Archive for the '1 BLOGGEN' Category

1750 gram lykke.

Forrige mandag skrev jeg jo så stort og fint at jeg, selv om jeg er skrekkelig dårlig til å oppdatere, trodde jeg skulle publisere tre innlegg i forrige uke. Det planlagte innholdet i det tredje innlegget er også selve grunnen for hvorfor det ikke kom tre innlegg. Tiden strakk rett og slett ikke til og noe helt annet var så evig mye viktigere…

asha1
Det har seg nemlig sånn at jeg har gått til anskaffelse av min hund nummer tre, sammen med Mats. Vi hentet en liten italiensk mynde (samme som Zahra), på torsdag! Hun er født 22. Juli og var på dagen 2 måneder gammel når vi hentet henne med oss hjem. Det vil si at hun er helt fersk i livet og absolutt alt er nytt. Stort. Litt skummelt. Litt spennende.

Jeg har så mye på hjertet at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal begynne. Jeg får en del spørsmål fra andre som sliter psykisk rundt dette med å skaffe seg en hund i håp om at det kan hjelpe. Kanskje er dette en gylden mulighet for å gi et skikkelig svar på dette spørsmålet?

asha2Dette er i alle fall Asha. Ah-sja, som i Tasja. Hun er oppkalt etter Asha Greyjoy i Game of Thrones, men hvis du kun har sett serien kjenner du karakteren som Yara Greyjoy. De har nemlig byttet navnet hennes fra bok til serie, for at seerne ikke skulle bli forvirret mellom Asha og Osha, the wildling who went north with Bran & Rickon.

Zahra har nå rukket og bli ti og et halvt år gammel. Hun tar det nye tilskuddet overraskende greit og har tålmodighet over all forventning. Nick derimot, vet ikke helt hva han synes. Han er snill med henne, vil gjerne leke men forstår ikke sin egen størrelse i forhold til hennes. Han veier 15 kilo, så du kan jo se det for deg? Han er forøvrig veldig eiesyk i forhold til Mats og vil absolutt ikke dele han med Asha, haha. Det må han jo, han har bare ikke skjønt det enda!

Men nå fikk jeg plutselig en liten tastatur-terrorist som gjør skrivingen mer komplisert enn det burde være, så vi må nok ut en tur.

Håper dere som leser dette får en fin tirsdag! ♥img_8272

Advertisements

Mandag 19. September

Det begynner å bli lenge siden jeg innså at det ikke er hverken vits eller mulig å skulle tvinge meg selv til å blogge om ting og tang om hverken lyst eller inspirasjon er tilstede. Selv så inderlig jeg skulle ønske jeg kunne gå tilbake til den tiden det føltes helt naturlig å trykke fra meg noen ord omtrent på daglig basis, så viser det seg å være vanskelig i praksis. Dessuten, det føles også veldig befriende å ha ting for meg selv, å ikke dele alt med alle.

Det er sikkert mye jeg kunne skrevet nå, i kveld. Kanskje mest om at 2016 hittil har vært jævlig bedritent, bortsett fra tidlig i år når vi (jeg og samboer) kjøpte ny bil. Etter det har det liksom vært den ene uheldige hendelsen etter den andre. Kanskje kommer jeg tilbake med mer om noen av disse tingene, hvis jeg kjenner at jeg har lyst til å dele noe. Alt er ikke negativt, for all del! Jeg vil virkelig ikke at bloggen min skal være en slags klagemur hvor jeg bare deler ting som er vanskelig eller negativt.

Men til tross for at oppdateringene mine er tilfeldige og med lange intervaller, i løpet av tirsdag eller onsdag tør jeg faktisk å love dere et nytt blogginnlegg! Jeg har nemlig testet [RecoveryBook] og tenkte jeg skulle dele min erfaring.

Uansett. Idag er den beste mandagen på utrolig mange mandager og denne uken kommer det til å skje noen store endringer. Kjenner jeg gleder meg langt inn i sjela og det er så godt! Håper denne følelsen varer! Kanskje er lysten til å blogge om det også tilstede, jeg kjenner hvertfall at jeg gleder meg til å ikke lenger holde det hemmelig. Kjenner jeg meg selv rett dukker det plutselig opp tre blogginnlegg denne uken, haha!

Hvis du leser dette: Takk for at du enda henger med! ♥

15 ting jeg skulle ønske du forsto om selvskading.

For et par uker siden snublet jeg over et innlegg på topplisten på blogg.no. Et innlegg som i hovedsak var klippet og limt av en artikkel jeg skrev i Februar. Ordene mine velger jeg nå å dele igjen i sin helhet. Fordi det er sommer, hud er hud og jeg er ikke alene.

——————————————————————————————————————————————————————

Jeg var nesten 13 år gammel første gang jeg skadet meg selv. I begynnelsen gikk det helt fint å skjule arrene, men ettersom årene gikk, spredte arrene seg fra armene mine til andre deler av kroppen. Da var det ikke lenger nok med en langermet genser på en varm sommerdag.

I 2008 sluttet jeg å skjule arrene mine. Enkelt og greit dro jeg på butikken i shorts og singlet en dag og det var det. Prosessen var likevel litt turbulent. Jeg har tatt mer enn én i å feste blikket litt for lenge på de nakne armene mine og fått høre de merkeligste kommentarer:

“Ble du overkjørt av gressklipperen, eller?”

Spørsmålet jeg er aller mest lei av, er kanskje det mest banale av dem alle: «Hva har skjedd med armene dine?» Jeg kjenner jeg blir irritert bare jeg skriver det, for er det virkelig nødvendig å spørre? Hvorfor er det interessant?

Til gjengjeld er dette spørsmålet jeg oftest får av bloggleserne mine: «Hva skal jeg si hvis noen spør om arrene mine?» Jeg pleier å si at de kan svare det de vil: At de har sloss med løver eller rosebusker, blitt angrepet av hai eller kidnappet og torturert for den saks skyld.

Fremmede mennesker har ingen rett til å invadere privatlivet ditt og forlange svar, bare fordi du ikke skjuler arrene dine.

Hvis du leser dette og lurer på hva du kan si til en som har selvskadet, er svaret overraskende lett; ingenting. Du trenger ikke å si noe som helst om akkurat det. Derimot står du fritt til å snakke om hva som helst: Film, musikk, litteratur, livet generelt!

Ting jeg skulle ønske folk forsto

For å gjøre det litt enklere for deg som møter meg eller en annen som har drevet med selvskading, har jeg laget en liten liste over ting jeg skulle ønske at folk flest forsto:

  1. De fleste selvskadere er som regel ikke farlige for andre enn seg selv.
  2. Nei, jeg er ikke narkoman eller driver med annen kriminell virksomhet.
  3. Du kan ikke bedømme om en person har slitt litt eller mye, basert på antall arr en har.
  4. Det finnes mange flere typer selvskading enn kun kutting.
  5. All selvskading etterlater ikke nødvendigvis synlige arr.
  6. Selvskading er som regel et symptom på et bakenforliggende problem.
  7. Å være selvskader er ikke synonymt med at jeg ønsker å dø.
  8. Selvskading er ikke synonymt med å være oppmerksomhetssyk.
  9. Nei, jeg viser ikke fram arrene med vilje hvis jeg bretter opp skjorteermene.
  10. Nei, jeg kommer ikke til å kle på meg eller dekke meg til for at du ikke tåler hvordan jeg ser ut.
  11. Nei, det er ikke folkeskikk at jeg skjuler arrene mine, det er folkeskikk at du holder fordommene dine for deg selv.
  12. Jeg er ikke annerledes, det er det bare huden min som er.
  13. Selvskadere har ulike tanker om sine egne arr. Noen synes det er helt OK at de synes, andre vil helst skjule dem.
  14. Ja, det er lov å spørre en selvskader om selvskadingen, men bruk skjønn og vær hensynsfull. Enkelte er åpne og har ingen problemer med å snakke om det, mens andre vil helst holde det for seg selv.
  15. Hud er hud.

Nå er det snart fire år siden jeg skadet meg sist og det er sju år siden jeg var på mitt verste. Kontrastene fra å stå midt oppi faenskapen og være hundre prosent overbevist om at hverdagen aldri noensinne kom til å bli levelig, til å nå ha lagt det bak meg og se at bitene i livet mitt faller på plass, kjennes godt.

Hadde det ikke vært for at arrene aldri forsvinner, hadde du aldri gjettet at jeg har en annerledes fortid enn de fleste. Det er flere år siden jeg sluttet å bry meg om hva folk måtte tenke om de så meg i sommerkjole.

Blikk og kommentarer kommer vel neppe til å forsvinne, men det går greit. Jeg synes ikke at arrene mine er fine. Jeg synes heller ikke at de er stygge, og arrene definerer ikke hvem jeg er. For meg er det det de er; arr.

——————————————————————————————————————————————————————
Bloggen på facebook: [her]
Instagram: @ariasandvik
Artikkel først publisert: klikk.no

 

 

Keeping it real & Optimus.

Igjen begynner det å bli en stund siden jeg sist skrev noe og igjen er forklaringen den samme. Blogging er ikke lenger en vane og når energien og tiden ikke strekker til – er det ikke lenger en prioritet.

Igjen har det vært utrolig travelt! Dagene går liksom i ett og de dagene som ikke gjør det – trenger jeg til å hente meg inn igjen.

Dere skjønner, i det siste har vi sett på ny bil. Altså ny, brukt bil. Bruktbil. Ikke ny-ny bil. Når jeg skriver “vi”, refererer jeg forresten til samboeren min, Mats.

Jeg hadde ingen anelse om hvor komplisert det egentlig er å kjøpe en bil. Så mye å tenke på. Hva vil man ha, hva trenger man, hva bruker man den til? Jeg, som mange andre også, har selvsagt en drømmebil. Realiteten er selvsagt også sånn at jeg ikke har 700.000 kroner til å rykke ut en fersk Range Rover Evoque rett fra forhandleren, så da… Må man jo justere forventningen slik at de stemmer overens med realiteten.

Jeg ytret et ønske om hybrid. En ting jeg har begynt å bry meg om det siste året, kanskje spesielt etter at jeg fikk sertifikatet – har vært å ta vare på miljøet. I den forstand at jeg gidder å resirkulere. I den forstand at jeg spiser litt mindre kjøtt enn før – uten at det er hverken spiseforstyrret eller at det betyr at jeg heller mot å bli vegetarianer/veganer. Å gjøre noen endringer er bedre enn å gjøre ingen. En bil som forurenser mindre enn den vi hadde, var mildt sagt veldig oppnåelig og et viktig kriterium for min samvittighet.

Hybrid. Det vil da si, for dere som mangler kunnskap: at bilen bruker både drivstoff og elekrtisitet. Den er ikke klassifisert som EL-bil og mangler fordelene man har om det er denslags man velger. Eksempelvis kan man ikke kjøre i kollektivfeltet og man betaler fortsatt bombenger – men man har lov til å kjøre på dager med såkalt “datokjøring” – hvis dere fikk med dere hva Bergen gjennomgikk i Januar. Da måtte vi la bensinbilen stå, annenhver dag – eller risikere kjipe bøter for å kjøre innenfor den innerste bomringen – hvilket tilfeldigvis er der vi bor… Så om vi hadde kjørt ut og ønsket oss hjem og deretter blitt tatt – kunne det blitt bot.

Vi så først på en Hvis Toyota Prius. Hybrid. Fin. Men stor nok til to hunder? Merkelig bagasjerom? Noen dager senere kom vi tilbake for å prøvekjøre. Da hadde de fått inn en ny Prius, en lilla. Vi kjørte en tur og ingen av oss var spesielt begeistret. Vi var enige om at vi synes bilen var for stiv og sa vel egentlig at den utgikk – kun basert på stivheten og at den virket litt liten.

Neste på lista: golf. Golf var noe som omtrent ikke sto på min liste engang, siden jeg synes golf er en dritkjedelig bil som alle har. Jeg gikk med på at vi kunne se på, eventuelt kjøpe en golf – så lenge den ikke var sort eller noen form for grå. Hvit kunne til nød gå. Vi fant en lyseblå en, såkalt “Shark Blue”. Vi forelsket oss i den og den hadde alle duppedittene innvendig som jeg hadde satt pris på i en bil. Dessverre ble den solgt få dager etterpå, før vi rakk å bestemme oss… Til min store irritasjon.

Deretter kikket vi på en Toyota Auris, hybrid. Denne er hakket mindre enn Priusen og vi prøvde veldig hardt å like den… Vi trålet hele Bergen på let etter en Golf som ikke var noen form for grå eller sort, uten å finne. Mats var litt gira på Polo, men NEI. Uaktuelt. Enda mindre? Nei.

Her kan jeg selvsagt nevne at vi på daværende tidspunkt var rutinerte nok til å ankomme bilforhandlerne med målbånd på innerlomma og ta mål av alle bagasjerom på biler vi i det hele tatt synes var fine.

Tilfeldigvis fikk jeg øye på en Nissan Juke – den ser litt ut som en Nissan Leaf på steroider. Dette var den tredje bilen vi prøvekjørte, en bil vi begge likte. En “wannabe SUV”, men dessverre litt liten. Kunne det fungere likevel? Stor nok til to hunder?

Siden vi fortsatt ikke hadde funnet noen golfer, sjekket vi ut enda en Toyota Auris uten å overbevises siden den er enda mindre enn Priusen – før vi kom over en hvit Nissan Juke med automatgir. På daværende tidspunkt var jeg ganske forelsket, men realiteten er jo at den er for liten. Det var på dette stedet forhandleren pekte ut en Peugeot 3008. Jeg sukket tungt, men lot meg overbevise etter at jeg satte meg inn. Premium Pack. Inneholdt alle de samme duppedingsene som golfen jeg hadde likt, den var stor, romslig, bra bagasjerom og nesten hele taket var soltak. Det føltes nesten litt som å sitte i en cockpit, det virket liksom ikke som en bil. Siden akkurat denne hadde mugg i baksetet…. sier det seg vel selv at vi ikke var spesielt interesserte i akkurat den.

Men vi fant en lik! Et annet sted, uten mugg i baksetet – som vi faktisk prøvekjørte. Innen da, hadde vi sett på bil i tre uker og jeg nærmet med stadiet “dritlei” i rekordfart. Jo mer vi så, jo mer forvirrende ble det og jo flere idéer fikk vi. Vi likte denne godt begge to..

Plot twist: dagen etterpå dro vi tilbake og kjørte den lilla jævla Priusen, hybriden vi kjørte aller først. Plot twist, to dager senere sa vi at vi skulle ha den og to dager senere igjen – altså igår – skrev vi under papirene. Og alle er glade! Og vi begge er fornøyde med valget.

Når man er vant til å kjøre gammel Volvo, viser det seg at alle nye biler virker stive i forhold.

Imorgen skal vi hente Priusen og jeg er så vanvittig gira! Min, vår første bil! Det ble en hybrid og jeg setter pris på at dashbordet er laget av resirkulert plastikk og at bilen ikke inneholder detaljer i skinn. Og det ble den ene Priusmodellen jeg synes er finest, den fra 2013. Den hvor baklyktene er spisse. Attitude. Og lilla. Dere som har fulgt bloggen lenge, husker kanskje hvor lilla den har vært tidligere, haha! Den er også så mørk lilla at den i forskjellig lys, kan framstå som sort.

Så med bilkjøp og bilsalg (av volvoen) endelig er ute av verden, kan livet gå tilbake til normalen – selv om jeg er litt usikker på hva dét er enda. Jeg har jo nesten nettopp flyttet og vil ikke helt påstå at rutinene er innkjørte enda. Jeg har i alle fall hjernekapasitet til å fokusere på studiene igjen og det er godt. Jeg trenger det, for å si det sånn.

Forøvrig har Priusen fått navnet Optimus. Som i Optimus Prime fra transformers. Optimus er forøvrig skrekkelig likt det latinske ordet “Optimums” som betyr “most favorable or desirable; best”. 

Optimus Prius. La oss håpe den lever opp til forventningene og at dette blir like bra som vi har sett for oss!

Sykdom vs. Kunnskap.

Jeg har nettopp kommet hjem etter årets tredje psykologtime og jeg var slettes ikke overrasket når hun fortalte at resultatet av de nyeste testene vi nettopp har gjennomgått – angående personlighetsforstyrrelser (ja, igjen) kom tilbake negativ. Altså negativ i positiv forstand da jeg ikke oppfyller kriteriene for noen form for personlighetsforstyrrelse.

Det var nettopp dette jeg regnet med og det er forsåvidt fint å høre noen andre si det også. Deretter diskuterte vi forøvrig at én diagnose ikke betyr at du nødvendigvis har en annen. Man har ikke nødvendigvis en klinisk depresjon fordi man har en spiseforstyrrelse. Det er like mulig at det depressive og nedstemtheten man opplever kommer som en bivirkning av spiseforstyrrelsen i seg selv. Jeg er forøvrig, ifølge meg selv, ikke deprimert.

Det er altså fortsatt “bare” spiseforstyrret som står i papirene mine. Det sitter i hodet, ikke lenger i handlingene. Jeg gjør ikke bevisste valg som livnærer spiseforstyrrelsen i seg selv, det er “bare” tanker som snor seg rundt oppunder topplokket. Litt “som vanlig” hvis jeg sammenligner med fortiden, men likevel ikke – siden jeg ikke setter tanker til livs. Det preger meg ikke veldig, men det kan godt hende jeg skifter bukse om jeg ikke følte at den var kledelig eller flatterende for min kroppsfasong likevel. Og det kan gjerne hende at jeg i den sammenheng også blir litt lei meg – uten at det ødelegger hele dagen av den grunn.

Likevel er det vel også sånn at jeg bryr meg litt i overkant om hvordan kroppen min ser ut. Ikke fordi jeg vil se tynnest mulig ut og heller ikke fordi jeg ønsker meg definert sixpack – men, fordi hvis du spør meg om jeg kan se for meg at jeg skulle vært noen størrelser større enn jeg faktisk er – da hadde du mest sannsynlig sett panikken i blikket mitt.

Er det sunt? Og er det sykt? Hvor mange er det vel ikke i dagens samfunn som tenker det samme, egentlig? Jeg tror svaret er at overraskende mange er redde for å gå opp i vekt. At man til nød kan akseptere, eller i det minste forsøke å akseptere kroppen slik den er, men aksept er ikke synonymt med tilfreds. NB: dette er en spekulasjon.

Men igjen, så er det jo også sånn at jeg har hatt dager hvor jeg føler meg “fab” eller “drop dead gorgeous” eller “check out that booty” eller “THE LEGS!” og det er jo også fint. Det er bare litt synd å si at det er en stund siden jeg tenkte det sist. Her er ikke ordet “tilbakefall” passende, jeg vil heller bruke ordene “dårlig periode”. Her kan det vel også nevnes at kroppen min har forandret seg særdeles lite det siste halvannet året, i hvertfall vektmessig. Jeg har i perioder kanskje sett mer trent ut enn i andre perioder, naturligvis preget av om jeg trener “som vanlig” eller om jeg har en pause.

Men her kommer spørsmålstegnene, for hvordan jobber man egentlig med dårlig selvbilde? Det virker jo ikke (for min del) å skulle stå foran speilet og fortelle seg selv fine ting. Jeg vet godt hva kognitiv adferdsterapi er, og bruker det stort sett ganske ofte i hverdagen hvis jeg skal tenke over det – men det går på automatikken. Rasjonalisering og realisering. Hva er sannsynlig og hva er usannsynlig. Men hva selvbildet mitt angår, …

Dessuten blir jeg også ganske sint på meg selv. Her sitter jeg og har en kropp som jeg objektivt VET er bra nok, ser bra nok ut og som jeg VET at andre skulle ønske de hadde. Her sitter jeg og har “alt”, kan spise omtrent det jeg vil, trener moderat og vedlikeholder formen. Likevel så har jeg en liten Satan under topplokket som forgifter noe jeg burde vært stolt av. Der holdt jeg forøvrig på å brenne meg kraftig ved å skrive “det jeg burde vært stoltEST av”, hvilket ville være helt feil, for når jeg tenker meg om er det mange flere ting jeg er stolt av å ha oppnådd her i livet annet enn hvordan silhuetten og speilbildet mitt ser ut.

Jeg bet meg forøvrig merke i en artikkel jeg leste av Helga L. Wyrtz tidligere idag. Sitat: “Kunnskap forsvinner ikke når rompa siger nedover, når håret gråner, når yngre og penere mennesker er de som er interessante for mediene.”  Klikk [HER] for å lese artikkelen i sin helhet.

Artikkelen tar ikke for seg spiseforstyrrelser, men sitatet traff meg fordi det er sånne ting jeg trenger å huske, når tankene roper noe annet enn hva fornuften burde kunne trumfe gjennom og istedenfor å verdsette at buksa faktisk passer, så kasseres den fordi den ikke sitter “helt” riktig.

Jeg har troen på kunnskap. Jeg har troen på lærdom og useless facts. Jeg har troen på intelligens, det å være velartikulert, det å være oppdatert på dagens samfunn, det å kunne være litt “book smart” såvel som “street smart”! Man trenger ikke å vite alt, men det kan være kjekt å vite litt om -mye-, her vil jeg ikke bruke ordet alt. Jeg vil påstå at man ikke trenger en høy utdanning for å være kunnskapsrik.

Dette er ting jeg ikke kunne brydd meg mindre om når jeg var syk. Ikke fordi det ikke var interessant, men hjernen min hadde ikke kapasitet til å ta innover seg informasjon som var relatert til dagens samfunn, politikk, valg, lover, debatter eller skolepensum  for den saks skyld. Hadde du spurt meg om hvem som var Statsminister på den tiden, kunne jeg såvidt ha svart. Hadde du spurt meg hvilke parti som satt i regjering, hadde jeg ristet på hodet.

Til gjengjeld sitter jeg på informasjon de færreste har. Kanskje sitter jeg på informasjon som hadde vært relevant for enkelte politikere å inneha, eksempelvis hvordan psykiatrien oppleves fra innsiden. Pasientopplevelsen. Pasientperspektivet. Hvordan vedtakene de fatter angår oss på innsiden. Vi som kanskje sto på venteliste til en avdeling som istedenfor å ta oss i mot, låser dørene og eliminerer muligheten både for oss og de som kommer bak oss i køen.

Jeg glemmer nok aldri den gang i 2010 når jeg var på butikken for å handle et lass med mat jeg skulle hjem å tygge i meg, hvor jeg kastet et blikk på en avisforside som omhandlet en eller annen grusom naturkatastrofe som nylig hadde skjedd. Jeg har glemt hvilken det er snakk om akkurat nå, men jeg husker at jeg reagerte med “hæ, når var dette?” og da fikk jeg øynene litt opp for hvor isolert jeg var. Hvor mye tid sykdom tok. Hvor lite jeg egentlig levde et oppegående liv.

Jeg husker i 2011 når jeg bodde hos min bestemor en periode, fordi jeg nettopp hadde blitt kastet ut hjemmefra og derfor ikke hadde et eget sted å kalle hjem – at jeg satt på kjøkkenet hennes og leste en roman mens den sterkeste tanken jeg hadde var “ikke bli dum, ikke bli dum, ikke bli dum”. Som et mantra for å stoppe meg selv fra den sikre undergang, den endelige resignasjon som jeg kanskje ikke kunne komme tilbake fra. Det er bare så mye et menneske tåler og der og da kjente jeg at jeg var farlig nær min ytterste toleransegrense. Nå kan det kanskje diskuteres hvor mye kunnskap som finnes i en roman, men her vil jeg påstå at å lese en bok er bedre enn å ikke lese en. Å holde fast i noe, er bedre enn å slippe taket helt.

Nå oppdaterer jeg meg selv daglig. Leser aviser eller klikker på andre relevante eller tilsynelatende interessante lenker som blir delt i sosiale medier. Fordi sykdom tar mindre plass og fordi jeg har klart å fokusere på andre ting utenom det som foregikk i min egen boble. Mye av det syke har blitt erstattet med kunnskap som er relevant – og herregud så godt det føles å kunne forstå politikken som diskuteres rundt meg, eller en eller annen annen debatt som er relevant der og da. Ikke minst, hvis noen spør meg om min mening, så kan det faktisk hende at jeg har en, kontra det å være helt blank og ikke forstå problemstillingen engang.

Jeg tror heller det er disse tingene jeg burde huske på når jeg ser meg i speilet og hater refleksjonen jeg møter, for i det store bildet vet jeg egentlig at den personen som bryr seg mest om hvordan jeg ser ut i hele verden – er meg selv. Man blir sin egen verste fiende, men kanskje finner jeg fred og forsoning også på denne fronten.

Man ut av komfortsonen for å oppnå bedring. Ingenting skjer i bobla. Det er kanskje lunt, trygt og godt der inne og man kan forsåvidt tilbringe livet sitt der – men trives du egentlig? Jeg mener ikke å få det til og høres enkelt ut – for det er det absolutt ikke, men jeg må atter en gang understreke at det er verdt det. Livet kan bli og være så jævlig, satans mye mer enn det nitriste en potensielt dødelig sykdom medfører.

En liten oppdatering.

Det er så lenge siden jeg har skrevet noe seriøst at jeg kjenner litt på prestasjonsangsten igjen. Jeg sitter for øyeblikket og kladder en tekst som muligens blir publisert, men nå er i alle fall kladden klar for revidering, tror jeg.

Planen for dagen er trening, middag og IKEA. Planen for resten av Januar er at jeg skal flytte ut av leiligheten min, det vil si at jeg permanent skal flytte inn hos kjæresten, selvsagt med hundene også. Det er i alle fall derfor vi skal på IKEA. Vi trenger litt nye møbler sånn at det blir enklere med oppbevaring, samt at mitt også skal få en plass og at det kommer til å føles mer som hjemme og vårt, ikke bare hans.

Pluss at norsk språkhistorie står på planen… Jeg skal ikke si at jeg er spesielt begeistret for akkurat den biten, men det må jo til for at jeg skal nå målene mine etterhvert.

I forbindelse med teksten jeg nå har skrevet, har jeg måttet bla gjennom noen gamle innlegg for å hente noen poeng. Det er så rart å lese gjennom faenskapen og sammenligne det med livet her og nå. På den andre siden er det litt imponerende at jeg har klart å formidle så mye konstruktivt når jeg har vært så langt nede. Det kjennes nesten litt ut som om jeg har mistet skriveferdigheter og evnen til å uttrykke noe som bare føles “perfekt” når jeg skal publisere det. Med “perfekt” mener jeg at jeg får den følelsen av at jeg klarte å uttrykke akkurat det jeg føler på en måte som gjør at utenforstående kanskje kan forstå eller sette seg inn i situasjonen jeg beskriver.

Det er også nesten litt sånn at jeg ikke helt vet hva jeg skal blogge om, fordi hverdagen min ikke handler om bare det å skulle bli friskere til å gjøre ting lenger. Nå handler den også om det livet jeg faktisk har klart å skape og som jeg faktisk lever, men det kan kanskje vært fint å dele dette også? Jeg må få gjort noe på kamerafronten kanskje, sånn at jeg kan få tatt bilder igjen. Det blir litt mer spennende å lese innlegg eller blogg generelt når det ikke bare er tekst på tekst på tekst.

I natt fikk jeg absolutt ikke sove og hadde skrekkelig mange gode idéer til ting jeg kan skrive om. Ting jeg ikke har turt å dele før. Eksempelvis historien om den gang jeg ble kastet ut hjemmefra i Januar 2011. Jeg har skrevet rundt det, men jeg har ikke skrevet spesifikt hva som skjedde. Jeg turte ikke, litt fordi jeg ikke ville klandre eller beskylde andre involverte. Men nå er det så lenge siden at jeg ikke kan gjøre situasjonen verre, siden situasjonen hører fortiden til.

Pluss at jeg har fått en forespørsel om å skrive et innlegg om hundene mine. Det må jo være en hundeeiers drøm egentlig, å ha en unnskyldning til å fordype seg i en tekst om noe man er så glad i? Haha. Altså, misforstå meg rett, de kan jeg jo skrive om når som helst, men jeg tror mange hadde blitt lei om jeg skulle skrevet side opp og side ned om dem.

Håper dere som fortsatt titter innom får en fin dag! Kommentarfeltet er forresten åpent, det er bare sånn at jeg har alle kommentarer på moderering fordi når jeg da godkjenner dem, kommer svaret mitt i samme slengen.

Atter en ny begynnelse.

Nå har jeg endelig ordnet eget domene til bloggen igjen! Forhåpentligvis lover det godt for bloggingen framover. Som jeg skrev på [facebooksiden] min for litt siden, så betyr dette også at jeg er ferdig å vingle mellom blogger, adresser og plattformer. This is it. Det blir her. Forøvrig kan du like [facebooksiden] om du ønsker å få en oppdatering rett i feeden din når jeg har lagt ut noe nytt her.

Jeg skal også rydde i arkivet etterhvert, pluss oppdatere noen gamle innlegg (eksempelvis noe av det jeg har skrevet om selvhjelp), pluss ordne litt opp i designet. Ordning av linker kommer også etterhvert og ja, jeg forstår at det er irriterende å klikke på en lenke som ikke fungerer.

Akkurat nå sitter jeg på kjøkkenet i leiligheten jeg nå bor i, eller i det minste – holder på å flytte inn i. Jeg har flyttet sammen med kjæresten min og akkurat det er fortsatt litt surrealistisk. Og ja, hundene er så klart med! Kunsten er å finne seg en kjæreste som er like glad i dyrene dine som du selv er, eller jeg vil i alle fall påstå at dette er en enorm fordel.

Jeg kjenner at det klør litt i fingrene etter å skrive noe fornuftig. Etter tragedien i Valdres på nyttårsaften har oppmerksomheten og interessen rundt spiseforstyrrelser eksplodert i media, noe jeg også har litt lyst til å kommentere – men ikke akkurat nå, i dette innlegget.

Dette innlegget får forbli overfladisk. Idag har jeg eksempelvis hatt første skoledag etter ferien og faget er norsk. Pensum fra VG1, VG2 og VG3 skal være gjennomgått før sommeren og eksamener skal gjennomføres og bestås. Basert på tykkelsen av bøkene kjenner jeg at jeg blir en smule nervøs, for det er ikke akkurat få sider som skal gjennomleses. Forresten tar jeg ikke lenger fag via Sonans, men jeg er fortsatt privatist.

Jeg har vært våken i 12 timer og det føles som om jeg har gjort uendelig mye. Tatt bybanen hjem til min far for deretter å stikke av med bilen hans for å kjøre meg selv på skolen. Jeg kaller det for “skolen”, men det er vel strengt tatt ikke bare det det er, men det er der læreren min holder til. Jeg treffer henne omtrent en gang i uken og jeg hadde ikke klart å holde motivasjonen oppe og hundre prosent struktur helt på egenhånd. Dessuten er det også sånn at når jeg har eksamen, kommer hun hjem til meg og jeg blir hentet og kjørt dit jeg skal være – for at jeg ikke skal feige ut i siste sekund. Takk NAV! Dette er kanskje det tilbudet jeg har fått av dem, som jeg er mest fornøyd med. Noe som fungerer for meg, som jeg klarer å følge opp og som jeg får noe igjen for.

Uansett. Etter to timer på skolen kjørte jeg meg selv hjem, men først stoppet jeg innom en butikk for å kjøpe en notatbok og noen flere penner. Deretter hjem, hei til hundene, ut med hundene, mat. Sov to timer på sofaen for første gang på en evighet og det var sykt digg. Det har vært skrekkelig lite interessant i kjøleskapet, så omsider tok jeg med meg alle tomflaskene fra boden til butikken, pantet dem (170 kroner, da kan du kanskje gjette hvor mange flasker det var?), handlet og kjørte meg selv hjem igjen. Deretter fikk jeg endelig ordnet domene, noe jeg har slitt med i mangfoldige dager (minst en uke) på grunn av en teknisk feil hos Wordpress. Deretter lagde jeg middag og jeg har ikke ord for hvor fantastisk det er å nå ha stort kjøkken og ikke minst oppvaskmaskin! Jeg har alltid sagt at jeg ikke kom til å være ordentlig voksen før jeg hadde oppvaskmaskin, så siden jeg er 25 år gammel og endelig bor i en leilighet med oppvaskmaskin – så er det kanskje nå? Og siden dette er et overfladisk innlegg kan jeg likesågodt inkludere at jeg spiste stekt kylling og mais med pesto pluss kokt søtpotet og brokkoli pluss fried rice. Det hørtes utrolig eksotisk ut, men det tviler jeg på at det var. Tviler også på at Mats hadde spist det – men han er jo kokk, dessuten innbiller jeg meg også at siden han er kokk – kommer han ikke til å like noe jeg lager, haha! Men det som er så kjekt er jo nettopp det at HAN er kokk, så da kan han lage mat. Jeg er mye flinkere til å vaske klær, det får heller være min greie.

SELVSTENDIGHET. Det er så bra. Blir så glad når jeg sitter i bilen og skal kjøre meg selv ett eller annet sted, når jeg tenker på hvor mye jeg kan og får til nå, som tidligere har vært helt utenkelig. Men nå kjenner jeg at jeg gikk tom for uvesentlige ting å skrive om dagen idag, så da skal jeg heller runde av og se en ny episode av “The 100”.

Julen 2015

Den eneste grunnen til at jeg ikke har skrevet på en stund, er for at jeg ikke har hatt tid! Med andre ord har jeg gjort mye og det har hopet seg opp med masse jeg ønsker å dele.

For det første. Eksamenene. 

Jeg vil selv tørre og påstå at det gikk bra og over all forventning! 6, 6, 2 og jeg er egentlig strålende fornøyd med at alt er bestått og unnagjort! Det eneste jeg er misfornøyd med her, du ser kanskje toeren der og tenker at det er den, men det er det ikke… Det eneste jeg er misfornøyd med er en skrekkelig upedagogisk sensor som sa så fint at “du kan jo ingenting du”… og da ble jeg litt satt ut.

Kjære sensor: både jeg og du skjønte at jeg ikke kunne så mye som ønsket om “utviklingen av det Norske demokratiet mellom 1814-1884” – men du kan ikke fortelle elevene at de “ikke kan noen ting” bare fordi de ikke lever opp til forventningene dine!

Heldigvis tok jeg det ikke tungt. Jeg har aldri fått 2 før, men det var faktisk ikke så ille. Jeg var bare sjeleglad jeg besto og forhåpentligvis ikke trenger å ta opp igjen historiekarakteren. Så alt i alt hva eksamener før jul angår, er jeg fornøyd med egen innsats, at jeg møtte opp og fullførte etter beste evne. Og jo, jeg kan mer enn “ingenting”, selv om historiesensor var frekk nok til å påstå annet.

For det andre og tredje: JUL & Nyttår.

Jeg har jo blogget en masse gjennom årene om at jeg ikke liker jul, jul er kjipt fordi ditt og datt og stefamilier og familiebrudd og tradisjonstap og nye tradisjoner og spiseforstyrrelser og bulimi og skilte foreldre og feiring på psykiatrisk og så videre og så videre….

Jeg gruet meg i år også. Visste ikke hvor jeg skulle være, hva jeg skulle gjøre, hvordan det skulle bli. Ville helst finne en måte å unngå det hele på, som vanlig. Men jeg sa til kjæresten min at jeg var åpen for å prøve noe annet hvis han hadde forslag. At jeg kunne prøve å feire jul på ett eller annet vis og at jeg skulle ha et åpent sinn og ikke fordømme noe før jeg hadde prøvd.

Det endte i alle fall med at jeg dro til Beitostølen sammen med hundene mine og kjæresten min, bodde på hotell og feiret jul sammen med foreldrene (+ deres hund) og broren hans. Det har vært den første fine julen på mange år, en sånn jul hvor jeg med hånda på hjertet kan si at jeg har hatt det fint og faktisk mene det. Ingenting har vært jævlig eller spesielt krise, snarere tvert i mot. På julaften skulle vi egentlig i slalombakken men var litt for sene så vi rakk det ikke. Vi sløyfet slalombakken og gikk rett på afterski istedenfor, etterfulgt av en hundeluftetur, deretter en tur på treningsrommet på hotellet – fordi hvorfor ikke? Dusj (*brannalarm* kaste på seg klær, evakuere hotellet, fryse, banne, inn igjen, av med klær, dusje ferdig), finklær på, pinnekjøtt til middag, gaveåpning…

Dagen etter derimot, da rakk vi slalombakken! Jeg har faktisk ikke stått på snowboard på ti år og det gikk overraskende bra! Kalkun til middag. Vi rakk å ta noen runder i slalombakken også den siste dagen før vi kjørte hjem til Bergen for noen dager.

Vi rakk vel såvidt å lade batteriene litt før vi dro til Voss den 30. for å feire nyttårsaften på en hytte med tolv andre! Det vil si at vi bodde fjorten stykker på en liten hytte og det gikk overraskende fint selv om jeg ikke kjente noen og knapt hadde hilst på andre ved tidligere anledninger.

Ingenting av dette hadde vært mulig eller gjennomførbart hvis jeg ikke hadde kjempet så hardt for å bli frisk fra agorafobien. Jeg kan nesten ikke beskrive hvor fjernt det virker, alle de dagene i de jævlig lange årene hvor jeg satt ensom hjemme, dag etter jævla dag og ingenting ble bedre og jeg lurte på om “dette var alt”, om det var slik livet mitt alltid kom til å være. Det jeg nå kan beskrive som realitet, var bare drømmer jeg ikke orket å drømme engang, fordi jeg var så sikker på at det var umulig. Det “kom aldri” til å bli bedre og det gjorde så vondt at jeg ikke helt klarer å sette ord på det.

Nå nevnte jeg ikke spiseforstyrrelsen, men også der har jeg det mye bedre. I praksis er jeg symptomfri, men jeg har fortsatt en del “kjipe” tanker. Med kjipe mener jeg alt fra triggende tanker, plagsomme tanker – altså den lille stemmen som hvisker “gjør sånn, gjør slik” og ubehagelige tanker. Men det går “greit”, de er der, ok.

Uansett, hvis jeg først skal blogge synes jeg det er på sin plass at jeg rekker å få med at julen for en gangs skyld har vært fin! På julaften var jeg også litt ekstra takknemlig for at jeg på dagen, nøyaktig sju måneder tidligere gikk på det som etterhvert ble kjæresten min, på en bensinstasjon på en helt tilfeldig søndag i Mai. Jeg er heldig. Endelig er det min tur til å være litt heldig her i livet, satan. Synes det begynte å bli på tide, haha.

Med det, vil jeg egentlig bare ønske dere som enda følger litt med her inne, et godt nytt år!

Kjære vene, hva har jeg gjort med bloggen min?

Det var akkurat den tanken som slo meg, når jeg nettopp logget inn her etter å ha trykt feil passord hele fire ganger før jeg endelig fikk en “aha, la meg prøve det”, etterfulgt av “ser-vi-det, der-ja”. Deretter poppet det nye wordpress dashbordet opp foran meg og jeg innser at det er så lenge siden jeg har vært innlogget – at jeg faktisk må lete for å finne knappen som lar meg forfatte disse ordene her i det hele tatt.

Jeg tror jeg er det mest ustrukturerte mennesket jeg vet om bloggmessig, “jeg skal blogge her. Nei der. Nei, her. Nei forresten trivdes jeg bedre der. Eller, la meg bare prøve… Nei, DER, HER SKAL JEG BLOGGE” også setter jeg to strek under svaret og sier til alle dere som enda henger med på denne karusellen – kudos til de av dere som faktisk har greid å komme så langt at dere leser nettopp disse ordene akkurat nå – at jeg har byttet bloggadresse og nå sånn og slik og følg meg der – ja hurramegrundt nå blir det bloggings! Eller…

Men når jeg selv ser gjennom denne bloggen, det er jo her jeg har skrevet. Det er jeg har vokst, her jeg har dokumentert, det er herfra jeg har møtt så uendelig mange fine mennesker med litt ekstra i bagasjen, det er her jeg har mottatt gode ord, det er her media har funnet meg, det er her jeg har hatt en stemme – eller snarere muligheten til å formidle ord som dere ønsker å lese. Det er her jeg har hatt muligheten til å bli hørt og i fare for å høres ut som jeg er skrekkelig høy i hatten; det er her jeg har påvirket andre og endret liv. Bare å lese gjennom kommentarene til [dette] innlegget (OBS, advarer som sterkt innhold) nå, jeg får helt ærlig gåsehud og tårer i øynene fordi det minner meg på at det jeg har delt har betydd noe.

Jeg savner den tiden der jeg skrev daglig eller flere ganger om dagen, hvor jeg bare kunne sette med ned å la fingrene flyte over tastaturet, litt slik jeg gjør nå. Det er utrolig lenge siden jeg bare har skrevet slik jeg gjør nå, med den flyten jeg har nå. Det er vanskelig for meg å beskrive hvordan jeg sitter akkurat nå, bak dataskjermen og trykker – men det er ganske tankeløst og avslappende. Slik det pleide å være for så lenge siden. Jeg er ikke helt sikker på hva som skjedde og jeg vet ikke om jeg kan finne tilbake til gleden ved å skrive og dele på en måte som ikke ga meg ekstra psykisk stress å forholde meg til.

Og hvis du mot formodning ikke har fått med deg litt av grunnene til at jeg har forlatt akkurat denne plattformen på ulike tidspunkter, her kommer en kort oppsummering.

  • Det ble kjedelig å sitte hjemme og ha agorafobi og skrive om at jeg hadde gjort “ingenting” atter en dag. Jeg var dritlei av å dele “idag har jeg vært på rema folkens, det gikk ikke så bra, hater fortsatt livet og hverdagen med agorafobi, blogges!” Livet sto så stille.
  • Deretter skjedde det jeg har skrevet om i dette innlegget med tittelen [“Du er skadelig for familien din”] .. Hvis du klikker på linken og leser det som står der, så slipper jeg å repetere det her, i dette innlegget akkurat nå.
  • Så var det jo det at jeg byttet navn. “The new me”, out with the old, in with the new – and all that jazz.

Joda, jeg skjønner godt at jeg ville ha blanke ark, men nå, mer enn ett år senere, så ser jeg jo og forstår at jeg blir jo ikke kvitt dette her. Altså denne bloggen, ordene og bildene jeg har valgt å dele. Jeg kan jo forlate bloggen som forsøkt tidligere, men nå sitter jeg jo her atter en gang og trykker da. Nostalgisk som bare faen.

Så kommer jo tankene da, kanskje jeg skal gjøre noe med denne bloggen. Kanskje jeg skal slette alt annet og puste liv inn i denne igjen da, “hjertebarnet” mitt (i gåsetegn i frykt for å få det til og høres ut som en klisjé). Kanskje jeg skal finne en ny bloggadresse, kanskje jeg skal legge press og formidlingsstress (jeg fant opp et nytt ord?) på hylla og bare skrive – SÅNN SOM FØR. Eller kanskje jeg skal skrive en bok. Skal jeg skrive en bok? (Det er en tanke, ikke et spørsmål til deg som kanskje leser.)

Kjenner jeg blir litt sliten av meg selv og all denne “fram og tilbake” som jeg holder på med. Hvis du enda leser dette, hatten av for deg!

Klokken er straks halv elleve på kvelden, øynene går i kryss og jeg er skrekkelig sliten. Nå skal jeg skrive en setning (nei, faktisk et sammendrag med ekstremt dårlig korrektur og setningsoppbygging) jeg har sett langt etter i alle jævla år: Jeg er sliten fordi JEG HAR KJØRT til skolen, VÆRT på “skolen” (det er ikke egentlig skole-skole, men tilpasset opplegg, ok?), JEG HAR KJØRT hjem (FORDI JEG HAR SERTIFIKATET, TENK DET FAEN HALLELUJA), forsøkt å powernappe, feilet, SPIST BROWNIES TIL MIDDAG, men så innså jeg at det ikke var middag så jeg LAGDE ORDENTLIG MIDDAG (med kylling, ris, søtpotet, brokkoli og blomkål, tenk-det-du!) og akkurat nå gleder jeg meg mest til KJÆRESTEN KOMMER HJEM FRA JOBB (for tenk jeg har funnet HAN også!) sånn at vi kan legge oss.

Men nå skal jeg runde av. Hvis du har lest dette, takk! Hvis du enda ikke er lei av meg og all ubesluttsomheten min, legg igjen noen ord i kommentarfeltet? Det hadde i hvert fall jeg satt enormt pris på. Det var og er fortsatt gøy å vite at noen leser, OM det enda er noen som henger med.

♥ Aria

Jeg verdsetter de små tingene.

De siste par dagene har det vært utrolig fint vær i Bergen og jeg er straks på vei ut døra for å gå en tur med hundene mine. I går var det 16 grader og 42.5 i solveggen, can you believe it?! Jeg er glad jeg hadde en ekstra måned med sommer i Januar når jeg bodde i/var på ferie i Australia.

På fredag publiserte NRK Ytring kronikken jeg har skrevet for dem om blogging og psykisk helse, om du ikke har lest den kan du gjøre det [her]. Les gjerne svarene mine til kommentarene også.

Designet på bloggen er jeg enda ikke ferdig med, men enn så lenge får det bare være. Om 16 dager har jeg eksamen og burde fokusere på det over HTML-koder, hvilket sikkert er ganske forståelig. I mellomtiden skal jeg se om jeg finner ut hvordan jeg laster opp bilder (regner med at det er kjempelett når jeg finner ut av det). Blogg.no er ganske annerledes fra WordPress som jeg er mest vant til.

I forrige uke var jeg på kafé med en god venninne, som i Februar ble mamma til ei lita jente som blir fadderbarnet mitt i slutten av Mai når hun døpes! På lørdag var jeg i byen med en annen venninne og jeg følte meg så utrolig fri. Sol, fint vær. Frihet til å vandre rundt i byen, på kjøpesenter, gjennom folkemenger – null stress. Friheten til å bli sulten og kunne sette seg ned å spise sushi og ta en drink bare fordi man vil. Sånne ting som de aller fleste kanskje tar for gitt. Det blir så annerledes når man vet hvordan det er å miste noe, for deretter å bruke flere år på og ta det tilbake.

Takknemligheten for at jeg har klart dette kommer nok aldri til å forsvinne og jeg kommer nok aldri til å ta frihet for gitt igjen heller. Man vet ikke hva man har før man mister det Jeg tror heller aldri jeg kommer over triumfen ved å bestige mitt personlige Mount Everest – når jeg satte meg på flyet og dro til Australia i Januar og håpet på det beste. Jeg hadde bestemt meg for å klare det, men likevel vet man jo ikke med sikkerhet. Det er muligens det største jeg har gjort hittil her i livet og definitivt et eventyr jeg aldri kommer til å glemme. Kommer nok til å poste bilder fra Australia når jeg finner ut av det.

Alright. Dette er et blogginnlegg uten dypere mening ser jeg, men jeg prøver i det minste å komme inn i rutinene ved blogging igjen. It’s good to keep yourself on track! Apropos ny uke, denne uken skal jeg repetere uke 6 av treningsprogrammet mitt – siden jeg var så sløv i forrige uke og ikke gjorde det jeg skulle. Dét er også en ting jeg kan komme tilbake til og skrive mer om når jeg har mer tid.

Som de sier i Australia: have a good one!


Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv