Archive for the 'Dagbok' Category

Akkurat nå.

Er humøret veldig bra. Jeg kom meg på skolen, var der i tre klokketimer. Ikke hele dagen, men var i alle fall innom, fikk gjort noe fornuftig og henger sånn passelig med, tror jeg.

(mobilbilde)
For første gang på veldig, forferdelig lenge, føler jeg at jeg ser Karianne i speilet kontra bulimi. Mitt ansikt, ikke preget av oppkast dag inn og dag ut. Jeg glipper nå og da, men det står ikke lenger skrevet i trynet på meg – og akkurat det gjør meg veldig glad. Og endelig etter forferdelig mange år føler jeg meg komfortabel med å sette håret opp i hestehale, at jeg slipper å ha det ned helehele tiden fordi jeg skjemmes over kinn, hals og mandler!

Nå skal jeg snart til Elin og Kristoffer for årets første grilling :D

Advertisements

Focus.

Nå har jeg endelig ankommet Bergen etter en god del tull på flyplasser igår og lignende. Kjenner det er godt å være her.

Noen husker kanskje min første video fra desember, ‘gladbudskap’? Den viser i alle fall gleden over å ha greid og mestret fem døgn uten oppkast. I skrivende stund har jeg ikke spydd siden tirsdag, ergo; om jeg holder ut til i kveld har jeg slått årets midlertidige rekord på 4 døgn.
Det er godt og vondt på samme tid, det verste er angsten for at kroppen skal føles annerledes. Ambivalent, som alltid.

Hadde det ganske fint i Bodø selv om torsdag var ganske tøff. Når jeg fortalte at jeg nettopp ble friskmeldt som selvskader klappet alle, og det øyeblikket… Følte meg så stolt! Sykt god følelse over å få bekreftet at man har gjort noe beundringsverdig.

Endelig skaffet meg ny telefon også, den andre tålte ikke riktig det brutale møtet med flisgulvet på rimi forrige tirsdag. Htc incredible s heter den, utrolig fornøyd! Pluss at jeg kan blogge, glemte jo laderen til skoledataen i Harstad.

Godt å se Anne og lillebror Dani også. Nå skal vi visst ut å finne på ett eller annet. Håper dere får en fin dag! ♥

Klar eller ei.

Jeg tenker og tenker for tiden. I dag tidlig våknet jeg skrekkelig tidlig fordi jeg hadde en intens trang til å studere meg selv i speilet. “Må se i speilet NUH, herregud så stor jeg er, må konfrontere meg selv med grusomheten umiddelbart.” Jeg vrir meg i senga, fornuftig sett prøver jeg å utsette morgenkvistens speilrutiner, klokka er ti over halv sju, og jeg kan ikke hverken fatte eller begripe hvorfor jeg ikke kan sove bort dagen, søndagen – til klokka elleve eller noe i den dur hadde passet utmerket.

Jeg har drømt om mat og min egen esende, voksende kropp, i alle fall følelsen av det – reelt eller ei. Jeg  vet ikke hva vekta viser, med andre ord blir speilet en oppslukende faktor som lett spiser mye av tiden. Jeg skal bare tisse og ender opp med å stå der i tjue minutter. Hvordan ser jeg ut sånn her, hva om jeg står slik eller stiller meg opp sånn? Er jeg symmetrisk? Hvor er det speilet buler? Hva er reelt? Er jeg så tykk som om jeg står her, eller er det normalen litt mer midt på speilet, eller lenger mot venstre? (speilene på psykiatrisk er noe ukorrekte i sin refleksjon)

Jeg prøver å overbevise meg selv om at jeg ser okei ut, akkurat som igår og dagen før, at jeg neppe har gått opp fem kilo iløpet av natta, at jeg mest sannsynlig bare innbiller meg det ene og det andre. Deretter funderer jeg på dette med endring. Om å være klar for endring og om å ønske endring. Alt er en prosess, og ønsket om endring må komme før klarheten.

Det er her jeg vingler. VingleKarianne. Ønsker endring, men vet ikke om jeg er klar? Men likvel – blir man noensinne klar? Hva vet vel jeg om hvordan det er å leve en normal hverdag når man våkner fordi man er uthvilt og klar for en ny dag, ikke fordi man har en sykelig trang til å måle seg selv opp og ned i speilet, halv sju en søndags morgen?
Det er klart at jeg ikke vil ha det slik, og det vet jeg jo inderlig godt. Men er jeg klar for å endre det? Og eventuelt hvordan og hva?

Så jeg vingler. Motivasjonen går i bølger. Gjerne i annenhverdagperspektivet. At jeg annen hver dag ønsker å gi faen og gi opp, legge meg ned å bare drite i det. Typiske tanker, fra den ene ekstreme kanten til den andre. “Jeg skal aldri spise igjen, nå skal jeg kaste opp alt jeg spiser og drikker, nå skal jeg trene til jeg stuper, jeg skal gi faen i alt som egentlig betyr noe”, og annenhver dag igjen har du motsetningen, “jeg kan om jeg vil, jeg må bare prøve bittelitt til”.

Dette igjen har sammenheng med at jeg personlig synes at dag 1 er enklere enn dag 2 og 3. Hvorfor? Fordi det skjer endringer. Fordi kroppen reagerer annerledes om jeg ikke har kastet opp på to døgn, enn om jeg kaster opp en gang om dagen eller flere. Om jeg kaster opp den ene dagen, vet jeg hvordan kroppen min er – jeg kjenner det så godt. Selv om jeg ikke liker det er det på sett og vis forutsigbart og trygt.
Men jo lenger tid det går mellom hver gang jeg kaster opp, jo skumlere blir det. Jo mer vokser angsten over det ukjente og redselen for det jeg holder på med. Jeg har mine grenser jeg og, og selv om jeg forsøker å strekke dem, skyve dem lenger unna, så feiger jeg ut før eller siden. Derfor er jeg klar for endring – men samtidig ikke. Jeg vil – men tør ikke. Prøver – men feiger ut.

Om man balanserer på ei usikret line over et grunnløst stup, er det ikke da logisk at man blir reddere og reddere jo lenger og lenger man beveger seg ut på den syltynne tråden? I alle fall om målet er å komme seg til den andre siden, som man forresten ikke riktig kan skimte fordi det er så langt unna.
Dessuten er det langt fra vindstille og lina er absolutt ikke spent hardt nok opp.  Der har du det. Noen vaklende skritt utover mot den riktige siden, men likevel skummelt nok til at man nok en gang trekker seg tilbake til den trygge kanten, den nærmeste, feile kanten. Der har du meg. Med penn og papir mens jeg skribler nye strategier. Uten at jeg riktig kommer meg hverken videre eller over uansett.

Utholdenheten min er med andre ord ikke noe å skryte av. Utålmodigheten for stor, og ambivalensen for sterk. Så jeg vingler. Trekker pusten og forsøker å gjøre meg klar nok en gang, men.

Reprise. Repeter. Rundt og rundt. Samme sporet igjen og igjen.

Akkurat nå leter jeg etter noe å erstatte oppkast med. De dagene jeg spiser og spyr bruker jeg utrolig mange timer iløpet av en dag. Vanligvis, gjennomsnittlig omtrentlig seks timer. Jeg aner ikke hva jeg skal fylle den tiden med, men det er uaktuelt å sitte stille i seks timer og kjenne suget vokse minutt etter minutt. Kroppen har så, så, så lyst på mat og pause og sukkerdop. Jeg blir surere og surere, mer og mer irritert, sliter meg selv ut, tankene sliter meg ut. Feil blir det – om jeg skulle erstatte disse timene med trening. Men likevel greier jeg ikke å forholde meg til en stillesittende aktivitet – rastløsheten blir altfor stor. Greier ikke å følge med på filmer eller serier, klarer ikke å konsentrere meg om skolearbeid eller lesestoff generelt, blir lei av rastløs av forsøkt kreativitet – lista er lengre. Så jeg har prøvd å sove det bort – men det hjelper liksom ikke å døse med tanker om mat og sukkertilbud på diverse butikker og diverse fantasidrømmer om hva jeg kunne ha spist.

Jeg mangler konklusjoner på mye av det jeg skriver når jeg er i ulike tankefaser. “Kan du ikke bare forsøke å vri alle tankene dine rundt?” spurte mamma for ei uke siden. Jeg ble så sint at ord ikke kan strekke til, sykdommen trenger gjennom hvert minutt og tankene, handlingene og følelsene – så fastlåste at det ikke finnes noen magisk nøkkel som kan befri meg fra egne lenker. Det kan høres så lett ut for utenforstående. Det frustrerer meg, for det skal altfor lite til å bli kraftig misforstått.

Stressa!

Akkurat nå er jeg ganske stressa. Med tanke på morgendagen, må liksom mote meg opp til å gjøre noe jeg synes er skummelt og vanskelig. Dessuten skal jeg pakke pluss at jeg er nødt til å finne ut nøyaktig hvordan jeg skal traske inn den døra, hva skjer, hvem skal møte meg, eller “ta meg i mot” eller så. Så forutsigbart som mulig for å unngå katastrofetanker.

Også er det Zahra. Hun skal hjem til mamma og mannen hennes å være der. Tror hun har godt av litt sosialisering med andre på fire ben, og hun trives jo godt med Odin, Dina og Lea. Men hun skal jo hentes idag, og aller helst skulle jeg ønske jeg kunne ha henne her til imorgen.

Dessuten er det meninga jeg skal være mest mulig på avdelinga i de dagene som kommer. Dette er for å minske triggerne på utsiden. For at jeg ikke skal dra den der “skal bare ut en liten tur” mens jeg inni meg tenker “matmatmat”. Mindre oppkast, redusere oppkast – det er det jeg vil. Hele opplegget er frivillig, ingen tvang på noe som helst. Ergo er det ingen som kan nekte meg utgang, så om jeg virkelig vil være TrassKarianne, så kan jeg sabotere så mye jeg bare orker, men målet er å unngå akkurat det.

Mye av opplegget går ut på oppfordringer. “Vil du ha en nutridrink nå?”, og det blir opp til meg å svare ja eller nei på dette spørsmålet. Målet er å greie det vi har satt opp og avtalt, altså mine personlige mål som de skal hjelpe meg å oppnå. Om jeg derfor svarer nei på dette spørsmålet, vil neste sannsynligvis være “passer det bedre om litt, eller senere?”. Altså mas. Oppfordrende mas som sikkert kommer til å irritere vettet av meg, men jeg vet jo at… at… det er til mitt eget beste.

Derfor er jeg stressa i dag. Gjett hva Bulimiske Tendenser tenker når hun skjønner at hun ikke får gjøre som hun vil den neste uka? “Mer, mer, mer, gjør det mer, siste gang, kom igjen”. Akkurat dette skrev jeg et langt innlegg om igår, men det ble så rotete til slutt at jeg ikke publiserte det. Tenker å se over det og kanskje gjøre noen endringer før jeg poster det. Pluss at jeg har ett til innlegg, men det handler om noe annet og er kanskje mer vinklet til pårørende.

Beklager digresjonene, er som allerede nevnt, stressa. Poenget er at i dag kommer til å bli stress med tanke på at jeg har to avtaler iløpet av ettermiddagen og kvelden, pluss at jeg må forsøke å tøyle Bulimiske Tendenser.

Og; bare for å nevne det, så gikk det veldig fint på lørdag med feiring av hurraene. Det ble tatt noen bilder, får se om jeg kanskje legger ut noen, og om jeg har tid. Tror ikke jeg har nett på skoledataen på avdelinga, og maccen er for øyeblikket ikke mulig å få kontakt med, eller skru på. Men det er internett der da.

Men nå skal jeg gjøre noe mer fornuftig!

x antall hurra!

Jeg er ganske god på å skildre nedturene når de kommer, kanskje sløyfer jeg de verste detaljene, men poenget er at jeg nevner dem, jeg legger ikke skjul på dem. Noe jeg da synes blir viktig er at jeg gjør det samme når det svinger i riktig retning! At jeg faktisk får fram at det finnes gode dager i mellom alle de vonde, at det ikke blir hundre prosent med syt, klag og vanskelig hverdag.

For det finnes solskinnsdager. I dag er en sånn dag, og det passer meg ypperlig etter ett par uker med grådager.

I dag er det mangedobbelt hurra, og jeg har helt kommet ut av telling over alt jeg egentlig skulle nevne.

Det var mine hurra som jeg skrev om i forrige innlegg og i tillegg er det dobbelt bursdagshurra. Hurra for Elisabeth som fylte fem år den tjuefjerede, og hurra for Elin som fylte 21 den nittende.

Nå er jeg hjemmom en kjapp tur for å pakke saker og tinger. Jeg har brukt store deler av dagen til å håndtere noen fine mengder med prosenter, brukt omhyggelig lang tid på å mekke sammen jelly shots til i kveld, dessuten har jeg også handla bursdagsgave til minstrefrøken, ryddet leiligheta og ja. Mye å gjøre, til en forandring!

Nå bærer det avsted til familiesammenkomst for minstefrøken, deretter skal jeg rett i voksenbursdag og 10månedershurra pluss oppheving av kjøreforbudet. Med andre ord skal alt feires, bortsett fra at jeg ikke har planer om å sette meg bak rattet!

Kanskje blir det bilder, kameraet er i alle fall pakket og klart!

Håper dere også får / har en fin lørdag! ♥

Magic.

Sliten er kanskje ordet. Den tilstanden man opplever når man føler man har prøvd alt som prøves kan og feiler gang på gang, hver eneste gang. Den tilstanden som sniker seg inn i takt med meningsløsheten og håpløsheten som vokser inni en, i takt med redsel og avmakt.

Jeg kommer ikke lenger alene. Jeg vet det. Men jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre med det. Vente? Hvor lenge da? Holde ut dette? Hvor mye lenger? Er det verdt det? De sier så. Tror du på magi? Jeg vet ikke, men når man ikke har noe annet – hva skal man tro på da?

Yesterday was hell.

I går var en tung dag. En meget vanskelig en, hvor jeg bare lar ting flyte fritt, hvor jeg ikke tenker før jeg handler (dobbel betydning), hvor jeg ikke orker å tenke på hva jeg føler eller ta det inn over meg eller noe som helst. En sånn dag hvor man bruker ni og en halv time på sykdom og ikke legger seg før halv fire om natta. En sånn dag hvor man griner fordi man er rasende, en sånn dag hvor man kan måke snø med en hånd mens man bruker den andre til å holde telefonen man roper inn i. Trassutbrud.

“Hva i helvete er vitsen med noe som helst, jeg kommer faen ikke videre, jeg kommer ingen jævla vei, alle lever livene sine videre og dette irriterer meg enda grenseløst! Nårtid i helvete går det over, når faen kan jeg trekke pusten og kjenne at jeg lever? Livet er meningsløst, jeg gidder faen satan ikke denne jævla dritten, hører du?!! JEG ORKER IKKE Å LEVE MER!”

I dag derimot! I dag er en FANTASTISK DAG! En dag hvor det er sol uten grå skyer på himmelen, en dag med godvær og godt humør! Ikke minst godt humør! Jeg har ikke hatt en så god dag som jeg har hatt i dag på LENGE! En sånn dag hvor jeg kan kle på meg hva jeg VIL og ikke hva spiseforstyrrelsen mener, en sånn dag hvor jeg ser ordentlig ut og ikke minst føler meg bra. En sånn dag hvor spiseforstyrrelsen gnåler under topplokket “du er feit, du er stor, du er feit, ikke glem det, du er feit, kle på deg noe annet, du ser ikke ut”, men jeg hører ikke etter! Fuck you, idag kler jeg på meg det jeg VIL ha på meg!! (Med to utropstegn!!)
En sånn dag hvor jeg kan traske rundt i byen uten nevneverdige bekymringer, en sånn dag hvor jeg kan drikke dobbel kaffe latte med lettmelk og ignorere “kalorier i melka, fett, fett, fett” og sitte på kafé sånn som alle andre kan! En sånn dag hvor jeg kan dra visakortet med god samvittighet fordi jeg vet at jeg bruker pengene på noe mer fornuftig enn mat jeg likevel hadde kastet opp.
En sånn dag hvor jeg kan le og virkelig kjenne det i ansiktet at jeg smiler. En sånn dag hvor jeg har vært sosial og bare oppført meg normalt – uten å la tankene prege hvert minste steg jeg tar, selv om jeg fortsatt tenker dem.
Meeeen, selvsagt distré som alltid! En fin dag for bilder, men nok en dag hvor jeg glemmer å sette minnekort i kameraet før jeg drasser det med meg…

Dårlige mobilbilder er vel alltids dokumentasjon nok?

En sånn dag hvor man har klare planer, en sånn dag hvor man føler at man kan greie alt, en sånn “i dag er jeg uovervinnelig” følelse. En sånn dag hvor postkassa inneholder brev man vil juble over når man åpner dem, sånne brev som bare forsterker følelsen av at “nå ordner det seg!”

Litt vel svevende og kanskje litt vel drømmende – men herregud! Det er mangelvare, så da vil jeg heller sveve inntil virkeligheten innhenter meg.

Angående i går, så tror jeg bare jeg hadde godt av å få det ut. Få ut dritten.

Morgentur!

I går kveld før jeg la meg passet jeg på å lege kameraet i gangen sånn at jeg skulle huske å dokumentere min vinterferie depresjon. Her har det nemlig regnet og regnet og regnet i over ei uke nå, tror kanskje det snødde i helga, men poenget er at lyset blir så trist, grått og flatt! Kjenner at lyset påvirker humøret mitt noe helt enormt!

I dag var det faktisk sol som møtte meg når jeg skulle ut med Zahra.

Se regndråpen!

I dag tror jeg kanskje det skjer noe spennende her i verden? BesteTonje kommer nordover igjen, så forhåpentligvis får jeg sett henne! Dessuten kommer kontakten min fra PT, så da kan jeg sutre litt over alle avslagene fra NAV og skrive nye søknader. Forhåpentligvis ruller det ei etterbetaling inn på konto og, noe som virkelig hadde gjort seg.

Ytre Struktur – Indre Struktur.

Jeg er drittsliten. Drittlei av å hele tiden skulle motargumentere, argumentere mot den spiseforstyrrede kontrollerende delen som skal synse og mene om alt mulig jeg gjør. Ingenting blir riktig, ingenting blir godt nok. Jeg slaver og slaver for meg selv og egne tanker, forsøker å overdøve mine egne tanker med alt mulig annet, strever for å få tiden til å gå så smertefritt som mulig.

Hele dagen har vært tilbragt inni ei diffus boble hvor verden rundt meg liksom ikke er helt klar. Litt sånn “pust inn, pust ut, nå må du huske å puste, nå må du gjøre riktig, tenk fornuftig, ordner seg”.

Å begynne dagen med gode intensjoner er hardt. Jeg sto opp, satte på vannkokeren, målte opp kaffe og hadde i presskanna, lagde frokost til Zahra (en fristende skål med hundemat, tjoho!), nytt vann til Zahra, helte vannet fra vannkokeren over i presskanna, venta på at Zahra skulle spise ferdig, trasket ut av huset med Zahra slik at hun kunne gjøre sitt samtidig som jeg sjekket postkassen som var skammelig tom. Like greit, det eneste som ramler nedi der er deprimerende brev fra NAV med avslag på avslag, tror det har kommet minst to hittil, om ikke tre. Det ene fikk jeg innvilga, hurra for penger til transport / busskort!

Deretter var det inn igjen. Tilberede frokost. Hele tiden instruerer jeg meg selv til å gjøre det langsomt, med omhu, nøye. Ikke hastig, ikke stresse, bare ta det med knusende ro, forberede meg selv etter beste evne. “Nå må du ikke spise før du har satt deg med bordet, nå skal du ikke spise alt pålegget, nå skal du huske på at knekkebrødene skal spises samtidig som pålegget, ikke hver for seg, nå må du huske på at du ikke skal smule knekkebrødet i tusen biter, husk for guds skyld å  tygge en munnfull om gangen, ikke stress! Nå må du huske å drikke litt og litt, ikke for fort! Husk å spise sakte, hvis ikke blir det bare stress også må du spise mer og mer og mer og mer, og da har skaden allerede skjedd!”

Etter tygging og svelging i passelig tempo var det nye selvinstruksjoner som sto for tur. “Nå skal du bare sitte her, pent og rolig, fortsatt ikke stresse, ikke bevege deg for mye, se på TV, avled tankene, gjør noe annet, husk å puste!”

Timene sneglet seg avgårde, det skulle ingenting til før jeg innså at jeg hadde glemt den berømmelige lunsjen. Pokker ta, selvfølgelig måtte jeg på butikken for å få den kabalen til å gå opp!

Deretter brukte jeg en liten evighet på å bli enig med meg selv om at det var helt trygt å kle på seg normale klær og se ut som folk flest. Evigheter tok det å overbevise min indre lille plager om at jeg ikke er voldsom eller enorm, at jeg ikke er så feit som jeg innbiller meg at jeg er, at ingen kommer til å gidde å stirre etter meg på gata når jeg føler at jeg disser avgårde. “Hallo, ingen bryr seg, skjerp deg nå!”

Surret ut av huset og bortover gata. Vasset meg gjennom snøen som jeg slettes ikke har giddet å skufle bort. Trasket over brua, inn på senteret. Senket blikket med en gang det gikk opp for meg at det er vinterferie, og selv om klokka var over fire var senteret smekkfullt. Tok en tur innom minibanken som informerte meg om at det var ingen beløp tilgjengelig for uttak – sjokk det liksom!

Inn på Ica, jævla Ica. Hater den butikken, det er de samme menneskene som alltid og jeg forbanner meg selv for at jeg den ene dagen handler alt som inneholder mest mulig kalorier mens jeg neste dag tropper opp og kjøper frukt, skinke, knekkebrød, sunn mat. Føler meg som en tosk, føler at det synes, at det står skrevet i panna mi at noe skurrer og gnisser under topplokket.

Fatter ikke at det skal være så forbannade vanskelig og krevende og finne de perfekte eplene og bananene med den riktige gul/grønnfargen. Blir stående lenge og vel, prøver å finne ut om det er noe mer jeg trenger. “Hva har du lyst på?” er det noe inni meg som tenker. Fornuftig sett tenker jeg “feeeerdig, kom deg ut for faen, før alt av kontroll eksploderer hinsides og etterlater deg med såret stolthet og brukket samvittighet!”

Innen jeg kom hjem igjen hadde jeg forkastet den gode idéen om å spise lunsj i det hele og det store. “Klokka tikket forbi, nå er det for sent, hahahaa you lose!”

“Jeg har kontroll, jeg har kontroll”
-Nei, det har du ikke
“Joda, jeg er helt sikker, dette går på skinner”
-Nei, nå glir det ut her
“Neida, det går bra, jeg har kontroll”

Deretter, kontrollere det kontrollerbare. Ytre struktur, indre struktur. Pust inn, pust ut. Slapp av, ta det piano, nå må du ikke tenke så mye. Istedenfor går jeg over til å gjøre noe med omgivelsene. Ytre struktur. Alt kan ryddes og organiseres, stilles opp etter eget ønske, alt kan pyntes på og ryddes bort, vaskes og ryddes unna. Litt terapeutisk, som om man sorterer inni seg mens de ytre tingene havner der de hører hjemme.

Omsider spiser jeg det jeg selv anser som en middag mens jeg er fullstendig klar over at det knapt kan defineres som mellommåltid i den virkelige verden. Frokostrutinen repeteres. “Rolig, sakte, ikke tenk så mye, ikke stress, ikke stapp det i deg, husk å tygge grundig før du svelger, det må for all del ikke gå for fort.”

Hvor er den der jævla sultfølelsen? Blir så stygt lei av å måtte følge med på klokka for å finne ut av nårtid det passer seg å skulle innta neste måltid. Og når kveldsen endelig sto for tur kjempet jeg en lang kamp om at jeg burde, burde, burde spise den lunsjen jeg hoppet over likevel. Summa sumarum så ville kaloriinntaket ende på akkurat det det skulle være i forhold til planen, bortsett fra at det kun ville være tre måltider istedenfor fire.

Herr-e-gud. Og når så er gjort, da må man kjempe en lang kamp og argumentere en hel masse i mot trangen til å ikke kaste opp! Jeg blir så sliten av det! Hvorfor i helvete kan det ikke være enkelt eller gå på skinner, hvorfor kan det ikke bidra litt å vite at man går inn for noe som helst? Om ikke teite ica hadde vært stengt innen nå, så hadde jeg sikkert subbet avgårde bare for å få tiden til å gå, slippe å tenke, slippe å føle, slippe å kjempe så jævla mye – det føles så… så.. meningsløst er ordet! Som om det ikke finnes gevinster å hente i det hele og det store – selv om jeg fornuftig sett vet at det én eller annen dag er nødt til å lønne seg!

Det passer ALDRI å gjøre noe man ikke har lyst til. Det passer aldri å begynne på noe man ikke vil, noe man ikke tror man klarer eller tør å gjennomføre. Det passer aldri, og like forbannade vel, så må man.

Hele tiden det der jævla maset inni hodet. “Du kan ikke sitte sånn, du må sitte sånn. Du kan ikke ha håret i hestehale, du ser tjukk ut i trynet. Du må ha håret ned og gjemme ansiktet mest mulig. Du har spist, du må trene, husk at det er viktig å forbrenne rubbel og bit, husk at alt kommer til å feste seg overalt der du ikke vil ha det, herregud, du er så jævlig tung! Du tar plass, du eser, du må ikke spise så mye, alt er for mye! Strengt tatt burde du ikke spise noe som helst – du har ikke godt av det.”

Det er vinterferie for faen! Hvorfor kan ikke jeg og få FRI? Hvorfor fortjener ikke jeg fri?

Nok en gang!

Nok en mandagsklisjé, ny uke, nye muligheter! Føler at den frasen er nokså oppbrukt her i verden, men likevel sitter den sterkt hos meg! Bedre å begynne en ny uke med en håpefull (om enn) klisjé, framfor tungsinn og håpløshet!

Var så blid når jeg våkna i dag tidlig til dette:

(mobilbilde kvalitet!)

Dessuten var det fint å våkne og vite at det første døgnet straks var passert, og nå som jeg skriver dette har jeg begynt på dag 2. Håper bare det går greit og at jeg i det minste får noen dager uten den der jævla doskåla i friskt minne.

Jeg driver enda å fyller ut disse post-it lappene fra frk.vikarlege som gjør det veldig oversiktlig for meg å se hvordan jeg ligger an her i verden, med tanke på om jeg greier å følge spiselista og hvor mange måltider jeg faktisk beholder. Fant en viss motivasjon i å se hvor dårlig de dagene jeg var i Bodø hadde gått. Sykt lyst til å fylle lista med riktige symboler kontra kluss og kaos og dårlige tall. Men, fine symboler kommer ikke av seg selv, så da må jeg bare gjøre mitt beste, om enn vanskelig og til tider uutholdelig, for at det skal bli slik JEG vil, kontra slik spiseforstyrrelsen vil ha det.

Tenkte jeg skulle fikse på noen tinger og tanger på bloggen i dag. Linklista mi er sist oppdatert i Juli 2010 eller noe i den dur, men jeg er usikker på om jeg gidder å ha linkliste i det hele tatt? Følger jo bloggene mine på bloglovin’ jeg da.

Dessuten skal jeg sette på den funksjonen som gjør at jeg må godkjenne alle kommentarer før de publiseres! Dette er bare fordi dere som leser er så flinke å kommentere (hjertelig takk!) at jeg blir redd for å ikke få med meg alle kommentarene! Derfor blir det lettere for meg å administrere kommentarer når jeg er sikker på at jeg får lest alle sammen, pluss at det forhåpentligvis blir lettere for meg å svare på kommentarer i kommentarfeltet – slik jeg hele tiden lover at jeg skal bli flinkere til.

Har forresten også planer om å få ut de resterende svarene på spørsmålsrunden som handler om trivielle greier angående meg selv, pluss at jeg kanskje setter sammen det informasjonsinnlegget om hva multifamiliegruppe er for noe.

Anyway! Håper dere får en fin dag! ♥


Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv

Advertisements