What Bulimia did to my face.

Ved en tilfeldighet åpnet jeg en gammel mappe bilder fra 2010, nå i kveld. Jeg bladde gjennom bildene fra Januar, Februar og Mars. De månedene jeg var farlig nært å sulte meg ihjel, eller snarere; å spy meg ihjel. Jeg husker ikke så mye fra de månedene. Jeg vet at jeg overspiste og kastet opp konstant, veide meg vanvittig mange ganger om dagen, sovnet hver kveld og lurte på om jeg kom til å våkne dagen etterpå.

Noe jeg vet jeg har snakket og skrevet om før; er ansiktet mitt. Hva bulimien gjorde med ansiktet mitt. Hvordan alt ble så stort, forvrengt og hvordan jeg ikke visste hva som ville møte meg i speilet hver dag. Fremmedfølelsen av å se et ansikt i speilet, men føle at det ikke tilhører seg selv. Bulimiens ansikt.

Skammen var det aller verste. Jeg følte at det sto skrevet i panna mi at jeg var bulimiker og at å spise og spy var alt jeg gjorde om dagen. Jeg  følte at alle kunne se det, at det var det aller første de så og tenkte når de så meg. Skammen var så stor og jeg var så ufattelig liten. For å slippe og skamme meg så mye måtte jeg spise og kaste opp mer, for det gjorde meg nummen, en stund i alle fall. Jo mer jeg overspiste og kastet opp, jo verre ble ansiktet mitt. Feilproporsjonert. Ingen kjevelinje, manglende kinnbein, hovne mandler, forstørrede spyttkjertler og økt kjevemuskulatur. Ordet “stygg” er liksom ikke nok. Jeg følte meg som et monster. Jeg visste ikke hvordan ansiktet mitt kom til å se ut dagen etterpå. Om det kom til å være større eller mindre, mer eller mindre hovent.

Jeg følte meg stygg på absolutt alle bilder. Hvis andre tok bilder av meg kunne jeg begynne å gråte eller kjempe mot tårene når jeg så dem fordi jeg var så fæl. Jeg kunne til nøds ta bilder av meg selv i den vinkelen som fikk ansiktet mitt til å se “minst mulig ut”, men hva hjalp vel det?

Dette innlegget handler ikke om hvilket bilde du foretrekker, hvordan du synes jeg ser ut, det handler om hva jeg så, hva jeg ser, hva jeg følte og hva jeg føler.

Ser du forskjell?
Hva vekt angår, så veier jeg 10+ kg mer nå enn jeg gjorde for fire år siden. (Bare så du forstår at vekt ikke har noe med størrelsesforskjellen i ansiktet mitt å gjøre, hvis så hadde vært tilfelle hadde det vært mye større nå, enn da.)

Tankene mine er fortsatt syke. Jeg har ikke tenkt til å sitte her og late som om jeg har det så flott nå, bare fordi jeg veier mer nå enn jeg gjorde for fire år siden. Spiseforstyrrelsen min er annerledes nå enn den var da. Adferden min har endret seg. En spiseforstyrrelse kan skifte form. Jeg håper forresten ingen trekker konklusjonen om at jeg har det så mye bedre nå, basert på at jeg skrev at jeg veier 10+ kg mer nå. I så tilfelle, shame on you, educate yourself.  En spiseforstyrrelse handler ikke om vekt. Det handler om tanker, følelser, handlinger. Tallet på vekta virker kanskje stort og altoppslukende sett fra mitt personlige perspektiv, innenfra, men helhetlig sett er tallet på vekta bare en brøkdel av det store bildet. 

Jeg sliter ikke lenger med ekstrem bulimi. Jeg har bulimiske tendenser i perioder, det vil si at jeg i perioder (uker) overspiser og kaster opp, men jeg har og lengre perioder (uker/måneder) hvor jeg ikke overspiser og kaster opp i det hele tatt. Når jeg ikke overspiser og kaster opp, handler det om kontroll. Det vil si; det handler om hva ordet “kontroll” betyr for meg og hva jeg mener det er.

Å få ansiktet mitt tilbake var en stor motivasjonsfaktor for meg. Jeg ønsket å føle meg som meg igjen. Vite hvordan jeg så ut dagen etter. I 2011 oppdaget jeg til min store forferdelse at ansiktet mitt var skjevt. Jeg var på daværende tidspunkt også mindre bulimisk, så ansiktet mitt var ikke like ille som på bildet over – men det var skjevt. Hvis jeg filmet meg selv når jeg snakket kunne jeg se at jeg så skjev ut i ansiktet når jeg snakket. På bilder la jeg merke til at jeg smilte skjevt. Etter at jeg ble oppmerksom på det ble jeg stående foran speilet hver dag mens jeg øvde meg på å smile beint i over ett år. Fatter dere hvor sykt det er? Det er helt vanvittig.

Den dag i dag smiler jeg ikke skjevt lenger og mannen i gata ser nok ikke noe galt med ansiktet mitt. Jeg går ikke lenger rundt og skammer meg over hvordan ansiktet mitt ser ut. It is what it is og jeg er langt fra like besatt av å glane i speilet for å se om det er skjevt, eller stort, eller gudene vet hva. Bulimien ble som et forstørrelsesglass som gjorde små detaljer til enorme problemer.

Jeg er veldig glad for at jeg har “fått ansiktet mitt tilbake”. Glad for at jeg vet hva som møter meg i speilet når jeg står opp imorgen, glad for at jeg slipper å skamme meg over hvordan ansiktet mitt ser ut, generelt sett glad for at det ikke plager meg lenger.

Advertisements

21 Responses to “What Bulimia did to my face.”


  1. 1 hanne 15. January 2014 at 04:24

    Det er veldig bra at du ikke har det på helt samme måte nå som du hadde det for noen år siden.
    Jeg synes det er stor forskjell på ansiktet ditt på bildene,håper du fortsetter på den veien du er på. Så på!:)

  2. 3 Lena Ludvigsen 15. January 2014 at 13:29

    Jeg synes du er skikkelig tøff som tørr være så ærlig om noe så brutalt og privat – Jeg kan forstå ut fra måten du skriver på at du må ha hatt det forferdelig med deg selv på dette stadiet -og en spiseforstyrrelse er jo som du skriver mest psykisk, selv om det ofte vises fysisk, så det må ha gjort det enda verre å takle ting. Håper du ser hvor langt du har kommet fra da – kanskje ikke i mål, men langt langt fram fra der du var. Klem <3

    • 4 Karianne 22. January 2014 at 22:16

      Takk for fin kommentar! Setter pris på det. Det er føles godt å være ærlig om ting når jeg føler jeg får formulert det på en god måte, når jeg blir fornøyd selv. Klem <3

  3. 5 Elisabeth 15. January 2014 at 15:32

    Det er kanskje “feil” av meg å si dette, men helt ærlig så syntes jeg du er like vakker på begge bildene – for jeg selv har sliti med båte bulimi og anoreksia (anoreksia er fortsatt dessverre en hemning i hverdagen min), så jeg husker selv hvordan jeg så ut de 3 verste årene… Og du er utrolig tøff som tør å skrive så åpent om dette, det er utrolig mye hjelp for mange å se at uansett hvor mørk tunnelen er så finnes det ALLTID et lys i andre enden – vi må bare holde på motivasjonen til å finne det.

    Og igjen, du ér ei utrolig vakker jente, Karianne! STÅ PÅ! Masse klemmer fra meg :)

  4. 7 mrianne 16. January 2014 at 00:12

    Du skriver så godt, og vondt. Det er mye jeg gjerne skulle sagt, men jeg ble opptatt av det du sier om at det handler om mer enn vekt. DET er det så viktig å huske på. Det ligger så utrolig mye bak det ytre, nettopp som du påpeker – tanker, handlinger, følelser – og for ikke å glemme all tiden og energien det tar med tankene, handlingene og følelsene. Man må få det godt på innsiden, først da kan man kanskje begynne å snakke om å være fri(sk) fra en spiseforstyrrelse. Ikke se på en persons figur, se på øynene, lytt til ordene bak ordene. Løsningen ligger ikke i tallet på vekta. Det er ikke å være frisk bare fordi man har en “normal” vekt.

    Og – alt godt til deg – modige sjel – som deler skammen. Heier alltid på deg.

  5. 9 Cassandra 16. January 2014 at 14:45

    Ser stor forskjell på ansiktet ditt fra 2010 å til nå :) det så ut som at ansiktet ditt at veldig hovent i 2010, men nå så det ikke sånn ut i det hele tatt :) nå så det ut sånn som det skulle være og at all hevelsen var borte :) Du er jo en veldig pen å søt jente uansett da, å det håper jeg virkelig du ser selv også! :)

  6. 11 iselin 17. January 2014 at 19:48

    Hei Karianne. Du er utrolig sterk. Føler med deg. Vil du besøke bloggen min?

  7. 13 kaoszonen 20. January 2014 at 19:21

    Jeg skjønner du er glad for og få ansiktet tilbake. Har selv slitt med bulimi, og jeg hatet når fjeset Kittelsen mye større enn vanlig. Men må bare si at du ser fin ut på begge bildene<3 men det er jo det der om hva vi selv synes…. Stå på videre, du skriver kjempe bra!

  8. 14 kaoszonen 20. January 2014 at 19:22

    .. Sku stå når fjeset blir mye større enn vanlig. Dumme stavekontroll.

  9. 16 laipai 22. January 2014 at 03:01

    Det er en veldig stor forskjell på de to bildene, og ekstra spesielt at du veier mer på bildet til høyre, men ansiktet likevel er mye smalere. Det beviser jo bare hvordan bulimien kan gjøre. Jeg har heldigvis meget sjeldent slitt med akkurat dette, hvertfall ikke i så stor grad som du. Jeg ser sjeldent at ansiktet endrer form på den måten. På en side er det kanskje bra at du får så store endringer, men tanke på at det motiverer deg til å holde deg minst mulig bulimisk for å beholde den normale ansiktsformen din.

    ps: fin er du uansett

    <3 <3 <3

  10. 18 Hjertelykke 22. January 2014 at 22:41

    Hei. Fin blogg og fin jente. Stå på og lykke til. Du er heldig som får dekket studier av NAV. Det er ikke så ofte de gjør det. Håper du har inntekt i mellomtiden:)

  11. 19 Linn L. 23. January 2014 at 19:31

    Det er lett å se forskjell mellom disse to bildene, ingen tvil! Som Laila skriver er det jo “bra” at det kan motivere deg til å fortsette kampen mot spiseforstyrrelsen, og tenk bare på hvor mye som har skjedd mellom disse to bildene ble tatt! Jeg ser stor framgang hos deg (altså, objektivt sett ut fra det du poster her og på insta ihvertfall:), og det gjør meg så glad!

  12. 20 lena 30. April 2014 at 12:10

    hvor lang tid gikk det før du så endringer i ansiktet? altså, når gikk hevelsen i kinnene og halsen ned?


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: