Archive for the 'motivasjon' Category



The bad things don’t necessarily spoil the good things.

Du vet du har hatt det bra når det gjør vondt å gå inn døra hjemme, innse at alt er over, for denne gang. Jeg hadde mest lyst til å gråte men minner meg selv på at det finnes bedre ting å gråte for enn det som gjør en glad. Selv om det fysisk er over er det for meg viktig å holde fast i de fine minnene som man ikke kommer til å glemme!

Hadde skikkelige problemer med å pakke igår! Regntøy? Sommertøy? Dunjakke? Sommeren her oppe har vært dritt så langt. Grått, kaldt, mellom 5-10 grader, overskyet, regnbyger… ikke mye solskinn å skryte av! Hallo, skulle bare være borte i ett døgn, hvor mye trenger man egentlig å pakke? Fikk i alle fall gjort meg ferdig!

Janne hentet meg og mine to små igår og vi kjørte til feriestedet vårt på Hersjeberg i Gratangen. Vi har en liten bondegård der ute med både låve, stabbur fra 1700-tallet, falleferdig kjøpmannsbod som en gang i tiden var populær, naust og hovedhus. Huset som sto der opprinnelig ble revet og det huset som er der nå er bygd på grunnnuren etter det opprinnelige huset. Ligger rett ved siden av en elv, tretti meter ned til havet, rett under høye fjell med fjord rett ut. Høres idyllisk ut, gjør det ikke?

Jentetur! Lisa, Janne, meg og mamma pluss vår samlede hundeflokk på til sammen ni. Mine to, Nick og Zahra, Jannes Aura, Alfa og Emma pluss mammas Elise, Dina, Julie og Odin. Emma og Odin er foreldrene til Aura, Alfa og Elise. Tiden går utrolig fort når du har så mange hunder, ikke fred å få for å si det på den måten! Vi hadde en fin kveld igår før vi endelig hadde vett til å komme oss i seng rundt halv to.

Klokka åtte var det “rise and shine” og vel… ut med ni hunder. Jeg, stå opp tidlig? Håhå, er ikke så mye solskinn da nei! Var faktisk ikke utrolig sur idag tidlig så lenge jeg fikk gjort det jeg skulle uten å stresse vanvittig. Lufting, frokost og deretter mer roadtrip for å nå den endelige destinasjonen – Bardufoss. Villmarksmesse nemlig, pluss hundeutstilling for gruppe sju, stående fuglehunder. Julie, Aura, Alfa og Elise skulle stille.

For det første, sykt fint vær! Synes dog det var veldig kaldt en stund og savnet dunjakken bittelitt tidlig på dagen fordi det var så kald vind men jeg er jævlig solbrent i ansiktet for å si det sånn! Det ble til og med varmt. Jeg visste ikke på forhånd hvor stor denne greia var, hvor mange mennesker som hadde tenkt til å dukke opp iløpet av dagen. Grøss og gru, vet ikke om jeg har ord for å forklare hvordan det føles å være en del av flere hundre mennesker når man til vanlig kjenner pulsen skyte til himmels når det kommer mennesker inn i heisen? Når du gruer deg til å handle?

Vi fikk i alle fall parkert våre to biler og måtte gå to runder til og fra for å få med oss alt. Alle hundene pluss bur, stoler, vann – you name it, we had it. For min del var det jævlig å skulle sette seg ned i en stol utenfor ringen, venne seg til tanken på å skulle sitte der. Når jeg har angst trives jeg best i bil, men dit var det sikkert tohundre meter. Hjelpes. Nå var heldigvis denne lille hundeutstillinga cirka femti meter unna de store teltene fra villmarksmessa, salg, alle menneskene og alt det der.

Jeg har kjent angsten, jeg har kjent panikken krype men ikke ta over, jeg har kjent på ubehaget men likevel har tiden gått skrekkelig fort. Vi var der i rundt seks timer. Om jeg satt i bilen? Nei. Om jeg har snakket med fremmede mennesker? Mange. Alle som vil klappe hunder, alle som stiller spørsmål om ditt og datt pluss at Zahra og Nick skilte seg ut fra mengen av fuglehunder som deltok i dagens konkurranser.

The good definitively triumphs the bad.

Hadde helt glemt det “fine” med menneskemengder på denne størrelsen – jeg har ikke tid til å tenke “tenk om jeg får epilepsianfall eller kollapser”, jeg er hundre prosent fokusert på “jeg skal fra A til B, fortest mulig, nå må du ikke kræsje i alle menneskene, ikke kom borti dem heller, ikke se på dem, bare gå and keep moving!” RIKTIG fokus kontra sykt fokus.

Janne og… en valp? Haha, har store problemer med å se forskjell på dem, Elise er mindre så det er enkelt med Alfa og Aura? Tror det er Aura men skal ikke påstå noe! Haha, jeg er ikke den eneste som har problemer! Mamma og Janne har ved flere anledninger tatt feil valp, altså at Janne har tatt Elise mens mamma har endt opp med Aura eller Alfa.

Emma har lagt seg.

De tre små i ringen i rekkefølge Alfa, Elise og Aura.

Mamma og Janne leser dommerens kritikk. Legg merke til little mister laidback!

“Har hun skjørt på seg?” – Ja.

Best in show!

Stemning! Elsker dette bildet, det sier alt.

Det er sykt mye venting på hundeutstillinger but at the end of the day – hvem forlot med alle rosettene og sløyfene? We did. Hvem vant? Vi vant. For å være presis, Alfa vant hele valpeshowet, best in show. Han vant over sine to søstre idag, bedre blir det ikke! Da snakker vi stemning!

Jeg blir til stadighet mer og mer forelsket i Nick og hvordan han er, hvordan han er å ha med å gjøre, hva han gjør, hvordan han ser verden og hvordan han forholder seg til den. Herregud, han må jo være blandt de enkleste valpene som finnes? Midt i alt styret orket han ikke å følge med lenger så han sovnet. Han sov så tungt at han kunne flyttes fra fang til fang uten å våkne! Han er så utrolig jordnær! Blir så utrolig stolt av han, ikke minst hver gang jeg får komplimenter på hvordan han ser ut eller hvordan han er. Han var overhodet ikke stresset på noen som helst måte!

Dessverre har jeg ikke tatt like mange bilder som jeg så for meg at jeg skulle gjøre men til mitt forsvar; det er litt vanskelig å nå fram til kameraet når du har en eller to hunder i fanget, en i hånda og tre til innen rekkevidde som du skal ha kontroll på, samt alle menneskene som går forbi.

Alt i alt kan jeg bare si at det har vært fantastisk. Jeg har hatt det så bra som jeg kan ha det med tanke på mine vansekeligheter – og det føles veldig, veldig bra. “Se, du døde ikke!”, vet ikke hvor mange ganger i hverdagen jeg forteller meg dette, etter hver minste utfordring omtrent. Etter at jeg fikk panikkangst er denne turen og denne utfordringen min største triumf.

Hva mat angår, noe som også er en vanvittig utfordring – så har dette også gått fint. Bestemte meg fra første stund for å ikke legge til noen ekstra utfordringer, holde meg til det jeg håpet jeg skulle kunne klare. Berget meg med næringsdrikker og bestemte meg for å skyve unna alt annet. Eksempelvis den lille sjalusien “hvorfor kan de spise det de vil og ikke jeg?” eller “jeg vil og ha is…” eller “men jeg kan jo også spise og heller kvitte meg med det etterpå?” Av og til hjelper det å tenke “ÉN dag, men ikke idag.”

TEMPO. Jeg hadde en lærer som sa “best under press” for åtte år siden, truth still stands. Klart jeg er stressa med press fra alle kanter og med så utrolig mange inntrykk som flyr i min retning, klart jeg stresser men jeg klarer likevel å holde fokus. Deadlines for eksempel, jeg er god på det. Om jeg har noe å gjøre, så kan jeg! Men det er viktig at det er noe som er viktig for meg – noe jeg vil.

Kan også plusse på godt selskap, mye intern humor, store mengder latter og smil, ingen sure miner fra noen hele veien? Haha. Moments altså! Okei, innrømmer at jeg var litt snurt igår når vi fant ut at vi ikke hadde kaffe i hus! Herr-e-gud, stå opp klokka åtte uten KAFFE?! Takk gud for statoil altså! Og selvfølgelig, veldig hyggelig roadtrip med Janne!

Nå er jeg hjemme hos meg selv igjen, en smule trist fordi alt er over men det føles utrolig bra likevel. Kan ikke huske sist jeg gikk inn døra hjemme og var lei meg for at noe var over! Spontanitet? Tommel opp for spontanitet for faen! Når Zahra skadet seg på tirsdag – shit happens, life happens. Ulykker oppstår ut av det blå og det fikk meg til å innse at man ikke burde la en god mulighet gli forbi bare fordi man er for redd for å se hva utfallet kan bli.

The way I see it, every life is a pile of good things and bad things. The good things don’t always soften the bad things, but vice-versa, the bad things don’t necessarily spoil the good things and make them unimportant.Doctor Who.

Advertisements

Hei.

Sykt dårlig på oppdateringer for tiden, beklager så mye. Ting går greit. Eller, greit nok. Klarer meg. Litt usikker på hvorfor jeg ikke har oppdatert egentlig, ingen spesiell grunn egentlig.

Etter 10 dager uten bulimiske tendenser føler jeg endelig at ansiktet mitt er tilbake, at vannet er borte, at det ikke er noe å stresse med lenger. Føler meg litt mer komortabel i mitt eget skinn.

Nå er jeg hjemme igjen. Skrev meg ut igår, dro til bestemor og hentet Zahra. Hadde en kjempevanskelig dag igår med tanke på å unngå bulimiske tendenser, den lille stemmen som sier “en siste gang”, går den aldri vekk?! Stresset og stresset til jeg kastet opp – ikke relatert til spiseforstyrrelsen i det hele tatt men det gjør det ekstra vanskelig fordi noe pessimistisk inni meg mener at “oppkast er oppkast” men det er jo ikke det. Om du drikker deg dritings og kaster opp eller om du får influensa – så teller det jo ikke på den måten. Igår, ingen dårlige intensjoner og ingen overspising ergo må jeg holde fast i at det var et uhell og ikke en syk handling.

Ny kjøleskapsmagnet, haha. It’s a Doctor Who thing, igjen. Til høyre ser dere galgenhumor på høyt nivå. “Lord, if you wont make me skinny, please make my friends fat.”

Nå handler det om å gjøre det riktige også når jeg er hjemme. Ansvaret er mitt alene. Jeg må lære meg å prioritere og jeg må lære meg å fullføre det jeg begynner på før jeg gjør noe annet. Noen foreslo at jeg burde endre navnet mitt på facebook til “Karianne VingleMartine Sandvik”, eventuelt Queen of Multitasking. Pretty sweet.

Litt tom i hodet, føler ikke at jeg har så mye å meddele egentlig. Snakket med Frk.Psykolog på mandag, snakket med Frk.Fastlege på onsdag. Skulle egentlig snakke med Mr.Psykiater på torsdag fordi han av en eller annen grunn ville snakke med meg, ikke det at jeg har noe å snakke med han om – egentlig. Men han hadde ikke tid, så det er jo like greit for min del. Er glad jeg dro hjem igår – smekkfull avdeling.

Nå er det Zahra som står i fokus. Mange dager igjen? Omtrentlig fire. Fire til sju, kommer litt an på hvilken dato vi tar utgangspunkt i med tanke på at Zahra og Baghera tilbragte mange dager sammen. Synes ikke hun ser sprekkeferdig ut, hun veier heller ikke skrekkelig mye mer enn til vanlig. Hadde det ikke vært for at dyrlegen har bekreftet drektighet og minst to valper – hadde jeg vært skeptisk og lurt på om det hele var innbilt svangerskap istedenfor. Men noe er det vel der inne. Vi droppet røntgen forresten, waste of money når vi snart finner det ut uansett.

Jeg vet ikke helt hva jeg tenker. Venter selvsagt i spenning men er ikke over the moon enda. Noe inni meg er veldig forsiktig med å ta gleder på forskudd, føler på en måte at jeg trenger å se det med mine egne øyne først. Men jeg er både glad og spent, ikke misforstå. De er jo født både døve og blinde så det er jo ikke mye “spenning” de første ukene sånn sett, men ja. Det blir fint håper jeg. Det kan jo skje når som helst egentlig, er litt skeptisk til å la Zahra være alene nå, men det er jo visse tegn man skal se etter for å forstå når noe er på gang.

Idag har vært en fin dag. Våknet av meg selv litt før tolv, om du synes det høres sent ut tar du feil, enormt stor bedring i forhold til å sitte oppe hele natta og twitre god natt når klokka passerer sju om morgenen. Fikk ikke sove fordi jeg stresset så med at jeg hadde kastet opp uten å mene det men til slutt klarte jeg å se at det ikke kom til å bli bedre om jeg skulle sitte våken i flere timer til for å kverne på det samme spørsmålet igjen og igjen.

Gikk en tur med G2 fra psykiatritjenesten. Hun er sekundærkontakten min, primæren min er G1. Flott med forkortelser, haha. Gikk tur i førti minutter, tre kilometer, Zahra var blid og lykkelig når vi kom tilbake. Deretter dro jeg ut med Elin og vi har vært litt her og litt der. Ett ærend her, ett ærend der. Minner meg om sånn det PLEIDE å være før jeg fikk angst. Det går veldig mye bedre med angsten nå. Veldig, veldig mye bedre. Det er nesten uproblematisk. Hver gang jeg skal gå inn noen steder kjenner jeg usikkerheten og “jeg kommer kanskje til å gå ut”, men jeg gjør det ikke. Er ganske imponert over dagen i dag fordi det var sykt mange mennesker over alt. To ganger kjente jeg stresset ta seg opp men som motivasjonskortet sier, “don’t panic”.

Skal pusle sammen denne valpebloggen min sånn at jeg slipper å spamme denne her med ting som er relatert til Zahra og valper. Må jo finne noen som er interessert i å kjøpe. Da blir det vel en smule webdesign, css og html på meg, samt at jeg sikkert kommer til å lese meg opp på enda mer informasjon relatert til valper og fødsel. Kommer jo garantert til å ringe mamma og Geir når noe skjer. Geir har peiling, han har hatt kull før. Er veldig spent på fargekombinasjoner, hvordan farger og mønster valpene får. Finnes utrolig mange kombinasjoner. Krysser fingrene for en liten tispe jeg kan beholde selv men kommer til å beholde en uansett.

Tror jeg har skrevet alt dette fra før. Men okei. Skal forresten bli flinkere å oppdatere- er planen. Alt som kan holde meg på riktig kurs er god distraksjon, inklusiv blogging. God helg dere.

40 days and one long night.

I natt møtte jeg på komplikasjoner og vanskeligheter i større grad enn jeg tidligere har måttet forholde meg til iløpet av mine nå 40 døgn uten spising og spying.

Det som skjedde i natt… Jeg stresset. Stresset meg opp og viklet meg inn i spiseforstyrrede tanker, følelser – til det punktet hvor jeg kastet opp. Jeg kastet opp. Oppkast, spy – hva skjer så?

Jeg fikk store problemer med å rasjonalisere og å se situasjonen i et større perspektiv enn det jeg så og følte akkurat der og da, i øyeblikket. Hadde jeg nå tapt alt fordi jeg hadde kastet opp? Hvor går grensene? Hvor er logikken og hvordan plassere, prosessere og forsone seg med det som skjedde?

Min første reaksjon var; fuck it, mislykket, ser du – du kan ingenting, du er ikke verdt noe, nå kan du bare gi opp, nå kan du bare gå på kjøkkenet og spise det lille du har som er spiselig i hus og spy mer på trass – du har allerede tapt, hvorfor gidder du å holde igjen nå? Du har ødelagt alt, du er ubrukelig, verdiløs og svak.

Det føles litt som å skulle etterforske en sak, på lik linje med det du ser på tv når noen skal oppklare et drap. De små detaljene og bevisene som til slutt gir det hele bildet. Jeg må gå meg selv i sømmene og finne ut hva det egentlig var som skjedde. Hva som egentlig utløste oppkastet. Og jeg må sammenligne basert på en annen erfaring, selvskadinga.

Min definisjon på selvskading for meg er når intensjonen bak handlingen er å påføre seg selv en synlig skade eller utsette seg selv for unødvendig smerte på grunn av en følelsesmessig utløsende årsak. Det vil med andre ord si at man ikke har skadet seg selv om man har vært uheldig med en kjøkkenkniv og skjært seg i fingeren. Jeg har gjort det og, vært uheldig med en kjøkkenkniv og tenkt “that’s it, nå har du ødelagt alt”, også på grunn av at såret ble en trigger i seg selv.

Så hvordan definere oppkast som bulimisk? Hvor går grensene i forhold til det? Om du drikker deg kanon og kaster opp i fylla er det ikke bulimisk – med mindre du med viten og vilje har spist en hel masse mat fordi du vet at du kommer til å kaste opp. Om du får omgangssyken og kaster opp – det sier seg selv at det er helt ufrivillig og noe man ikke kan klandre seg selv for.

Ting som for meg i natt talte IMOT en bulimisk handling; oppkast var ikke planlagt. Det var ufrivillig og en reaksjon på intense følelser. Jeg hadde ikke overspist på forhånd. Viktigst av alt og det som betyr mest for meg er at det ikke var planlagt.

Ting som talte FOR en bulimisk handling: Oppkast er oppkast, spy er spy.

Den problematiske og kaotiske situasjonen jeg befant meg i gikk ut på at jeg ikke klarte å velge mellom for og imot. Noe inni meg som sterkt ønsker å gi faen og noe annet som prøver å rasjonalisere og oppmuntre meg selv til å heve hodet og fortsette som om det ikke har skjedd. Det verste er tanken som sier “skaden har allerede skjedd. Det er for sent, du kan like godt bare spise og spy mens du først var igang”.

Tankekverna var i gang og timene sneglet seg forbi. Klokka ble fire, fem, seks, sju, åtte, ni. Natta var i ferd med å takke for seg mens en skyfri himmel ble lysere og lysere i blått. En intens hodepine hadde satt seg i topplokket samtidig som jeg kjente trøttheten og utmattelsen i hele kroppen. Jeg hadde på dette tidspunktet greid å skille mellom hva Karianne ville og hva spiseforstyrrelsen ville, spiseforstyrrelsen ville gi faen mens Karianne ikke ville gi opp eller gi slipp på dag 40! Jeg kom omsider dit at jeg bestemte meg for å få meg noen timers søvn, jeg ble definitivt ikke klokere på å tenke intenst på for eller imot i time inn og ut. Etter at jeg hadde lagt meg slo det meg plutselig, det jeg skrev her om dagen om bekreftelse.

“Herregud, du trenger en bekreftelse fra noen som kan se situasjonen objektivt, noen du stoler på og tror på. Du trenger at noen rydder i kaoset du nå kjenner på, sammen med deg.”

Noe så simpelt. Å spørre en troverdig kilde utenfor meg selv. Så jeg sendte en sms til frk.psykolog, sa hva jeg trengte; bekreftelse eller avkreftelse og forklarte kort hva situasjonen var.

Etter det sovnet jeg og når jeg våknet igjen langt utpå ettermiddagen hadde jeg fått svar. Om at det ikke var min feil og at intensjonen ikke var bulimisk. Om at jeg med trygghet kunne holde fast i dag førti og fortsette som om det ikke hadde skjedd. Jeg skal ikke si at dagen har vært ukomplisert med tanke på trangen til å gi faen og higet etter “en siste gang, så kan du fortsette”, men jeg vil heller fortsette på førtiEN enn på dag én.

The worst is over now. Etter at klokka ble 2100 har roen senket seg litt fordi vissheten om at butikker er stengte gir en lettelse – da blir det ingenting impulsivt. Da er jeg trygg ut kvelden. Nå kan jeg legge meg rundt midnatt og ta medisiner som jeg skal og stå opp i morgen til riktig tid og kjenne på ny uke, nye muligheter og forhåpentligvis se seier i dagen idag.

Takk til frk.psykolog for bekreftelse. Det reddet meg fra voldsom nedtur og holdt meg stødig nok til å se det hele bildet og forbi det følelsesmessige kaoset. ♥

Never have I ever…

Stått opp så tidlig frivillig før på lange tider, vært ute av huset på fem minutter med bare de to viktigste tingene med meg. Zahra og Nikon. Ingen frokost, ingen medisiner, ingenting, det handlet bare om øyeblikket. Det eneste som sto i hodet på meg var lys. Ut, lys, bilde, vakkert. Tror ikke det finnes bedre måter å starte en dag på. Hadde ikke tid til å gå glipp av øyeblikket.

De tre første ukene er tilbakelagt kapittel. Det sies at det tar 21 dager å bryte ned en avhengighet eller vane og skape en ny rutine. De korteste rehab programmene varer i 21 dager. At jeg er ferdig med dem gir meg bittelitt mer håp om at det kanskje er mulig å holde ut og å komme enda lenger. Skal ikke legge skjul på at de siste dagene var vært kompliserte å manøvrere seg helskinnet gjennom når noe inni meg brenner for å gi faen. Det som er verst og vanskeligst er stemmen som sier “én siste gang. Bare én gang til og aldri mer“. Hvor mange ganger har jeg ikke kastet meg i armene som er strekt ut mot meg og funnet trøst i det? Hvor mange ganger har jeg ikke sagt “greit” og gjort det, gått i den samme fella gang på gang på jævla gang? Eller “idag er en fin dato å telle fra, idag er en fin dag å ta farvel“.

Note to self; [se gjennom bildene] Tenk deg godt om. Virkelig? Fortsatt? Fremdeles? Vil du holde fast i dem? Se på dem da! Scroll gjennom to ganger. Tenk. Husk. Føl. Husker du? Hvordan det føltes? Hvor jævlig det er og hvor langt det går? Husker du årene du har tilbragt på denne måten? Seriøst? Nei, nettopp.

Jeg vil ikke:

  • Lide meg gjennom 21 dager en gang til
  • Lide meg gjennom en runde til med skrekk og panikk og redsel for konsekvenser
  • Kaste vekk enda flere penger jeg kan bruke på sertifikatet og bil istedenfor
  • Repetere dette flere ganger
  • Oppleve det flere ganger
  • Henge over doskåla med vilje flere ganger
  • Vaske hele badet flere ganger
  • Vaske bulimien ut av hus
  • Angre
  • Kjenne på nederlaget og håpløsheten av å ikke komme noen vei
  • Føle meg fastlåst og fanget i en sirkel jeg ikke klarer å bryte
  • Ha en ny dato å forholde meg til, 27. desember 2011 burde være godt nok, fin nok. Klokka 19:27.

Jeg lurer på hvor mange innlegg jeg må skrive som egenmotivasjon eller som påminner til meg selv. Det får så være om jeg må bruke time opp og time ned på dette, finnes ingen vei utenom om jeg likevel må jobbe meg gjennom for å komme noen vei. Her og nå får resten av problemene være resten av problemene fordi det krever alt å ha fullt fokus på dette. Det funker ikke for meg å skulle gjøre litt riktig på den fronten, bittelitt riktig der, feile her, tape der, det gir meg ingen mestringsfølelse og jeg kan ikke selv se at det går framover på noe som helst vis. Men å telle dag for dag, omså time for time om alt blir forjævlig, hvert minutt teller. Hver gang jeg opplever en følelsesmessig krise eller reaksjon, det er da det gjelder mest. Å ha hundre prosent fokus på riktig front. Det gikk med selvskadingen fordi jeg ga alt for å greie det. Derfor ser jeg ikke hvordan dette skal være noe annerledes, jeg pleier å få til deg jeg vil så lenge jeg vil det nok.

Rock bottom became the solid foundation on which I rebuilt my life
~ J.K Rowling

Nå skal jeg snart surre meg en tur på butikken med mamma før jeg skal til frk.fastlege klokka halv tre. Alltid sist på dagen for å unngå “neste pasient” stress. Regner med jeg får en grundig tilbakemelding på pillefronten. Krysser fingrene for at jeg slipper å veie meg, har ikke gjort det på to dager og håper jeg greier å holde meg unna vekta en stund. Bortsett fra det burde jeg støvsuge og gjøre noe kreativt, lese en bok og ikke sove på dagen. Spørs hvordan det går med tanke på at jeg sto opp tidlig. Når jeg tenker meg om så må jeg lage kort idag, motivasjonskort, fordi jeg kan laminere det/dem med Therese imorgen. Og jeg skal godkjenne og svare på kommentarer.

♥Håper dere har en fin dag♥

Mer egenmotivasjon.

Tretten døgn er overstått og det har vært “enkelt” siden fredag. Når jeg først kom meg gjennom det ble det litt mindre problematisk, ergo er dette dag fjorten. Fornøyd med det, kommet meg gjennom utfordringer som dukker opp uten å tryne, så. All good I guess. “Feel free til å klare alle” står det på lappen fra frk.psykolog. Den er grei, fredag it is. Tenker ikke at det er uoverkommelig i det hele tatt, det er veldig mulig og oppnåelig.

Til onsdag har jeg fått beskjed om å skrive ned den lista jeg skrev på fredag, egenmotivasjon, for å laminere den! Skrive den på størrelsen med kredittkort sånn at den alltid havner i pengeboka eller kortmappa. For å aldri glemme det selv i svake stunder, eksempelvis i/på butikker.

Just for fun og mer egenmotivasjon;

Føler at jeg har kontroll på motivasjonen for tiden! Når jeg ser på disse bildene forstår jeg lett hvorfor jeg følte meg ekstra stygg og ugjenkjennelig gjennom mine egne øyne når jeg spiste og spydde. Lurer på om det fortsatt er forskjell på dag atten? I så tilfelle blir jeg sjokkert. Trodde ikke det var forskjell igår og så egentlig ikke vits i å ta bilde, men gjorde det likevel. Hvor lang tid tar det egentlig før kroppen kommer ordentlig i balanse igjen? Før vannet forsvinner helt og før hevelsen går ned? Mannen i gata ser kanskje ikke forskjell, men jeg ser forskjellen i speilet og det påvirker selvfølelsen min. Å gå rundt og ikke føle meg som “meg selv” er en utrygg følelse. Bildene er selvsagt tatt med samme kamera.

Bortsett fra det har jeg forsøkt å snu døgnrytmen litt mer riktig vei. Våknet halv elleve idag, av meg selv. Det var så nesten sol idag, bare noen dager til før den kommer over horisonten. Gleder meg!

Lillefrøken har fått hals, for å ikke fryse i halsen. Egentlig er det en leggvarmer jeg fant i skapet, siden jeg ikke har brukt det etter at jeg sluttet å danse. Haha, da har hun to om jeg roter bort en. Jeg har endelig kjøpt ny vinterjakke og gleder meg vilt til å slippe å fryse framover. Tretten dager spyfri kvalifiserer for ny jakke; )

Akkurat nå befinner lillefrøken seg her… Øret til venstre og hodet under, det som stikker opp er kneet. Pledd har jeg nok av, hun tar jo alle uansett. Fikk nytt pledd i julegave (siden jeg bare hadde fem fra før…) og det har selvsagt Zahra lagt sin elsk på. Det er det pleddet hun ligger oppå, med to andre pledd rundt seg…

Også fikk jeg tilsendt noen bilder på mail idag.

Lik meg selv? Aner ikke hvor gammel jeg er her. Fem år kanskje? Maks seks. Når bildet ble tatt bodde jeg i Drøbak og snakket bokmål. Slo ikke om dialekt før jeg var sju år gammel. Har litt problemer med å se for meg meg selv som østlending.

Nå må jeg nesten avrunde for nå ryker batteriet på maccen straks. Tar det som et tegn på at jeg burde gjøre noe annet!

For og imot, egenmotivasjon og komplikasjoner.

Her i huset er det ikke akkurat TGIF for å si det på den måten (thank god it’s friday).

Dagens første tanke var nøyaktig den samme slitsomme suppa som igår. Irritasjonsmoment. Skulle legge meg tidlig igår, det ble det hvertfall ikke noe av for å si det på den måten. Fikk jo sovet sju timer likevel, så det er da noe. Men IMORGEN, da skal jeg sove lenge. Ingen møter eller annet som tilsier at jeg MÅ stå opp.

Kjenner at jeg har glemt en del av rutinene mine på fjortden dager. Nesten så jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre, og når jeg trodde jeg lå godt an kom jeg på “åh, men jeg har jo HUND for svarte”, så da var det bare å kle på seg alt man har, samt polstre lillefrøkna for å møte minus sju grader i trøtt-trøttere tilstand.

Men så lå jeg i rute, helt til to minutter før jeg skulle gå ned til frk.psykolog på sykehuset. Jeg var nittisju prosent klar innen jeg fikk en hårføner mitt i fleisen. Dét er sånne ting jeg får raserianfall av og måtte telle til ti (fakta) for å ikke knuse den hårføneren i tusen biter. Fikk selvfølgelig et flott merke i panna, formet som en halvmåne. Lykkedag.

I virkeligheten er det rødt og fint, selv om det ikke akkurat synes så godt på bildet. Photobooth, gotta love it.

Deretter tilbragte jeg den neste timen med frk.psykolog.

Challenges. Hittil har jeg hatt tretten eller fjorten stykker, og jeg har greid alle. Igår var det meninga jeg skulle være spyfri til idag og det gikk med et smerteskrik sånn akkurat såvidt etter mye om og men. Har naturligvis fått nye challenges siden det ser ut til å ha en god effekt. Jeg hater å tape. Ikke i spill, tar det med et smil (med mindre det er busstur / alkoholrelatert), men å tape mot meg selv… det synes jeg ikke noe om i det hele tatt.

Jeg har forresten kommet på noe nytt. To ting faktisk. Siden det er nytt år vil det si at dagene kan nulles ut, idag er dag seks. Istedenfor å telle dager uten oppkast i strekk kan jeg sette det opp annerledes når/om/hvis/dersomat (føles uunngåelig..) jeg sprekker, så kan jeg sette det opp som x/antall dager i 2012. Eksempelvis er jeg idag på 6/6, seks av seks dager uten oppkast, om jeg teller fra første Januar. Men OM jeg sprekker imorgen eller i kveld vil det likevel være 6/7, og å fortsette å telle videre og holde fokus på tallet til venstre framfor å henge meg opp i “i strekk”. Kanskje et tips til dere som sliter med å telle i strekk? ♥ Fokuser på det dere greier framfor de gangene dere taper, selv om det er vanskelig.

Men en av challenges’ene er å ikke hoppe på den idag, det vil være det samme som å tillate meg selv å sprekke idag. For idag er dag ti og innen jeg er ferdig med dette innlegget har jeg holdt ut i ti døgn. Så jeg kan ikke sette opp tallene slik som jeg forsøkte å forklare ovenfor før/hvisomatdersomat jeg sprekker.

Det andre er: jeg har skrevet innlegg opp og innlegg ned om hvor mye jeg hater angsten og vil reise den til helvete ved å gjøre det motsatte av det angsten prøver å overbevise meg om er riktig. Så hvorfor har jeg aldri tenkt det samme om de bulimiske tendensene? Jeg har bestemt meg for at angsten er en skikkelse – som jeg vil vondt. Jeg tror derfor at jeg må gjøre det samme med de bulimiske tendensene, personifisere. Straffe bulimiske tendenser ved å ikke gjøre det de har lyst til. Kom på det i natt og kan ikke forstå at jeg ikke har tenkt på det før?! Jeg vil ta igjen, jeg vil hevne meg og ønsker dypt og inderlig at skikkelsene skal lide like mye som de har fått meg til å gjøre. Revansj.

Jeg har så vanvittig lyst til å spise og spy akkurat nå, idag og igår har vært grusomme på det området fordi det kverner gjennom hodet mitt til enhver tid og gjennomsyrer alt annet jeg prøver å gjøre. Jeg føler meg halvveis i alt jeg gjør fordi konsentrasjonen min sirkler rundt trangen til å spise og spy. Jeg ser ikke for meg at jeg skal overleve kvelden uten i det hele tatt. Det tiende døgnet er i boks om noen usle minutter, men neste…

Jeg har selvfølgelig kommet opp med hundre grunner til hvorfor jeg må spise og spy idag. Hvorfor det er “riktig” eller “viktig”. Selvsagt er det bare unnskyldninger, men det er så vanskelig! Når det står på som verst danker det ut alle grunnene jeg har til å IKKE spise og spy.

Jeg har noen få ting å holde fast i for å kanskje klare kvelden. Det første er at det er 10 dager siden sist, ergo kommer jeg til å bli grisedårlig. Sist jeg kastet opp, altså for ti dager siden, hadde jeg en skrekkopplevelse hvor jeg var skråsikker på at jeg kom til å få epilepsianfall selv om jeg prøvde intenst å kompensere med å drikke næringsdrikk rett etterpå. Hjalp det? NEI. Etter å ha helt i meg hele 800 kalorier var det bare nok til at angsten roet seg noen hakk, men den fysiske formen ble ikke bedre. Skjelvinger, voldsomt med svimling, prikker foran øynene, iskald. Det var ikke bedre før jeg våknet dagen etterpå. Jeg var så sikker på at alt håp om sertifikat var ute!

Vil jeg ha en reprise eller en enda verre opplevelse, til og med kanskje miste muligheten til å ta sertifikatet i år? NEI. Hell no, så hvorfor kan jeg ikke innstille hodet mitt og trangen etter det?

Egentlig har jeg en lang liste med argumenter i mot også, men det er så slitsomt å skulle kverne på for og i mot hele jævla dagen, blandet med lyst på det og det, hvordan ordne det, timing og alt det der.

Dessuten gjorde jeg noe… ekkelt, sist jeg kastet opp. Egenskremselspropaganda. Jeg filmet at jeg kastet opp. Det høres sykt ut, jeg vet det og det er sykt. Tanken bak er at jeg kan se filmen når trangen blir for ille og huske hvor JÆVLIG det føles, for å minne meg selv på å se til å styre unna, NÅ.

Jeg kunne sikkert ha fortsatt dette innlegget i evigheten med for og imot, men jeg skal sette punktum her. Får ta det som det kommer men gjøre mitt beste? Frk.psykolog sa “det er viktigst å holde ut de verste dagene”. Men det kjipe er at jeg ikke rakk å sette pris på at jeg overlevde dagen igår fordi jeg var nødt til å gå rett videre på dagen idag. Innen nå har jeg greid ti døgn og er dermed på dag elleve.

slfkpiwekjfnclWKERNFLQWNRFLKGNq : )))) gi meg styrke…

Hadde egentlig tenkt til å publisere innlegget etter forrige linje, men nei! Om jeg så må legge meg ned å gråte meg gjennom kvelden fordi denne følelsen er jævlig, så skal jeg ikke sprekke nå.

Egenmotivasjon, Om jeg sprekker så…

  • Jeg kommer til å få vann i kroppen
  • Jeg kommer til å bli hoven i ansiktet igjen
  • Jeg kommer til å føle meg stygg og jævlig av den grunn
  • Jeg kommer til å slite for å få Januar til å gå opp økonomisk
  • Om jeg får epilepsianfall ryker sertifikatet (for faen!)
  • Jeg kommer til å bli skuffet!
  • Jeg kommer til å angre.
  • Jeg kommer til å bli sint på meg selv.
  • Av den grunn kommer skadetrangen snikende, snikende er forresten feil ord fordi det kommer til å eksplodere i hodet mitt med voldsom kraft og om jeg ikke allerede har det vanskelig blir det hvertfall ikke bedre når hodet fylles opp med enda mer dritt.
  • Om jeg skader meg… let’s not even go there.
  • Jeg kommer til å drukne i skam.
  • Jeg må vaske leiligheta igjen (vaske bulimien ut av hus), unødvendig når det allerede er rent her.
  • Det kommer om mulig til å bli enda vanskeligere å ta seg sammen imorgen, det er OM jeg er motivert nok, noe jeg neppe er fordi det vil føles som om jeg har tapt allerede.
  • Jeg kommer til å bli redd når pulsen skyter til himmels etter oppkast.

Jeg har ett måltid igjen og kan gjøre dette til en STJERNEBRA dag. Alt står og faller på dette lille valget, på tide å velge riktig!  Om jeg velger riktig vil ingen av punktene jeg har nevnt ovenfor skje, det er vanvittig at jeg i det hele tatt har lyst til å lukke øynene og ignorere det. OG HER, AKKURAT HER; istedenfor å bli sint på meg selv som jeg kjenner at jeg allerede er, skal jeg prøve å vri det til å være sint på bulimien. Skille den fra Karianne.

Jeg skal ikke sprekke idag!! Det koster mer å holde ut enn å gi opp. Greit, det får koste hva det koste vil, jeg skal ikke sprekke nå.

Ni og spiseforstyrrelsen.

Torsdag. Sto opp, pakket, slumret (sjokk), utskrivningssamtale og innen klokka tolv var jeg ute. Svippet innom bestemor for å hente Zahra, deretter kjøpe pepsi max, deretter hjem for å sove fordi jeg var så sinnssykt trøtt fordi jeg fikk langt fra nok søvn i natt. Gleder meg litt til å sove ut imorgen, tenker å ta kveld om ikke så lenge, avslutte denne dagen så fort som overhodet mulig.

Dagen har gått med til å ha lyst til å spise og spy, tenke på mat, fantasere om mat, lure på hvordan jeg skulle få kabalen til å gå opp, veie for og imot og hele den pakka der. Regnet det økonomiske regnestykket for Januar som mildt sagt er en kjip måned økonomisk med tanke på frikortet spesielt. Regner med å ha nådd frikortgrensa om to og en halv uke, kanskje tre.

Av en eller annen grunn har det vært mye angst idag, noe jeg ikke helt forstår. Var med Elin på butikken for å pante flasker og det var utrolig stressende å ikke skulle handle selv. Splittet, ville helst bare fucke det opp og handle masse mat. Vanligvis har jeg en klinkende klar plan på hvor jeg skal, sånn og slik og det går fort og jeg har hodet i gamet, mens dette var mest surring. Intens trang til å sette meg i bilen og når Elin gikk gjennom akkurat den reolen hvor jeg lå på gulvet for første gang for 21 måneder siden fikk jeg helt hetta og klarte ikke å gå. Jeg ble likevel værende i butikken, så det er da noe. I guess?

Ni døgn er i alle fall i boks, going on ten. På dager som idag hvor motivasjonen er delt i biter er det vanskelig å forstå hvordan i all verden jeg gikk 56 dager i strekk med stålkontroll. Jeg husker at jeg blogget om at det virket fjernt å skulle spise og spy og at jeg ikke savnet det i det hele tatt, at tanken knapt nok streifet meg, men den var lett å ignorere. I det minste vet jeg at det er mulig å komme dit og håper at det ikke er så langt dit? Om jeg holder ut selvfølgelig. Håper inderlig jeg føler meg bedre og mer motivert for ny dag imorgen.

Må nok ty til noen to-do lister for å aktivisere meg selv, helst til den grad at dagene forsvinner fort.

Dessuten må jeg ta meg sammen og nå opp til kalorimålet. Min maksgrense og frk.fastleges minimum. Har knapt touchet den de siste ni dagene, det er kanskje derfor jeg føler meg frynsete idag? Jeg hater å vite noe konkret men så er det vanskelig i praksis likevel.

Hah, jeg har i alle fall nok næringsdrikker for lange tider. Måtte jo rydde litt når jeg kom hjem, dumpet jo bare 324 nutridrinker her og der når jeg henta dem i forrige uke. Siden jeg ikke hadde noe bedre å ta meg til endte jeg opp med å telle opp de jeg hadde fra før og plusse på de jeg henta for å slå ihjel litt tid og fordi jeg var en smule nysgjerrig. Resultatet? 477 stykker.

Etterpå innså jeg at jeg ikke kunne stable det der akkurat. Tror jeg hadde blitt sprø av å måtte se den stabelen der x antall ganger om dagen. De endte opp under den samme benkeplata hvor en oppvaskmaskin kunne stått / skal stå.

Latterlig. Det der er “bare” de jeg ikke hadde stablet i kjøleskapet allerede. Holdbart til Oktober så det er jo ikke noe problem på nåværende stadium hvor inntaket består av 90% dette og en sjelden gang (på en god dag!) noe annet, noe spiselig.

Gleder meg til den dagen jeg kan fylle kjøleskapet mitt med normal mat. Vanlig mat, ikke spiseforstyrra mat etter en rigid liste av hva som er “tillatt” å spise. Ikke næringsdrikker og ikke noe som kun blir liggende i noen usle timer før det havner et annet sted. Kommer den dagen? Kan jo ikke tro på noe annet, nekter å tro at dette er “for alltid” eller resten av livet. Veien virker skremmende lang, heldigvis finnes det flotte mennesker som forteller sine historier på egne blogger, som gir håp om at det finnes normalitet ett eller annet sted. Men det er skremmende om jeg stopper opp for å tenke. Om jeg spør meg selv “hvordan endte du egentlig opp her? Hvordan greide du det?

Dét er en håpløs tanke å skulle grave meg gjennom ni år med sykdomstanker for å finne svar uten å komme fram til noe konkret. Det som hjelper litt er å snu det på den andre måten og sammenligne med hvor jeg har vært.

Sykdommen tok ikke ordentlig av før i 2008 hvor det ble veldig synlig at jeg var syk. Jeg gikk fra å være brått motivert gjennom en innleggelse på spiseavdeling i seks måneder til å ønske meg selv død og begravet fordi jeg ikke taklet vektoppgangen selv om det ikke var snakk om mer enn sju kilo. Perioden hvor sykdommen var usynlig om du kastet et blikk på kroppen varte i nesten sju måneder før det virkelig tok av. Bulimien, fra den tiden det sto som eneste diagnose. Men den gang da var målet å slanke meg til døde. Jeg skulle dø, det var målet. Jeg skulle bli så syk, så tynn og skral at det skulle ta livet av meg. “Hva er målet?” spurte mange; “jeg skal dø” var svaret de fikk.

Jeg måtte “bare” nesten stryke med før jeg innså at jeg ikke hadde levd og at det ble for tragisk å avslutte et liv som bare hadde vart i nitten år på den måten. Men jeg tok meg vann over hodet, jeg ser det i etterkant. “Klare selv” du liksom. Det gikk ikke så bra. Jeg skulle visstnok egentlig (har jeg lest i papirer i etterkant) legges inn på spiseavdelinga i Bodø, men jeg husker at jeg sa at jeg ikke ville dit. Skulle klare det selv? Men jeg trodde det skulle gå, lenge. Problemet ble en litt for kjapp vektoppgang hvor hodet ikke klarte å holde følge med hvordan kroppen fylte seg ut og hvordan beina som tidligere stakk ut ble usynlige under en normal kroppsfasong.

Men nitten kilo fra slutten av mars til slutten av juni, altså tre måneder, det ble for voldsomt. Det gikk så fort at jeg aldri så for meg at utviklingen skulle stoppe opp. Når jeg leser gamle dagbøker (ikke papir, men på data) kan jeg i 2007 lese om hvordan jeg allerede da ønsket meg en spyfri tilværelse.

Siden April 2011 har jeg jobbet for det men endringen skjedde vel ikke ordentlig før i September. Jeg har måttet redusere oppkast samtidig øke antall kalorier jeg har klart å holde nede, noe som har vært en kjempeskummel overgang fordi jeg er livende redd for å rase opp i vekt. Det tok meg lang tid å stole på at kaloriene skulle inntas uten at vekta raste til himmels.

Men nå derimot, nå er jeg oppe i et antall kalorier jeg greier å akseptere (maksimum/minimum) og å slutte å kaste opp er hovedprioritet. Selv om ting skjer skrekkelig langsomt, så har det likevel skjedd noe. Rart hvordan jeg ikke ser det selv før jeg tar meg tid til å skrive disse ordene. Menneskene i teamet mitt ser det uten problemer, men jeg ser det ikke helt før nå (?)

Neste steg er jeg mer usikker på. Her og nå; redusere oppkast til null. Deretter, øke antall kalorier jeg greier å forholde meg til i næringsdrikker, eller først introdusere ett og ett måltid mer normal mat og deretter øke kalorier? Satan så komplisert dette er. Hodet mitt skriker sykdomstanker om lavere tall på vekta og alt det der, all the time. Og hvor i pokker har jeg tenkt til å legge inn vektoppgang? Aner ikke.

Har ærlig talt ikke peiling i det hele tatt men før, i 2010 kom jeg til et punkt en dag hvor jeg var drittlei av næringsdrikker og hadde lyst til å spise normal mat. Perspektivet mitt rekker ikke så utrolig langt, det koster mer enn nok å være her og nå, skulle holde ut dager som idag hvor trangen til å fylle opp og tømme ut er intens. Jeg pusler i alle fall med NOE, selv om det for utenforstående kan virke som om jeg ikke gjør noe som helst.

2012 er “do or die”. Jeg er lei av at dette er livet. Jeg vil fylle det med utrolig mye mer, eller så vil jeg ikke ha det. Om noen hadde fortalt meg at det aldri kom til å bli bedre hadde jeg gladelig hoppet på havet. Heldigvis er det ingen som forteller meg at bedring er umulig og siden jeg ikke har lyst til å dø blir det logisk å tenke at 2012 er “do” framfor “die”.

Gruer meg til helg, håper jeg greier å finne på noe å gjøre sånn at det ikke blir seigpining.

More Challenges & Motivasjon

De verste dagene av å skape en spyfri tilværelse er over. Dag en, to og tre er kanskje de aller verste fordi man har “kommet så kort at det ikke gjør noe om man sprekker”, if that makes sense. Vet ikke om ansiktet mitt er back to normal, men jeg føler at jeg ser mer “meg” ut allerde. At det ikke står skrevet i ansiktet mitt at jeg spiser og spyr, holder en hemmelighet og lever livet i skam og bøyd over doskåla.

Det er vanskelig å skulle si NEI. Når jeg må si nei til å møte opp i triggende situasjoner fordi jeg kanskje sårer andre. Når jeg ikke har greid å dra til bestemor fordi hun har masse mat jeg kan spise og spy og fordi det er så lett å miste kontrollen der. “Hvorfor kan vi ikke dra en tur til bestemor?”, det gjør vondt å si nei og innrømme hvor lite impulskontroll jeg egentlig har. Det jeg synes er verst er når negative følelser kommer krypende, skuffelse eller nederlag – når jeg ikke kan ty til maten for å slippe unna. “Alt jeg kan gjøre nå er å føle det”. Når jeg må sitte der, kjenne frustrasjonen mens følelsene bygger seg opp til det renner over, hvor tårer blander seg med raseri og smerte. Selvskading og spising og spying har liksom vært mine to flukter. Fluktveier fra følelsene som jeg ikke orker å føle eller forholde meg til. Bulimien eskalerte voldsomt mot slutten av 2009 når jeg begynte på veien mot skadefri. Når jeg i Mars 2010 begynte på veien mot helt frisk fikk jeg en voldsom smell av tilbakefall hvor jeg ikke hadde kontroll på hverken oppkast, barberblader eller piller, noe som endte med selvmordsforsøk, politieskorte og lukket avdeling på tvang. Alt for å slippe å føle. Måtte ta oppgjøret med meg selv og fortsette på veien mot skadefri men det ble for tungt å skulle tøyle spiseforstyrrelsen i samme slengen. Siden da har jeg mer eller mindre konsentrert meg om den ene biten, selvskadinga, og heller tydd til bulimien når følelser og tanker ble for vanskelig.

Helt siden April 2011 har jeg ønsket meg en spyfri tilværelse og jobbet hardt for å komme videre, både som mer eller mindre skadefri og uten oppkast. Det har gått framover selv om det smeller nå og da likevel. 26 dager spyfri var mer enn jeg kunne drømme om, 56 dager spyfri er også en voldsom forbedring sammenlignet med februar/mars 2010 hvor jeg ikke gjorde annet enn tygge, svelge og tvinge alt i retur, mange mange ganger for dag.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg holder denne gang, men jeg håper at det blir lenger og jeg håper at jeg blir mer motivert. Akkurat nå har jeg en ENORM motivasjonsfaktor. Det er bare tre måneder og én dag til jeg kan fortsette på sertifikatet, så fremt jeg ikke har flere epileptiske anfall, som igjen trigges og utløses av bulimien. 27. desember var jeg skremmende nær å ødelegge det hele. Sertifikatet betyr nesten latterlig mye for meg, men så lenge man har noe som personlig spiller en stor rolle for motivasjonen kan det være nesten hva som helst. Jeg måtte spørre meg selv om jeg ville ha sertifikatet i 2013 eller om jeg vil ha det i år, kanskje til sommeren?

Holdt 56 dager fra September til November, deretter etterfulgt av fem uker med av og på. Det har vært vanskelig å skulle ta seg sammen, naturlig nok fordi jula var rett rundt hjørnet og en utfordring jeg anså som for stor. Nå som jula er over derimot er jeg tom for unnskyldninger og igjen, med sertifikatet SÅ NÆRT – jeg vil virkelig ikke ødelegge denne sjansen. Epilepsianfall kan jeg ikke forutse men jeg kan ta mine forhåndsregler og redusere de triggerne jeg VET jeg kan unngå. Å sove nok, ta medisinene mine to ganger daglig og å ikke kaste opp kan være akkurat det som fører meg i mål til det rosa plastkortet. Nevrologen min mener at epilepsien min er ene og alene bulimien sin skyld. Om så er tilfelle vil jeg kanskje kunne leve anfallsfritt OG angstfritt siden epilepsianfall er triggeren til angsten jeg opplever samt angstanfallene jeg opplever nå og da, mye sjeldnere enn i sommer for eksempel.

Om jeg bare greier dette, jeg vinner så utrolig mye og jeg vet det. Jeg vinner stabilitet, jeg vil få mer og mer kontroll på angsten, jeg kan leve anfallsfritt (forhåpentligvis), jeg kan kjøre opp og få sertifikatet og bli mer selvstendig og mindre avhengig av andre. Oppkast er det eneste som står i veien for meg.

Motivert? OH YES. Jeg vil ha en bil. Bonusen av alle pengene jeg sparer ved å leve uten spising og spying kan fort bli til en bil. Om jeg GJENNOMSNITTLIG svir av 300 kroner for dag på spising og spying (rekorden er 1700 kroner rett i dass på én dag) multiplisert med 90 dager ? 27 000 kroner. Om jeg kutter det daglige beløpet ned til 185 kroner vil jeg fortsatt spare 16 500 kroner. Summene blir skremmende store, men der og da – i bulimitåka, da spiller det ingen rolle om man bruker alle pengene sine på rusen man føler i øyeblikket.

Jeg har alt å tape på å ikke prøve.

Helt til til slutt kan jeg meddele at jeg har greid alle utfordringene fra fredag og. Ta en telefon jeg gruet meg til, ikke kaste opp og til og med en tur på kino. I 2 timer og 35 minutter omtrentlig. En runde med panikk, men jeg greide å overvinne angsten og å ta tilbake kontrollen uten å forlate kinosalen. Win.

Jeg får litt mer tro på meg selv når jeg kan se med egne øyne at jeg kan om jeg går inn for noe. Egentlig vet jeg at jeg kan, jeg bare glemmer å tro på det veldig ofte.

Gruer meg til imorgen, da drar pappa og jeg må FØLE det. Uten å ty til hverken den ene eller den andre flukten.

Hit, men ikke lenger.

Om å gå på trynet, veldig. Hardt og brutalt, stygt. Det er veldig lett for meg å identifisere den utløsende årsaken, kanskje kan jeg skylde litt på at livet ikke er rettferdig, ikke på mine vegne, men så grusomt urettferdig på andre sine vegne at jeg personlig får så vondt i sjela at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med meg selv.

Jeg er ikke spesielt glad i å skrive om krise når det skjer, av og til er jeg nødt til å la det gå litt tid, sånn at jeg vet eller har funnet ut av hva jeg skal, kan skrive og har lyst til å sette ord på.

Forrige mandag, altså for tretten dager siden, det var vel der jeg snublet. Jeg var allerede fysisk kvalm etter å ha befunnet meg i en bil med defekt varmeapparat i nærmere sju timer. Men, å kombinere småkvalm med en beskjed om at noen som var så levende, at en bekjent venn ble brått revet bort i en ulykke – det ble for mye. Det ble for uvirkelig, ubegripelig, ufattelig, uhåndterlig. Jeg husker ikke om jeg nevnte det på bloggen en gang fordi jeg kladder så mange innlegg som jeg ikke får meg selv til å publisere. Jeg tror jeg nevnte det. Det fikk meg til å tenke på hvor skjørt livet egentlig er, når noen som bare rakk å fylle sytten år, som attpåvil var i gang med å leve ut hennes største drøm – just like that – ikke var mer.

Vondt i meg for klassen min, for klassen hennes, for foreldre, slekt, venner, pårørende og kjæresten. Jeg så minnevideoene på facebook, jeg gråt når jeg så gjennom videoene hennes på facebook eller når jeg leste gjennom bloggen hennes som jeg har fulgt.

Det er lett for meg å sprekke. Kunsten og trikset forsvinner visstnok ikke og hver gang det skjer, fortid, er det like lett og jeg blir alltid like overrasket, nesten. Smerten av å spise og spy, noe konkret og enkelt, noe som tar bort alt annet, noe som sluker timer og fjerner meg, distanserer meg fra resten av verden, en slags pauseknapp selv om det er midlertidig – i alle fall burde det være midlertidig.

Fem dager i strekk gikk med til gamle mønster.

Frustrerte fruer, sesong åtte, episode ni. Jeg har blitt veldig glad i disse print screen bildene mine. Når jeg hører magiske linjer som treffer meg i hjertet, jeg bare må stoppe, pause, print screen, spille scenen om og om igjen til jeg får teksten riktig, redigere bildet og voilá.

Og akkurat her er jeg tvunget til å skrive “shit happens“. Jeg får meg ikke til å skrive noe annet, kan ikke gruble mer på det, gi slipp, gå videre. Jeg kan ikke henge meg opp i at jeg snublet eller at jeg har kastet opp  i leiligheta som jeg virkelig ikke ønsket, jeg kan ikke henge meg opp i alle disse nederlags følelsene. Det er menneskelig å feile, gå på trynet, selv om jeg skulle ønske det var så enkelt at jeg slapp. Fem dager down the drain etterfulgt av fire dager med kontroll før en viss krise traff meg midt i ansiktet og det ble igjen nødvendig med en pause hvor jeg slapp å tenke.

Men så fant jeg løsningen på krisen som oppsto, men problemet med å falle, hvordan finne styrke til å reise seg igjen. I tre dager lovet jeg meg selv “aldri mer” men likevel. Trangen, behovet, avhengigheten, tryggheten. Behovet. Behovet for smerte, hvorfor er det der? Jeg burde ha behov for å ta en dusj eller treffe en venn, behov for næring eller å være varm nok eller å behøve en kopp kaffe. Men nei, behovet for smerte, lidelse, noe?

Intensiteten. Herregud intensiteten. Man glemmer og fortrenger det som er jævlig når man forsøker å gå videre og gjett, lett at jeg glemte og fortrengte intensiteten som bulimien fører med seg. På fredag, aldri mer tenkte jeg i mitt stille sinn mens jeg dro kortet og ga en lang faen i pengene som forsvant selv om jeg visste at jeg burde brydd meg mer om det. Når kvelden var over og kroppen hadde fått nok for lenge siden kom det noe nytt og vanskelig. Rester. Mat. Jeg hater å kaste mat, av en eller annen grunn er det mye bedre å spise det og kaste det opp, i det minste har det en oppgave, men? Jeg vet og jeg visste at jeg kom til å få problemer med å kaste det, men jeg visste også hvordan lørdag ville se ut om jeg ikke kastet.

Jeg tvang meg selv til å kaste. Først i søpla og deretter ut med søpla, for at det ikke lenger skulle være en mulighet. Det første jeg tenkte når jeg våknet igår var “helvete heller, hvorfor kastet du? Hvorfor?!”. Dagen gikk sakte og behovet for mer smerte, mer pause og mer lindring ville ikke gi seg. Jeg forsto ikke hvor ekstremt det føles og er før tankene mine spant voldsomt rundt dette med å spise mat fra søpla. Jeg har gjort det før, men fra søpla inne. Der har du bulimien som ikke lar seg stoppe, bulimien som har kontoll, bulimien som overstyrer realismen og alt annet man burde ta i betraktning.

Syke satan, uansett hvor mange logiske tanker jeg forsøkte å tenke om hvor ekkelt, hvor grusomt det er å spise mat fra søpla, bakterier og ekkelt, det ville ikke smake godt en gang men jeg greide likevel ikke å bry meg fordi behovet likevel var overskyggende.

I 2008 hadde jeg en periode hvor jeg kastet opp i isbokser for å slippe unna, for å lure mamma til å tro at jeg kastet opp mye mindre. Istedenfor å gå på badet etter å ha spist gikk jeg heller på rommet og kastet opp i isbokser, eller poser om jeg ikke hadde flere bokser. Flere problemer og flere løgner, hvordan kvitte seg med blytunge isbokser fulle av oppkast? Eirin sa “herregud småen, om du må spy kan du likegodt spy i do“, rett fram og direkte.

Igår tenkte jeg på hva hun ville sagt om hun hadde visst at jeg vurderte å spise mat fra søpla. Hun hadde sagt “herregud småen, da får du heller kjøpe ny mat enn å fråtse i baktereier og gudene vet hva“. Ergo endte jeg opp med å kjøpe enda mer mat for å drukne atter en kveld med alt annet. Kvalme, sukker, smerte. Men at det i det hele tatt var en reell trussel – spise frossen mat fra søpla ute – det er skremmende. Så intenst hadde jeg glemt at det var.

Idag er det søndag og jeg vet jeg må skjerpe meg nå. Atter en gang kastet jeg mat ut i søpla ute og det er null alternativ å feile idag. Jeg vet at det blir for mye med bulimien, den tapper mer og mer og jeg vet at jeg aldri i verden vil greie å sjonglere mellom fire timer behandling i uka og bulimien. Det går ikke. Jeg kommer til å tape utolig mye mer enn det er verdt, angsten for eksempel. Epilepsien for eksempel. Magesmerter for eksempel. Økonomien for eksempel. Jula for eksempel. Mange grunner, gode, logiske grunner til hvorfor det er nok nå.

Atter en gang må jeg, jeg er nødt til å trekke en ny strek, hit men ikke lenger. Jeg har skrevet en lang liste over ting jeg burde ta meg til idag istedenfor å ryke rett utpå. Jeg vet ikke hvor mange dager det egentlig ble. Etter å ha sjekket ble det 53. Jeg legger ikke lista på 53, jeg legger lista dag for dag. Jeg må, fordi jeg ikke vil tilbake. Aldri i verden om jeg har tenkt til å gi opp her, bare fordi jeg snublet. Om ikke annet er det en viktig påminnelse. “Glem aldri grunnen til hvorfor du ikke er villig til å gi opp, ja og shit happens.

Utdrag fra en bulimikers dagbok.

Jeg skrev mitt første dagboknotat i september 2004. Før det har jeg aldri hatt noe regelmessig kontroll på skrivinga – jeg visste ikke en gang at jeg likte å skrive. Gjennom flere år har det blitt noen bøker til sammen og det er sånn som står innerst i skapene, alltid. Funny thing is; jeg har aldri lest gjennom dagbøkene mine i etterkant. Aldri. Noe i meg tør ikke å lese gjennom fordi jeg er redd for hva jeg skal huske som jeg har glemt eller fortrengt eller jeg er redd for å huske at detaljer som ikke burde være i noens liv strekker seg lenger tilbake enn det jeg egentlig erindret.

Men idag leste jeg gjennom noen sider. Det var veldig tilfeldig, men jeg krøller alltid sammen ark (når jeg er tom for aviser) for å fyre i peisen. Gamle notatbøker fra skolen, brenner det som er irrelevant eller ikke har betydning. Men så var det en bok der da, og jeg kan såvidt huske å ha sett den, gjerne fordi den bare inneholder notater for én måned, november 2010.

Så jeg begynte å lese. Halvsjokkert over egne ord, jeg virker så sint i retrospekt. Så sint, sjalu, narret, lurt og løyet til. Paranoid er det riktige ordet. “Hvordan våger….” eller “jeg skulle ønske noen så meg sånn” eller “de ordene er bare tull, de prøver å lure meg alle sammen“. Ett år senere vet jeg jo fortsettelsen til historien og den passer ikke inn med mine skarpe forutanelser.

Men det som gjorde mest inntrykk var bulimien. Hvordan jeg skrev om den daglige smerten og nederlaget, annenhver dag var nytt nederlag, like enormt som det forrige, på nytt og på nytt sprakk jeg, på nytt og på nytt befant jeg meg i ydmykende situasjoner som gjorde at jeg hadde lyst til å synke gjennom gulvet. For eksempel når man er alene hjemme og tror man har noen timer på seg og at man selvfølgelig rekker å bake kake og late som man aldri har gjort det, også kommer det noen hjem likevel, og der står jeg. Tatt på fersk gjerning og skammen. Jeg har skrevet side opp og side ned om skammen sammenlagt men det kan ikke beskrives likevel.

“1 november 2010. “
Først et kort notat om hva jeg ikke har kastet opp med en påfølgende liste over alt jeg har tygd meg igjennom og presset i retur. Nederst står det ALLTID “ferdig, dato, klokkeslett – aldri mer”.
Neste notat starter slik: “sprakk på 25 timer“, så og så mange avføringspiller som straff. Deretter står det side opp og side ned om hva jeg skal endre på og hvordan jeg skal spise x kalorier uten å kaste opp og en hel haug med ting for å klare dette.

“2. november”
Beholdt: Ingenting.” Deretter en lang liste delt opp i runde 1 og runde 2. Listene skremmer meg. Mengdene. Når jeg leser gjennom den første lista kan jeg se at det var gode intensjoner som jeg mistet taket på, liste nummer to derimot, den er rasende og selvpåført straff. Mislykket fortjener mer mislykket, smerte fortjener mer smerte, en ond sirkel.
Runde to; 350g rullekake, 400g lasagne, 400g pytt i panne, 2 piano duo, 550g lakriskonfekt, 1 bueno“. Det er to kilo mat. På én gang. På én runde, uten spying i mellom. Brus kommer i tillegg, standard pleide å ligge på halvannen liter.  Trekommafemkilo. Regner med det tok en times tid, kanskje halvannen å trykke i seg det. Ett til to minutt senere er jeg like tom og enda tommere enn jeg var i utgangspunktet og det er lett å se i retrospekt at det ikke er rart man hovner opp i ansiktet når halvannen time med fråtsing skal gjøres om på på ett minutt.
Gode intensjoner gikk virkelig ikke nevneveridg bra… Greide ikke å bestmme meg for om jeg ville ha knekkebrød eller havregrøt – deretter gikk alt til helvete.

3. og 4. november inneholder bare lange lister og faenskap på slutten. “Crap on things, faen satans jævla dritt

5. November
Beholder x kalorier og holder meg i 25 timer før bulimien kommer. Handler. Klipper bankkort og mastercard. GOODBYE. Må slutte å bruke penger nå“. Desperasjon. Håpløshet. Aner ikke hva godt jeg skal gjøre for meg selv eller hva som kan hjelpe på, å klippe kortene virker som den eneste løsninga.

Den 6. november er jeg sabla motivert for at dette skal gå bra, “motivert til tusen, dette kommer til å ordne seg“. Dagen etterpå ryker hele greia på 26 timer. 13. november kan jeg telle tjuesju timer. Innen 15. november har jeg selvsagt sprukket men begynt på nytt og er oppe i 50 timer. 20. november har jeg ikke beholdt noe som helst. Innen 25. november greier jeg 60 timer før det ryker nok en gang.

~~~~~

Alle disse årene. Alle disse sidene. Å leve med konstant skuffelse nesten hvert døgn, å bygge noe bittelite som man ønsker skal bli større bare for å få det revet vekk gang på gang på gang. Hvordan alt dette gikk på automatikken, hvordan det bare “skjedde”, og hvordan jeg alltid straffet på en eller annen måte. Mer oppkast eller avføringspiller eller trening siden jeg 25. november også skriver “6 måneder skadefri, det er litt sykt å tenke på. 6 måneder siden sist, det er utrolig godt gjort egentlig!

Det er ikke så lenge siden livet mitt var akkruat sånn. Timer, dager, klokkeslett, telle, telle, telle, null, på nytt, repeter, begynn forfra, rykk tilbake til start, som et jævla brettspill, stigespillet bortsett fra at det umulig kan ha dreid seg om flaks, jeg tapte alltid.

Det er straks 48 døgn siden sist. I en normal persons tidsregning er 48 dager ingen verdens ting. Jeg hører til stadighet “tiden går så fort”, jeg kjenner meg ikke igjen. Tiden har slettes ikke gått fort, den har gått skrekkelig sakte. Sneglet seg avgårde. Når jeg ser tilbake på 48 dager virker det som om det er MILEVIS unna. Dritlenge siden. 48 dager ganger tjuefire timer minus to er lik 1150 timer. Det pleide å være 1440 minutter, tjuefire timer.

Det føles så fjernt. Denne tilværelsen her er selvsagt ikke optimal på lang sikt men uansett så føler jeg meg tusen tonn lettere (metaforisk sett) fordi hverdagen min ikke er så BRUTAL lenger. Jeg tror det er mye av det som gjør at jeg finner det helt i orden å være her jeg er nå fordi jeg slipper det. Jeg slipper å gå fra hundre prosent motivasjon til “fuck my life, piller, barberblader, skadetrang herregud jeg vil dø“. Svingningen mellom to ytterpunkter er ENORM. Påkjenningen både fysisk og psykisk, fra å gå til og være ved godt mot til å grave sin egen grav.

Som tidligere nevnt; her jeg er nå, å slite med inntak og treningsmengder er ikke optimalt det heller, men det er stabilt. Jeg våkner hver morgen, jeg tenker ikke på at jeg vil hoppe i grava tre ganger iløpet av dagen, jeg er ikke flying high above, og jeg har ikke enorme nedturer i sammenligning. Fortsatt en bølge men ikke en uendelig tsunami som aldri tar slutt.

I mange dager har jeg lurt på hvorfor jeg blogger, jeg har liksom ingenting å meddele? Det slår meg mens jeg skriver dette at det er fordi følelsene mine ikke er en evig svingning. Følelser utløser tanker, assosiasjoner, refleksjoner, noe jeg vil sette ord på og beskrive. Det slår meg mens jeg skriver dette at her og nå, som bare er en bølge i forhold, ikke utløser de samme følelsesmessige ytterpunktene og ikke gir meg de samme inntrykkene lenger. For første gang på flere år har jeg funnet en slags stabilitet. Jeg står opp om morgenen, gjør det samme gjennom dagen med noen få avvik fra sosialt til behandling til handling, og følelsesmessig? Klart jeg er trøtt og sliten, glad, trist, energisk eller likegyldig som alle andre kan være men intensiteten er i balanse.

Husk at jeg illustrerer kun fra mitt eget perspektiv og utifra hva jeg ser/føler/oppfatter! Var usikker på tidsrom når jeg tegnet denne, men la oss si tre dager. Den grønne, bulimien, svinger mellom dødstanker og evig mot, en følelse av å være flying high og uovervinnelig. Når jeg spyr/spydde går det nedover og det er mens jeg spiser jeg føler at neste gang- da går det fordi da lover jeg dyrt og hellig at dette er siste gangen – jeg må bare spy først, og når så er gjort, vel. Streken sier sitt. Den blå, normalen – jeg skal ikke skryte på meg at jeg vet hvordan den ser ut for jeg vet virkelig ikke – men det er sånn jeg forestiller meg at den er. Ups and downs, life goes on. Og den lilla, her og nå, anoreksien, den er og ups and downs og life goes on. Den ligger under normalen og har enda færre svingninger fordi life goes on men jeg føler ikke at jeg virkelig lever eller nyter livet eller opplever noe, får masse inntrykk og stråler av glede. Den ligger også under, bittelitt på grunn av vekta fordi jeg vet at den og må opp for å treffe en normal, men mest fordi sparebluss for meg også er lik halv maskin, at man er halvveis i det man gjør og føler. Men, det jeg nyter derimot er STABILITETEN.

Herregud for en lettelse. Bare å lukke den dagboka jeg åpnet idag og å vite at det ikke gjelder lenger her og nå, det er utrolig befriende og godt. Og de/dere som tolket innlegget om her og nå dit at jeg synes at dette er en bedre løsning “forever”, jeg håper bildet forklarer noe. Anoreksi er ikke herlig, men den lilla streken er en veldig fin bølge å være med på i forhold til den grønne tsunamien. Det var det jeg mente når jeg sa at det føles helt greit å være her jeg er nå en stund. Mye heller lilla enn grønn.

Husk også at perspektivet er tre dager. På lang sikt kommer nok den lilla streken til å helle mer mot svart, jeg vet det. Men her og nå er jeg egentlig bare mer lettet enn jeg har ord til å beskrive.


Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv

Advertisements