Arr er ingen skam!

Det er lenge siden jeg har vært så provosert over noe som jeg er akkurat nå. Jeg ble oppringt av en venninne, en selvskader, som var på gråten og lurte på om jeg hadde lest innlegget til Sophie Elise; “ikke gjør samme feil som meg“. Det hadde jeg ikke, men etter å ha lest det er jeg nødt til å skrive noe.

Dette er til dere, selvskaderne – som leste innlegget til Sophie og som nå skammer dere litt ekstra over arrene dere har på kroppen. At Sophie ønsker å skjule sine arr er hennes valg – men det betyr IKKE at det er noe du må gjøre! 


(Disse to bildene er fra Oktober 2010)

Det er snart 12 år siden jeg skadet meg for første gang. Jeg var tolv år gammel første gang jeg gjorde det. Jeg skadet meg selv i ni år – før jeg endelig greide å slutte. I Mai har jeg vært skadefri i tre år – og det jeg vil dele med dere er at jeg gir faen i arrene. Jeg kler på meg hva jeg vil, jeg dekker meg ikke til. Jeg skjuler ingenting. Jeg går i bikini på stranda og jeg går i kortermet om sommeren hvis været er slik, jeg går i shorts selv om arrene er synlige. Jeg trekker på skuldrene om folk vil glo. Jeg svarer hvis noen spør.


Hellas, 2010. Strand. Bikini. Arr. Mitt valg.

Hvorfor i all verden skal jeg leve i skam over at jeg har vært syk og ikke har greid å få utløp for følelsene mine på andre måter? Hvorfor i all verden skal det ha noe å si for hvordan jeg kler meg – eller hvorvidt jeg kan dra på stranda i det hele tatt? Mennesker må få lov til å være seg selv. Arrene dine er ikke stygge. De gjør det ikke mindre vakker.

Man møter fordommer over alt. Man møter mennesker som synes arr er stygt. Jeg kan akseptere deres mening – men jeg nekter å akseptere at jeg skal kle på meg, dekke meg til – fordi du synes det er best. Folk får tenke det de vil, men dette er min kropp. Mitt liv. Min historie. Min fortid. Min FRAMTID. Min FRIHET. Min rett til å leve livet mitt som jeg vil.

Du som selvskader må gjøre ditt valg basert på hva du synes er greit – men jeg vil at du skal vite at uansett hva du velger, så trenger du ikke å skamme deg. At Sophie velger å skjule sine arr er helt greit og ikke noe jeg skal legge meg borti, men jeg tør ikke å tenke på hvor mange selvskadere som følte seg ekstra truffet av ordene hennes.

yG_9quwQTc(The beach in Lorne)

I Januar var jeg i Australia i fire uker. I Australia er det sommer når vi har vinter her hjemme, når jeg var der var det midtsommer. Jeg gikk i shorts og kortermet nesten hver dag. Jeg dro på stranden i bikini. Jeg solte meg. Jeg svømte. Jeg var turist. Jeg vandret rundt i storbyene Melbourne og Sydney. Jeg så operahuset i Sydney, jeg var på museum. Jeg vandret gatelangs og nøt livet fordi jeg hadde funnet en frihet jeg tidligere i livet ikke har opplevd. Jeg er den jeg er og folk får akseptere det eller la være.

Ja, jeg har mistet venner som ikke forsto. Ja, det har vært vanskelig for familien å forstå at datteren deres, niesen, søsteren, gudmoren, kusinen – har arr. Men det er så verdt det å komme dit at man ikke bryr seg om arrene sine. Det er så verdt det når man kommer dit at man føler seg fri. Det er så verdt det når skammen slipper taket og når du får oppleve at folk aksepterer deg for den du er.

x3JbMkwQRD(Manly Beach – Sydney)

Iløpet av fire uker i Australia fikk jeg én eneste kommentar på arrene mine. Én eneste kommentar – og den bemerkningen kom på norsk. Ingen andre brydde seg. Ikke han jeg var sammen med på det tidspunktet, ikke familien hans, ingen av vennene hans brydde seg. Dama i kassa på butikken brydde seg ikke. Innimellom kan jeg merke at noen kanskje stirrer noen ekstra sekunder, og så? Det har ingenting å si for meg og jeg kjenner ikke et eneste gram mer på skam av den grunn.

x0_NLQwQfd(utenfor Aria restaurant – Sydney)

Man kan kaste bort årevis av livet sitt mens man skjuler skammen under lange ermer i sommervarmen. Man kan gråte når man er alene og angre på at man ikke fant andre måter å få utløp for følelsene sine på. Men vet du hva? Gjort er faktisk gjort – men det betyr ikke at du skal skamme deg for det resten av livet!

yuEyewwQfW(På vei til forlovelsesfest i Melbourne)

Som selvskader er valget ditt, men vær så snill. IKKE skam deg over den du er. Ikke skam deg over det du har gjort. Ikke skam deg over valgene du har gjort og årsakene som har ført til arrene du nå har på kroppen. Fortid er fortid og det er mulig å bli frisk. Det er mulig å bli fri igjen. Det er mulig å akseptere arrene sine, det er mulig å komme dit at selvskadingen blir et fjernt minne, til tross for at arrene alltid vil være der. Livet er så mye mer enn skam, arr, kutt og selvskading. For noen år siden trodde jeg ikke det var mulig. Det har tatt flere år å bevise ovenfor meg selv at det er mulig. Det har tatt lang tid å bli komfortabel med den jeg er og hvordan jeg ser ut – men det er mulig. Jeg skammer meg absolutt ikke over den jeg er, hva jeg har gjort eller hva som har ført til at dette er veien jeg har gått.


(Første gang jeg var 1 år skadefri, Mai 2011)

(Første gang jeg var 1 år skadefri, Mai 2011)
(Første gang jeg var 1 år skadefri, Mai 2011)

Livet ligger foran deg. Kjære venn, legg fra deg skammen. Våg å være vakker som du er, med eller uten arr. Vit at du ikke trenger å dekke deg til og vit at du ikke trenger å høre på noen som måtte mene det annerledes. Du er ikke alene. 


Du er virkelig ikke alene.

[Bloggens Facebookside]
[Instagram]

Les gjerne kommentarfeltet på bloggen hvor dette innlegget opprinnelig ble publisert [HER]

Advertisements

0 Responses to “Arr er ingen skam!”



  1. Leave a Comment

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: