Archive for the 'Høydepunkter' Category

All My Life.

Hey, don’t let it go to waste

I love it but, i hate that taste

Weight keeping me down …..

Idag mangler jeg egne ord. 

365 dager skadefri. 

Jeg trodde aldri… noe.

Men det er idag.

1 år siden sist

[takk til fo2john for bilder♥]

Advertisements

Det drepte meg ikke.

Vær så snill; les med respekt og ikke hopp av uten å lese slutten.

Akkurat nå er jeg mest bare forbanna. Klokka er langt på natt og jeg skulle sikkert ha vært i seng og hele den pakka der. Har deppa som bare juling idag. Eller, aller mest i kveld. Det var i utgangspunktet en fin kveld, men plutselig var det noe som bare ble så sårt at tårene sildret i strie strømmer fordi jeg føler meg så misforstått og forbanna ensom selv om jeg teknisk sett ikke var alene en gang.

Til slutt var jeg også fysisk alene og satt igjen med salte striper på kinnene. Hei hvor det svinger her i verden. Det er lenge siden jeg har vært der at jeg har tenkt på tabletter og barberblader, ødeleggelse. På sett og vis trigger jeg meg selv. En slags negativ spontanitet, en sånn en, en sånn som jeg har jobbet med å kontrollere i elleve måneder. Det er lang, lang tid og mange, mange uker, for ikke å snakke om dager.

BORDERLINE:

  • forstyrrelser i og usikkerhet omkring selvbilde, mål og indre verdier (inkludert seksuell orientering);
  • tendens til å bli involvert i intense og ustabile relasjoner som ofte fører til følelsesmessig krise;
  • overdreven innsats for å unngå å bli forlatt;
  • tilbakevendende trusler om eller handlinger med selvskading;
  • kronisk følelse av tomhet.
Check, check, check, check – bortsett fra trusler – det forblir med tanker i eget hode, check.
Alternativer? Ja, det finnes bedre ting å bedrive nattetimer med enn å lese om forgiftninger på felleskatalogen eller google fremmedord på medisinsk språk som er uforståelig for mennesker som ikke har studert medisin. For min del er det hjelpsomt å tenke på hva som er fortid og hva som var realitet. Det hjelper å gå tilbake, se tilbake, i retrospekt. Se meg selv utenfra. Se hvem jeg var før.
Karianne. Hun som satt på legevakta flere ganger i uka. Hun som følte seg naken uten sting i armene, hun som talte og talte helt til hun kom til hundreogtjue i 2008 og gav opp. Jeg sluttet å telle stingene mine lenge før det eskalerte og ble veldig alvorlig. Jeg var hun som tøyet grensene, sine egne grenser, kroppens grenser. Hun som testet sin egen smerteterskel, hun som lurte på hvor mye blod kroppen kunne miste, hun som lurte på hvor dypt det var mulig å gå.
April 2010.
Når jeg i 2009 var innlagt store deler av året var jeg meget lite samarbeidsvillig. “Nei, jeg har ikke skada meg, du får i alle fall ikke se. Nei, jeg skal ikke sy.” En selvmotsigelse da jeg nettopp skrev at jeg følte meg naken uten. Ikke ble det nok sting heller. Det ble aldri mange nok, jeg ble aldri, aldri fornøyd. Kicket var aldri stort nok, jeg fikk aldri nok. Mere, mere, måtte ha mer, gjøre det om og om igjen.
Det lå så mye sinne i handlingene mine. Så mye sinne, raseri jeg ikke kunne sette ord på eller vise, dele eller forklare på andre måter en rent visuelt. Med kroppen som lerret og blod som alvorlige kontraster. Og straff. Jeg fant alltid en solid grunn for hvorfor jeg selv mente at jeg fortjente å skade meg selv. Jeg klandret meg selv for at jeg hadde spist for mye, for at jeg hadde spydd eller trent for lite, klandret meg selv for måten jeg satt på, oppførte meg, kroppsholdningen min, klandret meg selv for ord sagt, klandret meg selv for ting som skjedde på generell basis. Klandret meg selv for ustabile relasjoner innad i familie, klandret meg selv for ustabile relasjoner til mennesker på generelt grunnlag. Klandret meg selv for at jeg aldri var god nok for noe som helst, klandret meg selv fordi jeg ikke en gang var god nok til å skade meg selv – skadene ble aldri store nok. Jeg klandret meg selv for dårlig økonomi, klandret meg selv for min situasjon, klandret meg selv fordi jeg ikke var frisk, klandret meg selv for syke tanker, klandret meg selv for hendelser som slettes ikke er noe jeg kunne noe for. Jeg klandret meg selv til og med fordi jeg hadde blitt født, fordi jeg bare medførte og påførte familien og vennene mine smerte for noe jeg selv forklarte som “min egen eksistens”. Mitt nærvær, klandret meg selv fordi jeg opptok en plass i verden, klandret meg selv fordi jeg hadde alle forutsetninger og muligheter for å greie meg på normalt og friskt vis – men jeg fikk det aldri til.
Jeg var aldri god nok. Aldri noensinne.
Det var så jævlig enkelt å bare BLØ. Så ufattelig mye enklere å dra det barberbladet over huden og sanse med lukkede øyne hvordan smerten bredte seg i hele kroppen. Det var så mye enklere enn å la stemmen bære ordene eller å finne motet til å formulere det verbalt. Jeg hadde ordene, jeg har alltid hatt ordene inni meg, men jeg hadde (fortid) alltid vanskeligheter for å tørre å la stemmen min si ordene mine høyt. Jeg var flau om jeg måtte gjøre noe mer enn å bare svare monotont og enkelt, ja eller nei på enkle spørsmål. Jeg fikk aldri fram ordene jeg ville si. Jeg husker meg selv sittende på samtalerom etter samtalerom, husker alle spørsmålene som ble stilt og hvordan jeg i all enkelhet svarte så kort som overhodet mulig mens hodet spant og spant, tankene ropte inni meg, alt jeg ville si men ikke kunne. Jeg turte ikke, jeg var redd for å miste kontroll, redd for at maska skulle briste, redd for at tårer skulle trille, redd for at sårbarhet skulle blottlegges. Metaforisk sett var det enklere å ha betennelse i sårene jeg hadde i sjela enn å la noen andre hjelpe meg med å vaske betennelsen vekk, og hjelpe meg med å lege meg selv.
“Faen, jeg gidder ikke dette”, åpenbart at jeg ikke hadde det bra eller at noe plaget meg. Det ble blod. Hver eneste gang. Mye, ofte, alvorlig. Askegrå i trynet og på besvimelsens rand i dagevis. Ikke nok blod i kroppen til å holde seg selv oppreist eller tenke fornuftige tanker.
15. Mai 2010. Jeg er sliten. Jeg har kjempet hardt i to måneder. Kjempet for livet, på medisinsk avdeling med sondeernæring. Stått i smerten ved å takle vektoppgangen på tretten kilo. At vektoppgangen gikk så fort ble for meg for mye å håndtere. Jeg hadde vært skadefri i 114 dager når jeg igjen måtte ty til barberbladene. Det var så jævlig lett å falle tilbake. Det var nøyaktig like enkelt å dra det barberbladet over huden. Paralysert og nummen. Som en alkoholiker med sprit, som en narkoman med heroin. En selvskader med blod. Rusa i en fortryllende verden i en real virkelighetsflukt. Rasende på kroppen, spiseforstyrrelsen var rasende fordi jeg kjempet i mot. Avbildet etter dager over doskåla med hovne kinn og sår som vitnet om alt jeg ikke var god for eller klarte.
Jeg fant ikke ordene. Hadde ikke stemme til å si det høyt.
Natten endte tragisk. Frihet fratatt og to døgn på medisinsk avdeling uten hverken ord eller muligheter til å bestemme selv. Fortsettelsen var en festlig 17. mai i ett kvelende rom på sykehuset. Alle togene samles på parkeringsplassen utenfor sykehuset. Strålende utsikt og hundrevis av feirende mennesker. Jeg feiret ikke. Jeg gjennomgikk en suicidvurdering og tapte med glans. Dagen derpå kom politiet og hentet meg, kjørte meg til lukket avdeling og lot tunge dører låses bak meg.

15.  Mai. Aller siste intox. Ti dager senere tok jeg farvel med selvskadinga. 

25. april 2011 var det 11 måneder siden forrige skadesprekk. Fordi jeg kan, fordi jeg er god for mye mer, fordi jeg fortjener bedre. 
I dag har jeg ord. Jeg tør å snakke. Med vannfast maskara er jeg resistent mot tårene som måtte trille når sannheten blir sagt og sårbarheten blottlagt. Selv om stemmen måtte skjelve tør jeg å formulere hva jeg føler og hva jeg tenker. Det er ubehagelig, det gjør vondt, det føles flaut, jeg føler meg ofte ynkelig når jeg gråter foran andre. Men jeg gjør det likevel. Det er lov å gråte. Det er lov å snakke. Det gjør vondt, men ingen vei utenom om man ønsker seg ut og videre. Jeg har lært og erfart på den mest smertefulle måten at stillheten og selvdestruktiviteten ikke driver en framover. Blindvei, ond sirkel. Full stopp.
Jeg har lært forferdelig mye på den harde måten. Underveis og etterhvert har jeg også lært, erfart og kjent at livet er fint å leve når man tør å gjøre det. Når man velger å tørre å prøve. Angstfylt eller med skadetrang, matforstyrrelser eller hva det enn måtte være. Følelsene er kanskje de samme som jeg tidligere ikke har turt å kjenne på uten å ty til selvdestruktiviteten, men jeg har lært. Og jeg vet bedre enn å la destruktiv spontanitet bli til negativ handling.
Jeg sier ikke at det er en dans på roser eller på noen måte enkelt. Men jeg påstår at det er mulig. Om jeg kan, så kan faen meg alle andre også klare det! Kronisk er ikke for nødvendigvis for  alltid og selv om kampen er smertefull å kjempe; det er verdt det. Jeg lover, hold ut.

Gla’ Påsk!

Jeg er så glad! Været er fint, det er varmt i lufta, sommerlig! I dag kommer til å bli en meget, meget travel dag, så jeg tenkte jeg skulle trykke avgårde ett innlegg før det braker løs – liksom, siden jeg allerede våknet udugelig tidlig.

Jeg elsker disse oppturene der man plutselig innser “nettopp!! Det er derfor jeg holdt ut”. Disse øyeblikkene med overveldende spontanitet som aldri riktig tar slutt, å bryte tankemønsteret om at man må ha en sabla klar plan på hvert minste minutt. Når tiden og dagene plutselig går altfor fort fordi man har det så gøy at man ikke vil at det skal ta slutt.  Akkurat nå er det akkurat sånn, og det skal nytes!

Har ikke vært her i to dager en gang, og allerede har jeg rukket å gjøre en hel masse som jeg sjelden eller aldri gjør! På torsdag var det filmkveld, igår var jeg og Ida i stallen omtrentlig hele dagen, ridetur og greier! Full gallopp! Det var sykt gøy! Selv om jeg ikke akkurat skal skryte på meg hverken stil eller teknikk, så hang jeg i alle fall med – nemlig, og det var helt fantastisk morsomt! Selina er 165cm i mankehøyde, skjønner ikke riktig at jeg ikke er redd for å falle av eller miste kontroll, men, in the moment – fearless, følelsen av det – priceless. Jeg har verdens kjekkeste blåmerke på skuldra idag forresten, skikkelig Lovebite fra Selina!
Deretter endte vi opp på en slags grillfest hos stallfolket til Ida, tjohei! Det ble kanskje litt meget mange glass vin men det gjør ikke så mye siden det ikke har ødelagt starten på dagen idag.

Teller ikke dager lenger, men tar det ikke så tungt. Orker ikke å tenke så konkret på hverken mat eller oppkast eller hvordan jeg nå måtte se ut, selv om tankene aldri vil gi slipp eller slutte å minne meg selv på det. Så lenge jeg greier å ha det gøy akkurat her og nå, nyte ferie og påske til det maksimale – så får det bare være.

Idag har vi tusen planer. Visste liksom ikke helt hvordan vi skulle få tid til alt, men det går! Haha! Klokken elleve skal jeg og Ida hente Laila på Oslo S, deretter skal vi en skikkelig svipptur over grensa til Svinesund. Svensketur på påskeaften – DET er harry det! Etter Sverige skal vi rett tilbake til Ida, da blir det fiksings og ordnings og i kveld blir det afterski på M/S Chablix ved aker brygge!! (Det fortjener to utropstegn!)

Har ikke så veldig mye annet å si enn God Påske! ♥

Gla' Påsk!

Jeg er så glad! Været er fint, det er varmt i lufta, sommerlig! I dag kommer til å bli en meget, meget travel dag, så jeg tenkte jeg skulle trykke avgårde ett innlegg før det braker løs – liksom, siden jeg allerede våknet udugelig tidlig.

Jeg elsker disse oppturene der man plutselig innser “nettopp!! Det er derfor jeg holdt ut”. Disse øyeblikkene med overveldende spontanitet som aldri riktig tar slutt, å bryte tankemønsteret om at man må ha en sabla klar plan på hvert minste minutt. Når tiden og dagene plutselig går altfor fort fordi man har det så gøy at man ikke vil at det skal ta slutt.  Akkurat nå er det akkurat sånn, og det skal nytes!

Har ikke vært her i to dager en gang, og allerede har jeg rukket å gjøre en hel masse som jeg sjelden eller aldri gjør! På torsdag var det filmkveld, igår var jeg og Ida i stallen omtrentlig hele dagen, ridetur og greier! Full gallopp! Det var sykt gøy! Selv om jeg ikke akkurat skal skryte på meg hverken stil eller teknikk, så hang jeg i alle fall med – nemlig, og det var helt fantastisk morsomt! Selina er 165cm i mankehøyde, skjønner ikke riktig at jeg ikke er redd for å falle av eller miste kontroll, men, in the moment – fearless, følelsen av det – priceless. Jeg har verdens kjekkeste blåmerke på skuldra idag forresten, skikkelig Lovebite fra Selina!
Deretter endte vi opp på en slags grillfest hos stallfolket til Ida, tjohei! Det ble kanskje litt meget mange glass vin men det gjør ikke så mye siden det ikke har ødelagt starten på dagen idag.

Teller ikke dager lenger, men tar det ikke så tungt. Orker ikke å tenke så konkret på hverken mat eller oppkast eller hvordan jeg nå måtte se ut, selv om tankene aldri vil gi slipp eller slutte å minne meg selv på det. Så lenge jeg greier å ha det gøy akkurat her og nå, nyte ferie og påske til det maksimale – så får det bare være.

Idag har vi tusen planer. Visste liksom ikke helt hvordan vi skulle få tid til alt, men det går! Haha! Klokken elleve skal jeg og Ida hente Laila på Oslo S, deretter skal vi en skikkelig svipptur over grensa til Svinesund. Svensketur på påskeaften – DET er harry det! Etter Sverige skal vi rett tilbake til Ida, da blir det fiksings og ordnings og i kveld blir det afterski på M/S Chablix ved aker brygge!! (Det fortjener to utropstegn!)

Har ikke så veldig mye annet å si enn God Påske! ♥

Friskmeldt!!

Skjønner ikke riktig hvordan jeg kunne glemme å nevne dette igår, men tror det er fordi jeg gikk rett i tankeboksen. Apropos det, så har jeg tenkt motiverte tanker for en gangs skyld, men nok om det, for dette innlegget handler om noe annet.

I ei setning om diagnoser sa frk.vikarlege igår;

“… selvskadinga kan du i alle fall krysse av diagnoselista!”

I mine ører høres det ut som en friskmelding. Det er i det minste en bekreftelse på at det virkelig har gått 46 uker siden sist, at antall dager som en gang konstant gikk i 0 har greid å bli 323. Tenk, bare 6 uker igjen til året!

Det føles veldig rart å skulle formulere dette, fordi jeg nesten ikke riktig begriper at det er sant. Friskmeldt selvskader. Karianne liksom, frk.kronisk. Hun som følte seg naken uten sting i armene.

Sov godt til selvskadinga. Det er over nå.

Dobbelthurra, ENDELIG!

Herregud som jeg surrer med disse datoene! Fredag / Lørdag, dobbeldato. For å være ærlig trodde jeg det var lørdag som virkelig var dagen, altså at begge hurra falt på samme dag, men etter å ha gått meg selv i sømmene, så ser jeg jo at BEGGE dager er like viktige på sin måte!!

Gud, jeg vet ikke riktig hvilken glede jeg skal nevne først? Vel. Aller først kan jeg vel nevne den jeg ikke nevner en gang i måneden….

Lørdagsglede :

26. Mars 2011 har jeg ENDELIG lov til å sette meg bak rattet på en bil igjen! Farvel til kjøreforbudet, hallo kjøretimer – sertifikat – frihet! Endelig kan jeg begynne der jeg glapp i fjor, ENDELIG!

Hvorfor dette betyr så mye kan leses her: Årets nedtur – 2010

Fredagsglede :

På mandag ringte Eirin. “Hvordan går det med selvskadinga?”
K: 300 dager skadefri – idag! Hadde du trodd det om jeg hadde fortalt deg det for 300 dager siden, at jeg skulle kunne si det høyt idag?
E: … Nei. Jeg hadde sagt at det var fint at du hadde det som mål, men jeg hadde ikke trodd det var oppnåelig.

I dag kan jeg si det høyt; TI måneder siden sist. Ti måneder pluss en dag, for å være nøyaktig, siden jeg hele tiden surrer med datoen. Ti måneder. Det er lenge!  Hvem hadde vel trodd det, egentlig? Jeg vet at ingen hadde trodd det om jeg sa det for ti måneder siden, jeg vet at de rundt meg hadde håpet på mine vegne, men hvem hadde vel turt å tro?  Det var i alle fall ikke en tanke i mitt sinn, natt til tirsdag 25. mai 2010.

Mer om siste skadesprekk kan leses her,  Endelig Farvel med Selvskadinga, advarer på forhånd om detaljer.

Dobbelthurra!!

Dobbelthurra, ENDELIG!

Herregud som jeg surrer med disse datoene! Fredag / Lørdag, dobbeldato. For å være ærlig trodde jeg det var lørdag som virkelig var dagen, altså at begge hurra falt på samme dag, men etter å ha gått meg selv i sømmene, så ser jeg jo at BEGGE dager er like viktige på sin måte!!

Gud, jeg vet ikke riktig hvilken glede jeg skal nevne først? Vel. Aller først kan jeg vel nevne den jeg ikke nevner en gang i måneden….

Lørdagsglede :

26. Mars 2011 har jeg ENDELIG lov til å sette meg bak rattet på en bil igjen! Farvel til kjøreforbudet, hallo kjøretimer – sertifikat – frihet! Endelig kan jeg begynne der jeg glapp i fjor, ENDELIG!

Hvorfor dette betyr så mye kan leses her: Årets nedtur – 2010

Fredagsglede :

På mandag ringte Eirin. “Hvordan går det med selvskadinga?”
K: 300 dager skadefri – idag! Hadde du trodd det om jeg hadde fortalt deg det for 300 dager siden, at jeg skulle kunne si det høyt idag?
E: … Nei. Jeg hadde sagt at det var fint at du hadde det som mål, men jeg hadde ikke trodd det var oppnåelig.

I dag kan jeg si det høyt; TI måneder siden sist. Ti måneder pluss en dag, for å være nøyaktig, siden jeg hele tiden surrer med datoen. Ti måneder. Det er lenge!  Hvem hadde vel trodd det, egentlig? Jeg vet at ingen hadde trodd det om jeg sa det for ti måneder siden, jeg vet at de rundt meg hadde håpet på mine vegne, men hvem hadde vel turt å tro?  Det var i alle fall ikke en tanke i mitt sinn, natt til tirsdag 25. mai 2010.

Mer om siste skadesprekk kan leses her,  Endelig Farvel med Selvskadinga, advarer på forhånd om detaljer.

Dobbelthurra!!

300 dager.

Bilder er fra 5 måneder skadefri, Oktober 2010.

I dag er jeg 300 dager skadefri. Jeg skal ikke påstå at trangen ikke er der, men 300 dager er og forblir 300 dager, og 300 dager kommer ikke av seg selv.

Imorgen er det 43 uker, på lørdag er det 10 måneder.

“De skulle hatt NA mynter til selvskadere også”, sa Eirin. Det synes nesten jeg og.


Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv

Advertisements