Archive for the 'Månedsoppsummeringer' Category

Oppsummering av 2013, Del 2.

April var en forferdelig travel måned. Jeg skulle pakke alle tingene mine og gjøre meg klar til å flytte, jeg skulle si hade til alle menneskene jeg brydde meg om, jeg skulle tilbringe kvalitetstid med mine beste venner og jeg skulle overleve med den uutholdelige angsten.

15. April dro jeg til Østmarka. Alle innleggene jeg har skrevet om Østmarka og behandlingen der kan du lese [HER], begynn på bunnen og les oppover. Jeg skulle bare være der en uke og det høres kanskje lite ut, det synes jeg og – jeg mener, hvor mye kan endre seg på en liten uke? Jeg har lært at det kommer an på egen innsats og motivasjon. Når jeg dro dit var jeg så langt nede at jeg følte det sto om liv og død. Enten ga jeg alt, eller så kunne jeg like gjerne dø. Jeg følte at jeg måtte bevise ovenfor meg selv hvor mye jeg egentlig ville leve – og hvis alternativet var å dø, hva hadde jeg da å tape? Svaret er; ingenting. Så jeg ga alt jeg hadde og etter sju dager hadde jeg gjort omentrent alt jeg var livredd for. Fra å være redd for å gå en tur med personale du ikke kjenner den første dagen, til å ta en buss til byen, ta flybuss til flyplassen, gå gjennom flyplassen alene, sette deg på flyet for å fly hejm igjen – den kontrasten er så stor at jeg ikke har ord.

Når jeg kom til Bergen kjørte jeg og pappa Norge på langs for å hente flyttelasset mitt. Deretter hadde jeg noen siste dager i Harstad før jeg og pappa kjørte tilbake til mitt nye hjem. Min nye leilighet i Norges nest største by. Blanke ark og nye muligheter. Jeg hadde knapt bodd her i tjuefire timer innen vi dro på IKEA.

Jeg gjorde SÅ MYE, jeg var på kafé med en venn, gikk eller løp turer med hundene mine, lå på gresset i hagen med en bok, jeg sluttet å si nei til å bli med ut på ting. Jeg sluttet å si nei til å dra på kjøpesenter med familien selv om jeg ikke hadde noen ærender selv. Dagene gikk så fort. Jeg hadde hverken tid til å se TV-serier eller lakke negler, noe som jeg tidligere samme år hadde fylt dagene med for å få tiden til og gå.

Når Juli kom reiste Familien min på ferie i en måned. Jeg ble ikke med på grunn av hundene mine og det var greit. De fire ukene var tildels vanskelige fordi jeg var overlatt til meg selv. Jeg måtte dra på butikken alene, jeg måtte hente pakker på posten alene, gå tur med hundene alene, dra til tannlegen alene, til legen, you name it. Det var tungt og noen dager var så vonde på grunn av ensomheten. Enkelte dager vet jeg ikke hva jeg skulle gjort hvis jeg ikke hadde hatt Nick og Zahra. Livredderne mine.

Når familien min kom hjem igjen, tok det seg opp fordi ensomheten forsvant. Jeg leier leilighet hos familien min, vi bor i samme hus. Selv om jeg bor alene, omgås jeg dem hver dag. Vi spiser middag sammen hver dag. Det er utrolig hvilken forskjell det gjør å snakke med andre mennesker hver dag. Klemmer. Latter. Det har mer å si enn du tror og med mindre du har kjent på ren ensomhet i mange uker hvor du såvidt snakker med andre, vet jeg ikke om man har kapasitet til å forstå hvor verdifult det er å ha noen rundt seg.

Dessverre for min del, hadde mine bulimiske tendenser tatt seg opp igjen iløpet av ukene jeg var alene. Jeg klarte i alle fall å skjerpe meg i September. Dessuten dro jeg en tur tilbake til Harstad. Det var fint å treffe igjen vennene mine, men det var også det eneste som var fint den uka. Når jeg kom hjem igjen følte jeg meg veldig mye lettere og enda sikrere på at å flytte bort derfra var det rette for meg.

Oktober, November og Desember har vært ganske tomme måneder. Ensformige. Det har liksom ikke skjedd noe nytt eller spennende. Jeg har ikke gjort eller opplevd noe revolusjonerende. Jeg mangler mye når det kommer til sosialt liv. Til dels kan det forklares med dårlig fysisk helse og mye angst fordi jeg hadde veldig vondt i magen noen måneder. Det ble bedre når jeg sluttet å kaste opp, kuttet ut alle melkeprodukter og begrenset inntaket av gluten.

Venting. Å vente på noe bedre, å holde ut. Jeg har gjort det så altfor lenge og selv så sårt jeg ønsker det – det er noen hakk vanskeligere i praksis enn i teorien.

I Desember og deler av November har depresjonen vært ganske trykkende. I Desember flyktet jeg inn i en verden fylt av TV-serier. Jeg ble så revet med at nesten alt annet kom i andre rekke. Jeg så meg gjennom The Walking Dead i begynnelsen av Desember (fire og en halv sesong), jeg så ferdig Homeland, deretter begynte jeg på LOST. Det er bare to serier jeg har blitt fullstendig oppslukt av tidligere, Doctor Who og CSI, LOST er den tredje. Når jeg hadde kommet gjennom alle seks sesongene ble jeg fylt av en enorm tomhet som gjorde så vondt at jeg så tre sesonger om igjen. Jeg vet at det er i overkant mye, men det er bedre enn alternativet. Bedre enn å stirre i veggen, bedre enn de bulimiske tendensene, bedre enn selvskading.

2013 har vært et skadefritt år. Per idag er jeg 605 dager skadefri. Spiseforstyrrelsen er der fortsatt. Jeg har ikke skrevet så mye om det, agorafobien har vært viktigere å jobbe med. For min del er det viktig å jobbe med det jeg er motivert for å endre.

Selv om årets siste måneder ikke har vært en dans på roser har 2013 likevel vært det beste året på mange år. Fordi jeg har blitt veldig mye friskere når det kommer til agorafobien. Fordi jeg klarer å gjøre alt så lenge jeg er sammen med noen. Fordi jeg sjelden sier nei til ting, og om jeg sier nei er det ikke på grunn av angsten . 2013 har vært bedre fordi jeg har opplevd deler av friheten jeg ønsker å kjenne på hver dag – nå vet jeg med sikkerhet at den er der. Jeg er sikker på at det er mulig å bli kvitt agorafobien.  Jeg kan forresten ikke huske sist jeg hadde et ordentlig panikkanfall. Det blir interessant for min del å se hvor langt jeg kan komme i 2014

Advertisements

Oppsummering av 2013, Del 1.

Jeg husker ikke så veldig mye av Januar, Februar og Mars. Det jeg husker er nesten utelukkende negativt, med noen små lysglimt innimellom. Det er litt trist å se tilbake nå og vite at jeg nesten ikke kan sette fingeren på at jeg har gjort noe som helst konkret, utenom å holde meg i live såklart, og det er jo trossalt noe.

I slutten av Januar fikk jeg brev fra Post 4 i Trondheim med tilbud om vurderingsopphold for behandling av Agorafobien. Jeg husker at det virket fullstendig umulig, hvordan i alle dager skulle jeg klare å fly dit? Først komme meg til flyplassen, så fly til Bodø, bytte fly, fly til Trondheim, taxi til Østmarka, så snakke med mennesker jeg aldri har møtt? På den tiden var alt så problematisk at når jeg ser tilbake virker det surrealistisk. Jeg hadde problemer med noe så lite som å komme meg på butikken med mamma! Det var såvidt jeg orket å gjennomføre handleturer! Det var såvidt jeg kom meg til legen eller psykologen!

Vurderingsoppholdet varte fra onsdag til fredag i begynnelsen av Februar. For å få det til og gå opp ble det bestemt at jeg skulle reise dit med sykepleier Therese. Jeg husker ikke hundre prosent nøyaktig hvorfor jeg fikk en liten innleggelse på DPS rett i forkant av vurderinsoppholdet, men jeg mener det var for at jeg ikke skulle trekke meg i siste liten. Jeg visste at alt sto og falt på om jeg fikk behandling på Østmarka eller ikke, og at om jeg ikke fikk det hadde jeg ikke orket eller klart å leve lenger.

Jeg husker dagen før jeg skulle dra. Jeg husker at jeg skulle gå de sju minuttene fra avdelingen og hjem for å pakke til den lille turen til Trondheim. Jeg husker at jeg slet meg opp bakken hjem, ikke fordi det var så tungt, men fordi det var skummelt. Jeg husker at jeg pakket, lakket negler mens jeg så Grey’s anatomy og jeg husker at jeg brukte evig lang tid på å bli klar nok til å gå tilbake. Jeg husker jeg tenkte “hvordan i alle dager skal dette gå når jeg ikke engang klarer å gå ned en bakke alene uten å ha en puls på hundretusen, når jeg ikke kjenner beina mine mens jeg går, mens frykten er så lammende at det er såvidt jeg klarer å fortsette og gå?” Og jeg husker hvilken sang jeg hørte på i de minuttene, “In my remains” av Linkin Park, fordi setningen “Waiting for a chance to feel alive” var mer enn jævlig passende.

Men jeg kom meg avgårde til Trondheim. Jeg husker det var jævlig og jeg husker hvor ør jeg var i hodet når jeg satt på kontoret til Mr. Behandler, eller Sadisten som jeg også har omtalt han som. (Han vet det og synes det var morsomt.) Jeg husker hvor sliten jeg var, hvor svimmel jeg var av utmattelse og hvor vanskelig alt var. Jeg spiste på rommet fordi jeg ikke turte å sitte sammen med de andre. Jeg husker at hver minste lille ting jeg gjorde var som å klatre en personlig Mount Everest.

Jeg husker og hvor mye jeg til slutt opplevde at jeg klarte. En forsmak på livet? Og jeg husker hva Sadisten sa når jeg spurte om han kunne hjelpe, han sa “Jeg tror ikke vi kan hjelpe deg…” og hjertet mitt hoppet over noen slag før han fullførte setningen med “jeg VET vi kan hjelpe deg”.

Deretter kom jeg meg hjem i levende live, bare for å stupe ned i et skummelt mørke preget av bulimi. Jeg ba om en innleggelse, men fikk det ikke. Avdelingen mente de hadde gjort meg en bjørnetjeneste om de hjalp meg å unngå overspising og oppkast, jeg ville visstnok komme sterkere ut av det om jeg “fant ut av det på egenhånd”. Det er slik jeg opplevde og jeg husker hvor vanvittig skuffet og sint jeg var for det og på teamet mitt. Jeg husker hvor dårlig jeg var og hvor mye legen snakket om at jeg trengte en innleggelse, og jeg husker hvor hardt jeg protesterte fordi jeg var så forbannet på dem. Jeg brukte ord og sa hva jeg trengte, jeg ble absolutt ikke hørt og da var jeg ikke interessert lenger. I sinne og frustrasjon tok jeg det ut på meg selv med enda mer overspising og oppkast.

Mars er og en måned jeg husker lite av. Jeg skulle flytte i April og hadde begynt å forberede meg til det ved å pakke. Samtidig hadde agorafobien, eller angsten – vokst seg større og jeg hadde blitt redd for ting jeg aldri før hadde vært redd for. Jeg husker spesielt godt en kveld jeg presterte å spise peanøttsmør og ble livende redd for å få anafylaktisk sjokk og dø. Jeg er ikke allergisk mot peanøttsmør en gang. Det var grusomt. Jeg fikk ikke fred i sjela, alt gjorde vondt, alt var skummelt og fryktelig. Dag etter dag etter jævla dag.

Utenfor min gamle leilighet pusset de opp huset og jeg var livende redd for å gå ut med hundene fordi jeg ikke kunne gå ut ubemerket. Til slutt fikk jeg inn en rytme på at jeg luftet de “om morgenen” når arbeiderne spiste lunsj, deretter etter at de hadde dratt hjem for dagen, deretter var det lettere for meg å gå ut, gå tur med dem på kvelden.

Og det var vinter, snø og kaldt ute, kaldt inne, kaldt i hjertet, kaldt i sjela, kaldt i sinnet. Alt var isende kulde og total hjelpeløshet. Jeg befant meg i en prosess av ingenting og ventet kun på at datoen for Trondheim skulle komme nærmere. Det gjorde den, men jeg hadde det så forferdelig at jeg ikke trodde jeg kom til å overleve. Jeg var mer sikker på at jeg kom til å dø, enn at jeg kom til å overleve.

Det er helt forferdelig å se tilbake på, og i retrospekt skjønner jeg egentlig ikke hvordan jeg klarte eller hvordan jeg kom meg gjennom de grufulle månedene.

Wordpress oppsummerer 2011.

Jeg la ut denne i fjor og følger trenden i år. I fjor ble den riktig nok postet i innlegg, men det ser ut til at wordpress har oppdatert seg litt og gjort det mer “fancy” i år. 

The WordPress.com stats helper monkeys prepared a 2011 annual report for this blog.

Here’s an excerpt:

London Olympic Stadium holds 80,000 people. This blog was viewed about 580 000 times in 2011. If it were competing at London Olympic Stadium, it would take about 7 sold-out events for that many people to see it.

Click here to see the complete report.

Femhundredeogåttitusen visninger? Må nesten bare si takk! &hearts:

Håp og Drømmer for 2011.

Dette er et utdrag fra det første innlegget jeg skrev på bloggen i Januar 2011. En liten liste over håp og drømmer jeg håpet jeg skulle få til, eller at skulle gå i oppfyllelse. Her kommer oppsummeringen av målene. Innlegg med stikkord og små linjer måned for måned kommer senere.

  • Modum Bad. Jeg har allerede takket JA til plassen, og jeg håper for alt i verden jeg ikke feiger ut. Sykdommens ambivalens kan være stor, men jeg vet at jeg har mennesker rundt meg, som kommer til å sende meg avgårde til tross for mulige protester? Jeg ser for meg at det skal være vanskelig å komme i gang med intensiv behandling i Vikersund, men jeg vet at jeg må. Derfor målet; å dra til Modum Bad og ta i mot behandling.
     Vi vet vel alle at det ikke ble slik likevel…
  • Fullføre 1.året på vidregående skole. Et mål fordi det alltid er på nyåret jeg “gir opp” eller blir for syk til å fullføre. Men målet er at i år, jeg skal komme meg gjennom med BESTÅTT i papirene og gledesfølelse i magen. Mestring til tusen. Jeg jobber for det, vil, skal, må.
     I did it! Selv med enorme mengder fravær og ikke vurdert i noen fag på grunn av fraværet, så besto jeg første året og kom inn på andre året. 
  • Etter 26. Mars er det forhåpentligvis mulig (kryss fingrene for meg!) å kjøre opp til sertifikatet! Det hadde vært noe det, å endelig kunne krysse det av på lista over ting jeg har lyst til å gjøre her i livet!
    Hva skal jeg skylde det på? Uflaks? Dårlig karma? Jeg vet ikke. Gleden av å lovlig kunne sette meg bak rattet varte i usle ti dager før det var på’an igjen med nok ett år med kjøreforbud… Skuffelsen var stor og tårene ble mange. Du kan lese innlegget om Årets nedtur 2010 og multiplisere det med to… 
  • Hundekennel. Drømmer om at det skal gå bra, at det blir fine valper jeg får solgt!
    Oh yes. Jeg er nå stolt eier av Kennel Stjernestøvet! Min egen kennel! Det er litt stas, nå mangler jeg bare valper for å få ballen til å rulle, men papirarbeidet er unnagjort og godkjent. Kennelen er internasjonal, det betyr at ingen andre kenneler i hele verden heter det samme som min.  Innlegg kan leses HER.
  • Ny valp! Gleder meg utrolig til å beholde én miniZahra! Håper bare alt går som planlagt!
    Uflaks, igjen? Vi prøvde, men det ble ingen valper likevel. Skuffelse, for jeg hadde virkelig trengt at det gikk min vei!
  • Ansvarlig og konsekvent! Med dette mener jeg at jeg skal bli flinkere til å gjøre ting jeg misliker med én gang, framfor å utsette det i evigheten og til slutt la det gå i glemmeboka. For eksempel om jeg har en ubehagelig telefonsamtale i vente; for eksempel til mobiltelefonselskapet som sender meg feil regninger, eller NAV som gjør feil her og der. Målet er å få det GJORT, selv om jeg misliker det. Få det unnagjort og ut av verden så fort som mulig. 
    Mja. Både og? Før april og angsten gikk det greit, men etter den tid…  
  • STRESS NED. Alt ordner seg, alltid.
    Excuse me while I’m laughing!!  Alt ordner seg ikke alltid selv om det er en fin ting å tro på.
  • 12 måneder. Jeg er redd jeg kanskje sikter vel hardt og langt om jeg skriver dette sort på hvitt, men jeg velger likevel å hoppe i det å gjøre det. 12 måneder skadefri. 25. Mai 2011. I can do it? Jeg håper det.
    I did it! Les innlegget HER.

Tre av åtte. Å gjøre denne oppsummeringen fikk meg i det minste til å se at jeg har greid å gjøre noe, at noe er annerledes eller en smule bedre. Egentlig burde jeg sette mye mer pris på at første året på videregående skole er over. Til sammen har jeg gått første året i tjuesju måneder (!) men droppet ut og hoppet av på grunn av sykdom, komplikasjoner og vanskeligheter. Etter å ha prøvd så hardt og så lenge burde jeg strengt tatt klappe meg selv på skulderen for det. Jeg har ikke greid å sette pris på det på grunn av to ting. For det første krøp jeg i mål – såvidt. Jeg hadde 5.4 i snitt etter første termin og nå til sommeren – jeg gadd ikke en gang å regne det ut fordi det var så labert. Likevel har jeg strengt tatt bekreftet at jeg har hodet med meg når jeg går inn for å klare det og når omstendighetene ligger på min side. For det andre greide jeg ikke å sette pris på det fordi jeg ikke fikk begynt på skolen i August og fortsatt på det jeg begynte på. Den sorte skyen av disse to la seg liksom over mestringa jeg burde ha sett eller satt pris på.

Oppsummering; September.

Oppturer:

  • Flyttet inn i nyoppusset leilighet!
  • Så godt som blanke ark og håp for second chances.

Nedturer:

  • Ansvarsgruppemøte avslyst nok en gang.
  • Manglende forutsigbarhet.
  • Å innse at jeg angrer dyrt på at jeg ikke kjempet hardere for å begynne på skolen.

Nye ting: Møbler.
Menneskene jeg har satt mest pris på: Mamma!
Irritasjonsmoment: Ansvarsgruppemøte! Ble lovet møte for 10 uker og 3 dager siden. Det er for lenge å surre rundt uten plan eller peiling.
Mest brukte ord: “my gad” + “what the hell am I supposed to do?”  + “fjottling” til Zahra (hun er teit innimellom). Pluss sikkert en hel haug med mer svada.
Fysisk Form: Hmm. Sånn halvveis? Ikke så verst.
Psykisk Form: NED på grunn av alt tullet med systemet, OPP for selvstendige avgjørelser.
Ting jeg har lært: Things change, life goes on.

Maten / næring: Enda mindre oppkast / ingenting?
“Trening”: Flere gåturer – helst i dagslys også (angstrelatert)
Jeg gleder meg til: Å synke tilbake i ny sofa med utpakkede esker og nymalte møbler. Å fylle 21. Tonje kommer snart. Innflyttingsfest eller ikke? Gleder meg til å lage egne og nye rutiner for meg selv, min hverdag og Zahra.
Jeg skal også: Etter mye om og men har jeg bestemt meg for å ta beintetthetsmåling på onsdag likevel. Jeg er usikker på om jeg vil vite eller ikke vil fordi dette er noe som ikke bekymrer meg per nå. Redd det skal bli en bekymring. Eller så kan det være greit å vite? Jeg skal i alle fall gjøre det likevel. Pluss avtale hos nevrolog 20. oktober, epilepsi-checkup.
Jeg burde: Bestille meg en tannlegetime og skrive nytt budsjett.
Mål for Oktober: Ingen oppkast i leiligheta. Om ulykken er ute får jeg jammen meg kaste opp ett annet sted!

Mat: For tiden synes jeg der er flaut å sette ord på hva jeg spiser. Føler at det er “sykt” og vil derfor ikke dele det.
Drikke: Power King. Fun Light strawberry + Farris. Coffee.
Tv-Serie: Way too much One Tree Hill og sesong 4+5 av Dexter (igjen).
Sang: Flere.
Band/artist: Ellie Goulding.

23 / 30 dager uten oppkast. Kanskje ikke så sammenhengende som jeg skulle ønske, men med tanke på at rekorden på 1mnd i år er 26 /30 (innlagt) , så er det kanskje ikke så ille likevel. I did this. Uten hjelp.

Veldig mye bedre enn August. Sammenlign gjerne h e r.

Arikanne.com finnes forresten på facebook h e r!

Oppsummering; August.

Hendelser:

  • Fisketur med Christian og Ronny
  • Besøk av pappa og lillebror
  • Roadtrip til Sverige.

Oppturer:

  • ^

Nedturer:

  • … Orker ikke tenke.

Nye ting: Diverse småting og noe større fra eBay.
Menneskene jeg har satt mest pris på: Orker ikke nevne navn.
Irritasjonsmoment: Same old, same old.
Mest brukte ord: “Sykt, det er så jævlig sykt.”
Fysisk Form: Not to good. Betennelsestilstander i kroppen pluss at jeg sliter veldig med balanser spesielt i forhold til væske.
Psykisk Form: ??
Ting jeg har lært: “You must make the Choice to take the Chance if you want anything to Change.”

Vekt: ?
Maten / næring: Endringer igangsettes.
“Trening”: Ut å gå for helvete. <—-  At angsten ikke skal holde meg igjen.
Jeg gleder meg til: Null.
Jeg skal også: Jadaneida… si det?

Mat: Fucked up.
Drikke: Pepsi Max, Power King.
Tv-Serie: One tree hill, av alle ting. Sett ferdig Rome. Enda mer Dexter.
Sang: Adele – Someone like you.
Bøker: Din til Døden – Gunnar Staalesen. (Varg Veum)
Spill: Feevo for life.

Jeg tror dette må være den korteste og mest kjedelige oppdateringen jeg har skrevet. Det er ikke forferdelig mye å trekke fram fra August som er verdt å huske eller skrive noe mer om.

I believe in second chances.

Oppsummering; August.

Hendelser:

  • Fisketur med Christian og Ronny
  • Besøk av pappa og lillebror
  • Roadtrip til Sverige.

Oppturer:

  • ^

Nedturer:

  • … Orker ikke tenke.

Nye ting: Diverse småting og noe større fra eBay.
Menneskene jeg har satt mest pris på: Orker ikke nevne navn.
Irritasjonsmoment: Same old, same old.
Mest brukte ord: “Sykt, det er så jævlig sykt.”
Fysisk Form: Not to good. Betennelsestilstander i kroppen pluss at jeg sliter veldig med balanser spesielt i forhold til væske.
Psykisk Form: ??
Ting jeg har lært: “You must make the Choice to take the Chance if you want anything to Change.”

Vekt: ?
Maten / næring: Endringer igangsettes.
“Trening”: Ut å gå for helvete. <—-  At angsten ikke skal holde meg igjen.
Jeg gleder meg til: Null.
Jeg skal også: Jadaneida… si det?

Mat: Fucked up.
Drikke: Pepsi Max, Power King.
Tv-Serie: One tree hill, av alle ting. Sett ferdig Rome. Enda mer Dexter.
Sang: Adele – Someone like you.
Bøker: Din til Døden – Gunnar Staalesen. (Varg Veum)
Spill: Feevo for life.

Jeg tror dette må være den korteste og mest kjedelige oppdateringen jeg har skrevet. Det er ikke forferdelig mye å trekke fram fra August som er verdt å huske eller skrive noe mer om.

I believe in second chances.

Oppsummering; August.

Hendelser:

  • Fisketur med Christian og Ronny
  • Besøk av pappa og lillebror
  • Roadtrip til Sverige.

Oppturer:

  • ^

Nedturer:

  • … Orker ikke tenke.

Nye ting: Diverse småting og noe større fra eBay.
Menneskene jeg har satt mest pris på: Orker ikke nevne navn.
Irritasjonsmoment: Same old, same old.
Mest brukte ord: “Sykt, det er så jævlig sykt.”
Fysisk Form: Not to good. Betennelsestilstander i kroppen pluss at jeg sliter veldig med balanser spesielt i forhold til væske.
Psykisk Form: ??
Ting jeg har lært: “You must make the Choice to take the Chance if you want anything to Change.”

Vekt: ?
Maten / næring: Endringer igangsettes.
“Trening”: Ut å gå for helvete. <—-  At angsten ikke skal holde meg igjen.
Jeg gleder meg til: Null.
Jeg skal også: Jadaneida… si det?

Mat: Fucked up.
Drikke: Pepsi Max, Power King.
Tv-Serie: One tree hill, av alle ting. Sett ferdig Rome. Enda mer Dexter.
Sang: Adele – Someone like you.
Bøker: Din til Døden – Gunnar Staalesen. (Varg Veum)
Spill: Feevo for life.

Jeg tror dette må være den korteste og mest kjedelige oppdateringen jeg har skrevet. Det er ikke forferdelig mye å trekke fram fra August som er verdt å huske eller skrive noe mer om.

I believe in second chances.

Oppsummering; August.

Hendelser:

  • Fisketur med Christian og Ronny
  • Besøk av pappa og lillebror
  • Roadtrip til Sverige.

Oppturer:

  • ^

Nedturer:

  • … Orker ikke tenke.

Nye ting: Diverse småting og noe større fra eBay.
Menneskene jeg har satt mest pris på: Orker ikke nevne navn.
Irritasjonsmoment: Same old, same old.
Mest brukte ord: “Sykt, det er så jævlig sykt.”
Fysisk Form: Not to good. Betennelsestilstander i kroppen pluss at jeg sliter veldig med balanser spesielt i forhold til væske.
Psykisk Form: ??
Ting jeg har lært: “You must make the Choice to take the Chance if you want anything to Change.”

Vekt: ?
Maten / næring: Endringer igangsettes.
“Trening”: Ut å gå for helvete. <—-  At angsten ikke skal holde meg igjen.
Jeg gleder meg til: Null.
Jeg skal også: Jadaneida… si det?

Mat: Fucked up.
Drikke: Pepsi Max, Power King.
Tv-Serie: One tree hill, av alle ting. Sett ferdig Rome. Enda mer Dexter.
Sang: Adele – Someone like you.
Bøker: Din til Døden – Gunnar Staalesen. (Varg Veum)
Spill: Feevo for life.

Jeg tror dette må være den korteste og mest kjedelige oppdateringen jeg har skrevet. Det er ikke forferdelig mye å trekke fram fra August som er verdt å huske eller skrive noe mer om.

I believe in second chances.

Oppsummering; Juli

Hendelser:

  • Byttet avdeling fra Silsand til Harstad
  • Skrevet ut dagen derpå, følte meg ganske knust.
  • Dro til mammas hus og har vært alene her i 13 dager.

Oppturer:

  • 26 dager spyfri på rad. Det er mer mestring enn opptur.

Nedturer:

  • No puppies for starters!
  • Kjenner ikke at jeg orker å skrive noe her. Lista er så lang.
  • Forever alone.

Nye ting: Sko // Hvite adidas superstar med sorte striper (fordi de andre måtte kastes)
Menneskene jeg har satt mest pris på: Team 2, Lillemi og frk.fastlege.
Irritasjonsmoment: Følelsen av å være betydningsløs eller usynlig, mindre viktig.
Mest brukte ord: Useless.
Fysisk Form: Jadaneida. Lever enda.
Psykisk Form: Knust.
Ting jeg har lært: Av og til handler ikke livet om mer enn overlevelse, i vente på en opptur eller av ren naivitet?

Vekt: Care
Maten / næring: Care
“Trening”: Care
Jeg gleder meg til: Nothing!
Jeg skal også: Care

Mat: …
Drikke: Pepsi Max always and forever.
Tv-Serie: Har sett… Dr.who igjen? Han får meg i alle fall til å le, selv så sort alt ser ut til å være.
Sang: Weeping Willows – Stairs // JET – Look what you’ve done // Bright eyes – I’m done feeling like a skeleton // Adele – Someone like you.
Bøker: Postcardkillers av Liza Marklund + en forfatter jeg ikke husker.

Pretty shit? Beklager naiviteten.

Dagens lysglimt hører strengt tatt august til, men bare for å lette bittelitt på dysterheten;


Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv

Advertisements