Archive for the 'Tanker og Refleksjoner' Category

For mye åpenhet om psykisk helse i sosiale medier?

Jeg kan ikke huske sist jeg fikk en impuls om at nå var det på tide å bruke den stemmen jeg har, til å uttrykke mine personlige tanker om et gitt tema. Idag ser derimot ut til å være dagen!

Jeg har nettopp sett ferdig Innafor; “Blottlegg meg” på NRK [direktelink til episode, klikk her], episoden som tar for seg dette med åpenhet rundt psykisk helse og eksponering av egne utfordringer i media. “Er angst trendy?” Hvor går grensene for hva som er for personlig og ikke? Er det lurt å dele egne “svakheter”? Vil det alltid henge ved deg? Noen mener at det ikke hører hjemme i det offentlige rom, andre mener det har blitt en greie folk bruker for å få litt oppmerksomhet og at det kanskje har blitt “litt vel mye av det gode”. Andre igjen, mener at det aldri kan bli for mye åpenhet, da åpenhet skal bryte ned tabuer og sosiale stigma.

Etter å ha sett episoden fikk jeg veldig lyst til å dele mine tanker og erfaringer rundt dette – siden det faktisk er ti år siden jeg begynte å dele mine tanker, følelser og erfaringer rundt psykisk helse i sosiale medier. Med andre ord; for en gangs skyld vil jeg påstå at jeg har not vettig å komme med. Jeg var tidlig ute med åpenhet og det var hverken sosialt akseptert eller “trendy” å skulle erklære at man levde eller hadde det litt annerledes enn den tilsynelatende normalen.

Er åpenhet en god ting eller ikke? Og nå som det faktisk har gått ti år, kan jeg stå for valgene jeg har tatt om å dele det jeg har gjort, ved å blottlegge – eller som jeg selv en gang uttrykte: ved å “blogglegge” meg selv og utfordringene mine?

Jeg kan begynne med å si at jeg ikke ville vært foruten åpenheten jeg har valgt. Min historie, mitt ungdomsliv og mine år som tidlig voksen har vært svært lite begivenhetsrike på grunn av psykisk sykdom. Klart var det spørsmål. “Hva skjedde egentlig med Karianne (som jeg het før), hvor ble det av hun som var så flink?” Det verste spørsmålet jeg kunne få var “hva holder du på med for tiden da?”, siden jeg var syk på heltid og derfor ikke kunne skryte av videre studier, spennende prosjekter eller utenlandsreiser. Responsen min gikk fra å stirre på skoene mine og ymte frampå med vage “neida, joda. Friår, finne meg selv” – til å se mennesker i øynene og si at “jeg sliter litt psykisk for tiden og jobber derfor med å bli frisk nok til å kunne gjøre det jeg ønsker igjen”. Jeg opplevde ofte at vedkommende som da hadde spurt – ikke ante hva h*n skulle svare til det. For min del satte det en stopper fra å et videre avhør, et “kom igjen da, noe må du jo holde på med?”.

Med blogg og rå åpenhet, kom også kommentarer og oppmerksomhet. I min syke hverdag ga det meg mening og formål, å kunne dele tanker, erfaringer og kunnskap jeg hadde. Jeg har skrevet og sagt det før, men om noe som føltes “så enkelt” for meg, kunne være til hjelp og nytte for andre, hvorfor skulle jeg ikke dele av meg selv da, så lenge jeg var komfortabel med det? For sannheten er at det ga så utrolig mye tilbake. Jeg fikk igjen i omsorg, heiing og ikke minst følte jeg meg bedre med meg selv. At jeg kanskje ikke var så udugelig likevel, selv om jeg ikke gikk skole eller jobbet på grunn av at jeg var for syk. Jeg fikk rett og slett litt guts.

Det beste med å være åpen? Fortiden min er noe jeg ikke slipper unna. I vinduet på ungdomspsykiatrisk sto det skrevet i rød glassmaling; “du kan løpe hvor du vil, men aldri fra deg selv“. Jeg forsto ikke dybden da, men etterhvert som jeg har blitt voksen og nye mennesker jeg møter spør hva jeg har gjort her i livet – det begynner gjerne med “jobber eller studerer du?” – det er så befriende at jeg ikke har ord for det; å kunne si at jeg har vært syk, men at jeg har det bedre nå og derfor holder jeg på med sånn eller slik.

Stigma? Fordommer? Ja. Jeg har selv opplevd at tidligere venner har trukket seg unna på grunn av at jeg var psykisk syk og kranglet med fremmede mennesker på fest fordi armene mine ser ut som de gjør.

At åpenheten henger ved meg? Klart det gjør. Gjør det meg da til “hun syke?” eller “hun selvskaderen” eller “hun bulimikeren”? Ja, men nei – fordi disse tingene er kun en liten brøkdel av hvem jeg er eller har vært. Jeg er så mye mer. Jeg er like mye menneske som alle andre, det er bare det at erfaringene mine kanskje er litt annerledes. Livet mitt har gått fra å dreie seg utelukkende om min psykiske helse, spis, spy, kutt, innleggelser – til å bli innholdsrikt i den grad at jeg selv er tilfreds og synes at livet mitt er verdt å leve.

Jeg vil så gjerne både vise og bevise at man kan stable seg selv på beina selv etter å ha vært skrekkelig langt nede. At det finnes håp, selv når man ikke engang evner å tro på det selv. Livet ditt er ikke over, selv om du kanskje skulle få angst, depresjon eller andre psykiske problemer. Det kan bli helt bra igjen. TTT, Ting Tar Tid – eller som en pasient på ungdomspsykiatrisk sa; TTJLT – Ting Tar Jævlig Lang Tid.

Klart man kan miste motet når årene tikker avgårde, de du kjentes liv går videre og i sosiale medier kan du se hva livene deres blir til, mens ditt eget… tilsynelatende har stoppet opp. Klart det er både sårt og kan oppleves som svart og inderlig håpløst.

Hjelper det da at du, som kanskje sliter med et eller annet selv; kan lese om andre som har fått det bedre? Jeg vil tro det kan gi bittelitt håp om man er mottakelig for det.

Jeg har aldri blottlagt mer enn det som føles komfortabelt. Jeg vet at mange tror at jeg har delt alt, men det er klart jeg har hemmeligheter som jeg ikke ønsker å dele. Det fine med å ha en blogg eller en platform der du kan uttrykke deg selv, er at du selv kan regulere hvilken informasjon du velger å dele.

Det er klart jeg har møtt motgang. Det er klart jeg har fått høre at det hverken er lurt eller bra å dele slik jeg har gjort. Den mest typiske er gjerne “du kommer aldri til å få en jobb hvis arbeidsgiver googler deg og kommer over bloggen”. Nei vel, i så tilfelle tør jeg påstå at det ikke er arbeidsgiveren for meg. Jeg kommer aldri til å forvente særbehandling i arbeidslivet, i vennegjengen, i familien eller hvor som helst- men jeg forventer å møte respekt for den jeg er, uavhengig av situasjon. Jeg er ikke de psykiske problemene mine, men de er eller har vært en del av den jeg er eller har vært.

Jeg forventer ikke å få ting tilrettelagt for å passe meg, men herregud så rørende det er når jeg møter mennesker som tar meg som den jeg er og tilbyr meg en hjelpende hånd hvis det er noe de kan hjelpe meg med.

Konkret eksempel: det siste halvåret har jeg slitt en del med agorafobien igjen. Det har tidvis vært ganske hemmende, men jeg føler at det går bedre nå. Jeg sliter med dørstokkmila i forhold til kollektiv transport, noe som gjør det knotete å komme seg til og fra jobb for egen maskin. Når min arbeidsgiver da spør om jeg ønsker å prøve å jobbe noen flere timer en dag, enn jeg gjør per her og nå… jeg valgte da å si at det er litt tøft å ta bybanen, men at jeg jobber med saken og gjerne ønsker å få det til! Både å mestre dette med kollektiv transport og å jobbe mer. Hennes respons? “Men vi kan jo ta bybanen sammen, for jeg skal jo på jobb jeg også.” JUST LIKE THAT. Jeg vet ikke helt om jeg får til å formulere hvor rørende det oppleves. Hun hadde jo ikke trengt å tilby meg det. Jeg hadde jo ikke trengt å være åpen og forklare henne at jeg synes kollektiv transport er ubehagelig og at dette derfor dessverre også påvirker hvor mange timer jeg er i stand til å jobbe – men tenk om jeg ikke hadde sagt det. Tenk om jeg bare trakk på skuldrene til spørsmål om jeg ønsker å jobbe mer, og tenk om hun da igjen hadde tenkt at jeg da kanskje ikke viser interesse eller setter pris på jobben min?

Av og til må man tørre og ta en sjanse. Jeg har valgt å være åpen med det jeg føler meg komfortabel med å dele. Hvor hadde jeg vært uten åpenheten? Hvis du ikke har lest bloggen min i de årene hvor jeg virkelig slet med livet, så forstår du kanskje ikke at jeg mener det hvis jeg sier at jeg neppe hadde levd idag, om jeg ikke hadde valgt å være åpen. Før jeg tok i bruk den stemmen jeg har, levde jeg et liv hvor jeg var viklet inn i så mange løgner for å virke oppegående og beholde fasaden min så plettfri som mulig, at jeg nesten ikke visste hverken opp eller ned på noe som helst.

Hva DU velger å dele eller ei, om du vil være åpen eller holde kortene tett til brystet, kanskje i frykt for hvordan folk vil se på deg da – er så klart opp til deg selv. Jeg mener at åpenhet er en god ting, så lenge det ikke er påtvunget. Du skylder ingen en forklaring på at du sliter psykisk eller hvorfor, men hvis du skulle tørre å si det høyt kan jeg love deg at det finnes mange fine mennesker som fortsatt kommer til å like deg for den du er. Noen faller kanskje fra, men på slutten av dagen vet du hvertfall hvem som genuint bryr seg om deg.

“Rock bottom became the solid foundation on which I rebuilt my life”, et lite sitat av forfatter J.K Rowling. Jeg sier meg enig i disse ordene og velger å avrunde dette innlegget med sitatet som lenge sto i headeren på bloggen min av Winston Churchill: “If you’re going through hell, keep going”.

Fra 5.4 til “håp at du består”.

(Først vil jeg si at jeg ikke har hverken logget inn på bloggen eller lest kommentarene dere la igjen på forrige innlegg enda, men det skal jeg forhåpentligvis gjøre senere!)

Det jeg så vil skrive, er en annen versjon av noe jeg delte på [instagram] for ett par timer siden. Det dreier seg om skole og studier, hvordan det i praksis er å gjennomføre nå, kontra hvordan det var sist jeg gikk på vanlig videregående skole i skoleåret 2010/2011.

Det har seg jo nå sånn at jeg tilsynelatende har det mye bedre nå enn jeg har hatt før, (det har vel alle fått med seg, ja?) og jeg vil si at det stemmer, MEN. For her er det et men og det er det som er så frustrerende at folk ikke ser eller greier å forstå.

Når jeg gikk på skole i 2010, da hadde jeg bulimi. Bulimi av den altoppslukende sorten, noe som i mitt tilfelle betød at enten så gikk jeg på skole, eller så overspiste jeg og kastet opp etterpå. Det var “hobby”, det var fritid, det var trøst, pause, mestring og sykdom. Jeg husker at jeg drakk en næringsdrikk når jeg sto opp om morgenen før jeg gikk til skolen og en til til lunsj og etter det var det overspising og oppkast resten av dagen. På “gode dager” overlevde jeg på kalorifattig mat, uten overspising og oppkast og følte meg “flink” fordi jeg hadde kontroll, men også utslitt. Utslitt fordi jeg ikke hadde krefter eller energi og det å overspise og spy ga i alle fall en slags illusjon eller et midlertidig sukker-boost som tok fokus vekk fra konstant, gnagende og smertefull sult. Det var en rus og jeg trengte den. Det var min trøst. Det var min livbøye. Det var så stort at det tok fokus vekk fra alle andre følelser. Jeg hadde ikke tid til å stresse over “generelle” ting her i livet. Jeg hadde ikke tid til å engste meg over prøver eller innleveringer – det ble bare gjort. Gjerne i kombinasjon hvor jeg spiste med venstre hånd og skriblet notater med høyre.

“SÅ FLINK DU ER, SE ALT DU FÅR TIL!” sa alle.

Derfor er det nå også sånn at siden jeg er så mye friskere nå, så burde jeg i teorien være i stand til å få enda flere ting til! Nå er det godt over en måned siden sist jeg overspiste og kastet opp (jeg tror jeg holdt meg uten overspising og oppkast i omtrent 17 måneder når jeg sprakk i Mai i år) og jeg har fortsatt ikke skadet meg siden Mai 2012. Jeg overspiser ikke. Jeg underspiser stortsett ikke (og hvis det skjer, er det en forglemmelse og ikke et bevisst valg med farefulle, bakenforliggende intensjoner). Jeg skader meg ikke.

Jeg er der at jeg spiser rimelig greit, lykkes passelig greit med trening (med SUNNE intensjoner i bakhodet), jeg har en rimelig grei døgnrytme og har forøvrig ikke tatt sovepiller på over to år. Jeg har ikke misset én eneste psykologtime dette året (og derfor ikke betalt noen “ikke-møtt-giroer, halleluja!), jeg har nettopp fått lappen og mer eller mindre bodd sammen med kjæresten de siste tre månedene. Jeg har ikke fått en eneste jævla inkasso i posten siden 2012, jeg betaler alle regningene mine i tide, alltid (med mindre jeg får posten for sent, hvilket av og til hender fordi den blir tatt inn feil). Jeg tar oppvasken flere ganger i uka (med mindre kjæresten gjør det), det hoper seg ikke lenger opp. Jeg vasker alt skittentøy på mandager. Kjøleskapet mitt er aldri tomt. Jeg har ikke agorafobi og er dermed fri til å være selvstendig. Ta meg av ting selv, gjøre mine egne ærender. 

Det høres jo helt forbannade perfekt ut jo! Hallo, se på meg da! I got my shit together, gutta! Jeg har faen meg tatt tak og ordnet opp i livet mitt, nå går det på skinner! Bort og vekk med vanskelige følelser, jeg lever på sunn mat og kjærlighet, sommerfugler i magen, jeg praktisk talt velter meg i mestringsfølelse og begeistring. Jeg renner over av kjærlighet til meg selv, jeg elsker kroppen min nøyaktig slik den er og jeg får til nøyaktig det jeg vil! 

Nei. Det er ikke sånn det er, men jeg kan forstå at det er sånn du ser det. For du vet jo ikke hva som skjuler seg under overflaten min, men jeg skal prøve å forklare. 

Det er ikke sånn at jeg våknet en dag og plutselig mestret alt jeg beskriver noen avsnitt lenger opp her og det tror jeg at du vet. Jeg har bygget opp disse tingene. Av og til én og én, enkelte ting har jeg fokusert på samtidig.

Det jeg vil si er at jeg får til disse tingene, fordi jeg fokuserer på dem, bevisst og ubevisst. Noe har blitt en vane, en rutine som går av seg selv, mens enkelte ting må jeg bruke litt mer tid til å motivere meg selv til og gjøre. Eksempelvis å trene (for det er ikke alltid jeg føler at jeg gidder), eller å legge meg i tide (for det er ikke alltid jeg kjenner at jeg er trøtt).

Dette med studier nå, det kommer i tillegg. Det er nytt og det er STORT. Det krever tid, det krever konsentrasjon, det krever hjernekapasitet. Det krever planlegging for at det skal gjennomføres, det krever indre motivasjon og et ønske om å lykkes og det er tungt. Det er vanskelig å få alle disse tingene her til å klaffe, sånn at jeg får satt meg ned og lest det jeg skal for å nå mitt daglige studiemål. Jeg ligger langt på etterskudd slik det er nå og har første eksamen senere denne måneden. Jeg er 42% ferdig med pensum i dette faget hittil og jeg har 232 sider igjen å lese og ta notater fra. Leser jeg 20 sider om dagen, går det på litt over 10 dager. Det er 16 dager til eksamen. Pluss at jeg har to eksamener til, en som muligens går greit og en jeg ikke orker å tenke på, annet enn at jeg skal gjøre mitt beste også her.

Oddsen er med andre ord ikke i min favør, men etter uendelig mange kamper med meg selv, har jeg nå kommet dit at jeg har bestemt meg for å fullføre, uansett om jeg såvidt står. Det vil i alle fall være bedre enn å anse seg selv som slått og derfor også fortsette å skyve problemet foran meg, samt grue meg enda mer til neste gang jeg skal prøve meg på eksamen i samme fag – fordi om jeg ikke blir kvitt “vrangviljeholdningen” min, så er ikke oddsen noe større for å lykkes da.

Problemet er bare det at med all denne tvilen og usikkerheten til meg selv og hva jeg egentlig er god for, er det også symptomer som har ligget i dvale lenge – som våkner til liv. Sett at jeg ikke har krefter nok til å nå studiemålet mitt en dag, plutselig kommer skadetrangen (den kan forøvrig komme før jeg får begynt). Skadetrang handler om impulskontroll (og en hel rekke annet jeg ikke ramser opp nå), men hvis du ser for deg at skadetrang er en liten brann – se for deg at gardinene dine tar fyr. Velger du da å hente brannslukningsapparat og slukke brannen i gardinene, eller fortsetter du å se på TV – vel vitende om at gardinene dine står i fyr og flamme? Så, er det da lurt at jeg leser mer eller at jeg slukker den brannen før jeg leser mer?

Det samme gjelder trangen til å overspise og spy. Det også er en liten brann og den må også slukkes. Så i tillegg til å studere, kjemper jeg også for å slukke alle disse små brannene som truer med å ødelegge ALT JEG HAR BRUKT ÅR PÅ Å MESTRE OG BYGGE OPP! Derfor skynder jeg meg langsomt. Derfor ser det ikke ut for deg, som om jeg “gjør så mye”. Derfor ser det kanskje for deg, ut som at jeg er lat eller har prioritert helt feil siden jeg nå sitter her, kun uker unna eksamen, med en enorm mengde stoff å lese og lære meg innen den tid.

Klok av skade og etter lang fartstid som psykisk syk, har jeg nå opparbeidet meg et greit bilde av mine personlige fallgruver, snubletråder og hvilke lokkende strategier som ender i potensielt personlig tap, eventuelt katastrofe. “Pedal to the metal” for eksempel, en tidligere favorittstrategi – som i “bare kjør på, håp på det beste, så går det som det går” – den strategien utgår.

Derfor tar det tid. Derfor synes jeg det er vanskelig. Derfor sliter jeg fortsatt, selv om du ikke kan se det eller greie å forestille deg det – fordi jeg er mye friskere nå enn jeg har vært. Men det gjelder jo her å fortsette og holde seg like frisk og å bygge seg selv opp. Jeg presser meg forsiktig fordi jeg etterhvert vil øke en toleranse og forhåpentligvis utvikle en bedre måte å håndtere disse små brannene – altså at det i utgangspunktet ikke blusser opp en krise borti hjørnet mens jeg leser om likviditet og maktfordelingsprinsippet.

Veien ned er så jævlig kort, fordi veien ned er et FALL. Veien opp må man gå (eller krype), det finnes ikke heis fra et personlig helvete og tilbake til fungerende nivå.

Det blir som jeg sa til psykologen min, er det verdt det å få en god karakter på eksamen hvis prisen jeg betaler er i valuta “nye sting i kroppen”?

NEI DET ER JO IKKE DET.

Men jeg skal gjennomføre eksamen, uansett hvilken karakter jeg sitter igjen med, eller hvilke tanker jeg kommer til å få om min egen evne til å prestere. Å gjennomføre er målet.

Melkeproteinintoleranse.

Dette er muligens det lengste innlegget jeg noen gang har skrevet, men definitivt en personlig sensasjon, pluss noe jeg virkelig ønsker å sette fokus på, pågrunn av uvitenhet. Det er overraskende få mennesker som vet om dette og jeg vet ikke, men kanskje kan dette innlegget hjelpe nettopp deg.

Jeg har planlagt å skrive dette innlegget i godt og vel et halvt år. Det begynner å bli en stund. Jeg har kladdet innlegget på engelsk opptil flere ganger, men til slutt har jeg bestemt meg for at jeg helst vil skrive det på norsk likevel. Både fordi det er komplisert å forklare, men også fordi det kan bli vanskelig å forstå for enkelte som leser, pluss at en god del av kildene mine er norske.

Etter å ha lest overskriften lurer du kanskje på hva jeg snakker om? Jeg har i alle fall ikke møtt noen som har sagt “melkeproteinintoleranse, ja”, alle har sagt “laktoseintoleranse? Hæ?” og la meg bare oppklare det med én gang: laktoseintoleranse og melkeproteinintoleranse er absolutt ikke det samme. Laktoseintoleranse vil si at kroppen har problemer med å bryte ned melkesukker, mens melkeproteinintoleranse handler om problemer med å bryte ned proteinene i melkeprodukter, eksempelvis er “kasein” og “whey” navn på melkeproteiner.
Jeg vil også understreke at melkeallergi og melkeproteinintoleranse heller ikke er det samme.

Om du går på google kommer du til å ha vanskeligheter med å nøste opp i hva jeg ønsker å formidle i dette innlegget, derfor vil du finne kildene mine lett tilgjengelige på bunnen.

Jeg har egentlig ikke ord for å beskrive hvilken lettelse det har vært å finne ut at jeg ikke tåler melkeproteiner. For å forsøke å forklare det må jeg skrive ned historien min, erfaringene mine med dette og jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne fordi det har endret livet mitt til det bedre på mange flere måter enn bare én.

Historien begynner en dag i slutten av Mai eller begynnelsen av Juni 2013. En kommentar fra min stemor som er så enkel som “kanskje ikke du heller tåler melkeproteiner?”, siden vi nettopp hadde fått påvist at lillebror ikke tåler melkeproteiner. Jeg hadde jo fått forklart grovt hva det gikk ut på. Opioider, peptider, opphopning i blodet, en rekke symptomer – mye forsto jeg ikke. Egentlig trakk jeg på skuldrene. Hva skulle jeg si og hvordan kunne jeg vite?

Det finnes flere måter å finne ut om man tåler melkeproteiner eller ikke. En av dem er en urinprøve, en annen er en såkalt “elimineringsdiett”. En elimineringsdiett går ut på at du eliminerer det du tror du ikke tåler fra kostholdet ditt over en periode for å se om du merker endring. Deretter gjeninnfører du det du har eliminert for å se om du merker endring da også.

Det var nettopp det jeg gjorde. Jeg hadde jo ikke noe å tape på å eliminere melkeprodukter fra kostholdet mitt over en periode for å se hvordan det eventuelt påvirket meg. La meg bare si at det er en million ganger enklere sagt enn gjort. De færreste av oss er klar over hvor mange produkter som har tilsatt melk, og når det er snakk om melkeproteinintoleranse går det ikke an å velge laktosereduserte produkter. Alt må bort.

Jeg trenger ikke å påpeke at jeg har en spiseforstyrrelse, men det jeg ønsker å påpeke er at jeg, som omtrent alle andre som sliter med en spiseforstyrrelse, gjerne har en liste over såkalt “safe food“. Det begrepet betyr noe så enkelt som at man har matvarer og typer mat man føler seg mer komfortabel med enn annen mat. Trygg og utrygg mat. Mat som utløser mindre psykisk ubehag enn mat som utløser mer psykisk ubehag, eksempelvis dårlig samvittighet, økt selvhat, panikk eller andre negative følelser og reaksjoner.
HUSK: safe food varierer fra person til person. Mat jeg er komfortabel med å spise kan utløse panikk hos andre og vice versa.

Min liste over Safe Food bestod nesten bare av produkter som inneholdt melk. Øverst på lista sto næringsdrikkene mine, som jeg tidligere har skrevet innlegg opp og ned om, etterfulgt av youghurt, cottage cheese, ost, brunost og her kommer poenget; plutselig hadde jeg omtrent ingen matvarer som jeg følte meg komfortabel med å spise, annet enn frukt, grønnsaker og rene proteinkilder. Det har vært det verste. Å skulle spise utrygg mat. Å skulle føle seg rundt i blinde og utsette meg selv for enormt psykisk ubehag og en rekke negative emosjoner utløst av å spise utrygg mat. Mat jeg ikke stolte på. Mat jeg ikke “visste hva gjorde med kroppen min”.

Folk flest vet heller ikke hvor vanskelig det er å lese innholdsfortegnelsen på produkter i butikken heller, når det du leter etter er kamuflert som andre ord. Eksempelvis, whey, melkefett, kasein, krem, fløte, smør, melkepulver, skummetmelkpulver, kondensert melk, for flere eksempler se kilder nederst i innlegget. [1]
Jeg har gått på smell etter smell fordi jeg i uvitenhetens navn, eller delvis i blinde om du vil, ikke har vært klar over alle disse skjulte begrepene og ordene. Melkepulver er kanskje det som irriterer meg mest, når jeg finner et produkt og tenker “dette går sikkert bra, dette inneholder helt sikkert ikke melk” også viser det seg at de har tilsatt melkepulver. Eksempler på  irritasjonsmomentet; enkelte typer potetgull, flere typer godteri, enkelte typer brød, enkelte typer knekkebrød, pesto.

Jeg har ikke ord for hvor komplisert det har vært å eliminere melk 100% fra kostholdet. Plutselig er soyaprodukter min beste venn, mens alt jeg likte best plutselig blir utilgjengelig. Det blir ikke bare kostholdsendring, det blir livsstilsendring fordi det angår hele min funksjon som menneske, langt mer enn bare “hva jeg spiser”. 

 

Jeg kjenner at dette innlegget er komplisert å skrive med tanke på at jeg skal skrive mine erfaringer pluss fakta, fordi dere som leser trenger å forstå fakta for og kunne forstå historien min. Jeg tar historien først, deretter fakta. 

Som sagt, min stemors kommentar førte til at jeg bestemte meg for å sjekke ut elimineringsdietten og jeg husker ikke helt hvor lang tid det tok før jeg innså at dette gjelder meg. At jeg faktisk ikke tåler melkeproteiner. Jeg husker at det var en sommerdag, jeg hadde stått opp litt vel sent, skulle ut på ett eller annet, hadde det en smule travelt, helte i meg en næringsdrikk mens jeg gikk ned trappa fordi jeg skulle ut med hundene. Næringsdrikker er ufattelig enkelt, særlig når man har dårlig tid, derfor valgte jeg det akkurat den dagen.

Jeg gikk ut døra, rundt huset til hagen, sto der og ventet på at Nick og Zahra skulle gjøre det de trengte å gjøre og plutselig ble jeg rammet av svimmelheten. Den svimmelheten jeg i to år hadde kalt ANGST, fordi det var det alle i helsevesenet hadde sagt. “Det er angst, Karianne, det er bare agorafobien, dette er psykisk.” Mens jeg sto på trappa slo det meg, at det kanskje var melkeprodukter som utløste denne type svimmelhet og ubehag.

Det var teorien jeg hadde og eksperimentet mitt kunne jo ikke stoppe der, dette var begynnelsen. Det foregikk sånn at jeg levde melkefritt og innimellom, eksempelvis når jeg drakk en næringsdrikk eller fikk i meg andre melkeprodukter – registrerte hvilken effekt det hadde på meg. Svimmelheten jeg har kalt “angst” slo meg hver eneste gang jeg fikk i meg melk. 

Herregud for en SENSASJON.
Det snudde plutselig opp ned på ALT.
Herregud, jeg har virkelig ikke ord for det.

Det vil da si at når jeg kuttet ut melkeprodukter og slapp å forholde meg til svimmelheten jeg hadde kalt for angst, når svimmelheten ikke lenger var en pest og en plage i hverdagen ble jeg MYE, MYE friere i forhold til agorafobien. For svimmelheten var ikke angst, det var ikke symptomer på at jeg ikke taklet en viss situasjon – det var kroppen min som sa fra om at den ikke tålte deg jeg livnærte meg på. 

Grunnen til at jeg alltid merket dette best når jeg var ute og gjorde noe har med spiseforstyrrelsen å gjøre. Før jeg går ut pleier jeg alltid å spise/få i meg noe for å være sikker på at blodsukkeret er stabilt, fordi det er en trigger som utløser angst om blodsukkeret er lavt. Som regel har jeg drukket en næringsdrikk før jeg gikk ut og like etterpå, enten i bilen eller etter å ha kommet et lite stykke hjemmefra rammer svimmelheten – ergo tolket jeg det som angst, angst for at jeg hadde forlatt hjemme, angst for at jeg skulle ut i den “store, skumle verden” og gjøre noe.

Jeg merket jo selvfølgelig svimmelheten om jeg kun var hjemme og fikk i meg melkeprodukter, men da tolket jeg det som “angst for noe annet enn agorafobien” eller bare “intense bekymringstanker”. 

Det var som å bli kvitt en enormt tung byrde som gjorde livet mitt og ikke minst kampen mot agorafobien – vanvittig mye vanskeligere. Svimmelheten hadde vært en enorm trigger for meg og plutselig var den borte. Jeg slet med ubehaget agorafobien utløser, altså bekymringene, men jeg hadde ikke de fysiske symptomene som tidligere har utløst panikkanfall – nettopp fordi svimmelheten har vært fysisk.

Jeg har også vært bitter for ett par ting. For det første dette med å eliminere alle melkeproduktene og dette med Safe Food som jeg skrev noen avsnitt lenger opp.
For det andre har jeg vært bitter for at ingen har kommet på dette før. Altså innenfor helsevesenet, hvorfor har ingen noensinne spurt seg selv om kanskje symptomene mine var utløst av noe fysisk istedenfor psykisk? Hvorfor ble alt hengt på den knaggen, “hun er psykisk syk, derfor er dette psykisk”? Ingen har noensinne nevnt et ord om “kanskje det er noe du ikke tåler”, det har alltid vært “svimmelheten er angst, dette må du lære deg å takle“. 

La meg bare si det med én gang; psykologtimer og terapi kurerer ikke fysisk svimmelhet. Jeg har snakket i timevis med teamet mitt om denne svimmelheten, vel – fint å få snakket om det, men hjalp det i praksis? Eh, nei. To år med terapi, absolutt NULL framgang med agorafobien. Like jævla redd for å gå ut, like jævla vanskelig som før.

Når jeg var på Østmarka ved Post 4 i April og Mai for behandling for min panikklidelse, agorafobi – spiste jeg fortsatt melkeprodukter og svimmelheten var tilstede. Jeg lærte at svimmelheten ikke er farlig og at jeg trygt kan gå ut døra og drive med angsteksponering på tross av svimmelhet, men why bother når jeg kan eliminere svimmelheten totalt?
Hvis jeg bruker hodepine som metafor, sett at du får en intens hodepine hver gang du får i deg melkeprodukter. Du vet med deg selv at hodepine ikke er farlig, men du kjenner jo at det er både irriterende og ubehagelig. Ville du da fortsatt å utsette deg selv for ubehagelig hodepine og fortsette å innta melkeprodukter – eller ville du kuttet ut melkeproduktene og blitt smertefri?
I mitt tilfelle; fortsette å utsette meg selv for svimmelhet og økt angst samt forsterket agorafobi og isolasjon, eller kutte ut melkeprodukter, erfare at tretthet forsvinner og at verden ikke lenger spinner, plutselig er verden klar og ligger i vater, pluss at leddsmerter også forsvinner? Svaret er jo åpenbart utrolig enkelt.

Men bitterhet kommer jeg ikke langt med, la meg heller ramse opp sensasjonene. 
Ikke bare forsvant svimmelheten som trigget agorafobien så voldsomt – plutselig forsvant også leddsmertene mine. Plutselig kunne jeg løpe turer uten vondt i knærne og jeg hadde ikke lenger de der jævlige dagene hvor det gjorde vondt å gå. Jeg har skrevet om alle disse plagene før.
Og en ting til, jeg ble utrolig mye mer våken og opplagt! Plutselig følte jeg meg våken når jeg sto opp og jeg hadde ikke lenger det ekstreme søvnbehovet, jeg ble ikke lenger akutt kjempetrøtt etter måltider pluss at trøtthet også var en angsttrigger for meg. Den typen trøtthet, den der når du er så tung i kroppen at du føler at du såvidt klarer å stå oppreist.
Per dags dato har jeg strøket det av lista over angsttriggere. Jeg blir ikke lenger redd hvis jeg ikke sover X antall timer om natta, å ikke få nok søvn påvirker ikke lenger om jeg går ut døra eller ikke. Jeg føler ikke lenger en ekstrem trang til å avlyse avtaler hvis jeg har hatt en dårlig natt og bare sovet fire timer. Jeg er med hånda på hjertet ikke redd for søvnmangel eller tretthet lenger. 
Når jeg får i meg melkeprodukter kommer trøttheten lett tilbake og det tar ganske nøyaktig fire dager før jeg begynner å føle at den ekstreme trettheten går over.

Hvis du som fast leser tenker deg om, hvor mange ganger har du ikke lest en setning ala denne “verden ligger ikke i vater”? Eller at ting svømmer foran øynene mine, eller at det blir for mange inntrykk, så mange sanseinntrykk at jeg blir “helt svimmel”?

Jeg er ikke lenger redd for å gå ut døra sammen med noen. Faktisk vil jeg påstå at jeg nesten aldri kjenner på den typen redsel. Jeg har gjort enormt mye framgang når det kommer til å slå agorafobien. Jeg har gjort så mye framgang på det området at det fortjener et eget innlegg og dette innlegget har allerede rukket å bli skrekkelig langt.
Jeg har jo fortsatt agorafobi og møter en rekke situasjoner hvor jeg føler ubehag, men det er vanvittig mye mindre enn før. Før hadde jeg ting jeg ikke en gang turte å begi meg ut på sammen med andre, eksempelvis kjøpesenter, ekesempelvis Coop Obs som jeg vet jeg har skrevet om. Det var sjelden jeg gjorde det, selv sammen med andre.
Nå merker jeg bare litt ubehag. Forrige søndag, bittelille julaften dro jeg og pappa på Coop Obs og fylte en hel handlevogn selv i verste julerushet og det gikk helt fint. Mens pappa sto i kø svirret jeg alene gjennom butikken på let etter de siste tingene, jeg måtte spørre personal om hjelp til å finne ulike produkter jeg ikke visste hvor sto – og det gikk faktisk helt fint. Litt ubehag ja, og jeg hadde nok ikke orket å gjøre det alene – men jeg kan og egentlig går det fint.

Jeg har ikke ord for å beskrive hvor mye framgang jeg faktisk har gjort.

Konklusjonen er at jeg tåler ingenting som inneholder melk, ikke litt en gang. Hvis jeg sier Kick Lakris, vet dere hva jeg mener? Siden jeg var liten har jeg alltid likt de kjempegodt og jeg har ansett det som trygt å spise fordi en Kick veier 19 gram og det er begrenset hvor mange kalorier det er. Hvis du orker å lese den mikroskopiske innholdsfortegnelsen oppdager du at det inneholder melk. Selv noe så lite som en Kick på 19 gram reagerer jeg på.

En annen tanke svimmelheten utløste var den verste skrekken av alle; “nå får du epilepsianfall” og akkurat den redselen er ene og alene årsaken til at jeg utviklet agorafobi i utgangspunktet. Vet dere hvor ofte jeg tenker den setninga når jeg nå er ute i situasjoner som før var et rent helvete? NESTEN ALDRI!!!! Og om den tanken skulle komme kan jeg le det vekk fortere enn den rekker å feste seg, jeg kan slå det fra meg så fort at pulsen min ikke engang rekker å øke. 

Å oppdage min melkeproteinintoleranse har vært nøkkelen til en verden fylt med mye større frihet enn jeg har opplevd på flere år. Selv om det har vært hardt å måtte ekskludere mine trygge næringsdrikker, selv om jeg innimellom blir litt lei meg for at jeg ikke tåler ost, eller at savnet etter brunost melder seg, så vil jeg nesten gråte en skvett av glede fordi livet mitt har blitt så mye bedre uten melkeproteiner.

Melkeproteinintoleranse omfatter MYE mer enn bare mine symptomer. Det kan påvirke alt fra søvnforstyrrelser til epilepsi, depresjon, ADHD, schizofreni, asperger, autisme, bipolar lidelse, en lengre liste finner du som punkt [2] i kildene mine. 

“Hvordan kan melkeproteinintoleranse gi symptomer:

Proteinintoleranse innebærer vansker med å bryte ned visse proteiner, vanligvis gluten(i mel) og kasein(i melk og melkeprodukter), fordi kroppen mangler eller har for lite av de enzymene som skal til for å bryte ned proteinene. Peptider er ”bruddstykker” av proteiner som er annerledes enn hos folk som har alle enzymene i orden. Peptidene hoper seg opp i kroppen og blir ført til hjernen. De best kjente peptidene har opioid virkning, dvs at de virker på lignende måte som opium (morfin).

Dersom disse peptidene har påvirket hjernen over lang tid, kan det oppstå varig hjerneskade. Imidlertid vil diett allikevel ofte bedre symptomer, dersom personen har proteinintoleranse.

Dr. med. Karl-Ludwig Reichelt illustrerer problemet med peptider(fordøyde proteiner) som hoper seg opp i kroppen(spesielt i hjernen) med en bekk som i utgangspunktet renner fritt. Dersom bekken blir blokkert, vil vannet samle seg opp til en dam ovenfor blokkeringen. Til slutt vil vannet naturlig nok renne over demningen, og den vil da søke nye veier. De nye retningene som vannet tar kan sammenlignes med de symptomene som da oppstår. Bekken som renner er stoffer som kommer fra maten, og når kroppen ikke greier å håndtere disse stoffene riktig, hoper de seg først opp som en stor ”dam” . Deretter renner de over, og påvirker oss i negativ retning. Symptombilde kan gi seg utslag både i fysiske, psykiske, mentale samt adferdsmessige utfordringer. – Direkte udrag fra kilde [2]

Spesielt anbefaler jeg at du tar en titt på Kilde [4], den forklarte i alle fall en hel del for meg.
Kilde nummer [5] er en blogg skrevet av en mor som opplevde at begge hennes døtre ble feildiagnostiserte med tunge psykiske lidelser (Bipolar lidelse og Schizoaffective Disorder) og nesten alle deres symptomer har forsvunnet med riktig diett.
Forøvrig er disse sidene flinke til å linke til andre sider samt forskningsresultater, så man kan lett hoppe videre i informasjonen uten å lete for lenge.

KILDER

  1. How to read a label for hidden milk
  2. NPIF, symptomer på melkeproteinintoleranse
  3. Artikkel fra Side2, “Samme effekt som Morfin”
  4. Mental Illness or Allergy?
  5. It’s not mental

Husk at det er lov å stille spørsmål i kommentarfeltet :) 

Første steg mot noe bedre?

Idag har jeg tatt kontakt med NAV i håp om å få igang noe som kan ligne studier. Ett eller annet jeg klarer å henge med på, ett eller annet som kan inspirere, motivere og bygge meg opp.

Egentlig har jeg lyst til å si noe veldig stygt om de som har fortalt meg i egen person at jeg har et godt liv fordi jeg sitter hjemme og mottar penger for “ingenting”? Det er i alle fall noe jeg ser på som en kraftig fornærmelse. “Gratis” penger kommer ikke uten prisen av alvorlig sykdom som bokstavelig talt gjør deg for syk til å jobbe eller fungere normalt i samfunnet.

Personlig kjenner jeg ingen som er tilfreds med å motta penger fra NAV og det handler ikke om pengene, det handler om hvor sårt det føles å være syk, når man kanskje føler seg som en byrde for samfunnet. Selvfølgelig er jeg takknemlig for at det finnes en ordning som gjør sånn at “sånne som meg” klarer oss økonomisk – det jeg vil fram til er at jeg ikke er tilfreds med å sitte hjemme og gjøre ingenting for å motta penger jeg ofte føler at jeg ikke fortjener. Aller helst vil jeg ha en utdanning og jobb, være selvstendig og klare meg selv. Det er målet – naturligvis på sikt.

Påstander som at man har det bra fordi man ikke “jobber” for pengene sine er åpenbart et resultat av uvitenhet og definitivt manglende erfaring. Det er egentlig ganske sårt at enkelte mennesker tror de er nødt til å ha en mening om noe de ikke har peiling på, istedenfor å innrømme at de kanskje ikke er verdensmester når det kommer til hvilket som helst tema. Eksempelvis kunne det aldri falle meg inn å komme med sterke påstander om eksempelvis politikk, hvor jeg føler meg på villspor og knapt henger med.

Det hadde vært fint med en simulator hvor noen andre kunne levd mitt liv i 24 timer uten å ta skade av det, men bare for å se hvordan det faktisk er, at det ikke handler om latskap eller tilfredshet eller om å trives i rollen som syk. Jeg er ofte redd for at andre skal tro det siden jeg for det meste ser oppegående ut.

Jeg er ikke alene om å være syk med store drømmer om hva livet kanskje kan bli, en dag. Et mål, et håp, en plan på sikt. Et ønske.

Ett sted må man likevel ta tak og begynne. Som jeg nevner innledningsvis; dag har jeg ringt NAV og avtalt møte. I neste uke må jeg snakke med behandler om hva hun tror eller mener, eventuelt om hun har rukket å ta stilling til noe i løpet av to konsultasjoner. Uansett er det min far og min stemor som ser meg på daglig basis og de begge er enige med meg – studier vil telle for det bedre, omså bare ett fag i slengen.

Jeg er litt redd for at NAV skal presse meg til noe annet enn jeg håper, siden jeg har et slags lite ønske i bakhodet som jeg håper jeg får formidlet. Som jeg sa til saksbehandleren min i telefonen “jeg lurte på om du kunne hjelpe meg angående skole fordi jeg kan ærlig innrømme at jeg kjeder meg. Det er kjedelig å tråkke rundt hjemme uten og ha noe som helst å ta meg til.”

Er ikke det egentlig sunnhetstegn?

I told you to be patient.

Det ble tannlegetime igår og jeg vil herved gi meg selv ti idiotpoeng for at jeg har utsatt det så lenge at jeg til slutt fikk beskjed om at jeg har en betent tann som er midt i prosessen ved å dø. Kjenner jeg blir litt oppgitt over meg selv samtidig som jeg er glad for at jeg endelig fikk gjort det, for dere aner virkelig ikke hvor mange telefoner jeg har vært nødt til å ta hit og dit for å finne riktig tannlege og i håp om å finne ut hvilken ordning det var som gjorde at jeg hadde gratis tannlege i Harstad. Frykter at det er slutten på den slags goder og at det hele hadde noe å gjøre med at jeg var tilknyttet psykiatritjenesten – hvilket jeg ikke er her i byen. Team har jeg heller ikke, jeg har lege – punktum. Noe annet har ikke kommet igang enda selv om jeg står på venteliste, hvilket er ganske teit med tanke på at jeg ble overført innad i systemet?

Ah, gidder ikke å bry meg om sånne formaliteter. Jeg hater sånne formaliteter, dessverre hører det livet til, dessverre er det visse ting jeg er nødt til å forholde meg til. Telefoner man må ta. Eksempelvis måtte jeg ringe kjøreskole i Harstad for at de skulle kontakte vegvesenet sånn at jeg fikk nytt kjørebevis i posten. Eller jeg måtte ringe mitt gamle legekontor for å få de til å sende journalen til mitt nye, hvilket også kostet meg 240 irriterende kroner. Det er viktig i systemet at de skviser inn gebyrer hvor det er mulig å skvise inn gebyrer :))) Skjønner ikke hvorfor den ikke kunne sendes elektronisk heller?

Hater sånne ting selv om jeg vet at det er viktigere å gjøre det enn og la bekymringene tære på humøret og psyken. Det er noe av det jeg fikk streng beskjed om av Østmarka i forrige uke, at man må gjøre noe med det man kan gjøre med, og etter den samtalen ble jeg sendt på rommet for å ringe både tannlege, lege og kjøreskole for å bli kvitt bekymringer og tunge laster. Jeg ser nødvendigheten i det, men åh. Så utrolig kjedelig.

Jeg skulle ønske jeg ikke var syk, sånn at jeg slapp å forholde meg til ventelister i psykiatrien eller journaler som skal fra en lege til en annen, eller papirer fra NAV med kompliserte formuleringer man nesten trenger ordbok for å forstå seg på. Det er krevende å sette seg inn i hvordan alt fungerer og jeg skjønner ikke hvorfor alt skal være så komplisert, når man er syk er man jo litt nedsatt i funksjonsevne i utgangspunktet, og da skulle holde liv i papirmølla og sørge for at den går sin gang… Det skulle fantes en samleside på internett hvor det sto listet opp hvilke rettigheter man hadde i forhold til NAV og tannlege og psykiatri og fastlege og psykiatritjeneste og alt mulig annet – på ett og samme sted, sånn at man slapp å sitte på legelisten, på nav.no, på tannlegelisten, på sider som hører til kommunen din og lista blir lengre enn jeg orker å ramse opp.

Men uansett. Over til noe annet.

Idag er det lørdag. Planen for dagen er å ta bybanen sammen med A til Nesttun fordi jeg ikke har vært der ordentlig før. Jeg synes det er greit å ha noen med første gang sånn at jeg vet hva jeg holder på med neste gang jeg skal dit, sånn at jeg slipper å famle rundt i blinde mens jeg kjenner pulsen dunker i tinningene mens verden snurrer og kvalmen brer seg i kroppen av angst og ubehag. Jeg skal ganske enkelt på apoteket for å hente ut en resept på ibux siden tanna mi holder på å dø og alt det der.

Jeg skal forresten til tannlegen på mandag også, for en standard sjekk, sånn at damen (som forøvrig var en utrolig hyggelig tannlege!) kan få oversikt over hva tennene mine trenger av reparasjon – nå som jeg først er igang.

Senere på dagen – og dette er litt viktig…. Kjenner jeg misliker tanken på det hele og jeg vet jo da at det blir ekstra viktig å gjøre det – er å gå en tur med hundene hvor jeg tenker å gå den ruta jeg pleier og gå, men omvendt. I praksis skal det jo ikke utgjøre noen forskjell, men i hodet mitt er det en potensiell katastrofe. Derfor er det viktig at jeg beviser ovenfor meg selv at det nok skal gå helt fint.

Dessuten pusler jeg fortsatt i leiligheta, jeg fortjener nesten enda flere idiotpoeng for at jeg pusser opp mens jeg flytter inn, var det noen som sa rot? Men nå begynner det å se ganske så greit ut enkelte steder, så da kan jeg kanskje legge ut noen bilder snart.

We’re all just stories in the end.

Det skal ingenting til før jeg kjenner på trangen til å grine om dagen, det har en veldig simpel forklaring. På mandag skal jeg opp til Trondheim og Post 4 for litt mer behandling i forhold til agorafobien. Stresset og trangen til å grine er ganske enkelt forårsaket av den ekstremt store utfordringen det skal bli å komme seg til. Flesland. Værnes. Flybuss. Buss. Koffert. Bagasje. Sikkerhetskontroll. Mandags morgen – det knyter seg i magen bare ved tanken.

Plutselig føles alt jeg får til som om det ikke er nok, plutselig føler jeg meg fullstendig utilstrekkelig som menneske, hvorfor puster jeg fortsatt?

Jeg tror jeg har funnet løsningen på alle disse nervene, jeg må sørge for at jeg ikke har tid til å ha nerver. Jeg må finne på noe, helst hele tiden og helst noe som går inn under kategorien “eksponering”. Jeg er skråsikker på at jo mer jeg tenker og jo mer jeg gruer meg, jo mer utslitt kommer jeg til å bli, jo mer vil angsten vokse, den kommer til å ese litt dag for dag til den til slutt eksploderer ut av målbare proporsjoner – hvorav jeg vil bli totalt lammet, paralysert og ute av stand til å fungere.

Jeg har en setning av Ellen DeGeneres i hodet, “I had to face every fear” sier hun i ett av standup showene sine for mange, mange år siden i forbindelse med den gang hun “kom ut av skapet” som det så fint heter. Videre forteller hun at det var dette hun måtte gjøre for at frykten ikke skulle holde henne tilbake fra å leve et fullverdig liv.

Jeg prøver å tenke at jeg også må det. Nå skal jeg innrømme at jeg ikke har vært noe flink til å fylle ut skjemaene de mente jeg skulle fylle ut i Trondheim (kan ikke skylde det på annet enn latskap – eller, når i helvete skulle jeg liksom få tid til dette?!) – men jeg har ikke ligget på latsiden av den grunn. Men, det jeg skal fram til er at i nederste rute på disse arkene står spørsmålet jeg frykter aller mest – “hva skal til for å gjøre oppgaven enda bedre*?” (i denne sammenheng betyr det verre)- og alt man kan tenke seg er enda verre skal man teoretisk sett fylle ut – og gjøre. Naturligvis, hvis ikke ville det jo ikke vært noen poeng med den ruta.

Jeg har litt for mange ting i hodet jeg tenker “ja, det burde jeg ha gjort” og “ja, det skal jeg kanskje gjøre” eller “det var jo egentlig en god idé”. Hva faen? Jeg må slutte å tenke, gjøre istedenfor å tenke. Hva eksponering angår er det en fysisk handling, tankene vil ikke hjelpe deg og tvilen vil heller ikke komme deg til gode. Oddsen for at tvilen sliter deg i stykker er vel størst. Eksponering = å gjøre.

For min del er de vanskeligste utfordringene de jeg gjør HELT alene. Jeg er nå gankse vant til å gjøre ting sammen med noen, eksempelvis kjøpesenter sammen med noen, IKEA, matbutikker, gåturer – men helt alene? Der er jeg ikke helt fornøyd med egeninnsatsen. Hvis jeg hadde fått beskjed om å gå alene på butikken og kjøpe melk kjenner jeg på trangen til å si “nei” med en gang.

Det aner meg at jeg må gjøre noe med det, det som holder meg igjen. Ubehaget. Jeg håper det kan gå bort snart? For det er der, akkurat slik det har vært de to siste årene, forskjellen fra når jeg ikke klarte å gjøre noe og nå, er at jeg har lært meg å holde ut ubehaget. Akseptere at det er der. Ignorere det, selv om det ikke helt fungerer slik.

Av utfordringer i det siste kan jeg nevne at jeg har gått lengre turer alene (to ganger), idag gikk jeg også en liten tur alene inne på obs, som jeg tidligere har nevnt at jeg ikke liker – noe jeg fremdeles ikke gjør, og da visste jeg cirka ingenting om hva jeg skulle, bare hva jeg skulle ha og i hvilken retning jeg kunne lete. Også dette gikk passelig greit.

Bortsett fra agorafobien holder jeg på å pakke ut av pappeskene mine samtidig som jeg delvis pusser opp. Det sier seg selv at denslags multitasking skaper uoversiktlig rot. Kjedelig er det forresten også, jeg tilhører ikke den kategorien mennesker som synes det er hverken fint eller avslappende å male en stol, eller en skuff for den saks skyld! Igår bestemte jeg meg for å tapetsere skapdørene istedenfor å male dem – hurra for lettvintløsninger. Men, så kan det jo nevnes at jeg skal male hele badet så snart jeg er ferdig med alt annet, jeg slipper med andre ord ikke unna. Ja, også ser jeg cirka ti minutter av en eller annen TV-serie i slengen, helst mens jeg kliner neglelakk på neglene, gjerne klokken halv tre om natten, med andre ord = når jeg har tid.

Akkurat nå er lillebror i bursdagsselskap, pappa sover, A er på jobb og den hylla kan vente litt før jeg skrur den opp, med andre ord har jeg et lite vindu med tid, selv om jeg kjenner litt på at jeg burde eksponert meg for noe jævlig istedenfor å oppdatere en blogg, men.

Stem på Zahra! Nå er det bare to dager igjen å stemme på. Ser jo at hun ikke vinner, men stem likevel?

[Klikk her for å stemme]

Bare litt angst vet du.

Når jeg er ute ser jeg min egen dobbeltgjenger, en til versjon av meg selv. Jeg ser henne bare bakfra siden hun alltid går noen meter foran meg. Jeg ser henne dø flere titalls ganger om dagen. Hun går der, foran meg i min fantasivirkelighet, hun faller og faller, igjen og igjen. Hun dør, gang på gang og det er ingenting jeg kan gjøre for å forhindre det. Hun kan ikke reddes eller hjelpes, ingenting gjør meg mer maktesløs.

Hun fortsetter å dø foran øynene mine og jeg lukker øynene da jeg ikke kan hjelpe henne nå heller. Jeg lukker øynene fordi jeg håper hun skal forsvinne – noe hun ikke gjør siden hun er fragmenter av min egen fantasi. Hun, den versjonen av meg finnes ikke, likevel er hun virkelig for meg. Når hun faller mot bakken føles det som om jeg også faller – men det er bare henne.

Hun er stortsett alltid der, noen få meter foran meg så snart jeg går ut døra. Gudsønnen til den virkelige versjonen av meg selv (på åtte år) refererer til epilepsi som “fallesyken” og det er akkurat det versjon nummer to av meg selv gjør. Hun faller og faller, faller mot bakken igjen og igjen. Faller mot asfalten, mot flisene i en butikk, mot linoleumen i en sykehuskorridor, i trappa, i heisen, i skogen, mot stien, mot snøen, mot isen, i vannet, hun faller. Av og til prøver hun å reise seg, men hun fortsetter å falle til kroppen hennes ligger livløs.

Hun lander i forskjellige stillinger alt ettersom, ofte har hun en hund i bånd eller to, og jeg ser alltid hvordan de stakkars hundene bare står der som to spørsmålstegn når versjon nummer to av meg selv faller mot bakken nok en gang før hun blir liggende urørlig. Så kommer bilen. Siden versjon nummer to av meg selv allerede er død er det ingenting virkelige jeg kan gjøre for å gripe inn eller forhindre katastrofen. Jeg, den virkelige meg kan se hvordan en av de små kroppene som jeg elsker mer enn livet selv, blir truffet av metall i høy hastighet og jeg kan se hvordan de også flyr og faller makabert mot bakken. Den virkelige meg kan se ansiktsløse mennesker stige ut av bilene sine mens de betrakter blodbadet og den virkelige meg – den eneste personen som er virkelig i en fantasiverden som ikke eksisterer – jeg bare står der, i sjokk, hyler mens tårene triller uten at noen kan se eller høre meg. Det eneste som føles virkelig er hvordan hjertet hamrer i min egen brystkasse, akkurat det er fakta både i fantasivirkeligheten og den virkelige virkeligheten. Usynlig.

Den eneste tanken jeg tenker klart er; “løp” selv om jeg aldri vet hvor eller finner det hensiktsmessig siden jeg aldri kan løpe fra meg selv og om jeg skulle løpe likevel – gjett hvem som løper foran meg og hvordan historien gjentar seg for ørtende gang i et lignende scenario med ulike detaljer?

Slapp av. Det er jo bare angst. Jeg vet jo at det ikke er virkelig, ikke sant?
Ja, jeg tror også at jeg skal ta meg sammen, tenke positive tanker – også går alt bra til slutt.
Du har nok helt rett, tror du ikke?

Off the rails.

Det er onsdag formiddag og jeg har utrolig nok vært våken i flere timer allerede til tross for hva jeg gjorde eller hva som skjedde igår.

Igår gikk jeg på trynet. Ikke litt, jeg snublet ikke, jeg stupte i bakken med full styrke og jeg kunne ikke brydd meg mindre om å dempe fallet selv om jeg var fullstendig klar over at kroppen var i fritt fall. Man kjenner det når det går til helvete – og jeg lot det skje. Jeg vet ikke hva jeg gjør med det siden jeg er “comfortably numb” nå og føler meg som om jeg ikke kunne brydd meg mindre om verden i det hele og det store.

Jeg vet at jeg ikke har tid til tull nå, det er sikkert derfor det blir uoverkommelig vanskelig og som oftest går det bra til slutt? Akkurat det tror jeg ikke før jeg ser det.

Dagene blir færre og færre og om du spør meg hvor jeg er hen i verden på sekundet nøyaktig om en uke, så er jeg faktisk ikke sikker. Ett eller annet sted, forhåpentligvis i levende live, beste velgående, helt i orden.

Hvis jeg trekker inn min egen metafor om sjonglering som jeg skrev om en gang for lenge siden (sikkert flere år?) om at hver sykdom blir ett element å sjonglere med, så føler jeg at jeg til vanlig velger hva jeg tror jeg får til å sjonglere med. Det vil da si bulimiske tendenser er en, selvskading er to, triggere er tre, eksponering er fire, anoreksien er fem – så står jeg her mens jeg febrilsk forsøker å holde dem i lufta alle sammen, uten å la noe falle til bakken.
Vanligvis har jeg selv plukket opp hvilke elementer jeg sjonglerer med basert på hvilke elementer jeg vet at jeg klarer basert på utallige forsøk med prøving og feiling. Det er gjerne sånn at om man kommer ut av rytmen og mister én er det lett at flere elementer faller til bakken før du klarer å hente deg inn igjen.
Om du løfter vekter løfter du ikke 30kg før du vet at du klarer 20, du bygger deg opp.
Men når det nå kommer til sjonglering føler jeg at noen har plukket opp angstelementet og kastet det på meg uten at jeg var klar for å inkludere det i rytmen min, noe som har ført til en ubalanse som gjorde at jeg mistet et annet element i forsøket på å ta i mot dette nye og at det var det som skjedde igår etter ha vinglet som faen siden forrige torsdag.

Jeg forteller meg selv løgner til jeg tror på dem selv, jeg lager mine egne regler og hver gang jeg finner feil i systemet forsøker jeg å bedre mine egne feilsteg ved å lage enda flere regler. Jeg forteller meg selv ar jeg ikke skal telle det som sprekk om det bare skjedde en gang, jeg forteller meg selv at det ikke teller om jeg bare strammer musklene én gang, jeg forteller meg selv at det ikke er gyldig med mindre jeg overspiser først, jeg forteller meg selv at det ikke teller om jeg måtte fordi jeg var kvalm, jeg forteller meg selv at det ikke teller før jeg har vært på butikken med dårlige intensjoner i utgangspunktet. Jeg forteller meg selv at det ikke teller om det bare skjer en gang i uka, som ble til to som til slutt ble til en gang om dagen.

Til slutt gir jeg faen og slipper alle elementene jeg forsøker å holde flyvende og flytende. Jeg gir faen og merker at jeg ikke kunne brydd meg mindre (selv om hjertet mitt blør på grunn av hvor mislykket jeg er) jeg lar det skje og driter i konsekvensene selv om jeg egentlig bryr meg. Jeg bryr meg samtidig som jeg ikke klarer å bry meg nok til å gjøre noe fornuftig.

Så nå sitter jeg her, dagen derpå og vet ikke hva jeg skal gjøre med dette såkalte livet. Jeg vet ikke. Akkurat nå har jeg valgt å ikke tenke fordi det skjer mer på en gang nå enn det har skjedd på sikkert mer enn ett år i livet mitt. For akkurat nå skal absolutt alt skje på en gang, om jeg liker det eller ei.

Jeg hadde hvertfall vett nok til å legge meg igår, vett nok til å stå opp tidlig idag, vett nok til å begynne dagen med trening (føler meg mer våken og klar for dagen da), vett nok til å dusje, sette på en maskin klær og vett nok til å gjøre det jeg skulle. Jeg gikk ned til sykehuset hvor jeg traff Therese, sammen gikk vi til blodbanken hvor en dame stakk en nål i armen min for å ta et serumspeil i forhold til epilepsimedisiner. Deretter endte jeg og Therese opp i kafeteriaen, eller kiosken eller hva jeg kan kalle det. Der drakk vi kaffe mens vi såvidt smakte på “Solo Sunset” og jeg så rundt meg på alle menneskene mens kaoset vokste i magen fordi det nå ikke er lenge igjen. Bare noen få små usle dager til jeg sitter fast i en lignende situasjon uten så mye som en eneste fluktrute.

Jeg hadde akkurat kommet hjem og overlevd kaffedrikkingen når frk.fastlege ringte meg fordi jeg har enda mer eksponering på agendaen om bare noen timer.

Jeg får ingen generalprøve, jeg kastes ut i kaoset. Jeg som gjerne sover tre timer etter én time hos frk.psykolog skal nå ut å fly og som om ikke det var energikrevende nok skal jeg også i samtaler, krevende samtaler allerede samme dag. Therese sier det er fint at menneskene som skal vurdere meg får møte meg når jeg er skikkelig frynsete i kantene – likevel har jeg vanskeligheter med å tro noen som sier at de kan forstå hvor enormt dette er for meg, som å løpe maraton uten målstrek.

Og ha-ha-ha, ironien i dette: det går ikke direktefly, det er ikke nok med én flyplass – jeg må faktisk innom to stykker for å nå min endelige destinasjon.

Kryss fingrene for at jeg får skoledataen min tilbake senere idag, det vil si tastatur, det vil si at det er enklere for meg å skrive generelt uten måtte gremmes over autokorrekt, jeg skriver “kaoset” mens ipaden oversetter til klimakset – om du tenker i to sekunder er jeg sikker på at du skjønner hvor kleint en sånn tabbe kunne gjort teksten min. (“Klimakset vokser i magen” sto det lenger oppi her før jeg begynte med korrekturproskektet… Ehe.) ((jeg vet jeg kan skru det av, men av og til rydder autoen opp i feilplasserte bokstaver på en enklere måte.))

Do you live on in memories?

Igår rammet skrivelysten meg med full styrke, automatisk grep jeg tak i macen som sto på bordet, rettet meg opp i ryggen mens jeg plasserte den i fanget mitt, trykket på space og ventet mens jeg ble sittende å se på den sorte skjermen. Så slo det meg plutselig, den enorme skuffelsen når jeg kom på at den fungerer faktisk ikke.

Diskverktøy har verifisert harddisken min og diagnosen lyder; “denne disken må repareres”, hvor den videre snakker om innstalleringsplaten. Den forgylte cd-skiva som kan løse alle mine problemer, den gullbelagte plata som enda ligger i esken til macen, som ligger i huset til bestemor, hvor jeg brukte en hel time forrige søndag mens jeg desperat gikk gjennom rom etter rom, skap etter skap, jeg krøp til og med rundt på loftet på let etter den eska. Hvit eske, passe stor, hvor jævlig usynlig kan den være?!

Akkurat nå hører jeg Dido – “here with me” og kjenner meg sånn passe deprimert. Det er en sang jeg aldri har hatt noe forhold til eller lagt merke til før jeg begynte å se Roswell. Sangen er nemlig soundtracket til serien og jeg tar meg selv i og undres over hvordan de klarte å velge akkurat denne sangen til en serie om romvesen, sci-fi, action, kjærlighet og en del drama.

Jeg så den aller siste episoden av serien for noen timer siden og tomheten har tatt bolig i kroppen min. Jeg føler meg alltid ustyrtelig trist etter å ha avsluttet en bok eller en serie. Som om jeg ikke helt vet hva jeg skal ta meg til nå. “Here with me” får meg til å ville gråte på grunn av alle minnene.

Se på det som når du kommer hjem til deg selv etter å ha vært på en opplevelsesrik ferie. Du vil ike at turen skal ta slutt, men som alt annet så går ting mot enden til sist. Nå er det ikke mulig for meg på nåværende stadium å skulle dra på noe opplevelsesrik ferie, så ja, jeg tenker ofte at jeg lever livet gjennom det jeg leser eller ser på skjermen. En flukt fra min egen virkelighet.

Det betyr ikke at jeg ikke er tilstede i virkeligheten, jeg er her og jeg gjør det jeg skal. Kjemper, som jeg skal. Det er bare ikke givende, det er bare ikke en god følelse, det er bare ikke noe som gjør meg tilfreds, glad eller lykkelig av den grunn. Jeg har mine øyeblikk hvor livet i den virkelige verden også er fint – men nå for tiden er det ikke så mye som er så forferdelig fint.

(Av og til når jeg blogger er jeg redd for at noen skal tro jeg blogger på vegne av flere, at det jeg sier liksom gjelder for alle. Redd for hvordan leserne mine tolker noe. Eksempelvis, hvis jeg skriver “som bulimiker kastet jeg opp alt jeg spiste” blir jeg redd for at utenforstående skal lese det å trekke konklusjonen “for å ha alvorlig bulimi må man kaste opp alt man spiser” eller “alle som har bulimi kaster opp alt de spiser, de må aldri stoles på om de påstår å ha beholdt noe. Internett har nemlig fortalt meg sannheten.”

Jeg forteller kun min historie, kun min sannhet, jeg beskriver verden fra mitt synspunkt og mitt ståsted, jeg er kun én dråpe i havet – punktum. )

Nå for tiden hater jeg omtrent alt. Hater verden, mennesker, ting, tang, alt jeg må forholde meg til, det meste på generelt grunnlag. Ofte får jeg høre ting som “tenk positive tanker” og det får meg virkelig til å se om mulig enda sortere på verden. Livet er et ork. Jeg er så ufattelig lei, jeg tror ikke det er mulig for andre å fatte helt nøyaktig hvor jævlih oppgitt og lei man faktisk kan bli og fortsatt være ved sine fulle fem. Det er ikke snakk om å være matlei, jeg er livslei. Så jævlig lei av dette livet at jeg ikke har ord for det.
Jeg må få lov til å hate det jeg hater, vet du hvorfor? Fordi det går over etter en stund – og fordi jeg ellers ikke vet hvor jeg skal gjøre av følelsene mine. Tidligere har jeg blødd ut følelsene mine. Lydløst har jeg sett følelsene og hatet renne nedover armene i blodrøde elver. Tidligere har jeg spist til kroppen har vridd seg i smerte, jeg har kastet opp følelsene til neseblodet randt og verden snurret, eller til kroppen falt om i kramper.

Nå gjør jeg ingen av delene. Jeg trykker på play og tar en pause fra min virkelige verden og tar del i livene jeg aldri kommer til å leve. Jeg blir en del av historiene som aldri kommer til bli mine fortellinger, og vet du hva? Ofte er det helt fantastisk.

Det er derfor jeg sammenligner å avslutte en tv-serie med å komme hjem fra ferie. Det er bare hodet og fantasien min som har tillatt meg å besøke Roswell, men nå er jeg altså tilbake i min egen virkelighet. Hodet spinner allerede vilt på hva jeg skal se nå, hvor reiser jeg nå? En del av meg vil tilbake til Roswell, New Mexico, men denne gangen tror jeg at jeg ender opp i England (Being Human) selv om en annen del av meg kunne tenkt seg tilbake til Las Vegas igjen (CSI), eller kanskje Seattle (Grey’s Anatomy).

Jeg forholder meg til virkeligheten så lenge det går, hver dag. Om jeg liker det eller ei må jeg tross alt jobbe med min virkelige virkelighet sånn at jeg en dag blir klar til å leve mine egne historier og oppleve mine egne eventyr.

Vet du hva å holde inne følelser gjør med et menneske? Følelsene vil bygge seg opp, opp, opp. Alle mennesker trenger å få utløp for følelser og det finnes sikkert to billioner måter å avreagere på. Folk er forskjellige, mange er flinke til å avreagere underveis før følelsene tårner over deg, mens andre igjen, som meg selv – kjører på til følelsene har tatt over hele horisonten min. Jeg ser svart og jeg kunne sunget “ja jeg hater hele livet” til melodien av nasjonalsangen om jeg så måtte.

Jeg er passiv. Hater i all ensomhet, i stillhetens navn. Det er bare tanker og det sies at de ikke er farlige. Det stormer kun under overflaten. Jeg venter på at det skal gå over. Jeg kjente glimtvis på noe bedre på fredag, og kanskje femten minutter tidligere idag. Det pleier å bli bedre, til slutt blir jeg lei av å hate verden. Hvorfor? Fordi jeg er en jævlig dårlig taper og nekter å bukke under enda. Jeg kan ikke forklare hvordan jeg blir motivert etter en periode hvor jeg ser svart, kanskje kan jeg identifisere det når motivasjonen treffer – jeg er sikker på at den vil det. Jeg vet bare ikke helt når.

What’s it like when you die
Do you live on in memories?
If you can I want to try
I didn’t get nothing done in this life
I need to try, I need to try.

[Neva Dinova ~ did you disappoint your god]

(Det er juks å bare blogge på de bedre dagene, det forteller ikke hele sannheten.)

Hours seemed so slow.

Av og til har jeg mye på hjertet, men etter å ha skrevet et innlegg nå nettopp ser jeg jo at jeg ikke kan publisere det. Ikke fordi det jeg har skrevet er feil, det står jo hundre prosent i stil med alt jeg føler og gjennomgår akkurat nå – av og til kan jeg bare ikke legge ut innlegg fordi jeg ikke tåler kritikk.

Av og til er man mer sårbar enn man kanskje er til vanlig, noe som også påvirker hvordan man takler kritikk. Jeg er vanvittig redd for at en eller annen bedrevitende sjel skal komme flaksende med hvite vinger å gladelig dele alskens gode råd om at livet er en kamp for oss alle og til syvende og sist må man bare “ta seg sammen”. (Unnskyld meg mens jeg stanger hodet i veggen til verden snurrer i ren frustrasjon over den slags utsagn.)

Akkurat nå for tiden er jeg der at jeg føler at ingen i hele verden forstår meg eller hva jeg går gjennom. Jeg vet det finnes mennesker som prøver, men akkurat nå føler jeg meg mer enn ekstremt ensom og alles forsøk på “jeg forstår at du har det jævlig” får meg til å føle meg alt annet enn bedre. “Du er ikke meg” sier jeg, “du er ikke meg i min kropp, i mitt hode, du hverken ser, tenker eller rasjonaliserer som meg. Du lever ikke mitt liv, du må gjerne forsøke å forstå, men jeg aksepterer ikke at du påstår å vite noe du helt klart ikke har peiling på. Jeg lever dette livet, du lever ditt.”


Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv