Archive for the '4 SPISEFORSTYRRELSER' Category



Important post about blogging.

Yes, this is going to be another post about blogging, but it’ll also be the last (at least for a while).

Those of you who’ve followed me for a couple of years (thank you so much for still caring), I know that I was a “better” blogger before. I posted at least once a day and I wrote from the heart. I still write from the heart, but it’s slightly different now.

The main reason for my lack of posts is pressure. Too much pressure. For a while I wrote lots of posts I ended up saving as drafts, after a while I jus’t couldn’t be bothered anymore.

I still share events and glimpses of what goes on in my life, but mainly I share what I see as progress. In a way, that’s cheating. It says something about what I’ve achieved and that I’m moving in the right direction, but there are so many ups and downs, stumbling, falling, doubts, insecurities and worries on the road from somewhere to something better.

I love writing. It helps me in so many ways and if I didn’t express myself through written words, I’m not sure I’d be here, alive, today.

Writing is reflecting and while doing so, I open my mind and it gives me a whole other perspective. It makes me see things more clearly and understand things better, it makes me understand myself. While I write I’m able to organize the thoughts inside my head, it’s peaceful, soothing, therapeutical and it makes me stronger when I’m able to process what’s going on. It gives me more weapons to deal with the demons inside my head.

But then there’s doubts. I think too much and too often my thoughts get the best of me. It’s a big deal for me, to be able to be honest and open about such personal things.

I have an eating disorder. I have agoraphobia. Together they’ve reduced my quality of life to such an extent that I’ve caught myself wondering what the point of all this suffering is, more than once.

I don’t blog about shopping, glitter, glam, outfits or make up. What I write is deeply personal and sometimes it scares me. Or to be precise; what I think other people think of me for being the way I am – scares me. 

Do you see how ridiculous that is? Because I do. That exact sentence is what’s holding me back from sharing what happens between A and B rather than updating every once in a while when I feel like I’ve actually made progress when it comes to getting better.

I’m sure everyone have worried about what other people think of them at some point, some of you might do it all the time, like I do when it comes to my blog.

Writing this is actually a huge relief because it puts things in perspective for me, it allows me to see how ridiculous it is to be held back from doing something I love (writing) based on what I think others think of me. That’s completely out of my control and I have to stop over thinking when it comes to this in order to get over it. If you’re wondering why I don’t just pick up a pen and write things in a notebook instead, I’ve previously stated that I find it triggering and self destructive. When I write something someone will read, I put more effort in to it and I choose my words more carefully – exactly because I do not want to trigger others or myself. Another point is that I want to explain what makes me think/feel the way I do as accurately as possible because I don’t want those of you who read my words to misunderstand me.

I am who I am. I am exactly the person I’m supposed to be.

My life is what it is. It’s far from as bearable I wish it was and so far I haven’t achieved any of the “normal” things I’d like to accomplish before I die, but I’ve achieved so many other things in my life, things I truly hope no one else would ever have to go through. It’s important for me to remember where I’ve been and what I’ve survived.

For starters – I’m alive. A fact many people seem to take for granted when it comes to themselves. I fought a great war before I got to the point that I realized that I do want to live and I believe life has to be more than what I’ve experienced so far.

I have recovered from self harm. Self harm is a deadly addiction that almost cost me my life more than once. I never thought I’d make it, but I have.

I no longer fit the criteria for borderline personality disorder. This means I’ve had to work incredibly hard when it comes to changing bad habits, breaking destructive thought patterns, learning new coping strategies, but above all – learning to use this knowledge and my new tools and weapons in order to change my life. This might be hard to understand for those of you who’ve never struggled before, but I know a lot of you who read this will be able to imagine how much it takes to make it to the other side. It IS possible to recover from BPD, even though a lot of people claim it isn’t. They say “people don’t change”, but they’re wrong. Anyone can change.

These are huge, important things that had to be done and dealt with after deciding that I want to live. I’m still far from where I want to be. I still struggle with atypical anorexia (with bulimic tendencies) and agoraphobia. I’ve made several steps in the right direction when it comes to recovering from agoraphobia, but I’m still not as free as I will be, eventually.

I’d still very much like to document my journey through words and images (as my sidebar says) and continue sharing it with those of you who read this blog. The point of this post is to remind myself to not give a fuck about what other people might think of me.

I have come very, very far compared to how my life was back in 2009 when I was at my worst.

I have changed the person I used to be, to who I am today – a better version of myself.

What am I fighting for? Improving my quality of life.
Who am I fighting for? Myself.
Who am I writing for? Myself.

This is my journey and I’d still very much like to share that with you.

Now I’m done blogging about blogging, from now on I’d like to focus on what’s important; my journey from here to something better.

Advertisements

It’s hard to fight an enemy who has outposts in your head.

Tiden går så sakte, men når jeg sjekker når jeg oppdaterte bloggen sist blir det omtrent motsatt, fordi det føles ikke som så lenge siden. Dessuten kan jeg innrømme at jeg ikke alltid vet hva jeg skal skrive fordi enkelte ting føles for nært eller for komplisert til å dele med alle og enhver som skulle klikke seg innom her.

I Nord-Norge snør det og jeg har ikke ord for hvor godt det er å ha flyttet vekk, hvor fint det er med høstløv i vakre farger, blader som flyr i vinden, blader på bakken, sol fra nesten skyfri himmel og litt under ti varmegrader. I Nord-Norge er alle årstidene korte, bortsett fra vinteren når snøen kommer i Oktober og ikke smelter før i April.

Livet er fortsatt ikke så veldig innholdsrikt og kampene som kjempes er mange. Flere enn før. Ikke fordi jeg har flere problemer, men fordi jeg jobber med flere problemer på en gang. Eller. Jo. Som vanlig handler det om strukur og rutiner, om å gå ut døra og møte verden, men også å spise mat, måltider, lage mat og å ikke kaste opp. Akkurat idag føles det som om jeg har hodet litt over vannet med tanke på at det begynner å bli noen dager siden sist jeg overspiste og kastet opp – hvilket er helt i tråd med behandlingsplanen, eller behandlingsmålene jeg har satt opp med min nye behandler.

“Spiseforstyrrelsen er hovedproblemet ditt, du kommer ikke til å bli frisk om du ikke tar tak i den”, sier hun og jo, innerst inne vet jeg at hun har rett, men, så er det jo også sånn at noe inni meg ikke vil forandre på noe. Men likevel, så er det noe jeg ønsker å endre og ambivalensen er et faktum.

Nå kan jeg ikke si at jeg kjenner behandleren min så veldig godt enda, men hun virker ikke som typen til å presse meg unødvendig mye. I alle fall ikke enda. Hun er opptatt av at jeg skal “eie mitt eget liv”, som hun så fint sier, hvilket nesten får meg til å himle med øynene inni meg fordi det høres ut som sånne store, svevende ord om livet og hva som er viktig. Men jo, jeg skjønner at ønsker om endring må komme innenfra, hvis ikke – hva er vel vitsen da?

Jeg måtte spørre meg selv om det er noe jeg vil endre?  Ja. I alle fall enkelte ting, og kanskje er det en begynnelse? Kanskje blir håpet om varig bedring, permanent bedring sterkere om jeg opplever at jeg mestrer de “små” tingene (som egentlig er ganske store, tatt i betraktning)? Jeg vet ikke, for akkurat nå er det her og nå som er viktig.

Jeg fikk i alle fall beskjed om at det hadde vært fint om jeg kunne skrive en kostliste som virker overkommelig for meg, som jeg kan tenke meg å jobbe med og følge. Det satt veldig langt inne å ta det steget og det var såvidt jeg ble ferdig innen jeg skulle møte behandler igjen. Det satt også veldig langt inne å vise henne hva jeg hadde skrevet, fordi det føles så personlig, så nakent, så sårt. Noe inni meg mener det er mitt, men objektivt er det mest sannsynlig spiseforstyrrelsen som mener det er sitt.

Dessuten skaper spiseforstyrrelsen mye frustrasjon om jeg (den) har en plan jeg ikke klarer å følge. Den blir irritert hvilket går utover meg som igjen får andre til å oppfatte meg som om jeg er i dårlig humør, som om jeg er sint, trist og lei fordi jeg føler meg mislykket / spiseforstyrrelsen mener jeg er det.

Resulatetet her og nå er å finne et kompromiss mellom meg og den, noe vi kan være enige om, i alle fall 40/60. Men, 40/60 til meg er vel bedre enn 0/100 til den?

Kanskje hjelper det å skrive om det selv om jeg føler meg som en hykler fordi det ikke er jeg som har overtaket. Men likevel, hva kan man egentlig forvente etter så mange år med 0/100? Sist jeg gjorde helhjertede forsøk i retning friskhet var i 2007, 2008 og i 2010. Nå har vi kommet så langt som til 2013. Ikke er jeg innlagt, ikke er jeg spesielt tynn, ikke er jeg døden nær på noen som helst måte, men som jeg til stadighet fikk høre høsten 2008; “det passer aldri å begynne med noe man ikke vil, likevel må man bare gjøre det.”

Jeg vet ikke helt hva dette forsøket kan kalles. Ikke helhjertet, varig bedring virker på nåværende tidspunkt; umulig. Men likevel, om du hadde spurt meg i 2009 om jeg så for meg et liv uten selvskading, så hadde jeg med hånda på hjertet kunne sagt nei. 4 år senere har jeg etter mange fall på veien kommet så langt som at jeg har passert 500 dager uten. Så dette er i allefall et helhjertet forsøk om å oppnå et slags kompromiss mellom meg og spiseforstyrrelsen, for at jeg skal få det bedre.

Jeg tror det ikke før jeg ser det, men inntil videre er jeg villig til å gi det en sjanse. Jeg vet jo tross alt skrekkelig godt hva alternativet er og hvordan tilværelsen er og kommer til å forbli om ingenting gjøres.

Gir det mening? Det gir mening i mitt hode og det er forsåvidt nok.

It’s hard to fight an enemy who has outposts in your head.” ~ Sally Kempton

A Box of Good Intentions, DIY.

For a while I’ve been wanting to write down tips and useful ideas on how to beat bulimia, how to break the cycle of bingeing and purging. Even though I’m not quite there yet myself, I do have a few useful tips and strategies I want to share. Hopefully this will turn into a series of posts and this one will be the first. 

A Box of Good Intentions is a very simple idea on how to distract yourself when you feel close to relapsing. Instead of giving in to temptation you could try this. A box of good intentions is a box filled with little notes on ideas of how you can distract yourself. This idea also works if you’re struggling with self harm or any other self destructive behaviors! 

This is a step by step guide on how to make your own. 

You’ll need:

  • A box. Whichever box you have works fine.
  • Scissors
  • Paper
  • Pen/s

Write down things you like doing or things that have to be done. I chose to write some boring chores, like doing the dishes or laundry, but also things I like doing, such as painting my nails, experimenting in the kitchen, watching TV-series, reading, a few notes to self – such as “breathe” and “keep calm”. Write as many things  you want and if there’s something you like doing in particular, write it multiple times. I’ve also written new ideas, such as “learn a new hairstyle” and good pages online where it’s easy to get lost, such as Pinterest!

Cut it up.

Here’s the notes, ready to go.

Fold them  and put them in the box! All done.

So, before you open the door to the fridge or start planning a trip to the supermarket, open your box of good intentions, pick a note – do it. If you absolutely don’t feel like doing what the note says, pick another. If you finish a distraction and still feel tempted to binge and purge, pick another note.
If you get new ideas on how to distract yourself, you can always add more notes to your box.

Questions for you: Have you tried this before? Do you find it helpful? Are you going to try this? 

Enjoy your sunday ♡

This changes everything.

For første gang på lenge kjenner jeg på lysten til å blogge igjen, skrive noe, kunne dele det videre og sitte igjen med den følelsen etterpå. En slags tilfredshet, eller fornøyelighet if I may.

Denne helga har vært Fin med stor F. Muligens fordi været har vært strålende og muligens fordi med en gang sola skinner og det er varmt ute, er det liksom helt lov å ligge på gresset uten og gjøre så mye som skal være så jævla fornuftig hele tiden. Ifølge værmeldingen skal det være fint imorgen også, hvilket passer meg utmerket siden jeg ikke har noen avtaler før tirsdag.

Helga har faktisk vært fin til tross for at lillebroren min tok med seg et bug hjem fra barnehagen i forrige uke. Omgangssyken for å være presis, hvilket jeg trodde jeg var kvitt på onsdag siden jeg var i fin form på onsdag, torsdag og fredag, men ikke igår. Men idag er alt fint? Javel, håper bare det varer!

På lørdag ble jeg en smule skuffet fordi jeg fikk intet mindre enn tre hentelapper i postkassen, jeg måtte nesten kvale et slags gledeshyl siden jeg tross alt hadde drømt om de pakkene natta i forveien. Siden jeg ikke var i form sendte jeg pappa avgårde for å hente, det viste seg at posten hadde sendt meg hentelapper uten å sende pakkene mine til “mitt” postkontor. Men da kommer de vel imorgen?

Jeg har så mye jeg føler jeg må forklare sånn at dere som leser kan forstå hva jeg mener fordi det er så mye som har endret seg. Livet mitt ble snudd på hodet, alt er opp ned og bak fram. Selv om det er en smule bittert å innse hva jeg har måttet akseptere, så finner jeg likevel utrolig mye håp i det! Det var liksom en stor del av løsninga på veldig mange problemer. Tenk så vanskelig, og så enkelt på samme tid, men likevel så ekstremt komplisert. Men, nå skjønner dere ikke hva jeg snakker om siden jeg ikke har forklart det, hvilket jeg skal. På fredag kladdet jeg over tretusen ord for å forklare, og det var bare en kladd. Jeg vet ikke hvor langt det blir innen jeg er ferdig, men siden noe så “lite” har endret så mye, så må det mange ord til. Forklaringer, delvis flere år tilbake i tid, men det meste av historien begynte første desember i fjor, men det var jeg ikke klar over. Ikke før nå nylig.

Det handler om mat. Egentlig handler det ikke om spiseforstyrrelsen, for det er ikke spiseforstyrrelsen som er syndebukken, men naturligvis påvirker det spiseforstyrrelsen siden alt som har med mat å gjøre påvirker spiseforstyrrelsen. Det ga sikkert ikke mening, men forhåpentligvis vil det gi mening når jeg endelig får summet meg til å skrive ferdig det jeg vil formidle.

Idag har jeg bakt. Det er en ny greie, å bake. Naturligvis med gode intensjoner, dessuten er det et puslespill når jeg baker til flere enn meg og har flere intoleranser å ta med i kalkuleringen. Det er og noe jeg har tenkt litt på, å dele oppskrifter, for denne bakegreia er virkelig neppe noe jeg kommer til å “komme over” med det første.  Eksempelvis har jeg nettopp funnet på en oppskrift som er perfeksjon. Det er liksom bare “omfg”, for jeg har ikke ord. Jeg vet nesten ikke hva jeg skal kalle det en gang fordi jeg har ikke funnet på et navn engang.

Jeg har i alle fall tatt bilder idag, sånn at jeg kan blogge det snart! Først må jeg bare blogge det jeg føler for å forklare, ikke bare for deres del,  å skrive denne forklaringen setter ting i perspektiv for meg og. Dessuten skal jeg endre layout/design på bloggen, så det er da også noe. Trodde jeg skulle gjøre det i helga, men; fint vær.

Det er litt over fire døgn siden sist jeg kastet opp, igjen. Jeg håper bare at jeg kan holde meg unna lenge nå, det tror jeg faktsik at jeg klarer, for jo mer jeg skriver på “forklaringen” jo mer innser jeg hvor viktig det er at jeg ikke fucker det opp nå. Én bulimisk glipp kan plutselig ødelegge alt. Før kunne jeg bøye meg over doskåla mange ganger om dagen og fortsette videre med hva jeg enn gjorde, mens jeg nå blir så syk av en gang at jeg ødelegger minst én uke på én glipp. Og hvis alt er ødelagt, hvorfor skjerpe seg da? Men om jeg virkelig skjerper meg og kommer ut av sirkelen – tenk så bra livet kan bli da? For det handler ikke bare om bulimiske tendenser, det handler om fysiske symptomer og angst også, utløst av én bulimisk glipp.

Akkurat nå er det dessverre også sånn at disse “små” bulimiske glippene mine ødelegger for angsteksponeringen også.

Jeg har all motivasjon for å bli kvitt disse tendensene, fordi; livet.

Behind the Clouds.

I went to see my new therapist today for the second time. I can’t remember if I mentioned my first session, but it wasn’t a good one – not that it had anything to do with her at all. She seems quite alright. I try my best not to judge people too quickly, they might turn around and surprise you later.

Mostly we talked about my need to control things around me and how I react emotionally when I feel like I’m losing control and what strategies I use to cope with what I consider “loss of control”. The problem is; I use destructive strategies and since I haven’t self harmed in 457 days – I use bingeing and purging as my emergency exit when my feelings get the best of me.

As I was leaving she said she was going to “register my diagnosis” and I had to ask her what she meant, at first I was scared she was giving me a new diagnosis based on two meetings, but she was just registering my current diagnoses into their computer system. May I add that I’m quite pleased because I’ve only got two diagnoses compared to the longer list I dragged around a few years ago? My main diagnosis is atypical anorexia (slightly surprised she didn’t add “bulimic tendencies” but I guess my papers are detailed already) and agoraphobia.

I haven’t slept very well lately. No matter when I go to bed, I rarely fall asleep before 4am, which makes it hell to get up early if I have appointments or it makes me feel like a failure when I wake up around noon.

Today is day four without bingeing and purging. I surprised myself by making it through yesterday and I surprised myself when I went to the supermarket today without buying binge food. I just hope I’ll be able to stay on track because I’m having a “terrible body image day”, which basically means that my own appearance disgusts me. Why? Because of water retention. The water still hasn’t left my body and it makes me weigh a kilo (a couple pounds) more than I usually consider “too much” and it’s making me feel beyond horrible.

(How I felt this morning)
As I stepped on the scale this morning I immediately regretted my decision and my first thought was that I needed to binge and purge today, both as punishment and to not have to deal with this intense self hatred. It’s tiring and boring, I wish it wasn’t so hard to love myself? I don’t know how to.


Mirrors like these explains my terrible body image quite well. Imagine if you looked in a normal mirror and felt somehow like this? Knowing it’s not how you really look, but still you’re somehow fooled into trusting what you see?

But on the other hand I kept thinking how today’s day four which means today might be the day where my body will flush the excess water? I mean, I’ve been disappointed on day two, day three and day four already, so what’s one more? And I’m pretty sure I’ll fight to get through tomorrow as well because if I’m still full of water by the end of today, surely it MUST go away during tomorrow?

I’m desperately trying to convince myself of how it’ll be worth it once the water goes away, how I’ll feel more determined and more at ease with my own body and hopefully how motivated I’ll be to continue fighting this battle after getting through these crucial days. As I’ve said before; the beginning is always the hardest part.

It makes me sad to see how messed up my body is at the moment and knowing that I did this to myself. Fingers crossed for getting through the day. I’m hoping it wont be a problem because as I already mentioned; I don’t have any binge food available and it almost never happens that I lose control and binge one “safe food” (=acceptable food, food I can eat and keep down without feeling the need to purge).

On a britghter note: today’s been more or less anxiety free! I have absolutely NO IDEA of why, but after my therapy session my dad was picking me up but he was late so I started walking, and after walking for a few minutes it just hit me “why are you not panicking?!” I didn’t even think about it, I just started walking and once I was aware of how free I felt, it was thrilling and a huge relief to just be able to NOT obsess over everything that can go wrong. Out of the blue I started laughing, even if I was all alone.

Instead of going home we (me and my dad) went to a mall and had coffee. I also ran an errand by myself, ALONE while my dad was waiting in the car. I even had to ask someone to help me out because I couldn’t find what I was looking for.

I don’t even know how to explain how enjoyable this sort of freedom truly feels. All I know is that on days like this; all I can think about is how I want more, how badly I want it to be like this every single day. Days like today makes me feel like it’s possible to recover and experience days like today everyday.

And one more thing; as of right now I’ve decided to write posts in English every now and then, depending on how I feel. I apologize to those of you who weren’t very enthusiastic about this, but in the end this is my blog and I have to do what suits me best. As some of you know I’ve been pouring my heart out on a secondary blog for the past two years – written in english and I’ve come to realize how much time I spend writing similar stories in two different languages.

Those of you who’ve followed my blog for a few years know how “colorful” this blog used to be, I used to take lots of pictures and I wrote posts almost everyday (or even several times a day!). I want this back, therefore I’ve figured it’s easier to (at times) express myself in English only because it’ll mean that I’ve got the time to take pictures and edit them as well. My goal is to get this blog back to how lively it used to be because this blog will always be my main blog.

I hope you guys have a great weekend, and thank you for all your lovely comments and support. ♡

English?

This might come as a surprise to my norwegian followers, but lately I’ve been debating wether or not I’d start writing my blog posts in english instead of norwegian. I’ve already got english speaking followers who’re battling google translate on a regular basis to read my blog. Apparently google translate “butchers” my words according to one of them, so I went to google translate and translated my own blog to English to see what she meant, let’s just say that I most definitely see her point. Click [here] too see for yourself. (Please click the link, I promise you’ll laugh.)

I dare say my English is pretty decent and I’m pretty sure it wont really be problematic for me at all to express myself in english. English was my favorite class in school (not when I did Media & Communication) but I still got A’s when I was well enough to study. I’m lucky though, I have english family so I’ve gotten a lot of practice “for free” because I’ve been visiting them in England and such things.

The first time I went to England I was twelve years old and I was a bridesmaid in my uncle & aunts wedding. When I was thirteen I spent four weeks in England, this is when I first met my godson/cousin who was six weeks old at the time. Probably the best summer I’ve ever had, new adventures every day! Pretty sweet memories.
I haven’t been there since 2006 or 2007 but I hope to go back once I’m fine with crowds, flying, traveling and ready. Technically I’m pretty sure I’d be able to go there now if I’d wanted to, but I don’t because I don’t want it to be a miserable experience. To be honest I haven’t thought about it, it might be a splendid idea to go anyway, no matter how I feel because deep down I know my fears are irrational and I’ve learned that I’m able to handle the situations I fear. Believing I’m too much of a coward to pull it off is all in my head and I don’t give myself enough credit for surviving, I keep expecting too much.

I’ve got so many posts I want to write. I’ve actually got some important posts I know I need to write  in order for you to understand where I’m at in this process. Not just related to agoraphobia, but my eating disorder has changed a lot too during the past seven months, and I don’t want to say “it’s for the better” because at the moment it’s more about grief and endless frustration than anything else.

The thing is, it’s going to take me a while to compose a decent explanation that might make you able to see things from my point of view, because this thing is so huge. What’s happened might just sound like a tiny detail, but it’s changed my life in so many ways and it’s not necessarily changes I like, but I haven’t got a choice. Well, I do have a choice, but let me give you a small teaser;

I’ve developed milk protein intolerance, therefore I’ve had to change my entire diet. (Nordmenn; jeg refererer til kosthold, ikke diett!) Everything I previously consumed contained milk or milk proteins besides from fruit and veggies, even my supplement drinks (ensure / næringsdrikk / nutridrink) contained milk or milk proteins which means I can no longer have them. I’m not going to start explaining it in this post, but as you’ve probably figured out, it’s going to be a long explanation.

Back to me not having a choice; I do have a choice. I can eat what I feel safe eating (“old” diet) and get sick, or I can eat something new and scary and not get sick, but battle with my mind and my emotional reactions instead. I can’t even begin to describe how hard it is to cope with this. Accept this. I’d like to use the expression “swallow”, but that’s a bit excessive. I don’t have a choice in getting sick if I consume anything dairy, therefore I must avoid it if I prefer being alright – which I obviously DO.

If you sprinkle some bulimic tendencies on top of this cocktail; that’s where I’ll place myself at the moment. I do manage to avoid milk when I avoid bulimic slips, but when I binge and purge I get sick x2 because I consume dairy products while bingeing. I HAVE TO STOP SO BADLY AND IT’S EXCRUCIATING! I’ll explain this further in a different blog post.

Any opinions in english blog posts? Yay or nay?

A thousand slowly dying sunsets.

Jeg hadde bare planlagt en stor utfordring idag, tilfeldighetene gjorde at det ble mange, hvorav den siste muligens ble enda større enn den første.

Den første eksponeringsrunden idag gikk ut på at jeg skulle treffe en venninne på kafé i byen. Pappa satte meg av og overlatte meg mer eller mindre til meg selv (selv om jeg hadde all støtten jeg trenger i hun jeg traff) i storybyen, med beskjed om når jeg senest måtte komme hjem – fordi jeg plutselig skulle legge lillebroren min- a l e n e.

Det føles både fint og surrealistiskt å sveve fra kafé til kafé, eller gjennom skobutikk etter skobutikk mens man tømmer kaffekopp etter kaffekopp – som om det var uproblematisk. Jeg er sikker på at det ikke synes at jeg har det ubehagelig inni meg, nittiåtte prosent av tiden. Det er bare jeg som kjenner på ubehaget som for det aller meste (men ikke lenger alltid!) sitter i mellomgulvet og minner meg på alt jeg frykter mest. Redselen tar opp mindre plass i hodet og kroppen min, tildels har jeg klart å erstatte frykten med andre ting. At jeg klarer å ta inn signaler eller oppfatte lyd, eller legge merke til mennesker istedenfor mitt hamrende hjerte, eller følge med i en samtale istedenfor å høre på redselen som hyler under topplokket.

Det er så lett å både se, kjenne og merke at det går framover. All jobben er verdt det! Alt ubehaget jeg kjenner på, selv så jævlig det er, selv så slitsomt, kjedelig og åpenbart ubehagelig det er – det er verdt det. Det er verdt det fordi jeg føler meg levende på en måte som gjør det helt surrealistisk. Etter en dag som denne tar jeg meg selv i å kjenne på behovet for å gråte gledestårer når jeg automatisk sammenligner livet jeg hadde for noen uker siden – med livet jeg lever nå.

Jeg driter i om det høres ut som en klisjé, mer genuint og ekte skal du lete lenge etter.

I forrige uke snakket jeg med en av mine beste venninner som nå befinner seg nesten tohundre mil unna meg, i telefonen – som en spøk falt det en setning ut av munnen min. Den var sarkastisk og ironisk, “ha-ha, ja særlig, god idé, ikke sant? He-he.” Når det gikk opp for meg hva jeg hadde sagt ble jeg tvunget til å tenke over mine egne ord. Var ikke det egentlig en jævlig god idé?
Siden da har jeg tenkt på dette tullete utsagnet hver dag, siden søndag har jeg også sagt det høyt gjentatte ganger, både for meg selv og foran A* og pappa. (*Heretter kommer jeg til å referere til min stemor som A siden jeg generelt ikke liker ordet “stemor”.)

Et sitat en behandler ga meg, to motivasjonskort som ligger i pengeboka og sist men ikke minst – månedskort til buss/bybanen i Bergen. Jeg føler at det ble en forpliktelse om jeg kjøpte et kort, da MÅ jeg liksom faktisk ut å farte for å ikke ha kastet penger rett ut av vinduet. Hittil har jeg tatt bybanen to ganger, hjem begge veiene. Jeg har enda ikke tatt den alene – men det blir. Snart, og jeg vet det må til. Alle som holder til i Bergen vet at det ikke akkurat er lite folk på Bybanen. For at jeg ikke skal gå i underskudd når det kommer til både eksponering og penger ut av vinduet, har jeg nå “forpliktet” meg til å ta buss/bybane ca. 24 ganger på en måned som tilsvarer 12 turer hjemmefra og tilbake.

Følger dere logikken min?

Så. Det har jeg gjort idag. Og vært på kafé tre (!) ganger. Og kjøpt sko. Med litt hæl. Fordi. Dette er kanskje en smule teit, men dere forstår kanskje om jeg forklarer det nærmere.

Jeg er hun som alltid går i lave sko. Converse, sneakers, kawasaki, adidas, nike – whatever. Det er liksom “meg”. Høye sko? Nei. Delvis fordi jeg har bodd i en by jeg ikke har trivdes i, delvis fordi jeg ikke har hatt selvtillit nok til å rette meg opp i ryggen og møte verden – men mest av alt fordi: hvis man får panikk og må løpe, sier det seg selv at man flykter bedre i sko man faktisk kan løpe i. Det er vanskeligere å løpe med hæl på skoene – you see? Fra spøk til alvor, det var noen som sa det på Østmarka – at jeg burde. Delvis på tull, delvis med alvor i blikket.

Pappa: Har du kjøpt nye sko?
Jeg: Ja. Likte du de?
Pappa: Ja. Du trenger ikke å se ut som om du er 14 år lenger, du er jo ikke det.
Jeg: Ikke alltid.

Gå med de skoene du liker altså, så lenge valget ditt ikke er komponert av tvangstanker, da burde du bytte sko.

Når jeg omsider hadde drukket atter en kopp kaffe, satt meg på bybanen som min altforsnille venn tok sammen med meg (neste gang skal jeg ta den hjem alene, nå som jeg har blogget det må jeg også gjøre det. Jeg farer ikke med tomme ord, bare så det er sagt!) gått av bybanen og gått den korte veien hjem alene var det rett fra det ene til det andre.

Hunder som måtte luftes, mennesker å forholde seg til, en kropp som trengte påfyll, trenger jeg å fortsette å ramse opp? Klokken halv åtte dro pappa og etterlot meg alene med ansvaret for to hunder (hvilket ikke har noe å si, siden jeg alltid har vært alene med to hunder) pluss ansvaret for en fem år gammel gutt som skulle ha kvelds, bok, spill på iPad, tannpuss óg en ekstra pute, pluss en ekstra porsjon kvelds sånn helt på tampen – dét var en prøvelse! Det har ikke noe å gjøre med hvilket barn jeg blir alene med, problemet er at angsten for epilepsianfall røsker meg i skuldrene til knærne skjelver. Jeg er livredd for å få anfall eller kollapse foran barn – det er sånn som kan feste seg i minnet til et barn for alltid. Jeg vil ikke være forbundet med denslags uheldigheter, jeg vil heller ikke trenge å forklare at “det er noe galt med meg (sykdom)”.

I kveld har jeg multitasket sterkt ubehag med alt som kreves av et menneske for å ha ansvar for et barn (og hunder) og mestret det. På to tidspunkt hadde jeg mest lyst til å slenge Pippi i DVD spilleren, låse meg inne på badet å grine. Begge gangene var det én tanke som reddet meg – gjennomfører jeg ikke dette nå, kommer den samme oppgaven til å bli tusen ganger vanskeligere neste gang jeg blir bedt om å passe et barn. Mest sannsynlig hadde jeg sagt nei, lett som bare det. Dessuten er det en bonus å vise broren min at jeg er voksen til tross for at jeg også er søster og yngre enn hans mor og vår far. (Barns logikk!)

Det har jeg gjort idag. Nå har jeg også skrevet et blogginnlegg, klokka er halv ett, dagen har gått i ett siden jeg sto opp og ja.

Og jo, vær så snill og stem på Zahra, da blir jeg glad! Du kan stemme hver dag i 12 dager til!
Klikk [HER] for å stemme.

Det som en gang var og det som er.

Fanta Wild Berries. Snø. Feriehus. Mamma. Pappa. Skattejakt. Påskeegg. Harrytur. Godteri. Påskekrim. Kortstokk. Mamma. Pappa. Skiturer. Aking i “verdens lengste akebakke”. Snøscooter. Venner. Mennesker. Middager. Brus på boks. Fyr i peisen. Varme. Latter. Yatzee. Påskekrim. Forsøk på å løse gåtene på melkekartongene. Potetgull, hvorfor ikke? Familievenner og deres barn. Slalombakken. Telemarkski. Kos. Hygge. Appelsiner. Kvikk Lunsj.

Jeg har påskeegg i år også. Det er tomt.

Alt sammen er fjerne minner fra en tid som var god, som aldri kommer tilbake. Påsken per dags dato gjør mer vondt enn godt her jeg sitter alene, i en leilighet som er like tom som vanlig, i selskap med meg selv, som vanlig. Og hundene mine såklart. For min del kunne det vært hvilken som helst tordag, bortsett fra at det idag gjør mer vondt enn vanlig.

Idag rydder jeg opp etter et etegilde som har vart i flere dager mens jeg hater kroppen min mer enn vanlig, på grunn av vekta som viser høyere tall enn vanlig. At jeg ikke føler meg så svimmel som jeg har følt meg de siste dagene er en fattig trøst, eller når jeg tenker meg om hjelper det ikke så mye det heller. De samme rutinene, de samme kampene, den samme ventingen. Jeg fikk kjenne på livet og at det går an å få det bedre når jeg reiste til Trondheim – uheldigvis er det også slik at jeg reiste hjem igjen, til ingenting. Til det samme. Til den samme redselen og de samme utfordringene med noe så simpelt som å gå opp og ned bakken der jeg bor for hundenes skyld. Hjem til de samme polikliniske avtalene som fram til nå ikke har fungert som noen mirakelkur eller voldsom hjelp i forhold til bedring av agorafobien.

Jeg biter tennene sammen i et håp om å motivere meg selv til å gjøre akkurat det, bite tennene sammen og holde ut. Istedenfor legger jeg ekstra godt merke til hvilke tenner jeg har vondt i, samtidig som jeg minnes på tannlegetimen, eller var det to, i neste uke, mens bekymringene over hvordan det skal løse seg skyller over meg. Mamma som alltid pleier å være med til tannlegen bor mangfoldige timers kjøring unna og kan ikke være med. Jeg tviler på at jeg klarer det alene og jeg tviler enda mer på at psykiatritjenesten har sjans til å stille opp. Altså, om det er det det står i, om de kan eller om de ikke gidder. Men det er vel ikke så farlig om jeg har hull i tennene, burde reparere dem og ikke får gjort det på grunn av mitt usynlige fengsel, også kjent som agorafobi?

Synd for meg, for hvem andre er det egentlig som bryr seg? Ingen. Hvorfor hjelpe en som meg? Jeg er jo ellers oppegående i tankegangen min, tenker klare tanker og ser ut til å ha beina på jorda. Ja, sett bortsett fra alle tankesviktene mine såklart, men det spiller jo ingen rolle siden jeg ikke er en akutt trussel for meg selv eller resten av samfunnet.

I mellomtiden får jeg bare vente mens jeg teller dager. Det er bare noen få små dager til jeg skal begynne å pakke ned leiligheten og om ca. 34 dager har jeg forlatt dette uendelige helvetet i denne byen, tiden som står stille og alt jeg ellers hater, samt de få tingene jeg egentlig setter pris på.

Friday.

Har hatt lyst til å skrive de siste dagene, men har ikke funnet tid til å sette meg ned og få det gjort. Av den grunn føler jeg at jeg har veldig mye å sette ord på, på en gang.

Nå er jeg på dag åtte uten oppkast – og jeg føler meg motivert. Føler at jeg har fått kontrollen tilbake, kommer ut av butikken med hevet hode, ingen skam i posene. Motivasjonen traff meg på onsdag når jeg innså at vannet virkelig var på vei ut av kroppen, av en eller annen grunn tok det unormalt lang tid denne gang. Det er hvertfall ikke noe jeg har lyst til å sløse bort, jeg trenger ikke mer selvhat enn jeg allerede kjenner på. Dessuten er mastercardet nedbetalt igjen, endelig tilbake i overskudd etter å ha betalt alle regninger idag. Suck it, bulimia :)

Jeg er ikke lenger så sur på behandleren min at jeg holder på å etse fra hverandre fra innsiden og ut. Om du vil lese hva jeg har vært sint for kan du klikke [her]. For å fatte meg i korthet har jeg vært sint på henne for at hun gjorde noe som kunne vært lett – veldig og urettferdig vanskelig. I barnslig stil har jeg avlyst avtalene våre siden da – men jeg snakket med henne idag, game on på mandag. Ny utfordring, ferdig med det. Det gagner meg ikke å la det tære videre.

Angående medisiner – wow. Hvor skal jeg begynne? Den kjipeste kløen var resultat av en infeksjon jeg fikk i huden etter å ha klødd litt vel mye. Nå har jeg tatt noen allergitabletter, føler meg bedre. Jeg vet nesten ikke hvordan jeg skal få formulert det som kommer nå, har mest lyst til å rope “holy shit” og “wow”. Når jeg våkner nå, uansett hvor trøtt jeg er eller hvor lite lyst jeg har til å stå opp – så tar det fem til femten minutter før jeg føler meg ordentlig våken. Det er jo ingenting! Jeg er vant til at hele, absolutt hele dagen er ødelagt om jeg ikke får så mye søvn som medisinene skulle ha det til at jeg trengte. Jeg er vant til å være zombie i flere timer, helt til jeg sovner og sover til kroppen våkner av seg selv. Jeg er vant til å være så trøtt at jeg frykter å kollapse hvorsomhelst og nårsomhelst – noe som gir enda mer angst og ubehag i forhold til agorafobien.

Hallo, nå er jeg faktisk våken. Det er nesten som en ny og annerledes verden. Jeg kan stå opp og fungere selv om jeg bare har sovet fire timer. Joda, skulle ønske jeg fikk flere timer søvn, men jeg trenger ikke lenger en hel kanne kaffe i slengen, det holder med en kopp. Drikker jeg kaffe etter klokken 1900 nå – så får jeg ikke sove rundt midnatt. Jeg kjenner at koffein virker oppkvikkende, for en uke siden var koffein noe jeg tømte i meg i håp om å orke å gjøre noe!

Det frister ikke for fem flate øre å spise så mye som en kvart pille, selv om jeg er trøtt. For noen dager siden hadde jeg ikke trodd at jeg skulle kunne si det allerede nå. Jeg blir trøtt på ettermiddagen – men kaffe hjelper. Synes jeg fortjener en klapp på skuldra for at jeg forsøker og holde styr på døgnrytmen også, selv om jeg gjerne skulle ønske at jeg kunne prioritert søvn alene. Må si jeg ble overrasket idag når jeg våknet av vekkerklokken og ikke fem timer før den (som igår…)

Hvis du er forvirret når jeg sier at jeg er våken, men trøtt – så mener jeg at selv om jeg er trøtt er jeg mye mer våken enn jeg har følt meg på veldig lenge.

Onsdag var en skikkelig angsteksponeringsdag, det ble noen utfordringer igår også, samt idag.

Fikk verdens søteste deksel i posten igår fordi jeg har ødelagt det som var favoritten min (TARDIS’en).

Og jeg har kjøpt neglelakk. Mint igår, de to andre idag. Det var ikke planlagt, men primærkontakten min var ikke på jobb idag, så hun som hadde tilbud til meg lurte på om jeg husket hva jeg visstnok hadde foreslått for minst tre uker siden (det husket jeg ikke!), men det handlet om å kjøpe neglelakk på en butikk jeg synes er ekstra vanskelig å være i. Da måtte jeg jo nesten bare gjøre det.

Jeg er ikke skrekkelig glad i helg, men håper denne blir bedre enn den forrige. Dessuten fanget jeg et smil på bilde idag som det er verdt å dele videre. Happy happy, joy joy, vet dere.

Han var litt mer happy når han fikk løpe løs ute idag.

God helg ♡

Force it up from the root of pain.

Et innlegg om mat, det begynner å bli en stund siden sist. Jeg teller snart fire døgn, igjen. Det er ikke en stor nyhet at jeg går på trynet gjentatte ganger, jeg blir ærlig talt overrasket hver gang jeg gidder å prøve på nytt når jeg ofte føler at alt jeg foretar meg er forgjeves. “Hva er vitsen med å prøve når jeg kommer til å feile uansett?”

Det verste jeg vet er å begynne. De første dagene, til og med ukene. Når man kommer over den kneika viskes minnene om timer tilbragt på badet og uendelige timer på kjøkkenet langsomt bort og plutselig må du konsentrere deg for å huske hvor jævlig det var å være fanget i bulimiens klør. Etter to måneder uten oppkast virket det bulimiske livet så fjernt og langt unna at jeg nesten stusset på at jeg hadde vært der, opplevd og levd igjennom alt sammen. Det virket ubegripelig, ufattelig og uvirkelig, var det virkelig sånn at jeg levde på det viset, hver dag?

Det jeg skal fram til er at jeg vet med sikkerhet at det blir bedre, det går an. Jeg har kjent det på kroppen, hadde det ikke vært for det hadde jeg aldri trodd deg om du prøvde å fortelle meg det. Jeg vet ikke om du som leser dette tror meg når jeg sier at det kan bli bedre, akkurat det får være opp til deg, hvis du ikke gir opp din egen kamp kommer du til å forstå hva jeg mener når du kommer dit.

Hvorfor er det så lett å falle? Så altfor lett å gå skikkelig på trynet? Jeg forstår nesten ikke at det går an. Ordet “fortvilet” virker som en underdrivelse, jeg er mildt sagt fortvilet. Her om dagen leste jeg et fint sitat av en jente som hadde gått på en bulimisk smell, hun skrev at det var meningen at man skulle gå på trynet, det er en del av veien mot friskhet. Jeg trengte sårt å lese den setninga når jeg kom over den.

Jeg vet ikke helt hvor motivert jeg er akkurat nå, tvilen gnager i sjela. Den eneste grunnen til at jeg har holdt meg i snart fire døgn er fordi jeg ikke har vært på butikken. For å sitere meg selv; “man vet ikke hvor motivert man er for å la være å spise og spy før man kommer ut av butikken med gode intensjoner i handleposene.” Fire dager vipper liksom mellom sprekk eller fortsette fordi fire dager er fire dager. Det er nesten hundre timer, det meste av vannet har forlatt kroppen, hevelsen i ansiktet har gått bort. Fingrene ser ut som mine, jeg føler meg mindre pløsete, mindre ekkel. Men likevel føles det også som om fire dager “bare” er fire dager.

Idag er det åtte uker sien forrige gang jeg ga kroppen min nikotin. Både røyk og snus har tidligere vært en del av hverdagen min i sju år. Jeg sa til meg selv at jeg skulle slutte etter den boksen med snus jeg hadde der og da. Når boksen ble tom sluttet jeg – punktum. Jeg sluttet, punktum. Jada, jeg hadde selvfølgelig lyst på nikotin i dagevis, flere uker, alle situasjoner hvor jeg var vandt til å putte en snus under leppa eller ta en røyk – selvfølgelig hadde jeg lyst på snus. Jeg kan enda få lyst på snus når jeg smaker mint (eksempelvis tyggis eller tannkrem) eller når jeg lukter neglelakk eller neglelakkfjerner. Det er ikke en fysisk lengsel, men et emosjonelt savn.

Det jeg skal fram til er at jeg opplevde at det var LETT å kutte ut nikotinuvanen min. Kan du da forstå hvor vanskelig det er for meg å slutte å kaste opp? Omentrent alle kjenner noen som røyker eller snuser og noen som har prøvd å slutte, ikke sant? Om du ser på alle som sliter med å kutte ut nikotin, kan du da kanskje forstå at det er minst like vanskelig (i mitt tilfelle enda vanskeligere) å kutte ut overspising og oppkast?  Pappa uttrykker til stadighet at han ikke kan forstå at jeg faktisk sluttet, ferdig med det, ingen nedtrapping, intet annet, ingen andre preparater som inneholder nikotin, ingenting. Ikke hadde jeg en god grunn for å slutte heller, det eneste var vel at jeg hadde lyst til å spare litt penger (fjorten tusen kroner i året…) – men å pælme bulimien til helvete – jeg har TUSEN GODE GRUNNER, fortell meg da hvorfor det er så jævlig vanskelig å få det til?

(Helt sikkert latterlig å legge det til, men om jeg deler spiseforstyrrelsen min mellom anoreksi og bulimi vil det bli 75/25, dette blogginnlegget handler om disse 25, bare vit at det det er mye jeg ikke sier eller ønsker å dele.)

Hollow talking and hollow girl,
Force it up from the root of pain.

Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv

Advertisements