Fra 5.4 til “håp at du består”.

(Først vil jeg si at jeg ikke har hverken logget inn på bloggen eller lest kommentarene dere la igjen på forrige innlegg enda, men det skal jeg forhåpentligvis gjøre senere!)

Det jeg så vil skrive, er en annen versjon av noe jeg delte på [instagram] for ett par timer siden. Det dreier seg om skole og studier, hvordan det i praksis er å gjennomføre nå, kontra hvordan det var sist jeg gikk på vanlig videregående skole i skoleåret 2010/2011.

Det har seg jo nå sånn at jeg tilsynelatende har det mye bedre nå enn jeg har hatt før, (det har vel alle fått med seg, ja?) og jeg vil si at det stemmer, MEN. For her er det et men og det er det som er så frustrerende at folk ikke ser eller greier å forstå.

Når jeg gikk på skole i 2010, da hadde jeg bulimi. Bulimi av den altoppslukende sorten, noe som i mitt tilfelle betød at enten så gikk jeg på skole, eller så overspiste jeg og kastet opp etterpå. Det var “hobby”, det var fritid, det var trøst, pause, mestring og sykdom. Jeg husker at jeg drakk en næringsdrikk når jeg sto opp om morgenen før jeg gikk til skolen og en til til lunsj og etter det var det overspising og oppkast resten av dagen. På “gode dager” overlevde jeg på kalorifattig mat, uten overspising og oppkast og følte meg “flink” fordi jeg hadde kontroll, men også utslitt. Utslitt fordi jeg ikke hadde krefter eller energi og det å overspise og spy ga i alle fall en slags illusjon eller et midlertidig sukker-boost som tok fokus vekk fra konstant, gnagende og smertefull sult. Det var en rus og jeg trengte den. Det var min trøst. Det var min livbøye. Det var så stort at det tok fokus vekk fra alle andre følelser. Jeg hadde ikke tid til å stresse over “generelle” ting her i livet. Jeg hadde ikke tid til å engste meg over prøver eller innleveringer – det ble bare gjort. Gjerne i kombinasjon hvor jeg spiste med venstre hånd og skriblet notater med høyre.

“SÅ FLINK DU ER, SE ALT DU FÅR TIL!” sa alle.

Derfor er det nå også sånn at siden jeg er så mye friskere nå, så burde jeg i teorien være i stand til å få enda flere ting til! Nå er det godt over en måned siden sist jeg overspiste og kastet opp (jeg tror jeg holdt meg uten overspising og oppkast i omtrent 17 måneder når jeg sprakk i Mai i år) og jeg har fortsatt ikke skadet meg siden Mai 2012. Jeg overspiser ikke. Jeg underspiser stortsett ikke (og hvis det skjer, er det en forglemmelse og ikke et bevisst valg med farefulle, bakenforliggende intensjoner). Jeg skader meg ikke.

Jeg er der at jeg spiser rimelig greit, lykkes passelig greit med trening (med SUNNE intensjoner i bakhodet), jeg har en rimelig grei døgnrytme og har forøvrig ikke tatt sovepiller på over to år. Jeg har ikke misset én eneste psykologtime dette året (og derfor ikke betalt noen “ikke-møtt-giroer, halleluja!), jeg har nettopp fått lappen og mer eller mindre bodd sammen med kjæresten de siste tre månedene. Jeg har ikke fått en eneste jævla inkasso i posten siden 2012, jeg betaler alle regningene mine i tide, alltid (med mindre jeg får posten for sent, hvilket av og til hender fordi den blir tatt inn feil). Jeg tar oppvasken flere ganger i uka (med mindre kjæresten gjør det), det hoper seg ikke lenger opp. Jeg vasker alt skittentøy på mandager. Kjøleskapet mitt er aldri tomt. Jeg har ikke agorafobi og er dermed fri til å være selvstendig. Ta meg av ting selv, gjøre mine egne ærender. 

Det høres jo helt forbannade perfekt ut jo! Hallo, se på meg da! I got my shit together, gutta! Jeg har faen meg tatt tak og ordnet opp i livet mitt, nå går det på skinner! Bort og vekk med vanskelige følelser, jeg lever på sunn mat og kjærlighet, sommerfugler i magen, jeg praktisk talt velter meg i mestringsfølelse og begeistring. Jeg renner over av kjærlighet til meg selv, jeg elsker kroppen min nøyaktig slik den er og jeg får til nøyaktig det jeg vil! 

Nei. Det er ikke sånn det er, men jeg kan forstå at det er sånn du ser det. For du vet jo ikke hva som skjuler seg under overflaten min, men jeg skal prøve å forklare. 

Det er ikke sånn at jeg våknet en dag og plutselig mestret alt jeg beskriver noen avsnitt lenger opp her og det tror jeg at du vet. Jeg har bygget opp disse tingene. Av og til én og én, enkelte ting har jeg fokusert på samtidig.

Det jeg vil si er at jeg får til disse tingene, fordi jeg fokuserer på dem, bevisst og ubevisst. Noe har blitt en vane, en rutine som går av seg selv, mens enkelte ting må jeg bruke litt mer tid til å motivere meg selv til og gjøre. Eksempelvis å trene (for det er ikke alltid jeg føler at jeg gidder), eller å legge meg i tide (for det er ikke alltid jeg kjenner at jeg er trøtt).

Dette med studier nå, det kommer i tillegg. Det er nytt og det er STORT. Det krever tid, det krever konsentrasjon, det krever hjernekapasitet. Det krever planlegging for at det skal gjennomføres, det krever indre motivasjon og et ønske om å lykkes og det er tungt. Det er vanskelig å få alle disse tingene her til å klaffe, sånn at jeg får satt meg ned og lest det jeg skal for å nå mitt daglige studiemål. Jeg ligger langt på etterskudd slik det er nå og har første eksamen senere denne måneden. Jeg er 42% ferdig med pensum i dette faget hittil og jeg har 232 sider igjen å lese og ta notater fra. Leser jeg 20 sider om dagen, går det på litt over 10 dager. Det er 16 dager til eksamen. Pluss at jeg har to eksamener til, en som muligens går greit og en jeg ikke orker å tenke på, annet enn at jeg skal gjøre mitt beste også her.

Oddsen er med andre ord ikke i min favør, men etter uendelig mange kamper med meg selv, har jeg nå kommet dit at jeg har bestemt meg for å fullføre, uansett om jeg såvidt står. Det vil i alle fall være bedre enn å anse seg selv som slått og derfor også fortsette å skyve problemet foran meg, samt grue meg enda mer til neste gang jeg skal prøve meg på eksamen i samme fag – fordi om jeg ikke blir kvitt “vrangviljeholdningen” min, så er ikke oddsen noe større for å lykkes da.

Problemet er bare det at med all denne tvilen og usikkerheten til meg selv og hva jeg egentlig er god for, er det også symptomer som har ligget i dvale lenge – som våkner til liv. Sett at jeg ikke har krefter nok til å nå studiemålet mitt en dag, plutselig kommer skadetrangen (den kan forøvrig komme før jeg får begynt). Skadetrang handler om impulskontroll (og en hel rekke annet jeg ikke ramser opp nå), men hvis du ser for deg at skadetrang er en liten brann – se for deg at gardinene dine tar fyr. Velger du da å hente brannslukningsapparat og slukke brannen i gardinene, eller fortsetter du å se på TV – vel vitende om at gardinene dine står i fyr og flamme? Så, er det da lurt at jeg leser mer eller at jeg slukker den brannen før jeg leser mer?

Det samme gjelder trangen til å overspise og spy. Det også er en liten brann og den må også slukkes. Så i tillegg til å studere, kjemper jeg også for å slukke alle disse små brannene som truer med å ødelegge ALT JEG HAR BRUKT ÅR PÅ Å MESTRE OG BYGGE OPP! Derfor skynder jeg meg langsomt. Derfor ser det ikke ut for deg, som om jeg “gjør så mye”. Derfor ser det kanskje for deg, ut som at jeg er lat eller har prioritert helt feil siden jeg nå sitter her, kun uker unna eksamen, med en enorm mengde stoff å lese og lære meg innen den tid.

Klok av skade og etter lang fartstid som psykisk syk, har jeg nå opparbeidet meg et greit bilde av mine personlige fallgruver, snubletråder og hvilke lokkende strategier som ender i potensielt personlig tap, eventuelt katastrofe. “Pedal to the metal” for eksempel, en tidligere favorittstrategi – som i “bare kjør på, håp på det beste, så går det som det går” – den strategien utgår.

Derfor tar det tid. Derfor synes jeg det er vanskelig. Derfor sliter jeg fortsatt, selv om du ikke kan se det eller greie å forestille deg det – fordi jeg er mye friskere nå enn jeg har vært. Men det gjelder jo her å fortsette og holde seg like frisk og å bygge seg selv opp. Jeg presser meg forsiktig fordi jeg etterhvert vil øke en toleranse og forhåpentligvis utvikle en bedre måte å håndtere disse små brannene – altså at det i utgangspunktet ikke blusser opp en krise borti hjørnet mens jeg leser om likviditet og maktfordelingsprinsippet.

Veien ned er så jævlig kort, fordi veien ned er et FALL. Veien opp må man gå (eller krype), det finnes ikke heis fra et personlig helvete og tilbake til fungerende nivå.

Det blir som jeg sa til psykologen min, er det verdt det å få en god karakter på eksamen hvis prisen jeg betaler er i valuta “nye sting i kroppen”?

NEI DET ER JO IKKE DET.

Men jeg skal gjennomføre eksamen, uansett hvilken karakter jeg sitter igjen med, eller hvilke tanker jeg kommer til å få om min egen evne til å prestere. Å gjennomføre er målet.

Advertisements

0 Responses to “Fra 5.4 til “håp at du består”.”



  1. Leave a Comment

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: