Archive for the '2 KARIANNE MARTINE' Category

Forandringer.

De siste dagene har jeg knotet med html (hypertext markup language) og css (cascading stylesheets). Hvorfor? Jeg holder på å lage nytt design til bloggen. Jeg skal gjøre litt om på den slik at jeg kan poste større bilder, og jeg skal forandre på menyene og header slik at jeg får… en ny begynnelse på en måte?

Jeg skal ikke skryte på meg at jeg er flink til å ta bilder eller noe, men jeg kan si så mye som at jeg liker å ta bilder og ønsker å bli bedre. Dessuten er det mer interessant å lese en blogg med bilder, kontra bare tekst, opp og ned i mente. Pluss at bilder og redigering lett blir noe jeg faller inn i og tiden flyr avgårde. Jeg trenger det akkurat nå, distraksjoner fra alt mulig annet som ligger å murrer i hodet.

For tiden er jeg ikke noe glad i å dusje. Det må selvsagt til, men jeg blir like deprimert hver gang. Håret som bare faller av! Nå er jeg ganske heldig som er utstyrt med ganske mye hår i utgangspunktet – mannen i gata kan selvsagt ikke se at det blir tynnere, men jeg merker det utrolig godt når jeg setter det i strikk. Dessuten ser det helt dust ut når hår jeg har mistet for flere måneder siden begynner å vokse ut igjen.

Jeg ler fordi det ser så dust ut. Jeg er veldig glad i hårkliper // sjingelnåler (det er det vi sier her nord??) // fliseklemmer / kryssklemmer eller hva man nå enn måtte kalle det. Bildet er forresten noen uker gammelt. Etter en runde med hårføner er jeg nødt til å plukke opp alt håret som har falt ut for deretter å kaste det. Det er ganske trist hvordan jeg kan dra fingrene gjennom håret og se hvor mye som løsner. Jeg liker ikke å greie håret og gjør det ytterst skjelden. Annenhver uke kanskje, løser det heller opp med fingrene.

Idag er i alle fall en bedre dag enn igår. Det skal ikke så mye til når jeg egentlig hadde mest lyst til å legge meg ned og sove for alltid. Det er lenge siden jeg var så fysisk dårlig etter rundet over doskåla som jeg var igår. Selv om jeg prøver å tenke at gjort er gjort og sånn ble det, så kommer jeg likevel ikke unna min egen skuffelse fordi jeg skulle ønske jeg var bittelitt flinkere til å holde igjen.

Photobooth + kjedsomhet = ♥

Rastløs fordi jeg venter på at bestemor skal ringe, må en tur innom dit for å hente objektivet jeg savner pluss annet.

Jeg har også tenkt ut mål på kort sikt. Mål fram til onsdag. Ni punkter, jeg lover meg selv å være fornøyd om jeg greier fem av dem. Det handler om å distrahere meg selv med noe annet, finne en annen måte å distrahere meg selv fra spising og spying, en annen måte å håndtere vanskelige følelser på. Om det virker har jeg ingen peiling på, men jeg håper det kan ha noe å si. Det handler også om å nå kalorimålet jeg er enig med frk.fastlege om per nå. Ingen vits i å heve den lista når jeg såvidt hopper over uten riv på en god dag. Det handler også om å komme seg ut av huset hver dag, om enn bare for å gå en tur.

Og ett aldri så lite hurra fordi jeg endelig har betalt ned alt jeg var skyldig på mastercardet. Jeg lover meg selv at jeg ikke skal overtrekke det flere ganger på grunn av bulimiske intensjoner. Det er ikke noe særlig å være uten penger med femtusen kroner i minus fordi jeg har spist og spydd vekk pengene.

Midlertidig motivasjon og kunnskap lært på den harde måten; ting blir kanskje ikke lettere før jeg greier 6 døgn uten spising og spying. Det var ikke godt nok å holde ut fem dager for å bli kvitt vannet i kroppen, men kanskje blir det bedre om jeg holder ut til seks dager. Seks dager er herved mål fram til onsdag.

Jeg har forresten glemt å skrive noe jeg synes var gode nyheter. Resultatet av serumspeilet jeg tok for å sjekke hvordan jeg lå an i forholdt til normalen på epilepsimedisiner var lavt, ergo doseøkning, og jeg håper det får meg til å føle meg enda litt tryggere når jeg vet at jeg er bedre rustet. Det er logisk at angsten kanskje blir bedre og jeg håper det virker i praksis.

Advertisements

Om å akseptere egne begrensninger.

Jeg er veldig lei av ting som går på automatikk som jeg helst skulle klart meg uten. Timetelling for eksempel. Det sliter meg ut å telle alle disse timene som jeg føler at jeg ikke kommer noen vei med. Skuffelsen som brer seg i hele kroppen og gjennomsyrer tankene mine og vrir dem om til noe negativt.

Jeg fikk en kommentar her om dagen som gikk på dette med aksept. At man må akseptere sine egne begrensninger, senke skuldrene og la det være. Det slo meg at jeg aldri har tenkt på det på den måten. Og når jeg kjente etter; har jeg noensinne egentlig akseptert at jeg er syk? Jeg har ikke det. Jeg har aldri tenkt at det var okei. Jeg har aldri latt meg selv være i fred og godtatt det. Jeg har alltid rakket ned på meg selv fordi jeg ikke er frisk, jeg har alltid tenkt negative ting om meg selv når jeg ikke føler at jeg strekker til eller oppnår normalen eller at jeg er annerledes. At jeg alltid legger lista for høyt til at jeg greier å hoppe over. Jeg legger lista like høyt hver gang og river gang på gang.

Jeg lurer på om det hjelper å prøve å vri det dit. Akseptere at jeg per nå ikke greier å hoppe to meter, at jeg kanskje burde senke til halvannen meter, lykkes i å hoppe over og legge lista høyere ettsom spensten trenes opp.

Om jeg spiser og spyr, sprekker annenhver dag – jeg ser ikke de dagene annenhver dag hvor jeg lyktes, jeg ser bare alle begynnelsene som jeg aldri kom noen vei med. Alle skuffelsene når gode intensjoner ikke var nok. Nederlagsfølelsen. Automatikken som med en gang pirker på de negative sidene.

Det får meg til å tenke på den første innleveringsoppgaven jeg hadde på skolen i fjor. Det var en foto oppgave og jeg mener å huske at karakteren jeg fikk var 5/4. Samtidig fikk jeg beskjed om at det var det nest beste resultatet i klassen. Der og da stakk det å høre ordene “nest best“. Mens jeg gikk hjem fra skolen den dagen tenkte jeg hardt på dette. Jeg veide mine forutsetninger opp mot meg selv og tidligere historie, jeg bestemte meg der og da for at det var dårlig gjort ovenfor meg selv å skulle sammenligne med de andre i klassen som ikke har de samme forutsetningene som jeg har. Jeg måtte spørre meg selv om jeg hadde klart det samme året før. Det hadde jeg absolutt ikke klart, jeg var innlagt og kjempet min egen kamp mot selvskadingen som tappet meg for livsvilje. Innen jeg kom inn døra hjemme var jeg fornøyd med egen prestasjon, kjente til og med på et snev av stolthet over egen framgang. Jeg måtte også spørre meg selv hva jeg trodde var en realistisk forventning og forsto etterhvert at det var urealistisk å skulle møte opp på skolen for første gang på to år og forvente at jeg skulle nå til topps allerede da. Toppkarakterene kom etterhvert som jeg lærte og tok til meg lærdom og fulgte med på undervisningen.

Jeg har også vært utrolig skuffet fordi karakterene mine til sommeren var veldig mye dårligere enn de til jul. Jeg hadde andre forutsetninger før jul enn hva jeg hadde etter jul – og jeg ser det nå. Idag ser jeg det. Selv om jeg føler at jeg såvidt krøp over målstreken – jeg kom i mål jeg også. Å ha kommet inn på andreåret understreker at også jeg kom i mål til slutt, om enn haltende på grunn av skadene jeg pådro meg underveis fordi jeg snublet og gikk skikkelig på trynet.

Samtidig som jeg blir glad når jeg leser bloggene til jenter som sliter med spiseproblematikk blir jeg ofte veldig trist på egne vegne fordi jeg føler at jeg selv står og stanger hodet i veggen på de samme tingene. Gang på gang spør jeg meg selv hva det er jeg gjør feil siden jeg ikke føler at jeg kommer noen vei. Å ha samme diagnose betyr ikke at man har de samme forutsetningene eller like.
“Du har kommet kjempelangt Karianne! Den siste uka har du virkelig jobbet hardt!” sa frk.fastlege idag. Hva jeg sa? “Nei, det har jeg ikke – jeg står enda og stanger hodet i veggen. Jeg er håpløs, jeg er -too far gone-, jeg kommer ingen vei!”

Kjære Karianne. Dette er ikke et kappløp hvor det handler om å komme først i mål eller fullføre på kortest mulig tid. Jeg ser nå, når jeg setter ting i perspektiv – at det for min del handler om å være på vei ett sted med forhåpninger om å komme i mål én dag. Det er urealistisk og urettferdig ovenfor meg selv å forsøke å sette deadlines jeg skal forholde meg til når det kommer til min sykdom og forutsetninger.

Selv om jeg greide ett år skadefri er det dårlig gjort ovenfor meg selv å forvente at resten av livet dermed skal forbli skadefritt. Eller trettiførste juli når jeg naivt nok tenkte før jeg sovnet; at august skulle være spyfri. Det tok omtrentlig tre dager før jeg følte at jeg hadde ødelagt absolutt hele august. De fem dagene av de ti som har gått burde være godt nok for noe. Det er meg selv jeg skal være god nok for – ikke for alle andre.

 you’ve been through worse in the past, and you got up there.

Fire, fem – påan igjen.

Jeg sa jeg skulle skrive om dag 4 og dag 5 uten oppkast. Jeg hadde forventet at det skulle bli bedre og at alt skulle gå lettere på dag 4, men så var det som å gå gjennom dag 2 på reprise. Sinnsykt skuffa og deprimert, vanskelig å holde ut noe man vet er riktig når man føler seg så elendig at ord ikke strekker til. Frustrert pluss skuffa blir ofte til håpløshet.

Derfor gikk ikke dag 5 etter planen. Jeg blir så sint når ting ikke går som planlagt, når jeg ikke oppnår det jeg vil, føler at jeg har kontroll på det som skjer eller lignende. Sint blir til straff, straff blir til spising og spying …

Men, så var det påan igjen, hvilket valg? Det første døgnet gikk tålelig, men jeg tror jeg hadde gitt inn for fristelsen om jeg hadde hatt valget. Det vil si; om det hadde fantes noe spiselig i hus, noe det per nå ikke gjør fordi jeg er alene hjemme. Selv så sterk trangen til å spise og spy blir greier den ikke å trumfe ned den massive angsten for å gå på butikken. Dette resulterer igjen i at jeg blir deprimert fordi jeg føler meg som en fange i min egen kropp, at jeg slaver rundt for tanker jeg ikke greier å få bukt med. Det er så himla vanskelig å skulle stå i vonde følelser når opplevelsen blir fysisk.

Det er kanskje feigt at jeg velger å la være å møte angsten, men jeg orker ikke. For å være helt ærlig, jeg makter det ikke. For hver gang jeg prøver å møte angsten på egenhånd får jeg smake panikken nok en gang, og for hver gang jeg får en ny dårlig opplevelse i en situasjon jeg er redd for – jo mindre vil mestringsfølelsen jeg jobbet med på Silsand bli. Jeg føler at jeg ødelegger mer og mer for meg selv om jeg pusher og pusher – for jeg merker jo veldig godt at jeg ikke kommer noen som helst vei, jeg gjør det bare verre. De vonde opplevelsene danker ut de positive og det positive virker mer og mer fjernt og uoppnåelig.

Se for deg at du går på butikken alene og blir knivstukket. Ville du ikke da blitt redd for å gå tilbake? Sett at du prøvde, også ble du knivstukket én gang til. Ville du da turt å prøve igjen? Sett at du prøvde, og denne gangen kom du unna såvidt fordi du løp fordi redselen drev deg videre. Ville du da dratt igjen? Sånn føles det. Brent barn skyr ilden sies det, det er logisk i mitt hode at jeg ER redd for å gå på butikken.

[tumblr]

Jeg blir også forferdelig deprimert av å kjenne på hjelpeløsheten. Tjue år gammel får ikke til ditten og datten og bladidadida.Dessuten er jeg ufattelig, ubeskrivelig tom og ensom uten at jeg kan sette ord på noe her på bloggen, og ensomheten… jeg har ikke ord for det. Det gjør ingenting bedre for å si det på den måten.

Jeg har passert 2 døgn igjen, men jeg er usikker på om det er fordi jeg “vil” det, eller om det bare er fordi jeg ikke finner noe spiselig jeg har lyst til å spise innenfor rekkevidde, som ikke innebærer turer på butikker som bare gjør vondt verre.

Jeg lurer på hva vitsen er. Med alt. Hva er poenget? Hvorfor holder jeg ut? Hvorfor gidder jeg? Jeg kommer ingen vei og jeg kan ikke se for meg at jeg skulle vært på vei heller. Jeg lurer på hvorfor jeg står opp om dagen, hva er poenget med det? Jo, jeg har Zahra, som selvsagt må ut av hus for å gjøre sitt. For det meste slipper jeg henne ut på baksiden og beordrer henne til å bli innenfor mitt synsfelt fordi jeg ikke vil gå noen steder.

Idag tenkte jeg at det var på tide å mote seg opp til å gå stien langs sjøen rundt nabolaget. Turen tar omtrentlig ti minutter. Først ble jeg redd når jeg så en dame med en dvergschnauzer fordi jeg var redd for at hun ville at hundene skulle hilse og at jeg ble nødt til å konversere høflig – det har jeg ikke kapasitet til i det hele tatt fordi jeg blir livende redd av å stå i ro i sånne situasjoner – uforutsette situasjoner.

Det gikk tålelig greit for dama var ikke noe keen på at bikkjene skulle hilse. Bikkja hennes tok helt av med gneldring og piping og til slutt tok hun den så hardt at den pep i smerte. Kjente jeg ble litt forbanna da! Men jeg trasket uansett videre, kom ned til havet og begynte på runden rundt. So far, so good. Helt til jeg hørte barnestemmer – barn som leker. Jeg var ikke mer enn tre minutter hjemmefra men jeg ble livredd når jeg så at barna lekte i en sklie femti meter foran meg. To jenter. To jenter pluss søte Zahra = “kan vi stryke, hvor gammel, bladida”, lang samtale ogogog! Takk gud for at de sto med ryggen til mens jeg passerte.

Imorgen har jeg time hos frk.fastlege og jeg synes det er utrolig tragisk at det nesten blir ukas høydepunkt. Det er ikke riktig for fem flate øre, livet skal være mer innholdsrikt enn som så, men jeg forstår neimen ikke hvordan. Og jeg gruer meg, fordi jeg blir alltid skrekkelig dårlig på vei opp trappa fordi jeg vet jeg må gjennom venterommet hvor det henger en panikkopplevelse igjen.

Jeg har forferdelig lyst til å spise og spy for å få tiden til å gå, for å få tankene til å forsvinne, for å slippe å forholde meg til meg selv for noen timer, men jeg prøver iherdig å overbevise meg selv om at jeg faktisk klikket hjem noe jeg har på belønningslista igår- ergo burde jeg jobbe for det.

[tumblr]

Zahra tar av! // Video.

Jeg laster den bare opp uansett, så slipper jeg å tenke mer på det. 

Zahra er ikke trent på å løpe – det kommer fra naturens side. Italiensk Mynde er den minste mynden i myndegruppa men opprinnelig er det Greyhounden som brukes til løp / konkurranse / veddeløp. Av alle de små hunderasene er italieneren den desidert raskeste. Du finner ingen andre hunder på 4-6kg som løper raskere.

Jeg blir skikkelig glad når hun tar av og virkelig begynner å løpe. Det ser ut som hun flyr, det går vanvittig fort. Jeg blir også litt sånn at jeg holder pusten / ler stille (det hører du på videoen) fordi jeg ikke vil forstyrre henne eller få henne til å stoppe opp.

Filmet med mobilen.

“Hei bærta!”, – jeg høres ufattelig teit ut på video. Også er det superkjekt å ha en hund som du ikke trenger å gå tur med i timevis! Bare slippe dem løs, så gjør de nesten hele jobben selv.

Mamma og Dina er også med på videoen – mamma prøver å oppmuntre Zahra til å løpe enda fortere. Hun løper fortest på begynnelsen og slutten, i midten driver hun egentlig bare og hopper rundt uten mål og mening.

g-a-h.

Idag er en sånn dag hvor jeg har lyst til å riste meg selv fordi jeg er så uryddig og kaotisk. Fordi jeg så lett lar tanker fly helt andre steder, fordi jeg ikke får gjort det jeg har lyst til på grunn av at jeg utsetter å gjøre én ting.

Idag har jeg forferdelig mange gode idéer, og det blir rett og slett bare stress for jeg aner ikke hvor jeg skal begynne eller hva jeg skal gjøre først! Det slår meg at jeg burde svare på de mailene jeg har fått og lest uten å svare ,( jeg leser de på mobilen når jeg får de og tenker at jeg skal svare på maccen fordi det går fortere å skrive på tastatur), jeg burde bli flinkere til å besvare kommentarer her på bloggen for å vise at jeg faktisk bryr meg om de ordene dere tar dere tid til å skrive! Vit at det er gull verdt, dere er gull verdt.

Jeg har lyst til å legge ut bilder!!! Har jo kameraet fullt av bilder jeg vil dele! Også har jeg lyst til å ta bilder, men jeg er tom for strøm og har enda ikke kommet så langt som å dykke ned i en meget rotete koffert med ting, tang og klær strødd utover gulvet. Men før jeg vil legge ut bilder vil jeg redigere layout / design på bloggen for at jeg skal kunne legge ut bilder i en enda bedre kvalitet (større), men da må jeg lage header og for å få til det burde jeg ideelt sett finne en datamus for jeg frykter at min havnet i feil koffert i juni og ble med pappa til Bergen.
Ikke nok med at jeg er tom for strøm, objektivet jeg vil bruke ligger hos bestemor og dit utsetter jeg å dra fordi vetkta mi er der og jeg er redd for å ta den med meg i retur…

Igår fikk jeg filmet Zahra når hun tok av og løp i sirkler på ei gresslette rett her borte, men så får jeg ikke redigert filmen i iMovie fordi den sikkert er i feil format – g – a- h, mobilkvalitet. Kanskje jeg bare legger den ut, uredigert og jævlig.

Og jeg skulle skrive om dag 4 uten oppkast og dag 5 som ikke ble suksess (idag) og hvorfor jeg opplever/føler at det gikk straight to hell. Jeg vurderte nesten å videoblogge det (full av gode idéer), men så var det laderen til kamera…

Og jeg vil lage giffer! Eller, GIF’s som det egentlig heter. Jeg har i alle fall én eller to GIFfer som hadde blitt veldig søte. (Men først må jeg lære meg hvordan)

Akkurat nå føler jeg at jeg har tusen ting å gjøre og burde helst avslutte dette innlegget nuh for å få gjort noe før jeg mister interessen fullstendig. (Hvorfor kunne jeg ikke kommet på alle disse tusen tingene før food and shit went straight to hell?!)

You drove me off the road.

Jeg skulle egentlig skrive noe fornuftig igår, men så kom jeg ikke så langt likevel for jeg ble så opptatt med å ligge i senga og høre på TV-en nede hvor fire overlevende fra Utøya fortalte sin historie.

Jeg la meg igår kveld med en dårlig følelse. Våknet idag når telefonen vibrerte til den samme dårlige følelsen. Jeg er så lei av ordkrigen og beskyldningene som hagler begge veier. It takes two to tango, men nå er jeg møkkalei av dette surret her, og til slutt ble jeg så forbanna at jeg repliserte av vi måtte ordne opp i det NÅ – eller aldri. “Skriv en liste over alt du mener jeg har gjort galt – jeg gjør det samme. Så møtes vi, snakker om det og finner ut hvordan vi kan kompromisse“, svaret jeg fikk var “deal”. Og nå gruer jeg meg bare fordi it’s gonna hurt like hell. No pain, no gain.

Men det er ikke derfor jeg er på halv åtte idag. Dette er dag tre uten oppkast. Etter at jeg forlot psyk er dette det lengste jeg har greid å få til på egenhånd. Problemet med å avstå fra maten jeg bruker for å ruse meg bort fra alle følelsene er at jeg istedenfor blir tvunget til å føle på det jeg føler og her blir jeg skjør. Jeg blir forferdelig sårbar og det skal ingen verdens ting til for å vippe meg fullstendig ned i grøfta.

Til det punktet hvor jeg sitter i bilen og gråter mens jeg roper at jeg skal hoppe i havet fordi “livet hater meg” og “jeg har ingenting og en hund”, “jeg har ingenting å leve for”, “jeg hører ikke hjemme noen steder”, “jeg har ingen steder å dra”, “jeg passer ikke inn”, “jeg er i veien”, “jeg er overflødig”, “jeg tar plass”, “jeg hater meg selv” og lignende fraser.

På radioen synger Queen “I want to break free”, og jeg tenker at det hadde vært fint å rive seg løs fra livet. Jeg innser at nøklene står i med tanke på at radioen står på og jeg blir sittende å stirre på nøklene samtidig som det gir grobunn for enda flere negative følelser. “Du får ikke kjøre bil, du har ikke lappen, du er en fare for deg selv og andre i trafikken”…. Om jeg lukker øynene kan jeg se meg selv kjøre bil, nærmeste stup blir… hvor?

Til slutt måtte jeg ta meg kraftig sammen, tørke tårene og si “det går bra” i en tone slik at jeg nesten trodde på det selv. Innser at det jeg egentlig skulle skrive her blir nok til å lage et eget innlegg, så da blir det nytt – mer fornuftig innlegg snart.

Zahra på video.

Helt tilfeldig ble hun kjempesøt, så da måtte jeg filme. Lenge har jeg tenkt på at jeg burde filme Zahra mens hun gjør det hun er skikkelig god på; løping, men for å få det til trenger det å være minst tre stykker til stede. En til å filme, en til å rope og en til å slippe.

Anyway. Sangen passer ikke helt inn, den sto bare på i bakgrunnen. Hvis noen skulle lure, så er det Jet – Look what you’ve done.

Til deg jeg klandrer.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere raseriet jeg brenner inne med. Jeg vet ikke hvor jeg skal rette det og jeg vet ikke hvem jeg skal hyle det til. De jeg klandrer? Egentlig er jeg sint på andre. Jeg er sint på de jeg føler har gjort meg vondt, jeg er forbanna på de jeg mener fortjener en porsjon skyld for det jeg gjennomgår nå. Jeg har lyst til å hyle det opp i ansiktene deres; “du gjorde dette mot meg, dere gjorde dette! Det er din feil, hvordan kunne du? Hvordan kunne du?

Speil! Jeg vender det innover og tar det ut på meg selv. Jeg klandrer meg selv for at jeg klandrer andre. Jeg klandrer meg selv fordi jeg tenker så stygge tanker om andre. Jeg krysstenker for å finne ut om det jeg tenker er “lovlige” tanker. Har jeg lov til å klandre noen andre enn meg selv? Er det egentlig min feil, er alt selvforskyldt og min egen feil – eller er det fair å porsjonere ut skyld til de jeg mener burde få høre hvilken urett jeg føler at de har påført meg?

Jeg er rasende på de som sparket meg mens jeg lå nede. Jeg er rasende på de som dyttet meg overende mens jeg enda svaiet og lette etter min egen balanse, min indre balanse. Jeg har lyst til å såre tilbake, jeg har lyst til at de skal lide under sin egen samvittighet om de bare hadde visst eller forstått hva jeg føler de har påført meg.

Det gjør meg uvel å skrive dette fordi jeg frykter at minst én av de jeg klandrer leser bloggen min på daglig basis. Jeg lurer på hva dette mennesket tenker? Jeg lurer på hva han tenker i sitt stille sinn. Føler han skyld eller hører jeg fortiden til? Er han så hjerteløs som jeg oppfatter at han er? Tenker han på meg? Leser han fordi han angrer eller fordi han fryder seg over min ulykke?

Jeg vender blikket bort når han kjører forbi meg på gata. Jeg ser en annen vei, svelger kvalmen, tårene jeg har lyst til å gråte og håper han ser meg og tror at jeg ikke ser han. At jeg ikke merker det selv om det brenner i sjela mi. Jeg tenker på det hver dag. Hver eneste dag føler jeg på den uendelige bitterheten som sitter i hjertet mitt. Dette handler ikke om kjærlighet, det handler om tillit. Det handler om at jeg var dum nok til å stole på mennesket.

Jeg håper nesten du leser. Vit at jeg klandrer deg for 2011. Jeg er kanskje hjerteløs som våger å skrive det – men jeg vet ikke hva annet jeg skal gjøre. Jeg holder ikke ut det jeg ser i speilet. Det handler ikke om refleksjonen, om at jeg har langt hår og grønnbrune øyne. Det handler ikke om hvordan omrisset av kroppen min er. Det handler om alt det andre jeg ser inni meg. Alt det vonde.

Noe som kanskje var fort gjort og en enkel sak å rydde opp i for deg og ditt vel har ført til at 2011 har vært en kjedereaksjon av uheldige hendelser for meg. En kjedereaksjon av voksende selvhat. En kjedereaksjon, et jævla skred av alt jeg holdt på å rydde opp i og som jeg nå føler at jeg drukner i. Jeg rettet alt sammen inn mot meg selv fordi jeg var for opptatt med å holde tilbake tårene når jeg så deg, istedenfor å konfrontere deg.

Jeg tenker på skoleåret jeg såvidt besto – jeg klandrer deg. Hver gang jeg kaster opp fordi jeg ønsker å føle meg nummen, for å slippe unna alt jeg tenker om meg selv – jeg tenker på deg. Barberbladet jeg dro over armen etter seksti uker som skadefri. Hvordan våger du å vinne selv om jeg ikke har sett deg siden april foruten den gangen du kjørte forbi meg i mai?

Jeg gråter mens jeg skriver dette fordi jeg er så sint at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. For første gang på 8 år hadde jeg endelig kjempet meg mot noe som var verdt noe. Jeg kjempet mot normaliteten jeg så inderlig ønsker å ta del i. Jeg vil bare være ingen i mengden – akkurat som alle andre. Jeg vil være like normal og kjedelig som alle andre og unik på min egen måte – akkurat som alle andre. 

Jeg klandrer deg for en handling som for deg var unnagjort på to dager. Det tok deg to dager å bli kvitt meg, det tok deg to minutter å ruinere min verden. Jeg klandrer deg fordi du utløste den første reaksjonen. Det var du som fikk meg til å falle slik at jeg ikke greide noe annet enn å krype sammen i en seng på psykiatrisk fordi jeg var så knust. Jeg husker at du sa at det var bra. At jeg dro dit.

Mens jeg forsøkte å fordøye sjokket og vantroen jeg opplevde gikk det normale livet jeg forsøkte å ta del i videre. Livet går alltid videre, med eller uten. Jeg hadde aldri trodd det om deg, og for å være ærlig hadde ikke andre trodd det heller. De som enda bryr seg om meg er like sjokkert som jeg er over det du gjorde.

Avstanden til normaliteten ble til slutt så stor at jeg ikke greide å løpe fortere for å ta den igjen. Og her vendes raseriet innover. Det er jeg som er svak fordi jeg gav opp, det er jeg som er svak fordi jeg lot det glippe. Det er jeg som er svak som brukte spising og spying for å ruse meg bort fra alt du påførte meg. Det er jeg som var svak siden jeg ikke var sterk nok til å kjempe hardere for det jeg ønsket å ta del i.

Det går i sirkler inni hodet mitt. Jeg vet at du innerst inne klandrer noen andre for det du ble utsatt for, men jeg kan ikke forstå hvorfor dere begge fikk det til å eksplodere i mitt ansikt. Jeg har klandret dere begge og forsøker å ordne opp i det jeg føler med min mor. Det er hun du klandrer, er det ikke?

Og vet du hvorfor jeg er så sint? Fordi dere lever videre. Dere lever videre og jeg sitter fortsatt fast og lider over nøyaktig det samme som jeg har følt på siden 4. januar.

Og vet du hva mer du ødela? Min evne til å stole på andre mennesker. Jeg skyver unna selv mine nærmeste. Vet du hva det gjør med meg? Det gjør meg ensom. Jeg har én igjen som jeg ikke har skjøvet bort. Det gjør meg hjerteløs og iskald, det får meg til å hate meg selv så inderlig at jeg skulle ønske jeg kvaltes i mitt eget oppkast eller glapp det barberbladet når jeg først skulle sprekke.

Og nå skriver jeg dette. Fordi jeg ikke lenger makter å brenne inne med disse tankene. Jeg har ikke satt ord på det før, hverken for meg selv eller andre. Jeg håper du leser dette for nå skriver jeg de siste linjene. Disse ordene er min avskjed til deg, for jeg går videre nå. Jeg har grått mange nok tårer for din tankeløshet og egoisme. Du lurte meg med din falkshet og selv etterpå påsto du at du brydde deg.

Jeg har sluttet å gråte nå, etter å ha grått meg gjennom dette innlegget. Samtidig som jeg trykker på publiser skal jeg også glemme alle tingene jeg fortsatt mangler og har savnet. Hver gang jeg har kommet på at jeg savner disse tingene har jeg gang på gang blitt minnet på hvor vondt og bittert jeg har det inni meg på grunn av kjedereaksjonen du utløste.

Du har ødelagt nok nå og jeg håper inderlig du kan slette bloggen min fra bokmerkene dine og leve livet ditt slik du vil det. Visste du at jeg har klandret meg selv fordi jeg er min mors datter? Jeg har innsett at det ikke er min feil og jeg synes det er både du og mamma som har oppført dere latterlig når dere gjorde meg til en brikke i deres samlivsbrudd.

Jeg skriver ikke dette fordi jeg hater deg. Jeg skriver dette for å vite at jeg har sagt det til deg, om enn gjennom skjermen og publisert for flere tusen andre som måtte lese det i tiden som kommer. Men det er min måte å sette punktum for jeg vil ei lenger lide for deres feil. Mine ord kan nok aldri få deg til å brenne slik jeg har brent inne med alt dette i sju måneder, men jeg skal sette punktum nå.

Blodet jeg mistet med deg i tankene mine fikk meg til å innse at det har gått for langt. Skjønner du? Når jeg etter seksti uker mistet selv vitsen i den misjonen forsto jeg at du har tatt for mye, selv om du neppe er klar over hva du utløste og hva jeg har følt i etterkant. Vet du hva? Blodet var verdt det, fordi det fikk meg til å innse at hemmeligheten jeg brant inne med til slutt tok for stor plass.

Jeg vil deg ikke vondt, men jeg skriver dette for å fortelle at jeg går videre nå. Imorgen er det sju måneder siden jeg falt inn i min egen krisetilstand. Men nå gir jeg slipp på bitterheten og neste gang du krysser tankene mine skal jeg ikke ta det ut på meg selv. Jeg skal trekke på skuldrene for nå går også jeg videre, selv om du kanskje aldri visste at jeg fremdeles satt fast i 4. januar.

Let the past make you better – not bitter.

Tiltak // random.

Jeg har funnet ut at jeg er nødt til å tvinge meg selv til å gjøre ting jeg egentlig liker, sånn at jeg kanskje minnes på hvor mye jeg egentlig liker det, for akkurat nå virker alt som tiltak.

Døgnrytmen, spiller ingen rolle om jeg legger meg rundt halv fem og står opp omtrentlig tolv timer senere. Idag sto jeg opp kvart på to, drakk en næringsdrikk, spilte to runder feevo på facebook før jeg la meg igjen. Sov til telefonen ringte, avsluttet samtalen og sov til mamma kom hjem rundt halv fem. Tok meg selv i å glede meg til å legge meg tidlig idag siden jeg har legetime 0940 imorgen tidlig og får tusen ganger mer angst om jeg er trøtt eller føler at jeg har hangover fra medisinen fordi jeg ikke har sovet nok på forhånd.
Skal ta serumspeil, måle konsentrasjonen av epilepsimedisin i blodet / kroppen for å se om dosen skal økes for å… gjøre livet mer anfallsfritt.

Mamma, G & co kom hjem igår. Med “& co” mener jeg; Zahra, Dina, Lea og Odin. Hvor enn jeg snur meg virker det som om det står en eller annen hund i veien, helst Dina for hun er bare året gammel. Men ord kan ikke beskrive hvor glad Zahra gjør meg.

This is how we roll. Igår skrev jeg “forever alone”, men med Zahra blir det “Never alone” ♥ (mobilkvalitet)

Også synes jeg det er veldig fascinerende å se hvordan hun også blir brun i sola. På magen der hun er mørk grå / sort er hun egentlig lys grå / hvit til vanlig. Sikkert useless info for dere som leser, haha. (mobilkvalitet)

(photobooth)

Jeg har tenkt i flere dager at jeg skal gjøre noe med designet og layouten på bloggen. Jeg vil gjøre denne spalten (hvor tekst og bilde kommer) litt bredere slik at jeg kan legge ut litt større bilder, ta flere bilder og blogge flere bilder, siden fotografi og redigering gir meg en god følelse. Men, for å beholde symmetrien i designet må jeg lage ny header og det er det som er mest tiltak. Gaaah .

Og telefonen min har blitt lilla. Noen jeg snakket med på torsdag snakket så inderlig om eBay, og da ble jeg litt sånn… “hmmm…” og så var det gjort. Og når jeg fant dette, så måtte jeg jo bare. Og mens jeg var så godt i gang måtte jeg bestille ett til, pluss at jeg kjøpte lilla mac (skin) til fem kroner. Fem kroner.

Tatt med nikon. Alle bildene i dette innlegget har forskjellig kvalitet. Det er forresten ikke riper i skjermen, det er riper i plastikken.

Uff jeg har ingenting fornuftig å skrive om.

"I Survive"

[tumblr/weheartit]

Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv

Advertisements