Oppsummering av 2013, Del 2.

April var en forferdelig travel måned. Jeg skulle pakke alle tingene mine og gjøre meg klar til å flytte, jeg skulle si hade til alle menneskene jeg brydde meg om, jeg skulle tilbringe kvalitetstid med mine beste venner og jeg skulle overleve med den uutholdelige angsten.

15. April dro jeg til Østmarka. Alle innleggene jeg har skrevet om Østmarka og behandlingen der kan du lese [HER], begynn på bunnen og les oppover. Jeg skulle bare være der en uke og det høres kanskje lite ut, det synes jeg og – jeg mener, hvor mye kan endre seg på en liten uke? Jeg har lært at det kommer an på egen innsats og motivasjon. Når jeg dro dit var jeg så langt nede at jeg følte det sto om liv og død. Enten ga jeg alt, eller så kunne jeg like gjerne dø. Jeg følte at jeg måtte bevise ovenfor meg selv hvor mye jeg egentlig ville leve – og hvis alternativet var å dø, hva hadde jeg da å tape? Svaret er; ingenting. Så jeg ga alt jeg hadde og etter sju dager hadde jeg gjort omentrent alt jeg var livredd for. Fra å være redd for å gå en tur med personale du ikke kjenner den første dagen, til å ta en buss til byen, ta flybuss til flyplassen, gå gjennom flyplassen alene, sette deg på flyet for å fly hejm igjen – den kontrasten er så stor at jeg ikke har ord.

Når jeg kom til Bergen kjørte jeg og pappa Norge på langs for å hente flyttelasset mitt. Deretter hadde jeg noen siste dager i Harstad før jeg og pappa kjørte tilbake til mitt nye hjem. Min nye leilighet i Norges nest største by. Blanke ark og nye muligheter. Jeg hadde knapt bodd her i tjuefire timer innen vi dro på IKEA.

Jeg gjorde SÅ MYE, jeg var på kafé med en venn, gikk eller løp turer med hundene mine, lå på gresset i hagen med en bok, jeg sluttet å si nei til å bli med ut på ting. Jeg sluttet å si nei til å dra på kjøpesenter med familien selv om jeg ikke hadde noen ærender selv. Dagene gikk så fort. Jeg hadde hverken tid til å se TV-serier eller lakke negler, noe som jeg tidligere samme år hadde fylt dagene med for å få tiden til og gå.

Når Juli kom reiste Familien min på ferie i en måned. Jeg ble ikke med på grunn av hundene mine og det var greit. De fire ukene var tildels vanskelige fordi jeg var overlatt til meg selv. Jeg måtte dra på butikken alene, jeg måtte hente pakker på posten alene, gå tur med hundene alene, dra til tannlegen alene, til legen, you name it. Det var tungt og noen dager var så vonde på grunn av ensomheten. Enkelte dager vet jeg ikke hva jeg skulle gjort hvis jeg ikke hadde hatt Nick og Zahra. Livredderne mine.

Når familien min kom hjem igjen, tok det seg opp fordi ensomheten forsvant. Jeg leier leilighet hos familien min, vi bor i samme hus. Selv om jeg bor alene, omgås jeg dem hver dag. Vi spiser middag sammen hver dag. Det er utrolig hvilken forskjell det gjør å snakke med andre mennesker hver dag. Klemmer. Latter. Det har mer å si enn du tror og med mindre du har kjent på ren ensomhet i mange uker hvor du såvidt snakker med andre, vet jeg ikke om man har kapasitet til å forstå hvor verdifult det er å ha noen rundt seg.

Dessverre for min del, hadde mine bulimiske tendenser tatt seg opp igjen iløpet av ukene jeg var alene. Jeg klarte i alle fall å skjerpe meg i September. Dessuten dro jeg en tur tilbake til Harstad. Det var fint å treffe igjen vennene mine, men det var også det eneste som var fint den uka. Når jeg kom hjem igjen følte jeg meg veldig mye lettere og enda sikrere på at å flytte bort derfra var det rette for meg.

Oktober, November og Desember har vært ganske tomme måneder. Ensformige. Det har liksom ikke skjedd noe nytt eller spennende. Jeg har ikke gjort eller opplevd noe revolusjonerende. Jeg mangler mye når det kommer til sosialt liv. Til dels kan det forklares med dårlig fysisk helse og mye angst fordi jeg hadde veldig vondt i magen noen måneder. Det ble bedre når jeg sluttet å kaste opp, kuttet ut alle melkeprodukter og begrenset inntaket av gluten.

Venting. Å vente på noe bedre, å holde ut. Jeg har gjort det så altfor lenge og selv så sårt jeg ønsker det – det er noen hakk vanskeligere i praksis enn i teorien.

I Desember og deler av November har depresjonen vært ganske trykkende. I Desember flyktet jeg inn i en verden fylt av TV-serier. Jeg ble så revet med at nesten alt annet kom i andre rekke. Jeg så meg gjennom The Walking Dead i begynnelsen av Desember (fire og en halv sesong), jeg så ferdig Homeland, deretter begynte jeg på LOST. Det er bare to serier jeg har blitt fullstendig oppslukt av tidligere, Doctor Who og CSI, LOST er den tredje. Når jeg hadde kommet gjennom alle seks sesongene ble jeg fylt av en enorm tomhet som gjorde så vondt at jeg så tre sesonger om igjen. Jeg vet at det er i overkant mye, men det er bedre enn alternativet. Bedre enn å stirre i veggen, bedre enn de bulimiske tendensene, bedre enn selvskading.

2013 har vært et skadefritt år. Per idag er jeg 605 dager skadefri. Spiseforstyrrelsen er der fortsatt. Jeg har ikke skrevet så mye om det, agorafobien har vært viktigere å jobbe med. For min del er det viktig å jobbe med det jeg er motivert for å endre.

Selv om årets siste måneder ikke har vært en dans på roser har 2013 likevel vært det beste året på mange år. Fordi jeg har blitt veldig mye friskere når det kommer til agorafobien. Fordi jeg klarer å gjøre alt så lenge jeg er sammen med noen. Fordi jeg sjelden sier nei til ting, og om jeg sier nei er det ikke på grunn av angsten . 2013 har vært bedre fordi jeg har opplevd deler av friheten jeg ønsker å kjenne på hver dag – nå vet jeg med sikkerhet at den er der. Jeg er sikker på at det er mulig å bli kvitt agorafobien.  Jeg kan forresten ikke huske sist jeg hadde et ordentlig panikkanfall. Det blir interessant for min del å se hvor langt jeg kan komme i 2014

Advertisements

4 Responses to “Oppsummering av 2013, Del 2.”


  1. 1 Line 11. January 2014 at 20:21

    Veldig veldig godt å lese dette Karianne! :)
    At du har vært skadefri så lenge som du har nå er jo bare helt fantastisk bra jobbet :)
    Og det at du har blitt såå mye bedre i forhold til agorafobien kan jeg tenke meg utgjør en stooor forskjell for deg.
    – Lykke til med fortsettelsen på den friske veien og det nye året.

    Klem fra meg ;)

  2. 3 Therese 11. January 2014 at 22:15

    Bor du i Bergen nå også?


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: