Archive for the 'motivasjon' Category

Priskrig, kontrolltap, egenansvar og selvhjelp.

Her kommer en oppfølger til forrige innlegg. Et par misforståelser jeg vil greie ut og kanskje noen nyttige tips til deg som ønsker å unngå priskrigen.

Jeg fikk et par kommentarer som gikk på dette med at “alle bulimikere/overspisere, overspiser ikke usunn mat” – dette er helt riktig! Jeg er helt enig. Det gjelder ikke kun usunn mat. Beklager om dere dette gjelder følte dere ekskludert, men det blir veldig vanskelig å skrive blogginnlegg som skal favne om alle som har spiseforstyrrelser – fordi det dessverre er alt for mange som sliter. Jenter, gutter, kvinner, menn eller hvilket kjønn man nå skulle foretrekke – la oss bare si at spiseforstyrrelser diskriminerer ingen. Det kan ramme alle, uansett alder.

Selv om man deler en diagnose eller problemstilling i hverdagen, så kan symptomene man sliter med være svært varierende og ulike! Man har kanskje fellestrekk, men man er ikke like og kan derfor ikke settes opp mot hverandre og sammenlignes på den måten.

Vær så snill og ha det i bakhodet når dere leser det jeg skriver, om jeg skriver “oss”, “vi” eller “man” – så mener jeg ikke ALLE. Det går ikke an at jeg skal kunne uttrykke meg på vegne av alle. Noen kjenner seg igjen, andre vil ikke kjenne seg igjen. Aller mest skriver jeg fra mitt perspektiv, basert på mine erfaringer.

“Vi” med spiseforstyrrelser – er fortsatt unike individer.

Det var også mange som trakk fram dette med egenansvar. Man har selv ansvar for hva man handler og hva man velger å spise. Jeg er enig i dette også, og mener ikke at samfunnet skal ta hensyn til alle – for det skjer rett og slett ikke. Kort og godt er livet urettferdig og det er sånn det er. Man må tilpasse seg det samfunnet man lever i, etter beste evne.

En ting jeg har tenkt litt på, er hvor vanskelig det er å formulere eller sette ord på hvordan det føles å tape kontroll over hva man handler eller hva man spiser. Jeg har fundert en del på hvordan jeg kan forsøke å formulere det for at mennesker som aldri har opplevd det og rett og slett ikke kan forstå kontrolltapet, kanskje kan prøve å forstå likevel.

Bilmetaforen er simpel og jeg vet ikke om den treffer, men. Se for deg at du setter deg i en bil med navigasjonssystem. Du plotter inn destinasjonen du ønsker og navigasjonssystemet i bilen kalkulerer en rute for deg, som du skal kjøre. Du legger ut på turen og svinger til høyre og venstre som anvist. Alt er bare velstand, men plutselig svinger bilen til høyre, hvor du hadde planlagt å svinge til venstre. Plutselig skjer det ingenting om du dreier på rattet og pedalene har sluttet å fungere. Du har nå blitt passasjer i førersetet, dørene er låst, du kan ikke rulle ned vinduene, du kan ikke regulere bilens fart. Du vet ikke hvor du er på vei, du kjenner hjertet hamre i brystet mens angsten snører halsen sammen, bremsene virker selvsagt ikke de heller, du er hjelpesløs. Og så – svinger bilen av veien. Over stupet. Ut i vannet. Selvsagt gjør den det, og selvsagt fylles bilen med vann. Langsomt, til den brått fylles og synker. Selvsagt – med deg inni.

Kort oppsummert virker dette som plottet til en dårlig skrekkfilm.

I realiteten er det jeg som står i butikken. Jeg har skrevet en handleliste før jeg dro hjemmefra, jeg har valgt å dra til en butikk jeg kjenner layouten til. Hvis jeg lukker øynene kan jeg visualisere hvilken rute jeg skal ta gjennom butikken – for å unngå og havne på villspor. I begynnelsen går det fint. Jeg plukker med meg ingrediensene til dagens middag, får med noe å drikke, sjekker lista og ser at jeg er i mål. Det gjenstår å komme seg til kassen – men plutselig går beina en annen vei og hodet henger ikke med. Kurven jeg har fylt blir satt på gulvet og hendene mine har begynt å plukke varer jeg ikke skal ha. Noe inni hodet mitt skriker nei, jeg kjenner hjertet som hamrer og panikken skyller over meg. Panikken og skammen. Kan noen se meg på? Hvordan hendene mine skjelver? Hvordan jeg ikke klarer å hente meg inn igjen? Hvordan jeg nesten er på gråten, men gjør mitt beste for at masken ikke skal slå sprekker?

Så gikk det ikke slik jeg hadde håpet denne gangen heller. Atter en gang har jeg sprukket, atter en gang kommer jeg hjem med skam i handleposene og selv om jeg ikke vil utsette meg for det bulimiske, selv om det ikke er slik jeg ønsker å leve livet mitt – så har hendene allerede begynt å skyfle mat inn i munnen. Kjevene jobber, mat tygges, svelges. Det er for sent. Det går som det går – som vanlig. Til helvete.

Det er som en dårlig skrekkfilm. Det er et mareritt. En personlig kamp.

Men, det går an å komme seg ut av det. Det går an å lære seg og ta det ansvaret! Det er mulig å finne styrken i seg selv, til å gjenvinne kontroll i butikken, hente seg inn, komme seg til kassen med gode intensjoner i handlekurven.

Jeg tenkte at jeg var nødt til å komme med en oppfølger til innlegget jeg skrev sist. For det finnes grep man kan ta, for å skåne seg selv fra priskrigen og tilbudene på påskegodt. Hvis du selv sliter og leser dette, kanskje* finner du noe som kan hjelpe.

  1. Forsøk å styr unna butikkene som er med i priskrigen. Jeg er rimelig sikker på at Meny ikke har kastet seg på bølgen. Enkelte butikker har også satt [begrensinger] for kundene sine.
  2. Skriv en handleliste på forhånd slik at du kan være effektiv på butikken og ikke får tid til å tenke på annet enn hva du skal ha, mens du er der.
  3. Prøv å unngå og handle når det er mange folk i butikken, på den måten kan du kanskje unngå å havne i en lang kø hvor utholdenheten din blir satt på prøve.
  4. Eller kanskje er det best for deg å handle når det er mange mennesker i butikken, hvis skammen holder deg unna?
  5. Ikke handle på tom mage, mens du er sulten eller når du har cravings.
  6. Regler for handlingen? Eksempel: ikke handle mer enn du må eller ikke dra på butikken oftere enn nødvendig?
  7. Er det lettere å styre unna smellen hvis du ikke handler alene? Ta med en venn eller noen i familien?
  8. Si til deg selv at du skal lykkes på forhånd. Minn deg selv hva som står på spill, jeg regner med at du vet så inderlig godt hvordan det føles å “tape” på handletur.
  9. Belønn deg selv med noe som ikke er spiselig. Altså, gjør noe fint for deg selv. Det er lov å feire en seier, selv om den virker liten.

Igjen, dette gjelder ikke alle som har spiseforstyrrelser, for enkelte blir dette kanskje bare svada. Skjønner dere? Jeg kan ikke skrive for alle. Jeg kan forsøke å være inkluderende, men jeg kommer ikke alltid til å lykkes.

Jeg håper i alle fall at dette innlegget fyller ut eventuelle hull fra forrige innlegg!

Fortid, framtid, blogg. En klisjé?

Jeg hadde liksom ikke noe mer å si, noe mer jeg ønsket å si, ingenting jeg følte jeg ikke hadde skrevet fra før, jeg hadde ingenting å tilføye – for hvem er vel interessert i å lese de samme ordene om og om igjen? Alle “jeg skal sånn og slik”, alle “idag har jeg vært på butikken, yes!”, alle de små trivielle tingene som for meg har vært ganske store og betydd ganske mye. Alle “jeg må gjøre/tenke sånn”, alle disse små tingene – kjedelig. Jeg vet ikke hvordan det føles å lese, men det ble i alle fall vanvittig kjedelig å skrive.

Den siste måneden derimot, da har jeg kjent på behovet for å skrive, for de fem siste ukene har det virkelig skjedd STORE ting i livet mitt. Store endringer. Som om alt er snudd opp ned, som om jeg har gått rett fra “det tror jeg ikke jeg tør” til “fuck det, jeg lever nå, let’s go!”. Jeg har gjort utenkelige ting. Tjueniende April. Ting jeg ikke engang så for meg at jeg skulle tørre uansett hvor frisk jeg nå hadde klart å bli. Det var “nå eller aldri” og “du har én eneste sjanse, den er nå, idag, den kommer kanskje aldri igjen og er du villig til å la den gå fra deg?” Det var jeg ikke og den sjansen tok jeg – hvilket har resultert i … jeg mangler egentlig ord som er store nok til å beskrive hvor fantastisk mye bedre ALT har blitt?

Jeg har gjort så mye og jeg er så utrolig stolt av meg selv – og jeg kjenner på det på en måte jeg ikke har opplevd før. Genuint stolt av meg selv, jeg ser “dette var bra, Karianne, fy faen, godt jobbet, chin up” og det er jævlig ålreit å kunne gi seg selv ros. Ikke av den selvbekreftende typen som “husk å tenke at du er flink”, det er ikke noe jeg husker på, tankene kommer av følelsen fordi det føles bra ut og jeg gjenkjenner det som bra. Det er liksom ikke krøll på linja lenger.

Akkurat hva jeg gjorden den tjueniende april som var så jævlig revolusjonerende i min egen lille verden, kommer jeg ikke til å utdype, men det ga meg nytt perspektiv angående agorafobien OG anoreksien. Som om noe endelig klikket på plass og som om jeg for første gang på evig lenge, helt ekte og genuint tenkte “fuck dette, jeg vil bli frisk på ordentlig. Jeg vil ha et ordentlig liv, med energi til å gjøre hva jeg vil, når jeg vil!”

Lenge har jeg løyet. Til dere, til alle, men mest av alt til meg selv. “Bulimien påvirker agorafobien fordi jeg får forsterket angst når jeg kaster opp, men anoreksien har ingen sammenheng med agorafobien” er løgnen jeg har fortalt om og om igjen. For det handler ikke om anoreksien eller bulimien, det handler om energien og uten energi orker man ikke å takle agorafobien – så enkelt er det faktisk og likevel har jeg brukt flere år på å innrømme det.

Er du klar over hvor mye enklere det er å hoppe over et måltid og ligge på sofaen – i motsetning til å presse i seg mat når man ikke har lyst på noe eller føler seg sulten, for å i tillegg skulle gå ut døra og møte sin bokstavelig talt – verste frykt?

Men altså. Jeg har ikke kastet opp i hele 2014 og det skjedde ikke akkurat noen store revolusjoner før midten av april akkurat – for inntil da svevde jeg videre på den løgnen fordi det var “enklest sånn”, på alle mulige måter. Fordi jeg ikke hadde ork eller energi til å møte det eller fordi jeg ikke orket og åpne øynene.

Det begynte vel med påsken. Pappa skulle til Østlandet og lurte på om jeg skulle handle før han dro, før han tilfeldigvis la til “med mindre du har lyst til å være med til Østlandet” – og av en eller annen grunn så jeg en mulighet til å besøke en venn, så jeg måtte spørre om jeg fikk komme på besøk en ukes tid – noe jeg selvfølgelig fikk, ergo pakket jeg tingene jeg trengte, tok med meg hundene og kjørte fra Vestlandet til Østlandet og pappa leverte meg på trappa dit jeg skulle og det var det.

Den kvelden var det fest. Med mange mennesker. Jeg vet ikke hvor mange, men mange! I agorafobisk perspektiv, ekstremt mange, flere mennesker enn jeg har vært på fest med siden før agorafobien i alle fall. Ikke én eneste gang kjente jeg på hverken angst eller ubehag – alt var bare fest, sånn som fest skal være. Sånn fest hvor nach ikke skjer for alt er bare fest til klokka blir halv seks om morgenen og folk innser at de må hjem for å sove.

Den uka spiste jeg for energiens skyld. Hallo, det ville vært idioti å reise landet på tvers for å konstant ligge på en annen sofa enn min egen?

Når jeg kom hjem igjen var det straight back to the same old i nøyaktig en uke, før tjueniende april skjedde. Tredevte april tok jeg bybanen i morgenrushet fordi jeg tenkte “Dette går fint” – også gjorde jeg det, også gikk det fint og det var helt spontant. Ikke planlagt, ikke noe jeg tenkte jeg burde eller måtte. Første mai tok jeg bybanen alene to ganger, med litt oppmuntring, fordi det var noe jeg skulle, noe jeg ville. Andre mai var det noe jeg måtte ordne, så da gjorde jeg det. Ikke noe “pappa, kan du kjøre”, bare “alright, I’ve got this, I fix” også gjorde jeg det ærendet, helt alene for første gang på – jeg vet ikke engang hvor lenge. Fjerde april tok jeg bybanen uten mål og mening – utelukkende bare for å gjøre det. Pluss at jeg kjøpte månedskort for å tyne meg selv til å gjøre det enda mer. Og som om det ikke var nok at jeg tok fem forskjellige bybaner på egenhånd, hadde jeg besøk av noen som insisterte på at jeg måtte bake muffins, klokken halv tolv en søndags kveld – så da måtte vi ta bybanen til bensinstasjonen for å kjøpe egg. Tur/retur, no problem.

Dagen etter det igjen, skulle jeg treffe psykologen min. På vei ut døra gikk jeg på pappa, som selvfølgelig lurte på hvor jeg skulle, så jeg sa det – dere skulle sett ansiktsuttrykket til mannen som har kjørt meg til hver eneste psykologtime siden august (minus den ene gangen psykiatritjenesten gjorde det)! Priceless!

Så da gjorde jeg det. Og historien går videre. Psykologen min sa forøvrig at jeg har “gått en mil alene” og … det føles jævlig bra. Endelig på vei et sted. Endelig kjenner jeg det. Endelig løsner det. Everything.

Fully Recovered from Bulimia Nervosa.

Even writing the title of this post feels surreal. It’s like I don’t even know what to say, like I don’t know how it happened, like I’m not sure how I managed to finally pull my head out of the toilet and start seeing food for what it really is: FUEL, ENERGY.

I still have atypical anorexia, my relationship with food is not normal or healthy, but everything bulimic is gone and that is… a huge achievement. One I never thought I’d accomplish. It’s been 11.5 years since the first time I made myself sick. I was eleven years old, almost twelve. Basically just a kid who had no idea of what she was doing or how such a seemingly simple thing would impact the rest of her life. My life.

This is my story.

Bulimia fucking ruined me. It ruined everything I was, it took away everything I had, it broke up my relationship with my mother, my boyfriend, I flushed my economy down the drain, my studies, my health, my friendships, my dreams, my hopes, bulimia turned me into a monster. An emotional bitch who’d erupt with rage and anger if I didn’t get my highs. My highs being; my food, my vomit. If I didn’t get that, I was unable to function. Food was my drug. Food was everything I needed and I abused it. Bulimia changed who I used to be into something I no longer am. I’m not who I used to be before bulimia and I’m not who I used to be when I was bulimic.

My eating disorder started with purging, but it was always gross and hard to do it. Starving myself always seemed easier so that’s what I did most from 2002-2008. I did have a few quite bulimic months in 2007 and I thought it was bad at the time, but I had no idea of how bad it would eventually get a few years later. A friend taught me “the magic” of vomiting “handsfree”. That is; bending over the toilet and vomiting without using your hands, a toothbrush or anything else to provoke the gag reflex.

I remember the day I went to the supermarket in 2008 and my only intention was to buy binge food, my only intention was to overeat and vomit. The day my bulimia went from being something impulsive to something I wanted, something I thought I needed. Something that made me feel good, something that made me feel better, at least for a little while. March 29th.

Through my early years of anorexia my weight remained more or less the same. My eating disorder wasn’t obvious because I never lost all those pounds, I was just the girl who “didn’t eat a lot”. A “picky eater”. When I was hospitalized for a couple of months in 2007 after a suicide attempt, they didn’t think my eating disorder was as severe as I described because my weight didn’t match my story, but they realized they were wrong after observing my behavior for a couple of days.

In 2008 when I started throwing up the way I did, my weight “finally” dropped. Rapidly. My weight kept dropping until I was hospitalized at the same unit for adolescents where they specialized at treating eating disorders. I was tired. I wanted to get better. I wanted to quit, honestly. I gained the pounds I’d lost before I was hospitalized but I turned eighteen while I was there and when I came to the toughest part of recovery; accepting my weight restored body, I couldn’t bear it. I couldn’t stand it and I became severely depressed again. Suicidal. I wanted to discharge myself, but after overdosing while I was on leave, they sent me to a general ward for adults where all they did was make sure I didn’t die.

Within two intense weeks, I dropped weight until I was four pounds over my at the time lowest weight ever before I was medicated for other issues (they suspected I might be developing schizophrenia, they were wrong) and the medication made me gain back the pounds I lost until I was back at my “normal” weight. During this period my self harm was severe and as soon as I decided to fight self harm, I turned to bulimia to cope with my emotions and my weight started dropping once again.

I was referred to another unit for adults with eating disorder but they didn’t want to treat me because they meant my self harm was too much for them to handle – even though I was working very hard to stop.

This is when I met a girl whom I am no longer friends with – who also had bulimia. We’d binge and purge together, it was our secret. We became inseparable, us against the world. Someone to share it with. Partners in crime. Someone who understood. Someone to share the guilt and shame with. We tried quitting together and we failed together, again and again.

Bulimia is an addiction. We got “high” together. I’m not going to lie, it was fun. Enjoyable, thrilling, exhilarating – even if it hurt. Even if it was wrong, even if it was self destructive.

My weight kept dropping and I got to the point where I had a new lowest weight almost everyday. I was thinner than I’d ever been before, wasting away, day by day. I couldn’t stop weighing myself and I couldn’t stop eating. I stole food from my family and the unit where I was inpatient. I couldn’t keep food in my apartment without bingeing and purging, nothing. If my fridge wasn’t completely empty, my compulsion drove me to empty it again and again – no matter how many hours I’d eat in a row. I could pull all-nighters. I could go on for more than twelve hours, I’d throw up until I passed out from exhaustion, I’d throw up until my heart raced and my hands shook. I’d throw up until the world was spinning, I’d throw up until there was blood.

Eventually it scared me, eventually I realized it couldn’t go on, eventually I realized that I was in fact; dying. I’d lie awake in bed at night with the same thought every night; “will I wake up tomorrow? Oh what a relief it would be if this was it”, but it never was. I’d count the hours without purging, I made schedules, I scribbled down hour after hour but yet I wasn’t able to go a day without bingeing and purging. My body was so used to being treated the way I abused it – I got physically sick if I didn’t binge and purge. It was agonizing. Unbearable. Dark. Lonely. Painful. It was hopeless.

And then, in March 2010 I was admitted and got a feeding tube. I gained about ten pounds within a week because I was so dehydrated and it terrified me, but yet I wanted to get better. The unit for adults with eating disorders was ready to take me on as a patient, but I refused – firmly believing I could go home and recover on my own terms. Unfortunately, I’d caused my body a lot of damage and I had my first epileptic seizure the day I pulled the feeding tube out. A week later I was diagnosed with gastric hemorrhage and about a month after that, I was diagnosed with unspecified epilepsy.

Still, I was determined to beat this shit. After staring death in the eye, I wanted to live more than ever. It terrified me that I, at the age of only nineteen, was at risk of dying without even having lived!

After gaining 42lbs within three months, I was heavier than ever with a healthy BMI of almost 21. I couldn’t stand it and I thought I’d never stop gaining weight. I gave up and went back to bingeing and purging. I went back to school for the first time in years and for a while I did good. I still had my best friend, the bulimic friend. We still binged and purged together, like we had. I was satisfied. I got good grades and I was losing weight. I was constantly broke but that was sort of ok. I could accept that.

In January I was betrayed by the only family member I felt close with at the time and trusted. My world was crumbling and it became hard to go to school. Bingeing and purging was my escape and it was so much easier to disappear into a world of my own. My bulimic friend had got a boyfriend now and she went inpatient to get better. I was alone. Completely alone. I lived on my own and the only thing I did was binge and purge. That’s what I had left. The only constant factor in my life. The only thing that remained by my side through everything else, the only thing I could control – even though that was just something I told myself to protect my sanity, or what little I had left of it.

In april 2011 I had another public epileptic seizure and it’s one of the most horrifying experiences I’ve ever had. Waking up in the midst of a chaotic situation I’d created without intending to do so, with people staring and surrounded by paramedics – my life hasn’t been the same ever since. As a direct consequence of this incident – I developed agoraphobia and became scared of going out in public, even if I was with someone I trusted. My neurologist believes my seizures were mainly triggered by the extreme drops in blood sugar after purging and I became scared of throwing up because I was scared of having public seizures.

This is where my real battle with bulimia began. April 2011. In a way it was my point of no return. Realizing my body could no longer handle it, for real. I was failing the last term in school because I was unable to show up because of agoraphobia. I BEGGED for help but I didn’t get any. Or I did, for a few weeks, until a psychologist whom I absolutely despise – sat me down and told me it wasn’t good for me to be inpatient. I was supposed to “live” on the outside of a psychiatric hospital and even if I told her I didn’t want to be inpatient, even though I explained in detail how bad my bulimia was, how much I wanted to relapse and start harming myself again – she stood her ground and I discharged myself the same day because everything was lost. I had nothing left when I declined another offer to go inpatient at a residential unit that treats adults with eating disorders. I believed I was too heavy to deserve treatment.

I had agoraphobia and bulimia – but this is where my bulimic symptoms changed. If I purged everything I ate, I would have epileptic seizures and it would make agoraphobia worse, so I kept some food down. It prevented me from losing weight so my weight remained the same.

But I tried to quit purging. I kept trying and I also kept failing. Not as often as before, I was able to go a few days without doing it, but every time I felt low – I needed it. Eventually I managed to go a week, two, a month.

2012 became the worst year of my life. I was miserable. Completely isolated because of agoraphobia and I wasn’t even as thin as I preferred to be, and even worse – I was unable to lose weight. I spent about 97 percent of the year alone. I rarely had good days where I was able to go out with friends. I spent about 85 percent of that year on my own. Alone. The best things that happened that year was a weekend where I felt free and went on adventures with a friend, and when I got my second dog – Nick.

I did accomplish almost four months without bingeing and purging before I had a two month long relapse at the beginning of 2013. In 2013 I finally got the help I needed and learned what I needed to do to beat agoraphobia. I was finally making progress. And I moved. I left the city where I’d lived for about eleven years and I moved somewhere else, to another part of the country, far away from everything I knew, everything that was familiar.

But in May, bulimia got worse. I know my family knew even if I tried to hide it. In july I spent a month on my own and agoraphobia got worse because I wasn’t in treatment for a few months because I was on a waiting list.

By now I’d developed food intolerances. My body cannot break down milk proteins or gluten and if I eat it – it enters my blood stream as opioids, related to opium, which basically means that I get high. Dizzy – and I hate it. It triggers agoraphobia and in order to avoid milk proteins and gluten, 95 percent of what I considered “safe food” was no longer an option and I had to challenge myself to eating scary and unfamiliar food.

In a way this was a turning point. Even if it was beyond extremely hard and I felt bitter and angry because of the damage I had done. Even if I didn’t purge as much, I still restrict my intake and I haven’t gained weight. It made it feel safer and eventually I realized I could eat whatever I wanted as long as I still restricted – without gaining weight.

But there was one problem. All my favorite binge food for when I gave in to bulimia – contained lots and lots of milk proteins and gluten. Yogurts, ice cream, buns, pizza, crisps, cheese, chocolate, a lot of candy and the list goes on – contains gluten even if it doesn’t contain milk. And it made me sick. Not just dizzy, it fucked up my digestion and it made my agoraphobia worse as well as making me feel physically ill and extremely tired. After a binge/purge session I’d feel heavy and drowsy for four days before I started feeling better. I hated it. I hated the fact that I did it but still I wanted to hurt myself even if I didn’t really want to – so I’d give in because I was confused and it was easier to give in than to fight it,

The last time I binged and purged was December 29th 2013. Now it’s just atypical anorexia but I’m doing better than I have been for years. I eat what I want as long as I under eat in total. I know it’s not healthy, but it’s safe and familiar and it gives me a sense of control I still feel like I need.

But I eat what I want. I eat chocolate for breakfast everyday! Who would have thought?! Breakfast is my favorite meal and I eat until I’m full. I eat porridge cooked 50/50 with milk and soy milk, artificial sweetener, a dash of salt and usually I add frozen blueberries, last but not least I add a teaspoon of peanut butter and four small pieces of chocolate. It’s the perfect combination of sweet, sour and salt. Sometimes I even feel uncomfortably full even if I eat basically the same everyday – yet I force myself to finish my breakfast even if it takes up to an hour because if I don’t, I get cranky and it messes up that feeling of control for the rest of the day.

And I eat dinner with my family several times per week and I do my best to make those portions look normal – for the sake of my six year old brother who is not aware of the fact that I even have an eating disorder at all. I eat dinner for my dad and my stepmother because I keep my disordered thoughts to myself. Basically I restrict when I’m on my own or skip meals because I forget to eat. I eat before I go out because it eases my anxiety to know my blood sugar isn’t low and I eat if I feel physically ill, such as feeling dizzy or shaky.

I know it’s not healthy and I fully acknowledge the fact that I still have an eating disorder.

So it hit me, two days ago; when do you know you’ve recovered? I thought about it while eating cereal for dinner, I went through my previous behavior which I’ve just described in detail if you’re still reading, and I compared it to my current “symptoms” – which basically no longer exist. I’m fully capable of having all sorts of food available, I never binge, when I get upset I no longer even consider bingeing and purging to feel better and I don’t miss it. Or I do, sometimes – but it’s the same with self harm but my thoughts alone cannot hurt me as long as I don’t satisfy my cravings for self destruction. I don’t have fear foods. I have some food I’d rather not eat – but I CAN eat it if I don’t have another option and if my blood sugar is low. I don’t obsessively count calories or weigh my food – except the amount of oatmeal I use when I make breakfast, but I can excuse that because I’m actually following a recipe of my own.

Still, when can you call yourself recovered? How do you know? Because I felt recovered two days ago but I didn’t feel confident enough to believe in that. I texted my doctor from 2010 to 2013 and asked her if I could ask her a question. We still talk from time to time, she knows me through and through and she’s been there for me. She visited me in the hospital when I had the feeding tube even if she didn’t need to. She was perfect person to ask because she knows what my bulimia looked like.

I described my feelings about food now and my behavior and she texted me back saying she was almost in tears and “of course you’ve recovered from bulimia” and more but I’m not going to quote all of it.

I am there. After three years of intense fighting, I finally made it through. I never believed it to be possible, yet here I am. As I’ve mentioned, bulimia is an addiction just like drug abuse or alcoholism and I will have to be cautious for the rest of my life to not relapse. In a way I will always be “a bulimic” just like an alcoholic will always be an alcoholic even when s/he’s sober.

I have now recovered from borderline personality disorder, self harm and bulimia nervosa. (Atypical) Anorexia and agoraphobia still remains. Currently working on beating agoraphobia and I will get there. I want life to be enjoyable again and hopefully – it will be.

What Bulimia did to my face.

Ved en tilfeldighet åpnet jeg en gammel mappe bilder fra 2010, nå i kveld. Jeg bladde gjennom bildene fra Januar, Februar og Mars. De månedene jeg var farlig nært å sulte meg ihjel, eller snarere; å spy meg ihjel. Jeg husker ikke så mye fra de månedene. Jeg vet at jeg overspiste og kastet opp konstant, veide meg vanvittig mange ganger om dagen, sovnet hver kveld og lurte på om jeg kom til å våkne dagen etterpå.

Noe jeg vet jeg har snakket og skrevet om før; er ansiktet mitt. Hva bulimien gjorde med ansiktet mitt. Hvordan alt ble så stort, forvrengt og hvordan jeg ikke visste hva som ville møte meg i speilet hver dag. Fremmedfølelsen av å se et ansikt i speilet, men føle at det ikke tilhører seg selv. Bulimiens ansikt.

Skammen var det aller verste. Jeg følte at det sto skrevet i panna mi at jeg var bulimiker og at å spise og spy var alt jeg gjorde om dagen. Jeg  følte at alle kunne se det, at det var det aller første de så og tenkte når de så meg. Skammen var så stor og jeg var så ufattelig liten. For å slippe og skamme meg så mye måtte jeg spise og kaste opp mer, for det gjorde meg nummen, en stund i alle fall. Jo mer jeg overspiste og kastet opp, jo verre ble ansiktet mitt. Feilproporsjonert. Ingen kjevelinje, manglende kinnbein, hovne mandler, forstørrede spyttkjertler og økt kjevemuskulatur. Ordet “stygg” er liksom ikke nok. Jeg følte meg som et monster. Jeg visste ikke hvordan ansiktet mitt kom til å se ut dagen etterpå. Om det kom til å være større eller mindre, mer eller mindre hovent.

Jeg følte meg stygg på absolutt alle bilder. Hvis andre tok bilder av meg kunne jeg begynne å gråte eller kjempe mot tårene når jeg så dem fordi jeg var så fæl. Jeg kunne til nøds ta bilder av meg selv i den vinkelen som fikk ansiktet mitt til å se “minst mulig ut”, men hva hjalp vel det?

Dette innlegget handler ikke om hvilket bilde du foretrekker, hvordan du synes jeg ser ut, det handler om hva jeg så, hva jeg ser, hva jeg følte og hva jeg føler.

Ser du forskjell?
Hva vekt angår, så veier jeg 10+ kg mer nå enn jeg gjorde for fire år siden. (Bare så du forstår at vekt ikke har noe med størrelsesforskjellen i ansiktet mitt å gjøre, hvis så hadde vært tilfelle hadde det vært mye større nå, enn da.)

Tankene mine er fortsatt syke. Jeg har ikke tenkt til å sitte her og late som om jeg har det så flott nå, bare fordi jeg veier mer nå enn jeg gjorde for fire år siden. Spiseforstyrrelsen min er annerledes nå enn den var da. Adferden min har endret seg. En spiseforstyrrelse kan skifte form. Jeg håper forresten ingen trekker konklusjonen om at jeg har det så mye bedre nå, basert på at jeg skrev at jeg veier 10+ kg mer nå. I så tilfelle, shame on you, educate yourself.  En spiseforstyrrelse handler ikke om vekt. Det handler om tanker, følelser, handlinger. Tallet på vekta virker kanskje stort og altoppslukende sett fra mitt personlige perspektiv, innenfra, men helhetlig sett er tallet på vekta bare en brøkdel av det store bildet. 

Jeg sliter ikke lenger med ekstrem bulimi. Jeg har bulimiske tendenser i perioder, det vil si at jeg i perioder (uker) overspiser og kaster opp, men jeg har og lengre perioder (uker/måneder) hvor jeg ikke overspiser og kaster opp i det hele tatt. Når jeg ikke overspiser og kaster opp, handler det om kontroll. Det vil si; det handler om hva ordet “kontroll” betyr for meg og hva jeg mener det er.

Å få ansiktet mitt tilbake var en stor motivasjonsfaktor for meg. Jeg ønsket å føle meg som meg igjen. Vite hvordan jeg så ut dagen etter. I 2011 oppdaget jeg til min store forferdelse at ansiktet mitt var skjevt. Jeg var på daværende tidspunkt også mindre bulimisk, så ansiktet mitt var ikke like ille som på bildet over – men det var skjevt. Hvis jeg filmet meg selv når jeg snakket kunne jeg se at jeg så skjev ut i ansiktet når jeg snakket. På bilder la jeg merke til at jeg smilte skjevt. Etter at jeg ble oppmerksom på det ble jeg stående foran speilet hver dag mens jeg øvde meg på å smile beint i over ett år. Fatter dere hvor sykt det er? Det er helt vanvittig.

Den dag i dag smiler jeg ikke skjevt lenger og mannen i gata ser nok ikke noe galt med ansiktet mitt. Jeg går ikke lenger rundt og skammer meg over hvordan ansiktet mitt ser ut. It is what it is og jeg er langt fra like besatt av å glane i speilet for å se om det er skjevt, eller stort, eller gudene vet hva. Bulimien ble som et forstørrelsesglass som gjorde små detaljer til enorme problemer.

Jeg er veldig glad for at jeg har “fått ansiktet mitt tilbake”. Glad for at jeg vet hva som møter meg i speilet når jeg står opp imorgen, glad for at jeg slipper å skamme meg over hvordan ansiktet mitt ser ut, generelt sett glad for at det ikke plager meg lenger.

A Box of Good Intentions, DIY.

For a while I’ve been wanting to write down tips and useful ideas on how to beat bulimia, how to break the cycle of bingeing and purging. Even though I’m not quite there yet myself, I do have a few useful tips and strategies I want to share. Hopefully this will turn into a series of posts and this one will be the first. 

A Box of Good Intentions is a very simple idea on how to distract yourself when you feel close to relapsing. Instead of giving in to temptation you could try this. A box of good intentions is a box filled with little notes on ideas of how you can distract yourself. This idea also works if you’re struggling with self harm or any other self destructive behaviors! 

This is a step by step guide on how to make your own. 

You’ll need:

  • A box. Whichever box you have works fine.
  • Scissors
  • Paper
  • Pen/s

Write down things you like doing or things that have to be done. I chose to write some boring chores, like doing the dishes or laundry, but also things I like doing, such as painting my nails, experimenting in the kitchen, watching TV-series, reading, a few notes to self – such as “breathe” and “keep calm”. Write as many things  you want and if there’s something you like doing in particular, write it multiple times. I’ve also written new ideas, such as “learn a new hairstyle” and good pages online where it’s easy to get lost, such as Pinterest!

Cut it up.

Here’s the notes, ready to go.

Fold them  and put them in the box! All done.

So, before you open the door to the fridge or start planning a trip to the supermarket, open your box of good intentions, pick a note – do it. If you absolutely don’t feel like doing what the note says, pick another. If you finish a distraction and still feel tempted to binge and purge, pick another note.
If you get new ideas on how to distract yourself, you can always add more notes to your box.

Questions for you: Have you tried this before? Do you find it helpful? Are you going to try this? 

Enjoy your sunday ♡

Friday.

Har hatt lyst til å skrive de siste dagene, men har ikke funnet tid til å sette meg ned og få det gjort. Av den grunn føler jeg at jeg har veldig mye å sette ord på, på en gang.

Nå er jeg på dag åtte uten oppkast – og jeg føler meg motivert. Føler at jeg har fått kontrollen tilbake, kommer ut av butikken med hevet hode, ingen skam i posene. Motivasjonen traff meg på onsdag når jeg innså at vannet virkelig var på vei ut av kroppen, av en eller annen grunn tok det unormalt lang tid denne gang. Det er hvertfall ikke noe jeg har lyst til å sløse bort, jeg trenger ikke mer selvhat enn jeg allerede kjenner på. Dessuten er mastercardet nedbetalt igjen, endelig tilbake i overskudd etter å ha betalt alle regninger idag. Suck it, bulimia :)

Jeg er ikke lenger så sur på behandleren min at jeg holder på å etse fra hverandre fra innsiden og ut. Om du vil lese hva jeg har vært sint for kan du klikke [her]. For å fatte meg i korthet har jeg vært sint på henne for at hun gjorde noe som kunne vært lett – veldig og urettferdig vanskelig. I barnslig stil har jeg avlyst avtalene våre siden da – men jeg snakket med henne idag, game on på mandag. Ny utfordring, ferdig med det. Det gagner meg ikke å la det tære videre.

Angående medisiner – wow. Hvor skal jeg begynne? Den kjipeste kløen var resultat av en infeksjon jeg fikk i huden etter å ha klødd litt vel mye. Nå har jeg tatt noen allergitabletter, føler meg bedre. Jeg vet nesten ikke hvordan jeg skal få formulert det som kommer nå, har mest lyst til å rope “holy shit” og “wow”. Når jeg våkner nå, uansett hvor trøtt jeg er eller hvor lite lyst jeg har til å stå opp – så tar det fem til femten minutter før jeg føler meg ordentlig våken. Det er jo ingenting! Jeg er vant til at hele, absolutt hele dagen er ødelagt om jeg ikke får så mye søvn som medisinene skulle ha det til at jeg trengte. Jeg er vant til å være zombie i flere timer, helt til jeg sovner og sover til kroppen våkner av seg selv. Jeg er vant til å være så trøtt at jeg frykter å kollapse hvorsomhelst og nårsomhelst – noe som gir enda mer angst og ubehag i forhold til agorafobien.

Hallo, nå er jeg faktisk våken. Det er nesten som en ny og annerledes verden. Jeg kan stå opp og fungere selv om jeg bare har sovet fire timer. Joda, skulle ønske jeg fikk flere timer søvn, men jeg trenger ikke lenger en hel kanne kaffe i slengen, det holder med en kopp. Drikker jeg kaffe etter klokken 1900 nå – så får jeg ikke sove rundt midnatt. Jeg kjenner at koffein virker oppkvikkende, for en uke siden var koffein noe jeg tømte i meg i håp om å orke å gjøre noe!

Det frister ikke for fem flate øre å spise så mye som en kvart pille, selv om jeg er trøtt. For noen dager siden hadde jeg ikke trodd at jeg skulle kunne si det allerede nå. Jeg blir trøtt på ettermiddagen – men kaffe hjelper. Synes jeg fortjener en klapp på skuldra for at jeg forsøker og holde styr på døgnrytmen også, selv om jeg gjerne skulle ønske at jeg kunne prioritert søvn alene. Må si jeg ble overrasket idag når jeg våknet av vekkerklokken og ikke fem timer før den (som igår…)

Hvis du er forvirret når jeg sier at jeg er våken, men trøtt – så mener jeg at selv om jeg er trøtt er jeg mye mer våken enn jeg har følt meg på veldig lenge.

Onsdag var en skikkelig angsteksponeringsdag, det ble noen utfordringer igår også, samt idag.

Fikk verdens søteste deksel i posten igår fordi jeg har ødelagt det som var favoritten min (TARDIS’en).

Og jeg har kjøpt neglelakk. Mint igår, de to andre idag. Det var ikke planlagt, men primærkontakten min var ikke på jobb idag, så hun som hadde tilbud til meg lurte på om jeg husket hva jeg visstnok hadde foreslått for minst tre uker siden (det husket jeg ikke!), men det handlet om å kjøpe neglelakk på en butikk jeg synes er ekstra vanskelig å være i. Da måtte jeg jo nesten bare gjøre det.

Jeg er ikke skrekkelig glad i helg, men håper denne blir bedre enn den forrige. Dessuten fanget jeg et smil på bilde idag som det er verdt å dele videre. Happy happy, joy joy, vet dere.

Han var litt mer happy når han fikk løpe løs ute idag.

God helg ♡

Keep your coins, I want change.

Idag er ikke dagen. Noen dager bare er sånn, tårene triller, jeg er overbevist om at livet mitt er basert på konseptet av Murphy’s Law, altså at alt som kan gå galt – vil gå galt. Ja, jeg vet at det ikke er sånn, men av og til trenger jeg en krok å henge på. Vet ikke om det gir mening, men det hjelper i alle fall meg å vri inn den mørkeste sarkasmen og den dypeste ironien til de punktet hvor jeg har lyst til å klappe ondskapsfullt i hendene og takke universet for livets herlige gaver.

Smil, du har gjort en dårlig deal.

Føler at nyttårsplanene mine muligens har gått i vasken (uten at noen kan klandres for det), jeg ser bare typisk nok for meg at jeg ender opp forever alone, med hundene mine, neglelakk og en eller annen tv-serie på skjermen – akkurat som enhver annen mandag med andre ord. Nå finnes det et lite håp om at det kanskje ordner seg likevel, tror jeg må be en stille bønn til en gud jeg ikke tror på og heller la meg selv bli gledelig overrasket om ting skulle endre seg likevel. Etter litt tenking bestemte jeg meg for å ta sorgen på forskudd idag, så slipper jeg skuffelsen på selveste nyttårsaften.

Jeg kan i det minste trøste meg med at jeg ikke ringer det nye året inn som pasient på psykiatrisk avdeling (bank i bordet), det er da en fattig trøst om ikke annet. Om ikke annet ser jeg fram til 2013, naivt eller ei. For ett år siden hadde jeg ingen konkrete planer for året som skulle komme, som nå er over straks, bortsett fra drømmen om sertifikatet og valper. Sertifikat ble det ikke noe av, valpeplanene mine gikk i vasken – men som vi alle vet ble det valp på meg likevel, bare ikke helt slik jeg i utgangspunktet hadde sett for meg at det skulle gå til. Men herregud, det hører fortiden til for hjertet mitt er fylt til randen av kjærlighet for disse to firbente skapningene som ser på meg med stjerner i blikket og liker meg for den jeg er, frisk eller syk.

Men 2013 kan bli bra. Jeg håper det blir bra. Jeg vet jo ikke det, men jeg vet at livet mitt vil by på enorme forandringer, i den grad at jeg kan kalle det livsendrende. Store greier med andre ord;

Det har seg nemlig sånn at min kjære mamma har funnet og kjøpt drømmehuset, med andre ord holder hun nå på å pakke ned sitt nåværende hus i pappesker, selv om hun bare har bodd der i to år. Det vil si at hun skal flytte, så snart som første februar. Det vil igjen tilsi at jeg sitter igjen med enorme utfordringer i hverdagen, alle de tingene min kjære mor har stilt opp og hjulpet meg med, hvordan skal den kabalen gå opp uten henne? Det er en utfordring som får det til å knyte seg i magen på meg, skrekk og gru over apotek, handling, legetimer – h j e l p.

Og som om ikke det var nok, så blir jeg nødt til å flytte ut av min egen leilighet også iløpet av året, muligens til sommeren, fordi huseier skal pusse opp sin del og da trenger min leilighet til seg selv og sin familie. Litt surt, men av og til trenger man et spark for å komme seg videre her i livet og jeg har lenge drømt om å flytte. Flytte langt, langt vekk. Jeg drømmer om å ende opp i Bergen og har en avtale om at jeg kan flytte inn hos pappa når den tid kommer, og deretter finne meg noe eget som jeg etterhvert kan kalle “mitt hjem”.

Jeg er ikke fornøyd eller tilfreds med livet mitt slik det er nå. Det er langt fra slik jeg skulle ønske at det var og jeg nekter å sitte her i en alder av femogtredve og angre på at jeg ikke tok mer vågale valg når jeg var yngre. Å angre på at jeg ikke turte og en gang prøve å leve. Drømmen om at livet skal bli eller være mer kommer ikke til å gå i oppfyllelse om jeg sitter her, i min sorte hjørnesofa med neglelakken strødd rundt meg, en hund på hver side og kjøleskapet fylt opp av næringsdrikker mens frykten for å gå ut døra setter opp høye hindre som ofte virker som umulige oppgaver.

Dessuten er det så ensomt at jeg faen steike meg ikke har ord for å beskrive tomhetsfølelsen som gnager langt inn i hjerterota og helt bak i sjela. Forandring må til selv om det blir en enorm, vanvittig underdrivelse å bruke ordet “skummelt”.

Det vil jo da også si at jeg må ta farvel med teamet mitt – her knyter det seg virkelig i magen. Begynne på nytt? Annet sted? Nye behandlere? Hjelpes. Alt for mange store spørsmål jeg ikke har sjans i havet til å ta stilling til akkurat enda.

Bortsett fra alle disse svære greiene sitter jeg enda igjen med det lille håpet om det fordømte sertifikatet, tre år med kjøreforbud – nå synes jeg det begynner å bli min tur her snart. Jeg har bitt i det sure eplet og akseptert denne vanvittige tålmodighetsprøven, men jeg synes ærlig talt det begynner å bli på tide med litt lønn for strevet. Kjære Mr.Murphy, du har gjort nok skade nå.

Dessuten krysser jeg fingrene for hjelp til å minimalisere agorafobien. Tenk på alle dørene som kan åpnes og friheten som finnes der ute om jeg bare får litt mer kunnsap og enda flere verktøy til å tøyle den irrasjonelle frykten som hjemsøker hverdagen. Om jeg måtte velge mellom å være spiseforstyrra for resten av livet – men uten angst, eller frisk fra spiseforstyrrelsen og angstpreget ville jeg glatt ha valgt det første hvilken dag som helst. For å sette det på spissen vil jeg heller leve et kort spiseforstyrret liv med friheten i behold og muligheten til å i det minste leve litt – enn å leve et langt liv fanget i en eller annen leilighet uten sjanse til å gjøre annet enn å drømme om livene jeg aldri kommer til å leve gjennom enten tv-serier, filmer eller bøker.

Nå finnes det vel heldigvis muligheter for å bli helt frisk en eller annen dag i framtiden, men det finnes grenser for hvor langt det er gunstig å planlegge framover i tid.

Kjenner jeg livet mitt rett kommer absolutt ingen av disse tingene til å gå på skinner, men om jeg kommer meg helskinnet igjennom alle disse tingene kan det likevel bety et enormt oppsving for meg og livet generelt. Det kan bli katastrofalt fantastisk. Eller bare katastrofalt, men akkurat den sorgen der har jeg valgt å ikke ta på forskudd, det tjener jeg nemlig ingenting på.

Mine Bulimiske Glansbilder (del 2)

(Mine Bulimiske Glansbilder del 1) ((Les med respekt!))

Jeg kan bla så langt tilbake i gamle notater, datert tidlig 2008 hvor jeg kan se at ønsket begynte. Å slutte og kaste opp. Drømmen om en spyfri tilværelse, livet uten bulimien. Jeg drømte om en forutsigbar økonomi, drømte om noe annet enn matsøl, rot, smuler, skamfulle handleturer, og ukesvis bøyd over porselenskåla.

Jeg måtte nesten dø for å finne motivasjonen til å kjempe for livet, for å gi livet en sjanse.

Å få diagnosen epilepsi, mest sannsynlig utløst av bulimien på grunnlag av en predisposisjon jeg ikke var klar over at jeg hadde før etter at jeg ble utredet for epilepsi – dette var det første som fikk meg til å åpne øynene i April 2010. Kroppen tålte ikke mer. Etter et traumatisk epilepsianfall omtrent nøyaktig ett år senere, som førte til at jeg utviklet agorafobi – skjønte jeg at jeg måtte jobbe, gjøre alt jeg kunne for å bli kvitt bulimien. En stygg konsekvens men likevel et vendepunkt. Jeg hadde ikke noe valg lenger.

Agorafobien er definitivt et skille i livet mitt. Livet før agorafobien og livet etter. Langsomt raknet det jeg hadde og jeg endte opp i en situasjon jeg ikke hadde sett for meg.

  • Med bulimien ute av bildet ville jeg få en tryggere og mer forutsigbar økonomi.
  • Med bulimien ute av bildet vil sannsynligheten for epilepsianfall minskes.
  • Jo færre epilepsianfall, jo lenger tid det går mellom hver gang “ulykken er ute” – jo enklere blir det å takle og møte agorafobien gjennom daglig eksponeringsterapi. (Å møte det jeg frykter, utsette meg for situasjoner jeg finner svært ubehagelige)
  • En anfallsfri tilværelse vil føre til at jeg får lov til å ta sertifikatet! En drøm jeg har hatt i flere år.
  • Pluss alle de fysiske fordelene – ikke hovent ansikt, ikke munnsår, mindre neseblod, normale mandler, bedre kaliumnivåer, bedre for hjertet, bedre for vannansamlinger – med mer.

Disse er mine motivasjonsfaktorer for å kjempe denne kampen, kampen mot bulimien som ble redusert til bulimiske tendenser. Jeg vil understreke at jeg har anoreksi med bulimiske tendenser som betyr at spiseforstyrrelsen fortsatt er der, fortsatt aktiv – men uten bulimiske tendenser vil jeg hvertfall ha ett problem mindre.

Friskere på min måte, på mine premisser. Jeg jobber med det jeg er motivert for å jobbe med, det jeg er innstilt for å jobbe med – koste hva det koste vil.

Am I making progress? Fuck yes.
29. September 2012 var sist jeg hang over doskåla. Forrige rekord var på 52 dager, idag er dag 62, jeg passerte 2-månedersmerket for to dager siden. Det tok meg 366 dager nøyaktig å slå min egen rekord.

Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle klare dette. Selv om troen på meg selv har vært ikke-eksisterende har jeg aldri sluttet å prøve, aldri. Det er nøkkelen, å aldri gi opp. Jeg har gått på trynet flere ganger enn jeg har oversikt over  – men likevel har jeg funnet motivasjonen til å prøve igjen og igjen, selv om jeg egentlig ikke har trodd at dette var mulig.

Det føles jævlig godt å motbevise meg selv og den stygge stemmen i hodet mitt som forteller meg hvor ubrukelig og håpløs jeg er til enhver tid.

“Talk back to your disorder” sies det. For meg har personifisering hjulpet. Det hjelper meg å se på bulimien som en person , en person jeg hater fordi personen bare vil at jeg skal ha det jævlig og lide videre.
Poenget er at jeg ønsker å hevne meg, “ta igjen”, være slem tilbake. Hver gang jeg vinner får personen vondt. Hver gang jeg vinner blir jeg sterkere og personen mindre truende og svakere.

Akkurat nå vil jeg bare fortelle dere at jeg er stolt av meg selv og at jeg er mer enn villig til å fortsette denne kampen, time for time, dag for dag, helt til de bulimiske tendensene blir fjernet fra diagnosene mine – og resten av livet etter det.

Tilbakefall kan dukke opp når som helst, gjerne når man minst venter det – og det er greit. Jeg vet det. Det er greit fordi jeg nå ser, føler og vet at det faktisk er mulig å få det bedre, å leve et liv uten bulimien. Knekker deg til sist. Sakte men sikkert skal jeg pulverisere bulimiens eksistens til alt som er igjen av den er ufarlige atomer som ikke kan skade meg lenger.

Du taper, jeg vinner.

Noen bilder fra livet jeg ikke ønsker å leve:

https://i1.wp.com/i909.photobucket.com/albums/ac293/arikanne/November%202012/DSC00246.jpgEn forrett, om jeg kan si det sånn.

https://i0.wp.com/i909.photobucket.com/albums/ac293/arikanne/November%202012/DSC00211.jpg

https://i2.wp.com/i909.photobucket.com/albums/ac293/arikanne/November%202012/DSC00231.jpgNei, det er ikke et lager som skulle vare lenge, bare en typisk bulimisk dag. Time etter time. Runde etter runde. Helt til alt var borte.

https://i1.wp.com/i909.photobucket.com/albums/ac293/arikanne/November%202012/P1150010.jpg5 liter is, oh happy day.

Photobucket2009.

Photobucket2009

PhotobucketFra 2008, når jeg trodde det var en god idé å kaste opp i isbokser istedenfor i do, i håp om at mamma skulle tro at jeg kastet opp mindre enn jeg gjorde.

PhotobucketMuligens ett av de mest uglamorøse bildene jeg har av meg selv, Januar 2010.

Jeg er vanvittig glad for at dette ikke er hverdagen min lenger.
Sannheten er så vanvittig stygg. Jeg skjemmes over å dele disse bildene, likevel velger jeg å gjøre det fordi jeg vil vise at det går an å få det bedre. Det går an å jobbe seg ut av noe, selv om TTT og av og til TTJLT (ting tar jævlig lang tid).
Lettelsen er større enn jeg kan formidle via ord. Jeg vil aldri tilbake til dette.
Og ja – det blir bedre. ♡

Fear is only as deep as the mind allows.

Tenkte jeg skulle skrive et innlegg om det nye mestringsprosjektet mitt, kanskje kan det være noe for deg? Jeg kjenner i alle fall at jeg blir… stolt, rett og slett stolt når jeg ser mitt eget resultat og framgang. Konseptet er latterlig enkelt, nesten så jeg lurer på hvorfor jeg ikke har tenkt på det før?!

POST-ITS.

Dette er work in progress.
(Den streken i midten er en såkalt “Crack in the wall”, it’s a Doctor Who thing.)

Du trenger:

  • Penn
  • Post-its eller andre små lapper
  • Sticky tac! (såkalt “veggtyggis”) fåes kjøpt hos bokhandlere og Staples vet jeg, sikkert flere andre steder også.
  • Tusjer, fargeblyanter, klistremerker eller annet om ønskelig.

Det jeg gjør er at jeg skriver ned ALT jeg gjør i forhold til å møte angsten og agorafobien. Med ALT mener jeg hver gang jeg går ut av huset og beveger meg forbi postkassa. En lapp for hver ting, målet er jo å samle lapper. Det hadde blitt kjedelig med bare én lapp om dagen. Det føles litt “om å gjøre og samle flest lapper”, litt om et spill for å være ærlig.

Sticky-tac i hjørnene på lappene. Post-its har bare lim på den øverste kanten, ergo vil lappene stå “ut” av veggen, pluss at de gjerne faller ned også. Med Sticky Tac blir de hengende.

Om jeg har vært innom flere butikker enn én, får jeg en lapp per butikk. Jeg skriver dag og dato øverst på lappen, deretter skriver hva jeg har gjort, om jeg var alene eller hvem jeg var sammen med, hvordan det føltes (hvor sterkt var ubehaget i gjeldende situasjon?), samtidig som jeg halvveis tvinger meg selv til å skrive små oppmuntringer på slutten, eksempelvis “you can do it!” eller smilefjes.

Helt til slutt fargelegger jeg bittelitt om jeg skulle føle for det (barnslige gleder.) ;)


Ta-da! 14 lapper iløpet av fem dager. Jeg begynte på lørdag. En del av poenget er at jeg skal SE dem. Jeg kunne selvsagt skrevet det ned i en bok, men hvor ofte åpner jeg den boka og ser hva jeg har klart? Én gang i døgnet, om kvelden når jeg skribler noen ord til før jeg legger meg. Når lappene henger på veggen i stua ser jeg dem hele tiden, de ligger liksom i underbevisstheten hele tiden. Pluss at jeg faktisk (dette hadde jeg ikke trodd!) blir litt gira på å gå ut, lenger enn postkassa altså, bare for å få en ny lapp på veggen, selv om jeg da skriver “MINI-tur med Nick og Zahra.” Alle monner drar, er det ikke slik ordtaket lyder?

Nå er det ikke sikkert at du sliter med angst på samme måte som jeg gjør, ergo kan du lage din egen vri! Jeg har tenkt litt og kommet med noen forslag.

SELVSKADING:

Skriv ned alle gangene du blir trigget, da blir du minnet på alle de gangene du faktisk KLARTE å stå imot. Jeg vet selv hvor lett det er å glemme alle de bittesmå seirene som fort skyves lengst bak i hodet eller forsvinner helt. Poenget er at du klarer mer enn du tror og om du går inn for å skrive det ned – samme så lite og ynkelig du tenker det er – vil styrke deg likevel. Kanskje blir du positivt overrasket når du ser at du klarer mer enn du hadde trodd?
Skriv gjerne også ned alle gangene du klarte å legge fra deg barberbladene når du egentlig hadde “bestemt” deg for at du skulle skade deg.

SPISEFORSTYRRELSER:

  • En lapp per måltid spist og beholdt. Uansett mengde, alt burde telle! Om du klarer hele (les, normale) måltider kan du jo eksempelvis ha en spesiell fargekode på de lappene? (Fargelegging eller markeringstusjer?)
  • En lapp for hver gang du klarer å la være å kaste opp selv om trangen er der.
  • Om du sliter med å veie deg hver dag og skulle ønske du klarte å veie deg sjeldnere – en lapp for hver gang du unngår å veie deg!
  • Sliter du med kroppsmåling? At du bare MÅ se om du klarer å eksempelvis ta rundt låret, håndleddet, om du automatisk teller bein, klemmer på områder du ikke liker, kjenner og måler? En lapp for hver gang du lar være.
  • Om du sliter med å drikke nok – en lapp per glass drikke.
  • Sliter du med overspising? En lapp for hver gang du ikke overspiser når trangen er der.

Dette er bare forslag. Lag dine egne regler, finn noe som funker for deg. Og ikke vær gnien på lappene! Post-it lapper er latterlig billig.

HUSK: Å skrive ned ALT. Ofte er det sånn at du iløpet av en dag har vært gjennom flere utfordringer enn du er klar over, derfor anbefaler jeg deg å ta notater iløpet av dagen! Bruk gjerne telefonen din til dette (er jo ikke alltid man har penn og papir i lomma akkurat, pluss at man som regel ikke roter bort telefonen sin). Selv bruker jeg en app som heter Evernote, har appen både på macen og telefonen, appen synkroniserer automatisk med hverandre, ergo spiller det ingen rolle hvor jeg noterer det.

PLUSS: Å skulle huske på alle de små tingene og notere dem ned iløpet av dagen tar faktisk litt tid, ergo vil du kontinuerlig bli minnet på de positive valgene du tar!

OG: Forhåpentligvis vil du klare å fokusere mer på de tingene du faktisk klarer enn de du ikke klarer. Og om du skulle ha en negativ ting som plager deg veldig, klarer de positive tingene å veie opp for det? For min del kommer jeg også til å skrive ned de gangene jeg får panikkanfall – mine lapper er med fokus på eksponering, unngå isolasjon og unnvikelse. Om jeg hadde laget lappesystem for spiseforstyrrelsen ville jeg IKKE skrevet ned noe som ikke gikk bra, nettopp for å ikke fokusere på det eller gi det oppmerksomhet. Det kommer nye sjanser hele tiden.

TIPS: Om du bor hjemme hos foreldrene dine og ikke har en hel vegg å dedikere til dette, de fleste har vel en skapdør? Eller en dør på rommet ditt?

FARGEKODER:

Dette er et stillbilde fra TV-serien Homeland, det var vel gjerne akkurat her jeg ble inspirert.
Om du sliter med både spiseforstyrrelser, selvskading eller andre ting og har lyst til å lage post-its for mer enn ett problem kan du eksempelvis lage fargekoder for hvert problem? Da har du en slags oversikt.

Poenget er i alle fall å huske på alle de bittesmå seirene som man gjerne glemmer, jeg snakker av erfaring. Når jeg ser på veggen min ser jeg ALT jeg har klart. 14 lapper. Om jeg teller de utfordringene jeg husker, husker jeg bare 5-6 stykker, ergo kan jeg trekke konklusjonen, DET VIRKER. 

Nå er jeg litt spent på å høre hva du tenker om POST-IT prosjektet? Ble du inspirert og kommer du til å teste dette selv? Og hva har du å tape på å prøve? ;) 

The bad things don't necessarily spoil the good things.

Du vet du har hatt det bra når det gjør vondt å gå inn døra hjemme, innse at alt er over, for denne gang. Jeg hadde mest lyst til å gråte men minner meg selv på at det finnes bedre ting å gråte for enn det som gjør en glad. Selv om det fysisk er over er det for meg viktig å holde fast i de fine minnene som man ikke kommer til å glemme!

Hadde skikkelige problemer med å pakke igår! Regntøy? Sommertøy? Dunjakke? Sommeren her oppe har vært dritt så langt. Grått, kaldt, mellom 5-10 grader, overskyet, regnbyger… ikke mye solskinn å skryte av! Hallo, skulle bare være borte i ett døgn, hvor mye trenger man egentlig å pakke? Fikk i alle fall gjort meg ferdig!

Janne hentet meg og mine to små igår og vi kjørte til feriestedet vårt på Hersjeberg i Gratangen. Vi har en liten bondegård der ute med både låve, stabbur fra 1700-tallet, falleferdig kjøpmannsbod som en gang i tiden var populær, naust og hovedhus. Huset som sto der opprinnelig ble revet og det huset som er der nå er bygd på grunnnuren etter det opprinnelige huset. Ligger rett ved siden av en elv, tretti meter ned til havet, rett under høye fjell med fjord rett ut. Høres idyllisk ut, gjør det ikke?

Jentetur! Lisa, Janne, meg og mamma pluss vår samlede hundeflokk på til sammen ni. Mine to, Nick og Zahra, Jannes Aura, Alfa og Emma pluss mammas Elise, Dina, Julie og Odin. Emma og Odin er foreldrene til Aura, Alfa og Elise. Tiden går utrolig fort når du har så mange hunder, ikke fred å få for å si det på den måten! Vi hadde en fin kveld igår før vi endelig hadde vett til å komme oss i seng rundt halv to.

Klokka åtte var det “rise and shine” og vel… ut med ni hunder. Jeg, stå opp tidlig? Håhå, er ikke så mye solskinn da nei! Var faktisk ikke utrolig sur idag tidlig så lenge jeg fikk gjort det jeg skulle uten å stresse vanvittig. Lufting, frokost og deretter mer roadtrip for å nå den endelige destinasjonen – Bardufoss. Villmarksmesse nemlig, pluss hundeutstilling for gruppe sju, stående fuglehunder. Julie, Aura, Alfa og Elise skulle stille.

For det første, sykt fint vær! Synes dog det var veldig kaldt en stund og savnet dunjakken bittelitt tidlig på dagen fordi det var så kald vind men jeg er jævlig solbrent i ansiktet for å si det sånn! Det ble til og med varmt. Jeg visste ikke på forhånd hvor stor denne greia var, hvor mange mennesker som hadde tenkt til å dukke opp iløpet av dagen. Grøss og gru, vet ikke om jeg har ord for å forklare hvordan det føles å være en del av flere hundre mennesker når man til vanlig kjenner pulsen skyte til himmels når det kommer mennesker inn i heisen? Når du gruer deg til å handle?

Vi fikk i alle fall parkert våre to biler og måtte gå to runder til og fra for å få med oss alt. Alle hundene pluss bur, stoler, vann – you name it, we had it. For min del var det jævlig å skulle sette seg ned i en stol utenfor ringen, venne seg til tanken på å skulle sitte der. Når jeg har angst trives jeg best i bil, men dit var det sikkert tohundre meter. Hjelpes. Nå var heldigvis denne lille hundeutstillinga cirka femti meter unna de store teltene fra villmarksmessa, salg, alle menneskene og alt det der.

Jeg har kjent angsten, jeg har kjent panikken krype men ikke ta over, jeg har kjent på ubehaget men likevel har tiden gått skrekkelig fort. Vi var der i rundt seks timer. Om jeg satt i bilen? Nei. Om jeg har snakket med fremmede mennesker? Mange. Alle som vil klappe hunder, alle som stiller spørsmål om ditt og datt pluss at Zahra og Nick skilte seg ut fra mengen av fuglehunder som deltok i dagens konkurranser.

The good definitively triumphs the bad.

Hadde helt glemt det “fine” med menneskemengder på denne størrelsen – jeg har ikke tid til å tenke “tenk om jeg får epilepsianfall eller kollapser”, jeg er hundre prosent fokusert på “jeg skal fra A til B, fortest mulig, nå må du ikke kræsje i alle menneskene, ikke kom borti dem heller, ikke se på dem, bare gå and keep moving!” RIKTIG fokus kontra sykt fokus.

Janne og… en valp? Haha, har store problemer med å se forskjell på dem, Elise er mindre så det er enkelt med Alfa og Aura? Tror det er Aura men skal ikke påstå noe! Haha, jeg er ikke den eneste som har problemer! Mamma og Janne har ved flere anledninger tatt feil valp, altså at Janne har tatt Elise mens mamma har endt opp med Aura eller Alfa.

Emma har lagt seg.

De tre små i ringen i rekkefølge Alfa, Elise og Aura.

Mamma og Janne leser dommerens kritikk. Legg merke til little mister laidback!

“Har hun skjørt på seg?” – Ja.

Best in show!

Stemning! Elsker dette bildet, det sier alt.

Det er sykt mye venting på hundeutstillinger but at the end of the day – hvem forlot med alle rosettene og sløyfene? We did. Hvem vant? Vi vant. For å være presis, Alfa vant hele valpeshowet, best in show. Han vant over sine to søstre idag, bedre blir det ikke! Da snakker vi stemning!

Jeg blir til stadighet mer og mer forelsket i Nick og hvordan han er, hvordan han er å ha med å gjøre, hva han gjør, hvordan han ser verden og hvordan han forholder seg til den. Herregud, han må jo være blandt de enkleste valpene som finnes? Midt i alt styret orket han ikke å følge med lenger så han sovnet. Han sov så tungt at han kunne flyttes fra fang til fang uten å våkne! Han er så utrolig jordnær! Blir så utrolig stolt av han, ikke minst hver gang jeg får komplimenter på hvordan han ser ut eller hvordan han er. Han var overhodet ikke stresset på noen som helst måte!

Dessverre har jeg ikke tatt like mange bilder som jeg så for meg at jeg skulle gjøre men til mitt forsvar; det er litt vanskelig å nå fram til kameraet når du har en eller to hunder i fanget, en i hånda og tre til innen rekkevidde som du skal ha kontroll på, samt alle menneskene som går forbi.

Alt i alt kan jeg bare si at det har vært fantastisk. Jeg har hatt det så bra som jeg kan ha det med tanke på mine vansekeligheter – og det føles veldig, veldig bra. “Se, du døde ikke!”, vet ikke hvor mange ganger i hverdagen jeg forteller meg dette, etter hver minste utfordring omtrent. Etter at jeg fikk panikkangst er denne turen og denne utfordringen min største triumf.

Hva mat angår, noe som også er en vanvittig utfordring – så har dette også gått fint. Bestemte meg fra første stund for å ikke legge til noen ekstra utfordringer, holde meg til det jeg håpet jeg skulle kunne klare. Berget meg med næringsdrikker og bestemte meg for å skyve unna alt annet. Eksempelvis den lille sjalusien “hvorfor kan de spise det de vil og ikke jeg?” eller “jeg vil og ha is…” eller “men jeg kan jo også spise og heller kvitte meg med det etterpå?” Av og til hjelper det å tenke “ÉN dag, men ikke idag.”

TEMPO. Jeg hadde en lærer som sa “best under press” for åtte år siden, truth still stands. Klart jeg er stressa med press fra alle kanter og med så utrolig mange inntrykk som flyr i min retning, klart jeg stresser men jeg klarer likevel å holde fokus. Deadlines for eksempel, jeg er god på det. Om jeg har noe å gjøre, så kan jeg! Men det er viktig at det er noe som er viktig for meg – noe jeg vil.

Kan også plusse på godt selskap, mye intern humor, store mengder latter og smil, ingen sure miner fra noen hele veien? Haha. Moments altså! Okei, innrømmer at jeg var litt snurt igår når vi fant ut at vi ikke hadde kaffe i hus! Herr-e-gud, stå opp klokka åtte uten KAFFE?! Takk gud for statoil altså! Og selvfølgelig, veldig hyggelig roadtrip med Janne!

Nå er jeg hjemme hos meg selv igjen, en smule trist fordi alt er over men det føles utrolig bra likevel. Kan ikke huske sist jeg gikk inn døra hjemme og var lei meg for at noe var over! Spontanitet? Tommel opp for spontanitet for faen! Når Zahra skadet seg på tirsdag – shit happens, life happens. Ulykker oppstår ut av det blå og det fikk meg til å innse at man ikke burde la en god mulighet gli forbi bare fordi man er for redd for å se hva utfallet kan bli.

The way I see it, every life is a pile of good things and bad things. The good things don’t always soften the bad things, but vice-versa, the bad things don’t necessarily spoil the good things and make them unimportant.Doctor Who.


Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv