Archive for the '4 SPISEFORSTYRRELSER' Category

Har du hørt om RecoveryBook?

For noen uker siden ble jeg oppmerksom på brukerkontoen @RecoveryBook_no på instagram og av nysgjerrighet klikket jeg meg inn på siden deres. Det så absolutt interessant ut og jeg lurte umiddelbart på hva boken egentlig inneholdt. Var dette et like lovende tilfriskningsverktøy i kampen mot spiseforstyrrelser som det så ut til å være, eller?

Noen dager senere fikk jeg boken tilsendt i posten. Dette er et par-tre uker siden nå, så jeg har hatt rikelig med tid til å bla, se, tenke og teste! Hva lurte jeg selv på når jeg hørte om boken/så at den fantes? Hva kan andre lure på? Og er det verdt å bruke 349,- kroner på en bok som kanskje ikke passer deg og dine behov likevel? Her kommer mine tanker og erfaringer delt i pluss og minus, men først: bildedryss.

Pluss:

  • Ser pent ut! Innbydende design.
  • Personlig finner jeg ingen triggere. Ingen fokus på hverken vekt, kalorier, mål, “ja-mat”, “fy-mat”, ingenting sånt!
  • Boken fokuserer ikke spesifikt på én bestemt spiseforstyrrelse. Slik jeg ser det kan du bruke boken uavhengig av hvilken diagnose eller problemstilling du opplever at du har i forhold til mat. Dette betyr at den passer for de som overspiser også, ikke kun anoreksi og/eller bulimi.
  • Lett å forstå. Oversiktlig.
  • Inneholder oppgaver hvor du kan reflektere over situasjonen din rundt mat, tanker og følelser.
  • Inneholder ukesoppsummeringer, ergo kan man sammenligne disse oppsummeringene med hverande og se framgang etterhvert som ukene går.
  • Ja, du kan bruke og forstå denne boken på egenhånd uten at du går i terapi/behandling.
  • I begynnelsen, på de første sidene står det forklart nederst med liten skrift hvordan du fyller ut sidene.

Minus:

    • Personlig liker jeg ikke formatet så godt. Den er litt større enn et A4 ark, det vil da si at den ikke er mye større enn arkene du får i behandling for spiseforstyrrelser. Jeg synes likevel at dette er upraktisk siden det ofte er meningen at man skal skrive ned hva man spiser samt tanker og følelser rundt måltidet, der og da – ikke etterpå. Kort oppsummert: jeg synes den er litt ork å ta med på grunn av størrelsen.

  • Mangler en egen slags “dagbokside” hvor man kan notere rundt dagen i sin helhet, mer enn kun fokus på mat. Savner å kunne skrive om jeg hadde en god eller dårlig dag… Jeg har løst dette ved å dele opp sidene som heter “notater” og dedikert disse til dagbokskriblerier. Da gikk jeg riktignok tom for sider til å notere andre ting.

Er det verdt å kjøpe boken? Det kommer helt an på din motivasjon og lyst til å gi det et forsøk! Er du gira, go for it! Er dette penger du likevel hadde investert i matmisbruket ditt, er de jo tapt likevel, så sånn sett er det kanskje mer konstruktivt å kjøpe en bok?  Er du usikker – tenk på det. Uansett hva du ender opp med, boken kommer ikke til å være et nyttig verktøy om du ikke kommer til å være såpass dedikert at du bruker den nærmest slavisk. Dette igjen, passer ikke for alle eller i deres prosess.

Hvis du lurer på noe, still gjerne spørsmål i kommentarfeltet så kan jeg svare, eller ta kontakt med Lise &teamet her: RecoveryBook

Priskrig, kontrolltap, egenansvar og selvhjelp.

Her kommer en oppfølger til forrige innlegg. Et par misforståelser jeg vil greie ut og kanskje noen nyttige tips til deg som ønsker å unngå priskrigen.

Jeg fikk et par kommentarer som gikk på dette med at “alle bulimikere/overspisere, overspiser ikke usunn mat” – dette er helt riktig! Jeg er helt enig. Det gjelder ikke kun usunn mat. Beklager om dere dette gjelder følte dere ekskludert, men det blir veldig vanskelig å skrive blogginnlegg som skal favne om alle som har spiseforstyrrelser – fordi det dessverre er alt for mange som sliter. Jenter, gutter, kvinner, menn eller hvilket kjønn man nå skulle foretrekke – la oss bare si at spiseforstyrrelser diskriminerer ingen. Det kan ramme alle, uansett alder.

Selv om man deler en diagnose eller problemstilling i hverdagen, så kan symptomene man sliter med være svært varierende og ulike! Man har kanskje fellestrekk, men man er ikke like og kan derfor ikke settes opp mot hverandre og sammenlignes på den måten.

Vær så snill og ha det i bakhodet når dere leser det jeg skriver, om jeg skriver “oss”, “vi” eller “man” – så mener jeg ikke ALLE. Det går ikke an at jeg skal kunne uttrykke meg på vegne av alle. Noen kjenner seg igjen, andre vil ikke kjenne seg igjen. Aller mest skriver jeg fra mitt perspektiv, basert på mine erfaringer.

“Vi” med spiseforstyrrelser – er fortsatt unike individer.

Det var også mange som trakk fram dette med egenansvar. Man har selv ansvar for hva man handler og hva man velger å spise. Jeg er enig i dette også, og mener ikke at samfunnet skal ta hensyn til alle – for det skjer rett og slett ikke. Kort og godt er livet urettferdig og det er sånn det er. Man må tilpasse seg det samfunnet man lever i, etter beste evne.

En ting jeg har tenkt litt på, er hvor vanskelig det er å formulere eller sette ord på hvordan det føles å tape kontroll over hva man handler eller hva man spiser. Jeg har fundert en del på hvordan jeg kan forsøke å formulere det for at mennesker som aldri har opplevd det og rett og slett ikke kan forstå kontrolltapet, kanskje kan prøve å forstå likevel.

Bilmetaforen er simpel og jeg vet ikke om den treffer, men. Se for deg at du setter deg i en bil med navigasjonssystem. Du plotter inn destinasjonen du ønsker og navigasjonssystemet i bilen kalkulerer en rute for deg, som du skal kjøre. Du legger ut på turen og svinger til høyre og venstre som anvist. Alt er bare velstand, men plutselig svinger bilen til høyre, hvor du hadde planlagt å svinge til venstre. Plutselig skjer det ingenting om du dreier på rattet og pedalene har sluttet å fungere. Du har nå blitt passasjer i førersetet, dørene er låst, du kan ikke rulle ned vinduene, du kan ikke regulere bilens fart. Du vet ikke hvor du er på vei, du kjenner hjertet hamre i brystet mens angsten snører halsen sammen, bremsene virker selvsagt ikke de heller, du er hjelpesløs. Og så – svinger bilen av veien. Over stupet. Ut i vannet. Selvsagt gjør den det, og selvsagt fylles bilen med vann. Langsomt, til den brått fylles og synker. Selvsagt – med deg inni.

Kort oppsummert virker dette som plottet til en dårlig skrekkfilm.

I realiteten er det jeg som står i butikken. Jeg har skrevet en handleliste før jeg dro hjemmefra, jeg har valgt å dra til en butikk jeg kjenner layouten til. Hvis jeg lukker øynene kan jeg visualisere hvilken rute jeg skal ta gjennom butikken – for å unngå og havne på villspor. I begynnelsen går det fint. Jeg plukker med meg ingrediensene til dagens middag, får med noe å drikke, sjekker lista og ser at jeg er i mål. Det gjenstår å komme seg til kassen – men plutselig går beina en annen vei og hodet henger ikke med. Kurven jeg har fylt blir satt på gulvet og hendene mine har begynt å plukke varer jeg ikke skal ha. Noe inni hodet mitt skriker nei, jeg kjenner hjertet som hamrer og panikken skyller over meg. Panikken og skammen. Kan noen se meg på? Hvordan hendene mine skjelver? Hvordan jeg ikke klarer å hente meg inn igjen? Hvordan jeg nesten er på gråten, men gjør mitt beste for at masken ikke skal slå sprekker?

Så gikk det ikke slik jeg hadde håpet denne gangen heller. Atter en gang har jeg sprukket, atter en gang kommer jeg hjem med skam i handleposene og selv om jeg ikke vil utsette meg for det bulimiske, selv om det ikke er slik jeg ønsker å leve livet mitt – så har hendene allerede begynt å skyfle mat inn i munnen. Kjevene jobber, mat tygges, svelges. Det er for sent. Det går som det går – som vanlig. Til helvete.

Det er som en dårlig skrekkfilm. Det er et mareritt. En personlig kamp.

Men, det går an å komme seg ut av det. Det går an å lære seg og ta det ansvaret! Det er mulig å finne styrken i seg selv, til å gjenvinne kontroll i butikken, hente seg inn, komme seg til kassen med gode intensjoner i handlekurven.

Jeg tenkte at jeg var nødt til å komme med en oppfølger til innlegget jeg skrev sist. For det finnes grep man kan ta, for å skåne seg selv fra priskrigen og tilbudene på påskegodt. Hvis du selv sliter og leser dette, kanskje* finner du noe som kan hjelpe.

  1. Forsøk å styr unna butikkene som er med i priskrigen. Jeg er rimelig sikker på at Meny ikke har kastet seg på bølgen. Enkelte butikker har også satt [begrensinger] for kundene sine.
  2. Skriv en handleliste på forhånd slik at du kan være effektiv på butikken og ikke får tid til å tenke på annet enn hva du skal ha, mens du er der.
  3. Prøv å unngå og handle når det er mange folk i butikken, på den måten kan du kanskje unngå å havne i en lang kø hvor utholdenheten din blir satt på prøve.
  4. Eller kanskje er det best for deg å handle når det er mange mennesker i butikken, hvis skammen holder deg unna?
  5. Ikke handle på tom mage, mens du er sulten eller når du har cravings.
  6. Regler for handlingen? Eksempel: ikke handle mer enn du må eller ikke dra på butikken oftere enn nødvendig?
  7. Er det lettere å styre unna smellen hvis du ikke handler alene? Ta med en venn eller noen i familien?
  8. Si til deg selv at du skal lykkes på forhånd. Minn deg selv hva som står på spill, jeg regner med at du vet så inderlig godt hvordan det føles å “tape” på handletur.
  9. Belønn deg selv med noe som ikke er spiselig. Altså, gjør noe fint for deg selv. Det er lov å feire en seier, selv om den virker liten.

Igjen, dette gjelder ikke alle som har spiseforstyrrelser, for enkelte blir dette kanskje bare svada. Skjønner dere? Jeg kan ikke skrive for alle. Jeg kan forsøke å være inkluderende, men jeg kommer ikke alltid til å lykkes.

Jeg håper i alle fall at dette innlegget fyller ut eventuelle hull fra forrige innlegg!

Sweet Like Candy?

Dette provoserer meg vanvittig mye. Priskrig på smågodt? Hvem vinner egentlig på dette? Butikkjedene sa de tapte inntekter etter priskrigen før jul, og befolkningen har vel ikke noe å hente på fråtserier de heller?

Hjerter mitt blør for de som sliter med maten, særlig de som sliter med bulimi og overspising. Begge disse lidelsene er avhengigheter og de som sliter har ikke kontroll. Hadde de hatt det, hadde de vel ikke hatt et problem i utgangspunktet?

Det som gjør meg så jævlig forbannet er hvor ekstra tilgjengelig smågodt blir for dem. Hvordan de handler. Lagrer. Spiser mer smågodt enn vanlig. Hvordan de fråtser og hater seg selv, inderlig og intenst fordi de ikke greier å la være. Hvordan noen tømmer seg selv etterpå, hoster og harker magesyre og straffer seg selv enda litt til. Hvordan enkelte fantaserer om å ende sine egne liv fordi de er så jævlig lei av å ha det slik de har det. Fordi de er lei av å hate seg selv, de er lei av å oppsøke hjelp og kanskje ikke oppleve tilstrekkelig behandling eller å bli hørt i det hele tatt. Det er vanskelig å få tilstrekkelig behandling for en spiseforstyrrelse om man er normal eller overvektig.

Hjertet mitt blør fordi dette hadde vært min realitet om dette hadde skjedd noen år tilbake. Når sykdom kaster fornuften ut vinduet og når friske tanker ikke greier å kjempe mot impulsen om å handle mer, mer, mer…

Se for deg at det var lovlig å kjøpe rus på gata for en tier per pille. Hadde folket hylt opp og protestert høylydt? Ja. Fordi de ser og forstår galskapen i den type avhengighet. Hva da om man solgte vin til alle i alle aldre for en tier per liter? Eller snus, sigaretter, tobakk?


Jeg mener absolutt ikke at man skal forby sukker eller nekte folk å spise godteri – men er det virkelig nødvendig å gjøre det så jævlig tilgjengelig for alle? “Det varer bare til påske” var der noen som skrev. Ja, det varer så lenge at man kan hamstre seg et godt lager. Det varer i flere uker med tortur for de som sliter med maten og ikke greier å styre seg.

Hverken de syke – eller de som er friske tjener på dette. Overdrevent sukkerinntak er ikke bra for noen. Alt med måte! Klart det er lov å kose seg, men når du kjøper 10 kilo smågodt og tror du skal bruke like lang tid på å spise det opp – som du ville brukt hvis du kjøpte til full pris, litt og litt hver uke? Tror du selv på det?

Men de som sliter med en sukkeravhengighet – de er det ingen som tenker på. “Folk velger selv hva de vil spise” og “folk er selv ansvarlige for hva de trykker i seg”. Joda, jeg er til en viss grad enig – men det er ikke bare bare, når du er styrt av sykdom og går på autopilot gjennom butikken. Det handler ikke om valget, det handler om det syke, det du ikke har kontroll på.

Jeg sier det igjen, hadde det vært snakk om lovlig priskrig på alkohol eller narkotika, solgt på åpen gate, i dagslys foran alle – DA hadde man reagert.

Alle som drikker alkohol – har ikke et avhengighetsproblem.
Aller som røyker en sigarett – har ikke et avhengighetsproblem.
Alle som tar en snus – har ikke et avhengighetsproblem.
Alle som spilte på spillautomater når detter var lov- hadde ikke et avhengighetsproblem.
Alle som spiser sukker – har heller ikke et avhengighetsproblem.

Saken er bare det – at man har aldersgrense for å handle alkohol. Man har aldersgrense på snus og tobakk. Spillautomatene ble fjernet i Norge for å forebygge spillavhengighet. Det er til og med aldersgrense for å kjøpe energidrikker i Norge, eksempelvis Battery, Burn og Red Bull – for å unngå at barn skal få i seg koffein.

Sukker er tilgjengelig uansett. De som vil ha det, betaler det det koster. Er det dyrere kjøper man mindre og motsatt – er det billig, kjøper man mer. Det er unødvendig å senke prisene på smågodt i flere uker før påske. Jeg kunne til en viss grad forstått det om det hadde vært snakk om et par dager.

Jeg har sagt det flere ganger til behandlerne mine iløpet av de 9 årene jeg har gått i terapi. Jeg har uttrykt at mat er lovlig rus og det er det som er så vondt. For å handle et lass med mat jeg skulle hjem å fortære og deretter skylle ned i do – det kunne ingen ta meg for. Det kunne ingen si noe på. Ingen kunne stoppe meg, med mindre min fysiske tilstand ble uforsvarlig eller kritisk på noe vis. Da ville noen grepet inn. Dessverre i dette tilfellet, er det overraskende mye faenskap man greier å utsette kroppen sin for, før den kollapser.

Jeg har mistet så vanvittig mye av livet på grunn av spiseforstyrrelsene mine. Uker, dager, år – tilbragt som pasient på psykiatrisk avdeling. Vennskap. Utdanning. Jobbmuligheter. Karriere. Nærhet. Tilhørighet. Å være en del av noe, et samfunn, å klare å leve et verdig og selvstendig liv.

Det er derfor jeg reagerer på priskrigen. Fordi det finnes så altfor mange der ute, som går og står i de fotsporene jeg selv sto fast i. Hva er vel vitsen i å gjøre det enklere og billigere for folk å ødelegge egen helse? Jeg mener ikke – og sier heller ikke at man skal forby sukker eller godteri,  eller forhindre folk i å kjøpe godteri – men er det virkelig nødvendig å senke prisene?

Spiseforstyrret eller ei, denne sukkerkrigen er ikke annet enn trist og har ingen vinner.

Hvis du lurer på hvordan det kan se ut å være bulimiker og ikke ha kontroll, kan du ta en titt på disse lenkene. Advarer om grafisk innhold.

Fortid, framtid, blogg. En klisjé?

Jeg hadde liksom ikke noe mer å si, noe mer jeg ønsket å si, ingenting jeg følte jeg ikke hadde skrevet fra før, jeg hadde ingenting å tilføye – for hvem er vel interessert i å lese de samme ordene om og om igjen? Alle “jeg skal sånn og slik”, alle “idag har jeg vært på butikken, yes!”, alle de små trivielle tingene som for meg har vært ganske store og betydd ganske mye. Alle “jeg må gjøre/tenke sånn”, alle disse små tingene – kjedelig. Jeg vet ikke hvordan det føles å lese, men det ble i alle fall vanvittig kjedelig å skrive.

Den siste måneden derimot, da har jeg kjent på behovet for å skrive, for de fem siste ukene har det virkelig skjedd STORE ting i livet mitt. Store endringer. Som om alt er snudd opp ned, som om jeg har gått rett fra “det tror jeg ikke jeg tør” til “fuck det, jeg lever nå, let’s go!”. Jeg har gjort utenkelige ting. Tjueniende April. Ting jeg ikke engang så for meg at jeg skulle tørre uansett hvor frisk jeg nå hadde klart å bli. Det var “nå eller aldri” og “du har én eneste sjanse, den er nå, idag, den kommer kanskje aldri igjen og er du villig til å la den gå fra deg?” Det var jeg ikke og den sjansen tok jeg – hvilket har resultert i … jeg mangler egentlig ord som er store nok til å beskrive hvor fantastisk mye bedre ALT har blitt?

Jeg har gjort så mye og jeg er så utrolig stolt av meg selv – og jeg kjenner på det på en måte jeg ikke har opplevd før. Genuint stolt av meg selv, jeg ser “dette var bra, Karianne, fy faen, godt jobbet, chin up” og det er jævlig ålreit å kunne gi seg selv ros. Ikke av den selvbekreftende typen som “husk å tenke at du er flink”, det er ikke noe jeg husker på, tankene kommer av følelsen fordi det føles bra ut og jeg gjenkjenner det som bra. Det er liksom ikke krøll på linja lenger.

Akkurat hva jeg gjorden den tjueniende april som var så jævlig revolusjonerende i min egen lille verden, kommer jeg ikke til å utdype, men det ga meg nytt perspektiv angående agorafobien OG anoreksien. Som om noe endelig klikket på plass og som om jeg for første gang på evig lenge, helt ekte og genuint tenkte “fuck dette, jeg vil bli frisk på ordentlig. Jeg vil ha et ordentlig liv, med energi til å gjøre hva jeg vil, når jeg vil!”

Lenge har jeg løyet. Til dere, til alle, men mest av alt til meg selv. “Bulimien påvirker agorafobien fordi jeg får forsterket angst når jeg kaster opp, men anoreksien har ingen sammenheng med agorafobien” er løgnen jeg har fortalt om og om igjen. For det handler ikke om anoreksien eller bulimien, det handler om energien og uten energi orker man ikke å takle agorafobien – så enkelt er det faktisk og likevel har jeg brukt flere år på å innrømme det.

Er du klar over hvor mye enklere det er å hoppe over et måltid og ligge på sofaen – i motsetning til å presse i seg mat når man ikke har lyst på noe eller føler seg sulten, for å i tillegg skulle gå ut døra og møte sin bokstavelig talt – verste frykt?

Men altså. Jeg har ikke kastet opp i hele 2014 og det skjedde ikke akkurat noen store revolusjoner før midten av april akkurat – for inntil da svevde jeg videre på den løgnen fordi det var “enklest sånn”, på alle mulige måter. Fordi jeg ikke hadde ork eller energi til å møte det eller fordi jeg ikke orket og åpne øynene.

Det begynte vel med påsken. Pappa skulle til Østlandet og lurte på om jeg skulle handle før han dro, før han tilfeldigvis la til “med mindre du har lyst til å være med til Østlandet” – og av en eller annen grunn så jeg en mulighet til å besøke en venn, så jeg måtte spørre om jeg fikk komme på besøk en ukes tid – noe jeg selvfølgelig fikk, ergo pakket jeg tingene jeg trengte, tok med meg hundene og kjørte fra Vestlandet til Østlandet og pappa leverte meg på trappa dit jeg skulle og det var det.

Den kvelden var det fest. Med mange mennesker. Jeg vet ikke hvor mange, men mange! I agorafobisk perspektiv, ekstremt mange, flere mennesker enn jeg har vært på fest med siden før agorafobien i alle fall. Ikke én eneste gang kjente jeg på hverken angst eller ubehag – alt var bare fest, sånn som fest skal være. Sånn fest hvor nach ikke skjer for alt er bare fest til klokka blir halv seks om morgenen og folk innser at de må hjem for å sove.

Den uka spiste jeg for energiens skyld. Hallo, det ville vært idioti å reise landet på tvers for å konstant ligge på en annen sofa enn min egen?

Når jeg kom hjem igjen var det straight back to the same old i nøyaktig en uke, før tjueniende april skjedde. Tredevte april tok jeg bybanen i morgenrushet fordi jeg tenkte “Dette går fint” – også gjorde jeg det, også gikk det fint og det var helt spontant. Ikke planlagt, ikke noe jeg tenkte jeg burde eller måtte. Første mai tok jeg bybanen alene to ganger, med litt oppmuntring, fordi det var noe jeg skulle, noe jeg ville. Andre mai var det noe jeg måtte ordne, så da gjorde jeg det. Ikke noe “pappa, kan du kjøre”, bare “alright, I’ve got this, I fix” også gjorde jeg det ærendet, helt alene for første gang på – jeg vet ikke engang hvor lenge. Fjerde april tok jeg bybanen uten mål og mening – utelukkende bare for å gjøre det. Pluss at jeg kjøpte månedskort for å tyne meg selv til å gjøre det enda mer. Og som om det ikke var nok at jeg tok fem forskjellige bybaner på egenhånd, hadde jeg besøk av noen som insisterte på at jeg måtte bake muffins, klokken halv tolv en søndags kveld – så da måtte vi ta bybanen til bensinstasjonen for å kjøpe egg. Tur/retur, no problem.

Dagen etter det igjen, skulle jeg treffe psykologen min. På vei ut døra gikk jeg på pappa, som selvfølgelig lurte på hvor jeg skulle, så jeg sa det – dere skulle sett ansiktsuttrykket til mannen som har kjørt meg til hver eneste psykologtime siden august (minus den ene gangen psykiatritjenesten gjorde det)! Priceless!

Så da gjorde jeg det. Og historien går videre. Psykologen min sa forøvrig at jeg har “gått en mil alene” og … det føles jævlig bra. Endelig på vei et sted. Endelig kjenner jeg det. Endelig løsner det. Everything.

Fully Recovered from Bulimia Nervosa.

Even writing the title of this post feels surreal. It’s like I don’t even know what to say, like I don’t know how it happened, like I’m not sure how I managed to finally pull my head out of the toilet and start seeing food for what it really is: FUEL, ENERGY.

I still have atypical anorexia, my relationship with food is not normal or healthy, but everything bulimic is gone and that is… a huge achievement. One I never thought I’d accomplish. It’s been 11.5 years since the first time I made myself sick. I was eleven years old, almost twelve. Basically just a kid who had no idea of what she was doing or how such a seemingly simple thing would impact the rest of her life. My life.

This is my story.

Bulimia fucking ruined me. It ruined everything I was, it took away everything I had, it broke up my relationship with my mother, my boyfriend, I flushed my economy down the drain, my studies, my health, my friendships, my dreams, my hopes, bulimia turned me into a monster. An emotional bitch who’d erupt with rage and anger if I didn’t get my highs. My highs being; my food, my vomit. If I didn’t get that, I was unable to function. Food was my drug. Food was everything I needed and I abused it. Bulimia changed who I used to be into something I no longer am. I’m not who I used to be before bulimia and I’m not who I used to be when I was bulimic.

My eating disorder started with purging, but it was always gross and hard to do it. Starving myself always seemed easier so that’s what I did most from 2002-2008. I did have a few quite bulimic months in 2007 and I thought it was bad at the time, but I had no idea of how bad it would eventually get a few years later. A friend taught me “the magic” of vomiting “handsfree”. That is; bending over the toilet and vomiting without using your hands, a toothbrush or anything else to provoke the gag reflex.

I remember the day I went to the supermarket in 2008 and my only intention was to buy binge food, my only intention was to overeat and vomit. The day my bulimia went from being something impulsive to something I wanted, something I thought I needed. Something that made me feel good, something that made me feel better, at least for a little while. March 29th.

Through my early years of anorexia my weight remained more or less the same. My eating disorder wasn’t obvious because I never lost all those pounds, I was just the girl who “didn’t eat a lot”. A “picky eater”. When I was hospitalized for a couple of months in 2007 after a suicide attempt, they didn’t think my eating disorder was as severe as I described because my weight didn’t match my story, but they realized they were wrong after observing my behavior for a couple of days.

In 2008 when I started throwing up the way I did, my weight “finally” dropped. Rapidly. My weight kept dropping until I was hospitalized at the same unit for adolescents where they specialized at treating eating disorders. I was tired. I wanted to get better. I wanted to quit, honestly. I gained the pounds I’d lost before I was hospitalized but I turned eighteen while I was there and when I came to the toughest part of recovery; accepting my weight restored body, I couldn’t bear it. I couldn’t stand it and I became severely depressed again. Suicidal. I wanted to discharge myself, but after overdosing while I was on leave, they sent me to a general ward for adults where all they did was make sure I didn’t die.

Within two intense weeks, I dropped weight until I was four pounds over my at the time lowest weight ever before I was medicated for other issues (they suspected I might be developing schizophrenia, they were wrong) and the medication made me gain back the pounds I lost until I was back at my “normal” weight. During this period my self harm was severe and as soon as I decided to fight self harm, I turned to bulimia to cope with my emotions and my weight started dropping once again.

I was referred to another unit for adults with eating disorder but they didn’t want to treat me because they meant my self harm was too much for them to handle – even though I was working very hard to stop.

This is when I met a girl whom I am no longer friends with – who also had bulimia. We’d binge and purge together, it was our secret. We became inseparable, us against the world. Someone to share it with. Partners in crime. Someone who understood. Someone to share the guilt and shame with. We tried quitting together and we failed together, again and again.

Bulimia is an addiction. We got “high” together. I’m not going to lie, it was fun. Enjoyable, thrilling, exhilarating – even if it hurt. Even if it was wrong, even if it was self destructive.

My weight kept dropping and I got to the point where I had a new lowest weight almost everyday. I was thinner than I’d ever been before, wasting away, day by day. I couldn’t stop weighing myself and I couldn’t stop eating. I stole food from my family and the unit where I was inpatient. I couldn’t keep food in my apartment without bingeing and purging, nothing. If my fridge wasn’t completely empty, my compulsion drove me to empty it again and again – no matter how many hours I’d eat in a row. I could pull all-nighters. I could go on for more than twelve hours, I’d throw up until I passed out from exhaustion, I’d throw up until my heart raced and my hands shook. I’d throw up until the world was spinning, I’d throw up until there was blood.

Eventually it scared me, eventually I realized it couldn’t go on, eventually I realized that I was in fact; dying. I’d lie awake in bed at night with the same thought every night; “will I wake up tomorrow? Oh what a relief it would be if this was it”, but it never was. I’d count the hours without purging, I made schedules, I scribbled down hour after hour but yet I wasn’t able to go a day without bingeing and purging. My body was so used to being treated the way I abused it – I got physically sick if I didn’t binge and purge. It was agonizing. Unbearable. Dark. Lonely. Painful. It was hopeless.

And then, in March 2010 I was admitted and got a feeding tube. I gained about ten pounds within a week because I was so dehydrated and it terrified me, but yet I wanted to get better. The unit for adults with eating disorders was ready to take me on as a patient, but I refused – firmly believing I could go home and recover on my own terms. Unfortunately, I’d caused my body a lot of damage and I had my first epileptic seizure the day I pulled the feeding tube out. A week later I was diagnosed with gastric hemorrhage and about a month after that, I was diagnosed with unspecified epilepsy.

Still, I was determined to beat this shit. After staring death in the eye, I wanted to live more than ever. It terrified me that I, at the age of only nineteen, was at risk of dying without even having lived!

After gaining 42lbs within three months, I was heavier than ever with a healthy BMI of almost 21. I couldn’t stand it and I thought I’d never stop gaining weight. I gave up and went back to bingeing and purging. I went back to school for the first time in years and for a while I did good. I still had my best friend, the bulimic friend. We still binged and purged together, like we had. I was satisfied. I got good grades and I was losing weight. I was constantly broke but that was sort of ok. I could accept that.

In January I was betrayed by the only family member I felt close with at the time and trusted. My world was crumbling and it became hard to go to school. Bingeing and purging was my escape and it was so much easier to disappear into a world of my own. My bulimic friend had got a boyfriend now and she went inpatient to get better. I was alone. Completely alone. I lived on my own and the only thing I did was binge and purge. That’s what I had left. The only constant factor in my life. The only thing that remained by my side through everything else, the only thing I could control – even though that was just something I told myself to protect my sanity, or what little I had left of it.

In april 2011 I had another public epileptic seizure and it’s one of the most horrifying experiences I’ve ever had. Waking up in the midst of a chaotic situation I’d created without intending to do so, with people staring and surrounded by paramedics – my life hasn’t been the same ever since. As a direct consequence of this incident – I developed agoraphobia and became scared of going out in public, even if I was with someone I trusted. My neurologist believes my seizures were mainly triggered by the extreme drops in blood sugar after purging and I became scared of throwing up because I was scared of having public seizures.

This is where my real battle with bulimia began. April 2011. In a way it was my point of no return. Realizing my body could no longer handle it, for real. I was failing the last term in school because I was unable to show up because of agoraphobia. I BEGGED for help but I didn’t get any. Or I did, for a few weeks, until a psychologist whom I absolutely despise – sat me down and told me it wasn’t good for me to be inpatient. I was supposed to “live” on the outside of a psychiatric hospital and even if I told her I didn’t want to be inpatient, even though I explained in detail how bad my bulimia was, how much I wanted to relapse and start harming myself again – she stood her ground and I discharged myself the same day because everything was lost. I had nothing left when I declined another offer to go inpatient at a residential unit that treats adults with eating disorders. I believed I was too heavy to deserve treatment.

I had agoraphobia and bulimia – but this is where my bulimic symptoms changed. If I purged everything I ate, I would have epileptic seizures and it would make agoraphobia worse, so I kept some food down. It prevented me from losing weight so my weight remained the same.

But I tried to quit purging. I kept trying and I also kept failing. Not as often as before, I was able to go a few days without doing it, but every time I felt low – I needed it. Eventually I managed to go a week, two, a month.

2012 became the worst year of my life. I was miserable. Completely isolated because of agoraphobia and I wasn’t even as thin as I preferred to be, and even worse – I was unable to lose weight. I spent about 97 percent of the year alone. I rarely had good days where I was able to go out with friends. I spent about 85 percent of that year on my own. Alone. The best things that happened that year was a weekend where I felt free and went on adventures with a friend, and when I got my second dog – Nick.

I did accomplish almost four months without bingeing and purging before I had a two month long relapse at the beginning of 2013. In 2013 I finally got the help I needed and learned what I needed to do to beat agoraphobia. I was finally making progress. And I moved. I left the city where I’d lived for about eleven years and I moved somewhere else, to another part of the country, far away from everything I knew, everything that was familiar.

But in May, bulimia got worse. I know my family knew even if I tried to hide it. In july I spent a month on my own and agoraphobia got worse because I wasn’t in treatment for a few months because I was on a waiting list.

By now I’d developed food intolerances. My body cannot break down milk proteins or gluten and if I eat it – it enters my blood stream as opioids, related to opium, which basically means that I get high. Dizzy – and I hate it. It triggers agoraphobia and in order to avoid milk proteins and gluten, 95 percent of what I considered “safe food” was no longer an option and I had to challenge myself to eating scary and unfamiliar food.

In a way this was a turning point. Even if it was beyond extremely hard and I felt bitter and angry because of the damage I had done. Even if I didn’t purge as much, I still restrict my intake and I haven’t gained weight. It made it feel safer and eventually I realized I could eat whatever I wanted as long as I still restricted – without gaining weight.

But there was one problem. All my favorite binge food for when I gave in to bulimia – contained lots and lots of milk proteins and gluten. Yogurts, ice cream, buns, pizza, crisps, cheese, chocolate, a lot of candy and the list goes on – contains gluten even if it doesn’t contain milk. And it made me sick. Not just dizzy, it fucked up my digestion and it made my agoraphobia worse as well as making me feel physically ill and extremely tired. After a binge/purge session I’d feel heavy and drowsy for four days before I started feeling better. I hated it. I hated the fact that I did it but still I wanted to hurt myself even if I didn’t really want to – so I’d give in because I was confused and it was easier to give in than to fight it,

The last time I binged and purged was December 29th 2013. Now it’s just atypical anorexia but I’m doing better than I have been for years. I eat what I want as long as I under eat in total. I know it’s not healthy, but it’s safe and familiar and it gives me a sense of control I still feel like I need.

But I eat what I want. I eat chocolate for breakfast everyday! Who would have thought?! Breakfast is my favorite meal and I eat until I’m full. I eat porridge cooked 50/50 with milk and soy milk, artificial sweetener, a dash of salt and usually I add frozen blueberries, last but not least I add a teaspoon of peanut butter and four small pieces of chocolate. It’s the perfect combination of sweet, sour and salt. Sometimes I even feel uncomfortably full even if I eat basically the same everyday – yet I force myself to finish my breakfast even if it takes up to an hour because if I don’t, I get cranky and it messes up that feeling of control for the rest of the day.

And I eat dinner with my family several times per week and I do my best to make those portions look normal – for the sake of my six year old brother who is not aware of the fact that I even have an eating disorder at all. I eat dinner for my dad and my stepmother because I keep my disordered thoughts to myself. Basically I restrict when I’m on my own or skip meals because I forget to eat. I eat before I go out because it eases my anxiety to know my blood sugar isn’t low and I eat if I feel physically ill, such as feeling dizzy or shaky.

I know it’s not healthy and I fully acknowledge the fact that I still have an eating disorder.

So it hit me, two days ago; when do you know you’ve recovered? I thought about it while eating cereal for dinner, I went through my previous behavior which I’ve just described in detail if you’re still reading, and I compared it to my current “symptoms” – which basically no longer exist. I’m fully capable of having all sorts of food available, I never binge, when I get upset I no longer even consider bingeing and purging to feel better and I don’t miss it. Or I do, sometimes – but it’s the same with self harm but my thoughts alone cannot hurt me as long as I don’t satisfy my cravings for self destruction. I don’t have fear foods. I have some food I’d rather not eat – but I CAN eat it if I don’t have another option and if my blood sugar is low. I don’t obsessively count calories or weigh my food – except the amount of oatmeal I use when I make breakfast, but I can excuse that because I’m actually following a recipe of my own.

Still, when can you call yourself recovered? How do you know? Because I felt recovered two days ago but I didn’t feel confident enough to believe in that. I texted my doctor from 2010 to 2013 and asked her if I could ask her a question. We still talk from time to time, she knows me through and through and she’s been there for me. She visited me in the hospital when I had the feeding tube even if she didn’t need to. She was perfect person to ask because she knows what my bulimia looked like.

I described my feelings about food now and my behavior and she texted me back saying she was almost in tears and “of course you’ve recovered from bulimia” and more but I’m not going to quote all of it.

I am there. After three years of intense fighting, I finally made it through. I never believed it to be possible, yet here I am. As I’ve mentioned, bulimia is an addiction just like drug abuse or alcoholism and I will have to be cautious for the rest of my life to not relapse. In a way I will always be “a bulimic” just like an alcoholic will always be an alcoholic even when s/he’s sober.

I have now recovered from borderline personality disorder, self harm and bulimia nervosa. (Atypical) Anorexia and agoraphobia still remains. Currently working on beating agoraphobia and I will get there. I want life to be enjoyable again and hopefully – it will be.

What Bulimia did to my face.

Ved en tilfeldighet åpnet jeg en gammel mappe bilder fra 2010, nå i kveld. Jeg bladde gjennom bildene fra Januar, Februar og Mars. De månedene jeg var farlig nært å sulte meg ihjel, eller snarere; å spy meg ihjel. Jeg husker ikke så mye fra de månedene. Jeg vet at jeg overspiste og kastet opp konstant, veide meg vanvittig mange ganger om dagen, sovnet hver kveld og lurte på om jeg kom til å våkne dagen etterpå.

Noe jeg vet jeg har snakket og skrevet om før; er ansiktet mitt. Hva bulimien gjorde med ansiktet mitt. Hvordan alt ble så stort, forvrengt og hvordan jeg ikke visste hva som ville møte meg i speilet hver dag. Fremmedfølelsen av å se et ansikt i speilet, men føle at det ikke tilhører seg selv. Bulimiens ansikt.

Skammen var det aller verste. Jeg følte at det sto skrevet i panna mi at jeg var bulimiker og at å spise og spy var alt jeg gjorde om dagen. Jeg  følte at alle kunne se det, at det var det aller første de så og tenkte når de så meg. Skammen var så stor og jeg var så ufattelig liten. For å slippe og skamme meg så mye måtte jeg spise og kaste opp mer, for det gjorde meg nummen, en stund i alle fall. Jo mer jeg overspiste og kastet opp, jo verre ble ansiktet mitt. Feilproporsjonert. Ingen kjevelinje, manglende kinnbein, hovne mandler, forstørrede spyttkjertler og økt kjevemuskulatur. Ordet “stygg” er liksom ikke nok. Jeg følte meg som et monster. Jeg visste ikke hvordan ansiktet mitt kom til å se ut dagen etterpå. Om det kom til å være større eller mindre, mer eller mindre hovent.

Jeg følte meg stygg på absolutt alle bilder. Hvis andre tok bilder av meg kunne jeg begynne å gråte eller kjempe mot tårene når jeg så dem fordi jeg var så fæl. Jeg kunne til nøds ta bilder av meg selv i den vinkelen som fikk ansiktet mitt til å se “minst mulig ut”, men hva hjalp vel det?

Dette innlegget handler ikke om hvilket bilde du foretrekker, hvordan du synes jeg ser ut, det handler om hva jeg så, hva jeg ser, hva jeg følte og hva jeg føler.

Ser du forskjell?
Hva vekt angår, så veier jeg 10+ kg mer nå enn jeg gjorde for fire år siden. (Bare så du forstår at vekt ikke har noe med størrelsesforskjellen i ansiktet mitt å gjøre, hvis så hadde vært tilfelle hadde det vært mye større nå, enn da.)

Tankene mine er fortsatt syke. Jeg har ikke tenkt til å sitte her og late som om jeg har det så flott nå, bare fordi jeg veier mer nå enn jeg gjorde for fire år siden. Spiseforstyrrelsen min er annerledes nå enn den var da. Adferden min har endret seg. En spiseforstyrrelse kan skifte form. Jeg håper forresten ingen trekker konklusjonen om at jeg har det så mye bedre nå, basert på at jeg skrev at jeg veier 10+ kg mer nå. I så tilfelle, shame on you, educate yourself.  En spiseforstyrrelse handler ikke om vekt. Det handler om tanker, følelser, handlinger. Tallet på vekta virker kanskje stort og altoppslukende sett fra mitt personlige perspektiv, innenfra, men helhetlig sett er tallet på vekta bare en brøkdel av det store bildet. 

Jeg sliter ikke lenger med ekstrem bulimi. Jeg har bulimiske tendenser i perioder, det vil si at jeg i perioder (uker) overspiser og kaster opp, men jeg har og lengre perioder (uker/måneder) hvor jeg ikke overspiser og kaster opp i det hele tatt. Når jeg ikke overspiser og kaster opp, handler det om kontroll. Det vil si; det handler om hva ordet “kontroll” betyr for meg og hva jeg mener det er.

Å få ansiktet mitt tilbake var en stor motivasjonsfaktor for meg. Jeg ønsket å føle meg som meg igjen. Vite hvordan jeg så ut dagen etter. I 2011 oppdaget jeg til min store forferdelse at ansiktet mitt var skjevt. Jeg var på daværende tidspunkt også mindre bulimisk, så ansiktet mitt var ikke like ille som på bildet over – men det var skjevt. Hvis jeg filmet meg selv når jeg snakket kunne jeg se at jeg så skjev ut i ansiktet når jeg snakket. På bilder la jeg merke til at jeg smilte skjevt. Etter at jeg ble oppmerksom på det ble jeg stående foran speilet hver dag mens jeg øvde meg på å smile beint i over ett år. Fatter dere hvor sykt det er? Det er helt vanvittig.

Den dag i dag smiler jeg ikke skjevt lenger og mannen i gata ser nok ikke noe galt med ansiktet mitt. Jeg går ikke lenger rundt og skammer meg over hvordan ansiktet mitt ser ut. It is what it is og jeg er langt fra like besatt av å glane i speilet for å se om det er skjevt, eller stort, eller gudene vet hva. Bulimien ble som et forstørrelsesglass som gjorde små detaljer til enorme problemer.

Jeg er veldig glad for at jeg har “fått ansiktet mitt tilbake”. Glad for at jeg vet hva som møter meg i speilet når jeg står opp imorgen, glad for at jeg slipper å skamme meg over hvordan ansiktet mitt ser ut, generelt sett glad for at det ikke plager meg lenger.

Oppsummering av 2013, Del 1.

Jeg husker ikke så veldig mye av Januar, Februar og Mars. Det jeg husker er nesten utelukkende negativt, med noen små lysglimt innimellom. Det er litt trist å se tilbake nå og vite at jeg nesten ikke kan sette fingeren på at jeg har gjort noe som helst konkret, utenom å holde meg i live såklart, og det er jo trossalt noe.

I slutten av Januar fikk jeg brev fra Post 4 i Trondheim med tilbud om vurderingsopphold for behandling av Agorafobien. Jeg husker at det virket fullstendig umulig, hvordan i alle dager skulle jeg klare å fly dit? Først komme meg til flyplassen, så fly til Bodø, bytte fly, fly til Trondheim, taxi til Østmarka, så snakke med mennesker jeg aldri har møtt? På den tiden var alt så problematisk at når jeg ser tilbake virker det surrealistisk. Jeg hadde problemer med noe så lite som å komme meg på butikken med mamma! Det var såvidt jeg orket å gjennomføre handleturer! Det var såvidt jeg kom meg til legen eller psykologen!

Vurderingsoppholdet varte fra onsdag til fredag i begynnelsen av Februar. For å få det til og gå opp ble det bestemt at jeg skulle reise dit med sykepleier Therese. Jeg husker ikke hundre prosent nøyaktig hvorfor jeg fikk en liten innleggelse på DPS rett i forkant av vurderinsoppholdet, men jeg mener det var for at jeg ikke skulle trekke meg i siste liten. Jeg visste at alt sto og falt på om jeg fikk behandling på Østmarka eller ikke, og at om jeg ikke fikk det hadde jeg ikke orket eller klart å leve lenger.

Jeg husker dagen før jeg skulle dra. Jeg husker at jeg skulle gå de sju minuttene fra avdelingen og hjem for å pakke til den lille turen til Trondheim. Jeg husker at jeg slet meg opp bakken hjem, ikke fordi det var så tungt, men fordi det var skummelt. Jeg husker at jeg pakket, lakket negler mens jeg så Grey’s anatomy og jeg husker at jeg brukte evig lang tid på å bli klar nok til å gå tilbake. Jeg husker jeg tenkte “hvordan i alle dager skal dette gå når jeg ikke engang klarer å gå ned en bakke alene uten å ha en puls på hundretusen, når jeg ikke kjenner beina mine mens jeg går, mens frykten er så lammende at det er såvidt jeg klarer å fortsette og gå?” Og jeg husker hvilken sang jeg hørte på i de minuttene, “In my remains” av Linkin Park, fordi setningen “Waiting for a chance to feel alive” var mer enn jævlig passende.

Men jeg kom meg avgårde til Trondheim. Jeg husker det var jævlig og jeg husker hvor ør jeg var i hodet når jeg satt på kontoret til Mr. Behandler, eller Sadisten som jeg også har omtalt han som. (Han vet det og synes det var morsomt.) Jeg husker hvor sliten jeg var, hvor svimmel jeg var av utmattelse og hvor vanskelig alt var. Jeg spiste på rommet fordi jeg ikke turte å sitte sammen med de andre. Jeg husker at hver minste lille ting jeg gjorde var som å klatre en personlig Mount Everest.

Jeg husker og hvor mye jeg til slutt opplevde at jeg klarte. En forsmak på livet? Og jeg husker hva Sadisten sa når jeg spurte om han kunne hjelpe, han sa “Jeg tror ikke vi kan hjelpe deg…” og hjertet mitt hoppet over noen slag før han fullførte setningen med “jeg VET vi kan hjelpe deg”.

Deretter kom jeg meg hjem i levende live, bare for å stupe ned i et skummelt mørke preget av bulimi. Jeg ba om en innleggelse, men fikk det ikke. Avdelingen mente de hadde gjort meg en bjørnetjeneste om de hjalp meg å unngå overspising og oppkast, jeg ville visstnok komme sterkere ut av det om jeg “fant ut av det på egenhånd”. Det er slik jeg opplevde og jeg husker hvor vanvittig skuffet og sint jeg var for det og på teamet mitt. Jeg husker hvor dårlig jeg var og hvor mye legen snakket om at jeg trengte en innleggelse, og jeg husker hvor hardt jeg protesterte fordi jeg var så forbannet på dem. Jeg brukte ord og sa hva jeg trengte, jeg ble absolutt ikke hørt og da var jeg ikke interessert lenger. I sinne og frustrasjon tok jeg det ut på meg selv med enda mer overspising og oppkast.

Mars er og en måned jeg husker lite av. Jeg skulle flytte i April og hadde begynt å forberede meg til det ved å pakke. Samtidig hadde agorafobien, eller angsten – vokst seg større og jeg hadde blitt redd for ting jeg aldri før hadde vært redd for. Jeg husker spesielt godt en kveld jeg presterte å spise peanøttsmør og ble livende redd for å få anafylaktisk sjokk og dø. Jeg er ikke allergisk mot peanøttsmør en gang. Det var grusomt. Jeg fikk ikke fred i sjela, alt gjorde vondt, alt var skummelt og fryktelig. Dag etter dag etter jævla dag.

Utenfor min gamle leilighet pusset de opp huset og jeg var livende redd for å gå ut med hundene fordi jeg ikke kunne gå ut ubemerket. Til slutt fikk jeg inn en rytme på at jeg luftet de “om morgenen” når arbeiderne spiste lunsj, deretter etter at de hadde dratt hjem for dagen, deretter var det lettere for meg å gå ut, gå tur med dem på kvelden.

Og det var vinter, snø og kaldt ute, kaldt inne, kaldt i hjertet, kaldt i sjela, kaldt i sinnet. Alt var isende kulde og total hjelpeløshet. Jeg befant meg i en prosess av ingenting og ventet kun på at datoen for Trondheim skulle komme nærmere. Det gjorde den, men jeg hadde det så forferdelig at jeg ikke trodde jeg kom til å overleve. Jeg var mer sikker på at jeg kom til å dø, enn at jeg kom til å overleve.

Det er helt forferdelig å se tilbake på, og i retrospekt skjønner jeg egentlig ikke hvordan jeg klarte eller hvordan jeg kom meg gjennom de grufulle månedene.

Melkeproteinintoleranse.

Dette er muligens det lengste innlegget jeg noen gang har skrevet, men definitivt en personlig sensasjon, pluss noe jeg virkelig ønsker å sette fokus på, pågrunn av uvitenhet. Det er overraskende få mennesker som vet om dette og jeg vet ikke, men kanskje kan dette innlegget hjelpe nettopp deg.

Jeg har planlagt å skrive dette innlegget i godt og vel et halvt år. Det begynner å bli en stund. Jeg har kladdet innlegget på engelsk opptil flere ganger, men til slutt har jeg bestemt meg for at jeg helst vil skrive det på norsk likevel. Både fordi det er komplisert å forklare, men også fordi det kan bli vanskelig å forstå for enkelte som leser, pluss at en god del av kildene mine er norske.

Etter å ha lest overskriften lurer du kanskje på hva jeg snakker om? Jeg har i alle fall ikke møtt noen som har sagt “melkeproteinintoleranse, ja”, alle har sagt “laktoseintoleranse? Hæ?” og la meg bare oppklare det med én gang: laktoseintoleranse og melkeproteinintoleranse er absolutt ikke det samme. Laktoseintoleranse vil si at kroppen har problemer med å bryte ned melkesukker, mens melkeproteinintoleranse handler om problemer med å bryte ned proteinene i melkeprodukter, eksempelvis er “kasein” og “whey” navn på melkeproteiner.
Jeg vil også understreke at melkeallergi og melkeproteinintoleranse heller ikke er det samme.

Om du går på google kommer du til å ha vanskeligheter med å nøste opp i hva jeg ønsker å formidle i dette innlegget, derfor vil du finne kildene mine lett tilgjengelige på bunnen.

Jeg har egentlig ikke ord for å beskrive hvilken lettelse det har vært å finne ut at jeg ikke tåler melkeproteiner. For å forsøke å forklare det må jeg skrive ned historien min, erfaringene mine med dette og jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne fordi det har endret livet mitt til det bedre på mange flere måter enn bare én.

Historien begynner en dag i slutten av Mai eller begynnelsen av Juni 2013. En kommentar fra min stemor som er så enkel som “kanskje ikke du heller tåler melkeproteiner?”, siden vi nettopp hadde fått påvist at lillebror ikke tåler melkeproteiner. Jeg hadde jo fått forklart grovt hva det gikk ut på. Opioider, peptider, opphopning i blodet, en rekke symptomer – mye forsto jeg ikke. Egentlig trakk jeg på skuldrene. Hva skulle jeg si og hvordan kunne jeg vite?

Det finnes flere måter å finne ut om man tåler melkeproteiner eller ikke. En av dem er en urinprøve, en annen er en såkalt “elimineringsdiett”. En elimineringsdiett går ut på at du eliminerer det du tror du ikke tåler fra kostholdet ditt over en periode for å se om du merker endring. Deretter gjeninnfører du det du har eliminert for å se om du merker endring da også.

Det var nettopp det jeg gjorde. Jeg hadde jo ikke noe å tape på å eliminere melkeprodukter fra kostholdet mitt over en periode for å se hvordan det eventuelt påvirket meg. La meg bare si at det er en million ganger enklere sagt enn gjort. De færreste av oss er klar over hvor mange produkter som har tilsatt melk, og når det er snakk om melkeproteinintoleranse går det ikke an å velge laktosereduserte produkter. Alt må bort.

Jeg trenger ikke å påpeke at jeg har en spiseforstyrrelse, men det jeg ønsker å påpeke er at jeg, som omtrent alle andre som sliter med en spiseforstyrrelse, gjerne har en liste over såkalt “safe food“. Det begrepet betyr noe så enkelt som at man har matvarer og typer mat man føler seg mer komfortabel med enn annen mat. Trygg og utrygg mat. Mat som utløser mindre psykisk ubehag enn mat som utløser mer psykisk ubehag, eksempelvis dårlig samvittighet, økt selvhat, panikk eller andre negative følelser og reaksjoner.
HUSK: safe food varierer fra person til person. Mat jeg er komfortabel med å spise kan utløse panikk hos andre og vice versa.

Min liste over Safe Food bestod nesten bare av produkter som inneholdt melk. Øverst på lista sto næringsdrikkene mine, som jeg tidligere har skrevet innlegg opp og ned om, etterfulgt av youghurt, cottage cheese, ost, brunost og her kommer poenget; plutselig hadde jeg omtrent ingen matvarer som jeg følte meg komfortabel med å spise, annet enn frukt, grønnsaker og rene proteinkilder. Det har vært det verste. Å skulle spise utrygg mat. Å skulle føle seg rundt i blinde og utsette meg selv for enormt psykisk ubehag og en rekke negative emosjoner utløst av å spise utrygg mat. Mat jeg ikke stolte på. Mat jeg ikke “visste hva gjorde med kroppen min”.

Folk flest vet heller ikke hvor vanskelig det er å lese innholdsfortegnelsen på produkter i butikken heller, når det du leter etter er kamuflert som andre ord. Eksempelvis, whey, melkefett, kasein, krem, fløte, smør, melkepulver, skummetmelkpulver, kondensert melk, for flere eksempler se kilder nederst i innlegget. [1]
Jeg har gått på smell etter smell fordi jeg i uvitenhetens navn, eller delvis i blinde om du vil, ikke har vært klar over alle disse skjulte begrepene og ordene. Melkepulver er kanskje det som irriterer meg mest, når jeg finner et produkt og tenker “dette går sikkert bra, dette inneholder helt sikkert ikke melk” også viser det seg at de har tilsatt melkepulver. Eksempler på  irritasjonsmomentet; enkelte typer potetgull, flere typer godteri, enkelte typer brød, enkelte typer knekkebrød, pesto.

Jeg har ikke ord for hvor komplisert det har vært å eliminere melk 100% fra kostholdet. Plutselig er soyaprodukter min beste venn, mens alt jeg likte best plutselig blir utilgjengelig. Det blir ikke bare kostholdsendring, det blir livsstilsendring fordi det angår hele min funksjon som menneske, langt mer enn bare “hva jeg spiser”. 

 

Jeg kjenner at dette innlegget er komplisert å skrive med tanke på at jeg skal skrive mine erfaringer pluss fakta, fordi dere som leser trenger å forstå fakta for og kunne forstå historien min. Jeg tar historien først, deretter fakta. 

Som sagt, min stemors kommentar førte til at jeg bestemte meg for å sjekke ut elimineringsdietten og jeg husker ikke helt hvor lang tid det tok før jeg innså at dette gjelder meg. At jeg faktisk ikke tåler melkeproteiner. Jeg husker at det var en sommerdag, jeg hadde stått opp litt vel sent, skulle ut på ett eller annet, hadde det en smule travelt, helte i meg en næringsdrikk mens jeg gikk ned trappa fordi jeg skulle ut med hundene. Næringsdrikker er ufattelig enkelt, særlig når man har dårlig tid, derfor valgte jeg det akkurat den dagen.

Jeg gikk ut døra, rundt huset til hagen, sto der og ventet på at Nick og Zahra skulle gjøre det de trengte å gjøre og plutselig ble jeg rammet av svimmelheten. Den svimmelheten jeg i to år hadde kalt ANGST, fordi det var det alle i helsevesenet hadde sagt. “Det er angst, Karianne, det er bare agorafobien, dette er psykisk.” Mens jeg sto på trappa slo det meg, at det kanskje var melkeprodukter som utløste denne type svimmelhet og ubehag.

Det var teorien jeg hadde og eksperimentet mitt kunne jo ikke stoppe der, dette var begynnelsen. Det foregikk sånn at jeg levde melkefritt og innimellom, eksempelvis når jeg drakk en næringsdrikk eller fikk i meg andre melkeprodukter – registrerte hvilken effekt det hadde på meg. Svimmelheten jeg har kalt “angst” slo meg hver eneste gang jeg fikk i meg melk. 

Herregud for en SENSASJON.
Det snudde plutselig opp ned på ALT.
Herregud, jeg har virkelig ikke ord for det.

Det vil da si at når jeg kuttet ut melkeprodukter og slapp å forholde meg til svimmelheten jeg hadde kalt for angst, når svimmelheten ikke lenger var en pest og en plage i hverdagen ble jeg MYE, MYE friere i forhold til agorafobien. For svimmelheten var ikke angst, det var ikke symptomer på at jeg ikke taklet en viss situasjon – det var kroppen min som sa fra om at den ikke tålte deg jeg livnærte meg på. 

Grunnen til at jeg alltid merket dette best når jeg var ute og gjorde noe har med spiseforstyrrelsen å gjøre. Før jeg går ut pleier jeg alltid å spise/få i meg noe for å være sikker på at blodsukkeret er stabilt, fordi det er en trigger som utløser angst om blodsukkeret er lavt. Som regel har jeg drukket en næringsdrikk før jeg gikk ut og like etterpå, enten i bilen eller etter å ha kommet et lite stykke hjemmefra rammer svimmelheten – ergo tolket jeg det som angst, angst for at jeg hadde forlatt hjemme, angst for at jeg skulle ut i den “store, skumle verden” og gjøre noe.

Jeg merket jo selvfølgelig svimmelheten om jeg kun var hjemme og fikk i meg melkeprodukter, men da tolket jeg det som “angst for noe annet enn agorafobien” eller bare “intense bekymringstanker”. 

Det var som å bli kvitt en enormt tung byrde som gjorde livet mitt og ikke minst kampen mot agorafobien – vanvittig mye vanskeligere. Svimmelheten hadde vært en enorm trigger for meg og plutselig var den borte. Jeg slet med ubehaget agorafobien utløser, altså bekymringene, men jeg hadde ikke de fysiske symptomene som tidligere har utløst panikkanfall – nettopp fordi svimmelheten har vært fysisk.

Jeg har også vært bitter for ett par ting. For det første dette med å eliminere alle melkeproduktene og dette med Safe Food som jeg skrev noen avsnitt lenger opp.
For det andre har jeg vært bitter for at ingen har kommet på dette før. Altså innenfor helsevesenet, hvorfor har ingen noensinne spurt seg selv om kanskje symptomene mine var utløst av noe fysisk istedenfor psykisk? Hvorfor ble alt hengt på den knaggen, “hun er psykisk syk, derfor er dette psykisk”? Ingen har noensinne nevnt et ord om “kanskje det er noe du ikke tåler”, det har alltid vært “svimmelheten er angst, dette må du lære deg å takle“. 

La meg bare si det med én gang; psykologtimer og terapi kurerer ikke fysisk svimmelhet. Jeg har snakket i timevis med teamet mitt om denne svimmelheten, vel – fint å få snakket om det, men hjalp det i praksis? Eh, nei. To år med terapi, absolutt NULL framgang med agorafobien. Like jævla redd for å gå ut, like jævla vanskelig som før.

Når jeg var på Østmarka ved Post 4 i April og Mai for behandling for min panikklidelse, agorafobi – spiste jeg fortsatt melkeprodukter og svimmelheten var tilstede. Jeg lærte at svimmelheten ikke er farlig og at jeg trygt kan gå ut døra og drive med angsteksponering på tross av svimmelhet, men why bother når jeg kan eliminere svimmelheten totalt?
Hvis jeg bruker hodepine som metafor, sett at du får en intens hodepine hver gang du får i deg melkeprodukter. Du vet med deg selv at hodepine ikke er farlig, men du kjenner jo at det er både irriterende og ubehagelig. Ville du da fortsatt å utsette deg selv for ubehagelig hodepine og fortsette å innta melkeprodukter – eller ville du kuttet ut melkeproduktene og blitt smertefri?
I mitt tilfelle; fortsette å utsette meg selv for svimmelhet og økt angst samt forsterket agorafobi og isolasjon, eller kutte ut melkeprodukter, erfare at tretthet forsvinner og at verden ikke lenger spinner, plutselig er verden klar og ligger i vater, pluss at leddsmerter også forsvinner? Svaret er jo åpenbart utrolig enkelt.

Men bitterhet kommer jeg ikke langt med, la meg heller ramse opp sensasjonene. 
Ikke bare forsvant svimmelheten som trigget agorafobien så voldsomt – plutselig forsvant også leddsmertene mine. Plutselig kunne jeg løpe turer uten vondt i knærne og jeg hadde ikke lenger de der jævlige dagene hvor det gjorde vondt å gå. Jeg har skrevet om alle disse plagene før.
Og en ting til, jeg ble utrolig mye mer våken og opplagt! Plutselig følte jeg meg våken når jeg sto opp og jeg hadde ikke lenger det ekstreme søvnbehovet, jeg ble ikke lenger akutt kjempetrøtt etter måltider pluss at trøtthet også var en angsttrigger for meg. Den typen trøtthet, den der når du er så tung i kroppen at du føler at du såvidt klarer å stå oppreist.
Per dags dato har jeg strøket det av lista over angsttriggere. Jeg blir ikke lenger redd hvis jeg ikke sover X antall timer om natta, å ikke få nok søvn påvirker ikke lenger om jeg går ut døra eller ikke. Jeg føler ikke lenger en ekstrem trang til å avlyse avtaler hvis jeg har hatt en dårlig natt og bare sovet fire timer. Jeg er med hånda på hjertet ikke redd for søvnmangel eller tretthet lenger. 
Når jeg får i meg melkeprodukter kommer trøttheten lett tilbake og det tar ganske nøyaktig fire dager før jeg begynner å føle at den ekstreme trettheten går over.

Hvis du som fast leser tenker deg om, hvor mange ganger har du ikke lest en setning ala denne “verden ligger ikke i vater”? Eller at ting svømmer foran øynene mine, eller at det blir for mange inntrykk, så mange sanseinntrykk at jeg blir “helt svimmel”?

Jeg er ikke lenger redd for å gå ut døra sammen med noen. Faktisk vil jeg påstå at jeg nesten aldri kjenner på den typen redsel. Jeg har gjort enormt mye framgang når det kommer til å slå agorafobien. Jeg har gjort så mye framgang på det området at det fortjener et eget innlegg og dette innlegget har allerede rukket å bli skrekkelig langt.
Jeg har jo fortsatt agorafobi og møter en rekke situasjoner hvor jeg føler ubehag, men det er vanvittig mye mindre enn før. Før hadde jeg ting jeg ikke en gang turte å begi meg ut på sammen med andre, eksempelvis kjøpesenter, ekesempelvis Coop Obs som jeg vet jeg har skrevet om. Det var sjelden jeg gjorde det, selv sammen med andre.
Nå merker jeg bare litt ubehag. Forrige søndag, bittelille julaften dro jeg og pappa på Coop Obs og fylte en hel handlevogn selv i verste julerushet og det gikk helt fint. Mens pappa sto i kø svirret jeg alene gjennom butikken på let etter de siste tingene, jeg måtte spørre personal om hjelp til å finne ulike produkter jeg ikke visste hvor sto – og det gikk faktisk helt fint. Litt ubehag ja, og jeg hadde nok ikke orket å gjøre det alene – men jeg kan og egentlig går det fint.

Jeg har ikke ord for å beskrive hvor mye framgang jeg faktisk har gjort.

Konklusjonen er at jeg tåler ingenting som inneholder melk, ikke litt en gang. Hvis jeg sier Kick Lakris, vet dere hva jeg mener? Siden jeg var liten har jeg alltid likt de kjempegodt og jeg har ansett det som trygt å spise fordi en Kick veier 19 gram og det er begrenset hvor mange kalorier det er. Hvis du orker å lese den mikroskopiske innholdsfortegnelsen oppdager du at det inneholder melk. Selv noe så lite som en Kick på 19 gram reagerer jeg på.

En annen tanke svimmelheten utløste var den verste skrekken av alle; “nå får du epilepsianfall” og akkurat den redselen er ene og alene årsaken til at jeg utviklet agorafobi i utgangspunktet. Vet dere hvor ofte jeg tenker den setninga når jeg nå er ute i situasjoner som før var et rent helvete? NESTEN ALDRI!!!! Og om den tanken skulle komme kan jeg le det vekk fortere enn den rekker å feste seg, jeg kan slå det fra meg så fort at pulsen min ikke engang rekker å øke. 

Å oppdage min melkeproteinintoleranse har vært nøkkelen til en verden fylt med mye større frihet enn jeg har opplevd på flere år. Selv om det har vært hardt å måtte ekskludere mine trygge næringsdrikker, selv om jeg innimellom blir litt lei meg for at jeg ikke tåler ost, eller at savnet etter brunost melder seg, så vil jeg nesten gråte en skvett av glede fordi livet mitt har blitt så mye bedre uten melkeproteiner.

Melkeproteinintoleranse omfatter MYE mer enn bare mine symptomer. Det kan påvirke alt fra søvnforstyrrelser til epilepsi, depresjon, ADHD, schizofreni, asperger, autisme, bipolar lidelse, en lengre liste finner du som punkt [2] i kildene mine. 

“Hvordan kan melkeproteinintoleranse gi symptomer:

Proteinintoleranse innebærer vansker med å bryte ned visse proteiner, vanligvis gluten(i mel) og kasein(i melk og melkeprodukter), fordi kroppen mangler eller har for lite av de enzymene som skal til for å bryte ned proteinene. Peptider er ”bruddstykker” av proteiner som er annerledes enn hos folk som har alle enzymene i orden. Peptidene hoper seg opp i kroppen og blir ført til hjernen. De best kjente peptidene har opioid virkning, dvs at de virker på lignende måte som opium (morfin).

Dersom disse peptidene har påvirket hjernen over lang tid, kan det oppstå varig hjerneskade. Imidlertid vil diett allikevel ofte bedre symptomer, dersom personen har proteinintoleranse.

Dr. med. Karl-Ludwig Reichelt illustrerer problemet med peptider(fordøyde proteiner) som hoper seg opp i kroppen(spesielt i hjernen) med en bekk som i utgangspunktet renner fritt. Dersom bekken blir blokkert, vil vannet samle seg opp til en dam ovenfor blokkeringen. Til slutt vil vannet naturlig nok renne over demningen, og den vil da søke nye veier. De nye retningene som vannet tar kan sammenlignes med de symptomene som da oppstår. Bekken som renner er stoffer som kommer fra maten, og når kroppen ikke greier å håndtere disse stoffene riktig, hoper de seg først opp som en stor ”dam” . Deretter renner de over, og påvirker oss i negativ retning. Symptombilde kan gi seg utslag både i fysiske, psykiske, mentale samt adferdsmessige utfordringer. – Direkte udrag fra kilde [2]

Spesielt anbefaler jeg at du tar en titt på Kilde [4], den forklarte i alle fall en hel del for meg.
Kilde nummer [5] er en blogg skrevet av en mor som opplevde at begge hennes døtre ble feildiagnostiserte med tunge psykiske lidelser (Bipolar lidelse og Schizoaffective Disorder) og nesten alle deres symptomer har forsvunnet med riktig diett.
Forøvrig er disse sidene flinke til å linke til andre sider samt forskningsresultater, så man kan lett hoppe videre i informasjonen uten å lete for lenge.

KILDER

  1. How to read a label for hidden milk
  2. NPIF, symptomer på melkeproteinintoleranse
  3. Artikkel fra Side2, “Samme effekt som Morfin”
  4. Mental Illness or Allergy?
  5. It’s not mental

Husk at det er lov å stille spørsmål i kommentarfeltet :) 

Troen på 2014.

Jeg må bare si det, jeg har troen på 2014. Ja, ting er vanskelig nå, jeg liker ikke jul, jeg går på akkord med mine egne følelser, smiler så bredt jeg kan, prøver, prøver, prøver. Og hvorfor? Fordi jeg har troen på 2014.

Det er sju dager igjen av 2013, det skal jeg klare fordi jeg gleder meg til 2014.

Hvorfor? Fordi det endelig skjer noe – i MITT liv.

En av grunnene til at jeg ikke har blogget på lenge er fordi livet mitt virket mer enn jævlig meningsløst i begynnelsen av Desember når jeg omsider fant ut hva jeg har fullført av skole og ikke. Til tross for mange forsøk og til sammen 26 måneder som elev på førsteåret har jeg oppnådd null, niks, nada. Jeg har ingen standpunktkarakterer. Jeg har ikke fullført ett eneste fag. Den eneste standpunktkarakteren jeg hadde var i Naturfag, men det viser seg selvfølgelig at det er tretimerskurset, jeg trenger femtimerskurset for å oppnå generell studiekompetanse (en vakker dag, vent å se). Ergo har alt vært forgjeves.

Jeg har ikke ord for hvilket knusende nederlag det føles som. Jeg må begynne på nytt. Igjen.

Når jeg endelig fant ut av det plukket jeg opp telefonen og ringte til saksbehandleren min på NAV. Det har seg nemlig sånn at jeg har ytret ønsker om å få ta noen fag ved Sonans. NAV har sagt at det vil de kun gå med på dersom min psykiater sier at det er i orden, for de vil naturligvis ikke bruke penger på et dødfødt prosjekt.

Med andre ord måtte jeg presentere dette for min psykiater, og hun var vel heller skeptisk med tanke på at jeg ikke akkurat var en solstråle der jeg satt og sa at jeg ønsket å gå på skole. For å si det sånn måtte jeg ta det opp med henne uka etterpå også, da hadde jeg øvd litt mer på entusiasmen – FOR JEG VIL FAKTISK STUDERE FOR HELVETE. Jeg sa jeg ønsket å ta to fag.

Dagen etterpå ringte NAV meg opp igjen for å fortelle at hun hadde snakket med min behandler og sammen hadde de to blitt enige om at jeg skulle få ta ett fag og det måtte være engelsk fordi jeg virket mest entusiastisk der, pluss at de mente det var enklere enn norsk.

Det vil si at jeg får lov til å begynne på skole. I Januar. Jeg må bare snakke med Sonans først, men regner med det går i orden kjapt, krysser i alle fall fingrene for det, jeg fortjener det? Det hadde i alle fall vært fint. Planen er å melde meg opp på internett sånn at agorafobien ikke kommer til å komplisere ting ytterligere. Det går ganske bra med agorafobien og selv om jeg ikke fysisk kommer til å sitte ved en skolebenk enda – så klarer jeg ting som tidligere hadde vært umulig.

Så, Januar = skole.

Dessuten har min behandler henvist meg til Dagavdelingen. Jeg vet ikke helt hva det innebærer akkurat enda, men jeg skal snakke med dem i begynnelsen av Januar. Min behandler mente i alle fall at jeg passet inn der. Og det involverer å møte opp et sted, omgås mennesker, ergo angsteksponering.

Pluss at nå som tennene mine er i orden kan jeg fokusere på sertifikatet (altså, økonomien strekker til). Endelig kan jeg prioritere det. Jeg har skrevet side opp og side ned om dette tidligere, jeg har ikke tenkt til å repetere meg selv – men det er på tide å gjøre noe med det sånn at jeg ikke lenger kan ergre meg over at jeg ikke har det.

Så, Januar = skole, kjøretimer, mer behandling?

Derfor skal jeg holde ut jula.

Jeg skylder deg ingenting.

Torsdag 19. Desember 2013

Skriving hjelper alltid. Om skrivingen ikke får meg til å føle meg bedre er jeg ikke ærlig nok. Skriving er det eneste som holder meg tilregnelig, som holder meg fast når livet, verden, tanker og alt annet trekker meg i alle andre retninger. Ord er alt jeg har når kampen består av å ikke bruke kroppen som språk. Etter så mange år med terapi har jeg endelig lært hvordan jeg kan formidle kaoset med ord.

Akkurat nå er det kaos. Det er snart jul. Panikken brer seg i kroppen og om natta ligger jeg i senga med vidåpne øyne, kaver i en korridor i 2009, besvimer i en heis, frykter for livet mens hjertet hamrer febrilsk i den lille brystkassen. Jeg ligger våken, hjemsøkes av flashbacks. Det tar ikke slutt og timene går. Søvnen uteblir, å være uthvilt kan jeg bare glemme. Det beste jeg kan gjøre er å late som, smile i samvær med andre mennesker og forsøke å framså som så normal som overhode mulig.

Minnene er brutalte og så virkelige at jeg nesten blir usikker på da og når. Hva var da, hva er nå? Jeg føler meg desorientert, mister tidsbegrep. Jeg fungerer dårligere, humøret er dårligere, tilværelsen er gråere og jeg hater det. Jeg vil ha det bedre. Jeg venter på 2014, et fint år, det må det bare bli. Først er jeg nødt til å overleve 2013 og akkurat nå virker det uoverkommelig. Jeg må ta en dag i slengen og til og med det virker for stort, for mye. Når nettene blir lange og dagene fylles av oppstykket søvn, døsighet og ingenting. Jeg flyter rundt meg selv, gjør ingenting med livet mitt.

Jeg kjenner på meningsløsheten. Spørsmålene. Hvem, hva, hvorfor. Jeg føler meg ikke som meg selv og hjertet mitt gråter for at jeg har nytt team. Jeg savner det gamle teamet mitt, jeg savner å få klemmer hos legen, savner så trygg hun pleide å få meg til å føle meg. Jeg savner psykologen min, som lyttet. Godheten hennes. Jeg savner hvordan de begge presset meg på de riktige tingene. Jeg savner hvordan de tok avgjørelser sammen med meg, hjalp meg å se hva som var riktig når alt jeg så var galt.

Min nye behandler er ikke sånn. Jeg kjenner henne ikke og jeg vet ikke om jeg liker henne. Siden jeg har gått til henne noen måneder og enda ikke klarer å si om jeg liker henne eller ikke, så betyr det egentlig at jeg ikke liker henne så fryktelig godt. I det ene øyeblikket virker hun empatisk og har forståelsesfulle øyne, i neste øyeblikk virker hun streng mens hun dumper en haug med ansvar i fanget mitt. Ansvar som er så tungt å løfte at jeg ikke er sikker på om jeg klarte å ta det med meg hjem igjen, eller om noe ligger igjen på kontoret hennes. Hun ba meg ta kontakt om det ble vanskelig i jula. Jeg sa klart i fra om at jeg ikke kom til å ringe. Hun sa muligheten var der. Jeg repeterte at det ikke kom til å skje og hun repeterte at jeg hadde muligheten. Jeg sa jeg håpet jeg overlevde, hun sa god jul. “Takk det samme”, sa jeg mens jeg reiste meg fra den burgunderrøde sofaen hennes og forlot kontoret hennes mens jeg bannet inni meg.

Fredag 20. Desember 2013

Idag føler jeg meg ordentlig fjern. Det mest beskrivende ordet er “ruset”, men jeg er ikke det og hverken driver med eller har drevet med denslags. Jeg hater denne følelsen. Denne følelsen gjør meg usikker, føler meg uforberedt, føler at jeg ikke har kontroll, angsten blir større og skumlere når jeg føler meg som jeg føler meg nå. Skulle for alt i verden ønske at jeg visste hva som forårsaket denne følelsen slik at jeg kan unngå å utløse det en annen gang. Såvidt jeg husker har jeg ikke fått i meg matvarer jeg ikke tåler heller.

Jeg sovnet klokken halv sju idag tidlig. Sov i underkant av tre timer før jeg var våken i tre timer, etterfulgt av to og en halv time til med søvn. Siden da har jeg vært våken og har egentlig håpet på å ta tidlig kveld nå snart, men imorgen er en triggende dato med tanke på overspising og oppkast. Jeg har ikke helt forstått hvorfor det er sånn at datoer utløser en trang til å utføre disse syke ritualene, skulle ønske jeg kunne “ta meg sammen” og “slutte”.

Jeg fryser så fælt nå. Skjelver. Klarer ikke å bestemme meg for om jeg skal gi etter for trangen eller kjempe hardere. Det virker så meningsløst, jula er rett rundt hjørnet og de fleste ved vel at det i bulimisk sammneheng er høytiden over alle høytider (såfremt man ikke er amerikansk og feirer thanksgiving) fordi det er mat over, over alt. Jeg kom meg gjennom jula uten oppkast i fjor, jeg er ikke sikker på hvordan jeg greide det. Jeg hater å skyve i meg mat bare for å sende det i retur, men noe inni meg mener jeg fortjener det. Hva jeg egentlig har gjort for å “fortjene det”, vet jeg ikke.

La meg bryte ut av denne sirkelen.

Jeg vil mye, mye heller få i meg nok næring til å fungere i hverdagen. Jeg vil spise for å ha energi, men sånn som det er akkurat nå, klarer jeg ikke. 

 Jeg skylder deg ingenting.

Jeg skylder deg ikke å kamuflere sannheten. Jeg skylder ikke deg å brenne inne med det jeg ønsker å skrive om fordi du får meg til å føle meg som om jeg burde ta hensyn til deg og det du mener – selvsagt om meg. Jeg klarer meg til slutt, på min måte, det vet jeg. Jeg har ikke tenkt til å fortelle deg at jula er fin fordi du forventer det.

Lørdag 21. Desember 2013.

Lukten av nystekte pepperkaker og spenning ligger i hele huset. Om to dager kommer deler av familien på besøk for å feire jul. Da skal alt selvfølgelig være pent og pyntelig, rent, ryddig, i orden. Jeg har ikke ord for hvor lite jeg ønsker å delta, med noe som helst. Jeg orker ikke, likevel er det jo alltids noe jeg må bidra med. Selvfølgelig er det det.

Særlig nå som jeg har hatt det dårligere over en peridoe, desember pleier alltid å være en måned hvor depresjonen blusser opp og jeg gruer meg til jul. Det kommer til å bli vanskelig å late som om jeg har det bedre enn sannheten er. Jeg tror det kommer til å bli veldig tungt og akkurat nå ser jeg ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom det, men jeg vet jeg må fordi 2013 er snart over og jeg har troen på at 2014 skal bli bra. Det må bli bra.

Jeg er ikke ferdig med julegavene og jeg har gitt opp å bli ferdig i tide. Jeg hater å gi julegaver, ikke fordi jeg ikke liker å gi, men fordi jeg er redd for at det jeg gir ikke er godt nok eller ikke skal falle i smak. Dessuten hater jeg å få julegaver fordi jeg er så redd for min egen reaksjon, eller at jeg skal få noe jeg ikke liker som jeg må tvinge meg selv til å være entusiastisk for, pluss at jeg føler meg råtten fordi jeg føler jeg burde være takknemlig. Det hele blir bare et tårn med motstridende følelser som skjærer meg opp innvendig mens jeg utad forsøker å smile, takke, virke avbalansert og normal. Falsk. Jeg har ikke ønsket meg noe til jul, hverken hos foreldrene mine eller noen andre. Jeg vet ikke hva jeg får, men jeg vet at jeg får noe.

Noe inni meg savner de julene jeg har tilbragt på psykiatrisk, ikke fordi det var så himla koselig akkurat, men fordi det ble en pause og det ble ikke stress og press. Der fikk jeg være i fred uten å tvinges til å være en del av julehysteriet.

I jula savner jeg å være barn, men som voksen gjør minnene om en lykkelig barndom med juleglede år etter år bare skrekkelig vondt. Ti kniver i hjertet.


Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv