On the road again

Idag har jeg hatt min første kjøretime siden November 2014! Akkurat nå sitter jeg igjen med den beste følelsen, endelig er jeg tilbake på veien mot sertifikatet (pun intended) og forhåpentligvis er jeg i mål om ikke så altfor lenge etter å ha dobbelsjekket hvordan jeg får ordnet det økonomiske. 

Dere som har fulgt meg de siste årene har nok fått med seg at jeg ikke har hatt mulighet til å kjøre opp “når det har passet meg”, for å si det sånn. For det første var jeg i en periode så underernært og fysisk svekket at jeg ikke orket å kjøre siden jeg såvidt holdt ut en dobbeltime. På grunn av bulimien utviklet jeg også epilepsi (sitat: nevrolog) og etter hvert epileptisk anfall er det sånn at man får kjøreforbud i 12 måneder. Dermed hadde jeg kjøreforbud i tre år, helt til 2013 hvor kjøreforbudet ble opphevet. Jeg har vært anfallsfri siden 2012 hvilket betyr at det er både lovlig og forsvalig at jeg kan kjøre bil nå. 

I 2013 når kjøreforbudet endelig ble opphevet, tok jeg noen kjøretimer. Uheldigvis falt jeg av lasset på grunn av agorafobien, det ble for vanskelig å komme seg ut og få det gjort. Høsten 2014 derimot, da kom jeg endelig i gang igjen. Men, atter en gang møtte jeg på en ny hindring. På grunn av spiseforstyrrelsen har jeg utviklet en sensitivitet for diverse matvarer som gjør meg svimmel når jeg får i meg noe jeg ikke tåler så bra. Sånn har jeg hatt det siden 2011, men helsevesenet, absolutt alle jeg snakket med av leger, psykologer, sykepleiere – alle sa at svimmelheten jeg opplevde var “bare angst” og at det gjaldt å bite tennene sammen og utfordre meg selv på de situasjonene jeg hadde angst for (agorafobi). 

Det var helt tilfeldig at stemoren min gjorde meg oppmerksom på at det kanskje handlet om mat jeg ikke tålte. Det har tatt meg to år å kartlegge hva som gjør meg svimmel – siden dette ikker er noe som dukker opp på vanlige blodprøver hos legen. 

Tilbake til høsten 2014. Plutselig er svimmelheten der igjen. Daglig. Konstant. Jeg er svimmel fra jeg står opp til jeg legger meg. Verden ligger ikke i vater og jeg føler at jeg ikke tåler mat. At jeg ikke tåler noen ting, for uansett hva jeg forsøker å spise og hva jeg forsøker å unngå – så hjelper det ikke på svimmelheten. Det ble foreslått at jeg kanskje ikke tåler medisinen jeg tok for epilepsi og jeg ønsket da å trappe ned dosen, siden jeg skulle til Australia i Januar og nektet å gå rundt der nede i fire uker å være svimmel. 

Nå er det sånn at hvis man endrer medisindosen får man automatisk kjøreforbud – i tilfelle ulykken skulle være ute. Hvis man trapper ned dosen fullstendig eller skal bytte medisiner, får man kjøreforbud fra nedtrappingen begynner pluss seks måneder fra siste dose er inntatt. Hvis man bare justerer dosen medisiner, får man kjøreforbud i tre måneder. Fra November til noen dager før jul trappet jeg ned dosen og hadde derfor kjøreforbud. Nå er det også slik at den medisinen jeg tar for epilepsi også er brukt som et stemningsstabiliserende medikament og rett før jul følte jeg at depresjonen hadde banket på døren og meldt sin ankomst igjen. Jeg hadde noen dager hvor jeg for det meste lå i sengen og gråt, og siden jeg ikke hadde blitt spesielt mye mindre svimmel – bestemte jeg meg for å trappe opp dosen igjen. Hvis jeg måtte velge mellom å ta med meg depresjon eller svimmelhet til Australia, ville jeg heller være svimmel og ta med meg godt humør! 

På nyttårsaften var jeg tilbake på samme dose medisiner som jeg har tatt de siste fire årene, ergo fikk jeg kjøre bil fra og med 1. April i år. I midten av Desember kom jeg også over en ny type sensitivitet angåene kosthold som jeg prøvde ut og denne gang traff jeg endelig blink. Atter en gang gjorde jeg justeringer i forhold til kosthold – men denne gangen gikk svimmelheten over og verden lå endelig i vater igjen! I Januar dro jeg til Australia uten både svimmelhet og depresjon og hadde fire fantastiske uker på andre siden av jordkloden. 

I Februar når jeg kom tilbake merket jeg også at sensitiviteten jeg hadde for ulike matvarer hadde blitt mildere, altså at jeg kunne spise litt av det som tidligere hadde gjort meg svimmel – uten å bli svimmel. Uheldigvis gikk jeg i “sjokoladefella” og spiste det nok til at jeg ble svimmel igjen. Tenk deg at du har unngått alle melkeprodukter og alt som i inneholder melk, inklusiv sjokolade i to år – og plutselig tåler du det igjen? Jeg ble i alle fall glad nok til at jeg overestimerte hvor mye jeg tålte. 

Forhåpentligvis kommer jeg dit at jeg en dag tåler all mat igjen, uten å bli svimmel – sånn som jeg tålte før. 

Men tilbake til poenget. Nå har jeg nesten hundre prosent kontroll på maten, svimmelheten og medisinproblemet er løst. Ting tar faen meg tid og det er ganske kjipt når det blir så mye å finne ut av som ikke helsevesenet klarte å hjelpe meg med. Det har tatt lang, lang tid å komme hit jeg er nå – men nå føler jeg endelig at ting går min vei igjen! Forhåpentligvis har jeg lappen innen sommeren og har bestått to eksamener fra videregående skole (engelsk muntlig og skriftlig) – det er i alle fall målet. 

Advertisements

0 Responses to “On the road again”



  1. Leave a Comment

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: