Archive for the '1 BLOGGEN' Category



On the road again

Idag har jeg hatt min første kjøretime siden November 2014! Akkurat nå sitter jeg igjen med den beste følelsen, endelig er jeg tilbake på veien mot sertifikatet (pun intended) og forhåpentligvis er jeg i mål om ikke så altfor lenge etter å ha dobbelsjekket hvordan jeg får ordnet det økonomiske. 

Dere som har fulgt meg de siste årene har nok fått med seg at jeg ikke har hatt mulighet til å kjøre opp “når det har passet meg”, for å si det sånn. For det første var jeg i en periode så underernært og fysisk svekket at jeg ikke orket å kjøre siden jeg såvidt holdt ut en dobbeltime. På grunn av bulimien utviklet jeg også epilepsi (sitat: nevrolog) og etter hvert epileptisk anfall er det sånn at man får kjøreforbud i 12 måneder. Dermed hadde jeg kjøreforbud i tre år, helt til 2013 hvor kjøreforbudet ble opphevet. Jeg har vært anfallsfri siden 2012 hvilket betyr at det er både lovlig og forsvalig at jeg kan kjøre bil nå. 

I 2013 når kjøreforbudet endelig ble opphevet, tok jeg noen kjøretimer. Uheldigvis falt jeg av lasset på grunn av agorafobien, det ble for vanskelig å komme seg ut og få det gjort. Høsten 2014 derimot, da kom jeg endelig i gang igjen. Men, atter en gang møtte jeg på en ny hindring. På grunn av spiseforstyrrelsen har jeg utviklet en sensitivitet for diverse matvarer som gjør meg svimmel når jeg får i meg noe jeg ikke tåler så bra. Sånn har jeg hatt det siden 2011, men helsevesenet, absolutt alle jeg snakket med av leger, psykologer, sykepleiere – alle sa at svimmelheten jeg opplevde var “bare angst” og at det gjaldt å bite tennene sammen og utfordre meg selv på de situasjonene jeg hadde angst for (agorafobi). 

Det var helt tilfeldig at stemoren min gjorde meg oppmerksom på at det kanskje handlet om mat jeg ikke tålte. Det har tatt meg to år å kartlegge hva som gjør meg svimmel – siden dette ikker er noe som dukker opp på vanlige blodprøver hos legen. 

Tilbake til høsten 2014. Plutselig er svimmelheten der igjen. Daglig. Konstant. Jeg er svimmel fra jeg står opp til jeg legger meg. Verden ligger ikke i vater og jeg føler at jeg ikke tåler mat. At jeg ikke tåler noen ting, for uansett hva jeg forsøker å spise og hva jeg forsøker å unngå – så hjelper det ikke på svimmelheten. Det ble foreslått at jeg kanskje ikke tåler medisinen jeg tok for epilepsi og jeg ønsket da å trappe ned dosen, siden jeg skulle til Australia i Januar og nektet å gå rundt der nede i fire uker å være svimmel. 

Nå er det sånn at hvis man endrer medisindosen får man automatisk kjøreforbud – i tilfelle ulykken skulle være ute. Hvis man trapper ned dosen fullstendig eller skal bytte medisiner, får man kjøreforbud fra nedtrappingen begynner pluss seks måneder fra siste dose er inntatt. Hvis man bare justerer dosen medisiner, får man kjøreforbud i tre måneder. Fra November til noen dager før jul trappet jeg ned dosen og hadde derfor kjøreforbud. Nå er det også slik at den medisinen jeg tar for epilepsi også er brukt som et stemningsstabiliserende medikament og rett før jul følte jeg at depresjonen hadde banket på døren og meldt sin ankomst igjen. Jeg hadde noen dager hvor jeg for det meste lå i sengen og gråt, og siden jeg ikke hadde blitt spesielt mye mindre svimmel – bestemte jeg meg for å trappe opp dosen igjen. Hvis jeg måtte velge mellom å ta med meg depresjon eller svimmelhet til Australia, ville jeg heller være svimmel og ta med meg godt humør! 

På nyttårsaften var jeg tilbake på samme dose medisiner som jeg har tatt de siste fire årene, ergo fikk jeg kjøre bil fra og med 1. April i år. I midten av Desember kom jeg også over en ny type sensitivitet angåene kosthold som jeg prøvde ut og denne gang traff jeg endelig blink. Atter en gang gjorde jeg justeringer i forhold til kosthold – men denne gangen gikk svimmelheten over og verden lå endelig i vater igjen! I Januar dro jeg til Australia uten både svimmelhet og depresjon og hadde fire fantastiske uker på andre siden av jordkloden. 

I Februar når jeg kom tilbake merket jeg også at sensitiviteten jeg hadde for ulike matvarer hadde blitt mildere, altså at jeg kunne spise litt av det som tidligere hadde gjort meg svimmel – uten å bli svimmel. Uheldigvis gikk jeg i “sjokoladefella” og spiste det nok til at jeg ble svimmel igjen. Tenk deg at du har unngått alle melkeprodukter og alt som i inneholder melk, inklusiv sjokolade i to år – og plutselig tåler du det igjen? Jeg ble i alle fall glad nok til at jeg overestimerte hvor mye jeg tålte. 

Forhåpentligvis kommer jeg dit at jeg en dag tåler all mat igjen, uten å bli svimmel – sånn som jeg tålte før. 

Men tilbake til poenget. Nå har jeg nesten hundre prosent kontroll på maten, svimmelheten og medisinproblemet er løst. Ting tar faen meg tid og det er ganske kjipt når det blir så mye å finne ut av som ikke helsevesenet klarte å hjelpe meg med. Det har tatt lang, lang tid å komme hit jeg er nå – men nå føler jeg endelig at ting går min vei igjen! Forhåpentligvis har jeg lappen innen sommeren og har bestått to eksamener fra videregående skole (engelsk muntlig og skriftlig) – det er i alle fall målet. 

Advertisements

En smule nervøsitet

Endelig er påsken over! Jeg tilhører den delen av befolkningen som synes det er en lettelse med hverdag. Hvis jeg hadde hatt strengere rammer rundt studier eller jobbet fast, tror jeg at jeg hadde verdsatt ferie mye mer enn jeg gjør når jeg legger opp dagene mine som jeg selv vil.

Idag er det blå himmel og igjen er den der, den følelsen som har vært borte så lenge at jeg ikke greide å huske når det føltes sånn sist. Jeg har lyst til å dra ut. Gjøre noe. Løpe ut døra. Finne på ett eller annet. Jeg vet ikke helt hva, jeg er ikke vant til å leve det spontane livet?! Men at jeg i det hele tatt har lyst er jo en god begynnelse. Om noen timer skal jeg uansett snakke med psykologen min. På denne bloggen tror jeg at jeg er nødt til å døpe denne psykologen “frk.behandler”, i samme stil som mine tidligere behandlere, “frk.psykolog” og “frk.fastlege”. Og ja, jeg går fortsatt ukentlig til psykolog.

I helgen har jeg skrevet en kronikk for NRK Ytring som skal publiseres i neste uke. Jeg er utrolig nervøs, men samtidig fornøyd med det jeg har skrevet. I den forbindelse skal jeg også “publisere” linken til denne bloggen sånn at de som har fulgt meg før, kan følge denne bloggen hvis de ønsker. Akkurat dét er også litt stress, for da har jeg nesten forpliktet meg litt til å skrive mer. Misforstå meg rett, jeg liker å skrive og ønsker å dele, men det kan være lett å glemme. Føler jeg er gankse rusten når det kommer til blogging siden det er så lenge jeg gjorde det fast.

 

Når frihet er nytt og fremmed.

Det er så utrolig lenge siden jeg har blogget regelmessig at det å sette seg ned og skulle skrive noe… Det er liksom ikke noe som streifer tankene så altfor ofte. Tror rekorden min over flest innlegg skrevet på en måned på den gamle bloggen, var litt over førti. Skjønner ikke helt hvordan jeg hadde så mye å komme med at jeg kunne dele to til tre innlegg om dagen enkelte dager?

Uansett. Nå er det påske og jeg merker stortsett veldig lite til det. Den siste uken har gått veldig tregt, humøret har vært så som så og jeg har ikke akkurat utrettet så mye at det gjør noe. Hvis jeg mangler de faste avtalene mine går liksom dagene i ett, søndag, søndag 1, søndag 2, søndag 3, søndag 4, du skjønner hva jeg mener. Selv om jeg ikke lenger har agorafobi er jeg ganske dårlig til å finne på ting og gjøre utenfor min egen leilighet!

Før jeg ble syk hadde jeg ingen problemer med å tenke at “idag drar jeg på kafé” eller “idag kunne jeg tenke meg å gjøre sånn eller slik”. Når jeg plutselig ble lammet av panikklidelsen agorafobi, opplevde jeg at tankene mine endret seg. I retrospekt kan jeg lett forstå at det var noe som skjedde for at jeg skulle “overleve”, les: akseptere at det var “sånn det var”. Jeg hadde ikke noe annet valg siden det tok så veldig, altfor lang tid før jeg fikk skikkelig hjelp. Når du sitter inne alene hjemme sikkert 85% av tiden iløpet av nesten to år… Jeg vet ikke om jeg noensinne kommer til å greie og sette ord på det på en måte som gjør at utenforstående skal kunne greie å sette seg inn i det. Ensomheten, hvordan tiden gikk så jævlig langsomt, gikk den i det hele tatt? Lys i enden av tunnelen? Ha-ha, nei. Jeg skjønner ikke hvordan jeg holdt ut.

Men poenget er i alle fall at tankene mine endret seg fra “skulle ønske jeg greide å dra på kafé eller møte venner” til “jeg trenger jo ikke å dra på kafé, jeg sparer penger på å la være”, fordi det gjorde mindre vondt. Sånn ble det med alt. Jeg trenger jo ikke sånn og slik, rett og slett fordi jeg ikke kunne, greide eller klarte. Rett og slett fordi det var så sårt at det kunne få tårene til å trille mens håpløsheten tok overhånd om jeg tillot meg selv og savne det livet jeg hadde. Hvordan jeg gikk fra å være tjue år gammel, hundre prosent selvstendig med hund, hverdag, skole, hvordan jeg gjorde alle ærender selv og fant på ting og gjøre når jeg ville det – til ingenting. Til å ikke klare og gå på skole, til å lufte hunden(e) midt på natta for at jeg ikke skulle treffe andre mennesker. Gikk til å ha en hverdag som smuldret opp hvor jeg omfavnet bulimien som flukt fra ensomheten og hvordan jeg ikke engang greide å dra på matbutikken selv. Hvordan mamma måtte være med, eller en venninne, eller på de verste dagene hvor noen måtte handle for meg mens jeg satt i bilen, fordi tanken på å ta steget inn på Rema 1000 fikk hjertet til å hoppe ut av brystet mitt. Eller de gangene hvor jeg prøvde, men endte opp med å løpe ut derfra når panikken tok over.

Nå er jeg fri til å gjøre det jeg vil, når jeg vil. Likevel blir jeg litt satt ut av tanken. Det slår meg mens jeg skriver dette at det muligens er en tilvenningssak. At jeg ikke er vant til å kunne gjøre hva jeg vil, når jeg vil. Hvis jeg har planer med andre eller faste avtaler derimot, er det mye enklere å være spontan nok til “yes” og deretter å komme seg avgårde. Jo oftere man gjør noe, jo enklere blir det etterhvert. Det høres kanskje ut som en klisjé, men gang på gang viser dette seg å stemme – hvordan skulle jeg ellers blitt frisk fra agorafobien uten å kjempe meg gjennom alt det vanskelige?

Idag er det i alle fall Langfredag. Hittil har jeg ristet mandler (fordi vanlige mandler er kjedelige og jeg ble litt hekta på det når jeg var i Australia i Januar), bakt muffins og endelig sortert alle filene mine. Med det siste mener jeg har jeg har frigjort over 300gb kapasitet på macen, frigjort like mye kapasitet på den ene harddisken og til slutt overført godt over 600gb med filer; dokumenter, serier og filmer til den siste harddisken bare for å ta vare på det. Klokken er bare straks halv fem og jeg tror jeg skal trene, gå en tur med hundene og kanskje finne på noe sosialt i kveld.

Prosjekter: Venne seg til frihet og skape bedre rutiner. Det er nesten like kjedelig som det høres ut, men hvilket valg har jeg egentlig om jeg en dag skal nå målet hvor jeg er hundre prosent fri? Jeg håper å komme i mål og gjøre meg ferdig med psykdom iløpet av 2015. Det høres kanskje ut som en stor jobb – det er det nok også, men jeg kommer i mål til slutt. Det har jeg bestemt meg for.

Når det koster mer enn det er verdt.

Overskriften oppsummerer hvorfor den forrige bloggen sakte men sikkert døde ut. Det kostet mer å skulle skrive enn det var verdt. Gleden av å sette ord på ting forsvant under økende forventningspress og økende tvil til meg selv. Tvilte på at jeg var god nok, at det jeg skrev ga mening. Ufrivillig brukte jeg for mye tid til å tenke og fundere på hvordan andre leste og tok i mot ordene jeg valgte å dele. Hvordan forsto de budskapet? Hvordan dømte de meg? Hva sa de om meg bak min rygg? Framsto jeg som bedrevitende? Blærete? Triggende? Provoserende? Framsto jeg som om jeg ikke hadde peiling på det jeg skrev, eller var jeg så uheldig at jeg vinklet meg selv som “over” de som sliter mer enn det jeg etterhvert gjorde?

For ikke å snakke om språk, vokabular og formuleringer. Var stavingen korrekt? Ble linjene oppbygd riktig? Traff budskapet slik jeg ønsket? Fikk jeg fram poengene mine? Og ikke minst følte jeg ansvar ovenfor de som kunne finne på å snuble over bloggen min. Unge lesere, hvordan kunne jeg påvirke dem? Negativt? Og på den andre enden av skalaen – fagfolkene. Legene, psykiaterne, sykepleierne, studentene som sendte meg mail, kom med gode ord, sa de leste, fulgte med. Da ble det stress.

Siden jeg de siste årene har slitt mer med agorafobi enn noe annet og i all hovedsak sittet hjemme siden jeg ikke har turt eller klart å gå ut og leve normalt på grunn av den lammende angsten som alltid fulgte etter meg når jeg gikk ut – hadde jeg mye tid til overs. Dødtid hjemme som jeg ikke fikk brukt til noe spesielt, fordi jeg var syk. Satt ut av spill, dritlei av livet – skulle det være sånn for alltid? Hvor mange flere år kunne jeg tape før det ble bedre og var kampen, ensomheten og isolasjonen jeg opplevde dag inn og dag ut – i det hele tatt verdt det?

Så for det første hadde jeg ikke noe å skrive om. Jeg var lei av å repetere den samme trasige leksa om hvordan dagene gikk i ett og alle dager var like, hvordan en opptur eller en prestasjon dreide seg om en tur på Rema 1000, hvordan jeg endelig hadde greid å gå tur med hundene mine i 20 minutter helt alene. Resultatet var dødtid og tid til å tenke. Hva tenkte leserne av bloggen om jenta som ikke kom seg videre? Framsto jeg som om jeg ikke gjorde noen ting for å få det bedre? Framsto jeg som lat, eller som om jeg i all hemmelighet trivdes med å sitte hjemme, spise og spy, lakke negler og pløye meg gjennom den ene TV-serien etter den andre?

Det ble for mange tanker. For mye tvil. For mye stress til å skulle sette meg ned, skrive noen linjer. Jeg hadde jo ikke noe nytt å komme med uansett, så hva var vel vitsen?

Derfor håper jeg det kan bli annerledes nå. Jeg har ikke lenger agorafobi og er ikke lenger redd for å gå ut døra og gjøre hva jeg vil – når jeg vil. Jeg har ikke lenger 24 timer dødtid i døgnet, jeg har ikke tid til å tenke like mye eller overanalysere hver minste ting i stor grad. Pluss at jeg har nye ting å skrive, mer å komme med. Dessuten er det lettere å skrive om en hverdag hvor man får nye input og hvor det faktisk skjer noe.

Denne gang håper jeg det koster mindre enn det er verdt, at det igjen skal føles så enkelt som det engang gjorde å la tanker bli til ord og dele det med dere som leser, uten all tvilen til meg selv, uten min indre kritiker som kritiserte og rev i stykker alt jeg skrev og mente. Nå håper jeg at jeg igjen har noe å komme med, at jeg igjen kan finne skrivegleden og ikke minst at det kan gi mening for deg som leser.

Adventures so far.

I’m gonna do this post in English as it seems fair. I believe thinking you’ll find the time to blog when you’re on vacation is slightly ambitious -unless you blog for money and consider this your job, which I don’t. My internet has been quite shit as well, so it’s not like I’ve been able to either.

Today, it’s been three weeks since I got on my first flight from Bergen. 28 hours later I got out of Tullamarine airport in Melbourne. I made it. I made it to Oslo, I made it from Oslo to Dubai, I made it through Terminal 3 in Dubai – which was a fucking nightmare by the way, and then I made it through a thirteen hour long flight to Melbourne. Not only that; I made it through waiting in line for passport check for a whooping two hours after landing. As many as four flights from Dubai landed when mine did, I believe my flight was the first, so I got lucky. The plane I was on was big enough to hold over 800 passengers. If four planes around the same size landed around the same time; I’ll leave it to you to imagine how crowded it was, how sticky, yucky, sweaty everyone was, not to mention the heat. Actually, the line for passports wasn’t two hours long, but there was another line for baggage and declaration. I think Nick spent close to three hours waiting for me to get through all the formalities.

We went to Nick’s parents apartment in the middle of Melbourne and stayed here for a few days. I’m not sure I’m able to describe how it feels to wake up in a bed where everything seems surreal, unreal, sort of distorted but at the same time “just right”? Like “this is where I’m supposed to be, right this moment”.
I didn’t really struggle with jet lag but I was still battling a cold I’d had for a whooping eight weeks! Thankfully, this went away after only a few days in a warmer climate.

I think it was my first day in Melbourne when me and Nick decided to be spontaneous and just do something a little crazy? Well, this probably doesn’t sound too crazy to you, but in MY books this was madness. We booked tickets for Sydney only five days later.

So, after staying in his parents apartment for a few days, we moved into a house Nick now rents with a couple friends. A couple days after that we had dinner with Nick’s parents, his sister and her boyfriend plus one of Nick’s oldest friends and her husband – Nick. And yes, it seems to me that everyone is named Nick. It was a really nice evening. The next morning we got up early and Nick’s mother drove us to the airport and we went to Sydney for five days. We were incredibly lucky with our hotel? It was more like an apartment with a kitchen plus combined living room with a TV, big bedroom with another TV and a separate bathroom. It was even ridiculously cheap!

So we did the tourist things! We went to see the Opera house! We went to see the Museum of Contemporary arts! We wandered around Sydney just to see and experience things? I even went out a couple of times on my own, having takeaway coffee in parks all alone? Do you have any idea of how crazy this is? A year ago I was “daydreaming my life away” (I can explain this better later), but basically it means that I spent several hours on the couch with my eyes closed every single day as I made up stories about lives I’d never have or never live inside my head, until it felt so real I could feel tears trickling down my cheeks because it was only a fantasy and “not for me”

And then I made it happen. Not inside my head, but actually happen.

We went on a tour of the Opera House and we went on a ferry from Circular Quay to Manly Beach – where I got a ridiculous sunburn.

We got back to Melbourne last saturday, spent sunday watching movies or something and then last monday, we got into the car and drove to a place along the Great Ocean Road called Lorne. This was my birthday present from last year, staying in a hotel for a few days. Spent a few hours at a lovely beach, continued driving down The Great Ocean Road, saw “The twelve apostles” and spent the next day on the beach as well, before returning to Melbourne once again.

The past few days haven’t been super eventful, but we all need a few days to chill, right? Watched a ton of movies.

We’ve also been on lots of walks, to the gym, got drunk with a friend of Nick a couple of days ago, had breakfast at cafés and I’ve done things on my own. Like, I’ve been to the mall myself, I go to the supermarket when needed, I’ve been to the library hoping to be able to study, however I wasn’t. The heat on my way there made me really uncomfortable and the internet was slow, so I found myself unable to concentrate and get work done.

I like Australia. I love the temperatures, the sun and there’s a few things that are a million times better than Norway. Top two things; at the supermarket they actually pack whatever you’re buying as they scan your groceries/items. You don’t have to do this yourself and it saves you a lot of time and actually makes it a lot more efficient as you can walk straight out as soon as you’ve payed.

Another thing is public toilets/restrooms. They are free, wherever, whenever and they’re clean. Look at that, a country that’s realized that going to the bathroom is a need as we all have bodily functions and that you shouldn’t have to pay for it. Sorry, weird topic. I’ll stop myself, but you catch my drift, right?

I’ve seen a lot of interesting things we don’t have in Norway, like a drive-through bottle-o? (Vinmonopol). Yes you read that correctly, drive through. We have one right around the corner. And sunday’s are like saturdays in Norway, shops and things are still open but the opening hours are shorter than regular weekdays.

I find the traffic really confusing though, as you drive on the opposite side of the road from back in Norway. And there’s a hell of a lot of U-turns.

Other stuff we’ve done; Moonlight cinema! Basically watching a movie outdoors in Melbourne Botanic Gardens as the sun sets, the stars come up and the bats start soaring above your heads. Never seen bats in real life before. Even saw a shooting star and a satellite plus the city lights from enormous buildings in the distance. Everything feels so huge compared to things back home.

I feel like I’m forgetting things, but you get the idea, right? I’m having so much fun and trying to squeeze in as many adventures as possible. A couple of days ago, me and Nick made a to-do list for my remaining days in Melbourne. Today is Tuesday and I’ll be going home in one week. I’ve got really conflicted feelings about this. I’m not going to go into it right now as it’s most likely just going to upset me, which is a bit unnecessary. I’ll have to cross that bridge when I get to it anyway.

If I made it here, I’m sure I’ll make it home as well – but it’s going to be a lot harder as I seriously despise goodbyes. Never been good at it, especially if you don’t really know what happens next. However, I’m really doing my best not to think about it as I’m a really talented over-thinker who needs to retire as it’s not doing me any good.

Anyway. I might be able to squeeze in a few more blog posts as I now have a stabile internet connection as long as I’m home (Nick’s house). No promises though! You can still follow me on instagram as well, for more frequent updates.

Scream: are we having fun yet?

Nå er det en evighet siden sist jeg blogget og jeg kan med trygghet si at 2014 har vært det dårligste bloggåret noensinne med kun 8 innlegg publisert! Til tross for dette har min “lille” blogg 1.6 millioner visninger, hvilket for meg – er enormt. Takk til dere som fortsatt klikker dere innom på let etter oppdateringer! Takk for at dere bryr dere.

Men okei. La oss hoppe til saken, siden det åpenbart er en grunn til at jeg nå har satt meg ned og begynt å skrive noen setninger; jeg har noe på hjertet, noe jeg må dele.

2014 Har vært er fint år for min del, endelig – for å si det sånn. Det var faen meg på tide at jeg fikk kjenne at det er en mening med å holde ut gjennom all faenskapen og dagene, ukene, månedene og årene som er smertefulle og ensomme. Endelig fikk jeg oppleve mer av det såkalte livet, annet enn en god dag eller en liten uke som var mindre vond enn gjennomsnittet. Endelig ble det min tur til å oppleve skikkelig framgang og endelig var det jeg som klarte å gi slipp på fortidens demoner og kaste meg ut i det ukjente fordi; hvilket valg har man egentlig? Hvis det man holder på med ikke fungerer og man har prøvd ørten ganger tidligere, da det på tide å prøve noe nytt. Selv om det er skummelt. Selv om det er skremmende.

Min kilde til inspirasjon er så komplisert at det fortjener et eget innlegg – om jeg finner de riktige ordene til å dele det. For meg utgjorde det en forskjell og dette er ikke noe jeg har hørt noen andre jeg vet om eller kjenner, gjøre. Ikke visste jeg at det kom til å utgjøre en forskjell heller, men jeg gjorde det fordi jeg følte meg bedre, tryggere og kunne gi meg selv det trengte. Jeg kunne tillate meg selv å falle, uten å ta skade av det.

Til slutt fikk jeg i alle fall lyst til å oppleve det selv, på ordentlig. Det gode altså, ikke det vonde. Men nå blir dette kryptisk, siden majoriteten av dere ikke aner hva jeg snakker om. La oss hoppe over denne delen og spole fram til de første vaklende stegene jeg tok ut i den virkelige verden.

Det hele begynte vel en dag jeg trasket en tur med kontakten min i psykiatritjenesten og han sier, på spøk vel å merke, at jeg burde laste ned appen “Tinder” og komme meg ut. Go on some dates and have som fun, you know? Jeg ble helt sånn “ehehehe, ja særlig okei liksom, lol, så teit du er”, noe jeg gjenfortalte til en venninne senere samme dag. Hun på den andre siden – synes dette var en strålende idé og lastet ned Tinder til meg.

Etter ett par uker hadde jeg en crush, men altså… Agorafobi? Hallo? Jeg kunne jo ikke bare… Hvordan skulle jeg liksom få til det? Altså, nei. Det gikk jo ikke. Hallo, jeg tør jo ikke å gå ut og sånn er det med den saken? Men, han spurte meg ut og jeg… hva sier man? Til slutt sa jeg det bare som det var, at jeg ikke visste om jeg turte det siden jeg slet med noe han neppe hadde hørt om (siden flertallet sier “agorafobi, er det sånn -ett eller annet helt feil-?). Til min overraskelse viser det seg at dette mennesket er altfor kjent med agorafobi og selv har gått i terapi for det samme i ett par år. Det viser seg at han nå er helt frisk og reiser verden rundt meg jobben sin, og jeg ble helt sånn “HÆ ER DET MULIG?!” Men siden han forsto og visste og jeg slapp å føle meg klein og ukomfortabel, å kunne droppe skam og fasade – så turte jeg å møte han.

Tja. Jeg møtte han ett par ganger tror jeg og det var egentlig det. Ikke noe mer å hente der, men jeg var aller mest glad fordi jeg hadde fått noe tilbake som var større enn noen kunne gitt meg. En smak av frihet og å se at jeg kunne og at jeg klarte. Dessuten var det ganske praktisk å ta noen drinker på byen med noen jeg ikke nødvendigvis trengte å treffe igjen?

Så det var Briten, Bergenseren, Svensken, han fra Texas, han fra Filipinene og helt til sist…. Han fra Australia. Jeg styrte unna bergenserne med vilje. Valgte de jeg slapp å forholde meg til “videre” og jeg så jo ikke etter noe annet enn en interessant måte å komme meg ut på. Og hvis det skulle gå til helvete og agorafobien ødela alt, så kunne jeg bare la det gå rett i glemmeboka og vite med sikkerhet at sjansene var lik null for at jeg noensinne skulle støte på dem igjen. Dessuten så jeg ikke etter noe fast, noe verdt å satse på. Jeg var mer interessert i om jeg klarte å sitte på et utested med fremmede, uten en fluktrute eller kjapp vei hjem – i to timer. Jeg ville vite om jeg greide å følge en samtale uten å kjenne på kvalmen som vred seg i magen, jeg ville vite om jeg greide å kommunisere og om jeg framsto som “annerledes” eller syk på noe vis. Jeg ville vite om jeg greide å komme meg til og fra byen alene, uten skyss eller ekstra trygghet. Jeg ville vite om jeg greide å være selvstendig og jeg ville prøve noe nytt. Noe jeg ikke så for meg at jeg skulle gjøre.

At the end of the day dro jeg hjem og så for meg liv helt ulike mitt eget. Tenk om sånn eller slik. Tenk om det var meg? Tenk om jeg hadde vært sammen med han? Eller levd på det viset eller hatt den jobben eller vokst opp på den måten. Det var så rart å sitte på kafé med noen som hadde totalt forskjellige liv fra det jeg har opplevd, men jeg føler selv at jeg vokste på det ved at jeg utvidet min egen horisont. Det var som om livet hadde blitt litt og litt større jo flere historier jeg hørte.

Jeg tør påstå at jeg hadde flaks med Briten, han første, han med agorafobien. Jeg er ganske sikker på at om han ikke hadde hatt agorafobi og forstått hvordan det føltes for meg som sto midt i dritten, så hadde jeg aldri tatt de vaklende stegene ut døra og bitt tennene sammen og gått mot det ukjente på den måten jeg gjorde. Og selv om det ikke var noe verdt å satse på der, så ble jeg likevel inspirert over at han, på lik linje med meg, hadde hatt det dritkjipt og nå blitt bedre, faktisk helt frisk. Jeg satt liksom igjen med en følelse av at “hvis han kan, så kan faktisk jeg også”. Han var riktig person på riktig sted, på riktig tidspunkt, riktig inspirasjon.

I August slettet jeg Tinder og visste at jeg ikke lenger trengte appen. Jeg hadde fått svar på de spørsmålene jeg stilte meg selv og fått klarhet i hva jeg lurte på. Dessuten hadde jeg heller ikke behov for å gå på flere “dater” etter at jeg traff han siste, fra Australia. Han jeg sa nei til, men som ikke ga seg så lett. Han som var på gjennomreise i Europa og som jeg fulgte til togstasjonen dagen etter at jeg traff han første gang. Han ene som faktisk greide å gi meg en liten “post good time depression”. Han som fikk meg til å tenke “faens jævla avstand” etterfulgt av “jaja”, for det er jo ikke noe å gjøre med det.

Så skjer det umulige. Sånn som man ser på film, hvertfall ikke noe som skjer i mitt liv! Istedenfor å fullføre Europareisen sin med kompiser som planlagt, gjorde han om på hele reiseruta og kom tilbake, for meg, til meg og bare derfor.

Han jeg ikke ville falle for – er den eneste jeg har introdusert for venner og familie. Om mindre enn en uke sovner jeg endelig i en seng som ikke føles så jævla tom og om mindre enn en uke slipper jeg endelig å forholde meg til en tidsforskjell på ti jævla timer. Om mindre enn en uke slipper jeg å forholde meg til meldinger og skype. Om en uke skal jeg spise lunsj med foreldrene hans.

Fy faen. Dere kan tro jeg har kavet meg gjennom mye i høst? Jeg har eliminert agorafobidiagnosen. Den er borte og står ikke lenger i mine papirer. Jeg kan nå ta bybanen eller buss eller begge – dit jeg skal. Jeg kan nå handle alene selv om jeg synes det er ukult. Jeg kan nå stå i kø selv om jeg enda synes det kan være irriterende. Jeg kan også reise alene, selv om en tur til Nord-Norge kun er 1/10 av reisen jeg har foran meg på tirsdag. Jeg skal sytten tusen kilometer avgårde. Langt faens vekk fra alt kjent og kjært, alle fluktruter og trygge løsninger.

Australia. Melbourne. 4.5 millioner innybggere og jeg kjenner én.

Er jeg klar? Herregud hva skal jeg si egentlig? Jeg gleder meg ikke så veldig mye til å sitte på fly 25 timer eller til å rote rundt på en flyplassi Dubai, alene. Men jeg gleder meg til resten! Forventningene er … Don’t get me started? Altså.. Dette er uvirkelig? Jeg har faktisk spurt venner “sant du møtte Nick*, altså dette er virkelig JA?”, som om det skulle vært en psykose av grandiose dimensjoner. Men det er det ikke. Legen sier god tur. Psykologen og læreren min sier lykke til. Til og med NAV har sagt god tur. Alle har gitt tommel opp til at jeg skal være borte i fire uker, på den andre siden av jordkloden. (*Ja, kjæresten min heter det samme som hunden min, jeg skjønner om du blir forvirret!)

Det er nesten litt komisk når jeg forteller at jeg skal til Australia. Folk sier “hæ?” og hvis jeg ikke er en del av samtalen ” Hun skal hvafornoe sa du? Ehm. Aria, som i Karianne, eh, snakker vi om samme person nå?”

Det er surrealistisk? Jeg er millimeter unna tårer mens jeg skriver dette. Får bare lyst til å skrive “SE HVA JEG HAR FÅTT TIL FOR HELVETE! SE HVA JEG HAR SKAPT, SE HVA JEG GJORT MED LIVET MITT! HVA GIR DU MEG, HÆ, DETTE HADDE DU FAEN IKKE TRODD OM MEG, HADDE DU VEL?!” Så nært “frisk” som jeg er nå, har jeg aldri vært før. Jeg er ikke i mål, men jeg er ikke lenger handlingslammet. Forøvrig er det over ett år siden sist jeg kastet opp med vilje også! Med andre ord, jeg slaver hverken for anoreksien, bulimien, agorafobien eller selvskadingen.

And look at that! Første Januar 2015 og jeg har allerede skrevet årets første innlegg. Faktisk var dette gøy å skrive og dere skal ikke se bort i fra at jeg kanskje oppdaterer litt oftere, hvis jeg vil, orker, føler for det og gidder. Blogging for meg er ikke gøy hvis det blir for mye stress eller press. Men jeg vet ikke, en reise til Australia er vel kanskje interessant å lese om? Min personlige Mount Everest, når jeg toppen og går ting som jeg håper? Vil du ha fortsettelsen?

Madness.

Husker dere Karianne, som for kun to år siden skrev post-it lapper som hun hang opp på veggen hver gang hun kom seg lenger ut av huset enn kun forbi postkassen? Husker dere Karianne, som i begynnelsen av 2013 skrev at hun hadde det så forferdelig og at agorafobien var så jævlig at hun kom til å ta sitt eget liv om hun ikke fikk hjelp – og mente det hun sa? Det var ikke et rop om hjelp, det var et tentativt avskjedsbrev formulert i to skarve setninger, at i tilfelle jeg døde – så var det ikke fordi jeg ville, men fordi jeg ikke hadde mer å leve for hvis jeg ikke ble tatt på alvor og fikk hjelp.

Det høres kanskje dramatisk ut når jeg skriver det sånn, men det var blodig alvor og en hverdag uverdig hvem som helst.

Om du husker Karianne på sitt mørkeste og når hun var hardest rammet av agorafobien – kommer dette innlegget mest sannsynlig til å overraske såvel som jeg håper det kan få deg til å trekke på smilebåndet også. Det jeg er i ferd med å fortelle er GALSKAP med store bokstaver, men jeg er ung, jeg føler meg endelig levende – og jeg lever faktisk nå. NÅ. Ikke vet jeg hvor lenge livet varer, på lik linje med nesten alle andre, men jeg har ikke råd til å kaste bort mer tid eller la sjanser gå fra meg. Som jeg skrev i forrige innlegg vil jeg heller ikke angre på ting jeg ikke gjør nå – når jeg er eldre. Jeg vil ikke se tilbake og lure på hvordan ting kunne blitt eller vært i nåtiden (dagens framtid) fordi jeg ikke turte å ta de skumleste sjansene.

Det ser ut til å være sånn med livet at fine ting skjer når man minst venter det, kanskje gjerne når man ikke er helt klar for det?

For at du skal forstå hvordan jeg kommer til å oppsummere dette innlegget er jeg nødt til å hoppe tilbake til en tirsdag i midten av August. En hvilken som helst tirsdag, en tirsdag som ikke utmerket seg på noen spesiell måte i det hele tatt. Bortsett fra at jeg ble spurt ut da, selvfølgelig. Det er jo ikke så forderdelig ofte, men denne tirsdagen sa jeg nei. Jeg sa nei fordi jeg visste hvor han bodde, jeg sa nei fordi det er langt unna, jeg sa nei fordi jeg ikke følte meg i form. Jeg sa nei til tross for at han bare var på gjennomreise og hadde sin siste kveld i Bergen. Jeg sa nei og tenkte ikke mer over det.

I 12 timer tenkte jeg ikke mer på det, før han på nytt sender melding og forteller at han har mistet toget til Oslo og om jeg ikke kan være så snill å møte han.

24 timer senere satt jeg på gulvet hjemme, alene, etter å ha fulgt han til togstasjonen, med en slags tomhet i brystet. En slags “tenk om”, tenk om ting var annerledes. Han fløy til Oslo. Han fløy til Stockholm. Rundreise i Europa. Videre til Berlin. Han spurte i Stockholm og jeg sa ja. Han bestilte billetter i Berlin. Etter Praha kom han tilbake, til meg, for meg og bare derfor. Jeg nektet å tro det. Altså, meg, mitt liv, gode ting pleier ikke å skje meg – og at noen skulle falle for meg – nok til å faktisk omgjøre en hel reiserute og ditche resten av reisefølget – bare for meg? Jeg vil tro dette kvalifiseres som Romantisk med stor R.

14 dager etter at jeg møtte han for første gang, var vi samboere på fjerde døgnet.

Jeg vet. Galskap. Det er galskap at jeg sa ja til at han, en fremmed mann jeg knapt hadde kjent i 15 timer, det er galskap at han faktisk bestilte billetter, det er galskap at han kom tilbake og .. Hadde dette vært noen andres blogginnlegg, som jeg tilfeldigvis leste, er jeg ikke sikker på om jeg hadde trodd dem.

Etter 10 døgn dro han omsider videre. Det var under 21 døgn siden første gang vi møttes.

Imorgen er det to måneder siden første gang vi møttes. Det betyr at det idag er to måneder siden han spurte meg ut og jeg sa nei. Jeg sa nei. Skjønner du? Dette skulle ikke skje. Ikke bare det, men det var ikke meningen at han skulle på rundreise i Europa. Han ble bare med fordi noen andre som skulle, trakk seg. Alt er bare tilfeldigheter. Tilfeldigheter og muligheter, hittil har jeg ikke sagt nei til noe, for det er dette livet jeg lever.

De fleste har kanskje hørt uttrykket “sometimes life deals you a band hand”? Vel, jeg tør påstå at du av og til blir tildelt kort du ikke aner hva du skal gjøre med, så…

Det jeg egentlig skal fram til, er at jeg skal besøke han i Januar. Hva jeg mener med galskap, er vel hvor han bor og hvor jeg skal. Hvor jeg skal reise, alene. En liten del av meg er en smule irritert over at jeg ikke kunne finne meg noen i Bergen, noen i Norge, i Europa i det minste? Men nei, la oss falle for noen som bor nesten så langt unna Norge som man kommer. Det er faktsik kortere vei til Kina – enn det er til Australia. Hvis du nå koblet at jeg skal til Australia, nærmere bestemt Melbourne, alene, i fire uker, i Januar, så har du koblet riktig.

Jeg, som for knapt halvannet år siden fløy med følge til Østmarka i Trondheim for å få behandling på Post 4 for agorafobien. Agorafobi, en diagnose jeg forøvrig ikke lenger har. Hvis jeg husker riktig er det omtrent 6 uker siden diagnosen ble fjernet. Selv om jeg ikke lenger oppfyller kriteriene i tilstrekkelig grad til å beholde diagnosen (halleluja, forresten), har jeg fremdeles vanskeligheter med å få ting gjort. Eller, problemet er vel snarere å komme i gang.

For å sette det i perspektiv er det knappe 5 måneder siden livet mitt endelig tok en vending for det bedre. Jeg har jobbet hardt for å komme hit jeg er idag. For å ikke lenger ha diagnosen agorafobi selv om jeg enda nøler litt i hverdagen, for å spise normalt, for å styre unna bulimi og selvskading (de to sistnevnte hadde jeg forøvrig kontroll på for tidligere enn 5 måneder siden). Det er i underkant av 3 måneder til jeg skal til Australia – med andre ord har jeg tid. Tid til å bli flinkere og komme igang i hverdagen, tid til å lære meg og nøle mindre, tid til å bli enda flinkere å utfordre meg selv. Tid til å bli klar nok og frisk nok til å reise verden rundt, en reise som forøvrig tar 25 timer fra flyet letter fra Bergen til jeg lander i Melbourne, for å tilbringe 4 uker i Australia.

Dette kommer utvilsomt til å bli noe av det desidert vanskeligste jeg har gjort hittil i livet og for å være ærlig er det skummelt å dele det med verden i tilfelle planene mine av en eller annen grunn skulle gå til helvete. Men det er kanskje et godt tegn likevel, for det betyr at jeg selv tror at jeg er kapabel til å klare dette. Dessuten kan jeg ikke tenke meg en større eller bedre avskjed med agorafobien en gang for alle, enn å reise alene til Australia.

Jeg vil ikke se tilbake om flere år og lure på hva som kunne skjedd om jeg ikke hadde turt å ta denne sjansen. Hvis ting (kjærlighet) ikke skulle fungere, så vil jeg heller vite hvorfor, enn å tenke “hva om…” om noen år.

Som sitatet jeg la ut på instagram (aria.olea om du vil følge) her om dagen sier; “maybe it won’t work out, but maybe seeing if it does will be the best adventure ever”.

Fully Recovered from Bulimia Nervosa.

Even writing the title of this post feels surreal. It’s like I don’t even know what to say, like I don’t know how it happened, like I’m not sure how I managed to finally pull my head out of the toilet and start seeing food for what it really is: FUEL, ENERGY.

I still have atypical anorexia, my relationship with food is not normal or healthy, but everything bulimic is gone and that is… a huge achievement. One I never thought I’d accomplish. It’s been 11.5 years since the first time I made myself sick. I was eleven years old, almost twelve. Basically just a kid who had no idea of what she was doing or how such a seemingly simple thing would impact the rest of her life. My life.

This is my story.

Bulimia fucking ruined me. It ruined everything I was, it took away everything I had, it broke up my relationship with my mother, my boyfriend, I flushed my economy down the drain, my studies, my health, my friendships, my dreams, my hopes, bulimia turned me into a monster. An emotional bitch who’d erupt with rage and anger if I didn’t get my highs. My highs being; my food, my vomit. If I didn’t get that, I was unable to function. Food was my drug. Food was everything I needed and I abused it. Bulimia changed who I used to be into something I no longer am. I’m not who I used to be before bulimia and I’m not who I used to be when I was bulimic.

My eating disorder started with purging, but it was always gross and hard to do it. Starving myself always seemed easier so that’s what I did most from 2002-2008. I did have a few quite bulimic months in 2007 and I thought it was bad at the time, but I had no idea of how bad it would eventually get a few years later. A friend taught me “the magic” of vomiting “handsfree”. That is; bending over the toilet and vomiting without using your hands, a toothbrush or anything else to provoke the gag reflex.

I remember the day I went to the supermarket in 2008 and my only intention was to buy binge food, my only intention was to overeat and vomit. The day my bulimia went from being something impulsive to something I wanted, something I thought I needed. Something that made me feel good, something that made me feel better, at least for a little while. March 29th.

Through my early years of anorexia my weight remained more or less the same. My eating disorder wasn’t obvious because I never lost all those pounds, I was just the girl who “didn’t eat a lot”. A “picky eater”. When I was hospitalized for a couple of months in 2007 after a suicide attempt, they didn’t think my eating disorder was as severe as I described because my weight didn’t match my story, but they realized they were wrong after observing my behavior for a couple of days.

In 2008 when I started throwing up the way I did, my weight “finally” dropped. Rapidly. My weight kept dropping until I was hospitalized at the same unit for adolescents where they specialized at treating eating disorders. I was tired. I wanted to get better. I wanted to quit, honestly. I gained the pounds I’d lost before I was hospitalized but I turned eighteen while I was there and when I came to the toughest part of recovery; accepting my weight restored body, I couldn’t bear it. I couldn’t stand it and I became severely depressed again. Suicidal. I wanted to discharge myself, but after overdosing while I was on leave, they sent me to a general ward for adults where all they did was make sure I didn’t die.

Within two intense weeks, I dropped weight until I was four pounds over my at the time lowest weight ever before I was medicated for other issues (they suspected I might be developing schizophrenia, they were wrong) and the medication made me gain back the pounds I lost until I was back at my “normal” weight. During this period my self harm was severe and as soon as I decided to fight self harm, I turned to bulimia to cope with my emotions and my weight started dropping once again.

I was referred to another unit for adults with eating disorder but they didn’t want to treat me because they meant my self harm was too much for them to handle – even though I was working very hard to stop.

This is when I met a girl whom I am no longer friends with – who also had bulimia. We’d binge and purge together, it was our secret. We became inseparable, us against the world. Someone to share it with. Partners in crime. Someone who understood. Someone to share the guilt and shame with. We tried quitting together and we failed together, again and again.

Bulimia is an addiction. We got “high” together. I’m not going to lie, it was fun. Enjoyable, thrilling, exhilarating – even if it hurt. Even if it was wrong, even if it was self destructive.

My weight kept dropping and I got to the point where I had a new lowest weight almost everyday. I was thinner than I’d ever been before, wasting away, day by day. I couldn’t stop weighing myself and I couldn’t stop eating. I stole food from my family and the unit where I was inpatient. I couldn’t keep food in my apartment without bingeing and purging, nothing. If my fridge wasn’t completely empty, my compulsion drove me to empty it again and again – no matter how many hours I’d eat in a row. I could pull all-nighters. I could go on for more than twelve hours, I’d throw up until I passed out from exhaustion, I’d throw up until my heart raced and my hands shook. I’d throw up until the world was spinning, I’d throw up until there was blood.

Eventually it scared me, eventually I realized it couldn’t go on, eventually I realized that I was in fact; dying. I’d lie awake in bed at night with the same thought every night; “will I wake up tomorrow? Oh what a relief it would be if this was it”, but it never was. I’d count the hours without purging, I made schedules, I scribbled down hour after hour but yet I wasn’t able to go a day without bingeing and purging. My body was so used to being treated the way I abused it – I got physically sick if I didn’t binge and purge. It was agonizing. Unbearable. Dark. Lonely. Painful. It was hopeless.

And then, in March 2010 I was admitted and got a feeding tube. I gained about ten pounds within a week because I was so dehydrated and it terrified me, but yet I wanted to get better. The unit for adults with eating disorders was ready to take me on as a patient, but I refused – firmly believing I could go home and recover on my own terms. Unfortunately, I’d caused my body a lot of damage and I had my first epileptic seizure the day I pulled the feeding tube out. A week later I was diagnosed with gastric hemorrhage and about a month after that, I was diagnosed with unspecified epilepsy.

Still, I was determined to beat this shit. After staring death in the eye, I wanted to live more than ever. It terrified me that I, at the age of only nineteen, was at risk of dying without even having lived!

After gaining 42lbs within three months, I was heavier than ever with a healthy BMI of almost 21. I couldn’t stand it and I thought I’d never stop gaining weight. I gave up and went back to bingeing and purging. I went back to school for the first time in years and for a while I did good. I still had my best friend, the bulimic friend. We still binged and purged together, like we had. I was satisfied. I got good grades and I was losing weight. I was constantly broke but that was sort of ok. I could accept that.

In January I was betrayed by the only family member I felt close with at the time and trusted. My world was crumbling and it became hard to go to school. Bingeing and purging was my escape and it was so much easier to disappear into a world of my own. My bulimic friend had got a boyfriend now and she went inpatient to get better. I was alone. Completely alone. I lived on my own and the only thing I did was binge and purge. That’s what I had left. The only constant factor in my life. The only thing that remained by my side through everything else, the only thing I could control – even though that was just something I told myself to protect my sanity, or what little I had left of it.

In april 2011 I had another public epileptic seizure and it’s one of the most horrifying experiences I’ve ever had. Waking up in the midst of a chaotic situation I’d created without intending to do so, with people staring and surrounded by paramedics – my life hasn’t been the same ever since. As a direct consequence of this incident – I developed agoraphobia and became scared of going out in public, even if I was with someone I trusted. My neurologist believes my seizures were mainly triggered by the extreme drops in blood sugar after purging and I became scared of throwing up because I was scared of having public seizures.

This is where my real battle with bulimia began. April 2011. In a way it was my point of no return. Realizing my body could no longer handle it, for real. I was failing the last term in school because I was unable to show up because of agoraphobia. I BEGGED for help but I didn’t get any. Or I did, for a few weeks, until a psychologist whom I absolutely despise – sat me down and told me it wasn’t good for me to be inpatient. I was supposed to “live” on the outside of a psychiatric hospital and even if I told her I didn’t want to be inpatient, even though I explained in detail how bad my bulimia was, how much I wanted to relapse and start harming myself again – she stood her ground and I discharged myself the same day because everything was lost. I had nothing left when I declined another offer to go inpatient at a residential unit that treats adults with eating disorders. I believed I was too heavy to deserve treatment.

I had agoraphobia and bulimia – but this is where my bulimic symptoms changed. If I purged everything I ate, I would have epileptic seizures and it would make agoraphobia worse, so I kept some food down. It prevented me from losing weight so my weight remained the same.

But I tried to quit purging. I kept trying and I also kept failing. Not as often as before, I was able to go a few days without doing it, but every time I felt low – I needed it. Eventually I managed to go a week, two, a month.

2012 became the worst year of my life. I was miserable. Completely isolated because of agoraphobia and I wasn’t even as thin as I preferred to be, and even worse – I was unable to lose weight. I spent about 97 percent of the year alone. I rarely had good days where I was able to go out with friends. I spent about 85 percent of that year on my own. Alone. The best things that happened that year was a weekend where I felt free and went on adventures with a friend, and when I got my second dog – Nick.

I did accomplish almost four months without bingeing and purging before I had a two month long relapse at the beginning of 2013. In 2013 I finally got the help I needed and learned what I needed to do to beat agoraphobia. I was finally making progress. And I moved. I left the city where I’d lived for about eleven years and I moved somewhere else, to another part of the country, far away from everything I knew, everything that was familiar.

But in May, bulimia got worse. I know my family knew even if I tried to hide it. In july I spent a month on my own and agoraphobia got worse because I wasn’t in treatment for a few months because I was on a waiting list.

By now I’d developed food intolerances. My body cannot break down milk proteins or gluten and if I eat it – it enters my blood stream as opioids, related to opium, which basically means that I get high. Dizzy – and I hate it. It triggers agoraphobia and in order to avoid milk proteins and gluten, 95 percent of what I considered “safe food” was no longer an option and I had to challenge myself to eating scary and unfamiliar food.

In a way this was a turning point. Even if it was beyond extremely hard and I felt bitter and angry because of the damage I had done. Even if I didn’t purge as much, I still restrict my intake and I haven’t gained weight. It made it feel safer and eventually I realized I could eat whatever I wanted as long as I still restricted – without gaining weight.

But there was one problem. All my favorite binge food for when I gave in to bulimia – contained lots and lots of milk proteins and gluten. Yogurts, ice cream, buns, pizza, crisps, cheese, chocolate, a lot of candy and the list goes on – contains gluten even if it doesn’t contain milk. And it made me sick. Not just dizzy, it fucked up my digestion and it made my agoraphobia worse as well as making me feel physically ill and extremely tired. After a binge/purge session I’d feel heavy and drowsy for four days before I started feeling better. I hated it. I hated the fact that I did it but still I wanted to hurt myself even if I didn’t really want to – so I’d give in because I was confused and it was easier to give in than to fight it,

The last time I binged and purged was December 29th 2013. Now it’s just atypical anorexia but I’m doing better than I have been for years. I eat what I want as long as I under eat in total. I know it’s not healthy, but it’s safe and familiar and it gives me a sense of control I still feel like I need.

But I eat what I want. I eat chocolate for breakfast everyday! Who would have thought?! Breakfast is my favorite meal and I eat until I’m full. I eat porridge cooked 50/50 with milk and soy milk, artificial sweetener, a dash of salt and usually I add frozen blueberries, last but not least I add a teaspoon of peanut butter and four small pieces of chocolate. It’s the perfect combination of sweet, sour and salt. Sometimes I even feel uncomfortably full even if I eat basically the same everyday – yet I force myself to finish my breakfast even if it takes up to an hour because if I don’t, I get cranky and it messes up that feeling of control for the rest of the day.

And I eat dinner with my family several times per week and I do my best to make those portions look normal – for the sake of my six year old brother who is not aware of the fact that I even have an eating disorder at all. I eat dinner for my dad and my stepmother because I keep my disordered thoughts to myself. Basically I restrict when I’m on my own or skip meals because I forget to eat. I eat before I go out because it eases my anxiety to know my blood sugar isn’t low and I eat if I feel physically ill, such as feeling dizzy or shaky.

I know it’s not healthy and I fully acknowledge the fact that I still have an eating disorder.

So it hit me, two days ago; when do you know you’ve recovered? I thought about it while eating cereal for dinner, I went through my previous behavior which I’ve just described in detail if you’re still reading, and I compared it to my current “symptoms” – which basically no longer exist. I’m fully capable of having all sorts of food available, I never binge, when I get upset I no longer even consider bingeing and purging to feel better and I don’t miss it. Or I do, sometimes – but it’s the same with self harm but my thoughts alone cannot hurt me as long as I don’t satisfy my cravings for self destruction. I don’t have fear foods. I have some food I’d rather not eat – but I CAN eat it if I don’t have another option and if my blood sugar is low. I don’t obsessively count calories or weigh my food – except the amount of oatmeal I use when I make breakfast, but I can excuse that because I’m actually following a recipe of my own.

Still, when can you call yourself recovered? How do you know? Because I felt recovered two days ago but I didn’t feel confident enough to believe in that. I texted my doctor from 2010 to 2013 and asked her if I could ask her a question. We still talk from time to time, she knows me through and through and she’s been there for me. She visited me in the hospital when I had the feeding tube even if she didn’t need to. She was perfect person to ask because she knows what my bulimia looked like.

I described my feelings about food now and my behavior and she texted me back saying she was almost in tears and “of course you’ve recovered from bulimia” and more but I’m not going to quote all of it.

I am there. After three years of intense fighting, I finally made it through. I never believed it to be possible, yet here I am. As I’ve mentioned, bulimia is an addiction just like drug abuse or alcoholism and I will have to be cautious for the rest of my life to not relapse. In a way I will always be “a bulimic” just like an alcoholic will always be an alcoholic even when s/he’s sober.

I have now recovered from borderline personality disorder, self harm and bulimia nervosa. (Atypical) Anorexia and agoraphobia still remains. Currently working on beating agoraphobia and I will get there. I want life to be enjoyable again and hopefully – it will be.

Oppsummering av 2013, Del 2.

April var en forferdelig travel måned. Jeg skulle pakke alle tingene mine og gjøre meg klar til å flytte, jeg skulle si hade til alle menneskene jeg brydde meg om, jeg skulle tilbringe kvalitetstid med mine beste venner og jeg skulle overleve med den uutholdelige angsten.

15. April dro jeg til Østmarka. Alle innleggene jeg har skrevet om Østmarka og behandlingen der kan du lese [HER], begynn på bunnen og les oppover. Jeg skulle bare være der en uke og det høres kanskje lite ut, det synes jeg og – jeg mener, hvor mye kan endre seg på en liten uke? Jeg har lært at det kommer an på egen innsats og motivasjon. Når jeg dro dit var jeg så langt nede at jeg følte det sto om liv og død. Enten ga jeg alt, eller så kunne jeg like gjerne dø. Jeg følte at jeg måtte bevise ovenfor meg selv hvor mye jeg egentlig ville leve – og hvis alternativet var å dø, hva hadde jeg da å tape? Svaret er; ingenting. Så jeg ga alt jeg hadde og etter sju dager hadde jeg gjort omentrent alt jeg var livredd for. Fra å være redd for å gå en tur med personale du ikke kjenner den første dagen, til å ta en buss til byen, ta flybuss til flyplassen, gå gjennom flyplassen alene, sette deg på flyet for å fly hejm igjen – den kontrasten er så stor at jeg ikke har ord.

Når jeg kom til Bergen kjørte jeg og pappa Norge på langs for å hente flyttelasset mitt. Deretter hadde jeg noen siste dager i Harstad før jeg og pappa kjørte tilbake til mitt nye hjem. Min nye leilighet i Norges nest største by. Blanke ark og nye muligheter. Jeg hadde knapt bodd her i tjuefire timer innen vi dro på IKEA.

Jeg gjorde SÅ MYE, jeg var på kafé med en venn, gikk eller løp turer med hundene mine, lå på gresset i hagen med en bok, jeg sluttet å si nei til å bli med ut på ting. Jeg sluttet å si nei til å dra på kjøpesenter med familien selv om jeg ikke hadde noen ærender selv. Dagene gikk så fort. Jeg hadde hverken tid til å se TV-serier eller lakke negler, noe som jeg tidligere samme år hadde fylt dagene med for å få tiden til og gå.

Når Juli kom reiste Familien min på ferie i en måned. Jeg ble ikke med på grunn av hundene mine og det var greit. De fire ukene var tildels vanskelige fordi jeg var overlatt til meg selv. Jeg måtte dra på butikken alene, jeg måtte hente pakker på posten alene, gå tur med hundene alene, dra til tannlegen alene, til legen, you name it. Det var tungt og noen dager var så vonde på grunn av ensomheten. Enkelte dager vet jeg ikke hva jeg skulle gjort hvis jeg ikke hadde hatt Nick og Zahra. Livredderne mine.

Når familien min kom hjem igjen, tok det seg opp fordi ensomheten forsvant. Jeg leier leilighet hos familien min, vi bor i samme hus. Selv om jeg bor alene, omgås jeg dem hver dag. Vi spiser middag sammen hver dag. Det er utrolig hvilken forskjell det gjør å snakke med andre mennesker hver dag. Klemmer. Latter. Det har mer å si enn du tror og med mindre du har kjent på ren ensomhet i mange uker hvor du såvidt snakker med andre, vet jeg ikke om man har kapasitet til å forstå hvor verdifult det er å ha noen rundt seg.

Dessverre for min del, hadde mine bulimiske tendenser tatt seg opp igjen iløpet av ukene jeg var alene. Jeg klarte i alle fall å skjerpe meg i September. Dessuten dro jeg en tur tilbake til Harstad. Det var fint å treffe igjen vennene mine, men det var også det eneste som var fint den uka. Når jeg kom hjem igjen følte jeg meg veldig mye lettere og enda sikrere på at å flytte bort derfra var det rette for meg.

Oktober, November og Desember har vært ganske tomme måneder. Ensformige. Det har liksom ikke skjedd noe nytt eller spennende. Jeg har ikke gjort eller opplevd noe revolusjonerende. Jeg mangler mye når det kommer til sosialt liv. Til dels kan det forklares med dårlig fysisk helse og mye angst fordi jeg hadde veldig vondt i magen noen måneder. Det ble bedre når jeg sluttet å kaste opp, kuttet ut alle melkeprodukter og begrenset inntaket av gluten.

Venting. Å vente på noe bedre, å holde ut. Jeg har gjort det så altfor lenge og selv så sårt jeg ønsker det – det er noen hakk vanskeligere i praksis enn i teorien.

I Desember og deler av November har depresjonen vært ganske trykkende. I Desember flyktet jeg inn i en verden fylt av TV-serier. Jeg ble så revet med at nesten alt annet kom i andre rekke. Jeg så meg gjennom The Walking Dead i begynnelsen av Desember (fire og en halv sesong), jeg så ferdig Homeland, deretter begynte jeg på LOST. Det er bare to serier jeg har blitt fullstendig oppslukt av tidligere, Doctor Who og CSI, LOST er den tredje. Når jeg hadde kommet gjennom alle seks sesongene ble jeg fylt av en enorm tomhet som gjorde så vondt at jeg så tre sesonger om igjen. Jeg vet at det er i overkant mye, men det er bedre enn alternativet. Bedre enn å stirre i veggen, bedre enn de bulimiske tendensene, bedre enn selvskading.

2013 har vært et skadefritt år. Per idag er jeg 605 dager skadefri. Spiseforstyrrelsen er der fortsatt. Jeg har ikke skrevet så mye om det, agorafobien har vært viktigere å jobbe med. For min del er det viktig å jobbe med det jeg er motivert for å endre.

Selv om årets siste måneder ikke har vært en dans på roser har 2013 likevel vært det beste året på mange år. Fordi jeg har blitt veldig mye friskere når det kommer til agorafobien. Fordi jeg klarer å gjøre alt så lenge jeg er sammen med noen. Fordi jeg sjelden sier nei til ting, og om jeg sier nei er det ikke på grunn av angsten . 2013 har vært bedre fordi jeg har opplevd deler av friheten jeg ønsker å kjenne på hver dag – nå vet jeg med sikkerhet at den er der. Jeg er sikker på at det er mulig å bli kvitt agorafobien.  Jeg kan forresten ikke huske sist jeg hadde et ordentlig panikkanfall. Det blir interessant for min del å se hvor langt jeg kan komme i 2014

Oppsummering av 2013, Del 1.

Jeg husker ikke så veldig mye av Januar, Februar og Mars. Det jeg husker er nesten utelukkende negativt, med noen små lysglimt innimellom. Det er litt trist å se tilbake nå og vite at jeg nesten ikke kan sette fingeren på at jeg har gjort noe som helst konkret, utenom å holde meg i live såklart, og det er jo trossalt noe.

I slutten av Januar fikk jeg brev fra Post 4 i Trondheim med tilbud om vurderingsopphold for behandling av Agorafobien. Jeg husker at det virket fullstendig umulig, hvordan i alle dager skulle jeg klare å fly dit? Først komme meg til flyplassen, så fly til Bodø, bytte fly, fly til Trondheim, taxi til Østmarka, så snakke med mennesker jeg aldri har møtt? På den tiden var alt så problematisk at når jeg ser tilbake virker det surrealistisk. Jeg hadde problemer med noe så lite som å komme meg på butikken med mamma! Det var såvidt jeg orket å gjennomføre handleturer! Det var såvidt jeg kom meg til legen eller psykologen!

Vurderingsoppholdet varte fra onsdag til fredag i begynnelsen av Februar. For å få det til og gå opp ble det bestemt at jeg skulle reise dit med sykepleier Therese. Jeg husker ikke hundre prosent nøyaktig hvorfor jeg fikk en liten innleggelse på DPS rett i forkant av vurderinsoppholdet, men jeg mener det var for at jeg ikke skulle trekke meg i siste liten. Jeg visste at alt sto og falt på om jeg fikk behandling på Østmarka eller ikke, og at om jeg ikke fikk det hadde jeg ikke orket eller klart å leve lenger.

Jeg husker dagen før jeg skulle dra. Jeg husker at jeg skulle gå de sju minuttene fra avdelingen og hjem for å pakke til den lille turen til Trondheim. Jeg husker at jeg slet meg opp bakken hjem, ikke fordi det var så tungt, men fordi det var skummelt. Jeg husker at jeg pakket, lakket negler mens jeg så Grey’s anatomy og jeg husker at jeg brukte evig lang tid på å bli klar nok til å gå tilbake. Jeg husker jeg tenkte “hvordan i alle dager skal dette gå når jeg ikke engang klarer å gå ned en bakke alene uten å ha en puls på hundretusen, når jeg ikke kjenner beina mine mens jeg går, mens frykten er så lammende at det er såvidt jeg klarer å fortsette og gå?” Og jeg husker hvilken sang jeg hørte på i de minuttene, “In my remains” av Linkin Park, fordi setningen “Waiting for a chance to feel alive” var mer enn jævlig passende.

Men jeg kom meg avgårde til Trondheim. Jeg husker det var jævlig og jeg husker hvor ør jeg var i hodet når jeg satt på kontoret til Mr. Behandler, eller Sadisten som jeg også har omtalt han som. (Han vet det og synes det var morsomt.) Jeg husker hvor sliten jeg var, hvor svimmel jeg var av utmattelse og hvor vanskelig alt var. Jeg spiste på rommet fordi jeg ikke turte å sitte sammen med de andre. Jeg husker at hver minste lille ting jeg gjorde var som å klatre en personlig Mount Everest.

Jeg husker og hvor mye jeg til slutt opplevde at jeg klarte. En forsmak på livet? Og jeg husker hva Sadisten sa når jeg spurte om han kunne hjelpe, han sa “Jeg tror ikke vi kan hjelpe deg…” og hjertet mitt hoppet over noen slag før han fullførte setningen med “jeg VET vi kan hjelpe deg”.

Deretter kom jeg meg hjem i levende live, bare for å stupe ned i et skummelt mørke preget av bulimi. Jeg ba om en innleggelse, men fikk det ikke. Avdelingen mente de hadde gjort meg en bjørnetjeneste om de hjalp meg å unngå overspising og oppkast, jeg ville visstnok komme sterkere ut av det om jeg “fant ut av det på egenhånd”. Det er slik jeg opplevde og jeg husker hvor vanvittig skuffet og sint jeg var for det og på teamet mitt. Jeg husker hvor dårlig jeg var og hvor mye legen snakket om at jeg trengte en innleggelse, og jeg husker hvor hardt jeg protesterte fordi jeg var så forbannet på dem. Jeg brukte ord og sa hva jeg trengte, jeg ble absolutt ikke hørt og da var jeg ikke interessert lenger. I sinne og frustrasjon tok jeg det ut på meg selv med enda mer overspising og oppkast.

Mars er og en måned jeg husker lite av. Jeg skulle flytte i April og hadde begynt å forberede meg til det ved å pakke. Samtidig hadde agorafobien, eller angsten – vokst seg større og jeg hadde blitt redd for ting jeg aldri før hadde vært redd for. Jeg husker spesielt godt en kveld jeg presterte å spise peanøttsmør og ble livende redd for å få anafylaktisk sjokk og dø. Jeg er ikke allergisk mot peanøttsmør en gang. Det var grusomt. Jeg fikk ikke fred i sjela, alt gjorde vondt, alt var skummelt og fryktelig. Dag etter dag etter jævla dag.

Utenfor min gamle leilighet pusset de opp huset og jeg var livende redd for å gå ut med hundene fordi jeg ikke kunne gå ut ubemerket. Til slutt fikk jeg inn en rytme på at jeg luftet de “om morgenen” når arbeiderne spiste lunsj, deretter etter at de hadde dratt hjem for dagen, deretter var det lettere for meg å gå ut, gå tur med dem på kvelden.

Og det var vinter, snø og kaldt ute, kaldt inne, kaldt i hjertet, kaldt i sjela, kaldt i sinnet. Alt var isende kulde og total hjelpeløshet. Jeg befant meg i en prosess av ingenting og ventet kun på at datoen for Trondheim skulle komme nærmere. Det gjorde den, men jeg hadde det så forferdelig at jeg ikke trodde jeg kom til å overleve. Jeg var mer sikker på at jeg kom til å dø, enn at jeg kom til å overleve.

Det er helt forferdelig å se tilbake på, og i retrospekt skjønner jeg egentlig ikke hvordan jeg klarte eller hvordan jeg kom meg gjennom de grufulle månedene.


Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv

Advertisements