Når det koster mer enn det er verdt.

Overskriften oppsummerer hvorfor den forrige bloggen sakte men sikkert døde ut. Det kostet mer å skulle skrive enn det var verdt. Gleden av å sette ord på ting forsvant under økende forventningspress og økende tvil til meg selv. Tvilte på at jeg var god nok, at det jeg skrev ga mening. Ufrivillig brukte jeg for mye tid til å tenke og fundere på hvordan andre leste og tok i mot ordene jeg valgte å dele. Hvordan forsto de budskapet? Hvordan dømte de meg? Hva sa de om meg bak min rygg? Framsto jeg som bedrevitende? Blærete? Triggende? Provoserende? Framsto jeg som om jeg ikke hadde peiling på det jeg skrev, eller var jeg så uheldig at jeg vinklet meg selv som “over” de som sliter mer enn det jeg etterhvert gjorde?

For ikke å snakke om språk, vokabular og formuleringer. Var stavingen korrekt? Ble linjene oppbygd riktig? Traff budskapet slik jeg ønsket? Fikk jeg fram poengene mine? Og ikke minst følte jeg ansvar ovenfor de som kunne finne på å snuble over bloggen min. Unge lesere, hvordan kunne jeg påvirke dem? Negativt? Og på den andre enden av skalaen – fagfolkene. Legene, psykiaterne, sykepleierne, studentene som sendte meg mail, kom med gode ord, sa de leste, fulgte med. Da ble det stress.

Siden jeg de siste årene har slitt mer med agorafobi enn noe annet og i all hovedsak sittet hjemme siden jeg ikke har turt eller klart å gå ut og leve normalt på grunn av den lammende angsten som alltid fulgte etter meg når jeg gikk ut – hadde jeg mye tid til overs. Dødtid hjemme som jeg ikke fikk brukt til noe spesielt, fordi jeg var syk. Satt ut av spill, dritlei av livet – skulle det være sånn for alltid? Hvor mange flere år kunne jeg tape før det ble bedre og var kampen, ensomheten og isolasjonen jeg opplevde dag inn og dag ut – i det hele tatt verdt det?

Så for det første hadde jeg ikke noe å skrive om. Jeg var lei av å repetere den samme trasige leksa om hvordan dagene gikk i ett og alle dager var like, hvordan en opptur eller en prestasjon dreide seg om en tur på Rema 1000, hvordan jeg endelig hadde greid å gå tur med hundene mine i 20 minutter helt alene. Resultatet var dødtid og tid til å tenke. Hva tenkte leserne av bloggen om jenta som ikke kom seg videre? Framsto jeg som om jeg ikke gjorde noen ting for å få det bedre? Framsto jeg som lat, eller som om jeg i all hemmelighet trivdes med å sitte hjemme, spise og spy, lakke negler og pløye meg gjennom den ene TV-serien etter den andre?

Det ble for mange tanker. For mye tvil. For mye stress til å skulle sette meg ned, skrive noen linjer. Jeg hadde jo ikke noe nytt å komme med uansett, så hva var vel vitsen?

Derfor håper jeg det kan bli annerledes nå. Jeg har ikke lenger agorafobi og er ikke lenger redd for å gå ut døra og gjøre hva jeg vil – når jeg vil. Jeg har ikke lenger 24 timer dødtid i døgnet, jeg har ikke tid til å tenke like mye eller overanalysere hver minste ting i stor grad. Pluss at jeg har nye ting å skrive, mer å komme med. Dessuten er det lettere å skrive om en hverdag hvor man får nye input og hvor det faktisk skjer noe.

Denne gang håper jeg det koster mindre enn det er verdt, at det igjen skal føles så enkelt som det engang gjorde å la tanker bli til ord og dele det med dere som leser, uten all tvilen til meg selv, uten min indre kritiker som kritiserte og rev i stykker alt jeg skrev og mente. Nå håper jeg at jeg igjen har noe å komme med, at jeg igjen kan finne skrivegleden og ikke minst at det kan gi mening for deg som leser.

Advertisements

0 Responses to “Når det koster mer enn det er verdt.”



  1. Leave a Comment

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: