Priskrig, kontrolltap, egenansvar og selvhjelp.

Her kommer en oppfølger til forrige innlegg. Et par misforståelser jeg vil greie ut og kanskje noen nyttige tips til deg som ønsker å unngå priskrigen.

Jeg fikk et par kommentarer som gikk på dette med at “alle bulimikere/overspisere, overspiser ikke usunn mat” – dette er helt riktig! Jeg er helt enig. Det gjelder ikke kun usunn mat. Beklager om dere dette gjelder følte dere ekskludert, men det blir veldig vanskelig å skrive blogginnlegg som skal favne om alle som har spiseforstyrrelser – fordi det dessverre er alt for mange som sliter. Jenter, gutter, kvinner, menn eller hvilket kjønn man nå skulle foretrekke – la oss bare si at spiseforstyrrelser diskriminerer ingen. Det kan ramme alle, uansett alder.

Selv om man deler en diagnose eller problemstilling i hverdagen, så kan symptomene man sliter med være svært varierende og ulike! Man har kanskje fellestrekk, men man er ikke like og kan derfor ikke settes opp mot hverandre og sammenlignes på den måten.

Vær så snill og ha det i bakhodet når dere leser det jeg skriver, om jeg skriver “oss”, “vi” eller “man” – så mener jeg ikke ALLE. Det går ikke an at jeg skal kunne uttrykke meg på vegne av alle. Noen kjenner seg igjen, andre vil ikke kjenne seg igjen. Aller mest skriver jeg fra mitt perspektiv, basert på mine erfaringer.

“Vi” med spiseforstyrrelser – er fortsatt unike individer.

Det var også mange som trakk fram dette med egenansvar. Man har selv ansvar for hva man handler og hva man velger å spise. Jeg er enig i dette også, og mener ikke at samfunnet skal ta hensyn til alle – for det skjer rett og slett ikke. Kort og godt er livet urettferdig og det er sånn det er. Man må tilpasse seg det samfunnet man lever i, etter beste evne.

En ting jeg har tenkt litt på, er hvor vanskelig det er å formulere eller sette ord på hvordan det føles å tape kontroll over hva man handler eller hva man spiser. Jeg har fundert en del på hvordan jeg kan forsøke å formulere det for at mennesker som aldri har opplevd det og rett og slett ikke kan forstå kontrolltapet, kanskje kan prøve å forstå likevel.

Bilmetaforen er simpel og jeg vet ikke om den treffer, men. Se for deg at du setter deg i en bil med navigasjonssystem. Du plotter inn destinasjonen du ønsker og navigasjonssystemet i bilen kalkulerer en rute for deg, som du skal kjøre. Du legger ut på turen og svinger til høyre og venstre som anvist. Alt er bare velstand, men plutselig svinger bilen til høyre, hvor du hadde planlagt å svinge til venstre. Plutselig skjer det ingenting om du dreier på rattet og pedalene har sluttet å fungere. Du har nå blitt passasjer i førersetet, dørene er låst, du kan ikke rulle ned vinduene, du kan ikke regulere bilens fart. Du vet ikke hvor du er på vei, du kjenner hjertet hamre i brystet mens angsten snører halsen sammen, bremsene virker selvsagt ikke de heller, du er hjelpesløs. Og så – svinger bilen av veien. Over stupet. Ut i vannet. Selvsagt gjør den det, og selvsagt fylles bilen med vann. Langsomt, til den brått fylles og synker. Selvsagt – med deg inni.

Kort oppsummert virker dette som plottet til en dårlig skrekkfilm.

I realiteten er det jeg som står i butikken. Jeg har skrevet en handleliste før jeg dro hjemmefra, jeg har valgt å dra til en butikk jeg kjenner layouten til. Hvis jeg lukker øynene kan jeg visualisere hvilken rute jeg skal ta gjennom butikken – for å unngå og havne på villspor. I begynnelsen går det fint. Jeg plukker med meg ingrediensene til dagens middag, får med noe å drikke, sjekker lista og ser at jeg er i mål. Det gjenstår å komme seg til kassen – men plutselig går beina en annen vei og hodet henger ikke med. Kurven jeg har fylt blir satt på gulvet og hendene mine har begynt å plukke varer jeg ikke skal ha. Noe inni hodet mitt skriker nei, jeg kjenner hjertet som hamrer og panikken skyller over meg. Panikken og skammen. Kan noen se meg på? Hvordan hendene mine skjelver? Hvordan jeg ikke klarer å hente meg inn igjen? Hvordan jeg nesten er på gråten, men gjør mitt beste for at masken ikke skal slå sprekker?

Så gikk det ikke slik jeg hadde håpet denne gangen heller. Atter en gang har jeg sprukket, atter en gang kommer jeg hjem med skam i handleposene og selv om jeg ikke vil utsette meg for det bulimiske, selv om det ikke er slik jeg ønsker å leve livet mitt – så har hendene allerede begynt å skyfle mat inn i munnen. Kjevene jobber, mat tygges, svelges. Det er for sent. Det går som det går – som vanlig. Til helvete.

Det er som en dårlig skrekkfilm. Det er et mareritt. En personlig kamp.

Men, det går an å komme seg ut av det. Det går an å lære seg og ta det ansvaret! Det er mulig å finne styrken i seg selv, til å gjenvinne kontroll i butikken, hente seg inn, komme seg til kassen med gode intensjoner i handlekurven.

Jeg tenkte at jeg var nødt til å komme med en oppfølger til innlegget jeg skrev sist. For det finnes grep man kan ta, for å skåne seg selv fra priskrigen og tilbudene på påskegodt. Hvis du selv sliter og leser dette, kanskje* finner du noe som kan hjelpe.

  1. Forsøk å styr unna butikkene som er med i priskrigen. Jeg er rimelig sikker på at Meny ikke har kastet seg på bølgen. Enkelte butikker har også satt [begrensinger] for kundene sine.
  2. Skriv en handleliste på forhånd slik at du kan være effektiv på butikken og ikke får tid til å tenke på annet enn hva du skal ha, mens du er der.
  3. Prøv å unngå og handle når det er mange folk i butikken, på den måten kan du kanskje unngå å havne i en lang kø hvor utholdenheten din blir satt på prøve.
  4. Eller kanskje er det best for deg å handle når det er mange mennesker i butikken, hvis skammen holder deg unna?
  5. Ikke handle på tom mage, mens du er sulten eller når du har cravings.
  6. Regler for handlingen? Eksempel: ikke handle mer enn du må eller ikke dra på butikken oftere enn nødvendig?
  7. Er det lettere å styre unna smellen hvis du ikke handler alene? Ta med en venn eller noen i familien?
  8. Si til deg selv at du skal lykkes på forhånd. Minn deg selv hva som står på spill, jeg regner med at du vet så inderlig godt hvordan det føles å “tape” på handletur.
  9. Belønn deg selv med noe som ikke er spiselig. Altså, gjør noe fint for deg selv. Det er lov å feire en seier, selv om den virker liten.

Igjen, dette gjelder ikke alle som har spiseforstyrrelser, for enkelte blir dette kanskje bare svada. Skjønner dere? Jeg kan ikke skrive for alle. Jeg kan forsøke å være inkluderende, men jeg kommer ikke alltid til å lykkes.

Jeg håper i alle fall at dette innlegget fyller ut eventuelle hull fra forrige innlegg!

Advertisements

6 Responses to “Priskrig, kontrolltap, egenansvar og selvhjelp.”


  1. 1 Monika Løvehjerte 15. March 2016 at 12:46

    Du gjorde det lettere for meg å forstå vanskene med dette her. Jeg har ikke slik problematikk selv, men som tørr alkoholiker kan jeg bare sammenligne det med pils til tre kr flasken.

  2. 3 theaols 16. March 2016 at 20:12

    Syns dette var et godt innlegg:) Alle innlegg du skriver er forsåvidt veldig bra skrevet, uansett om jeg ikke nødvendigvis er 100% enig med alt;)
    Liker at du er i ferd med å bli en del av debatten utover bloggen. Din stemme har jeg ventet på lenge! Skriv mer!

    Jeg lurer på en ting, som kanskje ikke du kan svare på men here goes. Alle sier at bulimikere må spise “nok” for å unngå overspising/oppkast. Men hva er egentlig nok? 1500,2000,2500,3000?!

    • 4 Aria 29. April 2016 at 16:45

      Takk for det! Kanskje jeg kvinner meg opp og tør å ytre litt flere ting. Fikk i alle fall gjort meg noen gode og viktige erfaringer rundt kommentarfelt og lignende. Annerledes å skrive noe offentlig nå, enn det var for noen år siden.

      Nok = Minst 2000. En av grunnene til at man overspiser er jo fordi kroppen er så desperat at den overstyrer det hodet ditt vil (hvis jeg nå tar utgangspunkt i at man ikke ønsker å overspise). Hvis kroppen opplever at den får nok å jobbe med jevnt og trutt, så blir det fysisk lettere å unngå overspising – men når det kommer en emosjonell trigger blir jo gjerne trangen like stor. En annen ting som er viktig: har du lyst på kjeks, spis kjeks. Ikke spis salat til like mange kalorier som en kjeks er og prøv å innbill deg selv at det er sunnere.
      Kort forklart, hjelper det? Husk at jeg skrev MINST 2000, hva din kropp trenger er individuelt! Selv spiste jeg mer enn 2000 :)


  1. 1 Priskrig, kontrolltap, egenansvar og selvhjelp. — She Flies With Her Own Wings | Hattifnatter og andre fnatter... Trackback on 31. March 2016 at 17:47

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: