Archive for the 'Høydepunkter' Category

Julen 2015

Den eneste grunnen til at jeg ikke har skrevet på en stund, er for at jeg ikke har hatt tid! Med andre ord har jeg gjort mye og det har hopet seg opp med masse jeg ønsker å dele.

For det første. Eksamenene. 

Jeg vil selv tørre og påstå at det gikk bra og over all forventning! 6, 6, 2 og jeg er egentlig strålende fornøyd med at alt er bestått og unnagjort! Det eneste jeg er misfornøyd med her, du ser kanskje toeren der og tenker at det er den, men det er det ikke… Det eneste jeg er misfornøyd med er en skrekkelig upedagogisk sensor som sa så fint at “du kan jo ingenting du”… og da ble jeg litt satt ut.

Kjære sensor: både jeg og du skjønte at jeg ikke kunne så mye som ønsket om “utviklingen av det Norske demokratiet mellom 1814-1884” – men du kan ikke fortelle elevene at de “ikke kan noen ting” bare fordi de ikke lever opp til forventningene dine!

Heldigvis tok jeg det ikke tungt. Jeg har aldri fått 2 før, men det var faktisk ikke så ille. Jeg var bare sjeleglad jeg besto og forhåpentligvis ikke trenger å ta opp igjen historiekarakteren. Så alt i alt hva eksamener før jul angår, er jeg fornøyd med egen innsats, at jeg møtte opp og fullførte etter beste evne. Og jo, jeg kan mer enn “ingenting”, selv om historiesensor var frekk nok til å påstå annet.

For det andre og tredje: JUL & Nyttår.

Jeg har jo blogget en masse gjennom årene om at jeg ikke liker jul, jul er kjipt fordi ditt og datt og stefamilier og familiebrudd og tradisjonstap og nye tradisjoner og spiseforstyrrelser og bulimi og skilte foreldre og feiring på psykiatrisk og så videre og så videre….

Jeg gruet meg i år også. Visste ikke hvor jeg skulle være, hva jeg skulle gjøre, hvordan det skulle bli. Ville helst finne en måte å unngå det hele på, som vanlig. Men jeg sa til kjæresten min at jeg var åpen for å prøve noe annet hvis han hadde forslag. At jeg kunne prøve å feire jul på ett eller annet vis og at jeg skulle ha et åpent sinn og ikke fordømme noe før jeg hadde prøvd.

Det endte i alle fall med at jeg dro til Beitostølen sammen med hundene mine og kjæresten min, bodde på hotell og feiret jul sammen med foreldrene (+ deres hund) og broren hans. Det har vært den første fine julen på mange år, en sånn jul hvor jeg med hånda på hjertet kan si at jeg har hatt det fint og faktisk mene det. Ingenting har vært jævlig eller spesielt krise, snarere tvert i mot. På julaften skulle vi egentlig i slalombakken men var litt for sene så vi rakk det ikke. Vi sløyfet slalombakken og gikk rett på afterski istedenfor, etterfulgt av en hundeluftetur, deretter en tur på treningsrommet på hotellet – fordi hvorfor ikke? Dusj (*brannalarm* kaste på seg klær, evakuere hotellet, fryse, banne, inn igjen, av med klær, dusje ferdig), finklær på, pinnekjøtt til middag, gaveåpning…

Dagen etter derimot, da rakk vi slalombakken! Jeg har faktisk ikke stått på snowboard på ti år og det gikk overraskende bra! Kalkun til middag. Vi rakk å ta noen runder i slalombakken også den siste dagen før vi kjørte hjem til Bergen for noen dager.

Vi rakk vel såvidt å lade batteriene litt før vi dro til Voss den 30. for å feire nyttårsaften på en hytte med tolv andre! Det vil si at vi bodde fjorten stykker på en liten hytte og det gikk overraskende fint selv om jeg ikke kjente noen og knapt hadde hilst på andre ved tidligere anledninger.

Ingenting av dette hadde vært mulig eller gjennomførbart hvis jeg ikke hadde kjempet så hardt for å bli frisk fra agorafobien. Jeg kan nesten ikke beskrive hvor fjernt det virker, alle de dagene i de jævlig lange årene hvor jeg satt ensom hjemme, dag etter jævla dag og ingenting ble bedre og jeg lurte på om “dette var alt”, om det var slik livet mitt alltid kom til å være. Det jeg nå kan beskrive som realitet, var bare drømmer jeg ikke orket å drømme engang, fordi jeg var så sikker på at det var umulig. Det “kom aldri” til å bli bedre og det gjorde så vondt at jeg ikke helt klarer å sette ord på det.

Nå nevnte jeg ikke spiseforstyrrelsen, men også der har jeg det mye bedre. I praksis er jeg symptomfri, men jeg har fortsatt en del “kjipe” tanker. Med kjipe mener jeg alt fra triggende tanker, plagsomme tanker – altså den lille stemmen som hvisker “gjør sånn, gjør slik” og ubehagelige tanker. Men det går “greit”, de er der, ok.

Uansett, hvis jeg først skal blogge synes jeg det er på sin plass at jeg rekker å få med at julen for en gangs skyld har vært fin! På julaften var jeg også litt ekstra takknemlig for at jeg på dagen, nøyaktig sju måneder tidligere gikk på det som etterhvert ble kjæresten min, på en bensinstasjon på en helt tilfeldig søndag i Mai. Jeg er heldig. Endelig er det min tur til å være litt heldig her i livet, satan. Synes det begynte å bli på tide, haha.

Med det, vil jeg egentlig bare ønske dere som enda følger litt med her inne, et godt nytt år!

Advertisements

Madness.

Husker dere Karianne, som for kun to år siden skrev post-it lapper som hun hang opp på veggen hver gang hun kom seg lenger ut av huset enn kun forbi postkassen? Husker dere Karianne, som i begynnelsen av 2013 skrev at hun hadde det så forferdelig og at agorafobien var så jævlig at hun kom til å ta sitt eget liv om hun ikke fikk hjelp – og mente det hun sa? Det var ikke et rop om hjelp, det var et tentativt avskjedsbrev formulert i to skarve setninger, at i tilfelle jeg døde – så var det ikke fordi jeg ville, men fordi jeg ikke hadde mer å leve for hvis jeg ikke ble tatt på alvor og fikk hjelp.

Det høres kanskje dramatisk ut når jeg skriver det sånn, men det var blodig alvor og en hverdag uverdig hvem som helst.

Om du husker Karianne på sitt mørkeste og når hun var hardest rammet av agorafobien – kommer dette innlegget mest sannsynlig til å overraske såvel som jeg håper det kan få deg til å trekke på smilebåndet også. Det jeg er i ferd med å fortelle er GALSKAP med store bokstaver, men jeg er ung, jeg føler meg endelig levende – og jeg lever faktisk nå. NÅ. Ikke vet jeg hvor lenge livet varer, på lik linje med nesten alle andre, men jeg har ikke råd til å kaste bort mer tid eller la sjanser gå fra meg. Som jeg skrev i forrige innlegg vil jeg heller ikke angre på ting jeg ikke gjør nå – når jeg er eldre. Jeg vil ikke se tilbake og lure på hvordan ting kunne blitt eller vært i nåtiden (dagens framtid) fordi jeg ikke turte å ta de skumleste sjansene.

Det ser ut til å være sånn med livet at fine ting skjer når man minst venter det, kanskje gjerne når man ikke er helt klar for det?

For at du skal forstå hvordan jeg kommer til å oppsummere dette innlegget er jeg nødt til å hoppe tilbake til en tirsdag i midten av August. En hvilken som helst tirsdag, en tirsdag som ikke utmerket seg på noen spesiell måte i det hele tatt. Bortsett fra at jeg ble spurt ut da, selvfølgelig. Det er jo ikke så forderdelig ofte, men denne tirsdagen sa jeg nei. Jeg sa nei fordi jeg visste hvor han bodde, jeg sa nei fordi det er langt unna, jeg sa nei fordi jeg ikke følte meg i form. Jeg sa nei til tross for at han bare var på gjennomreise og hadde sin siste kveld i Bergen. Jeg sa nei og tenkte ikke mer over det.

I 12 timer tenkte jeg ikke mer på det, før han på nytt sender melding og forteller at han har mistet toget til Oslo og om jeg ikke kan være så snill å møte han.

24 timer senere satt jeg på gulvet hjemme, alene, etter å ha fulgt han til togstasjonen, med en slags tomhet i brystet. En slags “tenk om”, tenk om ting var annerledes. Han fløy til Oslo. Han fløy til Stockholm. Rundreise i Europa. Videre til Berlin. Han spurte i Stockholm og jeg sa ja. Han bestilte billetter i Berlin. Etter Praha kom han tilbake, til meg, for meg og bare derfor. Jeg nektet å tro det. Altså, meg, mitt liv, gode ting pleier ikke å skje meg – og at noen skulle falle for meg – nok til å faktisk omgjøre en hel reiserute og ditche resten av reisefølget – bare for meg? Jeg vil tro dette kvalifiseres som Romantisk med stor R.

14 dager etter at jeg møtte han for første gang, var vi samboere på fjerde døgnet.

Jeg vet. Galskap. Det er galskap at jeg sa ja til at han, en fremmed mann jeg knapt hadde kjent i 15 timer, det er galskap at han faktisk bestilte billetter, det er galskap at han kom tilbake og .. Hadde dette vært noen andres blogginnlegg, som jeg tilfeldigvis leste, er jeg ikke sikker på om jeg hadde trodd dem.

Etter 10 døgn dro han omsider videre. Det var under 21 døgn siden første gang vi møttes.

Imorgen er det to måneder siden første gang vi møttes. Det betyr at det idag er to måneder siden han spurte meg ut og jeg sa nei. Jeg sa nei. Skjønner du? Dette skulle ikke skje. Ikke bare det, men det var ikke meningen at han skulle på rundreise i Europa. Han ble bare med fordi noen andre som skulle, trakk seg. Alt er bare tilfeldigheter. Tilfeldigheter og muligheter, hittil har jeg ikke sagt nei til noe, for det er dette livet jeg lever.

De fleste har kanskje hørt uttrykket “sometimes life deals you a band hand”? Vel, jeg tør påstå at du av og til blir tildelt kort du ikke aner hva du skal gjøre med, så…

Det jeg egentlig skal fram til, er at jeg skal besøke han i Januar. Hva jeg mener med galskap, er vel hvor han bor og hvor jeg skal. Hvor jeg skal reise, alene. En liten del av meg er en smule irritert over at jeg ikke kunne finne meg noen i Bergen, noen i Norge, i Europa i det minste? Men nei, la oss falle for noen som bor nesten så langt unna Norge som man kommer. Det er faktsik kortere vei til Kina – enn det er til Australia. Hvis du nå koblet at jeg skal til Australia, nærmere bestemt Melbourne, alene, i fire uker, i Januar, så har du koblet riktig.

Jeg, som for knapt halvannet år siden fløy med følge til Østmarka i Trondheim for å få behandling på Post 4 for agorafobien. Agorafobi, en diagnose jeg forøvrig ikke lenger har. Hvis jeg husker riktig er det omtrent 6 uker siden diagnosen ble fjernet. Selv om jeg ikke lenger oppfyller kriteriene i tilstrekkelig grad til å beholde diagnosen (halleluja, forresten), har jeg fremdeles vanskeligheter med å få ting gjort. Eller, problemet er vel snarere å komme i gang.

For å sette det i perspektiv er det knappe 5 måneder siden livet mitt endelig tok en vending for det bedre. Jeg har jobbet hardt for å komme hit jeg er idag. For å ikke lenger ha diagnosen agorafobi selv om jeg enda nøler litt i hverdagen, for å spise normalt, for å styre unna bulimi og selvskading (de to sistnevnte hadde jeg forøvrig kontroll på for tidligere enn 5 måneder siden). Det er i underkant av 3 måneder til jeg skal til Australia – med andre ord har jeg tid. Tid til å bli flinkere og komme igang i hverdagen, tid til å lære meg og nøle mindre, tid til å bli enda flinkere å utfordre meg selv. Tid til å bli klar nok og frisk nok til å reise verden rundt, en reise som forøvrig tar 25 timer fra flyet letter fra Bergen til jeg lander i Melbourne, for å tilbringe 4 uker i Australia.

Dette kommer utvilsomt til å bli noe av det desidert vanskeligste jeg har gjort hittil i livet og for å være ærlig er det skummelt å dele det med verden i tilfelle planene mine av en eller annen grunn skulle gå til helvete. Men det er kanskje et godt tegn likevel, for det betyr at jeg selv tror at jeg er kapabel til å klare dette. Dessuten kan jeg ikke tenke meg en større eller bedre avskjed med agorafobien en gang for alle, enn å reise alene til Australia.

Jeg vil ikke se tilbake om flere år og lure på hva som kunne skjedd om jeg ikke hadde turt å ta denne sjansen. Hvis ting (kjærlighet) ikke skulle fungere, så vil jeg heller vite hvorfor, enn å tenke “hva om…” om noen år.

Som sitatet jeg la ut på instagram (aria.olea om du vil følge) her om dagen sier; “maybe it won’t work out, but maybe seeing if it does will be the best adventure ever”.

Into the Fire.

Idag er en fin dag. En sånn dag som bare må blogges om, til tross for at formen er litt varierende akkurat nå. En sånn dag hvor jeg smiler til jeg griner og det føles nesten som om jeg er i ferd med å ta av, lette, sveve.

Idag har jeg nemlig kjedet meg, på best mulig måte. I en situasjon jeg tidligere kunne beskrevet som “helvetesild” har jeg idag kjedet meg. Det har seg nemlig sånn at jeg har hatt min siste time hos tannlegen idag. Tennene mine er herved i orden, alle hull er reparert, pengeboka skal få hvile, endelig kan jeg spare og bruke penger på sertifikatet istedenfor tannlegetimer! Jeg har gledet meg til denne dagen lenge.

På tirsdag kjente jeg på usikkerheten. Om jeg bare skulle ringe og flytte timen litt lenger fram i tid. Tenk om jeg ikke følte meg helt i form på torsdag? Jeg prøvde å tenke at ordentlig eksponering ville være å la timen forbli og dra som planlagt. Tirsdag gikk greit, men på onsdag slet jeg så vanvittig med trangen til å avlyse at jeg ble ordentlig sint og sur av påkjenningen. Alle vet jo at man senest kan avbestille en time her eller der, tjuefire timer i forveien hvis man vil unngå å betale for timen likevel. La meg bare si at det koster femhundre kroner å ikke møte opp til en slik time, noe jeg faktisk har gjort – la meg bare si at det var nok å “skulke” den ene timen i feighetens navn.

Jeg kjente jo litt på nervøsitet igår. Det er liksom… ikke så jævlig morsomt å dra til tannlegen, folk flest liker jo ikke det? Vel, det finnes selvsagt unntak. Men, det føles litt som om jeg allerede har blogget side opp og side ned om tannlege og tannlegebesøk, så jeg tror de fleste av dere vet at jeg har hatt et angstrengt forhold til dette? Lett har det i alle fall ikke vært.

Her er et eksempel.

Dette bildet er tatt for ett år siden, femtifem uker.

Men tilbake til igår. Jeg klarte å riste av meg bekymringene, så ikke for meg noen grusomme scenarioer i hodet mitt, jeg hadde ingen katastrofetanker og til min store forbauselse var jeg ikke plaget av “det har gått fint hittil, derfor kommer det garantert til å gå til helvete imorgen, den siste timen, for det er så typisk meg og min flaks”.

Jeg skal ikke skryte på meg at jeg har sovet så jævlig godt og jeg våknet klokka sju, etter bare seks timer med søvn og fikk ikke sove igjen. Men jeg sto opp, spiste frokost, dusjet – og jeg holdt ikke på å dø. Jeg gikk gjennom lista i hodet – den består forøvrig bare av to – tre punkter per dags dato, den samme lista som tidligere besto av to millioner punkter (okei, overdrivelse) som måtte klaffe, hvis ikke var alt dømt til å gå til helvete. Lista består av “husk å ta medisiner, spis før du går ut, drikk vann”. Enkelt og greit.

Jeg kjente ikke på angst. Jeg følte meg hverken kvalm eller skjelven og jeg hadde heller ikke spurt pappa om å skyve meg ut døra, i tilfelle jeg skulle nøle. Nå var det heller ingen hjemme som kunne passe på det, det måtte jeg ta meg av selv, som et voksent – ansvarlig menneske som drømmer om frihet og et liv verdig å leve.

Jeg gikk ut døra, låste den bak meg, begynte å gå, lette etter musikk å høre på mens jeg gikk, helt tilfeldig kom en sang som virkelig minner meg på “hva jeg kjemper for”. Jeg har noen sånne sanger som jeg hører på i enkelte situasjoner som virkelig får meg til å bite tennene sammen og rette meg opp i ryggen mens jeg blir fylt av en selvtillit jeg egentlig har når jeg først klarer å hente den fram.

Så jeg gikk de fem minuttene til tannlegekontoret, passerte sikkert femten elever som tilhører videregående skole, og gikk inn døra til tannlegen presis klokken ti. Jeg var ikke nervøs. Jeg satte meg i tannlegestolen, jeg var ikke nervøs. Jeg tok meg selv i å lure på hvor angsten hadde tatt veien samtidig som jeg kjente på hvor kjedelig det egentlig er å gå til tannlegen, samtidig som jeg var uendelig glad inni meg for at det var så enkelt. Selve prosedyren tok i underkant av en halvtime før alt var i orden, jeg dro kortet for siste gang, takket for hjelpen, lukket døra bak meg og holdt på å smile meg ihjel.

Deretter gikk jeg hjem mens jeg var vanvittig glad, jeg følte at jeg hadde vunnet. Skjønner dere? Vunnet. Slått agorafobien skikkelig. Jeg følte at det var sånn det var når jeg gikk til tannlegen før – for jeg har ikke tannlegeskrekk, det er ene og alene agorafobien som forhindrer meg, bortsett fra at jeg aldri holdt på å gå ned i knestående av lykke og lettelse når jeg var ferdig hos tannlegen før.

Når jeg gikk opp trappa til leiligheta var det ett eneste ord som streifet forbi i tankene mine, det ordet, ordet som vanligvis satte i gang hjertebank fra helvete og et uendelig inferno av katastrofetanker – “epilepsi”. Og det slo meg at jeg ikke én eneste gang hadde tenkt ordet en gang. Da måtte jeg gråte noen gledestårer, for idag har jeg vunnet og jeg er uendelig stolt og fylt til randen av en følelse av å være klar til omtrent hva som helst. En sånn “bring it on” følelse. En slags følelse av at dette skal jeg klare, vinne, vinne over agorafobien, en dag skal alle hverdagslige ting være kjedelig, og når hverdagslige ting har blitt kjedelige – tenk så mye jeg kan verdsette morsomme ting – for da vil jeg ha kapasitet til å forhåpentligvis leve livet, heller enn å bare overleve det fra dag til dag.

Sangen som har gått på repeat idag; Thirteen Senses – Into the Fire.

Den festet seg i hodet mitt i Januar/Februar, rett før jeg skulle på vurderingsopphold i Trondheim for å forhåptentligvis få hjelp til angsten. Helt siden da har den minnet meg på hva jeg kjemper for og hvorfor. Forøvrig er den kjent fra Grey’s Anatomy sesong 1, det var derfra jeg plukket den opp.

18 – self harm.

For atten måneder siden gikk jeg gjennom leiligheta mi på let etter barberblader. Jeg trodde jeg fant alle, men når jeg flyttet ut derfra for et halvt år siden fant jeg ytterligere fem barberblader her og der. Det mest grusomme funnet jeg gjorde var når jeg hjalp bestemor å flytte i September, da fant jeg mine gamle favoritter gjemt hos henne, under senga på gjesterommet og grusomme minner strømmer på. Noe av det gjør så psykisk vondt at jeg ikke har tenkt til å utdype det, for det er ikke poenget.

Poenget er at jeg for atten måneder siden la ut dette bildet;
og jeg følte meg så dum og liten. Tenk så teit om jeg sprakk? Igjen?! Etter liksom å ha sluttet for n’te gang. Men hvis du ser på datoen og er kjapp i hodet, eller har lagt merke til at tittelen til dette innlegget inneholder tallet atten, så ser og skjønner du kanskje at det jeg skal fram til er at det har gått atten måneder siden sist jeg skadet meg selv. Det er heldigvis en stund siden sist jeg virkelig kjente at trangen var tilstede, men skadetrang eller ikke – jeg har holdt ut og det er det som betyr noe.

Jeg vet nesten ikke hva mer jeg skal si, for selvskading virker evig fjernt og langt unna. Jeg er glad for det. Fortiden hører fortiden til. Jeg sluttet å skade meg rett før jeg fikk Nick. Jeg har også vært nødt til å bryte kontakt med mennesker som trigget meg så mye at det nesten er et mirakel at jeg ikke ga etter. Destruktive vennskap kan ikke holdes vedlike når kampen om livet er viktigere. Sårt, men sant. Brutalt, men viktig.

Om 10 dager er det 3.5 år siden jeg sydde mine siste sting. Skulle ønske jeg egentlig kunne regne meg selv skadefri fra da, men jeg har hatt noen sprekker iløpet av sommeren 2011 – Mai 2012.  Skulle kanskje sydd en gang eller to, men ingen store sprekker, ingen alvorlige, ikke mange. Armene mine har vært urørte i 3.5 år.

Mer har jeg ikke å si. Har sittet her lenge nå og lurt på hva jeg skal skrive, ett eller annet velformulert og dypt, men det jeg egentlig kjenner på er at den tid er forbi, så hvorfor utdype det ytterligere når min eneste hensikt med dette innlegget er å markere at det er atten måneder siden sist. Selvskadingen er i fortiden og jeg gjør mitt beste for å holde den der. Jeg husker hva kampen har kostet og jeg er ikke villig til å betale prisen en gang til. Hverken for fallet eller for veien tilbake.

18 måneder er lenge og hver dag jeg holder ut er en ny rekord.

Jeg er frisk nå. Frisk fra selvskadingen. I alle fall så frisk jeg tror jeg kommer til å bli noensinne. Selvskading er en avhengighet, på sett og vis kan jeg sammenligne det med alkoholisme. En nykter alkoholiker er fortsatt en alkoholiker, på lik linje som jeg ser på meg selv som en skadefri selvskader. På lik linje som en alkoholiker som burde holde seg unna alkohol for resten av livet – må jeg holde meg unna selvskading. På lik linje som en alkoholiker som blir fristet til å ta et glass vin eller hva vedkommende måtte foretrekke – må jeg kjempe mot en impuls om å skade meg selv, hvis det plutselig skulle oppstå en trigger.

En avhengighet er noe som ligger der, i bakhodet, selv om man blir frisk. Man vet, man husker og man glemmer ikke. Man husker og man må leve med det. Akseptere at det er fortiden, jobbe for framtiden, være forsiktig med hvor grensene går, for jeg tror alle som har slitt med en eller annen form for avhengighet vet hvor lite det er som skal til før det kanskje går galt. Jeg tror dessuten at alle som har slitt med en avhengighet har falt for fristelsen en eller flere ganger  før de har kommet dit at de kan kalle seg edru, nykter, skadefri, spyfri.

Så selv om jeg kanskje blir trigget nå og da, får skadetrang eller drømmer om å “bare gjøre det, bare én siste gang”, så er det viktigste at jeg ikke gjør det. Jeg holder ut. Vet bedre. Jeg styrer unna de syke tankene, tar de friske valgene. Det er friskhet for meg.

For ett år siden idag, la jeg ut dette bildet og sitatet. Velger å legge det ut nå, igjen, fordi det er like relevant.


An arrow can only be shot by pulling it backward. So when life is dragging you back with difficulties, it means that it’s going to launch  you into something great. So just focus, and keep aiming.

500

I’ve been waiting for this day for quite some time now, at the same time – I don’t quite know what to say. I never dreamed of making it this far, but at the same time the thought of getting here has kept me going. I feel very pleased and relieved. I feel like I’ve achieved something and I know I have.

I worked incredibly hard for this, and you know what? It’s worth it.

1154 days.

Klokka var ni på kvelden når pappa kom vandrende inn i stua med to brev i hånda. Jeg for min del satt sammen med lillebroren min mens vi begge var dypt konsentrerte i ett eller annet spill, ikke at jeg husker hvilket akkurat nå. “Hvorfor får du brev fra dem?” spør pappa – jeg vet innstinktivt hva brevet dreier seg om selv uten å ha åpnet det, men det kan gå begge veier.

Etter å ha revet opp konvolutten med bankende hjerte og lest gjennom to ganger, avbrutt av “hva står det Karianne?” og min egen “hysj” som svar da det tok all min konsentrasjon å trekke den korrekte konklusjonen, som om hodet mitt bare ble bomull mens tårene presset på – HÆ? Er det sant? Virkelig?

Du kan få lese selv:

Jeg har ikke ord. SURREALISTISK. 1154 dager har jeg ventet. Hvis du skulle være en ny leser og lurer på hva det betyr for meg å få lov til å kjøre bil igjen, så foreslår jeg at du leser noen gamle innlegg, eksempelvis:

Kjøretimer neste.

“Kanskje du har fått deg et liv?”

Er det dette som er livet? Å ergre seg fordi man ikke lenger ligger i rute når det kommer til TV-serier, neglelakken flasser og istedenfor å lure på hvordan jeg på best mulig måte kan slå ihjel enda noen timer, tar jeg meg selv i å lure på hvor i helvete tiden ble av, hvordan får folk det til? Det er jo ikke nok timer i døgnet? Er det sånn det er, å leve? Å ha et liv?

Jeg komponerer stadig blogginnlegg i hodet mitt, men enten så får jeg ikke tid til å skrive det ned, eller så har jeg ikke nok energi til å skrive det, om jeg skulle få tid likevel. Sånn som akkurat nå, når jeg faktisk har tid, stillhet og ingenting mer på agendaen, vet jeg nesten ikke hva jeg skal skrive eller hvor jeg skal begynne fordi det skjer så mye, hele tiden.

På torsdag var jeg på IKEA for tredje gang, også denne gang i flere timer. Det var ikke spesielt stressende heller, bare litt. Ubehaget er jo der, men det får det bare være. Det stopper meg ikke på samme måte som før, jeg er ikke lammet av frykt. Jeg sier ikke nei til ting lenger. Det kan til og med hende at jeg sier “skal du på butikken sa du? Ja, men jeg vil være med.”

Eller som på fredag, selveste nasjonaldagen. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt til å være hjemme og bake muffins mens familien dro til byen for å gå i tog og alt det der, men jeg våknet med en uidentifiserbar følelse jeg best kan beskrive som lengsel og redsel på samme gang. En “ikke faen at jeg skal sitte her hjemme Å GÅ GLIPP AV 17. MAI NÅ IGJEN?!” før jeg nesten hysterisk styrtet ned trappene fra leiligheten i toppetasjen for å sjekke at familien ikke hadde dratt til byen enda. Det hadde de ikke, og til tross for at de andre hadde antrekk og alt annet klart, var det jeg som var ferdig og klar først.

Fikk en diamant for godt gjennomført. Jeg burde rotert ringen slik at det sto “Courage” istedenfor “Fragile” før jeg tok bildet.

Å traske rundt på Festplassen på 17.mai rundt 1330 var både fint og ubehagelig, men jeg hadde på ingen måte panikk eller overveldende behov for å løpe hverken hit eller dit, tilbake til bilen eller hjem igjen. “Hva gjorde du i fjor da?” spurte pappa, mens jeg mumlet “jeg sto opp klokken 1600, resten vil du ikke vite” for å ikke ødelegge stemningen på noe vis. I fjor hørte jeg ikke ett eneste korps en gang, jeg sto opp sent på ettermiddagen og har vage erindringer om TV-serier, mest sannsynlig CSI, store hauger mat og skuring av blodflekkene jeg hadde etterlatt meg på flisegulvet dagen i forveien. Det eneste jeg merket til at det var nasjonaldag var at begge naboene flagget når jeg beveget meg helt ut på trappa sånn at Zahra kunne tisse på gresset.

(bilde_fo2john.com)

Det vil da si at jeg dagen før 17. mai i år, altså Torsdag – var 1 år skadefri, igjen. Det har jeg vært før og, men sprakk etter 60 uker. Denne gang håper jeg å slå min personlige rekord på 60 uker og fortsette enda lenger. (Bildet er fra en photoshoot i forbindelse med første gang jeg hadde vært skadefri i ett år, 25. Mai 2011, flere bilder kan du finne [HER])

Igår kom godværet til Bergen og jeg kunne knapt tro mine egne øyne når jeg omsider måtte spørre om det fantes solkrem her i huset. Deretter traff euforien hardt etter at jeg sovnet i sola, etter det igjen var jeg beruset av en slags lykkefølelse som var så surrealistisk at jeg ikke vet hvordan jeg skal beskrive det. SOL, SOMMER, VARMT, HERLIG. “Vi hadde ikke ÉN sånn her dag i Harstad i fjor, IKKE EN ENESTE EN!” sa jeg gjentatte ganger til pappa, vantro.

Senere på kvelden gikk jeg tur før jeg monterte en bokhylle sammen med A og klokken rakk å bli 0300 innen jeg hadde presset bøker og serier inn i hylla. Leiligheten min ser ikke ut i måneskinn, esker, plastikk, papp, malingspann, malepensler, skruer, skrujern, maskeringstape og ikke minst generlt rot. Men jeg liker det og gleder meg til jeg er ferdig og på plass!

Det har vært fint vær idag også, men siden jeg ikke har tid til å gjøre nesten ingenting (sånn som jeg nesten gjorde igår), så jeg meg nødt til å slepe alt som skulle males ut i hagen, sånn at jeg kunne sole og male samtidig. Jeg har malt en stol, tre skuffer og to hyller i tre strøk, hvitt alt sammen. Hater egentlig å male, det eneste som får meg til å bite tennene sammen er hvor fint det kommer til og bli når jeg er ferdig! Sukk, etter å ha malt ferdig inni skapet skal jeg male hele badet, kan ikke helt slippe jubelen løs for tidlig. Dessuten var det ganske uaktuelt å ha det grønt og gult inni skapet, og brunt under hyllene, og avflasset maling på stolen, som jeg dessuten skal trekke om imorgen.

Idag er jeg ikke fornøyd med egeninnsatsen når det kommer til agorafobien. Det jeg kvier meg mest for å gjøre er utrolig nok det å gå en lengre tur med hundene mine alene. I hele dag har jeg tenkt at jeg burde, men når alt kom til alt har jeg ikke gjort det likevel. Nå er det forresten bare en uke igjen til jeg skal inn på Østmarka en runde til!

To ting til.

  1. Vær så snill og [stem på Zahra]!
  2. Samme dag jeg forlot Harstad for nå tre uker siden, traff jeg en journalist fra NRK, resultatet kan du lese [HER].
(bilde_Pia Tøhaug/NRK)

This is the start of something good.

De siste dagene i Harstad gikk altfor fort. Så mye å gjøre, så lite tid til disposisjon! Jeg skulle liksom gjøre alt, eller i alle fall så mye jeg kunne. Det er begrenset hvor mye “gøy” man kan finne på med venner når man har agorafobi – så siden jeg nå kjemper for friheten og er villig til å prøve det aller meste ble mulighetene derfor mange.

Tonje, Lillemi, vodka, kjøreturer, solnedgang, shoppingtur til Narvik, kjøreturer generelt. Løpeturer med hundene, intervju med NRK, kafé med sykepleieren min, en aller siste tur på kafé sammen med menneskene som nå ikke er i teamet mitt lenger og utfordringer.

Utfordringene var mest ting det aldri kunne falle meg inn å gjøre før, ting jeg synes er vanvittig vanskelig. Ting jeg gjorde:

  • Handlet noen få varer alene på den butikken hvor jeg fikk epilepsianfallet som utløste agorafobien. 
  • Gikk turer med hundene, RUNDER som jeg er så redd for, noen ganger om dagen. Gikk også langs vei (er redd noe skal skje med hundene hvis noe skjer med meg) og løp for å oppnå hjertebank/svimmelhet og for å se at ingenting gikk galt av den grunn.
  • 2 timers intervju med NRK mens vi gikk tur i en av de to timene.
  • Shoppingtur i naboby, kjøpesenter i flere timer. Butikker. Evig mange, evig lang tid.

Av og til går det helt fint, av og til er det ubehagelig. Jeg føler meg ikke vel, men jeg gjør det likevel.

Helt til slutt måtte jeg si hade til de jeg bryr meg mest om, deretter satte jeg meg i bilen med pappa og forlot Harstad. Det føltes godt og jeg kjente godt på forventningene! Kjøreturen ned til Bergen tok noen dager og vi tok dessuten en stor omvei for å hilse på litt familie på Østlandet.

Igår kom jeg til Bergen og det føltes som å komme hjem. Jeg har tidligere bodd i Bergen, i retrospekt skjønner jeg ikke hvorfor jeg flyttet nordover igjen (selv om det var riktig og logisk der og da). Jeg er veldig glad for å være tilbake!

Jeg vet ikke hva klokken var idag tidlig når jeg bråvåknet av at hundene spratt ut av senga for å hilse på Lillebror. Han har aldri møtt dem før, eller jo. Zahra har han bodd med før, men da var han bare noen måneder gammel. Etter at han dro i barnehagen sov jeg lenge for første gang på jeg vet ikke hvor lenge, flere uker i alle fall.

Når jeg sto opp tok jeg leiligheten i nærmere øyesyn, herregud så fin den er! Den er passe stor, på toppen av et hus, skråtak nesten over alt, vinduer som vender ut på alle vegger, eget soverom, eget bad, kjøkken, stue, lagringsrom. Fantastisk fin utsikt! Kjenner at jeg gleder meg til å komme i orden! Nå kommer ikke flyttelasset mitt før på mandag, så jeg får ikke begynt å pakke ut ordentlig før da. Det jeg ikke gleder meg til – er å bære eiendelene mine opp til tredje etasje… Men det får bare gå!

Idag har jeg vært innom vinmonopolet, fretex og IKEA. Tilbragt flere timer på IKEA! Det var meget ubehagelig det meste av tiden, men jeg fikk kjøpt noen ting og sett ut andre ting. Jeg trenger noen møbler. Eksponering med gevinst er fint! Ligger i alle fall ikke på latsiden når det kommer til eksponering.

Jeg har det fint. Veldig fint. Kan ikke huske sist jeg hadde det så fint som jeg har det nå, vet bare at det er jævlig lenge siden. Livet er vanvittig hektisk, det skjer noe hele tiden. Akkurat nå har jeg sittet på gjesterommet en times tid, det er det lengste jeg har vært alene på noen uker foruten om natta når jeg sover.

Har falt helt ut av internett, det var såvidt jeg husket hvordan jeg spilte candy crush saga nå nettopp, har ikke spilt det siden påsken når jeg fullførte alle nivåene. Nå har det kommet noen nye, så jeg måtte jo fullføre noen brett.

Håper å falle inn i en rytme, også når det kommer til blogg etterhvert. Enn så lenge får det bare være som det blir, jeg har det fint og det er det viktigste.

Legger fortsatt ut noen oppdateringer om dagen på instagram: KarianneMS.
Det er vel enklest å følge meg der nå for tiden.

Hvis du har noen spørsmål, legg dem gjerne igjen i kommentarfeltet, så kan jeg svare etterhvert?

Slutten på livet i Harstad.

Nå er jeg dritlei kjenner jeg. Har pakket nesten alt, men sliter skikkelig med koffert med tanke på at jeg skal bo i den i nærmere tre uker.

Motivasjonen fikk en skikkelig knekk (pun intended) idag tidlig når jeg rev av en halv negl. Du må gjerne himle med øynene nå, men jeg har mine svake punkter som er en jævlig big deal for meg, mens det for deg kanskje er en filleting. Neglene mine vokser vanvittig sakte, dessuten er det noe jeg føler jeg mestrer utenom sykdom. Å lakke negler er kreativitet og hobby, det er konstruktivt. Vet du hvor godt det er å få et kompliment for noe man ønsker komplimenter for? Eller, å få et kompliment man kan forstå. Når noen sier jeg er pen skjønner jeg ikke, jeg sier takk fordi det er høflig og jeg er for gammel til å argumentere med at det er jeg ikke, vedkommende må være blind og lignende – men når noen sier jeg har fine negler – da blir jeg GLAD i hele meg med tanke på at jeg sikkert har brukt flere timer til å lakke dem.

Her er et bilde av neglene mine fra her om dagen. Designet er ikke perfekt, men dette var mitt aller første forsøk, så jeg sier meg fornøyd med det. Lakket samme design til mamma igår, skal gjøre det samme på mine nå mye kortere negler senere idag.

SKJØNNER DU HVOR SURT DET ER ELLER? Neglene var sort/sølv når de knakk, alt det sorte som ligger foran neglen er det som brakk av. Her har jeg filt ned alle neglene for å kompensere. :((((
Tror aldri jeg har brekt en negl så mye noensinne. Det tar ca 2 mnd. å få den like lang igjen : (((((
(Ja, jeg overdriver med vilje fordi jeg vet det er teit)

Nå skal jeg slutte å syte over brukne negler, ta meg sammen og tvinge meg selv til å gjøre alle de kjedelige tingene sånn at jeg blir ferdig snart! Det finnes heldigvis viktigere ting her i livet enn akkurat det.

Det er rart å tenke på at jeg har sovet siste natt i min egen seng, det er rart å tenke på at jeg i natt sover siste natt på en sofa som ikke lenger tilhører meg.

Deretter skal jeg sette meg på flyet sammen med Therese, slik jeg gjorde for to måneder siden, for å ta den samme reisen. Nå skal jeg  bare være der i sju “små” dager i den store sammenheng, men store ting kan skje om jeg jobber hardt nok. Det må jeg jo, hvis ikke har jeg ingenting der å gjøre. Jeg merket jo enorm bedring i noen få små dager etter at jeg kom hjem fra vurderingsoppholdet – det var informasjon, ikke terapi. Stor forskjell. Dessuten var det ikke akkurat mye hjelp å få i forhold til vedlikehold av framgang og bulimiske tendenser når jeg kom hjem igjen….

Jeg prøver å ikke tenke så mye på hvordan det kommer til og bli, hvis tanken først fester seg i hodet er det vanskelig å bli kvitt den igjen.

Livet er for kort til å forhindres av frykt.

Dette ble riktignok tatt igår, men entusiasmen for å vaske vegger har ikke akkurat steget så mange hakk, for å si det på den måten.

Når jeg går ut døra imorgen tidlig klokken litt over halv fem, legger jeg igjen nøklene mine og per min definisjon bor jeg da ikke lenger i byen. Selv om jeg skal tilbake til Harstad om litt over en uke, så skal jeg bare på besøk til bestemor en tur, sammen med pappa, Nick og Zahra pluss at det handler om å hente flyttelasset mitt.

Now that’s worth fighting for. HALLO, det er jo dette jeg har ventet på i langsomme evigheter. Nå er tiden her, NÅ. Det føles fint og selv om jeg gruer meg, så gleder jeg meg mer enn jeg gruer meg, forstå det den som kan.

Følg meg gjerne på Instagram for små, korte oppdateringer underveis. Skal forsøke å blogge når jeg kan, håper energien strekker til til denslags.

Instagram: [KarianneMS]

Begynnelsen på livet?

Er det nå det skjer? Passer det å bruke ordet “endelig”, eller blir det for mye? På tjuefire timer ble livet litt nok en gang snudd 180 grader, rett opp ned og akkurat nå kan jeg si at jeg drukner i kaos. Det ble veldig mye informasjon på en gang, det ble mer enn overveldende, den ene beskjeden rett etter den andre.

Jeg visste at dette skulle komme, jeg visste at dette skulle skje – jeg ante bare ikke når. Jeg så heller ikke for meg at jeg skulle få så lite som tretten usle dager til å forberede meg, egentlig heller ikke det siden jeg må gire om allerede på mandag.

Det har seg nemlig slik at de ringte meg fra Østmarka i Trondheim på torsdag og spurte om jeg ville ha hjelp med agorafobien. De har tilbudt meg vurderingsopphold allerede 6. Februar. Dette er toget mitt, jeg skal nå dette toget. Dette er min sjanse.
Jeg fortalte damen at jeg måtte snakke med teamet mitt om alt det praktiske, tretten dager er ikke lang tid til å forberede seg.

Heldigvis hadde jeg time med Therese rett etterpå, så jeg fikk snakket med henne. Hun lurte på hva jeg trengte av henne i situasjonen og for en gangs skyld visste jeg hva jeg ønsket av henne, noe jeg sa, noe hun synes var en god ide, noe hun skulle se om hun fikk til, deretter skulle vi svare Østmarka dagen etterpå, altså igår.

Vi snakket også om alt som liksom skal, må eller burde gjøres på tretten dager. Eksempelvis tar jeg ikke buss. Eksempelvis har jeg ikke flydd på nesten to år. Jeg er hun som ikke liker å gå forbi mennesker på gata – nå skal jeg virkelig kastes ut i den virkelige verden. Det er ikke det at jeg ikke vil, det er bare det at jeg gruer meg fordi det kommer til å bli vanskelig. Jeg gruer meg fordi jeg allerede i neste uke må ta buss og fordi noen skal ta meg med til flyplassen, noen skal få meg til å gå gjennom sikkerhetskontrollen og noen skal få meg til å ta buss tilbake.

Resten av torsdagen var jeg stortsett bekymret. Jeg bekymret meg for alle disse tingene jeg har nevnt og jeg bekymret meg for alle de andre tingene. Tenk om det jeg ønsket fra Therese ikke lot seg ordne siden hun trengte tillatelse fra sin arbeidsplass? Tenk om jeg ikke kan hjelpes etter vurderingsoppholdet? Hva gjør jeg med livet mitt da, om jeg ikke kan hjelpes? Jeg har lenge ønsket å ta livet av dette “livet” jeg liksom “lever” nå.
Og hva med alle disse andre praktiske tingene, mamma flytter i uka som kommer, og hvor gjør jeg av hundene mine når jeg må reise bort?

På kvelden begynte tårene å trille, først på grunn av en tragedie i Seattle (les; Grey’s Anatomy), deretter ble jeg innhentet av min egen virkelighet – etter det gråt jeg i ett helt døgn. Tjuefire timer med tårer og håp i håpløsheten, på mine egne vegne og ikke på grunn av en tv-serie, om det skulle være uklart.

Jeg glemte å sove natt til fredag og innen klokka hadde blitt åtte om morgenen pusset jeg tenner og drakk kaffe siden jeg glemte å pusse tennene dagen før og fordi jeg desperat trengte kaffe for å holde det gående etter en søvnløs natt.

Samtidig forsøkte jeg å ringe frk.fastlege siden livet mitt var en eneste stor krise. Hun tok ikke telefonen og etter det visste jeg ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Etter å ha gått flere mil over stuegulvet ringte jeg på nytt førti minutter senere. Først sa jeg at det gikk bra, så sa jeg nei, så gikk det fint igjen og man trenger vel ikke å være hverken rakettforsker eller lege for vite når noen virkelig ikke har det bra.

Etter ett kvarter sa hun at hun skulle ringe meg opp på slutten av dagen siden jeg skulle snakke med Therese også. Hun informerte meg om at klokken hadde blitt ni og at jeg burde spise frokost.

Jeg gruet meg voldsomt til klokken elleve siden det var da Therese skulle få beskjed om hva som gikk i orden på hennes vegne, som naturligvis også ble på mine vegne. Når klokken endelig faktisk ble elleve etter enda noen mil over stuegulvet, så ordnet det seg faktisk.

Det vil da si at:
onsdag 6. Februar skal jeg og min behandler fly til Trondheim for to eller tre dager, jeg skal vurderes, observeres og evalueres mens hun skal hospitere. Deretter skal vi reise tilbake sammen igjen. Det føles litt bedre å vite at jeg ikke skal være helt alene i en by jeg ikke kjenner, sammen med mennesker jeg heller ikke egentlig kjenner.

Mamma skal ha hundene mine fra 5. Februar til den 18. og jeg gruer meg til mange dager uten dem når jeg kommer hjem siden de er den største motivasjonen jeg har for å forlate hjemme.

Man skulle kanskje tro at alt var i orden da, men da slo det meg plutselig at det er virkelig. Det er noe som skjer nå, veldig snart. Jeg har ventet på dette lenge. Jeg har håpet det skulle skje, men ekstremt kort varsel kom virkelig som et sjokk.

Jeg holdt meg våken en stund til og klokken ett gikk jeg en skrekkelig kort tur med psykiatritjenesten sånn at Nick kunne løpe i nysnøen selv om jeg hater å gå ut døra uten et snev av søvn.

Skulle tro jeg kunne avsluttet dette innlegget akkurat her, men jeg har enda et sjokk å komme med. Kanskje om mulig enda større, også noe jeg har håpet på og ventet på, men også dette blir virkelighet fryktelig snart og jeg tok meg selv i å hyperventilere mens Snow Patrol spilte Chasing Cars for ørtende gang.

Innen første mai har jeg flyttet. Ut av leiligheta, kuttet alle bånd med alt og alle, klemt teamet og mine få venner farvel og forlatt denne byen jeg ikke liker selv om den har vært hjem i mange år. Om du lurer på hvor jeg skal kan jeg meddele at jeg flytter inn hos pappa som datter og storesøster i Bergen fram til jeg finner noe som kan være mitt eget.

Så jeg bare lurer, er dette begynnelsen på livet?
For det er nå det skjer og jeg vet nesten ikke om jeg gråter gledestårer eller triste tårer fordi dette livet snart er over, eller fordi jeg gruer meg til at jeg aldri får det tilbake.

Frk.fastlege sa at jeg skulle forestille meg at hun skrev ut en resept på mange episoder TV-serier og neglelakk i helga, at jeg skulle gjøre det istedenfor å ty til andre ting jeg lengtet inderlig etter mens tårene falt kontinuerlig med kun korte opphold gjennom hele dagen i går.

I natt har jeg sovet 11 timer og 55 minutter, hittil har jeg lakket negler, spist frokost og sett en episode Grey’s og åpnet brev fra Østmarka samtidig som jeg var overrasket over hvor fort det kom. Senere skal jeg sitte barnevakt pluss være sosial i tillegg.

Etter imorgen blir ingenting det samme.

20130126-141252.jpg


Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv

Advertisements