Ditt beste vs. godt nok.

Av en eller annen grunn har jeg veldig mye på hjertet før tiden, men jeg forsøker å fortelle meg selv at jeg må fokusere på å lese til eksamen siden jeg ikke har uendelig mye hjernekapasitet disponibelt, til å gjøre hva jeg vil med. Å blogge er med andre ord krevende, hvertfall hvis du forsøker å formidle noe med litt mening.

Det handler om eksamen igjen og jeg vil gjerne dele den erfaringen jeg sitter igjen med etter å ha gjennomført mine to første. Min tredje og siste eksamen før jul, finner sted neste mandag. Det skrives mye i media om at presset på norsk ungdom er for stort, særlig jaget etter å få gode karakterer. Intet annet enn det beste ser ut til å være “godt nok” og ungdom leser seg syke, utbrente eller dropper ut.

Jeg har selv vært skoleflink og brukte årene på ungdomsskolen til å slave etter gode karakterer, parallelt som jeg spiste så lite jeg maktet og danset på fritiden, så godt det lot seg gjøre. Jeg husker den første sekseren jeg fikk i hele mitt liv. Jeg fikk seks på en eller annen innlevering i engelsk i niendeklasse og jeg var så lykkelig at jeg bokstavelig talt falt på kne. Hurra. Jada, det var fint og jeg jobbet hardt for å få det til. Jeg har alltid vært der at jeg har ønsket å være god på noe. Helst på alt, men det lar seg som kjent ikke gjøre.

Jeg sliter en del med at jeg nå tror at jeg ikke får ting til eller at jeg ikke er god på noe, fordi jeg “henger etter” i livet, fordi jeg har slitt med psykisk sykdom i så mange år. Jeg føler at jeg ligger så langt bak, jeg har så lyst til å ta igjen alle andre – hvilket- hvis jeg skal forsøke å se objektivt på det, er helt feil siden jeg har møtt motgang alle de som “ligger langt foran meg” ikke har møtt.

Det jeg skal fram til er at jeg har sett på disse eksamenene jeg nå holder på å ta, som “umulige”, “det kommer til å gå til helvete”, “jeg er ubrukelig”. Istedenfor å faktisk lese, gikk jeg meg fast i alle disse negative spiralene som ikke fører andre veier enn nedover, og kastet på den måten bort masse verdifull studietid.

I Oktober bestemte jeg meg imidlertid for at jeg skulle gjennomføre eksamen uansett hva som skjedde. Jeg la lista der at jeg skulle BESTÅ. Det tilsvarer karakteren 2. Da hadde jeg hvertfall gjort det og jeg ville være en erfaring rikere til tross for at jeg muligens ikke ville være strålende fornøyd med resultatet, men så kunne jeg kanskje klappe meg selv på skulderen likevel.

Jeg er nettstudent. Jeg er ustrukturert. Jeg har ikke orden i sysakene mine. Jeg leser ikke jevnt og trutt, jeg leser i rykk og napp. Når motivasjonen er til stede og jeg makter å finne troen på meg selv.

Første eksamen kom og jeg tenkte at det fikk bare gå som det går. Jeg hadde lest pensum, enkelte ting kunne jeg bedre enn annet, “jaja” tenkte jeg og trakk på skuldrene. “Kanskje jeg greier å gjøre mer enn å bestå, kanskje jeg får 3”. Det var en litt fin tanke.

Jeg møtte opp, kom først, hilste på sensorene, fikk trekke den første oppgaven og valgte arket øverst i høyre hjørne av to rader med tre ark på hver. Når jeg leste oppgaven kunne jeg ikke for at jeg smilte, men jeg hadde trukket noe som gjorde at jeg visste at jeg skulle bestå. “Dette skal jeg klare”.

Tjue minutter forberedelsestid er over, jeg følger etter sensoren inn i rommet og begynner å prate. Skjelvende hender. Hamrende hjerte. Det kjentes egentlig nøyaktig ut slik det gjorde før når jeg hadde angst og sto i kassa på Rema 1000. Like ubehagelig og gamle tanker om “nå får du epilepsianfall!” kretset rundt i hodet. Jeg greide på sett og vis å riste av meg akkurat den tanken, men jeg følte fortsatt at stemmen skalv – men jeg fortsatte å snakke.

Jeg ble sendt ut på gangen mens sensorene skulle diskutere karakteren min, omlag tretti sekunder senere måtte jeg inn igjen og den mannlige sensoren sier “gratulerer med karakteren 6”. Det er omtrent den største positive overraskelsen jeg har fått i hele 2015 og et mildt sagt ekstremt uventet resultat for min del. Jeg ble helt satt ut og sa noe sånt som “er du sikker?” og sensormannen sa som så at “ja, det var vel målet, var det ikke?”

Akkurat den setningen har plaget meg i ettertid. Det var ikke målet. Det var en bonus. Jeg var heldig med oppgaven, fikk noe jeg kunne, ga det jeg hadde og fikk en god karakter. Det føltes faktisk bedre enn å få den beryktede lappen, for det måtte synke inn og det tok flere dager.

“Strålende, fortsett sånn” er tilbakemeldinger jeg får høre. Hva betyr egentlig det? Fortsett å få 6? Hvordan tolker man det? Blir det da mindre akseptabelt hvis jeg neste gang får noe annet enn 6?

Eksamen nummer to, var 1. Desember. Her var jeg stresset. Engelsk muntlig. Mitt beste fag. “Der får du 6” sa mennesker jeg omgås. Jaha? Gjør jeg det? Og jeg kjente akkurat nå dette, nå måtte jeg nesten få 6, hvis ikke ville det ikke være godt nok. Jeg bar rundt på denne angsten for å ikke lykkes og jeg var mye mer nervøs for å møte opp til denne eksamenen, kontra den eksamenen hvor jeg tenkte “jaja, jeg får gjøre mitt beste”.

Som første eksamen, var jeg først ute igjen og jeg trakk det samme arket øverst til høyre. En artikkel jeg skulle lese, gjøre meg opp en mening om og deretter presentere. Artikkelen jeg leste omhandlet terroren i Paris og hvordan folk hadde valgt å legge det franske flagget som filter over profilbildet sitt. Akkurat den delen gikk strålende, men når de begynte å spørre meg ut om koloniseringen i Afrika i forbindelse med “The British Empire” og spredningen av det engelske språk, kjente jeg egentlig bare at DER, akkurat der glapp den jævla karakteren jeg hadde håpet å dra i land.

Der tok jeg utrolig nok feil og jeg forlot med 6 i engelsk muntlig også. Og hvordan føltes det? Det første jeg tenkte var egentlig at jeg kunne si det høyt uten at noen ble skuffet for at jeg ikke var flink nok. Til sammenligning følte jeg for å sprette champagne når jeg fikk den uforutsette 6’eren som jeg ikke engang hadde drømt om i fjerne fantasier.

Jeg har tredje og siste eksamen nå, førstkommende mandag og jeg kommer ikke til å få 6. For det første er det urimelig å forvente så mye av seg selv fordi man legger så mye press på seg selv at – for min del – så blir det nesten ikke verdt det.

Og hele konklusjonen, det jeg ønsker å formidle med dette innlegget, er at jeg håper ikke folk, familie, venner er stolte av meg fordi jeg får 6 på eksamen. Hvis noen skal være stolte av meg, så håper jeg de er stolte for at jeg faktisk møter opp og at jeg faktisk prøver, uavhengig av hvilken karakter jeg kommer hjem med.

Det jeg vil si til deg/dere som holder på med eksamen; fy faen så jævla bra at du prøver og gjennomfører! Uavhengig av hvilken karakter du sitter igjen med. Er du misfornøyd kan du alltids ta den igjen – hvis DU vil. Ikke gjør det fordi foreldrene dine presser deg eller fordi du tror samfunnet forventer det eller ser ned på deg hvis du velger å la være, gjør det for din del hvis det er det du vil, fordi det er din framtid det er snakk om. Det er ikke meningen at vi alle skal bli leger, professorer, advokater og rakettforskere.

Ja, vitnemål er kjekt å kunne vise til, men helsa di er også viktig! At du har det bra med deg selv og trives med livet du lever er minst like viktig! Man skal ikke sitte hjemme og lese seg syk, for meg blir det helt feil å sette seg som mål om at intet annet enn det aller beste er godt nok. Sånn er det faktisk ikke og alle kan ikke få toppkarakterer uansett.

Ja, det er mye press og forventninger til dagens ungdom, men du kan og forsøke å velge å la være og ta det til deg. Det jeg sitter igjen med etter to eksamener vel overstått, er to 6’ere. Den ene gjorde meg vanvittig glad, den andre gjorde at jeg kunne puste igjen. Der hvor jeg gikk inn med et åpent sinn og tenkte at jeg skulle gjøre mitt beste – satt jeg igjen med en stor glede. Der hvor jeg gikk inn og forventet av meg selv at jeg skulle klatre til topps – der kjente jeg kun snev av glede, mest var jeg bare lettet når jeg faktisk greide det.

Personlig konklusjon: det er urimelig av meg å skulle kreve av meg selv at jeg må få 6 for å tilfredsstille andre, deretter meg selv. Strek under svaret: mitt beste får være godt nok, uavhengig av hvilken karakter jeg sitter igjen med til slutt. 

Angående min egne eksamener er det også sånn at jeg har begynt med “de enkle” fagene, altså de fagene jeg synes er enklest basert på min kapasitet og interesse for emnet i seg selv. Går alt som planlagt sitter jeg med vitnemål til sommeren 2017. Og nei, det skal ikke, kommer ikke til å bestå av toppkarakterer hele veien. 

Men igjen, hvis ingen andre er stolte av deg for at du kommer hjem med en lavere karakter enn den som “alle” (i frykt for å generalisere for mye) higer etter, så vil jeg bare si: godt jobbet. Du er flink som prøver, som leser og faktisk møter opp. Det håper jeg du tar med deg videre, for ditt beste = godt nok. 

Advertisements

0 Responses to “Ditt beste vs. godt nok.”



  1. Leave a Comment

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: