For mye åpenhet om psykisk helse i sosiale medier?

Jeg kan ikke huske sist jeg fikk en impuls om at nå var det på tide å bruke den stemmen jeg har, til å uttrykke mine personlige tanker om et gitt tema. Idag ser derimot ut til å være dagen!

Jeg har nettopp sett ferdig Innafor; “Blottlegg meg” på NRK [direktelink til episode, klikk her], episoden som tar for seg dette med åpenhet rundt psykisk helse og eksponering av egne utfordringer i media. “Er angst trendy?” Hvor går grensene for hva som er for personlig og ikke? Er det lurt å dele egne “svakheter”? Vil det alltid henge ved deg? Noen mener at det ikke hører hjemme i det offentlige rom, andre mener det har blitt en greie folk bruker for å få litt oppmerksomhet og at det kanskje har blitt “litt vel mye av det gode”. Andre igjen, mener at det aldri kan bli for mye åpenhet, da åpenhet skal bryte ned tabuer og sosiale stigma.

Etter å ha sett episoden fikk jeg veldig lyst til å dele mine tanker og erfaringer rundt dette – siden det faktisk er ti år siden jeg begynte å dele mine tanker, følelser og erfaringer rundt psykisk helse i sosiale medier. Med andre ord; for en gangs skyld vil jeg påstå at jeg har not vettig å komme med. Jeg var tidlig ute med åpenhet og det var hverken sosialt akseptert eller “trendy” å skulle erklære at man levde eller hadde det litt annerledes enn den tilsynelatende normalen.

Er åpenhet en god ting eller ikke? Og nå som det faktisk har gått ti år, kan jeg stå for valgene jeg har tatt om å dele det jeg har gjort, ved å blottlegge – eller som jeg selv en gang uttrykte: ved å “blogglegge” meg selv og utfordringene mine?

Jeg kan begynne med å si at jeg ikke ville vært foruten åpenheten jeg har valgt. Min historie, mitt ungdomsliv og mine år som tidlig voksen har vært svært lite begivenhetsrike på grunn av psykisk sykdom. Klart var det spørsmål. “Hva skjedde egentlig med Karianne (som jeg het før), hvor ble det av hun som var så flink?” Det verste spørsmålet jeg kunne få var “hva holder du på med for tiden da?”, siden jeg var syk på heltid og derfor ikke kunne skryte av videre studier, spennende prosjekter eller utenlandsreiser. Responsen min gikk fra å stirre på skoene mine og ymte frampå med vage “neida, joda. Friår, finne meg selv” – til å se mennesker i øynene og si at “jeg sliter litt psykisk for tiden og jobber derfor med å bli frisk nok til å kunne gjøre det jeg ønsker igjen”. Jeg opplevde ofte at vedkommende som da hadde spurt – ikke ante hva h*n skulle svare til det. For min del satte det en stopper fra å et videre avhør, et “kom igjen da, noe må du jo holde på med?”.

Med blogg og rå åpenhet, kom også kommentarer og oppmerksomhet. I min syke hverdag ga det meg mening og formål, å kunne dele tanker, erfaringer og kunnskap jeg hadde. Jeg har skrevet og sagt det før, men om noe som føltes “så enkelt” for meg, kunne være til hjelp og nytte for andre, hvorfor skulle jeg ikke dele av meg selv da, så lenge jeg var komfortabel med det? For sannheten er at det ga så utrolig mye tilbake. Jeg fikk igjen i omsorg, heiing og ikke minst følte jeg meg bedre med meg selv. At jeg kanskje ikke var så udugelig likevel, selv om jeg ikke gikk skole eller jobbet på grunn av at jeg var for syk. Jeg fikk rett og slett litt guts.

Det beste med å være åpen? Fortiden min er noe jeg ikke slipper unna. I vinduet på ungdomspsykiatrisk sto det skrevet i rød glassmaling; “du kan løpe hvor du vil, men aldri fra deg selv“. Jeg forsto ikke dybden da, men etterhvert som jeg har blitt voksen og nye mennesker jeg møter spør hva jeg har gjort her i livet – det begynner gjerne med “jobber eller studerer du?” – det er så befriende at jeg ikke har ord for det; å kunne si at jeg har vært syk, men at jeg har det bedre nå og derfor holder jeg på med sånn eller slik.

Stigma? Fordommer? Ja. Jeg har selv opplevd at tidligere venner har trukket seg unna på grunn av at jeg var psykisk syk og kranglet med fremmede mennesker på fest fordi armene mine ser ut som de gjør.

At åpenheten henger ved meg? Klart det gjør. Gjør det meg da til “hun syke?” eller “hun selvskaderen” eller “hun bulimikeren”? Ja, men nei – fordi disse tingene er kun en liten brøkdel av hvem jeg er eller har vært. Jeg er så mye mer. Jeg er like mye menneske som alle andre, det er bare det at erfaringene mine kanskje er litt annerledes. Livet mitt har gått fra å dreie seg utelukkende om min psykiske helse, spis, spy, kutt, innleggelser – til å bli innholdsrikt i den grad at jeg selv er tilfreds og synes at livet mitt er verdt å leve.

Jeg vil så gjerne både vise og bevise at man kan stable seg selv på beina selv etter å ha vært skrekkelig langt nede. At det finnes håp, selv når man ikke engang evner å tro på det selv. Livet ditt er ikke over, selv om du kanskje skulle få angst, depresjon eller andre psykiske problemer. Det kan bli helt bra igjen. TTT, Ting Tar Tid – eller som en pasient på ungdomspsykiatrisk sa; TTJLT – Ting Tar Jævlig Lang Tid.

Klart man kan miste motet når årene tikker avgårde, de du kjentes liv går videre og i sosiale medier kan du se hva livene deres blir til, mens ditt eget… tilsynelatende har stoppet opp. Klart det er både sårt og kan oppleves som svart og inderlig håpløst.

Hjelper det da at du, som kanskje sliter med et eller annet selv; kan lese om andre som har fått det bedre? Jeg vil tro det kan gi bittelitt håp om man er mottakelig for det.

Jeg har aldri blottlagt mer enn det som føles komfortabelt. Jeg vet at mange tror at jeg har delt alt, men det er klart jeg har hemmeligheter som jeg ikke ønsker å dele. Det fine med å ha en blogg eller en platform der du kan uttrykke deg selv, er at du selv kan regulere hvilken informasjon du velger å dele.

Det er klart jeg har møtt motgang. Det er klart jeg har fått høre at det hverken er lurt eller bra å dele slik jeg har gjort. Den mest typiske er gjerne “du kommer aldri til å få en jobb hvis arbeidsgiver googler deg og kommer over bloggen”. Nei vel, i så tilfelle tør jeg påstå at det ikke er arbeidsgiveren for meg. Jeg kommer aldri til å forvente særbehandling i arbeidslivet, i vennegjengen, i familien eller hvor som helst- men jeg forventer å møte respekt for den jeg er, uavhengig av situasjon. Jeg er ikke de psykiske problemene mine, men de er eller har vært en del av den jeg er eller har vært.

Jeg forventer ikke å få ting tilrettelagt for å passe meg, men herregud så rørende det er når jeg møter mennesker som tar meg som den jeg er og tilbyr meg en hjelpende hånd hvis det er noe de kan hjelpe meg med.

Konkret eksempel: det siste halvåret har jeg slitt en del med agorafobien igjen. Det har tidvis vært ganske hemmende, men jeg føler at det går bedre nå. Jeg sliter med dørstokkmila i forhold til kollektiv transport, noe som gjør det knotete å komme seg til og fra jobb for egen maskin. Når min arbeidsgiver da spør om jeg ønsker å prøve å jobbe noen flere timer en dag, enn jeg gjør per her og nå… jeg valgte da å si at det er litt tøft å ta bybanen, men at jeg jobber med saken og gjerne ønsker å få det til! Både å mestre dette med kollektiv transport og å jobbe mer. Hennes respons? “Men vi kan jo ta bybanen sammen, for jeg skal jo på jobb jeg også.” JUST LIKE THAT. Jeg vet ikke helt om jeg får til å formulere hvor rørende det oppleves. Hun hadde jo ikke trengt å tilby meg det. Jeg hadde jo ikke trengt å være åpen og forklare henne at jeg synes kollektiv transport er ubehagelig og at dette derfor dessverre også påvirker hvor mange timer jeg er i stand til å jobbe – men tenk om jeg ikke hadde sagt det. Tenk om jeg bare trakk på skuldrene til spørsmål om jeg ønsker å jobbe mer, og tenk om hun da igjen hadde tenkt at jeg da kanskje ikke viser interesse eller setter pris på jobben min?

Av og til må man tørre og ta en sjanse. Jeg har valgt å være åpen med det jeg føler meg komfortabel med å dele. Hvor hadde jeg vært uten åpenheten? Hvis du ikke har lest bloggen min i de årene hvor jeg virkelig slet med livet, så forstår du kanskje ikke at jeg mener det hvis jeg sier at jeg neppe hadde levd idag, om jeg ikke hadde valgt å være åpen. Før jeg tok i bruk den stemmen jeg har, levde jeg et liv hvor jeg var viklet inn i så mange løgner for å virke oppegående og beholde fasaden min så plettfri som mulig, at jeg nesten ikke visste hverken opp eller ned på noe som helst.

Hva DU velger å dele eller ei, om du vil være åpen eller holde kortene tett til brystet, kanskje i frykt for hvordan folk vil se på deg da – er så klart opp til deg selv. Jeg mener at åpenhet er en god ting, så lenge det ikke er påtvunget. Du skylder ingen en forklaring på at du sliter psykisk eller hvorfor, men hvis du skulle tørre å si det høyt kan jeg love deg at det finnes mange fine mennesker som fortsatt kommer til å like deg for den du er. Noen faller kanskje fra, men på slutten av dagen vet du hvertfall hvem som genuint bryr seg om deg.

“Rock bottom became the solid foundation on which I rebuilt my life”, et lite sitat av forfatter J.K Rowling. Jeg sier meg enig i disse ordene og velger å avrunde dette innlegget med sitatet som lenge sto i headeren på bloggen min av Winston Churchill: “If you’re going through hell, keep going”.

Advertisements

5 Responses to “For mye åpenhet om psykisk helse i sosiale medier?”


  1. 1 Hilde 15. February 2017 at 23:38

    Jeg begynte vel å følge deg da jeg var på det mørkeste punktet i livet mitt så langt, noe som nå er over 6 år siden. Det har vært utrolig flott å kunne lese om hvordan hverdagen din var, og hvordan ting gradvis ble bedre! Flere ganger (for eksempel da du dro til Dubai) har jeg tenkt: Hvis noen som har hatt det så vondt kan klare det, så klarer jeg det også!
    Så her sitter jeg, nesten to år helt skadefri, og en psyke jeg lenge bare kunne drømme om. Jeg har fortsatt et usunt forhold til mat, men ikke på langt nær så ille som det har vært.

    Derfor vil jeg bare takke deg Aria/Karianne for at du har delt dine opplevelser <3

    • 2 Aria 15. February 2017 at 23:46

      Tusen takk for hyggelig kommentar! Så godt å høre at du også har fått det litt bedre, jeg håper du en dag kan si deg selv frisk. Takk for at du leser! ♥

  2. 3 Anonym 16. February 2017 at 00:11

    Hei. Godt skrevet. Jeg er enig i mye av det du skriver. I likhet med deg, har også jeg slitt psykisk – noen felles utfordringer som deg, men ikke alt. Jeg har derimot valgt å ikke være ‘åpen’ om det, men ikke av frykt for hva andre måtte synes og evt mene. Min historie vises også på kroppen – men min historie er en kamp, reise og seier som jeg er både stolt og fornøyd med og ha gjennomført – men som jeg ønsker å holde privat. Mine erfaringer har gjort meg til den personen jeg er idag og dermed godtar både gamle og nye mennesker i livet mitt den gjennom å respektere meg som person – selvom de ikke vet hva som en gang var. Takk for at du er åpen om dine utfordringer, og det gleder meg at du har forståelsesfulle mennesker rundt deg – det fortjener du. Klem.

    • 4 Aria 16. February 2017 at 01:48

      Takk for reflektert svar og at du deler et annet synspunkt enn det jeg presenterer! Kan jeg spørre om du idag opplever at du er helt ferdig med det som var sykt og at de psykiske problemene dine ikke påvirker hverdagen din mer? Og var det vanskelig å skjule, eventuelt hva gjorde du når du enda var syk, hvis du holdt det for deg selv? Mulig jeg misforstår deg, jeg spør bare for å øke egen forståelse.
      Klem tilbake ♥

  3. 5 Anne Marte 16. February 2017 at 01:20

    Så du har nok en gang skrevet et flott, velformulert innlegg! Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen; din måte å skrive/uttrykke deg selv, din situasjon, dine opp- og nedturer, tanker, følelser, handlinger/mangel på handlinger etc. – har gitt meg mye forståelse og håp!. Det har gitt meg forståelse for – selvfølgelig din situasjon – andres situasjon, MIN EGEN situasjon… Det har hjulpet meg å finne ord for ting jeg har slitt med hele livet, som jeg (eller noen andre) ikke visste hva var. Det har gitt meg en interesse for å grave dypere, og finne ut om hva psykisk sykdom (med alle aspekter) er og hva det handler om.. Jeg har fått kunnskap, nysgjerrighet, (igjen) håp, glede og tro på at ting fremdeles kan gå fint etter hvert, selv om det kanskje ser veldig ille ut akkurat in the moment.. TAKK for alt du har delt! TAKK for at du har vært tøff. TAKK for at du har kjempet hardt, fremdeles kjemper hardt – og fremdeles er her! Tenk hvor mye hjelp og støtte du har vært for noen ved å dele av deg selv, og så mye du fremdeles har å gi til andre. Din livserfaring kan bli til andres redning,- og selv om det er (har vært) skikkelig helvete – kanskje det likevel på en måte er verdt det?!.. Jeg tror du har vært med på å redde liv <3 Takk for at du er du! Jeg er glad i deg, og heier på deg – kommer alltid til å gjøre det! Much love <3<3<3


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: