Archive for the 'Ferie' Category

Frognerparken.

På mandag dro jeg, Laila og Ida inn til Oslo S og parkerte bilen, for deretter å ta banen til Majorstuen hvor vi tok beina fatt og spaserte til Frognerparken for å møte navnesøster Karianne! Aldri møtt henne før, så det var jo kjempekjekt at hun tok turen!

Vi satt i parken en god stund før vi tok en tur på kafé fordi vi ventet på at Tonje skulle komme. Etterpå vandret vi nedover i retning Aker Brygge, men før vi kom så langt måtte vi selvsagt knipse noen bilder foran slottet. Turister selvfølgelig. Mange morsomme bilder foran slottet tenker jeg å legge ut senere, tar det litt etappevis her, for at jeg ikke skal gå lei av å redigere bilder og laste dem opp.

Karianne ♥

Laila ♥

Ida Aurora ♥

Advertisements

Gla’ Påsk!

Jeg er så glad! Været er fint, det er varmt i lufta, sommerlig! I dag kommer til å bli en meget, meget travel dag, så jeg tenkte jeg skulle trykke avgårde ett innlegg før det braker løs – liksom, siden jeg allerede våknet udugelig tidlig.

Jeg elsker disse oppturene der man plutselig innser “nettopp!! Det er derfor jeg holdt ut”. Disse øyeblikkene med overveldende spontanitet som aldri riktig tar slutt, å bryte tankemønsteret om at man må ha en sabla klar plan på hvert minste minutt. Når tiden og dagene plutselig går altfor fort fordi man har det så gøy at man ikke vil at det skal ta slutt.  Akkurat nå er det akkurat sånn, og det skal nytes!

Har ikke vært her i to dager en gang, og allerede har jeg rukket å gjøre en hel masse som jeg sjelden eller aldri gjør! På torsdag var det filmkveld, igår var jeg og Ida i stallen omtrentlig hele dagen, ridetur og greier! Full gallopp! Det var sykt gøy! Selv om jeg ikke akkurat skal skryte på meg hverken stil eller teknikk, så hang jeg i alle fall med – nemlig, og det var helt fantastisk morsomt! Selina er 165cm i mankehøyde, skjønner ikke riktig at jeg ikke er redd for å falle av eller miste kontroll, men, in the moment – fearless, følelsen av det – priceless. Jeg har verdens kjekkeste blåmerke på skuldra idag forresten, skikkelig Lovebite fra Selina!
Deretter endte vi opp på en slags grillfest hos stallfolket til Ida, tjohei! Det ble kanskje litt meget mange glass vin men det gjør ikke så mye siden det ikke har ødelagt starten på dagen idag.

Teller ikke dager lenger, men tar det ikke så tungt. Orker ikke å tenke så konkret på hverken mat eller oppkast eller hvordan jeg nå måtte se ut, selv om tankene aldri vil gi slipp eller slutte å minne meg selv på det. Så lenge jeg greier å ha det gøy akkurat her og nå, nyte ferie og påske til det maksimale – så får det bare være.

Idag har vi tusen planer. Visste liksom ikke helt hvordan vi skulle få tid til alt, men det går! Haha! Klokken elleve skal jeg og Ida hente Laila på Oslo S, deretter skal vi en skikkelig svipptur over grensa til Svinesund. Svensketur på påskeaften – DET er harry det! Etter Sverige skal vi rett tilbake til Ida, da blir det fiksings og ordnings og i kveld blir det afterski på M/S Chablix ved aker brygge!! (Det fortjener to utropstegn!)

Har ikke så veldig mye annet å si enn God Påske! ♥

Gla' Påsk!

Jeg er så glad! Været er fint, det er varmt i lufta, sommerlig! I dag kommer til å bli en meget, meget travel dag, så jeg tenkte jeg skulle trykke avgårde ett innlegg før det braker løs – liksom, siden jeg allerede våknet udugelig tidlig.

Jeg elsker disse oppturene der man plutselig innser “nettopp!! Det er derfor jeg holdt ut”. Disse øyeblikkene med overveldende spontanitet som aldri riktig tar slutt, å bryte tankemønsteret om at man må ha en sabla klar plan på hvert minste minutt. Når tiden og dagene plutselig går altfor fort fordi man har det så gøy at man ikke vil at det skal ta slutt.  Akkurat nå er det akkurat sånn, og det skal nytes!

Har ikke vært her i to dager en gang, og allerede har jeg rukket å gjøre en hel masse som jeg sjelden eller aldri gjør! På torsdag var det filmkveld, igår var jeg og Ida i stallen omtrentlig hele dagen, ridetur og greier! Full gallopp! Det var sykt gøy! Selv om jeg ikke akkurat skal skryte på meg hverken stil eller teknikk, så hang jeg i alle fall med – nemlig, og det var helt fantastisk morsomt! Selina er 165cm i mankehøyde, skjønner ikke riktig at jeg ikke er redd for å falle av eller miste kontroll, men, in the moment – fearless, følelsen av det – priceless. Jeg har verdens kjekkeste blåmerke på skuldra idag forresten, skikkelig Lovebite fra Selina!
Deretter endte vi opp på en slags grillfest hos stallfolket til Ida, tjohei! Det ble kanskje litt meget mange glass vin men det gjør ikke så mye siden det ikke har ødelagt starten på dagen idag.

Teller ikke dager lenger, men tar det ikke så tungt. Orker ikke å tenke så konkret på hverken mat eller oppkast eller hvordan jeg nå måtte se ut, selv om tankene aldri vil gi slipp eller slutte å minne meg selv på det. Så lenge jeg greier å ha det gøy akkurat her og nå, nyte ferie og påske til det maksimale – så får det bare være.

Idag har vi tusen planer. Visste liksom ikke helt hvordan vi skulle få tid til alt, men det går! Haha! Klokken elleve skal jeg og Ida hente Laila på Oslo S, deretter skal vi en skikkelig svipptur over grensa til Svinesund. Svensketur på påskeaften – DET er harry det! Etter Sverige skal vi rett tilbake til Ida, da blir det fiksings og ordnings og i kveld blir det afterski på M/S Chablix ved aker brygge!! (Det fortjener to utropstegn!)

Har ikke så veldig mye annet å si enn God Påske! ♥

5 dager – I feel it.

Det er mandag, tidlig formiddag, lillebror kastet inn håndkleet for siesta og jeg benytter sjansen til å trykke ut noen ord mens jeg har tid og mulighet! Må si at jeg elsker å være storesøster! Hittil har dagen vært preget av brødskiver med makrell i tomat (til han), dinosaurtoget og flyvende biler.

Men uansett. Tilbake til overskriften. Fem døgn uten oppkast, holder på med nummer seks! Det hadde jeg ikke trodd! Jeg har lenge, i månedsvis vinglet mellom klisjé og ikkeklisjé, men til slutt; det eneste som faktisk fungerte i mer enn to dager, var å tro på seg selv. Altså at jeg var nødt til å repetere det for meg selv tusen ganger “du kan det, du greier det, denne gangen går det” og faktisk TRO på det. Jeg har repetert det millioner av ganger, men det hjelper ikke om man ikke tror det fra innerst inni seg selv. Det var rart å finne akkurat den delen og å greie å holde fast i den. Inntil videre vet jeg hvor jeg har den, men jeg tør ikke å rope “aldri mer”, selv om jeg (naivt) tenker det. Usikker på om jeg tror det, fordi det blir så vanskelig å skulle si “herfra til evigheten”, også er det ikke sikkert det blir sånn likevel!
Én dag om gangen. Om kvelden tenker jeg gjennom hva jeg skal gjøre imorgen, koker sammen klokkeslett slik at de passer med resten av dagens program, finner ut hva jeg skal putte i meg på disse klokkeslettene og forsøker å finne løsniger for kritiske øyeblikk. Kritiske øyeblikk som “gosh, jeg er alene i byen, hvor er nærmeste fastfoodkjede” eller “hjelpes, alene hjemme, hva er det egentlig som fins i kjøleskapet?”

Men. FEM dager tok det, før jeg kjenner mer på mestringsfølelsen eller det positive med det hele. Fem dager tok det før jeg kjenner at kroppen begynner å fungere på en annerledes og bedre måte. Fem dager før magen begynte å fungere, fem dager før vannet begynte å slippe taket, fem dager før jeg kunne stå opp i dag og PUSTE og kjenne at jeg var og er motivert for idag også.
Fem dager er lang tid fra dette perspektivet! Det er 120 timer, lange timer, når du bare venter på at noe skal løsne, men så aner du ikke når det skjer. Derfor er gleden enda større når jeg faktisk føler forskjell. Fem dager er lang tid. Det setter ting i perspektiv. Det koster meg noen timer, kanskje en ettermiddag å ødelegge 5 dager. Om jeg veier de opp mot hverandre og spør meg selv om det er verdt det, fem dager vekslet inn for tre timer med sukker og blodsukkerfall? Ikke faen, det er absolutt ikke  verdt det!

Jeg husker ikke om jeg blogget det, men jeg vet at jeg har skrevet det for meg selv. En sammeligning med beinbrudd. Når du brekker noe må du til legen, du får gips på (kanskje), men du blir i alle fall forespeilet hvor lang tid det tar før beinbruddet er leget. “Gipsen skal av om 6-8 uker” liksom. Men om oppkast blir beinbrudd, så er det ingen som kan gi deg konkrete svar, man må liksom finne dem selv. Alle sier “gi det tid, det ordner seg, det løser seg etterhvert”, og akkurat der vokser min frustrasjon ut av proporsjoner, fordi det eneste jeg vil vite er “hvor lenge? Hva kjemper jeg for? NÅR vil jeg føle meg bedre, hvor lang tid tar det å merke framgang?”. Alle sier “ting tar tid”, frustrasjonen vokser enda mer.

Svaret er selvsagt individuelt, men denne gang, for meg; fem dager. Jeg føler meg bedre idag, endelig.

Surrer vel i all hovedsak med disse nutridrinkene og synes dette er helt greit. Det føles mer overkommelig enn noe annet, men det hender jeg spiser mat også. Ofte for lillebror, smårollinger får med seg mer enn man tror. Men om han strekker meg en appelsinbåt fordi han ønsker å dele, da må jeg nesten bare skyve bort alt det spiseforstyrrede som surrer under topplokket, takke pent og spise appelsinbåt, til hans store glede.
På lørdag var han skikkelig gira på at vi skulle spise middag alle sammen. “Anne, pappa, Karrrrrianne og Daniæl” (bergenser vet dere), og da… Inni meg. “Gjør det for han, gjør det for han, gjør det for han. Spiselig mat er ikke jordas undergang, han trenger bare å se at du spiser, sånn som alle andre mennesker gjør”. Så jeg gjør det, for han.

Lenge leve mobilbilder! Er velig fornøyd med kvaliteten på tross av at det ikke kan sammenlignes med speilrefleks. Drasser den jo rundt med meg, regner med å laste opp noen bedre bilder en dag i framtiden. Dessuten er jeg helt i hundre på grunn av den nye telefonen, skjønner ikke hvorfor materialistisk lykke gjør meg fullstendig euforisk, særlig når det er tekniske dingser det er snakk om!

HTC Incredible S ♥ Belønning på forskudd kanskje? Men også nødvenig med tanke på at den forrige døde.

Focus.

Nå har jeg endelig ankommet Bergen etter en god del tull på flyplasser igår og lignende. Kjenner det er godt å være her.

Noen husker kanskje min første video fra desember, ‘gladbudskap’? Den viser i alle fall gleden over å ha greid og mestret fem døgn uten oppkast. I skrivende stund har jeg ikke spydd siden tirsdag, ergo; om jeg holder ut til i kveld har jeg slått årets midlertidige rekord på 4 døgn.
Det er godt og vondt på samme tid, det verste er angsten for at kroppen skal føles annerledes. Ambivalent, som alltid.

Hadde det ganske fint i Bodø selv om torsdag var ganske tøff. Når jeg fortalte at jeg nettopp ble friskmeldt som selvskader klappet alle, og det øyeblikket… Følte meg så stolt! Sykt god følelse over å få bekreftet at man har gjort noe beundringsverdig.

Endelig skaffet meg ny telefon også, den andre tålte ikke riktig det brutale møtet med flisgulvet på rimi forrige tirsdag. Htc incredible s heter den, utrolig fornøyd! Pluss at jeg kan blogge, glemte jo laderen til skoledataen i Harstad.

Godt å se Anne og lillebror Dani også. Nå skal vi visst ut å finne på ett eller annet. Håper dere får en fin dag! ♥

Valg og Planer.

Jeg har valg. Jeg kan velge. Enkelte ting kan man ikke gjøre noe med. Jeg har hatt noen tøffe dager hvor jeg ikke helt har skjønt logikken i dette med epilepsien. At jeg er nødt til å lære meg å leve med det, og ikke la være å leve fordi det er sånn. Akkurat dette synes jeg er spesielt vanskelig fordi jeg har dette usunne forholdet til kontroll. Se på spiseforstyrrelsen. For meg handler det mye om kontroll og mestring. Epilepsien er den rake motsetningen. Null kontroll, selv om jeg trodde jeg kanskje hadde det.

Jeg ble skrevet ut idag. Jeg har stresset og stresset og stresset. Alle disse “tenk om, tenk om, tenk om” tankene som kverner og kverner og kverner til alle døgnets tider. Det bygger seg opp og opp og opp, tårner seg over hodet på meg, og ett eller annet sted, så får jeg sånne… klare øyeblikk? Det slo meg i alle fall plutselig at det er mulig å velge.

Leve med det. Jeg kan selvsagt isolere meg og la angsten regjere, men hvordan skal jeg da finne lyspunkter?

Og akkurat de neste ukene er fulle av nettopp lyspunkter. Jeg har gleda meg i noen uker nå og jeg kjente veldig på at angsten truet med å rive alt av glede vekk. Angsten ønsket å melde avbud, det går jeg ikke med på.

På onsdag reiser jeg til Bodø med mamma for å delta på multifamiliegruppe på torsdag og fredag. Pappa kommer selvsagt også. På torsdag har jeg og Elin bestilt time for å ta tatovering! Jeg har designet dem ferdig nå (to stykker…) og gleder meg til å forevige dem. Vet ikke hvor mye jeg skal røpe? Vi har samme tema, men slettes ikke identisk. Jeg har to stykker med min egen twist, og hun skal ha en med sin twist.
Jeg har også planer om å ta en kopp kaffe med Heidi Gabrielle! Blir kos, har ikke sett henne siden mai i fjor!

På fredag flyr jeg og pappa til Bergen! Da får jeg endelig treffe stemoren min og lillebror Dani(el) igjen! Skal være der ei hel uke, feire påske og så videre. Har også planer om å treffe flere mennesker jeg ikke har sett på lenge.

Fredagen etter det igjen drar jeg til Ida Aurora, og da kommer jammen meg Laila også! Gleder meg sykt til det! Hadde det knall når jeg var hos Ida i romjula og vi har vel stort sett de samme momentene på programmet, inklusiv Laila selvfølgelig!

På tide å gi opp eller? Eller?

Eller kanskje ikke. Bare, eventuelt, kanskje definitivt ikke.

 

24 Romjulsminner!

Julaften. Slettes ikke klar for knips, men likevel.

Fototur.

Tur til Fløyen i Bergen med pappa.

Bergen på en solskinnsdag! Landets vakreste by!

Ridetur med Selina.

Smileyface.

Konsentrerte Ida Aurora

Full fart!

Hjerte!

Verdens søteste Ida!

Ingen frysing i år! Ny jakke, nye sko. Utbrente bilder, feil ISO, men god og varm!

Haha!

Ida tar spensthopp og scorer høyt innenfor klassen “kneoperert!”

Lurer på hvordan jeg skal hoppe?

Vakkert…

Karianne og Lillebror Daniel.

Ikke til å ta feil av ansiktstrekkene nei!

Fineste!

Vanskelig å fotografere fyrverkeri, særlig med litt uklart promillesyn. Godt nyttår likevel!

Trasig Torsdag

Takk gud for vannfast maskara. En sånn dag. SÅNN.

Jeg har vært en tur på Jessheim med tante, og kjøpt/fått litt nytt. Stor takk til snille tante!
Det som gjør det til en SÅNN dag, er formen. Forkjøla, men det kjennes ut som om det er noe mer under oppbygging. Med andre ord ikke noe særlig. Sliten, lei. Maten er plutselig kjempevanskelig. Spyfri dag, men likevel bare beinhardt. Hardere enn det jeg synes er nødvendig. Prøvde så hardt å ikke begynne å grine, men når det gikk galt var det bare om å gjøre å ikke begynne å hikste. Hater at det skal ødelegge så mye. Kombinert med dårlig form ble det rett og slett litt vel mye.

Jeg reiser i alle fall hjem i morgen. Føler liksom at jeg ikke har noe her å gjøre om formen er dårlig, pluss at det tross alt er nyttårsaften og en stor begivenhet i morgen. Har liksom ingen steder å feire. Kan selvsagt bli med tante dit hun skal, men det er liksom ikke så fristende likevel. Ikke det at det er noe å feire om jeg er i dårlig form likevel, men da kan jeg i alle fall være hjemme. Trist å være i dårlig form når man er på besøk hos noen.

Hater at forandringa skjer så fort. Altså humør og form. Hvordan alt kan være rosenrødt og ganske bra fra en dag til en annen. Hvordan man kan ha gode dager hvor man velger bort det vonde, også kommer baksmellen neste dag, eller i etterkant. Det er så brutalt å falle fra ett ytterpunkt til et annet. Hvor er stabiliteten og forutsigbarheten? Hater uforutsigbart og ustabilt, du vet liksom aldri hva som venter. Du vet aldri hva morgendagen bringer eller hvor vanskelig det kanskje blir å gjøre det beste ut av dagen til tross for hvordan starten på dagen kanskje toner seg. Det blir vanskelig å forholde seg til. Vanskelig å holde ut. Skal man bare akseptere det? Det er isåfall lettere sagt enn gjort.

Gleden og dens Pris.

Vi er midt i romjula innen nå, og det er noen dager siden sist jeg skrev. Jeg har rett og slett ikke hatt tid, jeg har vært superopptatt! Og godt er det, det har vært bra. Faktisk, så har det vært fantastisk, jeg kan nesten ikke huske sist jeg hadde noen så gode dager som de siste dagene har vært? Jeg har hatt det fabelaktig, og velger å holde fast i det for alt det er verdt – mye.

Fløy til Gardermoen på søndag og ble henta av herlige Ida Aurora! Vi prata sammen hele kvelden, kjørte rundt i Lillestrøm og dro til slutt til henne. Hilste på kattene hennes, så amerikanske komedier (mange), selv om jeg egentlig ikke liker det, så var det gøy! Vi la oss ikke før langt på natt, akkurat slik det skal være!
På Mandag kjørte vi til Charlottenberg i Sverige på skikkelig harrytur! Kom tilbake med både alkohol og nikotin, koffein og diverse. Hele dagen brukte vi på biltur og shopping, mer biltur og enda flere komedier, denne dagen var det Lovlig blond, både nummer én og nummer to!
Tirsdag skulle jeg egentlig til Eidsvoll, men så ble Ida spurt om hun kunne jobbe ekstra, så da ble det sykt med stress på grunn av planene vi allerede hadde! Vi skulle nemlig i stallen og hilse på hesten til Ida, Selina! Virkelig nydelig! Været var iskaldt, men vi hadde godt med varme klær, så det gikk bra! Det ble til og med ridetur på meg! Det var virkelig stas det, å sitte på hesteryggen igjen! Ida hadde ridetime, og jeg var fotograferende tilskuer! Det var kjempebra!
Når Ida skulle på jobb på Strømmen storsenter, så surra jeg i butikker i noen timer, og kom hjem mange penger fattigere, men med fornuftige kjøp i bøtter og spann. Ny, varmere vinterjakke, og vintersko! Pluss diverse annet, har egentlig shoppet mye! Men det er gøy da, å kunne handle andre steder enn hjemme, det er liksom ikke så mye å finne der oppe.

Tiden har virkelig flydd, døgnet har vært snudd helt på hodet! Du vet du har snudd døgnet når du tar kveldsrøyken samtidig som naboen lufter hundene og tar morgenrøyken og kjører avsted til arbeid… Så takk, kjære Ida – du er virkelig helt fantastisk, du har gitt meg fantastiske dager og masse glede og latter som jeg virkelig kommer til å ta med meg og huske som supergode minner!

Idag sto vi opp (etter få timer på øyet) og kjørte til Eidsvoll. Der traff vi tante, to av hennes venninner, pappa, stemoren min Anne og lillebror Daniel!

Jeg har virkelig hatt noen gode dager. Til en dyr pris, men likevel verdt det. Det koster energi, det koster mye. Å legge sykdom på hylla er umulig, men imidlertid har jeg bestemt meg for å drite i det. Jeg har bevisst valgt å gi en god lang faen i om maten går til helvete, om jeg får i meg noe som blir nede eller ei, bare så lenge jeg har ledd med hjertet, smilt, stått på beina og hatt det bra – så får det bare være som det er! Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det, å skulle trå i vannet framfor å svømme noen steder. Akkurat nå var det riktig. Det ble riktig for meg, å ofre noe for å ha ei god jul og ei fin romjulstid, for å ha en okei ferie. Sykdom er der hele tiden, i tanker, i følelser, i handling – men jeg har valgt å skyve det unna. Ikke tenke på det, ikke føle på det, ikke henge meg opp i det.

Denne løsninga er ingen løsning. Det er som en slags pauseknapp man ikke kan velge å holde inne over lengre tid. Jeg vet av erfaring at det er umulig å skulle ignorere problemer over lengre perioder hvis man ikke ønsker at sykdommen skal ha preg, men akkurat nå, akkurat nå har det vært både viktig og riktig.

Jeg er også stygt redd for at det kommer en ubehagelig baksmell når det er tilbake til den virkelige hverdag, med skole, Zahra, Harstad, nutridrinker og livet mitt generelt slik jeg lever akkurat nå, men det får bare komme. Jeg vet at det kommer konsekvenser, jeg vet at det kommer til å bli vanskeligere å forsøke å komme tilbake der jeg var, jeg vet at det kommer til å bli hardt, jeg vet at jeg er nødt til å slippe opp pauseknappen.

Men jeg har i det minste fått noe igjen for det. Gode minner, gjort masse, ledd mye, smilt! Opplevd noe, LEVD. Glede.

Jeg har tatt en haug med bilder. Fløien i Bergen, Ida på ridetime, tullebilder av oss, pappa har fotografert storesøster Karianne og Lillebror foran juletreet. I det hele tatt mange minner jeg ønsker å dele, men jeg er ikke på nett med min egen data akkurat nå, så det får heller komme siden.

Mobiltullebilde. Mobilminne.

Ida blogger HER, for dere som måtte ønske å ta turen innom.


Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv

Advertisements