette det opp som x/antall dager i 2012. Eksempelvis er jeg idag på 6/6, seks av seks dager uten oppkast, om jeg teller fra første Januar. Men OM jeg sprekker imorgen eller i kveld vil det likevel være 6/7, og å fortsette å telle videre og holde fokus på tallet til venstre framfor å henge meg opp i “i strekk”. Kanskje et tips til dere som sliter med å telle i strekk? ♥ Fokuser på det dere greier framfor de gangene dere taper, selv om det er vanskelig.

Men en av challenges’ene er å ikke hoppe på den idag, det vil være det samme som å tillate meg selv å sprekke idag. For idag er dag ti og innen jeg er ferdig med dette innlegget har jeg holdt ut i ti døgn. Så jeg kan ikke sette opp tallene slik som jeg forsøkte å forklare ovenfor før/hvisomatdersomat jeg sprekker.

Det andre er: jeg har skrevet innlegg opp og innlegg ned om hvor mye jeg hater angsten og vil reise den til helvete ved å gjøre det motsatte av det angsten prøver å overbevise meg om er riktig. Så hvorfor har jeg aldri tenkt det samme om de bulimiske tendensene? Jeg har bestemt meg for at angsten er en skikkelse – som jeg vil vondt. Jeg tror derfor at jeg må gjøre det samme med de bulimiske tendensene, personifisere. Straffe bulimiske tendenser ved å ikke gjøre det de har lyst til. Kom på det i natt og kan ikke forstå at jeg ikke har tenkt på det før?! Jeg vil ta igjen, jeg vil hevne meg og ønsker dypt og inderlig at skikkelsene skal lide like mye som de har fått meg til å gjøre. Revansj.

Jeg har så vanvittig lyst til å spise og spy akkurat nå, idag og igår har vært grusomme på det området fordi det kverner gjennom hodet mitt til enhver tid og gjennomsyrer alt annet jeg prøver å gjøre. Jeg føler meg halvveis i alt jeg gjør fordi konsentrasjonen min sirkler rundt trangen til å spise og spy. Jeg ser ikke for meg at jeg skal overleve kvelden uten i det hele tatt. Det tiende døgnet er i boks om noen usle minutter, men neste…

Jeg har selvfølgelig kommet opp med hundre grunner til hvorfor jeg må spise og spy idag. Hvorfor det er “riktig” eller “viktig”. Selvsagt er det bare unnskyldninger, men det er så vanskelig! Når det står på som verst danker det ut alle grunnene jeg har til å IKKE spise og spy.

Jeg har noen få ting å holde fast i for å kanskje klare kvelden. Det første er at det er 10 dager siden sist, ergo kommer jeg til å bli grisedårlig. Sist jeg kastet opp, altså for ti dager siden, hadde jeg en skrekkopplevelse hvor jeg var skråsikker på at jeg kom til å få epilepsianfall selv om jeg prøvde intenst å kompensere med å drikke næringsdrikk rett etterpå. Hjalp det? NEI. Etter å ha helt i meg hele 800 kalorier var det bare nok til at angsten roet seg noen hakk, men den fysiske formen ble ikke bedre. Skjelvinger, voldsomt med svimling, prikker foran øynene, iskald. Det var ikke bedre før jeg våknet dagen etterpå. Jeg var så sikker på at alt håp om sertifikat var ute!

Vil jeg ha en reprise eller en enda verre opplevelse, til og med kanskje miste muligheten til å ta sertifikatet i år? NEI. Hell no, så hvorfor kan jeg ikke innstille hodet mitt og trangen etter det?

Egentlig har jeg en lang liste med argumenter i mot også, men det er så slitsomt å skulle kverne på for og i mot hele jævla dagen, blandet med lyst på det og det, hvordan ordne det, timing og alt det der.

Dessuten gjorde jeg noe… ekkelt, sist jeg kastet opp. Egenskremselspropaganda. Jeg filmet at jeg kastet opp. Det høres sykt ut, jeg vet det og det er sykt. Tanken bak er at jeg kan se filmen når trangen blir for ille og huske hvor JÆVLIG det føles, for å minne meg selv på å se til å styre unna, NÅ.

Jeg kunne sikkert ha fortsatt dette innlegget i evigheten med for og imot, men jeg skal sette punktum her. Får ta det som det kommer men gjøre mitt beste? Frk.psykolog sa “det er viktigst å holde ut de verste dagene”. Men det kjipe er at jeg ikke rakk å sette pris på at jeg overlevde dagen igår fordi jeg var nødt til å gå rett videre på dagen idag. Innen nå har jeg greid ti døgn og er dermed på dag elleve.

slfkpiwekjfnclWKERNFLQWNRFLKGNq : )))) gi meg styrke…

Hadde egentlig tenkt til å publisere innlegget etter forrige linje, men nei! Om jeg så må legge meg ned å gråte meg gjennom kvelden fordi denne følelsen er jævlig, så skal jeg ikke sprekke nå.

Egenmotivasjon, Om jeg sprekker så…

  • Jeg kommer til å få vann i kroppen
  • Jeg kommer til å bli hoven i ansiktet igjen
  • Jeg kommer til å føle meg stygg og jævlig av den grunn
  • Jeg kommer til å slite for å få Januar til å gå opp økonomisk
  • Om jeg får epilepsianfall ryker sertifikatet (for faen!)
  • Jeg kommer til å bli skuffet!
  • Jeg kommer til å angre.
  • Jeg kommer til å bli sint på meg selv.
  • Av den grunn kommer skadetrangen snikende, snikende er forresten feil ord fordi det kommer til å eksplodere i hodet mitt med voldsom kraft og om jeg ikke allerede har det vanskelig blir det hvertfall ikke bedre når hodet fylles opp med enda mer dritt.
  • Om jeg skader meg… let’s not even go there.
  • Jeg kommer til å drukne i skam.
  • Jeg må vaske leiligheta igjen (vaske bulimien ut av hus), unødvendig når det allerede er rent her.
  • Det kommer om mulig til å bli enda vanskeligere å ta seg sammen imorgen, det er OM jeg er motivert nok, noe jeg neppe er fordi det vil føles som om jeg har tapt allerede.
  • Jeg kommer til å bli redd når pulsen skyter til himmels etter oppkast.

Jeg har ett måltid igjen og kan gjøre dette til en STJERNEBRA dag. Alt står og faller på dette lille valget, på tide å velge riktig!  Om jeg velger riktig vil ingen av punktene jeg har nevnt ovenfor skje, det er vanvittig at jeg i det hele tatt har lyst til å lukke øynene og ignorere det. OG HER, AKKURAT HER; istedenfor å bli sint på meg selv som jeg kjenner at jeg allerede er, skal jeg prøve å vri det til å være sint på bulimien. Skille den fra Karianne.

Jeg skal ikke sprekke idag!! Det koster mer å holde ut enn å gi opp. Greit, det får koste hva det koste vil, jeg skal ikke sprekke nå.


Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv

Advertisements