Fortid, framtid, blogg. En klisjé?

Jeg hadde liksom ikke noe mer å si, noe mer jeg ønsket å si, ingenting jeg følte jeg ikke hadde skrevet fra før, jeg hadde ingenting å tilføye – for hvem er vel interessert i å lese de samme ordene om og om igjen? Alle “jeg skal sånn og slik”, alle “idag har jeg vært på butikken, yes!”, alle de små trivielle tingene som for meg har vært ganske store og betydd ganske mye. Alle “jeg må gjøre/tenke sånn”, alle disse små tingene – kjedelig. Jeg vet ikke hvordan det føles å lese, men det ble i alle fall vanvittig kjedelig å skrive.

Den siste måneden derimot, da har jeg kjent på behovet for å skrive, for de fem siste ukene har det virkelig skjedd STORE ting i livet mitt. Store endringer. Som om alt er snudd opp ned, som om jeg har gått rett fra “det tror jeg ikke jeg tør” til “fuck det, jeg lever nå, let’s go!”. Jeg har gjort utenkelige ting. Tjueniende April. Ting jeg ikke engang så for meg at jeg skulle tørre uansett hvor frisk jeg nå hadde klart å bli. Det var “nå eller aldri” og “du har én eneste sjanse, den er nå, idag, den kommer kanskje aldri igjen og er du villig til å la den gå fra deg?” Det var jeg ikke og den sjansen tok jeg – hvilket har resultert i … jeg mangler egentlig ord som er store nok til å beskrive hvor fantastisk mye bedre ALT har blitt?

Jeg har gjort så mye og jeg er så utrolig stolt av meg selv – og jeg kjenner på det på en måte jeg ikke har opplevd før. Genuint stolt av meg selv, jeg ser “dette var bra, Karianne, fy faen, godt jobbet, chin up” og det er jævlig ålreit å kunne gi seg selv ros. Ikke av den selvbekreftende typen som “husk å tenke at du er flink”, det er ikke noe jeg husker på, tankene kommer av følelsen fordi det føles bra ut og jeg gjenkjenner det som bra. Det er liksom ikke krøll på linja lenger.

Akkurat hva jeg gjorden den tjueniende april som var så jævlig revolusjonerende i min egen lille verden, kommer jeg ikke til å utdype, men det ga meg nytt perspektiv angående agorafobien OG anoreksien. Som om noe endelig klikket på plass og som om jeg for første gang på evig lenge, helt ekte og genuint tenkte “fuck dette, jeg vil bli frisk på ordentlig. Jeg vil ha et ordentlig liv, med energi til å gjøre hva jeg vil, når jeg vil!”

Lenge har jeg løyet. Til dere, til alle, men mest av alt til meg selv. “Bulimien påvirker agorafobien fordi jeg får forsterket angst når jeg kaster opp, men anoreksien har ingen sammenheng med agorafobien” er løgnen jeg har fortalt om og om igjen. For det handler ikke om anoreksien eller bulimien, det handler om energien og uten energi orker man ikke å takle agorafobien – så enkelt er det faktisk og likevel har jeg brukt flere år på å innrømme det.

Er du klar over hvor mye enklere det er å hoppe over et måltid og ligge på sofaen – i motsetning til å presse i seg mat når man ikke har lyst på noe eller føler seg sulten, for å i tillegg skulle gå ut døra og møte sin bokstavelig talt – verste frykt?

Men altså. Jeg har ikke kastet opp i hele 2014 og det skjedde ikke akkurat noen store revolusjoner før midten av april akkurat – for inntil da svevde jeg videre på den løgnen fordi det var “enklest sånn”, på alle mulige måter. Fordi jeg ikke hadde ork eller energi til å møte det eller fordi jeg ikke orket og åpne øynene.

Det begynte vel med påsken. Pappa skulle til Østlandet og lurte på om jeg skulle handle før han dro, før han tilfeldigvis la til “med mindre du har lyst til å være med til Østlandet” – og av en eller annen grunn så jeg en mulighet til å besøke en venn, så jeg måtte spørre om jeg fikk komme på besøk en ukes tid – noe jeg selvfølgelig fikk, ergo pakket jeg tingene jeg trengte, tok med meg hundene og kjørte fra Vestlandet til Østlandet og pappa leverte meg på trappa dit jeg skulle og det var det.

Den kvelden var det fest. Med mange mennesker. Jeg vet ikke hvor mange, men mange! I agorafobisk perspektiv, ekstremt mange, flere mennesker enn jeg har vært på fest med siden før agorafobien i alle fall. Ikke én eneste gang kjente jeg på hverken angst eller ubehag – alt var bare fest, sånn som fest skal være. Sånn fest hvor nach ikke skjer for alt er bare fest til klokka blir halv seks om morgenen og folk innser at de må hjem for å sove.

Den uka spiste jeg for energiens skyld. Hallo, det ville vært idioti å reise landet på tvers for å konstant ligge på en annen sofa enn min egen?

Når jeg kom hjem igjen var det straight back to the same old i nøyaktig en uke, før tjueniende april skjedde. Tredevte april tok jeg bybanen i morgenrushet fordi jeg tenkte “Dette går fint” – også gjorde jeg det, også gikk det fint og det var helt spontant. Ikke planlagt, ikke noe jeg tenkte jeg burde eller måtte. Første mai tok jeg bybanen alene to ganger, med litt oppmuntring, fordi det var noe jeg skulle, noe jeg ville. Andre mai var det noe jeg måtte ordne, så da gjorde jeg det. Ikke noe “pappa, kan du kjøre”, bare “alright, I’ve got this, I fix” også gjorde jeg det ærendet, helt alene for første gang på – jeg vet ikke engang hvor lenge. Fjerde april tok jeg bybanen uten mål og mening – utelukkende bare for å gjøre det. Pluss at jeg kjøpte månedskort for å tyne meg selv til å gjøre det enda mer. Og som om det ikke var nok at jeg tok fem forskjellige bybaner på egenhånd, hadde jeg besøk av noen som insisterte på at jeg måtte bake muffins, klokken halv tolv en søndags kveld – så da måtte vi ta bybanen til bensinstasjonen for å kjøpe egg. Tur/retur, no problem.

Dagen etter det igjen, skulle jeg treffe psykologen min. På vei ut døra gikk jeg på pappa, som selvfølgelig lurte på hvor jeg skulle, så jeg sa det – dere skulle sett ansiktsuttrykket til mannen som har kjørt meg til hver eneste psykologtime siden august (minus den ene gangen psykiatritjenesten gjorde det)! Priceless!

Så da gjorde jeg det. Og historien går videre. Psykologen min sa forøvrig at jeg har “gått en mil alene” og … det føles jævlig bra. Endelig på vei et sted. Endelig kjenner jeg det. Endelig løsner det. Everything.

Advertisements

7 Responses to “Fortid, framtid, blogg. En klisjé?”


  1. 1 Rita 19. May 2014 at 12:47

    Gratulerer :) heier på deg!

  2. 2 lenadouleur 19. May 2014 at 16:16

    Du er så utrolig bra, Karianne! Du har kommet utrolig langt, med hjelp av andre, men mest av alt på egenhånd. Og jeg vet du kommer deg i mål, en gang! Aldri glem at du er så fantastisk sterk!

  3. 3 Linn L. 19. May 2014 at 19:00

    Det er så bra, dette her!!!!!!

  4. 4 Tone 21. May 2014 at 20:28

    wow ja, du har all grunn til å være stolt! Glede:-D *

    Har ikke faren din visst noe om at du har gått i behandling? Haha, skulle likt å sett uttrykket!

  5. 5 bekke 25. May 2014 at 21:12

    Dette her var så utrolig godt å lese. Jeg blir så glad på dine vegne. At du har klart så mye, så mye forandring på kort tid. Og det er godt å høre at du selv setter pris på det, og er stolt – for du har all grunn til og være stolt av deg selv. :-) :-) Ønsker deg masse godt fremover :-)

  6. 6 kinect90 30. May 2014 at 07:35

    Verdens beste følelse når “ting” bare løsner! Glad på dine vegne….

  7. 7 Isabel~ 7. June 2014 at 17:44

    For et fantastisk oppfriskende og herlig innlegg! Veldig inspirerende også, jeg levde meg skikkelig inn i dette og kjenner på en liten misunnelse^^ Beundrer din evne til å omfavne de store-små seirene:)


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: