Sykdom vs. Kunnskap.

Jeg har nettopp kommet hjem etter årets tredje psykologtime og jeg var slettes ikke overrasket når hun fortalte at resultatet av de nyeste testene vi nettopp har gjennomgått – angående personlighetsforstyrrelser (ja, igjen) kom tilbake negativ. Altså negativ i positiv forstand da jeg ikke oppfyller kriteriene for noen form for personlighetsforstyrrelse.

Det var nettopp dette jeg regnet med og det er forsåvidt fint å høre noen andre si det også. Deretter diskuterte vi forøvrig at én diagnose ikke betyr at du nødvendigvis har en annen. Man har ikke nødvendigvis en klinisk depresjon fordi man har en spiseforstyrrelse. Det er like mulig at det depressive og nedstemtheten man opplever kommer som en bivirkning av spiseforstyrrelsen i seg selv. Jeg er forøvrig, ifølge meg selv, ikke deprimert.

Det er altså fortsatt “bare” spiseforstyrret som står i papirene mine. Det sitter i hodet, ikke lenger i handlingene. Jeg gjør ikke bevisste valg som livnærer spiseforstyrrelsen i seg selv, det er “bare” tanker som snor seg rundt oppunder topplokket. Litt “som vanlig” hvis jeg sammenligner med fortiden, men likevel ikke – siden jeg ikke setter tanker til livs. Det preger meg ikke veldig, men det kan godt hende jeg skifter bukse om jeg ikke følte at den var kledelig eller flatterende for min kroppsfasong likevel. Og det kan gjerne hende at jeg i den sammenheng også blir litt lei meg – uten at det ødelegger hele dagen av den grunn.

Likevel er det vel også sånn at jeg bryr meg litt i overkant om hvordan kroppen min ser ut. Ikke fordi jeg vil se tynnest mulig ut og heller ikke fordi jeg ønsker meg definert sixpack – men, fordi hvis du spør meg om jeg kan se for meg at jeg skulle vært noen størrelser større enn jeg faktisk er – da hadde du mest sannsynlig sett panikken i blikket mitt.

Er det sunt? Og er det sykt? Hvor mange er det vel ikke i dagens samfunn som tenker det samme, egentlig? Jeg tror svaret er at overraskende mange er redde for å gå opp i vekt. At man til nød kan akseptere, eller i det minste forsøke å akseptere kroppen slik den er, men aksept er ikke synonymt med tilfreds. NB: dette er en spekulasjon.

Men igjen, så er det jo også sånn at jeg har hatt dager hvor jeg føler meg “fab” eller “drop dead gorgeous” eller “check out that booty” eller “THE LEGS!” og det er jo også fint. Det er bare litt synd å si at det er en stund siden jeg tenkte det sist. Her er ikke ordet “tilbakefall” passende, jeg vil heller bruke ordene “dårlig periode”. Her kan det vel også nevnes at kroppen min har forandret seg særdeles lite det siste halvannet året, i hvertfall vektmessig. Jeg har i perioder kanskje sett mer trent ut enn i andre perioder, naturligvis preget av om jeg trener “som vanlig” eller om jeg har en pause.

Men her kommer spørsmålstegnene, for hvordan jobber man egentlig med dårlig selvbilde? Det virker jo ikke (for min del) å skulle stå foran speilet og fortelle seg selv fine ting. Jeg vet godt hva kognitiv adferdsterapi er, og bruker det stort sett ganske ofte i hverdagen hvis jeg skal tenke over det – men det går på automatikken. Rasjonalisering og realisering. Hva er sannsynlig og hva er usannsynlig. Men hva selvbildet mitt angår, …

Dessuten blir jeg også ganske sint på meg selv. Her sitter jeg og har en kropp som jeg objektivt VET er bra nok, ser bra nok ut og som jeg VET at andre skulle ønske de hadde. Her sitter jeg og har “alt”, kan spise omtrent det jeg vil, trener moderat og vedlikeholder formen. Likevel så har jeg en liten Satan under topplokket som forgifter noe jeg burde vært stolt av. Der holdt jeg forøvrig på å brenne meg kraftig ved å skrive “det jeg burde vært stoltEST av”, hvilket ville være helt feil, for når jeg tenker meg om er det mange flere ting jeg er stolt av å ha oppnådd her i livet annet enn hvordan silhuetten og speilbildet mitt ser ut.

Jeg bet meg forøvrig merke i en artikkel jeg leste av Helga L. Wyrtz tidligere idag. Sitat: “Kunnskap forsvinner ikke når rompa siger nedover, når håret gråner, når yngre og penere mennesker er de som er interessante for mediene.”  Klikk [HER] for å lese artikkelen i sin helhet.

Artikkelen tar ikke for seg spiseforstyrrelser, men sitatet traff meg fordi det er sånne ting jeg trenger å huske, når tankene roper noe annet enn hva fornuften burde kunne trumfe gjennom og istedenfor å verdsette at buksa faktisk passer, så kasseres den fordi den ikke sitter “helt” riktig.

Jeg har troen på kunnskap. Jeg har troen på lærdom og useless facts. Jeg har troen på intelligens, det å være velartikulert, det å være oppdatert på dagens samfunn, det å kunne være litt “book smart” såvel som “street smart”! Man trenger ikke å vite alt, men det kan være kjekt å vite litt om -mye-, her vil jeg ikke bruke ordet alt. Jeg vil påstå at man ikke trenger en høy utdanning for å være kunnskapsrik.

Dette er ting jeg ikke kunne brydd meg mindre om når jeg var syk. Ikke fordi det ikke var interessant, men hjernen min hadde ikke kapasitet til å ta innover seg informasjon som var relatert til dagens samfunn, politikk, valg, lover, debatter eller skolepensum  for den saks skyld. Hadde du spurt meg om hvem som var Statsminister på den tiden, kunne jeg såvidt ha svart. Hadde du spurt meg hvilke parti som satt i regjering, hadde jeg ristet på hodet.

Til gjengjeld sitter jeg på informasjon de færreste har. Kanskje sitter jeg på informasjon som hadde vært relevant for enkelte politikere å inneha, eksempelvis hvordan psykiatrien oppleves fra innsiden. Pasientopplevelsen. Pasientperspektivet. Hvordan vedtakene de fatter angår oss på innsiden. Vi som kanskje sto på venteliste til en avdeling som istedenfor å ta oss i mot, låser dørene og eliminerer muligheten både for oss og de som kommer bak oss i køen.

Jeg glemmer nok aldri den gang i 2010 når jeg var på butikken for å handle et lass med mat jeg skulle hjem å tygge i meg, hvor jeg kastet et blikk på en avisforside som omhandlet en eller annen grusom naturkatastrofe som nylig hadde skjedd. Jeg har glemt hvilken det er snakk om akkurat nå, men jeg husker at jeg reagerte med “hæ, når var dette?” og da fikk jeg øynene litt opp for hvor isolert jeg var. Hvor mye tid sykdom tok. Hvor lite jeg egentlig levde et oppegående liv.

Jeg husker i 2011 når jeg bodde hos min bestemor en periode, fordi jeg nettopp hadde blitt kastet ut hjemmefra og derfor ikke hadde et eget sted å kalle hjem – at jeg satt på kjøkkenet hennes og leste en roman mens den sterkeste tanken jeg hadde var “ikke bli dum, ikke bli dum, ikke bli dum”. Som et mantra for å stoppe meg selv fra den sikre undergang, den endelige resignasjon som jeg kanskje ikke kunne komme tilbake fra. Det er bare så mye et menneske tåler og der og da kjente jeg at jeg var farlig nær min ytterste toleransegrense. Nå kan det kanskje diskuteres hvor mye kunnskap som finnes i en roman, men her vil jeg påstå at å lese en bok er bedre enn å ikke lese en. Å holde fast i noe, er bedre enn å slippe taket helt.

Nå oppdaterer jeg meg selv daglig. Leser aviser eller klikker på andre relevante eller tilsynelatende interessante lenker som blir delt i sosiale medier. Fordi sykdom tar mindre plass og fordi jeg har klart å fokusere på andre ting utenom det som foregikk i min egen boble. Mye av det syke har blitt erstattet med kunnskap som er relevant – og herregud så godt det føles å kunne forstå politikken som diskuteres rundt meg, eller en eller annen annen debatt som er relevant der og da. Ikke minst, hvis noen spør meg om min mening, så kan det faktisk hende at jeg har en, kontra det å være helt blank og ikke forstå problemstillingen engang.

Jeg tror heller det er disse tingene jeg burde huske på når jeg ser meg i speilet og hater refleksjonen jeg møter, for i det store bildet vet jeg egentlig at den personen som bryr seg mest om hvordan jeg ser ut i hele verden – er meg selv. Man blir sin egen verste fiende, men kanskje finner jeg fred og forsoning også på denne fronten.

Man ut av komfortsonen for å oppnå bedring. Ingenting skjer i bobla. Det er kanskje lunt, trygt og godt der inne og man kan forsåvidt tilbringe livet sitt der – men trives du egentlig? Jeg mener ikke å få det til og høres enkelt ut – for det er det absolutt ikke, men jeg må atter en gang understreke at det er verdt det. Livet kan bli og være så jævlig, satans mye mer enn det nitriste en potensielt dødelig sykdom medfører.

Advertisements

6 Responses to “Sykdom vs. Kunnskap.”


  1. 1 Sinnslidelse 25. January 2016 at 20:30

    Du har så rett! Den dagen vi kan se oss i speilet og smile, da er vi der :-) Godt reflektert som vanlig.

  2. 3 T 25. January 2016 at 21:47

    Noe jeg kom til å tenke på nå.. Hva er ditt mål/drøm for framtiden? Hva ønsker du å jobbe med, hva ønsker du å oppleve?

    • 4 Aria 26. January 2016 at 03:48

      Oppleve: alt. Altså ikke misforstå og tenk tragiske hendelser her, men positive ting som skaper gode minner. Sånne ting man lever for på dårlige dager. Å kjenne at man har levd. Dessuten virker ikke A4 livet så verst. Mangler barn og jobb men barn er ikke noe jeg lengter etter på nåværende stadium.
      Drømmeyrket er vel ernæringsfysiolog for tiden, men først må jeg ha studiekompetansen i boks. Jobber med saken nå. Håper jeg snart er der at jeg kan kombinere jobb og studier på et vis.
      Drømmer forsåvidt også om å skrive en bok, eller to.

      Jeg liker ikke å planlegge ting for nøye for man vet ikke hva man møter og må håndtere underveis. Dessuten er det viktig å leve her og nå og verdsette det som er. Nå mindre mål. Eksempelvis når jeg fikk sertifikatet eller hver eksamen i seg selv.

      The little things. Det høres kanskje ut som en klisjé, men det er sabla mye bedre enn 1) skal bli tynn & 2) dø.

  3. 5 Anne Marte 26. January 2016 at 00:48

    Stor tommel opp til deg! :)


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: