Archive for the 'Månedsoppsummeringer' Category

Oppsummering: APRIL

Oppturer:

  • Kvalitetstid med Lillebror
  • Tatoveringer
  • Påskeferie i Bergen, Rælingen / Lillestrøm, Sverige og Oslo.
  • Treffe Laila for første gang, selvsagt gjensyn med Ida Aurora.
  • Treffe Tonje & Karianne.
  • Rideturer.
  • Sol og varme dager sørpå.
  • 11 måneder skadefri.
  • Større mestringsfølelse, snev av mer motivasjon.
  • Frk.FASTlege tilbake!
  • Årets første motorsykkeltur!
  • Treffe IdaS og Malene i Bergen.
  • Mindre oppkast enn på lenge!
  • Bedre økonomi som følger av punktet over.
  • Samholdet i Multifamiliegruppa
  • GODKJENT KENNELNAVN! Jeg er herved eier av min egen hundekennel!

Nedturer:

  • Tonisk klonisk / Grand Mal epilepsianfall på Rimi
  • Nytt kjøreforbud i 12 ytterlige måneder. Mulig å søke om kortere tid om det kan dokumenteres at helsa er i bedre form… Men først må jeg jo jobbe meg dit! Motiverende? Egentlig ja.
  • Voldsom pokkers satans angst.
  • Møte med en dårlig lege, hun behandlet meg som om jeg skulle ha vært narkoman!
  • Ikke vært på skolen én eneste dag…
  • Blodprøver for å utelukke andre teite sykdommer som jeg ikke kjenner at jeg gidder å bekymre meg for at jeg har! Frisk til det motsatte er bevist!

Nye ting: Ny telefon – igjen! HTC Incredible S. Og sånn, dekselting til å beskytte den.
Menneskene jeg har satt mest pris på: Takk til Ida Aurora og Laila fordi de har latt meg være meg selv på godt og vondt, ekstra takk til Ida som lot meg bo der i mange dager, lånte meg hesten sin og kjørte land og strand med meg og Laila!
Irritasjonsmoment: Ting jeg ikke kan kontrollere eller forutse; les; epilepsi.
Mest brukte ord: Herregud og Gud bedre. og LolS (s’en er veldig viktig og meget intern) eventuelt lolZ. Pluss Shit.
Fysisk Form: Helt grei. Har ikke all verdens ting å klage på.
Psykisk Form:Ved godt mot! Faktisk, i overkant overrasket over min egen positivitet.
Ting jeg har lært: Man trenger vel alltids en påminner om at det finnes ting her i livet som fortsatt er fint og verdt å leve for.

Vekt: Modumstresset ønsker seg selvsagt, naturligvis vektnedgang. Jeg har dog avtalt å gjøre mitt beste for å ligge stabilt, like it or not.
Maten / næring: Vil greie flere femstjerners dager! Altså følge spiselista.
“Trening”: Haha. Det er vel ikke akkurat det jeg burde fokusere mest på her i verden.
Jeg gleder meg til: Jeg vet ikke? Det er egentlig ikke noe spesielt ved Mai som jeg gleder meg til, men jeg føler likevel at det kommer til å bli en bra / okei måned.
Jeg skal også: Flytte ut av leiligheta. Pelle meg tilbake på skolen for å få året i boks til tross for vanskeligheter. Ta beintetthetsmåling. Gjennomgå en klinisk undersøkelse.

Mat: Bulimisk? Taco, smågodt, junkfood. Utenom? Dilla på nutrilettbarer, Dark Chocolate – fordi det demper trangen til å stappe i seg vanlig sjokolade. Bortsett fra det? Nutridrink multi fiber, enten Karamell eller sjokolade.
Drikke: Pepsi Max. Tre Apor (hvitvin+intern), vodka battery.
Tv-Serie: Dexter igjen! Kan dere troooo det? På fire depressive dager så jeg de tre første sesongene. Atter en gang!
Sang: Ølbriller kanskje? Mer internhumor ute og går.
Bøker: The best little girl in the world. Den er dog forferdelig gammel og en smule utdatert. Handler om ei ung jente med anoreksi, hvordan sykdommen utvikler seg og hvordan hun klarer seg til slutt. Skrevet på den tiden der anoreksi var noe man aldri kunne bli frisk av. Takk til TonjeI som sendte meg boka pluss to til! (Wasted av Marya Hornbacher -favorittboka mi fordi den er så velskrevet og informativ, gripende og sår! Selvbiografi om anoreksi og bulimi + Empty, men jeg husker ikke hvem som har skrevet den).

Shit! Jeg tror ikke jeg har skrevet en så positiv oppsummering på lenge. Greit at epilepsianfallet var tiiiidenes nedtur og fullstendig unødvendig, og at angsten setter tydelige grenser og hemmer meg fra å gjøre ting som er nødvendig, men vet dere hva? Det får bare være, for lista med oppturer er tre ganger lenger! Jeg svever fortsatt!

Jeg gleder meg til mai. Og sommeren. Og nye muligheter. Og muligens det vanskeligste jeg har gjort i mitt liv. Modum Bad. Surrer og går under topplokket. Har enda ikke offentliggjort datoen her på bloggen. Det kommer sikkert en dag snart. Jeg kan si så mye som at det ikke er så lenge til. Sommerfugler i magen kanskje? Skrekkblandet fryd?

Advertisements

Månedsoppsummering: Mars

Oppturer:

  • Følelsen av å bli sett og hørt ved hjelp av ord framfor destruktivitet
  • 10 måneder skadefri
  • Masse tid med både Tonje og Elin
  • Oppheving av kjøreforbudet, selv om jeg ikke har satt meg bak rattet enda.
  • Oppklaring av saker og ting i forhold til skole og resten av skoleåret.

Nedturer:

  • Voldsom depresjonsnedtur som trykte meg godt og grundig ned i grøfta.
  • Ambivalens og problemer med å ta valg og å gjøre riktige prioriteringer.
  • STIKKA!!! (håper for faen du leser!!!)
  • Dårlig fysisk helse
  • Manglende motivasjon og mye vingling.

Nye ting: Litt klær og småting. Nothing fancy, bare nødvendigheter.
Menneskene jeg har satt mest pris på: Godt spørsmål du! <—- Still. Therese kanskje. Fordi hun tok ordene mine alvorlig når jeg ba om hjelp.
Irritasjonsmoment: AMBIVALENSEN!!!!
Mest brukte ord: “Tjohoi”
Fysisk Form: Jadaneida, sådeeet.
Psykisk Form: Ustabil og halvdeprimert. Likevel ikke gitt opp helt enda.
Ting jeg har lært: Det går an å si det med ord.

Vekt: Jeg håper… ærlig? Jeg håper jeg greier å øke matinntaket og ligge stabilt på vekta akkurat her jeg ligger nå. Jeg veeet at spiseforstyrrelsen sitter hardt her og at jeg ikke burde høre på den, ladidabladida, men jeg orker ikke å gå inn på det.
Maten / næring: Kjører på med øking av inntak…. Om enn så skummelt, likevel nødvendig – jeg innser at jeg ikke har andre valg enn å prøve, om jeg virkelig vil slippe å gå førsteåret for… fjerde gang?
“Trening”: Samvittighetsturer. Med dette mener jeg små turer foran kompenserende oppkast etter inntak av mat/næring. Ikke treningstvangstanker for å forbrenne, men for å lette samvittigheten å kanskje gjøre det mer akseptabelt å øke næringsinntaket.
Jeg gleder meg til: SÅ MYE!!! Jeg gleder meg til å dra til Bodø på multifamiliegruppe med mamma og pappa. Jeg gleder meg til å ta ny tatovering!! To faktisk… Timen skal bestilles på mandag, endeliiiig. Jeg gleder meg til å være i Bergen i påsken, og ikke minst gleder jeg meg til å dra til Ida Aurora og treffe Laila!!
Jeg skal også: Vet ikke? Finne på noe mer skøy kanskje?

Mat: Jeg lurer litt på om dette punktet er mer festlig når jeg faktisk spiser noe fornuftig?
Drikke: Pepsi max. 
Tv-Serie: Prison Break s04 – the final break. Skins s02-s04 x2… Fringe s01.
Sang: Kommer ikke på noen?
Band: Heller ikke her kommer jeg på noe konkret.

Jadaneida. Vet ikke riktig hva jeg skal si. Ambivalensen ødelegger mye, men jeg har i alle fall gjort mitt, og forsøker fortsatt og bryte trenden samt dårlige vaner jeg helst skulle vært foruten.

Jeg er innlagt igjen og skal være det totalt i åtte dager. Skrives ut på onsdag og skal da hjem å forsøke å holde fortet på egenhånd. I mars har jeg vært ekstremt lite på skolen på grunn av manglende form og motivasjon til å fortsette, selv om jeg innerst inne vet hva jeg vil.

I tillegg har jeg følt mye på tomhet, sinne, raseri og bitterhet – med andre ord ikke noe nytt å meddele. Skadetrangen har innimellom vært kvelende men noe inni meg forteller meg at det er for dumt å gjøre noe jeg vet ikke vil tjene meg godt når jeg har greid meg så lenge uten. Det må finnes en annen måte, og jeg vet at det går over om jeg holder ut litt til.

What doesn't kill you, makes you stronger.

Jeg synes at Mars, måneden i seg selv er en vanskelig tid. Sykdomsvanskelig. Det er så mye sykdomsvondt som har forekommet i Mars.

Jeg må hele tiden tvinge meg selv til å se det positive framfor å henge med opp i alt jeg selv definerer som traumatisk. Det er vanskelig å skulle se at det har kommet noe godt ut av det vonde, jeg lever tross alt fortsatt. Tross alt. Til syvende og sist, fortsatt levende. Jeg liket uttrykket “never look back”. Men man må det likevel, kunsten er bare å vende blikket framover igjen også. Men jeg må likevel se tilbake for å forstå sammenhengen, konseptet og helheten. Detaljene.

Mars 2007. Mitt aller første ønske om å gjøre slutt på alt. Det var ikke en plan, det var impulsivt. Men jeg ringte ingen. Sa ikke i fra til noen. Ingen rop om hjelp, ingeningenting. Tok altfor mange tabletter, men jeg visste jo ikke da at det ikke var nok.

Mars 2008 er vel der jeg virkelig vet at jeg metodisk sett overspiste med vilje, handlet fordi jeg visste jeg skulle kaste opp og ikke bare fordi jeg følte jeg hadde spist for mye. Det var her overspisingsepisodene begynte. Lillebror ble også født dette året.

Mars 2009. Jeg hadde liksom akkurat sluppet unna tvangsparagrafen og gått med på frivillig innleggelse på ei åpen avdeling når jeg følte at håpet sviktet likevel. Jeg fikk beskjed om at dette stedet ikke kunne hjelpe meg, og jeg måtte sendes ei uke i retur til lukket avdeling – selv om jeg ikke hadde “funnet på noen sprell”. Det var nederlag å miste et skjørt håp og føle at det aldri kom til å bli bedre, selv om jeg forsøkte å være velvillig.

Mars 2010. Det er lett å bla tilbake til blogginnleggene fra den tiden. Det gjør vondt å lese og å se bildene. Det gjør vondt å huske, vondt og vite. At det virkelig er sånn det var. Likevel er 2010 vendepunktet. Det VIRKELIGE vendepunktet med helhjertede forsøk og handlinger framfor kun tanker. 
Ett grand mal krampeanfall førte til 1 års kjøreforbud, ny diagnose – epilepsi og nye medisiner.

2011. Det er sårt å se at jeg ikke er FRISK og at sykdommen fortsatt sitter så hardt som den gjør. Ambivalensen er så enormt stor! Jeg vil, men jeg vil ikke. Eller snarere; Karianne vil, men spiseforstyrrelsen nekter. Det føles litt som om jeg kjemper en usynlig kamp, ofte føles det som om ingenting er bedre i det hele og det store og det er her jeg må se tilbake for å sette ting i perspektiv.

Hva hadde jeg egentlig i 2010? En enorm vilje til å bli så tynn som overhodet mulig. En stahet jeg var villig til å gå i døden for å understreke. Null dager uten oppkast, null mat beholdt i den store sammenheng. Null niks nada ønske om noe som helst, så lenge jeg ble tynn nok – så kunne verden bare gå sin gang for alle andre. Tynnhet, for enhver pris.

Hva HAR jeg i 2011?

  • Jeg har dager uten oppkast her og der. Ikke så mange jeg skulle ønske på rekke og rad, men alle monner drar! Spiseskjemaene jeg fyller ut viser at 6/21 dager er UTEN oppkast. Det er nesten en tredjedel. Selv om den friske delen i meg er skuffet over at jeg ikke har kommet lenger eller greier meg bedre – så er det likevel bedre enn 2010.
  • Jeg har SKOLEN. Jeg går på skole! Tenk at jeg har funnet ut at jeg VIL noe mer, noe annet enn å gå i døden for tynnheten!
  • Om 13 dager kan jeg sette meg bak rattet og i det minste øvelseskjøre etter 365 dager med kjøreforbud.
  • På tirsdag er jeg 42 uker skadefri. 292 dager i skrivende stund.
  • Mer ansvar for eget liv. Jeg balanserer ikke på grenser der jeg vurderes av leger eller psykologer som kan avgjøre livet mitt med få pennestrøk.
  • Evne til å se litt lenger fram enn kun dagen imorgen.
  • Mer fornuft!

Jeg hadde ingen av disse tingene for ett år siden. Det i seg selv definerer en framgang, selv om jeg ikke greier å se den i hverdagen før jeg setter meg ned og ser tilbake. Reflekterer og prøver å hente fram fornuftige tanker.

Det som gjør vondt, skåret i gleden, er vissheten om hvor SKJØRT dette er. Hvor viktig det er å holde fast og hvor jævlig vanskelig det er å faktisk forsøke å gjøre det i praksis. Motivasjon er mangelvare for tiden og den spiseforstyrrede delen er veldig, veldig hemmende i hverdagen. Spiseforstyrrelsen setter mange begrensninger, har trukket opp altfor mange streker og grenser rundt meg som jeg ikke riktig greier å krysse. Tanken om å gi opp alt sammen streifer meg oftere enn jeg liker, det som holde meg gående er punktene ovenfor og vissheten om at jeg har ALT å miste om jeg feiger ut nå.

Jeg vet hva som står på spill og jeg kjenner at jeg BRYR meg. Jeg vil ikke miste alt jeg har brukt ett helt år på å oppnå for noe så latterlig som lavere tall på vekta! Jeg har alt å miste, and that’s what keeps me going.

What doesn’t kill you, makes you stronger.

Jeg synes at Mars, måneden i seg selv er en vanskelig tid. Sykdomsvanskelig. Det er så mye sykdomsvondt som har forekommet i Mars.

Jeg må hele tiden tvinge meg selv til å se det positive framfor å henge med opp i alt jeg selv definerer som traumatisk. Det er vanskelig å skulle se at det har kommet noe godt ut av det vonde, jeg lever tross alt fortsatt. Tross alt. Til syvende og sist, fortsatt levende. Jeg liket uttrykket “never look back”. Men man må det likevel, kunsten er bare å vende blikket framover igjen også. Men jeg må likevel se tilbake for å forstå sammenhengen, konseptet og helheten. Detaljene.

Mars 2007. Mitt aller første ønske om å gjøre slutt på alt. Det var ikke en plan, det var impulsivt. Men jeg ringte ingen. Sa ikke i fra til noen. Ingen rop om hjelp, ingeningenting. Tok altfor mange tabletter, men jeg visste jo ikke da at det ikke var nok.

Mars 2008 er vel der jeg virkelig vet at jeg metodisk sett overspiste med vilje, handlet fordi jeg visste jeg skulle kaste opp og ikke bare fordi jeg følte jeg hadde spist for mye. Det var her overspisingsepisodene begynte. Lillebror ble også født dette året.

Mars 2009. Jeg hadde liksom akkurat sluppet unna tvangsparagrafen og gått med på frivillig innleggelse på ei åpen avdeling når jeg følte at håpet sviktet likevel. Jeg fikk beskjed om at dette stedet ikke kunne hjelpe meg, og jeg måtte sendes ei uke i retur til lukket avdeling – selv om jeg ikke hadde “funnet på noen sprell”. Det var nederlag å miste et skjørt håp og føle at det aldri kom til å bli bedre, selv om jeg forsøkte å være velvillig.

Mars 2010. Det er lett å bla tilbake til blogginnleggene fra den tiden. Det gjør vondt å lese og å se bildene. Det gjør vondt å huske, vondt og vite. At det virkelig er sånn det var. Likevel er 2010 vendepunktet. Det VIRKELIGE vendepunktet med helhjertede forsøk og handlinger framfor kun tanker. 
Ett grand mal krampeanfall førte til 1 års kjøreforbud, ny diagnose – epilepsi og nye medisiner.

2011. Det er sårt å se at jeg ikke er FRISK og at sykdommen fortsatt sitter så hardt som den gjør. Ambivalensen er så enormt stor! Jeg vil, men jeg vil ikke. Eller snarere; Karianne vil, men spiseforstyrrelsen nekter. Det føles litt som om jeg kjemper en usynlig kamp, ofte føles det som om ingenting er bedre i det hele og det store og det er her jeg må se tilbake for å sette ting i perspektiv.

Hva hadde jeg egentlig i 2010? En enorm vilje til å bli så tynn som overhodet mulig. En stahet jeg var villig til å gå i døden for å understreke. Null dager uten oppkast, null mat beholdt i den store sammenheng. Null niks nada ønske om noe som helst, så lenge jeg ble tynn nok – så kunne verden bare gå sin gang for alle andre. Tynnhet, for enhver pris.

Hva HAR jeg i 2011?

  • Jeg har dager uten oppkast her og der. Ikke så mange jeg skulle ønske på rekke og rad, men alle monner drar! Spiseskjemaene jeg fyller ut viser at 6/21 dager er UTEN oppkast. Det er nesten en tredjedel. Selv om den friske delen i meg er skuffet over at jeg ikke har kommet lenger eller greier meg bedre – så er det likevel bedre enn 2010.
  • Jeg har SKOLEN. Jeg går på skole! Tenk at jeg har funnet ut at jeg VIL noe mer, noe annet enn å gå i døden for tynnheten!
  • Om 13 dager kan jeg sette meg bak rattet og i det minste øvelseskjøre etter 365 dager med kjøreforbud.
  • På tirsdag er jeg 42 uker skadefri. 292 dager i skrivende stund.
  • Mer ansvar for eget liv. Jeg balanserer ikke på grenser der jeg vurderes av leger eller psykologer som kan avgjøre livet mitt med få pennestrøk.
  • Evne til å se litt lenger fram enn kun dagen imorgen.
  • Mer fornuft!

Jeg hadde ingen av disse tingene for ett år siden. Det i seg selv definerer en framgang, selv om jeg ikke greier å se den i hverdagen før jeg setter meg ned og ser tilbake. Reflekterer og prøver å hente fram fornuftige tanker.

Det som gjør vondt, skåret i gleden, er vissheten om hvor SKJØRT dette er. Hvor viktig det er å holde fast og hvor jævlig vanskelig det er å faktisk forsøke å gjøre det i praksis. Motivasjon er mangelvare for tiden og den spiseforstyrrede delen er veldig, veldig hemmende i hverdagen. Spiseforstyrrelsen setter mange begrensninger, har trukket opp altfor mange streker og grenser rundt meg som jeg ikke riktig greier å krysse. Tanken om å gi opp alt sammen streifer meg oftere enn jeg liker, det som holde meg gående er punktene ovenfor og vissheten om at jeg har ALT å miste om jeg feiger ut nå.

Jeg vet hva som står på spill og jeg kjenner at jeg BRYR meg. Jeg vil ikke miste alt jeg har brukt ett helt år på å oppnå for noe så latterlig som lavere tall på vekta! Jeg har alt å miste, and that’s what keeps me going.

Månedsoppsummering: Februar

Oppturer:

  • Øyeblikk og korte sekunder.
  • 9 – NI måneder skadefri. (ikke 6, ikke 8, men NI)

Nedturer:

  • Følelsesløshet. Mangler glede over ting som tidligere har gjort meg glad.
  • Å holde ut
  • Økonomi, nav og husbanken.

Nye ting: Ingenting? JO! Prison Break sesong 3 og 4.
Menneskene jeg har satt mest pris på: Godt spørsmål du!
Irritasjonsmoment: Sykdom, dårlig samvittighet og skam!
Mest brukte ord: Supert og fantastisk!
Fysisk Form: Nedgående!
Psykisk Form: Stabilt ustabil!
Ting jeg har lært: Ingenting er som å lære ting på den harde måten…

Vekt: Veiedag på onsdag. Første gang siden Desember 2010.
Maten / næring: Jadaneida. Sådær.
“Trening”: Trasker omtrentlig 6km om dagen og mer gidder jeg rett og slett ikke. Nok å gå tur/retur skole og med Zahra.
Jeg gleder meg til: 26. mars!!!!!!!!!!! JEG SKAL KJØRE BIL IGJEN!! Adios til kjøreforbudet!
Jeg skal også: Keep walking.

Mat: Tror det må være nutrilettbarer, Dark Chocolate.
Drikke: Fun Light – årets smak. Husker ikke hva den heter. 
Tv-Serie: For tiden går det i Prison Break sesong 2, også har jeg sett Breaking Bad, sesong 1 og 2, holder på med 3.
Sang: Bruno Mars- Grenade
Band: Nightwissssh.

Ekstremt kort oppdatering!

Februar har vært preget av veldig mange utfordringer og veldig mye nytt! Ny leilighet fører med seg nye rutiner og nye mønster. Etter å ha bodd her i 4 uker i dag (hurra!) er fremdeles ingenting spikret og automatisk. Dagsrytmen endrer seg til stadighet og jeg har ikke helt greid å tilpasse alt optimalt enda.

I tillegg har jeg begynt på skolen igjen, etter å ha vært borte så og si hele Januar. Har enda en del fravær, ca. 2 dager i uka. Utrolig nederlagsfølelse at jeg ikke greier å komme meg avgårde HVER dag! I tillegg er jeg deprimert fordi jeg føler at jeg ikke presterer like godt – eller har samme glede av å gå på skolen som i høst.
Biter tennene sammen. Året SKAL fullføres.

Økonomisk sett har det også vært en tøff måned! Økonomien min har jo endret seg fullstendig med tanke på at jeg nå betaler mer i husleie, i tillegg har jeg søkt om ekstra stønader hos nav, og mens disse er under vurdering er også noen av mine inntekter STOPPET i behandlingsperioden, noe jeg synes er helt på tryne med tanke på at det er NÅ jeg trenger pengene – ikke etterbetalt om tre måneder!
Pengeproblemer og økonomiproblemer tynger!

Sliter voldsomt med dårlig samvittighet for tiden også. Mitt syke sinn vrir alt godt om til “du fortjener det egentlig ikke, du burde skamme deg for at du har flaks og er så heldig, du fortjener ingenting”.

Oppsummering: Januar.

Oppturer og nedturer slik jeg vanligvis skriver, velger jeg å klippe bort denne måneden og oppsummerer heller under generelt, lenger ned.

    Nye ting: Leilighet.
    Menneskene jeg har satt mest pris på: Frk.Vikarlege, Bestemor, Onkel J & Therese.
    Irritasjonsmoment: Hele JANUAR har vært et irritasjonsmoment!
    Mest brukte ord: Hysj og “hold kjeft for faen”.
    Fysisk Form: Full av vann i hele kroppen – oh the joy.
    Psykisk Form: NEDBRUTT og sliten, med god grunn.. Men likevel finnes det kanskje snev av positivitet og håp likevel. Jeg KJENNER det ikke så godt inni meg, men om jeg ser på gårdagen eller dagen før – så beveger jeg meg i alle fall BORT fra det vanskelige, til tross for at nye vanskeligheter til stadighet dukker opp.
    Ting jeg har lært: At livet ikke nødvendigvis er over, selv om alt ligger i ruiner.

    Vekt: Helt feil.
    Maten / næring: Mer ned, mindre i retur.
    “Trening”: Turer for Zahras skyld.
    Jeg gleder meg til: Å overleve.
    Jeg skal også: Puste.

    Mat:
    Drikke: Fun light, artic blueberry eller hva den nå heter! 
    Tv-Serie: Prison Break!
    Sang/Musikk: Alt som bråker og overdøver tankesurr. Nightwish, Rammstein, Distillers, Evanescense and so on.

    Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal oppsummere Januar. Det har vært en av de vanskeligste månedene i mitt liv, definitivt den med mest forandring. Jeg som hater forandring, jeg som liker og verdsetter trygghet og rutiner. Jeg som liker å vite hva jeg går til, og hva som venter meg i morgen.

    Plutselig visste jeg ingenting. Og noe av det som plager meg mest; jeg så det IKKE komme. Jeg hadde ingen anelse, jeg var slettes ikke forberedt, ulykken rammet rått, brått og brutalt. Jeg har lyst til å skrive POOF, KRASJ eller BANG, et eller annet onomatopoetikon, sånn som alltid står i tegneserier.

    Jeg får nesten dårlig samvittighet av å skrive det; men jeg ble kastet ut. Kort og godt – uenkelt og ugreit. Jeg gråt i timesvis før jeg omsider kom meg ut, dro til Elins kjæreste sammen med henne, satt oppe hele natta og så prison break, hadde det levelig fordi jeg slapp å tenke.
    Neste morgen sto jeg opp, dusjet, dro til legen, dro tilbake for å se mer prison break, dro “hjem”, til det jeg kanskje TRODDE var hjem, gråt litt mer og sovnet. Sto opp på krisedag nummer to, dro til samtale på psykiatrisk og returnerte ikke. Jeg ble bare værende der.

    Håpløsheten lå tung i dagesvis, kanskje uker. Det tok i alle fall lang, lang tid å finne ut HVA jeg skulle gjøre. Å velge å høre på ordene som ble sagt rundt meg, velge å ta i mot rådene jeg fikk.
    Det var ren, skjær IMPULS at jeg bladde gjennom en dager gammel avis og fant en annonse på ei leilighet. Det var etter oppmuntringsboost at jeg klarte å ta en telefon til et vilt fremmed menneske, for å høre om leiligheten fortsatt var ledig, og om det var mulig å komme på visning. Det var vanskelig, kanskje fordi jeg aldri har gjort det før, eller fordi jeg ikke visste hva som ventet.

    Selv etter at jeg sa JA til leiligeta, tok det meg dagesvis å svare da jeg fikk beskjed om at jeg fikk den om jeg ville ha den. Jeg var så USIKKER, jeg visste vel ikke om det jeg gjorde var rett, riktig eller rimelig?

    Dagen jeg ble skrevet ut  fra psyk var vanskelig. Jeg husker jeg prøvde å fortelle legen hvor vanskelig jeg synes alt var. Jeg gråt ustoppelig, og han sa jeg kunne komme tilbake om det ikke gikk, eller dra på krisesenter. KRISESENTER liksom, det ordet har brent seg fast. Krise-senter.
    Egentlig skulle jeg “bo” hos mamma, men det gikk langt fra bra. Jeg endte opp hos bestemor, etter noe som kunne ha blitt en større krise på vei dit.

    Hos bestemor var det mer krise. Hos meg var det krise. Bestemor var ubrukelig etter å ha falt dagen før, og jeg tok vare på henne i fire døgn før noen gadd å ta røntgen av henne, og da hadde hun allerede vært på akutten og på legekonsultasjon, hvor legen hadde diagnostisert henne med “kraftig forslått”.  Det er en stor underdrivelse, når den egentlige diagnosen var brudd på to ryggvirvler og komprimering i ryggen.
    DA var jeg forbanna da, der jeg satt på legekontoret med bestemor, etter at vi hadde ankommet i ambulanse, og legen hadde sagt “kraftig forslått” for andre gang, og var i ferd med å sende oss hjem.
    “Det kan du faktisk ikke gjøre” sa jeg, og legen sa “hva behager?”.  Jeg måtte nesten gråte, men strevde med å holde meg saklig og samlet. Krevde mer hjelp, sa klart i fra om at det ikke gikk an at JEG skulle ta vare på bestemor, helt alene, når hun var i så elendig form! Legen, ja, han mente det at: “det er jo nesten ingen vits i å sende henne på sykehus, hun kommer inn i dag og blir skrevet ut i morgen”. “Ja vel” sa jeg, “men da gjør du det!”.
    Jeg fylte ut en haug med søknader om hjemmetjeneste, jeg kjørte ambulanse to ganger, jeg var med i røntgen og satt en EVIGHET på sykehuset og ventet på akutten. DA først var det noen som gadd å ta røntgen, DA FØRST, på dag torsdag, fire dager etter søndagens fall!

    De fem dagene bestemor lå på sykehus returnerte jeg hjem til henne, med min egen krise hengende over hodet på meg. Bulimikrise også, for den saks skyld.

    Januar. Herregud. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Alt har vært feil, ting er under endring – kanskje til det bedre. Kanskje, om jeg velger å tro det.

    Spiseforstyrrelsen har vært et helvete. Den har murret i bakgrunnen hele, hele tiden, konstant gnagende, skrikende, oppmerksomhetskrevende. Selv om det ikke er det som har vært MEST FEIL denne måneden, så er det likevel noe som har vært skrekkelig feil på sitt eget vis. Det er LENGE siden det har vært så intenst med spis&spy som det har vært denne måneden – men det har vært “nødvendig” – for å overleve, selv om det motsier seg selv. Jeg har valgt, både bevisst og ubevisst, å spise i meg mine egne følelser, for deretter å kunne kvitte meg med dem etterpå. Av og til har det gått på automatikken, og innimellom var det bevisste valg, barberblad eller toalettskål?

    Til syvende og sist, med livet i behold – er kroppen nå så skakkjørt at jeg blør neseblod hver dag, og drasser rundt på en hel masse vann som kroppen ikke vil gi slipp på. Det irriterer meg og bekymerer meg, og jeg forbanner meg selv fordi det er som det er.

    Krise. Hjemløs. Psykiatrisk. Skadetrang. Varsellamper. BMIfeil. Pengesløsing. To millioner tårer. Håpløshet.

    Mot jeg ikke visste jeg hadde, evne til å utføre impulser jeg bare drømte om, guts til å hoppe ut i det ukjente – selv om jeg ikke vet hva jeg går til, om det er trygt, om det er bra, om det ordner seg eller ikke. Evne til å reise meg, se videre, slutte å straffe andre ved å straffe meg selv – heller straffe ved å motbevise det umulige – selvstendighet. Jeg vil for alt i verden, faen ta, hadde jeg ikke vært så sta – så hadde jeg ikke kommet noen vei! Jeg vil for alt i verden bevise for alle og en-jævla-hver, at jeg KAN stå på egne bein, jeg KAN klare meg selv, jeg GREIER meg selv – OM JEG FÅR SJANSEN.

    Jeg har grått og hylt, skreket og ropt, spist og spydd i en måned fra ende til annen for å få det som JEG ville ha det – en sjanse. For å få en sjanse til å bevise at Karianne er Karianne og ingen andre. Selvstendig til tross.

    Når alt kommer til alt, har jeg fått det som jeg vil. Fått min sjanse, i en egen leilighet. Så her sitter jeg nå, i det ukjente, i det nye. Januar gikk i historieboka for tre minutter siden, AMEN.

    Jeg aner ikke hva morgendagen bringer, men jeg vet at jeg er ferdig med Januar og at det ikke kan bli verre enn det var.

    WordPress oppsummerer bloggeåret 2010.

    Healthy blog!

    The Blog-Health-o-Meter™ reads Wow.

    Crunchy numbers

    Featured image

    A helper monkey made this abstract painting, inspired by your stats.

    The Louvre Museum has 8.5 million visitors per year. This blog was viewed about 342 796 times in 2010. If it were an exhibit at The Louvre Museum, it would take 14 days for that many people to see it.

    In 2010, there were 450 new posts, growing the total archive of this blog to 635 posts. There were 45 pictures uploaded, taking up a total of 11mb. That’s about 4 pictures per month.

    The busiest day of the year was September 1st with 2679 views. The most popular post that day was Mine Bulimiske Glansbilder..

    Where did they come from?

    The top referring sites in 2010 were bloglovin.com, blogger.com, cajjolinee.blogspot.com, networkedblogs.com, and liseliten.com.

    Some visitors came searching, mostly for bitre blomster, arikanne, bitre blomster blogg, arikanne.com, and selvskading.

    Attractions in 2010

    These are the posts and pages that got the most views in 2010.

    1

    Mine Bulimiske Glansbilder. August 2010
    87 comments

    2

    Linker February 2010
    4 comments

    3

    Tankevekkere February 2010
    2 comments

    4

    Karianne November 2009
    22 comments

    5

    Arr er ingen skam! June 2010
    43 comments

    Endelig 2011?

    Først må jeg skrive Godt Nyttår, bare for å ha det gjort.

    Jeg er ikke blandt dem som lager meg nyttårsforsett som skal gjelde for hele året, følges slavisk og ende med skuffelse ved hvert minste avvik. Likevel har jeg lagd meg noen små planer, men jeg vil heller kalle det for Nyttårshåp. Eller Nyttårsmål. Ting jeg ØNSKER å gjøre iløpet av 2011, ting jeg HÅPER jeg får gjort. Ting jeg DRØMMER om å få gjort iløpet av det kommende året som såvidt har begynt.

    Ting som hadde vært fint å få til, ting jeg ønsker å jobbe for å oppnå og gjennomføre.

    Håp og Drømmer for 2011

    • Modum Bad. Jeg har allerede takket JA til plassen, og jeg håper for alt i verden jeg ikke feiger ut. Sykdommens ambivalens kan være stor, men jeg vet at jeg har mennesker rundt meg, som kommer til å sende meg avgårde til tross for mulige protester? Jeg ser for meg at det skal være vanskelig å komme i gang med intensiv behandling i Vikersund, men jeg vet at jeg må. Derfor målet; å dra til Modum Bad og ta i mot behandling.
    • Fullføre 1.året på vidregående skole. Et mål fordi det alltid er på nyåret jeg “gir opp” eller blir for syk til å fullføre. Men målet er at i år, jeg skal komme meg gjennom med BESTÅTT i papirene og gledesfølelse i magen. Mestring til tusen. Jeg jobber for det, vil, skal, må.
    • Etter 26. Mars er det forhåpentligvis mulig (kryss fingrene for meg!) å kjøre opp til sertifikatet! Det hadde vært noe det, å endelig kunne krysse det av på lista over ting jeg har lyst til å gjøre her i livet!
    • Hundekennel. Drømmer om at det skal gå bra, at det blir fine valper jeg får solgt!
    • Ny valp! Gleder meg utrolig til å beholde én miniZahra! Håper bare alt går som planlagt!
    • Ansvarlig og konsekvent! Med dette mener jeg at jeg skal bli flinkere til å gjøre ting jeg misliker med én gang, framfor å utsette det i evigheten og til slutt la det gå i glemmeboka. For eksempel om jeg har en ubehagelig telefonsamtale i vente; for eksempel til mobiltelefonselskapet som sender meg feil regninger, eller NAV som gjør feil her og der. Målet er å få det GJORT, selv om jeg misliker det. Få det unnagjort og ut av verden så fort som mulig. ‘
    • STRESS NED. Alt ordner seg, alltid.
    • 12 måneder. Jeg er redd jeg kanskje sikter vel hardt og langt om jeg skriver dette sort på hvitt, men jeg velger likevel å hoppe i det å gjøre det. 12 måneder skadefri. 25. Mai 2011. I can do it? Jeg håper det.

    Bortsett fra det kan jeg sikkert tilføye; ting tar tid, hold ut, det ordner seg, bladida, selv om det ikke er lett der og da. Samme regla, kjenner den så godt. Skrevet det en haug med ganger før, og det står like sterkt den dag i dag, selv om det av og til blir usynlig eller ikke kommer fram under alt det andre. La oss bare håpe at det ligger godt i grunnfundamentet.

    Godt Nyttår!

    Årets nedtur – 2010.

    Jeg har store planer om å dra en oppsummering av 2010 etterhvert som året nærmer seg sin slutt. Tenker dog jeg skal vente litt for å få med flere detaljer fra desember. I fjor, når det var på tide med slike oppsummeringer – gadd jeg ikke. Jeg orka ikke. Jeg hadde ikke energi i det hele og det store, og jeg kunne ikke brydd meg mindre heller. Jeg husker at jeg satt oppe i skinnsofaen til mamma (som hun nå har tatt med seg siden hun flytta – men det gjør ikke noe, for stefaren min kjøpte lik), og kikka ut vinduet, på det berømte tv-tårnet. Macen i fanget, tanker i løse lufta, hvilende fingre på tastaturet ingen verdens ting å skrive.

    Jeg skrev:
    “Anyway. I fjor postet jeg ett såkalt “året som gikk” innlegg. Det har jeg IKKE tenkt til å gjøre i år. 2009 har vært det desidert dårligste året i mitt hittil nitten år gamle liv, og jeg synes ikke det er nevneverdig å rippe opp i sårene som tiden har skapt, som kanskje er i ferd meg å gro (?). Arrene, etterlatt tidens tann kan ingen ta i fra meg, men de vil kanskje blekne med tiden.

    I sommer en gang slettet jeg dessuten alle innleggene i bloggen, så lenger tilbake enn det er det ikke mulig å lese seg.

    Jeg er egentlig GLAD for at 2009 er over om i underkant av ti timer, for en liten del av meg forteller meg at 2010 umulig kan bli så kvalitetsfattig som 2009 har vært. Det har vært en smertefull reise, men jeg puster fremdeles. Det viktigste jeg har lært iløpet av 2009 er at TIDEN JOBBER FOR MEG OGSÅ. Når livet er vondt og så uutholdelig at man ikke bryr seg om man lever eller dør, så er det en kunst i seg selv å lære seg å få tiden til å gå. Dette er noe jeg prøver å mestre, for tiden jobber for meg også. Rome wasn’t built in a day, og mirakler skjer ikke over natten. Ting tar TID og av og til jævlig lang tid.”

    Things change. Men likevel ikke.

    Men årets nedtur, 2010’s største nedtur MÅ være kjøreforbudet. Det er så kjipt at jeg ikke får satt ord på det. Mange tenker at det kanskje “bare” er lappen, men der og da, når jeg gikk i gang med jeg-skal-ha-lappen prosjektet, så var det det eneste jeg følte at jeg mestra! Det ENESTE. Mat gikk til helvete, vekt, penger, selvskading – men kjøre bil, det kunne jeg. Det var jeg flink til, det greide jeg, det gikk bra.

    Så jeg satt i mammas skinnsofa og funderte på hva jeg skulle formidle i bloggen. Jeg finner ingen synlige beviser på at jeg har skrevet det, men jeg husker at jeg tenkte det. Jeg tenkte for det første at jeg kom til å dø iløpet av 2010, nei, jeg sier det ikke for å være dramtatisk, jeg så verden gjennom håpløse linser, jeg så ikke håp eller lys eller mening med noe som helst. Så det eneste jeg tenkte jeg skulle strekke meg mot, som kanskje kunne gi meg mestring av noe slag – det var sertifikatet.

    For meg sto det likestilt med frihet. Til å kjøre dit jeg ville, når jeg ville, i min egen bil. Gjøre ærender når det passa meg, dra på besøk når det passa meg, kjøre turer når hodet var fullt, kjøre til en øde parkeringsplass og skru musikken på full guffe for å overdøve tankene mine. DET så jeg for meg, og DET skulle bli fint. DET så jeg fram til, det kom til å bli bra.

    Så at jeg da i April 2010 fikk brev hos fylkesmannen som har vedtatt kjøreforbud fram til 26. mars 2011, var et hardt slag i ansiktet. Noen tenker kanskje “jaja, men da får du bare vente da”, men ETT år å vente er mye, altfor lenge å vente i hodet til ei jente som hadde det som eneste oppnåelige mål på det tidspunktet. Jeg hadde ingen ambisjoner om skole, jeg hadde ingen friske mennesker i min omgangskrets (ikke det at det er noe galt i det!), men det var meg. Syk jente i sykt miljø, uten ambisjoner eller håp eller peiling eller hva som helst.

    Jeg for ofte høre det “WHAT HAR DU KJØREFORBUD; HVA POKKER HAR DU GJORT?!”, og det er like morsomt hver gang. Den der “jeg har epilepsi jeg, kjempekjekt”, det er liksom en samtalebrems uten like. Epilepsi liksom. Kjøreforbud og epilepsi. Og det “beste” må vel være at det muligens var utløst på grunn av bulimien? Er ikke det tidenes advarsel, så vet ikke jeg.

    Akkurat den biten der er veldig sår for meg. All den der “men nå er det ikke så lenge igjen da”, får meg ikke i nevneverdig bedre humør da det kun koster fylkesmannen et nytt pennestrøk om kroppen min skulle føle for å få spasmer igjen. Det virker liksom så umulig plutselig. Greit, jeg mestrer jo mye annet NÅ, men det hadde vært fint å kunne kjøre også! Til og med de i klassen min øvelseskjører! Suuuurtsurt, sjalu som jeg er.

    Det har kosta meg mye irritasjon, særlig nå i høst med alt annet som har vært, så har jeg vært avhengig av transport hit eller dit for å få gjort ting. Det er utrolig flaut, å være 20, og fremdeles mase på mine nærmeste som om jeg var 15, “kan vi dra på butikken, værsåsnill?”, men i høst har det mest vært “JEG KJØRER” avbrutt av “NEI, jeg kjører” og “jeg spurte først!”. Det er slitsomt, skulle ønske jeg hadde egen bil og slapp at mamma og stefaren min skal “krangle” via meg om hvem som skal kjøre meg hvor, hvem som skal kjøre meg til flyplassen eller skolen.

    Dette er kanskje et SURT og SURKETE innlegg, men det er for meg ÅRETS NEDTUR. Negativ som jeg er tør jeg ikke engang å tenke på hvor “lang” eller “kort” tid det er til Mars, da jeg er kjemperedd for at kroppen min skal finne på tull og ødelegge det også. Ikke kan jeg bli pilot heller, selv om det egentlig ikke har vært en ambisjon.

    Månedsoppsummering: November

    Oppturer:

    • Kortklipperiet førte til bedre økonomistyring!
    • Flere gode karakterer.
    • Endelig levert inn filmoppgaven, med en god magefølelse.
    • 6 måneder skadefri.
    • Zahra hjem igjen!

    Nedturer:

    • Mørketid! Sola er nå offisielt borte, og jeg merker det godt.
    • Julenervøsitet
    • Relasjoner, vennskap og skuffelser.
    • Ensomhet.
    • Negative følelser, sinne og sjalusi.
    • Symptomer og konsekvenser. (les: hårtap)
    • Stygg i speilet
    • Spiseforstyrrelsen lyver
    • Karianne DramaQueen.

    Nye ting: Forrige måned skrev jeg visst “tatovering” på dette punktet – men det stemmer ikke. Det er noe jeg SKAL ta, må bare presisere det. Nye ting i november.. Sko kanskje. Og noe klær.
    Menneskene jeg har satt mest pris på: Stefaren min.
    Irritasjonsmoment: Mat, kostlister, vekt, sykdom. <— Akkurat det samme som forrige måned. Pluss at jeg irriterer meg over skolearbeidmengden, som bare vokser og vokser.
    Mest brukte ord: Ahaha, I begynnelsen av måneden presterte jeg å si “crap on shit” i en eller annen teit sammenheng, når jeg tapte i Icy Tower faktisk. Så det har blitt litt det, om noe som er teit, superteit. Og “you don’t get it”.
    Fysisk Form: Trøtt og sliten, som vanlig plutselig?
    Psykisk Form: Vinterdeprimert og ellers ganske drittlei det meste.
    Ting jeg har lært: Når du har brekt begge beina, må du ikke tro at du kan gå selv om det ene bruddet ser ut til å leges litt.

    Vekt: jæjæ. sikker det altså.
    Maten / næring: Ikke LØP på julesmellen?
    “Trening”: Turer for Zahras skyld.
    Jeg gleder meg til: JULEFERIE OG BERGEN OG PAPPATID!
    Jeg skal også: Put on a happy face, fake it to make it, ikke spre negative tanker om jula, forsøke å spre litt juleglede, kanskje det smitter?

    Mat: Boller med nugatti <— Det er ikke Kariannes oppriktige mening.
    Drikke: Sukkerfri Monster.
    Tv-Serie: Greys Anatomy! “Ferdig med sesong 2, straks ferdig med 3.”<— Forrige måned. Nå har jeg fullført sesong 3, 4, 5, 6 og holder på med nummer 7. Braliv! Har også begynt å se Sueprnatural og nærmer meg slutten på sesong 1. Og begynt på Doctor Who sesong 5, endelig! (lite å gjøre sa du?)
    Sang: Null oversikt. Altfor mange? Kanskje Dancing with tears in my eyes med Ke$ha.
    Band: Aner ikke?

    Kort oppsummert: November har vært dritt på flere områder. Alt går liksom til helvete, jeg ble plutselig akutt supernegativ til alt, så alt er jo strålende, supert, flott, fint, fantastisk. (oh the irony).

    Thank God it’s over.


    Bloggen skrives av Aria, 25 år.

    Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

    Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

    Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

    Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

    Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

    Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

    Kontakt:
    ariaolea@gmail.com

    Kategorier

    Arkiv

    Advertisements