Keeping it real & Optimus.

Igjen begynner det å bli en stund siden jeg sist skrev noe og igjen er forklaringen den samme. Blogging er ikke lenger en vane og når energien og tiden ikke strekker til – er det ikke lenger en prioritet.

Igjen har det vært utrolig travelt! Dagene går liksom i ett og de dagene som ikke gjør det – trenger jeg til å hente meg inn igjen.

Dere skjønner, i det siste har vi sett på ny bil. Altså ny, brukt bil. Bruktbil. Ikke ny-ny bil. Når jeg skriver “vi”, refererer jeg forresten til samboeren min, Mats.

Jeg hadde ingen anelse om hvor komplisert det egentlig er å kjøpe en bil. Så mye å tenke på. Hva vil man ha, hva trenger man, hva bruker man den til? Jeg, som mange andre også, har selvsagt en drømmebil. Realiteten er selvsagt også sånn at jeg ikke har 700.000 kroner til å rykke ut en fersk Range Rover Evoque rett fra forhandleren, så da… Må man jo justere forventningen slik at de stemmer overens med realiteten.

Jeg ytret et ønske om hybrid. En ting jeg har begynt å bry meg om det siste året, kanskje spesielt etter at jeg fikk sertifikatet – har vært å ta vare på miljøet. I den forstand at jeg gidder å resirkulere. I den forstand at jeg spiser litt mindre kjøtt enn før – uten at det er hverken spiseforstyrret eller at det betyr at jeg heller mot å bli vegetarianer/veganer. Å gjøre noen endringer er bedre enn å gjøre ingen. En bil som forurenser mindre enn den vi hadde, var mildt sagt veldig oppnåelig og et viktig kriterium for min samvittighet.

Hybrid. Det vil da si, for dere som mangler kunnskap: at bilen bruker både drivstoff og elekrtisitet. Den er ikke klassifisert som EL-bil og mangler fordelene man har om det er denslags man velger. Eksempelvis kan man ikke kjøre i kollektivfeltet og man betaler fortsatt bombenger – men man har lov til å kjøre på dager med såkalt “datokjøring” – hvis dere fikk med dere hva Bergen gjennomgikk i Januar. Da måtte vi la bensinbilen stå, annenhver dag – eller risikere kjipe bøter for å kjøre innenfor den innerste bomringen – hvilket tilfeldigvis er der vi bor… Så om vi hadde kjørt ut og ønsket oss hjem og deretter blitt tatt – kunne det blitt bot.

Vi så først på en Hvis Toyota Prius. Hybrid. Fin. Men stor nok til to hunder? Merkelig bagasjerom? Noen dager senere kom vi tilbake for å prøvekjøre. Da hadde de fått inn en ny Prius, en lilla. Vi kjørte en tur og ingen av oss var spesielt begeistret. Vi var enige om at vi synes bilen var for stiv og sa vel egentlig at den utgikk – kun basert på stivheten og at den virket litt liten.

Neste på lista: golf. Golf var noe som omtrent ikke sto på min liste engang, siden jeg synes golf er en dritkjedelig bil som alle har. Jeg gikk med på at vi kunne se på, eventuelt kjøpe en golf – så lenge den ikke var sort eller noen form for grå. Hvit kunne til nød gå. Vi fant en lyseblå en, såkalt “Shark Blue”. Vi forelsket oss i den og den hadde alle duppedittene innvendig som jeg hadde satt pris på i en bil. Dessverre ble den solgt få dager etterpå, før vi rakk å bestemme oss… Til min store irritasjon.

Deretter kikket vi på en Toyota Auris, hybrid. Denne er hakket mindre enn Priusen og vi prøvde veldig hardt å like den… Vi trålet hele Bergen på let etter en Golf som ikke var noen form for grå eller sort, uten å finne. Mats var litt gira på Polo, men NEI. Uaktuelt. Enda mindre? Nei.

Her kan jeg selvsagt nevne at vi på daværende tidspunkt var rutinerte nok til å ankomme bilforhandlerne med målbånd på innerlomma og ta mål av alle bagasjerom på biler vi i det hele tatt synes var fine.

Tilfeldigvis fikk jeg øye på en Nissan Juke – den ser litt ut som en Nissan Leaf på steroider. Dette var den tredje bilen vi prøvekjørte, en bil vi begge likte. En “wannabe SUV”, men dessverre litt liten. Kunne det fungere likevel? Stor nok til to hunder?

Siden vi fortsatt ikke hadde funnet noen golfer, sjekket vi ut enda en Toyota Auris uten å overbevises siden den er enda mindre enn Priusen – før vi kom over en hvit Nissan Juke med automatgir. På daværende tidspunkt var jeg ganske forelsket, men realiteten er jo at den er for liten. Det var på dette stedet forhandleren pekte ut en Peugeot 3008. Jeg sukket tungt, men lot meg overbevise etter at jeg satte meg inn. Premium Pack. Inneholdt alle de samme duppedingsene som golfen jeg hadde likt, den var stor, romslig, bra bagasjerom og nesten hele taket var soltak. Det føltes nesten litt som å sitte i en cockpit, det virket liksom ikke som en bil. Siden akkurat denne hadde mugg i baksetet…. sier det seg vel selv at vi ikke var spesielt interesserte i akkurat den.

Men vi fant en lik! Et annet sted, uten mugg i baksetet – som vi faktisk prøvekjørte. Innen da, hadde vi sett på bil i tre uker og jeg nærmet med stadiet “dritlei” i rekordfart. Jo mer vi så, jo mer forvirrende ble det og jo flere idéer fikk vi. Vi likte denne godt begge to..

Plot twist: dagen etterpå dro vi tilbake og kjørte den lilla jævla Priusen, hybriden vi kjørte aller først. Plot twist, to dager senere sa vi at vi skulle ha den og to dager senere igjen – altså igår – skrev vi under papirene. Og alle er glade! Og vi begge er fornøyde med valget.

Når man er vant til å kjøre gammel Volvo, viser det seg at alle nye biler virker stive i forhold.

Imorgen skal vi hente Priusen og jeg er så vanvittig gira! Min, vår første bil! Det ble en hybrid og jeg setter pris på at dashbordet er laget av resirkulert plastikk og at bilen ikke inneholder detaljer i skinn. Og det ble den ene Priusmodellen jeg synes er finest, den fra 2013. Den hvor baklyktene er spisse. Attitude. Og lilla. Dere som har fulgt bloggen lenge, husker kanskje hvor lilla den har vært tidligere, haha! Den er også så mørk lilla at den i forskjellig lys, kan framstå som sort.

Så med bilkjøp og bilsalg (av volvoen) endelig er ute av verden, kan livet gå tilbake til normalen – selv om jeg er litt usikker på hva dét er enda. Jeg har jo nesten nettopp flyttet og vil ikke helt påstå at rutinene er innkjørte enda. Jeg har i alle fall hjernekapasitet til å fokusere på studiene igjen og det er godt. Jeg trenger det, for å si det sånn.

Forøvrig har Priusen fått navnet Optimus. Som i Optimus Prime fra transformers. Optimus er forøvrig skrekkelig likt det latinske ordet “Optimums” som betyr “most favorable or desirable; best”. 

Optimus Prius. La oss håpe den lever opp til forventningene og at dette blir like bra som vi har sett for oss!

Advertisements

4 Responses to “Keeping it real & Optimus.”


  1. 1 Linn L. 24. February 2016 at 00:25

    Det KAN jo virkelig ikke slå feil når den har fått navnet Optimus ;) Prius er en rar bil som man må tilvennes litt. Men tror nok dere kommer til å få et langt og kjærlig forhold :D Gratulerer!

  2. 3 theaols 27. February 2016 at 15:40

    Gratulerer så masse med ny bil!
    Hva er planene dine fremover vedrørende studier, hvordan legger du opp løpet liksom? Føler du at Nav og behandlere er hjelpsomme og “på din side”, eller er de skeptiske? Jeg føler min behandler ikke har særlig tro på at studier og jobb for meg, og det gjør meg temmelig motløs. Har ikke mye selvtillit fra før av:/

    Det er så gøy å følge med på framgangen din:) Stå på videre!

    • 4 Aria 13. March 2016 at 01:57

      Tusen takk!
      Jeg holder på med vgs. Har tre fag igjen, er i teorien ferdig til sommeren 2017. Og ja! Teamet mitt er på min side og hjelper meg å legge til rette sånn at jeg får gjort det jeg skal. Opplegget fungerer veldig fint for min del. Jeg håper du og dine behandlere finner en løsning som kan fungere for deg og løfte deg litt opp!


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: