Archive for the 'Skole' Category

Ditt beste vs. godt nok.

Av en eller annen grunn har jeg veldig mye på hjertet før tiden, men jeg forsøker å fortelle meg selv at jeg må fokusere på å lese til eksamen siden jeg ikke har uendelig mye hjernekapasitet disponibelt, til å gjøre hva jeg vil med. Å blogge er med andre ord krevende, hvertfall hvis du forsøker å formidle noe med litt mening.

Det handler om eksamen igjen og jeg vil gjerne dele den erfaringen jeg sitter igjen med etter å ha gjennomført mine to første. Min tredje og siste eksamen før jul, finner sted neste mandag. Det skrives mye i media om at presset på norsk ungdom er for stort, særlig jaget etter å få gode karakterer. Intet annet enn det beste ser ut til å være “godt nok” og ungdom leser seg syke, utbrente eller dropper ut.

Jeg har selv vært skoleflink og brukte årene på ungdomsskolen til å slave etter gode karakterer, parallelt som jeg spiste så lite jeg maktet og danset på fritiden, så godt det lot seg gjøre. Jeg husker den første sekseren jeg fikk i hele mitt liv. Jeg fikk seks på en eller annen innlevering i engelsk i niendeklasse og jeg var så lykkelig at jeg bokstavelig talt falt på kne. Hurra. Jada, det var fint og jeg jobbet hardt for å få det til. Jeg har alltid vært der at jeg har ønsket å være god på noe. Helst på alt, men det lar seg som kjent ikke gjøre.

Jeg sliter en del med at jeg nå tror at jeg ikke får ting til eller at jeg ikke er god på noe, fordi jeg “henger etter” i livet, fordi jeg har slitt med psykisk sykdom i så mange år. Jeg føler at jeg ligger så langt bak, jeg har så lyst til å ta igjen alle andre – hvilket- hvis jeg skal forsøke å se objektivt på det, er helt feil siden jeg har møtt motgang alle de som “ligger langt foran meg” ikke har møtt.

Det jeg skal fram til er at jeg har sett på disse eksamenene jeg nå holder på å ta, som “umulige”, “det kommer til å gå til helvete”, “jeg er ubrukelig”. Istedenfor å faktisk lese, gikk jeg meg fast i alle disse negative spiralene som ikke fører andre veier enn nedover, og kastet på den måten bort masse verdifull studietid.

I Oktober bestemte jeg meg imidlertid for at jeg skulle gjennomføre eksamen uansett hva som skjedde. Jeg la lista der at jeg skulle BESTÅ. Det tilsvarer karakteren 2. Da hadde jeg hvertfall gjort det og jeg ville være en erfaring rikere til tross for at jeg muligens ikke ville være strålende fornøyd med resultatet, men så kunne jeg kanskje klappe meg selv på skulderen likevel.

Jeg er nettstudent. Jeg er ustrukturert. Jeg har ikke orden i sysakene mine. Jeg leser ikke jevnt og trutt, jeg leser i rykk og napp. Når motivasjonen er til stede og jeg makter å finne troen på meg selv.

Første eksamen kom og jeg tenkte at det fikk bare gå som det går. Jeg hadde lest pensum, enkelte ting kunne jeg bedre enn annet, “jaja” tenkte jeg og trakk på skuldrene. “Kanskje jeg greier å gjøre mer enn å bestå, kanskje jeg får 3”. Det var en litt fin tanke.

Jeg møtte opp, kom først, hilste på sensorene, fikk trekke den første oppgaven og valgte arket øverst i høyre hjørne av to rader med tre ark på hver. Når jeg leste oppgaven kunne jeg ikke for at jeg smilte, men jeg hadde trukket noe som gjorde at jeg visste at jeg skulle bestå. “Dette skal jeg klare”.

Tjue minutter forberedelsestid er over, jeg følger etter sensoren inn i rommet og begynner å prate. Skjelvende hender. Hamrende hjerte. Det kjentes egentlig nøyaktig ut slik det gjorde før når jeg hadde angst og sto i kassa på Rema 1000. Like ubehagelig og gamle tanker om “nå får du epilepsianfall!” kretset rundt i hodet. Jeg greide på sett og vis å riste av meg akkurat den tanken, men jeg følte fortsatt at stemmen skalv – men jeg fortsatte å snakke.

Jeg ble sendt ut på gangen mens sensorene skulle diskutere karakteren min, omlag tretti sekunder senere måtte jeg inn igjen og den mannlige sensoren sier “gratulerer med karakteren 6”. Det er omtrent den største positive overraskelsen jeg har fått i hele 2015 og et mildt sagt ekstremt uventet resultat for min del. Jeg ble helt satt ut og sa noe sånt som “er du sikker?” og sensormannen sa som så at “ja, det var vel målet, var det ikke?”

Akkurat den setningen har plaget meg i ettertid. Det var ikke målet. Det var en bonus. Jeg var heldig med oppgaven, fikk noe jeg kunne, ga det jeg hadde og fikk en god karakter. Det føltes faktisk bedre enn å få den beryktede lappen, for det måtte synke inn og det tok flere dager.

“Strålende, fortsett sånn” er tilbakemeldinger jeg får høre. Hva betyr egentlig det? Fortsett å få 6? Hvordan tolker man det? Blir det da mindre akseptabelt hvis jeg neste gang får noe annet enn 6?

Eksamen nummer to, var 1. Desember. Her var jeg stresset. Engelsk muntlig. Mitt beste fag. “Der får du 6” sa mennesker jeg omgås. Jaha? Gjør jeg det? Og jeg kjente akkurat nå dette, nå måtte jeg nesten få 6, hvis ikke ville det ikke være godt nok. Jeg bar rundt på denne angsten for å ikke lykkes og jeg var mye mer nervøs for å møte opp til denne eksamenen, kontra den eksamenen hvor jeg tenkte “jaja, jeg får gjøre mitt beste”.

Som første eksamen, var jeg først ute igjen og jeg trakk det samme arket øverst til høyre. En artikkel jeg skulle lese, gjøre meg opp en mening om og deretter presentere. Artikkelen jeg leste omhandlet terroren i Paris og hvordan folk hadde valgt å legge det franske flagget som filter over profilbildet sitt. Akkurat den delen gikk strålende, men når de begynte å spørre meg ut om koloniseringen i Afrika i forbindelse med “The British Empire” og spredningen av det engelske språk, kjente jeg egentlig bare at DER, akkurat der glapp den jævla karakteren jeg hadde håpet å dra i land.

Der tok jeg utrolig nok feil og jeg forlot med 6 i engelsk muntlig også. Og hvordan føltes det? Det første jeg tenkte var egentlig at jeg kunne si det høyt uten at noen ble skuffet for at jeg ikke var flink nok. Til sammenligning følte jeg for å sprette champagne når jeg fikk den uforutsette 6’eren som jeg ikke engang hadde drømt om i fjerne fantasier.

Jeg har tredje og siste eksamen nå, førstkommende mandag og jeg kommer ikke til å få 6. For det første er det urimelig å forvente så mye av seg selv fordi man legger så mye press på seg selv at – for min del – så blir det nesten ikke verdt det.

Og hele konklusjonen, det jeg ønsker å formidle med dette innlegget, er at jeg håper ikke folk, familie, venner er stolte av meg fordi jeg får 6 på eksamen. Hvis noen skal være stolte av meg, så håper jeg de er stolte for at jeg faktisk møter opp og at jeg faktisk prøver, uavhengig av hvilken karakter jeg kommer hjem med.

Det jeg vil si til deg/dere som holder på med eksamen; fy faen så jævla bra at du prøver og gjennomfører! Uavhengig av hvilken karakter du sitter igjen med. Er du misfornøyd kan du alltids ta den igjen – hvis DU vil. Ikke gjør det fordi foreldrene dine presser deg eller fordi du tror samfunnet forventer det eller ser ned på deg hvis du velger å la være, gjør det for din del hvis det er det du vil, fordi det er din framtid det er snakk om. Det er ikke meningen at vi alle skal bli leger, professorer, advokater og rakettforskere.

Ja, vitnemål er kjekt å kunne vise til, men helsa di er også viktig! At du har det bra med deg selv og trives med livet du lever er minst like viktig! Man skal ikke sitte hjemme og lese seg syk, for meg blir det helt feil å sette seg som mål om at intet annet enn det aller beste er godt nok. Sånn er det faktisk ikke og alle kan ikke få toppkarakterer uansett.

Ja, det er mye press og forventninger til dagens ungdom, men du kan og forsøke å velge å la være og ta det til deg. Det jeg sitter igjen med etter to eksamener vel overstått, er to 6’ere. Den ene gjorde meg vanvittig glad, den andre gjorde at jeg kunne puste igjen. Der hvor jeg gikk inn med et åpent sinn og tenkte at jeg skulle gjøre mitt beste – satt jeg igjen med en stor glede. Der hvor jeg gikk inn og forventet av meg selv at jeg skulle klatre til topps – der kjente jeg kun snev av glede, mest var jeg bare lettet når jeg faktisk greide det.

Personlig konklusjon: det er urimelig av meg å skulle kreve av meg selv at jeg må få 6 for å tilfredsstille andre, deretter meg selv. Strek under svaret: mitt beste får være godt nok, uavhengig av hvilken karakter jeg sitter igjen med til slutt. 

Angående min egne eksamener er det også sånn at jeg har begynt med “de enkle” fagene, altså de fagene jeg synes er enklest basert på min kapasitet og interesse for emnet i seg selv. Går alt som planlagt sitter jeg med vitnemål til sommeren 2017. Og nei, det skal ikke, kommer ikke til å bestå av toppkarakterer hele veien. 

Men igjen, hvis ingen andre er stolte av deg for at du kommer hjem med en lavere karakter enn den som “alle” (i frykt for å generalisere for mye) higer etter, så vil jeg bare si: godt jobbet. Du er flink som prøver, som leser og faktisk møter opp. Det håper jeg du tar med deg videre, for ditt beste = godt nok. 

Advertisements

Fra 5.4 til “håp at du består”.

(Først vil jeg si at jeg ikke har hverken logget inn på bloggen eller lest kommentarene dere la igjen på forrige innlegg enda, men det skal jeg forhåpentligvis gjøre senere!)

Det jeg så vil skrive, er en annen versjon av noe jeg delte på [instagram] for ett par timer siden. Det dreier seg om skole og studier, hvordan det i praksis er å gjennomføre nå, kontra hvordan det var sist jeg gikk på vanlig videregående skole i skoleåret 2010/2011.

Det har seg jo nå sånn at jeg tilsynelatende har det mye bedre nå enn jeg har hatt før, (det har vel alle fått med seg, ja?) og jeg vil si at det stemmer, MEN. For her er det et men og det er det som er så frustrerende at folk ikke ser eller greier å forstå.

Når jeg gikk på skole i 2010, da hadde jeg bulimi. Bulimi av den altoppslukende sorten, noe som i mitt tilfelle betød at enten så gikk jeg på skole, eller så overspiste jeg og kastet opp etterpå. Det var “hobby”, det var fritid, det var trøst, pause, mestring og sykdom. Jeg husker at jeg drakk en næringsdrikk når jeg sto opp om morgenen før jeg gikk til skolen og en til til lunsj og etter det var det overspising og oppkast resten av dagen. På “gode dager” overlevde jeg på kalorifattig mat, uten overspising og oppkast og følte meg “flink” fordi jeg hadde kontroll, men også utslitt. Utslitt fordi jeg ikke hadde krefter eller energi og det å overspise og spy ga i alle fall en slags illusjon eller et midlertidig sukker-boost som tok fokus vekk fra konstant, gnagende og smertefull sult. Det var en rus og jeg trengte den. Det var min trøst. Det var min livbøye. Det var så stort at det tok fokus vekk fra alle andre følelser. Jeg hadde ikke tid til å stresse over “generelle” ting her i livet. Jeg hadde ikke tid til å engste meg over prøver eller innleveringer – det ble bare gjort. Gjerne i kombinasjon hvor jeg spiste med venstre hånd og skriblet notater med høyre.

“SÅ FLINK DU ER, SE ALT DU FÅR TIL!” sa alle.

Derfor er det nå også sånn at siden jeg er så mye friskere nå, så burde jeg i teorien være i stand til å få enda flere ting til! Nå er det godt over en måned siden sist jeg overspiste og kastet opp (jeg tror jeg holdt meg uten overspising og oppkast i omtrent 17 måneder når jeg sprakk i Mai i år) og jeg har fortsatt ikke skadet meg siden Mai 2012. Jeg overspiser ikke. Jeg underspiser stortsett ikke (og hvis det skjer, er det en forglemmelse og ikke et bevisst valg med farefulle, bakenforliggende intensjoner). Jeg skader meg ikke.

Jeg er der at jeg spiser rimelig greit, lykkes passelig greit med trening (med SUNNE intensjoner i bakhodet), jeg har en rimelig grei døgnrytme og har forøvrig ikke tatt sovepiller på over to år. Jeg har ikke misset én eneste psykologtime dette året (og derfor ikke betalt noen “ikke-møtt-giroer, halleluja!), jeg har nettopp fått lappen og mer eller mindre bodd sammen med kjæresten de siste tre månedene. Jeg har ikke fått en eneste jævla inkasso i posten siden 2012, jeg betaler alle regningene mine i tide, alltid (med mindre jeg får posten for sent, hvilket av og til hender fordi den blir tatt inn feil). Jeg tar oppvasken flere ganger i uka (med mindre kjæresten gjør det), det hoper seg ikke lenger opp. Jeg vasker alt skittentøy på mandager. Kjøleskapet mitt er aldri tomt. Jeg har ikke agorafobi og er dermed fri til å være selvstendig. Ta meg av ting selv, gjøre mine egne ærender. 

Det høres jo helt forbannade perfekt ut jo! Hallo, se på meg da! I got my shit together, gutta! Jeg har faen meg tatt tak og ordnet opp i livet mitt, nå går det på skinner! Bort og vekk med vanskelige følelser, jeg lever på sunn mat og kjærlighet, sommerfugler i magen, jeg praktisk talt velter meg i mestringsfølelse og begeistring. Jeg renner over av kjærlighet til meg selv, jeg elsker kroppen min nøyaktig slik den er og jeg får til nøyaktig det jeg vil! 

Nei. Det er ikke sånn det er, men jeg kan forstå at det er sånn du ser det. For du vet jo ikke hva som skjuler seg under overflaten min, men jeg skal prøve å forklare. 

Det er ikke sånn at jeg våknet en dag og plutselig mestret alt jeg beskriver noen avsnitt lenger opp her og det tror jeg at du vet. Jeg har bygget opp disse tingene. Av og til én og én, enkelte ting har jeg fokusert på samtidig.

Det jeg vil si er at jeg får til disse tingene, fordi jeg fokuserer på dem, bevisst og ubevisst. Noe har blitt en vane, en rutine som går av seg selv, mens enkelte ting må jeg bruke litt mer tid til å motivere meg selv til og gjøre. Eksempelvis å trene (for det er ikke alltid jeg føler at jeg gidder), eller å legge meg i tide (for det er ikke alltid jeg kjenner at jeg er trøtt).

Dette med studier nå, det kommer i tillegg. Det er nytt og det er STORT. Det krever tid, det krever konsentrasjon, det krever hjernekapasitet. Det krever planlegging for at det skal gjennomføres, det krever indre motivasjon og et ønske om å lykkes og det er tungt. Det er vanskelig å få alle disse tingene her til å klaffe, sånn at jeg får satt meg ned og lest det jeg skal for å nå mitt daglige studiemål. Jeg ligger langt på etterskudd slik det er nå og har første eksamen senere denne måneden. Jeg er 42% ferdig med pensum i dette faget hittil og jeg har 232 sider igjen å lese og ta notater fra. Leser jeg 20 sider om dagen, går det på litt over 10 dager. Det er 16 dager til eksamen. Pluss at jeg har to eksamener til, en som muligens går greit og en jeg ikke orker å tenke på, annet enn at jeg skal gjøre mitt beste også her.

Oddsen er med andre ord ikke i min favør, men etter uendelig mange kamper med meg selv, har jeg nå kommet dit at jeg har bestemt meg for å fullføre, uansett om jeg såvidt står. Det vil i alle fall være bedre enn å anse seg selv som slått og derfor også fortsette å skyve problemet foran meg, samt grue meg enda mer til neste gang jeg skal prøve meg på eksamen i samme fag – fordi om jeg ikke blir kvitt “vrangviljeholdningen” min, så er ikke oddsen noe større for å lykkes da.

Problemet er bare det at med all denne tvilen og usikkerheten til meg selv og hva jeg egentlig er god for, er det også symptomer som har ligget i dvale lenge – som våkner til liv. Sett at jeg ikke har krefter nok til å nå studiemålet mitt en dag, plutselig kommer skadetrangen (den kan forøvrig komme før jeg får begynt). Skadetrang handler om impulskontroll (og en hel rekke annet jeg ikke ramser opp nå), men hvis du ser for deg at skadetrang er en liten brann – se for deg at gardinene dine tar fyr. Velger du da å hente brannslukningsapparat og slukke brannen i gardinene, eller fortsetter du å se på TV – vel vitende om at gardinene dine står i fyr og flamme? Så, er det da lurt at jeg leser mer eller at jeg slukker den brannen før jeg leser mer?

Det samme gjelder trangen til å overspise og spy. Det også er en liten brann og den må også slukkes. Så i tillegg til å studere, kjemper jeg også for å slukke alle disse små brannene som truer med å ødelegge ALT JEG HAR BRUKT ÅR PÅ Å MESTRE OG BYGGE OPP! Derfor skynder jeg meg langsomt. Derfor ser det ikke ut for deg, som om jeg “gjør så mye”. Derfor ser det kanskje for deg, ut som at jeg er lat eller har prioritert helt feil siden jeg nå sitter her, kun uker unna eksamen, med en enorm mengde stoff å lese og lære meg innen den tid.

Klok av skade og etter lang fartstid som psykisk syk, har jeg nå opparbeidet meg et greit bilde av mine personlige fallgruver, snubletråder og hvilke lokkende strategier som ender i potensielt personlig tap, eventuelt katastrofe. “Pedal to the metal” for eksempel, en tidligere favorittstrategi – som i “bare kjør på, håp på det beste, så går det som det går” – den strategien utgår.

Derfor tar det tid. Derfor synes jeg det er vanskelig. Derfor sliter jeg fortsatt, selv om du ikke kan se det eller greie å forestille deg det – fordi jeg er mye friskere nå enn jeg har vært. Men det gjelder jo her å fortsette og holde seg like frisk og å bygge seg selv opp. Jeg presser meg forsiktig fordi jeg etterhvert vil øke en toleranse og forhåpentligvis utvikle en bedre måte å håndtere disse små brannene – altså at det i utgangspunktet ikke blusser opp en krise borti hjørnet mens jeg leser om likviditet og maktfordelingsprinsippet.

Veien ned er så jævlig kort, fordi veien ned er et FALL. Veien opp må man gå (eller krype), det finnes ikke heis fra et personlig helvete og tilbake til fungerende nivå.

Det blir som jeg sa til psykologen min, er det verdt det å få en god karakter på eksamen hvis prisen jeg betaler er i valuta “nye sting i kroppen”?

NEI DET ER JO IKKE DET.

Men jeg skal gjennomføre eksamen, uansett hvilken karakter jeg sitter igjen med, eller hvilke tanker jeg kommer til å få om min egen evne til å prestere. Å gjennomføre er målet.

Nettstudier & Ny behandling.

Good news x2.

Nummer 1: Akkurat når er jeg fylt med glede. Forventninger. Jeg har egentlig mest lyst til å gråte. Jeg er ikke sikker på hvorfor jeg er en så lettrørt person som tar til tårene over ingenting, både i positiv og negativ forstand.

Idag har jeg begynt på skole. Idag har jeg fått brukernavn og passord til nettgymnaset. Når jeg logget inn tidligere idag, følte jeg at det ble “virkelig”, på ordentlig. Det var ikke lenger en tanke, en plan, en intensjon, nå har det blitt fakta, en realitet – og det gjør at jeg har lyst til å gråte, fordi det gjør meg glad.

Selv om jeg ikke akkurat tar alle fagene på en gang, er dette likevel nok til at jeg kan si jeg holder på med studier, om enn i sneglefart! Det er ikke tempoet det kommer an på, så lenge det er framgang er det godt nok, i alle fall er jeg nødt til å tvinge meg selv til å se på det på den måten.

Nummer 2: Ny type behandling. Behandleren jeg har hatt siden august i fjor, mente at det som heter Dagavdelingen kunne være noe for meg. Jeg ble henvist dit litt før jul, og for snart to uker siden var jeg på min første vurderingssamtale. Jeg likte mennesket jeg snakket med med en gang, for han bagatelliserte ingenting. Jeg liker mennesker som sier “jeg skjønner at du har hatt det helt forjævlig”, for da føler jeg meg “syk nok”, les; jeg føler ikke behovet for å bevise, synliggjøre, eller understreke at jeg sliter eller hva jeg sliter med. Jeg blir ikke trigget til å forverre min egen situasjon i håp om å bli sett eller få riktig type hjelp. Det gjør alt sammen vanvittig mye enklere når vi er på samme side fra starten av. Mennesker som bare forstår.

Konklusjonen er i alle fall at de ønsker å hjelpe og for å være helt ærlig er jeg fortsatt overrasket over hvor mye de har å tilby. De har foreslått så mye og mulighetene er så mange at jeg blir helt “hæ? Er det mulig?”, jeg har definitivt ikke erfaring med å ha så mange valgmuligheter. Eksempelvis ble jeg spurt om det var noe jeg kunne tenke meg å gjøre, jeg kastet et forslag jeg trodde var hinsides, på bordet, og han sa “jeg skal ta noen telefoner og se hva jeg får til”. Jeg holdt nesten på å falle av enhjørningen min, hæ? “Men, men det er jo umulig” sa jeg. Han så på meg før han svarte; “ingenting er umulig”.

asadahjkhgjaøflasf

Jeg vet nesten ikke hva jeg skal si, for det lover så godt at jeg ikke tror det før jeg ser det. En smule pessimistisk, men jeg har en erfaring med at det ikke er så lurt å få så høye forventninger fordi skuffelsen lett blir så stor om det ikke helt blir slik jeg har forestilt meg.

Jeg var på time nummer to forrige torsdag, da fikk jeg en ny behandler, som jeg faktisk også likte ganske med en gang. Det er ikke noe galt med behandleren jeg har hatt siden august, men det er ikke alle man har like god kjemi med – sånn er det bare. At jeg nå har fått ny behandler på dagavdelingen betyr at jeg ikke lenger vil gå til den første behandleren. Og nå snakker jeg om en annen person en han jeg snakket med på vurderingen.

Det høres i alle fall veldig lovende ut og i første omgang blir det lagt opp veldig individuelt, behandlingen blir lagt opp for å tilfredsstille MINE behov. Det er ikke et rigid, fastsatt program som jeg må følge til punkt og prikke, hvis ikke blir jeg liksom kastet ut som konsekvens – hvilket er veldig positivt, for jeg er ikke “der” enda, at jeg klarer å følge opp noe som er rigid og ufleksibelt. (Ifølge google er ufleksibelt et dansk ord, men jeg låner det likevel)

Så. Nettstudier og dagavdeling, begge deler virker veldig positivt – og det gjør noe med innstillingen min, med motivasjonen min. Når ting virker overkommelig, når man tror på seg selv og tenker “dette kan jeg klare”, da blir det litt enklere å realisere planer.

“Ingen kvist, ingen kos” og skoleundersøkelse.

Jeg er ikke helt sikker på hvor dagen ble av, til tross for at det ikke føles som om jeg har gjort så veldig mye. Egentlig har jeg gjort mye. Idag er en sånn dag. Formen er enda ikke helt på topp, noe som gjør med enda mer frynsete i kantene og irritabel til det punktet at jeg gruer meg til å lufte hundene.

Jeg hadde mer enn vanvittig lyst til å avlyse avtalen med psykiatritjenesten også (særlig siden jeg ikke er frisk), men jeg hadde ting jeg måtte gjøre, i all hovedsak – hundemat. Egentlig trengte jeg en tur på butikken selv, men det ville jeg jo ikke fordi alt har føltes så feil – men så gjorde jeg det likevel. Heldigvis? Eller noe. Jeg vet ikke, men det føltes fint å få det gjort. En bekymring mindre.

“Det er tid for fredagskos, ingen kvist ingen kos! Skyldig, jeg?”
Jeg foretrekker at mennesker ringer meg før de planleggr å komme på besøk, sånn at jeg kan støvsuge sofaen. Dette skjer altfor ofte! Han skjønner jo ikke at han ikke får lov og jeg klarer ikke å la være og le. Men, jeg skal ikke klage for han er et vidunder sånn ellers. Siden jeg fikk han har han kun hatt ETT uhell inne (da var han ung og trøtt) og han har kun stjålet mat ÉN gang og det var min feil fordi fatet med epleskrott på sto i sofaen. Han gjør to ting som irriterer meg; dette med pinner/vedkubber og at han går rundt og slikker på bordet.

Jeg har brukt tjue minutter på å ta en test på internett, den handlet om hvorfor noen unge “slutter på skolen”. Jeg sluttet ikke fordi jeg ville, jeg sluttet fordi Helse-Norge mente det ikke var bra for meg å gå på skole. Ja, jeg klandrer mennesket som tok denne avgjørelsen for at vedkommende har ødelagt livet mitt – i aller høyeste grad. Det var visst ikke godt nok at jeg tryglet om hjelp og behandling sånn at jeg kunne få hjelp til å begynne på skolen den høsten. Istedenfor ble jeg bare gitt opp med lette skuldertrekk og siden har livet mitt stått i ro. Takk for at du bidro til å gjøre livet mitt enda verre og enda vanskeligere.

Livet mitt med agorafobien (som jeg ikke fikk hjelp til når jeg TRENGTE DET MEST), men dette spørsmålet handler ikke kun om “forrige uke” for min del. Prøv med alltid, bortsett fra at jeg en sjelden gang treffer venner.

Ulmebrann? Hæ, nei, hvorfor slukke det? Det er jo mye bedre å ringe brannvesenet sånn cirka når alt er brent til grunnen uansett. Kanskje man kan redde noe? Og om ikke, så er det vel ikke noe tap for andre enn meg likevel?

Det dummeste spørsmålet. Rekk opp hånda de av dere som har en kronisk og alvorlig sykdom som ikke har innvirkning på livet deres? Ingen? Tenkte meg det.

Jeg har en plan om videre utdanning, det er ikke det. Det er bare det at det er mer enn jævlig bittert å se at klassen min er russ i år mens jeg til og med fikk annulert hele året jeg slet meg gjennom. Nå skal jeg slutte å skrive om skole, ingenting gjør meg mer forbannet enn sjansene som brutalt ble revet ut av armene mine, som om jeg ikke hadde krav på det eller rett til det på lik linje med alle andre. Det føles i aller høyeste grad som at jeg både blir straffet og forskjellsbehandlet fordi jeg er syk. Nei, jeg klandrer ikke skolesystemet – jeg klandrer psykiatrien i denne byen.

Nå skal jeg trøstedrikke pepsi max og krysse fingrene for at jeg blir bedre snart.

Every answer fades away.

Dette er mitt første ærlige innlegg på lenge. Jeg skulle inderlig likt å vite hvorfor livet er vanskelig, hvorfor det av og til bare blir surere og surere, hvordan ting endrer seg og blir verre ut av det blå?

Jeg er sint. Ikke litt sint – men veldig sint. Så sint at jeg helst har lyst til å kaste noe veggimellom, ødelegge noe dyrt, løpe til hjertet hamrer og kroppen ikke kan stå oppreist lenger. Barberbladene (jeg ikke har) frister, overspising frister. Oppkast frister mest. Alt som finnes av destruktiv adferd frister. Men Karianne, du vet da vel bedre enn som så? 

Jeg la meg rundt klokken 0600 igår. Fordi jeg satt oppe hele natten og tenkte. Når jeg hadde tatt beslutningen min tilbragte jeg tre timer mens fingrene mine løp over tastaturet mens tankene raste. Alt jeg tenkte var “la meg fortelle deg min historie, nå vil jeg at du leser dette og ser situasjonen fra mitt perspektiv, nå ønsker jeg at du leser uten å dømme meg.”

Mest av alt fordi jeg fikk en mail igår som jeg egentlig ikke forsto så mye av. “Hæ? Hva er det egentlig som står her? Leste jeg riktig nå eller hva er greia?” Spørsmålene sto i kø i hodet mitt – men mest av alt var det bare ett spørsmål jeg ønsket svar på. Idag er jeg bare sint. Frustrert. Sint på systemet og systemene. Det sies at tiden leger alle sår, men det sies også at “history has a way of repeating itself” og det gjør vondt. Når sårene rives opp igjen, når de samme følelsene blusser opp som et voldsomt inferno og der står du – du så det ikke komme.

“Ikke gyldig, ikke kvalifisert, paragrafer” 

Jeg vet ikke hvem jeg er mest sint på. Mennesket som vedtok endringen eller psykologen jeg var uheldig nok til å møte på for ett år siden når jeg tryglet om hjelp. De bruddstykkene jeg har nevnt nå gir kanskje ikke mening – så la meg fortelle.

Skoleåret 2010/2011. Media og kommunikasjon, første året. Snittkarakter første termin: 5.4 Standpunkt? Jeg besto såvidt. På grunn av livet, på grunn av det man ikke ser komme, på grunn av krappe svinger, på grunn av komplikasjoner og nye problemer. På grunn av panikkangst med agorafobi – panikklidelse. Redsel som hemmer deg og setter stopper for en normal hverdag. 

Men jeg besto. Jeg klarte det til tross for noen IV (Ikke Vurdert) og mye fravær. Jeg besto førsteåret på videregående skole etter tidligere å ha gått åtte måneder på danselinja samt åtte måneder på studiespesialiserende. Jeg klarte det til slutt. 

I juli for ett år siden fikk jeg beskjed om at jeg hadde kommer inn på andreåret. Jeg hadde fått plass i klassen min, jeg kunne fortsette jeg også, til tross for vanskelighetene jeg møtte som førte til manglende prestasjoner i skolesammenheng.

Jeg begynte ikke på skolen i fjor. Fordi jeg ikke fikk hjelp. De jeg gikk i klasse med tok velfortjent sommerferie og reiste bort for å oppleve, ta en pause fra skolehverdagen. De aller fleste gleder seg til sommerferie og pausetid. Jeg for min del pakket kofferten jeg også, sjekket inn på psykiatrisk avdeling. “Hjelp meg, vær så snill. Hjelp meg å takle angsten som forhindrer meg fra å leve slik jeg ønsker, hjelp meg å nå målet mitt. Jeg begynner på skolen i August, det er det jeg vil og trenger.”

Damen jeg snakket med har jeg ingenting til overs for. Hun mente jeg ikke hadde godt av  å være innlagt på psykiatrisk avdeling og hun sa (jeg siterer) “du har godt av å leve det normale livet“. Jeg har aldri grått så mye på én dag før, det var såvidt jeg klarte å få fram ordene som forklarte hva mitt “normale” live besto av. Overspising, oppkast og en lammende angst som førte til panikkanfall i enhver situasjon som ble vanskelig.

“Vi skriver deg ut imorgen” sa hun. Jeg var rasende og krevde å skrive meg ut der og da. Jeg fikk ikke puste og tårene trillet. Jeg pakket tingene mine i kofferten min, ringte Lillemi for å høre om hun kunne hente meg, noe hun selvfølgelig gjorde. Jeg tok to steg ut i gangen og kontakten min kom gående. Hun var klinkende klar over alt som hadde blitt sagt med tanke på at hun var tilstede under samtalen med psykologen, hun sa seg til og med enig i nettopp det psykologen sa. “Nå drar jeg” sa jeg, “lås meg ut.” Hun sa “men Karianne, du vet at vi ikke skriver ut pasienter så sent på dagen” og jeg satte øynene mine i henne og sa “du låser meg ut nå, hva har du tenkt til å gjøre? Ringe til politiet? Det kommer du ikke til å gjøre da dere ikke er interessert i å hjelpe meg, især med tanke på at dere ikke vil ha meg her. Ut, NÅ.”

Jeg dro derfra med tomt hjerte. Uten håp. Uten tro på at noe skulle ordne seg, uten tro på at jeg skulle klare å nå målet mitt, jeg visste at det var umulig. Jeg visste at jeg ikke kom til å klare og komme meg dit jeg ville alene – uten støtte. Jeg trengte hjelp til å lære meg å møte frykten min, angsten som på daværende tidspunkt var så paralyserende at jeg knapt klarte å utsette meg for triggerne i det hele tatt. Jeg hadde enorme vanskeligheter med noe så simpelt som en liten butikktur. Jeg klarte det ikke alene, klarte det knapt når jeg var sammen med noen. Sammenlignet med en skolehverdag sto jeg sjanseløs.

De dagene jeg var heldig og sterk klarte jeg butikkturer på fem minutter. Med en skolehverdag mener jeg mangfoldige timer i en bygning med flere hundre mennesker. Det skal sosialiseres, konsentreres, læres. Dag inn og dag ut, fem dager i uken, hver uke minus ett par uker til jul, ett par dager høstferie, og en liten vinter/påskeferie. Jeg hadde ikke sjans og jeg visste det. Jeg hadde håpet å få det til om jeg hadde fått hjelp og støtte slik jeg ba om og håpet på.

Jeg følte meg slått. Jeg følte at jeg hadde tapt. Jeg følte meg mislykket og uverdig. Fortjente ikke hjelp. Mest av alt følte jeg meg latterliggjort. 

Mange vonde følelser som hjemsøkte meg i mange måneder. Det er sårt for meg, jeg skulle nettopp ha tatt sommerferie jeg også. Jeg skulle ha fullført andreåret innen nå. Slik er ikke realiteten. Jeg er ikke der jeg hadde ønsket eller håpet å være, istedenfor har jeg kjempet daglige kamper hvor jeg tidvis har vunnet og når jeg ser tilbake har jeg også klart mye og kommet langt på dette året.

Men det skjer noe med et menneske når man mister noe som betyr noe. Delvis føler jeg at jeg har mistet meg selv. Mistet selvtilliten jeg en gang hadde. Bare se på bloggen min – før kunne jeg formidle sterke meninger i klokkeklare setninger, nå er det vage formuleringer om hverdagslige småting, oppdateringer som bare for å si “jeg lever, klarer meg”. Jeg mistet den største bekreftelsen jeg hadde på at jeg ikke var dum. Når jeg presterte på skolen hadde jeg stjerner i øynene og håpet at jeg kanskje kunne bli en del av samfunnet en dag jeg også. Ikke hjelpetrengende, ikke avhengig av diverse instanser for å “klare” meg. Jeg føler at jeg har mistet troen på meg selv og mine egne evner. Som om jeg ikke har noen lenger. 

Jeg ser på hundene mine og det gir meg en slags trøst men likevel føler jeg at jeg kaster bort tid, kaster bort livet. Sitter på gjerdet og dingler med beina, venter på en bedre dag, en annen dag, en annen sjanse. Hva faen venter jeg på?

I Mars satt jeg på frk.fastleges kontor. “Har du søkt på skole?” spurte hun. “Nei” sa jeg. Om jeg ikke hadde tenkt til å søke? Det hadde jeg ikke tenkt på. Trodde ikke jeg skulle kunne klare det. Jeg, klare noe? Not gonna happen. “Men du må søke” og jeg, jeg sa “okei” mens jeg overtok tastaturet til dataen hennes og logget meg inn på vigo.no for å søke på skole. “Jeg klarer ikke” sa jeg og trakk hendene til meg. Hun snakket meg gjennom det og jeg fortalte henne hva hun skulle trykke på. Vi søkte sammen. Media og kommunikasjon, andreåret.

Helt ærlig kan jeg si at jeg ikke har trodd jeg kommer til å klare det. At det blir for mye, at jeg ikke har kommet langt nok. Men man vet jo aldri? I Februar 2010 søkte jeg på skole i en svært undervektig tilstand. Måneden etter lå jeg på medisinsk avdeling med sonde i nesa, mer død enn levende. I August 2010 begynte jeg på skolen likevel og til tross, det er noe av det smarteste jeg har gjort for det ga meg utrolig mye tilbake.

Igår fikk jeg mail hos en spesialrådgiver. Hun fortalte meg at søknaden min ikke er gyldig, refererte til paragrafer og fortalte at jeg ikke lenger er kvalifisert. “Kvalifisert”. K v a l i f i s e r t. Jeg føler meg som en taper. Jeg føler meg rett ut jævlig dum. Nei vel? Ikke kvalifisert? Jeg var sint, forsto ikke. Trykte på tastaturet i tre timer for å besvare denne mailen. Forklarte i klokkeklare setninger hvorfor jeg er snart tjueto år gammel og ikke har kommet lenger. Til slutt stilte jeg spørsmålet. 

“Hvordan har det seg at jeg i fjor kom inn på andreåret og fikk skoleplass mens jeg i år ikke er kvalifisert? Hva har endret seg siden da?” 

Jeg fikk svar på mailen idag. Reglene er endret og at jeg besto i fjor? Vel, stryk det. For nå har jeg plutselig ikke bestått førsteåret på videregående skole i det hele tatt. 

“Dersom det er aktuelt for deg å legge inn nye ønsker på et nivå du er kvalifisert for, kan dette gjøres ved å svare på denne e-posten snarest og absolutt seinest onsdag den 4.juli med opplysning om nytt ønske.”

Det betyr at jeg er hjertelig velkommen til å søke om å gå første året på videregående skole – nok en gang. Hallo, jeg besto jo i fjor? Hvordan kan de komme ett år etterpå og si at “hei du, beklager å måtte si det, vi endret reglene våre vi, så du besto ikke likevel.” 

Jeg er så sint. Vet dere hva? Jeg er faktisk ikke dum. Det er forskjell på dum og syk. Det er ingenting galt med min evne til å lære, det er ingenting galt med mine evner til å forstå eller sette meg inn i ting. Det er ingenting i veien med logikken min – jeg er faen ikke dum. Jeg går ikke rundt og tror jeg er over gjennomsnittet smart heller, men det har tatt meg jævlig mange år  å innse at jeg ikke er dum.

Jeg har ikke samme utgangspunkt som andre på min alder eller de som er yngre enn meg. De fleste har ikke vært der jeg har vært, ingen, absolutt ingen har gått i mine sko, ingen har vært inni min kropp, ingen vet hva jeg har vært gjennom, ingen har følt det slik jeg har følt det.

Jeg har hindringer som holder meg tilbake, forhindrer meg fra å være så fri som jeg skulle ønske at jeg var. Og vet du hva? Det er derfor jeg er her enda, det er derfor jeg lever. Fordi jeg nekter å la sykdommen ta fra meg livet, sjansen til å leve et normalt og verdig liv. Jeg kunne ha gitt opp ufattelig mange ganger og gudene vet at jeg har prøvd, ønsket og håpet av hele mitt hjerte at jeg bare kunne dø fra det vanskelige livet hvor jeg ofte føler at jeg ikke har kommet noen vei.

Det som holder meg gående er troen på at livet kan være mer. Det er det jeg kjemper for! At livet mitt skal BLI mer. Om dette er livet har jeg sagt at jeg ikke vil leve det, innerst inne vil jeg leve ergo kan konklusjonen om at livet MÅ være mer trekkes og settes to streker under.

Nå tviler jeg. 

And my question now is why?

Helga har vært en flukt mer enn noe annet. En helg fylt med smerte, tårer, mat, blod og oppkast. Flukten fra dette.

Det er én uke siden jeg trakk streker mellom prikkene som har forstyrret meg de siste månedene, noe som til gjengjeld har utløst et skred av reaksjoner, følelser og tanker. Negativt. Sviktet, alene, dolket i ryggen, lurt, narret, forlatt. Sviktet.

“Nå går jeg” sa jeg på mandag.
“Det passer ikke, jeg er ikke hjemme, nei, jeg har ikke tid”, løy jeg på tirsdag.
Jeg orker ikke å snakke om det, sant? It hurts too much.

På fredag derimot hadde jeg bestemt meg for å sette ord på hva jeg føler, hva som er galt og hvorfor jeg føler slik jeg gjør. Jeg har vært usikker på hva jeg skulle skrive, om jeg i det hele tatt skulle skrive noe? I så tilfelle, hva skulle jeg skrive da? Jeg skriver alltid sannheten, enten direkte eller indirekte. Dette er direkte og konkret. Sannheten.

Sviktet. Av teamet mitt. De menneskene som egentlig prøver å hjelpe meg. Eller?

For 68 dager siden ble jeg lovet alternativer og ansvarsgruppemøte. Jeg ble lovet alternativer til hva jeg kunne fylle hverdagen min med siden det ble sagt at jeg ikke fikk lov til å gå på skolen. 68 dager senere sitter jeg fortsatt uten alternativer og møtet er avlyst nok en gang. Tredje gang, fjerde gang?

I august ble det sagt 14. september og jeg brast ut med “tre uker? Hva i helvete skal jeg ta meg til i tre uker til? Aner du hvor mange timer det er?” Fjortende september kom og gikk. Ny møtedato er ikke fastsatt, tre-fire uker fram i tid “kanskje, om det passer?”

“Det går bra” sa jeg første gang. Andre gang. Tredje gang. Jeg begynner å bli lei av den løgnen, for det går ikke bra. Den siste uka har jeg gjort det klinkende klart at det hverken er okei, akseptabelt eller greit på noe slags vis. Det er mitt liv som snegler forbi mens jeg sitter med hodet i hendene og lurer på hva det skal bli av meg.

Jeg er så utrolig sint. Forbanna. På dem og meg selv. Jeg er sint på meg selv for at jeg aksepterte “du kan ikke gå på skolen”. Der ga jeg opp den drømmen, når jeg fikke høre disse ordene. Jeg sluttet å kjempe for det, selv om nettopp dette var grunnen til at jeg la meg inn på sykehus for å få hjelp med angsten. “Jeg trenger hjelp nå, jeg skal begynne på skolen i august, det må skje nå!” Ingen hørte meg eller tok det seriøst. Ingen. Jeg er sint på meg selv fordi jeg godtok det. Og nå i ettertid, når alt kommer til alt, savner jeg noe essensielt. Det var ingen som sa “dette greier du”. Det var ingen som sa “dette greier vi”. Det var ingen som sa “dette skal vi hjelpe deg med” og sist men ikke minst, det var ingen som sa “dette kan vi tilrettelegge”.

Ingen trodde på meg. Ingen.

Plutselig identifiserte jeg tristheten til tapet av noe jeg elsket å gjøre. Jeg tenker ett år tilbake i tid, til når jeg begynte på skolen. Hvor jævlig det var og hvor bestemt jeg var på at jeg ikke skulle gi opp. Jeg husker den første karakteren jeg fikk. Hvordan den bekreftet “gratulerer Karianne, du er god for utrolig mye mer enn bare sykdom, her har du fakta sort på hvitt“. Jeg husker jaget etter karakterene, ønsket om å prestere når det kom til noe konstruktivt. Jeg elsket å være flink i den forstand som er riktig kontra flink som i lavere tall på badevekta. Og det beste av alt? Når mennesker spurte meg “hva gjør du for tiden da” og jeg kunne svare “jeg går på skole!” og glise fra øre til øre fordi jeg ikke lenger følte meg som en byrde for samfunnet som bare sitter stille og ikke bidrar. Jeg følte at jeg fant min plass, jeg følte at jeg også hørte hjemme noen steder.
Iløpet av 2011 mistet jeg denne gløden fordi det var så mye annet som skjedde, men likevel var det noe inni meg som ønsket å gjøre comeback, komme tilbake på en bane hvor jeg vet at jeg er god for noe. Mestring, konstruktivt. Oppbyggende, positivt.

Jeg leser bloggene til de jeg gikk i klasse med og ser hva de holder på med, leser oppdateringer på facebook og veksler noen ord med dem nå og da. “Animasjon”. Hjertet mitt brister for her sitter jeg når jeg egentlig skulle vært der, jeg og. Jeg skulle også ha lært om animasjon og knotet med en begynnelse, lært om noe nytt og ukjent som faktisk interesserer meg.

Derfor er jeg sint på meg selv fordi jeg godtok “dette er du for syk til å gjennomføre”. Guess what? Jeg var for syk i fjor og men jeg overrasket alle, for ingen hadde riktig trodd det skulle gå så bra som det gjorde. Den følelsen, når du kommer hjem og har fått 6 på noe du virkelig har jobbet med. Akkurat den følelsen er min motvekt til lavere tall på badevekta. Den følelsen er så lik men tusen ganger bedre enn å svinne bort. Den følelsen var min erstatning, den følelsen dro meg i riktig retning. Den følelsen bygde meg opp. Jeg turte å tro på meg selv, jeg turte å ta i mot ros, jeg turte å smile og jeg hadde selvtillitt nok til å vite at jeg var god nok. Gjett om Karianne var stolt av snittet på 5.4 etter første termin? Er det noe som ikke kommer gratis, så er det karakterer og prestasjoner i skolesammenheng. Jeg var så usikker at jeg var nødt til å spørre om nettopp dette helt konkret. “Jeg blir vurdert på likt grunnlag som alle andre, sant? Ikke noe særbehandling eller andre regler?”

Av og til trenger jeg bare at noen tror på meg når jeg ikke tror på meg selv. Når jeg står i butikken mens angsten treffer meg som en tsunami, av og til er alt jeg trenger å høre “det går bra”. 

Og når jeg sa konkret at dette var noe som plaget meg, når jeg fortalte det så konkret fikk jeg til svar “men du kan jo begynne nå? Det er ikke for sent!” og akkurat her roper alt inni meg at det er “too little, too late”. OM jeg hadde blitt hørt i sommer når jeg ba om hjelp til angsten – kanskje hadde jeg vært der idag at jeg kunne sagt “flott” og hoppet i det jeg også. Tro meg på dette; det er ingenting jeg heller vil! Men jeg ser ikke hvordan det er mulig i praksis når det mangler 68 dager med konkrete behandlingsplaner. Bittert går jeg med på å forsøke å møtes på halvveien, ett fag. Kanskje. Med kun ett fag å konsentrere meg om, kanskje kan jeg vært god nok og best for meg selv igjen og få det bekreftet av andre. Du er bra Karianne. Se her, du er bra, ikke glem det. 

Så om jeg sluttet å jage den konstruktive drømmen, hva sitter jeg igjen med da? Jeg mener her og nå. Fraser som “tenk på neste år, da kommer du langt da!” får meg til å se rødt. Neste år? Hva faen, hva med her og nå? Akkurat her og nå, idag, imorgen, hva i pokker skal jeg ta meg til da? Hva med akkurat nå? Det er nettopp akkurat nå jeg trenger noe og det er akkurat her og nå jeg sitter igjen med ingenting. 

Ingen konkrete behandlingsplaner, ingen konkrete kommende avtaler, ingen konkrete arbeidsmål, ingen konkrete små mål underveis, ingen konkrete ingenting.

Etter en times gåtur med en stemme som skalv hele veien og tårer i øyenkroken jeg blunket bort gjentatte ganger ble det kastet ut “trenger du en innleggelse?”. Igjen, hva faen? Jeg trenger for helvete ingen jævla innleggelse fordi noen plutselig anser meg som “ustabil i øyeblikket”! Jeg trenger at noen tror på MEG. Jeg trenger at noen forteller meg at jeg er god nok og jeg trenger at noen tror på meg. Jeg trenger at noen bekrefter det fordi jeg ikke er sterk nok til å tro på meg selv alltid!

Om jeg trenger en innleggelse? Ja, for 68 dager siden hadde det passet ypperlig. Om jeg trenger en innleggelse nå, fordi jeg kan se ustabil ut gjennom andres øyne, når stemmen min skjelver og jeg blunker bort tårer samtidig som jeg setter ord på noe viktig? Hva faen er det forslags tilbud? Akkurat det gjorde jeg også klinkende klart at jeg ikke skulle ha noe av. “Det skjer ikke frivillig og dere har ingenting å ta meg på“.

Jeg ba om hjelp til å håndtere angsten fordi målet mitt var å begynne på skolen. Er det så vanskelig å forstå? Er det for mye å be om?

Det fikk jeg ikke og den drømmen ble gjort uoppnåelig fordi jeg ikke fikk det jeg trengte og ba om. Ingen hørte etter.

Så jeg bare spør; hva i helvete er vitsen? Hva faen skal jeg med ord når det ikke betyr noe som helst? Er jeg nødt til å veie førti kilo, være på randen av sammenbrudd eller ha gapende, synlige sår som skriker etter hjelp? I fire år har jeg fått beskjed om at jeg må fortelle sannheten med ord. At jeg må sette ord på hva jeg føler og hva jeg trenger. Det tok tre og et halvt år å komme dit at jeg begynte å ta ordene i bruk, og hittil kan jeg ikke akkurat skryte av erfaringa jeg har gjort meg. Ord er lik null. Samme som meg, jeg fortjener dette. Fortjener å ha det jævlig, fortjener å sitte her uten noe, fortjener å ha vondt i hjertet mitt, fortjener å kjenne på dette. Det er dette jeg tenker og det er dette jeg føler nå.

Hvorfor blir jeg bare sett når symptomene mine er synlige? Hva med å bli sett og hørt når jeg uttrykker klare ønsker om å oppnå noe som er viktig for meg, for at jeg skal føle at jeg er bra jeg og, for at jeg skal føle at jeg får til noe konstruktivt? Er ikke meninga med behandling at jeg skal komme meg videre og oppnå, oppfylle mine drømmer for meg og ingen andre? Hvis ikke dette er meninga, hva er vel vitsen da?

Du trenger å leve det normale livet. Du kan ikke få alt du ønsker deg“. Det var det hun sa. 19. Juli.

Takk for ingenting.

Akkurat nå.

Er humøret veldig bra. Jeg kom meg på skolen, var der i tre klokketimer. Ikke hele dagen, men var i alle fall innom, fikk gjort noe fornuftig og henger sånn passelig med, tror jeg.

(mobilbilde)
For første gang på veldig, forferdelig lenge, føler jeg at jeg ser Karianne i speilet kontra bulimi. Mitt ansikt, ikke preget av oppkast dag inn og dag ut. Jeg glipper nå og da, men det står ikke lenger skrevet i trynet på meg – og akkurat det gjør meg veldig glad. Og endelig etter forferdelig mange år føler jeg meg komfortabel med å sette håret opp i hestehale, at jeg slipper å ha det ned helehele tiden fordi jeg skjemmes over kinn, hals og mandler!

Nå skal jeg snart til Elin og Kristoffer for årets første grilling :D

Høyspenning; livsfare.

Bare sekunder etter at valget er tatt, kjenner jeg hjerterytmen øke. Jeg går inn i en isende kald tilstand av konsentrasjon, hvor jeg er nødt til å bruke alt jeg har for å holde fast i valget når det føles som om det er i ferd med å slites ut av hendene på meg.

Igår dro jeg på butikken. Fordi jeg hadde lyst på noe spiselig og akseptbelt, som kan beholdes med intakte intensjoner, kontra bulimiske intensjoner. Inne bilen til Elin sto parkert utenfor butikken ble vi sittende, jeg konsentrerer meg om handlelista, ingenting kommer til å gå bra om jeg først spaserer inn i kaoshelvetet uten en konkret plan på hva som er målet.

Det er som å gå inn i ei boble hvor alle sanseinntrykkene blir forsterkede. Alt sammen, hele kroppen, hodet, musklene, alt blir haywire. Høyspent, livsfare. Jeg beveger meg ufattelig sakte med blikket senket mot gulvet. Lyset er uendelig sterkt, lydene mange. Om jeg løfter synet vil jeg drukne i farger, reoler, repetisjoner og overveldes, ut av egen kontroll. Synet er det verste å kontrollere, uten å se kommer jeg ingen vei, og om jeg først ser, så begynner verden og snurre. Snurrer verden hardt nok kommer prikkinga og ilingene som vipper meg fullstendig ut av balanse.

Langsommelig beveger jeg meg til de riktige områdene i butikken for å finne det som står på lista. Elin leser lista, for å konsentrere seg om bokstaver på ett papir ødelegger også synet, konsentrasjonen som skal til for å greie det alene har jeg ikke på plass, og om jeg skulle lest lista selv ville jeg vel også ha gitt opp. Uten resultater.

Konsentrerer meg om én ting om gangen. Først epler. Deretter tomater. Når neste punkt var isbergsalat fikk jeg nesten panikk fordi fruktens farger var i ferd med å blinde meg fullstendig kombinert med lyssettingen. Jeg får panikk når jeg må lete etter noe, når jeg ikke finner det med én gang, for det var også det samme jeg gjorde første gang jeg fikk anfall på butikken. Jeg forsøkte uendelig hardt å finne ut hva som var hva av to ting, men epilepsianfallet som da bare var minutter unna å inntreffe uten at jeg visste noe som helst, samtidig som jeg forsøkte å lese noe. Bokstaver og leting, mestrer ikke.

Jeg beveger meg forferdelig langsomt, har ikke råd til å bli mer svimmel enn jeg allerede er. Butikken er relativt ukjent. Jeg er ikke spesielt kjent i hyllene deres, har bare vært innom noen få små ganger før. Grunnen til å velge akkurat den butikken? Det er en butikk jeg ikke forbinder med bulimi eller epilepsi. Alt er planlagt ned i minste detalj. Ett fattig, minimalt substitutt og forsøk på å kontrollere det som kan kontrolleres.

Jeg tar meg selv i å lure på hvordan jeg ser ut utenfra. Jeg har tatt tak i kragen på jakka, krampetak. Som om jeg forsøker å holde meg selv oppe eller sammen, holde fast for å unngå å gå i oppløsning.

Det gikk igår. Det gikk til slutt. Greide å betale. Ikke trykke feil pinkode. Greide til og med å finne fram medlemskortet fra coop, selv om jeg ikke hadde sjans i havet til å løfte blikket og se på kassadamen.

Jeg er forferdelig frustrert fordi jeg ikke greier å riste av meg angsten helt uten videre. Igår, mandag, ny uke, nye muligheter. Jeg sto opp 0615, gjorde alt jeg skulle for å komme meg til skolen. Når klokka var 0730 begynte jeg til og med å gå. Jeg hadde ikke riktig kommet halvveis en gang før sansene gikk haywire igjen, og jeg måtte stoppe opp, akkurat der jeg var. For mange inntrykk, for mange biler, for mange hus, for mange mennesker som gikk samme vei. For mye av alt, ubegripelig, uhåndgripelig, uutholdelig, uholdbart, ukontrollerbart.
Jeg kom ikke lenger enn som så, selv om jeg ble stående i veldig mange minutter for å overbevise meg selv om at det kom til å gå fint. Hjemturen faller inn under kategorien “Walk of shame”. Selvsagt ble ikke bilene, menneskene eller husene borte selv om jeg vendte nesa hjemover, og det å gå i feil retning i forhold til hvor alle andre skulle ble også ett skammelig nederlag. Det føltes i alle fall sånn.

I dag har jeg forsovet meg. Sov over den første alarmen og våknet ikke før alarmen som minner meg på at jeg skal begynne å gå, ringte.

Nå er det en og en halv time siden og jeg sitter fortsatt her og surrer med å finne mot nok til å ta meg sammen. At jeg kommer for sent er absolutt den minste bekymringen. Om jeg bare hadde greid å møte opp og holde ut en stund, så vil det ikke forventes så mye mer – så lenge lærerne mine ser at jeg gjør noe og at jeg forsøker.

Frk.Fastlege ringte også. Det er en lettelse å snakke med mennesker som forstår, og som i tillegg greier å se feil jeg gjør på andre områder som gjør det nødvendige vanskeligere. At jeg mangler kontroll på spiseforstyrrede tvangstanker og handlinger, at jeg svir av energien jeg burde bruke på noe konstruktivt på å løpe gatelangs midt på natta. Alt blir borte om jeg løper, akkurat som når jeg kaster opp. Så det blir enten eller. Oppkast eller usunn trening.

OM jeg må snu, så skal jeg i alle fall gå lenger enn igår.

Working girl.

Egentlig hadde  jeg planer om å skrive senere, men så kom jeg på hvordan det pleier å være når jeg er sliten. Jeg tenker tusen brilliante tanker mens jeg sovner av utmattelse, og når jeg deretter tenker at jeg skal formulere det senere – borte. Eller. Ingenting blir like genuint som i presens. Akkurat her, akkurat nå.

I dag har jeg vært på skolen. For første gang siden slutten av Mars. Jeg har enorme mengder med fravær, men jeg har for pokker ikke tenkt til å krype sammen rett før målstreken! Herregud – uhørt. Ikke snakk om, om jeg så skal krype over, om jeg så består med 2 i alle fag. Nekter å anse meg selv som slått, og idag fikk jeg bekreftet at jeg fortsatt hadde sjansen.

Jeg trasket ikke til skolen uten nervøsitet, men jeg var langt fra så ille berørt som jeg hadde sett for meg. Istedenfor å surre gjennom milelange korridorer valgte jeg heller å traske langs utsiden og inn en annen dør som ligger nærmere klasserommet. Droppet skolesekken utenfor klasserommet og vandret usikkert inn i vrimlehallen som det så fint heter.

Det gikk overraskende bra. Lettelse. Det gikk okei når timen begynte også. Det var ikke før 1010 at jeg begynte å føle fysisk ubehag, da var begge medieklassene som går førsteåret samlet på medieauditoriet. Da måtte jeg ta meg en aldri så liten timeout og trekke litt frisk luft, selv om jeg kjente at jeg hadde dødd for en sigarett akkurat der og da. Satt vel ute i ti, femten minutter før jeg fant tak i nytt mot til å bevege meg inn igjen. INN igjen. Selv om jeg nettopp hadde flyktet. Stresset veldig innen jeg hadde satt meg ned igjen, men jeg greide å holde angsten i sjakk mens jeg tvang meg selv til å bli sittende – holde ut.

(29. oktober 2010, tjue år)

1045. Lunsj. Ble sittende å prate med Benedikte, og 1115 trasket jeg opp på kontoret til lærerne mine og snakket med kontaktlærer pluss hun vi har flest timer sammen med i uka. Vi satte oss ned og så på kompetansemålene for året, krysset ut de jeg har fullført og satte ringer rundt det som enda mangler for at jeg skal klare å krype i mål. Fikk også vekslet ett par ord med norsk/engelsk læreren, og hun lovte meg at jeg ikke kom til å stryke i de fagene. Herregud for en lettelse. Å vite at det som virker umulig faktisk er mulig om jeg vil det nok og jobber hardt nok for det, gjør det verdt å kjempe for.

Det lille skåret jeg har i gleden har jeg fått streng beskjed om å legge hylla. Det lille skåret som går ut på at jeg vet at snittkarakteren min kommer til å synke. Til jul hadde jeg en snittkarakter på 5.4. Det er sårt å vite at det ikke kommer til å se like strålende ut akkurat nå, men heldigvis forsterker det vissheten om at jeg VET og har BEVIST hva jeg EGENTLIG er god for, under bedre omstendigheter.

Kommer også til å få litt undervisning alene for å tette igjen noen hull jeg har gått glipp av. Samt små innleveringsoppgaver som skal være overkommelige men likevel bevise at jeg har gjort det jeg skal, prøvd og gjennomført.

Jeg kjenner at det kommer til å bli ekstremt tungt å skulle presse seg igjennom det som gjenstår, men det er ikke nok til å ta motet fra meg. Å trosse angsten er det vanskeligste punktet som står i veien for meg, men jeg håper at angstnivået kommer til å synke etterhvert som jeg fortsetter å eksponere meg for det som virker “farlig”.

Men fypokkersatan. Det er så jævlig uaktuelt å gi seg nå.

Akkurat nå er jeg jævlig sliten. Fire og en halv klokketime med eksponering senere. Etter at klokka hadde passert 1130 begynte bokstavene som forklarte kompetansemålene å svømme foran øynene mine.

Jeg greide angstmålene mine for igår. Jeg har greid angstmålet mitt for idag. Det jeg presterte igår virker idag som bagateller tatt i betraktning og sammenligning.

Men jeg nekter å gi meg nå. Koste hva pokker det vil. Forsikringen av å vite at det er mulig og oppnåelig gir meg motivasjon til å fortsette. Å vite at noen tror på meg, selv når jeg tvilte på meg selv.

(November 2010)

Skole. Liksom.

God morgen! Kan ikke huske sist jeg satt oppe før sju og faktisk skrev ett innlegg. Vel, jeg har ikke tenkt til å skrive så forferdelig mye. Jeg kan dog meddele at jeg er våken, har kledd på meg, holder på med nutridrink og kaffe (herregud, kjempeinteressant!) og at det aller første jeg gjorde idag tidlig, skvatt så av alarmen, var å knuse ett glass.

Igår var ikke wordpress så samarbeidsvillig, men idag! Prøv å tro på filmen.

Men gud. Jeg har strengt tatt viktigere ting å bedrive den neste halvtimen med. Skoleting, pakking, hundelufting for eksempel. Prøver å bare gjøre, framfor å tenke / fundere for mye. Ønsker dere som leser en riktig fin torsdag! ♥


Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv

Advertisements