Når frihet er nytt og fremmed.

Det er så utrolig lenge siden jeg har blogget regelmessig at det å sette seg ned og skulle skrive noe… Det er liksom ikke noe som streifer tankene så altfor ofte. Tror rekorden min over flest innlegg skrevet på en måned på den gamle bloggen, var litt over førti. Skjønner ikke helt hvordan jeg hadde så mye å komme med at jeg kunne dele to til tre innlegg om dagen enkelte dager?

Uansett. Nå er det påske og jeg merker stortsett veldig lite til det. Den siste uken har gått veldig tregt, humøret har vært så som så og jeg har ikke akkurat utrettet så mye at det gjør noe. Hvis jeg mangler de faste avtalene mine går liksom dagene i ett, søndag, søndag 1, søndag 2, søndag 3, søndag 4, du skjønner hva jeg mener. Selv om jeg ikke lenger har agorafobi er jeg ganske dårlig til å finne på ting og gjøre utenfor min egen leilighet!

Før jeg ble syk hadde jeg ingen problemer med å tenke at “idag drar jeg på kafé” eller “idag kunne jeg tenke meg å gjøre sånn eller slik”. Når jeg plutselig ble lammet av panikklidelsen agorafobi, opplevde jeg at tankene mine endret seg. I retrospekt kan jeg lett forstå at det var noe som skjedde for at jeg skulle “overleve”, les: akseptere at det var “sånn det var”. Jeg hadde ikke noe annet valg siden det tok så veldig, altfor lang tid før jeg fikk skikkelig hjelp. Når du sitter inne alene hjemme sikkert 85% av tiden iløpet av nesten to år… Jeg vet ikke om jeg noensinne kommer til å greie og sette ord på det på en måte som gjør at utenforstående skal kunne greie å sette seg inn i det. Ensomheten, hvordan tiden gikk så jævlig langsomt, gikk den i det hele tatt? Lys i enden av tunnelen? Ha-ha, nei. Jeg skjønner ikke hvordan jeg holdt ut.

Men poenget er i alle fall at tankene mine endret seg fra “skulle ønske jeg greide å dra på kafé eller møte venner” til “jeg trenger jo ikke å dra på kafé, jeg sparer penger på å la være”, fordi det gjorde mindre vondt. Sånn ble det med alt. Jeg trenger jo ikke sånn og slik, rett og slett fordi jeg ikke kunne, greide eller klarte. Rett og slett fordi det var så sårt at det kunne få tårene til å trille mens håpløsheten tok overhånd om jeg tillot meg selv og savne det livet jeg hadde. Hvordan jeg gikk fra å være tjue år gammel, hundre prosent selvstendig med hund, hverdag, skole, hvordan jeg gjorde alle ærender selv og fant på ting og gjøre når jeg ville det – til ingenting. Til å ikke klare og gå på skole, til å lufte hunden(e) midt på natta for at jeg ikke skulle treffe andre mennesker. Gikk til å ha en hverdag som smuldret opp hvor jeg omfavnet bulimien som flukt fra ensomheten og hvordan jeg ikke engang greide å dra på matbutikken selv. Hvordan mamma måtte være med, eller en venninne, eller på de verste dagene hvor noen måtte handle for meg mens jeg satt i bilen, fordi tanken på å ta steget inn på Rema 1000 fikk hjertet til å hoppe ut av brystet mitt. Eller de gangene hvor jeg prøvde, men endte opp med å løpe ut derfra når panikken tok over.

Nå er jeg fri til å gjøre det jeg vil, når jeg vil. Likevel blir jeg litt satt ut av tanken. Det slår meg mens jeg skriver dette at det muligens er en tilvenningssak. At jeg ikke er vant til å kunne gjøre hva jeg vil, når jeg vil. Hvis jeg har planer med andre eller faste avtaler derimot, er det mye enklere å være spontan nok til “yes” og deretter å komme seg avgårde. Jo oftere man gjør noe, jo enklere blir det etterhvert. Det høres kanskje ut som en klisjé, men gang på gang viser dette seg å stemme – hvordan skulle jeg ellers blitt frisk fra agorafobien uten å kjempe meg gjennom alt det vanskelige?

Idag er det i alle fall Langfredag. Hittil har jeg ristet mandler (fordi vanlige mandler er kjedelige og jeg ble litt hekta på det når jeg var i Australia i Januar), bakt muffins og endelig sortert alle filene mine. Med det siste mener jeg har jeg har frigjort over 300gb kapasitet på macen, frigjort like mye kapasitet på den ene harddisken og til slutt overført godt over 600gb med filer; dokumenter, serier og filmer til den siste harddisken bare for å ta vare på det. Klokken er bare straks halv fem og jeg tror jeg skal trene, gå en tur med hundene og kanskje finne på noe sosialt i kveld.

Prosjekter: Venne seg til frihet og skape bedre rutiner. Det er nesten like kjedelig som det høres ut, men hvilket valg har jeg egentlig om jeg en dag skal nå målet hvor jeg er hundre prosent fri? Jeg håper å komme i mål og gjøre meg ferdig med psykdom iløpet av 2015. Det høres kanskje ut som en stor jobb – det er det nok også, men jeg kommer i mål til slutt. Det har jeg bestemt meg for.

Advertisements

0 Responses to “Når frihet er nytt og fremmed.”



  1. Leave a Comment

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: