Archive for the 'Zahra & Hunderelatert' Category

1750 gram lykke.

Forrige mandag skrev jeg jo så stort og fint at jeg, selv om jeg er skrekkelig dårlig til å oppdatere, trodde jeg skulle publisere tre innlegg i forrige uke. Det planlagte innholdet i det tredje innlegget er også selve grunnen for hvorfor det ikke kom tre innlegg. Tiden strakk rett og slett ikke til og noe helt annet var så evig mye viktigere…

asha1
Det har seg nemlig sånn at jeg har gått til anskaffelse av min hund nummer tre, sammen med Mats. Vi hentet en liten italiensk mynde (samme som Zahra), på torsdag! Hun er født 22. Juli og var på dagen 2 måneder gammel når vi hentet henne med oss hjem. Det vil si at hun er helt fersk i livet og absolutt alt er nytt. Stort. Litt skummelt. Litt spennende.

Jeg har så mye på hjertet at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal begynne. Jeg får en del spørsmål fra andre som sliter psykisk rundt dette med å skaffe seg en hund i håp om at det kan hjelpe. Kanskje er dette en gylden mulighet for å gi et skikkelig svar på dette spørsmålet?

asha2Dette er i alle fall Asha. Ah-sja, som i Tasja. Hun er oppkalt etter Asha Greyjoy i Game of Thrones, men hvis du kun har sett serien kjenner du karakteren som Yara Greyjoy. De har nemlig byttet navnet hennes fra bok til serie, for at seerne ikke skulle bli forvirret mellom Asha og Osha, the wildling who went north with Bran & Rickon.

Zahra har nå rukket og bli ti og et halvt år gammel. Hun tar det nye tilskuddet overraskende greit og har tålmodighet over all forventning. Nick derimot, vet ikke helt hva han synes. Han er snill med henne, vil gjerne leke men forstår ikke sin egen størrelse i forhold til hennes. Han veier 15 kilo, så du kan jo se det for deg? Han er forøvrig veldig eiesyk i forhold til Mats og vil absolutt ikke dele han med Asha, haha. Det må han jo, han har bare ikke skjønt det enda!

Men nå fikk jeg plutselig en liten tastatur-terrorist som gjør skrivingen mer komplisert enn det burde være, så vi må nok ut en tur.

Håper dere som leser dette får en fin tirsdag! ♥img_8272

To live my life as it’s meant to be.

Idag har vært en fin dag! En produktiv dag med masse angsteksponering.

Klokken 0856 ringte jeg til pappa og sa at jeg ikke kunne bli med når han skulle kjøre D i barnehagen og A på jobb siden de skulle kjøre rundt 0930. Jeg fikk beskjed om at ingen hadde stått opp og at jeg sikkert rakk det om jeg sto opp umiddelbart, hvilket jeg gjorde. Jeg er mildt sagt vant til å ha god tid om morgenen. Jeg har to hunder som ligger under dyna til jeg er ferdig med frokost, de stresser hvertfall ikke. Jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle rekke å spise frokost, lufte to hunder, finne ut hva jeg skulle ha på meg, kle på meg, finne det man trenger for å komme seg ut døra og huske medisiner på litt i overkant av en halvtime.

Til min store overraskelse gikk det fint. Blir til stadig imponert over hva jeg egentlig får til om jeg bare vil det nok. Etter å ha levert resten av familiemedlemmene dit de skulle drakk jeg og pappa kaffe i bilen mens vi kjørte til Ikea. Det har seg nemlig sånn at vi var innom der på tirsdag i forrige uke og jeg fant noe fint, men når jeg kom hjem så jeg at jeg ikke hadde kjøpt nok. Det vil si, jeg kjøpte en, men innså kjapt at det hadde vært ideelt med tre!

Taklet en god del utfordringer på Ikea. Synes jo i utgangspunktet det er litt stress å være der, men bare litt. Jeg ville jo tross alt dit selv, selv om jeg på et tidspunkt hadde litt lyst til å trekke meg, hvilket jeg ikke gjorde. Det har seg nemlig sånn at når man har angst for én ting, er det lett å begynne å bekymre seg for noe annet også. Sukk. Sånn er det for meg og siden i sommer har jeg bekymret meg for “dette nye” i tillegg til angst for epilepsianfall – hvilket ser ut til å ha avtatt litt. Når jeg kjenner at jeg blir redd for akkurat det er min første automatiske tanke “skjer det, så skjer det. Det er ikke hverken mitt problem eller min feil, om det skjer så kan jeg faktisk ikke noe for det, for jeg har tatt alle mine forhåndsregler og har rett til å leve jeg og”. Tenk det. Det er selvfølgelig en ubehagelig tanke å vite at “kanskje” skjer det, men oddsen er liten og jeg har vært anfallsfri i atten måneder, nei, snart nitten når jeg tenker meg om – så hvorfor nå, hvorfor idag? Jeg har brukt to og et halvt år på å bekymre meg for akkurat dette, det har ikke akkurat tilført hverken meg eller livet mitt noe annet enn miserabel ulykke.

Når jeg var på Østmarka i April fikk jeg en oppgave som gikk ut på at jeg skulle skrive ned alle de “skrekkelige” tankene om alle skrekkscenarioene jeg fryktet, lese de inn på mp3-spiller for deretter å gå en tur og høre på dette. Personalet sa at mange pasienter slet spesielt med den oppgaven. Jeg for min del gikk hele veien og ristet på hodet fordi alle disse tankene var så dumme og urealistiske. “Nå får du anfall” sa stemmen min, “det skjer jo ikke” sa hodet mitt. “Se at du faller om” sa stemmen, “eh, det gjør jeg jo ikke” sa hodet mitt. Nå er det litt på samme viset i realiteten, en “dum” tanke kommer og en fornuftig tanke skyter den umiddelbart ned.

Med andre ord går det mye, mye bedre. Sliter jo enda, men på langt nær like mye som før og det er så jævlig godt å sammenligne nå med da og verdsette alt av nyvunnet frihet! Og “den nye” angsten må jo takles på akkurat samme måte som den andre, og den har aldri vært like paralyserende og jeg vet at også denne tanken er urealistisk – så jeg er ikke så veldig bekymret, var det jeg skulle fram til. jeg vet jeg har de riktige redskapene til å takle også dette.

Å hente D i barnehagen igår gikk forresten kjempefint. Herregud, skjønner ikke hva jeg stresset med sånn egentlig. Været var elendig når jeg gikk, regn, grått, vind og litt hagl – men det har jeg ikke noe imot. Er bare evig takknemlig for at jeg ikke må måke snø fire ganger i døgnet lenger. Han hadde i alle fall ikke regnbukse, så jeg spurte om det gikk bra. Da tok han hånda mi og sa noe sånt som “jeg og deg, vi to er tøffinger. Vi går sammen gjennom regn og vind og storm” og jeg kunne ikke gjøre annet enn å le. Han fikk bestemme middag (selvfølgelig pasta), deretter fikk han se film i min leilighet, det er visst ekstra stas. Etterpå bakte vi muffins til pappa kom hjem – hvilket han ble glad for fordi det var en slags farsdagsgreie siden han ikke var hjemme på søndag.

Dessuten har jeg vært innom en fremmed matbutikk hvor jeg aldri har vært før idag – og jeg gikk inn alene. Skulle bare ha ett par ting, men likevel. Mannen i kassa smilte litt rart når han rakte tilbake legitimasjonen min etter å ha innsett at jeg nettopp har fylt treogtjue. Jeg føler meg enda for ung til å ta det som et kompliment, men litt morsomt er det jo.

Ikea gikk i alle fall fint og jeg fikk handlet en hel haug med ting jeg vil ha. Eksempelvis har jeg kjøpt nye små fat, skåler og store fat – gode intensjoner, ingen negative assosiasjoner. Det føles fint å kunne bytte ut ting på kjøkkenet og ikke assosiere det med bulimiske greier. Idag har jeg forresten holdt meg unna overspising og oppkast i en hel måned, hvilket føles både stort, fint og fantastisk. Endelig, håper det fortsetter.

Hjelp. Dette innlegget ble skrekkelig overpositivt, men akkurat nå føler jeg meg veldig positiv og førnøyd med å ha gjort masse. Jeg og pappa har en deal om at jeg må stå opp tidligere, for om jeg til vanlig blir med i bilen når A skal på jobb og D i barnehagen er det jo lett at jeg og han finner på noe senere. (Pappa jobber kveld/natt, derfor er han ledig på dagen.)

Det jeg trengte tre av, var forresten disse:

Jeg elsker sånne lys, særlig disse med snøflak. Ikke blir de varme heller, så jeg bekymrer meg liksom ikke. Nå har jeg snøflak i alle vinduene. Jeg er ikke så skrekkelig glad i jul og sånt (det vet dere jo kanskje), men lys er alltid fint. Sjelefred nå om dagen er stearlinlys, snøflaklys, pepsi max  i “mørket” og serier på skjermen. Det er akkurat det jeg skal gjøre nå, skulle bare skvise inn litt tid til et innlegg som skulle vært kort, men allerede har rukket å bli 1121 ord.

 

Important post about blogging.

Yes, this is going to be another post about blogging, but it’ll also be the last (at least for a while).

Those of you who’ve followed me for a couple of years (thank you so much for still caring), I know that I was a “better” blogger before. I posted at least once a day and I wrote from the heart. I still write from the heart, but it’s slightly different now.

The main reason for my lack of posts is pressure. Too much pressure. For a while I wrote lots of posts I ended up saving as drafts, after a while I jus’t couldn’t be bothered anymore.

I still share events and glimpses of what goes on in my life, but mainly I share what I see as progress. In a way, that’s cheating. It says something about what I’ve achieved and that I’m moving in the right direction, but there are so many ups and downs, stumbling, falling, doubts, insecurities and worries on the road from somewhere to something better.

I love writing. It helps me in so many ways and if I didn’t express myself through written words, I’m not sure I’d be here, alive, today.

Writing is reflecting and while doing so, I open my mind and it gives me a whole other perspective. It makes me see things more clearly and understand things better, it makes me understand myself. While I write I’m able to organize the thoughts inside my head, it’s peaceful, soothing, therapeutical and it makes me stronger when I’m able to process what’s going on. It gives me more weapons to deal with the demons inside my head.

But then there’s doubts. I think too much and too often my thoughts get the best of me. It’s a big deal for me, to be able to be honest and open about such personal things.

I have an eating disorder. I have agoraphobia. Together they’ve reduced my quality of life to such an extent that I’ve caught myself wondering what the point of all this suffering is, more than once.

I don’t blog about shopping, glitter, glam, outfits or make up. What I write is deeply personal and sometimes it scares me. Or to be precise; what I think other people think of me for being the way I am – scares me. 

Do you see how ridiculous that is? Because I do. That exact sentence is what’s holding me back from sharing what happens between A and B rather than updating every once in a while when I feel like I’ve actually made progress when it comes to getting better.

I’m sure everyone have worried about what other people think of them at some point, some of you might do it all the time, like I do when it comes to my blog.

Writing this is actually a huge relief because it puts things in perspective for me, it allows me to see how ridiculous it is to be held back from doing something I love (writing) based on what I think others think of me. That’s completely out of my control and I have to stop over thinking when it comes to this in order to get over it. If you’re wondering why I don’t just pick up a pen and write things in a notebook instead, I’ve previously stated that I find it triggering and self destructive. When I write something someone will read, I put more effort in to it and I choose my words more carefully – exactly because I do not want to trigger others or myself. Another point is that I want to explain what makes me think/feel the way I do as accurately as possible because I don’t want those of you who read my words to misunderstand me.

I am who I am. I am exactly the person I’m supposed to be.

My life is what it is. It’s far from as bearable I wish it was and so far I haven’t achieved any of the “normal” things I’d like to accomplish before I die, but I’ve achieved so many other things in my life, things I truly hope no one else would ever have to go through. It’s important for me to remember where I’ve been and what I’ve survived.

For starters – I’m alive. A fact many people seem to take for granted when it comes to themselves. I fought a great war before I got to the point that I realized that I do want to live and I believe life has to be more than what I’ve experienced so far.

I have recovered from self harm. Self harm is a deadly addiction that almost cost me my life more than once. I never thought I’d make it, but I have.

I no longer fit the criteria for borderline personality disorder. This means I’ve had to work incredibly hard when it comes to changing bad habits, breaking destructive thought patterns, learning new coping strategies, but above all – learning to use this knowledge and my new tools and weapons in order to change my life. This might be hard to understand for those of you who’ve never struggled before, but I know a lot of you who read this will be able to imagine how much it takes to make it to the other side. It IS possible to recover from BPD, even though a lot of people claim it isn’t. They say “people don’t change”, but they’re wrong. Anyone can change.

These are huge, important things that had to be done and dealt with after deciding that I want to live. I’m still far from where I want to be. I still struggle with atypical anorexia (with bulimic tendencies) and agoraphobia. I’ve made several steps in the right direction when it comes to recovering from agoraphobia, but I’m still not as free as I will be, eventually.

I’d still very much like to document my journey through words and images (as my sidebar says) and continue sharing it with those of you who read this blog. The point of this post is to remind myself to not give a fuck about what other people might think of me.

I have come very, very far compared to how my life was back in 2009 when I was at my worst.

I have changed the person I used to be, to who I am today – a better version of myself.

What am I fighting for? Improving my quality of life.
Who am I fighting for? Myself.
Who am I writing for? Myself.

This is my journey and I’d still very much like to share that with you.

Now I’m done blogging about blogging, from now on I’d like to focus on what’s important; my journey from here to something better.

Søndag.

Igår var det sol. Idag er det litt sol. Snart skal jeg klippe gresset.

Her om dagen gjorde jeg noe ganske umulig. Jeg måtte improvisere. Fikk plutselig beskjed om å passe lillebroren min midt på dagen. Det gjør meg alltid litt ekstra nervøs, føler meg ekstremt ansvarlig og blir kjemperedd for at noe skal gå galt, eksempelvis at noe skal skje med meg og at han blir overlatt til seg selv. Men, han er jo fem år, han er langt fra hjelpeløs.

Vi gikk i alle fall på lekeplassen. Midt på dagen, mens det var mange folk i nærheten. Alt kunne jo gått galt, ingenting gikk galt. Han var blid og fornøyd, og selv om det er tungt å holde ut ubehaget følte jeg meg positivt overrasket når vi omsider gikk inn igjen etterpå.

Note to self: ting går som regel ikke galt. Det er verdt å huske på og ta med seg videre.

Nå begynner det å se ganske greit ut i leiligheta. Har pakket ut, malt litt her og der. I sommer skal jeg male badet. Det er malt i en slags ferskenfarge som suger til seg alt lyset og gjør at alt får et skittent gulskjær. Blir bra når jeg blir ferdig. Har tatt noen få før/etter bilder av ting jeg har gjort hittil, får vel legge dem ut en dag. Og ja, jeg skal ta bilder av leiligheta også, siden det meste av familien min bor langt unna og ikke kan se med egne øyne.

Når jeg spiste frokost idag hang det en liten edderkopp i taket. Jeg liker dem ikke. Jeg har glemt å fortelle om når jeg kom hjem fra Trondheim etter å ha vært borte en uke. Jeg kom hjem fredag, på lørdag fant jeg én edderkopp. Tenkte ikke over det. Når jeg skulle pusse tennene natt til søndag fikk jeg plutselig øye på noe i øyekropen. Sorte prikker i taket, mange. Når jeg sier mange mener jeg bortimot trettifem stykker. Heldigvis var A våken, for jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle gripe an problemet.

Men, så var det jo ikke over der, det hang nemlig noen få rundt lampa i taket i stua, pluss en hel drøss ute i gangen, over inngangsdøra mi. Til sammen med den idag har jeg kastet ut 66 edderkopper :)))) Æsj. Regner med de har klatret opp fra kjelleren siden det hang et likt nett der nede med samme edderkopper. De var små da, knappenålshoder omtrent.

Uansett. Jeg kjente litt på mestrinsfølelse på fredag og igår, det gir meg litt håp, for i det siste har jeg for det meste bare vært skuffet over alt.

For første gang siden jeg flyttet har jeg tatt i kameraet igjen.

Happy Zahra.

Håper dere har en fin dag.

If you’re homesick, give me your hand and I’ll hold it.

Jeg blir stående, mitt på veien. Mitt mellom destinasjon A og destinasjon B, midt mellom helvete og ingenting. Fargene trekkes ut av landskapet, det grå blir hvitt og alt annet blir bare grått igjen. Jeg vet at jeg er inni kroppen min, men jeg føler meg utenfor. Aller mest føles det ut som om jeg raste ut døra i en faderlig fart for å rekke timen hos frk.midlertidig-psykolog, men så glemte jeg meg selv hjemme. Kroppen min er på vei til psykologen, men jeg ble igjen hjemme.

Jeg føler meg diffus, som om linjene er visket ut, som om det som bor inni kroppen min av tanker og følelser svever vedsiden av meg, på utsiden. Alt flyter utover til en forvirret smørje av det som er og alt som ikke er.

Panikken rykker tak i kroppen min og jeg vet ikke om jeg skal løpe mot ingenting eller helvete, kvalmen brer seg i kroppen. Jeg tenker ikke, hvordan skal jeg kunne tenke når jeg har glemt meg selv hjemme? Rådvill styrter jeg hjem i håp om å finne meg selv, for å stange hodet i veggen om jeg må, hjelper det kanskje? Klokka tikker og i teorien har timen min allerede begynt. Jeg gjør et skikkelig forsøk på å ta meg sammen og trasker ut døra nok en gang. En gang til går jeg ut av oppkjørselen og nedover veien.

Fortsatt er det noe som absolutt ikke stemmer. Noe som er helt forferdelig feil, men jeg klarer ikke å sette fingeren på hva og angsten vokser i takt mens jeg leter etter svaret på hva det kan være som føles så forferdelig. Jeg finner ikke ut av det før jeg vandrer hjem mens skammen dunker i panna.

Noen dager bare er sånn, idag er tydeligvis nettopp det. 

Dropper takketalen, men må likevel si tusen hjertelig takk. Dette er utvilsomt dagens høydepunkt. Lille frøkna kom på førsteplass, jeg har altså vunnet hundemat og en matskål, samtidig er hun sikret en finaleplass. Dere trenger altså ikke å stemme mer før finalen (om dere ikke ønsker det). Finalen er i mai en gang, det blir henne og tjue andre finalister (atten av disse er enda ikke kåret). Kommer garantert til å oppfordre dere til å stemme da, for å se hvor langt hun kommer :)

Expectation/Reality

Helg. Jeg oppsummere helga i to bilder.

Expectation.

Reality.

Men, på den lysere siden ligger Zahra på førsteplass i konkurransen! Om hun klarer å ligge på førsteplass i tre timer til vinner hun denne ukas konkurranse! Jeg hadde blitt evig takknemlig om du hadde orket å gi henne en stemme, det hadde faktisk gjort meg veldig glad ♡

Klikk [HER] for å stemme.

Stem på Zahra ♡

Igår kom jeg over en konkurranse som jeg meldte Zahra på for moroskyld! Nå har det seg sånn at hun har klatret helt opp til niendeplass, noe som begynner å bli kjempegøy! Tre ukesvinnere trekkes på mandag, så om jeg klarer å få Zahra opp på topp tre til mandag hadde det blitt om mulig enda mer gøy. Ukesvinnerne går videre til en finale om noen uker. For å klare dette trenger jeg deres hjelp, hadde satt utrolig stor pris på om du hadde orket å stemme!

Klikk [HER] for å stemme.

Trykk på “Ta meg til duell” og trykk på Zahra i duellen for å stemme. “Måtte flotteste hund vinne”, som Labb så fint sier.

Jeg har aldri deltatt i noen som helst konkurranse på internett før, men det hadde ikke gjort meg noe å vinne ett år med gratis hundemat og bilde av Zahra trykket på sekker med hundemat. Endelig en praktisk premie. Løshår, slettetenger og annet dilldall står ikke øverst på ønskelista mi, for å si det sånn. Man kan stemme en gang hver dag. 

(del gjerne innlegget videre om ønskelig:)

A dash of feng shui.

Hva jeg gjorde klokken to i natt? Ommøblerte soverommet, selvfølelig.

Siden tirsdag eller mandag eller når det nå enn var, har jeg sovet på sofaen fordi jeg forbinder soverommet med å skru tankekverna og katastrofetankene på fast forward. Det blir tortur å legge seg i senga, jeg gruet meg til å legge meg og visste med sikkerhet at jeg aldri ville få sove, spesielt ikke uten medisiner.

Igår ble jeg stuptrøtt. Det hadde garantert noe å gjøre med at jeg hadde vært våken i atten timer, jeg skulle egentlig legge meg på sofaen, men så hadde jeg lekt med tanken på å ommøblere på soverommet, så hvorfor ikke? Særlig siden jeg var så trøtt, jeg måtte jo få sove da, win win. Soverommet mitt er ikke så stort at det gjør noe, i all hovedsak har jeg rotert senga nitti grader og skjøvet den hele nitti centimeter inn mot veggen. Hvorfor i all verden har jeg hatt senga stående midt i rommet når jeg bare er en person som bor her og sover i den? Soverommet ble jo veldig mye større, jeg sovnet med en gang og sov helt til jeg våknet av vanvittig bråk klokken ni.

Intens borring, klokken ni på en lørdagsmorgen? Var ikke spesielt blid akkurat da, huseier driver visst med oppussing av badet. Men, klokken NI på en lørdagsmorgen? Grr.

Jeg tilhører ikke den delen av befolkningen som rer opp senga før de tar bildet til internett. (Laila, kjenner du igjen bildet over lampa? Det står oppned, men jeg fikk det av deg!)

Jeg har bestemt meg for å aldri legge meg i senga før jeg er trøtt. Jeg skal aldri mer legge meg til et visst klokkeslett for å stresse med og sovne, det sier seg jo selv at man ikke får sove da? Man kan ikke tvinge seg selv til å sove. Vet ikke om jeg orker å forklare hele søvnteorien min akkurat nå, men jeg har bestemt meg for at det skal virke. Jeg har liten tro på at det er lurt å ligge i senga å tenke vonde tanker, been there, done that. I lengden fører det til lakenskrekk og vridd døgnrytme. Det blir som å legge hånda på en varm kokeplate – du vet du brenner deg. Om du vet at katastrofetankene brenner i hodet når du legger deg, så har du vel ikke lyst? For at dette skal fungere innebærer det selvfølgelig at man må stå opp i rimelig tid og droppe middagshvil sånn at man er trøtt om kvelden .

Fin teori, jeg må teste det i praksis. I natt var i alle fall min beste natt siden jeg sluttet på medisiner.

Idag fyller dette dyret sju år. Det er rart å tenke på at hun har blitt “så gammel” (selv om hun bare har levd halve livet sitt ca.) Lurer på om hun vet at hun har bursdag, i hele dag har hun hatt lyst til å sitte på fanget. Nick også forsåvidt, men det er forskjell på fem kilo og femten.
Elsker dette bildet, hittil er det det bildet jeg er mest fornøyd med å ha tatt, noensinne.

Your pain is painful.

Atter en gang er det fredag. Jeg liker fortsatt ikke helg. Jeg gruer meg til to dager med tomhet – og i tilfelle alt skulle gå galt, hvor ringer man da?

De siste dagene har vært kjipe. Det handler om troen på seg selv og tvil. Mitt største problem her i verden er at jeg ikke tror på meg selv, og jeg tviler. Når tvilen først kommer krypende blusser usikkerheten opp, til slutt vet jeg ikke lenger hva jeg skal tro på. Det eneste jeg klarer å tro er ”jeg klarer ikke”, selv om jeg vet at det burde vært omvendt. Jeg burde tenkt at jeg klarer.

Denne uka har jeg tilbragt flere timer i forsøk på å finne ut hvordan jeg skal klare å tro på meg selv. Det MÅ komme innenfra. Det er både fint og rørende å lese oppløftende kommentarer og motta støtte på internett, men når alt kommer til alt må troen på meg selv komme innenfra.

Det er så skjørt. Alt føles som en eviglang kamp som foregår i slowmotion. Jeg veksler mellom motløshet (som i dag) og brennende raseri hvor jeg ikke vet hva godt jeg skal gjøre for å roe meg ned. ”Jeg er selvdestruktiv fordi jeg MÅ lette på trykket, hvis ikke er jeg redd jeg kommer til å eksplodere og det har jeg virkelig ikke hverken tid eller lyst til.” sa jeg til frk.fastlege her om dagen.

Egentlig har jeg ikke lyst til å blogge mer om hvordan jeg har det, kjente ikke at jeg orket å gå i gang med dagens tredje spontane gråteanfall.

I dag var det sol ute. Jeg kjenner ikke at jeg brydde meg så sterkt om det heller, selv om det var fint å se andre farger enn grått så langt øyet kunne se.

Av og til skulle jeg ønskes at noen hadde orket å redde meg fra meg selv. Skulle ønske noen orket å bry seg, fortelle meg hva jeg skulle gjøre eller fortalt meg at alt kommer til å gå bra til slutt. Det hadde vært fint, men sånn er ikke livet, ikke mitt liv i alle fall

Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal gjøre av meg, alt føles og virker uutholdelig. Ikke vet jeg hva jeg skal gjøre for å drepe tiden heller. Kjenner jeg meg selv rett finner jeg sikkert på noe, og om jeg så må ligge på gulvet og stirre i taket hele helga – så går nok tiden likevel. Jeg venter utålmodig på at denne vonde tiden skal bli borte, at jeg kan legge det bak meg, lukke et kapittel og begynne på neste.

Last day of the year.

Fint med flaks her i verden, nyttårsplanene mine ordner seg likevel. Er glad jeg tok sorgen på forskudd, gleden er desto større idag. Var jo innstilt  på å være alene likevel, men nå slipper jeg det.

Tror ikke det skal så mye til for å toppe fjorårets “feiring” om jeg kan si det sånn. Var jo innlagt akkurat da og på kvelden dro jeg ut en tur med pappa, vi tok noen bilder. Men så hadde det seg sånn at jeg ville ta bilder av fyrverkeriet og komme senere tilbake til avdelinga, det vil si etter midnatt – men det fikk jeg jo selvfølgelig ikke lov til. Når klokka nærmet seg midnatt spurte jeg om jeg kunne gå ut, det vil si cirka tjue meter utfor døra for å ta noen bilder derfra – det ville de hvertfall ikke være ansvarlige for. Seriøst, nyttårsaften hender én gang i året, også gidder de ikke å gjøre unntak? Neivel, greit, synd for meg.

Greit var det ikke, skuffelsen fikk tårene til å trille. Godt nyttår liksom.

Med andre ord er det nesten ingenting som skal til for å toppe det, bare det faktum at jeg skal feire med en venninne er nok til å overgå fjorårets fiasko, det får meg til å smile.

Igår gikk dagen i ett. Det slo meg, ett eller annet sted mellom vasking av kjøkkenskuffer og kjoleprøving – at jeg følte meg som er normalt menneske som hadde en normal dag, som gjorde noe fornuftig én hel dag.

Jeg ante ikke og aner enda ikke hvordan kjole jeg skal ha på meg senere. Prøvde alle sammen på (ja, alle kjolene jeg har) og tok bilde før jeg skiftet til neste. Etterpå bladde jeg gjennom bildene i håp om å klare og bestemme meg, satt i alle fall igjen med tre. De to på bildene og en til, men den siste er for stor egentlig. Igår var jeg sikker på at jeg ville gå for den til venstre, idag føler jeg mer for den til høyre, den er forresten lilla (du ser fargen på bildet under). Bildene er sorthvitt fordi fargene uansett ble forvrengte på grunn av dårlig lys. Og teksten på bildet er der fordi jeg holdt på å kose meg glugg ihjel i alt stresset og kjolekaoset.

Ikke var det mye hjelp å få heller.
Tenk så fint det hadde vært om Nick og Zahra kunne snakke? Så kunne de fortalt meg hvilken kjole jeg så best ut i, det kunne fortelle meg at jeg skulle skjerpet meg om vi gikk en tur og jeg ble stressa av ingenting, de kunne bedt meg om å ta meg sammen, de kunne fortalt meg at det kom til å gå bra, de kunne fortalt meg hvor jeg la nøklene mine eller at klærne på stativet ikke kommer til å brette seg selv…

Er spent på hvordan hundene reagerer på fyrverkeriet. Har bare mine to, mamma og hennes forlovede tok med seg sine fire og flyktet ett eller annet øde sted hvor det ikke blir så mange raketter. Jeg vet at Zahra tar det der ganske pent, dette er tross alt hennes sjuende nyttårsaften. Siden folk absolutt må skyte opp fyrverkeri i dagesvis før nyttårsaften har Nick fått høre raketter han også. Han er nysgjerrig. Vi så fyrverkeri i august og da tok han det helt piano, muligens fordi han kunne se fyrverkeriet og koble at smellene og fyrverkeriet hang sammen? Vet ikke.

Men han ser på meg når det smeller og jeg later som det er helt normalt, så da bryr ikke han seg heller, faktisk. Bra taktikk. Satser i alle fall på at det kommer til å gå fint. Skal nok ikke lenger ut av huset for å ta bilder enn opp på takverandaen, så da kan de begge være inne.

Jeg har kladdet en oppsummering av 2012, men tok ikke med meg boka hit. Jeg kladder best på papir nemlig, aller helst når jeg ikke får sove fordi jeg tenker for mye. Får heller publisere det når jeg er hjemme igjen, uvisst om det blir imorgen eller onsdag. Dessuten skal jeg sette meg ned å godkjenne kommentarer også! Setter utrolig pris på tilbakemeldingene deres, bare så dere vet det ♡


Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv