Scream: are we having fun yet?

Nå er det en evighet siden sist jeg blogget og jeg kan med trygghet si at 2014 har vært det dårligste bloggåret noensinne med kun 8 innlegg publisert! Til tross for dette har min “lille” blogg 1.6 millioner visninger, hvilket for meg – er enormt. Takk til dere som fortsatt klikker dere innom på let etter oppdateringer! Takk for at dere bryr dere.

Men okei. La oss hoppe til saken, siden det åpenbart er en grunn til at jeg nå har satt meg ned og begynt å skrive noen setninger; jeg har noe på hjertet, noe jeg må dele.

2014 Har vært er fint år for min del, endelig – for å si det sånn. Det var faen meg på tide at jeg fikk kjenne at det er en mening med å holde ut gjennom all faenskapen og dagene, ukene, månedene og årene som er smertefulle og ensomme. Endelig fikk jeg oppleve mer av det såkalte livet, annet enn en god dag eller en liten uke som var mindre vond enn gjennomsnittet. Endelig ble det min tur til å oppleve skikkelig framgang og endelig var det jeg som klarte å gi slipp på fortidens demoner og kaste meg ut i det ukjente fordi; hvilket valg har man egentlig? Hvis det man holder på med ikke fungerer og man har prøvd ørten ganger tidligere, da det på tide å prøve noe nytt. Selv om det er skummelt. Selv om det er skremmende.

Min kilde til inspirasjon er så komplisert at det fortjener et eget innlegg – om jeg finner de riktige ordene til å dele det. For meg utgjorde det en forskjell og dette er ikke noe jeg har hørt noen andre jeg vet om eller kjenner, gjøre. Ikke visste jeg at det kom til å utgjøre en forskjell heller, men jeg gjorde det fordi jeg følte meg bedre, tryggere og kunne gi meg selv det trengte. Jeg kunne tillate meg selv å falle, uten å ta skade av det.

Til slutt fikk jeg i alle fall lyst til å oppleve det selv, på ordentlig. Det gode altså, ikke det vonde. Men nå blir dette kryptisk, siden majoriteten av dere ikke aner hva jeg snakker om. La oss hoppe over denne delen og spole fram til de første vaklende stegene jeg tok ut i den virkelige verden.

Det hele begynte vel en dag jeg trasket en tur med kontakten min i psykiatritjenesten og han sier, på spøk vel å merke, at jeg burde laste ned appen “Tinder” og komme meg ut. Go on some dates and have som fun, you know? Jeg ble helt sånn “ehehehe, ja særlig okei liksom, lol, så teit du er”, noe jeg gjenfortalte til en venninne senere samme dag. Hun på den andre siden – synes dette var en strålende idé og lastet ned Tinder til meg.

Etter ett par uker hadde jeg en crush, men altså… Agorafobi? Hallo? Jeg kunne jo ikke bare… Hvordan skulle jeg liksom få til det? Altså, nei. Det gikk jo ikke. Hallo, jeg tør jo ikke å gå ut og sånn er det med den saken? Men, han spurte meg ut og jeg… hva sier man? Til slutt sa jeg det bare som det var, at jeg ikke visste om jeg turte det siden jeg slet med noe han neppe hadde hørt om (siden flertallet sier “agorafobi, er det sånn -ett eller annet helt feil-?). Til min overraskelse viser det seg at dette mennesket er altfor kjent med agorafobi og selv har gått i terapi for det samme i ett par år. Det viser seg at han nå er helt frisk og reiser verden rundt meg jobben sin, og jeg ble helt sånn “HÆ ER DET MULIG?!” Men siden han forsto og visste og jeg slapp å føle meg klein og ukomfortabel, å kunne droppe skam og fasade – så turte jeg å møte han.

Tja. Jeg møtte han ett par ganger tror jeg og det var egentlig det. Ikke noe mer å hente der, men jeg var aller mest glad fordi jeg hadde fått noe tilbake som var større enn noen kunne gitt meg. En smak av frihet og å se at jeg kunne og at jeg klarte. Dessuten var det ganske praktisk å ta noen drinker på byen med noen jeg ikke nødvendigvis trengte å treffe igjen?

Så det var Briten, Bergenseren, Svensken, han fra Texas, han fra Filipinene og helt til sist…. Han fra Australia. Jeg styrte unna bergenserne med vilje. Valgte de jeg slapp å forholde meg til “videre” og jeg så jo ikke etter noe annet enn en interessant måte å komme meg ut på. Og hvis det skulle gå til helvete og agorafobien ødela alt, så kunne jeg bare la det gå rett i glemmeboka og vite med sikkerhet at sjansene var lik null for at jeg noensinne skulle støte på dem igjen. Dessuten så jeg ikke etter noe fast, noe verdt å satse på. Jeg var mer interessert i om jeg klarte å sitte på et utested med fremmede, uten en fluktrute eller kjapp vei hjem – i to timer. Jeg ville vite om jeg greide å følge en samtale uten å kjenne på kvalmen som vred seg i magen, jeg ville vite om jeg greide å kommunisere og om jeg framsto som “annerledes” eller syk på noe vis. Jeg ville vite om jeg greide å komme meg til og fra byen alene, uten skyss eller ekstra trygghet. Jeg ville vite om jeg greide å være selvstendig og jeg ville prøve noe nytt. Noe jeg ikke så for meg at jeg skulle gjøre.

At the end of the day dro jeg hjem og så for meg liv helt ulike mitt eget. Tenk om sånn eller slik. Tenk om det var meg? Tenk om jeg hadde vært sammen med han? Eller levd på det viset eller hatt den jobben eller vokst opp på den måten. Det var så rart å sitte på kafé med noen som hadde totalt forskjellige liv fra det jeg har opplevd, men jeg føler selv at jeg vokste på det ved at jeg utvidet min egen horisont. Det var som om livet hadde blitt litt og litt større jo flere historier jeg hørte.

Jeg tør påstå at jeg hadde flaks med Briten, han første, han med agorafobien. Jeg er ganske sikker på at om han ikke hadde hatt agorafobi og forstått hvordan det føltes for meg som sto midt i dritten, så hadde jeg aldri tatt de vaklende stegene ut døra og bitt tennene sammen og gått mot det ukjente på den måten jeg gjorde. Og selv om det ikke var noe verdt å satse på der, så ble jeg likevel inspirert over at han, på lik linje med meg, hadde hatt det dritkjipt og nå blitt bedre, faktisk helt frisk. Jeg satt liksom igjen med en følelse av at “hvis han kan, så kan faktisk jeg også”. Han var riktig person på riktig sted, på riktig tidspunkt, riktig inspirasjon.

I August slettet jeg Tinder og visste at jeg ikke lenger trengte appen. Jeg hadde fått svar på de spørsmålene jeg stilte meg selv og fått klarhet i hva jeg lurte på. Dessuten hadde jeg heller ikke behov for å gå på flere “dater” etter at jeg traff han siste, fra Australia. Han jeg sa nei til, men som ikke ga seg så lett. Han som var på gjennomreise i Europa og som jeg fulgte til togstasjonen dagen etter at jeg traff han første gang. Han ene som faktisk greide å gi meg en liten “post good time depression”. Han som fikk meg til å tenke “faens jævla avstand” etterfulgt av “jaja”, for det er jo ikke noe å gjøre med det.

Så skjer det umulige. Sånn som man ser på film, hvertfall ikke noe som skjer i mitt liv! Istedenfor å fullføre Europareisen sin med kompiser som planlagt, gjorde han om på hele reiseruta og kom tilbake, for meg, til meg og bare derfor.

Han jeg ikke ville falle for – er den eneste jeg har introdusert for venner og familie. Om mindre enn en uke sovner jeg endelig i en seng som ikke føles så jævla tom og om mindre enn en uke slipper jeg endelig å forholde meg til en tidsforskjell på ti jævla timer. Om mindre enn en uke slipper jeg å forholde meg til meldinger og skype. Om en uke skal jeg spise lunsj med foreldrene hans.

Fy faen. Dere kan tro jeg har kavet meg gjennom mye i høst? Jeg har eliminert agorafobidiagnosen. Den er borte og står ikke lenger i mine papirer. Jeg kan nå ta bybanen eller buss eller begge – dit jeg skal. Jeg kan nå handle alene selv om jeg synes det er ukult. Jeg kan nå stå i kø selv om jeg enda synes det kan være irriterende. Jeg kan også reise alene, selv om en tur til Nord-Norge kun er 1/10 av reisen jeg har foran meg på tirsdag. Jeg skal sytten tusen kilometer avgårde. Langt faens vekk fra alt kjent og kjært, alle fluktruter og trygge løsninger.

Australia. Melbourne. 4.5 millioner innybggere og jeg kjenner én.

Er jeg klar? Herregud hva skal jeg si egentlig? Jeg gleder meg ikke så veldig mye til å sitte på fly 25 timer eller til å rote rundt på en flyplassi Dubai, alene. Men jeg gleder meg til resten! Forventningene er … Don’t get me started? Altså.. Dette er uvirkelig? Jeg har faktisk spurt venner “sant du møtte Nick*, altså dette er virkelig JA?”, som om det skulle vært en psykose av grandiose dimensjoner. Men det er det ikke. Legen sier god tur. Psykologen og læreren min sier lykke til. Til og med NAV har sagt god tur. Alle har gitt tommel opp til at jeg skal være borte i fire uker, på den andre siden av jordkloden. (*Ja, kjæresten min heter det samme som hunden min, jeg skjønner om du blir forvirret!)

Det er nesten litt komisk når jeg forteller at jeg skal til Australia. Folk sier “hæ?” og hvis jeg ikke er en del av samtalen ” Hun skal hvafornoe sa du? Ehm. Aria, som i Karianne, eh, snakker vi om samme person nå?”

Det er surrealistisk? Jeg er millimeter unna tårer mens jeg skriver dette. Får bare lyst til å skrive “SE HVA JEG HAR FÅTT TIL FOR HELVETE! SE HVA JEG HAR SKAPT, SE HVA JEG GJORT MED LIVET MITT! HVA GIR DU MEG, HÆ, DETTE HADDE DU FAEN IKKE TRODD OM MEG, HADDE DU VEL?!” Så nært “frisk” som jeg er nå, har jeg aldri vært før. Jeg er ikke i mål, men jeg er ikke lenger handlingslammet. Forøvrig er det over ett år siden sist jeg kastet opp med vilje også! Med andre ord, jeg slaver hverken for anoreksien, bulimien, agorafobien eller selvskadingen.

And look at that! Første Januar 2015 og jeg har allerede skrevet årets første innlegg. Faktisk var dette gøy å skrive og dere skal ikke se bort i fra at jeg kanskje oppdaterer litt oftere, hvis jeg vil, orker, føler for det og gidder. Blogging for meg er ikke gøy hvis det blir for mye stress eller press. Men jeg vet ikke, en reise til Australia er vel kanskje interessant å lese om? Min personlige Mount Everest, når jeg toppen og går ting som jeg håper? Vil du ha fortsettelsen?

Advertisements

22 Responses to “Scream: are we having fun yet?”


  1. 1 Hanne 1. January 2015 at 19:12

    Hei 😊
    Har fulgt deg tull sporadisk, og må bare si at det er helt utrolig fint å lese at du klarer deg bra! Jeg skal ikke si at jeg hverken vet eller kanskje skjønner hva du har gått igjennom eller går igjennom,men uansett så sitter jeg her nå med et smil om munnen og tenker ; You go girl ! :D
    Jeg heier på deg og krysser fingrene for at det bare går opp og framover for deg:D

  2. 2 Geir Wathne 1. January 2015 at 19:34

    HERLIG. Lykke til med turen og håper du ikke vil angre på noe som helst:-)
    Dette må være verd å si GODT NYTT ÅR til !

  3. 3 MariTilje 1. January 2015 at 20:40

    Jeg ble så fantastisk glad når du skreiv “kjæresten min”. ❤️

  4. 4 Ingvild 1. January 2015 at 22:37

    Ja, jeg vil høre fortsettelsen! :-D
    Go Aria Olea ;-)

  5. 5 Eira 1. January 2015 at 23:42

    Jeg må bare si at jeg blir så utrolig glad når jeg leser her og på instagram om hvordan det går med deg! Smiler fra øre til øre, som om jeg kjenner deg, her jeg sitter foran PC-en min. Jeg har lest bloggen din siden 2010, og det er helt utrolig alt du har fått til siden da! Gleder meg masse til å lese om Australiaturen!!!

  6. 6 likesom 2. January 2015 at 00:16

    JA jeg vil ha mer. Herregud, jeg måtte holde tilbake tårene for det er faktisk helt utrolig hvor langt du har kommet, for du har hatt det så jævlig. GOD TUR <3

  7. 7 Tine 2. January 2015 at 00:28

    Selvfølgelig vil jeg ha fortsettelsen! !!!!!!!!!!

  8. 8 jean1dark 2. January 2015 at 00:34

    Fint å høre fra deg igjen :) Masse lykke til og god tur til Australia! Vil gjerne høre fortsettelsen :)

  9. 9 Cathrine 2. January 2015 at 05:42

    Ja, ja og ja!
    For et fantastisk flott innlegg!
    Fortsett å leve livet, herfra og til evigheten.
    Du er en enorm inspirasjon og et håp om at ting ordner seg,
    det kan faktisk bli jævlig bra!

    Kjør på og fortell gjerne om det underveis :-)

  10. 10 Elisabeth 2. January 2015 at 08:46

    Jøsses! Hva kan man egentlig si……. Helt hærlig!! Og så innmari fortjent.
    For en pangstart på et nytt år du får! JA! Vil gjerne høre mer etter hvert.

    (Vil gjerne høre hvordan det går mht spiseforstyrrelsen…….. Har du klart å fucke den også? Hvordan, i så fall ?)

    Klem til deg

  11. 11 Linn L. 2. January 2015 at 11:22

    JA, jeg vil ha fortsettelsen!!! Så glad på dine vegne! :)

  12. 12 Marte 2. January 2015 at 13:36

    Jeg kan ikke vente på fortsettelsen!
    Ønsker deg alt godt på din ferd ut i verden.
    Jeg er mektig imponert over deg! Du lar deg jammen ikke stoppe lett når du har bestemt deg for noe.

  13. 13 Annika 3. January 2015 at 03:55

    Klart vi vil! :) masse lykke tell og god tur :)

  14. 14 Vanja 3. January 2015 at 17:34

    Hei:-)
    Godt nytt år.
    Kan ikke få sagt hvor godt det er å lese at du har det så bra med deg selv nå.
    Har fulgt deg i flere år, og har stadig vært innom og sett etter nye innlegg.
    Ønsker deg lykke til på tur, og jeg håper du får en super opplevelse.
    Klem Vanja

  15. 15 lenadouleur 3. January 2015 at 17:56

    Det er så godt å lese at det går bedre nå! Har fulgt deg en god stund, og for å si det slik; det er ingen i hele verden som fortjener dette enn deg! Du har kjempet så hardt, og nå får du endelig lønn for strevet! Håper du får en fantastisk tur, det fortjener du virkelig! Håper på oppdateringer! :) Lykke til!

  16. 16 Mari 6. January 2015 at 21:49

    Åh, du aner ikke hvor uendelig glad jeg er på dine vegne! Vil veldig gjerne høre fortsettelsen, Kan nesten ikke vente. DU er heelt rå, og en enorm inspirasjon. Insta oppdateringen din og denne bloggposten kunne ikke kommet på et bedre tidspunkt. Du er liksom min “brite”, haha. Når du klarer å fly alene til andre siden av jorden skal søren meg jeg også klare å komme meg ut av agorafobi helvete.
    Nyt Australia, varmen og friheten!! Det er så sykt fortjent :-)

  17. 17 Ophelia 9. January 2015 at 11:32

    Begynte å grine jeg. Herregud jeg har aldri møtt deg, men fulgt deg gjennom så mange år.
    Er så solt av deg, og overlykkelig på dine vegne.
    Har lyst å hoppe opp og ned med deg og si at “JA, du har faktisk kommet så langt, det ER faktisk ekte”
    Kunne ikke ønsket noe bedre for deg enn dette, satser på at fantastisk år for oss begge!
    Heier på deg, vakre <3

  18. 18 Signe 11. January 2015 at 23:57

    Så utrulig flott! Glad på dine vegne. Ha en strålanes tur :D

  19. 19 Ragnhild 13. January 2015 at 19:48

    JA!!!!!!! :)

  20. 20 Lisbeth 18. January 2015 at 18:58

    Hei,

    Jeg leste bloggen din for mange år siden, og datt tilfeldigvis innom den igjen i dag. Jeg har tenkt på deg innimellom, lurt på hvordan det har gått med deg, og så glad jeg ble av å lese dette innlegget! Håper du har “the time of your life” på andre siden av jordkloden!

    *klem*

  21. 21 Beate 23. January 2015 at 22:05

    Jeg har jevnt og ujevnt lest bloggen din de siste årene. Jeg har hatt vondt av alle opplevelsene dine og hvordan livet ditt har behandlet deg. Har selv vært langt nede og slitt veldig men er i dag lykkelig! Jeg har unnet deg det så mange ganger og jeg har så mange ganger gått inn på bloggen å håpet at jeg ville treffe ett sånt innlegg som dette her! Dette er stort Karianne! Jeg håper virkelig du er stolt over deg selv!!! BRA JOBBET!!
    Håper tiden du har i Australia er fantastisk, det unner jeg deg!

  22. 22 Heidi 23. January 2015 at 23:09

    ææææÆÆÆÆÆ.. jeg har ikke Agorafobi men hater å reise plasser jeg ikkje kjenner til…så ja IMPONERENDE!!!!! :) Og må gjerne blogge fra “down under”, spennende! God tur :)


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: