Plot twist: Aria.

Det er lørdag 6. Juni. Jeg ligger på magen på parkettgulvet med telefonen i hendene og sender tekstmeldinger fram og tilbake. Jeg hører pappa på vei opp trappa, pappa som banker på, jeg som sier “vent litt, det er låst” før jeg reiser meg opp og går mot døra for å åpne den. I hånda holder han en konvolutt, “unnskyld, jeg åpnet dette og det var visst ikke til meg likevel. Hei, Aria” sier han. “Jeg forsto ikke, Aria ligner på Are og det er mammas mellomnavn, men så åpnet jeg dette og ser jo hva det står.”

Egentlig holdt jeg på å dø av flauhet. Det var ikke sånn jeg hadde planlagt at pappa skulle få vite at jeg hadde byttet navn. Faktisk hadde jeg lurt på hvordan jeg skulle formulere det i nesten to dager allerede, men ifølge skatteetaten skulle det ta bortimot tre uker å få navneendring godkjent – ikke to dager!

På det o-store-internett har jeg allerede delvis gjemt meg bak navnet Aria i snart ett år, eksempelvis på facebook. Siden jeg ikke bruker facebook og slettet den originale kontoen min fordi det gjorde meg deprimert å kjenne at livet mitt sto stille mens facebook fungerte som en smertefull påminner om hvor mislykket jeg var, eller følte meg. Er du kjapp har du kanskje sett at Aria er en forkortelse for kARIAnne uansett. Når man har en mor som heter Kari og en stemor som heter Anne, så sier det seg vel selv hvorfor jeg ikke forkortet til noen av de to.

Å fjerne femten bokstaver og erstatte de med fire føltes veldig tomt og kort. Mellomnavn, men hva? Egentlig var det veldig lett, jeg stjal det ene mellomnavnet til bestemor, Olea. Klisjé, men; “til ære for bestemor”, men det er en fin ting likevel. I praksis betyr det at fra og med 6. Juni 2014, heter jeg Aria Olea.

“Hvorfor” er vel spørsmålet jeg får mest. Helt overfladisk kan jeg oppsummere det med “fordi jeg hadde lyst” eller “fordi jeg følte for det”. Fordi jeg ikke lenger identifiserte meg med Karianne, fordi det føltes fremmed, fordi det ikke lenger føltes som meg, men aller mest fordi det føles sykt. Fordi jeg, som Karianne, så på sykdom som identitet. Spiseforstyrrelsen, det var meg. Det var en så stor del av meg at det nesten var alt.

Plot twist:

Jeg er så lei av å være syk. Jeg er så jævlig ferdig med å være syk. Jeg vet ikke hvordan jeg skal formulere hvordan det føles å åpne øynene og se realiteten for det den er. Å se min egen galskap, hvordan jeg nå rynker panna og rister på hodet fordi det ikke gir mening lenger. Sykdom gir ikke mening lenger.

Alle de der “jeg trenger spiseforstyrrelsen fordi da føler jeg meg flink, sterk, suksessfull, uovervinnelig, trygg, jeg trenger spiseforstyrrelsen for å føle at jeg har kontroll” – hva i helvete. Kontroll på hva da? Meg selv? Yeah right, fy faen det skal jeg fortelle deg, stålkontroll på meg selv du liksom. Flink? Til hva da? Å se serier? Ja, jeg er en jævel på seriemaraton, det er ingen hemmelighet. Sterk? Hvor sterk er man egentlig når man blir andpusten av trappa, eller lårene skjelver på vei ned trappa eller når hendene skjelver og verden spinner? Suksessfull? Ehm, på hvilket område da? Uovervinnelig? Du mener mer død enn levende? Trygg? Trygg?! Er det trygt å “leke” med døden? Er det trygt å risikere liv og helse for… hva… tynnhet? Tynnhet? Hva faen skal man med det – egentlig? Hva er det godt for? Ehm. Jeg vet ikke?

Dette er vel det man kaller “en helomvending”. Du vet når du brenner deg? På refleks rykker du unna varmen og det skjer før du rekker å tenke “oi, nå har jeg brent meg”, den tanken kommer etterpå, gjerne formulert som bannskap. Dette er litt som om jeg har lagt en hånd på en varm kokeplate for å “varme” den i 12 år og plutselig innser at jeg har brent meg skikkelig. Trukket til meg hånda og tenkt “innihelvete?! Faen holder jeg på med?!”

Jeg kan sette fingeren på vendepunktet og si “der, akkurat da var begynnelsen på dette”. Begynnelsen på et ønske om MER. Mer av livet. Mer av det, mer av alt. Det tok enda noen uker fra akkurat den dagen til jeg omsider innså at jeg var nødt til å spise mer på ordentlig. And then I did.

Nå fikk jeg det til å høres jævlig enkelt ut, bytte navn, bestemme seg for å spise mer, bestemme seg for å ikke lenger ha agorafobi = løsningen på alle mine problemer. I teorien er det det, i praksis tar ting tid.

Og jeg liker ikke meg selv? Eller, Karianne likte ikke seg selv. Nei vel. Greit. Karianne greide jeg ikke å bli glad i meg selv. Hun greide heller ikke å gi slipp på det “trygge” og syke. Jeg vet ikke om dette er mulig for deg som leser å forstå, men da valgte jeg å gi slipp på Karianne. Jeg vet ikke om det høres ut som en gedigen klisjé, det gjør det helt sikkert – men det bryr jeg meg faktisk ikke om, fordi for meg gir det mening. Det føles helt riktig. Hvis jeg ikke liker meg selv, hvorfor kan jeg ikke da bestemme selv hvem jeg vil være og hvordan jeg vil være? Hvorfor kan jeg ikke da ta alle mine negative egenskaper og kaste det i søppeldunken og heller finne noe som faktisk henger på greip og bestemme meg for at “det der hørtes lurt ut, det er en kvalitet jeg ønsker å ha, let’s make it happen”.

Eksempelvis; hver eneste gang jeg skal treffe psykologen min går jeg vanvittig mange runder med meg selv fordi jeg har så lyst til å avlyse på grunn av dårlig søvn eller orker ikke, eller orker ikke tanken på temaet vi skal snakke om – men så kommer jeg på at “det der, det var Karianne. Vil du at Aria skal være sånn? Nei? Okei, get your ass out of bed and start moving før du kommer for sent!” og jeg gjør faktisk det. Står opp, gjør meg klar, drar ut. Det er ikke så lett som det høres ut som. Jeg biter tennene sammen og setter en fot foran den andre, jeg svelger skje etter skje med havregrøt selv om det føles som om jeg ikke får ned noe som helst.

Jeg vil ikke være en sånn en som gir opp. Jeg vil heller ikke være en sånn en som sitter fast i gamle mønster og vaner og gjør det samme om og om igjen selv om man er misfornøyd. Jeg vil ikke sitte på gjerdet og dingle med beina mens jeg tenker “hmm, kanskje jeg skal bytte navn?” Jeg tenkte på det i noen måneder før jeg omsider gjorde det. At jeg gjorde det akkurat den dagen var en ren tilfeldighet, jeg tenkte jeg skulle undersøke hvordan man gikk fram for å offisielt endre navnet sitt. Jeg fant et elektronisk skjema som jeg klikket meg gjennom, forventet å komme til en siste side hvor det står at man må printe ut alle sidene man nettopp har fylt ut, signere og sende inn til en eller annen postboks og vente i en halv evighet. Jeg kom til siste side, nederst sto det “bekreft navneendring”, så jeg trykket på knappen og det var faktisk det.

To dager senere fikk jeg brev i posten adressert til Aria Olea Sandvik, wow så uvant men – riktig. For meg. Hva du tenker er meg revnende likegyldig, kunne helt ærlig ikke brydd meg mindre. Fordi; dette er mitt liv. Det er jeg som lever det. Dette er min kropp. Det er mitt hode, mine tanker, dette er mitt rot, dette er min sykdom, men det er også min tilfriskning og det skal skje på mine premisser. Det skal være riktig for MEG. Og det er det, for jeg kan endelig se klart. Vel, det eneste jeg ikke ser klart er mitt eget speilbilde, men det tar den tiden det tar.

Føler meg litt vågal og tøff i trynet som sier fuck sykdom, fuck deg og fordommene dine, fuck fortid og dårlige egenskaper, fuck dårlige minner og fuck dine meninger om meg og valgene jeg tar, men herregud så deilig det føles å være selvsikker! Go me. Go Aria. Go get the life you always wanted.

Advertisements

15 Responses to “Plot twist: Aria.”


  1. 1 Linn L. 25. June 2014 at 08:44

    Wow. Føler det er en helt annen ordlyd i dette innlegget enn i noe annet jeg tidligere har lest på bloggen din. Nå er det virkelig nok, er det ikke, Aria? Dette blir så bra, det :) PS: Nydelig navn!

  2. 2 christine1989 25. June 2014 at 11:04

    Utrolig bra! Jeg byttet også navn for en tid tilbake. Det hjalp faktisk veldig på måten jeg følte meg. Samtidig som jeg byttet navn, bestemte jeg meg for å forandre meg. Jeg hadde hatt diagnose borderline, og ville bli kvitt den. Så jeg lærte meg å tenke annerledes. Nå er jeg kvitt den diagnosen. Så det ER mulig å få et bedre liv,med (relativt) enlke grep. Og når det kommetil spiseforstyrrelsen og kontroll, kan jeg si at jeg har begynt å spise små, regelmessige måltid gjenom hele dagen, og det føles så utrolig bra. Jeg føler faktisk at jeg har kontroll, selv om jeg ikke sulter meg ;-D Stå på!

  3. 3 MH 25. June 2014 at 12:16

    Jeg har jo visst dette en stund. Og lest begrunnelsene dine allerede. Men fy *** jeg fikk helt frysninger når jeg leste dette, Aria. You rock!!

  4. 4 Marte 25. June 2014 at 12:48

    Herlig! Det gir mening det du skriver. En ny start om jeg skal bruke en klisje. Go Aria

  5. 5 Blomstermonster 25. June 2014 at 13:26

    Dette er mitt favorittinnlegg <3 Gratulerer med alt du velfortjent har vunnet og oppnådd i din tilfriskning.

  6. 6 Øygunn 25. June 2014 at 16:26

    Nydelig. Hele greia. Blir varm inni meg av glede. Skjønner (noe av) effekten ved å endre navn – jeg la til mellomnavnet Efrusine i 2010. Selv om jeg er samme person, så er jeg liksom “en Efrusine” også nå, ikke bare en “Øygunn”. Litt vanskelig å forklare, men jeg kjente meg igjen i det du skrev.
    Og den helomvendingen, den høres veldig lik ut som min. STERKE øyeblikk av “sudden insight” har en veldig kraft, og fører nesten alltid til endring. Jeg gleder meg til å lese fortsettelsen! <3

  7. 7 supergirlsjustflyy 25. June 2014 at 19:07

    Jeg har lest bloggen din i årevis og tror aldri jeg har kommentert noen av innleggene dine før. Men nå må jeg bare si….for et ufattelig inspirerende og motiverende innlegg, tusen hjertelig takk for at du deler! Jeg er nok litt på samme sted i prosessen som deg, jeg er så LEI av å være syk, så lei av å vie livet mitt til kalorier, vekt og tynnhet, og nå vil jeg VIDERE med livet mitt. Jeg vil leve, ikke bare overleve. Jeg har nettopp startet kampen mot anoreksien, og jeg SKAL vinne! Og det er jeg sikker på at du også gjør. Dette klarer vi.

    Klem fra en Tromsøværing ;)

  8. 8 Rita 28. June 2014 at 13:01

    Hei, du aner ikke hvem jeg er (har vel kommentert et par ganger før, men) – og jeg følger ikke egentlig med på blogger… bare at innimellom klikker jeg meg inn på din for å se hvordan det går, og nå føler jeg for å legge igjen en ny kommentar:
    Jeg SMILTE mens jeg leste dette innlegget. Herregud. Stå på, jeg er dødsimponert over hva du har fått til!

  9. 9 Ophelia 2. July 2014 at 11:24

    Yes! Du har kommet så utrolig langt, og kanskje dette var det siste du trengte for at ting skal falle på plass :)
    Selv har jeg tenkt å bytte navn også, men tror jeg beholder det gamle og bare ‘putter inn’ ett til.
    Aria Olea, Så utrolig fint! Fortsett og være så sterk som du er, så kan du gjøre hva som helst!

  10. 10 Tirill 2. July 2014 at 17:55

    Synes det var en kjempegod idé, Aria! Er jo et kjempefint og uvanlig navn, også. Kunne gjort det selv, om jeg ikke var så fornøyd med navnet mitt ;)
    De destruktive delene i meg fikk også “egne navn” når det sto på, så jeg ser på det som at jeg nå blir meg selv.

  11. 11 Kine 3. July 2014 at 07:21

    I already knew, men jeg er så spent på hva som kommer videre. You should be proud of yourself!

  12. 12 Isobel 19. July 2014 at 01:03

    Det å bytte navn er en fantastisk fin måte å styre skjebnen sin på. Jeg har troen på deg, Aria. Du er utrolig sterk!

  13. 13 Tine 19. July 2014 at 17:03

    Skjønner godt hva du tenker! Navn er jo veldig mye identitet. Jeg fjerna det ene etternavnet mitt for over 10 år siden for det var alltid det jeg ble kalt på barne og ungdomsskolen som var skikkelig kjipt. Så det å endre etternavnet var liksom med på å gjøre meg litt sterkere, selv om det ikke gjorde meg frisk. ;)

  14. 14 Ingeborg Senneset (@Ingeborgborg) 19. July 2014 at 21:41

    Kjenner igjen kokeplatemetaforen. Velkommen i de langbrentes rekker – og gratulerer med nytt navn, Aria.

  15. 15 Nora 13. August 2014 at 20:24

    Det er helt utrolig hvor stor fremgang du har gjort, Aria! På dine premisser, og på den tiden du selv trengte. Det er herlig å lese dette innlegget, hvor det stråler positivitet og håp! Jeg heier på deg :-) Forresten, nydelig navn du har valgt, Aria Olea, og jeg skjønner godt tanken om det å bytte navn for å legge alt det vonde bak deg. Stå på videre. Klem

    Norahvem.blogg.no


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: