Archive for the '3 BILDER' Category

Bright Ideas.

Endelig har jeg knipset bilder igjen! Merker med én gang jeg lar kameraet ligge, makker i evigheter for å huske innstillinger. Det ligger jo i bakhodet, må bare grave det fram.

Dessuten har jeg ENDELIG funnet det PERFEKTE substitutt for Photoshop! Photoshop koster nærmere 5500,- mens det jeg fant koster 165,-! Programmet heter Pixelmator, og jeg er knallfornøyd! Veldig grei kopi! Inneholder mange av de samme funksjonene, og om du kjenner photoshop fra før, så er det ingen problemer med å finne fram i Pixelmator. Anbefales. 

Igår fikk jeg forresten en impuls. Jeg bare måtte klippe håret. Det vil si; stusse tupper. Tør nesten ikke å fortelle sist jeg stusset? Joda, august. Altfor lenge siden. Tok bare det nederste, mamma får fikse resten ordentlig (eks frisør). Men det ble umiddelbart noen hakk bedre.

Jajaja. Kjøkkensaks og greier.

Fortsatt slitt! Men jeg turte ikke å gå løs på det. Better safe than sorry.

Fra gåtur idag med team 2.
[Har tre stykker i teamet, nummer 1, 2 og 3, nummerert etter rekkefølgen jeg traff dem i]

Silsand DPS. Hovedinngang helt til høyre. Døgnavdeling på bak på andre siden til venstre. BUP, VOP og en haug med kontorer inngår også i samme bygget. Relativt nybygd, 2004 om jeg ikke husker feil.

Imorgen skal jeg fortelle noe fint. 100% sikker. 

LITE å meddele. Kort fortalt: 11 timer søvn, sittet 25 minutter i stua med omtrentlig 7 andre tilstede (grøss)((oppmuntret til eksponering)), gått tur med team2, røkt sigaretter med LilleVinkel, surfet mer i AppStore, lest produktanbefalinger, bladida. Snakket i telefonen med IP-koordinator i Harstad. Drukket nutridrinker. Vann, kaffe, tygd altfor mange pakker tyggis. Er heldigvis TOM for tyggis nå.

Hadde første doseøkning på medisinen igår. Det vil si at jeg ikke skal trappe opp mer idag, men at jeg skal trappe opp enda mer i overimorgen, deretter en dag pause, deretter siste rest. Håper ingen tenkte / tror at jeg sverger til medisin som eneste løsning her i verden! Men at det kanskje blir en DYTT i riktig retning. Noen kaller det krykker, andre kaller det støttehjul. Hjelpsomt i perioder og kanskje nødvendig.
Erfaringsmessig ble jeg mindre apatisk og mindre likegyldig til egen situasjon forrige gang.

That’s what I’m aiming for.
Selvsagt kombinert med eksponering. 

Advertisements

Above the Surface…

Mamma ♥

Pretty please, with sugar on top!

n-ø-t-t-e-k-a-k-e !

Hjertebarn ♥

[…below the surface; paddle like hell]

Grillingz.

Ett aldri så lite bildedryss av mine sju vellykkede timer igår!

Årets første grilling, kanskje til og med med z. GrillingZ.

Nice pose? Bare for Elin.

Gulrot, brokkoli, rødløk, løk, gul paprika, kylling.

Bare snike med ett aldri så lite bilde av nye sko!

Fina mi!

Elsker motlysbilder!

Jeg ler…

Fortsatt..

Herregud den bikkja. Ser litt malplassert ut der hun sitter. Men hun skulle absolutt sitte på fanget litt. Eksepsjonelt supertypisk.

Sharing secrets… Etterpå, når vi var ferdigspiste satt hun inni jakka mi. Det er kjempetypisk. Glider henne bare helt inne, så er hun så fornøyd atte. Selv om det er årets første grillingZ, lekk merke til snøen i bakgrunnen… Og boblejakka er ikke tilfeldig valgt!

♥♥♥

Elin sa i forrige uke: “ja, idag har vi grilla! Skulle ønske det gikk an å grille nutridrink, du skulle vært her!”
Oh really? Challenge accepted. “Elin, det går jo an å grille grønnsaker på spyd da, det er jo ikke akkurat tonnevis av kalorier i det”.

Det gikk. På sett og vis. Selv om jeg har betalt i dyre dommer etterpå, fordi jeg spiste MAT og samvittigheten / anorkesien ikke synes noe om omprioriteringene mine. Jeg hadde det fint der og da! That’s what really matters.

KariAnnika.

Det var en gang to tynne piker som satt bak hver sin laptop på hver sin kant av Nord-Norge, halvgjemt bak hver sin halvanonyme profil på sol.no og trykket ut all sin miserable elendighet i bloggversjon. Etter dag inn og dag ut med hamring på tastaturet og sjokkerende tekster om sorte tanker og destruktive handlinger krøp vi oss begge oppover topplista som fantes der en gang i tiden.

På sett og vis var det vel elendigheten som bandt oss sammen til å begynne med. Å finne noen som opplevde verden på samme miserable måte, som følte og tenkte de samme miserable tankene. Fellestrekkene var mange. Ti dager i aldersforskjell, samme familiære krangler, samme tanker, følelser, handlinger, måter å reagere på.

Første gang vi traff hverandre var vel en gang rundt vår / sommer 2007. På BUP Tromsø. Barne og ungdomspsykiatrisk poliklinikk. Det har seg nemlig slik at selv om vi bodde i hver vår by, jeg i Harstad og Annika i Tromsø, så pendlet jeg til Tromsø hver eneste torsdag for å snakke med psykolog Elisabeth fordi jeg nektet å snakke med noen på BUP Harstad.

Det var SÅ enkelt å være sammen med Annika fordi det fantes en gjensidig forståelse. Vi fant hverandre kanskje midt oppi all elendigheten, men vi prøver begge to å finne vår vei ut. De aller fleste (jeg skal ikke skjære absolutt alle over en kam her,) tror at når to destruktive tenåringer møtes – så kommer det ikke noe godt ut av det. At man trekker hverandre ned i dritten uten at det finnes noe som helst konstruktivt å sette fingeren på. Kanskje er det sånn for noen, men ikke for alle. Av og til blir minus pluss minus til pluss.

Vi var der for hverandre. Hun besøkte meg på sykehuset første gang jeg tok for mange tabletter. Vi besøkte hverandre når en av oss var innlagt på ungdomspsykiatrisk. Men vennskap er urolig mye mer enn bare fellestrekk, depressive mønster og lignende diagnoser. Kaféturer, byturer, felles venner, kinoturer, grillturer om enn med promille i ung alder. Jeg husker de fine tingene bedre enn de sorte, det er de jeg tar med meg videre og forbinder Annika med.

To tynne piker på snart atten år. Foto fra August 2008. Hun som nettopp utskrevet pasient, og jeg nettopp skrevet inn, her på lørdagspermisjon med følge.

Den dag i dag, to unge damer bak hver sin u-anonyme blogg, med skriverier i riktig retning og handlinger på god vei. Ting tar tid, av og til jævlig lang tid. Men det finnes en vei likevel.

Annikas blogg kan du besøke ved å trykke HER.

ILU ♥

Face your fear.

Som en iskald bris en varm sommerdag. Som ett aldri så lite vindpust som minnet meg på at det fortsatt finnes kulde. Ett aldri så lite ubehag spredte seg ut fra solar plexus som en frysning gjennom kroppen. En liten bris akkompagnert av gjennomsiktig tåke som fikk bildene på netthinna til å flyte over i hverandre. Kantene, konturene og linjene ble myket opp og flytende. Gåsehud. Tre minutter.

Det var ikke før timer senere, når jeg kombinerte lesing av sms og vandring i korridorene at jeg nesten skvatt ut av soltåka og kjente at noe manglet. Bortover korridoren. Ikke på sprang ut nærmeste dør og traskende langs asfalten på utsiden. Bortover korridoren. På innsiden. Mens jeg selv var opptatt og ikke fulgte med hadde underbevisstheten min valgt sin vei, av gammel vane.

Brått spilte hverken gåing eller tekstmeldinger noe som helst rolle, jeg måtte nesten bare stoppe opp der, midt i korridoren mens en gjeng mennesker passerte, for å kjenne etter. Her står jeg, midt i korridoren, hvor er angsten? 

Jeg har aldri vært så sint på sykdom før, som jeg er på angsten. Greit at jeg ikke er tilfreds eller fornøyd med å være syk, men følelsene er ofte blandede. Spiseforstyrrelsen er blandet av elsk og hat, epilepsien er mer frustrasjon enn sinne – sinne hjelper vel ikke for noe som helst når det er snakk om det ukontrollerbare som ikke han kontrolleres, borderline er sort og hvitt, men angsten er sinne.

Jeg blir så jævlig forbanna når jeg oppdager angstens begrensninger og hvor hemmende det er. Jeg blir så utrolig sint og frustrert når jeg tar meg selv i å flyte utover i angstens ingenmannsland når jeg vet at jeg ikke har noe å frykte. HVA FAEN ER DU REDD FOR? Skjelvende, usikker. Kjenner etter. Angsten for epileptiske anfall. OG SÅ? Det er umulig å kontrollere det ukontrollerbare, men etter harde, velmente ord gjentatt av frk.fastlege de siste gangene jeg har sett henne; angsten kan du kontrollere.

Det bare slo meg, midt i korridoren, at jeg fikk en impuls. En sterk trang til å måtte gjøre noe, koste hva det koste ville. For enhver pris måtte jeg gjennomføre, hva faen finnes det å tape?

31 dager senere. 31 dager etter krampeanfallet på rimi. Jeg har ikke satt mine ben innenfor bygningen, bare synet, vissheten av å være i nærheten eller noe så enkelt som å kjøre forbi eller befinne seg i nærområdet har gjort meg uvel. Ikke en iskald sommerbris, men snarere en isende, lammende, paralyserende vinterstorm.

Uvel allerede innen bilen sto parkert. Usikker på om beina vil bære, usikker på om impulsen er verdt det, usikker på angstens styrke. Men sint. Så jævlig forbanna, selv om det ikke synes på utsiden. Så jævlig kaotisk på innsiden. Koste hva det koste ville. Prisen som sto på spill i angstens hånlige veddemål virket latterlig stor og skulle betale, altfor mye til at jeg skulle klare å håndtere. HVA SÅ? Hvilken rolle spiller det? Kontrollere det kontrollerbare eller la det kontrollerbare påvirke det ukontrollerbare?

Tåkesyn og hamrende hjerte. Svirrer, surrer, trekker pusten. Inn, finne ett eller annet symbolsk, betale, ut – seire. Surrer, svirrer, konsentrert til tusen. Ett møte med noen holdt på å vippe meg rett over kanten. Biter meg selv på innsiden av leppa for å unngå å miste kontrollen på det konsentrerte raseriet, den lille kraften jeg har som driver meg framover. Kan ikke risikere å miste konsentrasjon eller kontroll i min misjon, det føles som om jeg går i oppløsning. Jeg nikker, smiler og mhm’er såvidt.

Finner noe, endrer kurs i retning katastrofeområde. Typisk nok, så jævlig typisk er det bare én kasse åpen, akkurat, nøyaktig akkurat der det ukontrollerbare tok kontroll sist. I tillegg er det kø. Innen det blir min tur er tunnelsynet på plass, så konsentrert på alt som foregår innvendig at jeg trykker feil pinkode og lurer på om gulvet er i ferd med å sluke meg levende. Mangler bare det siste tallet, treffer, trykker riktig – GODKJENT. Tvinger meg selv til å bli stående i de uutholdelige ekstra sekundene det tar å motta en kvittering. Som et slags trofé.

Kontroll på det kontrollerbare. Raseri styrt i riktig retning og anvendt på korrekt måte.

Working girl.

Egentlig hadde  jeg planer om å skrive senere, men så kom jeg på hvordan det pleier å være når jeg er sliten. Jeg tenker tusen brilliante tanker mens jeg sovner av utmattelse, og når jeg deretter tenker at jeg skal formulere det senere – borte. Eller. Ingenting blir like genuint som i presens. Akkurat her, akkurat nå.

I dag har jeg vært på skolen. For første gang siden slutten av Mars. Jeg har enorme mengder med fravær, men jeg har for pokker ikke tenkt til å krype sammen rett før målstreken! Herregud – uhørt. Ikke snakk om, om jeg så skal krype over, om jeg så består med 2 i alle fag. Nekter å anse meg selv som slått, og idag fikk jeg bekreftet at jeg fortsatt hadde sjansen.

Jeg trasket ikke til skolen uten nervøsitet, men jeg var langt fra så ille berørt som jeg hadde sett for meg. Istedenfor å surre gjennom milelange korridorer valgte jeg heller å traske langs utsiden og inn en annen dør som ligger nærmere klasserommet. Droppet skolesekken utenfor klasserommet og vandret usikkert inn i vrimlehallen som det så fint heter.

Det gikk overraskende bra. Lettelse. Det gikk okei når timen begynte også. Det var ikke før 1010 at jeg begynte å føle fysisk ubehag, da var begge medieklassene som går førsteåret samlet på medieauditoriet. Da måtte jeg ta meg en aldri så liten timeout og trekke litt frisk luft, selv om jeg kjente at jeg hadde dødd for en sigarett akkurat der og da. Satt vel ute i ti, femten minutter før jeg fant tak i nytt mot til å bevege meg inn igjen. INN igjen. Selv om jeg nettopp hadde flyktet. Stresset veldig innen jeg hadde satt meg ned igjen, men jeg greide å holde angsten i sjakk mens jeg tvang meg selv til å bli sittende – holde ut.

(29. oktober 2010, tjue år)

1045. Lunsj. Ble sittende å prate med Benedikte, og 1115 trasket jeg opp på kontoret til lærerne mine og snakket med kontaktlærer pluss hun vi har flest timer sammen med i uka. Vi satte oss ned og så på kompetansemålene for året, krysset ut de jeg har fullført og satte ringer rundt det som enda mangler for at jeg skal klare å krype i mål. Fikk også vekslet ett par ord med norsk/engelsk læreren, og hun lovte meg at jeg ikke kom til å stryke i de fagene. Herregud for en lettelse. Å vite at det som virker umulig faktisk er mulig om jeg vil det nok og jobber hardt nok for det, gjør det verdt å kjempe for.

Det lille skåret jeg har i gleden har jeg fått streng beskjed om å legge hylla. Det lille skåret som går ut på at jeg vet at snittkarakteren min kommer til å synke. Til jul hadde jeg en snittkarakter på 5.4. Det er sårt å vite at det ikke kommer til å se like strålende ut akkurat nå, men heldigvis forsterker det vissheten om at jeg VET og har BEVIST hva jeg EGENTLIG er god for, under bedre omstendigheter.

Kommer også til å få litt undervisning alene for å tette igjen noen hull jeg har gått glipp av. Samt små innleveringsoppgaver som skal være overkommelige men likevel bevise at jeg har gjort det jeg skal, prøvd og gjennomført.

Jeg kjenner at det kommer til å bli ekstremt tungt å skulle presse seg igjennom det som gjenstår, men det er ikke nok til å ta motet fra meg. Å trosse angsten er det vanskeligste punktet som står i veien for meg, men jeg håper at angstnivået kommer til å synke etterhvert som jeg fortsetter å eksponere meg for det som virker “farlig”.

Men fypokkersatan. Det er så jævlig uaktuelt å gi seg nå.

Akkurat nå er jeg jævlig sliten. Fire og en halv klokketime med eksponering senere. Etter at klokka hadde passert 1130 begynte bokstavene som forklarte kompetansemålene å svømme foran øynene mine.

Jeg greide angstmålene mine for igår. Jeg har greid angstmålet mitt for idag. Det jeg presterte igår virker idag som bagateller tatt i betraktning og sammenligning.

Men jeg nekter å gi meg nå. Koste hva pokker det vil. Forsikringen av å vite at det er mulig og oppnåelig gir meg motivasjon til å fortsette. Å vite at noen tror på meg, selv når jeg tvilte på meg selv.

(November 2010)

Re-Think – Realize.

Gud bedre. Jeg har funnet en ny tunnel. Må selvsagt dele visdommens budskap med dere… ♥ Små gleder, eller hva?

I tilfelle dere ikke fikk det med dere…

Wait for it!

Mhm. Rise up Hattifnatter. Jeg måtte smile.

Må også legge til; hjertelig takk for erfaringer og kommentarer på de siste innleggene mine! Blir nesten litt rørt! Eller… Fakta. Ikke bare nesten. Takk for at dere deler erfaringer på godt og vondt. Takk for at dere tar dere tid. Takk for at dere leser.
ps. prøver å bli flinkere til å kommentere kommentarer! Fungerer ganske fint som distraksjon, da spesielt i forhold til cravings og bulimisug. Jeg har vært hjemme i én uke. Jeg har kastet opp én gang. De siste fire dagene har jeg samlet 19/20 stjerner.
★★★★★★★★★★★★★★★★★★★

Noen som har peiling? Om angst.

Jeg sitter fast. Frustrert, finner ingen løsninger som virker oppnåelige, nedtrykt fordi jeg kommer til kort og ikke greier å komme på noe fornuftig selv. Derfor tenkte jeg at jeg skulle spørre dere, om noen har noe fornuftig å komme med, innspill, egne erfaringer, hva som helst.

Hvordan trosse angsten?

Jeg prøver. Feiler. Trykkes ned. Prøver på ny. Feiler. Angsten øker i omfang. Jeg blir sint, direkte forbanna fordi jeg nekter å la meg tøyles og begrenses av irrasjonelle tanker, feiler, prøver. Bruker opp tid, energi, tankekraft på angsten, akkompagnert av katastrofetankene. “Tenk om, hva hvis, om enn”. Forbanna, frustrert og ikke minst skuffa hver gang jeg opplever det jeg ser på som nederlag.

Hvor blir jeg redd?

I sosiale situasjoner. På kiosker, butikker, apotek, bensinstasjoner, kjøpesenter, flyplasser, på skolen. Der det finnes folk.

Hva er jeg redd for?

I all hovedsak epileptiske anfall. Eller at det skal skje noe med meg, som jeg ikke kan kontrollere. Jeg er ikke redd for å ikke få hjelp om ulykken skulle være ute, jeg er redd for at det skal skje, skammen det fører med seg (irrasjonelt da jeg ikke akkurat kan skru av og på noe fysisk), men følelsene i etterkant og redselen for at det skal skje igjen.

Den paniske delen av min angst, der redselen også tar tak fysisk, med uklart syn, svimmelhet, kvalme, munntørrhet – panikk, er NY for meg. Jeg har tidligere vært redd – men ikke så redd at jeg har måttet flykte fra ubehagelige situasjoner, slik panikken velger å gjøre når den får tak.

Så jeg lurer; hvordan trosser du angsten?

Jeg vil på skolen… Men jeg tør ikke.

Re-Think.

Om å spise sammen – for å spy etterpå.

Jeg har vel egentlig aldri skrevet noe konkret om det før, men det dreier seg mest om at jeg ikke ønsker å utlevere andre og deres sykdom. Det handler om respekt og tillit, det er ikke alle som velger å være like åpen som jeg er. Første gang jeg spiste og spydde sammen med ett annet menneske var jeg 16 år gammel – dette er ikke nytt for meg.

Forstår at det er ganske ubegripelig at dette er noe man kan gjøre. Overspise – sammen, for deretter å kaste opp igjen. Skal prøve å forklare det, eller i alle fall dele mine tanker, pluss hva andre i samme situasjon mener om saken.

Det finnes så utrolig mange fordommer! Jeg har aldri møtt noe annet enn fordommer når det har kommet fram, for eksempel i behandling, at jeg har spist og spydd sammen med noen andre. Ett eller flere andre mennesker som sliter med akkurat det samme selv. Alle trekker konklusjonen om at dette er sykt (noe vi det gjelder også er fullstendig klar over), men alle tror også at dette forverrer tilstanden, at vi trekker hverandre ned i søla. 

Det er ikke sånn det er.  For det første er det regler som ligger i bunnen som vi alle er klar over. Ikke misforstå, det er ikke en lek eller morsomt, men det handler om å vite hvor egne grenser går. For eksempel er det ALDRI en konkurranse. Det handler aldri om at det er om å gjøre og hverken spise eller kaste opp mest, eller ha flest runder totalt. Det er aldri PRESS på at du MÅ spise, om du ikke vil – så lar du være og det blir respektert og akseptert, punktum.

Som dere har fått med dere har jeg vært hos Ida Aurora sammen med Laila og til sammen blir vi tre jenter som sliter med overspising og påfølgende oppkast. Bulimia Nervosa, eller tendenser.

Kjenner at dette er ett vanskelig innlegg å formulere. Å gjøre syke handlinger sammen er galskap. Jeg er ikke ute etter å unnskylde eller rettferdiggjøre at det kan bli slik, jeg ønsker bare å fortelle hvordan det er og hvordan det fungerte for oss. 


Å møte andre som sliter med mat, uansett hvordan – er alltid vanskelig. Å skulle bo sammen; tja. Hvordan får man egentlig den kabalen til å gå opp i det hele tatt? La oss si at jeg, Ida og Laila hadde møttes og ikke spist noe som helst de dagene vi hadde vært sammen – det hadde ikke blitt mer korrekt på den måten heller. At vi skulle møtes og oppføre oss som “alle andre mennesker” hadde uansett ikke gått opp når ingen av oss er på det stadiet at vi hadde greid det.

Mat er SOSIALT! Det er noe alle vet.

Jeg har møtt Ida tidligere, så hun og jeg hadde på en måte allerede en enighet om hvordan dette fungerte for oss. Når vi begge traff Laila for første gang, så måtte vi selvsagt bli kjent på den måten at vi var nødt til å planlegge hva som kunne fungere for oss alle og hvordan vi skulle prioritere. Reglene, som jeg nettopp skrev litt lenger oppi her gjaldt selvfølgelig automatisk. Så vi snakket om prioriteringer. Hva som var viktig for oss, alle sammen. For Ida var det viktig å komme seg i stallen og passe på hesten sin. For meg og Laila var det viktig at vi fikk kjent på feriefølelsen, at vi fikk noe ut av dagen. At vi fikk med oss GODE OPPLEVELSER og KJENNE GLEDE I SAMVÆR kontra å kaste opp og bort ferien.

Det er mange, mange hensyn å ta! Det kan virke som om vi alle bare har gitt faen og spist og spydd fordi det ofte er det vi pleier å gjøre til vanlig, men det er ikke riktig så enkelt. Det handler om tid, om penger og deling, det handler om fysisk form og egne grenser og begrensninger.

Så her kommer min opplevelse. Av fredag, lørdag, søndag og mandag. Laila kom ikke før på lørdag, så på fredag var det bare Ida og meg. Vi skulle absolutt på ridetur og var veldig enige om at vi måtte ha krefter og energi til å ha det gøy, at vi var nødt til å få i oss skikkelig frokost (nutridrink på oss begge), for å være sikker på at det gikk så bra som overhodet mulig! Etter fin ridetur ble vi sittende å skravle med stallgjengen til Ida, de inviterte oss på grillfest utpå kvelden. Vi takket ja til dette og når vi dro hjem var jeg og Ida enige om at vi trengte eller følte for å ha én runde med maten. Dette for ikke å havne i en situasjon på grillfest hvor vi ikke hadde kontroll og endte opp med å spise og spy der. Som sagt, så gjort. Ida kjørte bil, jeg drakk litt for mye hvitvin og begge vi to hadde en knallbra kveld. Maten hadde hverken ødelagt noe eller satt en stopper for noe som helst. 

Lørdag var det Sverigetur med Laila som sto på planen, vi hentet henne på Oslo S og la i vei. Det var vel her vi ble kjent i den virkelige verden og enige om hvilke kompromiss som måtte taes hensyn til. Jeg for min del ble stygt angrepet av angst etter 35 minutter på kjøpesenter og befant meg i bilen resten av dagen, til vi kom hjem til Ida igjen. På denne turen spiste vi vel egentlig ganske individuelt. Etter form og omstendigheter.
Når vi kom hjem var vi der at vi kunne slippe tøyler og styre som vi selv ville eller følte for. Spise det vi ville eller ikke ville, kaste opp når vi ville. I eget tempo. Om vi ville.

På søndag sto vi opp samtidig og spiste frokost sammen. Vi spiste den mengden vi selv var komfortable med å spise, men vi var alle enige om at vi måtte spise NOE, vi skulle jo tross alt ha noe ut av dagen! Så vi fylte dagen med stallen, ridning, sosialisering med stallgjengen og så videre. Utover kvelden var det løsere tøyler – men vi skulle ikke bruke for lang tid da vi hadde planer om å innta alkohol også.

Mandag, samme greia som søndags morgen. Vi skulle til Oslo S, ha noe ut av dagen. Treffe Karianne og Tonje. Frokosten var felles, men det var opp til hver enkelt om vi ville spise lunsj, eventuelt hva og hvordan. Jeg for min del spiste lunsj. Vi var nå 5 jenter samlet som alle sliter med mat på sin måte. Etterhvert ble noen gira på en runde, jeg for min del valgte å stå over. Det var opp til meg og mitt valg. Jeg slet veldig med angsten for å få epilepsianfall og vet at lavt blodsukker, eventuelt blodsukkerfall som kan forekomme etter oppkast kunne være en utløsende faktor for epilepsianfall, så, mine grenser, mine premisser.
På kvelden igjen var det løsere tøyler, det var for meg tryggere å ha runder med maten hjemme hos Ida, i tilfelle jeg skulle bli dårlig på noen som helst måte.

Det høres kanskje fortsatt ut som galskap, gjør det ikke? MEN. Om jeg, Ida og Laila ikke hadde truffet hverandre, så hadde vi UANSETT sittet på hver vår kant av landet og hatt runder med maten ALENE. Selv om vi alle vet at det er sykdom når vi gjør det sammen, at det ikke er bra, så finnes det alltids galgenhumor i det. Å ha runder med maten er aldri noe man gjør alene fordi man synes det er gøy. Det er heller aldri noe man gjør sammen fordi man synes det er gøy. Det er tvangstanker og tvangshandlinger vi sliter med individuelt, uavhengig av hverandre. Men det finnes galgenhumor i det. Tragikomisk galgenhumor!
OG DET FINNES OMSORG. Vi passer på hverandre! At det ikke går ille galt på noen som helst slags måte.

Dessuten plukket jeg opp noen spørsmål i kommentarfeltet som jeg synes det er viktig å svare på! 
Q: Jeg forstår ikke helt hvordan dere kan gjøre dette sammen når dere alle, etter hva jeg har oppfattet,vet at den andre ønsker og slutte med det.  

A: Her kommer grunnreglene inn igjen. At alle gjør det på sine premisser. Ingen press, ingen stress. Dessuten finnes det ikke logikk i å skulle nekte hverandre det heller. Vi alle jobber på hver vår måte i hvert vårt tempo. Å skulle kutte ut bulimien er en treg, jævlig langsom prosess som går i ulikt tempo hos oss alle.

Q: Om man kommer ut av en bulimi – vil man ikke se tilbake på et slik møte som mer destuktiv enn hjelpende?

A: Absolutt ikke! Vi tre møttes ikke fordi vi har samme diagnose! Vi tre møttes fordi vi har kjent hverandre lenge lenge på internett, hatt kontakt via telefon og SMS, fordi vi har en god kjemi og bryr oss om hverandre. Det ligger helt vanlige vennskapsforhold til bunns, under sykdom og bulimiske tendenser.

Nå skriver jeg på vegne av oss alle, vi hadde en kannonbra tid sammen! Ingen av oss ønsket at tiden skulle ta slutt. Og vet dere hva? Maten ødela ingen verdens ting. Sykdommen hadde vært der uansett om vi var sammen eller tilbragte ferien alene. Vi tilpasset det og tok hensyn til hva som ble viktig og riktig for oss; og det ble bra. JEG KUNNE IKKE HA HATT DET BEDRE!!! (minus epilepsiangst, men det er en annen sak).

DET HANDLER OM MER ENN MAT! 

Nå er jeg litt spent på tilbakemeldinger her… Ble det mer forståelig nå? Fortsatt noen som lurer på noe? Legg igjen en kommentar da vel! Både jeg og Laila kommer til å svare som best vi kan! :) 

Helt til sist: En kommentar fra Ingeborg:
..det var virkelig en del av matnarkomanien jeg ikke hadde sett for meg fantes. Kan ikke forstå annet enn at det blir vanvittig mye vanskeligere å bekjempe når det slik blir legitimert i samholdet..at ved å dele selve utførelsen dobler man lidelsen, ikke halverer den. Styrker en kraft som allerede er altfor sterk.

Nettopp derfor er det så bra og så viktig at dere som har erfaring deler dette -så helsepersonell, meg inklusive, kan vite at det er flere tyrer og flere horn å ta enn dem vi trodde.


Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv

Advertisements