Archive for the 'Fotografi' Category

Important post about blogging.

Yes, this is going to be another post about blogging, but it’ll also be the last (at least for a while).

Those of you who’ve followed me for a couple of years (thank you so much for still caring), I know that I was a “better” blogger before. I posted at least once a day and I wrote from the heart. I still write from the heart, but it’s slightly different now.

The main reason for my lack of posts is pressure. Too much pressure. For a while I wrote lots of posts I ended up saving as drafts, after a while I jus’t couldn’t be bothered anymore.

I still share events and glimpses of what goes on in my life, but mainly I share what I see as progress. In a way, that’s cheating. It says something about what I’ve achieved and that I’m moving in the right direction, but there are so many ups and downs, stumbling, falling, doubts, insecurities and worries on the road from somewhere to something better.

I love writing. It helps me in so many ways and if I didn’t express myself through written words, I’m not sure I’d be here, alive, today.

Writing is reflecting and while doing so, I open my mind and it gives me a whole other perspective. It makes me see things more clearly and understand things better, it makes me understand myself. While I write I’m able to organize the thoughts inside my head, it’s peaceful, soothing, therapeutical and it makes me stronger when I’m able to process what’s going on. It gives me more weapons to deal with the demons inside my head.

But then there’s doubts. I think too much and too often my thoughts get the best of me. It’s a big deal for me, to be able to be honest and open about such personal things.

I have an eating disorder. I have agoraphobia. Together they’ve reduced my quality of life to such an extent that I’ve caught myself wondering what the point of all this suffering is, more than once.

I don’t blog about shopping, glitter, glam, outfits or make up. What I write is deeply personal and sometimes it scares me. Or to be precise; what I think other people think of me for being the way I am – scares me. 

Do you see how ridiculous that is? Because I do. That exact sentence is what’s holding me back from sharing what happens between A and B rather than updating every once in a while when I feel like I’ve actually made progress when it comes to getting better.

I’m sure everyone have worried about what other people think of them at some point, some of you might do it all the time, like I do when it comes to my blog.

Writing this is actually a huge relief because it puts things in perspective for me, it allows me to see how ridiculous it is to be held back from doing something I love (writing) based on what I think others think of me. That’s completely out of my control and I have to stop over thinking when it comes to this in order to get over it. If you’re wondering why I don’t just pick up a pen and write things in a notebook instead, I’ve previously stated that I find it triggering and self destructive. When I write something someone will read, I put more effort in to it and I choose my words more carefully – exactly because I do not want to trigger others or myself. Another point is that I want to explain what makes me think/feel the way I do as accurately as possible because I don’t want those of you who read my words to misunderstand me.

I am who I am. I am exactly the person I’m supposed to be.

My life is what it is. It’s far from as bearable I wish it was and so far I haven’t achieved any of the “normal” things I’d like to accomplish before I die, but I’ve achieved so many other things in my life, things I truly hope no one else would ever have to go through. It’s important for me to remember where I’ve been and what I’ve survived.

For starters – I’m alive. A fact many people seem to take for granted when it comes to themselves. I fought a great war before I got to the point that I realized that I do want to live and I believe life has to be more than what I’ve experienced so far.

I have recovered from self harm. Self harm is a deadly addiction that almost cost me my life more than once. I never thought I’d make it, but I have.

I no longer fit the criteria for borderline personality disorder. This means I’ve had to work incredibly hard when it comes to changing bad habits, breaking destructive thought patterns, learning new coping strategies, but above all – learning to use this knowledge and my new tools and weapons in order to change my life. This might be hard to understand for those of you who’ve never struggled before, but I know a lot of you who read this will be able to imagine how much it takes to make it to the other side. It IS possible to recover from BPD, even though a lot of people claim it isn’t. They say “people don’t change”, but they’re wrong. Anyone can change.

These are huge, important things that had to be done and dealt with after deciding that I want to live. I’m still far from where I want to be. I still struggle with atypical anorexia (with bulimic tendencies) and agoraphobia. I’ve made several steps in the right direction when it comes to recovering from agoraphobia, but I’m still not as free as I will be, eventually.

I’d still very much like to document my journey through words and images (as my sidebar says) and continue sharing it with those of you who read this blog. The point of this post is to remind myself to not give a fuck about what other people might think of me.

I have come very, very far compared to how my life was back in 2009 when I was at my worst.

I have changed the person I used to be, to who I am today – a better version of myself.

What am I fighting for? Improving my quality of life.
Who am I fighting for? Myself.
Who am I writing for? Myself.

This is my journey and I’d still very much like to share that with you.

Now I’m done blogging about blogging, from now on I’d like to focus on what’s important; my journey from here to something better.

Advertisements

Det som en gang var og det som er.

Fanta Wild Berries. Snø. Feriehus. Mamma. Pappa. Skattejakt. Påskeegg. Harrytur. Godteri. Påskekrim. Kortstokk. Mamma. Pappa. Skiturer. Aking i “verdens lengste akebakke”. Snøscooter. Venner. Mennesker. Middager. Brus på boks. Fyr i peisen. Varme. Latter. Yatzee. Påskekrim. Forsøk på å løse gåtene på melkekartongene. Potetgull, hvorfor ikke? Familievenner og deres barn. Slalombakken. Telemarkski. Kos. Hygge. Appelsiner. Kvikk Lunsj.

Jeg har påskeegg i år også. Det er tomt.

Alt sammen er fjerne minner fra en tid som var god, som aldri kommer tilbake. Påsken per dags dato gjør mer vondt enn godt her jeg sitter alene, i en leilighet som er like tom som vanlig, i selskap med meg selv, som vanlig. Og hundene mine såklart. For min del kunne det vært hvilken som helst tordag, bortsett fra at det idag gjør mer vondt enn vanlig.

Idag rydder jeg opp etter et etegilde som har vart i flere dager mens jeg hater kroppen min mer enn vanlig, på grunn av vekta som viser høyere tall enn vanlig. At jeg ikke føler meg så svimmel som jeg har følt meg de siste dagene er en fattig trøst, eller når jeg tenker meg om hjelper det ikke så mye det heller. De samme rutinene, de samme kampene, den samme ventingen. Jeg fikk kjenne på livet og at det går an å få det bedre når jeg reiste til Trondheim – uheldigvis er det også slik at jeg reiste hjem igjen, til ingenting. Til det samme. Til den samme redselen og de samme utfordringene med noe så simpelt som å gå opp og ned bakken der jeg bor for hundenes skyld. Hjem til de samme polikliniske avtalene som fram til nå ikke har fungert som noen mirakelkur eller voldsom hjelp i forhold til bedring av agorafobien.

Jeg biter tennene sammen i et håp om å motivere meg selv til å gjøre akkurat det, bite tennene sammen og holde ut. Istedenfor legger jeg ekstra godt merke til hvilke tenner jeg har vondt i, samtidig som jeg minnes på tannlegetimen, eller var det to, i neste uke, mens bekymringene over hvordan det skal løse seg skyller over meg. Mamma som alltid pleier å være med til tannlegen bor mangfoldige timers kjøring unna og kan ikke være med. Jeg tviler på at jeg klarer det alene og jeg tviler enda mer på at psykiatritjenesten har sjans til å stille opp. Altså, om det er det det står i, om de kan eller om de ikke gidder. Men det er vel ikke så farlig om jeg har hull i tennene, burde reparere dem og ikke får gjort det på grunn av mitt usynlige fengsel, også kjent som agorafobi?

Synd for meg, for hvem andre er det egentlig som bryr seg? Ingen. Hvorfor hjelpe en som meg? Jeg er jo ellers oppegående i tankegangen min, tenker klare tanker og ser ut til å ha beina på jorda. Ja, sett bortsett fra alle tankesviktene mine såklart, men det spiller jo ingen rolle siden jeg ikke er en akutt trussel for meg selv eller resten av samfunnet.

I mellomtiden får jeg bare vente mens jeg teller dager. Det er bare noen få små dager til jeg skal begynne å pakke ned leiligheten og om ca. 34 dager har jeg forlatt dette uendelige helvetet i denne byen, tiden som står stille og alt jeg ellers hater, samt de få tingene jeg egentlig setter pris på.

Expectation/Reality

Helg. Jeg oppsummere helga i to bilder.

Expectation.

Reality.

Men, på den lysere siden ligger Zahra på førsteplass i konkurransen! Om hun klarer å ligge på førsteplass i tre timer til vinner hun denne ukas konkurranse! Jeg hadde blitt evig takknemlig om du hadde orket å gi henne en stemme, det hadde faktisk gjort meg veldig glad ♡

Klikk [HER] for å stemme.

A dash of feng shui.

Hva jeg gjorde klokken to i natt? Ommøblerte soverommet, selvfølelig.

Siden tirsdag eller mandag eller når det nå enn var, har jeg sovet på sofaen fordi jeg forbinder soverommet med å skru tankekverna og katastrofetankene på fast forward. Det blir tortur å legge seg i senga, jeg gruet meg til å legge meg og visste med sikkerhet at jeg aldri ville få sove, spesielt ikke uten medisiner.

Igår ble jeg stuptrøtt. Det hadde garantert noe å gjøre med at jeg hadde vært våken i atten timer, jeg skulle egentlig legge meg på sofaen, men så hadde jeg lekt med tanken på å ommøblere på soverommet, så hvorfor ikke? Særlig siden jeg var så trøtt, jeg måtte jo få sove da, win win. Soverommet mitt er ikke så stort at det gjør noe, i all hovedsak har jeg rotert senga nitti grader og skjøvet den hele nitti centimeter inn mot veggen. Hvorfor i all verden har jeg hatt senga stående midt i rommet når jeg bare er en person som bor her og sover i den? Soverommet ble jo veldig mye større, jeg sovnet med en gang og sov helt til jeg våknet av vanvittig bråk klokken ni.

Intens borring, klokken ni på en lørdagsmorgen? Var ikke spesielt blid akkurat da, huseier driver visst med oppussing av badet. Men, klokken NI på en lørdagsmorgen? Grr.

Jeg tilhører ikke den delen av befolkningen som rer opp senga før de tar bildet til internett. (Laila, kjenner du igjen bildet over lampa? Det står oppned, men jeg fikk det av deg!)

Jeg har bestemt meg for å aldri legge meg i senga før jeg er trøtt. Jeg skal aldri mer legge meg til et visst klokkeslett for å stresse med og sovne, det sier seg jo selv at man ikke får sove da? Man kan ikke tvinge seg selv til å sove. Vet ikke om jeg orker å forklare hele søvnteorien min akkurat nå, men jeg har bestemt meg for at det skal virke. Jeg har liten tro på at det er lurt å ligge i senga å tenke vonde tanker, been there, done that. I lengden fører det til lakenskrekk og vridd døgnrytme. Det blir som å legge hånda på en varm kokeplate – du vet du brenner deg. Om du vet at katastrofetankene brenner i hodet når du legger deg, så har du vel ikke lyst? For at dette skal fungere innebærer det selvfølgelig at man må stå opp i rimelig tid og droppe middagshvil sånn at man er trøtt om kvelden .

Fin teori, jeg må teste det i praksis. I natt var i alle fall min beste natt siden jeg sluttet på medisiner.

Idag fyller dette dyret sju år. Det er rart å tenke på at hun har blitt “så gammel” (selv om hun bare har levd halve livet sitt ca.) Lurer på om hun vet at hun har bursdag, i hele dag har hun hatt lyst til å sitte på fanget. Nick også forsåvidt, men det er forskjell på fem kilo og femten.
Elsker dette bildet, hittil er det det bildet jeg er mest fornøyd med å ha tatt, noensinne.

Friday.

Har hatt lyst til å skrive de siste dagene, men har ikke funnet tid til å sette meg ned og få det gjort. Av den grunn føler jeg at jeg har veldig mye å sette ord på, på en gang.

Nå er jeg på dag åtte uten oppkast – og jeg føler meg motivert. Føler at jeg har fått kontrollen tilbake, kommer ut av butikken med hevet hode, ingen skam i posene. Motivasjonen traff meg på onsdag når jeg innså at vannet virkelig var på vei ut av kroppen, av en eller annen grunn tok det unormalt lang tid denne gang. Det er hvertfall ikke noe jeg har lyst til å sløse bort, jeg trenger ikke mer selvhat enn jeg allerede kjenner på. Dessuten er mastercardet nedbetalt igjen, endelig tilbake i overskudd etter å ha betalt alle regninger idag. Suck it, bulimia :)

Jeg er ikke lenger så sur på behandleren min at jeg holder på å etse fra hverandre fra innsiden og ut. Om du vil lese hva jeg har vært sint for kan du klikke [her]. For å fatte meg i korthet har jeg vært sint på henne for at hun gjorde noe som kunne vært lett – veldig og urettferdig vanskelig. I barnslig stil har jeg avlyst avtalene våre siden da – men jeg snakket med henne idag, game on på mandag. Ny utfordring, ferdig med det. Det gagner meg ikke å la det tære videre.

Angående medisiner – wow. Hvor skal jeg begynne? Den kjipeste kløen var resultat av en infeksjon jeg fikk i huden etter å ha klødd litt vel mye. Nå har jeg tatt noen allergitabletter, føler meg bedre. Jeg vet nesten ikke hvordan jeg skal få formulert det som kommer nå, har mest lyst til å rope “holy shit” og “wow”. Når jeg våkner nå, uansett hvor trøtt jeg er eller hvor lite lyst jeg har til å stå opp – så tar det fem til femten minutter før jeg føler meg ordentlig våken. Det er jo ingenting! Jeg er vant til at hele, absolutt hele dagen er ødelagt om jeg ikke får så mye søvn som medisinene skulle ha det til at jeg trengte. Jeg er vant til å være zombie i flere timer, helt til jeg sovner og sover til kroppen våkner av seg selv. Jeg er vant til å være så trøtt at jeg frykter å kollapse hvorsomhelst og nårsomhelst – noe som gir enda mer angst og ubehag i forhold til agorafobien.

Hallo, nå er jeg faktisk våken. Det er nesten som en ny og annerledes verden. Jeg kan stå opp og fungere selv om jeg bare har sovet fire timer. Joda, skulle ønske jeg fikk flere timer søvn, men jeg trenger ikke lenger en hel kanne kaffe i slengen, det holder med en kopp. Drikker jeg kaffe etter klokken 1900 nå – så får jeg ikke sove rundt midnatt. Jeg kjenner at koffein virker oppkvikkende, for en uke siden var koffein noe jeg tømte i meg i håp om å orke å gjøre noe!

Det frister ikke for fem flate øre å spise så mye som en kvart pille, selv om jeg er trøtt. For noen dager siden hadde jeg ikke trodd at jeg skulle kunne si det allerede nå. Jeg blir trøtt på ettermiddagen – men kaffe hjelper. Synes jeg fortjener en klapp på skuldra for at jeg forsøker og holde styr på døgnrytmen også, selv om jeg gjerne skulle ønske at jeg kunne prioritert søvn alene. Må si jeg ble overrasket idag når jeg våknet av vekkerklokken og ikke fem timer før den (som igår…)

Hvis du er forvirret når jeg sier at jeg er våken, men trøtt – så mener jeg at selv om jeg er trøtt er jeg mye mer våken enn jeg har følt meg på veldig lenge.

Onsdag var en skikkelig angsteksponeringsdag, det ble noen utfordringer igår også, samt idag.

Fikk verdens søteste deksel i posten igår fordi jeg har ødelagt det som var favoritten min (TARDIS’en).

Og jeg har kjøpt neglelakk. Mint igår, de to andre idag. Det var ikke planlagt, men primærkontakten min var ikke på jobb idag, så hun som hadde tilbud til meg lurte på om jeg husket hva jeg visstnok hadde foreslått for minst tre uker siden (det husket jeg ikke!), men det handlet om å kjøpe neglelakk på en butikk jeg synes er ekstra vanskelig å være i. Da måtte jeg jo nesten bare gjøre det.

Jeg er ikke skrekkelig glad i helg, men håper denne blir bedre enn den forrige. Dessuten fanget jeg et smil på bilde idag som det er verdt å dele videre. Happy happy, joy joy, vet dere.

Han var litt mer happy når han fikk løpe løs ute idag.

God helg ♡

The shallow surface.

Idag har jeg hatt første møte med min nye psykolog. Jeg har lurt på hva jeg skal referere til henne som siden frk.psykolog alltid er og vil være frk.psykolog. Har derfor bestemt meg for at det blir frk.midlertidig-psykolog siden jeg bare skal treffe henne 3-4 ganger til siden jeg flytter snart.

Jeg er litt overrasket over at jeg faktisk kom meg dit og møtte opp i det hele tatt. Nå kan det vel også nevnes at jeg møtte en venn utenfor sykehuset sånn at jeg slapp å gå inn alene, venterom er virkelig ikke min greie eller noe jeg er så glad i for å si det sånn.

Ny behandler. Tja. Vet ikke hva mer jeg skal si om det? Det er kanskje ikke så veldig mye å si. Dette er jo ikke en dame som har løsningen på alle mine problemer, men kanskje hun kan bidra eller hjelpe meg til å sortere i hodet mitt på en eller annen måte. Hun virket veldig “psykolog” (tror du må ha gått til psykolog selv for å skjønne hva jeg mener her), veldig “terapeut”. Ikke det at det er noe galt i det (det er jo liksom det de er), men frk.psykolog var mer menneske pluss terapeut. Nok om dem, det må være rart for dem om de snubler over bloggen min å skulle finne på og lese dette. Den sjansen er jo der, så derfor sier jeg bare nok om det nå. Dessuten er det svært, svært begrenset hva man kan si om et menneke basert på førtifem minutter!

Når jeg sto opp idag fant jeg denne her i postkassen, det vil si dekselet. Måtte bestille nytt siden det lilla jeg hadde var knust i hjørnene og i ellers dårlig forfatning. Vurderte å bestille nytt i lilla, men på den andre siden var jeg litt lei.

Det forrige dekselet så sånn ut, bilde fra August 2011.

Noe så lite som å våkne opp til deksel i posten føltes litt som at det kom til å bli en god dag, selv om jeg nesten fikk panikk hos frk.midlertidig-psykolog. Når jeg kom hjem var været så fint at jeg mot alle odds kledde på meg sko, tok Nick med meg og gikk opp i skogen alene. Det begynner å bli en stund siden sist, synes angsteksponering er mye verre om vinteren enn om sommeren. Om sommeren kan man alltids løpe om det skulle være behov for det, men det fungerer ikke slik på vinteren.

Vi var ute i 23 minutter. Driter i om du tenker det er lite, for meg er det steg i riktig retning uansett hva andre måtte synes og mene om akkurat det. Jeg gjør det jeg kan og hittil idag har jeg tjent seks nye post-it lapper allerede

Nick så ut til å være overlykkelig over å tilbringe kvalitetstid med meg alene. Zahra ble ikke med ut siden hun ikke synes noe om kuldegrader og helst vil være inne. Misforstå meg rett; hun er selvfølgelig med på tur hun også, men hadde det ikke vært for Nick hadde jeg aldri gått den turen jeg gikk idag med bare Zahra siden jeg vet hun ikke synes det er noe gøy når det blir for kaldt.

Igår var det forresten fint nordlys ute, men det ble selvfølgelig mindre spektakulært innen jeg hadde rukket å hente kamera. Det irriterer meg litt at jeg bor rett under høyspentledningene pluss at det henger en ledning på forsiden av huset også. Hadde det ikke vært så jævlig kaldt og så veldig sent skulle jeg kanskje beveget meg sånn at jeg fikk bedre mulighet til å ta et bedre komponert bilde. Bildet er tatt håndholdt, hadde blitt bedre med stativ og jeg eksperimenterer enda med innstillinger.

Jeg kommer til å savne nordlys og evige sommernetter når jeg flytter.

Your pain is painful.

Atter en gang er det fredag. Jeg liker fortsatt ikke helg. Jeg gruer meg til to dager med tomhet – og i tilfelle alt skulle gå galt, hvor ringer man da?

De siste dagene har vært kjipe. Det handler om troen på seg selv og tvil. Mitt største problem her i verden er at jeg ikke tror på meg selv, og jeg tviler. Når tvilen først kommer krypende blusser usikkerheten opp, til slutt vet jeg ikke lenger hva jeg skal tro på. Det eneste jeg klarer å tro er ”jeg klarer ikke”, selv om jeg vet at det burde vært omvendt. Jeg burde tenkt at jeg klarer.

Denne uka har jeg tilbragt flere timer i forsøk på å finne ut hvordan jeg skal klare å tro på meg selv. Det MÅ komme innenfra. Det er både fint og rørende å lese oppløftende kommentarer og motta støtte på internett, men når alt kommer til alt må troen på meg selv komme innenfra.

Det er så skjørt. Alt føles som en eviglang kamp som foregår i slowmotion. Jeg veksler mellom motløshet (som i dag) og brennende raseri hvor jeg ikke vet hva godt jeg skal gjøre for å roe meg ned. ”Jeg er selvdestruktiv fordi jeg MÅ lette på trykket, hvis ikke er jeg redd jeg kommer til å eksplodere og det har jeg virkelig ikke hverken tid eller lyst til.” sa jeg til frk.fastlege her om dagen.

Egentlig har jeg ikke lyst til å blogge mer om hvordan jeg har det, kjente ikke at jeg orket å gå i gang med dagens tredje spontane gråteanfall.

I dag var det sol ute. Jeg kjenner ikke at jeg brydde meg så sterkt om det heller, selv om det var fint å se andre farger enn grått så langt øyet kunne se.

Av og til skulle jeg ønskes at noen hadde orket å redde meg fra meg selv. Skulle ønske noen orket å bry seg, fortelle meg hva jeg skulle gjøre eller fortalt meg at alt kommer til å gå bra til slutt. Det hadde vært fint, men sånn er ikke livet, ikke mitt liv i alle fall

Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal gjøre av meg, alt føles og virker uutholdelig. Ikke vet jeg hva jeg skal gjøre for å drepe tiden heller. Kjenner jeg meg selv rett finner jeg sikkert på noe, og om jeg så må ligge på gulvet og stirre i taket hele helga – så går nok tiden likevel. Jeg venter utålmodig på at denne vonde tiden skal bli borte, at jeg kan legge det bak meg, lukke et kapittel og begynne på neste.

Do no wrong.

Det sies at motivasjon er ferskvare, jeg tror at jeg med trygghet kan si meg enig. Det er ikke det at jeg ikke vil, det er bare det at man etter mange nederlag får litt nok og begynner å tro at det er umulig igjen. Jeg er full av gode intensjoner, men innser også at det ikke er nok. Det er ikke nok at jeg tenker at jeg burde gå den turen, jeg må faktisk gjøre det. Det var en fin tanke, men det holder ikke mål så lenge jeg ikke tar stegene ut døra og gjør det jeg tenkte på.

Nå har jeg kavet meg et lite stykke unna de bulimiske tendensene (dag seks idag) og av den grunn er formen litt bedre. Det som ikke er så mye bedre er frykten som tok bolig i kroppen min når jeg følte meg spesielt fysisk redusert. Det føles litt som om jeg iherdig forsøker å drukne agorafobien, mens agorafobien forsøker å drukne meg. Akkurat nå er det jeg som ikke får puste. Akkurat nå er det jeg som tenker “jeg er ikke redd” før jeg noen sekunder senere aldri ser for meg at jeg skal komme meg hjem like hel.

Jeg har nettopp gått en liten tur med Nick. Når jeg sier liten mener jeg 750 meter med bankende hjerte, høy puls og sytten minutter. Det er ikke rare greiene tenker du vel? Vel, det overrasker meg ikke hva andre måtte tro – for meg føltes det mest som om jeg forsøkte å krysse sydpolen helt alene. Vi gikk opp i skogen sånn at han kunne løpe. Jeg trengte sårt å se han lykkelig, å se han løpe, å se han kose seg. Han har vært lei seg hele helgen fordi vi ikke har vært så mye ute. I forrige uke hadde vi minus sytten grader, idag er det pluss fem. Det sier seg selv at verden er et islagt helvete – er det noe jeg ikke vil så må det være å tryne på isen.

Jeg kjenner tårene presse på med en gang jeg går ut døra, en stor del av meg ønkser umiddelbart å snu, men det er jo akkurat det jeg ikke skal. Det slår meg hvor sint jeg er og jeg gjør alt jeg kan for å bruke dette sinnet til å tenke at jeg skal vinne over angsten. Ved å fortsette å gå vinner jeg steg for steg. Likevel har jeg mest lyst til å gråte når simple ting som 750 meter blir som å krysse sydpolen – noe jeg aldri har forsøkt, men har forstått er en enorm kraftanstrengelse.

Alle bildene er fra fredag, som man kan se fra bilde 1 er jeg ikke alene. Ting er alltid litt lettere når jeg gjør dem sammen med andre – men det er ikke målet. Målet er jo å kunne være helt fri til og gjøre ting alene. Klare selv. Selvstendighet.

Natt til forrige søndag gjorde jeg noe jeg ikke har klart på sju måneder. Hver dag siden da har jeg tenkt at jeg “burde” gjøre det, likevel har det bare blitt ved tanken. Det er for dårlig, hater at jeg ikke kommer igang. Hater alt jeg ikke får til. Hater hver gang jeg får panikk. Hater hver gang jeg taper, hater hver gang jeg må gjøre noe jeg ikke gleder meg til. Likevel er det ingenting jeg heller vil enn å mestre alle tingene jeg hater sånn at jeg slipper å fortsette å hate dem.

On a brighter note; jeg har reparert macen min. Bildene stammer fra ordentlig kamera og plutselig føler jeg meg ikke lenger handicappet når det kommer til hvordan jeg ferdes på internett. Hurra, det er da noe – om ikke annet.

Happy new year.

Igår var definitivt en av de bedre dagene på lenge. Hadde det vanvittig fint, hele kvelden. Det tok liksom ikke slutt.

Endelig fikk jeg også tatt noen fine bilder av fyrverkeri! Har hatt lyst til å få det til i flere år, men det er begrenset hvor mange sjanser man får til å gjøre det iløpet av året, pluss at innstillingene på kameraet er så kompliserte å få til – men etter et lynkurs med pappa i telefonen klarte jeg omsider å somle meg til å få tatt noen fine bilder likevel. Til sammen knipset vi nok 1500 bilder (ingen overdrivelse) så jeg har brukt en god stund på å se gjennom dem nå og slettet alle de fargerike prikkene…

Det gikk overraskende bra med hundene også. Tok med Nick ut rundt midnatt og han virket som om han ikke brydde seg om alle smellene i det hele tatt. Han synes det var mer stas å hilse på naboene. Jeg var mildt sagt overrasket for det smalt vanvittig høyt. Mamma bor i et nabolag som ofte refereres til som “statoil ghettoen”, mange som jobber for statoil bor der. Folk som har råd slår virkelig til med fargesprakende fyrverkeri altså! Vi traff jo på noen naboer også, tror de hadde kommet litt lengre ned i drinkglassene enn vi hadde akkurat da, “der går fjellräven jakken” sier hun ene, “der gikk gucci veska” sier hun andre når de ser de største rakettene som smeller. Holdt på å le meg ihjel.

Minuttene før og etter midnatt gikk så fort at jeg ikke rakk å tenke angst, var opptatt med å tenke “Nick” og “Bilder!” Det ble ikke ubehagelig før de begynte å kaste sånne små fyrverkerigreier på bakken, da ble jeg bekymret for bikkja pluss at jeg ikke liker hvordan det blinker så sterkt. Zahra var inne og surret med sitt, men hun tok det pent hun og.

Etterpå hadde vi det bare hysterisk morsomt med alt og ingenting. Klokka ble tre, fire, fem, seks… sju, åtte. For å si det sånn kom vi oss langt nok ned i drinkglassene til slutt, avsluttet kvelden med å ake ned trappa til mamma på madrass etter å ha gått en tur med hundene. Americas funniest homevideos for sure! Men det gikk bra (har gjort det før, kremt.) Har’re ikke mere moro enn man lager sjæl. (Selv om jeg fikk litt kjeft av mamma for det, haha.) Totally worth it.

Det ble ikke så veldig mange timer søvn, men formen er fin takket være mangfoldige glass vann og en gåtur før vi tok kveld. Er hjemme nå, har ryddet opp i kjolekaoset som lå strødd etter søndag og gjort mitt beste for å slå ihjel timene sånn at jeg ikke skulle sove. Gylden sjanse til å snu døgnet. Mamma snakker om januarsalg, klokka 0700 imorgen tidlig? Grøss, men jeg har en liten investering jeg håper å få til. Tviler sterkt på at de har flere på lager, men det er alltids mulig å få tak i på andre måter.

Da gjenstår det vel bare å ønske dere godt nyttår, hope it’s a good one.

Jeg har ikke spist på tre måneder.

Jeg har sett fram til denne datoen en stund, jeg kan nesten gå så langt som å si at jeg har gledet meg. Gledet meg så mye at jeg for to dager siden nesten tok en minimal feiring på forskudd, selv om jeg tør påstå at jeg har all grunn til å sprette champagnen.

Det er sånn når man er syk, det er så skjørt. Man vet ikke hva morgendagen bringer, for alt du vet er verden vridd hundreogåtti grader på mindre enn ett øyeblikk. Det skal så lite til før noe bra blir til noe dårlig, før det gode ødelegges nok en gang. Jeg skulle ønske jeg kunne si “aldri mer”, men på den andre siden tør jeg ikke. Det blir for stort, for vågalt, å liksom skulle garantere noe man ikke helt kan kontrollere. Man kan lære seg å håndtere en sykdom, eie kontrollen til en viss grad, håpe på det beste. En dag om gangen, hver dag, håper, håper at det skal gå bra også idag.

Men nå har det gått bra en stund, i mitt perspektiv så lenge at jeg har lyst til å gråte gledestårer, for endelig, endelig føler jeg at jeg mestrer noe jeg har forsøkt å få til i minst fem år. Iløpet av et langt liv er ikke tre måneder så lang tid, men når du setter tre måneder i perspektiv, ti år med sykdom hvor tre måneder er lengste opphold iløpet av disse ti årene, da. Da kan du kanskje forstå at tre måneder er ganske lenge likevel.

“She flies with her own wings”

For to måneder siden, noen dager etter at jeg hadde hatt bursdag ringte jeg til pappa for å fortelle han den gledelige nyheten. “Jeg har ikke spydd på en måned” sier jeg til pappa. Det blir stille i den andre enden og jeg kan høre at han er sjokkert før han stotrer fram “hæ? Hva er det du sier?! HAR DU IKKE SPIST PÅ EN MÅNED?!” Jeg klarte nesten ikke å få fram at jeg sa “SPYDD” og ikke spist fordi latterkrampen holdt på å kvele meg.

For to dager siden, når jeg tok gleden på forskudd, før jeg oppdaget tabben altså – ringte jeg til pappa og sa “jeg har ikke spist på tre måneder!” Denne gang ble han glad på mine vegne og stolt over skrittene jeg tar i riktig retning. Jeg har til og med overlevdd omgangssyken uten oppkast! (Ja, det er mulig.)

Galgenhumor er viktig, og om du har misforstått noe, la meg oppklare det med en gang; idag er det tre måneder siden sist jeg kastet opp (og kroppen har fått næring, om du skulle lure).


Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv

Advertisements