Archive for the '3 BILDER' Category

What Bulimia did to my face.

Ved en tilfeldighet åpnet jeg en gammel mappe bilder fra 2010, nå i kveld. Jeg bladde gjennom bildene fra Januar, Februar og Mars. De månedene jeg var farlig nært å sulte meg ihjel, eller snarere; å spy meg ihjel. Jeg husker ikke så mye fra de månedene. Jeg vet at jeg overspiste og kastet opp konstant, veide meg vanvittig mange ganger om dagen, sovnet hver kveld og lurte på om jeg kom til å våkne dagen etterpå.

Noe jeg vet jeg har snakket og skrevet om før; er ansiktet mitt. Hva bulimien gjorde med ansiktet mitt. Hvordan alt ble så stort, forvrengt og hvordan jeg ikke visste hva som ville møte meg i speilet hver dag. Fremmedfølelsen av å se et ansikt i speilet, men føle at det ikke tilhører seg selv. Bulimiens ansikt.

Skammen var det aller verste. Jeg følte at det sto skrevet i panna mi at jeg var bulimiker og at å spise og spy var alt jeg gjorde om dagen. Jeg  følte at alle kunne se det, at det var det aller første de så og tenkte når de så meg. Skammen var så stor og jeg var så ufattelig liten. For å slippe og skamme meg så mye måtte jeg spise og kaste opp mer, for det gjorde meg nummen, en stund i alle fall. Jo mer jeg overspiste og kastet opp, jo verre ble ansiktet mitt. Feilproporsjonert. Ingen kjevelinje, manglende kinnbein, hovne mandler, forstørrede spyttkjertler og økt kjevemuskulatur. Ordet “stygg” er liksom ikke nok. Jeg følte meg som et monster. Jeg visste ikke hvordan ansiktet mitt kom til å se ut dagen etterpå. Om det kom til å være større eller mindre, mer eller mindre hovent.

Jeg følte meg stygg på absolutt alle bilder. Hvis andre tok bilder av meg kunne jeg begynne å gråte eller kjempe mot tårene når jeg så dem fordi jeg var så fæl. Jeg kunne til nøds ta bilder av meg selv i den vinkelen som fikk ansiktet mitt til å se “minst mulig ut”, men hva hjalp vel det?

Dette innlegget handler ikke om hvilket bilde du foretrekker, hvordan du synes jeg ser ut, det handler om hva jeg så, hva jeg ser, hva jeg følte og hva jeg føler.

Ser du forskjell?
Hva vekt angår, så veier jeg 10+ kg mer nå enn jeg gjorde for fire år siden. (Bare så du forstår at vekt ikke har noe med størrelsesforskjellen i ansiktet mitt å gjøre, hvis så hadde vært tilfelle hadde det vært mye større nå, enn da.)

Tankene mine er fortsatt syke. Jeg har ikke tenkt til å sitte her og late som om jeg har det så flott nå, bare fordi jeg veier mer nå enn jeg gjorde for fire år siden. Spiseforstyrrelsen min er annerledes nå enn den var da. Adferden min har endret seg. En spiseforstyrrelse kan skifte form. Jeg håper forresten ingen trekker konklusjonen om at jeg har det så mye bedre nå, basert på at jeg skrev at jeg veier 10+ kg mer nå. I så tilfelle, shame on you, educate yourself.  En spiseforstyrrelse handler ikke om vekt. Det handler om tanker, følelser, handlinger. Tallet på vekta virker kanskje stort og altoppslukende sett fra mitt personlige perspektiv, innenfra, men helhetlig sett er tallet på vekta bare en brøkdel av det store bildet. 

Jeg sliter ikke lenger med ekstrem bulimi. Jeg har bulimiske tendenser i perioder, det vil si at jeg i perioder (uker) overspiser og kaster opp, men jeg har og lengre perioder (uker/måneder) hvor jeg ikke overspiser og kaster opp i det hele tatt. Når jeg ikke overspiser og kaster opp, handler det om kontroll. Det vil si; det handler om hva ordet “kontroll” betyr for meg og hva jeg mener det er.

Å få ansiktet mitt tilbake var en stor motivasjonsfaktor for meg. Jeg ønsket å føle meg som meg igjen. Vite hvordan jeg så ut dagen etter. I 2011 oppdaget jeg til min store forferdelse at ansiktet mitt var skjevt. Jeg var på daværende tidspunkt også mindre bulimisk, så ansiktet mitt var ikke like ille som på bildet over – men det var skjevt. Hvis jeg filmet meg selv når jeg snakket kunne jeg se at jeg så skjev ut i ansiktet når jeg snakket. På bilder la jeg merke til at jeg smilte skjevt. Etter at jeg ble oppmerksom på det ble jeg stående foran speilet hver dag mens jeg øvde meg på å smile beint i over ett år. Fatter dere hvor sykt det er? Det er helt vanvittig.

Den dag i dag smiler jeg ikke skjevt lenger og mannen i gata ser nok ikke noe galt med ansiktet mitt. Jeg går ikke lenger rundt og skammer meg over hvordan ansiktet mitt ser ut. It is what it is og jeg er langt fra like besatt av å glane i speilet for å se om det er skjevt, eller stort, eller gudene vet hva. Bulimien ble som et forstørrelsesglass som gjorde små detaljer til enorme problemer.

Jeg er veldig glad for at jeg har “fått ansiktet mitt tilbake”. Glad for at jeg vet hva som møter meg i speilet når jeg står opp imorgen, glad for at jeg slipper å skamme meg over hvordan ansiktet mitt ser ut, generelt sett glad for at det ikke plager meg lenger.

Advertisements

To live my life as it’s meant to be.

Idag har vært en fin dag! En produktiv dag med masse angsteksponering.

Klokken 0856 ringte jeg til pappa og sa at jeg ikke kunne bli med når han skulle kjøre D i barnehagen og A på jobb siden de skulle kjøre rundt 0930. Jeg fikk beskjed om at ingen hadde stått opp og at jeg sikkert rakk det om jeg sto opp umiddelbart, hvilket jeg gjorde. Jeg er mildt sagt vant til å ha god tid om morgenen. Jeg har to hunder som ligger under dyna til jeg er ferdig med frokost, de stresser hvertfall ikke. Jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle rekke å spise frokost, lufte to hunder, finne ut hva jeg skulle ha på meg, kle på meg, finne det man trenger for å komme seg ut døra og huske medisiner på litt i overkant av en halvtime.

Til min store overraskelse gikk det fint. Blir til stadig imponert over hva jeg egentlig får til om jeg bare vil det nok. Etter å ha levert resten av familiemedlemmene dit de skulle drakk jeg og pappa kaffe i bilen mens vi kjørte til Ikea. Det har seg nemlig sånn at vi var innom der på tirsdag i forrige uke og jeg fant noe fint, men når jeg kom hjem så jeg at jeg ikke hadde kjøpt nok. Det vil si, jeg kjøpte en, men innså kjapt at det hadde vært ideelt med tre!

Taklet en god del utfordringer på Ikea. Synes jo i utgangspunktet det er litt stress å være der, men bare litt. Jeg ville jo tross alt dit selv, selv om jeg på et tidspunkt hadde litt lyst til å trekke meg, hvilket jeg ikke gjorde. Det har seg nemlig sånn at når man har angst for én ting, er det lett å begynne å bekymre seg for noe annet også. Sukk. Sånn er det for meg og siden i sommer har jeg bekymret meg for “dette nye” i tillegg til angst for epilepsianfall – hvilket ser ut til å ha avtatt litt. Når jeg kjenner at jeg blir redd for akkurat det er min første automatiske tanke “skjer det, så skjer det. Det er ikke hverken mitt problem eller min feil, om det skjer så kan jeg faktisk ikke noe for det, for jeg har tatt alle mine forhåndsregler og har rett til å leve jeg og”. Tenk det. Det er selvfølgelig en ubehagelig tanke å vite at “kanskje” skjer det, men oddsen er liten og jeg har vært anfallsfri i atten måneder, nei, snart nitten når jeg tenker meg om – så hvorfor nå, hvorfor idag? Jeg har brukt to og et halvt år på å bekymre meg for akkurat dette, det har ikke akkurat tilført hverken meg eller livet mitt noe annet enn miserabel ulykke.

Når jeg var på Østmarka i April fikk jeg en oppgave som gikk ut på at jeg skulle skrive ned alle de “skrekkelige” tankene om alle skrekkscenarioene jeg fryktet, lese de inn på mp3-spiller for deretter å gå en tur og høre på dette. Personalet sa at mange pasienter slet spesielt med den oppgaven. Jeg for min del gikk hele veien og ristet på hodet fordi alle disse tankene var så dumme og urealistiske. “Nå får du anfall” sa stemmen min, “det skjer jo ikke” sa hodet mitt. “Se at du faller om” sa stemmen, “eh, det gjør jeg jo ikke” sa hodet mitt. Nå er det litt på samme viset i realiteten, en “dum” tanke kommer og en fornuftig tanke skyter den umiddelbart ned.

Med andre ord går det mye, mye bedre. Sliter jo enda, men på langt nær like mye som før og det er så jævlig godt å sammenligne nå med da og verdsette alt av nyvunnet frihet! Og “den nye” angsten må jo takles på akkurat samme måte som den andre, og den har aldri vært like paralyserende og jeg vet at også denne tanken er urealistisk – så jeg er ikke så veldig bekymret, var det jeg skulle fram til. jeg vet jeg har de riktige redskapene til å takle også dette.

Å hente D i barnehagen igår gikk forresten kjempefint. Herregud, skjønner ikke hva jeg stresset med sånn egentlig. Været var elendig når jeg gikk, regn, grått, vind og litt hagl – men det har jeg ikke noe imot. Er bare evig takknemlig for at jeg ikke må måke snø fire ganger i døgnet lenger. Han hadde i alle fall ikke regnbukse, så jeg spurte om det gikk bra. Da tok han hånda mi og sa noe sånt som “jeg og deg, vi to er tøffinger. Vi går sammen gjennom regn og vind og storm” og jeg kunne ikke gjøre annet enn å le. Han fikk bestemme middag (selvfølgelig pasta), deretter fikk han se film i min leilighet, det er visst ekstra stas. Etterpå bakte vi muffins til pappa kom hjem – hvilket han ble glad for fordi det var en slags farsdagsgreie siden han ikke var hjemme på søndag.

Dessuten har jeg vært innom en fremmed matbutikk hvor jeg aldri har vært før idag – og jeg gikk inn alene. Skulle bare ha ett par ting, men likevel. Mannen i kassa smilte litt rart når han rakte tilbake legitimasjonen min etter å ha innsett at jeg nettopp har fylt treogtjue. Jeg føler meg enda for ung til å ta det som et kompliment, men litt morsomt er det jo.

Ikea gikk i alle fall fint og jeg fikk handlet en hel haug med ting jeg vil ha. Eksempelvis har jeg kjøpt nye små fat, skåler og store fat – gode intensjoner, ingen negative assosiasjoner. Det føles fint å kunne bytte ut ting på kjøkkenet og ikke assosiere det med bulimiske greier. Idag har jeg forresten holdt meg unna overspising og oppkast i en hel måned, hvilket føles både stort, fint og fantastisk. Endelig, håper det fortsetter.

Hjelp. Dette innlegget ble skrekkelig overpositivt, men akkurat nå føler jeg meg veldig positiv og førnøyd med å ha gjort masse. Jeg og pappa har en deal om at jeg må stå opp tidligere, for om jeg til vanlig blir med i bilen når A skal på jobb og D i barnehagen er det jo lett at jeg og han finner på noe senere. (Pappa jobber kveld/natt, derfor er han ledig på dagen.)

Det jeg trengte tre av, var forresten disse:

Jeg elsker sånne lys, særlig disse med snøflak. Ikke blir de varme heller, så jeg bekymrer meg liksom ikke. Nå har jeg snøflak i alle vinduene. Jeg er ikke så skrekkelig glad i jul og sånt (det vet dere jo kanskje), men lys er alltid fint. Sjelefred nå om dagen er stearlinlys, snøflaklys, pepsi max  i “mørket” og serier på skjermen. Det er akkurat det jeg skal gjøre nå, skulle bare skvise inn litt tid til et innlegg som skulle vært kort, men allerede har rukket å bli 1121 ord.

 

23rd Birthday!

Yesterday (October 29th) was my 23rd birthday.

As some of you know, my feelings about my birthday has been mixed for a few years. My 20th, 22nd and 23rd birthday has been really good, meaning I had a really great day yesterday. I really enjoyed it (minus a therapy session, bad timing but I decided to not dwell on it because it could ruin things).

My family woke me up at 9am with champagne, tea and fruit salad, which we ate while drinking champagne. They also brought me a bunch of presents which I opened in bed.

I’ve never been served breakfast in bed ever and I had no idea this was going to happen, so I was really surprised and had such a nice morning! I was really happy about that. From my dad I got five driving lessons and a notebook (I love notebooks).

My stepmother gave me all the books published in the “Song of Ice and Fire” series, the TV-series “Game of Thrones” is based on these books and I recently finished GoT and wanted to read the books, so I was really happy with that. I feel really excited about reading them – which is good because I struggle with reading due to bad concentration. I also got a few smaller things and there’s a few presents that haven’t arrived yet.

I did nothing in particular for a few hours before I got dressed and went to see my therapist.

And my hair has gotten ridiculously long! Needs a trim though, will probably do that on friday. (Hand is on my hip)

And my nails matched my dress, which I don’t have any good pictures of, except from the picture above. This design in called Saran Wrap and I actually made a tutorial on how to make it back in January, post can be found [HERE]. I used four colors though, not just two as the example in my tutorial. Black, white, grey & silver + topcoat & basecoat.

After my session I spent some time online, slept for an hour and went out for dinner with my family. I didn’t really want to go to therapy or out for dinner because I was feeling slightly anxious all day, but I’m really glad I did because the day turned out so good in the end. I’m glad I managed to get through all my challenges, I’m glad I didn’t let agoraphobia hold me back from having a great day.

(I’m sorry all the pictures are enormous, but they’re from my phone and it would look weird if I cropped them)

I got so many nice messages from readers/followers and it contributed to making my day even better. I seriously feel really emotional about it because I’m overwhelmed with gratitude. I hope I’ll be able to respond to all of them, if not – thank you so, so much. ♡♡♡

Follow my blog with Bloglovin

Important post about blogging.

Yes, this is going to be another post about blogging, but it’ll also be the last (at least for a while).

Those of you who’ve followed me for a couple of years (thank you so much for still caring), I know that I was a “better” blogger before. I posted at least once a day and I wrote from the heart. I still write from the heart, but it’s slightly different now.

The main reason for my lack of posts is pressure. Too much pressure. For a while I wrote lots of posts I ended up saving as drafts, after a while I jus’t couldn’t be bothered anymore.

I still share events and glimpses of what goes on in my life, but mainly I share what I see as progress. In a way, that’s cheating. It says something about what I’ve achieved and that I’m moving in the right direction, but there are so many ups and downs, stumbling, falling, doubts, insecurities and worries on the road from somewhere to something better.

I love writing. It helps me in so many ways and if I didn’t express myself through written words, I’m not sure I’d be here, alive, today.

Writing is reflecting and while doing so, I open my mind and it gives me a whole other perspective. It makes me see things more clearly and understand things better, it makes me understand myself. While I write I’m able to organize the thoughts inside my head, it’s peaceful, soothing, therapeutical and it makes me stronger when I’m able to process what’s going on. It gives me more weapons to deal with the demons inside my head.

But then there’s doubts. I think too much and too often my thoughts get the best of me. It’s a big deal for me, to be able to be honest and open about such personal things.

I have an eating disorder. I have agoraphobia. Together they’ve reduced my quality of life to such an extent that I’ve caught myself wondering what the point of all this suffering is, more than once.

I don’t blog about shopping, glitter, glam, outfits or make up. What I write is deeply personal and sometimes it scares me. Or to be precise; what I think other people think of me for being the way I am – scares me. 

Do you see how ridiculous that is? Because I do. That exact sentence is what’s holding me back from sharing what happens between A and B rather than updating every once in a while when I feel like I’ve actually made progress when it comes to getting better.

I’m sure everyone have worried about what other people think of them at some point, some of you might do it all the time, like I do when it comes to my blog.

Writing this is actually a huge relief because it puts things in perspective for me, it allows me to see how ridiculous it is to be held back from doing something I love (writing) based on what I think others think of me. That’s completely out of my control and I have to stop over thinking when it comes to this in order to get over it. If you’re wondering why I don’t just pick up a pen and write things in a notebook instead, I’ve previously stated that I find it triggering and self destructive. When I write something someone will read, I put more effort in to it and I choose my words more carefully – exactly because I do not want to trigger others or myself. Another point is that I want to explain what makes me think/feel the way I do as accurately as possible because I don’t want those of you who read my words to misunderstand me.

I am who I am. I am exactly the person I’m supposed to be.

My life is what it is. It’s far from as bearable I wish it was and so far I haven’t achieved any of the “normal” things I’d like to accomplish before I die, but I’ve achieved so many other things in my life, things I truly hope no one else would ever have to go through. It’s important for me to remember where I’ve been and what I’ve survived.

For starters – I’m alive. A fact many people seem to take for granted when it comes to themselves. I fought a great war before I got to the point that I realized that I do want to live and I believe life has to be more than what I’ve experienced so far.

I have recovered from self harm. Self harm is a deadly addiction that almost cost me my life more than once. I never thought I’d make it, but I have.

I no longer fit the criteria for borderline personality disorder. This means I’ve had to work incredibly hard when it comes to changing bad habits, breaking destructive thought patterns, learning new coping strategies, but above all – learning to use this knowledge and my new tools and weapons in order to change my life. This might be hard to understand for those of you who’ve never struggled before, but I know a lot of you who read this will be able to imagine how much it takes to make it to the other side. It IS possible to recover from BPD, even though a lot of people claim it isn’t. They say “people don’t change”, but they’re wrong. Anyone can change.

These are huge, important things that had to be done and dealt with after deciding that I want to live. I’m still far from where I want to be. I still struggle with atypical anorexia (with bulimic tendencies) and agoraphobia. I’ve made several steps in the right direction when it comes to recovering from agoraphobia, but I’m still not as free as I will be, eventually.

I’d still very much like to document my journey through words and images (as my sidebar says) and continue sharing it with those of you who read this blog. The point of this post is to remind myself to not give a fuck about what other people might think of me.

I have come very, very far compared to how my life was back in 2009 when I was at my worst.

I have changed the person I used to be, to who I am today – a better version of myself.

What am I fighting for? Improving my quality of life.
Who am I fighting for? Myself.
Who am I writing for? Myself.

This is my journey and I’d still very much like to share that with you.

Now I’m done blogging about blogging, from now on I’d like to focus on what’s important; my journey from here to something better.

Jeg skal ikke bli bedre.

For en gangs skyld sitter jeg bak tastaturet mens jeg føler det, før jeg har landet. Det føles mest som om jeg har overlevd et strikkhopp uten strikk. Å overleve det umulige, eller i dette tilfellet – å mestre. Å klare, å vinne, å seire. Det er det jeg så fint kaller “en jævla big deal.”

Jeg skulle egentlig handle på torsdag. Slik ble det ikke, because of reasons.
Så skulle jeg handle på fredag. Egentlig skulle jeg andre ting også igår, men til syvende og sist hadde jeg ikke lyst til å gjøre noen verdens ting. Eksempelvis snakket jeg med legen i telefonen istedenfor å møte opp, noe jeg angret på i etterkant, faktisk. Men så skulle jeg altså handle, på kvelden. Etter jævlig mye om og men, nøling og å ha gjort alt annet som er mye mer interessant enn å utsette seg for grufulle utfordringer, eksempelvis å sende grimaser på snapchat, eller bilder av skyer – førti minutter før butikken stengte klarte jeg endelig å legge fra meg telefonen. Etter å ha gått trettitre runder rundt meg selv og løpt opp og ned fra første til tredje etasje omtrent ti ganger på grunn av at jeg hele tiden glemte én og én ting (sko, nøkler, musikk, telefon, bankkort som jeg hadde lagt på “et lurt sted”, jakke, sykkellås, nøkkel til låsen, headset, meg selv.. neida). Distré med stor D.

Når jeg hadde kommet nesten til butikken begynte jeg å nøle, så jeg valgte å benytte meg av hjelpemiddelet “ring en venn”. Det hjalp jo litt. Når jeg kom til butikken ble jeg stående utenfor. Jeg hadde ikke direkte angst, men jeg følte rett og slett ikke for å handle i det hele tatt. Bare for at det ikke skulle bli HELT bortkastet gikk jeg hvertfall en tur gjennom butikken. Selv om klokken var kvart på stengetid så det ut som om folk handlet til en campingtur for tre bobiler, seks familier, ett telt og to campingvogner – med andre ord veldig lang kø, ergo følte jeg enda mindre for å handle. Men som sagt, jeg gikk gjennom butikken i det minste.

Jeg syklet en lengretur på hjemveien (SPONTANITET!!!!!), mens jeg lovet meg selv å handle idag. Jeg kunne velge å handle jævlig tidlig eller før stengetid. Jeg valgte å satse på førstnevnte siden det er lørdag, forhåpentligvis er det færre mennesker som gidder å stå opp grytidlig en lørdagsmorgen for og handle. Sjansen er mye større for at folk ramler inn rett før stengetid klokken 2100 for å raske med seg en pose potetgull og cola. Det er tross alt lørdag.

La meg bare si at jeg ikke akkurat spratt ut av senga når vekkerklokka ringte klokken 0845, men jeg måtte jo likevel? En så stor utfordring som å komme seg til butikken alene, handle alene og å komme seg hjem igjen – a l e n e, er såpass stor at det kan spise kreftene og energien for en hel dag. På mandag skal jeg treffe min nye behandler på DPS for aller første gang, i mitt hode virker det ikke lurt å satse på to store ting på en dag, i tilfelle det ikke går.

(Å gjennomføre ett mål hver dag er bedre enn å håpe på to ting annenhver dag og likevel bare klare én.)

Uansett. Etter en del om og men, men ikke mer enn fire runder (siden jeg fant alt jeg trengte til å forberede meg til en tur på butikken igår), kom jeg meg omsider ut døra, i regnet, mens jeg krysset fingrene for at himmelen ikke skulle åpne seg igjen.

For å si det på den måten så jeg på klokka når jeg dro hjemmefra, 0959, når jeg hadde kommet hjem, låst meg inn og gått opp alle trappene var klokken 1019. Iløpet av disse tjue minuttene har jeg syklet til butikken, låst sykkelen, gått inn, nølt, satset, gått en runde gjennom, hadde selvfølgelig glemt handlelista hjemme (hallo, alt kan jo ikke gå på skinner?!), plukket med meg hele ti ting, stått i kø, betalt, pakket varer, gått ut, låst opp sykkelen og syklet hjem igjen.

Lenge leve effektiviteten. Har du prøvd å sykle mens du er gelé i beina?

Når jeg kom hjem visste jeg ikke om jeg skulle pakke ut varer eller twitre først, og når jeg faktisk pakket ut varer ble jeg nesten overrasket over alt jeg hadde klart å handle.

Tweetene mine er verdt å kopiere:

  • Handlet ti ting på butikken.
    Omg.
    Døde bare litt.
    W i n n i n g.
  • Kødda.
    Holder enda på å dø av adrenalinkick,
    men det føles faktisk
    egentlig
    Jævla bra.
  • Skjelver enda.
    Vurderer å kaste opp.
    Å kjempe mot spøkelser er ikke bare bare.
    Men jeg s k a l bli FRISK.
  • Jeg skal ikke bli bedre fra angsten,
    Jeg skal bli frisk.
    Helt frisk.
    Ikke bare halvveis.
  • Faen.
    Kommer på alle tingene jeg glemte.
    Kanskje handle senere? “All eksponrring er bra eksponering.”

Trodde jeg skulle krepere når jeg måtte stå i kø. Jevnt over var det det aller vanskeligste. Det sto gamle mennesker foran meg med handlevogner og det var bare en kasse åpen. Heldigvis kom det en ansatt og jeg tror jeg så på han med desperasjon i blikket, for han åpnet kassa vedsiden av – jeg nølte ikke akkurat, for å si det på den måten. Når jeg hadde begynt å legge opp varer, da ble det jo alt for dumt å skulle si “sorry” og løpe ut derfra. Tretti sekunder senere, når jeg faktisk kom meg ut derfra var det såvidt bena mine klarte å bære meg samtidig som jeg ikke klarte og la være å smile, samtidig som jeg forsøkte å la være og le, samtidig som en ansatt så på meg – da holdt jeg på å få panikk! Jeg er nemlig livredd for at noen skal stoppe meg å tro at jeg er en butikktyv, for da får jeg sikkert panikk på ordentlig og da ser jeg sikkert jævla skyldig ut.

Jeg mener, når det kommer et menneske som kanskje set ut som om h*n skjelver, smiler og virker jævla fornøyd med seg selv mens vedommende ikke kan komme seg ut derfra fort nok, i mitt hode kan jo det virke litt suspekt.

Anyway. Jeg har handlet! (Fortjener egentlig ti utropstegn.)

Igår var det noen som spurte meg om jeg trodde det var mulig å bli helt frisk, som faktisk argumenterte med at det ikke er mulig. Da ble jeg faktisk jævlig forbannet. Fuck deg og uvitenheten din. Du snakker til en jente med ambisjoner, som ikke har tenkt til å gi seg før målet er nådd.

For å fullføre overskriften; jeg skal ikke bli bedre – jeg skal bli F R I S K.

Det som en gang var og det som er.

Fanta Wild Berries. Snø. Feriehus. Mamma. Pappa. Skattejakt. Påskeegg. Harrytur. Godteri. Påskekrim. Kortstokk. Mamma. Pappa. Skiturer. Aking i “verdens lengste akebakke”. Snøscooter. Venner. Mennesker. Middager. Brus på boks. Fyr i peisen. Varme. Latter. Yatzee. Påskekrim. Forsøk på å løse gåtene på melkekartongene. Potetgull, hvorfor ikke? Familievenner og deres barn. Slalombakken. Telemarkski. Kos. Hygge. Appelsiner. Kvikk Lunsj.

Jeg har påskeegg i år også. Det er tomt.

Alt sammen er fjerne minner fra en tid som var god, som aldri kommer tilbake. Påsken per dags dato gjør mer vondt enn godt her jeg sitter alene, i en leilighet som er like tom som vanlig, i selskap med meg selv, som vanlig. Og hundene mine såklart. For min del kunne det vært hvilken som helst tordag, bortsett fra at det idag gjør mer vondt enn vanlig.

Idag rydder jeg opp etter et etegilde som har vart i flere dager mens jeg hater kroppen min mer enn vanlig, på grunn av vekta som viser høyere tall enn vanlig. At jeg ikke føler meg så svimmel som jeg har følt meg de siste dagene er en fattig trøst, eller når jeg tenker meg om hjelper det ikke så mye det heller. De samme rutinene, de samme kampene, den samme ventingen. Jeg fikk kjenne på livet og at det går an å få det bedre når jeg reiste til Trondheim – uheldigvis er det også slik at jeg reiste hjem igjen, til ingenting. Til det samme. Til den samme redselen og de samme utfordringene med noe så simpelt som å gå opp og ned bakken der jeg bor for hundenes skyld. Hjem til de samme polikliniske avtalene som fram til nå ikke har fungert som noen mirakelkur eller voldsom hjelp i forhold til bedring av agorafobien.

Jeg biter tennene sammen i et håp om å motivere meg selv til å gjøre akkurat det, bite tennene sammen og holde ut. Istedenfor legger jeg ekstra godt merke til hvilke tenner jeg har vondt i, samtidig som jeg minnes på tannlegetimen, eller var det to, i neste uke, mens bekymringene over hvordan det skal løse seg skyller over meg. Mamma som alltid pleier å være med til tannlegen bor mangfoldige timers kjøring unna og kan ikke være med. Jeg tviler på at jeg klarer det alene og jeg tviler enda mer på at psykiatritjenesten har sjans til å stille opp. Altså, om det er det det står i, om de kan eller om de ikke gidder. Men det er vel ikke så farlig om jeg har hull i tennene, burde reparere dem og ikke får gjort det på grunn av mitt usynlige fengsel, også kjent som agorafobi?

Synd for meg, for hvem andre er det egentlig som bryr seg? Ingen. Hvorfor hjelpe en som meg? Jeg er jo ellers oppegående i tankegangen min, tenker klare tanker og ser ut til å ha beina på jorda. Ja, sett bortsett fra alle tankesviktene mine såklart, men det spiller jo ingen rolle siden jeg ikke er en akutt trussel for meg selv eller resten av samfunnet.

I mellomtiden får jeg bare vente mens jeg teller dager. Det er bare noen få små dager til jeg skal begynne å pakke ned leiligheten og om ca. 34 dager har jeg forlatt dette uendelige helvetet i denne byen, tiden som står stille og alt jeg ellers hater, samt de få tingene jeg egentlig setter pris på.

Expectation/Reality

Helg. Jeg oppsummere helga i to bilder.

Expectation.

Reality.

Men, på den lysere siden ligger Zahra på førsteplass i konkurransen! Om hun klarer å ligge på førsteplass i tre timer til vinner hun denne ukas konkurranse! Jeg hadde blitt evig takknemlig om du hadde orket å gi henne en stemme, det hadde faktisk gjort meg veldig glad ♡

Klikk [HER] for å stemme.

A dash of feng shui.

Hva jeg gjorde klokken to i natt? Ommøblerte soverommet, selvfølelig.

Siden tirsdag eller mandag eller når det nå enn var, har jeg sovet på sofaen fordi jeg forbinder soverommet med å skru tankekverna og katastrofetankene på fast forward. Det blir tortur å legge seg i senga, jeg gruet meg til å legge meg og visste med sikkerhet at jeg aldri ville få sove, spesielt ikke uten medisiner.

Igår ble jeg stuptrøtt. Det hadde garantert noe å gjøre med at jeg hadde vært våken i atten timer, jeg skulle egentlig legge meg på sofaen, men så hadde jeg lekt med tanken på å ommøblere på soverommet, så hvorfor ikke? Særlig siden jeg var så trøtt, jeg måtte jo få sove da, win win. Soverommet mitt er ikke så stort at det gjør noe, i all hovedsak har jeg rotert senga nitti grader og skjøvet den hele nitti centimeter inn mot veggen. Hvorfor i all verden har jeg hatt senga stående midt i rommet når jeg bare er en person som bor her og sover i den? Soverommet ble jo veldig mye større, jeg sovnet med en gang og sov helt til jeg våknet av vanvittig bråk klokken ni.

Intens borring, klokken ni på en lørdagsmorgen? Var ikke spesielt blid akkurat da, huseier driver visst med oppussing av badet. Men, klokken NI på en lørdagsmorgen? Grr.

Jeg tilhører ikke den delen av befolkningen som rer opp senga før de tar bildet til internett. (Laila, kjenner du igjen bildet over lampa? Det står oppned, men jeg fikk det av deg!)

Jeg har bestemt meg for å aldri legge meg i senga før jeg er trøtt. Jeg skal aldri mer legge meg til et visst klokkeslett for å stresse med og sovne, det sier seg jo selv at man ikke får sove da? Man kan ikke tvinge seg selv til å sove. Vet ikke om jeg orker å forklare hele søvnteorien min akkurat nå, men jeg har bestemt meg for at det skal virke. Jeg har liten tro på at det er lurt å ligge i senga å tenke vonde tanker, been there, done that. I lengden fører det til lakenskrekk og vridd døgnrytme. Det blir som å legge hånda på en varm kokeplate – du vet du brenner deg. Om du vet at katastrofetankene brenner i hodet når du legger deg, så har du vel ikke lyst? For at dette skal fungere innebærer det selvfølgelig at man må stå opp i rimelig tid og droppe middagshvil sånn at man er trøtt om kvelden .

Fin teori, jeg må teste det i praksis. I natt var i alle fall min beste natt siden jeg sluttet på medisiner.

Idag fyller dette dyret sju år. Det er rart å tenke på at hun har blitt “så gammel” (selv om hun bare har levd halve livet sitt ca.) Lurer på om hun vet at hun har bursdag, i hele dag har hun hatt lyst til å sitte på fanget. Nick også forsåvidt, men det er forskjell på fem kilo og femten.
Elsker dette bildet, hittil er det det bildet jeg er mest fornøyd med å ha tatt, noensinne.

Friday.

Har hatt lyst til å skrive de siste dagene, men har ikke funnet tid til å sette meg ned og få det gjort. Av den grunn føler jeg at jeg har veldig mye å sette ord på, på en gang.

Nå er jeg på dag åtte uten oppkast – og jeg føler meg motivert. Føler at jeg har fått kontrollen tilbake, kommer ut av butikken med hevet hode, ingen skam i posene. Motivasjonen traff meg på onsdag når jeg innså at vannet virkelig var på vei ut av kroppen, av en eller annen grunn tok det unormalt lang tid denne gang. Det er hvertfall ikke noe jeg har lyst til å sløse bort, jeg trenger ikke mer selvhat enn jeg allerede kjenner på. Dessuten er mastercardet nedbetalt igjen, endelig tilbake i overskudd etter å ha betalt alle regninger idag. Suck it, bulimia :)

Jeg er ikke lenger så sur på behandleren min at jeg holder på å etse fra hverandre fra innsiden og ut. Om du vil lese hva jeg har vært sint for kan du klikke [her]. For å fatte meg i korthet har jeg vært sint på henne for at hun gjorde noe som kunne vært lett – veldig og urettferdig vanskelig. I barnslig stil har jeg avlyst avtalene våre siden da – men jeg snakket med henne idag, game on på mandag. Ny utfordring, ferdig med det. Det gagner meg ikke å la det tære videre.

Angående medisiner – wow. Hvor skal jeg begynne? Den kjipeste kløen var resultat av en infeksjon jeg fikk i huden etter å ha klødd litt vel mye. Nå har jeg tatt noen allergitabletter, føler meg bedre. Jeg vet nesten ikke hvordan jeg skal få formulert det som kommer nå, har mest lyst til å rope “holy shit” og “wow”. Når jeg våkner nå, uansett hvor trøtt jeg er eller hvor lite lyst jeg har til å stå opp – så tar det fem til femten minutter før jeg føler meg ordentlig våken. Det er jo ingenting! Jeg er vant til at hele, absolutt hele dagen er ødelagt om jeg ikke får så mye søvn som medisinene skulle ha det til at jeg trengte. Jeg er vant til å være zombie i flere timer, helt til jeg sovner og sover til kroppen våkner av seg selv. Jeg er vant til å være så trøtt at jeg frykter å kollapse hvorsomhelst og nårsomhelst – noe som gir enda mer angst og ubehag i forhold til agorafobien.

Hallo, nå er jeg faktisk våken. Det er nesten som en ny og annerledes verden. Jeg kan stå opp og fungere selv om jeg bare har sovet fire timer. Joda, skulle ønske jeg fikk flere timer søvn, men jeg trenger ikke lenger en hel kanne kaffe i slengen, det holder med en kopp. Drikker jeg kaffe etter klokken 1900 nå – så får jeg ikke sove rundt midnatt. Jeg kjenner at koffein virker oppkvikkende, for en uke siden var koffein noe jeg tømte i meg i håp om å orke å gjøre noe!

Det frister ikke for fem flate øre å spise så mye som en kvart pille, selv om jeg er trøtt. For noen dager siden hadde jeg ikke trodd at jeg skulle kunne si det allerede nå. Jeg blir trøtt på ettermiddagen – men kaffe hjelper. Synes jeg fortjener en klapp på skuldra for at jeg forsøker og holde styr på døgnrytmen også, selv om jeg gjerne skulle ønske at jeg kunne prioritert søvn alene. Må si jeg ble overrasket idag når jeg våknet av vekkerklokken og ikke fem timer før den (som igår…)

Hvis du er forvirret når jeg sier at jeg er våken, men trøtt – så mener jeg at selv om jeg er trøtt er jeg mye mer våken enn jeg har følt meg på veldig lenge.

Onsdag var en skikkelig angsteksponeringsdag, det ble noen utfordringer igår også, samt idag.

Fikk verdens søteste deksel i posten igår fordi jeg har ødelagt det som var favoritten min (TARDIS’en).

Og jeg har kjøpt neglelakk. Mint igår, de to andre idag. Det var ikke planlagt, men primærkontakten min var ikke på jobb idag, så hun som hadde tilbud til meg lurte på om jeg husket hva jeg visstnok hadde foreslått for minst tre uker siden (det husket jeg ikke!), men det handlet om å kjøpe neglelakk på en butikk jeg synes er ekstra vanskelig å være i. Da måtte jeg jo nesten bare gjøre det.

Jeg er ikke skrekkelig glad i helg, men håper denne blir bedre enn den forrige. Dessuten fanget jeg et smil på bilde idag som det er verdt å dele videre. Happy happy, joy joy, vet dere.

Han var litt mer happy når han fikk løpe løs ute idag.

God helg ♡

The shallow surface.

Idag har jeg hatt første møte med min nye psykolog. Jeg har lurt på hva jeg skal referere til henne som siden frk.psykolog alltid er og vil være frk.psykolog. Har derfor bestemt meg for at det blir frk.midlertidig-psykolog siden jeg bare skal treffe henne 3-4 ganger til siden jeg flytter snart.

Jeg er litt overrasket over at jeg faktisk kom meg dit og møtte opp i det hele tatt. Nå kan det vel også nevnes at jeg møtte en venn utenfor sykehuset sånn at jeg slapp å gå inn alene, venterom er virkelig ikke min greie eller noe jeg er så glad i for å si det sånn.

Ny behandler. Tja. Vet ikke hva mer jeg skal si om det? Det er kanskje ikke så veldig mye å si. Dette er jo ikke en dame som har løsningen på alle mine problemer, men kanskje hun kan bidra eller hjelpe meg til å sortere i hodet mitt på en eller annen måte. Hun virket veldig “psykolog” (tror du må ha gått til psykolog selv for å skjønne hva jeg mener her), veldig “terapeut”. Ikke det at det er noe galt i det (det er jo liksom det de er), men frk.psykolog var mer menneske pluss terapeut. Nok om dem, det må være rart for dem om de snubler over bloggen min å skulle finne på og lese dette. Den sjansen er jo der, så derfor sier jeg bare nok om det nå. Dessuten er det svært, svært begrenset hva man kan si om et menneke basert på førtifem minutter!

Når jeg sto opp idag fant jeg denne her i postkassen, det vil si dekselet. Måtte bestille nytt siden det lilla jeg hadde var knust i hjørnene og i ellers dårlig forfatning. Vurderte å bestille nytt i lilla, men på den andre siden var jeg litt lei.

Det forrige dekselet så sånn ut, bilde fra August 2011.

Noe så lite som å våkne opp til deksel i posten føltes litt som at det kom til å bli en god dag, selv om jeg nesten fikk panikk hos frk.midlertidig-psykolog. Når jeg kom hjem var været så fint at jeg mot alle odds kledde på meg sko, tok Nick med meg og gikk opp i skogen alene. Det begynner å bli en stund siden sist, synes angsteksponering er mye verre om vinteren enn om sommeren. Om sommeren kan man alltids løpe om det skulle være behov for det, men det fungerer ikke slik på vinteren.

Vi var ute i 23 minutter. Driter i om du tenker det er lite, for meg er det steg i riktig retning uansett hva andre måtte synes og mene om akkurat det. Jeg gjør det jeg kan og hittil idag har jeg tjent seks nye post-it lapper allerede

Nick så ut til å være overlykkelig over å tilbringe kvalitetstid med meg alene. Zahra ble ikke med ut siden hun ikke synes noe om kuldegrader og helst vil være inne. Misforstå meg rett; hun er selvfølgelig med på tur hun også, men hadde det ikke vært for Nick hadde jeg aldri gått den turen jeg gikk idag med bare Zahra siden jeg vet hun ikke synes det er noe gøy når det blir for kaldt.

Igår var det forresten fint nordlys ute, men det ble selvfølgelig mindre spektakulært innen jeg hadde rukket å hente kamera. Det irriterer meg litt at jeg bor rett under høyspentledningene pluss at det henger en ledning på forsiden av huset også. Hadde det ikke vært så jævlig kaldt og så veldig sent skulle jeg kanskje beveget meg sånn at jeg fikk bedre mulighet til å ta et bedre komponert bilde. Bildet er tatt håndholdt, hadde blitt bedre med stativ og jeg eksperimenterer enda med innstillinger.

Jeg kommer til å savne nordlys og evige sommernetter når jeg flytter.


Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv

Advertisements