Archive for the 'Ambivalens' Category

It’s hard to fight an enemy who has outposts in your head.

Tiden går så sakte, men når jeg sjekker når jeg oppdaterte bloggen sist blir det omtrent motsatt, fordi det føles ikke som så lenge siden. Dessuten kan jeg innrømme at jeg ikke alltid vet hva jeg skal skrive fordi enkelte ting føles for nært eller for komplisert til å dele med alle og enhver som skulle klikke seg innom her.

I Nord-Norge snør det og jeg har ikke ord for hvor godt det er å ha flyttet vekk, hvor fint det er med høstløv i vakre farger, blader som flyr i vinden, blader på bakken, sol fra nesten skyfri himmel og litt under ti varmegrader. I Nord-Norge er alle årstidene korte, bortsett fra vinteren når snøen kommer i Oktober og ikke smelter før i April.

Livet er fortsatt ikke så veldig innholdsrikt og kampene som kjempes er mange. Flere enn før. Ikke fordi jeg har flere problemer, men fordi jeg jobber med flere problemer på en gang. Eller. Jo. Som vanlig handler det om strukur og rutiner, om å gå ut døra og møte verden, men også å spise mat, måltider, lage mat og å ikke kaste opp. Akkurat idag føles det som om jeg har hodet litt over vannet med tanke på at det begynner å bli noen dager siden sist jeg overspiste og kastet opp – hvilket er helt i tråd med behandlingsplanen, eller behandlingsmålene jeg har satt opp med min nye behandler.

“Spiseforstyrrelsen er hovedproblemet ditt, du kommer ikke til å bli frisk om du ikke tar tak i den”, sier hun og jo, innerst inne vet jeg at hun har rett, men, så er det jo også sånn at noe inni meg ikke vil forandre på noe. Men likevel, så er det noe jeg ønsker å endre og ambivalensen er et faktum.

Nå kan jeg ikke si at jeg kjenner behandleren min så veldig godt enda, men hun virker ikke som typen til å presse meg unødvendig mye. I alle fall ikke enda. Hun er opptatt av at jeg skal “eie mitt eget liv”, som hun så fint sier, hvilket nesten får meg til å himle med øynene inni meg fordi det høres ut som sånne store, svevende ord om livet og hva som er viktig. Men jo, jeg skjønner at ønsker om endring må komme innenfra, hvis ikke – hva er vel vitsen da?

Jeg måtte spørre meg selv om det er noe jeg vil endre?  Ja. I alle fall enkelte ting, og kanskje er det en begynnelse? Kanskje blir håpet om varig bedring, permanent bedring sterkere om jeg opplever at jeg mestrer de “små” tingene (som egentlig er ganske store, tatt i betraktning)? Jeg vet ikke, for akkurat nå er det her og nå som er viktig.

Jeg fikk i alle fall beskjed om at det hadde vært fint om jeg kunne skrive en kostliste som virker overkommelig for meg, som jeg kan tenke meg å jobbe med og følge. Det satt veldig langt inne å ta det steget og det var såvidt jeg ble ferdig innen jeg skulle møte behandler igjen. Det satt også veldig langt inne å vise henne hva jeg hadde skrevet, fordi det føles så personlig, så nakent, så sårt. Noe inni meg mener det er mitt, men objektivt er det mest sannsynlig spiseforstyrrelsen som mener det er sitt.

Dessuten skaper spiseforstyrrelsen mye frustrasjon om jeg (den) har en plan jeg ikke klarer å følge. Den blir irritert hvilket går utover meg som igjen får andre til å oppfatte meg som om jeg er i dårlig humør, som om jeg er sint, trist og lei fordi jeg føler meg mislykket / spiseforstyrrelsen mener jeg er det.

Resulatetet her og nå er å finne et kompromiss mellom meg og den, noe vi kan være enige om, i alle fall 40/60. Men, 40/60 til meg er vel bedre enn 0/100 til den?

Kanskje hjelper det å skrive om det selv om jeg føler meg som en hykler fordi det ikke er jeg som har overtaket. Men likevel, hva kan man egentlig forvente etter så mange år med 0/100? Sist jeg gjorde helhjertede forsøk i retning friskhet var i 2007, 2008 og i 2010. Nå har vi kommet så langt som til 2013. Ikke er jeg innlagt, ikke er jeg spesielt tynn, ikke er jeg døden nær på noen som helst måte, men som jeg til stadighet fikk høre høsten 2008; “det passer aldri å begynne med noe man ikke vil, likevel må man bare gjøre det.”

Jeg vet ikke helt hva dette forsøket kan kalles. Ikke helhjertet, varig bedring virker på nåværende tidspunkt; umulig. Men likevel, om du hadde spurt meg i 2009 om jeg så for meg et liv uten selvskading, så hadde jeg med hånda på hjertet kunne sagt nei. 4 år senere har jeg etter mange fall på veien kommet så langt som at jeg har passert 500 dager uten. Så dette er i allefall et helhjertet forsøk om å oppnå et slags kompromiss mellom meg og spiseforstyrrelsen, for at jeg skal få det bedre.

Jeg tror det ikke før jeg ser det, men inntil videre er jeg villig til å gi det en sjanse. Jeg vet jo tross alt skrekkelig godt hva alternativet er og hvordan tilværelsen er og kommer til å forbli om ingenting gjøres.

Gir det mening? Det gir mening i mitt hode og det er forsåvidt nok.

It’s hard to fight an enemy who has outposts in your head.” ~ Sally Kempton

Advertisements

Behind the Clouds.

I went to see my new therapist today for the second time. I can’t remember if I mentioned my first session, but it wasn’t a good one – not that it had anything to do with her at all. She seems quite alright. I try my best not to judge people too quickly, they might turn around and surprise you later.

Mostly we talked about my need to control things around me and how I react emotionally when I feel like I’m losing control and what strategies I use to cope with what I consider “loss of control”. The problem is; I use destructive strategies and since I haven’t self harmed in 457 days – I use bingeing and purging as my emergency exit when my feelings get the best of me.

As I was leaving she said she was going to “register my diagnosis” and I had to ask her what she meant, at first I was scared she was giving me a new diagnosis based on two meetings, but she was just registering my current diagnoses into their computer system. May I add that I’m quite pleased because I’ve only got two diagnoses compared to the longer list I dragged around a few years ago? My main diagnosis is atypical anorexia (slightly surprised she didn’t add “bulimic tendencies” but I guess my papers are detailed already) and agoraphobia.

I haven’t slept very well lately. No matter when I go to bed, I rarely fall asleep before 4am, which makes it hell to get up early if I have appointments or it makes me feel like a failure when I wake up around noon.

Today is day four without bingeing and purging. I surprised myself by making it through yesterday and I surprised myself when I went to the supermarket today without buying binge food. I just hope I’ll be able to stay on track because I’m having a “terrible body image day”, which basically means that my own appearance disgusts me. Why? Because of water retention. The water still hasn’t left my body and it makes me weigh a kilo (a couple pounds) more than I usually consider “too much” and it’s making me feel beyond horrible.

(How I felt this morning)
As I stepped on the scale this morning I immediately regretted my decision and my first thought was that I needed to binge and purge today, both as punishment and to not have to deal with this intense self hatred. It’s tiring and boring, I wish it wasn’t so hard to love myself? I don’t know how to.


Mirrors like these explains my terrible body image quite well. Imagine if you looked in a normal mirror and felt somehow like this? Knowing it’s not how you really look, but still you’re somehow fooled into trusting what you see?

But on the other hand I kept thinking how today’s day four which means today might be the day where my body will flush the excess water? I mean, I’ve been disappointed on day two, day three and day four already, so what’s one more? And I’m pretty sure I’ll fight to get through tomorrow as well because if I’m still full of water by the end of today, surely it MUST go away during tomorrow?

I’m desperately trying to convince myself of how it’ll be worth it once the water goes away, how I’ll feel more determined and more at ease with my own body and hopefully how motivated I’ll be to continue fighting this battle after getting through these crucial days. As I’ve said before; the beginning is always the hardest part.

It makes me sad to see how messed up my body is at the moment and knowing that I did this to myself. Fingers crossed for getting through the day. I’m hoping it wont be a problem because as I already mentioned; I don’t have any binge food available and it almost never happens that I lose control and binge one “safe food” (=acceptable food, food I can eat and keep down without feeling the need to purge).

On a britghter note: today’s been more or less anxiety free! I have absolutely NO IDEA of why, but after my therapy session my dad was picking me up but he was late so I started walking, and after walking for a few minutes it just hit me “why are you not panicking?!” I didn’t even think about it, I just started walking and once I was aware of how free I felt, it was thrilling and a huge relief to just be able to NOT obsess over everything that can go wrong. Out of the blue I started laughing, even if I was all alone.

Instead of going home we (me and my dad) went to a mall and had coffee. I also ran an errand by myself, ALONE while my dad was waiting in the car. I even had to ask someone to help me out because I couldn’t find what I was looking for.

I don’t even know how to explain how enjoyable this sort of freedom truly feels. All I know is that on days like this; all I can think about is how I want more, how badly I want it to be like this every single day. Days like today makes me feel like it’s possible to recover and experience days like today everyday.

And one more thing; as of right now I’ve decided to write posts in English every now and then, depending on how I feel. I apologize to those of you who weren’t very enthusiastic about this, but in the end this is my blog and I have to do what suits me best. As some of you know I’ve been pouring my heart out on a secondary blog for the past two years – written in english and I’ve come to realize how much time I spend writing similar stories in two different languages.

Those of you who’ve followed my blog for a few years know how “colorful” this blog used to be, I used to take lots of pictures and I wrote posts almost everyday (or even several times a day!). I want this back, therefore I’ve figured it’s easier to (at times) express myself in English only because it’ll mean that I’ve got the time to take pictures and edit them as well. My goal is to get this blog back to how lively it used to be because this blog will always be my main blog.

I hope you guys have a great weekend, and thank you for all your lovely comments and support. ♡

English?

This might come as a surprise to my norwegian followers, but lately I’ve been debating wether or not I’d start writing my blog posts in english instead of norwegian. I’ve already got english speaking followers who’re battling google translate on a regular basis to read my blog. Apparently google translate “butchers” my words according to one of them, so I went to google translate and translated my own blog to English to see what she meant, let’s just say that I most definitely see her point. Click [here] too see for yourself. (Please click the link, I promise you’ll laugh.)

I dare say my English is pretty decent and I’m pretty sure it wont really be problematic for me at all to express myself in english. English was my favorite class in school (not when I did Media & Communication) but I still got A’s when I was well enough to study. I’m lucky though, I have english family so I’ve gotten a lot of practice “for free” because I’ve been visiting them in England and such things.

The first time I went to England I was twelve years old and I was a bridesmaid in my uncle & aunts wedding. When I was thirteen I spent four weeks in England, this is when I first met my godson/cousin who was six weeks old at the time. Probably the best summer I’ve ever had, new adventures every day! Pretty sweet memories.
I haven’t been there since 2006 or 2007 but I hope to go back once I’m fine with crowds, flying, traveling and ready. Technically I’m pretty sure I’d be able to go there now if I’d wanted to, but I don’t because I don’t want it to be a miserable experience. To be honest I haven’t thought about it, it might be a splendid idea to go anyway, no matter how I feel because deep down I know my fears are irrational and I’ve learned that I’m able to handle the situations I fear. Believing I’m too much of a coward to pull it off is all in my head and I don’t give myself enough credit for surviving, I keep expecting too much.

I’ve got so many posts I want to write. I’ve actually got some important posts I know I need to write  in order for you to understand where I’m at in this process. Not just related to agoraphobia, but my eating disorder has changed a lot too during the past seven months, and I don’t want to say “it’s for the better” because at the moment it’s more about grief and endless frustration than anything else.

The thing is, it’s going to take me a while to compose a decent explanation that might make you able to see things from my point of view, because this thing is so huge. What’s happened might just sound like a tiny detail, but it’s changed my life in so many ways and it’s not necessarily changes I like, but I haven’t got a choice. Well, I do have a choice, but let me give you a small teaser;

I’ve developed milk protein intolerance, therefore I’ve had to change my entire diet. (Nordmenn; jeg refererer til kosthold, ikke diett!) Everything I previously consumed contained milk or milk proteins besides from fruit and veggies, even my supplement drinks (ensure / næringsdrikk / nutridrink) contained milk or milk proteins which means I can no longer have them. I’m not going to start explaining it in this post, but as you’ve probably figured out, it’s going to be a long explanation.

Back to me not having a choice; I do have a choice. I can eat what I feel safe eating (“old” diet) and get sick, or I can eat something new and scary and not get sick, but battle with my mind and my emotional reactions instead. I can’t even begin to describe how hard it is to cope with this. Accept this. I’d like to use the expression “swallow”, but that’s a bit excessive. I don’t have a choice in getting sick if I consume anything dairy, therefore I must avoid it if I prefer being alright – which I obviously DO.

If you sprinkle some bulimic tendencies on top of this cocktail; that’s where I’ll place myself at the moment. I do manage to avoid milk when I avoid bulimic slips, but when I binge and purge I get sick x2 because I consume dairy products while bingeing. I HAVE TO STOP SO BADLY AND IT’S EXCRUCIATING! I’ll explain this further in a different blog post.

Any opinions in english blog posts? Yay or nay?

Friday.

Har hatt lyst til å skrive de siste dagene, men har ikke funnet tid til å sette meg ned og få det gjort. Av den grunn føler jeg at jeg har veldig mye å sette ord på, på en gang.

Nå er jeg på dag åtte uten oppkast – og jeg føler meg motivert. Føler at jeg har fått kontrollen tilbake, kommer ut av butikken med hevet hode, ingen skam i posene. Motivasjonen traff meg på onsdag når jeg innså at vannet virkelig var på vei ut av kroppen, av en eller annen grunn tok det unormalt lang tid denne gang. Det er hvertfall ikke noe jeg har lyst til å sløse bort, jeg trenger ikke mer selvhat enn jeg allerede kjenner på. Dessuten er mastercardet nedbetalt igjen, endelig tilbake i overskudd etter å ha betalt alle regninger idag. Suck it, bulimia :)

Jeg er ikke lenger så sur på behandleren min at jeg holder på å etse fra hverandre fra innsiden og ut. Om du vil lese hva jeg har vært sint for kan du klikke [her]. For å fatte meg i korthet har jeg vært sint på henne for at hun gjorde noe som kunne vært lett – veldig og urettferdig vanskelig. I barnslig stil har jeg avlyst avtalene våre siden da – men jeg snakket med henne idag, game on på mandag. Ny utfordring, ferdig med det. Det gagner meg ikke å la det tære videre.

Angående medisiner – wow. Hvor skal jeg begynne? Den kjipeste kløen var resultat av en infeksjon jeg fikk i huden etter å ha klødd litt vel mye. Nå har jeg tatt noen allergitabletter, føler meg bedre. Jeg vet nesten ikke hvordan jeg skal få formulert det som kommer nå, har mest lyst til å rope “holy shit” og “wow”. Når jeg våkner nå, uansett hvor trøtt jeg er eller hvor lite lyst jeg har til å stå opp – så tar det fem til femten minutter før jeg føler meg ordentlig våken. Det er jo ingenting! Jeg er vant til at hele, absolutt hele dagen er ødelagt om jeg ikke får så mye søvn som medisinene skulle ha det til at jeg trengte. Jeg er vant til å være zombie i flere timer, helt til jeg sovner og sover til kroppen våkner av seg selv. Jeg er vant til å være så trøtt at jeg frykter å kollapse hvorsomhelst og nårsomhelst – noe som gir enda mer angst og ubehag i forhold til agorafobien.

Hallo, nå er jeg faktisk våken. Det er nesten som en ny og annerledes verden. Jeg kan stå opp og fungere selv om jeg bare har sovet fire timer. Joda, skulle ønske jeg fikk flere timer søvn, men jeg trenger ikke lenger en hel kanne kaffe i slengen, det holder med en kopp. Drikker jeg kaffe etter klokken 1900 nå – så får jeg ikke sove rundt midnatt. Jeg kjenner at koffein virker oppkvikkende, for en uke siden var koffein noe jeg tømte i meg i håp om å orke å gjøre noe!

Det frister ikke for fem flate øre å spise så mye som en kvart pille, selv om jeg er trøtt. For noen dager siden hadde jeg ikke trodd at jeg skulle kunne si det allerede nå. Jeg blir trøtt på ettermiddagen – men kaffe hjelper. Synes jeg fortjener en klapp på skuldra for at jeg forsøker og holde styr på døgnrytmen også, selv om jeg gjerne skulle ønske at jeg kunne prioritert søvn alene. Må si jeg ble overrasket idag når jeg våknet av vekkerklokken og ikke fem timer før den (som igår…)

Hvis du er forvirret når jeg sier at jeg er våken, men trøtt – så mener jeg at selv om jeg er trøtt er jeg mye mer våken enn jeg har følt meg på veldig lenge.

Onsdag var en skikkelig angsteksponeringsdag, det ble noen utfordringer igår også, samt idag.

Fikk verdens søteste deksel i posten igår fordi jeg har ødelagt det som var favoritten min (TARDIS’en).

Og jeg har kjøpt neglelakk. Mint igår, de to andre idag. Det var ikke planlagt, men primærkontakten min var ikke på jobb idag, så hun som hadde tilbud til meg lurte på om jeg husket hva jeg visstnok hadde foreslått for minst tre uker siden (det husket jeg ikke!), men det handlet om å kjøpe neglelakk på en butikk jeg synes er ekstra vanskelig å være i. Da måtte jeg jo nesten bare gjøre det.

Jeg er ikke skrekkelig glad i helg, men håper denne blir bedre enn den forrige. Dessuten fanget jeg et smil på bilde idag som det er verdt å dele videre. Happy happy, joy joy, vet dere.

Han var litt mer happy når han fikk løpe løs ute idag.

God helg ♡

Force it up from the root of pain.

Et innlegg om mat, det begynner å bli en stund siden sist. Jeg teller snart fire døgn, igjen. Det er ikke en stor nyhet at jeg går på trynet gjentatte ganger, jeg blir ærlig talt overrasket hver gang jeg gidder å prøve på nytt når jeg ofte føler at alt jeg foretar meg er forgjeves. “Hva er vitsen med å prøve når jeg kommer til å feile uansett?”

Det verste jeg vet er å begynne. De første dagene, til og med ukene. Når man kommer over den kneika viskes minnene om timer tilbragt på badet og uendelige timer på kjøkkenet langsomt bort og plutselig må du konsentrere deg for å huske hvor jævlig det var å være fanget i bulimiens klør. Etter to måneder uten oppkast virket det bulimiske livet så fjernt og langt unna at jeg nesten stusset på at jeg hadde vært der, opplevd og levd igjennom alt sammen. Det virket ubegripelig, ufattelig og uvirkelig, var det virkelig sånn at jeg levde på det viset, hver dag?

Det jeg skal fram til er at jeg vet med sikkerhet at det blir bedre, det går an. Jeg har kjent det på kroppen, hadde det ikke vært for det hadde jeg aldri trodd deg om du prøvde å fortelle meg det. Jeg vet ikke om du som leser dette tror meg når jeg sier at det kan bli bedre, akkurat det får være opp til deg, hvis du ikke gir opp din egen kamp kommer du til å forstå hva jeg mener når du kommer dit.

Hvorfor er det så lett å falle? Så altfor lett å gå skikkelig på trynet? Jeg forstår nesten ikke at det går an. Ordet “fortvilet” virker som en underdrivelse, jeg er mildt sagt fortvilet. Her om dagen leste jeg et fint sitat av en jente som hadde gått på en bulimisk smell, hun skrev at det var meningen at man skulle gå på trynet, det er en del av veien mot friskhet. Jeg trengte sårt å lese den setninga når jeg kom over den.

Jeg vet ikke helt hvor motivert jeg er akkurat nå, tvilen gnager i sjela. Den eneste grunnen til at jeg har holdt meg i snart fire døgn er fordi jeg ikke har vært på butikken. For å sitere meg selv; “man vet ikke hvor motivert man er for å la være å spise og spy før man kommer ut av butikken med gode intensjoner i handleposene.” Fire dager vipper liksom mellom sprekk eller fortsette fordi fire dager er fire dager. Det er nesten hundre timer, det meste av vannet har forlatt kroppen, hevelsen i ansiktet har gått bort. Fingrene ser ut som mine, jeg føler meg mindre pløsete, mindre ekkel. Men likevel føles det også som om fire dager “bare” er fire dager.

Idag er det åtte uker sien forrige gang jeg ga kroppen min nikotin. Både røyk og snus har tidligere vært en del av hverdagen min i sju år. Jeg sa til meg selv at jeg skulle slutte etter den boksen med snus jeg hadde der og da. Når boksen ble tom sluttet jeg – punktum. Jeg sluttet, punktum. Jada, jeg hadde selvfølgelig lyst på nikotin i dagevis, flere uker, alle situasjoner hvor jeg var vandt til å putte en snus under leppa eller ta en røyk – selvfølgelig hadde jeg lyst på snus. Jeg kan enda få lyst på snus når jeg smaker mint (eksempelvis tyggis eller tannkrem) eller når jeg lukter neglelakk eller neglelakkfjerner. Det er ikke en fysisk lengsel, men et emosjonelt savn.

Det jeg skal fram til er at jeg opplevde at det var LETT å kutte ut nikotinuvanen min. Kan du da forstå hvor vanskelig det er for meg å slutte å kaste opp? Omentrent alle kjenner noen som røyker eller snuser og noen som har prøvd å slutte, ikke sant? Om du ser på alle som sliter med å kutte ut nikotin, kan du da kanskje forstå at det er minst like vanskelig (i mitt tilfelle enda vanskeligere) å kutte ut overspising og oppkast?  Pappa uttrykker til stadighet at han ikke kan forstå at jeg faktisk sluttet, ferdig med det, ingen nedtrapping, intet annet, ingen andre preparater som inneholder nikotin, ingenting. Ikke hadde jeg en god grunn for å slutte heller, det eneste var vel at jeg hadde lyst til å spare litt penger (fjorten tusen kroner i året…) – men å pælme bulimien til helvete – jeg har TUSEN GODE GRUNNER, fortell meg da hvorfor det er så jævlig vanskelig å få det til?

(Helt sikkert latterlig å legge det til, men om jeg deler spiseforstyrrelsen min mellom anoreksi og bulimi vil det bli 75/25, dette blogginnlegget handler om disse 25, bare vit at det det er mye jeg ikke sier eller ønsker å dele.)

Hollow talking and hollow girl,
Force it up from the root of pain.

Christmas Panic.

Dagen før dagen før dagen. Det er nå det tar meg, svelger meg levende og fråtster nådeløst på det som er igjen. Julestresset, nå er det her. “Jeg gidder ikke dette, det blir for mye styr, jeg orker ikke” sier jeg trassig til mamma. Jeg banner, anklager henne for ting jeg egentlig vet bedre om.

Hva er det verste? Å se seg selv i speilt. Kjenner avskyen brer seg i hele kroppen mens silhuetten av min egen kropp flyter utover, blir bredere og bredere samtidig som øynene mine blir større og større, sjokket og vantroen eser ut i takt med alt annet. “Har jeg alltid vært så stor? Går jeg rundt og ser så her grusom ut hver eneste dag? Hva faen feiler deg meg, at jeg ikke skjemmes?!” Jo. Det er akkurat det jeg gjør, skjemmes.

Jeg får ikke sove om natta fordi jeg tenker på julekjolen. Herregud, jeg kommer til å se så jævlig jævlig ut og jeg gruer meg maksimalt. Jeg har ikke ord for hvor uvel jeg blir ved tanken alene. Og hvorfor er det ekstra vanskelig? Selvsagt har det med mat å gjøre, men det handler om noe annet også. Det handler om andres forventninger og det handler om kommentarer. Ingenting sårer mer enn å høre “du ser så godt ut” når du inni deg føler deg så feit at du helst vil la være å spise på mange dager og stikke fingrene i halsen før du løper gatelangs i timesvis – men hvordan skal andre vite at det gjør så vondt? De prøver jo tross alt bare å være hyggelige, og jeg vet det. Jeg vet det rasjonelt sett – men å vite noe rasjonelt betyr absolutt ikke at følelsene er enige i rasjonaliteten og virkeligheten. 

Plutselig husker jeg hvorfor jeg gikk i pysj i fjor, selv om jeg ikke husket hvorfor jeg valgte pysj på julaften i fjor bortsett fra intensjonen om å boikotte jula i all stillhet mens jeg tok permisjon fra psykiatrisk for å være noen timer sammen med bestemor og pappa på julaften.

Jeg gruer meg til stemninga på julaften. Når man snakker om alle julene som har vært før. “Husker du jula i 1997?” Eller det jeg frykter aller mest “ja, du ser mye bedre ut i år enn du gjorde for noen år siden”. Det livnærer selvhatet så til de grader. Kroppen min er syk selv om silhuetten min ikke forsterker budskapet for de som måtte se meg. “Husker du 2009, ja da var du dårlig.” Jeg biter i meg svaret som ville vært “jeg dårligere ut” mens jeg nikker, prøver å få munnvikene til å peke oppover – for stemningas skyld.

Gruer meg som faen til maten og følelsene, spesielt savnet etter å være barn igjen hvor jul praktisk talt var årets høydepunkt. Med hele familien samlet på ett sted, med gaver i tonnevis, den gang jeg elsket å pynte pepperkakehus, den gang jeg gledet meg grønn til lille julaften fordi da spiste vi grøt med mandel i, og om man fikk mandelen var man så heldig å få marsipan i bonus, to ting som en gang var noe av det beste jeg visste, bortsett fra spagetti med ketchup såklart. Den gang da, når julemat var godt, hvertfall kålrabistappe, den gang jeg gledet meg til julestrømpe fordi den var full av godteri som jeg hadde lov til å trykke i meg mens jeg så Julemorgen på NRK1, etterfulgt av tre nøtter til askepott og reisen til julestjernen. Og dessert, det var jo derfor man spiste middag, for å kunne spise dessert etterpå.

Imorgen er det lille julaften og jeg har tenkt på grøt i hele dag. Kan jeg spise grøt imorgen? Men jeg vil ikke foreslå det likevel, og om jeg skulle spist grøt likevel kan jeg se for meg at det blir en seanse med tårer i øynene og det såre savnet etter det som en gang var, som nå ikke lenger er og som aldri kommer til å bli. Og om jeg ikke spiser grøt – ja, så blir det faktisk like jævla feil og smertefullt det også.

Jeg er ferdig med julevasken her hjemme, selv om jeg likevel skal til mamma imorgen. Jeg skal pynte pepperkakehus – for syns skyld. Fordi det er okei i den grad noe kan være okei.

Å si at jeg gruer meg er en underdrivelse. Jeg leter etter viljen til å bite tennene sammen, for syns skyld, for normalitetens skyld, selv om det er noe som gjør vondt – vissheten om at jeg ikke lenger klarer å nyte noe jeg en gang i tiden pleide å elske. Vissheten om at julegleden er ikkeeksisterende og at jeg ikke klarer å glede meg over noe mange andre setter utrolig pris på.

(Bildene er tatt mellom 0800 og 0900 idag tidlig, etter en søvnløs natt på grunn av de jagene tankene om gjett hva? Julekjolen og kroppen min.) 

Less thinking, more action.

Natt til fredag skrev jeg to blogginnlegg jeg hadde tenkt til å publisere, dagen etter var jeg med ett mye mer usikker. Ikke for det, innleggene er positive og handler om planer, tanker og endringer jeg skal gjøre fordi jeg håper det kan gi meg bedre struktur i hverdagen. Jeg har en slags plan. Har tenkt mye, revurdert alt.

Skriver vel ganske ofte at jeg mistrives i hverdagen og det er kanskje feil å bare skrive det. La det dure å gå når det ikke gir meg noe særlig tilbake. Av og til er det bare vanskelig å ta tak i det som er tungt eller vanskelig, selv om man vet innerst inne at det er det riktige å gjøre.

Lenge har jeg hengt meg opp i detaljene. Det blir feil, å endre en detalj her eller der gjør ikke bildet jeg forsøker å male noe finere. Å øke kalorier gjør ikke søvnkvaliteten noe bedre, å snu døgnrytmen hjelper ikke alene, jeg må jobbe mye mer med helheten og jeg må ta jobben min mer seriøst. Jeg må se på det som en jobb. En jobb hvor jeg vil lykkes, kjenne på mestring, hvor jeg vil gi det jeg har for å yte best mulig.

Tankeprosesser tar lang tid. Man får kanskje en idé den ene dagen, men til slutt foregår tankeprosessene mine over flere uker. Det tar lang tid å trekke det jeg tror blir de beste konklusjonene på langt sikt.

Hovedpoenget mitt er at jeg må tenke mindre å gjøre mer. Tenke mindre på valg og beslutninger, gjøre det jeg vet er riktig selv om tvil og ambivalens fyller meg opp og river meg i biter. Jeg bruker for lang tid til nøling og tvil, til slutt går tiden fra meg og jeg sitter igjen med særdeles lite og føler meg veldig mislykket. Jeg bruker for langt tid på å komme igang med selv de simpleste ting. Om jeg hadde brettet klær med en gang tanken slo meg hadde jeg vært ferdig innen jeg har rukket å tenke på det for deretter å trekke konklusjonen. Om jeg hadde gått tur når tanken slo meg, hoppet i klærne og trasket ut døra – da hadde jeg vært ferdig innen jeg vanligvis kommer igang.

Eksempelvis kan jeg tenke at jeg skal gå en tur. To timer senere går jeg ut døra. “Nå skal jeg legge meg” tenker jeg. En time senere er jeg i seng og enda en time etter det har jeg skrudd av lyset. Less thinking, more action. Det er selvsagt lettere sagt enn gjort. Jeg bruker altfor, altfor, altfor mye tid til å tenke. Til slutt blir man bare trist av det. Nedtrykt, har det ikke noe bra. Alt blir ork, tungt, kjedelig, tiltak, vanskelig. Utfordringene vokser seg større enn det de er. Jeg er mester på å utsette det jeg synes blir vanskelig, det jeg gruer meg til. Måltider. Angsteksponering. Å legge seg – fordi jeg ikke takler å ha en hel dag framfor meg fordi gudhjelpemeg, hva skal jeg fylle dagen med?

Men å fylle natta med ting å gjøre? Det er enkelt. Timene flyr. Hvorfor kan jeg ikke snu det rundt, få dagene til å fly, sove om natta? Det er slik det burde være og det er slik jeg helst vil ha det. Nå for eksempel er søvn mangelvare. Sover aldri mer enn fire timer i slengen fordi jeg har hunder som har stødige søvnrutiner. Når jeg sitter våken sover de, når jeg vil sove er de våkne – ergo må jeg stå opp jeg og. Så jeg sover noen timer her, noen timer der, får aldri nok søvn og føler meg konstant uopplagt og sliten.

Det som gjør det så vanskelig er tryggheten. Hvor er den? Kan jeg stole på at det jeg gjør blir riktig? Kan jeg stole på kroppen min? Stole på avgjørelsene mine? Og hvem skal egentlig betrygge meg eller bekrefte at jeg gjør ting riktig, jobber bra? Med en gang tvilen blir for stor slipper jeg det jeg har i hendene og kaster meg tilbake til det jeg definerer som “trygghet”, som egentlig bare er destruktive måter å komme seg gjennom dagene på. Når bekreftelsen kommer utenfra er det lettere for meg, hvis bekreftelsen kommer fra mennesker jeg stoler på. Innerst inne ønsker jeg å stole mer på meg selv og det jeg vet er fornuftig.
JEG HAR JO ALLE SVARENE; HVORFOR KLARER JEG IKKE Å STOLE PÅ MEG SELV?

Jeg har tenkt og tenkt og tenkt. Hva skjer når man legges inn på psykiatrisk avdeling for å reparere rutiner? Jeg har jo hatt mine runder der i vår. Man tar medisiner og legger seg når man skal, man inntar næring til faste klokkeslett, man får dagene til å gå på dagen, man sover om natta.

Jeg er i alle fall ferdigtenkt nå, har kladdet mine endelige resultater og kjenner meg sånn høvelig motivert for å gå hardere til verks for å få skikk på denne hverdagen jeg trives så dårlig med. Klart jeg kan klage, sukke og stønne, men jeg kan mer. Vet bedre. Burde jobbe hardere. Hallo Karianne, du kan bedre enn dette. Du tenker for mye, punktum. Livet skal leves gjennom kroppen, ikke inni sitt eget hode. Fokus må vendes ut istedenfor inn. Ting må gjøres for å få innhold eller kvalitet i hverdagen.

Jeg har trukket konklusjoner lik disse før, men for å være ærlig er jeg sånn at jeg ofte kan gi opp fort. Har lett for å gi opp når jeg blir irrtert. Istedenfor å “push through” går jeg lett på “back down”. Tvilen kryper inn i hodet mitt og gjør meg handlingslammet.

Jeg har i alle fall gjort mitt beste nå, for å skape mer struktur i den såkalte hverdagen. “Normale/Friske” mennesker har jo fast innhold i hverdagene sine, det er jo slik det går rundt. Man står opp, går på jobb eller skole – man har noe å gå til. Man gjør det man skal og når man kommer hjem har man såkalt fritid.

Jeg husker jo hvordan det er å gå på skole. Sto opp for å gå på skolen, gikk dit og holdt ut selv de kjedeligste dagene.

Jeg tenker i alle fall å legge meg til faste klokkeslett. Stå opp til samme klokkeslett, og jeg – på lik linje med “normale” mennesker trenger noe å gå til. Jeg har funnet ut at jeg må se på det jeg sliter med mer som jobb. Det er kanskje ulikt en normal jobb, men min jobb burde i alle høyeste grad være å sparke meg ut døra for å gå den turen jeg er så jævlig redd for å gå alene. Jeg må gå den turen til det ikke gjør vondt lenger, jeg må gjøre det, repetere det – dag inn og dag ut. Det er den eneste måten å gjøre det mindre farlig eller skummelt på.

OG DET VIRKER. Jeg vet det virker. Før var jeg livende redd for å gå på butikken uansett hvem jeg gikk sammen med eller uansett hvor liten butikken er. Idag derimot dro jeg på obs! med mamma, en lørdag, klokka kvart over tre – fullt av mennesker, midt i beste handletid. Jeg døde ikke. Synes handleturen var en smule ukomfortabel i seg selv, kjente irritasjonen ligge utenpå huden. Men jeg døde ikke. Løp ingensteder. Ga ikke opp underveis. Stakk ikke av fra køa for å sette meg i bilen. Jeg gikk der, sto der, kjente på ubehaget. Gjorde det jeg skulle gjøre, ventet halv-tålmodig på at mamma skulle handle det hun skulle handle. Jeg gjorde det og jeg gjennomførte.

Jeg vil dit med tanke på min egen frihet også alene. Å gå ut døra hvilken som helst dag skal ikke være en smertefull opplevelse – det skal være muligheter.

Jeg har i alle fall tenkt til å stå opp, gjøre morgenrutinene mine og legge det inn som et fast punkt på agendaen – gå en tur alene. Med hundene mine. Alene. Midt på dagen. Gjøre mitt beste, gjøre det hver dag. Gjøre det helt til det blir mindre farlig og mindre ubehagelig. Jeg må se på det som en jobb og da det dødsseriøst. Hallo, det handler jo om livet jeg vil leve, jeg må forbi og gjennom denne hindringen for å komme dit jeg vil være en dag. Hvis dette er livet nekter jeg å leve det og jeg vet livet må være mer, men jeg må jobbe hardere for å oppnå det. Jeg må jobbe hardere om jeg vil ha kjappere resultater. Ting får forsåvidt i riktig retning men jeg trenger å kjenne på større doser mestring for å øke motivasjonen ytterligere. Trenger å presse meg selv hardere.

Jeg vil noe med livet mitt for helvete. Noe mer enn bare å kjempe med mine egne tanker og det som jeg synes er skummelt i mitt eget hode.

Min jobb nummer en får være angsteksponering – hver dag. Jeg må gå de vanskeligste veiene, jeg må tørre å møte folk, jeg må tørre å tro at jeg fortjener den plassen jeg har her i verden og jeg må tørre å ta opp plass. Min plass. Min jobb nummer to er terapi. En standard uke inneholder tre timer med terapi, en travel uke inneholder fem timer med terapi – det vil si hver dag. Og når jeg har gjort mine to jobber gjenstår hverdagens kjedelige rutiner som man bare må gjøre. (Les; oppvask, klessvask, støvsuging, vasking – du vet hva jeg mener)

Når klokka begynner å bli 15-16 regner jeg med å være ferdig med mine (det som skal bli) rutinemessige jobber. Etter det – såkalt fritid. Hvor jeg kan drukne meg selv i tv-serier, blogger, bilder, internett, bøker – sosialt liv, hva som helst. Og regel nummer 1; ingen soving på dagtid. ÓG, jeg håper også å verdsette såkalt “fritid” mer, gjøre meg “fortjent” til å slappe av istedenfor å… surre bort hele dager med lite konstruktivt innhold.

Nå har jeg faktisk skrevet ned essensen i de to blogginnleggene som jeg ikke turte å publisere. Skummelt å legge ut dette kjenner jeg, men på den andre siden trenger jeg å ha det publisert fordi – fordi det får meg til å ta mine egne ord enda mer seriøst.

MANDAG. Imorgen skal jeg finskrive planene mine på en motiverende måte, klistre påminnere til meg selv på kjøleskapdøra, på speilet på badet – hvor som helst. Just do it.

What doesn't kill you makes you stronger?

Har lest litt i arkivet mitt nå. I 2009 for det meste, savner å skrive hver dag sånn som jeg gjorde da. Men jeg har en ekstra tanke i hodet som hindrer meg nå i forhold til hvordan jeg tenkte da.

For det første begynte jeg å lure på om det ikke er på tide med en spørsmålsrunde igjen? Sist jeg svarte på spørsmål var i forbindelse med videoene om selvskading, og det begynner jo å nærme seg ett år siden. Det kommer litt an på dere da, om dere lurer på noe eller ei!

Jeg er der oppe akkurat nå, etter å ha tømt i meg en halvliter kaffe nå nylig. Døgnrytmen min er langt fra optimal men jeg fungerer i forstand at jeg er våken til de avtalene jeg har, gjør det jeg skal – selv om jeg ofte sitter oppe store deler av natta. Jeg kan ofte være trøtt rundt 2200 på kvelden, men innen midnatt eller halv ett, da. Gud vet hva som skjer i hodet mitt men plutselig har jeg tusen gode idéer, ting jeg vil gjøre, noe jeg må gjøre, noe jeg brenner etter å gjøre umiddelbart. Det er rart, jeg kan kjede meg ihjel om dagen, jeg kan bruke en hel dag til å spille spill på iPad eller andre lite fornuftige ting, men om natta?

Etter litt surfing på youtube i natt fant jeg ut at jeg absolutt skulle spille piano. Klokka var kvart over tre innen jeg la hendene mine over tangentene  mens jeg trykte meg gjennom noen oktaver for å få oversikt over hvor ustemt pianoet er. Det må være minst to år siden jeg har spilt piano sist? Men det er visstnok aldri for sent og akkurat nå har idéen om at jeg skal lære meg å spille en viss sang virkelig satt seg fast.

Etter tre kvarter piano smalt det. Jeg sitter på kne foran fryseboksen, jeg har allerede plukket ut diverse matvarer og dandert utover gulvet, jeg har den ene hånda full av noe mens jeg tygger noe annet. Svelger. For sent eller? Skaden har skjedd nå? Jeg kaster lange blikk inn i skapet og i hodet mitt raser det kombinasjoner av hvordan jeg kan lage noe spiselig av det og det, kombinert med sånn og slik. Jeg har lyst til å gråte. Jeg har allerede svelgt noe, er det ikke for sent da?

Jeg vet ikke helt hva det er som får meg til å reise meg opp igjen, bøye meg over vasken og spytte ut det jeg har begynt å tygge på. Lynraskt lukker jeg øynene mens jeg legger ting tilbake hvor jeg fant dem før jeg sniker meg ned. Det sitter så hardt, trangen til å overspise, ønsket om å bare kunne spise alt, ikke tenke. Fylle opp, tømme ut. De to neste timene kranglet jeg vanvittig med meg selv. Jeg vil ta medisiner – men det kan jeg ikke fordi jeg ikke har klart å bestemme meg for a.) nei jeg skal ikke spise og spy eller b.) jeg skal, ergo kan jeg ikke legge meg.

Jeg klarer ikke å velge. Hulrommet i mellomgulvet vokser seg enda større, det føles som om jeg faller nedover i meg selv. Tårene presser på. “Nå begynner du faen ikke å grine”. Forteller meg selv at jeg må puste. Legge meg ned. Tenke lenger enn lysten, hva ser jeg da? “Se for deg rotet. Smaken av oppkast, se for det at du kommer til å angre, se for deg skuffelsen.” Innen nå ligger jeg på rygg på gulvet i stua langs varmeovnen, stirrer i taket.

“Jeg trenger noe, trenger et tegn, trenger en grunn. Trenger noe annet.” En av grunnene til at jeg på daværende tidspunkt enda ikke hadde tatt et valg er på grunn av dagen idag. Om jeg hadde latt det gå galt igår hadde jeg mest sannsynlig vært “trygg” idag, men om jeg hadde klart å unngå det igår hadde oddsen blitt 85% eller mer for at jeg ikke hadde klart meg idag. Hva er verst, pest eller kolera?

Jeg har akkurat gitt opp i det jeg setter meg opp. Trøtt, tung, lei, oppskaket, irrtert, frustrert. Lener albuene i vinduskarmen, fargene fanger oppmerksomheten min umiddelbart. Brevet, det har ligget i vindusposten siden jeg leste det for første gang for noen uker siden. Linjene skrevet i forskjellige farger. Jeg leser gjennom dem – vet jeg trenger det.

Crack in the wall er en liten detalj fra Doctor Who, men jeg endte opp med å henge opp lappen fra Shannice under sprekken fordi noen en gang sa “there’s a crack in everything, that’s how the light gets in”.

Etter å ha lest gjennom lappen kollapser jeg på sofaen og legger hodet på brystkassen til Nick. Kjenner pelsen hans mot ansiktet mitt, hører hvordan hjertet hans banker. Hører pusten som går jevnt og rolig, han sover. “Der har du en grunn Karianne, kjenner du det?” spør jeg meg selv. Det jeg kjenner mest på er det hylende tomrommet i brystkassen. Noe mangler inni meg og jeg aner ikke hva. Et tomrom jeg lengter etter å midlertidig fylle med mat, for deretter å ta det ut igjen, selv om jeg vet at tomrommet vil være der etterpå likevel. Forskjellen er bare at tomrommet i seg selv vil være mindre merkbart fordi det jeg vil merke etterpå er skammen, skyldfølelsen og nederlaget jeg føler når det kommer til de dagene jeg ikke klarer meg uten spising og oppkast.

Til slutt tillot jeg meg selv å ta medisiner og å sove. Gruet meg veldig til dagen idag, særlig med tanke på at det er mandag. Forholdet mitt til mandager er ikke spesielt godt, men nå er dagen så og si over. I alle fall mesteparten? Jeg har i alle fall planer å fylle resten av kvelden med. Eksempelvis skal jeg ut med disse:

Han skal ha det mykt, hun skal ha det varmt.

Oh hello there.

22 uker gammel, 9.1kg tung.

Pluss at jeg absolutt burde gjøre dette:

Jeg vil, vil, vil i mål med å lære meg den sangen.

Om livet blir for kjipt kan jeg allitds lakke negler. Trenger det egentlig. Lakket såkalte “watermelon nails” i forrige uke og er ikke spesielt imponert over mine egne prestasjoner, men jeg har tre design til i hodet mitt som jeg vil teste ut.

(innlegget sto halvskrevet i fem timer, så det er lenge siden jeg drakk kaffe for å si det sånn!)

What doesn’t kill you makes you stronger?

Har lest litt i arkivet mitt nå. I 2009 for det meste, savner å skrive hver dag sånn som jeg gjorde da. Men jeg har en ekstra tanke i hodet som hindrer meg nå i forhold til hvordan jeg tenkte da.

For det første begynte jeg å lure på om det ikke er på tide med en spørsmålsrunde igjen? Sist jeg svarte på spørsmål var i forbindelse med videoene om selvskading, og det begynner jo å nærme seg ett år siden. Det kommer litt an på dere da, om dere lurer på noe eller ei!

Jeg er der oppe akkurat nå, etter å ha tømt i meg en halvliter kaffe nå nylig. Døgnrytmen min er langt fra optimal men jeg fungerer i forstand at jeg er våken til de avtalene jeg har, gjør det jeg skal – selv om jeg ofte sitter oppe store deler av natta. Jeg kan ofte være trøtt rundt 2200 på kvelden, men innen midnatt eller halv ett, da. Gud vet hva som skjer i hodet mitt men plutselig har jeg tusen gode idéer, ting jeg vil gjøre, noe jeg må gjøre, noe jeg brenner etter å gjøre umiddelbart. Det er rart, jeg kan kjede meg ihjel om dagen, jeg kan bruke en hel dag til å spille spill på iPad eller andre lite fornuftige ting, men om natta?

Etter litt surfing på youtube i natt fant jeg ut at jeg absolutt skulle spille piano. Klokka var kvart over tre innen jeg la hendene mine over tangentene  mens jeg trykte meg gjennom noen oktaver for å få oversikt over hvor ustemt pianoet er. Det må være minst to år siden jeg har spilt piano sist? Men det er visstnok aldri for sent og akkurat nå har idéen om at jeg skal lære meg å spille en viss sang virkelig satt seg fast.

Etter tre kvarter piano smalt det. Jeg sitter på kne foran fryseboksen, jeg har allerede plukket ut diverse matvarer og dandert utover gulvet, jeg har den ene hånda full av noe mens jeg tygger noe annet. Svelger. For sent eller? Skaden har skjedd nå? Jeg kaster lange blikk inn i skapet og i hodet mitt raser det kombinasjoner av hvordan jeg kan lage noe spiselig av det og det, kombinert med sånn og slik. Jeg har lyst til å gråte. Jeg har allerede svelgt noe, er det ikke for sent da?

Jeg vet ikke helt hva det er som får meg til å reise meg opp igjen, bøye meg over vasken og spytte ut det jeg har begynt å tygge på. Lynraskt lukker jeg øynene mens jeg legger ting tilbake hvor jeg fant dem før jeg sniker meg ned. Det sitter så hardt, trangen til å overspise, ønsket om å bare kunne spise alt, ikke tenke. Fylle opp, tømme ut. De to neste timene kranglet jeg vanvittig med meg selv. Jeg vil ta medisiner – men det kan jeg ikke fordi jeg ikke har klart å bestemme meg for a.) nei jeg skal ikke spise og spy eller b.) jeg skal, ergo kan jeg ikke legge meg.

Jeg klarer ikke å velge. Hulrommet i mellomgulvet vokser seg enda større, det føles som om jeg faller nedover i meg selv. Tårene presser på. “Nå begynner du faen ikke å grine”. Forteller meg selv at jeg må puste. Legge meg ned. Tenke lenger enn lysten, hva ser jeg da? “Se for deg rotet. Smaken av oppkast, se for det at du kommer til å angre, se for deg skuffelsen.” Innen nå ligger jeg på rygg på gulvet i stua langs varmeovnen, stirrer i taket.

“Jeg trenger noe, trenger et tegn, trenger en grunn. Trenger noe annet.” En av grunnene til at jeg på daværende tidspunkt enda ikke hadde tatt et valg er på grunn av dagen idag. Om jeg hadde latt det gå galt igår hadde jeg mest sannsynlig vært “trygg” idag, men om jeg hadde klart å unngå det igår hadde oddsen blitt 85% eller mer for at jeg ikke hadde klart meg idag. Hva er verst, pest eller kolera?

Jeg har akkurat gitt opp i det jeg setter meg opp. Trøtt, tung, lei, oppskaket, irrtert, frustrert. Lener albuene i vinduskarmen, fargene fanger oppmerksomheten min umiddelbart. Brevet, det har ligget i vindusposten siden jeg leste det for første gang for noen uker siden. Linjene skrevet i forskjellige farger. Jeg leser gjennom dem – vet jeg trenger det.

Crack in the wall er en liten detalj fra Doctor Who, men jeg endte opp med å henge opp lappen fra Shannice under sprekken fordi noen en gang sa “there’s a crack in everything, that’s how the light gets in”.

Etter å ha lest gjennom lappen kollapser jeg på sofaen og legger hodet på brystkassen til Nick. Kjenner pelsen hans mot ansiktet mitt, hører hvordan hjertet hans banker. Hører pusten som går jevnt og rolig, han sover. “Der har du en grunn Karianne, kjenner du det?” spør jeg meg selv. Det jeg kjenner mest på er det hylende tomrommet i brystkassen. Noe mangler inni meg og jeg aner ikke hva. Et tomrom jeg lengter etter å midlertidig fylle med mat, for deretter å ta det ut igjen, selv om jeg vet at tomrommet vil være der etterpå likevel. Forskjellen er bare at tomrommet i seg selv vil være mindre merkbart fordi det jeg vil merke etterpå er skammen, skyldfølelsen og nederlaget jeg føler når det kommer til de dagene jeg ikke klarer meg uten spising og oppkast.

Til slutt tillot jeg meg selv å ta medisiner og å sove. Gruet meg veldig til dagen idag, særlig med tanke på at det er mandag. Forholdet mitt til mandager er ikke spesielt godt, men nå er dagen så og si over. I alle fall mesteparten? Jeg har i alle fall planer å fylle resten av kvelden med. Eksempelvis skal jeg ut med disse:

Han skal ha det mykt, hun skal ha det varmt.

Oh hello there.

22 uker gammel, 9.1kg tung.

Pluss at jeg absolutt burde gjøre dette:

Jeg vil, vil, vil i mål med å lære meg den sangen.

Om livet blir for kjipt kan jeg allitds lakke negler. Trenger det egentlig. Lakket såkalte “watermelon nails” i forrige uke og er ikke spesielt imponert over mine egne prestasjoner, men jeg har tre design til i hodet mitt som jeg vil teste ut.

(innlegget sto halvskrevet i fem timer, så det er lenge siden jeg drakk kaffe for å si det sånn!)

40 days and one long night.

I natt møtte jeg på komplikasjoner og vanskeligheter i større grad enn jeg tidligere har måttet forholde meg til iløpet av mine nå 40 døgn uten spising og spying.

Det som skjedde i natt… Jeg stresset. Stresset meg opp og viklet meg inn i spiseforstyrrede tanker, følelser – til det punktet hvor jeg kastet opp. Jeg kastet opp. Oppkast, spy – hva skjer så?

Jeg fikk store problemer med å rasjonalisere og å se situasjonen i et større perspektiv enn det jeg så og følte akkurat der og da, i øyeblikket. Hadde jeg nå tapt alt fordi jeg hadde kastet opp? Hvor går grensene? Hvor er logikken og hvordan plassere, prosessere og forsone seg med det som skjedde?

Min første reaksjon var; fuck it, mislykket, ser du – du kan ingenting, du er ikke verdt noe, nå kan du bare gi opp, nå kan du bare gå på kjøkkenet og spise det lille du har som er spiselig i hus og spy mer på trass – du har allerede tapt, hvorfor gidder du å holde igjen nå? Du har ødelagt alt, du er ubrukelig, verdiløs og svak.

Det føles litt som å skulle etterforske en sak, på lik linje med det du ser på tv når noen skal oppklare et drap. De små detaljene og bevisene som til slutt gir det hele bildet. Jeg må gå meg selv i sømmene og finne ut hva det egentlig var som skjedde. Hva som egentlig utløste oppkastet. Og jeg må sammenligne basert på en annen erfaring, selvskadinga.

Min definisjon på selvskading for meg er når intensjonen bak handlingen er å påføre seg selv en synlig skade eller utsette seg selv for unødvendig smerte på grunn av en følelsesmessig utløsende årsak. Det vil med andre ord si at man ikke har skadet seg selv om man har vært uheldig med en kjøkkenkniv og skjært seg i fingeren. Jeg har gjort det og, vært uheldig med en kjøkkenkniv og tenkt “that’s it, nå har du ødelagt alt”, også på grunn av at såret ble en trigger i seg selv.

Så hvordan definere oppkast som bulimisk? Hvor går grensene i forhold til det? Om du drikker deg kanon og kaster opp i fylla er det ikke bulimisk – med mindre du med viten og vilje har spist en hel masse mat fordi du vet at du kommer til å kaste opp. Om du får omgangssyken og kaster opp – det sier seg selv at det er helt ufrivillig og noe man ikke kan klandre seg selv for.

Ting som for meg i natt talte IMOT en bulimisk handling; oppkast var ikke planlagt. Det var ufrivillig og en reaksjon på intense følelser. Jeg hadde ikke overspist på forhånd. Viktigst av alt og det som betyr mest for meg er at det ikke var planlagt.

Ting som talte FOR en bulimisk handling: Oppkast er oppkast, spy er spy.

Den problematiske og kaotiske situasjonen jeg befant meg i gikk ut på at jeg ikke klarte å velge mellom for og imot. Noe inni meg som sterkt ønsker å gi faen og noe annet som prøver å rasjonalisere og oppmuntre meg selv til å heve hodet og fortsette som om det ikke har skjedd. Det verste er tanken som sier “skaden har allerede skjedd. Det er for sent, du kan like godt bare spise og spy mens du først var igang”.

Tankekverna var i gang og timene sneglet seg forbi. Klokka ble fire, fem, seks, sju, åtte, ni. Natta var i ferd med å takke for seg mens en skyfri himmel ble lysere og lysere i blått. En intens hodepine hadde satt seg i topplokket samtidig som jeg kjente trøttheten og utmattelsen i hele kroppen. Jeg hadde på dette tidspunktet greid å skille mellom hva Karianne ville og hva spiseforstyrrelsen ville, spiseforstyrrelsen ville gi faen mens Karianne ikke ville gi opp eller gi slipp på dag 40! Jeg kom omsider dit at jeg bestemte meg for å få meg noen timers søvn, jeg ble definitivt ikke klokere på å tenke intenst på for eller imot i time inn og ut. Etter at jeg hadde lagt meg slo det meg plutselig, det jeg skrev her om dagen om bekreftelse.

“Herregud, du trenger en bekreftelse fra noen som kan se situasjonen objektivt, noen du stoler på og tror på. Du trenger at noen rydder i kaoset du nå kjenner på, sammen med deg.”

Noe så simpelt. Å spørre en troverdig kilde utenfor meg selv. Så jeg sendte en sms til frk.psykolog, sa hva jeg trengte; bekreftelse eller avkreftelse og forklarte kort hva situasjonen var.

Etter det sovnet jeg og når jeg våknet igjen langt utpå ettermiddagen hadde jeg fått svar. Om at det ikke var min feil og at intensjonen ikke var bulimisk. Om at jeg med trygghet kunne holde fast i dag førti og fortsette som om det ikke hadde skjedd. Jeg skal ikke si at dagen har vært ukomplisert med tanke på trangen til å gi faen og higet etter “en siste gang, så kan du fortsette”, men jeg vil heller fortsette på førtiEN enn på dag én.

The worst is over now. Etter at klokka ble 2100 har roen senket seg litt fordi vissheten om at butikker er stengte gir en lettelse – da blir det ingenting impulsivt. Da er jeg trygg ut kvelden. Nå kan jeg legge meg rundt midnatt og ta medisiner som jeg skal og stå opp i morgen til riktig tid og kjenne på ny uke, nye muligheter og forhåpentligvis se seier i dagen idag.

Takk til frk.psykolog for bekreftelse. Det reddet meg fra voldsom nedtur og holdt meg stødig nok til å se det hele bildet og forbi det følelsesmessige kaoset. ♥


Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv

Advertisements