Archive for the 'Fotografi' Category

Bright Ideas.

Endelig har jeg knipset bilder igjen! Merker med én gang jeg lar kameraet ligge, makker i evigheter for å huske innstillinger. Det ligger jo i bakhodet, må bare grave det fram.

Dessuten har jeg ENDELIG funnet det PERFEKTE substitutt for Photoshop! Photoshop koster nærmere 5500,- mens det jeg fant koster 165,-! Programmet heter Pixelmator, og jeg er knallfornøyd! Veldig grei kopi! Inneholder mange av de samme funksjonene, og om du kjenner photoshop fra før, så er det ingen problemer med å finne fram i Pixelmator. Anbefales. 

Igår fikk jeg forresten en impuls. Jeg bare måtte klippe håret. Det vil si; stusse tupper. Tør nesten ikke å fortelle sist jeg stusset? Joda, august. Altfor lenge siden. Tok bare det nederste, mamma får fikse resten ordentlig (eks frisør). Men det ble umiddelbart noen hakk bedre.

Jajaja. Kjøkkensaks og greier.

Fortsatt slitt! Men jeg turte ikke å gå løs på det. Better safe than sorry.

Fra gåtur idag med team 2.
[Har tre stykker i teamet, nummer 1, 2 og 3, nummerert etter rekkefølgen jeg traff dem i]

Silsand DPS. Hovedinngang helt til høyre. Døgnavdeling på bak på andre siden til venstre. BUP, VOP og en haug med kontorer inngår også i samme bygget. Relativt nybygd, 2004 om jeg ikke husker feil.

Imorgen skal jeg fortelle noe fint. 100% sikker. 

LITE å meddele. Kort fortalt: 11 timer søvn, sittet 25 minutter i stua med omtrentlig 7 andre tilstede (grøss)((oppmuntret til eksponering)), gått tur med team2, røkt sigaretter med LilleVinkel, surfet mer i AppStore, lest produktanbefalinger, bladida. Snakket i telefonen med IP-koordinator i Harstad. Drukket nutridrinker. Vann, kaffe, tygd altfor mange pakker tyggis. Er heldigvis TOM for tyggis nå.

Hadde første doseøkning på medisinen igår. Det vil si at jeg ikke skal trappe opp mer idag, men at jeg skal trappe opp enda mer i overimorgen, deretter en dag pause, deretter siste rest. Håper ingen tenkte / tror at jeg sverger til medisin som eneste løsning her i verden! Men at det kanskje blir en DYTT i riktig retning. Noen kaller det krykker, andre kaller det støttehjul. Hjelpsomt i perioder og kanskje nødvendig.
Erfaringsmessig ble jeg mindre apatisk og mindre likegyldig til egen situasjon forrige gang.

That’s what I’m aiming for.
Selvsagt kombinert med eksponering. 

Advertisements

Above the Surface…

Mamma ♥

Pretty please, with sugar on top!

n-ø-t-t-e-k-a-k-e !

Hjertebarn ♥

[…below the surface; paddle like hell]

Grillingz.

Ett aldri så lite bildedryss av mine sju vellykkede timer igår!

Årets første grilling, kanskje til og med med z. GrillingZ.

Nice pose? Bare for Elin.

Gulrot, brokkoli, rødløk, løk, gul paprika, kylling.

Bare snike med ett aldri så lite bilde av nye sko!

Fina mi!

Elsker motlysbilder!

Jeg ler…

Fortsatt..

Herregud den bikkja. Ser litt malplassert ut der hun sitter. Men hun skulle absolutt sitte på fanget litt. Eksepsjonelt supertypisk.

Sharing secrets… Etterpå, når vi var ferdigspiste satt hun inni jakka mi. Det er kjempetypisk. Glider henne bare helt inne, så er hun så fornøyd atte. Selv om det er årets første grillingZ, lekk merke til snøen i bakgrunnen… Og boblejakka er ikke tilfeldig valgt!

♥♥♥

Elin sa i forrige uke: “ja, idag har vi grilla! Skulle ønske det gikk an å grille nutridrink, du skulle vært her!”
Oh really? Challenge accepted. “Elin, det går jo an å grille grønnsaker på spyd da, det er jo ikke akkurat tonnevis av kalorier i det”.

Det gikk. På sett og vis. Selv om jeg har betalt i dyre dommer etterpå, fordi jeg spiste MAT og samvittigheten / anorkesien ikke synes noe om omprioriteringene mine. Jeg hadde det fint der og da! That’s what really matters.

Working girl.

Egentlig hadde  jeg planer om å skrive senere, men så kom jeg på hvordan det pleier å være når jeg er sliten. Jeg tenker tusen brilliante tanker mens jeg sovner av utmattelse, og når jeg deretter tenker at jeg skal formulere det senere – borte. Eller. Ingenting blir like genuint som i presens. Akkurat her, akkurat nå.

I dag har jeg vært på skolen. For første gang siden slutten av Mars. Jeg har enorme mengder med fravær, men jeg har for pokker ikke tenkt til å krype sammen rett før målstreken! Herregud – uhørt. Ikke snakk om, om jeg så skal krype over, om jeg så består med 2 i alle fag. Nekter å anse meg selv som slått, og idag fikk jeg bekreftet at jeg fortsatt hadde sjansen.

Jeg trasket ikke til skolen uten nervøsitet, men jeg var langt fra så ille berørt som jeg hadde sett for meg. Istedenfor å surre gjennom milelange korridorer valgte jeg heller å traske langs utsiden og inn en annen dør som ligger nærmere klasserommet. Droppet skolesekken utenfor klasserommet og vandret usikkert inn i vrimlehallen som det så fint heter.

Det gikk overraskende bra. Lettelse. Det gikk okei når timen begynte også. Det var ikke før 1010 at jeg begynte å føle fysisk ubehag, da var begge medieklassene som går førsteåret samlet på medieauditoriet. Da måtte jeg ta meg en aldri så liten timeout og trekke litt frisk luft, selv om jeg kjente at jeg hadde dødd for en sigarett akkurat der og da. Satt vel ute i ti, femten minutter før jeg fant tak i nytt mot til å bevege meg inn igjen. INN igjen. Selv om jeg nettopp hadde flyktet. Stresset veldig innen jeg hadde satt meg ned igjen, men jeg greide å holde angsten i sjakk mens jeg tvang meg selv til å bli sittende – holde ut.

(29. oktober 2010, tjue år)

1045. Lunsj. Ble sittende å prate med Benedikte, og 1115 trasket jeg opp på kontoret til lærerne mine og snakket med kontaktlærer pluss hun vi har flest timer sammen med i uka. Vi satte oss ned og så på kompetansemålene for året, krysset ut de jeg har fullført og satte ringer rundt det som enda mangler for at jeg skal klare å krype i mål. Fikk også vekslet ett par ord med norsk/engelsk læreren, og hun lovte meg at jeg ikke kom til å stryke i de fagene. Herregud for en lettelse. Å vite at det som virker umulig faktisk er mulig om jeg vil det nok og jobber hardt nok for det, gjør det verdt å kjempe for.

Det lille skåret jeg har i gleden har jeg fått streng beskjed om å legge hylla. Det lille skåret som går ut på at jeg vet at snittkarakteren min kommer til å synke. Til jul hadde jeg en snittkarakter på 5.4. Det er sårt å vite at det ikke kommer til å se like strålende ut akkurat nå, men heldigvis forsterker det vissheten om at jeg VET og har BEVIST hva jeg EGENTLIG er god for, under bedre omstendigheter.

Kommer også til å få litt undervisning alene for å tette igjen noen hull jeg har gått glipp av. Samt små innleveringsoppgaver som skal være overkommelige men likevel bevise at jeg har gjort det jeg skal, prøvd og gjennomført.

Jeg kjenner at det kommer til å bli ekstremt tungt å skulle presse seg igjennom det som gjenstår, men det er ikke nok til å ta motet fra meg. Å trosse angsten er det vanskeligste punktet som står i veien for meg, men jeg håper at angstnivået kommer til å synke etterhvert som jeg fortsetter å eksponere meg for det som virker “farlig”.

Men fypokkersatan. Det er så jævlig uaktuelt å gi seg nå.

Akkurat nå er jeg jævlig sliten. Fire og en halv klokketime med eksponering senere. Etter at klokka hadde passert 1130 begynte bokstavene som forklarte kompetansemålene å svømme foran øynene mine.

Jeg greide angstmålene mine for igår. Jeg har greid angstmålet mitt for idag. Det jeg presterte igår virker idag som bagateller tatt i betraktning og sammenligning.

Men jeg nekter å gi meg nå. Koste hva pokker det vil. Forsikringen av å vite at det er mulig og oppnåelig gir meg motivasjon til å fortsette. Å vite at noen tror på meg, selv når jeg tvilte på meg selv.

(November 2010)

Frognerparken.

På mandag dro jeg, Laila og Ida inn til Oslo S og parkerte bilen, for deretter å ta banen til Majorstuen hvor vi tok beina fatt og spaserte til Frognerparken for å møte navnesøster Karianne! Aldri møtt henne før, så det var jo kjempekjekt at hun tok turen!

Vi satt i parken en god stund før vi tok en tur på kafé fordi vi ventet på at Tonje skulle komme. Etterpå vandret vi nedover i retning Aker Brygge, men før vi kom så langt måtte vi selvsagt knipse noen bilder foran slottet. Turister selvfølgelig. Mange morsomme bilder foran slottet tenker jeg å legge ut senere, tar det litt etappevis her, for at jeg ikke skal gå lei av å redigere bilder og laste dem opp.

Karianne ♥

Laila ♥

Ida Aurora ♥

Tatoveringene i bilder.

14. April var jeg og Elin og tok tatoveringer i Bodø! Veldig kjekt! Veldig fornøyd, ikke minst. Sebrastjerna er bursdagsgave fra Elin, hurra for tjue år (straks ett halvt år siden), og den andre er både fra og til meg selv. To stjerner. Vi begge ville ha stjerner, som en slags vennegreie, men ingen av oss hadde lyst til å ta identiske.

Før!

Stensiler på plass, fornøyd med plasseringa.

Det var ikke godt for å si det sånn! Men absolutt verdt det.

Fiks ferdig! Tok bare en times tid.

Nå er tatoveringene 12 dager gamle, begynner å bli fine nå, men enda ikke helt ferdig å gro merker jeg. Kommer sikkert til å legge ut bilder når de er “ferdige”.

Elins sommerfugl.

Fornøyde!

Redsel, ambivalens og kanskje håp.

I dag har jeg hatt min aller siste time hos frk.vikarlege. Om 15 dager har jeg time hos frk.fastlege. Det er litt vemodig i bunn og grunn, men jeg har vært og er veldig heldig med dem begge to. Jeg har skikkelig fastlegeflaks og har vel aldri hatt noen jeg ikke liker.

Veldig blandet time. Mange tårer, mye ambivalens, en del håp og mye håpløshet. Enkelte momenter kan vris begge veier. Mellom enorm håpløshet slik at det ikke er vits i å en gang forsøke, men på den andre siden ligger det jo en viss motivasjon og kanskje til og med en gevinst i å gi det ett forsøk.

Det ble også nevnt noe som egentlig er en gledelig  nyhet, men jeg har ikke helt greid å kjenne på gleden enda. Min første reaksjon var krokodilletårer og “jeg vil ikke”. Jeg må kjenne litt på det, tror jeg. En såkalt investering for framtiden og livet, men likevel det verste valget å ta.

Beklager forresten at det blir så kryptisk formulert, men det kommer vel en utdypning etterhvert vil jeg tro. Når fornuften kommer tilbake altså. Og når brevet kommer i posten, når jeg kan se det sort på hvitt, på “ordentlig”, selv om jeg allerede har sett ett av eksemplarene i dag.

“Mye hard jobbing i vente” ble det så fint sagt. Akkurat den biten skremmer meg, fordi det er vel en av mine største redsler. Å skulle konfrontere tallene på vekta, og å venne seg til tanken på at status quo ikke er akseptabelt på lang sikt. Ti kilo mer. Det høres uoverkommelig ut, selv om jeg vet at jeg har vært der før.

Slutten av Juni 2010. Frisk i kroppen, syk i sinnet. Spiseforstyrret sett uakseptabelt, men objektivt sett… Vel, herregud. Objektivt sett ser jeg vel teknisk sett ganske bra ut for å være ærlig, og det irriterer meg mer enn grenseløst at jeg er sykelig redd for å se sånn ut? Jeg BURDE vært takknemlig for at jeg i det minste har ett slags konkret bilde av hvordan jeg en dag liksom skal se ut. I normalskinnet. Får lyst til å riste meg selv å si “skjerp deg!!!”. Hadde det bare vært så enkelt.

Uansett opplever jeg for første gang i år tegn til vår. Det har vel smeltet i noen dager nå, men i dag var det faktisk varmt. Og blomster i bedet. Måtte selvsagt bildedokumentere dette. (første bilde).

Dessuten er Zahra også veldig kjekk og ha.

Hun var forresten skrekkelig dårlig til å sitte i ro og posere fint slik at bildene ble skarpe, men det får så være. Fin er hun uansett!

 

Valg og Planer.

Jeg har valg. Jeg kan velge. Enkelte ting kan man ikke gjøre noe med. Jeg har hatt noen tøffe dager hvor jeg ikke helt har skjønt logikken i dette med epilepsien. At jeg er nødt til å lære meg å leve med det, og ikke la være å leve fordi det er sånn. Akkurat dette synes jeg er spesielt vanskelig fordi jeg har dette usunne forholdet til kontroll. Se på spiseforstyrrelsen. For meg handler det mye om kontroll og mestring. Epilepsien er den rake motsetningen. Null kontroll, selv om jeg trodde jeg kanskje hadde det.

Jeg ble skrevet ut idag. Jeg har stresset og stresset og stresset. Alle disse “tenk om, tenk om, tenk om” tankene som kverner og kverner og kverner til alle døgnets tider. Det bygger seg opp og opp og opp, tårner seg over hodet på meg, og ett eller annet sted, så får jeg sånne… klare øyeblikk? Det slo meg i alle fall plutselig at det er mulig å velge.

Leve med det. Jeg kan selvsagt isolere meg og la angsten regjere, men hvordan skal jeg da finne lyspunkter?

Og akkurat de neste ukene er fulle av nettopp lyspunkter. Jeg har gleda meg i noen uker nå og jeg kjente veldig på at angsten truet med å rive alt av glede vekk. Angsten ønsket å melde avbud, det går jeg ikke med på.

På onsdag reiser jeg til Bodø med mamma for å delta på multifamiliegruppe på torsdag og fredag. Pappa kommer selvsagt også. På torsdag har jeg og Elin bestilt time for å ta tatovering! Jeg har designet dem ferdig nå (to stykker…) og gleder meg til å forevige dem. Vet ikke hvor mye jeg skal røpe? Vi har samme tema, men slettes ikke identisk. Jeg har to stykker med min egen twist, og hun skal ha en med sin twist.
Jeg har også planer om å ta en kopp kaffe med Heidi Gabrielle! Blir kos, har ikke sett henne siden mai i fjor!

På fredag flyr jeg og pappa til Bergen! Da får jeg endelig treffe stemoren min og lillebror Dani(el) igjen! Skal være der ei hel uke, feire påske og så videre. Har også planer om å treffe flere mennesker jeg ikke har sett på lenge.

Fredagen etter det igjen drar jeg til Ida Aurora, og da kommer jammen meg Laila også! Gleder meg sykt til det! Hadde det knall når jeg var hos Ida i romjula og vi har vel stort sett de samme momentene på programmet, inklusiv Laila selvfølgelig!

På tide å gi opp eller? Eller?

Eller kanskje ikke. Bare, eventuelt, kanskje definitivt ikke.

 

Jeg Tror Ikke.

“Jeg tror på deg”

“Jeg heier på deg”

“Jeg vet at du greier det!”

Hjertelig takk til dere.

Men.

Det gikk akkurat opp for meg,

at jeg ikke tror på det selv.

Tror ikke på meg selv.

Hva da?

Ord kan ei beskrive noe

jeg har forklart tusen ganger før.

Ikke er jeg tøff nok

til å skrive hva jeg tror heller.

Det blir nok

til å stjele håp

fra flere enn meg selv.

Enough.

Prikker, planeter, surr, kaos.

God lørdag ønskes.


Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv

Advertisements