Archive for the 'Ambivalens' Category

Tenkepausen.

Noen lurer sikkert på hvorfor. Jeg lurer litt på det samme, selv om jeg egentlig vet.

Det er så mange triste ting for tiden, som ikke er okei. Ting som er vanskelige, ting jeg ikke aner hva jeg skal gjøre noe med. Framtiden virker så utrolig utrygg, og jeg vet ikke hvordan jeg skal avslutte setningene uten at det blir hengende igjen enorme spørsmålstegn til meg selv som jeg ikke finner svar på. Jeg trives ikke med uforutsigbarhet på ustødig underlag.

Nedtur på nedtur på nedtur, og jeg synes det er trist å bare skulle skrive om eller ha fokus på triste ting, derfor synes jeg det er vanskelig å skrive når det bare blir tyngende og negativt, både for meg og muligens for andre som leser også.


[tumblr]

Per akkurat nå handler livet om ingenting. Det handler om å ikke tenke, det handler om å få tiden til å gå mest mulig smertefritt. Det handler om å unngå å tenke så hardt på alt som tynger, bare la tiden flyte, holde ut uten å finne på å handle på negative impulser eller en følelse som oppstår der og da.

Det handler om ventetid og store spørsmålstegn. Det handler om hvor jeg skal bo. Det handler om at jeg er for dårlig til å gå på skole til høsten. Det handler om nederlagsfølelsen som brer seg i kroppen fordi det gjør så jævlig vondt å innse sine egne begrensninger og det å ta vanskelige avgjørselser til det beste – selv når det ikke føles riktig. Det er trist å se at jeg ikke greier å komme meg på skolen på grunn av tingenes tilstand, men likevel er avgjørelsen mindre smertefull enn nederlaget som hadde oppstått om jeg hadde prøvd og feilet også der.

Det handler om motvilje og ambivalens. Det handler om spiseforstyrrelsen jeg holder fast i fordi det blir en utrygg trygghet, i alle fall en stabil utrygghet, kontra det som er bare utrygt.

Per akkurat nå er jeg hos mamma, hun er på ferie. Jeg er alene for første gang siden de siste dagene i leiligheta i slutten av mai. Jeg vet ikke hva som skjer på onsdag når mamma og G kommer hjem. Hvor jeg skal gjøre av meg da. Tåler jeg å bo her da? Takler jeg det? Takler jeg samvittigheten som da vil gnage så grusomt i sjela at jeg mest sannsynlig bare vil ønske meg bort for godt?

Det handler om manglende motivasjon og hvordan det føles trist å bare skulle skrive statusrapporter uten mål og mening. Uten håp mellom linjene. Det handler om frustrasjon, desperasjon og følelsen av meningsløshet og håpløshet.

De tre siste dagene har vært vanskelige matmessig. Jeg er ikke flink til å forholde meg til kjøleskapet i det store og hele. Når jeg fant en fryseboks i garasjen hjalp ikke det heller nevneverdig. Det er så skrekklig lett å få tiden til å fly når jeg bruker tiden til å spise og spy. Jeg prøver å skjerpe meg gang på gang men føler at jeg ikke strekker til eller kommer noen vei. Kanskje idag? Men spising og spying blir det minst destruktive valget av alt annet som svirrer og går under topplokket.

Derfor tenkepausen. Fordi jeg leter etter konstruktive svar og håpefulle løsninger. Jeg leter noe annet enn det jeg har per nå, men hittil har jeg ikke kommet opp med noe voldsomt fornuftig.

Advertisements

A m b i v a l e n s !

Hva sier man egentlig? Hvordan formulere noe som er dødsvanskelig, men du vet at den eneste veien ut er gjennom?

Jeg hadde samtale med overlegen igjen. Han som tok meg på alvor forrige tirsdag. Det gjorde han idag også. Men han jatter ikke bare med, for å si det på den måten. Det stilles krav også til meg. Sånne krav som får magen til å vrenge seg i frykt. Krav som handler om tall, næringsdrikker og kalorier. Jeg sa “jeg kan ikke love deg at det går, men jeg kan love deg at jeg prøver.” Han mente inntaket per dags dato er altfor lite, særlig til å takle denne medisindosen som allerede har sendt meg i bakken én gang, nesten to.

Medisinen skal også økes ytterligere, men ikke mer enn neste dose. Jeg tar medisinen omtrentlig klokka ni om kvelden, passer gjennomtenkt nok på å plassere meg i senga med maccen på fanget – ingen flere ulykker TAKK. Innen 22-23 har jeg sovnet uansett og trenger nærmere 11 timer for å bli funksjonabel igjen.

Flere krav som stilles? Mer sosialisering. Mindre datatid isolert på rommet. Flere turer på butikk / kiosk. Det er foreslått så fint at jeg burde gå på butikken hver dag, omså bare for å kjøpe brus. For eksponeringens del. Og jeg har fått beskjed om å drikke mer vann, selv om jeg synes jeg konstant drikker ett eller annet.

Og som om ikke det var NOK, så snakker vi trehundrede kalorier. Økt på én uke. Pluss hundre idag, onsdag og torsdag. Pluss 200 fredag, lørdag, søndag. Pluss 300 på mandag.

Hvordan det føles? Jeg har ikke ord. 

Get the picture?


Mhm.

Og:

Men jeg vet jo hva som henger i den tynne tråden. Turer ut. Jeg kan jo velge. Innta lite = ingen eller veldig begrenset utgang = null eksponering. Det finnes vel også grenser for hvor mange ganger jeg kan kollapse og skylde det på medisinen?

 vs.

Motivert? Ikke motivert? Skal? Skal ikke? Må? Burde? Kanskje? Kanskje ikke? Late som? Spille skuespill? PRØVE? Være ærlig? Be om hjelp? Prøve hardere? Fucke det opp? Lyve? 

[ps. gårdagens sorg kan jeg ikke sette ord på før neste mandag. Jeg ber om mirakler, hvis ikke blir sorgen dobbel.]

I eat Me.

Jeg leter etter svar. Humøret er null å skryte av, finner ikke det jeg leter etter. Jeg graver gjennom gamle digitale dagbøker, leser gjennom hemmelige blogger med passordbeskyttelse, graver meg gjennom bilder av blod, sår, kutting og ødeleggelse. Jeg leser lapper om døden, jeg leser om hvor vondt jeg hadde det. Hvor jævlig spiseforstyrrelsen behandlet meg. Leser om min egen sorg, leser om de store spørsmålene, “tar det aldri slutt?“.

Jeg får vondt i meg. Vondt av meg selv. To år senere, fortsatt det samme? Jeg leter noe som kan få meg til å ta bunntenning, noe som kan få meg til å eksplodere i raseri rettet mot spiseforstyrrelsen. Jeg leter etter motivasjon, noe å kjempe for. Noe som kan gi meg guts til å kjempe imot. Jeg finner ikke noe konkret. Jeg får bare vondt i meg av å vite at det fortsatt er så nært, så likt, så smertelig realistisk? Jeg finner ikke guts, selv om jeg kjenner at jeg blir sint.

Jeg er oppgitt. Fordi jeg ikke kjemper. Hvorfor kjemper jeg ikke imot? Hvorfor kjemper jeg ikke for livet? Hvorfor er det så jævlig lett å bare lene seg tilbake og la spiseforstyrrelsen herje videre? Hvorfor sitte musestille med hodet bøyd og ta imot slag etter slag? 

Tirsdag 17. November 2009.

Jada, jeg tenkte kanskje det passet seg med en liten tur hjem, uavhengig av hva jeg liksom tilbringer tiden min med der. Så jeg kom hjem og gjorde i stand til en runde, det ble faktisk to. Jeg gjorde mitt, spydde, svelgte noen sovetabletter jeg fant og la meg ned på sofaen for å sove ett par timer.

Det gikk sånn halvveis. Helt til jeg bråvåknet og ikke fikk puste. Det prikket i hele kroppen, jeg trodde jeg skulle besvime, jeg ble varm og kald om hverandre, kvalmen grep meg som en kvalm hånd. Jeg lå der og hev etter pusten og skjønte ikke hvor dette hadde kommet fra, skjønte ikke hva det ville med meg, hvorfor vil denne sykdommen aldri la meg være i fred? Hvorfor vil den meg så vondt? Først fikk jeg full panikk og lurte på om jeg hadde blacket ut eller dissosiert og tatt den helvetes overdosen som har ropt på meg de siste dagene, jeg var redd for at jeg skulle ha funnet tabletter likevel og stappet dem i meg. Og nå ville kroppen vekke meg til live igjen for å gjennomgå ett siste smertehelvete før døden endelig hadde besluttet å omfavne meg.

Jeg forsøkte å konsentrere meg om å puste, men det var skrekkelig vanskelig. Jeg ble så redd – “nå dør jeg, tenkte jeg. This is it, min tid er omme nå.” Jeg tenkte at det var da forferdelig trist å skulle dø ensom, nitten år gammel, på en sofa med søppel og bevismateriale som tydelig forteller den tragiske historien. This is it, nå ender alt sammen.
Jeg lurte til og med på om jeg skulle ringe noen. For at de skulle finne meg og hjelpe meg. Men skammen var for stor. Dette er ikke slik jeg ser for meg døden. Jeg vil ikke dø blandt mitt eget rot, mitt eget matsøppel. Jeg ville ikke dø der, blandt skitne tallerkener, tomme poser og rot på kjøkkenet. Jeg brukte alle mine krefter på å sette meg opp å begynte å drikke det første og nærmeste. Pepsi max. Sju slurker pluss sju slurker til. I all hast konkluderte jeg med at jeg trengte en blodsukkersvingning for å stå i stormen. Jeg fant sukker, i form av puvlerpadder og begynte febrilsk å trykke de i meg. Deretter spiste jeg opp knekkebrødene med nugatti eller hva pokker first price sitt sjokoladepålegg egentlig heter. Og for det om jeg var nesten like dårlig, så klarte jeg å buksere meg ut på badet, kvitte meg med all min synd til jeg harket opp gul, illesmakende magesyre, og jeg skjønte at det var over.

Deretter skalv jeg meg gjennom den verste rydderunden noensinne. Jeg vasker kopper og kjeler og fat og bestikk, tørket kjøkkenbenk og komfyr, mobiliserte alt søppelet som lå her og der og puttet i søpla, og deretter sank jeg ned på gulvet å ble liggende å skjelve. Tankene som kverner under topplokket. “Hvorfor gjør du dette her? Hvorfor holder du ut? Hvorfor gidder du å leve i dette helevetet her? Kommer det noensinne til å ta slutt? Kanskje jeg bare burde akseptere døden som en lettelse, en befrielse?

Det eneste lille jeg klarte å se klart, som også ble min trøst, der jeg lå strødd utover stuegulvet – fullt påkledd til å gå de fem minuttene ned på avdelinga, var tallene. Tallene. Morgendagens tall. Jeg kan ikke DØ i dag fordi jeg MÅ se hva tallene viser i morgen. Jeg lovte meg selv at hvis tallene var feil, så kunne jeg dø. Men jeg er skrekkelig redd for at tallene skal vise akkurat det jeg håper på, noe som innebærer at jeg fortsetter å holde ut. Fordi jeg holder fast i tallene, den eneste konstante faktoren i hverdagen, det eneste som kommer som lyn fra skyfri himmel, det eneste som er sannhet – det eneste som er ekte. Min trygghet.

Også tok jeg mot til meg, stablet kroppen på beina og sjanglet fra min ryddige, fine leilighet som ikke bar spor etter bulimiens strabasiøse kamp i dag heller. Jeg sjanglet ned til avdelina med besvimelsen surrende rundt hodet mitt. Jeg gråt av smerte mens jeg gikk, gråt fordi livet gjør så vondt å leve. Og mens jeg gikk der og stirret på den svarte nattehimmelen, falt en ensom stjerne nedover og skapte en lang glitrende hale av lys – ett lite sekund som var over. Det føltes som om det var mitt liv som slukket. At stjerna døde for meg. Men mens jeg sto der og gråt og kjente den iskalde vinden i ansiktet innså jeg at jeg fremdeles lever. Det er lett å dø, men smertelig grusomt å leve.

Per dags dato tenker jeg enda akkurat de samme tankene, forholder meg nøyaktig like passiv ovenfor sykdommen og lar den herje på sin grådige måte. Tenker akkurat de samme magiske tankene om dette jævla tallet. Jeg har lyst til å slå meg selv hardt i hodet når jeg enda tilber badevekta som en eller annen gud jeg forventer skal tilgi alle mine synder, gjøre samvittigheten min ren og overrekke meg en ny sjanse til å leve.

Hvorfor er jeg passiv? HVORFOR? Hva venter jeg på? Jo lenger jeg venter, jo verre blir livet per dags dato. Jo lenger jeg venter, jo verre vil sykdommen bli å kjempe i mot. Jo lenger jeg venter, jo mer kritisk blir det. Jo mer jeg venter, jo mer vil jeg dø. Lenger kommer, går, fortsetter. Sykdommen vil feste seg hardere og hardere for hvert kilo jeg taper.

Hva i helvete er det jeg venter på? Har jeg bare akseptert at “det er sånn det er”? Men hvordan kan jeg det? Jeg sier jeg vil leve, sier jeg vil være spontan, oppleve ting, le, ha det gøy, være impulsiv på en konstruktiv måte, jeg sier jeg har lyst til å bli noe, noen, sier jeg vil bli frisk, at livet er verdt å leve når man lever det, men… Jeg finner ikke svar eller forklaringer. Jeg forstår ikke meg selv, jeg henger ikke med på den spiseforstyrrede logikken. Dette er vanvittig.

Gi-opp-fasen.

Det er mindre enn hundre timer igjen, jeg er ikke klar.

Aldri før har jeg følt som jeg føler nå. Aldri, noensinne. Jeg ligger lammet på mammas skinnsofa, alene i det moderne huset og stirrer på havet. På flo, fjære, på vinden som rusker i trærne, på sola som av og til glimter med sin tilstedeværelse. Jeg stirrer på regndråpene som farger asfalten på veien sort, teller bilene som kjører forbi av og til.

Bortsett fra det har jeg sluttet å telle ned til Modum. Det er bare fire dager igjen nå. F-i-r-e. 7. Juni. Tirsdag. Jeg har sluttet å tenke, skjøvet alt sammen bort. Ingenting som handler om logistikken er opp og avgjort. Jeg aner ikke hvem som eventuelt skal følge meg, jeg har ikke bestilt billetter, jeg har ikke gjort noe som helst. Det eneste jeg vet er at jeg får beroligende for turen nedover.

Katastrofetankene er enorme. Karianne vs. ukontrollerbar angst, lukket flyplass, ingen steder å løpe, ingen steder å søke tilflukt eller gjøre av seg. Jeg har lyst til å hyle at det er umulig, det kommer aldri til å gå, jeg kommer aldri til å overleve turen nedover. Jeg ser for meg krampeanfall, epileptisk eller som en konsekvens av den ekstreme angsten jeg føler i slike situasjoner. Jeg ser for meg at hjernen min skal overbelastes, og deretter skrur systemet seg fullstendig av. Bildene og katastrofene jeg visualiserer lar seg ikke skru av.

Ansvarsfraskrivelsen er enorm. Telefonen ringer, jeg tar den ikke. Det tikker inn ei tekstmelding fra telefonsvar, jeg ringer opp og hører beskjeden. Kjenner det knyter seg i magen når jeg hører ordene fra mennesket jeg hadde samtaler med da jeg var på vurderingsoppholdet på Modum. Timer senere ringer samme nummeret én gang til, jeg får meg ikke til å ta den. Senere ringer frk.fastlege, jeg tar den. Lytter. Hva i all verden finnes det å si? Vil jeg ikke bli frisk? Ønsker jeg å legge med ned i veiskillet? Feige ut her? Før jeg har satt mine ben på flyplassen en gang?

Jeg er helt flat i følelsene mine. Det pleier å skje når det blir for mye på en gang, at jeg slutter å føle som en slags mekanisme for å ikke miste meg selv fullstendig, fra å flippe ut, bli fullstendig, vanvittig gal. Ingenting henger på greip. Latterkrampen da jeg lå på parkettgulvet i natt, og lo fordi det kilte i magen etter en tur ned trappa. Jeg følte meg levende. Raseriet over en tekstmelding som tikket inn idag, som jeg besvarte meg “fucking hell, det er faen ikke greit”.

“Du har gått inn i gi-opp-modus.”

Jeg vet det. Det er faen så urettferdig. Jeg leter etter den lille gnisten inni meg selv, den der “fucking hell, nå skal jeg faen meg få til noe her i verden”, den lille gnisten som driver meg framover når alt går i stå, den lille gnisten som holder meg levende, selv når jeg bare ønsker å gi en totalt faen. Den lille gnisten som veier tyngre enn alle mørke impulser som surrer gjennom hodet mitt. Gnisten som bekjemper panikken. Panikken som kan utløse impulser jeg ikke greier å tøyle, av den destruktive typen.

Det å skulle ta dette valget, dette ene lille ja eller nei’et, er det verste jeg har vært med på siden krisen i Januar. Hvor lenge har jeg ikke stått på denne ventelista? Noe sånt som 18 måneder. Halvannet år har navnet mitt stått på de listene. Det er forferdelig, forferdelig lang tid på å vente på livsnødvendig helsehjelp. Atten måneder. Jeg vil tro det kan sammenlignes som å stå på donorliste for nytt hjerte. Når tiden står stille og det eneste du kan gjøre er å forsøke å holde deg levende – vente på at livet skal begynne, selv når kroppen din begynner å gi opp og pulsen synker. Det er så lenge at ordet “lenge” ikke er et passende begrep. Atten måneder er forferdelig lenge å lide i stillhet, forferdelig lenge å kjempe ensomme kamper man ikke kan vinne på egenhånd. Det er forferdelig mange dager å stå alene og forsøke å holde seg levende. Forferdelig lenge, forferdelig mye, forferdelig. 

Hvorfor i helvete føles det da ikke som en lettelse? Hvorfor er jeg ikke lykkelig, glad eller takknemlig for at det nå er min tur? Noe sånt som “endelig”? Hvorfor føler jeg meg bare oppgitt, som ett følelsevrak, nervevrak, så ødelagt, som om jeg ikke kan repareres? Hvorfor er jeg i gi-opp-modus nå, nå som det er på tide å virkelig kjempe? Hvor i helvete er den satans jævla motivasjonen, nå som jeg kunne trengt den for å redde mitt eget liv? 

Veiskille. Vedlikehold av sykdom, eller veien mot livet? Hvorfor er det så vanskelig å velge det som er riktig, når jeg vet så uendelig godt – innerst inne – hva som er det?

Det er ironisk. 7. Juni altså. 7. Juni 2010 satt jeg også på flyet i retning Vikersund og Modum Bad. Innen vi gikk av toget fra Drammen, vel framme i Vikersund, greide jeg ikke å få meg selv til å ta taxi opp dit. I fire timer satt jeg og Elin på en benk i sola før vi kom noen vei. Jeg dro, og jeg var der på vurderingsoppholdet. Jeg ble godkjent, jeg fikk tilbud om å stå på de endelige, uendelige ventelistene.
På dagen ett år senere skal jeg gjøre det samme, bortsett fra at oppholdet er lenger enn to dager.

Jeg så på Livvaktene idag, plukket opp sitatet “du kjenner ikke din kone før du har gått fra henne“, og det traff rett hjem. Du kjenner ikke spiseforstyrrelsens makt før du prøver å kjempe deg fri. Du ser ikke selv hvor jævlig oppslukt og forbanna syk du har blitt, før du prøver å gjøre noe med det. Det er først når du forsøker å vende deg bort, at du fullt ut får oppleve hvor jævlig hardt grep sykdommen har i deg.

“Har du bestemt deg?”
-jadaneida
“Nårtid drar du da?”
-Tirsdag, kanskje.

Jeg har dårlig samvittighet. Fordi jeg ikke finner fram. Selv ikke når jeg har lest alle kommentarene her på bloggen, selv når jeg har vurdert, overvurdert, undervurdert og revurdert konsekvensene av begge valgene. På lang sikt, på kort sikt. Selv ikke når jeg har tenkt så langt som bare fantasien kan føre meg, selv da gnager samvittigheten over min manglende motivasjon og gnist til å leve.

Resignert. Nå dør jeg bare. Som om jeg ikke ønsker meg ett nytt hjerte, som om jeg ikke ønsker å leve eller kjempe for livet?

Greier ikke riktig å se alvoret. Min egen frustrasjon gnager så hardt at jeg har lyst til å ty til destruktive løsninger for å kunne telle alvorets bloddråper. Som om virkeligheten hadde blitt mer synlig da?

Jeg ser på min egen header. “If your’e going through hell….” keep on burning? Det har gått atten måneder. Om det var mulig hadde jeg blitt frisk på den tiden, eller bevist at jeg hadde greid å snu selv. Jeg vet det, jeg kommer ikke lenger på egenhånd. Det er fysisk umulig, jeg har stått på stedet hvil i hele 2011. Jeg trenger hjelp.

Hva faen er det jeg venter på? Jeg stirrer frykten i øynene og spør meg selv hva jeg er redd for. Redd for å feile, redd for å ikke lykkes, redd for skuffelsen. Redd for at kroppen ikke skal akseptere ett nytt hjerte. Men hvordan kan jeg vite det om jeg ikke en gang tør pakke min egen koffert? Hvordan kan jeg vite at jeg taper uten å ha prøvd? Hvordan kan jeg vite noe som helst, hvordan våger jeg egentlig å svikte meg selv på det groveste ved i det hele tatt vurdere å gi opp nå?

Jeg er bare så forferdelig sliten. Av å skulle greie alt, gjøre alt, rekke alt sammen på så kort tid. Gjøre noen skoleoppgaver, jeg har for lengst gitt opp å være tilstede fysisk – jeg orker ikke. Å skulle møte angsten, selv i de enkleste sammenhenger – selv når jeg bare må lufte Zahra eller hente post. Jeg har flyttet ut av leiligheten – det kan krysses av lista over umenneskelige oppgaver på altfor kort tid.

Jeg flyter enda. I tankene. Og tenker at jeg ikke skal tenke på det, selv om det er umulig i praksis.

Jeg forsøker å inngå kompromisser med meg selv. Tyner meg selv i langdrag for å se hvor langt jeg greier å strekke meg. Presser meg selv i det lengste før jeg kan tillate meg selv å gi opp. Kan jeg gi opp når jeg har pakket kofferten? Si at jeg har forsøkt da? Hva med når jeg står på trappa, kofferten pakket, tidlig tirsdags morgen? Kan jeg gi opp da? Kan jeg freake ut i taxien på vei til flyplassen? Kan jeg kaste opp på fortauet utenfor flyplassen og anse meg selv som beseiret da? Kan jeg få et krampeanfall på flyplassen og gi opp når jeg våkner på sykehuset?

Det er ikke lov å ikke prøve. Jeg kan ikke tillate meg selv det. Jeg er god for mer enn jeg greier å se akkurat nå.

Dette er jævlig. Jeg skylder meg selv å skjerpe meg. Egentlig er det ikke noe å dvele lenger ved. To minutter før jeg poster dette innlegget har jeg tatt ett bittelite steg i riktig retning, ved å be om hjelp, ved å spørre pappaen min om han kan følge meg.

Soundtrack: Portishead – Roads 

Bloggstopp.

Som dere sikkert har lest i de forrige innleggene mine, står jeg i ett valg, en vanskelig avgjørelse jeg er nødt til å ta.

Det meste er for meg uklart, bortsett fra dette; valget må jeg ta selv. Jeg må ta det for meg selv, og ikke for noen andre. Jeg må være sikker i min eventuelle usikkerhet, men grunnlaget vil ikke være gyldig for varig bedring om jeg skulle velge Modum fordi jeg enten føler meg presset eller fordi føler at det forventes som om jeg skal dra.

Det må være opp til meg.

For å bli enig med meg selv har jeg dermed valgt å trekke meg litt tilbake fra bloggen, for å ikke la valget påvirkes av dere.

Sterkere tilbake?

Synlig usynlig.

Jeg formulerer ord jeg kanskje ikke mener. Sagt i raseri og affekt. Støter bort, vekk, alle som vil meg vel. Skyver unna, ikke rør meg, la meg være. Vil ikke snakke med deg, eller deg, eller deg. Gårsdagens overskrift; I hate you, don’t leave me. Aller helst vil jeg krype, unnskylde alle ord jeg ikke rekker å kontrollere, men jeg får meg ikke til å gjøre det.

Presset. Etter idag krymper tallene til den gruelige dagen ytterligere. Rykker stadig nærmere, mot sin effekt. Jo mer tid som renner ut, jo mer uvillig blir jeg til å gi fra meg kontrollen, overgi meg til det som kanskje blir riktig. “Nei, det passer ikke, jeg er ikke klar, jeg er ikke villig, jeg er kronisk! La meg være, la meg forbli kronisk!”

Nøler, angrer, feiger ut? Venter, stresser, vil ikke. Den konstante svirringen om “syk nok” plager hjernen min, vekta plager hjernen min, sykdommens usynlighet, mitt eget speilbilde forvirrer meg. Jeg ligger kanskje ikke på dødsleiet, men gudene skal vite at det er noe inni meg som savner å se forjævlig ut. Som savner å se motbydelig ut, frastøtende ut, drittsjuk, syltynn, radmager og ekkel ut. Aller mest savner jeg å kunne gi faen. Selv hvor vondt jeg hadde det når jeg bare lot meg selv lide – så ligger det ikke mindre lidelse i å forsøke å prøve, feile, prøve på ny, rotere, snurre, spinne.

Det er dog bare symptomer. Hva andre ser, hvilke konklusjoner andre kan trekke, basert på hva de ser gjennom sine øyne, og eventuelle kunnskaper de måtte ha om gjeldende sykdom. For folk flest graderer tilstand “ille” utifra hva de ser. Hvilken rolle spiller andres mening egentlig, når jeg selv vet hva som er fakta?

Gjennom alle mine år etter at det kom fram at jeg var syk er det særlig ett spørsmål som har gjentatt seg. “Hvorfor er det så viktig å være tynn?”, og når det kommer går jeg alltid inn i en salig tilstand av panikk, vrøvler usammenhengende om at det gjenspeiler min indre selvkontroll, min viljestyrke, min renhet og evne til å ofre alt for å kjempe for det jeg, sykdommen vil. Da kan andre se hvor flink jeg er, syk jeg er. Som om det blir mer forståelig da? Da blir det synlig hvor villig jeg er til å gå i døden for sykdommen, hvor lite kontroll jeg egentlig har. Glamouriserende.

Synlig syk.

Syk med usynlige, mindre synlige symptomer.

Sykdommen hater meg for all motstand jeg legger ned. For hver næringsdrikk drukket og beholdt. Det er det det går i. Næringsdrikker. Usynlig symptom da jeg drikker dem i ensomhet. Jeg blør neseblod til jeg svimler når jeg kaster opp. Usynlig. Jeg løper ute om natta, når verden virker tom, når jeg innbiller meg at jeg ikke er synlig, helst for ingen. Usynlig. Jeg kompenserer i stillhet.

For en måned siden var jeg sikker. Etterhvert som tiden til Modum blir kortere og kortere vokser sykdommens makt mens fornuften krymper. Gi slipp, gi faen, ikke stritt i mot. La det rase, slipp alt som heter fornuft, la det gå til helvete. Kjør på, rett i grøfta. Jeg mister meg selv. Kontrollen vilje, fatningen. Jeg blir skjør, hårsår, rasende, frustrert. Tverr, sint, barnslig, vranglås.

Jeg vil ingenting. Er det greit? Er det i orden? Kan jeg trekke meg nå? Si fra meg plassen? Gi det til noen som er synligere syk, gi den til noen som er mer villig? Gi den til noen som er motivert for endring og villig til å betale prisen for et liv? Ett verdig et? Kan jeg utsette det? Det er ingen som har sagt at jeg må. Eller, teknisk sett, men ord uten makt, hvordan er det en trussel ovenfor spiseforstyrrelsen?

Jeg hører bare spiseforstyrrelsens motargumenter. Alt sammen får angstens bølger til å rotere meg opp ned, selv når jeg sitter hjemme alene, i egen sofa. Ingenting er trygt lenger, ingenting er kontrollerbart eller forutsigbart. Jeg aner ikke hvor jeg har meg selv, eller hvilken impuls jeg plutselig skulle finne på å handle på.

On my mind
In your life again
Another weightless lie
I do remember how
It seemed like we’d passed
Only to refine
And charge you

I’ll do it all again
Somebody hit the brakes
Lonely will I be when I’m around you
I’ve seen it all before
Can someone please remind me?
It’s my curse
I remember

Am I blind?
In your life again
They were falling down around me
I do remember now
All the girls that I did find
Season’s best
And I discharged you

I’ll do it all again
Somebody hit the brakes
Lonely will I be when I’m around you
I’ve seen it all before
Can someone please remind me?
It’s my curse
I remember

You’re like something
Waiting in the dark
The only drug
That keep the nightmares behind me
I’m strange and cold
Hoping for someone to find me
I’m tired and wasted alone

[Erik Faber – Brakes]

Indre Dialog.

Ambivalens er kanskje nøkkelordet. Når du vil noe, uten å riktig greie å bestemme deg for hverken det ene eller det andre. Jeg har den forutsigbare veien, som med tid og stunder vil føre rett i grava, og jeg har den usikre veien. Den som lokker med tusen valg og muligheter, “en kilde til liv” som det så fint står i brosjyren. Den forutsigbare veien er smertefull, men trygg i sin utrygghet. Den usikre veien er den riktige vei å velge, men livet, det som muligens finnes ett eller annet sted, blender meg med sin virkelighet og tilstedeværelse.

Det finnes ikke ord for å beskrive den ekstreme dragningen mellom to ytterpunkter.

“Jeg vil leve, jeg fortjener å gi det en sjanse” – “Du fortjener ingenting, du burde sulte deg til døde!” – “Jeg vil prøve, jeg har ingenting å tape” – “Du har allerede tapt, hvorfor gidde å prøve?” – “Det kan jo hende jeg finner noe underveis, som gjør livet verdt å leve?” – “Det skal du bare glemme med en gang, du vet hvor det ender” – “Nei, tenk om jeg får alt jeg ønsker meg?” – “Ja, TENK om, særlig.” – “Livet kan være fint?” – “Lenge leve naiviteten” – “Jeg har brukt ett halvt liv på dødsprosjekter” – “ja, hvorfor utsette det uunngåelige?” – “Ja, hvorfor ikke?” – “Det har gått for lang tid! Du er allerede så ødelagt at det ikke finnes noen vei tilbake!” – “Hvordan vet du det?” – “Jeg vet ALT, det vet du godt, det er jeg som bestemmer!” – “Og hva om jeg skulle motsi deg?” – “You know my ways. Du kjenner straffesystemet, faktisk fortjener du en saftig joggetur bare for det utsagnet der!” – “Og hva om jeg ikke gidder?” – “Du kjenner konsekvensen av å ikke trene, sant?” – “Uaktuelt!” – “Hvem var det du sa som bestemmer igjen? Mhm, Jeg!” – “Hvem var her først? Du eller jeg?” – “Det var kanskje du, men du trenger veiledning! Uten meg er du INGEN” – “Uten deg er jeg bare Karianne.” – “Ja, nettopp! Og hun er ingen! Hun har ingen verdi! Du TRENGER meg” – “Du ødelegger meg!” – “Hvem andre har du? Ingen!” – “Jeg har meg selv.” – “Du er ingen uten meg.”

Ett lite utsagn. Diskusjoner som denne skyter rundt under topplokket mitt hver eneste time jeg puster. Hele dagen, hele natta. Det finnes aldri fred å få, det finnes ingen pauseknapp eller magiske triks for å finne fram bare Kariannes vilje, for å høre litt mindre etter når den spiseforstyrrede stemmen snakker. Det finnes ingen lettvinte løsninger, og det finnes ingen hyggelige samtaleemner. Døgnet rundt. Diskusjoner om hva jeg skal spise, hvor mye, når, om jeg skal spy, eventuelt hva, når jeg skal trene, hvor mye jeg skal trene, om jeg burde trene mer, hva jeg skal kle på meg, hvordan kroppen min ser ut, hvordan jeg ser ut, hvordan holdningen min er, hvordan signaler jeg sender ut, hvor lenge jeg skal være våken, hva jeg skal prioritere som er viktig her i verden, everything I do, hvert minste lille fragment av min tilværelse og min eksistens er resultat av en enorm diskusjon, en kontinuerlig uenighet mellom det friske og det syke, mellom Karianne og anoreksi med bulimiske tendenser.

“Hold kjeft for faen! Jeg prøver å tenke, prøver å finne ut hva jeg vil!” – “Ahahaha!!” – “HYSJ!” – “lælælælælælæ, aldri, hører du? Ikke? Du er så jævlig stygg! Alt du gjør er feil, du er så feit, stor, tar så uendelig stor plass! Du burde løpe til du kjenner blodsmak i kjeften, og helst litt mer etter det. Når du er ferdig skal du …….”

Og DERFOR lar jeg meg tøyles. Fordi maset, bråket, de stygge ordene, ordkrigen blir litt mildere, litt roligere, litt mer dempet om jeg bare prøver å please, blidgjøre den spiseforstyrrede stemmen. “Sånn, er jeg god nok nå?” – “Ta i da! Du kan bedre!”

Er det rart man løper til man stuper, dreper timer med styrkeøvelser og spyr bort dager? Er det rart man gjør alt man overhode kan finne på for å dempe støyen i eget hode? Er det rart man ikke greier å gå på skolen, konsentrere seg om virkeligheten eller være sosial?

Jeg har lært meg å leve med at ingenting jeg gjør er godt nok, at alt jeg gjør er feil, eller kunne i det minste ha vært gjort bedre eller annerledes. Jeg har lært meg å bite tennene sammen når jeg helst vil gråte i meningsløshetens navn over alle de syke handlingene jeg ikke hadde gjort om det ikke hadde vært for at det er den eneste muligheten som fins til å få bittelitt fred, bittelitt rom til å trekke pusten. Jeg har lært meg å lukke øynene og ta i mot harde slag når jeg trosser instruksene jeg får.

“Jeg hater deg!”“Men det gjør ingenting, forgive and forget vet du! Forgive and forget.” “Jeg hater deg!” – “Ja, og du er en jævla hykler, for innerst inne vet du at jeg har rett.”

Onsdag / Torsdag.

image

I går var jeg og pappa på årets første motorsykkeltur! Det gjorde egentlig veldig godt. Ikke minst var det gøy! Alle trenger litt adrenalin i hverdagen.

Dagen igår var en blanding av bra og ikke bra. Det vil si; alt som ikke var bra handler om tvangstanker og negative tanker, til dels også handlinger, og jeg kjenner hvor mye det irriterer meg at spiseforstyrrelsen gjennomsyrer også de gode øyeblikkene selv om jeg prøver å bare være der og da.

Jeg har passert 8 døgn uten oppkast, dag 9 er idag. Det er vansklig, vet ikke riktig hvordan jeg skal utdype det heller. Blir forferdelig sur og grinete etter at jeg har spist eller puttet i meg næring. En blanding av dårlig samvittighet og anger, selv om det teknisk sett er riktig. Trang til å kaste opp, selv om det er unødvendig når jeg i teorien ikke har overspist. Det er selvsagt bare en stygg følelse, men kommer liksom likevel ikke unna.

Føler at jeg vingler veldig mellom “prøve litt til” og “gi fullstendig faen”. Prøver å fokusere på de små, små tingene. For eksempel at fingrene mine ser mer velkjente ut, at anklene mine ikke er fulle av vann, at knærne på sett og vis er bedre og ikke minst at ansiktet mitt ser mindre opphovnet ut.

Senere flyr jeg til Ida, fant ingen realistiske flyvalg for imorgen. Kunne enten dra idag eller på lørdag, så da blir det bonusdag hos Ida. Gleder meg masse til det. Imorgen skal vi i stallen tror jeg det var.

Hadde egentlig planer om å skrive noe med litt mer innlevelse enn dette her, men er så halvforstyrret av Daniel som leker kunstner i bakgrunnen at jeg ikke riktig husker hva jeg skulle skrive. Får ta det en annen gang, når konsentrasjonen henger bedre med.

Valgets kval, veien videre og livet etter.

Ett tenkende spørrende innlegg om valg og avgjørelser, Modum Bad, Veien mot frisket og livet videre. 

Hodet mitt! Stappfullt av ting og tang, surrer og spinner dagen lang. Det er fryktelig mye som foregår under topplokket akkurat nå, vingling og usikkerhet til alle kanter. Ikke bare fra ett spiseforstyrret perspektiv, men livet på generelt grunnlag, hva skal jeg gjøre med det? Jeg ser, kjenner og vet at endringer er på gang – noe kommer til å skje. Endring skal komme, og jeg kjenner at uvitenheten og usikkerheten av å ikke ha en konkret plan skremmer meg.

Modum Bad. Helt siden timen hos frk.vikarlege forrige tirsdag har det surret og gått. Litt etter litt kommer det detaljer som jeg forstår er realistiske ovenfor valg jeg er nødt til å ta. For eksempel dette med at jeg er nødt til å velge å dra. Ikke for deg, ikke for mamma, pappa, familie. Ikke for dere som leser, ikke fordi legen eller behandlerne mine vil det – men for at JEG skal kunne ha nytte av det, ønsket om endring, eller snarere dette med å tørre å la tanke bli til handling – det er min avgjørelse. Mitt valg. Som jeg må ta, basert på hva fornuften vet, kontra hva sykdommen ønsker.

For det første er det ambivalensen ovenfor valget i seg selv. Dra eller ikke dra, banalt bunnivå. Ja eller nei? Skal, skal ikke? Tør jeg, eller jeg for feig? Hva vil jeg egentlig? Hysj spiseforstyrrelse, jeg prøver å finne ut hva Karianne vil! Drar jeg for meg selv, eller fordi jeg kjenner på forventningspresset?

Fornuften: Idiot! Nå har du stått på venteliste siden… tja? Januar, februar eller mars 2010! Det er LENGE! Du valgte å dra på vurderingsoppholdet i juni 2010, du ble godkjent, du fikk tilbud om IP (individual programmet) behandlingsopplegg, det mest omfattende av dem alle! Du slapp gjennom nåløyet – det fins mange som ikke er like heldige! Og siden da, helt siden da har du latt det dure og gå, og når noen har spurt eller påpekt noe ubehagelig i forhold til spiseforstyrrelsen har du alltid trukket det kortet, det der “Ja, men jeg skal til Modum Bad jeg”, som om det unnskylder alle uvettig sykdomstvangshandlinger. OG; hva finnes det å tape? Om det ikke er noe for deg, så kan du alltids dra hjem igjen og slanke deg hinsides ned i ei lita dyp grav om så skulle være ønskelig!

Jeg skal dra. For Kariannes del, ingen andres. Jeg har bestemt meg i tråd med fornuftens regler og overbevisninger. Jeg skal dra til Vikersund, jeg skal skrive meg inn som pasient, jeg skal trosse sykdomstanker og gjøre handling utav fornuften. Jeg skal, jeg må, for meg selv, for livet. 

Men det er flere valg å ta. Avgjørelsene står i kø. Den neste konklusjonen jeg har trukket, er at jeg er nødt til å si opp leiliheta, og det må gjøres innen slutten av April. Null poeng i å betale ei dyr husleie for å la møblene står inn under tak, mamma har tross alt en garasje som står relativt tom. Og deretter; når jeg er ferdig med 12 uker på Modum, hva gjør jeg da? Hvor skal jeg egentlig dra? Og hvor blir det realistisk å gjøre av seg?

Jeg hater Harstad. Har aldri likt meg der eller følt noen slags form for trivsel. Sykdommen har grodd seg fast i byen. I ulike hus, i ulike leiligheter, i ulike deler av byen, på sykehuset, over alt. Likevel tviholder jeg på byen, aller mest på grunn av behandlingspersonene jeg har der. Fordi jeg har vært forbanna heldig med Therese, frk.vikarlege, frk.fastlege og IP koordinator G. Det er hardt å skulle bestemme seg for om man ønsker å avslutte der, for dermed å begynne på nytt, med blanke ark ett annet sted. Dessuten liker jeg skolen min. Jeg synes det er ett veldig okei sted å være, klassen min er fantastisk! Hadde det ikke vært for klassen og miljøet innad i den lille gruppa vi er i 1MKA, så hadde jeg sikkert droppet ut for hundretusende gang.
Det er liksom de to tingene, med behandling og skole som holder meg igjen fra å virkelig løsrive meg. Men hallo? Det finnes jo flere fisk i havet! Det finnes skoler over hele jævla landet som underviser i media og kommunikasjon! Det finnes sikkert flere fine mennesker og behandlingspersoner også. Men det er så jævlig sårt. Jeg kommer ikke videre i Harstad. Spiseforstyrrelsesballongen er der fortsatt. Ballong spør du? Om spiseforstyrrelsen er en ballong, som ei boble man må poppe, så driver jeg egentlig bare  å klemmer litt her og litt der, slik at spiseforstyrrelsen tilpasser seg andre regler og rutiner. Den er der likevel, i sin helhet, selv om mitt sykdomsbilde kan gå fra bulimisk til anorektisk eller vice versa.
Jeg har hele tiden sagt at jeg skal gå 2 år på videregående i Harstad før jeg flytter. Hvorfor har jeg egentlig bestemt meg for det? Jeg husker ikke. Og hvorfor dra tilbake dit når byen i seg selv aldri har gjort meg godt? Selv om det bare er “ett år til”, så kan det jo ødelegge alt jeg i teorien skal ha jobbet med på Modum Bad. Så hvorfor Harstad?

Og om ikke Harstad, hvor da? Som ett skudd i blinde. Som å kaste dartpil på Norgeskartet, bare være sikker på at den ikke havner nord for Trondheim. Jeg har ingenting å gjøre lenger nord eller i mørketidsland som bare gjør meg vinterdeprimert og uendelig ensom.
Blinde og blinde. Nuvel.

På Mutlifamiliegruppa var vi delt inn i familiegruppene. Altså jeg, mamma og pappa. OSTen ble bragt på bane. Omsorg, støtte og tilhørighet. Kort forklart, omsorgen fysisk, støtten psykisk og tilhørigheten jordnær. Hvor hører man egentlig til? Behandleren spurte meg “Hvor hører du til Karianne? Hvor føler du tilhørighet?”, og jeg visste ikke. Ikke i Harstad. Ikke hos mamma (unnskyld), fysisk hos pappa, men?

Bergen virker jo sentralt nok som alternativ. Stor by, mange mennesker. Mange muligheter. En nærmere tilhørighet hit enn til Harstad.

Spiseforstyrrelsen har vært hverdag i nesten ni år. Ni år er lang tid når man i utgangspunktet ikke selv har rukket å fylle tjueen. Kanskje er det ikke nok å endre tankemønster og endre livsstilen til sunnere mer normale rutiner. Kanskje trenger man å gå til så drastiske alternativer som å rive seg løs fra ett helt miljø, en hel by, legge det aller meste av alt gammelt bak seg, for å starte helt, helt på nytt?

Tankene må modnes. Tenkeprosessen er lang, men jeg har likevel ikke all verdens av tid. Jeg blir svimmel av å tenke på det. Forandring gjør meg svimmel. Avgjørelser gjør mer nervøse. Nå er det påske. Inntil videre skal jeg senke hodet, feste blikket på skotuppene, konsentrere meg om her og nu, ferie og fri, og etterpå, etter påske, da kan jeg løfte blikket og møte svimlende avgjørelser og gjøre fornuftige valg.

Dag 5!

Rekord for 2011 med andre ord. Usikker opp om det er noe å skryte av, men det er i det minste en slags begynnelse.

Jeg har skrevet det en god del ganger før, og teorien slår aldri feil. Alt dette med mat i magen, at det tar så lang tid, at det er vanskelig å akseptere at magen ikke er så flat man skulle ønske, at kroppen reagerer på så mange ubehagelige måter, som å holde på mer vann og i det hele tatt.

Den eneste veien ut er igjennom.

Det verste er å holde ut. Skuffelsen over å ha greid en dag til, også merker man ingen forandring i stabiliserende retning. Snarere tvert i mot, at angsten øker samtidig som selvfølelsen stuper til bunns fordi skuffelsen får en til å tro at det er det motsatte som skjer, at det bare blir verre, at det kommer mer vann og at ubalansen blir enda større.

Å holde ut blir og er det vanskeligste, det verste. Vente på at alt skal stabilisere seg. Å skulle forsøke å akseptere at kroppen trenger mer tid og alt det der.

Logikken slites mellom følelser og spiseforstyrrede tanker. Jeg vet at det er riktig, men det føles så forbanna jævlig. Vil greie flere dager, men det føles litt som å tro på eventyr.

For ikke å glemme svingningen mellom bulimi og anoreksi. På den bulimiske siden kan jeg gi faen og spise bort det som er vondt av tanker og følelser i forhold til kropp og selvhat, men når jeg ikke lenger sløser bort de timene med mat som selvmedisinering blir jeg til sett og vis min egen verste fiende fordi alt blir så forsterket og intenst.

Se på det som avrusing. Maten som rus. Abstinenser, savn, kroppen som reagerer på andre mønster og rutiner, mangelen på det den er vant til.

Stå i mot. Vente. Holde ut. Akseptere at det er sånn det er, at ting tar tid. Det er så jævlig, men det finnes ingen vei utenom. Finnes ingen snarveier eller lettvinte løsninger.

Bulimien eller anoreksien. Vet at jeg ikke greier å tøyler dem begge, i såfall hadde jeg ikke sittet her og vært syk i utgangspunktet.

Leter etter motivasjon. Rent økonomisk sett er det en kjempebonus. Når vannet slipper taket og magen lærer seg å fordøye litt blir en bonus. Tatoveringer blir en bonus. De er forresten plassert på magen, ved hoftene. Skal legge ut ordentlige bilder når skorpa faller av.
Telefon er bonus. At ansiktet er mindre hovent er bonus. Det er vel så og si den eneste bonusen jeg greier å se i speilet og verdsette. Mindre mandler, tydeligere trekk og linjer. Mindre spyttkjertler.

Veien ut er igjennom.


Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv

Advertisements