Archive for the 'Dagbok' Category

Troen på 2014.

Jeg må bare si det, jeg har troen på 2014. Ja, ting er vanskelig nå, jeg liker ikke jul, jeg går på akkord med mine egne følelser, smiler så bredt jeg kan, prøver, prøver, prøver. Og hvorfor? Fordi jeg har troen på 2014.

Det er sju dager igjen av 2013, det skal jeg klare fordi jeg gleder meg til 2014.

Hvorfor? Fordi det endelig skjer noe – i MITT liv.

En av grunnene til at jeg ikke har blogget på lenge er fordi livet mitt virket mer enn jævlig meningsløst i begynnelsen av Desember når jeg omsider fant ut hva jeg har fullført av skole og ikke. Til tross for mange forsøk og til sammen 26 måneder som elev på førsteåret har jeg oppnådd null, niks, nada. Jeg har ingen standpunktkarakterer. Jeg har ikke fullført ett eneste fag. Den eneste standpunktkarakteren jeg hadde var i Naturfag, men det viser seg selvfølgelig at det er tretimerskurset, jeg trenger femtimerskurset for å oppnå generell studiekompetanse (en vakker dag, vent å se). Ergo har alt vært forgjeves.

Jeg har ikke ord for hvilket knusende nederlag det føles som. Jeg må begynne på nytt. Igjen.

Når jeg endelig fant ut av det plukket jeg opp telefonen og ringte til saksbehandleren min på NAV. Det har seg nemlig sånn at jeg har ytret ønsker om å få ta noen fag ved Sonans. NAV har sagt at det vil de kun gå med på dersom min psykiater sier at det er i orden, for de vil naturligvis ikke bruke penger på et dødfødt prosjekt.

Med andre ord måtte jeg presentere dette for min psykiater, og hun var vel heller skeptisk med tanke på at jeg ikke akkurat var en solstråle der jeg satt og sa at jeg ønsket å gå på skole. For å si det sånn måtte jeg ta det opp med henne uka etterpå også, da hadde jeg øvd litt mer på entusiasmen – FOR JEG VIL FAKTISK STUDERE FOR HELVETE. Jeg sa jeg ønsket å ta to fag.

Dagen etterpå ringte NAV meg opp igjen for å fortelle at hun hadde snakket med min behandler og sammen hadde de to blitt enige om at jeg skulle få ta ett fag og det måtte være engelsk fordi jeg virket mest entusiastisk der, pluss at de mente det var enklere enn norsk.

Det vil si at jeg får lov til å begynne på skole. I Januar. Jeg må bare snakke med Sonans først, men regner med det går i orden kjapt, krysser i alle fall fingrene for det, jeg fortjener det? Det hadde i alle fall vært fint. Planen er å melde meg opp på internett sånn at agorafobien ikke kommer til å komplisere ting ytterligere. Det går ganske bra med agorafobien og selv om jeg ikke fysisk kommer til å sitte ved en skolebenk enda – så klarer jeg ting som tidligere hadde vært umulig.

Så, Januar = skole.

Dessuten har min behandler henvist meg til Dagavdelingen. Jeg vet ikke helt hva det innebærer akkurat enda, men jeg skal snakke med dem i begynnelsen av Januar. Min behandler mente i alle fall at jeg passet inn der. Og det involverer å møte opp et sted, omgås mennesker, ergo angsteksponering.

Pluss at nå som tennene mine er i orden kan jeg fokusere på sertifikatet (altså, økonomien strekker til). Endelig kan jeg prioritere det. Jeg har skrevet side opp og side ned om dette tidligere, jeg har ikke tenkt til å repetere meg selv – men det er på tide å gjøre noe med det sånn at jeg ikke lenger kan ergre meg over at jeg ikke har det.

Så, Januar = skole, kjøretimer, mer behandling?

Derfor skal jeg holde ut jula.

Advertisements

Jeg skylder deg ingenting.

Torsdag 19. Desember 2013

Skriving hjelper alltid. Om skrivingen ikke får meg til å føle meg bedre er jeg ikke ærlig nok. Skriving er det eneste som holder meg tilregnelig, som holder meg fast når livet, verden, tanker og alt annet trekker meg i alle andre retninger. Ord er alt jeg har når kampen består av å ikke bruke kroppen som språk. Etter så mange år med terapi har jeg endelig lært hvordan jeg kan formidle kaoset med ord.

Akkurat nå er det kaos. Det er snart jul. Panikken brer seg i kroppen og om natta ligger jeg i senga med vidåpne øyne, kaver i en korridor i 2009, besvimer i en heis, frykter for livet mens hjertet hamrer febrilsk i den lille brystkassen. Jeg ligger våken, hjemsøkes av flashbacks. Det tar ikke slutt og timene går. Søvnen uteblir, å være uthvilt kan jeg bare glemme. Det beste jeg kan gjøre er å late som, smile i samvær med andre mennesker og forsøke å framså som så normal som overhode mulig.

Minnene er brutalte og så virkelige at jeg nesten blir usikker på da og når. Hva var da, hva er nå? Jeg føler meg desorientert, mister tidsbegrep. Jeg fungerer dårligere, humøret er dårligere, tilværelsen er gråere og jeg hater det. Jeg vil ha det bedre. Jeg venter på 2014, et fint år, det må det bare bli. Først er jeg nødt til å overleve 2013 og akkurat nå virker det uoverkommelig. Jeg må ta en dag i slengen og til og med det virker for stort, for mye. Når nettene blir lange og dagene fylles av oppstykket søvn, døsighet og ingenting. Jeg flyter rundt meg selv, gjør ingenting med livet mitt.

Jeg kjenner på meningsløsheten. Spørsmålene. Hvem, hva, hvorfor. Jeg føler meg ikke som meg selv og hjertet mitt gråter for at jeg har nytt team. Jeg savner det gamle teamet mitt, jeg savner å få klemmer hos legen, savner så trygg hun pleide å få meg til å føle meg. Jeg savner psykologen min, som lyttet. Godheten hennes. Jeg savner hvordan de begge presset meg på de riktige tingene. Jeg savner hvordan de tok avgjørelser sammen med meg, hjalp meg å se hva som var riktig når alt jeg så var galt.

Min nye behandler er ikke sånn. Jeg kjenner henne ikke og jeg vet ikke om jeg liker henne. Siden jeg har gått til henne noen måneder og enda ikke klarer å si om jeg liker henne eller ikke, så betyr det egentlig at jeg ikke liker henne så fryktelig godt. I det ene øyeblikket virker hun empatisk og har forståelsesfulle øyne, i neste øyeblikk virker hun streng mens hun dumper en haug med ansvar i fanget mitt. Ansvar som er så tungt å løfte at jeg ikke er sikker på om jeg klarte å ta det med meg hjem igjen, eller om noe ligger igjen på kontoret hennes. Hun ba meg ta kontakt om det ble vanskelig i jula. Jeg sa klart i fra om at jeg ikke kom til å ringe. Hun sa muligheten var der. Jeg repeterte at det ikke kom til å skje og hun repeterte at jeg hadde muligheten. Jeg sa jeg håpet jeg overlevde, hun sa god jul. “Takk det samme”, sa jeg mens jeg reiste meg fra den burgunderrøde sofaen hennes og forlot kontoret hennes mens jeg bannet inni meg.

Fredag 20. Desember 2013

Idag føler jeg meg ordentlig fjern. Det mest beskrivende ordet er “ruset”, men jeg er ikke det og hverken driver med eller har drevet med denslags. Jeg hater denne følelsen. Denne følelsen gjør meg usikker, føler meg uforberedt, føler at jeg ikke har kontroll, angsten blir større og skumlere når jeg føler meg som jeg føler meg nå. Skulle for alt i verden ønske at jeg visste hva som forårsaket denne følelsen slik at jeg kan unngå å utløse det en annen gang. Såvidt jeg husker har jeg ikke fått i meg matvarer jeg ikke tåler heller.

Jeg sovnet klokken halv sju idag tidlig. Sov i underkant av tre timer før jeg var våken i tre timer, etterfulgt av to og en halv time til med søvn. Siden da har jeg vært våken og har egentlig håpet på å ta tidlig kveld nå snart, men imorgen er en triggende dato med tanke på overspising og oppkast. Jeg har ikke helt forstått hvorfor det er sånn at datoer utløser en trang til å utføre disse syke ritualene, skulle ønske jeg kunne “ta meg sammen” og “slutte”.

Jeg fryser så fælt nå. Skjelver. Klarer ikke å bestemme meg for om jeg skal gi etter for trangen eller kjempe hardere. Det virker så meningsløst, jula er rett rundt hjørnet og de fleste ved vel at det i bulimisk sammneheng er høytiden over alle høytider (såfremt man ikke er amerikansk og feirer thanksgiving) fordi det er mat over, over alt. Jeg kom meg gjennom jula uten oppkast i fjor, jeg er ikke sikker på hvordan jeg greide det. Jeg hater å skyve i meg mat bare for å sende det i retur, men noe inni meg mener jeg fortjener det. Hva jeg egentlig har gjort for å “fortjene det”, vet jeg ikke.

La meg bryte ut av denne sirkelen.

Jeg vil mye, mye heller få i meg nok næring til å fungere i hverdagen. Jeg vil spise for å ha energi, men sånn som det er akkurat nå, klarer jeg ikke. 

 Jeg skylder deg ingenting.

Jeg skylder deg ikke å kamuflere sannheten. Jeg skylder ikke deg å brenne inne med det jeg ønsker å skrive om fordi du får meg til å føle meg som om jeg burde ta hensyn til deg og det du mener – selvsagt om meg. Jeg klarer meg til slutt, på min måte, det vet jeg. Jeg har ikke tenkt til å fortelle deg at jula er fin fordi du forventer det.

Lørdag 21. Desember 2013.

Lukten av nystekte pepperkaker og spenning ligger i hele huset. Om to dager kommer deler av familien på besøk for å feire jul. Da skal alt selvfølgelig være pent og pyntelig, rent, ryddig, i orden. Jeg har ikke ord for hvor lite jeg ønsker å delta, med noe som helst. Jeg orker ikke, likevel er det jo alltids noe jeg må bidra med. Selvfølgelig er det det.

Særlig nå som jeg har hatt det dårligere over en peridoe, desember pleier alltid å være en måned hvor depresjonen blusser opp og jeg gruer meg til jul. Det kommer til å bli vanskelig å late som om jeg har det bedre enn sannheten er. Jeg tror det kommer til å bli veldig tungt og akkurat nå ser jeg ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom det, men jeg vet jeg må fordi 2013 er snart over og jeg har troen på at 2014 skal bli bra. Det må bli bra.

Jeg er ikke ferdig med julegavene og jeg har gitt opp å bli ferdig i tide. Jeg hater å gi julegaver, ikke fordi jeg ikke liker å gi, men fordi jeg er redd for at det jeg gir ikke er godt nok eller ikke skal falle i smak. Dessuten hater jeg å få julegaver fordi jeg er så redd for min egen reaksjon, eller at jeg skal få noe jeg ikke liker som jeg må tvinge meg selv til å være entusiastisk for, pluss at jeg føler meg råtten fordi jeg føler jeg burde være takknemlig. Det hele blir bare et tårn med motstridende følelser som skjærer meg opp innvendig mens jeg utad forsøker å smile, takke, virke avbalansert og normal. Falsk. Jeg har ikke ønsket meg noe til jul, hverken hos foreldrene mine eller noen andre. Jeg vet ikke hva jeg får, men jeg vet at jeg får noe.

Noe inni meg savner de julene jeg har tilbragt på psykiatrisk, ikke fordi det var så himla koselig akkurat, men fordi det ble en pause og det ble ikke stress og press. Der fikk jeg være i fred uten å tvinges til å være en del av julehysteriet.

I jula savner jeg å være barn, men som voksen gjør minnene om en lykkelig barndom med juleglede år etter år bare skrekkelig vondt. Ti kniver i hjertet.

To live my life as it’s meant to be.

Idag har vært en fin dag! En produktiv dag med masse angsteksponering.

Klokken 0856 ringte jeg til pappa og sa at jeg ikke kunne bli med når han skulle kjøre D i barnehagen og A på jobb siden de skulle kjøre rundt 0930. Jeg fikk beskjed om at ingen hadde stått opp og at jeg sikkert rakk det om jeg sto opp umiddelbart, hvilket jeg gjorde. Jeg er mildt sagt vant til å ha god tid om morgenen. Jeg har to hunder som ligger under dyna til jeg er ferdig med frokost, de stresser hvertfall ikke. Jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle rekke å spise frokost, lufte to hunder, finne ut hva jeg skulle ha på meg, kle på meg, finne det man trenger for å komme seg ut døra og huske medisiner på litt i overkant av en halvtime.

Til min store overraskelse gikk det fint. Blir til stadig imponert over hva jeg egentlig får til om jeg bare vil det nok. Etter å ha levert resten av familiemedlemmene dit de skulle drakk jeg og pappa kaffe i bilen mens vi kjørte til Ikea. Det har seg nemlig sånn at vi var innom der på tirsdag i forrige uke og jeg fant noe fint, men når jeg kom hjem så jeg at jeg ikke hadde kjøpt nok. Det vil si, jeg kjøpte en, men innså kjapt at det hadde vært ideelt med tre!

Taklet en god del utfordringer på Ikea. Synes jo i utgangspunktet det er litt stress å være der, men bare litt. Jeg ville jo tross alt dit selv, selv om jeg på et tidspunkt hadde litt lyst til å trekke meg, hvilket jeg ikke gjorde. Det har seg nemlig sånn at når man har angst for én ting, er det lett å begynne å bekymre seg for noe annet også. Sukk. Sånn er det for meg og siden i sommer har jeg bekymret meg for “dette nye” i tillegg til angst for epilepsianfall – hvilket ser ut til å ha avtatt litt. Når jeg kjenner at jeg blir redd for akkurat det er min første automatiske tanke “skjer det, så skjer det. Det er ikke hverken mitt problem eller min feil, om det skjer så kan jeg faktisk ikke noe for det, for jeg har tatt alle mine forhåndsregler og har rett til å leve jeg og”. Tenk det. Det er selvfølgelig en ubehagelig tanke å vite at “kanskje” skjer det, men oddsen er liten og jeg har vært anfallsfri i atten måneder, nei, snart nitten når jeg tenker meg om – så hvorfor nå, hvorfor idag? Jeg har brukt to og et halvt år på å bekymre meg for akkurat dette, det har ikke akkurat tilført hverken meg eller livet mitt noe annet enn miserabel ulykke.

Når jeg var på Østmarka i April fikk jeg en oppgave som gikk ut på at jeg skulle skrive ned alle de “skrekkelige” tankene om alle skrekkscenarioene jeg fryktet, lese de inn på mp3-spiller for deretter å gå en tur og høre på dette. Personalet sa at mange pasienter slet spesielt med den oppgaven. Jeg for min del gikk hele veien og ristet på hodet fordi alle disse tankene var så dumme og urealistiske. “Nå får du anfall” sa stemmen min, “det skjer jo ikke” sa hodet mitt. “Se at du faller om” sa stemmen, “eh, det gjør jeg jo ikke” sa hodet mitt. Nå er det litt på samme viset i realiteten, en “dum” tanke kommer og en fornuftig tanke skyter den umiddelbart ned.

Med andre ord går det mye, mye bedre. Sliter jo enda, men på langt nær like mye som før og det er så jævlig godt å sammenligne nå med da og verdsette alt av nyvunnet frihet! Og “den nye” angsten må jo takles på akkurat samme måte som den andre, og den har aldri vært like paralyserende og jeg vet at også denne tanken er urealistisk – så jeg er ikke så veldig bekymret, var det jeg skulle fram til. jeg vet jeg har de riktige redskapene til å takle også dette.

Å hente D i barnehagen igår gikk forresten kjempefint. Herregud, skjønner ikke hva jeg stresset med sånn egentlig. Været var elendig når jeg gikk, regn, grått, vind og litt hagl – men det har jeg ikke noe imot. Er bare evig takknemlig for at jeg ikke må måke snø fire ganger i døgnet lenger. Han hadde i alle fall ikke regnbukse, så jeg spurte om det gikk bra. Da tok han hånda mi og sa noe sånt som “jeg og deg, vi to er tøffinger. Vi går sammen gjennom regn og vind og storm” og jeg kunne ikke gjøre annet enn å le. Han fikk bestemme middag (selvfølgelig pasta), deretter fikk han se film i min leilighet, det er visst ekstra stas. Etterpå bakte vi muffins til pappa kom hjem – hvilket han ble glad for fordi det var en slags farsdagsgreie siden han ikke var hjemme på søndag.

Dessuten har jeg vært innom en fremmed matbutikk hvor jeg aldri har vært før idag – og jeg gikk inn alene. Skulle bare ha ett par ting, men likevel. Mannen i kassa smilte litt rart når han rakte tilbake legitimasjonen min etter å ha innsett at jeg nettopp har fylt treogtjue. Jeg føler meg enda for ung til å ta det som et kompliment, men litt morsomt er det jo.

Ikea gikk i alle fall fint og jeg fikk handlet en hel haug med ting jeg vil ha. Eksempelvis har jeg kjøpt nye små fat, skåler og store fat – gode intensjoner, ingen negative assosiasjoner. Det føles fint å kunne bytte ut ting på kjøkkenet og ikke assosiere det med bulimiske greier. Idag har jeg forresten holdt meg unna overspising og oppkast i en hel måned, hvilket føles både stort, fint og fantastisk. Endelig, håper det fortsetter.

Hjelp. Dette innlegget ble skrekkelig overpositivt, men akkurat nå føler jeg meg veldig positiv og førnøyd med å ha gjort masse. Jeg og pappa har en deal om at jeg må stå opp tidligere, for om jeg til vanlig blir med i bilen når A skal på jobb og D i barnehagen er det jo lett at jeg og han finner på noe senere. (Pappa jobber kveld/natt, derfor er han ledig på dagen.)

Det jeg trengte tre av, var forresten disse:

Jeg elsker sånne lys, særlig disse med snøflak. Ikke blir de varme heller, så jeg bekymrer meg liksom ikke. Nå har jeg snøflak i alle vinduene. Jeg er ikke så skrekkelig glad i jul og sånt (det vet dere jo kanskje), men lys er alltid fint. Sjelefred nå om dagen er stearlinlys, snøflaklys, pepsi max  i “mørket” og serier på skjermen. Det er akkurat det jeg skal gjøre nå, skulle bare skvise inn litt tid til et innlegg som skulle vært kort, men allerede har rukket å bli 1121 ord.

 

Søndag.

Igår var det sol. Idag er det litt sol. Snart skal jeg klippe gresset.

Her om dagen gjorde jeg noe ganske umulig. Jeg måtte improvisere. Fikk plutselig beskjed om å passe lillebroren min midt på dagen. Det gjør meg alltid litt ekstra nervøs, føler meg ekstremt ansvarlig og blir kjemperedd for at noe skal gå galt, eksempelvis at noe skal skje med meg og at han blir overlatt til seg selv. Men, han er jo fem år, han er langt fra hjelpeløs.

Vi gikk i alle fall på lekeplassen. Midt på dagen, mens det var mange folk i nærheten. Alt kunne jo gått galt, ingenting gikk galt. Han var blid og fornøyd, og selv om det er tungt å holde ut ubehaget følte jeg meg positivt overrasket når vi omsider gikk inn igjen etterpå.

Note to self: ting går som regel ikke galt. Det er verdt å huske på og ta med seg videre.

Nå begynner det å se ganske greit ut i leiligheta. Har pakket ut, malt litt her og der. I sommer skal jeg male badet. Det er malt i en slags ferskenfarge som suger til seg alt lyset og gjør at alt får et skittent gulskjær. Blir bra når jeg blir ferdig. Har tatt noen få før/etter bilder av ting jeg har gjort hittil, får vel legge dem ut en dag. Og ja, jeg skal ta bilder av leiligheta også, siden det meste av familien min bor langt unna og ikke kan se med egne øyne.

Når jeg spiste frokost idag hang det en liten edderkopp i taket. Jeg liker dem ikke. Jeg har glemt å fortelle om når jeg kom hjem fra Trondheim etter å ha vært borte en uke. Jeg kom hjem fredag, på lørdag fant jeg én edderkopp. Tenkte ikke over det. Når jeg skulle pusse tennene natt til søndag fikk jeg plutselig øye på noe i øyekropen. Sorte prikker i taket, mange. Når jeg sier mange mener jeg bortimot trettifem stykker. Heldigvis var A våken, for jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle gripe an problemet.

Men, så var det jo ikke over der, det hang nemlig noen få rundt lampa i taket i stua, pluss en hel drøss ute i gangen, over inngangsdøra mi. Til sammen med den idag har jeg kastet ut 66 edderkopper :)))) Æsj. Regner med de har klatret opp fra kjelleren siden det hang et likt nett der nede med samme edderkopper. De var små da, knappenålshoder omtrent.

Uansett. Jeg kjente litt på mestrinsfølelse på fredag og igår, det gir meg litt håp, for i det siste har jeg for det meste bare vært skuffet over alt.

For første gang siden jeg flyttet har jeg tatt i kameraet igjen.

Happy Zahra.

Håper dere har en fin dag.

The sun, it rises slowly as you walk.

Atter en gang har det gått veldig lang tid siden forrige innlegg. Sist jeg hadde internett på macen var før helga en gang, jeg aner ikke helt hvorfor det faller ut og blir borte flere dager i strekk.

Jeg vet nesten ikke hva jeg skal skrive. Skal jeg skrive her og nå, eller fokusere på å stappe så mye informasjon som overhode mulig inn i ett eneste innlegg? Ustrukturert blir det uansett.

Det har ikke skjedd så veldig mye siden sist jeg skrev. Noen utfordringer her og der, kanskje til og med noen store seire uten at jeg kommer på noen umiddelbart. Eller, jeg har rotfylt en tann, men det er jo ikke noe å hoppe i taket for, selv om det er fint at jeg gjennomførte denslags.

Igår ble det forresten krise i heimen. Bilen til pappa som Daniels besteforeldre lånte, fikk stopp. De skulle hente Daniel i barnehagen, A var på kontoret. Plutselig fikk jeg en telefon om at JEG måtte hente. Om at JEG måtte GÅ til barnehagen ALENE og hente Daniel, ALENE. Akkurat når jeg fikk den telefonen lå jeg i halvkoma på gressplenen fordi det var sol ute, jeg var mildt sagt ikke innstilt på å gjøre noe som helst på lenge. Men jeg hadde jo ikke noe annet valg enn å reise meg opp, kle på meg, låse meg inn og ut den andre døra å traske i retning barnehagen. Alene. I rushet. Langs fortauet, forbi skoler, biler, busser og mennesker på sykler. Blikket stivt festet i asfalten mens hjertet dunker i brystkassen.

Det eneste jeg tenker på er at jeg ikke kan svikte. Sett i det store bildet er prosjekt “hente en femåring i barnehagen” en mikroskopisk dråpe i havet for mange – for meg, der og da, ble det det viktigste i hele verden. Inni hodet mitt var det så krevende å skulle gjøre dette at jeg måtte overbevise meg selv om at “dette, dette er det viktigste som fins i hele verden. Det som skjer nå, det får bare skje, men du kan IKKE gi opp. Fortsett å gå. Panikk? Hjelper det deg på noe vis å få panikk nå? Vil du føle deg bedre om du setter deg ned på bakken, kaver og hyperventilerer? Blir det bedre da? Nei. Fortsett å gå.” Jeg var faktisk ikke sikker på veien til barnehagen en gang.

En ting er at agorafobien spiser opp min livskvalitet og gjør livet surt, men se for dere at alle barna er hentet i barnehagen, igjen står det en sønn, en lillebror, et barnebarn, en liten gutt på fem år som ikke skjønner hvorfor ingen har kommet for å hente han?
Akkurat når jeg gikk ned mot barnehagen kom besteforeldrene som hadde fått start på bilen også kjørende, så da kom plutselig hele familien heseblesende til barnehagen for å hente femåringen.

Jaja. Ekstremangsteksponering, sånn er livet.

Egentlig har jeg det veldig vanskelig for tiden. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, for ordens skyld blir det sikkert mer forståelig om jeg eventuelt forklarer det i et eget innlegg.

Dessuten tenkte jeg at jeg skulle booke en flybillett til min psykiske helse, sånn at den også kan reise bort i fellesferien slik de fleste andre tilsynelatende gjør. Jeg har fått beskjed om at jeg kanskje kan få ny behandler i August og at jeg selvsagt kan ta kontakt om det blir verre eller akutt i mellomtiden. Det gjør meg egentlig veldig sint. MÅ det bli verre? Er det slik det er, i Norge, verdens beste land å bo i? Om man har det bedre for en kort stund, så skal man for all del bare hangle seg videre så lenge det lar seg gjøre, behandlingsmessig er det sikkert mer effektivt å starte på null igjen, eller?

Trondheim på sin side har banket inn i skallen på meg hvor viktig det er med oppfølging når man kommer hjem. Jaha? Jeg ble henvist til ny behandler her FØR jeg flyttet fra Harstad. Det ble skrevet en detaljert henvisning, hvilket i følge min nye fastlege burde være tilstrekkelig dokumentasjon til å sette igang tiltak så fort som mulig.

Det er frustrerende å ville noen vei her i verden, og så opplever man egentlig bare… å ikke få hjelp. 
(det over alt annet får meg til å føle det som om jeg ikke fortjener tid, omsorg eller hjelp. jeg fortjener å ha det sånn jeg har det? jeg fortjener ikke å ha det bedre. barn sulter i afrika, tenk på dem. det er synd på dem. jeg for min del burde ta meg sammen.)

I told you to be patient.

Det ble tannlegetime igår og jeg vil herved gi meg selv ti idiotpoeng for at jeg har utsatt det så lenge at jeg til slutt fikk beskjed om at jeg har en betent tann som er midt i prosessen ved å dø. Kjenner jeg blir litt oppgitt over meg selv samtidig som jeg er glad for at jeg endelig fikk gjort det, for dere aner virkelig ikke hvor mange telefoner jeg har vært nødt til å ta hit og dit for å finne riktig tannlege og i håp om å finne ut hvilken ordning det var som gjorde at jeg hadde gratis tannlege i Harstad. Frykter at det er slutten på den slags goder og at det hele hadde noe å gjøre med at jeg var tilknyttet psykiatritjenesten – hvilket jeg ikke er her i byen. Team har jeg heller ikke, jeg har lege – punktum. Noe annet har ikke kommet igang enda selv om jeg står på venteliste, hvilket er ganske teit med tanke på at jeg ble overført innad i systemet?

Ah, gidder ikke å bry meg om sånne formaliteter. Jeg hater sånne formaliteter, dessverre hører det livet til, dessverre er det visse ting jeg er nødt til å forholde meg til. Telefoner man må ta. Eksempelvis måtte jeg ringe kjøreskole i Harstad for at de skulle kontakte vegvesenet sånn at jeg fikk nytt kjørebevis i posten. Eller jeg måtte ringe mitt gamle legekontor for å få de til å sende journalen til mitt nye, hvilket også kostet meg 240 irriterende kroner. Det er viktig i systemet at de skviser inn gebyrer hvor det er mulig å skvise inn gebyrer :))) Skjønner ikke hvorfor den ikke kunne sendes elektronisk heller?

Hater sånne ting selv om jeg vet at det er viktigere å gjøre det enn og la bekymringene tære på humøret og psyken. Det er noe av det jeg fikk streng beskjed om av Østmarka i forrige uke, at man må gjøre noe med det man kan gjøre med, og etter den samtalen ble jeg sendt på rommet for å ringe både tannlege, lege og kjøreskole for å bli kvitt bekymringer og tunge laster. Jeg ser nødvendigheten i det, men åh. Så utrolig kjedelig.

Jeg skulle ønske jeg ikke var syk, sånn at jeg slapp å forholde meg til ventelister i psykiatrien eller journaler som skal fra en lege til en annen, eller papirer fra NAV med kompliserte formuleringer man nesten trenger ordbok for å forstå seg på. Det er krevende å sette seg inn i hvordan alt fungerer og jeg skjønner ikke hvorfor alt skal være så komplisert, når man er syk er man jo litt nedsatt i funksjonsevne i utgangspunktet, og da skulle holde liv i papirmølla og sørge for at den går sin gang… Det skulle fantes en samleside på internett hvor det sto listet opp hvilke rettigheter man hadde i forhold til NAV og tannlege og psykiatri og fastlege og psykiatritjeneste og alt mulig annet – på ett og samme sted, sånn at man slapp å sitte på legelisten, på nav.no, på tannlegelisten, på sider som hører til kommunen din og lista blir lengre enn jeg orker å ramse opp.

Men uansett. Over til noe annet.

Idag er det lørdag. Planen for dagen er å ta bybanen sammen med A til Nesttun fordi jeg ikke har vært der ordentlig før. Jeg synes det er greit å ha noen med første gang sånn at jeg vet hva jeg holder på med neste gang jeg skal dit, sånn at jeg slipper å famle rundt i blinde mens jeg kjenner pulsen dunker i tinningene mens verden snurrer og kvalmen brer seg i kroppen av angst og ubehag. Jeg skal ganske enkelt på apoteket for å hente ut en resept på ibux siden tanna mi holder på å dø og alt det der.

Jeg skal forresten til tannlegen på mandag også, for en standard sjekk, sånn at damen (som forøvrig var en utrolig hyggelig tannlege!) kan få oversikt over hva tennene mine trenger av reparasjon – nå som jeg først er igang.

Senere på dagen – og dette er litt viktig…. Kjenner jeg misliker tanken på det hele og jeg vet jo da at det blir ekstra viktig å gjøre det – er å gå en tur med hundene hvor jeg tenker å gå den ruta jeg pleier og gå, men omvendt. I praksis skal det jo ikke utgjøre noen forskjell, men i hodet mitt er det en potensiell katastrofe. Derfor er det viktig at jeg beviser ovenfor meg selv at det nok skal gå helt fint.

Dessuten pusler jeg fortsatt i leiligheta, jeg fortjener nesten enda flere idiotpoeng for at jeg pusser opp mens jeg flytter inn, var det noen som sa rot? Men nå begynner det å se ganske så greit ut enkelte steder, så da kan jeg kanskje legge ut noen bilder snart.

This lack of self control I fear is never ending.

Utrolig nok er det ikke så mange dager siden sist jeg skrev noe, og godt er det. Kjenner jeg har behov for å skrive igjen og er glad for at bloggen og dere som trofast klikker dere innom hver eneste dag har ventet på meg (?) 

Det har seg nemlig sånn at jeg sliter litt med motivasjonen når jeg er hjemme. Det er ikke det at jeg ikke vil ut og eksponeres for ting jeg synes er kjipt, det er bare det at jeg ubevisst og delvis ubevisst unngår å gjøre enkelte at disse tingene jeg er redd for – fordi det fortsatt er himla ubehagelig å gjøre det. 

Jeg har dager hvor ubehaget (angsten) er mindre dominerende og plagsom, og jeg har de dagene hvor ubehaget er så irriterende at jeg nesten blir sint fordi det ligger i mellomgulvet og verker konstant (“blir jeg aldri fri, hæ?!”). Resultatet blir at jeg tenker “ja, nei… hmm. tar den utfordringen der imorgen istedenfor”, skyver det foran meg og unngår problemet istedenfor å gå rett på. Det jeg egentlig vil er å gjøre det med en gang og bli ferdig med faenskapen. 

Det fine med blogg er det at jeg føler meg litt forpliktet til å gjennomføre det jeg sier jeg skal, ergo; hvis jeg blogger at jeg skal noe, så er det litt enklere for meg å få det gjort fordi jeg så gjerne ønsker og rapportere tilbake å (forhåpentligvis) si at det gikk fint.

Idag skal jeg eksempelvis kanskje til tannlegen. Det vil si at tannlegen egentlig ikke er på jobb idag, men hun har kanskje mulighet til å skvise meg inn likevel, selv om jeg har time på mandag uansett. I November sa min daværende tannlege at det hastet litt å reparere den tanna, og det er jo faktisk sju måneder siden. Jeg prøvde riktignok å reparere denne tanna tidligere i år, hvilket resulterte i at jeg hadde kjeften full av bedøvelse, størknede tårer på kinnene og like dårlig tannhelse når jeg dro derfra som da jeg kom. Jeg trakk meg, fikk panikk, turte ikke, klarte ikke å gjennomføre. 

Jeg savner: rutiner, jeg trenger å lære meg å prioritere. Jeg savner å skrive. Jeg savner å ha tid til og lakke negler i fire timer om jeg skulle føle for det. Jeg savner å følge med på serier. Alt handler om prioriteringer, jeg må bare starte et sted, komme i gang. Bestemme meg for noe. Ikke misfortså, jeg klager ikke, jeg sier bare at jeg trenger litt struktur i dette “nye livet” eller hva jeg skal referere til det som. 

Dessuten savner jeg å ta bilder med ordentlig kamera. Det er fint å kunne legge ut bilder på instagram, men jeg ser ikke på snapshots og fotografering som helt det samme, selv om man kan komponere et snapshot også. Men igjen, alt handler om prioriteringer og motivasjon. Jeg håper at jeg kan motivere meg selv ytterligere gjennom å skrive, det har nemlig fungert ypperlig før. 

“Kanskje du har fått deg et liv?”

Er det dette som er livet? Å ergre seg fordi man ikke lenger ligger i rute når det kommer til TV-serier, neglelakken flasser og istedenfor å lure på hvordan jeg på best mulig måte kan slå ihjel enda noen timer, tar jeg meg selv i å lure på hvor i helvete tiden ble av, hvordan får folk det til? Det er jo ikke nok timer i døgnet? Er det sånn det er, å leve? Å ha et liv?

Jeg komponerer stadig blogginnlegg i hodet mitt, men enten så får jeg ikke tid til å skrive det ned, eller så har jeg ikke nok energi til å skrive det, om jeg skulle få tid likevel. Sånn som akkurat nå, når jeg faktisk har tid, stillhet og ingenting mer på agendaen, vet jeg nesten ikke hva jeg skal skrive eller hvor jeg skal begynne fordi det skjer så mye, hele tiden.

På torsdag var jeg på IKEA for tredje gang, også denne gang i flere timer. Det var ikke spesielt stressende heller, bare litt. Ubehaget er jo der, men det får det bare være. Det stopper meg ikke på samme måte som før, jeg er ikke lammet av frykt. Jeg sier ikke nei til ting lenger. Det kan til og med hende at jeg sier “skal du på butikken sa du? Ja, men jeg vil være med.”

Eller som på fredag, selveste nasjonaldagen. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt til å være hjemme og bake muffins mens familien dro til byen for å gå i tog og alt det der, men jeg våknet med en uidentifiserbar følelse jeg best kan beskrive som lengsel og redsel på samme gang. En “ikke faen at jeg skal sitte her hjemme Å GÅ GLIPP AV 17. MAI NÅ IGJEN?!” før jeg nesten hysterisk styrtet ned trappene fra leiligheten i toppetasjen for å sjekke at familien ikke hadde dratt til byen enda. Det hadde de ikke, og til tross for at de andre hadde antrekk og alt annet klart, var det jeg som var ferdig og klar først.

Fikk en diamant for godt gjennomført. Jeg burde rotert ringen slik at det sto “Courage” istedenfor “Fragile” før jeg tok bildet.

Å traske rundt på Festplassen på 17.mai rundt 1330 var både fint og ubehagelig, men jeg hadde på ingen måte panikk eller overveldende behov for å løpe hverken hit eller dit, tilbake til bilen eller hjem igjen. “Hva gjorde du i fjor da?” spurte pappa, mens jeg mumlet “jeg sto opp klokken 1600, resten vil du ikke vite” for å ikke ødelegge stemningen på noe vis. I fjor hørte jeg ikke ett eneste korps en gang, jeg sto opp sent på ettermiddagen og har vage erindringer om TV-serier, mest sannsynlig CSI, store hauger mat og skuring av blodflekkene jeg hadde etterlatt meg på flisegulvet dagen i forveien. Det eneste jeg merket til at det var nasjonaldag var at begge naboene flagget når jeg beveget meg helt ut på trappa sånn at Zahra kunne tisse på gresset.

(bilde_fo2john.com)

Det vil da si at jeg dagen før 17. mai i år, altså Torsdag – var 1 år skadefri, igjen. Det har jeg vært før og, men sprakk etter 60 uker. Denne gang håper jeg å slå min personlige rekord på 60 uker og fortsette enda lenger. (Bildet er fra en photoshoot i forbindelse med første gang jeg hadde vært skadefri i ett år, 25. Mai 2011, flere bilder kan du finne [HER])

Igår kom godværet til Bergen og jeg kunne knapt tro mine egne øyne når jeg omsider måtte spørre om det fantes solkrem her i huset. Deretter traff euforien hardt etter at jeg sovnet i sola, etter det igjen var jeg beruset av en slags lykkefølelse som var så surrealistisk at jeg ikke vet hvordan jeg skal beskrive det. SOL, SOMMER, VARMT, HERLIG. “Vi hadde ikke ÉN sånn her dag i Harstad i fjor, IKKE EN ENESTE EN!” sa jeg gjentatte ganger til pappa, vantro.

Senere på kvelden gikk jeg tur før jeg monterte en bokhylle sammen med A og klokken rakk å bli 0300 innen jeg hadde presset bøker og serier inn i hylla. Leiligheten min ser ikke ut i måneskinn, esker, plastikk, papp, malingspann, malepensler, skruer, skrujern, maskeringstape og ikke minst generlt rot. Men jeg liker det og gleder meg til jeg er ferdig og på plass!

Det har vært fint vær idag også, men siden jeg ikke har tid til å gjøre nesten ingenting (sånn som jeg nesten gjorde igår), så jeg meg nødt til å slepe alt som skulle males ut i hagen, sånn at jeg kunne sole og male samtidig. Jeg har malt en stol, tre skuffer og to hyller i tre strøk, hvitt alt sammen. Hater egentlig å male, det eneste som får meg til å bite tennene sammen er hvor fint det kommer til og bli når jeg er ferdig! Sukk, etter å ha malt ferdig inni skapet skal jeg male hele badet, kan ikke helt slippe jubelen løs for tidlig. Dessuten var det ganske uaktuelt å ha det grønt og gult inni skapet, og brunt under hyllene, og avflasset maling på stolen, som jeg dessuten skal trekke om imorgen.

Idag er jeg ikke fornøyd med egeninnsatsen når det kommer til agorafobien. Det jeg kvier meg mest for å gjøre er utrolig nok det å gå en lengre tur med hundene mine alene. I hele dag har jeg tenkt at jeg burde, men når alt kom til alt har jeg ikke gjort det likevel. Nå er det forresten bare en uke igjen til jeg skal inn på Østmarka en runde til!

To ting til.

  1. Vær så snill og [stem på Zahra]!
  2. Samme dag jeg forlot Harstad for nå tre uker siden, traff jeg en journalist fra NRK, resultatet kan du lese [HER].
(bilde_Pia Tøhaug/NRK)

Travle dager.

Jeg skjønner ikke helt hvordan mennesker har tid til å ha en blogg? Jeg tror ikke at jeg er spesielt travel nå, men sammenlignet med min tidligere gullfiskbolletilværelse, går tiden nå så fort at jeg knapt får tid til noen verdens ting! Ikke det at jeg klager, jeg nyter at ting SKJER, at jeg opplever noe, at jeg får ting gjort. Det føles som om livet er i bevegelse, er det ikke slik et liv skal være? Under utvikling? I bevegelse?

Men jeg savner å skrive. Savner å ha tid til og formulere innlegg. Savner å ta bilder, redigere og dele med dere som trofast (!) klikker dere innom for å se om jeg har oppdatert. Jeg skal prøve å gjøre det til en vane igjen, men som dere sikkert har skjønt er alt litt opp ned, alle veier, bak fram og veldig nytt, uoversiktlig og kaotisk for øyeblikket.

Idag har jeg vært på IKEA. Igjen, for andre gang siden jeg kom til Bergen. Det gikk fint, mye bedre enn første gang. Jeg kunne fortalt mye – OG DET SKAL JEG. Jeg lover. Men akkurat nå, right this moment skal jeg montere møbel nummer to for dagen, mens jeg drikker bloody mary (bare fordi).

—–

Fire og en halv time senere har klokken rukket å bli halv tre. Det er natt til tirsdag og jeg aner ikke hvor det ble av intensjonen min om å oppdatere bloggen i det hele tatt. Fikk ikke tid likevel. Jeg har pakket ut x-antall esker, brukt to og en halv time på å lete etter den helvetes flasken med vodka, som jeg til slutt fant innerst i en skuff som jeg hadde sett i tre ganger tidligere, såklart. Deretter oppdaget jeg at jeg slettes ikke liker bloody mary, kombinasjonen grønnsaker pluss alkohol ble riv ruskende gal for meg.

Det er sent og jeg er allerede litt stresset med tanke på at jeg har ekstreme angsteksponeringsplaner imorgen. Satser på å fortelle om det / hvordan det gikk imorgen!

—–

Helt til sist: finalen av Norges Flotteste Hund pågår nå. Zahra er blandt finalistene og jeg blir evig takknemlig om du hadde orket å stemme! Man kan stemme hver dag i fjorten (nå tretten) dager.
Du kan stemme ved å klikke [her]

Change of Plans.

Nå skjer det mye på en gang! For to dager siden hadde jeg god tid, men så ble hele kabalen snudd på hodet og nå er tiden knapp. Opprinnelig skulle jeg være ute av leiligheten, nå har det seg sånn at jeg forsøker å være ferdig til søndag istedenfor, altså mer enn to uker før skjema!

Imorgen kommer heldigvis mamma, regner med vi får ting gjort når det først må gjøres. Jeg har jo begynt å pakke allerede, men jeg har ofte en følelse av at ting er overkommelig helt til det er gjort.

Resten av planene er med andre ord ganske så spikret, i alle fall det jeg trenger å forholde meg til i nærmeste framtid. Forhåpentligvis være ferdig å flytte og vaske pluss pakke en koffert til søndag. Mandags morgen blir jeg hentet av en taxi og Therese som nok en gang skal følge meg til Post 4 på Østmarka i Trondheim. Ei uke skal tilbringes i “helvete”, jeg skriver det sånn fordi det er sånn det føles.

Hundene mine skal bli med hjem til mamma. Pappa plukker meg opp etter oppholdet i Trondheim, sammen skal vi kjøre nordover til Harstad. Underveis plukker vi opp Nick og Zahra igjen. Det blir noen siste dager i Harstad før vi kjører sørover igjen – endelig.

Håper jeg klarer å oppdatere oftere, vil jo gjerne “dokumentere” det som skjer nå, det er jo nå noe skjer i livet mitt, en prosess, det er her og nå bedring skal skje. Det er fint å skrive det ned både for min og kanskje andres del. I det siste har jeg tilbragt svært lite tid foran macen siden jeg av og til blir fryktelig svimmel etterpå. Ja, svimmelheten er her enda, men her om dagen hadde jeg faktisk en hel dag uten svimmelhet! Det var godt, bare synd det kom tilbake. Begynner å bli lei av svimmelheten nå.

Idag har jeg vært på mitt aller siste ansvarsgruppemøte. Eller. De aller fleste meldte avbud, istedenfor ble det et møte mellom meg, legen min og NAV. Møtet gikk akkurat slik jeg ønsket og jeg sier meg veldig fornøyd med at jeg klarte å gjennomføre det, til tross for at verden enda ikke ligger i vater!

Tusen takk for kommentarer på forrige innlegg! Jeg har ikke vært helt i form til å lese dem enda, men godkjenner kommentarer ettersom jeg leser dem. Dere er gode, får ikke sagt det nok! Setter pris på hver og en av dere og alle de fine ordene dere legger igjen. Setter pris på dere, virkelig! ♡


Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv

Advertisements